NY TID 12. August 2011 1

Afrikanere ønsker norsk handel. s. 30

norges globAle ukemAgAsin

12. – 18. August 2011 nummer 28 / 59. årgAng

www.nytid.no

Alle snakket om kjærlighet. men hvorfor er det da så mye hat i norge nå?

side 16–25

På flukt

Tendenser. Ukasfilm.Islands krakk

Ukas kultur og politikk analysert

Utengrenser.Nawal El-Saadawi om terror i Norgeside 42 side 46

Øya- festivalen

side 50

Ukasmusikk.

kr 39

ØKONOMI: Slik tror hun Norge vil klare økonomikrise s. 10

Tvitrer for fattige s. 28

norges globale ukemagasinwww.nytid.no

Mest sitert 2008 - 2010

SMS: NT til 2007Mail: abo@nytid.no Tlf: 22 07 42 90

Prøv Ny Tid 5 uker: Kun kr 99

NY TID 12. August 2011 41NY TID 12. August 201140

Orientering.

NORGES FREDSRÅDS 24 MEDLEMSORGANISASJONER OM KRIG OG FRED. INGUNN ELISABETH BJØRNSTAD,PEACE BRIGADES INTERNATIONAL – NORGE

Fred i en ny tid.

«Væpnede styrker ingen adgang»«Den væpnede konflikten i Colombia er over», uttalte presidenten for den nasjonale kommisjonen for oppreisning og forsoning, Eduardo Pizarro, i 2009. Virkeligheten ser annerledes ut. Nå tar lokalbefolkningen tryggheten i egne hender.

Caño Manso, Colombia. I 2010 seilte Co-lombia opp som landet med flest interne flyktninger i verden. Så mange – så usynlige. Leger Uten Grenser beskriver Colombia ny-lig som en av verdens 10 glemte kriser. I år stengte Norge sin ambassade til landet.

«Dere burde heller dra til Cartagena», sier militæroffiseren idet han registrerer passene våre. «Der finner dere lange stren-der og utsøkt rom». Vi har blitt stoppet på en militærpost midt i et tilsynelatende fredelig ingenmannsland i det nordøstre Colombia. Men dette er et av de mest konfliktfylte og militariserte områdene i Colombia, preget av kamper mellom ge-riljagrupper, narkotikabander, paramilitære styrker og den colombianske hæren.

Midt oppi dette kjemper sivilbefolknin-gen daglig for ikke å havne mellom barken og veden. «Hva skal dere her egentlig?», mumler offiseren idet han vinker oss av gårde, «her er det ingenting som skjer».

Tømme havet for å drepe fisken»Men vi vet at her er det alt annet enn «ingenting som skjer». Vi befinner oss ved elven Curbaradó i Colombia, like ved grensen til Panama. Jeg er med or-ganisasjonen Peace Brigades Internati-onal (PBI) som jobber med beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere og lokalsamfunn. I dette området ble det i 1997 satt i gang en militær operasjon som endte med brente landsbyer, drap og for-svinninger av sivile. 7000 mennesker ble drevet på flukt.

Begrunnelsen var at man en gang for alle måtte kvitte seg med geriljaen i området. Metoden var «å tømme havet for å drepe fisken»-strategien. For å få bukt med fisken (geriljaen) måtte man sørge for at den ikke hadde noe hav å svømme i (befolkningen).

I dag har åtte lokalsamfunn av småbøn-

der vendt tilbake. Men den statlige beskyt-telsen av sivilbefolkningen er fraværende, og bøndene befinner seg i kryssilden mel-lom de væpnede aktørene – tvunget til å finne egne mekanismer for å beskytte seg mot de væpnede gruppene i konflikten.

SelvbeskyttelseVi ankommer lokalsamfunnet Caño Manso om ettermiddagen. Etter to timer på motorsykkeltaxi på noe som knapt kan kalles en vei, er vi endelig framme. «Hu-manitær sone: væpnede styrker ingen ad-gang», står det på porten.

Etableringen av humanitære soner er et initiativ fra de lokale bøndene, en form for selvbeskyttelse mot den væpnede konflikten. Gjerder og skilt blir satt opp rundt landsby-ene med beskjed til de væpnede gruppene, herunder både statlige sikkerhetsstyrker og illegale væpnede grupper, at det er forbudt fra å komme inn. Lokalsamfunnene vil leve i fred uten å bli blandet inn i konflikten.

Den Inter-amerikanske menneskerettig-hetsdomstolen støtter opprettelsen av de humanitære sonene som en «positiv me-kanisme for beskyttelse av sivilbefolknin-gen fra handlinger utført av ulike væpnede grupper i området ».

Rundt den humanitære sonen Andalucía er bøndene i gang med å hogge ned vege-tasjon for så å sette opp et gjerde rundt landsbyen, samt et skilt med en beskjed til de væpnede gruppene.

«Ikke ta bilder av de der», får jeg beskjed om fra en av bøndene idet vi passerer en gruppe arbeidere som jobber på planta-sjene. En av mennene svinger macheten unaturlig sakte i det vi går forbi, og under-streker spenningen mellom bøndene som har returnert og arbeiderne på plantasjen.

Siden fordrivelsen i 1997 har store sel-skaper tatt over områdene, og ved retur møter bøndene trusler fra væpnede grup-per og andre som har interesser i landom-rådene. I 2007 ble bananprodusenten Chi-quita dømt for å ha engasjert paramilitære grupper for å drive folk på flukt fra land-områder der de ønsket å dyrke bananer.

Lokal beskyttelse ikke nokMen man kan spørre seg om denne meka-nismen er beskyttelse nok. En grav som er plassert like ved lokalsamfunnets skole vitner om noe annet. Vi møter tilfeldigvis på små-bonden Enrique Petro ved Andalucía. Han forteller at han ble drevet fra hjemmet sitt i

1997, da landsbyen ble bombet. I 2006 var han den første til å vende tilbake.

Petro er en beskjeden mann og buk-ker forsiktig idet vi stopper for å hilse på. I september 2007 ble brødrene Ual-berto og Miguel Hoyos forsøkt drept utenfor huset hans. De hadde spilt en viktig rolle i returneringen av 80 fami-lier til området. Et år senere var ikke

gjerdet nok til å stenge konflikten ute. Ual-berto Hoyos ble funnet skutt og drept inne i den humanitære sonen.

Historien til Ualberto Hoyos gjentar seg. De humanitære sonene er ikke nok til å beskytte lokalbefolkningen mot konflikten, og det internasjonale samfunn glimrer med sitt fravær. Norge var aktiv i fredsproses-sen i Colombia så lenge den pågikk, men mange humanitære organisasjoner frykter at nedleggelsen av ambassaden vil gjøre det

enklere for norske myndigheter å legge en-gasjementet i skrivebordsskuffen.

Nytt håp for ofrene?Bøndenes ønske om å vende tilbake kon-kurrerer med frykten om hva som venter dem – og det med god grunn. Bare i 2010 ble 40 ledere for lokalsamfunn drept. Opp-merksomheten rundt konfliktens ofre nådde imidlertid et nytt nivå i 2010 gjennom et lov-

forslag som anerkjenner ofrenes rettigheter, samt en lov som foreslår restitusjon av to millioner hektar stjålet land.

Men historiene til Enrique Petro og Ualberto Hoyos viser at det koster å kjem-pe for retten til jorda i Colombia. Det er langt mellom hvilke rettigheter befolknin-gen har på papiret, og hvilke rettigheter de har i realiteten.

Tilbake i Caño Manso og Andalucía er

det en annen virkelighet. Vi befinner oss langt fra politikere som lover at jorda skal gis tilbake til småbøndene, fra storselska-penes byråkrater som påstår at plantasjene skaper økonomisk vekst for innbyggerne, og fra dokumentene som hevder at det ikke lengre finnes paramilitære.

Innenfor gjerdet prøver småbøndene å leve et normalt liv. Ualberto Hoyos’ grav minner oss på at gjerdene ikke er nok. ■

Humanitære organisasjoner frykter nedleggelsen av ambassaden vil gjøre det enklere for norske myn-digheter å legge engasjementet for Colombia i skrivebordsskuffen. BYGGER FORSVAR: Konflikten i Colombia preges av kamper mellom gerilja, statlige aktører, paramilitære grupper og narkotikabander. For å beskytte seg setter

småbønder opp gjerder og skilt rundt landsbyene med beskjed til de væpnede gruppene om at de vil holdes utenfor konflikten. FOTO: ADRIAN ØHRN JOHANSEN/PBI NORGE