Nr. 2 - 2013

DIN 

STEMME

akt(Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift)

utgis av Norges Kristelige Studentforbund.

De meninger som kommer fram i bladet

står for redaksjonens og den enkelte

forfatters mening. Bladet kommer ut fire ganger i året.

Omslagsbilder:

Sindre Punsvik

Ansvarlig�redaktør:

Leder av NKS, Sara Moss

Redaktør:

May Britt Kirkhus Johansen

Redaksjon:

Oda Helene Evjen Mina Berg

Sindre Punsvik Gaute Grandlund

Layout:

Finn Jesper Strandberg

Kontaktinformasjon:

aktNorges Kristelige Studentforbund

Universitetsgata 200162 Oslo

www.forbundet.noe-post: akt@forbundet.no

Vi tar gjerne imot bidrag, både bilder ogtekster. Bilder må være i høy oppløsning,minimum 300 dpi, samt egne seg for

trykking i svart/hvitt. Dersom ikke annet er avtalt, bør ikke artiklene overstige 5000 tegn, mellomrom inkludert. Omtaler av bøker, musikk, film o.l.

bør ikke overstige 2000 tegn.

Trykk:

x-ide media

Opplag:�

800

Abonnement: 125,-

Abonnementet løper til skriftlig oppsigelse.

Innhold:

Redaktør s. 3

Forbundet. Hvem er vi? s. 4

Kom på Forbundshelg! s. 5

Hvem er egentlig vår nye generalskretær? s. 6 - 7

Tema: Din stemme!

Ei tydeleg kyrkje av Bård Vegar Solhjell s. 8 - 9

The Man in the Arena s. 10 - 12

Valget 2013 s. 13

Kreative prosesser s. 14 - 15

Din stemme i møte med ungdom s. 16 - 17

Dogmeteori og klima s. 18 - 19

Prosjekt på Sri Lanka s. 20 - 21

Canada- Et stort stykke Norge? s. 22 - 24

Ungdom i Vassdrag s. 25

AKTuelt i Forbundet s. 26 - 27

Annonse s. 28

Bokanmeldelse s. 29

Forbundets leder s. 30

Dikt s. 31

Bidragsytere:

Skribent og leder SARA MOSS

Ny generalsekretær TORKIL HVIDSTEN

Miljøvernminister BÅRD VEGAR SOLHJELL

Generalsekretær ved SCM Canada SARAH MIKHAIEL

Professor ved Teologisk fakultet UIO TERJE STORDALEN

ForbundsmedlemMARIA M. K. LIHOLT

SkribenteneHANS KÅRE SJØSPRØYT, AUDUN STRANDEN,

ANNE-MARIE FUGLEVIK SAGEN

LE

DE

R

Nytt skoleår med ny giv og nye muligheter!

Vi har et spennende år i møte. 1. september tiltrer vår nye generalsekretær Torkil Hvidstensom skal videreutvikle en ny slagplan for Forbundet og føre organisasjonen fremover.Høsten bringer også valgkamp og store nasjonale debatter. Jeg vil også benytte anled-ningen til å oppfordre alle til å delta i demokratiet vårt og benytte sin stemmerett!

Dette nummerets tema er Din stemme. Vi presenterer både politikere og teologer sommener at kirken må rope høyere for å skape forandring og engasjement. En tydelig ogmeningssterk kirke som ikke er redd for å bryte normer, og prester som tør ta initiativ. Viforteller om hvordan Din stemme er viktig i arbeid med ungdom og gir deg nyttige tips påveien i arbeid med andakter og møter med ungdom. Forbundet er kjent for å ha kort veifra grasrota til toppen av organisasjonen. Som deltager er derfor Din stemme viktig forhva vi skal fokusere på og arbeide med videre. Som forbunder står du fritt til å arrangeretemakvelder for noe du brenner for, delta i styre og organisasjon, skrive for medlems-magasinet eller drive solidaritet og aktivisme. Her kan kanskje teksten om arbeid fra idé tilprodukt av Hans Kåre Sjøsprøyt være et nyttig hjelpemiddel. Vi presenterer også noen avvåre samarbeidsprosjekter, kampsaker og vår turgruppe Ungdom i Vassdrag.

Ellers vil jeg bare si velkommen tilbake til forbundere fjern og nær! Vi gleder oss til åtreffe dere igjen på forbundssamlinger, gudstjenester og forbundshelg i september. Og tilalle dere nye studenter som lurer på hvem vi er og hva vi egentlig driver med: Velkommenskal dere være! Jeg er sikker på at dere kommer til å trives godt i fellesskapet.

May Britt Kirkhus Johansen

5

Forbundet er en kulturåpen kristen studentorganisasjon som arbeider i skjærings-

punktet mellom religion og samfunn – der vi mener at religionen hører hjemme. I

Forbundet er veien kort fra grasrot til topp. Det som kjennetegner vår ideologi og

vår organisasjon er at den formes av medlemmene selv.

Formålsparagrafen: Vårt formål er å vekke og styrke kristen tro og identitet blant studenter, barn og

unge, samle dem om arbeid for Guds rike, blant annet gjennom gudstjenesteliv, sosiale, politiske og

kulturelle oppgaver til en felles innsats for fred, rettferdighet og likestilling.

Her er noe av det vi gjør:

Hvem er vi?

Sosialt Nytenkende Engasjement

Rom for ulike meninger og levemåter og aksept

for ulike former for samliv og kjønn

Stiller spørsmål med etablerte teologiske

sannheterStiller spørsmål med etablerte

teologiske sannheter

Vi tar standpunkt i offentlige debatter

og trekker frem blant annet kvinner-

og LHBT-rettigheter.

Sosiale arrangement som filmkveld,

fester, måltider, gudstjenester

Bibel & børst:

Åpen bibelgruppe som tar for seg bibel-

tekster og våre tanker rundt dem

Vi har temakvelder, matpakkeaksjon,

deltar på stand ved Skeive dager og

Klimavalg 2013

Ungdom i vassdrag:

turer i skog og mark

Food and friends:

Vi deler mat og erfaringer

Vi holder debattmøter og diskuterer

kirkepolitikk, solidaritet og engasjement

Vi arbeider kirkepolitisk for en åpen og

tolerant kirke og stiller oss bak Raus

Folkekirke

Forbundshelger der vi møtes for fellesskap

og berikelser

Akt:

Vårt eget magasin hvor vi diskuterer

tro og samfunnsengasjement

Vi er med i World Student Christian

Federation, som har nasjonale student-

bevegelser over hele verden

Boligkollektiv:

Et fint sted å være student

Vi arbeider for å skape en kjønnsnøytral

ekteskapsliturgi

Vi har utveksling med kristne palestinere

og selger produkter for en palestinsk

kvinnegruppe.

Gjennom medlemskap i Norges Kristelige Studentforbund har du mulighet til å delta på

internasjonale arrangementer i Finland, Palestina, Romania, Tsjekkia, Litauen m.m.

Programmet varierer mellom de ulike lokalforbundene, så ta kontakt i dag og finn tilbudet

nærmest deg! Vår hjemmeside www.forbundet.no

Kom på Forbundshelg!

Høsten 2013 inviteres det endelig til en skikkelig forbundshelg igjen!

Meld deg på med en gang, du vil ikke gå glipp av denne sjansen til å

møte gamle og nye venner i badestampen til Forbundets gamle gårds-

kollektiv Haugtun!

Hvor: Haugtun i Oppland Hvem: Forbundere fra Norge, Vestbredden og andre som måtte dukke opp.

Mye vil foregå på engelsk på grunn av gjester fra Palestina, så inviterergjerne utvekslingsstudenter!

Når: Fredag 27. september – søndag 29. september Pris: 50,- for medlemmer, 100,- for ikke-medlemmer. Dekker billigste

reisemåte, overnatting, mat og drikke. Betales til konto 3000.17.18602,eller kontant ved oppmøte.

Tema: Hva er sammenhengen mellom tro og et engasjement for en bedre verden?

Vi har besøk av fem studenter fra Palestine Youth Ecumenical Movement (PYEM), som vil dele sine

erfaringer med oss og fortelle om unge menneskers hverdag i et okkupert land. Med oss blir også Gyrid

Gunnes, prest og forbunder. Hun har skrevet 2 bøker og skriver doktorgrad om Bymisjonens arbeid

med åpen kirke.

På programmet står foredrag, messe, mye diskusjon og skravling, ”Bibel og børst” med Oslo-forbundet

og ”Food and Friends” med Trondheims-forbundet og mulighet for naturopplevelser for de som vil.

Det blir felles buss fra Oslo via OSL Gardermoen fredag ettermiddag, og hjem igjen søndag. Overnatting

skjer i solide køyesenger (visstnok snekret av professor Oddbjørn Leirvik i hans pure ungdom). Haugtun

er kjent for sin gode vegetarmat, men de serverer kjøtt også.

Påmelding til post@forbundet.no, vennligst senest 15. september. Husk å si hvor du vil ta bussen fra

hvis du vil være med fellestransporten + evt. matpreferanser og andre ting du vil vi skal vite.

Se bilder på www.haugtun.no og gled deg til Forbundshelg!

Oslo: styret@forbundet.no

Bergen: sara.grimstad@gmail.com

Trondheim: sindrepunsvik@hotmail.com

- Oslo: Messe og fest 23. august

- Bergen: Oppstart 23. august

- Trondheim: Oppstart 22. august

nr. 2/4 - 2013 7nr. 2/4 - 20136

Hva er din visjon for forbundet?

Min idealmodell for Forbundet er USA: Ensvær sammenslutning av delstater med vidtforskjellige kulturer og tradisjoner, holdtsammen av en grunnlov, et flagg og en vissidé om en felles historie og verdigrunnlag.Jeg ønsker altså at Forbundet skal være stortog mangfoldig, med lokalforbund og grup -per som føler stor frihet til å være Forbundetpå den måten og med de aktivitetene deønsker å drive med. Samtidig som de kjennerden sosiale og organisatoriske helheten de eren del av.

Også ønsker jeg meg generelt at Forbundetskal bli frekkere, tøffere og mer rampete. Jegsynes Forbundet er litt preget av at det enstund har brukt veldig mye av tiden sin på åkritisere én fløy av den store, samfunnsbær-ende, semistatlige institusjonen som søs-terparten av medlemmene utdanner seg til åskulle jobbe i. Jeg har nådd en alder der jeggremmer på meg prolaps når jeg hører ung-dommen argumentere med hensynet til”kirkens ordninger” eller annet vissvass deter liten grunn til å ta altfor seriøst. Dessutener det nok av folk som kritiserer konserva -tive kristne, så jeg ser ikke helt dét som For-bundets nisje.

Hva ser du mest frem til med å bli gene -

ralsekretær?

Å få være med på å bygge organisasjonsammen med Norges snåleste, kuleste og vik -tigste studentfellesskap.

Hvor godt kjenner du til forbundet?

Mine foreldre møttes i Forbundet, så jegvokste opp med Akt i posten og sommertreffi Forbundets Venner. Jeg var sjøl aktiv i For-bundet gjennom hele studietida, først i lokal-forbund og så i den sentrale ledelsen. Jeg harså vidt vikariert i rollen som generalsekretærog Akt-redaktør, og jeg har det siste halvåretvært ansatt som rådgiver i Oslo-Forbundet.Så jeg kjenner organisasjonen, historien ogstrukturene godt.

Samtidig hadde jeg heldigvis vært ute avmiljøet i flere år da jeg ble ansatt i Oslo-For-bundet ved nyttår. Og det er mange ting somhar endret seg på disse årene, som for ek-sempel hvilke saker og aktiviteter medlem -mene er opptatt av. Og det er et viktig idealfor meg at det er de studentene som til enhvertid utgjør Forbundet som skal definere ogforme organisasjonen. Så jeg har et innstendigønske om ikke å bli en sånn som åpner annen-hver setning med ”i min tid pleide vi å…”

Hva er din beste forbundshistorie?

Det har blitt noen. Men neppe noen som detegner seg at generalsekretæren setter på trykki Akt.

Hvordan har forbundet utviklet seg i dine

øyne?

Forbundet formes av de til enhver tid aktivemedlemmene og er i stadig endring, selv omdet selvsagt går en tydelig rød tråd gjennomhistorien. Grovt sagt kan man kanskje si atdet er en stadig pendelbevegelse mellom etengasjement som er primært teologisk ogindrekirkelig, og et som er mer politisk ogsosialt. De siste årene har muligens pendelensvingt litt i retning det teologiske og kirkeligeengasjementet.

Hva blir det viktigste å arbeide med for for-

bundet fremover?

For min del blir det å bygge organisasjonsammen med lokalforbundene og Lands-styret. Det handler om å bli mye bedre på re-kruttering og skolering, og om å bygge enorganisasjonskultur der alle lokale for-bundere føler eierskap til organisasjonen oghar frimodighet til å ta den i bruk etter for-godtbefinnende.

Hvem er egentlig vår nye

generalsekretær?

AKT intervjuet Torkil Hvidsten for å grave i hvem han er og hvilke visjoner han har for Forbundet.

Ellers vedtok Landsmøtet gjennom arbeids-programmet tre hovedtemaer for organisa-sjonen de neste to årene: ”Radikal og soli da -risk kristusetterfølgelse gjennom glo balt samarbeid”, ”Kjønnsrettferdighet og feminis-me” og ”Kirkepolitikk”. Så det blir viktig åimplementere de temaene i arbeidet.

Hvordan vil du jobbe med de tre temaene

landsmøtet kom frem til de neste tre årene

(Radikal og solidarisk kristusetterfølgelse

gjennom globalt samarbeid, Kjønnsrettfer -

dighet og feminisme, Kirkepolitikk) framover?

På den måten Landsstyret og lokalfor-bundene finner ut at de vil jobbe med dem.Som generalsekretær tenker jeg at jeg har etansvar for å ha et visst overblikk og hjelpe tilmed å tenke høyt rundt hvordan disse per-spektivene kan implementeres i det dagligearbeidet, og hvordan forskjellige deler avForbundet eventuelt kan samarbeide omtematikken.

Hva er kristendommen, i 2013 for deg?

Kallet om å elske Gud av hele ditt hjerte og avhele din sjel og av all din forstand. Og endavanskeligere: din neste som deg selv. Noe somer en potensielt svært progressiv kraft. I tilleggtil at det er hykleri satt i system.

Skal kirken være politisk? I så fall hvordan/

hvorfor ikke?

Kirka er politisk. Overalt der den kristnekirke finnes, er den ubønnhørlig flettetsammen med formelle og uformelle makt-strukturer, politikk og økonomi, tradisjonerog verdier. De som mener kirka ”ikke skalvære politisk” argumenterer strengt tatt barefor at kirka skal være bevisstløs om sin rollei verden. Man kan jo spørre seg når kirka ermest politisk: Er det når den vedtar enresolusjon som krever brems i oljeutvinninga– eller når den plasserer sparepengene sine iaksjer i oljeindustrien?

Jeg merker en viss tendens til at ungelutheranere er lei av en kirke som tilsyne -latende er mer opptatt av å utføre sin jobbsom statlig forvaltningsorgan enn å snakkeom synden, nåden, frelsen og andre evigespissfindigheter. Jeg kan innimellom kjennelitt på det sjøl. Men jeg betakker meg for en kristendom som imploderer inn i denenkeltes lett mystiske forhold til Gud og evig -heten. Det kristne håpet omfatter ”jordenslik som i himmelen”. Derfor er det ingensann kristendom uten at nesten og verden ermed.

Og så er dette selvsagt et tveegget sverd:Kirkas politiske rolle har historisk innbåretbåde undertrykking og frigjøring. Det er opptil alle oss som på et eller annet vis utgjørkirka i dag å sørge for at det blir mer fri-gjøring enn undertrykking i framtida. Som en tommelfingerregel er jeg opptatt avat kirkas politiske rolle skal inngå i en profet-isk tradisjon. Kirka skal protestere mot urett– den skal ikke være stats- eller samfunns-bærende.

Er gud mann eller kvinne?Både ja og nei.

Intervju og foto: May Britt K Johansen

nr. 2/4 - 2013 9

Ei tydeleg kyrkje

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell utfordrar Forbundet.

Tekst: Bård Vegar SolhjellFoto: http://sv.no

Kyrkja må våge å være tydelig i våre viktigaste etiske spørsmål, slik som klimautfordringa. Ei kyrkje utan politiske meiningar grenser til det meiningslause.

I april i år fatta kyrkjemøtet eit vedtak der dei utfordrar alle medlemmer av kyrkja til å ”… la hensynet tilen forsvarlig klimapolitikk og arbeid for global rettferdighet få betydelig vekt ved de politiske valg. ”. I eifråsegn om Statens pensjonsfond utland (SPU) krev kyrkjemøtet mellom anna at:

• ”Ti prosent av SPU må investeres i fattige land innen ti år. Dette må gjøres på en måte som kommer fattige mennesker til gode.

• Etiske hensyn må gå foran økonomisk avkastning, og strengere etiske retningslinjer må ligge til grunnfor investeringene.

• Innen Etikkrådets ti-årsjubileum i 2014 må nye etiske retningslinjer utarbeides, og etikkrådets

mandat og ressurser må strykes.

• Vesentlig mer av SPU må investeres i fornybar energi og utvikling av ny energi. Vesentlig mindre må investeres i fossilindustrien.”

Kyrkja fekk i ettertid krass kritikk frå Framstegspartiet for si klare klimatale. Det er eg totalt usamd i. Klimaendringane stiller verda ovanfor ei fundamental utfordring. Ei utfordring med etiske dimensjonar somstrekkjer seg frå samfunnet i dag til framtidas generasjonar, frå fattige til rike land.

Nyleg fekk vi den nedslåande nyhenda om ein ny CO2-rekord i atmosfæren. Vi har nådd 400 ppm (delarper million), som forskarar antar er maksnivået for å kunne stabilisere temperaturstigninga til to gradar. Og den viktigaste årsaka er forbrenning av fossil energi. Fossil energi som vi i Noreg både forbrenn sjølv og eksporterari enda større kvanta til andre land.

Om vi skal ha ein klimadebatt må vi diskutere fossil energi. Og om kyrkja skal engasjere seg i samfunnet,må dei og diskutere den største utfordringa verda står ovanfor. At kyrkja ber regjeringa sette ned ein kommisjon for å sjå på dei etiske sidene ved Noreg si rolle som olje- og gassprodusent, er derfor eit naturleg, men samstundes nøkternt forslag.

Eg meiner vi treng ei kyrkje som går aktivt inn i samfunnsdebatten, som våger å ta ansvar for dei viktigaste utfordringane i vår tid. Ei kyrkje utan politiske meiningar grensar til det meiningslause. Det hadde vorenesten uforståeleg om ikkje den norske kyrkja skulle ta stilling i så viktige dilemma – både etisk og politisk - som spørsmålet om klimaendringar og korleis Noreg som stor olje- og gassprodusent skal forhalde seg til desse utfordringane.

Det hadde vore nesten uforståelegom ikkje den norske kyrkja skulle tastilling i så viktige dilemma

TEMA:

nr. 2/4 - 2013 11nr. 2/4 - 201310

“It is not the critic who counts… The credit

belongs to the man who is actually in the

arena” (Theodore Roosevelt)

Entering the arena is Terje Stordalen who, as

a Professor of Old Testament Theology; a

teacher of theologians-to-be, and as a private

person, explores the moral challenge of

theologians in contemporary pastoral ser -

vice.

We asked, why is it that working theologians

find it challenging to apply their biblical-

critical studies in service to their congre -

gation? Is this because they have traditional,

preconceived notions about what the church

is? Or is it the people sitting in the church-

benches who are too narrow-minded to

receive anything new?

Critical Education and Work Realities – A

Discord?

- Nothing is wrong with neither the pastor

nor the congregation, says Professor Terje

Stordalen at the Faculty of Theology at the

University of Oslo. - In fact the people in the

congregation are very capable of being

challenged and are often highly educated.

Perhaps what is needed is that the

theologians set out to explore this important

question, in service of the people of the

congregation and of themselves.

Further and more broadly, this is a question

that can be relevant to all students: Why is it

so challenging to transfer and apply the

critical approaches inspired by one’s

education in professional work-life? What is

holding us back?

Canonical Traditions

- In the case of the church, it is important to

remember that the Bible is a canonical work,

Stordalen reminds us. Canonical works are

characterized by that they have been given

authoritative, canonical commentaries, in

written form, but also in informal chains of

reading, in ecclesial practices, etc. This

generates what can be called a traditional

reading.

The Norwegian traditional reading – what

we intuitively know – is constructed to be

very conservative and simple. This traditional

reading was heavily influenced by the revival

movements of the 19th and early 20th

centuries. -Perhaps, however, this does not re-

flect the way most people are reading the

Bible in Norway today?, Stordalen asks

rhetorically

Stordalen explains how the tradition that we

have come to ”respect,” is not nearly as

strong as it was 30-50 years ago. -What is

challenging for theologians in service today

is not the groups that hold on to traditional

readings of the Bible. Rather, it is our own

and our profession’s automatic interpretation

of what these texts mean. This is what needs

to be given a second look, he states. This is

the subconscious response that has been

placed in us by generations’ interpretations.

Stordalen argues that it is very possible for a

critical theologian to continue to treat the

texts with respect for the existential

dimensions of Bible-reading. There is no

reason why these sacred texts should become

less challenging, spiritual or authoritative by

Tekst: Oda Helene EvjenFoto: Stockxhange

reading them through a more historical or

critical light.

Rather, he suggests, the opposite is more

likely. We engage even more deeply with the

texts when we are brave enough to step aside

from traditional readings of the Bible.

Vulnerability from the Pulpit

Stordalen explains that the professional life

of the pastor, with its obvious existential

dimensions, is very closely linked to his or

her own personal life.

Theological thinking about life and death

naturally must be based on or closely inter-

twined with the thinker’s lived life as a

human being. To tell about this connection is

to be authentic; to dare to stand practically

naked in front of one’s congregation.

Stordalen states that this is one of the most

important and most influential roles in pas-

toral service. It does, however, require the

courage to be vulnerable. After all this is a

strong contrast to the traditional view of the

pastor as the very representation of stability

and security. Stordalen turns this image

upside down and explains how the sus-

tainability of religion and the church is now

dependent on its willingness to be vulne -

rable.

- A pastor who dares to be vulnerable also

becomes an example of healthy living to the

congregation, argues Stordalen. - In this way

the working theologian can be truly in-

fluential at work. After all, if religion is about

handling life, this becomes a very good

strategy.

Standing in Front of, not Behind the Text

Stordalen mentions how he was taught in his

early theology studies that the priest should

always be backing the tradition, agree with

the Bible and the church. This meant defend-

ing traditional readings of biblical texts.

However, in the course of his studies he

came to understand that the pastor should

be the one standing in front of the text be-

fore it reached the congregation. The priests

are the first to be hit or touched by the

words in the text, both as a human being

and as a believer.

-“To be hit” by such texts is both difficult

and challenging, because it is often personal

in some way, Stordalen points out. Because

it is hard, we often avoid it. So we fall back

on the tradition; to what we already know.

- It is revealing because in the process you

must in a way offer a piece of yourself at the

pulpit. These are existential stories about

being human, and so the priest’s personal

roles might become visible. Pastoral service

in this way can be a true example of

authentic living.

Furthermore, this is an opportunity to people

of any and all professions, because it is

through giving of oneself that we positively

iinfluence and connect with the people we

meet, clients or colleagues.

Vulnerability as a Life Strategy

Vulnerability, or to be truthful about one’s

thoughts and feelings with others, is in fact a

sign of an individual’s wellbeing, according

Vulnerability in Pastoral Service Today

The Norwegian traditionalreading – what we intuitivelyknow – is constructed to be very conservative andsimple.

- A pastor who dares to bevulnerable also becomes anexample of healthy living tothe congregation

The Man in the Arena

TEMA:

nr. 2/4 - 2013 13

Forbundet er blant de over åtti grasrot-

organisasjonene som har slutta seg til kam-

panjen ”Klimavalg 2013.” Vi vil oppfordre

folk til å stemme på partier som vil gjøre noe

med de menneskeskapte klimaendringene, og

vi vil være med på å presse politikerne til å

gjøre endringer. Det er ennå ikke for sent å

legge om miljøpolitikken, men det haster!

Kravene herfra til de påtroppende stortings-

politikerne, er at de skal jobbe for:

- Kutt i norske utslipp i henhold til FNs

anbefalinger

- At begrepet klimarettferdighet skal gis kon-

kret innhold

- Økt satsning på ny næringsutvikling gjen-

nom grønne arbeidsplasser

- Redusert tempo i oljeutvinningen

- Tilrettelegging for at norske innbyggere kan

gjøre klimavennlige valg

- En klimapolitikk som tar solidaritet mellom

generasjonene på alvor

Fremtiden i våre hender (FIVH) har på vegne

av Klimavalg 2013 gått gjennom de lands-

dekkende partienes programmer, og gitt

karakterer. Venstre, Sosialistisk Venstreparti,

Miljøpartiet De Grønne og Kristelig

Folkeparti gjør det best i testen. De partiene

som tydeligvis har den beste klimapolitikken,

er også blant de minste partiene – kanskje du

bør hjelpe dem å vokse i år?

Men løsningene de presenterer på klima-

problemene, er ikke de samme. Det er altså

ikke gitt at det ville fungert å lage et klima-

kompromiss mellom alle de små partiene

mot de store, som noen tar til orde for.

Venstre, SV og KrF har til dels fundamentalt

ulike forslag til hvordan samfunnet best kan

organiseres. Det er sannsynligvis ikke bare én

måte å løse klimaproblemene på, og derfor

er det viktig at alle politikerne som setter seg

på stortingsbenken i oktober, blir minnet på

ansvaret de har på vegne av fellesskapet

Norge. Til og med FrP har denne våren inn-

rømmet at det ser ut til å finnes mennes-

keskapte klimaendringer – da må det jo også

finnes menneskeskapte løsninger.

Les mer på www.klimavalg2013.no og gjør

deg opp en mening! Bruk stemmeretten, og

godt valg!

Ditt valg

Høsten 2013 er det stortingsvalg igjen.

Hvem skal styre landet vårt de neste fira åra?

Tekst: Sara Elisabeth Moss

KLIMAVALG2013

to Brené Brown, Ph.D., LMSW., at the Uni-

versity of Houston Graduate College of

Social Work. She defines vulnerability as

“uncertainty, risk and emotional exposure.”

Brown doesn’t see vulnerability as good or

bad, but warns of the cost of calling it

“weakness”.

-We’ve come to a point where, rather than

respecting and appreciating the courage and

daring behind such vulnerability, we let our

fear and discomfort become judgment and

criticism, she writes in her book “Daring

Greatly” (2013).

Brown’s book begins by reciting the speech

of Theodore Roosevelt, which resonates with

her understanding of vulnerability: It is

indefinitely more honorable to stand in the

arena, than judging from the sidelines. -

Perfect and bulletproof are seductive, she

writes, - but they don’t exist in the human

experience. We must walk into the arena,

whatever it may be: a new relationship, an

important meeting, our creative process, or a

difficult family conversation, with courage

and the willingness to engage. Rather than

sitting on the sidelines and hurling judgment

and advice, we must dare to show up and let

ourselves be seen. This is vulnerability. This

is daring greatly. This is also how we

experience connection to other human beings

and the feeling of belonging.

Her studies showed that people who view

vulnerability as necessary also experienced a

greater sense of love and belonging; a general

wellbeing. If one of the roles of the church

and the pastor is to help people to handle

their lives constructively, it seems fitting that

it should lead by example.

Walking the Talk

After all this talk of being vulnerable I

decided to ask Stordalen himself to share

something personal. Using the famous

Oprah-tactic, I decided to ask what was his

definition of God?

Stordalen’s first reply, after brief pause of

introspection, was that he had none.

His experience of God, however, has been an

important basis for his life. Although it is not

an easy concept to put into words, it does

remind him of safety. To Stordalen, God is

something that carries life, even though it

may be difficult. Also, God is one dimension

in his life that makes it possible for him to

reconcile with the world as it presents itself,

and with his life as it evolved.

It was easier for Stordalen, a doctor of

theology since 1998 and professor since

2003, to define what God is not, via negativa.

- God is not that I know or understand

everything, that I can and have the power to

do anything, he says. - Neither is it that the

church knows or understands it all, or that

the Bible states everything clearly.

Also a former journalist, Stordalen has

always been interested in literature and the

literary aspect of the Bible. To him, the

experience of God has been tightly knit to a

meaningful rediscovering of the words and

images of the Bible.

Both personally and professionally, the texts

of the Bible have been an important focus in

Stordalen’s life and career. It has been wort-

hwhile and valuable to him because it has

given him an understanding of who he is, of

historical depth, of hope and trust in life. He

uses the texts actively in his own daily life.

Stordalen argues that it is the many layers of

the biblical texts that continue to make

people fascinated by the Bible. Their

complexity allows for countless varieties of

responses and feelings at different times by

different people. Also, if the texts did not

have this quality, it would not be as inter-

esting as a topic of study.

The moral challenge

Stordalen has become an advocate of

allowing people as human beings to actively

put themselves into the literary texts.

Recently, he has become aware of the vital

importance of freeing the reader as well as

the text from conventional approaches. He

connects this to the role of the pastor in the

congregation.

Because canonical texts are always

surrounded by power, and because of their

existential character, they can be seen as

cultural capital. The sociologist Bourdieu

used this term to explain how certain norms

or concepts become valuable and recognized

in society, and to identify who profits from

holding or representing such values.

- The Bible has over the centuries most

certainly become a form of cultural capital,

Stordalen explains. - Interestingly, the pastors

“value” increases when using the traditional

reading of the Bible: He or she thereby

“cashes in” the acknowledgement and res-

pect that comes through representing or

speaking for the tradition. He or she also

avoids being seen or standing out.

Stordalen calls this a moral challenge that

can only be met through the courage to be

vulnerable.

- Society upholds a set of extremely stereo -

typical ideas about what the Bible is and

what it means. Still, there exists an invisible,

diverse reading tradition in the population

that is increasingly being discovered and

valued. - This is also my own experience, says

Stordalen, that I’m discovering new things in

my own reading of the text.

Now, rather than to continue talking about

being authentic at work, especially as

theologians in the treatment of biblical texts,

it’s time to enter the arena…

Their complexity allowsfor countless varieties ofresponses and feelings atdifferent times bydifferent people.

TEMA:

nr. 2/4 - 2013 15nr. 2/4 - 201314

Bruk store A3 ark og tusjer og tegn ut denreisen dere skal gå mot målet. Tegn inn de for-skjellige ressursene, potensielle utfordringer oglag et narrativ ut av det. Det er både teambyg-

gende, morsomt og det hjelper å visualisereveien man skal gå sammen.

Still dere spørsmål som; Hvor er dere pr dagsdato? Hvem er dere? Hva har dere tilgjengelig?

Er vi fornøyd med tilstanden slik den er nå?Hvordan har det blitt sånn? Hva pleier alltid åskje når..., Hva skjer ikke? - Lag flere spørsmålpå egen hånd. Tegn det inn i det ene hjørnet avarket. På andre siden tegner dere inn resultatet

av spørsmålene dere stiller dere selv om;Hvor vil vi være? Hva er det beste som kan

skje? Når har vi gått over våre forventninger?Hvordan definerer vi suksess for dette pro-sjektet? Hva er oss på vårt beste? Lag flere

spørsmål på egenhånd. Sett disse på den andresiden av arket. Og fyll inn den reisen med hind-ringer og utfordringer frem mot målet; slik en

film er lagd.

Alle er geniale på sine pike- og gutterom, menhvordan henter man disse geniale og revolu-sjonære ideene ned og gjennomfører dem somkonkrete prosjekter? Det er den skjøre over-gangen fra ide til handlekraft som denne ar-tikkelen skal handle om, og litt om samarbeid.Etter mer enn ti år i teatret som regissør harjeg noen tanker om prosess og de utford-ringene som ligger i det å realisere prosjekterfra idë til endelig sluttprodukt. Teatret er uniktved at hver forestilling er en hel prosess sombegynner fra ingenting til endelig produkt -hver eneste gang. På nytt og på nytt. Etter-hvert blir man god på den reisen. Og disse erfaringene er overførbare til eksempelvis pro-sjektdesign og organisasjonsarbeid.

Hemmeligheten er at man er akkurat så krea -tiv som det konkrete resultatet man får til.Har du fantasi, men er uten evne til å gjen-nomføre, kommer du ikke særlig langt.

Et prosjekt fra begynnelse til slutt kan manlett dele inn i Konseptutvikling, Gjennom-føring og Oppsummering. Jeg deler videre innkonseptutviklingen i tre faser: Åpning, Kaosog Lukking. Inspirasjonsfasen eller "åpnings-fasen" er der den kreative stormen skjer førman kan gå i detaljer på hver enkelt ide.Kaosfasen er å velge ut, se nærmere på, byggevidere og fusjonere de beste ideene. Lukke -fasen er å "hente dem ned", altså se på hvorrealistisk det er å få gjennomført de aller besteideene. Det å dele det inn på denne måten erhensiktsmessig, fordi det å forhaste seg inn iå tenke praktisk - som i "lukkingen" når dubrainstormer, kan hindre kreativitet. Og detkan legge akkurat den ideen som hadde gjortprosjektet til gull død, allerede før den er blittfødt.

Møtekultur

Det er gjerne gjennom møtevirksomhetplanlegging skjer. Her er en liten huskelistefor en møteleder, slik at møtet blir kort, kon-sist og produktivt.

For møteforberedelser.

A agenda - Hva skal vi sitte igjen med når vier ferdige med møtet?R ramme - Hva har vi å arbeide ut i fra? Hvorer vi pr dags dato? T tid - Hvor lang tid varer møtet? Det ådrenere tiden gjør folk bare umotiverte ogukonsentrerte. Ikke kast bort folks tid. Vær effektive.

Metatenking

Det er lett å anta at man er i samme universuten at man egentlig er det, snakk sammenom kommunikasjon. Hvordan ønsker vistemningen? Hva er det verste vi veit i sam-arbeid? Hvordan skal man snakke omuenigheter? Skriv det ned, så man husker detog dere kan fortsette å snakke om hvordandere snakker sammen. Disse temaene kanman enten være redd for å ta opp eller en fortkan tenke at alle er enige. Jeg tror man gjørseg selv en kjempetjeneste ved å snakke omdet kontinuerlig. Slik er man bedre utrustet tilå takle kriser og konflikter senere.

Brainstorming er kanskje den mest in-spiratoriske, kreative og løsslupne fasen, ogden er et yndet verktøy i begynnelsen av et

prosjekt hvor alle ideene skal klekkes og vi-sjonen for prosjektet skal spikres. Her gjelderdet å åpne opp og å tøye grensene for pro-sjektets fulle potensial, og å bli enige om visjonen. Denne fasen handler om å la inspi -ra sjonen flyte fritt og å overraske seg selv. Ogå ha det gøy! Har du det ikke gøy gjør du noefeil! Det skal være gøy. Krea-tivitetens bestevekstklima foruten lek er klare og strammerammer. Rammene er visjonene dere har fellesfor prosjektet, og de utfordringene som liggeri veien for å nå målet - leken er å klare"hinderløypa" med brak suksess! Det å skrivened noen formuleringer om felles visjoner, slikat dere kan gå tilbake til dem ved senereanledning er svært verdifullt. Og veien til ådefinere visjoner er mange. Se i faktaboksenfor noen hint om hvordan dette kan utarteseg. Kreativitetens største fiende er blokke ringog sur stemning. Bruk mye humor og gi littekstra innsats på å være raus mot de andremedskaperne, det er aldri èn som har de besteideene alene, og fem hoder tenker definitivtbedre enn ett, hvis alle trekker i samme ret-ning. Vær nysgjerrig på hva andre har å si.Det kan hjelpe å huske på at folk er flinke påforskjellige områder, og her er det fullmulighet å tillate folk å gjøre det de er bestpå!

For å finne visjoner for et prosjekt handler detom å gjøre en analyse på hvor man er, i for-hold til hvor man vil være.

Deretter er det selve gjennomføringen og

fødselen av prosjektet.

Det handler ikke om hva man gjør, men hvemman gjør det med! Det er sjeldent man kanvelge hvem man skal samarbeide med, menen viss innflytelse har man. Balansen mellom

å ha gjennomføringsviljen og å la andre slippetil kan av og til være vanskelig når man erveldig engasjert og har en sterk vilje for å fåbra resultat. For å få folk til å dra lassetsammen med deg, må du gi de eierskapsføl-else til prosjektet. Og det får de gjennom å fåta del i den på den måten de er flinkest til.Folk elsker å gjøre det de er flinke til, så tillatdet. Snakk på metanivå! Og vær raus. Ledetråd gjennom en prosess er flytfølelsen.Kjenner du at du elsker det du gjør, at det ergøy - er du på riktig vei. Og forskning har visttil at det som motiverer mest av alt, er følelsenav fremdrift. Med A.R.T som utgangspunktfor møtevirksomhet og med å ha tegnet nednarrativet som nevnt i faktaboksen, vil manetter en stund se en linje av progresjon ireferatene, og de kan man bruke for å målefremdrift. At ting er tøft i perioder er ikkekontradiksjoner for at det er gøy. Det er alltidet kritisk punkt, en konflikt av noe slag i enprosess - desto mer man er mentalt forberedtpå at dette er sant, desto lettere er det å stå idet, ikke å ta det personlig, eller å dvele i det.Det ligger i prosessens natur.

De ti siste meterne av maraton og avslut-

ningen.

I teatret er alt vondt "glemt" på premiere-festen - det er noe nødvendig forløsende deralle har lov til å feire seg selv og de andre -uansett hvordan prosessen har vært. Det ernoe helbredende i dette som jeg tror er der foren grunn. Ikke vær redd for å kaste glans. Ogvær raus mot andre. Og deg selv. Gjør opp-summering i hva du har lært, hvilke nyemennesker du vet du slipper å samarbeidemed og hvilke nye mennesker du gleder degtil å jobbe med igjen.

Kreative prosesser i

organisasjonsarbeid

Hva skjer i spennet mellom inspirasjon, idè og frem til gjennomføring

av et prosjekt? Er det noen likhetstrekk i kreative prosesser?

Velg hvilken avis og skriv en fiktiv artikkel om suksessen for prosjektet.

Vær spesifikk på hva som gikk fantastisk. Klassekampen har kanskje en politisk

vinkling, mens Dagens Næringsliv har en økonomisk vinkling. Aftenposten en

kulturell vinkling. Les de opp forhverandre og la dere inspirere.

For å få vekk blokkeringer før en brainstorming. Del opp i par, der denene er kandidat A, og den andre er B. La A komme med et forslag; Skal vidanse? Skal vi reise jorda rundt? Skal vi ... osv, og B skal uansett hvor fris-tende forslag er si "nei" hver gang. Bytt deretter på rollene. Snakk omhvordan det opplevdes for alle parter. Gå så til at A igjen kommer medforslag, og B repliserer med "Nei, men..." og kommer med et mot forslag.A: "Skal vi gå og fiske? B: "Nei, men jeg kunne tenke meg å padle nedoverelva", bytt og snakk om opplevelsen. Til sist kommer A med et forslag ogB bygger på forslaget med et "Ja, og...", som A fanger opp med ett nytt"Ja og..". Eksempelvis A: "Skal vi fiske?" B: "Ja, og så kan vi jo ta medtelt" A: "Ja, og så kan vi jo tenne bål for å steke fisken der" B: "Og så kanvi lage et kjempe bål og invitere venner" A: "Ja, og..." osv. Se hvilke his-torier det blir av å ikke blokkere ideer. Før dette inn i brainstorming. Ikkesi nei, se hvordan du kan bygge på ideene til hverandre!

Ha det gøy! Har du det ikkegøy gjør du noe feil!

TEMA:

tips: 1

2

3

Tekst: Hans Kåre Sjøsprøyt

nr. 2/4 - 2013 17nr. 2/4 - 201316

Vi sitter i Kollektivet U20 Maria og jeg. Jeg

har akkurat fått huket tak i henne mellom

hennes ellers tette program av korøvelser, an-

dakter og lunsjmøter på en ellers helt al-

minnelig mandag. Jeg har tatt frem

skriveblokka og gjør meg klar til å notere.

Maria går rett på sak:

- Jeg mener at vi forkynner med alt vi gjør.Det at vi er i kirken mens vi øver på sanger,deltar på Hvilepuls, er med i et felleskap oglar ungdom få et forhold til kirken er viktig.

- Kan du si noe om hvilken bakgrunn du har

fra ungdomsarbeid?, spør jeg, og fortsetter å

skrible ned notater i blokka.

- Jeg var minileder et år etter jeg var kon-firmant, det var i 2003. Men det var KM(KFUK-KFUM) som oppdaget meg først i1999, da jeg startet i TenSing. Da deltok jegpå seminarer og ble dirigent da jeg var 17 år.Men det var først etter jeg begynte å studereteologi at jeg har fått mer ansvar for konfir -mant undervisning.

Hva tror du skal til for at ungdom blir vær-

ende i kirken?

- Det viktigste er at ungdommen føler at debli sett. Levealderen i kirken er kort. Mankommer dit når man er 13 år og blir der ikanskje to år som konfirmant og minileder,men etter dette er tilbudet borte. Det er dumt,for ungdommen er ofte engasjert når de førster der, men uten et tilbud forsvinner de. Det

er derfor viktig å gi dem ansvar, det er stortfor dem å bli ledere, og få lov til å hjelpe til.Det er bra å starte lederansvaret tidlig, sidende har så få år som deltagere. Derfor er detfint å kunne lokke med for eksempel etminilederkurs. Samtidig må man se dem somikke ønsker eller takler så mye ansvar. Det erlett at disse kan droppe ut fordi de synes deter flaut at de ikke får dette.

Hva er typiske feil å gjøre i arbeidet med ung-

dom?

Å lage et skille mellom dere og jeg. Det erbedre å fokusere på likheter og være bevisstpå forskjellene, enn å hele tiden påpeke at jeger voksen og smart, og at dere er små ogskjønner ikke hva det snakkes om. Det erviktig å skape samhold, snakke om hvordanman selv tenkte på deres alder.

Andre ting du kommer på?

Vær deg selv! Det er en epic fail å være noeannet.Hun fortsetter, - Du trenger ikke være trendyog hip. Det blir helt feil. De bryr seg om atdu bryr deg om dem. De er bare litt mindrevoksne, de er ofte usikre og de må ha plasstil å drite seg ut.

- En annen feil som ofte begås i kirken er åtro at man bare kan arbeide med ungdomom man selv er i 20-årene. Det finnes mangeeksempler på det motsatte. Det som betyrnoe er at du tar dem på alvor og ser dem.

Hvordan bør man møte ungdom?

Det handler om ren folkeskikk: Du brukernavnet deres aktivt, spør hvem de er og fårdem til å føle seg hjemme. I Hauketo brukervi også kort tid på tilstanden hvor de får lovtil å være ”den nye”. Det gjelder å få de inni felleskapet og få dem til å engasjere seg såfort som mulig.

Hvordan vil dette være dersom man møter

ungdommen for første gang?

På et nytt sted er det viktigste å bygge opptillit. Å være trygg på strukturen og å væreklar på hvem man er og hva man gjør. Slikblir man en enklere person å forholde seg til.Å skape noe på et nytt sted tar tid. Vær åpenog hyggelig. Man trenger ikke skape seg tilfor å nå ut til ungdom. Det gjennomskuer derimelig fort.

Er det viktig å være oppdatert og ”på” i

sosiale medier?

- I kirkesammenheng bruker jeg selv face-book mest til å svare på spørsmål og gi utbeskjeder, og dette mest i egne grupper forlederteamene. Men jeg bruker ikke profilenså mye aktivt privat at det gjør noe å ha enfelles profil. Dersom man er veldig privat

og har mye festbilder, kan det være greit åskille dette. Men det er et vanskelig spørs-mål. Det kan være vanskelig dersom ung-dommene ønsker å chatte mye og ha myedirekte kontakt, rett og slett fordi mantrenger å skape litt avstand mellom arbeidog fritid. Ellers har alle deltagerne num -meret mitt og vet at de kan ringe dersomdet skulle være noe. Vi lager ellers events påfacebook for turer og ting som skjer ikirken. – Kirkeansatte kunne hatt godt avet PR-kurs. Det holder ikke lenger å hengeopp en farget plakat med skrifttype ComicSense på kirkedøra og forvente at folkdukker opp. Ungdom er bevisste, de vethvordan plakater skal se ut.

Hva er dine strategier for å bli bedre på det

du gjør?

Jeg har pleid å gjøre ting etter hva jeg har følthar vært riktig, og testet mye i praksis. Nåforsøker jeg å bli flinkere til å registrere hvajeg faktisk gjør, slik at jeg skal vite hva somer nyttig å ta med meg videre. Ellers forsøkerjeg å finne ut av hva som er interessant forungdommene akkurat nå. Hvor er de i livet?Her er det lett å bomme.

Hvordan jobber du for å få til gode andakter

og bibeltimer?

Jeg pleier å trekke inn ting som er interessanti verden akkurat nå, i 2013, og trekke linjerfra det som skjer i dag til det som skjer i Bi-belen. Det holder ikke å si at Jesus er sann-heten og livet. Hva har det med dem å gjøre?Man må trekke religiøse opplevelser til deresliv. Eller eget liv. Det synes de er like inter-essant å høre på.

- Jeg skulle for eksempel holde en andakt ommannen som ble firt ned fra taket for å blihelbredet av Jesus. Jeg bestemte meg for åsnakke om vennskap. Om disse menneskenesom var så glad i vennen sin at de bærte hamtil huset og firte ham ned fra taket. Temaetble de gode vennene.

Hun tenker seg om etter flere gode ek-sempler, - Det kan lett bli kjedelig for dem åhøre på. Jeg var i en konfirmasjonsgudstje-neste en gang. Der var det en gammel prestsom snakket i evigheter, jeg husker ikke hvahan snakket om. Plutselig nevnte han HarryPotter. Da våknet jeg! Han burde bruktHarry Potter som hovedelement og tvinnetinn teologi i stedet for å snakke i meta ogtrekke det ned i et minutt, for så å gå tilbaketil meta. Jeg fulgte bare med i et minutt, og

jeg kjedet meg som teolog! Hvordan kankonfirmantene ha det da?

- Ungdom er veldig situasjonelle. Skolehandler om skole, kirke om kirke osv. Det ervår jobb å trekke linjene over disse grensene.Kirke handler om venner, musikk, skole.Men for oss er dette duh! For de er det Aha!Vi kan vise at kirken fortsatt er inspirasjonfor mye av populærkulturen. De ser ofte ikkedisse sammenhengene selv, dersom ingentrekker det frem. Vi må vise at kirka er ak-tuell, ordtak stammer herfra, det finnes myefunfacts, mye er hentet fra Bibelen. Var detHabermas, som sa at vi må snakke et språksom tilhørerne forstår, et enkelt språk. Vi måforklare vanskelige ord. Det er ganske basicegentlig.

Ellers prøver jeg å ha mest mulig variasjon.Variasjon, variasjon, variasjon! Ved påskeleiri år holdt jeg undervisning for alle ungdom-mene i menigheten. Da sa jeg vel kanskje noei fem minutter, mens jeg ellers viste film-snutter og musikk. Andre ungdom leste ulikebibelstykker, så oppsummerte jeg på slutten.Man trenger ikke si alt selv, dersom man erbevisst på hvorfor man viser det man viser.

Andre gode tips?

Kjenner du noen som har gjort noe bra, spørom å få det. Lag opp et lager og trekk fremdet du har bruk for. Det skader jo ikke.

Ta vare på alt du gjør av prekener, andakter,osv. Du vet aldri når du kan få bruk for detigjen.

Ungdomsarbeid er ellers ikke så vanskeligsom folk vil ha det til. Det handler om å seog respektere. Å tørre å være voksen.

Hva er det beste med å være leder?

Å se utviklingen deres fra usikre til voksne,selvsikre, selvstendige mennesker. Å se for-andring i deres tro og i dem som mennesker.

Amen.

Hvordan formidler man til ungdom?

AKT intervjuet Maria M. Krogtoft Liholt, en vassekte

forbunder som har tilbrakt mye tid høyt og lavt med

ungdom i Hauketo menighet. Hun forteller oss hva som

skal til for å engasjere ungdom.

Vær deg selv! Det er en epicfail å være noe annet.

Ellers prøver jeg å ha mestmulig variasjon. Variasjon,variasjon, variasjon!

Tekst og foto: May Britt K. Johansen

TEMA:

nr. 2/4 - 2013 19nr. 2/4 - 201318

Ole Jensens diagnose for kloden og nåtidenssituasjon er nådeløs: Den økolo giske krisener menneskeskapt og et resultat av vekstori-entert tenkning i skjæringsfeltet mellomnaturvitenskap, teknologi og markeds–øko-nomi. Men hvordan kunne dette skje? Jensenidentifiserer natursynet vårt som det grunn-leggende problem og prøver gjennom enidéhistorisk tilnærming å vise at det eks-isterer et stort behov for et endret natursyn.Et natursyn som er i stand til å omtalemennesket på en annen måte enn som hers-keren: «Bogen følger denne tankegangsidéhistorie fra Det Gamle Testamente oversengræsk nedvurdering af sanseverdenen tilnutidens krise» (s. 9). I slutten av forordet be-skriver han det vi kan anse som Jensens egenagenda bak boken når han sier at det gjelderå gjenvinne aktelsen for skaperverket.

Jensen leverer et lidenskapelig oppgjør medvårt brutale natursyn. Av og til lar Jensen riveseg med av sinnet som kan oppstå i møtetmed klimautfordringer som ikke tas på alvor.I disse tilfellene går det retoriske på bekost-ning av det rent argumentative. Også noenav de analytiske tankerekkene Jensenpresenterer oss for er det McGrath ville kalten «cheap-shot». Likevel må det ikkeglemmes at vi har å gjøre med et essay somskal appellere universelt, dvs. være lett til-gjengelig for alle type lesere og det er lite tvilom at Jensen makter å gjøre nettopp dette.

Status og bakgrunn (kapittel I og II)

Jensen har en meget interessant innfalls-vinkel til situasjonsanalysen, et perspektiv somkan sies å være under kom muni sert i stor gradi dagens debatt. Han påpeker nemlig at deter den vestlige verden og dens idéhistorie somer opphav til det brutale natursynet, ogdermed klimaforandringene. Konsekvensenburde være at det også er vesten som tar an-svaret for å bøte på problemet. Dette syns-punkt henger sammen med at hanidentifiserer først og fremst René Descartessom en hovedansvarlig for den gradvise ut-

viklingen av dette fatale natursynet: «Kon-sekvensen av Descartes’ gnostisk-dualistiskeudlægning af skabelsestanken er, at kristen-dommen er den religion, der afskaffer sinegen Gud og bringer menneskene påkollisionskurs med kloden!» (s.49-50). For åkonkludere slik han gjør, viser Jensenhvordan den kristne og jødiske tradisjonenhar lest skapelsesfortellingen med Descartes’briller, noe som har først til en sekularisering,en av-helliggjørelse av naturen. Gud tenkesher som skaper av naturen, men samtidigsom ikke til stede i skapelsen lengre. Dette gir

grunnlag for en tenkning om mennesket somskapelsens herre med alt av utnyttelses-muligheter dette innebærer. Men heller ikkeden utviklingen etter Descartes er oppstått iet vakuum. Jensens årsaksanalyse følgerlinjene enda lengre tilbake i tid, helt til tids-punktet der kristendommen ble til og dengammeltestamentelige tankeverdenen møtteden greske. Jensen viser hvordan tidligdualistisk og gnostisk tenkning førte til ennedvurdering av sanseverdenen. Heller ikkeutviklingen gjennom middelalderen bidro tilen oppvurdering av naturen. Tvert imot førernominalismens forståelsesteori til atmennesket settes enda mer i sentrum. Gud er-stattes av mennesket som fornuftssentrum.Denne utviklingen finner sitt klimaks i Kantserkjennelsesteori og erstatningen av detsanselige med forståelsen. Det er her Jensenbegynner å snakke om den eksternalisertenarsissismen. En slik tenkemåte gir hellerikke rom lengre til annet enn den viten-skapelige livsforståelsen. 16- og 1700- talletsutvikling fører til at Gud avskrives/ pen-sjoneres og mennesket opphøyer seg selv tilen halvgud i en verden som har misteteviggyldige verdier. Fornuften alene skal løseproblemene, men kan, som Jensen viser, blitil selve problemets opprettholder når denmangler en annen ontologisk størrelse, nem-lig aktelsen. Jensen konklusjon kjenner vi nå.Det som følger er litterære eksempler somdiagnostiserer vår samtid i tråd med Jensensegen analyse: Den overoptimistiske satsingen

på fornuften har ført til mer irrasjonalitet,det vil si at vi ødelegger vårt eget livsgrunn-lag. Jensens mener derfor at oppgaven beståri å gjenvinne glemte ontologiske grunnfor-hold som skam og aktelse.

Modtræk (kapittel III)

Det er ikke overraskende at dettekapittelet er bokens største og må regnes somdel av kjernen i boken. Her blir ogsåreferansene til Løgstrup flere og eksplisitte.Jensen innleder kapittelet med å sette oppnaturens verdi utifra et råstoffperspektiv motdens estetiske verdi. Det som følger er etgeneraloppgjør med dualismen, nomina -lismen og kantianismen, igjen med Løgstrupsom sakens ordfører: «Universet er vårt opp-hav» (s. 64). I dette ligger at mennesketprimært hører hjemme i universet ognaturen, ikke i en idéverden bortenfor dettelivet. Dermed gis det naturen en verdi i segselv, før vi tar den i bruk til våre egne formål.Dette er et avgjørende poeng dersom vårtbrutale natursyn skal reverseres. Jensen for-tsetter sitt oppgjør med et brennende forsvarfor sansingen som en autonom vei til er-kjennelse. Tror vi Jensen, så har sansingenkraften til å kalle på aktelsen og undringensom skal til for å holde naturutnyttelsen isjakk.Med dette som bakteppe retter Jensen opp-merksomheten tilbake på bibelske tekster, ogisær skapelsesberetningen, som jo ble mi-stolket og misforstått på bakgrunn av Des-cartes. Han viser hvordan de samme tekstenepromoterer et sterkt forvalteransvar, dersomman legger sansingenes verdi til grunn.Dermed promoterer kristendommen ikkelengre det brutale natursyn, men bærer i seget element av selvkorrektur som ivaretarbalansen mellom å bruke og verne. Men for-valteransvaret kan ikke bare utledes av denkristne skapelsesfortellingen, men også avmenneskets særstilling, som består i at dethar muligheten til et bevisst forhold tilnaturen. Denne særstillingen tvinger menne -sket til ansvarlighet ovenfor medmennesketog medskapning.

Lavmælt pep talk, klima, kristendom og

kirke (kapittel V og VI)

De to siste kapitlene i boken bindessammen av håpsmotivet. I «Lavmælt peptalk» vektlegger Jensen håpet og troen på atendring kan skapes. Håpet forstår han hersom en spontan livsytring (Løgstrup), altsåsom noe allmennmenneskelig. Det kristnehåpet derimot kan begrunnes kristologisk, er

således spesifikt kristent og kan alene tros,ikke erkjennes. Jensen formål er som nevntinnledningsvis å appellere til alle personer,uavhengig av livssyn. Derfor er det et poengfor ham å gi en ren fenomenologisk beskriv-else av temaet og beveger seg så i den dimen-sjonen som Løgstrup kalte «det universelle ikristendommen» (s. 140). Han vedgår athans kulturkritikk er inspirert av kristen-dommen, men at hans argumentasjon ikkeforutsetter kristen tro. Ved de resterende sidene er det mest inter-essante en drøfting av hva som hører hjemmei gudstjenesten og hva som skal være denskarakter. Han legger veldig mye vekt på atprekestolen kan brukes til å opplyse om vårtbrutale natursyn, men at dette må skje medstor forsiktighet fordi det ikke skal henges utnoen grupper i gudstjenesten. Denne hårfinegrensegangen beskriver Jensen selv på et fintvis: «I kirken vender vi ansigt og sind fremadmod koret - opad mod Gud, og ikke ud tilsiden til de andre» (s. 149).

Ettertanke

Jensens analyser reiser en rekkefundamentale spørsmål, som alle slike tekstermå bli stilt ovenfor: Hvordan klarer vispranget fra å identifisere problemet rentintellektuelt og hen til handling? Hvordanskal de gode argumentene vinne frem og fåpolitisk gjennomslagskraft? Hvordan skalman formidle dette prosjektet ovenfor en helbefolkning som egentlig ikke er innstilt på åmiste noen av sine privilegier? Dersom vi trorJensen og fastslår at den beskrevede idéhis-toriske utviklingen (som jo er rentintellektuelt) har ført til konkret og fysisk ut-nyttelse av naturresursene, kan det da tenkesat også reverseringen eller oppgjøret meddenne kulturen har sitt utspring i etintellektuelt tankeprosjekt? Vi kan i hvertfallhåpe.

Bokanmeldelse

Ola Jensen: På kant med klodens klima.

– Om behovet for et ændret natursyn.

Tekst: Daniel Philipp Brändle

. . . v iser Jensen hvordanden kr istne og jødisketradis jonen har lestskapelsesfor tel l ingenmed Descar tes’ br i l ler.

Jensens analyser reiseren rekke fundamentalespørsmål, som al le s l ike tekster må bl i st i l tovenfor

Tittel: På kant med klodens klima

- Om behovet for et ændret natursyn

Forfatter: Ola Jensen

Forlag: Anis

ISBN: 9788774575566

Antall sider: 176

nr. 2/4 - 2013 21nr. 2/4 - 201320

Nederst på rangstigen

Hatton ligger 1271 meter over havet, og eromgitt av teplantasjer. I alle skråninger i detkuperte landskapet er det plantet rad på radmed halvmeterhøye grønne tebusker. Isentrum ligger kirker, moskeer, hindu- ogbuddhisttempler side om side, og skiltene erskrevet på engelsk, singalesisk og tamil. Herholder kvinneorganisasjonen PWG til. Gjen-nom mange år har de arbeidet for kvinnernederst på rangstigen i samfunnet, planta-sjetamilene. Disse tamilene ble i sin tid hentetfra India av britene, og bosatt på plantasjenefor å plukke te. Selv om Sri Lanka nå er etland i sterk økonomisk vekst, får ikke dennedelen av befolkningen ta del i veksten.

Livet på teplantasjene

Teplukkerne har ingen utdanning og er øko-nomisk avhengige av plantasjeeierne. Fami -lie boli gene er enkle med matlaging over åpenild og uten innlagt vann, men de har strøm.Kvinnene har det tyngste arbeidet med åplukke te, og tolvtimers arbeidsdager syvdager i uken er vanlig. Hver dag må deplukke 20 kilo teblader. Mange tygger helse-skadelige betelblader mens de jobber, for åholde ut. Hverdagen kan være preget avalkoholmisbruk og vold. Plantasjene liggervanskelig tilgjengelig til på dårlige veier, oghelse- og utdanningstilbud er langt unna.

Kvinner tar styringen

Elisabeth var født til et liv som teplukker ogble tvangsgiftet da hun var 23 år. En voldeligektemann gjorde at hun oppsøkte PWG, ogder fikk hun opplæring i kvinnerettigheter.Støtten derfra ga henne styrke til å forlatemannen, og hun klarte å få seg lønnet arbeidutenfor plantasjen. Hun har lært seg å styresin egen økonomi, har tatt litt utdanning oghar fått verv i fagforeningen. Nå har hun enny mann som støtter hennes engasjement, ogsom har middagen klar når hun kommerhjem fra en lang arbeidsdag. Flere ganger harhun hjulpet nabokvinner som er blitt slått tilå anmelde ektemennene til politiet. Nå vågerikke mennene å slå mer.

Helhetlig arbeid

PWG driver førskoler for barna mens for-eldrene jobber på plantasjen. Tidlig engelsk-opplæring på førskolene gjør at barn fraplantasjene nå kommer inn på engelskspråk-lige universiteter, og får en fremtid utenforplantasjen. Teplukkerne får lære om barne-oppdragelse og hvordan leve sammen somfamilie. Barna vokser opp og blir selvstendigeog stolte. Hos PWG får kvinnene lære å leseog skrive litt, og de lærer om hvilke rettigheterde har. Kvinnene støtter hverandre, og de fårhjelp til å snakke om og bearbeide tabu-belagte temaer gjennom rollespill. Noenganger får mennene være med også, og flereav dem er blitt mer positive til det kvinnene

tar del i. Familiene har også fått det bedrematerielt fordi PWG har gitt dem flere inn-tektskilder. De har fått lån til melkekyr, opp-læring i håndarbeid og kurs i økologiskjordbruk. Flere av dem har også lært å brukePC, og har gått til anskaffelse av det hjemme.En dag i måneden kommer en lege til planta-sjen, og dette har gitt en mye bedre helse-situasjon. Opplysningsarbeid har fått mangetil å slutte med de vanedannende betel-bladene.

Et samfunn i endring

Plantasjeeierne på Sri Lanka blir stadigflinkere til å bedre bo- og levevilkårene forarbeiderne sine. Teplukkerne får mer respekt,og kalles for medarbeidere. Dette henger noesammen med mangel på arbeidskraft. Tid-ligere var plantasjefamiliene å regne somplantasjens eiendom, og det var selvsagt atbarna på plantasjene begynte som te-plukkere. Bedre utdanningsmuligheter gjør atfærre velger et liv på plantasjene, og eiernemå derfor anstrenge seg for å beholdearbeidskraften. Yngre kvinner reiser til denarabiske halvøy og tar seg jobb som hus-hjelper, og sender penger hjem. De gjenvær-ende arbeiderne er blitt bedre organisert, ogkjenner nå rettighetene sine. Dialog mellomarbeidsgiver og fagforening bidrar til å bedreforholdene. Men med nye tider oppstår ogsånye problemer. Mødre som er borte frafamiliene sine i lange perioder har gitt økt fo-rekomst av incest på plantasjene. Kvinner ut-nyttes og mishandles i utlandet. Økt kontaktmed omverdenen og mer tilgang på pengergjør at det dukker opp nye rusmidler. Flerefår mobiltelefoner, og mobbing gjennommobiltelefon er et økende problem. Det erigjen kvinnene som får den størst belast-ningen. Vi ser en bølge av unge kvinner idette samfunnet som ser det å ta sitt eget livsom eneste utvei fra problemene. Også dettehar PWG tatt tak i. Kvinnene lærer livsmest-ring av hverandre, og det gir håp forfremtiden.

Plantasjeliv i endring

Tekst og foto: Gaute Brækken

Forbundet har i flere år samarbeidet med en kvinneorganisasjon for te-

plukkere på Sri Lanka. Samarbeidet er nå avsluttet, og vi kan se tilbake

på det vi har fått ta del i gjennom disse årene, og hvordan organisa-

sjonen PWG har jobbet for å forbedre hverdagen på teplantasjene.

nr. 2/4 - 2013 23nr. 2/4 - 201322

Forbundet finnes i nærmere 100 land overhele verden. Et av de nasjonale forbundenesom minner mest om det norske, er StudentChristian Movement Canada (SCM). Ikkebare minner Canada om et stort stykkeNorge – det kanadiske forbundet står ogsåoverfor utfordringer og muligheter somminner om de vi har her. I vår besøkte under-tegnede SCM, og i sommer var deresgeneralsekretær Sarah Mikhaiel på besøk iNorge. Nå håper begge sider at vi kan dranytte av hverandre framover.

Tro og kampSCM Canada ble grunnlagt i 1921 og har ialle år vært drevet av både et teologisk og etsosialt engasjement. Fra begynnelsen av varorganisasjonen involvert i den nordame-rikanske bevegelsen Social Gospel, som en-gasjerte seg i radikalt sosialt arbeid. På 1940-og 50-tallet organiserte SCM sosialistleire ogarbeidet med å organisere fabrikkarbeidere,et arbeid som blant annet ble belønnet medtett oppfølging fra den kanadiske sikkerhets-tjenesten. Med 68-bevegelsen ble freds-arbeidet det mest framtredende. Senere harSCM vært i front i kvinnekampen og ikampen for LHBT-rettigheter.

Det var kombinasjonen av tro og kamp somlokket Sarah Mikhaiel til SCM.

Det skjedde i 2010, da toppmøtet i G20, for-samlingen av finansministere og bank -direktører fra verdens 20 største økonomier,

gikk av stabelen i Toronto, til store protesterfra blant annet fagbevegelse, miljøbevegelseog urbefolkningsgrupper. Politi, militære ogprivate vaktselskaper gjerdet inn helesentrum for å holde demonstrantene på av-stand fra toppmøtet, og de reagerte knall-hardt mot alle som prøvde å ta seg fram til

Canada- et stort stykke Norge?

Forbundene i Norge og Canada håper felles utfordringer

kan gi et felles løft.

møtet for å protestere så eliten kunne høredet. 1000 mennesker ble arrestert i denstørste massearresten i kanadisk historie.

Blant de mange aktivistgruppene som protes-terte mot G20, var det én gjeng som skilte seglitt ekstra ut. Det var en interreligiøsbønnemarsj organisert av SCM Canada. Denmarsjerte mot politisperringene med bønn,sang og slagord. Da muren av opprørspolitiforsøkte å tvinge dem tilbake, gjennomførtegruppen en sitt-ned-aksjon og holdt skansenmens de leste bønner for alle som var blitt ar-restert eller skadet av politiet i løpet av topp-møtet.

For Sarah var denne protestbønnen enåpenbaring som endelig ga henne et sted åkombinere kristen tro og sosial kamp.

- Som politisk aktivist hadde jeg savnet denåndelige dimensjonen som hører med tilsamfunnsengasjementet mitt, sier hun.

- Og som kristen mennonitt var jeg vant tilat kirken utfordret meg til å tenke kritisk omurettferdighet og undertrykking. Menkirkene er ikke gode nok til å følge oppordene med handling. Kirkene organisererseg sjeldent for å gjøre noe aktivt mot for-holdene den er kritisk til.

I SCM fant Sarah en samling av troende somfaktisk gjorde noe aktivt for rettferdighet, ogikke bare snakket om det på søndag for-middag.

Transatlantisk allianse?Etter hvert skulle åpenbaringen under G20-protestene lede henne til å bli general -sekretær i SCM Canada. Og i sommer gikkaltså veien innom Forbundet i Norge, somSarah har et ønske om å samarbeide medframover:

- Jeg mener generelt det er viktig å ha et sam-arbeid mellom forbundene i ulike land.Canada og Norge er kanskje særlig inter-essant, siden vi står i en ganske lik situasjon:Vi er begge Forbund i land med en enormrikdom sammenlignet med resten av verden,og det vil være interessant å samarbeide forå identifisere utfordringene dette innebærer,sier Sarah, og trekker fram migrasjonsspørs-mål og miljøkamp som konkrete eksemplerpå temaer vi kan samarbeide om:

- Jeg mener det er viktig for Forbundet bådei Norge og Canada å adressere hvordanlandene i Nord er ansvarlige for utnyttelsenav resten av verden – og å finne ut hvordanvi, som en del av en global bevegelse kanarbeide for en mer rettferdig verden.

Også lederen av det norske Forbundet, SaraMoss, ser verdien av å knytte kontakt medsøsterforbundet over Atlanteren:

- Noe av det spennende med å være en del aven verdensomspennende bevegelse, ermuligheten til å knytte kontakt medstudenter som har en hverdag som er veldigforskjellig fra den norske. Men kontaktenmed Canada er kanskje egnet til å gi oss in-spirasjon og ideer som er lettere anvendbarei organisasjonsbyggingen og det dagligearbeidet i lokalforbundene, mener Moss.

OrganisasjonsbyggingInntil nylig var SCM en betydelig størrelseinnen både kirkeliv og sosial aktivisme iCanada. Men, ikke ulikt situasjonen i detnorske Forbundet, har de hatt en nedgang ibåde medlemmer og aktivitet de siste årene.Sarah mener hovedårsaken er at organisa-sjonsbygging har vært sørgelig nedprio -ritert:

Tekst: Torkil HvidstenFoto: Sindre Stabell-Kulø, Monica Mikhaiel (SCM, Canada)

Det var kombinasjonen av troog kamp som lokket SarahMikhaiel til SCM.

1000 mennesker ble arresterti den største massearresten ikanadisk historie.

nr. 2/4 - 2013 25nr. 2/4 - 201324

Ungdom i Vassdrag

”Ungdom i vassdrag ” er Forbundets frilufts-

gruppe, og i september arrangerer vi en felles

kanotur i Østmarka. Det kreves ingen for-

kunnskaper for å være med på denne turen,

men noen turtips kan jo være nyttig å ha!

Østmarka har mange store lange vann, og det

er flere turmuligheter for de som ønsker å ta

seg fram med kano, og flere steder i marka

kan en leie kano for en helg.

Lengst nord i Østmarka ligger Losby gods.

Sørover fra dette historisk kjente stedet ligger

det flere vann på rekke og rad. Det er lett å

komme seg ned til det første vannet, og det

er mange leirplasser langs flere av vannene.

Innsjøene er lange og smale, noe som gjør

dem godt egnet for kanoturer. I likhet med

mange andre vann i Østmarka er de imid-

lertid demmet opp, og dette betyr at en

enkelte steder må bære kanoene et kort

stykke over til neste vann.

Serveringsstedet Mariholt er også et fint ut-

gangspunkt for kanoturer. Stedet ligger i

nordenden av den nesten èn mil lange inn-

sjøen Elvåga – Østmarkas største innsjø. Inn-

sjøen er delt inn i Sør - Elvåga og Nord -

Elvåga, men etter en oppdemming henger de

to delene sammen med et smalt sunn. I

motsetning til vannene ved Losby er Elvåga i

hovedsak et stort og åpent vann, noe som

betyr at en med fordel bør holde seg tett inn-

til bredden.

Ved alle vannene i Østmarka var det i tid-

ligere tider bosetting, men disse ble revet da

flere av vannene ble regulert til drikkevann

på 1950 tallet. Fortsatt fins det rester etter

slike boplasser. Noen av disse områdene er

skiltet med informasjon om stedenes historie.

Selv om sensommerdagene og de første høst -

dagene kan virke varme og solrike, blir det

fort kaldere om kveldene og nettene. Det

betyr at en tynn sommersovepose som regel

ikke er god nok til å holde varmen. Det er i

tillegg nødvendig med varmt tøy som en kan

ta på seg ut på kvelden. Det heller ikke dumt

å ha med ullundertøy og rikelig med varme

sokker når en sitter i kano hele dagen, og fot-

tøyet bør være så lett som mulig.

Mange føler seg ustø i en kano og er redd for

å kantre. Ofte kan riktig pakking gjøre

kanoen stødigere. Tunge gjenstander, som telt

og gassbrenner skal ligge helt i bunnen av

kanoen, og en bør dessuten huske at en for

tungt lastet kano er vanskeligere å manøv-

rere.

God tur!

- Å organisere studenter innebærer et stadigfrafall når studentene uteksamineres og for-svinner. Så lokale SCM-grupper er avhengigeav kontinuerlig organisering og støtte frasentralleddet for å opprettholde aktivitetenog rekruttere nye studenter hvert eneste år.Dessverre har ikke organisasjonsbygging ogrekruttering stått sterkt i SCM de siste årene,og det har ført til at lokale grupper har faltsammen etter hvert som aktivistene har full-ført studiene, forklarer Sarah.

Hun legger til at det også er en generell ned-gang i kirkebesøk og religiøs interesse iCanada:

- Så gruppen av aktive troende er mindre ennden var, og det gir en utfordring når detkommer til rekruttering.

Nå har landsstyret og Sarah laget enambisiøs plan for å gjenreise den gamlestorheten.

- Vi har et stort nettverk av entusiastiske for-bundsvenner og andre interesserte. Mangesteder er studentprestene også en stor ressursfor oss. Så jeg jobber for å få alle dissemenneskene til å være med på å opprettegrupper en rekke steder i landet, og så skalvi bygge derfra, forteller Sarah.

Første skritt er rekruttering. Deretter skal denye aktivistene skoleres i ledelse og or-ganisering.

Likt og uliktSCM Canada er noe annerledes organisertenn Forbundet i Norge. Den tydeligste for-skjellen er at de ikke er en medlemsorganisa-sjon på den måten vi er det. De har ingenmedlemslister og er en bevegelse mer enn enorganisasjon. Er du aktiv, er du med. Grunn-

steinene i bevegelsen er selvstendige lokalegrupper, tilknyttet et studiested, et bo-kollektiv eller grupper organisert rundtenkeltsaker. Dessuten er det ikke studenter,men forbundsvenner, som utgjør styrene(”Advisory Committee’s”). Disse hjelper tilmed å organisere studenter på de lokalecampusene, skaffe finansiering og til å ut-gjøre en viss kontinuitet etter hvert somstudentene beveger seg videre.

En annen forskjell fra det norske Forbundet,er at den kanadiske generalsekretæren bru -ker svært mye av tiden sin på finansiering.SCM Canada eier ikke en eneste hybel -leilighet. Langt mindre noe forretningslokalei Bogstadveien. De mottar heller ikke of-fentlig støtte. Så to dager i uka går med til”fundraising” fra forbundsvenner, kirker ogfagbevegelse for å skaffe penger til små ogstore arrangement. Og til lønn.

- Jeg har jobb så lenge jeg klarer å få eksterneaktører til å finansiere lønnen min, forklarerSarah.

KampanjerI tillegg til å bygge organisasjon, skal SCMorganisere flere kampanjer det kommendeåret. Sarah forteller at de nå arbeider med enstørre kampanje på ”migrant justice”.

- Vi har i noen år hatt en veldig konservativregjering som hensynsløst har stengtgrensene for både innvandrere og flyktninger,sier Sarah.

- Kirkene i Canada har lenge vært opptatt avflyktningspørsmål, men har ikke vært sågode til å analysere hele spekteret av migra-sjonsspørsmål. Så vi ønsker å utfordrekirkene på dette, og få dem til å inkludereflere aspekter i arbeidet. For eksempel vil vitilby analyser av situasjonen for innvandrere

og flyktninger i Canada, for papirløse inn-vandrere, og koblingene mellom verdensøko-nomien og migrasjon.

Sarah er selv innvandrer. Hun er oppvokst ien egyptisk familie i Kuwait, og kom tilCanada som 19-åring. Hun har lenge en-gasjert seg i migrasjonsspørsmål i sekulæreaktivistgrupper som kampanjen No One IsIllegal og Health for all, og hun håper åtrekke disse inn i arbeidet.

De har også planer om å gjennomføre enoppfølger til en tidligere kampanje kaltQueer and Christian Without Contradiction.Denne kampanjen ble gjennomført for noenår siden, med fokus på LHBT-rettigheter.

- Denne gangen vil vi ta kampanjen videre.Sist var det veldig fokus på like rettigheter.Nå vil vi levere litt skeiv kritikk av detheteronormative samfunnet.

Men den viktigste jobben er altså å rekrutterenye aktivister som skal drive disse kam-panjene.

- Det kan ta litt tid, men vi er bestemte på åskape rom for tro- og rettferdighetsarbeid påstudiestedene over hele Canada, sier Sarahoffensivt.

- Kirkene i Canada har lengevært opptatt av flyktningspørs-mål, men har ikke vært så godetil å analysere hele spekteret avmigrasjonsspørsmål. Så viønsker å utfordre kirkene pådette, og få dem til å inkludereflere aspekter i arbeidet. For eksempel vil vi tilby analyser avsituasjonen for innvandrere ogflyktninger i Canada, for papir-løse innvandrere, og koblingenemellom verdensøkonomien ogmigrasjon.

Sommeren er på hell, men fortsatt er det mulig å

være aktivt ute på mange sommerlige helgeturer -

før kulde og høstmørke setter inn.

Tekst: Audun StrandenIllustrasjon: Sindre Punsvik

Sarah Mikhaiel:

100 år med kvinners stemmerett

I Norge har kvinner hatt stemmerett i 100 år. Men den feministiske kampen for deundertrykte er ikke over. 12. juni markerte Forbundet stemmerettsjubileet sammen medDen norske kirke, Eidsvoll 1814 og Studentprestene i Oslo. Markeringen startet med enforestilling i Slottskapellet om prestedatteren Camilla Collett, Norges første feminist.Bl.a. Solveig Fiske, Rigmor Aasrud, dronning Sonja og kronprinsesse Mette-Marit var tilstede. Så var det mottakelse og panelsamtale i Forbundets tradisjonsrike lokaler. Modigekvinner pekte i samtalen på kamper vi fortsatt må kjempe, hvem som må få sin stemmehørt. Kvinner utsatt for vold og diskriminering var et gjennomgangstema i samtalen. For-samlingen ble tatt med inn i virkeligheten til asylbarn i Norge, de glemte barna. Rystendeskildringer av hverdagen til kvinner som er ofre for trafficking, var en sterk påminnerom at kvinnekampen ikke er over. Personlige fortellinger om hva det koster å være tals-person for disse kvinnene, var nok det som gjorde sterkest inntrykk. I et fritt land somNorge opplever vi at kvinner mottar dødstrusler og blir drept for sine meninger. Detkrever mot å stå opp for det en mener er rett, og å være ærlig om hvem en er. Det trengsflere modige stemmer som disse i den norske samfunnsdebatten.

Kirken på pride

Forbundet var aktivt og synlig til stede under årets Skeive dager i Oslo. Vi inviterte EspenA. Hasle, leder for Acta – barn og unge i Normisjon, og Hilde Raastad, tidligere prest iDen norske kirke, til Litteraturhuset for å samtale om religionsfrihet. Målet medsamtalen var å utfordre fordommer i ulike retninger, og vise at det er mulig med men-ingsfull dialog mellom konservative og liberale. De fremmøtte fikk ta del i en reflektertdialog om makt og utstøtelsesmekanismer i kristne miljøer.

Pride park på Rådhusplassen var et viktig møtested under Skeive dager. Kirkelige aktørerhar i tidligere år vært lite representert her, men i år var mange gått sammen under tittelen«Kirken på pride». Forbundet var med sammen med bl.a. menigheter i Oslo bis-pedømme, Åpen kirkegruppe, Det praktisk-teologiske seminar og Presteforeningen.Mange prester og andre frivillige stilte opp, og det lover godt for kommende år. Les merpå http://kirkenpaapride.org.

Torkil Hvidsten ny generalsekretær i Norges Kristelige Studentforbund

Torkil Hvidsten (33) overtar som generalsekretær i Norges Kristelige Studentforbund (”For-bundet”) etter Gaute Brækken. Hvidsten kommer fra stillingen som rådgiver for Oslo Kris-telige Studentforbund, og tiltrer 1. september.

Hvidsten er oppvokst på Hamar, og er Master i kristendomsstudier fra Universitetet i Oslo.Han har tidligere vært leder i Norges Kristelige Studentforbund. Han har dessuten sittet iOslo bispedømmeråd og er redaktør for nettsiden KristenOgProgressiv.no. Ellers har han er-faring fra en rekke køntri- og pønkband, fotball på tribunenivå og politisk aktivisme.

– Jeg har et stort hjerte for Forbundet, og gleder meg til å ta fatt på arbeidet, sier Hvidsten.

– En hovedprioritering for meg vil være verving og organisasjonsbygging, så enda flerestudenter kan ta del i Forbundets fantastiske fellesskap i framtiden.

– Landsstyret ser frem til et godt samarbeid med ny generalsekretær om å øke aktivitets-nivået og tiltrekke nye studenter, sier styreleder i Forbundet, Sara Moss.

Tekst: Gaute Brækken

Tekst: Gaute Brækken Tekst og foto: Gaute Brækken

Mange aktører gikk sammen om å synliggjøre kirken i Pride park.

nr. 2/4 - 2013 29

Heidi Sævareid er tidligere redaktør av

barnebokkritikk.no og er redaktør i

Cappelen Damm. Ungdomsromanen

”Spranget” er hennes debutroman.

Boken består av tre deler. I første del blir vi

presentert for hovedpersonen Janne og

hennes liv i det hun er i ferd med å avslutte

videregående skole. Hoveddelen av boken er

et tilbakeblikk på Janne for to år siden, da

hun ble trukket inn i en karismatisk

pinsemenighet. Hovedfortellingen er om

hennes vei inn i menigheten og hennes vei ut

av menigheten. I bokens tredje og siste del

vender vi tilbake til Janne som tredjeklassing.

Jeg er ingen nøytral leser av denne boken. Jeg

er utdannet teolog ved Universitetet i Oslo og

jobber som prest i Den norske kirke. Helt

siden jeg var ungdom og kom i kontakt med

karismatisk kristendom har jeg vært meget

skeptisk til den kristendomsformen.

Spranget er en ungdomsroman, og jeg tror

Sævareid har skapt et romanunivers ungdom

kan kjenne seg igjen i. Janne er en ung kvinne

som strever med å finne seg venner og å finne

tilhørighet til de menneskene hun har rundt

seg. Møtet med denne menigheten blir

hennes første opplevelse å bli sett og tatt på

alvor av andre mennesker utenfor hennes

familie. Selv om Janne etter hvert opplever at

den gode følelsen av å bli sett og møtt for-

andrer seg til følelsen av å bli observert og

kontrollert.

Jeg synes Sævareids skildringer av møtet med

menigheten, hvordan Janne blir en del av

den, og ikke minst hennes ambivalens i for-

hold til menigheten, blir gjort på en svært

troverdig måte.

I Sørlandets hovedavis Fædrelandsvennen har

boken gitt oppslag fordi Sævareid har fortalt

åpent at boken bygger på hennes erfaringer

med pinsemenigheten Filadelfia i Kris-

tiansand. Selv om kritikk av karismatisk kris-

tendom ikke er noe nytt og sjokkerende

skaper dette temaet fremdeles bølger i visse

kretser. Uansett hva man måtte mene om

ulike kristendomsformer er det interessant å

reflektere over hvor sårbare ungdom kan

være i møte med miljøer som på overflaten

preges av nestekjærlighet og tette fellesskap,

men som også involverer sterke kontroll-

mekanismer og strenge normer i forhold til

hva som er akseptert og hva som ikke

tolereres. I boken er det ungdomspastoren

Anne Sofie som er grensevokteren, med hele

tiden et tilsynelatende kjærlig, men også kon-

trollerende blikk på deltakelse i menighetens

liv, klesdrakt og hvordan en oppfører seg i

nærheten av det motsatte kjønn.

Jannes familie blir tegnet på en interessant

måte. Hun har en tvillingsøster, Anna, som er

den som får Janne til å tre inn i menighetens

lokaler for første gang. Anna er mer populær

enn sin søster og en mindre kritisk skikkelse.

Hun blir presentert som litt godhjertet,

helhjertet og litt naiv.

Foreldrene til Janne blir skildret som dis-

tanserte, men velmenende øvre middelklas-

seforeldre. De er opptatt av å gi døtrene

frihet mens de selv steller rundt med hagen

og dyrker sine akademiske og kulturelle in-

teresser. I motsetning til ungdomspastoren

Anne Sofie er foreldrene veldig lite opptatt

av å kontrollere sine døtre, de lar det

nærmest skure, og når det oppstår spenn-

inger mellom døtrene opptrer de på en

keitete måte i forhold til å kommunisere og

nærme seg konfliktene.

Jeg synes Sævareid har skrevet en god ung-

domsroman. Språket flyter godt og karak -

terene er troverdige. Hennes kjennskap til

miljøet hun skildrer er åpenbart godt, uten at

det blir malt med for bred pensel, jeg synes

ikke forfatteren karikerer menigheten. Noe

av det fineste i boken synes jeg er forholdet

mellom Janne og en gutt i menigheten, Peter.

Forholdet mellom disse to tror jeg mange

ungdommer vil kjenne seg igjen i, følelsen av

å ønske å nærme seg noen en liker, men ikke

helt å våge å være tydelig, men samtidig

sende ut masse små subtile tegn på interesse.

I den relasjonen er det absolutt Janne som

framstår som den mest voksne og det tilfører

en ekstra dybde til en hovedperson som først

og fremst framstår som usikker i forhold til

hvem hun er og hva hun vil.

Bokanmeldelse

«Spranget» av Heide Sævareid

Anmeldt av: Gaute Granlund

Norges Kristelige Studentforbund har ledige hybler og

kollektivboliger i de største norske byene til rimelig leie.

ybler og

melig leie.

Tittel: Spranget

Forfatter: Heidi Sævareid

Forlag: Omnipax

ISBN: 9788253035765

Antall sider: 206

nr. 2/4 - 2013 31nr. 2/4 - 201330

FO

RB

UN

E

ts

L E D E R

Ei kvinne sto og beundra bønnetreet påkirkas stand på Skeive Dager.

”Vil du også henge en bønn i bønnetreet?”spør jeg.

”Det går nok ikke, for jeg er ateist,”svarer hun.

”Men Gud hører alles bønner, altså,” for-sikrer jeg, mest på fleip.

”Hæ?” sier hun glad. ”Seriøst? Er detsant?”

Hun skriver noe viktig, henger en lapp itreet og går smilende videre. Og jeg tenker; hvem av oss trodde egentligmest eller minst på dette?

Vi leker en lek der ord følger ord. ”Jesus,” sier en. ”Gud,” sier jeg. ”Engel,” sier neste, med sørlandsdialekt. ”Marx,” sier hun som ikke kan like mange norske ord som de andre. Og jeg tenker; jeg skulle ønske jeg kunne ha sagt det der, men jeg begynner å bli gammel, jeg begynner

å bli indrekirkelig. Jeg ville helt sikkert bare sagt ”himmel.”

Han er dobbelt så høy som meg og dobbelt så gammel, og han står foran speilet og grer håret med enliten hårbørste som har lysegrønne og lilla prikker. Den lille børsten forsvinner inni handa hans, hankaster på håret, ser seg i speilet, skjærer noen grimaser, men liker det han ser. Håper jeg.

”Dette er min hårbørste, faktisk,” sier han, ”Jeg har nemlig kjøpt den til meg sjøl.””Også du som sier at du er så stræit,” erter jeg. ”Jeg finnes ikke skeiv,” svarer han, ”Men dette er min fine, lille hårbørste.”

Og jeg tenker; du har stått i butikken og valgt deg den hårbørsten, tenkt at den var liten og fin, og isamme øyeblikk avvist den kjønnsdikotomien som fikk meg til å la dressjakka bli i skapet i dag også.

Dette nummeret av Akt sendes ut ved semesterstart 2013. For mange er høsten ny start. Semesterstartbetyr for de fleste mange møter med nye mennesker, og dessuten møter med mennesker som har blittnoe nytt siden sist. Vi utfordrer hverandre. Vi speiler oss i den andres blikk. Det du sier; det du er; det du gjør. Stadig lurerjeg meg sjøl. Jeg tror ofte at jeg veit så mye om de rundt meg – om kolleger, medstudenter og andre for-bundere. Men gang på gang må jeg innrømme for meg sjøl at jeg kanskje egentlig ikke visste noen ting.Dette semesteret har jeg lyst til å tørre å være mer nysgjerrig. For hvem var det egentlig du nettopp sa atdu var?

Sara Moss

Hvem var det du sa at du var?

Klarsyn

Noen ganger

bare noen ganger

sitter man oppe om natten og undrer.

Man kan se opp på stjernene, man kan se mørke skyer og

snøen som ligger likt et teppe over jorden.

Noen ganger

sitter man i sofaen og undrer

med en pute som skjold

som et vern mot denne verdenen utenfor

og man tenker

Kommer ikke morgenen snart?

Kommer ikke solen fram og gjør verden lys igjen?

Månen er et speil

en illusjon av lys som gjør alt dunkelt og mystisk.

En tenker på hva som er tanken bak.

Og en undrer seg liten i det slukende mørket som omslutter en

med unntak av en enkelt lyspære.

For det skal så uendelig mye mørke til for å sette så stor pris på

kun et lite lys.

Av: Anne-Marie Fuglevik Sagen

Foto: Bilge Öner

Seopp!