alarm! tanker om en kultur i krise

,!7II2F3-begbbj!ISBN 978-82-531-4611-9

ISBN 978-82-531-4611-9 q 26-01-1

«Det er mitt håp at disse sam-funnskritiske og religionsfilosofiske tekstene kan bidra som tankevek-kere inn i det norske samfunnet. Det er definitivt på sin plass å høyne respekten for tradisjonell norsk kultur, fremme kritikk mot de kulturradikale elitene, kreve respekt for troende mennesker og forvente reell religionsfrihet.»

– Hanne Nabintu Herland

www.hannenabintuherland.no

Hanne Nabintu Herland, kjent kontroversiell religionshistoriker og en av Norges mest medieprofilerte samfunnsdebattanter, belyser i denne boken en rekke områder hvor den norske kulturen er i krise.

Det er et paradoks at Norge som er et av verdens rikeste land, likevel sliter med store sosiale og med-menneskelige utfordringer. I Alarm! Tanker om en kultur i krise presenterer hun en rekke dyptpløy-ende resonnementer om hvorfor samfunnet har

utviklet seg slik. Hun analyserer hva som skal til for å få et varmere og mer solidarisk samfunn.

– Det er på tide å høyne respekten for den tradisjonelle norske kulturen.

– Det er ingen motsetning mellom å fastholde sin egen kulturelle identitet og det å leve i etnisk mangfold. – Det er på tide å gjøre opprør mot de kulturradikale 68’erne som ved sin motstand mot tradisjonelle autoriteter har nedbygget respekten for lærer, prest, politi og familien. De har forherliget en samfunnsutvikling som er preget av

selvrealisering, egoisme og en grenseløs seksuell frigjøring. – Å tro på Gud er naturlig og vanlig over hele verden. Det

må igjen bli lov å være stolt av de religiøst funderte idealer som likeverd, toleranse og menneskerettigheter, verdier som la grunnlaget for hele den vestlige sivilisasjon.

Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og en av Norges mest profilerte samfunnsdebattan-ter, er kjent fra TV og avisspaltene som en skarpskodd analytiker, reflektert kritiker og uredd menings bærer. Herland er født og oppvokst i Øst Afrika og flyttet til Norge som 19-åring.

Det som kjennetegner hen-nes samfunnskritiske synsvinkel er evnen til å se norske forhold fra et internasjonalt utside-perspektiv der hun ofte stiller seg kritisk til allment aksepterte majoritetsopp-fatninger. Hennes innspill kommer gjerne overraskende, fra uvante vinkler og utfordrer til å tenke på nytt om etablerte sannheter og fastgrodde holdninger. Hun setter ofte ord på det mange tenker, men få våger å si offentlig.

ISBN 978-82-531-4611-9

Alarm_smussomslag_150x205.indd 1 28-01-10 21:03:16

Alarm_innmat 150x205.indd 2 29-01-10 14:38:53

HANNE NABINTU HERLAND

ALARM

TANKER OM EN KULTUR I KRISE

Luther


4 ALARM

Alarm! – Tanker om en kultur i krise© Luther Forlag AS 2010Omslagsfoto: Paul BernardStyling på omslagsfoto: Tronds frisørteam ASOmslag og ombrekking: Kristian KapelrudSkrift: Adobe Garamond Pro 12/15Trykk og innbinding: AIT Otta ASFørste opplag februar 2010

ISBN 978-82-531-4611-9

www.lutherforlag.no


Innhold 5

Innhold

Forord ............................................................................................................................ 7Religiøs tro på fremmarsj .............................................................................. 13Habermas’ hamskifte ....................................................................................... 27Nietzsche er død .................................................................................................. 39Myten om verdinøytralitet ........................................................................... 45Problemet med ensidig sekularisme ........................................................ 57Hedonismens svakhet ...................................................................................... 71Den rådende «makta» ...................................................................................... 83Opprøret mot konsensustyranniet ........................................................... 91Det kulturradikale opprøret mot norske tradisjoner ................. 101Kulturell fatigue .................................................................................................. 115Kirkens politiske og sosiale rolle ............................................................. 125Finanskrisen er en verdikrise ..................................................................... 137Verdien av tillit ................................................................................................... 145Å tro er rasjonelt ................................................................................................ 153Menneskets åndelige behov ........................................................................ 159Hva er religion? ................................................................................................... 167Jakten på paradiset ........................................................................................... 173Toleranse eller intoleranse? ..........................................................................183Avslutning .............................................................................................................. 193Litteratur i utvalg .............................................................................................. 195


6 ALARM


Forord 7

Forord

Det er i dag behov for en ny forankring i egne kulturelle og reli-giøse tradisjoner i Europa. De siste tiårenes kulturradikale eliter har ført en politisk linje som har lagt vekt på å nedbygge tradisjonelle verdier for å imøtekomme de globale samfunnsendringene. Men i sin iver etter å degradere samfunnsautoriteter slik som lærer, prest eller lensmann, har man begått en grunnleggende feil. Man har ikke ny-ansert hvilke verdier som var verdt å ta vare på og hvilke som trengte reform. Dermed har man gjennomført en totalreform av alt.

Da direktøren for Datatilsynet, Georg Apenes, ble spurt av Aften-posten i desember 2009 hvilket utviklingstrekk som hadde bekymret ham mest det siste tiåret, uttrykte han følgende: «At vi i nesten over-strømmende toleranse overfor andres kultur, religion og verdinormer glemmer at vi også har et eget ståsted: et punkt å tolerere ut fra. Vi er livredde for en nasjonalisme som kan utarte seg til sjåvinisme. Men kan vi elske andre som oss selv dersom vi i praksis dementerer oss selv?» Spørsmålet er betimelig.

Konsekvensen av de kulturradikales forakt for egen kulturelle til-hørighet, er at mennesker har mistet tryggheten i egen tradisjonsrike nasjonalitet og forankringen i det kristne kulturelle fundamentet.


8 ALARM

Det er grunn til stor uro over en rekke sykdomstrekk ved dagens samfunn. Fordi det så lenge er blitt lagt ensidig vekt på materielle verdier og vitenskapelig etterprøvbarhet, mangler kulturen en tilsva-rende vekt på moralsk energi. 1960-tallets brudd med sentrale etiske prinsipper har ført til en betydelig verdioppløsning. Dette har åpnet for en hedonistisk samfunnsutvikling der egoisme, hensynsløshet og mangel på grensesetting er i ferd med å bli sosialt akseptert.

Slik pendelen svinger fra den ene ytterligheten til den andre, erfarer mange i dag hvilken selvdestruktiv og selvutslettende kraft som lig-ger i det å ringeakte sine egne kulturelle og religiøse røtter. Mange ser svakheter ved et samfunn som ikke lenger legger vekt på høflighet og dannelse. Når individet blir påført identitetsbelastninger som er større enn det er bygd for å tåle, får det en knekk. Denne boken handler om disse belastningene og hva som bør gjøres for å oppnå en konstruktiv samfunnsutvikling. De av oss som over tid har opplevd samfunnsef-fektene av den ekstreme liberalismen og den kulturradikale hedonis-men, har dermed blitt dets kulturkonservative fiender. Etter å ha kjent normoppløsningens selvdestruktivitet på kroppen, ønsker vi en større vekt på solidaritet, samhold, personlig ansvar og selvbegrensning.

Om det å flytte til NorgeSom født og oppvokst i Sentral Afrika, har et positivt blikk på min egen religiøse tilhørighet preget meg helt siden jeg flyttet til Norge som 19-åring. Jeg har hatt vanskelig for å forstå hvorfor en del nord-menn har et så skeptisk forhold til en naturlig tro, en livsholdning som kjennetegner de fleste mennesker i andre deler av verden. Mine tidlige barneår var preget av nære relasjoner til både muslimer, kristne og hinduister. Noen av mine beste barndomsminner er knyttet til religiøse fester der storfamilier fra ulik etnisk opprinnelse møttes. Man pyntet seg og spiste gourmetmat, danset og minnet hverandre


Forord 9

om hvor viktig det var å være lojale, ta vare på de som står en nærmest og bry seg om andre. Slik jeg oppfattet religionen var dens hovedmål å rettlede mennesket til et tilfredsstillende og harmonisk liv med etiske retningslinjer som motiverte til gode handlinger.

Møtet med Norge ble et sjokk. Jeg strevde i flere år med å tilpasse meg det nye samfunnet som jeg oppfattet som ensidig materialistisk og kjølig følelseskaldt. Det forundret meg hvor alene mange var, i et samfunn som la vekt på individ på bekostning av fellesskap, selvreali-sering på bekostning av selvkontroll og materielle verdier på bekostning av utviklingen av dyder som integritet, lojalitet og ansvar. Etter hvert fikk jeg satt min egen bakgrunn i perspektiv. Sammenhengene som ikke alltid er synlige for nordmenn flest trådte tydeligere frem. Jeg ble trygg i min bi-kulturelle minoritetsidentitet og etablerte et utside-perspektiv på det norske samfunnet som nok preger deler av mine kulturanalyser.

Dette kampskriftet bærer preg av perspektiver og oppfatninger som er langt mer vanlig å støte på i internasjonale miljøer, men som i den meningstrange norske offentligheten nok kan virke provokative. Den som har noe kontroversielt å meddele inn i en ekstrem-liberal samtid, må tåle motstand. Håpet er at leseren skal la seg begeistre eller provosere til ny refleksjon. Dagens samfunn trenger nye tanker som kan konfrontere de forsteinede kulturradikale oppfatningene som altfor lenge har preget norsk offentlighet.

Ateismens tyranniske vesenFor når en del nordmenn klager over religionens tyranniske vesen, glem-mer de at intet århundre i historien har vært så preget av grove brudd på menneskeverdet, og aldri før har så mange uskyldige sivile mistet livet som i ateistisk-sosialistiske totalitære stater på 1900-tallet. Det er åpen-bart at fristelsen til maktmisbruk er et menneskelig trekk som ikke bare gjelder den betydelige majoriteten i verden som har en gudstro. Falskhet


10 ALARM

og maktmisbruk i alle former, også blant religiøse ledere, har i historien bidratt til å skjule styrken i religionens sanne og fredsoppmuntrende vesen. De Hellige Skriftenes opprinnelig samfunnskritiske og mange ganger religionskritiske blikk har dermed smuldret opp i hendene på religiøse ledere som har trukket skriftsteder ut av sin sammenheng og valgt ut enkeltsitater som passet deres egen agenda. Konsekvensen har ofte vært opprør, blant de troende selv, men også blant utenforstående. Man har med rette påpekt at religiøse i så måte representerer en dob-beltmoral som samfunnet ikke er tjent med.

I min tidlige ungdom da jeg vokste opp i et multietnisk miljø i Den Demokratiske Kongo Republikken, kom jeg til den konklusjon at selv om denne typen religiøs falskhet kan prege enkelte muslimer, kristne og andre troende, bør det likevel ikke skygge for det faktum at religionen har gitt betydelige, konstruktive bidrag til samfunns-utvikling gjennom historien.

Tradisjonell europeisk etikk har vært en sentral forutsetning for fremveksten av stabile stater og hele den vestlige sivilisasjonens måte å tenke på. Det er igjen på tide å legge vekt på religionens positive rolle. Denne har en bred samfunnskritisk evne som moderne verdi-liberale stater er i behov av for å motivere individer til solidaritet og samhold. Det er derfor en naturlig utvikling at religion har fått en fornyet politisk og sosial betydning.

Jeg vokste opp i en kultur der det var naturlig å lese i Bibelen, Koranen og andre Hellige Skrifter. Selv om min religiøsitet ble klart definert ut fra egen kulturelle tilhørighet, ble jeg oppfostret til å ha stor respekt for andres ståsted. Å tilhøre forskjellige religioner ble i det store og hele sett på som uproblematisk. Bunnlinjen var at man respekterte hverandres forskjellighet.

I dag er det liten respekt for religiøse menneskers livsholdninger. Dette er påfallende historieløst. Bibelen er verdens mest leste bok. Det er ikke uten grunn. Historiker Karsten Alnæs sier det slik i Bibelens


Forord 11

vakreste tekster at foruten at De Hellige Skriftene er episke eventyr med store fortellinger som ryster, er de også selve bakteppet for vår kultur. Forfatter Roy Jacobsen hevder at Det gamle testamentet rager over all annen litteratur.

Kritisk kulturanalyseDa den verdenskjente tyske filosofen Jürgen Habermas var i Bergen for å motta Holbergprisen i 2005, holdt han en bemerkelsesverdig tale. Dens unike innhold representerer et brudd med de akademiske teori-ene som sier at troen på Gud er noe som karakteriserer uopplyste og tilbakestående samfunn. Nettopp fordi Habermas selv er en uttalt ateist og neo-marxist som hele sitt liv har kjempet for sekulariseringen av Eu-ropa, er det ytterst minneverdig å se en ledende filosof som ham skifte mening. Talen rørte meg. Jeg følte at når en årvåken europeisk tenker som Habermas er storsinnet nok til å erkjenne svakhetene ved den ate-istiske tenkningen som har preget Europa de siste tiårene, åpnet han for en ny respekt for hvilken grunnleggende betydning religiøs etikk og tenkemåte har hatt for fremveksten av sterke europeiske stater.

I årtier har vestlige tenkere antatt at jo mer verdsliggjort samfunnet blir og jo mer religiøs tro blir forvist til det private rom som en del av livet som ikke angår offentligheten, jo færre mennesker ville tro på Gud. Men troens betydning har ikke avtatt. I Vesten har religiøs tro fått et mer folkelig og privatisert preg, men like fullt spiller religion en betydelig rolle. Til og med i et av verdens mest ekstrem-sekulære land, Norge, tror tre av fire på en Gud. I USA er tallet så høyt som 90 %.

Dette kampskriftet med kritisk kulturanalyse vil berøre og belyse ulike aspekter ved dette temaet på en konfronterende og temperatur-fylt måte, gjennom å ta for seg enkeltelementer i Habermas’ tale under prisutdelingen i 2005. Dette vil gjøres i kapitler som hver for seg er selv-stendige. Av den grunn kan enkelte poeng gjentas der de faller naturlig


12 ALARM

inn i argumentasjonsrekken. En rekke idealer slik som religionsfrihet og respekt for menneskeverdet har også preget andre kulturer opp igjennom historien. Denne boken handler derimot i all hovedsak om verdifulle etiske grunnsetninger som har vært viktige for vestlig tenkning. De første kapitlene tar for seg hvordan det har seg at vi har havnet i en kultursitua-sjon som gjør at Habermas ser seg tvunget til å legge ny filosofisk vekt på den tradisjonelle europeiske etikken. De neste fremmer kritikken mot de kulturradikales nedvurdering av egne kulturelle røtter og samfunnsef-fektene av at det er blitt tabu å snakke om moral og grensesetting. De siste kapitlene er en religionsfilosofisk analyse av hva religion er og hvorfor religiøs etikk har en frisk og direkte samfunnsrelevans. Tilslutt spør jeg hvorvidt dagens demokrati er tolerant eller i realiteten intolerant. Som tilhenger av at ulike faglige disipliner kan ha mye å tilføre hverandre, bryter jeg bevisst grensene mellom filosofi, teologi, religionshistorie og andre samfunnsvitenskapelige disipliner.

For å gjøre det enklere for leseren å følge resonnementene, er lit-teraturen som har vært brukt å finne sist i boken. I tillegg henvises det i det enkelte kapittel til bøker som bidrar med sentrale poeng i teksten. Enkelte kapitler er utvidet materiale fra kronikker jeg har publisert i landets aviser, andre er simpelthen analytiske refleksjoner fra et kulturpessimistisk ståsted.

Jeg har ikke gjort forsøk på å være nyansert, slik at enhver side ved tematikken belyses. Den demokratiske debatt bør fungere slik at når noen trekker frem relevante og rasjonelle argumenter, kan andre trå til for å nyansere bildet. For det er mange gode poeng, både blant ateister, agnostikere og troende. Sammen skal vi legge grunnen for fremtidens samfunn som forhåpentligvis vil preges av gjensidig toleranse, men også en respekt for toleransens sluttpunkt: der man ikke enes og må leve med det. Fordi religionsfiendtlige argumenter så lenge har preget norsk offentlighet, legger jeg derfor frem en rekke poeng som også må være med for å få helhetlige og balanserte samfunnsdebatter.


Religiøs tro på fremmarsj 13

Religiøs tro på fremmarsj

Islam representerer 1.3 milliarder troende og kristendommen 2.2 milliarder. Dette er et betydelig statistisk bevis på at også moderne mennesker har et grunnleggende behov for å tro på en Gud. Dette må være et tankevekkende tilbakeslag for de få ateister som faktisk finnes i verden. En overveldende internasjonal trend avliver der-med myten om at det automatisk er en konflikt mellom rasjona-lisme og gudstro. Milliarder av mennesker deltar i utviklingen av det fornuftsbaserte, markedskapitalistiske samfunn uten at dette virker sjenerende på deres tro på en Gud.

Nytt fokus på religionVår tid betegnes av mange som religionens århundre. Det er natur-lig fordi religion spiller i dag en sentral rolle over hele verden. Den griper inn i politiske og sosiale forhold på en uventet måte. At religiøs tro, i sine mange og moderne former, ikke har mistet sin aktualitet i moderne samfunn, har forundret mange. Ikke minst i akademiske


14 ALARM

miljøer antok man lenge at jo mer moderne samfunnet ble, jo mindre betydning ville religion få.

Helt siden filosofen Friedrich W. Nietzsche på slutten av 1800-tal-let proklamerte at Gud var død, har tilhengere av opplysningstids-ateisme antatt at han skulle få rett. Også Europas kanskje mest to-neangivende filosof og samfunnsforsker, Jürgen Habermas, trodde at verdsliggjøringen ville ta knekken på troen på det overnaturlige og at samfunnet ville blomstre i kjølvannet av dette.

Slik gikk det derimot ikke. Undersøkelser har lenge gitt sekularise-ringsteoriene motstand. De bekrefter at troen på Den Allmektige og det overnaturliges påvirkning på mennesket ikke er svekket i moderne samfunn. Der tradisjonelle former for religion og kirketilhørighet mister fotfeste, vokser det opp nyreligiøse bevegelser og alternative kristne trosformer utenfor kirkerommet. Debatten om hvilke former for religion som er økende i verden, er et tema som over lang tid har vært studert innen religionsforskningen.

De tradisjonelle sekulariseringstesene som så for seg at religionens betydning ville minskes etter hvert som verden ble modernisert, står derimot for fall. Andre mer moderate teorier antar at det blir mindre av enkelte former for religion, men mer av andre former for tro på det overnaturlige. Sosiolog Pål Repstad sier i Religiøst liv i det moderne Norge at selv om det har foregått en institusjonell sekularisering av samfunnsordninger og kulturklima i Norge, er folkereligiøsiteten ikke nødvendigvis svekket av den grunn.

Verdien av tradisjonell europeisk etikk

Etter angrepet på World Trade Center i New York 2001 har også Habermas endret syn på religionens plass i liberale sekulære samfunn. Ikke minst utgjør islams inntog i Europa med all sin politiske og



sosiale tydelighet at religionens betydning igjen er kommet på den politiske dagsordenen.

Han har kommet frem til at den før-moderne europeiske etik-ken har en rolle, en moralsk rolle, å spille som etisk fundament i sekulariserte samfunn. Tendensen til at solidaritet svekkes i liberale samfunn og at egoismen gis forkjørsrett, er en bekymringsverdig utvikling som for øvrig en rekke moralfilosofer over lang tid har beflittet seg på å advare mot.

Under den berømte talen i Bergen, som forbløffet mange akade-mikere, måtte Habermas erkjenne at religiøse tradisjoner og trosfel-lesskap har fått en ny og hittil uventet plass i politikken. Religion spiller, på tvers av hva mange sekularister har spådd, en stadig vik-tigere rolle i den moderne verden. Habermas ga et talende eksem-pel på hvor dramatisk denne uventede endringen påvirker vestlige samfunn ved å henvise til tittelen på en artikkel skrevet av en his-toriker i New York Times: «Dagen da opplysningstiden sluknet.» Noe sluknet etter det islamistiske angrepet på World Trade Center i 2001. Det ble klart for hele den vestlige verden at religion, både i konstruktiv og destruktiv forstand, er mer seiglivet enn mange ateister hadde håpet. Den ble ikke utryddet i og med en moderne tidsalders inntog. Og de konstruktive sidene ved religionen er det dessuten gode grunner til å beholde. Opplysningstidens ateistiske rasjonalister tok rett og slett feil da de mente at mennesket fra nå av kom til å klare seg uten troen på Gud.

Under Holbergpris-utdelingen i 2005 påpekte Habermas at den politiske revitaliseringen av religionen foregår i hjertet av det vestlige samfunnet. Selv om det er påvist en bølge av sekularise-ring i de fleste europeiske land siden slutten av annen verdenskrig, tyder alle data fra USA på at den amerikanske befolkningen som består av hengivent religiøse borgere, har holdt seg uforandret de seneste seksti årene. Religionenes betydning for politiske formål


16 ALARM

har nå økt over hele verden. Mot dette bakteppet oppfattes split-telsen i Vesten som Europas isolering fra resten av verden. I et verdenshistorisk lys er den europeiske rasjonalismen faktisk det virkelige unntaket.

Habermas sa også at religionens økende betydning indikerer en mental endring i sivilsamfunnet, der akademiske debatter om religionen i økende grad preger offentligheten. Han mente at beve-gelsene for religiøs fornyelse i hjertet av den vestlige sivilisasjonen forsterker skillet mellom et Europa og USA, som ikke utestenger religion fra det offentlige rom og der troen på det overnaturlige respekteres i langt større grad. I The Divided West utdyper Haber-mas dette. Den ensidige troen på at religionen ikke har noe å gjøre i det offentlige oppleves dermed som Europas isolering fra resten av verden.

Mangfold og opprettholdelse av tradisjonell kultur er ikke motsetninger

En av vår tids mest kjente religionssosiologer, Peter Berger, sier noe av det samme. Hans forfatterskap bærer preg av at også han midtveis i sin karriere endret dramatisk syn på religionens rolle i det moderne samfunn. Berger går i en artikkel så langt som til å si at han i sin karriere som sosiolog har gjort en stor feil: Tidlig antok han at mo-derniseringen ville medføre at religion ble svekket. Han antok at globaliserte samfunn gradvis ville medføre en fremmedgjøring av religiøs tro. Dette viste seg å være fullstendig feil.

Et samfunn preget av moderne mangfold trenger ikke å innebære et brudd med tradisjonstro religion. I Peter Berger and The Study of Religion betegnes Europas tiltagende gudløshet som et betydelig unntak i forhold til resten av verden der moderniseringen har gått hånd i hånd med en videreføring av religiøs tro. Skillet mellom stat



og kirke har like fullt gitt religionen en ny og mer distansert rolle i det offentlige rom.

Likevel må det sies at troen på det overnaturlige spiller en like sterk rolle i dag som den har gjort i tidligere tider. Mennesker fortsetter å være religiøse i moderne samfunn. De finner nye måter å tilnærme seg sentrale kulturelle verdier med rot i tradisjonell religion og finner moderne uttrykk for tilbedelse og søken etter indre fred. Mangfold og pluralisme i globaliserte samfunn innebærer dermed ingen mot-setning til å fastholde sin egen kulturelle tilhørighet. Mangfold leder heller ikke nødvendigvis til en situasjon der det er nødvendig å forvise religionen til privatsfæren. Ikke minst den etniske smeltedigelen USA viser dette, påpeker Berger. Der er det full religionsfrihet med høy respekt for troende, likevel utgjør sentrale vestlige kristne verdier fundamentet for den amerikanske kultur.

Professor Sigurd Skirbekk ved Universitetet i Oslo påpeker i Na-sjonalstaten. Velferdsstatens grunnlag at påstandene om at nasjonal orientering er forkastelig fordi den virker ekskluderende, ikke holder mål. Nasjonal identitet står ikke i motsetning til universelle men-neskerettigheter eller i veien for en nødvendig globalisering. Mang-fold kommer ikke nødvendigvis i konflikt med nasjonalt fellesskap så lenge innflyttere overholder norsk lov og underlegger seg det nye hjemlandets regler.

Norge som en av verdens mest gudsfientlige nasjoner

Norge er derimot et land som i dag fremstår som et av verdens mest ensidig sekulariserte og gudsfientlige nasjoner. Denne utviklingen er blitt muliggjort gjennom Den norske kirkes utydelige lederskap som i årtier har latt seg diktere av sine mer eller mindre ateistiske arbeids-givere i staten. Statens kontroll over kirken er muliggjort gjennom en


18 ALARM

statskirkeordning som sikrer myndighetenes kontroll over hva som til enhver tid undervises i kirkerommet. Denne maktposisjonen har politikere visst å utnytte til det maksimale.

Som konservativ myndighet i samfunnet har det lenge vært kjent at kirken utgjør en utfordring for progressivt verdiliberale krefter. Å søke kontroll over kirken, med den hensikt å styre den bort fra tradisjonell kristendom, har vist seg å være et vellykket politisk virke-middel i etterkrigstiden. Kirkens ledere har derimot ikke vært våkne i denne prosessen. Stipendiat og teolog Eskil Skjeldal sier i en kronikk i Morgenbladet februar 2008 at man over lengre tid har latt seg presse til å følge den statspålagte inkluderingsideologien som innebærer at det kristne budskapet reduseres til en humanistisk folkekult heller enn å representere tydelig kristendom.

Makteliters påvirkning gjennom blant annet politiske myndighe-ters rett til utnevnelse av biskoper, medfører et uforholdsmessig frihets-innskrenkende press på kirkens reelle religionsfrihet. Når politikere har statlig myndighet til å diktere endringer i kirkens dogmatiske lære, er det åpenbart at reformforandringer vil representere politikernes øn-sker. Denne prosessen har foregått i årevis. Skjeldal sier i Klassekam-pen 3.12.09 at problemet i Den norske kirke ikke ligger på grasrota, men på toppen, i den utydelighetens tåke som omgir snart hver eneste biskop eller leder av en eller annen kirkelig komité, råd eller organ. Problemet ligger sentralt, der makten over kirkens profil forvaltes. I iveren etter å bli en kirke for alle og av redsel for ikke å følge med i tiden, har den mistet sin kristne egenart, påpeker Skjeldal.

Prinsesse Märtha Louise som New Age-inspirert okkultist

Frykten for å uttrykke seg kontroversielt, blir tidvis så stor at man unnlater å komme med advarsler der det er på sin plass. Ikke minst



kommer denne unnfallenheten til uttrykk gjennom håndteringen av den påfallende New Age-inspirerte okkultismen som Norges høyt profilerte prinsesse Märtha Louise representerer. For prinsessens en-gledyrkelse bryter tvert med kristendommens forståelse av englers rolle som budbringere som ikke lar seg dyrke.

Når prinsessen og hennes kollega hevder i den nylig utgitte bo-ken Møt din skytsengel at vesenene de stadig kommer i kontakt med er lysets engler som representerer en universell kjærlighetskraft som kan kalles alt fra gud, altet, den ene, gudinnen eller universet, burde denne promoteringen av okkultisme mane til en offentlig redegjørelse fra biskopers side.

Denne typen utlegninger der man oppmuntrer andre til å hengi seg til en mental selvdyrking, er preget av en sammenblanding av hinduistisk filosofi og dyrkingen av det skapte. Agendaen ser ut til å være å lære søkende mennesker å finne frem til ytterligere nye dybder i sitt eget rotløse ego. Et grunnleggende trekk ved New Age-filosofi er det gjennomgående fokus som ligger på egosentrisk selvrealisering. Intensjonen er at individet skal lykkes i eget liv. Utfordringen er at man oppmuntres til ensidig å dyrke seg selv og handle ut fra det man til enhver tid føler aller mest for. Å tenke positivt blir i New Age-retninger et rent egoistisk middel til å finne selvrealiserende harmoni. Den kristne tanke oppmuntrer også til positivitet, men hensikten med å ha et godt selvbilde og trives i eget liv er derimot en helt an-nen enn den rent egoistiske. Kristen filosofi mener at mennesket blir tilfredsstilt ved ikke bare å elske seg selv, men også sin neste. Det er når man løfter blikket bort fra sine egne indre perspektiver og velger å bry seg om andre at man finner en dyp mening med tilværelsen.

Redaktør i Finansavisen, Trygve Hegnar, kom med en betimelig reaksjon i lederen 9. november 2009. Han betegnet prinsessen som en kvakksalver som utgir seg for å ha kunnskaper og kvalifikasjoner til å drive en form for medisinsk virksomhet uten å ha det. Han mente


20 ALARM

at hun burde si fra seg sin prinsessetittel dersom hun skal fortsette med englevirksomhet og healing, fordi dette svekker kongehusets troverdighet.

Når ensomhetsproblemer, identitetsfrustrasjoner og mestrings-vansker i ung alder tilskrives feil i chakrasystemet, og at veien til en trygg identitet handler om å finne ut om man er et indigobarn eller et krystallbarn, er det grunn til å mane til besinnelse hos de tusenvis med følelsesladde kvinner som lar seg engasjere av dette.

Sentrale kirkeledere burde tatt til orde og vist hvor fjern prinses-sens engleforståelse står fra kristendommens beskrivelse av engle-aktivitet. Man burde gjort oppmerksom på i hvilken grad dette bryter med den kristne lære. Skriftenes engler er budbærere som Gud selv styrer og som ikke skal kontaktes direkte. I Bibelen advares det kraftig mot engledyrkelse.

Folkets opprørDe politiserte biskopenes passivitet gir dermed inntrykk av at de fremstår lunkent likegyldige til den pågående avkristningsprosessen i Norge. Når det radikale elementet i kristen tro fjernes, mister også kirken sin genuine glød. For denne religionen har fra dens spede begynnelse vært kjennetegnet av radikalitet. Når en nasjon mangler åndelige ledere som sier ifra og våger å ta upopulære standpunkter, oppstår den type blodfattige prosesser som den som i disse dager foregår innenfra kirken selv. Foreign Affairs viste i mars 2008 til en rekke internasjonale undersøkelser som samlet bekrefter at troende ønsker at religiøse ledere skal være mer opptatt av religionens kjerne og utgjøre en tydelig røst i sosiale og etiske spørsmål. Norske kirkele-dere fremstår dermed som ute av takt med internasjonal tidsånd der tydelighet og fryktløshet definerer åndelig lederskap.

Og folket gjør opprør. Ifølge ISSP-undersøkelsen i 2008 om



endringsmønstre i nordmenns religiøsitet deltar kun 2 % fast på gudstjenester, til tross for at over 70 % tror på en Gud og den me-tafysiske dimensjon. Sosiolog Pål Repstads betydelige arbeider som har kartlagt norsk religiøsitet, blant annet i Religiøst liv i det mo-derne Norge. Et sosiologisk kart bekrefter at mange som tror på Gud ikke søker til statskirken fordi man føler at budskapet som formidles mangler genuin åndelighet og er preget av en politisert agenda. Han viser hvorledes et tiltagende mangfold i samfunnet når det gjelder livssyn skaper brytninger mellom gamle tradisjoner og nye impulser. Et mindretall deltar regelmessig på gudstjenester, men likevel er det store flertallet forankret i en mer privat religiøsitet.

Folks religiøsitet er statistisk etablert. Hvorfor går de likevel ikke i kirken? Den lave gudstjenestedeltagelsen kan dermed tolkes som folkets opprør mot kirkens utydelighet. Snåsamannens nylige be-søk i Nidaros illustrerer godt poenget: det må en åndelig kirketjener som Joralv Gjerstad til for at biskop Tor Singsaas skal få en fullsatt kirke.

Også andre tall i undersøkelsen, utført av Norsk samfunnsviten-skapelig datatjeneste for Stiftelsen Kirkeforskning KIFO, var overras-kende. Til tross for at andelen som har en eller annen form for gudstro har sunket ti prosent siden 1991, viser kirkeforskningsstatistikken at troen på det overnaturlige på ingen måte er i ferd med å forsvinne. 84 % er tilknyttet et trossamfunn. Dette er ganske utrolig, tatt i betraktning at Norge er annerledeslandet med en av verdens mest ensidig religionsfientlige offentligheter der religion utestenges fra det offentlige rom. Man har i en årrekke hakket så hardt som overhode mulig for å bevege folket bort fra religiøs tro.

Offentlige personer som daværende kirkeminister Trond Giske ble også overrasket over hvor få som faktisk meldte seg ut av Statskirken ved kirkevalget i 2009. Til tross for massiv propaganda står likevel et betydelig antall nordmenn fast i troen på en Gud. Professor i


22 ALARM

religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Ingvild Sælid Gilhus, påpeker overfor Aftenposten at det faktisk er større interesse for reli-giøse spørsmål i Norge enn noen gang. Mange deler av verden merker ikke noe til den nedtoningen av det religiøse som pågår her til lands. Religion er ikke lenger noe eksotisk, en spesialinteresse for et fenomen som snart blir borte, sier den anerkjente religionsviteren. Det er en kjensgjerning at religionenes betydning for politiske og sosiale formål har økt over hele verden.

Annerledeslandet NorgeHer til lands står det knapt å lese en eneste positiv setning om ek-sempelvis Pave Benedikt XVI, en mann som hylles som en uredd og kompromissløs ideolog ellers i verden. Propagandastyringen her i landet er til tider så sterk, at man ved utlandsopphold får en følelse av å komme fra en helt annen verden. Etter å ha tilbrakt noen uker i Midtøsten for en tid siden, erfarte jeg dette slående paradokset. Jul i spektakulære Dubai ble en fantastisk opplevelse da arabiske avisers hovedfokus lå på pavens tale i Roma. Den var gjengitt ord for ord. Første juledag sto ny dobbeltside med sterke bilder av kristne som ba. Muslimske aviser hadde den største respekt for de troende i bønn. Burj-al-Arab, verdens eneste syvstjerners hotell, lå opplyst i sitrende muslimske farger for å ære Jesu fødsel. Som kjent betegner Koranen profeten Jesus som størst, nest etter profeten Mohammed (fred være med ham).

I annerledeslandet Norge er det derimot blitt skammelig å ha en sjel, sier professor Nina Witoszek i Verdens beste land. Hun beskriver historien fra da den lavkirkelige pietismen dominerte og frem til i dag da venstresidens gudsfornektende sekstiåttere holder på makten med en klam, nærmest totalitær jernklo. For lenge siden var det skamme-lig å ha en kropp, nå er det skammelig å ha en sjel med religiøse og



åndelige behov, sier hun. Witoszek er luta lei alt snakket om toleranse/dialog og mener venstresiden trenger en vitamininnsprøytning.

Politiske legmenns omforming av kirken til å bli en humanistisk sosialdemokratisk folkekult

I en TV-debatt i mai 2009 der ISSP-religionsundersøkelsen skulle diskuteres, utfordret jeg kirkeminister Trond Giske i synet han har på seg selv. Vil han betegne seg som en spirituell leder med åndelig tyngde? Hvis ikke, med hvilken myndighet mener han seg berettiget til å diktere dogmatisk reform og gjennomgripende endring inn i en sakral institusjon hvis hovedoppgave er å formidle troen på det over-naturlige? Norge er snart det eneste landet i verden som fortsatt har en statskirke. Det er på høy tid at politiske lekmenn som Giske mister den politiske retten til og den økonomiske kontrollen over kirken.

Undersøkelsen viste dessuten at mange nordmenn ønsker å be-tegne seg som nyåndelige, ikke kristne. Det er lett å forstå. Å være kristen er for lengst blitt et skjellsord. De såkalt nyåndelige føler ikke at de finner svar på eksistensielle spørsmål i kirken. Den norske kirke har gjennom sine sprikende budskap lykkes i å skyve fra seg søkende og tenkende mennesker. Norge har i dag en statsstyrt kirke der politiske legmenn uten åndelig autoritet styrer kirkens utvikling. Det politiske målet ser ut til å være opprettelsen av en ny religion: en humanistisk sosialdemokratisk folkekult som skal reflektere idealene til en flytende opinion. Alt som ikke er politisk korrekt, lukes effektivt vekk fra budskapet. Tilbake sitter kirkeledere som snakker om alt annet enn sentrale kristne dogmer: det handler om miljø, oljeboring i Barentshavet og klimautfordringer.

Den som lever i et land med en til de grader utydelig kirke og ge-nerelt en utstrakt grad av demonisering av troende, enten det gjelder muslimer, kristne eller andre religiøse, kan lett miste vidvinkelsynet


,!7II2F3-begbbj!ISBN 978-82-531-4611-9

ISBN 978-82-531-4611-9 q 26-01-1

«Det er mitt håp at disse sam-funnskritiske og religionsfilosofiske tekstene kan bidra som tankevek-kere inn i det norske samfunnet. Det er definitivt på sin plass å høyne respekten for tradisjonell norsk kultur, fremme kritikk mot de kulturradikale elitene, kreve respekt for troende mennesker og forvente reell religionsfrihet.»

– Hanne Nabintu Herland

www.hannenabintuherland.no

Hanne Nabintu Herland, kjent kontroversiell religionshistoriker og en av Norges mest medieprofilerte samfunnsdebattanter, belyser i denne boken en rekke områder hvor den norske kulturen er i krise.

Det er et paradoks at Norge som er et av verdens rikeste land, likevel sliter med store sosiale og med-menneskelige utfordringer. I Alarm! Tanker om en kultur i krise presenterer hun en rekke dyptpløy-ende resonnementer om hvorfor samfunnet har

utviklet seg slik. Hun analyserer hva som skal til for å få et varmere og mer solidarisk samfunn.

– Det er på tide å høyne respekten for den tradisjonelle norske kulturen.

– Det er ingen motsetning mellom å fastholde sin egen kulturelle identitet og det å leve i etnisk mangfold. – Det er på tide å gjøre opprør mot de kulturradikale 68’erne som ved sin motstand mot tradisjonelle autoriteter har nedbygget respekten for lærer, prest, politi og familien. De har forherliget en samfunnsutvikling som er preget av

selvrealisering, egoisme og en grenseløs seksuell frigjøring. – Å tro på Gud er naturlig og vanlig over hele verden. Det

må igjen bli lov å være stolt av de religiøst funderte idealer som likeverd, toleranse og menneskerettigheter, verdier som la grunnlaget for hele den vestlige sivilisasjon.

Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og en av Norges mest profilerte samfunnsdebattan-ter, er kjent fra TV og avisspaltene som en skarpskodd analytiker, reflektert kritiker og uredd menings bærer. Herland er født og oppvokst i Øst Afrika og flyttet til Norge som 19-åring.

Det som kjennetegner hen-nes samfunnskritiske synsvinkel er evnen til å se norske forhold fra et internasjonalt utside-perspektiv der hun ofte stiller seg kritisk til allment aksepterte majoritetsopp-fatninger. Hennes innspill kommer gjerne overraskende, fra uvante vinkler og utfordrer til å tenke på nytt om etablerte sannheter og fastgrodde holdninger. Hun setter ofte ord på det mange tenker, men få våger å si offentlig.

ISBN 978-82-531-4611-9

Alarm_smussomslag_150x205.indd 1 28-01-10 21:03:16

alarm! tanker om en kultur i krise

Documents