bestefarstår

2

Bestefar Står - Oslo 2011Design og Art Direction: Tor-Olav BorgenKontakt: toroborgen@gmail.comAlle rettigheter reservertWesterdals School of Commuication

4

6

8

10

12

14

16

intro

jonsknuten

lilleputthammer

rjukan

høybøgata 37

collage

takk

innhold

3

4

5

”Still deg opp der du, Tor”, sa bestemor. Hun tok opp sitt splitter nye Nikon kamera fra vesken, blåste forsiktig på linsen og så igjennom. Knips! ”Sånn ja, det ble nok fint!”, smilte hun.

Den dagen min bestemor fikk et splitter nytt kamera fra Saudi Arabia, ble en ny hobby født. En hobby som gikk hardt ut over min bestefar, Tor Borgen. De var et sprekt par med stor reiselyst. Turene gikk ofte over store fjelltopper og utlandet.

I dette magasinet vil du få et historisk tilbakeblikk, samt en reinkarnert fremtidsversjon.

Hyggelig lesing.

6

*

**

7

*)Bestemor og bestefar hadde en forkjærlighet for fjelltopper. Regnby-ger, eller solskinn, uansett vær skulle de til topps. I dag var det sol. Beste-far hadde brettet opp skjorteermene og knyttet jakken rundt livet. Jon-sknuten skulle beseires! Det er ikke en av de største fjelltoppene i Norge, men en desto krevende og bratt strekning av stein. De parkerte den sølvgrå Forden mest sannsynlig på den nedre parkeringsplassen, slik at de fikk mulighet til å gå noen ekstra kilometer. Da de hadde krysset en rekke gruvehull og klatret steinrøyser, kom de til toppen. Himmelen var nesten skyfri og utsikten strakte seg helt til Gaustafjellene. Den rugende fjernsynsmasten - som man kan se fra mange ulike byer - var det første som møtte dem. Lyset utenfor bygningen var på, derfor var det trolig folk i ar-beid i masten den dagen. Teletilsynet hadde en taubane som gikk over fjellet og rett inn i masten. Etter å ha gått en runde rundt tårnet så de nok den lille hytta av stein som man kunne sette seg inn i, og skrive i gjesteboka. Det gjorde de sikkert ikke - bestemor og bestefar var av den beskjedne typen og ville som regel ikke være til bry. På toppen av platået inn til tårnet drar Bestemor opp sitt Nikon og knipser.

**)Min far, min søster og jeg er på vei opp til ”Knuten”. Vi kjører så langt som mulig inn mot fjellet og parkerer bilen på en liten gressflekk. Strammer på oss sekkene og legger ut på tur. Vi kom-mer frem til starten av stien, herfra klarer jeg ikke engang å se toppen. Stien, en røys av steiner, ligger rett ovenfor en stor plass av grus. Vi går bort og begynner stigningen. Videre opp ligger store steiner, dandert for å kunne gå på. I visse bakker må jeg faktisk klatre. Jeg tenkte for meg selv; hvordan kunne en mann på 70 år komme seg opp disse bratte stiene? I det vi nærmer oss toppen begynner jeg å bli nervøs. Jeg var ikke hundre prosent sikker på at det var her bestefar sto, da bildet ble tatt. Det var ingen stige å se. Jeg løp rundt tårnet, og der var det; plassen bestefar hadde stått på for nøyaktig 22 år siden! Stedet var nokså likt, kun et par rør og en stolpe var borte. Været var heller ikke slik det var en mai-dag i 1989. Jeg klarte ikke stå stille på bildene, vin-den var sterk og jeg trodde jeg skulle bli blåst ut på den bratte skråningen på baksiden. Mot slutten kunne jeg ikke føle fingrene mine, men bildet ble heldigvis bra. Etterpå satte vi oss inn i den lille stenhytten og skrev oss inn i gjesteboka.

Jonsknuten (904 moh.), lokalt kjent som Knuten, er et fjell i Kongsberg kommune. Jonsknuten hovedsender for radio og fjern-syn er et selvbærende tårnbygg i jernbetong. Tårnet, som ble ferdig 1961, har en total høyde på 92 m. Også basestasjon for GSM.

Jonsknuten

8

*)Hva mine besteforeldre gjorde i Lillehammer, er ikke godt å si. Mest sannsynlig var de på en miniferie i Norge, og det var nok for det historiske grunnlaget at de tok turen til Lilleputthammer. Bestefar var veldig interessert i historie og han leste nok grundig på informasjonsskiltene til alle bygningene i byen. Han hadde stor lidenskap for tog, og holdt nok et godt øye til Lilleputt-toget som gikk rundt i parken. Etter en vandring gjennom gågaten fra 1930, stopper beste-mor bestefar for å ta bilde. Hun tar opp sitt Nikon og knipser.

**)I dag har Pia og Ole Andreas på AD1 ofret en av sine eksamensdager for å kjøre meg opp til Lilleputthammer. Pia, som eier bilen, sitter bak rattet, Ole Andreas leser kart og jeg sitter ubehagelig i midtsetet bak. Lilleputthammer holder stengt i dag, men jeg har avtalt et møte på forhånd. Den hyggelige totningen i resepsjonen låser oss inn og vi var tilbake der besteforeldrene mine hadde vært i 1987. Rundt oss har det skjedd en rekke foran-dringer. Berg og dalbaner i tillegg til andre fasiliteter, har tatt over for mange av de historiske byggene i parken. Da vi kommer frem til plas-sen hvor bestefar står på bildet, ser vi store forandringer. Bygningen er malt i en annen farge og er omringet av nye bygg.

Lilleputthammer er en miniatyr ut-gave av Storgata i Lillehammer med de forretninger og handelsvirksomheter som fantes på 1930-tallet. De fleste av bygningene, og noen av forretningene finnes i Lillehammer Storgate den dag i dag.

Lilleputthammer

9

**

*

10

*)Veien fra hjembyen Notodden til Rjukan, er ikke veldig lang. I dag har bestefar og bestemor trolig dratt på dagstur til denne bortgjemte byen i Telemark. Nok en gang skinner solen høyt for besteforeldrene mine på tur. Ifølge de andre bildene i albumet har de også vært på Vemork (Nor-ske Industriarbeidermuseum) og tatt taubanen Krossobanen. Bildet av bestefar er tatt på Torget i sentrum av Rjukan. I bakgrunnen ser du en statue av Sam Eyde, den stormannsgale grunnleggeren av Norsk Hydro og byen Rjukan. På denne plassen har det vært snakk om bygging av et solspeil som skal gi Rjukan sollys, også på vinteren - en idé Sam Eyde allerede kom med i 1913. Bak statuen ser du Såheim kraftstasjon, som på den tiden var et av verdens største kraftstasjoner. I 2003 ble bygningen fre-det. Som stasjonsmester så kanskje bestefar opp til Sam Eyde, og derfor ville han ta et bilde foran minnestatuen. På parker-ingsplassen drar bestemor opp sitt Nikon og knipser.

**)Bilen til pappa står klar til avgang i oppkjørselen hjemme i Kongsberg. Fordi han skal kjøre meg over 10 mil for å ta et bilde, var det av ren respekt jeg hoppet ut av sengen klokken 07:00 denne søndagsmorgenen. Den raskeste veien til Rjukan var stengt, så vi måtte kjøre over Gaustatoppen. En opplevelse for livet. Turen over fjellene viste virkelig hva Norge hadde å by på. Frodige skoger, fjelltopper tildekket av snø og dyr langs veien. Da vi kommer på andre siden av fjellet skimtet vi Rjukan langt der nede. De svingete veiene tar oss ned mot byen. Nedover Sam Eydesgate og til slutt torget i Rjukan, omgitt av triste byg-ninger som rommer et apotek og et turistkontor. Denne gangen var det pappa som skulle være fotograf. Det var et komisk syn, da han bøyde seg halvveis ned på kne og lente seg fremover for å zoome.

Rjukan er den sørlige innfallsporten til Hardangervidda og ligger ved foten av Gaustatoppen. Byen har 3 368 innbyg-gere per 1. januar 2010. De nærmeste byene er Notodden og Kongsberg. Byen er oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste. Rjukan

11

Rjukan

**

*

12

*)I den store hagen til besteforeldrene mine var det alltid arbeid som måtte utføres. Enten plukke epler for sylting, slå gresset, eller annet forebyggen-de arbeid. I dag var det snømåking som sto for tur, den lange oppkjørselen inn til huset bydde på nesten en hel dags arbeid. Snøskuffen er like pent brukt som den nystrøkne skjorten innenfor koften. Bestefar tok alltid godt vare på tingene sine. Det ser ut som om han holder på med grøftene nå, og akkurat har gjort seg ferdig med oppkjørselen. Bestemor har nok gått ut på steinhellene for å si ifra at kaffen er klar. I hendene har hun med seg kameraet og ber bestefar stille seg opp og knipser et bilde.

*

13

**)Vi parkerer bilen i op-pkjørselen utenfor et hus med mange gode minner. Hvitt og stort, med en enorm hage - seks ganger så stor som huset selv. De frodige epletrærne er dekt av grønne blader og et fotballmål er satt opp i hagen. Dette fotballmålet hadde ikke bestefar likt, tenkte jeg for meg selv når jeg gikk ut av bilen. Da vi var barn og lekte i hagen, fikk vi alltid beskjed av

bestefar at vi måtte være forsiktige med grenene på trærne. Vi ringer på, ingen svarer. I utgangspunktet føler jeg at dette fortsatt er ”vårt” hus, og ser ikke vitsen i å ringe på. Ingen åpner, døra er fortsatt låst og lukket. Vi rydder gårdsplassen for noen slitne barneleker og en stor tilhenger. Min barndomsvenninne, Nora, står bak kamera og tar bildet. Jeg ser opp mot det gamle huset og sier kanskje et siste farvel til Høybøgata 37.

Høybøgata 37

**

14

15

16

TakkSigurd BorgenÅse BorgenOle Andreas FinsethPia ØlstadLine ElvsåshagenNora Schmidt

Antall km kjørt: 654,3Antall bilder tatt: 367

17

Bestemor