NR

: 04.2012

bladet for nordmenn i australia og nz

ANSA-StudeNteNe:tHAILANdSPROSJeKtet PÅ NÆRt HOLd

JuLeeVeNtYR: de HeLLIge tRe NARReR

WHeN eRNSt met HILdA:

A LOVe StORY

2

1617

3S YDKORSET NR.04 2012

Ole Jakob Risnes Daglig leder / vertskap ojr@sjomannskirken.no Telefon: +61 421 356502

Katrine Tanberg Kjøkkenmedarbeider sydney@sjomannskirken.no

Torunn Eia Kjøkkenmedarbeider sydney@sjomannskirken.no

Kyrre Neverdal Studentmedarbeider / assistent sydney@sjomannskirken.no

Eva Teh Kirketjener Mobil: +61 410 525657

1613

1408

04 Prestens side

05 Aktuelt: Nyheter fra sjømannskirken

06 Reportasje: BaanChivitMai

08 Intervju: A Love Story

10 Aktuelt: Australia og NZ rundt

12 Eventyr: De tre hellige narrer

14 Intervju: Folk i farta

16 Reportasje: Ut på tur

17 Kommentar: Redaktørens lille farvel

SjømannSkirkenS medarbeidere

Margrethe M. Vassbotn Regnskap og administrasjon mmv@sjomannskirken.no Telefon: +61 449 970223

06

08

10

14

16

Lena Rebekka Risnes Sjømannsprest /studentprest lrr@sjomannskirken.no Telefon: +61 421 356501

INNHOLD NR. 04.2012

Lena Rebekka RisnesStudent- og sjømannsprest

4

SjømannSkirkenS magaSin for auStralia og new zealand nummer 04/2012 ans. utgiver: sjømannskiRken sydney redaktør: astRid b. madsenwww.abmadsen.com grafisk design: Remi andRe Foseid thoResen raftcreative.blogspot.com.au forsidebilde: southeRn cRoss

all sydkorset material and editorial work are contributed on volunteer basis. all reasonable efforts have been made to trace copyright holders. all material is protected under copyright law / Lov om opphavsrett, and is not to be reproduced in part or whole without written consent from the copyright holders.

besøkstjeneste dersom du vil ha besøk av en fra kirken, er det bare å ta kontakt med oss. Vi er i tilgjengelige både i medgang og motgang, vi tar gjerne en prat også over telefon.

kontakt ossSjømannskirken37 White street, balgowlahnsW 2093 austRaLia

tlf: +61 2 9949 2319fax: +61 2 9949 1475mob: +61 (0)421 356 501mob: +61 (0)421 356 502

www.sjomannskirken-no/sydneysydney@sjomannskirken.noFacebook: sjømannskirken i sydney

beredSk apsjømannskirken har lang erfaring i å hjelpe mennesker når ulykken rammer. For å være bedre tilgjengelig har sjømannskirken opprettet en 24-timers beredskapsordning. beredskapstelefon: +47 95 11 91 81 beredskapsarbeidet spenner fra å gi omsorg til enkeltmennesker til å delta ved større katastrofer som rammer nordmenn i utlandet. sjømannskirken er i beredskap for å hjelpe enkeltpersoner, familier og arbeidsfellesskap som føler seg sårbare når de er langt borte fra sitt vanlige nettverk hjemme.

KirKeBUtikkeNBesøk oss eller kontakt oss via e-post eller brev. (Se adresse/epost under “Kontakt oss” på denne siden.) Varer og prisliste finner du på: www.sjomannskirken.no/sydney

For varer sendt i posten koster det $5 for pakker under 3kg og $10 for pakker over 3kg. Porto kommer i tillegg og ordren må være på minimum $60. (Av naturlige årsaker sender vi ikke ost i posten om sommeren.)

det går mot jul, og julemuSikken har Så vidt fått begynt å klinge inni meg. i dag er det tore aaS Sin moderne juleklaSSiker Som lyder: EnglEnE syngEr høyt i kor, syngEr om frEd på vår jord. d på vår jord. d pvErdEn var aldri hn var aldri hn v Elt forlatt, En stjErnE skinnEr i natt.

Parallelt med den vakre julesangen går nyhetssendingene: Fortsatt ingen våpenhvile i Gaza. Barn er drept av israelske bomber. Nye f lyangrep. Bussbombe i Tel Aviv. Julesangen skaper uro og er en spore til trøst på en gang. Det er langt mellom illusjonen om englesang og fred på jord og virkeligheten med bombenedslag og døde småbarn. Har virkelig ikke verden kommet lengre ved slutten av 2012 enn at vi fortsatt dreper hverandre og hatet er den sterkeste makt? Visst virker det som verden er helt forlatt, og stjerneskinn er byttet med luftvernalarm og nødbluss i bomberom.

Det var inn i en lignende virkelighet Gud ble menneske og Jesusbarnet ble født for drøye 2000 år siden, og englesangen om fred på jord virket kanskje like provoserende den gang – eller like håpefull. Det er denne verden Gud har kommet oss nær i, i alt hatet, krigen og volden. Midt i kjernen av uro i verden, i Midtøsten, valgte Gud å bli menneske. I fattigdom og kulde ble Han født, Gud selv kom og ble en av oss, midt i vår brutale virkelighet. Ikke opphøyet, forgyllet og svevende, men jordnær, med skitt under neglene, frossen, et barn av sin tid. Det er i denne virkeligheten at sangen om fred på jord virkelig blir livsviktig og meningsfull. Og det er denne Gud vi setter vår lit til også denne julen: At Han igjen må komme oss nær på vår tilsynelatende forlatte jord, med fred som holder, med trygghet og juleglede. Denne adventstiden ber vi på nytt om fred i Midtøsten, om varig fred denne gangen. Om julefred for alle barn. Om trøst til dem som sørger over sine drepte. Om framtid og håp for generasjonene som skal komme.

Dette prestehjørnet skrives om bord et f ly på vei til Thailand og Chiang Rai. Der har norske studenter i Australia og New Zealand gjennom mer enn ti år bidratt til å skape en hverdag fylt av håp for foreldreløse og fattige barn. Verden var aldri helt forlatt der mennesker sammen tente lys i mørket. I Chiang Rai skinner en stjerne i natten, fordi mennesker går sammen om å gi av sin tid, sin kjærlighet og sine penger for å hjelpe andre. Du kan lese mer om dette på side 6-7.

v erden var aldri h elt f orlat t

5S YDKORSET NR.04 2012

NYHETER FRA SjøMANNSkiRkeNTekst og foto: Sjømannskirken

ÅRETS JULEBASAR!Vår tradisjonsrike julebasar er vel overstått,

med stor suksess som alltid. Vi fikk en solfylt dag også dette året, og med 750 besøkende og

en omsetning på over $20.000 er vi godt fornøyd. 35 frivillige gjorde en kjempeinnsats

med å dra arrangementet i land!

DÅP ELLER BRyLLUP?

Visste du at det er mulig å gifte seg og ha dåp i hele Australia? Vi forsøker så godt vi kan med de

ressursene vi har tilgjengelig å hjelpe når folk ønsker seg kirkelige handlinger rundt om i

landet. Hovedregelen er at dåp og bryllup legges i tilknytning til prestens øvrige reiser, og at noe kostnader belastes dåpsfamilier eller brudepar.

Ta gjerne kontakt om dette er noe for deg!

Du sitter nå med siste nummer av Sydkorset i hånden. Fra 2013 kommer vi ikke lenger til å produsere Sydkorset, men i stedet vil det hvert kvartal komme et utvidet nyhetsbrev med prestens spalte og nyheter fra kirken. Om du ønsker å motta nyhetsbrevet på e-post eller som brev, ta kontakt med oss på sydney@sjomannskirken.no eller tel. 02 9949 2319. Nyhetsbrevet vil også bli tilgjengelig på internett, via nettsiden vår og Facebook.Om du fortsatt vil støtte arbeidet som Sjømannskirken driver i Australia, er vi meget takknemlige for alle donasjoner, faste innbetalinger eller spontane gaver.

(Se også tekst på siste side).

NyTT KIRKERÅD

For første gang har Sjømannskirken i Sydney fått et kirkeråd. kirkerådets viktigste oppgave er å være med og bestemme hva som skal skje i kirken, i samarbeid med staben. Om du kunne tenke deg å sitte i kirkerådet, ta kontakt.

Hjemmedåp i Adelaide; Ingrid Grønstøl Clough med dåpsbarnet Annie og søstrene Sophie og Emma.

Vårt eget kirkeråd - foran fra .v.: Eva Teh, Bente Ryan, Kari Uri. Bak f.v.: Jeff Ryan, Ole Jakob Risnes, Lena Vestad Hansen.

Uten deg – ingen sjømannskirke!

FARVeL tIL SYdKORSet

ak

TuelT

6

De siste 11 årene har norske ANSA-studenter i Australia, Singapore og New Zealand vært med å støtte et humanitært prosjek t i Nord-Thailand, k a lt Thailandsprosjektet. Hvert år arrangeres det en tur for en gruppe av studentene til byen Chiang Rai, som ligger i Nord-Thailand, nær grensen til Burma og Laos. På turen får vi se og oppleve hva Thailandsprosjektet vårt går ut på – og hva vi er med på å støtte. I år var vi en liten gjeng som reiste, med syv personer fra ANSA Melbourne, en student fra Brisbane og studentprest Lene Rebekka Risnes fra Sjømannskirken.

I Chiang Rai ble vi møtt av daglig leder for BaanChivitMai, Knut Inge Bergem, som bor på og driver stiftelsens største barnehjem for 80 barn og unge sammen med sin kone, Anne Grethe. Forventningene til hva vi skulle få se og oppleve var høye. Etter at vi var blitt ønsket velkommen og hadde fått en kort innføring om hva vi skulle gjøre i Chiang

Rai, gledet vi oss til at den viktigste delen av reisen skulle starte.

Vi var turister, men på en utradisjonell måte. Med Knut Inge som turguide lærte vi blant annet hvordan hierarkiet fungerer i Thailand, og spesielt i Nord-Thailand. Her lever mange forskjellige stammefolk med sin egen kultur og sitt eget språk. Mange bor i ytterste fattigdom i landsbyer i fjellene. Vi var heldige og fikk besøke f lere av landsbyene til stammefolket Akka Tribe. Vi så hvor mange av barna på barnehjemmene vi støtter kommer fra, og fikk se med egne øyne hvordan menneskene der lever. Det var lett å forstå behovet for humanitær hjelp og hvorfor arbeidet til stiftelsen BaanChivitMai er viktig!

Gruppen vår sov over i en landsby, og ble behandlet som konger av landsbyfolket. Status og rikdom betyr mye for dem. Vi fikk høre f lere historier om foreldre som selger barna sine, ofte til prostitusjon i Bangkok

””ddEt t Er gr godt å sodt å sE at p at pEnngEnnE som saml som samlEs inn går til barnnn går til barnEhjhjh EmmmEnE og barna som bor h og barna som bor hEEr– og vit– og vitEE at d at dEt lillillE vi gjør, har stor b vi gjør, har stor bEEtydning”ydning”

tekSt: ReBeCCA AANONSeN/ABMFOtO: ReBeCCA AANONSeN

BaanChivitMai-hj e M for nytt liv

rep

Or

Tasj

e

eller til narkotikavirksomhet, for å få tak i penger. Familiene er ofte for fattige til å forsørge barna selv. Pengene barna sender hjem går ofte til parabol-TV, forbedring av

7S YDKORSET NR.04 2012

husene eller til narkotika. Dessverre har disse fattige menneskene liten kunnskap om hvordan de kan disponere penger. Narkotika er også et stort problem. Vi bodde en natt i landsbyen, midt i skogen uten elektrisitet eller mobilnett, og møtte mennesker som kanskje aldri hadde sett hvite vestlige mennesker som oss. Kontrasten mellom livet vi er vant til å leve og deres, er veldig stort. Inntrykkene var mange og sterke. De neste dagene var vi på to andre barnehjem, og møtte barna som lever der og folkene som jobber og hjelper til. Hvert barn har sin spesielle bakgrunn og historie. De gjorde inntrykk på oss.

Mangel på skoletilbud, arbeid og juridiske rettigheter er store utfordringer for barna og folkene vi møtte. Uten skolegang er mulighetene for arbeid nesten ikke-eksisterende. Derfor er fr iv i l l ige organisasjoner og dyktige medarbeidere avgjørende og viktige for å gi barna et hjem

hjemmefra, med omsorg og kjærlighet. Det er nettopp det vi kan hjelpe til med gjennom Thailandsprosjektet. For oss var det godt å se at pengene som samles inn går til barnehjemmene og barna som bor her – og vite at det lille vi gjør, har stor betydning.Det betyr også mye at Knut Inge og Anne Grethe gjør en fantastisk jobb som daglige ledere. Vi vet at de har kontroll på pengene som kommer inn og disponerer dem på en god måte.

Vi var også heldige og fikk en fin kveld på vårt hovedbarnehjem BaanChivitMai, hvor vi spiste middag med barna. Senere hadde vi ”bon fire” med alle sammen, store og små. Et stort bål ble rigget opp, og alle samlet seg rundt. Barna hadde organisert kvelden og sørget for at vi fikk se stammedrakter og høre sanger fra deres ulike stammer.

JEg TROR DET ER vANsKELIgERE å fORsTå vIKTIgHETEN Av HJELp

Og ENgAsJERE sEg, føR mAN sER mED EgNE øYNE HvOR vIKTIg

DET ER.

I løpet av kvelden ble vi litt bedre kjent med dem. Det var mye smil og latter, sang og moro. Barna var interessert i oss og ville høre våre historier, på samme måte som vi ville høre deres, men språket gjorde det vanskelig å holde en dialog gående. Veldig få kan engelsk, og vi kan veldig lite thai, men med godt mot og åpent sinn g ik k kommunikasjonen veldig bra, og nye vennskap ble dannet.

På dette barnehjemmet bor det også barn og ungdom med hiv og aids. Tidligere bodde de i et eget hus, fordi de ikke hadde tilgang til medisinene som holder sykdommen i sjakk. Med hjelp fra oss og andre frivillige givere har de nå fått nødvendige medisiner. Alle med hiv eller aids kan bo spredt, og

BaanChivitMai-hj e M for nytt liv

rep

Or

Tasje

deres muligheter i livet er blitt større og bedre.

Dagene våre i Nord-Thailand var lange og slitsomme. Nye tanker og erfaringer ”dro og slet” i kroppen på en helt annen måte enn i hvert fall jeg har kjent tidligere. Samtidig gjør det godt å vite at det vi gjør går til en så viktig sak som dette. Alle mulighetene de f leste av oss som norske opplever fra vi blir født, tas ofte for gitt. Alt legges til rette for at vi skal kunne ha et godt liv fra start til slutt. Det vi har fått oppleve på denne turen, er noe helt spesielt, som få er så heldige å erfare. Jeg tror det er vanskeligere å forstå viktigheten av hjelp og engasjere seg, før man ser med egne øyne hvor viktig det er.

Thailandsprosjektet:

Ble startet i 2001 av ANSA-student Jon F. Bjåstad og daværende studentprest i Australia, Knut Inge Bergem. Hensikten var å samle ANSA-studentene i Australia, Singapore og New Zealand om en felles humanitær sak, som ikke skulle være tilknyttet en bestemt religion, livssyn eller stor hjelpeorganisasjon. Studentene valgte å støtte Stiftelsen BaanChivitMai (direkte oversatt: “hjem for nytt liv”) som vil forhindre at barn havner i prostitusjon og narkotikavirksomhet. Stiftelsen driver f lere barnehjem i Nord-Thailand, og tilbyr fattige, foreldreløse og HIV-smittede barn et bedre liv. Ett av målene er å bidra til et mer bærekraftig samfunn.Hvert år jobber de lokale ANSA-styrene for å samle inn penger til barnehjemmene gjennom ulike tiltak. Det er unikt at norske utenlandsstudenter har engasjert seg og samlet inn penger til et vellykket humanitært prosjekt i 11 år. ANSA Australia:“Gjennom Thailandsprosjektet har vi allerede hjulpet mange barn, noe vi også ønsker å fortsette å gjøre.”

ENGLISH:

Since 2011 ANSA (The Association of Norwegian Students Abroad) in Australia, Singapore and New Zealand and students in these countries have supported a successful humanitarian project in Northern Thailand. The article is about the Australian students annual trip, where they meet children and staff at the orphanages they support. The Norwegian students also learn more about the children’s background, life and challenges, and can see for themselves that their funding is important and well spent.

88

“I remember the date. It was Wednesday 5th January 1944 when my mum got a phone call. It turned out that her assistant was sick and mum was asked to bring another person to help out at the Norwegian Seaman Club in Pitt Street. ‘Yes, I can bring my daughter’, she said. I was 16 at the time and absolutely thrilled! I knew I had to work first, but was excited about the dance and the opportunity to meet the young handsome Norwegian seamen, who were on shore leaves in Sydney.”

It was the Second World War and Norway was occupied by the Germans. The Norwegian merchant f leet played an important role in the war. The ships transported fuel, goods and soldiers for the Allies all over the world, but at a high risk.

When they left a port, the seamen never knew if they would see another one.

Hilda’s father was born in Norway, and her mother was a voluntary helper at the Norwegian Seaman Club in Sydney’s York Street during the war years. The Club was very popular. The seamen could read the papers, share stories and have coffee or dinner in a homely atmosphere. On Wednesday nights there was also music and dancing. Mister Fay played the piano, and they also played LP-s. “Many nice Australian girls were coming, but I was still too young and had been waiting to get permission from my parents so I could attend”, Hilda explains.

When she first met Ernst, he was 23 and worked as a forth engineer on a Norwegian ship. Ernst Gundersen had been at sea since he was 16 and was from Kristiansund on the west coast of Norway, where he grew up with seven sisters and brothers. As a seaman he had traveled all over the world and had also done some schooling in Canada. He wanted to do more, but the shipping company needed him during the war.

“I noticed him and felt he was very special, but many of the Norwegian boys wanted a dance,” Hilda tells.

She waS 16 and wearing a pink linen Suit. he waS a norwegian Seaman and a gentleman

who knew how to dance a proper waltz.

tOLD tO: AStRiD B MADSeNPHOtOGRAPHY: PRiVAte/AStRiD B MADSeN

when ernSt met hilda:a love Story

Ernst (23): Hilda’s picture of her coming Norwegian husband,

the only one she had while waiting for him in Sydney.

Hilda (16): The picture Ernst carried with him for more than two years – waiting to be united with the love of his life.

Ernst (23): Hilda’s picture of her coming Norwegian husband,

the only one she had while waiting for him in Sydney.

rep

Or

Tasj

e

9S YDKORSET NR.04 2012 9S YDKORSET NR.04 2012

rep

Or

Tasje

Ernst was patiently waiting. He finally got a waltz with Hilda before she and her mother had to leave, and Ernst offered to walk them to Vineyard station where they got the train. Hilda says: “I think it was love at first sight for both of us.”

Unfortunately Ernst had to leave the next morning since his Norwegian ship was taking Australian soldier troops to the Pacific islands, where Australia and the Allies were fighting the Japanese. “The ship will be back in three weeks, I hope to see you then”, he told Hilda when they said goodbye.

“I went to the Norwegian Club on the date, but he was not there. And I was looking for him every Wednesday in the next 4 ½ months. Ernst didn’t have my address, so it was no way he could have contacted me to say they were delayed. I was so thrilled when I finally saw him in May! When we later went out, with permission from my parents, he asked me:

“Do you think you can love me all your life?” “No, I am too young to fall in love”, I said. Ernst and two mates spent a couple of months in Sydney before they signed on to another ship. The friendly Norwegian got to know Hilda’s parents, two brothers and sister, and her family really liked him. Hilda says: “I was young and so excited about this lovely man looking after me.”

Ernst seldom talked about the war and the dangers he faced as a seaman. Like when two Norwegian ships transported oil for the Brits and raced to be the first to load at port. When they entered the Persian Golf Ernst’s ship came second. The other ship had been bombed by the Germans and sank.

When the war finally ended in April 1945, Ernst was in the Pacific. All the Norwegian ships were told to go back to Norway. Ernst came home and also got the bad news that his father had been killed by Air Raid bombings. Because of a mix up with names his family had been told that Ernst was also dead. It turned out that another man with the same name had been killed. The relatives were elated when they learned that Ernst was alive, but had no idea he was also deeply in love with a girl from the other side of the globe.

“Before he went back he asked me if we could get married. Ernst wanted me to come to Norway and stay with him, but my parents said no since they thought I was too young. The transport was not easy in those days, and Ernst was also my first boyfriend, so I had to promise them I would not go.” Ernst’s reaction to Hilda was: “When I get back, you are not going to be out of my arms”.

When he finally came back to Kristiansund in 1945, his family didn’t want him to leave. They had already missed him for six years. His mother so wanted him there and his four sisters arranged for him to meet their girlfriends. They did everything to make him stay.

Ernst had other plans. But it took a long time before he could go back to Australia. As a man without family he was still needed in the Norwegian Merchant Fleet just after the war. It was too early to sign off, and very few ships went to Australia. Finally, and after more than two years apart, he was back in Sydney with his beloved Hilda in February 1947. They got married by the end of March.

Ernst had come off the ship and ended up with a long c a reer in the a ir conditioning business. He was a hard working man with engineering skills, and cared a lot for his wife and three children Maree, Mark and Karen. Hilda says: “He was a lovely man and the best husband I could have. We also had good Norwegian friends and led a very social life with the Norwegians. What they loved we enjoyed: BBQs, picnics, the beach, soccer, tea on the lawn, dinner parties and dancing. Both Ernst and I loved dancing. They called us Fred Astaire and Ginger Rogers. We were often the first couple to enter, and the last to leave the dance f loor.”

In 1966, Hilda and Ernst went to Kristiansund for the first time. They could finally afford the expensive journey, and knew that the children were well taken care of by her mother. Twenty years after they got married Ernst could finally present his beloved Australian wife for his family.

“I was looking forward to seeing them, but also felt terrible thinking: I am the one who he had to leave Norway for”, Hilda says.

In Kristiansund Ernst’s family gave them the warmest welcome and it was a big celebration with all the people who wanted to see them. Ernst’s sister later said: “How awful what we did to Ernst – because we didn’t want him to leave.”

The couple came back to Norway four more times, and Hilda also got to see the beautiful Farris Lake and the city of Larvik, where her father’s family is from. Ernst Gundersen died in August 2010 at the age of 89, just a few weeks after his

best friend and another Norwegian war veteran, Sigurd Kipsgaard. For the last 5 years of his life he had to deal with serious heart problems and cancer, and in his last years, also dementia. Till his last day he was a gentle man with lots of love for his wife, children, carers and all the people around him.

Hilda says: “He loved his life in Australia. We had a wonderful marriage.”

BRIsBANE:Skandinavisk festivaltekSt OG FOtO: LeNA ReBekkA RiSNeS

I forbindelse med den danske klubbens 140-årsjulbileum i september, gikk de skandinaviske klubbene i Queensland

ADELAIDE:tekSt OG FOtO: LeNA ReBekkA RiSNeS

Visste du at det f innes en norsk mor- og barn-gruppe i Adelaide? Det er en f in g jeng som møtes i South Australia, og når det nærmer seg sommer er det høysesong for oppmøte. Denne g jengen har ikke faste dager de møtes på, men organiserer seg via Facebook-gruppen «Norsk venne/lekegruppe i Adelaide», som har imponerende 47 medlemmer. Ta kontakt om du bor i Adelaide og vil treffe andre nordmenn!

NYHETERNYHETER AUStRALiA & NZ RUND NZ RUND& NZ RUND& t

Logoen til The Norwegian Club of Queensland. Tredje versjon av den opprinnelige, som ble laget av Russell Williams (mannen til Berit Williams) for 15-20 år siden.

ak

Tuel

T

QUEENsLAND

Aktiv klubbAktiv klubbtekSt: AStRiD B MADSeN

Ny SteinarThe Norwegian Club of Queensland har en lang historie. Delstaten har også den største andelen norske studenter. I februar 2012 ba primus motor Steinar Johansen om avløsning som leder av klubben, og en ny Steinar ble valgt. Hans fulle navn er Odd Steinar Dybvad-Raneng, født på Værnes flystasjon, levde sine første år i Stjørdal, har røtter i Trøndelag og Nordland, og kom til Australia som åtteåring. Vi ba den forholdsvis ferske lederen om å fortelle mer.

Fiskeboller– Jeg er opptatt av å holde kontakt med det norske samfunnet i Queensland, ikke minst de norske studentene, forklarer han.– Vi sender ut nyhetsmailer og har vår egen nettside (http://ncq.asn.au). Der finner man mye informasjon. Med nettsiden og mange ulike

aktiviteter ønsker vi å gjøre det enkelt for folk å holde kontakt med det norske samfunnet. Dette gjelder også nykommere til Queensland, så de kan møte andre norske, føle seg litt tryggere, få erfaringer og tips – og ikke være ensomme. Gjennom nettsiden får vi også nye medlemmer til klubben, og gir råd til dem som søker det. Nylig var det en australsk dame gift med en nordmann som ville vite hvor hun kunne kjøpe norske fiskeboller, så hun kunne overraske mannen sin. Det er ikke første gang vi har fått det spørsmålet.

Kjempelangt 17. mai tog– 17. mai er en stor dag i Brisbane. Da marsjerer mellom 900 og 1000 nordmenn gjennom sentrum. Toget, som organiseres av de norske studentene her, er det største utenfor Norge, forteller han. – Den nærmeste søndagen til 17. mai holder klubben vår en lunsj for medlemmer og gjester. Vanligvis er det underholdning for barna også. Vi har godt oppmøte med 50-100 personer på de store arrangementene våre.

Mating av ville delfiner– I oktober feirer vi klubbens gebursdag for medlemmer og gjester. I år ble den 43 år. Som i fjor holdte vi selskapet på Tangalooma Resort,

på Moreton Island. Stedet var tidligere den største landbaserte hvalfangststasjonen på den sørlige halvkule, og er nå et populært feriested med mye å se på og oppleve. Helt spesielt for voksne og barn er mating av ville delfiner ved solnedgang. I år var det uvær på tilbakeveien, så mange ble sjøsyke og den gode maten vi fikk på Tangaloom forsvant i havet.

Juletrefest for barna– Et annet viktig arrangement, særlig for barna, er en riktig god norsk juletrefest med andakt og julenisse og god mat. I år blir den holdt 15. desember i St. Pauls Lutheran Church Hall i Nundah. Av andre aktiviteter vil jeg gjerne nevne barnas lekegruppe, skandinavisk sangkor, norsk samtaleklubb, bakekurs og håndverksklubben, avslutter han.

Vil du vite mer? Sjekk: http://ncq.asn.au

sammen om å arrangere skandinavisk festival. Opp mot 50 boder med presentasjon og salg av skandinaviske varer, samt vikingtorg og underholdning fra scenen, tiltrakk seg tusenvis av skuelystne.

Denne glade g jengen med Randi Svanøe (t.v.) i spissen stekte vafler til krampa omtrent tok dem under den skandinaviske festivalen i Brisbane 23. september.

“Jeg er opptatt av å holde kontakt med det norske samfunnet i Queensland, ikke minst de norske studentene”

10

Ivrige fotografer likte treskulpturen til den norske kunstneren Hilde A Danielsen.

TIps Om sTOff DOWN UNDER? ta kontakt med Astrid B. Madsen på e-post ta kontakt med Astrid B. Madsen på e-post t

eller mobil: astrid@fjmadsen.net / astrid@fjmadsen.net / astrid@fjmadsen.net 04 0108 3957

ak

TuelT

sYDNEY:

Sculpture by the seatekSt OG FOtO: AStRiD B MADSeN

Hilde A Danielsens skulptur ”Upside down again” var plukket ut som ett av 113 bidrag til den populære utendørsutstillingen mellom Bondi og Tamarama i november. Det er 15. gang utstillingen arrangeres i Sydney. Skulptur-utstillinger etter samme konsept arrangeres årlig i Cottesloe i Perth og Aarhus i Danmark.

Tilbake til røtteneTilbake til røttenetekSt: AStRiD B MADSeNFOtO: PRiVAt

Lederen av The Norwegian Club of Queensland er en person med en sterk livshistorie, kjappe replikker og god evne til å se livet med et skrått blikk.

– Jeg kom til Brisbane som 8-åring, og vokste opp i bydelen Coorparoo de første fire årene, forteller Odd Steinar Dubvad-Raneng. Der bodde den unge gutten sammen med sin far og stemor, etter å ha reist fra sin snille bestemor, kjære mor og onkler i Stjørdal. Odd Steinar så deler av sin norske familie da han besøkte Norge som 11-åring, deretter skulle mange vanskelige og uheldige omstendigheter føre til at neste norgesbesøk ikke skjedde før i 2000, da han var blitt 54 år. Oppvekst hos far og stemor i Australia gjør at han har stor forståelse for “The Stolen Generation”.

Snakket ikke norsk på 20 år– I 1999 fant jeg hjemmesiden til Stjørdal Jakt og Fiskeforening, og søkte etter familien i Norge gjennom deres gjestebok, forteller han. Ett av svarene førte til at han fant både sin mors og fars

Klimatilpasset Nordlandsbunad: Odd Steinar Dybvad-Raneng trives i sin nye f lotte bunad, sydd av lettere stoffer enn den tradisjonelle norske.

NEW zEALAND:Scandinavian Festival 2013. 22.-24. February in Dannevirke: www.scandinavianfestival.org.nz

familie – som også hadde forsøkt å finne ham. Det viste seg at moren hadde etterlatt sønnen en arv som gjorde at han kunne reise til Norge i 2000. Kontakten med det som var igjen av hans norske familie ble starten på Odd Steinars nye “norske liv”. Da hadde han ikke snakket et ord norsk på 20 år. Han presiserer: – Jeg har alltid hatt norsk identitet, helt fra jeg ble tatt med til Australia som 8-åring. Det betyr at Odd Steinar fremdeles følte seg norsk i perioden han hadde et helt annet engelsktalende navn. Etter mange år, blant annet med krevende jobber i Sydney og Blue Mountains, vendte han tilbake til Queensland for 5 år siden. Etter 4½ år på The Gold Coast er Odd Steinar nå tilbake i Brisbane-bydelen Coorparoo hvor han bodde da han kom til Australia første gang. Med i bagasjen fra gullkysten var en ny flott Nordlandsbunad, sydd av en god skreddervenn fra Chile.

VikingslektOdd Steinar oversetter historiske bøker fra norsk til engelsk og driver med slektsforskning, som innebærer mye kontakt med gamlelandet. Som pensjonist har han egen webside: Viking Saga, og har sporet opp over 36 000 navn til sitt eget familietre. Han har funnet navn som går tilbake til 1480.– Håpet er å finne slekt helt tilbake til vikingene.

Websiden er dedikert til hans mor, Oddbjørg Oline Dybvad, som døde i 1995. For noen år siden bestemte han seg for å ta tilbake sitt norske navn, og har nylig lagt til etternavnet Dybvad etter henne.– For andre som søker sine røtter, er det mange nyttige lenker på min webside, sier Odd Steinar. – Før eller senere lurer vi på hvor vi kommer fra.– Den forrige lederen av klubben, Steinar Johansen, driver også med slektsforskning?“Ja, vi har funnet ut at hans mor var min seksmenning!”

ANSA Australia 2012-2013tekSt OG FOtO: AStRiD B MADSeN

Under Landsmøte 2012 ble det valgt nytt landsstyre for ANSA Australia. Det var f lere kandidater til hvert verv. Stemmeresultatet var jevnt og gjorde avstemningen svært spennende.

Nytt styre, fra venstre: Nestleder Jon André Pedersen, prosjektansvarlig Nils K Wiiburg, leder Janne Smedås Fosshode, web-/informasjons-ansvarlig Gudbrand G Olimb (tidligere leder Vibeke Munthe-Kaas, tidligere nestleder Eirik Munthe-Kaas, tidligere økonomiansvarlig Marie Hansen) økonomiansvarlig Cecilie Øverbø.

11S YDKORSET NR.04 2012

12

Denne historien har jeg hørt av en gammel cirkusklovn, som jeg kjente en gang. Jeg tror jeg var åtte eller ni år. Jeg husker ikke hvordan vi ble venner, men så lenge cirkuset var i byen, besøkte jeg ham hver eneste dag etter skoletid. Vi pleide å sitte i gresset like utenfor den lille, skjeve, rare vognen hans. Han fortalte meg om alt han hadde opplevd, om spennende reiser til fremmede land, langt borte. Men en dag fortalte han en historie som var annerledes enn de andre.

Jeg husket han smilte, så på meg – lenge – og så sa han: "Dette er en gammel og veldig viktig historie - som vi klovner forteller hverandre, og som vi har lovet å gi videre: Til barna våre - eller til barn som vi skulle ønske vi var fedre til. Den handler om ... noe som hendte for nesten to tusen år siden, og når jeg forteller, kommer jeg til å late som om jeg er han som opplevde alt dette. For slik har historien alltid vært fortalt, og slik skal den bestandig fortelles. Lytt nøye. Slik at også du ... en gang ... kan bringe den videre ... til dine egne små klovner."Og så fortalte han. Det som jeg her har forsøkt å skrive ned.Neste dag - da jeg kom fra skolen – var cirkuset reist videre. Jeg så ham aldri igjen."Min herre har alltid elsket nattehimmelen. Hvor ofte har han ikke kalt meg til seg. Når han selv ikke fikk sove. Og sammen har vi stått – i et av tårnene – eller på det f late taket over sovekammeret - og

han har lært meg å finne De syv og mange andre bilder. Min herre sier at lysdansen der oppe er en himmelsk bok, skrevet med Guds egen håndskrift. Jeg glemmer aldri kvelden da vi så Den store stjernen for første gang. Som om tusen regnbuer hadde laget en skinnende knute, et lys ... sterkere enn fullmånen. Jeg har aldri sett min herre så opphisset. Han sa at nå ble det født en mektig fyrste. Et sted i vest. Og at det var Himmelens vilje at vi straks avla denne fyrsten et besøk og viste ham vår respekt.Så vi dro.Samme natt.

Et stort og staselig følge. Min herre er gammel. Å ri en kamel i f lere dager er ikke lenger det han setter mest pris på. Men hele tiden prøvde jeg å muntre ham opp. Det er min oppgave her i livet. Min herre er konge. Og jeg er hans narr. Jeg får ham til å tenke på andre ting. Jeg lindrer. Jeg får ham til å le. Vi var ikke de eneste som hadde sett stjernen - og som fulgte den. Snart møtte vi også andre som skulle samme vei. Som hadde samme ærend. Da vi nådde jødenes land var vi tre konger som reiste i følge. En karavane med mange hundre tjenere og soldater, foruten hester, hunder, kameler og elefanter... Hva hadde vi ventet å finne? Vi hadde ventet å finne en fyrste enda

AV tOR ÅGe BRiNGSVæRDiLLUStRASjON: HiLDe kRAMeR

DE hElligE trE narrEr

FOr

Tell

ing

13S YDKORSET NR.04 2012

mektigere enn noen av de tre vi red sammen med. Vi hadde ventet å finne en Kongenes konge og en hersker uten like. Men vi fant en stall, et skur, en liten falleferdig rønne. Vi fant to sultne og slitne ungdommer. Langt hjemmefra. En fattig snekker, hans unge kjæreste - og barnet hun nettopp hadde født. Det hele gjorde oss forlegne. Vi visste ikke riktig hva vi skulle tro eller mene. Og jeg kunne se at vi også gjorde dem forlegne - de der inne. Men vi hadde reist langt. Og mens resten av følget ventet utenfor gikk de tre kongene - Kaspar, Melchior og Balthazar - inn i den trange stallen. Gjennom den åpne døren, gjennom sprekker i veggen, kunne vi se at de knelte ned der inne. Og ga barnet gaver: røkelse, myrra - slike gaver som konger og keisere gjerne gir til hverandre. Jeg forsto ingenting. Jeg var bare en stakkars narr og gjøgler. Det hele virket aldeles meningsløst. Jeg så på de tre som lå på kne. Jeg så på dyrene som f lokket seg omkring dem. Jeg så på de fattige foreldrene. Jeg så på barnet, som de hadde lagt i en krybbe. Jeg hørte at det gråt. Moren prøvde å roe den lille. Men guttebarnet var utrøstelig. Som om all verdens sorg og elendighet var lagt på det. Og som om vekten av alt dette var mer enn det ennå kunne makte. Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Men plutselig visste jeg at også jeg måtte inn. Jeg og de to andre gjøglerne. For hver konge hadde sin egen narr. Og nå tok jeg tak i mine yrkesbrødre og trakk dem med meg – inn i stallen. Jeg forstår ikke at jeg torde. For jeg så det

lynte i min herres øyne. Men jeg hadde ikke tanke for annet enn barnet – barnet som gråt... Og vi satte i gang vi tre – vi tre narrer – vi slo hjul og stupte kråke, vi holdt ni baller i luften på en gang, vi hinket omkring og galte som yre haner. Og snart måtte våre herrer smile. Barnets far begynte også å småle. Og selv barnets mor...skjøv håret vekk fra pannen - takknemlig, med et blikk som jeg aldri vil glemme. For nå - litt etter litt holdt gråten opp. Barnet veltet seg over på siden – og så på oss. Det var nyfødt. Likevel hadde det et ansikt så våkent og klart at det kvakk i oss. Da falt vi på kne. For vi forsto at stedet var hellig. At barnet var hellig. At det var en hellig familie. At kongene heretter ville bli kalt De hellige tre konger. Da knelte også vi - De hellige tre narrer. Og mens vi lå på kne foran krybben, fortsatte vi å skjære de latterligste grimaser. Vi blunket. Vi rynket på nesen. Til alle lo. Til hele stallen klukket av latter. Til barnet glemte sorg og sult og tørst og kulde. Til det så på oss med øyne som strålte slik at selve luften lyste omkring oss. Siden - nå som jeg forstår mer – pleier jeg å legge til: For la ingen tenke ille om latter. Latter og kjærlighet vil alltid høre sammen. Derfor har det vært min stolthet å kunne si: Dette var min gave... dette var gaven fra De hellige tre narrer: ikke at vi skjenket gull, røkelse eller myrra - men at vi ga barnet glede."

Teksten over er hentet fra billedboken "De

hellige tre narrer". Vi takker Tor Åge

Bringsværd og Hilde Kramer for tillatelse

til å gjengi historien i Sydkorset.

DE hElligE trE narrEr

FOr

Telling

14

Folk i fartaHeller delfiner enn haitekSt: NORA HUNt, FOtO: PRiVAt

EspEN BRYNILDsEN TRAff sIN AUsTRALsKE KONE, JULEEN, på EN 30-åRsfEsT I OsLO INgEN AvN AvN A DEm vAvAv R INvITERT TIL.

– Å komme fra Norge, der jeg bare hadde sett litt skvulping i vannkanten på Hankø, til å stå på Coogie Beach med det jeg husker som fem meter høye bølger som slo rett ned i sanden, var litt av en opplevelse. La meg bare si det sånn: Jeg svømte ikke den dagen, sier Espen Brynildsen om møtet med sitt nye hjemland. Han ble like engstelig den gangen han oppdaget en ”haifinne” i sjøen – heldigvis fra en leken delfin.

Espen traff sin kone Juleen da hun var i Norge for å besøke venner mens hun bodde og jobbet i New York. De neste seks månedene ble det flere turer til og fra Oslo og New York – før Julieen bestemte seg for å flytte til Espens hjemland. Men det skulle ikke være så enkelt. Etter kun tre måneder ble hennes søknad om forlenget opphold i Norge avvist. Paret ga seg ikke så lett. De forlovet seg og flyttet til Australia. Der ble det bryllup, etterfulgt av datteren Metta. Nå har de bodd i Sydney i syv år.

Espens bakgrunn fra Norge er innen musikk-teknologi for salg og opplæring. I tillegg har han lang erfaring som lydtekniker på konserter. De to første årene i Australia arbeidet han for et firma som drev med store firma-events, og var ansvarlig for bilde- og video-overføring under events for blant annet Westpac, Telstra og Apple. – Jeg lærte mye, men innså etterhvert at arbeidstiden ikke var veldig familievennlig, sier Espen, som nå er ansatt i det norsk firmaet Projectiondesign. – Vi bygger og selger video-projektorer til mange ulike bransjer. Jeg er "Technical Channel Manager" for Australia og New Zealand. For det meste driver jeg teknisk opplæring og hjelper til på salgssiden som teknisk kyndig. Vi jobber blant annet med avanserte simulatorprosjekter over hele verden. Her i Australia blir mange av våre produkter brukt i verdens største offshore shipping-simulator, som befinner seg i Perth med norske Farstad Shipping på eiersiden. Jeg trives veldig godt i Australia. Det fins mange spennende jobbmuligheter, og folk er vennlige. Det varme klimaet er topp, spesielt for en som liker å spille tennis og drive med seiling!

Savner mørpølse og ostepoptekSt OG FOtO: tiNA NADiA BRODAL BeNkHeiRA

HELT sIDEN mETTE LIAvTTE LIAvTTE LIA ågvågv EvJvJv ENTH (24) vAvAv R LITEN, vIssTE HUN AT AUsTRALIA vAvAv R ET LAND HUN måTmåTmå TE BEsøKE. mEN IKKE AT HUN sKULLE fINNE KJÆRLIgHETEN Og KALLE sYDNEY sITT NYE HJEm.

Mette visste ikke mye om landet Down Under før hun kom hit. Kenguruer, koalaer, operahuset i Sydney og aborginere var tilnærmet alt hun kjente til.

I 2009 dro den blide jenta fra Høybråten i Oslo til Australia for å ta siste året av Bachelor-graden i Multimedieteknologi og design. Etter kort tid traff hun sin Aussie-kjæreste Jamie på en konsert. Da ble det fort ett år til i Sydney på working holiday visa. Ettersom Mette trivdes og følte seg som hjemme, søkte hun om partnervisum i fjor. Mens de ventet på svar dro hun tilbake til Norge.– Det tok nokså lang tid å sette sammen søknaden, men var verdt det. Fra vi sendte den inn til vi fikk svar tok det bare 6 uker, sier hun.Kjæresten Jamie besøkte Norge for første gang mens Mette var der. Da dro han på skitur med faren hennes.– Det var den første skituren hans og hans elsket det! Selv om han falt og slo seg, og ble nokså flau, sier hun og ler. Venner og familie hadde delte følelser og meninger om at Mette skulle tilbake.– De er glade for at jeg gjør det jeg vil, og at jeg er fornøyd med livet. Men de vil jo selvfølgelig helst at jeg skal være i Norge.

Mette synes den største forskjellen mellom Australia og Norge, er hvor utadvendte australierne er. Den generelle åpenheten man finner her når man treffer folk for første gang er veldig annerledes fra hjemme. De aller fleste helgene tilbringer hun på gården som kjærestens familie eier, noen timers kjøring fra Sydney. Her får de tid til å slappe av og nyte solskinnet. – Jeg føler meg utrolig heldig, og nyter det å kunne sole meg og grille mesteparten av året. Det er ikke en selvfølge hjemme på Elvebakk, og i hvert fall ikke å kunne se ville kenguruer!Det er ikke lett å si om hun kommer til å bli i Australia, men Mette kunne tenkt seg å bli her en del år til. Og hva savner hun mest fra Norge? – Bortsett fra venner og familie… ja da må jeg si ostepop og mørpølse! sier Mette og ler. – Sjømannskirken må gjerne vurdere import av mørpølse, smiler hun lurt.

Lyd- og bildemann: Espen Brynildsen har mange jern i ilden. Mette Liavåg Evjenth trives i Australia, også på 17. mai.

inTe

rv

ju

15S YDKORSET NR.04 2012

Nattevakt på dagtidtekSt: AStRiD B. MADSeN, FOtO: PRiVAt

påL BACHE mARTHINsEN ER RøNTgENLEgE OgfAfAf mILIEfAfAf R. DET sIsTE åRET HAR HAN BIsTåTåT TåTå T HELsEpERsONELL på EUROpEIsKE sYKEHUs NåR DET ER NATT DER – på DAgTID I sYDNEY.

– Vi ønsket et års utenlandsopphold sammen med barna, forklarer Pål B. Marthinsen. Siden desember i fjor har familien hatt adresse i Mosman. Kona Anne Charlotte Brun, som også er lege, har jobbet med sin doktorgrad ved siden av å være mor og sydneyboer. – Det er lenge siden barna har sett sååå mye til foreldrene sine, sier Pål om datteren på 11 og sønnene på 8 og 3 år. – Det har vært et svært familievennlig år. Den australske hverdagen er mindre stressende, familien har mer tid sammen, og det å unngå alle infeksjonene som kan følge med en norsk vinter har vært en tilleggsbonus.

Med bakgrunn fra teleradiologi og fjerndiagnostikk i Norge, fikk Pål jobb som røntgenlege for Telemedicine Clinic, som har et Sydney-kontor med 3-6 leger. De utfører nattarbeidet for røntgenavdelinger på rundt 30 svenske, danske og engelske sykehus, slik at kollegaene hjemme i Europa kan sove og møte uthvilte neste dag. Han trives godt med ”nattevakter” på dagtid i Australia, og synes familien har fått mye ut av oppholdet. – Minstemann var mye syk hjemme i Norge og et varmere klima var mor sikker på at han ville profitere på. At pappas arbeidsgiver holdt til i Sydney, syntes hele familien var veldig spennende. Vi har brukt skoleferiene til å reise. Australia er stort og spennende, det er utrolig mye å se og oppleve her.

De to eldste barna går på Mosman Public School, og tilpasningen til australsk skolesystem gikk over all forventning. – Gjennom skole og jobb har vi møtt mennesker fra mange ulike deler av verden, og er også blitt kjent med en fin norsk gjeng gjennom Sjømannskirken. Dessverre har endring av australsk skattelov (fra 1.10.2012) gjort det mindre attraktivt for utenlandske statsborgere å arbeide i Australia. Lovendringen rammer barnefamilier hardest. Flere har valgt å flytte hjem eller måttet finne seg nytt husvære. Pål tror hans egne barn kvier seg for å reise hjem til norsk vinter i januar. – Det blir litt vemodig å ta farvel med Balmoral Beach, alle vennene i Mosman og Sjømannskirken!

På tur i Mosman: Mikkel, Charlotte, Mille, Pål og Aksel.

inTer

vju

Et liv med stort kameratekSt: AStRiD B. MADSeN, FOtO: PRiVAt

fOTOgRAf TORUNN mOmTATAT zI DRO på sTUDIEREIsE TIL pApAp RIs. ETTER EN JAzzKONsERT I mONTmARTRE HAvRTRE HAvRTRE HA NET HUN I sYDNEY.

Etter ti år og mange spennende oppdrag for kjente norske medier og forlagshus, ville Torunn Momtazi fordype seg mer i faget hun elsker. Den hardt arbeidende fotografen bestemte seg for en Bachelor innen fotografi ved siden av frilansjobbing i Oslo. Nadar, en kjent fransk fotograf, ble tema for en av oppgavene. Da studenten oppdaget billige flybilletter til Paris, tenkte hun: Hvorfor ikke oppsøke områdene der han tok sine historiske bilder?

Noen uker senere befant hun seg i Montmartre og traff iransk-australske Foad på et spisested hvor det skulle være jazzkonsert samme kveld. De kom i snakk, og resten er historie. Nå har Torunn og Foad vært gift i ni år, og flyttet nylig fra Sydney til Melbourne. Med på flyttelasset var mange kilo med fotoutstyr. Siden 2007 har Torunn jobbet som portrett-, event-, reklame- og pressefotograf i Australia.

– Etter fire års engasjement for Australian Centre for Photography i Sydney ville jeg tilbake bak kamera. Jeg hadde lært mye om australsk fotokunst, galleridrift, organisering og installasjon av utstillinger, og var klar for å ta fatt der jeg slapp da jeg kom hit. Etter å ha gått gjennom arkivet mitt ble det tydelig for meg hva jeg liker å ta bilder av, sier hun. Portrettfotografiet står hennes hjerte nær – hun liker å fotografere mennesker.

– Akkurat i dag jobber jeg med portrettbilder tilpasset sosiale medier. Mange selskaper er opptatt av visuell identitet også på ansatte-portretter for Linked-In og Twitter, forklarer Torunn, som har fotografert mange svært kjente og mindre kjente personer både i Norge og Australia. Hun er også opptatt av dokumentarfotografiet, og har flere egne prosjekter. Ett av dem handler om etisk matproduksjon: – Mens fotoaktivistene gjør en viktig jobb med sine mange sjokkerende bilder av dyr i industriell produksjon, ønsker jeg å synliggjøre bønder og aktører som viser at vi som forbrukere har et valg. Det fins lykkelige kyllinger og griser – og bønder og produsenter med stor respekt for land og dyr, samt ønske om ren mat til forbrukerne, sier Torunn. – Featureprosjektene mine gir mulighet for å utvikle et visuelt sterkt språk, og ikke minst utforske historier som er viktige for oss.

Fotograf Torunn Momtazi reiser med tung, kjær bagasje.

16

“vi kvi kv an nesi kan nesi k Ten høre lyden av gamle gullgraverhakker”.

tekSt OG FOtO: NORA HUNt

Horder av eventyrlystne unge og gamle strømmet til Australia for å søke lykken etter at de første gullklumpene ble oppdaget i New South Wales og Victoria i 1851. Blant dem fantes det flere tusen skandinaver, og en del norske sjømenn som hadde rømt fra sine skip. Peter Hertzberg Larsen het en av de norske gullgraverne. Den alvorlige, arbeidsomme mannen kom fra Tromøya utenfor Arendal. Han ble aldri rik, og er best kjent som faren til Australias store dikter Henry Lawson.

Tusenvis kom seg over blåfjellene; mange med hest og kjerre, andre til fots, før de møtte de store grønne skogene hvor slit og svette ventet dem. Hakker, spader, telt, tepper og kokekar var innkjøpt. Mange reiste hjem like fattige som da de kom, men noen var heldige. Under rushet i 1850-60 ble det funnet gull i jorden, i elver og bekker. Ett av de store funnene var en gullklump som veide hele 285 kilo. Verdien i dag ville vært 9 millioner dollar hvis den ikke var blitt knust, men var uansett en gullgruve for de heldige som fant den for over 150 år siden.

The Scandinavian MineHill End er ett av småstedene som ble invadert av gullgravere og vokste seg til å bli en av de største innenlandsbyene i New South Wales. I dag er stedet en historisk perle som byr på muligheter for å utforske hvordan det var å leve og arbeide i et stort handelssentrum på 1800-tallet. Flere av bygningene er restaurert og et museum viser mange bruksgjenstander fra gullgravertiden. I dag bor det rundt

ut PÅ tuR: HILL eNd

hundre mennesker i og utenfor landsbyen, men desto flere turister, geologer, kunstnere og spesielt interesserte valfarter stedet.

GULL OG GRØnne SKOGeRFrodige eukalyptustrær og wattle-busker omringer oss der vi går på en sti innover skogen for å se rester etter en skandinavisk gruve vi oppdaget på kartet. Solen varmer og vi tenker på gullgraverne som hakket og slet dagen lang, drevet av drømmen om å bli rike. Vi trenger ikke gå langt før vi ser et skilt som viser oss hvor “The Scandinavian Mine” befant seg. Det er dessverre ikke noe igjen av den, bare en frodig ås og et høyt gittergjerde med store hengelåser. Flere hull i bakken skimtes innimellom busker og trær. Tenk at nordmenn har vært med å sette sine spor her! Vi rusler videre og ser f lere gruvehull med gitter over, en gammel tømmerbro, blikkplater fra taket til en irsk hytte og en rusten “stamp battery” som ble brukt til å knuse kampestener for å finne gullet. Flere kenguruer hopper foran oss, tygger gress og enser oss ikke, vi må husje dem bort for å komme forbi.

Lykkesøkende skandinaver foran ”The Scandinavian Mine”.

LYST TIL Å PRØV E DEG SOM GULLGRAVER? KONTAKT HILL END VISITORS INFORMATION CENTRE OM GULLGRAVERTURER OG LEIE AV UTSTYR.

En knusemaskin (stamp battery). Gull ble funnet i store kampesteiner.

Gammel bebyggelse i Hill End. Det bor fremdeles folk i mange av husene.

FanTaSTiSK LandSKapTilbake på Hill End Lodge (anbefales!) som ligger fem kilometer nord for landsbyen, inntar vi en deilig hjemmelaget middag med minestronesuppe til forrett og indisk kyllinggryte til hovedrett. Neste dag kjører vi et kort stykke til Golden Gully, et stort historisk gullfelt der hundrevis av europeiske og kinesiske gruvearbeidere jobbet seg gjennom hele området. De sirkulære

tunnelene viser typisk kinesisk gruvestil. Ved erosjon over tid har de underjordiske gruvegangene langs elvebredden kommet fram til overf laten, og viser et fantastisk landskap.

To veier fører inn til Hill End fra Bathurst, så turen kan tas som en rundtur først opp Peel road hvor man kommer gjennom småstedene, Wattle Flat og Sofala, deretter nedover den pittoreske Turondale road – og tilbake til Bathurst.

Golden Gully! Mange arbeidstimer er nedlagt her.

Historisk hus i Hill End, rustet for kalde vinternetter.

rep

Or

Tasj

e

17S YdKORSeT NR.04 2012

For noen dager siden ble jeg stående å se på juleutstillingen til varemagasinet David Jones. Det var særlig noen salmesyngende mus med englevinger som fattet min interesse.

“Angles we have heard on high”, sang de små dyrene fra høyttaleranlegget i Market Street. En liten australsk jente i sommerkjole stakk nesen mot ruten. Hun var like opptatt av musene som meg, men av helt andre grunner. Selv var jeg nemlig en tur i Prøysen-land, og lengtet etter musebestemora som sitter der og gynger på en stor potet. Et vell av asosiasjoner, lukter, lyder, bilder, sanger og ritualer fyller meg når jeg tenker på norsk jul. I desember blir jeg alltid veldig norsk.

Vi er en knøttliten minoritet i Australia. Det bor rundt 10 000 nordmenn her, og over 17 000 har norsk bakgrunn i følge australske myndigheter. Uansett størrelse: Etter tre og et halvt år som redaktør av Sydkorset er jeg sikker på en ting: Blant denne minoriteten fins det mange interessante mennesker og historier. De fleste handler om folk som har utfordret A4-løpet og våget å ta noen sjanser.

Selv liker jeg godt å reise både i nåtid og fortid, og har lært mye av intervjuer gjort med godt voksne utf lyttede nordmenn. Noen med malerier fra hjembygda over sofaen, andre med et diskret lite troll i hjørnet. De har mye spennende å fortelle, og bekrefter at røtter og minner fra landet der de vokste opp ofte betyr mer med årene. Noen besøker jevnlig Norge, og synes oljelandet og fredsnasjonen har forandret seg både til det bedre og det verre. Ville Norway tronet foran Australia på FNs levekårsundersøkelse hvis vær og klima var ett av kriteriene? Dette vet jeg utflyttede nordmenn gjerne vil diskutere.

Uansett vær, og uten å være for nasjonal-isistiske, tror jeg de fleste av oss som studenter, backpackere, jobbengasjerte, besøkende eller fastboende i Australia, forteller at vi er fra Norge med hevet hode. Uten å dvele ved at det ikke er så lenge siden landet var ett av de

fattigste i Europa. Tenk å kunne hoppe tilbake i tid og være en møll ombord på Wilhelmsen-skipet “Tiger” som kom til Sydney i 1895 for å laste ull? Eller vært med i ryggsekken til en av de norske gullgraverne som lagde ski av gjerdestolper og startet Australias første skiklubb i 1861? Dette er noen av de mannlige og kvinnelige hardhausene jeg gjerne skulle ha truffet. De var sikkert stolte av å være norske, men ikke fordi de kom fra ett av verdens rikeste land.

Identitet er noen rare greier. Da jeg fulgte kjærligheten og flyttet til Sydney for over fem år siden, var jeg overbevist om at jeg var verdensborger. Flirte skjevt av norsk-amerikanere eller nordmenn som er litt vel opptatt av rosemaling, bunader, torsk og aquavit, og syntes de var ganske skrullete. “Livet handler om gode menneskemøter, ikke hvor man kommer fra”, tenkte jeg. Derfor var det litt nederlag da jeg oppdaget at synet av en hylle med Jarlsberg-ost gjorde meg oppriktig glad. Det gikk så langt at jeg kjøpte med meg Snorres Kongesagaer fra Norge. Verdensborger? Det var en illusjon som brast.

I min søken etter noe norsk i Sydney, fant jeg selvfølgelig frem til Sjømannskirken. Der har jeg møtt rause, flotte folk og god takhøyde. Etter tragedien 22. juli 2011 var vi mange som tente lys og var spesielt glade og takknemlige for et åpent hus der vi kunne dele sorgen. Også utenfor Sjømannskirkens lokaler har jeg jevnlig glede av å møte folk som skjønner hvor jeg kommer fra. Uansett om vi har vokst opp i Bodø, ved Stavanger, i Porsgrunn eller Oslo. Vi diskuterer store og små temaer på morsmålet, og er enige om at julemus gjør seg best uten englevinger.

Som fastboende vet vi også at norske Australia-studenter er viktige for Sjømannskirken, og står for 60 prosent av prestens engasjement. Vi håper de kommer hjem til Norge med gode eksamenspapirer, mange fine opplevelser, en god dose laid-back-kultur i ryggmargen – og nok kunnskap til å nyansere bildet av Australia.

Som er mye mer enn surfebølger, hai, krokodiller, operahus, Boarder Control, Crocodile Dundee og avdøde Steve Irvin på høygir. Selv tilhører jeg dem som synes både Norge og Australia er fantastiske land med mange muligheter.

Helt til slutt: Takk til Torunn, Nora, Lene, Cathrine, Ingvill, Maria, Tina og alle andre fastboende og studenter som har bidratt med fine tekster og bilder i Sydkorset. (Alt som har vært på trykk i bladet er frivillig arbeid.) Takk også til designerne Elisabeth og Remi for f lott lay-out, takk til ambassaden og annonsørene for deres engasjement – og til Sjømannskirken, spesielt Lena Rebekka Risnes, for godt samarbeid.

Og til leserne:

Astrid B Madsen is a Norwegian freelance journalist and communication worker living in Sydney. For the last 3 ½ years she has been the editor of Sydkorset magazine.

Redaktorens Redaktorens

lille farvellille farvel

Redaktorens Redaktorens

kO

mm

enTa

r

18

ANNONSeR

Stine Baska@ Marmalade Studio

0416 736 414Your family photographer

stine@stinebaska.com • www.stinebaska.com

nyheter FRA AMBASSADeN

Australian Marriage CelebrantAnne-Lise Bamforth

Celebrant6/105A Woodland St

Balgowlah NSW 2093Australia

Phone 0299079332Mobile 0413588601

alp.bamforth@iinet.net.au

Den norske ambassaden i Canberra har fått nytt telefonnummer. Det nye telefonnummeret er: +61 2 6270 5700

Viktig informasjon til personer som utvandret fra Norge mellom 1965 og 1970 ligger nå på ambassadens hjemmesider. Personer som utvandret i dette tidsrommet og som ikke senere har hatt opphold i Norge, bes om å ta kontakt med ambassaden før de skal søke om utstedelse av norsk pass eller ved eventuelle andre spørsmål. Oppreisningsordning tidligere barnevernsbarnInformasjon fra Akershus fylkeskommune vedr. søknader til den nye oppreisningsordningen for tidligere barnevernsbarn ligger nå på ambassadens hjemmesider. ReiseregistreringAmbassaden oppfordrer alle norske borgere i Australia og Oceania til å registrere seg på www.reiseregistrering.no. Reiseregistrering anbefales for alle som skal være i utlandet over lengre tid (studenter og andre fastboende) og tar bare noen få minutter å gjennomføre. 

AMBASSADEN BENYTTER SAMTIDIG ANLEDNINGEN TIL Å ØNSKE ALLE EN RIKTIG GOD SOMMER!

Royal Norwegian Embassy in Canberra17 Hunter Street, Yarralumla ACT 2600

Tel: +61 2 6270 5700

Fax: +61 2 6270 5701

Email: emb.canberra@mfa.no

Consular matters email:

emb.canberra.consular@mfa.no

Embassy Opening hours: Monday to Friday: 9:00 am to 12:30 pm and 1:00

pm to 4:00 pm

Embassy Consular hours: Monday: 10:00 am to 12:00 noon

Tuesday: 10:00 am to 12:00 noon

Thursday: 10:00 am to 12:00 noon and 2:00 pm

to 3:00 pm

Embassy Phone hours: Monday to Friday: 10:00 am to 12:00 noon and

2:00 pm to 4:00 pm

ak

Tuel

T

RETURNIf unable to deliver, please return to: The Norwegian Church in Sydney - 37 White StreetBalgowlah NSW 2093

numm

er a

v Sy

dkor

set

Som noen allerede har fått med seg er dette det siste nummeret av Sydkorset – i alle fall i denne omgang. Økte kostnader og nye tider der digitale medier overtar for papir, har gjort at vi ser oss nødt til å kutte produksjonen. Fra 2013 vil Sydkorset kun leve videre i form av et utvidet nyhetsbrev. Hver annen uke sender vi ut nyhetsbrev, og en gang pr. kvartal vil dette nyhetsbrevet også inneholde prestens hjørne og nyheter fra kirken slik du kjenner det fra Sydkorset i dag. Flere og f lere av våre lesere bruker nå internett, og nyhetsbrevet er først og fremst tilgjengelig på e-post, men vi vil også sende det som brev til de som ønsker det.

SjØMannSKiRKenS venneR

Sjømannskirken er som alle vet helt avhengig av økonomisk støtte lokalt her i Australia, men med Sydkorsets avslutning opphører støttemedlemsordningen i den form den er i dag. Det vil imidlertid bli mulig å engasjere seg som giver gjennom «Sjømannskirkens venner», som skal ha som en av sine oppgaver å sørge for midler til at Sjømannskirken Whitehall skal bestå også i fremtiden. Vi vet at mange setter pris på huset vårt i Balgowlah, enten man kommer innom ukentlig eller bare en gang eller to i året. Som Sjømannskirkens venn kan du være med og bidra til å opprettholde dette. Dette er i oppstartfasen nå, men du vil høre mer om dette i 2013. Følg med! 

Vi gjør oss nå klare for et liv etter Sydkorset, og benytter anledningen til å takke våre lesere for følget, og ønske velkommen til nye opplevelser i Sjømannskirken også i 2013. God jul og godt nyttår!