Maradonas magi

ARILD STAVRUM

Maradonas magi– hele historien

© CAPPELEN DAMM AS 2016ISBN 978-82-02-49138-31. utgave, 1. opplag 2016

Denne boka er en redigert og samlet utgave av de tidligere utgitte bøkeneMaradonas magi (2013), Maradonas mål (2014) og Maradonas moral (2015).

Omslagsillustrasjon: Thomas KirkebergOmslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone

Sats: Type-it AS, Trondheim 2016Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016

Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på Ensolux Cream 80 g/1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan

for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Ole

del 1

Rivalen

Sted: Nordlandet kunstgressbane– Kristiansund

Dato: 7. mai

«Gutter. Det spilles mange viktige fotballkamper i ver-den. Roma mot Lazio i Italia. United mot Liverpool iEngland. I Spania, Barcelona mot Real Madrid. Celticofrer tannkjøttet mot Rangers i Skottland, i Argentinastår landet stille når Boca Juniors møter River Plate,mens Fenerbache mot Galatasaray i Tyrkia med rettekan kalles en krig. Men ingen, jeg gjentar ingen, kom-mer i nærheten av Kristiansunds El Clásico, NordmøresBattle of Giants, Nordvestlandets Rumble in the Jungle,hatoppgjøret over alle hatoppgjør: Clausenengen motNordlandet.»

Velkommen til første serierunde for smågutter 1. divi-sjon, avdeling Nordmøre og Romsdal. Og ja, trenerenvår er klin kokos, men han hadde helt rett. Vi hatetNordlandet, de røde og blå djevlene. Våre fremste riva-ler, til kretsmesterskapet og i Norway Cup senere i som-mer.

Vi satt inne i garderobene i klubbhuset til Nordlandet.Det var kun minutter igjen til kampstart. Jeg prøvde å

9

tenke på noe annet og lot blikket vandre bort fra trene-ren, bort fra de andre spillerne, men selv flisene i dusjenvar røde og blå og banket det igjen inn i meg – hvem viskulle møte.

Jeg så heller rett ned. På en gammel tyggis som vartråkket ned i gulvet. Jeg stirret intenst på den.

Som jeg ønsket at det var meg. Trygt plassert nede igulvet, en som ingen brydde seg om.

Treneren gikk frem og tilbake. De tunge skrittene hanssmalt som kinaputter. Han kom til å snakke direkte til éneller flere av oss nå, for å gi de viktige oppgavene. Baredet ikke ble meg denne gangen. Ikke meg. Vær så snill.

Treneren trakk pusten dypt og fortsatte: «Shearer, dutar straffe og alle frispark. Hansa, du markerer SondreGoma på defensive dødballer.»

Shearer er vår beste spiller. Hansa vår tøffeste midt-stopper. De er også mine to beste venner. Og SondreGoma er djevelen selv, Nordlandets ypperstedemon.

«Når er det egentlig vi skal bli like store som ham?»sa Hansa.

«Hva mener du?» sa treneren.«Hvert år har vi slåss mot Nordlandet. Hvert år har

Sondre Goma raget et hode høyere enn oss. Og hvert århar du sagt at snart så tar vi ham igjen, og da blir haningenting.»

«Det stemmer, det.»«Men når? Han vokser jo bare mer og mer fra oss.»«La oss konsentrere oss om det vi kan gjøre noe med.

Vi er et godt fotballag. Vi skal slå Nordlandet. Uansetthva de finner på. Uansett hvor lange, tunge eller … heltutrolig sterke og tøffe de måtte være, og … når jeg ten-ker på det, Hansa, du kan jo godt la Mikke hjelpe degmed Sondre Goma.»

10

Mikke, det er meg. Jeg heter Mikael Milnbergan, mendet er Mikke det går i. En middels rask, middels sterkog middels teknisk fotballspiller. En som ble plassert påhøyre ving fordi plassen som regel var til overs, og fordijeg gjorde mindre ugagn der enn inne sentralt. Skulle detbegynne en ny spiller på laget, havnet jeg lynkjapt påbenken.

Jeg ville ikke ha noe ansvar. Og jeg ville i hvert fall ikkemarkere Sondre Goma.

Jeg skulle akkurat til å protestere da dommeren blåstei fløyta. Signalet som betydde at nå måtte vi være klarefor kamp. Jeg så en siste gang på tyggisen. Heldiggris!

Vi stilte oss opp utenfor det mørkeblå klubbhuset.Grusveien opp til kunstgressbanen så fryktelig bratt ut.Vi så ikke banen herfra, vi bare visste at den lå der. Detvar som å se tunge skyer samle seg. Man kan ikke se atdet er lyn i dem, men likevel vet man at det kommer til åsmelle. Fra garderoben til Nordlandet hørte vi et kolos-salt og samstemt brøl.

Så åpnet garderobedøra seg. Nordlandet kom ut. Detvil si, først antok jeg bare at hele laget kom ut. ForSondre Goma dekket for det som måtte følge. Jeg så påden store S-en i Sparebank-reklamen på det blå brystethans. Jeg så på de røde armene. Ingen andre lag i verdenhar slike drakter.

Jeg hadde ikke sett Sondre Goma siden i fjor høst,sist gang vi møtte Nordlandet, og han hadde vokst segenda et hode høyere. Han hadde Cristiano Ronaldos lår,overkroppen til en olympisk mester i kulestøt og hjernesom en kokt og most ert. Fotball spilte han like følsomtog elegant som et rasende, afrikansk neshorn. Jeg klarteikke å ta blikket fra ham. Det var ikke tvil. Sondre Gomamåtte være dopet. Anabole steroider eller hva det var

11

– noe måtte han putte i seg for å se ut som han gjorde.Sondre Goma sendte oss ikke et blikk engang. Kun etsnøft fra nesa da han gikk rett forbi oss og opp bakken.Nordlandets spillere fulgte etter sin ubestridte kaptein.Omsider gjorde vi det samme.

Jeg glippet bakover i hvert steg opp grusveien til top-pen. Derfra kan man se nesten hele Kristiansund, men altjeg så var banen.

Vi var vant med sju mot sju. Nå skulle vi spille ellevemot elleve på samme bane som de voksne brukte.

Dommeren blåste og holdt hendene ut til siden. Somen trafikkonstabel som viste vei. Det var Nordlandetsom startet. Jeg følte meg som en bitte liten moped, ogmot meg kom elleve monstertrucker. Seriøst? Skulle vispille mot så mange, og så sterke, på en så stor bane?

I kampens første duell plantet Sondre Goma albueni brystkassa til Hansa. Hansa skrek. Dommeren gjordeingenting. Hansa prøvde å ta igjen og sparket til SondreGoma bakfra, men greide ikke å felle ham. Hansa fikklikevel gult kort for forsøket, og det ble frispark til Nord-landet fra tjue meter.

Jeg havnet ytterst i muren. Sondre Goma snurret bal-len noen ganger rundt i hendene, før han la den ned påkunstgresset. Han tok fem bestemte skritt bakover ogstilte seg opp, med hendene ned langs siden. Han så utsom en cowboy som gjorde seg klar til å trekke pistolen,og jeg var blink.

Sondre Goma startet mot ballen. Han krummet nak-ken og strammet til i ansiktet. Han skulle skyte så hardthan greide. Hver fiber i kroppen min skrek ut: «Snu degvekk! Dukk!»

Jeg lukket øynene, men jeg snudde meg ikke, jeg duk-ket ikke.

12

Det smalt da Sondre Goma traff ballen. Og det smaltda ballen traff meg. Jeg ble slengt rundt og landet påmagen. Skulderen, der ballen hadde truffet, føltes brent,men den hadde gjort jobben. Ballen fortsatte utenformål.

Dommeren pekte på cornerflagget. Jeg bet tennenesammen. Jeg skulle ikke vise noen hvor vondt det gjorde.Jeg gikk bort til Hansa og nikket til ham. Han så fort-satt rasende ut etter det med albuen, og jeg var klar til åhjelpe til.

Ballen ble sparket høyt inn i 16-meteren. Jeg prøvdeå klype Sondre Goma i siden, men han er bare musklerog traff perfekt på opphoppet. Hansa havnet hjelpeløsunder oss begge.

Sondre Goma satte pannebrasken mot ballen, som føkrett i vinkelen. Nordlandet ledet 1–0. Jeg så bort mot tre-neren vår. Han stanget hodet i et reklameskilt og kastetnotatblokka i bakken.

Noen minutter senere løp jeg etter ballen ned mot cor-nerflagget. Jeg nådde den rett før sidelinjen.

Jeg snudde. Til høyre for meg ruvet en loddrett berg-vegg. Til venstre skimtet jeg reserveskurene.

Akkurat nå virket ikke en trygg plass på benken såaller verst. Akkurat nå ønsket jeg at det hadde kom-met en ny høyreving. For bakken ristet. Mot meg komSondre Goma i full galopp.

«Spill fra deg ballen!» ropte treneren vår. Stemmenhans hørtes forvridd ut, som om den ble avspilt på halvhastighet, som om tiden holdt på å stoppe opp.

De røde armene så ut som en kappe. Det brede blåbrystet. Den store S-en. Sondre Goma lignet Supermann.Og han kastet seg mot meg med venstrefoten straktfremover. Lårmusklene hans bulte ut, og skinnet så ut

13

som om det skulle sprekke når som helst. Det var sikkertplass til begge mine lår i det ene hans.

Han traff ballen. Den spratt vekk som en flipperkule,men Sondre Goma fullførte taklingen, og løftet meg høytopp i lufta. Herfra kunne jeg se hele Kristiansund, mendet siste jeg så før jeg dunket i bakken, var Kari på tri-bunen.

Vidunderlige Kari. Verdens vakreste Kari.

Taufabrikken

Sted: Brunsvikens reperbane – Kristiansund

Dato: 7. mai

«5–2,» sa Shearer, «de knuste oss.»«Du spilte i alle fall godt og scoret begge våre,» sa

Hansa og ristet på hodet.«Jeg husker ingenting,» sa jeg.Vi satt inne i Brunsvikens reperbane. Det er en gam-

mel fabrikk som før i tiden lagde tau. Morfaren min,som også het Mikael Milnbergan, jobbet der i mange år.Malingen flasser av, og det er hull i både tak og veggeri det lange, tynne og røde trebygget. Det er komisk, littsånn Donald Duck-aktig, at man trengte et langt og tyntbygg for å lage tau, men slik var det visst.

Bygget er stengt for all ferdsel, og det er bare vi somikke hører etter. Det er vårt hemmelige rom. Vi bor irekkehusene som ligger rett ved siden av, men det er herHansa, Shearer og jeg liker oss best.

Innimellom kommer noen av de andre på laget hitogså. I taket har vi montert opp en hvit kinoduk. Den harvi smurt inn med skitt og olje på baksiden. Når den er

15

rullet opp, ser man den ikke, med mindre man vet hvorman skal se.

Ofte tjuvlåner vi projektoren til Hansas pappa,trekker strømledning fra huset vårt og lager vår egenkinosal her inne. James Bond er den store favoritten. Vikan alle filmene utenat.

Men i dag var vi ikke i humør til kino. Vi hadde taptårets første kamp, mot vår argeste konkurrent Nordlan-det. Var de virkelig så mye bedre enn oss?

«Hvordan i alle dager skal vi kunne vinne serien ogNorway Cup?» sa Shearer.

«Det er litt tidlig å avskrive sjansene våre,» sa Hansa.«Hvorfor det? Vi var jo sjanseløse. Det er ikke slik at

vi kan kjøpe Messi, vet du,» sa Shearer.Jeg bare så på gutta. Jeg husket nesten ingenting av

kampen. Bare at jeg på et tidspunkt hadde følt meg jaget.Mamma og pappa hadde kjørt meg rett på legevakta, ogselv om legen ikke fant noen hjernerystelse, hadde jegfått beskjed om å ta det med ro. Mamma ville friket uthvis hun oppdaget at jeg ikke var på rommet mitt nå.

«Hva skal vi gjøre, da?» sa Hansa.«Eneste ideen jeg har, er å trene enda mer. Enda har-

dere. Cruiset skal bli rene treningsleiren,» sa Shearer ogla seg ned på det sprukne tregulvet og tok noen situps.

Trening? Det eneste jeg tenkte på nå, var at vi skullepå cruise i Middelhavet. I sju dager skulle vi seile fraBarcelona, via Monaco, Roma, Napoli og tilbake tilBarcelona igjen.

«Så du Kari på kampen, eller?» sa Hansa til meg ogbrakte meg brått tilbake til Kristiansund igjen.

«Hvorfor spør du om det?»«Ingen spesiell grunn. Ikke i det hele tatt,» sa Hansa

og smilte.

en uke senere i barcelona

Cruise

Sted: Tibidabo – Barcelona

Dato: 14. mai

«Skål, mine venner!» sa pappa og hevet det røde halv-litersbegeret med cola. «Nå skal vi ha vårt livs ferie.»

«Skål!» ropte vi andre også.Vi var i fornøyelsesparken Tibidabo, som ligger oppe

i fjellsiden nord i Barcelona. Vi hadde kjørt alle karu-sellene og tatt en runde med pariserhjulet. Nå hadde vipause og så utover sentrum og helt ned til stranda. Byenbadet i sol. Akkurat nå savnet jeg ikke den kalde vindensom alltid kjølte oss ned hjemme i Kristiansund.

Sondre Gomas takling hadde litt etter litt kommet til-bake i minnet mitt. Jeg hadde flere netter våknet avmareritt om hans utstrakte bein, med knottene rettetmot meg. Jeg hadde et stort blåmerke der han traff ogskrubbsår der jeg landet, men jeg prøvde å ikke tenke pådet, på Nordlandet, på kretsmesterskapet eller på Nor-way Cup. Jeg prøvde å ikke tenke på fotball i det heletatt, men det var ikke til å unngå, for et eller annetsted der nedenfor oss bodde verdens beste fotballspiller,Lionel Messi.

Pappa og gjengen fylte alle sammen førti år i løpet av

19

året. Det skulle feires med dette middelhavscruiset, på engigantisk båt. Det var som om de hadde krysset et høy-fjellshotell med verdens største tivoli og satt det til sjøs.

Pappa sparte masse penger på å ikke ha en stor festfor venner hjemme, men likevel, cruiset hadde kostet såaltfor mye. Han hadde derfor spurt farmor om hun villesponse.

Farmor hadde sett på ham og svart: «Slik overdådigluksus kan du betale for selv.»

«Den gamle gnierkjerringa,» hadde pappa kalt henne,men heldigvis, på en eller annen måte klarte likevelmamma og pappa å skrape sammen nok penger.

Løsningen ble å reise i mai. Da var det billigere fordiskoleferien ikke hadde begynt ennå. Billigere og fri fraskolen.

Det er det som kalles vinn-vinn.Foreldrene til Shearer er ikke engelske. Det var mange

som trodde det. For en gutt som er døpt Alan og blirkalt Shearer, han bør liksom ha noe engelsk blod i seg,men nei, alle var de født og oppvokst i Kristiansund.Shearer er rett og slett et resultat av en pappa som varfullt bestemt på å kalle opp sønnen etter en fotballspil-ler.

Shearers pappa fortalte oss historien på flyet nedover.I flere måneder hadde han prøvd å trumfe gjennomnavnet Diego Armando Engen. Som i Diego ArmandoMaradona. Men jo nærmere fødselen kom, jo mer nektetkona. Inne på fødestua prøvde han å være taktisk. Hankunne gå med på å kalle gutten bare Diego. Det var velet helt vanlig kristiansundsnavn, eller?

Eller kanskje ikke. Noen måneder etter at Shearer komtil verden, fikk de et brev fra kommunen om at hvisde ikke ble enige snart, ville gutten få tildelt et navn.

20

Pappaen prøvde seg med favorittspiller nummer to,Blackburn- og Newcastle-legenden Alan Shearer. Morenresignerte, og gutten fikk navnet Alan Engen. Vi guttakaller ham bare Shearer, og det syntes han er helt greit.

Min andre bestevenn, Hans Haugen, er ikke like for-nøyd med kallenavnet de fleste bruker på ham. Han erlitt av et skolegeni og plagsomt ofte oppe med håndai timene. Da Hans Haugen for tredje gang rakte opphånda i en og samme KRLE-time, var det gjort. Fra detøyeblikket ble han kalt St. Hanshaugen. Shearer og jegkaller ham bare Hansa.

Og jeg heter altså Mikael Milnbergan. Jeg likte mor-far, som jeg er kalt opp etter, men navnet er håpløst,gammeldags og gubbete. Så da Shearer omskrev navnetmitt til Mikke Miln, jublet jeg.

«Men synes du ikke det høres ut som en gammel, mid-dels engelsk midtstopper, da?» sa Hansa. Jeg gjorde ikkedet. Mikke Miln var perfekt. Skjønt «perfekt» er egent-lig et ord jeg bare kan bruke om Kari Hola.

Kari er datteren til en annen gammel skolekamerat avpappa. Familien hennes bor på Frei, en helt annen kantav Kristiansund enn den vi bor på. Ja, faktisk en heltannen øy. Kommunen består nemlig av flere øyer, ogKari bor innerst inne på den lengst unna. De har aldrivært på besøk hos oss. Før pappa sa at Hola-familienskulle være med, visste jeg ikke engang at han kjennerdem.

Jeg smugtittet bort på Kari. Hun hadde lyst hår. Detstruttet frem under den brune hatten med en svart stripepå. Hun hadde på seg en hvit bluse og en dongeribuksesom så helt ny ut, selv om den hadde et lite hull på låret.Buksen var så lang at den nå skjulte de hvite sandalenejeg hadde lagt merke til tidligere. Rundt halsen hadde

21

hun en tynn lenke med et sølvhjerte. Hun hadde en svartveske over den ene skulderen, og en hånd halvveis ned ilomma. Hun så så voksen ut.

Hun hadde også på seg et par mørke solbriller, somgjorde det umulig å se hvor hun så. Det var galskap å sepå henne. Tenk hvis hun merket at jeg stirret.

Jeg klarte likevel ikke å la være. Og hva tenkte hun påder bak solbrillene? Det så alltid ut som hun tenkte pånoe viktig, men jeg turte ikke å spørre hva det var.

Hver gang jeg prøvde å snakke med henne, var detsom om jeg skulle ta straffespark mot Nordlandet. Bareat nå gikk kampen på Camp Nou, Barcelonas bane.Foran 100 000 tilskuere. Alle holdt med Nordlandet, ogalle pep mens jeg gjorde meg klar til å skyte. De kastetflasker, mynter, mobiltelefoner – ja, til og med grisehoder– etter meg. Alle ville at jeg skulle bomme, og jeg kjenteat knærne mine begynte å skjelve.

Se bort! sa jeg til meg selv, og jeg klarte det et parsekunder. Jeg så rett opp i lufta, men der var det daingenting.

Øynene fant tilbake til Kari igjen. Hun tok av seg hat-ten og ristet på håret. Det falt til ro og la seg ned motøynene hennes. Det minnet meg om nettet i et fotballmål.Det man ville nå. Der man kunne score.

Men sjansen for at jeg skulle få slippe til, komme nær-mere innpå Kari, virket så liten. Det var som om det varen catenacci foran henne.

Jeg kunne noen få italienske ord. Alle hadde noe medfotball å gjøre. Catenacci betydde dørlenke, men også enråtøff type forsvarsspill. Som skulle hindre at man komlenger enn til en aldri så liten gløtt av målet. Smilte huntil meg? Eller var det bare solskinnet som spilte meget puss? Jeg la håndflaten over øynene og lot som jeg

22

speidet etter noe, men så hele tiden på henne. Hun sattepå seg hatten igjen.

Nå skulle vi være en uke sammen på cruise i Middel-havet. Kanskje kunne jeg endelig klare å snakke medhenne. Kanskje kunne jeg nærme meg henne, forsiktigdag for dag. Kanskje kunne jeg tilfeldig komme bortihånda hennes på kinoen om bord. Kanskje kunne jegdanse med henne på – nei, det ble for voldsomt. Men detmed kinoen kunne kanskje gå an.

Det var uvirkelig å stå her og spane etter Messi, mendet var ikke i nærheten av det å skulle være på båt sam-men med Kari Hola.

Endelig skulle jeg få sjansen. Ikke i små drypp somhjemme i Kristiansund, der jeg helt uforberedt barestøtte på henne. Nå var det nesten som om det var enplan over det. Nå skulle jeg greie det. Herregud, så søthun var.

«Ok,» sa pappa, «det begynner å bli på tide å dra ned-over igjen. Båten går jo klokka fem, og vi vil vel ikkekomme for sent?»

«Fem?» sa faren til Kari. «Det er da klokka seks?»«Nei,» sa pappa. «Båten går klokka fem.»