DN Magasinet | 1. februar 2014

24 |

Forestill deg dette: Du er en helt vanlig 13-åring i Sydney, går på skolen, spiller cricket, surfer og synger i det lokale kirkekoret. Én etter én må de andre guttene over til tenor- og barytonstemmer ettersom stemme-skiftet når dem, og også deg, men du bare fortsetter som før, i den samme lyse sopranstemmen. En dag trekker dirigenten deg til side, han ser på deg på en spesiell måte.

– David, du er en kontratenor, sier han. – Hva er en kontratenor, lurer du, og dirigenten ser på

deg en gang til, før han svarer: – Det er deg.

Barokk ’n’ roll. Onsdag denne uken, konserten i Vår Frue kirke snirkler seg av gårde med fløyte, gambe og middelaldertromme. Statssekretær Knut Olav Åmås har åpnet Barokkfest i Trondheim og fortalt om bøke-ne om filosofen Wittgenstein han forresten har skre-vet. En eldre herre kjefter på en skinnjakkebekledd foto-graf som beveger seg i midtgangen med topplue. Noen hoster. Men nå skjer det noe, med et ungguttaktig byks er han på podiet, nikker til orkesteret før vi er i gang, forsiktig begynner han fremføringen av arien «Dopo Notte» fra Händels opera «Ariodante», og vi aner fred og ingen fare. Men så: sakte, men sikkert lirker stem-men seg stadig oppover, den triller nedover igjen, det går raskere og raskere oppover og nedover i svimlende sekstendelsornamenteringer.

David Hansen kunne sittet på en sykkel på en hum-pete grusvei slik kroppen hans beveger seg nå, og med ett treffer han en lys og sterk tone, holder den, glass-klar og engleaktig fyller den kirkerommet med en like-vel mannlig etterklang. Folk ser forbløffet på hverandre. Den eldre kjeftende herren retter seg i ryggen. Unge og gamle ansikter blir fylt av lys.

Ballene bevart. – It was meant to be, sier David Hansen og smiler.

Ingen strupehoder i hele verden kan produsere sli-ke toner som dem fra den australske sangerens munn.

New York Times beskriver ham som «en voksen mann som synger som en korgutt ladet på turbobatterier».

Ikke bare har han stemmeprakten til en vanlig bary-ton. Han kan også synge falsett i tre oktaver over det-te, fra en vanlig D og helt opp til en høy D. Om det ikke sier deg så mye: I «Bohemian Rhapsody» presser Fred-die Mercury seg opp til en høy B, altså to toner under. David Hansen har i tillegg en klang og kraft i det høye stemmeleiet som langt overgår kvinnelige sopraner i samme register. Hansen er en av de første mennene på nesten 300 år som mestrer rollen som Ottone i Vivaldis «Griselda», men for å rydde unna åpningsspørsmålet med en gang:

– Ja, jeg har alt i behold, sier han og kikker halvt i spøk ned i fanget.

– Sånn sett er jeg glad jeg lever nå og ikke i barokken.

Akutt behov. Det hele begynte da pave Klemens på 1500-tallet bestemte at det var usømmelig for kvinner å synge i kirken. Stemmevakuumet måtte fylles med noe, men ingen unge gutter klarte å levere med slik teknisk briljans og volum som sopranene. Løsningen var like enkel som den var brutal. De påfølgende årene ble fle-re tusen smågutter mellom åtte og 14 år, mange av dem fra fattige familier, kastrert slik at de unngikk stemme-skiftet. Nå skal det sies at datidens medisinere allere-de benyttet kastrering som kur for mange forskjellige plager, som for eksempel skader etter fall fra hest, så stemmekvaliteten til unge kastrerte menn var allerede kjent. For mange av disse ble sangen en naturlig vei å gå, forteller italienske Melania Bucciarelli, foreleser ved Institutt for musikk ved NTNU og ekspert på italiensk og britisk opera.

– Vi vet ikke mye om den medisinske prosedyren, men vi vet at kjønnsorganene ble bevart intakt, og mange av kastratsangerne hadde et seksualliv, selv om de forble enslige. Historien til Bartolomeo Sorlisi, som ville gifte seg med Dorothea Lichtwer, men ble nektet av paven, er hjerteskjærende, sier hun.

Av de mange tusen barna viste bare noen ytterst få seg gode nok til å nå opp i konkurransen om å syn-ge kastratsangernes stemmer. De ble barokkens superstjerner.

– Kastratsangerne var stjernene på operascenen, de fikk hovedrollene som helter, konger og prinser. Mange-len på mannlige kjønnshormoner gjorde mange av dem høye og slanke, uten ansiktshår. Det er grunn til å tro at de hadde liten seksuallyst. Likevel ble de ansett som de perfekte mannlige rollemodellene og dyrket som sex-symboler. Mystikken rundt seksualiteten deres gjorde dem ekstremt tiltrekkende for både menn og kvinner, sier hun.

Det skulle gå 200 år før noen oppdaget at det går an å øve målrettet på å synge i de lyseste toneleiene, selv for en som er kommet i stemmeskiftet, og det helt uten å kutte bort noe som helst. Likevel fortsatte kastrerin-gen. Den siste kjente kastratsangeren døde i 1922. I dag fyller kvinnelige sopraner rollen i verk som opprinne-lig ble skrevet for kastratsangere. David Hansen er en av få i verden som kan gå inn i kastratsangernes repertoar uten å måtte transponere musikken ned i toneart. Det er svært uvanlig, sier Bucciarelli.

– David Hansen kan synge vakkert i mezzo- og soprantoneleiet. Det er ekstremt høyt og veldig sjeldent for en kontratenor. I tillegg har han en veldig naturlig tone som glir sømløst mellom brystklang og hodeklang, en kvalitet som var ekstremt verdsatt blant barokkens kastratsangere.

Fant kjærligheten. Da dirigenten hadde sagt sitt, tok foreldrene David med i operaen for å høre et stykke av Händel, skrevet blant annet for tre kontratenorer.

DAVID HANSEN

Det hender noen tør å spørre David Hansen (32) om det folk flest kanskje lurer på i møte med verdens lyseste mannsrøst: Har han fortsatt ballene i behold?

Kristine Hovda

Hampus Lundgren

Trondheim

Kronjuvelen

profil

▶ Alder 32▶ Bakgrunn Født og oppvokst i Australia. Utdannet klassisk sanger

fra Sydney og London. ▶ Aktuell Opptrer under Barokkfest i Trondheim i kveld

David Hansen

♁

DN Magasinet | 1. februar 2014

| 25

Hjemvendt. Etternavnet har David Hansen etter de danske forfedrene som utvandret til Australia på 1800-tallet. I 2009 fikk kjærligheten til den norske harpisten Ida Aubert Bang ham til å vende tilbake til Skandinavia og Norge.

DN Magasinet | 1. februar 2014

26 |

Møtet med de voksne mennenes damelignende røs-ter fikk unggutten til å le i stolen.

– Moren min kikket på meg og sa: «Sånn er du, David». Jeg var ikke sikker på om jeg var så begeistret for det.

Usikkerheten handlet om mer enn den uvante musikken. Det samme året begynte 15-åringen på high school, en ren gutteskole. På en konsert fremførte han «Pie Jesu» foran 2000 medelever.

– De ante ikke hva de skulle tro, sikkert. Jeg ble en freak.

– Ble du mobbet?– Ja. Han sier ikke mer om det, først. – I Australia skal man som mann drive med sport og

være tøff. Sånn sett følte jeg meg med ett mer hjemme da jeg flyttet til England etter konservatoriet.

Han liker barokkmusikk, særlig fransk kirkemusikk, trekkes mot kraften, renheten og perfeksjonismen, men også mot den improviserende og lekne tilnær-mingen han finner i operaariene. Moderne popmusikk synes han ofte er gjennomkomponert og forutsigbar, men så er det denne Jeff Buckley, da.

– Jeg fremførte en låt av ham som ekstranummer under eksamenskonserten min på konservatoriet i Sydney, sier han, snakker om sjeldne konsertopptak og Youtube-klipp som en ekte fan.

– Stemmen hans er uhyre kraftfull og følsom på en gang. Kanskje det er det jeg fant i ham; en annen måte å være maskulin på enn den jeg møtte i Australia.

I 2007 møtte han harpisten Ida under en oppsetning i operaen i Oslo. De satt i sminkerommet, han utkledd som drag queen, hun utkledd som mann. De neste to årene presset de inn stevnemøter på travle turnépro-grammer i byer over hele Europa, før han bestemte seg for å satse og flytte til Norge. Nå er de gift og har kjøpt

leilighet på Alexander Kiellands plass i Oslo. Hansen er en internasjonal stjerne og reiser hele tiden. Han er ikke hjemme mer enn rundt 40 dager i året, men finanskrisen har bidratt til at Norge seiler opp som et nytt sentrum for barokkmusikk. Noen av de flinkeste barokkmusikerne og -dirigentene i verden tilbringer stadig mer tid i den norske operaen.

– Jeg har kolleger i Italia som ikke har fått lønn på to år. Det er veldig trist. Heldigvis har Norge penger og vilje til å satse på opera, sier han, og skifter brått til en skarpere tone:

– Men vi får se da, nå som Frp er kommet i regjering. Jeg blir bare oppgitt av kulturpolitikken deres.

Det har vært mest utlandet til nå, men David Han-sen er klar for å bli kjent med sitt nye hjemland. Senere i kveld skal han bli intervjuet av NRK. Til høsten skal han synge på norsk for første gang, som Bøygen i operaens nyskrevne oppsetning av «Peer Gynt».

- Jeg vil at folk i Norge skal bli kjent med meg som den jeg egentlig er, sier han.

– Hvem er du da?– En helt vanlig fyr. Som liker å synge veldig lyst. ●

magasinet@dn.no

De ante ikke hva de skulle tro, sikkert. Jeg ble en freak

David Hansen

Kronjuvelen

Stolt. Han ble mobbet for sangen da han gikk på high school. Nå tar David Hansen den søteste hevnen av alle: Internasjonal sangstjerne og stappfull turnékalender. Her fra åpningskonserten av Barokkfest i Vår Frue kirke i Trondheim.