På vei fra Atocha stasjon

Ben Lerner

På vei fraAtocha stasjon

Oversatt av Thomas Lundbo

Ben LernerOriginalens tittel: Leaving the Atocha station

Oversatt av Thomas LundboCopyright: © Ben Lerner

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015

Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016ISBN 978-82-02-50814-21. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Miriam EdmundsOmslagsfoto:(Pradomuseum–Madrid)Masterpics/AlamyStockPhoto

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

1

Den første fasen av researchen min besto blant annet iå våkne opp på ukedagene i en nesten umøblert lofts-leilighet – det var den første leiligheten jeg så på da jegkom til Madrid – eller å la støyen fra La Plaza SantaAna vekke meg, siden jeg aldri fikk denne støyen tilå bli en del av drømmene mine, for så å sette denrustne espressokokeren på komfyren og mekke enspliff mens jeg ventet på kaffen. Når kaffen var klar,åpnet jeg takvinduet – det var akkurat stort nok til atjeg kunne krype gjennom det hvis jeg sto på senga – ogdrakk espressoen og røykte på taket, med full over-sikt over plazaen, der turistene sto bøyd over guide-bøkene sine rundt metallbordene mens trekkspillerendrev businessen sin. I det fjerne: slottet, langstrakteskyer. Det neste dette prosjektet krevde, var at jegslapp meg ned gjennom takvinduet, gikk og dreit, token dusj og de hvite pillene mine, før jeg kledde på meg.Så fant jeg fram veska mi, som inneholdt en tospråk-lig utgave av Lorcas Samlede dikt, de to notatbøkenemine, en lommeordbok, John Ashberys Dikt i utvalg,noe dop, og dro av gårde til Prado.

Fra leiligheten pleide jeg å gå bortover Calle de lasHuertas mens jeg nikket til gatefeierne i limegrønne

5

kjeledresser, og etter å ha skrådd over El Paseo delPrado og gått inn på museet, betalte jeg for billetten,som med studentbevis bare kostet et par euro, før jegstrente direkte til sal 58, der jeg stilte meg opp foranRoger van der Weydens Nedtagelsen fra korset. Jeghadde vanligvis innfunnet meg foran dette malerietinnen det var gått tre kvarter fra jeg våknet, så derforsloss hasjen, alkoholen og trettheten fortsatt om kon-trollen over systemet mens jeg sto og så på den nes-ten menneskestore skikkelsen og ventet på å kommei likevekt. Maria faller for alltid mot bakken etterå ha besvimt; blåsjatteringene savner sitt sidestykkei den flamske malerkunsten. Marias positur er somen skygge av Jesus’; Nikodemus og en hjelper holderden tilsynelatende vektløse kroppen hans oppe i lufta.C.1435; 220 x 262 cm. Olje på eikepanel.

Et vendepunkt i prosjektet mitt: En morgen komjeg til Van der Weyden-maleriet og så at noen haddetatt plassen min. Han sto akkurat der jeg pleide, oget lite øyeblikk var jeg helt perpleks, det var som åbetrakte meg selv som betraktet bildet, selv om hanvar tynnere og mørkere enn meg. Jeg ventet på at hanskulle gå videre, men han rørte seg ikke. Jeg lurte påom han kunne ha sett meg foran Nedtagelsen, og nåhadde stilt seg opp i håp om å se det samme som jeghadde sett, hva det nå enn var. Jeg var litt irritert ogprøvde å finne et annet maleri til morgenritualet mitt,men jeg var altfor godt vant til dimensjonene og blå-tonene til at jeg kunne nøye meg med et substitutt. Jegskulle til å gå ut fra sal 58 da mannen plutselig brasti gråt mens han snappet krampaktig etter pusten. Stohan bare med ansiktet mot veggen for å skjule ansik-tet, tenkte jeg for meg selv, fordi han kjempet med en

6

eller annen sorg han hadde tatt med seg inn på mu-seet? Eller hadde han en dyp kunstopplevelse?

Jeg hadde i lang tid vært bekymret for at jeg selvikke var i stand til å ha noen slik dyp kunstopplevelse,og jeg hadde problemer med å tro at noen hadde hattslike opplevelser i det hele tatt, i hvert fall noen jegkjente. Jeg var uhyre skeptisk til folk som hevdet atet dikt eller et stykke musikk hadde «forandret livetderes», særlig siden jeg ofte hadde kjent disse men-neskene både før og etter denne opplevelsen, og ikkehadde kunnet registrere noen endring. Selv om jegpåsto at jeg var poet, og selv om det antatte skriveta-lentet mitt hadde skaffet meg dette stipendoppholdeti Spania, klarte jeg som oftest bare å finne skjønnheti poesi som jeg så sitert i prosa, i essayene lærerne påcollege ba oss lese, der linjeskiftene var erstattet medskråstreker, slik at det som ble formidlet ikke var såmye et bestemt dikt som ekkoet av et poetisk poten-sial. I den grad jeg var interessert i kunst, var jeg mestinteressert i misforholdet mellom min egen opplevelseav faktiske kunstverk og det som ble påstått om dem;det nærmeste jeg hadde kommet en dyp kunstopple-velse var antagelig opplevelsen nettopp av denne kløf-ten, det var en dyp opplevelse av fraværet av dybde.

Da mannen omsider fikk summet seg, hvilket tokham minst to minutter, tørket han seg i ansiktet ogsnøt seg i et lommetørkle som han deretter la tilbakei lomma. Da han etterpå trådte inn i sal 57, som vartom bortsett fra en hengslete, søvnig vakt, gikk hanrett bort til et lite votivbilde av Kristus tillagt San Leo-cadio: grønn kjortel, rød kappe, sorgtynget uttrykk.Jeg lot som om jeg kontemplerte andre malerier mensjeg skottet bort på mannen som betraktet det lille ler-

7

retet. En god stund var han taus, og så hulket han littigjen. Dette påkalte vaktens oppmerksomhet, og blik-kene våre møttes. Mitt sa at det samme hadde skjeddi den andre salen; vaktens blikk formidlet hans indrekamp for å bestemme seg for om mannen var gal– kanskje den typen som ville gjøre skade på maleriet,spytte på det, rive det ned fra veggen eller skrape detopp med en nøkkel – eller om han hadde en dyp kunst-opplevelse. Lommetørkleet kom fram igjen og man-nen gikk rolig inn i sal 56, stilte seg opp foran Lysteneshage, betraktet det rolig, og så bæda han fullstendig.Nå var det tre vakter i rommet – den hengslete vak-ten fra 57, den korte kvinnen som alltid passet på i56, og en eldre mann med en usannsynlig lang, sølvgråmanke, som antagelig hadde hørt det siste utbruddetute fra inngangshallen. De to–tre andre museumsgjen-gerne var så henført av den guidete turen i hodetelefo-nen at de ikke enset opptrinnet som utspilte seg foranBosch-maleriet.

Hva skal en museumsvakt gjøre, tenkte jeg for megselv; hva er egentlig en museumsvakt? På den ene sideer man medlem av en vaktstyrke som beskytter uer-stattelige gjenstander mot gærninger og kids og kame-rablitzenes langsomt eroderende kraft; på den annener man en som til daglig oppholder seg blant åndensstørste triumfer, og i den grad det ligger noen prestisje idenne posisjonen, kommer den nettopp av troen på atdisse åndens triumfer på helt legitimt vis kan få et men-neske til å gråte. Det lå en viss patos i usikkerheten tildisse vaktene, vakter som tilbringer store deler av livetsitt foran tidløse kunstverk, men som bare blir spurt omhvor mye klokka er, om når museet stenger, dónde estael baño. Jeg var ikke i stand til å ta del i mannens hen-

8

førelse, hvis det virkelig var det det var, men jeg mer-ket at vaktenes dilemma gikk veldig inn på meg: Skullede be mannen gå ut i inngangshallen for å få sjekkethans mentale helbred – og helt sikkert ødelegge dendype opplevelsen hans – eller skulle de ta sjansen på åla en potensiell gærning gå løs blant deres kulturs yp-perste skatter og muligens risikere blant annet jobben?De tause uttrykkene for disse sjelekvalene gjorde megmye mer beveget enn noen Pietà, Nedtagelse eller Be-budelse, og det føltes som om jeg var en av vaktene dervi fulgte mannens ferd fra sal til sal. Kanskje var han en

Jeg tenkte på den store kunstneren en god stund.

9

kunstner, tenkte jeg; hva om han egentlig ikke føler sinekstase, bare framfører den, hva om disse opptrinnenehar til hensikt å la institusjonen konfronteres med sinegen motsetning i vaktenes skikkelse? Det var omtrentnoe sånt jeg tenkte mens mannen hikstet fra seg en sistegang og bega seg langsomt mot hovedutgangen. Vak-tene spredte seg, mer triste enn lettede, fikk jeg følelsenav, og plutselig var jeg i gang med å følge etter dennemannen, denne store kunstneren, fra museet og ut i denusedvanlig lyse dagen.

De fleste helgene i den første fasen av researchenmin pleide den spanske språklæreren min, Jorge – somstiftelsen betalte for å hjelpe stipendiatene med å tasteget fra elementær lesekyndighet til flytende tale-ferdighet – å kjøre meg ut til en campingplass førtiminutter utenfor Madrid, dit vennene hans fra språk-skolen dro for å drikke og dope seg, svømme ogsjekke. De kalte meg El Poeta, uten at jeg noen ganghelt skjønte om det var med ironi eller hjertelighet. Jegkjøpte det meste av ølen, og kjøpte dessuten hasjenmin av Jorge, til ågerpriser. Selve campingplassen varikke mye å skryte av: en lysning i skogen med noenfå bålplasser og en anselig mengde søppel, selv om jegaldri så noen andre enn oss der og vi alltid var nøyemed å rydde etter oss. Det var under femti meter tilinnsjøen. Som oftest var det varmt nok til at vi kunnesove ute. Ikke mange av ordene som ble sagt rundtbålet, der en fem–seks stykker av oss satt og drakk ogrøykte opp hasjen min, eller den sterke marihuanaenJorge dro fram når det ble sent, var rettet til meg. Selvsnakket jeg nesten aldri, men jeg prøvde å smile, forslik å antyde at jeg forsto det som ble sagt, og å la smi-let fluktuere, som en respons på de andres ytringer.

10