Download - Gråt uten tårer
Gråt uten tårer Om å vokse opp på sykehus etter krigen
av
Ingebrigt Dalseg
2
3
Gråt uten tårer
4
Forord
Dette er min historie.
Jeg skriver denne boken fordi jeg ønsker å gi omverdenen et blikk inn i
hvordan det var å vokse opp på sykehus i etterkrigstidens Norge uten å få
besøk av far og mor.
Den medisinske oppfatningen til legene på denne tiden var at det var skadelig
for barnet å få besøk av mor og far. Dette resulterte i at mange barn som var
langtidspasienter, mistet tilhørigheten til sin mor og far, deriblant jeg.
Dette gjorde meg fremmed for den kjærligheten som er det viktigste et barn har
i sitt liv.
Senere som voksen, har jeg kommet i kontakt med mange gutter som var
pasienter på samme tid som meg. Da jeg spurte dem hva de hadde opplevd
eller hva de husket fra den tiden, var svaret alltid det samme; at alt var et stort,
svart hull. De hadde vært så redde.
Det var jeg også - redd, men jeg husker.
De medisinske uttrykkene jeg bruker er tatt ut av min sykejournal.
Jeg retter en takk til førsteamanuensis Thorleif Eikeland som har hjulpet meg
med redigering og faglig hjelp.
En stor takk til familien Brinchmann–Hansen som med sin faglige dyktighet og
kompetanse gav meg noe som jeg aldri glemmer, nemlig sin varme måte å
være på i en tid da jeg var veldig syk.
Jeg må få nevne spesielt sykesøstrene Else og Ingrid som alltid gjorde sitt
ytterste for at vi skulle ha det bra.
Jeg trengte noen for å sette meg i gang med å skrive, og fikk stor hjelp fra
nettstedet Nettpoeten.com
Til slutt en stor takk til billedkunstneren Svein M. Håvarstein for den fine
omslagstegningen til boken og til min datter Borgny Karin som er psykolog.
Fagkommentar
Ingebrigt Dalseg har gjennom dette dokumentet gitt en høyst personlig og
lesverdig framstilling av sitt liv som tub-barn på Kysthospitalet i Hagavik.
Samtidig er det blitt medisinsk historie av en type som sjelden skrives.
De fleste av oss husker forholdsvis lite fra vår barndom, og dersom
barndommen har vært vanskelig og vond vil tendensen være at vi husker
mindre enn vanlig. Ingebrigt Dalseg har et uvanlig godt minne for det han
opplevde som barn og et minne for detaljer som nesten tar pusten fra en. Selv
om deler av stoffet delvis er formidlet i ettertid gjennom samtaler han har hatt
5
med familie og medpasienter så er det aller meste detaljer som ligger i hans
egen hukommelse. Teksten avdekker en sykehushverdag som få i dag kjenner
til. Dels handler det om den konkrete medisinske behandlingen, dels om den
sykepleiefaglige håndteringen av pasienter og dels det sosiale ”pasientlivet”
som ble skapt og levd på tross av all verdens fysiske barrierer. Sykdom, liv og
død går hånd i hånd og blir faste ingredienser også i et lite barns hverdag. Det
er kun 50-60 år siden Kysthospitalet i Hagavik var et moderne tuberkulose
sykehus. I dag vil vi si: Var det virkelig slik?
Bergen, november 2008
Thorleif Eikeland
Førsteamanuensis, dr. philos.
Høgskolen i Bergen
Gråt uten tårer – en kommentar fra overlege Eilert Eilertsen.
I tilknytning til ”Gråt uten tårer” er det nærliggende å omtale Tuberkulose
som en smittsom sykdom som angriper hele kroppen og fører sorg og ulykke
med seg – særlig hos barn og ungdom. Disse kan bli syke kort tid efter at de er
blitt smittet, men det kan også komme alvorlig forverrelse flere år senere.
Effektive medisiner mot denne sykdommen blev laget og tatt i bruk først vel 5
år efter den siste verdenskrig. Men de har kunnet gi god hjelp ved behandling,
spesielt om de ble innsatt tidlig etter smittetidspunktet.
I alle årene forut var det lite som kunne utrettes for dem som var smittet med
tuberkelbasillen, men behandling i sykehus i lang tid måtte forsøkes likevel.
Man håpet at frisk sjøluft, sund mat, lysbehandling og bandasjer, og først av
alt: hvile og god pleie kunne gjøre nytte. Men de lange sykehusoppholdene var
fulle av plager og skuffelser, og ofte var sluttresultatet diverse former for
bevegelseshemming.
Beretningen til Ingebrigt Dalseg beskriver på en gripende måte hvorledes
tuberkulose for vel 50 år siden var skyld i svært alvorlige sykdomsutslag hos en
ung gutt gjennom meget lang tids opphold i flere sykehus i landet vårt. Han
forteller inderlig om hvorledes tuberkulosen angrep mange steder i kroppen,
og at behandlingen ikke kunne forebygge store, varige skader.
Han omtaler detaljert sine lange perioder i Kysthospitalet i Hagevik. Dette
virker sterkt inn på meg, som var spesiallege i tuberkulose ved hospitalet, og
var formann i styret der i en årrekke efterpå. Da forsøkte jeg også å gjøre mitt
for å bedre trivsel og arbeidsforhold både for pasienter og personalet. Men
dette gavnet ikke forfatteren i hans tid.
Helt spesielt er det da for mig som i høy alder har fått eldres ”slitasjeskader” i
hoftene. Dette har ført til 4 store operasjoner og liggetid i de rummene som
forfatteren lå på. Jeg fikk også nyte de vakre naturomgivelsene og den
6
omsorgsfulle pleie og varme omsorg som personalet på Hagevik er i stand til
og bekjent for.
Ved 100 års jubileet for Kysthospitalet i Hagevik i 1993 nevnes med en viss
undring de sterke positive følelsene som er knyttet til dette sykehuset. Tidligere
pasienter, deres pårørende og mange andre omtaler det med varme og nesten-
hengivenhet – til tross for tuberkulosens herjinger. Jeg finner det samme igjen
hos Ingebrigt Dalseg, og jeg tar også del i det.
Hagevik blev etablert for alvorlig barnetuberkulose. Nu rykker eldrebølgen inn
og trenger orthopedisk kirurgi i moderniserte operasjonsstuer.
Hagevik har stadig oppgaver!
Bergen, 3. desember 2008
Eilert Eilertsen
Overlege Eilert Eilertsen var spesiallege på Kysthospitalet i perioden 1956- 1973, og
styreformann samme sted i perioden 1984-1987.
7
Innhold
Forord .................................................................................................................. 4
Fagkommentar ..................................................................................................... 4
Gråt uten tårer – en kommentar fra overlege Eilert Eilertsen. ............................ 5
Erindringer ........................................................................................................... 9
Hjemme ............................................................................................................. 11
Til Oslo .............................................................................................................. 13
Kakerlakker ....................................................................................................... 15
Pasientøkonomi – og nytt sykehus .................................................................... 18
Post C ................................................................................................................. 19
Jeg blir gutt ........................................................................................................ 30
En mor i fra intet ............................................................................................... 52
Skolegang .......................................................................................................... 59
Jeg takker livet ................................................................................................... 89
8
Jeg, i hagen fremfor C. avdelingens vinduer, liggende i sandkassen med sykehus klær på.
I andre etasje ligger G. avdelingen med voksne menn.
Anamnese
I 1947 ble det påvist hilus adenit, samme år spondylitis tuberculosis. De følgende år
sterk progresjon og utvikling av svær gibbus. Innlagt Orkdal sykehus i tiden:11.8.1947 til
9.3.1948. Martine Hansens hospital 23.3.1949 til 18.9.1950. Senere tre opphold på
Kysthospitalet Hagavik, fra 19.9.1950 til 27.1.1955, 18.8.1955 til 21.6.1957 og 6.3.1958 til
17.12.1958
I 1953 til 1956 var tilstanden komplisert med vekslende lammelser i begge ben, og i
tillegg nyretuberkulose.
9
Erindringer
Det at min mor døde i år 2000, ble et vendepunkt i sjela mi. Jeg sto lenge og
betraktet henne i den vakkert pyntete kisten i kapellet. Hun hadde en rød rose i
sine hender, og ansiktet lyste mot meg av fred. Da følte jeg morskjærligheten
hennes brenne i meg. Sperren av et barns mangeårige mistro til sitt opphav, var
borte. Nå var det for sent for varme klemmer i hennes favn. I den stund oppsto
et dikt i hjertet mitt.
Jeg reiste som liten fra deg mor. To år var jeg.
Ditt kinn var flammende rødt. Du forlot din sønn.
Jeg var så redd, så redd
Jeg mistet din ånd, din pust, dine varme bryst
Men da du døde, gråt jeg.
Da kom din morsånd inn i meg
Jeg kjører sakte innover den grusbelagte plassen foran Kysthospitalet i
Hagevik, mens jeg ruller ned vinduet. Varm luft strømmer inn i bilen. Den
vakre, velstelte hagen er full av busker og planter i de mest praktfulle farger.
Jeg parkerer, og blir sittende og se utover.
Jeg har kommet tilbake til den plassen som formet mitt liv, og mitt sinn.
Et sted der barnets tilhørighet til sitt opphav gradvis ble visket vekk. Der
angsten og smerten gikk hånd i hånd med streng disiplin. Det var min hverdag,
i mange, mange år.
En underlig følelse av angst og redsel trenger seg på. Gråten klumper seg
i halsen. Gråt uten tårer. Jeg svelger tårene, igjen. Som så mange ganger før. Så
altfor tidlig måtte jeg lære meg å skjule følelser.
Det er rart å være tilbake. Øynene stanser ved et firkantet hull i muren
nede ved sjøen. Rottehullet! Der fòr de ut og inn, digre, feite sjørotter, alltid på
jakt etter noe å spise. De freste til oss da vi kastet singel på dem.
Jeg lar blikket vandre, mot den vakre bygningen. Den har mange åpne
vinduer nå, i sommervarmen. Bak dem døser vel mange syke menn og kvinner.
Ingen barnelatter lenger. Ingen barnegråt.
10
Jeg ser at Kysthospitalet har fått en oppgradering fra det gamle
trebygget, der vi barn lå. Og kaianlegget nedenfor er nymalt. Der ligger det
store, røde båthuset som hadde så mange hemmeligheter. Utover slynger veien
seg mot badehuset og badebassenget, der barn og voksne måtte ligge om
sommeren. Sårene skulle visst gro raskere i tang, sol og sjø.
Det slår meg nå hvor pent hele området er, omkranset av en frodig,
eksotisk skog, med planter og trær fra hele verden. Innimellom er det anlagt
små oaser med steinbenker. Den ene kalte vi kjærlighetsbenken. Vi pleide å
luske oss innpå de voksne som satt der og kysset. Så tok de hverandre på
magen. Det var så spennende for oss barn. Bak sykehuset står den grønne
oljetanken. Før var det koks som varmet opp sykehuset sine kjeler. De gikk
over på oljeoppvarming og en tankbåt med olje la til ved kaien noen ganger. Vi
fikk komme om bord og høre på skipsradioen og se maskinrommet. Ved siden
av tanken var det et drivhus, der de dyrket tomater og tørket sild - før min tid.
Det hendte at sild og makrell rente rett på land, og da kom kjøkkenbetjeningen
med bøtter og spann løpende ned i fjæra.
Lenger oppe i bakken ligger den hvite kraftstasjonen med en tunnel
under. Den munnet ut i sjøen på andre siden. Den var sentral for
utforskertrangen.
Tankene vandrer videre til likhuset like bortenfor, eller laboratoriet, som
de voksne kalte det. Tenk, det står der enda. Det gamle bygget var eføykledd
og dystert, med hvitmalte vinduer. Nå er det modernisert og pent.
Jeg ser etter den store gården lengre oppe i bakken. Der var det kyr og
griser. Vi fikk lov til å titte på grisene og så vidt på kyrne, og vi var på låven.
Hesten på gården kom med melk til oss hver dag. Den gav vi av og til en avis
som den spiste med god appetitt, før den dro opp bakken igjen med
grisematspann.
Øynene mine dveler ved den praktfulle Rhododendronen ved hjørnet av
hovedbygningen, som vender mot sjøen. Der er altanen hvor overlegen sto hver
11
17. mai da han holdt tale for oss. Men tankene mine går til den unge damen
som ble knust mot den altanen da hun falt ut fra tredje etasje. Hun vasket
vinduene og gled ut. Tre dager i forveien hadde hun spilt trekkspill for oss
gutter. Skrikene fra henne i dødsangst, og smellet da hun traff singelen, sitter
enda i hodet mitt.
Jeg snur meg vekk, og ser ut over sjøen. Den er alltid så beroligende. Jeg
elsker sjøen. Jeg elsker vann. Det er så godt å se utover vann.
Hjemme
Det hvite trønderlånet ligger omkranset av flere driftsbygninger i denne
vakre dalen mellom to fjell der lakseelven Surna snor seg nedover mot sjøen.
Jeg ble født på loftet hjemme. Og mor rakk så vidt inn fra melkingen i fjøset.
Jordmora var på vei, hun måtte bruke sykkelen på lange grusete veier.
Den kvelden kom en gutt til verden, vi var fremdeles okkupert av Tyskland.
Det var den 12.oktober i 1944.
Jeg var frisk og sutrete som babyer flest, og livsveien var åpen og
fremtidsrettet for meg, i vakre Surnadal på Nordmøre. Men tub basillen var
allerede på plass. Den voktet på ett svakt punkt i min lille kropp. Jeg fikk
meslinger, og da fikk den næring til lidelse og deformering av en liten
guttekropp.
Mor fødte 6 barn. Et barn døde ved fødselen. Mor ble syk og fikk
problemer med lever og galle, og hadde en rekke opphold på sykehus. Slekten
tok seg av noen av oss. Min eldste søster og jeg var hos bestemor og bestefar.
Da mor endelig kom hjem så hun at det var sykdom i huset. Hun fikk konstatert
tuberkulose. Far, bestefar og jeg var rammet. Helsemyndighetene hadde vært
hjemme to ganger, blant annet for å brenne bøker og klær, og de verdifulleste
bøkene ble gått over med strykejern, side for side. Tub basillen overlevde i
bøker og klær i lang tid og røyken som steg opp fra tunet viste naboene at her
var dødelig sykdom. Odelsgutten skulle aldri få pløye en åker.
12
Jeg ble lagt inn på Orkdal sykehus den 11. august 1947, 2 år gammel, og
lå der til 9. mars 1948. Den tidens behandling av pasienter med tuberkulose
var, blant annet, å la pasienten ligge helt i ro. Det var heller ikke bra å bli
oppkavet, så mor fikk beskjed om ikke å besøke meg.
En av mine søsken har senere fortalt meg at det dukket opp en engel.
Hun var sykepleier og besøkte meg på frivillig basis. Hun ble møtt av et
sørgelig syn, og sørget for at mor fikk vite om min helsetilstand. En dag ringte
hun og ba mor komme og hente meg med makt. Hun orket ikke lenger å se på
at jeg rett og slett ble vanskjøtt.
Min mor skrev mange år senere dette brevet til meg;
Råa den 16/8-92.
Kjære Ingebrigt
”Eg skal forsøke å skrive om dine første leveår, det var nokre triste
leveår. For her i huset var det sykdom i 20 år kvar dag utan stopp. Da du var 8
månader gammal vart eg syk i galdenlever, og vart liggenes på sykehuset i 8
måneder, uten og kunde få se mine barn. Men da eg kom heim att, møtte eg eit
trist syn. Bestemor og bestefar skulde passe dere den tiden eg låg på sykehuset
Bestefar var syk og hadde smittet hele huset, men verst gjekk det over deg og
din far som var svert dårlig. Eg ringte til lægen her i Surnadal han kom, men
fant ingenting. So ringte eg Meldalslæge, han kom samme dag og fant ut att
her var det gale på ferde. Han fant bestefars hoste var stygg med en gang. og
sendte alle saman på røntgen og alle hadde blitt posetive. Men verst hadde det
godt utover deg. For du hadde fått meslinger og da spredde sygdomen seg i
kroppen. Og du vart lagt inn på Orkdals sykehus. Du låg der 1 år, med dårlig
stell
Eg fekk ikkje kåma inn å få se om deg den tiden, det var forbutt for
foreldre og se om sine barn på sykehus den tiden. Eg fekk ein dame i fra
Orkdal til å gå å besøke deg. Men ein dag ringte hun, att no måtte eg komme
med ein gong, eg skulle ikkje spørre om lov og gå inn. Eg reiste i veg og på
dette rom låg 6 små gutter vanstelt og lusåt alle saman. Eg plukka lus i min
hånd og gjekk på Ovelægens kontor og viste ham lusa. Eg sa bare disse ord:
"eg tek med min gutt heim i denne dag", Legen var ikkje særlig blid da eg drog
av gåre med deg. Samme dag eg kom heim, ringte eg til dåktor Svendsen. han
kom med ein gong, og lagde en ny gipsform til deg for den du hadde var utslitt
Du låg heime et år. Så søkte eg om plass på Martine-Hansen i Bærum, fikk
13
plass der. Nesten 2 år låg du der. der måtte eg betale 40 kr om dagen, men so
gjekk prisen opp til 60. Da sa Brinchman Hansen det blir for dyrt for deg.
Brinchman Hansen skulle flytte til Hagavik snart og da ville han att du skulle
bli med til Hagavik for der er det bare 9 kr dagen å betale selv. Eg fikk høre at
i Amerika hadde de en medisin som kunne helbrede denne sykdommen. Eg
skreiv etter 1 kg pass, heter den, og i Bærum var dei villig til og prøve den ny
medisin. Den kostet 800 kr, men siden kom den til Norge. Du var den første
som fikk den medisin her til lands. Siden den tiden du var på Hagavik husker
du sikkert beste selv. Inntektene var ikkje store den tiden, og nokon offentlig
hjelp var det lite og få den tiden. Det meste eg kunne få fra meieriet var 30 kr
om måneden og ofte vart det bare 14 og 12 kroner. Og for ei ku, stor, svær ku
som melket bra: 40 kr. Sau: 18 kr, kalv 14 kr, smågris 10 kr. Det tek 4 år og
fore opp ei ku til det blir melk og selge for. Min beste inntekt vart på fabrikken
når eg var ferdig i fjøset og inne og fått barna i seng og de gamle, syke. Var det
å gå til fabrikken, og pusse - lakke og pakke kleshengene so lenge du klarte og
se. Jeg fikk 1 øre pr henger i den tida, vi fikk av trygdekassen bare i 8 måneder,
og dette var det hele. 300 kr av Vinmonopolet ble bevilget. men so kom
barnetrygda: 30 kr måneden men ikkje for den fyrste barnet ikkje enketrygd
den tiden.”
Dette brevet må jeg takke min søster Oddrun for. Det var hun som fikk
min mor til å skrive dette til meg. Selv om min mor var svært tøff, så ville hun
trolig beskytte meg og hadde derfor ikke fortalt noe til meg. Hun ville vel ikke
rippe opp i gamle minner. Mor fortalte senere til min søster at da hun fikk se
gutten sin fikk hun sjokk og ble veldig sint. Jeg var full av utøy og lus og lå i
seler, med votter på hendene så jeg ikke skulle klø hull i hodebunnen. Men jeg
hadde dunket hodet i sengekantene og fått sår av det. Mor pakket meg inn i ett
ullteppe, og dro rett hjem. Tilbake på avdelingen lå fem andre barn, like ustelte
som meg.
Til Oslo
Jeg minnes at jeg står på kne på divanen hjemme og ser ut av vinduet.
Det er sol. Vinden tar tak i grana ute på gårdsplassen. En sort bil svinger inn
foran inngangen. Det er drosjen som skal frakte oss til Trondheim. Mor skal
følge meg. Det tas et raskt farvel, og der forsvinner pappa ut av mitt liv Han ble
lagt inn på ett sanatorium senere, og der døde han. Han etterlot seg et brev, der
14
han skriver om sine tanker om sine barn, og tar farvel. Hans søster har lest det
brevet mange ganger for meg, han var veldig opptatt av at jeg måtte få det bra
videre.
Fra Trondheim drar vi med tog til Oslo. Det blir en lang togreise. Jeg er
veldig syk, og sliten. I Oslo må mor be om hjelp av noen fra jernbanen til å
legge meg inn i en drosje. Jeg er på vei til mitt andre sykehus, Martine Hansens
hospital
To sterke og bestemte armer tar gutten fra moren, og går med raske skritt
gjennom korridorer, og inn på et rom. Barnet gis masse saft å drikke. Så legger
de ham på magen på en benk og trenete hender smører inn ryggen hans med
vaselin. Hvite forklær i solid etterkrigsbomull beveger seg frem og tilbake
foran de små barneøynene. De er like alle sammen, bortsett fra at noen har
hvite langbukser under, mens andre har tykke strømper. Stadig ser han to øyne
og en smilende munn som dukker ned foran ansiktet sitt. Munnen snakker, så
en annen;..har du det bra? ..vi er snart ferdige nå! ..du er våken? Men jeg er helt
lammet av de brennhete gipsbandasjer som legges langs ryggen min, og helt
opp på hodet.
Når gipsskålen er tørr og ferdig, snur de samme hendene gutten og
gipsskålen rundt, så han blir liggende og se i taket. ”Det var flink gutt”, sier et
ansikt. En hånd stryker ham over kinnet. Så blir all vaselinen vasket av
kroppen. Gutten har fått en tilpasset seng som gjorde at han bare kunne bevege
hodet for å se seg rundt på det som rørte seg i en sykesal. Gipsskålen skulle
gjøre at det syke i kroppen min fikk mest mulig ro.
Så legges han over i en jernseng og trilles av gårde, gjennom korridorer,
og etasjer, til den stanser ved en dør. Sengen skyves gjennom døren og inn på
et rom. Der ligger fem gutter allerede.
Ved siden av meg ligger en lyshåret gutt med mange krøller. Jeg ser at
han har en sele av tøy som dekker hele brystet. Reimene er knyttet under
15
sengen. To små gutter ligger side om side i hver sin gipsskål, fastspente.
Øynene deres kan bare se så langt de kan vri hodet. Jeg er fire år.
Natten senker seg. Jeg får ikke sove. Heldigvis er det tent et nattlys borte
ved døren. Jeg ligger og ser på lyset. Det gir litt trygghet i min ensomhet, bak
de hvite laken. For jeg er vettskremt etter oppholdet på Orkdal sykehus.
Plutselig ser jeg noe som beveger seg frem og tilbake i lyset. Jeg setter i
et skrik. Raske skritt høres ute i korridoren. Døren slåes opp og nattsøster
kommer i full fart. Jeg er ikke til å roe, så en søster må sitte hos meg til jeg
sovner.
Kakerlakker
Kakerlakkene kom med brødmaten og var vanlige dyr å se på sykehus og
institusjoner på den tiden. Mitt første møte med kakerlakkene er et faktum.
Så blir det dag. Alle guttene trilles ut på en stor altan. Der ligger vi i
mange timer. Sol og frisk luft er også medisin. Vi lå godt innpakket i tepper, og
jeg lekte mye med ei sykesøster fra Danmark som satt ved siden av sengen
min. Hun lærte meg mange artige ting, som jeg husket videre i livet mitt med;
fingerleker. Det var kun fingrene vi kunne leke med der vi lå i gipsskål og
seler. På en betongvegg ved siden av oss var det merker etter skudd. ”Fra
krigens dager,” fortalte ei søster til meg.
Hjemme i Surnadal har mor fått vite fra slekten i Amerika at de der har
en medisin som heter P.A.S. Den skal drepe tuberkelbasillene. Prisen er 800
kroner for en boks. Mor tar straks kontakt med overlegen på sykehuset, der jeg
ligger. Han godtar at medisinen prøves ut på meg, etter mors ønske. Jeg er den
første pasienten som får denne medisinen i Norge.
Medisinen P.A.S. blir senere mye brukt over hele landet. Den var brun
av farge og så ut som småhakket spagetti.
Mor tenker mye på meg, og organiserer hele familien til å lage pakker til
meg. Utenpå esken limer de på fine glansbilder. Oppi er det mye rart. Pappa
16
sender fine trehester og ansikter som han har skåret ut av vørkje som han har
funnet i skogen omkring. Det pakker han fint inn og legger i esken. Jeg var så
glad hver gang disse pakkene kom at jeg jublet og glemte at jeg var syk. I dag
ser jeg hvor verdifulle de var. De gav meg mot til å holde ut. Det var noen der
ute som var glade i meg. Men jeg visste ikke hvem.
Det er stille i salen. En stor gutt som heter Einar har fått
grammofonspiller, og noen ganger spiller han platene sine. Når han får lov.
Einar ligger på den andre siden av salen, rett overfor Ove og meg. Plutselig tar
Einar opp den ene platen sin og kaster den mot Ove og meg. Den lander i
veggen over Ove. Deler av platen står i veggen. Resten lander på puten hans.
En plate til kommer fykende. Den lander på meg. En til kommer, og en til.
Noen havner i veggen, andre i sengene, og på gulvet. Alle skriker, og det blir
stor oppstandelse. Flere sykesøstre kommer i full fart og stormer mot Einar.
Uten et ord triller de han ut. Einar kom aldri tilbake.
Nattsøster har gått runden sin og har slått nattlampen på. Det er stille i
salen. Veldig stille, lenge. Men så plutselig står en av guttene opp og går bort
og skrur på vannet i vaskeservanten. Så springer han tilbake til sengen sin.
Vasken fylles fort, og vannet renner ut over gulvet. Jeg hadde fått ny pakke fra
Surnadal. Nå ligger jeg og ser på at vannet langsomt stiger omkring pakken.
Pakken blir helt våt.
Vannet kryper sakte ut i gangen og da reageres det der ute. Heftige skritt
høres med det samme. Raskt blir vi alle trillet ut og vannet blir tørket opp med
vaskekluter. Når jeg blir trillet inn igjen ser jeg at den nye pakken er helt
ødelagt.
En ettermiddag kommer de inn og triller Ove ut. Han er borte i mange
timer. Han gråter mye når han kommer tilbake, og sovner omsider i selen sin i
sengen Den lyskrøllete gutten hadde fått smakt på sykehusets avstraffelses
metoder.
17
Jeg og Ove lå side ved side i hver vår gipsskål med en sele over brystet
vårt som holdt oss helt i ro. Den var knyttet fast under sengen. Ove klarer å lure
meg til å røre så mye på meg at jeg når en ende på knuten med en hånd, og jeg
drar. Selen løsner, og presset mot brystet forsvinner, og jeg får puste. Jeg er fri,
reiser meg opp i senga.
Da kommer en søster inn, og blir veldig sint på meg. Hun knyter selen på
meg, fast igjen, og triller meg ut på badet, og slår lyset av. Det var den straffen
Ove fikk. Jeg ropte på mamma og forgjeves om hjelp, og ble trillet inn igjen
om kvelden.
Denne avstraffelsen brant seg så dypt inn i meg at, jeg aldri glemte den.
Jeg skulle gjerne vært den foruten som liten gutt. Den satte en dagsorden i
sjelen min: at å rope om hjelp når du er redd på sykehus ikke hjelper noe, og at
tilhørigheten til mamma og pappa ble sakte visket bort for alltid. Kun gråt uten
tårer.
En sen kveld blir lyset plutselig slått på. Alle sover. Inn kommer noen
sykesøstre med tente stearinlys, kakao og skiver med godt pålegg, til meg. De
koser med meg, og forteller om himmelen, og engler, for der er pappaen min
kommet. Jeg forstår ingen ting, men synes det er god mat.
Far ligger på Mo kirkegård i Surnadal. Dette minnediktet er til han fra
meg.
Vannkannen, den grønne ved kranen mangler tut,
liten haug med visne kranser, et knust gravlys
graverens redskapsskjul er snekkerbod, og utedo
kirken kaster skygge i sol, på alle, ikke mulig å velge; vi er like
Døden ble feiret med kakao og fårepølse.
Mamma sa til meg: ”Du fikk ikke se ham, men stell hans grav”..
18
Pasientøkonomi – og nytt sykehus
Døgnprisen på sykehuset i Bærum har steget til 60 kroner. Mor kan ikke
klare det i lengden. En av legene der, Brinchmann-Hansen, skal tiltre ny
stilling ved Kysthospitalet i Hagavik. Han ønsker å ta med seg Ove og meg dit.
Der er døgnprisen 9 kroner. Legen mener dessuten at de kan gi oss en bedre
behandling der. Med på lasset har han sin kone, som også er lege. De to, og
barna deres, skal komme til å bety mye for meg i årene som kommer.
Mor og onkel, henter meg og følger meg på toget til Bergen. På
stasjonen venter en grå sykebil. Jeg får mye sjokolade av en av de som sitter
fremme og blir skikkelig bilsyk, for det er mer enn en times kjøring dit.
Det er regn og høstkaldt når vi ankommer Kysthospitalet i Hagavik, om
kvelden, den 19. August 1950. Kysthospitalet ligger ved sjøen i Os kommune,
3 mil sør for Bergen. Jeg er blitt 6 år. Dette skal bli mitt hjem, i mange år.
Igjen blir jeg tatt i mot av sterke hender, som legger meg i en seng, som
raskt trilles opp til røntgen, i tredje etasje. Der står to hvitkledde, høye damer
med rare hodeplagg og sølvkors rundt halsen, og tar i mot meg. De tar røntgen
av ryggen min. Det er jeg vant til, å holde pusten, og vente på ordene; ”pust
igjen”.
Jeg kan ikke huske hvor mor og onkel ble av. Det skal gå flere år før hun
dukker opp igjen.
19
Kysthospitalet i Hagavik. Alt til venstre for tårnet er nå borte og erstattet med en murblokk i stil med
den til høgre. Helt til venstre kan gutteverandaen sees som et utbygg midt på huset. I sjøkanten: den
omtalte kanalen.
Da røntgenkontrollen er ferdig, kjører de sengen min inn på en stor sal
med mange senger. Alle sover. Bare en gutt kastet hodet frem og tilbake, hele
tiden og har en hvit duk over ansiktet sitt.
Jeg undres veldig over det nye. Rett ved døren der jeg ligger står en kurv med
klær i, og på veggen er det ett stort rundt hull, det skremmer meg, hva er det
til!?
Jeg blir veldig redd det nye som dukker opp her og der, og trekker dyna
over hodet mitt, der er jeg trygg. Det hvite lakenet stenger ute det jeg er redd
for. Jeg kan ikke hoppe i fanget til ett voksent menneske og kjenne sterke
armer og varme. De hvite lakenene blir min borg i mange år.
Post C
Klokken seks om morgenen blir vi vekket. Temperaturen skal måles.
Samtidig triller de inn et trillebord med mange stålkopper. De er fylt med
20
lunken melk, og fløten har skilt seg på toppen. Jeg blir så kvalm når jeg drikker
det, men søster sier at vi må drikke det for å bli friske.
Min første dag på post C, har begynt. Jeg ligger og ser på den ene sengen
etter den andre, etter som barna våkner. Det er så stille. Jeg ser ingen som
ligger i seler, men alle er tause og rolige. Jeg ser ikke Ove, han skal være der,
men sover vel.
Så skjer det ting igjen. Temperaturmåleren med sin iskalde
kvikksølvspiss blir satt i rumpen, vi blir satt på potte og bekken og vasket i
ansiktet og på hender, det var ny dag på avdeling C, jente / dame avdelingen på
kysthospitalet, men som og hadde en del smågutter som gjester.
I sengen ved siden av meg ser jeg masse lyst hår, og en fot som stikker
litt ut i enden på sengen. Der er det en snor med noe tungt på, som henger ut av
sengen i et hjul.
Det er ei jente, hun har blå øyne og langt lyst hår. Hun heter Gerd, og
senere blir vi gode venner. Hun er blid og søt.
Flere sykesøstre kommer inn for å hilse på meg. Et smilende ansikt
bøyer seg ned og sier at hun heter søster Else. Når hun stryker meg over håret
dingler sølvkorset hennes ned i ansiktet mitt, og jeg tar tak i det. Jeg har
kontakt, og ro, hun gav meg kjærlighet fra første stund i min tomme sjel, der
ikke engang bildet av mamma og pappa fantes.
Klokken halv ti kommer legevisitten. Rett bak legen kommer alltid
oversøster, så avdelingssøster. Legen studerer kurven min som henger på
sengen. Den skal jeg bli godt kjent med, etter hvert. Den viser utviklingen av
sykdommen min.
Det er ikke de samme legene som går visitten hver dag, men den tynne,
lille, mørke oversøster er der alltid. Dette menneske er ubestridt sjefen. Hun
har en nifs aura rundt seg og hennes mørke skarpe øyne har sjelden et glimt av
kjærlighet. Jeg er redd henne fra første dag, veldig redd.
21
En blid overlege med briller, ser på meg og smiler, han heter Trapp
Meyer, og med ett tar han en hvit trestol på gulvet og setter på haken sin og
balanserer med den. På senere visitter balanserte han flagg og kosteskaft på
samme måten, og plystrer og får alle barna til å le. En dag kommer en liten,
tynn mann i mørk dress med hatt inn og ser på oss, og forsvinner. Han er den
berømte legen Hermann Gade, som har en byste av seg i parken på sykehuset.
Jeg klarer ikke å drikke melken om morgenen, så den tar de vekk. Men
klokken fem er det ny melk fra stålkruset. Da tømmer jeg den under puten min,
og håper at ingen merker det. Søster Else sier ingen ting, og skifter lakenet.
Etter det slipper jeg å drikke melk. Senere på en annen avdeling prøver de og gi
meg tørrmelk, det går en stund, men kvalmen fra PAS-medisinen setter en
stopper for det.
Nr. tre fra venstre er oversøster. Fra høgre: overlege Trapp Meyer og dernest overlege Brinchman
Hansen
22
Mellom barneavdelingen og voksenavdelingen, var badet. Der ble jeg
vasket og stelt oppå ett flislagt bord. Det var nokså høyt fra gulvet og søstrene
var redde for at vi kunne ramle på gulvet, og det hadde hendt en gang da ei
jente skubbet en pasient ned. Noen av pasientdamene kom av og til inn på
badet for å snakke med meg, og de ville absolutt se mine lange øyenvipper, og
ville at jeg skulle være med de inn på deres sykesal og spille Kinasjakk og Mil.
Dette gikk når søster Else hadde kveldsvakt, og jeg lå en stund i armkroken til
ei som hadde langt mørkt hår, hun var så lik mamma.
Sykesalen til de voksne er stor med senger langs veggene, og ett stort
hvitt bord i midten. Ett par damer er heist opp i sengen med belter rundt seg, så
de nesten står oppreist, de må trene til å komme opp på beina sine, for de har
lagt så lenge stille.
Ei dame ligger like ved det bordet der jeg fikk ligge en stund og spille.
Hun er veldig lang, og bena hennes stikker ut av senga, hun skriker til av og til,
og det kommer store lange grønne busemenn ut av nesen hennes. Søstrene
tørker henne med cellofanduker hele tiden. Uff, dette syntes jeg ikke var bra.,
og denne hendingen var sterk for ett guttesinn. Det var ingen som forklarte hva
som skjedde, så jeg lå som ett spørsmålstegn og prøvde å forstå.
Det skjer at jeg senere blir liggende to senger fra henne. Avdelingen for
damene blir flyttet opp i tredje etasje og barn blir flyttet inn, men hun blir
igjen, og en natt våkner jeg av at hun blir trillet ut.
Hun døde, og de fortalte om morgenen da de vasket sengen hennes på
badet, at hun hadde kommet til himmelen, og hadde ikke smerter mer. Det
syntes jeg var godt å høre.
Den lyshårede piken i sengen ved siden av meg, skravler og smiler, selv
om hun ligger i strekk. Det var ikke så lett for henne da hun skulle tisse i
bekkenet der hun lå med stiv fot i strekk lenket til sengen, forsto jeg. En dag
kommer det en mann med en liten blank ting som ble holdt over henne når hun
23
skulle på bekkenet og da traff hun så det klasket. Søstrene syntes dette var
svære greier.
Om dagen må jeg ligge helt i ro på magen, med en skråpute under
brystet. Fra sengen kan jeg se noe de kaller båter. Tre, fire kvelder kommer det
to store båter fra et fremmed land. De ligger helt stille ute på sjøen, og fyller
hele synsfeltet fra sengen min. Noen sier at de har kommet helt fra Amerika og
er krigsbåter. Jeg ser at det kommer mange båter til kaien, hver dag og jeg blir
helt fascinert av bølgene de lager, og jeg lager båter av alt papir jeg kommer
over. Dette får de vite hjemme, og jeg får en håndlaget båt med en kanon på i
pakken fra min onkel.
Senere i min tid på jenteavdelingen, kom en sykesøster og sa at vi hadde
blitt invitert på båttur med en stor skøyte. Jeg ble veldig spent på hva det var og
dagen nærmet seg. Jeg hadde stigende senkning, og fikk beskjed om at jeg
måtte bli litt mer frisk, så skulle jeg få en båttur senere. Det var en søndag. Da
la en stor skøyte til ved kaien, den var pyntet med mange flagg i mastene.
Båten ble fylt helt opp med pasienter fra alle avdelingene, og seilte ut med
fløyting og musikk, og sent på kvelden kom den tilbake. Lite visste jeg da, at
hele livet mitt senere skulle dreie seg om sjøen og båter. Men det var en lang
søndag i sengen den gang.
Noen dager senere kommer en søster inn med skrivesaker. De vil prøve å
lære meg å skrive etter en bok. Jeg blir lagt på magen på en pute, og får en bok
som er skrevet i fra før, og jeg skal etterligne skriften. Om og om igjen
kommer de og terper på bokstavene hver dag. En dag A, så siden hele alfabetet,
men jeg forsto lite av det, for jeg kunne ikke sette bokstavene sammen enda.
24
Bildet viser pasienter på c-posten en 17.mai. Forfatteren i sengen bakerst med hatt på. Det hvite store
bordet lå jeg på og spilte Mil og Kinasjakk med voksne pasientdamer før dette bildet ble tatt. Ove ligger
i sengen helt til høyre.
Ei lita jente heter Else og bruker briller. Hun ser ut som en skolefrøken.
Hun er så flink til å skrive, og søstrene leser opp hva hun skriver av dikt og
annet. Jeg vet hun ble lærerinne oppi Trøndelag senere i livet. Sykehuset har
egen skolestue, men for å komme dit, må jeg bli frisk nok først, for den ligger i
andre etasje. Barnesykdommene herjet, og vi fikk alle vannkoppene, og fikk
kun havresuppe og mosete fiskeboller til vi kunne svelge skikkelig igjen. I den
perioden kunne jeg ikke skrive, for det klødde sånn.
Pakkene kommer hver måned fra Surnadalen. Det er mine søstre som
fyller dem opp med hjemmelagede karameller og annet godt. Det får jeg vite
mange år etterpå. Pakken blir tatt vare på av avdelingssøster, som deler ut litt
og litt. Avdelingssøsteren på C- posten heter Asbjørg. Hun er diakonisse, og
har en skarp stemme som vi hører godt når, når hun kjefter på andre. Søster
Else tar seg mye av guttene på jenteavdelingen, mens søster Asbjørg
foretrekker sine jenter. Det legger jeg merke til med en gang, og jeg har like
mye frykt i sjelen min, som jeg har for oversøster. Mine lange øyenvipper og
25
sukkersøte ansikt, opptok søster Asbjørg. Stadig vekk kom hun med noen som
skulle få se den nye gutten på avdelingen, og jeg følte meg helt utenfor fremfor
de nye menneskene som ville se på meg.
Bildet viser jeg, liggende på kjerre en 17. mai. Søster Else holder i vogna, mens søster Asbjørg står i
midten. Jentene er Gerd, med gullhåret. Liggende ved siden av meg er Else som skrev gode dikt, og
bakerst med krans i håret - Torill og Sissel
Like før jeg ble flyttet til ren gutteavdeling, skulle vi få reise med buss til
Ole Bull sitt hus på Lysøen. Dagen før hadde jeg fått tilsendt fem kroner fra
Surnadal, og dem hadde jeg i lommen. Da vi kom ned på en liten kai, der lå en
båt som skulle frakte oss over til øyen. Båten måtte ta to turer for vi var så
mange. Jeg benyttet anledningen til å kjøpe karameller og drops for de pengene
i en kiosk på kaia. En sykesøster besørget dette for meg, og jeg følte meg i
himmelen en kort stund. ”Nei”, sa søster Asbjørg, da hun fikk se meg med
godteriposen, her skulle alle ha, eller ingen. Jeg ble dypt såret, og jeg husker
ingen ting videre fra turen. Søster Asbjørg delte senere ut min godteripose, til
26
alle pasientene på C-posten. Det var mange av pasientene som fikk besøk på
søndagene av foreldrene sine, og de fikk mye godt. Men vi måtte bare ligge der
og se på. Da kom ikke søster Asbjørg og tok noe fra dem.
Jeg kunne ikke stå lenge på beina mine, før det kom sterke smerter i
ryggen, så jeg lå rolig for det meste.
En dag kommer det tilsendt en trille til meg. Den har min onkel laget.
Den er stor nok til at jeg kan ligge flatt på den. Senere kommer han selv på
besøk noen dager, og da triller han meg rundt parken, og skogstien. Han blir
bare kort tid, og det går mange år før jeg får treffe ham igjen.
Bildet viser meg i den vogna som onkelen min laget til meg. Utbygget i bakgrunnen er gutteverandaen.
Tuberkulosen har spredd seg til nyrene mine og litt til lungene. Det gjør
at de ser en abscess på høyre side av magen og i ryggen min. Håpet er at
medisinen PAS vil ta den, uten at de må gå inn og tømme den fysisk. Det blir
gjort av legestudenter. Å tømme abscesser kalte de ”å punktere”.
27
To søstre kommer inn og triller med seg sengen til en gutt fra
barneavdelingen. Det er stille i rommet Alle vet hva det er. En time senere
triller de han inn igjen. Han hikster og gråter, og blør fryktelig fra nesen. Vi er
alle veldig redde.
Så kommer dagen til meg. Overlegen sier at nå er det min tur. Jeg gråter
ikke. Jeg spiser ikke. Søster Else forstår. Hun kommer hele tiden bort til
sengen min for å klappe meg, og snakke.
Jeg blir trillet inn på et stort rom. Der står det flere menn i hvite frakker.
De stiller seg rundt sengen min. En mann tar av meg klærne. Jeg er klar for
nålen. Jeg er helt apatisk av redsel. Men først må alle trykke på magen min, for
å finne materieansamlingen der. De snakker lenge. Ved siden av står det et
bord med sprøyter, pussbekken og glassflasker.
Lanolinhud mot sarkasme
de hvite medisinere
ser bare bokens lærdom
bak sultne øyne
jeg føler ingen kjærlighet
Men bare latin konkurranse.
I den hvite sengen gråt jeg i
åtte-8 år.
”Å mamma, hvor er du?” Jeg er vettskremt. En av legestudentene
klemmer og føler meg grundig på brystet. Så sier han: ”Her blir det ikke plass
til hjertet når han vokser opp, denne brystkassen er for trang”. ”Nei,” sier
overlegen, ”det vil tilpasse seg og blir ikke noe problem. Men lungene får det
trangt. Denne abscessen vil jeg først prøve å bli kvitt med medisin”. Hvert ord
brenner seg inn i meg. Jeg har sluppet punktering. Jeg er så glad. Den kvelden
sovner jeg før han som ligger og rugger hodet sitt frem og tilbake i
nabosengen.
En dag kommer søsteren som pleier å ta blodprøver av oss, inn, og vil ha
meg med til laboratoriet sitt. Laboratoriet ligger rett over for rommet mitt, og
rommet ved siden av er dagligstuen for legene. Der kommer det ofte sigarrøyk
28
ut, som dufter så godt. Men på labben som jeg er invitert til er det et stort bord
midt i lokalet. Der står urinprøver og ting som skal testes, ved vinduet ett langt
bord med mikroskopet i midten mellom masse pipetter og forkjellige glass. Litt
på siden er en ”vugge” som gynger blodprøver, og sentrifugen som hyler når
den kommer opp i fart. Like ved den står det en brun stol som de fleste hadde
sittet på en gang. Der satt de som skulle svelge slangen ned i magen. Under
mye brekninger og hyl, ble vann helt ned, og pumpet opp igjen i en
glassbeholder. Innholdet skulle dyrkes i varmeskapet for å se om det var
tuberkulose basiller der
Jeg slapp den torturen for min sykdom lå i ryggen og i nyrene. Det var de som
hadde fått smitte på lungene som en gang hver måned måtte gjøre dette. Jeg tok
blodprøver og urinprøver ofte, og en streng med bomull på ble dyttet ned i
halsen på meg til jeg brekte meg. De skulle ha tak i slim langt nede i svelget.
Jeg ble satt til å lage pipetter. Jeg lå på senga med en pute under magen,
og strekte hendene bort på bordet til jeg nådde en flamme som brente, og holdt
en glasstav over den, som jeg dro sakte ut når den smeltet. Ble det gjort riktig
ble det to pipetter av en stang. I mikroskopet fikk jeg se alle blodcellene i
farger, og mye annet av prøver, og fikk streng beskjed om og ikke røre på
innstillingene, Men alle de små rattene gjorde meg så nysgjerrig, at jeg en gang
bare måtte vri litt på ett. Det ble mye bal for dem og stille inn igjen. Videre
fikk jeg lære om syre og base med lakmuspapir, som de kalte det. De dyppet et
papir i urinen som fikk en viss farge dersom noe var galt. Videre så jeg på
senkningene som sto i rør, som etter en time viste om det var noe galt. Var det
lav verdi, var alt ok.
Overlegens eldste sønn, Knut var ofte inne på labben når jeg var der.
Han skulle bli lege som sin far, mor og søster. Jeg så hans søster en gang, en
høy mørk dame, veldig lik sin far, men Knut snakket mye med meg, og ble
derfor min helt. Han sto ofte på vannski ute på sjøen om sommerkveldene
29
sammen med sin bror, og vi reiste oss i sengene våre, det var noe nytt for oss,
så de var utrolig populære for oss den gang.
Men jeg ble for klåfingret på mikroskopet en dag da jeg ble alene en
kort stund. Jeg måtte røre de blanke små rattene som kunne beveges frem og
tilbake, og jeg fikk ikke være på labben mer.
Ei jente som triller meg på tur i parken, heter Torill, og har en stor
bandasje på ene siden av ansiktet sitt og hun går på lysbad sammen med meg.
Oppe på et stort rom tar søster Maria i mot oss. Først tar hun på oss store
mørke solbriller. Så legger hun oss på to benker, helt nakne. I taket henger det
tre store lykter som ser ut som parafinlamper, men midt i lampene går det en
kraftig lysbue. Det er lyset som skal erstatte sollyset.
Jeg syntes at tissen til jenta er så ulik min. Jeg spør søster om det flere ganger.
Det liker hun dårlig og ber meg tie stille. Det ble slutt på denne solingen etter
en stund, men jeg ble knall brun. Jeg så riktig frisk ut utenpå, men inne i
kroppen jobbet basillene med å spise opp ryggen min. Deformeringen av
overkroppen min gikk videre.
På søndagene får jenten med gullhåret, og gutten som bysset seg selv i
søvn, alltid besøk av mammaene sine. Da gir de meg noe godt å spise. En dag
kommer de med en frukt som de kaller banan, mitt livs første. Mammaen til
gullhårjenta kommer alltid sjøveien, det kan jeg se fra vinduet. Hun kommer i
en hvit motorbåt, og legger båten sin inn til kaien ved sykehuset. Hun har alltid
med seg boller og vafler. Hun er rund, stor og sterk, som jeg husket min
mamma, og kjempesnill.
Når søster Else er på vakt, er alt så godt. Jeg husker at søster Else tok
meg med opp på hybelen sin noen ganger, hun bodde på ett knøttlite rom med
koselige bilder på veggene. Hun skiftet klær og sang, så leiet hun meg ned
igjen til sengen. Søsterhyblene lå i tredje etasje på rekke og rad i den gamle
trebygningen, og hadde ett lite vindu ut mot sjøen og parken.
30
Jeg ble nysgjerrig på å gå opp trappene, og der var ei dør som var åpen.
Jeg gikk inn på ett rom, og ble ståendes på gulvet helt stille og undrende. På
venstre side lå tre menn helt stille i sengene sine, mens på høyre side lå en
mann, som var støttet opp med mange puter. Jeg sto der i mine hvite
sykehusklær, og viste ikke hva jeg skulle si.
De spurte meg hvor jeg kom fra, og hva jeg hette, men jeg var stum som
en østers, der og da, helt til en trakk frem en stor sjokolade plate og rakte frem.
Da kravlet jeg meg oppi senga til han, og spiste den opp med en gang. De ba
meg komme tilbake en annen gang, så skulle jeg få mer. Og det gjorde jeg
mange ganger for den sjokoladeplaten var som en magnet på meg, og den
spenningen ved å liste seg opp de trappetrinnene ved heisen, og gå inn til de
snille mennene. Han som spanderte sjokolade på meg kom fra Ålesund, og
hette Vinum. Han fortalte meg om så mye da jeg lå og gomlet i meg Firkløver
på teppet hans. Jeg ble senere flyttet til en annen avdeling og mistet kontakten
med han, men en dag, jeg lekte i sanden, ved hovedporten, åpner en mann ett
vindu i tredje etasje, og roper: ”Ingebrigt”! Det var han, med Firkløveren, og
der hiver han ut sjokolade til meg. Jeg hadde faktisk glemt ham, og jeg ble så
glad. Senere da jeg måtte holde senga igjen, kom avdelingssøster med en
beskjed til meg, fra ham. Han ville så gjerne se meg før han skulle reise sin vei,
så de trillet ham ned på gangen på gutteavdelingen. Der kunne jeg se at han
vinke til meg, og at han gråt. Han skulle flyttes på et annet sykehus, sa
sykesøster.
Jeg blir gutt
På c-posten forlater jeg jenter og damer, og flere søstre som jeg er så
glad i, også søster Else. Men hun kommer daglig inn til meg og klemmer meg,
og koser mye. Jeg blir så glad i henne, og ønsker at hun må ta meg med da hun
forteller meg at hun må reise. Jeg forstår ikke hvorfor hun må reise, og hun
forteller meg at hun har funnet en mann, som er glad i henne, og vil gifte seg.
31
Jeg slipper taket i hennes sølvkors rundt halsen, som jeg har lekt med så mange
ganger og sovner. Søster Else kom senere inn på den nye avdelingen min, med
fargestifter og mye godt i en pose, og forteller at hun har fått barn som er like
meg, så er hun borte fra meg, den vidunderlige Else. En kvinne jeg aldri
glemmer. Hun gav meg trygghet og kjærlighet.
En kveld det var halvmørkt, blir jeg trillet bortover gangen, gjennom en
stor lekesal med landskapsbilder på tapet på veggene, videre gjennom to
svingdører, og inn på en stor sykesal Jeg ser hodene på flere gutter som følger
meg med øynene. De som triller meg er veldig stille, og klapper meg på hodet
når de forlater meg. Det er natt. Stillheten henger i luften. Jeg ser meg rundt i
denne store salen, og ser med stor undring at alle har en blank potte på
nattbordet sitt. De store vinduene i taket, er forsterket med netting. De skulle
tåle å få snø og istapper ned på seg om vintrene. Det smalt skikkelig noen
ganger da de falt fra etasjene over. Veggene er brune nederst med plass for å
henge opp kurvene, og lysere oppe. Verandaen er delt i to med en vegg som
skiller de store guttene og de små guttene. Under glasstaket går ikke veggen
opp til taket, så en kan høre barna der når de snakker eller skriker. I den ene
enden av salen er der fire vasker med speil over og mange hyller. På gulvene er
det mørkebrun linoleum og i taket henger det store lampekupler. Det er høyt
under taket, med store vinduer som slipper inn mye sollys. En helt annerledes
sykesal enn den fra Martine Hansen og jente avdelingen. Det var plass til atten
- tjue sykesenger totalt der. I den del av fløyen på sykehuset lå to spisesaler, en
for pasientene og en for de ansatte. Der var og et tomannsrom for ekstra syke
pasienter og en dagligstue for sykesøstre. Der var et stort bad med tre badekar
og en dusj med mange dusjhoder i. Skyllerommet hadde to toaletter og en
klessjakt som gikk ned til kjelleren. Det var tusenvis av kakerlakker som
gjemte seg når vi åpnet luken. Ett lite kjøkken med matheis lå ved siden av vår
spisesal. Der smurte de skivene våre og vasket opp. Like ved var en utgang for
personalet som gikk ned til hovedkjøkkenet. Denne utgangen hadde en dør med
32
glass i og når det var vilter lek og løping, ble en gang to gutter sendt opp på
skiftestuen for å lappe sammen kuttskader og annet når de løpte på glasset. Den
ene kuttet pulsåren så blodet sprutet høyt opp på veggen.
Et "innblikk" fra den delen av verandaen der de minste lå. Bak søster Odlaug var en skillevegg inn til
de store guttene. Veggen gikk ikke helt opp og vi kunne følge med i alt som foregikk. De store vinduene
slapp inn mye lys. Her v ar det ikke lett og sove med foldede hender i lyse sommerkvelder.
Da, plutselig, slenger en gutt teppet av seg og reiser seg opp i sengen sin.
Rundt skuldrene har han et hvitt laken, i hånden et papirsverd. ”Jeg er
høvding!” skriker han ut. Alle guttene våkner og har pistoler og geværer av
papir. Jeg blir helt paff, og griper rundt den første som stikker meg med disse
våpnene. Jeg sier i fra om at nok er nok, dette må de bare slutte med denne
natten. Men jeg var kommet inn i gutteverdenen, en fantastisk verden av
tuberkuløse gutter, full av abscesser, smerter, med lengten etter mor og far, og
med en kraft av uendelig viljestyrke for å overleve hverdagen, fra tidlig om
morgenen til sent på kveld, hver dag, år etter år.
33
Vi blir vekket hver morgen med et kaldt kvikksølvtermometer i rumpa.
De som ikke får stå opp, blir vasket av nattvakten. Ved vaskene står stålbegre
med tannbørster og en stor bolle med kvikksølvtemperaturmålere i sprit.
Tannbørsting slutter de med siden, fordi de blir blandet sammen og er
smittefarlige. På brødet, fikk vi ofte kvitt sukker. Slik at vi som lå der i flere år
fikk hyppig bekjentskap med ”Karius og Baktus”. Min første ordentlige
tannlegetime i heimbygda noen år senere avslørerer at jeg har store skader på
tennene. På sykehuset dukket det opp en tannlege noen ganger. Kan huske ham
to ganger på den tiden jeg var pasient.
Tannlegekontoret lå i tredje etasje i det nye bygget bortenfor røntgen på
høyre side. Det var veldig trangt fordi det var så mye papirer lagret i hyller på
veggene. Jeg hadde tannlegeskrekk fra første dag, grunnet stygge historier om
denne ”pineren” fra mine sengekammerater. Dersom jeg satt stille og ikke gråt,
skulle jeg få en eske med borrer av tannlegen, og det fikk jeg. Alt var såre bra,
og jeg hadde noe å leke med.
Men tilbake til sengen min.
Sengen er av jern, den er hvit og malingavskallet etter lang tids bruk. På
sengen min henger en hvit tøypose med personlige eiendeler. Bak henger
kurven som viser den medisinske tilstanden. Dynen, oljelakenet, stikklakenet
og trekassen i bunnen av sengen skal bli min krybbe, i mange år.
To brune øyne i et smilende ansikt kommer mot meg, bøyer seg ned og
gir meg en klem. Hun skal passe godt på meg og alle guttene sine. Det er søster
Ingrid. Hun er avdelingssykesøster. Hun skal bli mitt holdepunkt i mange år.
Om kvelden i halv sjutiden er det høytlesning fra barnebibelen. Alle må
be tre bønner, og synge en sang. Den første bønnen begynner slik: Fader Vår,
så, Kjære Jesus la meg få være en av dine små, og tilslutt den tredje bønnen:
Velsign oss Gud fader, velsign oss Guds sønn. Til slutt må alle folde hendene,
lukke øynene og tenke på det de har hørt. Men når solen skinner så nådeløst
gjennom vinduene i taket, da nytter det ikke. Da går tankene ut i stedet.
34
Søster Ingrid er snill. Mange ganger, om kveldene, forteller hun historier
til oss til de fleste har sovnet. Det er ikke alltid jeg forstår hva hun snakker om.
En tid lærer hun seg engelsk språk av fru Hambro, den første lektoren i Norge
og søsteren til den kjente stortingsmann, Carl J. Hambro. Da leser hun på
gloser, kveld etter kveld, halvhøyt, før hun går opp på sitt rom.
Jeg blir flyttet til vindusplass hvor jeg kan se hele sykehuset og sjøen. De
som ligger og ikke får lov til å være oppe, får de beste plassene. Det er
fantastisk å ligge ved sånne vinduer når solen skinner, det er ikke mere en ca,
to meter til bakken nedenfor. En sommerdag kom en hel masse med leger på
besøk, de var tretti, førti menn. Det skal taes bilde av alle, så de stiller seg på
rekke og rad langs gjerdet ved sjøen. Jeg konstaterer at alle hadde fått måne
unntatt én, som var afrikaner. Søster Ingrid hadde sagt til meg en gang at de
som leser mye og er veldig kloke, mister håret sitt. Jeg hadde spurt henne om
hvorfor overlegen hadde måne.
En stor varebil kommer hver dag og lesser av brød og andre varer.
Hovedkjøkkenet ligger under gutteverandaen. Bileksosen kommer inn i
sykesalen dersom det tar lang tid å losse varene. Verre er det når gartneren
sprøyter alle rosebedende i hagen og noen trær med noe hvitt pulver som ligger
som en tåke over området.. Da ble jeg kvalm og måtte kaste opp noen ganger,
og de stengte alle vinduer til vi ble friske igjen.
Det er masse kakerlakker på verandaen når jeg kommer dit. De kryper i klærne
våre og i sengene. En dag har de voksne en skikkelig storaksjon. De sprøyter
hvitt pulver over alt. Men de dumme dyra, de kommer igjen, krypende over
gulvet. Vi guttene bryr oss ikke om det. Vi bygger et fengsel av Lego- klosser
og murer noen av dem inn. Der har vi i fluer og humler som vi fanger i vinduet.
Etterpå henretter vi kakerlakkene under en stor seremoni. En annen lek er å
slippe ned en bok fra sengen og treffe dem midt på ryggen. Dagene går sakte
og jeg ligger mye under dynen og leker at jeg ligger i telt. Jeg fabulerer om
mye i mitt frodige guttesinn. Jeg er veldig glad i å plystre og synge når jeg
35
ligger der under mitt hvite lakentelt, og det hører jo alle. Jeg får fysioterapi av
ei snill høy dame. Hun kommer og triller meg opp i tredje etasje der overlegen
har sitt kontor. I en bås ved siden av, løfter hun på beina mine gjentatte ganger.
Men så skjer det noe dramatisk.
Fysioterapeuten og overlegen kjefter på hverandre så jeg nesten blir redd. Jeg
får ikke mer fysioterapi. Senere treffer jeg henne på den lille butikken ved
småkaien og får være med henne på sin hybel i samme bygget, og jeg får brus
og kaker av henne. Men historien slutter ikke her. Mange år seinere sender jeg
inn et dikt i en avis under fullt navn, og hun leser det og tar kontakt med meg.
Da er hun gammel dame, men husker meg meget godt. Vi skriver en stund med
hverandre til hun blir tyst.
Selv om dagene som oftest er lange, så hender det at vi gjør natta
kortere. Da snakker vi mellom sengene om så mye, de nye guttene har alltid så
mye spennendes å fortelle oss.
Der får jeg høre, at de lengter så mye etter pappa og mammaen sin, eller
en kjæledegge som hund, bamse eller noe annet. Jeg lytter og får høre mye rart
fra barnemunn. Det gir en ro i mitt sinn. Jeg er redd, alltid redd om natten. Jeg
ser at det står noen ved sengen min som vil meg noe vondt. Jeg ser ingen, men
hjertet banker hardt for de demoner som ligger under senga eller lurer ved
sengegavlen. Jeg har en spesiell måte å dempe redselen på. Jeg legger hendene
rundt det ene øyet så det ikke ser. Da halverer jeg redselen og finner en viss ro.
En dag kommer oversøster og søster Ingrid og kjører meg inn på badet.
De vil at jeg skal synge en sang for overlege Trapp Meyer som skal gå av, og
da skal jeg få ny pyjamas og noe godt som gave. De øver og øver med meg.
Badet er et pent sted å øve. Det klinger så fint mellom de fliselagte veggene.
De lærer meg sangen; Alltid freidig når du går. Så må jeg bukke og synge om
igjen.
Så kommer den store kvelden. Jeg ligger i sengen min og sover i helt ny
pyjamas med teddybjørner på. Oversøster og søster Ingrid vekker meg og
36
legger en stor blomsterbukett i hendene mine. Så leier de meg inn i det store
besøksrommet. Jeg må myse med øynene når jeg kommer inn. Det er tjukt med
røyk der inne, og masse mennesker som sitter og spiser. Jeg synger og leverer
blomsten. Alle klapper og synes det er rørende. Etterpå får jeg pærer og epler
med meg i sengen min. Jeg legger de i den hvite tøyposen på og er et minne
rikere.
Men de gir seg ikke med det. Alle sier at jeg synger så pent. Og jeg må
øve inn en ny sang jeg skal synge på juletilstelningen på julaften. Da samler de
alle pasienter som ligger i senger og er oppegåendes av barna på en stor sal i
tredje etasje i den nye bygningen. Etter en stund hjelper de meg opp på en stol
så jeg ser utover på alle. Jeg synger to vers av salmen, Hans navn skal kalles
Jesus, jeg er kjempeglad når det er over, for like fremfor meg sitter noen jenter
og kniser. Men uansett; alle de julehøytider jeg fikk oppleve på Hagavik gjorde
et uutslettelig inntrykk på meg.. Da var det et kjempestort juletre som sto
pyntet i den store lekesalen. Det var høyt under taket, så det virket enormt på
meg.
Juletrefoten var bygget inn med mose og granbar og pyntet med
pappfigurer av de vise menn, krybben med Josef og Maria. Jeg krøp med
armene mine inn på lekesalen, lå på gulvet og kikket stum av begeistring på alt
som glitret.
En episode må jeg nevne som var dramatisk på selve julaften. En ung
mann spilte på ett trekkspill og skapte stor begeistring. Da vi skulle kjøres ned
igjen på avdelingen med heisen julaften, skulle en voksen mann følge oss. Han
hadde tydeligvis likt trekkspillmusikken og begynte å spille trekkspill på
heisknappene for å ”imponere” oss. Heisen datt med et brak ned forbi den
etasjen vi skulle av, og stoppet med ett kraftig smell. Flere hjul hoppet av senga
og vi hylte og skreik. Etter en tid ble vi heist opp til første etasje av
maskinisten som begynte og kjeftet på den mannen som var ”heisfører”.
37
Jeg fikk alltid mange julepakker fra familien min, men det var gutter som
ikke fikk en eneste pakke fra mor og far sin. Noen fikk bare en eller to pakker,
mens noen senger bugnet av gaver. I slike situasjoner kunne søstrene kjøpe og
lage julegaver til dem som ikke fikk og prøvde slik å gi dem masse kjærlighet i
julen.
Neste jul måtte jeg også synge, men da kom jeg til å synge første verset
to ganger, begynte jeg å gråte litt, og det gjorde det ikke bedre at de småjentene
som sto framfor stolen jeg sto på geipet til meg og gjorde grimaser Senere på
kvelden kommer oversøster og vil at jeg skal synge for de voksne. De skal ha
en fest, men jeg vil ikke. Jeg er så lei meg for at jeg har sunget feil. Da bøyer
hun seg ned og sier; ”Du må ikke nekte å synge om Jesus, for han skriver det
opp i den boken han har der oppe, at du ikke har vært snill.” Det skremte meg
til å synge. Heldigvis klappet alle begeistret.
Han sto på stolen, en pyjamas kledd gutt. Han sang med klokkeklar stemme
til de kvite senger med syke barn, og sykesøstre i kvitt
Julen skulle ringes inn, med budskapets røst, om Jesus, som ble født.
Hans navn skal kalles Jesus. Han er et frelsernavn
”Du kommer til himmelen du gutt, du synger så fint”
Hans navn skal kalles Jesus, han er et frelsernavn, sang han
Atter en gang.
Syng du, syng om himmelen. Der er gater av gull, og ingen
smerte.
Rød i kinn sov gutten, i en jernseng med fire jul
på sengen hang kurven for temp, urin og bæsj.
Loggen for livsstatus.
Hånden holdt rundt en appelsin med nellikkspiker i
Mens hans tre små søstre, langt der borte
sov trygt i et trønderlån, hos mammaen sin.
Noen ganger følte jeg meg ensom og forlatt, og syntes jeg hadde det
svært så dårlig. Da ba jeg til Gud og englene om hjelp. Det er jo det vi har lært
hver dag. Bønnene er enkle og naive. Jeg hadde ikke en mor og fars hånd å
holde i, og søstrene var gått for dagen, verandaguttene var alene om natten. Vi
38
hadde fått en overhaling av oversøster, da vi brukte ordet ”jøss”, og ”guuud så
pent”. Disse ordene lærte vi av nye pasienter. Oversøster mente at disse ordene
var forkortninger på Jesus og Gud, og var da banneord.
Du Gud og Jesus, jeg har ikke vært snill
har bannet i dag
Sa bare: ” jøss” !
Jeg visste ikke det var ett stygt ord om deg, Jesus
Du og Gud, tilgi meg, jeg misbrukte navnet ditt
jeg sa; å guuud så pent
Jeg forstår det er mye å lære for meg
Men kan du sende tusen engler til jorden
Og passe på meg i sengen. Jeg er så redd om natten.
Når alle sover.
Jeg har så vondt i ryggen
og liker ikke melk
Lover å ikke banne mer. Skal alltid folde hendene mine
og lukke øynene og sove
når søstrene sier det
Amen
En kveld kommer søster Ingrid bort til meg og spør om jeg vil synge
julesanger for en gammel dame som ligger for døden inne på dødsrommet ved
siden av gutteverandaen. Men jeg er livredd for dette rommet. Jeg vil ha med
meg en gutt, som støtte. Den gamle damen har hvitt hår. Hun ligger i sengen
med foldete hender, hun er mor til forvalteren til sykehuset. Vi synger den fine
sangen som hun spesielt har ønsket seg, ”Vi vandrer fra hver en verdens krok”,
den hadde vi lært så mange kvelder før jul. Den gamle damen dør senere denne
kvelden. Vi kan høre når sengen hennes blir trillet ut og svingdøren til storsalen
slamrer igjen. Hun skulle opp på likhuset med grønnkledd eføy på veggene, vi
hadde det i våre fantasier som skrekkens hus. Noen dager før hun dør, holder to
jagerfly en oppvisning i luften over sykehuset med bulder og brak. ”De er nær
slekt av den gamle damen,” fortalte søster Ingrid oss.
Etter det synger jeg ikke mer. Jeg blir sykere og mister førligheten i
begge bena mine. Jeg blir lam.
39
Bena mine blir iskalde og følelsesløse. En lang tid i gipsskål ligger
fremfor meg. Ser i det hvite taket. Om dagen får jeg ligge litt på magen med en
pute under magen, helt i ro. Men helst skal jeg ligge i gipsskålene Fotbladene
mine er presset mot en trekasse.
Hovedvisitten med overlegen kommer ikke hver dag. Han risper meg
under fotsålen og banker på knærne mine og registrerer om det er mer liv enn
ved forrige legevisitt. Sånn går ukene og månedene.
I sengen ved siden av meg ligger en gutt som har hoftetuberkulose og et
stort sår på hoften som de skifter på mange ganger om dagen. Han gråter hver
gang de tar av bandasjen. Særlig når bandasjen har grodd fast i kjøttet. Jeg ser
at såret er stort, rødt og djupt. Rundt såret har jodbensinen farget huden i en
slags oransje farge. De vasker såret forsiktig med små, hvite kompresser. Så
drysser de på et gult pulver. De trøster ham hver gang, for dette er svært så
vondt. En gang må de skrape for å få vekk daukjøtt, men da får han narkose.
Jeg fryser hver gang de kommer med stellebrettet, med sakser, plaster, flasker
og bandasjer og lukten av sprit. Den lukta har fulgt meg i livet.
Såret var betent av tuberkulose
Det var på en guttefot, han var alltid
blid
Han lå i sengen ved siden av min
Han var fra Etne
Når tiden for skifte av bandasjer kom
ble han kvit og skjelven
Det åpne sår inn på hoftebein,
rant av materie
Det skulle renses, med kjærlighet, tre ganger dagen
Men gråten fra han lammet min sjel
Jeg takket englene at jeg ikke var han fra Etne.
Mange av de som har en kort syk fot og en lang fot blir operert i den
friske foten. Legene setter inn kramper for å hindre den friske foten i å vokse,
så den syke foten ikke blir så mye kortere. Før operasjonen får de klyster om
kvelden og en tablett om morgenen som gjør dem søvnige. De blir trillet inn til
40
oss mens de sover dypt, og som regel stikker det opp en svart gummislange av
munnen deres. De lukter eter, og vi kaller det for sykehuslukt.
Søster som er med, klapper gutten på skinnet og roper om han er våken,
og tar ut slangen fra munnen. Da kaster de opp ett par ganger, og så er det over,
for denne gang. Mange av dem blir operert mange ganger.
Det kommer en gutt fra Grekenland med skade i hoften sin. Han har
rømt sammen med faren sin fordi det ikke er trygt å bo der. Sykesøstrene
klapper og ler for hvert norske ord han lærer. Han óg må opereres i den friske
foten sin mange ganger for å sette inn kramper. Det hindrer foten i å vokse fra
den syke. En dag kommer legevisitten og sier at de vil prøve å operere ham
enda en gang. Da gråter han fælt. Alle ligger stille og er lei seg. Han vil ikke ha
mer narkose. Han forteller at han føler at han blir kvalt hver gang Jeg synes så
synd på han, men det er ingen annen utvei.
Gutten fra Grekenland blir flyttet opp på voksen avdelingen fordi han er
litt eldre enn oss.
Torsdager er badedag og skifte på sengene. De som ikke kan gå, blir lagt
i et stort badekar noen ganger. De som ikke er lamme i beina, står i en felles
dusj. Der er det plass til fire, fem gutter. Vi blir vi smurt inn med grønnsåpe og
skrubbet med en håndkost.
Vi utforsker hverandres tissemenn og drar og sliter i dem som i
hestetømmer.
Jeg husker et år da vi oppdaget at en av guttene hadde fått små hår rundt
tissen sin og vi ropte på søster for å vise det fram. De kavet og ropte at nå
måtte vi være ferdige i dusjen, men jeg lurte fælt på hva dette var, for vi lekte
mye med denne tissefanten vår.
En lek var å holde forhuden tett og tisse til en måtte sleppe taket. Da var
kunsten å komme lengst ut på gulvet med spruten. Kanskje litt rart, men om
natta husker jeg en gang vi skulle ha en tevling om hvem som kunne drikke tiss
fra pottene uten å spy. En som heter Gunnar vant. Han klarte to munnfuller fra
41
sin egen potte før han ble hvit i ansiktet og blå på leppene. Han var da
verdensmester og hadde vår sympati den natta. I veggen mellom store og små
gutter er det ett hull for en kabel med strøm til juletrebelysningen inn på den
andre avdelingen. Jeg husker så godt en natt da vi bestemte oss for å binde en
hyssing fast på tre, fire pissepotter inne på smågutt avdelingen. Hyssingen dro
vi i og pottene skulle da ramlet i gulvet med sitt innhold med bulder og brak.
Vi ventet på nattevakten som kom mellom klokken ett og to. Vi var så spente
på hva oversøster og søster Ingrid ville si at vi småskalv i våre hvite senger.
Vakten kom inn, og vi drog i hyssingen. Hun skreik og hylte slo på lyset og
vekket alle guttene. Etter en stund, slo hun av lyset, og vi fikk ikke kjeft neste
dag. Hun hadde nok rapportert det, men så humoren i denne hendingen. For
meg var dette en utrolig spent og ny hendelse som jeg ikke ville ha vært
foruten.
Av og til kommer ”husfliden” som lærer oss mye rart. Jeg får strikke
hestetømmer og flette i peddig. Det blir mange skjeve kurver og annet. Før jul
får vi lage julekurver.
Jeg husker en jul spesielt godt. Vi ligger og strever med julekurver når
de triller inn en gutt som heter Ole. Han ligger på et tomannsrom, som heter
”O”. Der ligger de som er svært syke og må ha ro. Noen ganger er de sammen
med oss og Ole klipper og limer. Neste dag kommer søster Ingrid inn og
forteller oss at Ole er kommet til himmelen og har det så godt, for der er det
ingen som har vondt. Vi gutter fryktet dette rommet. Dit ville jeg aldri.
Søndager er den store besøksdagen, for de som har foreldrene sine i
rimelig nærhet. De heldige blir trillet ut på en stor lekesal. Der får de leke og
kose. Vi er alltid syv, åtte gutter som nesten aldri får besøk. Vi må ligge rolig
og lytte til musikken fra en stor høyttaler oppe på veggen.
Jeg har hørt på mange hundre timer med hardingfele og annet tøys den
tid jeg lå der og ventet på at guttene som hadde hatt besøk skulle komme inn
igjen med noe godt til oss. Enkelte delte broderlig. Noen av foreldrene fulgte
42
sine barn inn i på avdelingen når visittiden var over. Samtidig fikk de se de
barna som ikke fikk besøk. En av dem jeg husker best var mor til gutten som lå
med ett håndkle over ansiktet og kastet overkroppen sin frem og tilbake på
jenteavdelingen. Hun spanderte masse godt på oss og hadde alltid pene klær,
rødmalte, pene lepper. Henne snakket alltid søster Ingrid om fordi hun var så
snill mot alle.
En dag får alle hver sin pakke fra Amerika med ett rødt kors på. Den
lukter amerikansk, en deilig søt lukt. I pakken er det tyggegummi, blyanter av
alle slag, klinkekuler og masse annet. Blant annet er det kopiblyanter. De
spytter vi på og blir helt blå i munnen. Da tar de dem fra oss og alle må skylle
munnen med Stomatolvann. Vi synes gaven er så fin. Vi føler oss rike og kan
gomle på tyggegummi og trille klinkekuler på lakenet. Det var en
kjempeopplevelse og et minne fra Amerika
Så kommer natten. Hver natt er vaktene borte omkring tre timer. Det
sitter ei søster alltid på vaktrommet på C-posten, men mellom oss er det to
svingdører og en lang gang og dør inn til gutteverandaen. Vaktene kan derfor
ikke høre noen lyder Vi kunne ikke ringe på vakten dersom det skjedde noe
med en pasient, ingen snor å trekke i. Jeg husker det var en liten brun kasse
med noen gule skilter med nummer på ute i gangen ved jenteavdelingen, men
den virket vel ikke, for den bare hang der oppi taket ved vaktrommet uten at
noe skjedde.
Da natten kom, sklei vi ned på den brune linoleumen og krøp bortetter
gulvet og lekte mellom sengene, blant enslige kakerlakker på vandretur. Jeg
kryper snart raskt bare på armene med bena på slep. Siden ble radiusen utvidet
til gang og do. Gulvene i den gamle trebygningen knirker så kraftig når en vakt
kommer, så ingen kan komme brått på oss. Vi vet når brannvakta går runden.
Da smeller det i veggen når han vrir om nøkkelen i uret sitt, til samme tid,
presis, hver natt, i mange år. Jeg likte lyden. Det var noen der ute som passet på
meg. Det nye livet om natten utvikler seg og blir en del av livet vårt.
43
Noen ganger slipper vi dyna ned på den ene siden av sengen og
stikklakenet ned på andre siden. Da får vi hytte under sengen. En av guttene sa
at vi måtte ha mat. Han kan gå på bena sine og finner veien ut på kjøkkenet ved
siden av gutteverandaen. Han kommer tilbake med en hel brunost og
brødkniven. Osten blir delt og spist under sengene i spenning. Mørket og
angsten for at noen skal komme inn, gjør sitt til at spenningen er på topp.
Etterpå drar jeg meg opp i sengen igjen og legger meg ved siden av gipsskålen
og klemmer en pute inn til meg og sovner. Jeg er helt overbevist om at englene
med pil og bue står rundt sengen min. Jeg er bare lett våken når sykesøsteren
går rundt. Hun kjenner på pannen min og legger meg stille tilbake i gipsskålen.
Mine lamme ben sover videre og samler krefter.
Når nye gutter kommer bruker de natten til å fortelle nye historier fra
utsiden av sykehuset. Jeg sluker alt. Litt etter litt går det opp for meg at vi er
unormale i kroppsform. Jeg er lam i bena, og har pukkel på ryggen. Noen
halter av gårde. Sånn er ikke guttene utenfor, ikke jentene heller. Jeg er
misunnelig på de friske.
Helge ligger og venter på ny nyre og har tub i ene hofta si. ”Da kan de
sage av pukkelen på ryggen min og sette inn en ny flat rygg på meg”, tenker
jeg, og presser inn brystkassen, sånn at jeg ser lik ut som de andre. Disse
fantasiene gir meg trøst. Jeg tror helt og fast på dette. Fordi Helge skal få ny
nyre, kan de hjelpe meg også.
44
Et knippe verandagutter. De største bakerst, de minste foran. Bildet taler for seg hva gjelder
ansiktsuttrykk. Bildet ble tatt av min mor da hun besøkte meg første gangen. Bakerst ser en litt av
kraftverket som forsynte sykehuset med strøm.
Så kommer det atter en fin sommer. De fleste av guttene er ute og leker.
En dag kommer det to sykepleiere og bærer meg ut i hagen i et ullteppe og
legger meg ned i singelen, blant roser og busker. Jeg får sjokk av alle lydene,
luktene, solen, vinden og måkeskrik. Over meg er det himmel og skyer og ikke
sykehustak og lamper, som er det eneste jeg har sett til nå. Jeg glemmer aldri
denne dagen. Det har brent seg inn i mitt sinn som den absolutt største
hendelsen i mitt liv. Hjertet mitt jublet for første gang av ekte glede. Det var
45
helt vannvittig. Jeg lå i øyeblikkssjokk over at hagen gav meg juveler, den gav
min guttesjel en eksplosiv naturopplevelse. Jeg skriver her et fabeldikt i glede:
Markene
bugner av
Krysaliner
omgitt av bølgende
akser
i sommerstuen
på kvite duken
med flettede
Karisiner, står
vasen med
Flontaliner
Solskinnvarmen
luften dirrer
spontant
jeg lukter
på Tillifol Crysamtum
den åpner mine sanser.
Jeg så en stor svart tordivel krabbe sakte forbi ullteppet mitt og jeg fikk
så lyst til å krabbe med og, pynte meg med bladene fra rododendronen som
blåste ned sine blader på den varme singelen i hagen.
Like bortenfor der jeg lå, var det ett kumlokk De to vaktmestrer
Hausbakken og Askvik dreiv og staket med en lang stang lenge i kummen.
”Der slapp han,” sa de, og løpte ned til gjerdet ved sjøen for å se. Ut kom brunt
vann og masse dopapir i store mengder som satte farge på sjøen, helt ut til
Hovlandsneset. Kloakken kom rett ut av ett rør ved sjøkanten. Den gjorde at vi
lett kunne se flyndrer og annen fisk på svømmetur. Bunnen var nemlig helt hvit
av dopapir så langt øyet kunne se. Kloakken fra sykehuset ble senere lagt i rør
og ført ut på dypet.
Brått stiger feber og senkningen igjen Jeg får store smerter i lungene
mine. Årsaken er våt pleuritt i den venstre lungen. I all hast blir lungelegen
tilkalt. Han var krigshelt og het Eilert Eilertsen. Senere ble han ordfører i
Bergen. Han kommer med penicillin og stikker i låret mitt. Søster Ingrid tar
kontakt med min mor og forteller henne at jeg kan dø i løpet av natten.( Dette
46
fortalte de til meg, og min mor bekreftet det senere.) Rundt sengen min står det
mange sykesøstre i en ring. De ber til Jesus om at jeg må få lov å leve videre.
De ser ut som hvite engler som svømmer forbi. Jeg har høy senkning og ligger
i en døs.
Det må tappes vann ut av lungen min, det kaltes en pleurapunksjon. Jeg
skriker i redsel når jeg forstår det, og så triller meg opp på skiftestuen. Legen
som skal stikke, prøver og roe meg ned. En søster legger seg over bena mine,
og to andre holder armene mine, En tynn nål blir stukket inn i venstre lunge.
Den skal bedøve. Så kommer den store sprøyten. Den glir inn, langt inn, så
trekker de ut 15 ml, lett gulaktig exudat. Jeg ser de tømmer det ut i ett
pussbekken. Så stikker de ikke mer.
Den blanke stålspiss
på tuppen av en sprøyte
er klar for å hente død
Gutten er i dødsangst
brystbenet er blottet
reimene strammes til
øynene over kvite, munnbind er blanke
døden blir sugd ut
diakonissene lovpriser Gud
men gutten roper på
Mamma og pappa.
Jeg blir frisk i lungene igjen takket være penicillinet og dyktige leger.
Men jeg er veldig syk i ryggen fremdeles og ligger mye i en døs i sengen. Jeg
kommer meg sakte igjen og snart kan guttene fortelle meg at søstrene trodde
jeg skulle dø den kvelden. De lå musestille og lyttet etter pusten min. Jeg blir
flyttet inn på to mannsrommet ”O”, for legene synes jeg er for vilter og vil
prøve å roe meg ned. Det står i sykejournalen min. Jeg får senere inn en
romkamerat for selskapets skyld.
En dag får jeg en pakke fra mor med en klokke og et stort fotografi.
Bildet viser tre jenter og min mor. Jeg har søsken. Jeg syntes det er veldig rart.
47
Og dette med mor da, jeg synes hun er så pen. De leser i brevet for meg at jeg
har onkler og tanter også. Det er første gang noen forteller meg at det finnes
andre som er glade i meg enn søster Ingrid.
Jeg har ikke appetitt på mat, og søster Ingrid maser hver gang på at nå
må jeg spise, for da blir jeg frisk igjen.
Middagen min står urørt som vanlig. Denne dagen er min romkamerat
borte fra rommet. Søster Ingrid må løpe ut en tur og lar døra stå åpen. Da
kommer noen av verandaguttene bort til sengen min. De stiller seg på hver side
av sengen. Så setter de i gang å leke strenge sykesøstre. To stykker holder
armene mine fast og klemmer igjen nesen min. En tredje tvinger i meg maten.
Jeg prøver å svelge en stund, men holder på å bli kvalt. Jeg må nok ha besvimt
et øyeblikk, for når jeg kom til sans og samling ser jeg at alle lekene mine er
stjålet fra tøyposen på sengen min. Jeg er oppløst i tårer når personalet kommer
inn. De er sjokkert og har en skikkelig oppvask med alle på verandaen. Mange
av guttene har selv opplevd det samme, at de har blitt truet til og spise. De
videreførte sine opplevelser på meg. Men jeg kommer til hektene igjen omsider
og tar fatt i de som ikke har reist hjem, og krever min rett tilbake med sterke
hender. Slik er det blant guttene.
En gang i måneden må jeg på røntgen. Da kjører de meg ut på
skyllerommet og gir meg klyster Da har de masse såpe på en brun spiss som de
putter opp i endetarmen. I andre enden har de en hvit kanne som de holder opp
i været. I den er det vann. De fyller på og fyller på, til jeg er sikker på at jeg vil
sprenges i filler. ”Hold på vannet! Flink gutt,” maste de, men dritten kom ut
likevel før den skulle.
En dag sier de at jeg må ta røntgen av nyrene mine. Dette heter urografi.
Det betyr ingen mat kvelden før. Så må jeg ta avføringspiller. Søster Ingrid er
med og holder meg i hånden, for jeg skal få en sprøyte i armen med
kontrastveske. Den gjør meg varm i kroppen. Det blir et belte over magen min,
så stramt at jeg så vidt får puste. Hele kroppen min koker mens de tar bilder.
48
Jeg er ikke redd, for jeg kjenner alle som er i rommet. Bildene viser at jeg har
fått spredning av tuberkulose til en nyre.
Jeg må jeg begynne med en Streptomycin- kur. Det er en sprøytekur som
er over to måneder, et stikk hver dag. Jeg får godt kjennskap til hvem som er
god til å stikke, og ikke er flinke i det i det hele tatt. Streptomycinet gir en
kraftig eterånde ut av munnen i tillegg til døsighet, men den virker. Følelsene
kommer sakte, men sikkert tilbake i beina mine. De fortsetter senere med tretti
sprøyter.
Jeg kommer meg på beina igjen, så smått, men de er veldig svake. Jeg
må trene. De legger meg i et stort badekar. Jeg skal trene i vann sammen med
tre andre gutter. Vi ligger hvert vårt badekar i mange timer. Vi dukker under og
holder pusten og har det skikkelig morsomt. Leken er trening. Etter hvert som
de ser fremgang, får jeg offisielt krype litt på gulvet. I starten kun bare når de
skifter på sengen min. Etter hvert, litt mer. Jeg står og kryper om hverandre.
En dag ser jeg mitt snitt, når de voksne er travle, å stikke ut på gangen.
Jeg kommer meg inn på den store salen der foreldrene får møte barna sine. Der
i et hjørne i den store salen sitter det liten jente med mørkt hår og leker med
dukker. Jeg krabber bort til henne og vi sitter side om side og kler på dukker og
koser oss. Hun forteller meg at hun heter Jorunn. Neste dag krabber jeg dit inn
igjen for å treffe henne, men hun er borte.
Jeg ser henne aldri mer igjen, men jeg har henne så intens i minnet at jeg
aldri har kunnet glemme henne. Jeg ble sannsynlig vilt forelsket for første gang
i livet.
Vi som lå på verandaen hadde selvfølgelig ikke lov å ha dyr av noen art i
sykesengene, men vi lurte inn mange likevel. Kakerlakkene var en selvfølge.
De kom krypende sånn dann og vann over gulvet. De av guttene som hadde lov
å gå ute og leke, fant en kråkeunge som vi laget en eske til, og matet noen
dager. Søster Ingrid gav lov til det, helt hun fikk beskjed av oversøster, at dette
49
var ikke bra. Ellers fanget vi små krabber i fjæra, og hadde de i esker på
nattbordet.
En dag kom en schæfer hund rett inn til oss, den hadde hørt lydene av
barna. På tekjøkkenet vårt, sto det grisematspann, som hunden fikk spise av.
Hunden lå og sov ved sengene våre helt til søster Ingrid fikk vite at den var
farlig og hadde bitt voksne mennesker. Da hadde flere av guttene sittet på
ryggen hans uten at den knurret. Den ble hentet av eieren til slutt. Dette var
trist fordi vi ble alle så glade i den. En dag var det en katt som skapte bryderi
for sykehuset. Maskinisten tok den med seg og slo den i hodet. Så bandt han en
stein i bakføttene på den og dumpet den på sjøen ute på Hovlandsneset. Katten
sto opp ned fra bunnen og vi tittet daglig på den helt til den forsvant.
Ved siden av sengeposten vår er det to store spisesaler. Den ene er for
oss guttene, den andre er til betjeningen. Litt lenger borte i gangen ligger
dagligstuen for søstrene. Der har de sanger og bønn med jevne mellomrom for
de syke pasientene.
Alle guttene som kan gå må spise i den store spisesalen. Midt på veggen
henger det et stort bilde av dr. Gade, og på en vegg henger det ett stort maleri
av Jesus i Getsemane.
Det er tre lange spisebord i spisesalen vår. To er dekket med stålkrus,
ståltallerkener og bestikk. Hver morgen kommer en hest dragende med melk
fra bondegården, og tar grisemat med seg tilbake. Når vi åpner vinduet i
spisesalen hvor hesten står bundet fast i veggen utenfor, gir vi den Bergens
Tidende fra i går og brødskalker. Gårdsgutten lar noen gutter få lov til å sitte på
opp til bondegården av de som har lov til å være ute.
Vi hadde noen snørike vintre, og drengen på gården brøytet snø med en
treplog. De som var oppegåendes fikk binde kjelkene fast til hesten og ble dratt
opp til Hovland gård. Det var bratt ned igjen. Aking var og populært for
oversøster. Hun brukte den store kjelken som tok tre voksne personer, og
50
startet fra buss-stoppet før Hovland gård. Nede ved det røde huset som
maskinisten bodde i, var det en skarp sving til høyre og så en slak sving til
venstre. Oversøster var alltid den som styrte med en styrepinne av tre hentet fra
skogen, eller en langkost. Ferden kunne ende helt ut på Hovlandsneset dersom
en klarte begge svingene.
En vinter var det veldig kaldt en lang tid og sjøisen la seg på sjøen. De
oppegåendes guttene fikk streng beskjed om å ikke gå på isen, men midt på
dagen kommer det en voksen pasient i brun jakke og rødt skjerf om halsen.
Han går ut på isen ved kaien og helt ut til den store bøyen ett stykke ute som
båtene lå fortøyd til om sommeren. Da plutselig kommer oversøster og fru
Brinchmann Hansen løpende og jager ham i land. Senere på vinteren kommer
en liten skøyte med flagget på halv stang som sto akter på båten. Tre likkister
blir lastet på hestekjerren fra Hovland gård og fraktet til likhuset. Søster Ingrid
sa at det var to barn og en voksen som hadde druknet like ved. De hadde gått
igjennom sjøisen.
Først synger vi for maten. Så blir den store, brune tranflasken tatt frem. Vi må
svelge en illeluktende, grønn væske. Ikke alle klarer det og brekker seg, men
trusselen om at oversøster kan komme får alle til å svelge ned.
Når korken på tranflasken eller lokket på syltetøyglasset satt for fast for
søstrene, måtte jeg noen ganger hjelpe dem fordi jeg var sterk i hendene. Jeg
måtte bruke hendene mine til å flytte på meg da lammelsene kom i beina, så da
fikk de trimmet seg. Jeg elsket fisk, og spiste mange ganger porsjonen til
sidemannen som hadde problemer med å få den ned. Kjøttkaker var livretten,
men en ting tålte jeg ikke, og det var hvitt kokt flesk i suppen og i lapskausen
min.
Jeg liker all maten, bortsett fra hvitt flesk (og melk, som nevnt foran)
som alltid er i betasuppen. Jeg legger fleskebitene sirlig på tallerkenkanten,
noen ganger. Det blir kjeft å få, men det går.
51
Det er igjen betasuppe på menyen. Og jeg legger igjen flesket til side på
tallerkenkanten min. Akkurat da kommer oversøster inn for å inspisere alle
tallerkene. Vi sitter som tente lys. ”Spis opp maten din!” sier hun bestemt til
meg. Men jeg nekter. Da blir hun rasende. Hun drar meg med ut på
bekkenrommet. Der setter hun i gang med å tvangsmate meg. Hun holder meg
for nesen mens jeg hyler. Jeg brekker meg og spyr, men oversøster truer ned
mer suppe. Hun mater meg også med det som kommer opp igjen Til slutt gir
hun opp, og forsvinner. Denne hendelsen satte dype spor i meg. Jeg er
fremdeles fylt av hat. Mitt forhold til henne nådde sitt metningspunkt her etter
alle de krenkende opplevelsene jeg hadde hatt med dette mennesket. Også det
øvrige personalet hadde problemer med å omgås henne.
Vi så på søster Ingrid som vår mor og vi godtok ikke at hun hadde vondt,
så dette som jeg oppfattet som vonde ting mot henne, forklarer jeg her.
Vi hører ofte at søster Ingrid kaster opp på do. Lyden går rett inn på
avdelingen vår. Til oss sier hun at hun har så vondt i magen. En sykesøster
forteller oss at søster Ingrid blir syk hver gang hun må inn på kontoret til
oversøster. Hun sier at vi må være snille mot søster Ingrid. Det er hun som må
ta imot klagene, siden hun er avdelingssøster. I ettertid så jeg at vi ikke alltid
fulgte reglene for normal sykehusdrift, og det måtte få konsekvenser for
avdelingslederen noen ganger. Så mange gutter under samme tak og lite tilsyn
om natten, skapte mange utrolige situasjoner.
Legen mener en dag at jeg skal få lov til å stå opp noen timer, og tegner
en liten pil på sengekurven min. Oppepilen er tegnet med en grønn blyant.
Senere da jeg blir sterkere i kroppen får jeg en stor tykk grønn pil. Da kan jeg
være oppe hele dagen, og jeg er i lykkerus. Jeg nevner den røde sengepilen,
tegnet med spissen nedover, og fortalte i sitt symbol tragedien for pasienten.
52
En mor i fra intet
En dag får jeg beskjed om at jeg får besøk av en dame. Jeg må gå til
hovedinngangen, der er det et lite besøksrom. Mot meg kommer en dame i
mørk kåpe. Jeg undrer meg litt over henne, men går videre. ”Ingebrigt!” sier
hun, og tar meg i hånden. ”Jeg er din mor!”
Jeg synes det er veldig rart. Jeg ble stående å se på hennes mørke hår og
de brune øynene. Hun er veldig lik søster Ingrid.
Noe nytt er kommet inn i mitt liv. Noe som bryter den vanlige
hverdagen. Det er like fint som da pakkene kom i vakten fra pårørende, nesten
hver måned. Hun har med seg mange leker og mye godt, de få dagene hun er
på besøk. Vi fisker på kaien i de små hullene i betongen med ett-ørs angler som
vi hadde på sneglehus som vi fant i fjæren og tok flere småfisker. Jeg får mye
vørterøl. Vi slår hull i korken med en spiker så jeg kan suge inn det deilige ølet.
det var noe vi gjorde hjemme når jeg lå der noen år tilbake, og det var spesielt
populært når det var hull i korken. Vi spiser tomater med sukker på. En dag
kommer hun med en pølse i papir som hun deler mellom noen av guttene, og
kefirmelk på en flaske. Vi spiser og koser oss. Jeg synes hun er en veldig snill
dame. Nå har jeg også fått besøk av en mor som mange andre fikk hver uke.
Mor blir en uke på Hagavik. Jeg fikk vite av min søster at hun kunnet ha
kommet ett år før på besøk, men hadde ikke penger til det. De hadde satset på
at tre kviger som de skulle selge, ville skaffe penger, men de ble drept av ett
lyn på beite.
Sykehuset har en del robåter som de friskeste pasientene kan bruke om
sommeren. Vi guttene har en stor livbåt som seks gutter kan ro. Den fikk
sykehuset i gave fra en båt som gikk til Amerika i sin tid. Den lastes fullt opp
med gutter, i tillegg til to sykepleiere. De skal holde styr og kustus på oss så
båten ikke velter. Livvester fantes ikke, så vi satt helt i ro. Turene ble rodd
mange ganger over hele fjorden til en kanal der vi fikk lov til å vasse og plukke
53
krabber. Søstrene sprang rundt og telte oss opp rett som det var for å holde
kontrollen på de viltre krabatene i tangen og taren. På tilbaketuren, hendte det
at vinden var for sterk. Ei søster satte da åren opp i lufta med forkleet sitt
knyttet fast. Da kom det alltid en motorbåt og slepte oss inn til kaien.
Men jeg nektet å være med den første gangen. Jeg hadde fått den
oppfatningen at jeg ville synke ned på bunnen og aldri komme opp igjen Hver
gang jeg fisker småfisk kan jeg se sjøbunnen utenfor kaien. En sykesøster får
omsider lokket meg om bord i en båt. Hun ber meg holde meg for øynene,
lenge. ”Ikke se!” sier hun, mens hun ror utover et stykke. ”Nå kan du se!”
smiler hun. Jeg ser, og kan ikke se bunnen. Nå vil jeg bli sjømann.
Bildet er tatt fra Storholmen ved Hagavik. Jeg selv står på land. Båten kalte vi for storebåten. Den
hadde vært livbåt på en båt som seilte på Amerika. Søster Torill står midt i båten.
En pensjonert bussjåfør satt alltid og passet på med kikkert. Han het
Hagevik og bodde like ved landhandelen ved småkaien.. Søster Ingrid fortalte
at han hadde smuglet ut noen soldater som lå i skogen ved sykehuset i
54
begynnelsen av krigen. De ble lagt på gulvet i bussen hans, og ved en stopp
post ved Hovland, klarte han å bløffe seg igjennom ved at han pekte på
klokken sin gjennom vinduet til vaktene, og lot som han hadde dårlig tid. De
tyske soldatene vinket han derfor videre. Når jeg er inne på krigen så hadde vi
av og til bussturer forbi Ulven militæleir. Der så vi mange graver som tyskerne
hadde måtte grave opp igjen. De som tyskerene hadde skutt, skulle få en verdig
grav. Jeg elsket å høre fra krigen når søster Ingrid fortalte, og merket meg at
hun likte tyskerne svært dårlig. Hun sa også at fullemenn var like stygge. Det
var menn som drakk alkohol.
Småkaien lå på andre siden av sykehuset sin kai inne i en vik. Fra kaien
og oppover kom vi til et busstopp, men midt i bakken bodde Hagevik i et hvitt
hus. Han hadde et lite båthus nede på kaien der han bygget på en robåt. En
skøyte som vi kalte småbåten kom to ganger for dagen med melkespann og
varer fra en annen øy. Vi ble godt kjent med den motorlyden.
Kanskje hadde oversøster et snev av dårlig samvittighet, for jeg opplever
en sen ettermiddag på høsten at hun spør meg om jeg har lyst til å være med
henne ut på sjøen og sette line. Hun setter en stamp oppi robåten med line og
angler med agn på, og jeg skal sitte helt i ro bak i båten og se på. Det tar lengre
tid, enn hun beregner og mørket kommer. Der hører vi en skøyte komme, og
hun ror litt tilbake for å få slakk på linen sin, så den ikke kommer i propellen
på båten.
Det hele var en stor opplevelse for meg. Hun fikk visst fisk, men den
fikk jeg ikke se da hun var grytidlig ute og drog opp fiskeredskapen sin. En
kveld reiser oversøster og ei annen dame ut for å seile med søstrenes robåt.
Man kunne sette et lite seil midt i båten og de bar om bord noen steiner som
ballast. Noen timer etterpå kommer det en robåt rundt neset, og der sitter de to
damene og padler forsiktig mot kaien. Båten var helt fylt med vann, så vidt den
fløt. De hadde nesten kullseilt, og var glade for at det gikk så godt. De hadde
fått sjø inn over ripen og satt til knærne i vann. Søsteruniformskjolen var nokså
55
ulik den de brukte til dagen, der de vandret opp i parken etterpå. En senere
sommerkveld, kommer en motorbåt sakte tøffendes mot kaien. Den kjører rett i
kaistolpen med et smell og en av maskinistene løper til og vifter med armene til
ingen nytte. Sykepersonell kommer også løpende. Båtføreren hadde avgått med
døden like før. En hest med kjerre kom og fraktet han opp på likhuset.
Så er det ut på oppdagelsesferd og det fryktede laboratoriet som vi kaller
likhuset er målet. Vi er ute etter spenning, særlig jeg, som knapt har vært
utendørs på lang tid.
Likhuset er kledd med grønn eføy og har store, matte vinduer som vi
nesten ikke kan se gjennom. Jeg kan likevel oppdage at der er en benk midt i et
rom, dersom en klatrer litt opp på veggen. Benken er formet som et menneske i
midten. På baksiden av laboratoriet ser vi inn i ett lite kapell. Like ved, ligger
en liten kraftstasjon. Foran kraftstasjonen renner en liten elv som går inn i
stasjonen i en tunnel. Den munner ut ved havnen ved gjerdet rundt parken.
Under sykehuset tar den imot vaskevann fra vaskeriet og annet spillvann.
Dette er ett yndet tilholdssted for rotter. Oppe ved busstoppet ligger gården
Hovland som forsyner sykehuset med mat. Vi gikk ofte dit en periode til det
hendte for mye galt med guttene der. Bonden passet på oss så vi ikke gikk inn
til kyrne. Han var redd for at noen skulle komme til skade. Men grisene fikk vi
se ofte, de skreik og gryntet når de fikk mat. Rett utenfor fjøsveggen var det en
firkantet gjødselbinge full av grisemøkk, som var tynn som en suppe. Drengen
på gården var kjempesnill, og vi får gå litt opp på låven og hoppe i høyet. Han
blir senere stygt skadet i en maskin der oppe og blir borte over ett år. En dag
klatret en av oss opp på kanten av bingen for å tøffe seg, og glir. Han synker
ned til halsen. En av guttene får tak i armen hans og skriker etter hjelp. Bonden
kommer løpende når han hører skriket og får reddet han i siste liten. Etterpå går
vi nedover til sykehuset med Arne mellom oss. Han er helt dekket av
grisemøkk. Det lukter forferdelig av ham. Søster Ingrid og en annen
sykepleierske tar i mot oss nede på plassen. De brekker seg og spyr begge to.
56
Han blir kledd av ute og etterpå er det rett i dusjen med hann. Det lukta like ille
som når det er bekkensjau på manneavdelingen i andre etasje Gjennomtrekken
blåste drittlukten ned på gutteverandaen. Jeg syntes synd på de som vasket
bekken på skyllerommet. De sto i damp og drittlukt i mange timer hver dag.
Når jeg først er inne på bekken og skitt, så var det en gutt som slo meg i hodet
en dag med ett bekken ute på gangen. (da jeg passerte ham). Jeg seig i kne,
men jeg fikk reist meg, og slo igjen, og traff midt i mellomgulvet. Han svima
av en kort stund. Vakthavende assistentlege kom innom på avdelingen og lyttet
på han og konstaterte at alt var i orden, og gav meg skikkelig verbal
overhaling. Men han hadde slått først, så det roet seg ned. Gutten var nylig
innlagt og skulle vel markere seg i hierarkiet som rådde blant oss.
Jeg husker en gutt som foreldrene stakk av med. Han óg var nylig innlagt
for flekk på lungen. Han likte seg veldig dårlig og gråt mye. Han fikk besøk av
mor sin og søsteren en ettermiddag. De hadde med seg klær som de plutselig
kledde på han og stakk på dør. De ble stoppet av overlegen på bussen. Da var
de var på vei til Bergen. Gutten kom tilbake og ble lagt i sengen igjen. Søster
Ingrid passet på ham som en smed deretter når han fikk besøk.
Det kommer en mann fra Bergen og tar avstøpning av ryggen min, han
heter Steffensen. Han har tilholdsstedet sitt på gipsrommet i andre etasje der
føtter og rygger blir gipset. Jeg kaller korsettet mitt for jernkorsettet fordi det er
av tykt lær som er avstivet med flere kraftige stålspiler og med snøring
fremme. Dette holder overkroppen min helt i ro, og må på hver morgen dersom
jeg skal ha lov til å gå oppe. Magen blir da snørt sammen slik at jeg har
problemer med å puste. Korsettet er veldig varmt om sommeren. Jeg har
fremdeles mørke flekker på ryggen etter gnagsår selv om jeg kastet det for godt
i 1961 mot legens anbefaling. Jernkorsettet reddet senere ryggen min mot
slagskader i en trafikkulykke.
57
Rundt sykehuset er det en stor skog med flere utenlandske tresorter. Det
går en lang sti gjennom skogen, rundt hele sykehuset. (Den kalte vi skogstien).
Vi går dit så ofte vi kan, og kjenner hver et tre og hver en stein. For der skjer
det ting. Hvis vi er stille, kan vi se sykesøstre og voksne pasienter ta omkring
hverandre og kysse. Vi har ikke sett sånt før, og spør søster Ingrid, men hun
bare smiler under den stive uniformshatten. I den store skogen er jeg og guttene
lommekjent, for vi lekte der så sant det gikk an. Ute på Hovlandsneset lå et hus
som ble brukt til å oppbevare båter. Over huset var det et stort berg. Berget
hadde en sprekk på langs som vi kastet stein nedi. Det var et yndet utkikkssted
for oss når vi lekte indianer og hvit. En stund etter jeg hadde reist hjem, raste
det ned på båthuset og knuste blant annet den nye båten som overlegen hadde
bygget. Berget viste seg å være livsfarlig, og vi som hadde lekt der så mange
ganger!
En munter historie som kunne ha endt galt skjedde en søndags
ettermiddag i besøkstiden. Det hadde nesten blitt mørkt. Jeg og noen gutter sto
på baksiden av sykehuset ved vaskeriet og snakket. Der kommer det en
gammel dame i mot oss med en stor hatt på hodet med fjær i. Hun spør etter
hovedinngangen. Da den lå på andre siden av sykehuset, pekte vi på en snarvei
som var en liten dør personalet brukte. Ved siden av denne døren gikk en bratt
sleip tretrapp på utsiden, og som fungerte som branntrapp. Da damen gikk opp
trappen istedenfor å gå inn døra, ble vi stumme og da hun dukket opp på en
altan i andre etasje, ble det hyl og skrik fra betjeningen som var på vakt. Vi
løpte inn så vi ikke ble observert. Da vi var samlet til bønner og
barnebibellesing om kvelden, sier søster Ingrid at hun hadde fått i oppdrag av
oversøster og fortelle at dette måtte vi ikke gjøre mot gamle damer. Hun kunne
ha ramlet ned og slått seg i hjel. Damen med hatt hadde sagt at det var noen
gutter som hadde vist henne veien. Jeg pustet lettet ut, da hun ikke kunne
identifisere oss nærmere.
58
Søstrene hadde et fellesbad nede i kjelleren bak sykehuset. Der var
vinduene hvitkalket, så ingen kunne se inn. Hver gang de badet, skreik og lo de
på badet, så vi gutter ble rent så nysgjerrige på dette. Rett som det var hadde
de lukket opp vinduet litt for å slippe ut damp, og da var det mange spente
barneøyne som kikket inn. Vi så flere nakne rumper og mye annet. Dette var
utrolig spennende.
Noen ganger prøvde vi å fiske sjørotter. Det var en del sjørotter som
holdt til der kloakken gikk ut i sjøen. Jeg festet en fleskebit på den lille angelen
og firte ned til rottehullet. En dag tok den tak med en gang. Jeg rykket straks
til. Vi hørte den hyle for så å komme opp - springende mot oss. Vi løp av gårde
og prøvde ikke mer på det.
Av andre revestreker, var nok den verste den at en gutt lærte oss å lage
sprettert. Vi fikk kjøpt gummiringer til norgesglassene og klipte dem av. Selve
steinholderen var av kalveskinn, som en voksen mann på g-avdelingen gav oss.
Håndtaket var av tre som vi fant i skogen. Det begynte med at vi knuste de
fleste lampene i stolpene opp mot Hovland gård, og fikk en rasende mann etter
oss inn i skogen, men der lurte vi ham.
Senere på dagen står vi ved gjerdet i parken og skyter utover sjøen på
måker da en av oss sender en stein opp mot et vindu på manneavdelingen.
Vinduet får en stor sprekk. Da løper vi ut mot Hovlandneset hvor jeg ikke kan
dy meg og skyter en stein rett igjennom et vindu på båthuset. Det singler så
mye at voksne kommer løpende, og vi blir beordret inn på avdelingen vår. Der
står en sint oversøster med fler og kjefter og smeller.
Jeg og to andre får sengestraff i to dager. Overlegen og fru overlegen
kjefter på oss på visitten og jeg angrer dypt.
Vi nærmer oss middagstid, og om sommeren når guttene er ute, og
kanskje langt unna sykehuset, åpner de vinduet og ringer med en messingbjelle
for at vi skal komme og spise. Etter middag må vi legge oss og være helt
59
rolige. Helst sove i en time med foldete hender selv om solen skinner og vi
hører alle lydene utenfor. Jeg hadde det tungt mange ganger da.
Så får vi et kvikksølvtermometer i stompen, og kurven får sitt mønster i
grafisk fremstilling. Vi som har lang fartstid i sengen, dunker kvikksølvet opp
og ned så vi ikke alltid har feber, spesielt de av guttene som er oppegående. De
er redde for at de må holde sengen. På kurven står et kryss for at man har vært
på do, men kryss har vi alltid, vi vil ikke ut på skyllerommet å få klyster. Slik
blir informasjonen til legevisitten manipulert til det ytterste for at vi skal
fremstå som friske. Men feberblanke øyne lyver ikke. Sånn går dagene.
Skolegang
Noen timer hver uke må vi sitte i skolestuen og lære å skrive og lese.
Lærerinnen er en myndig dame som vi har stor respekt for. Hun heter fru
Brekke. Skolestuen ligger i andre etasje med vinduene mot kraftstasjonen oppi
bakken. Veggene er kledd med bøker da det også er et bibliotek. Midt i salen
står noen ekte skolepulter med blekkhus og en stor svart tavle bak ved
kateteret. Noen dager kommer det flere elever, og så blir noen syke igjen. Slik
gikk det med meg også av og til. Jeg fikk lekser når jeg lå i sengen. Dersom det
er plass i skolestuen, triller de inn noen senger. Det er Anton, vår portør, som
triller på sengene våre, en kjekk mann som alltid trøster oss når vi trenger det.
Jeg lærer å lese, og leser alt det jeg kan fra biblioteket og finner en hel verden
av helter og skurker. Jeg leser alt de har av guttebøker, og det er det mye av.
Det blir min psykiske avkobling. Og jeg drømmer.
Jeg lærte å skrive pent riksmål, men da jeg kom hjem og på skole i Surnadal,
var det ny skrift og nynorske ord. Det var som å begynne på nytt å lære og
skrive.
60
Jeg hadde lite skolegang og kunne ikke regne eller skrive rett. Jeg fikk derfor
hjelp av min onkel og søskenbarn på kveldstid for å nå igjen det tapte, og det
gikk fort.
Anton var ikke blid på oss gutter som fjernet stålkulene på hjula på
sengene. De virket som ett kulelager når han skulle svinge sengene. Anton fikk
selvfølgelig problemer når noen av hjulene sto bom fast. Maskinistene fikk noe
å holde fingrene i for en stund.
På den nye fløyen på sykehuset er det ett tårn med en sirene som varsler
brann. Hver fredag klokken tolv starter den opp og slåes av for kontroll. Jeg
spør Anton om vi kan få bli med opp i tårnet og se, og en dag da jeg var
oppegåendes, fikk jeg være med helt til topps i femte etasje. Der var det
ytterligere en trapp opp til dette mystiske tårnet. Og nifst var det å se, for i
snorer hang massevis av proteser og dinglet. Like ved trappen til tårnet, hadde
søster Torill et hybelrom. Hun hadde masse krøller på hodet og var veldig snill.
Hun ble alltid med båten vår ut på sjøen (når vi brukte livbåten på tur), fordi
hun var så god til å svømme. Hun ble seinere gift med en av pasientene.
Nede i porten i resepsjonen, sitter gamle søster Elisabet og styrer
telefonsentralen og sorterer posten. Mange ganger henger vi i luken for å se om
vi får pakker hjemmefra. De ligger på et bord helt bak i rommet. Vi vet av
papiret på pakkene hvem som har fått, så vi roper til den heldige når vi ser det
ligger en pakke fremme. Pakkene jeg fikk fra min mor, var det største jeg fikk i
mitt liv der på sykehuset. I den forbindelse opplevde jeg noe som jeg ikke kan
glemme. En fin ettermiddag like før vi ble ringt inn med messingbjellen, var
jeg og noen gutter i lek på Hovlandsneset. Så hørte jeg de guttene som ikke
fikk gå ute med meg rope at jeg hadde fått pakke fra mor. Jeg ble selvfølgelig
vill av glede og sprang så fort jeg kunne opp på verandaen. Da jeg kom inn så
jeg flere gutter og vakthavende sykesøster stå å le av meg. Jeg hadde blitt
narret og sinne og skuffelse veltet opp i meg. Sinnet mitt ble ikke rettet mot
guttene. Jeg ble kun sint på den sykesøsteren som lo av meg. Hun var i full
61
uniform, med hette på hodet. Jeg gikk ut igjen og gråt lenge nede ved
kjøkkenet av skuffelse. Denne episoden har jeg aldri kunne glemme. Min
oppdragelse sa meg at å lyge var en stor synd og at man kunne få en plass i
svarteboken dersom man syndet.
Søster Elisabet har fått tilsendt blader som hun ville gi oss, de bare lå
der og tok opp plass. Jeg husker godt at en av dem var Stjernerevyen, en tynn
avis som viste litt av brystene på damer. Vi diskuterte mellom sengene hva det
var for noe. Vi så at søstrene hadde daijer, men det kunne vi ikke spørre om.
Når jeg kom hjem den første gangen, lå jeg i sengen ved siden av min mor og
så hennes bryster når hun kom ut fra baderommet. Da jeg fremdeles ikke forsto
hva dette var, måtte jeg spørre Hun forklarte at jeg en gang hadde fått melk fra
disse to. Og jeg, som tross alt var ”litt opp i årene,” forsto ikke dette..
Så kommer dagen jeg kan få reise hjem for første gang. Datoen er den
27. januar 1955. Jeg er nesten 11 år gammel, men legene ville skrive meg ut før
jul. Jeg var en ekte verandagutt og ville ikke hjem. Jeg elsket mitt sykehus og
nektet og reise. Jeg ville heller oppleve kløvernissen og julepakkene med alt
det gode som var da, og reisen ble utsatt, står det i min sykejournal.
Mor kommer og henter meg, og vi har en lang reise foran oss. Først
nattoget til Oslo, videre dagtoget til Trondheim. Vi er framme i Trondheim om
kvelden. Etter en overnatting hos noen slektninger, reiser vi videre med
Mørelinjen til Surnadal.
Det er en kald vinter med masse snø som møter meg. Det er også et
utrolig miljøskifte med bare nye mennesker rundt meg. Jeg snubler litt i
løssnøen opp trappen med mor i hånden og kommer inn i en gang hvor det
henger en stor brun telefon med sveiv på siden. Videre kom jeg inn i en stor
stue med taket helt nede på hodet mitt, sånn føltes det, og en lysekrone midt i
taket.
Stuen er full av folk. Bestemor og bestefar, onkler og tanter. I en dør
over gulvet står det tre jenter og kikker nysgjerrig. Dette er søstrene mine. Jeg
62
er helt lamslått, og hvisker mamma i øret at jeg ikke vil være her. Jeg vil
tilbake til Hagavik kysthospital. Så begynner jeg å gråte. Da tar en onkel meg
på armen og bærer meg ut i kulden og fjøset. Han viser meg alle kyrne som
ligger og tygger drøv, og utedoen med masse rødrevskinn på veggene. Etterpå
viser han meg traktoren og snekkerverkstedet sitt.
Det går noen dager før jeg ble kvitt lengselen etter sykehuset, men mine
søsken steller så godt med meg at jeg blir ordentlig bortskjemt. Det første jeg
må lære er å kle på meg selv. For det andre må jeg lære meg å forstå
Nordmøre-dialekten. Det var en skikkelig nordmørsvinter med sprengkulde
slik at telefonstrengene på stolpene sang i vinternatten. Selv på 17.mai var det
snø.
Så kommer våren. Jeg er høyt og lavt på gården, men det tåler ikke
ryggen min. Smertene kommer igjen og det bærer mot en ny innleggelse på
Hagavik.
Da får mamma høre om en mann som helbreder med bønn og
håndspåleggelse i Bodø. Han heter Bratteng. Hun vil prøve dette som siste
utvei. En god nabo kjører oss dit i bil. Oppe på Saltfjellet må vi overnatte i telt.
Under hele den lange bilturen ligger jeg i en treseng bak i bilen. Vi kommer til
en stor gård med et stort hvitt bondehus, lik det jeg bor i på Surnadalen. Ei
tjenestepike med sort kjole og med hvitt forkle på magen viser oss inn i et stort
rom som har mange malerier og speil på veggene. På flere bord står flotte vaser
og mugger av sølv. Mor forteller at det er gaver fra folk som har blitt
helbredet. På venteværelset sitter noen damer og venter.
Den berømte helbrederen har langt hvitt hår og lange hvite barter. Hans
store øyne som ikke har glede i seg, ønsker oss velkommen.
Han tar imot mamma og meg på ett mørkegrønt kontor med en stor skrivepult
og en brun divan. Han hinker på en fot fordi den andre ligger i en merkelig
vinkel bakover på ryggen hans. Jeg blir redd, veldig redd og mamma blir
veldig rød i kinnene sine. Han forteller mamma om seg selv og hvorfor han har
63
disse evnene til å helbrede. Hun får vite at han vet alt om oss og min sykdom.
Det ser han uten at mamma har fortalt noe. Jeg blir lagt på divanen med naken
rygg, så begynner han å be høyt til Gud om at han skal få meg frisk igjen. Han
stryker med varme hender opp og ned på ryggen min. Jeg er vettskremt over
hele seansen. Jeg er like sjuk som før, men mamma måtte prøve dette siste.
Mange år senere hører jeg på Dagsnytt at Bratteng er død og at han var en
mann som hadde helbredet mange mennesker. Jeg skal være ærlig å si at jeg
tenkte mye på hvorfor ikke jeg ble helbredet, og det streifet meg helt alvorlig at
jeg hadde for mange anmerkninger i svarteboken i himmelen, eller noe sånt
som Gud ikke likte. Kanskje var det dette at jeg hadde den stygge
kroppsformen som tuberkulosen hadde vært skyld i!? Nei, vi var nok satans
barn og ferdig med det.
Høsten kommer til Surnadal. Den 18. august, 1955 må min mor igjen
pakke kofferten min. Jeg er 13 år gammel. Vi drar med buss til Molde og
videre med sjøfly. I Molde blir passasjerene fraktet ut til flyet med en
motorbåt. I Ålesund må det etterfylles bensin. I mens venter vi på en lang
flytebrygge mens flygerne står på vingene og fyller på drivstoff. Flyet flyr
veldig lavt for å komme under skyene. Det var masse turbulens og flyet rister
veldig. De fleste passasjerene kaster opp, det er en redselsfull lukt i kabinen. Vi
er begge to veldig slitne når vi endelig kommer til flyhavnen i Sandviken i
Bergen. Så blir det en lang busstur videre til sykehuset.
Bussen kjører ikke helt frem til sykehuset. Vi må gå av ved den
nærmeste holdeplassen og gå den siste biten. Mor tar et godt tak i hånden min.
I den andre hånden bærer hun kofferten. Jeg tusler med og kjenner hvor varm
hånden hennes er.
Vi kommer til en lang nedoverbakke. Mor stanser. Hun ser ned på meg;
”Klatre opp på ryggen min du, gutten min, så skal jeg bære deg resten av
veien,” sier hun, med sin gode stemme. Hun bøyer seg ned og jeg krabber opp
og tar et godt tak rundt halsen hennes. Jeg legger ansiktet mitt mot nakken
64
hennes og kjenner at hun er varm og myk. Jeg kjenner en god trygghet der jeg
klamrer meg til henne, den snille damen som er mammaen min, men som jeg
nesten ikke kjenner.
Det begynner å mørkne når vi omsider kommer inn i sykehusparken.
Plutselig åpner vinduene seg på verandaen og søster Ingrid roper og vinker;
”Velkommen tilbake, Ingebrigt!” Jeg blir så glad. Søster Ingrid klapper i
hendene sine, og smiler og vinker. Jeg vet at nå vil smertene i ryggen bli borte
igjen. Og nå vil jeg få fred fra alle de dumme, stirrende blikkene fra alle barna
og de voksne som var der hjemme. Overalt var de. I butikken, på bussen, ute på
veien, overalt der jeg gikk, stirret de. Men en ny verden hadde likevel åpenbart
seg for meg en kort stund, der oppe i Surnadal. Endelig er jeg kommet hjem.
Hjem til den hvite sengen min og til varmen fra sykesøstrene. Jeg ligger lenge
og ser på de brune veggene i rommet og vinduene i taket med netting i. Og jeg
tenker på mamma som har fulgt meg hit. Så sovner jeg. Mor får sove på
kontoret til oversøster, men før hun legger seg har hun nok vært inne på
avdelingen og kikket på meg. Neste dag reiser hun hjem med sjøflyet til
Molde.
De gir meg streptomycinsprøyter mot tubben hver dag i en periode. Jeg
blir døsig hver gang og synet blir dårlig av og til. Ut av munnen kommer det en
eim fra medisinen som nettopp er blitt sprøytet inn. P.A.S.- medisinen blir jeg
alltid kvalm av. Bare et korn som smeltet på tungen var fryktelig vond på
smak. Så snart jeg var i nærheten av en vask, tømte jeg den ut. Ellers gjemte
jeg den i en av mine tøyposer som hang ved senga og tømte den vekk om natta
da vi var konger på gulvet.
Hver måned er det blodprøver og urinprøver, mange må være sterile. Jeg
ble vasket med sprit der nede. De steller godt med ørene og klipper neglene,
men ikke tannstell. Søster Ingrid klipper håret på oss alle sammen. Jeg må
ligge på magen med hodet (nedover) i fanget hennes for at hun skal komme til
å klippe meg i nakken. Sykdommen har forandret skjelettet mitt slik at hodet
65
mitt er krøpet helt ned på skuldrene. Søster Ingrid brukte rundt en måned
mange ganger på å klippe alle guttene.
Så er det bare for meg å ligge i ro, bli vasket og stelt, se i taket igjen og
la fantasien ta over. Blant annet fløy jeg inn i tegneserieverdenen. For
tegneserier er det masse av på avdelingen. De små tegneserieheftene som heter
Vill Vest, med Kaptein Miki, Salasso og Windy, er mest populære. Og så er det
Seriemagasinet og Fantomet, med Sala Palmer og Ulv. Når julen kommer er
det Knoll og Tott, Ferdinand med Vangsgutane, og Haukepatruljen som er
herlig aperitiff for oss. Vi lagde papirfly og papirgevær av Bergens Tidende og
skjøt på hverandre mange timer fra sykesengene våre.
De månedene jeg har vært hjemme har det kommet noen nye
verandagutter, og andre har reist hjem. En av gamle guttene heter Svein. Han
hadde allerede ligget der i flere år før jeg kom. Så har han vært hjemme en
stund, men nå var han syk igjen. Han er rogalending. Jeg liker dialekten hans.
Svein er så flink til å tegne på blokken sin. Jeg ligger og ser på når søstrene
viser tegningene til legene. De smiler og liker det de ser. Jeg synes tegningene
er så godt tegnet at jeg er dypt imponert. En dag kommer overlegen og vil
spandere et NKS tegnekurs på Svein. Og det liker han. Svein tegner og sender
inn. Når tegningene kommer tilbake har Svein fått gode karakterer. Han har
kopiert maleriene som henger i spisesalen og brukt fargestifter. Etterpå får han
sprøyte lakk på. Det skal bevare bildet. Jeg får se på alle tegningene og jeg
kjenner lakken lukter så godt. En dag får jeg være med inn i spisesalen og se
på. Da ser jeg at Svein delvis ligger på et stort spisebord og tegner. Etterpå vil
sykesøstrene kjøpe bilder av ham, og da får Svein noen kroner i lommeboken
sin som han kan ta med seg hjem. Senere i livet blir Svein billedhugger. Han
legger igjen mange skulpturer opp langs kysten, og i bøker med sine tegninger.
Han får også spise ved kongens bord. Tenk at en verandagutt fikk smake på
konge adelens gjestfrihet.
66
Fremst til venstre står kunstneren Svein og jeg selv er nr 3. Dette bilde er også fra en 17. mai. Jeg fikk
aller nådigst være med på bildet selv om jeg skulle være sengeliggende. Vi var veldig stolte av
uniformene våre.
Det kommer en mann fra Bergen som vil starte en speiderbevegelse blant
oss. Han heter Arne og er veldig snill mot oss guttene. Det blir en spennende
tid for mange.
De deler oss inn i to patruljer; ekornpatruljen og ørnepatruljen. Alle blir
tatt i ed som gode speidere. Mor sender penger i brev til full uniform til meg,
og jeg er så stolt. En deilig avkopling fra sykehuslivet.
Svein tegner fanen. De voksne får tegningene over på geiteskinn. Når 17.
mai kommer står det en stolt gutteverandagjeng ute i sykehusparken med fanen
sin. Vi er krye som haner når sykesøster fotograferer. Og særlig jeg, for jeg er
egentlig for syk til å stå der, men får lov likevel, selv om det er fryktelig
smertefullt. Jeg vil ikke for alt i verden vise at jeg var svak. For Baden-Powells
ånd var kommet inn på gutteverandaen. Robert Baden-Powell med sin store
militære karriere og som reiste over hele verden, som dyrket sine hobbyer og
tegnet og malte, som laget et program for oppdragelse av unge gutter, og som
67
ble et speidersymbol for hele 1900-tallet. Han er med og gir oss mange gode
dager og mental styrke. Det kommer óg to damer som blir speiderledere for
jentene, men det husker jeg ikke hvorledes gikk. Disse to satt noen ganger i full
uniform på avdelingen når vi hadde lagt oss og fortalte historier til vi sovnet.
De kjente søster Ingrid fra før av. Men tilbake til han som vi ble så glade i.
Om julen hadde Arne med en kamerat som spilte på piano og som
klovnet til kjempebegeistring for oss barna. Når han var her på besøk, bodde
han i et rom i andre etasje. Om kvelden da søstrene hadde gått, kom han ned
snakket med oss på gutteavdelingen og han var oftest inne på
smågutteavdelingen. Der var det som regel noen som gråt litt, og han trøstet
dem. Siste gang jeg så ham var en sein kveld hvor han viste frem en stor bunke
med pengesedler som han skulle kjøpe seg en tobakksbutikk i Bergen for. Vi
stirret på disse pengene. Vi hadde aldri sett noe så fantastisk. Det var greit å ha
en voksen mann som gav trygghet når søstrene ikke var der, så jeg sovnet godt.
Søster Ingrid forteller om ei bro i Bergen som har blitt bygget; og at vi
guttene skulle få se broen og hjemstedet hennes. To grønne busser kommer en
dag til sykehuset. Jeg mener at de var eid av politiet og at speiderlederen kjørte
den ene bussen. Turen går til Bergen, over den nye Puddefjordsbroen og vi
stoppet utenfor stedet der Søster Ingrid hadde vokst opp. På tilbaketuren
stopper vi på Fanafjellet og raster. Søstrene koker kaffe og vi får mat alle
sammen. Vi får drikke så mye kaffe vi vil, og siden det er en ny drikk, så
drikker jeg mange kopper med fløte i. Bussene stopper på Os, og der kjøper de
is til oss. Det er min første is i livet, og jeg er i den syvende himmel. Men ikke
nok med det, det venter en stor og lang pakke til meg når jeg kommer tilbake.
Pakken inneholder et gevær av tre, helt lik de geværene vi hadde sett i bladene,
og mye godt. Den natten fikk jeg ikke sove av glede og den kaffen jeg hadde
drukket for mye av.
68
En gutt blir en dag kjørt inn på gutteverandaen. Søster Ingrid forteller at
han heter Samson og kommer fra en avdeling for voksne. Han hadde opplevd
at en pasient hadde dødd om natta. Det gikk ikke helt stille for seg.
Nattevakten oppdaget det ikke før om morgenen. Nå får Samson ligge på
gutteverandaen for å glemme denne hendelsen. Samson har tuberkulose i
lungene og får blåsebehandling. Jeg får vite at de blåser luft inn i den syke
delen av lungen så den kommer under trykk. Da får skadestedet ligge i ro, sier
de. Han kan besvime etter en slik behandling og må alltid legge seg litt på
sengen sin etterpå. Jeg husker jeg fikk banke litt på brystkassa hans og kjenne
at den var steinhard der det var blåst inn luft. Samson var en rolig stødig gutt
og hadde mer livserfaring enn oss andre, så han likte jeg veldig godt.
En gutt som ble innlagt for flekk på lungene sine hadde i tillegg
hjertefeil. Når en la øret inn til brystet hans, kunne en høre liksom en katt veste
når hjertet slo. I tillegg var han lilla på leppene sine. Lyden ble sterkere når en
ertet eller kilte ham. Søster Ingrid ba oss om å ikke være stygge med han, hun
tenkte på natta da så mange guttestreker kunne skje. Men han lå ikke der lenge
før de sendte ham bort, det var for risikabelt.
”BRAANN!, skriker noen av guttene. Så ser de lurt på hverandre. Da
hører de en liten gutt, Anders, som hylskriker inne på småverandaen. Anders
har opplevd brann hjemme og hyler hver gang noen roper brann.
Guttene mobber mye. De aner ikke hvilke konsekvenser det får for dem
som blir mobbet. Det er de sterkeste som bestemmer. De store er sjefene, de
setter dagsorden. Og det meste skjer om natten.
Ole er en annen liten pasient som ligger i sengen sin på småverandaen,
og skriker, som oftest om natten da han ser noe oppi lampen i taket. Vi tror han
plages med drømmer, og ber han tie stille. Senere skal det vise seg at det er noe
helt annet.
Jeg blir gradvis bedre og får oppepil. Da får jeg være ute med de andre
som er oppegående. Etter lang tid i sengen er utforskertrangen på topp.
69
Det er stille søndagsmorgen. Jeg går sammen med noen av guttene opp
til legeboligene. Plutselig kommer en lege ut og roper oss inn til seg, han er
reservelege og heter Madsen, Han har vært lege i Gaza, og kjøpte seg en gul
Opel da han kom tilbake til sykehuset og kunne konkurrere med overlegens
Mercedes, som var sort. Vi fikk ofte bilblader fra legene inn til oss, det var
amerikanske blader fulle av lekre bilder.
Kona hans har lyst gullhår og er meget vakker. Madsen og konen sitter
på kjøkkenet og spiser. De setter frem kaker og saft til oss som vi spiser med
god appetitt. Vi synes legen spør om mye rart. Jeg forteller om Ole som ser
syner oppe i taklampen. Da blir Ole flyttet til et annet sykehus. Noen måneder
senere når Madsen kommer inn på legevisitten, sier han; ”Dere har berget livet
til Ole! Dere fortalte meg om ham og da fikk vi undersøkt hodet hans. Vi fant
en hjernesvulst! Nå har han fått den fjernet på Rikshospitalet.”
Jeg må fortelle om en episode om høsten. Det var kommet rim på
marken og vi akte i den bratte skråningen ned fra likhuset. Der kommer dr.
Madsen med konen sin i armen og skal vise guttene at han kan ake på sine sko
like fort. Han faller på ansikt i bakken og begynner å blø mye fra munnen. Han
løper inn på sykehuset for å få hjelp.
Noen dager etter kommer han på legevisitten og viser oss en masse
strenger på tennene sine som han hadde slått løs. På overleppen måtte han sy
flere sting. Han var en liten helt for oss, denne legen.
Selv om vi lå i sengene våre kunne det hende at vi brakte sammen i
slåsskamp. De som hadde lov å gå på beina, skubbet sengene sammen og vi
delte ut noen slag og lugginger til de vi nådde fra madrassen vi lå på. En kveld
dette hendte, husker jeg ikke hva som var årsaken til at vi sloss, men en av
guttene var veldig snarsint og dette kan ha vært årsaken til episoden. Plutselig
hopper Kåre, en liten lyslugget gutt ut av senga og løper ut, han skreik av
sinne. Vi andre så ham komme inn igjen og at han kravlet opp i senga si igjen.
Han hadde med seg den kniven betjeningen har på tekjøkkenet for å skjære opp
70
brød med. Han vil stikke den i meg, men jeg får holdt armen hans og roper om
hjelp, og de kom raskt inn og tok ham. De kjørte ham inn på badet og gav han
mye ris på rumpen, for de blå flekkene satt lenge igjen.
Det er høysommer. Solen står høyt, og gir varme, håp, og nye krefter for
noen. Men jeg er igjen lenket til sengen. Jeg er veldig syk med høy senkning.
En eldre gutt som heter Harald, ligger i sengen ved siden av meg. Harald må
også ligge, fordi han har operert foten sin. Harald forteller meg at han har vært
på sykehuset her før, da han var spedbarn, og da ble han døpt her.
Dagen etter finner Lars og Per en tobakkspung med fyrstikker. Lars
gjemmer den i sengen sin. Det blir bestemt at vi skal røyke når kveldsvakten
har tatt runden. Solen er knapt gått ned, det er stille på gutteverandaen. Lars og
Per kikker seg omkring. Så begynner de å rulle sigaretter. De ruller til alle på
gutteverandaen. ”Tenk om vakta kommer!” sier Per, og er litt redd. ”Vi kan
bare si at det var noen soldater fra Ulven som har stått utenfor vinduet vårt og
røyka, når de ventet på kjærestene sine,” finner Arne på. De tenner på
sigarettene og røyker like fint som Hollywoodstjernene.
Plutselig hører vi skrittene til vakta. Skrittene stanser ved døren vår.
Hun kjenner røykelukt. Hun blir helt hysterisk. Hun river dyna av Lars, og der
ligger tobakken. Søster Ingrid og oversøster blir tilkalt fra hyblene sine.
Oversøster er helt rød i ansiktet. ”Legg den ene hånden på nattbordet, roper
hun ut. Så henter hun skrubbekosten fra badet. Hun begynner i den ene enden i
sykesalen. Hun denger løs på de små guttehendene med skrubben. Hun gir oss
skikkelig juling samtidig som hun skriker ut at vi kunne ha brent inne alle
sammen. Guttene hyler og skriker. Når turen komme til meg, roper Harald;
”Jeg og Ingebrigt har ikke vært med på det.” Vi slipper straff. Men gråten som
var der da, den glemmer jeg aldri.
Den delen av sykehuset hvor gutteverandaen lå, var laget av tre.
Brannfaren var ekstrem. Men livet går videre, og så smått, så smått, kommer
førligheten igjen tilbake i bena mine. Det nærmer seg ”oppepil”. Men først vil
71
søster Ingrid at jeg skal synge eventyrvisa for overlegen når han kommer på
legevisitten. Jeg synger og ler. Og overlegen ler. For dette liker han godt.
Legen setter på den grønne oppepilen på kurven min. Men jeg har fått laget et
nytt jernkorsett til meg. Det snører de på meg hver morgen før jeg kan gå ut av
sengen. Ryggraden min må være helt avstivet. En søndag får jeg og fem andre
gutter penger til buss for å reise til Os på gudstjeneste i kirken der. Jeg får
ansvaret for å betale på bussen dit. På busstoppet ved Hovland legger vi en
plan om at vi skal løpe inn på bussen og si til sjåføren at vi er fire stykker,
mens vi er egentlig seks i antall for å få enda mer penger til overs til is. Vi
hadde fått nitti øre per stykk til en ispinne denne søndagen. Alt gikk greit så
langt og vi dumpet fornøyde ned på buss-setet. To unge damer fra sykehuset
hadde hørt vår slagplan i busskuret, og en av dem sier til meg, ”Du, Jesus så
hva dere gjorde og vil føre dere opp i boken i himmelen som lygegutter. ”Vær
så snill og fortell bussjåføren at dere var seks gutter”. Og jeg ble så redd for å
komme i den boken til Gud, at jeg ved Os fortalte bussjåføren at vi var flere
enn fire. Han blunket og sa at det hadde han sett, så betalte vi. Jeg gikk ikke inn
i kirken for å høre på sogneprest Sakariassen. Jeg ble sittende på kirkemuren til
det var ferdig, et minne rikere. Det var bare så stort å få reise med buss og få en
ispinne på en søndag.
Verandagutter kommer og går. De som har rygg og hoftetuberkulose
ligger der i mange år. De som er smittet i lungene ligger bare halvåret.
Medisinen knekker raskt den sykdommen. Noen ganger kommer både bror og
søster samtidig. Da får vi guttene treffe jenter. Det er noe nytt for oss som har
ligget på sykehuset fra vi var små. Søster Ingrid har fortalt mye om det med
jenter og babyer. Babyene kommer ut av navlen på jentene, har søster Ingrid
fortalt. Og så blir de lagt i en eske med stor sløyfe på og gitt til mor og far av
englene.
72
De som har hoftetuberkulose blir gipset på den syke foten. Det er viktig
at foten er helt i ro. De får en forferdelig kløe under gipsbandasjen. Det er så
ille at gipsen må fjernes mange ganger. Det går historier blant guttene at når de
sager av gipsen, kan sagen ta ned i foten. Jeg ser at flere har røde striper på
bena sine. Alle vet hvem som kan sage og hvem som ikke kan sage. Alle vet
hvem som kan sette sprøyter og hvem som ikke kan sette sprøyter. En av de
som hadde stiv fot heter Rolf. Han har óg vært hjemme en tur, men har nå
kommet tilbake. Rolf og jeg står en sommerdag og ser utover sjøen da søster
Ingrid kommer løpende med en trist beskjed. Lillebror hans har druknet i elven
hjemme. Faren hans hadde dukket ned og hentet han opp med en gang, men
livet stod ikke til å redde.
Det blir en trist dag med mye gråting. Men Rolf er flink å spille
munnspill og spiller mye for alle. En kveld da vi holder på å sovne, hører vi at
noen kommer på besøk. I spissen for mange mennesker kommer oversøster og
søster Ingrid. Med seg har de Erling Stordahl og Gunnar Engedal. De var
blinde og sangere. Vi hørte de ofte på Ønskekonserten. De hadde hørt at det var
en gutt som var så god på munnspill og ville høre. Rolf måtte spille to ganger,
og fikk en masse ros fra de store artistene. Så gikk de rundt og hilste på noen
av oss, og gikk ut igjen. Vi sovnet sent den kvelden. For å nevne andre
kjendiser denne tiden, en søndag ettermiddag svinger det inn en hvit scooter
med et par på. Mannen blir sittende og røyke pipe på en av hagebenkene mens
ei pen, rødhåret dame vinker opp på gutteverandaen til søster Ingrid som hadde
kommet på vakt i halv femtiden. Jeg lå ved et stort åpent vindu og hørte at
søster Ingrid ropte til damen at hun måtte komme opp til henne. Der kommer
Marit Bolling, en kjent skuespillerinne fra Laksevåg. Hun var ofte i barnetimen
så henne visste vi godt hvem var alle sammen.
Søster Ingrid kjente henne fra før og viste henne rundt på syke
avdelingen sin. Når de kom til meg, så sier søster Ingrid: ”Her skal du få se en
gutt med de fineste øyenvipper i verden,” og jeg så rett inn i skuespillerinnen
73
store blåe øyne og ble helt i fra meg. Hun var dypt imponert. Disse
øyenvippene ble alltid kommentert, fra første dag jeg ble lagt inn - og var en
sann plage. Så gikk skuespillerinnen ned til skuespiller Jens Bolling og satte
seg på langs på scootersetet. Hun holdt seg godt fast til ham der de kjørte
videre i sommervarmen.
Noen av legene ved sykehuset er snille, og de blir lagt merke til av meg.
Overlegen og hans kone som er barnelege, har to sønner som ”oppepil”-
guttene” får leke med. Guttene beundrer sønnene som står på vannski om
sommerkveldene. Eldstesønnen, Knut, svømte ut til livbåten vår en dag da vi lå
ute på fjorden. Han svømte under båten og opp på andre siden. Vi ble stumme
av beundring.
Så er det assistentlegen Dr. Evenstad som alltid smiler. Han har litt gull
på fremtennene som blinker hver gang han spøker. En ung dame er
assistentlege. En kveld når lyset er slukket setter hun seg mellom Ove og meg
og forteller om hvordan man opererer i kneet. Hun prater til vi sovner. En av
legene heter Steffensen, har en stor hvit båt fortøyd til kaien. Familien hans
bodde noen måneder ombord helt til ett kraftig tordenvær skremte dem på land.
Søster Ingrid lot dem få sove på dødsrommet som var tomt. Steffensen selv var
på reise. Dr. Steffensen var reservelege og røykte sigar. Det hendte at han
glemte seg og røykte på avdelingen. Jeg må nevne en lege som vi kalte
nazisten, han var alltid olm og sa lite. Vi likte ham ikke. Senere fikk jeg vite av
søster Ingrid at det var han som opererte ryggen min. Nazisten var spesialist på
rygger.
Våre hvite tøyposer over sengen er gode og ha. En dag knuses et
kvikksølvtermometer og kvikksølv renner utover gulvet. Det er spennende. Vi
deler opp kvikksølvet i mange små sølvperler, og så sammen til ei stor perle.
Den store perlen går på en stor rundgang i sengene. Dette blir så populært at
oversøster trekker i lommepengene til dem som er med på dette for å stoppe
ødeleggingen av kvikksølvtermometre. Vi måtte betale fem kroner pr. stykk.
74
En dag kommer to av ”oppepilguttene” med noe de kaller skudd. Jeg ser
at de har noen små messingdingser som er veldig fine. Jeg bytter bort noen av
klinkekulene mine og får tre messingdingser. De putter jeg i den hvite posen.
Noen dager senere, kommer søster Ingrid inn og vil snakke med oss.
Hun forteller at noen har vært oppe på bondegården og tatt skytemasken til
gårdsbestyreren. Hun vil vite om noen av guttene hennes hadde gjort det. Men
nei, det er det ingen som har gjort. Noen dager senere må alle guttene inn i
spisesalen. Og der står gårdsbestyreren. Han vil betale 60 kroner til den som
har opplysninger om våpenet hans. Så begynner han å gråte og ber oss om å få
igjen skytemasken sin. Fremdeles er det ingen som sier noe.
Dagen etter kommer de to guttene tilbake og vil ha tilbake
messingdingsene. De sier det er kjempefarlige patroner. Fra storkaien blir
patronene kastet på sjøen. En stund etterpå kommer søster Ingrid inn og sier at
skytemasken er kommet til rette. To av verandaguttene hadde stjålet den, men
valgte og komme frem med den før noen kunne ha skadet seg.
Guttene hadde skutt på måser ved ”kjærlighetsbenken”som er skjermet
for lyd og innsyn. De var relativt nye på sykehuset, så de hadde sine erfaringer
fra det frie livet utenfor.
Jeg blir friskere og friskere i bena. En dag kommer søster Ingrid glad og
forteller at jeg skal få reise hjem. Hun har allerede snakket med mor. To dager
før mor kommer får jeg være med de friskeste barna og gå en lang tur helt opp
til den store demningen. Den ligger et stykke ovenfor Hovland gård. Like
ovenfor, og på veien opp til demningen, lå en søppelplass som sykehuset
hadde. Der var det mange rotter som sprang ut og inn i bakken, de hylte og
skreik når vi kastet stein på dem mellom bandasjer og annet avfall med aviser.
Vi satt der og leste mange ganger. Men denne gangen blir turen altfor lang for
meg. Jeg klarer nesten ikke å komme meg tilbake. Bena mine vil ikke bære
meg mer, og jeg snubler inn i spisesalen for å få meg mat, og sovner som en
stein i sengen min.
75
Neste morgen når jeg står opp, har jeg store smerter i ryggen. Jeg forstår
at jeg er blitt syk igjen og får fullstendig panikk. Jeg er livredd for at det skal
bli oppdaget før mor kommer.
Mor kommer tidlig den morgenen. Vi skal reise med hurtigruten fra
Bergen til Molde om kvelden. Mor og jeg går omkring. Mange kommer for å ta
farvel. Om ettermiddagen, like etter den pålagte hvilen, kommer søster Ingrid
og oversøster rolig bort til sengen min og spør stille om jeg føler meg frisk i
ryggen. Jeg forstår med en gang at de har sett noe. De spør meg hvorfor mor
bar meg så mye på armen ute i hagen. Så spør de om jeg har vondt. Jeg
begynner å gråte. Jeg blir helt stum og går inn i min egen verden igjen. Jeg
løper noen trappetrinn opp til andre etasje, roper, banner og skriker, og lar all
min frustrasjon runge utover gangen. Søster Ingrid og oversøster står stille, de
forstår at jeg er fullstendig ute av balanse. Jeg var frisk, så ble jeg syk igjen.
Alt er snudd på hodet på to dager, og den ulidelige spenningen jeg har hatt i
kroppen for å se mor igjen, reise her i fra, ut og vekk, alt ble knust brutalt.
De tar nye bilder av ryggen min og ser at tuberkulosen har blusset opp
igjen. Mor blir kontaktet og kommer inn til meg på sykesalen. Hun prøver å få
kontakt med meg, men for meg er hun bare en skygge. Jeg hører hva hun sier,
jeg hører at hun trøster, men klarer ikke å si noe. Jeg er knust. Jeg gråt i timevis
helt hysterisk mot glassvinduene i taket, de lot meg få fred, de kunne ikke gjøre
noe, jeg var psykisk helt slått ut. Mor må reise hjem igjen. Jeg gråt og gråt, og
forbannet hele himmelen og alle englene.
Jeg forstår at det vil gå mange måneder før jeg kan gå igjen, og få
oppleve friheten og stoltheten ved å ha ”oppepil”. Det var bare overlegen som
kunne gi ”oppepil”. Den var et slags sertifikat for alle som ble friske nok til å
nyte den gleden å få gå på egne friske ben i naturen. En lege skriver et
trøstebrev til min mor og forsikrer henne om at jeg ikke blir lam i bena, men at
jeg snart vil bli frisk igjen. (Dette brevet lå i sykejournalen min.)
76
Hverdagene fylles med sporadisk lekselesning. Husfliden kommer hver
uke med noe som vi kan lage. Vi fletter kurver i peddikk og til jul blir det
julepynt i lange baner. Påsken er en god tid. Det settes inn en stor kurv med
påskeegg, og det blir delt ut litt til alle guttene hver dag. Appelsiner får vi
også. Første påskedag blir vi vekket av en buldrende støy, og der står plutselig
en ti tolv sykesøstere i døråpningen og synger ”Påskemorgen slukker sorgen”,
og de har med seg et stort piano som de sleper rundt i alle etasjer. De synger og
holder en kort andakt. Når sykehuspresten har andakt, går det ut på sykehusets
høyttaler anlegg, og da må vi lytte. Presten er høy og tynn med svarte briller.
Han tolker bibelens lære om fortapelsen slik han vil. En søndag ettermiddag
holder presten andakt på G avdelingen som ligger i andre etasje hvor de voksne
mennene ligger. Ute på gangen står et piano og en mikrofon. Jeg og andre
gutter fikk lov til å gå opp trappene og sitte på en stol og høre på. Jeg ble
sittende på en stol rett utenfor en åpen dør. Innenfor lå en pasient som vi visste
var meget syk. Han skreik så høyt mange ganger, at vi kunne høre det ned på
gutteverandaen. Søster Ingrid sa han hadde store smerter, men han hadde
tidligere, da han var frisk, vært i barnetimen og spilt og sunget. Det husker jeg
gav meg en ro. Jeg likte ikke de skrikene, men forsto at noe var galt. Der satt vi
ved døren hans og ventet på ett hyl av smerte. Jeg var ikke fokusert på hva
presten sa, og merket en veldig ubehaglig lukt som kom fra rommet. Lukten
skremte meg, og jeg tok det opp med søster Ingrid. Hun sa han snart kom til
himmelen og fikk fred fra sine smerter. Jeg ble enda mer mørkeredd og fikk
mer angst etter dette. Ensomheten ble også sterkere selv med mange gutter
rundt meg.
De voksne hadde egen ønskekonsert midt i uken som de kringkastet ut på
sykehusets høyttaleranlegg. Der kunne vi alle ønske oss en melodi og sende en
hilsen med. Det var populært så lenge det sto på. Det var melodiene Blott en
dag og Blåveispiken med Radiofantomene som gikk igjen, husker jeg.
77
En gang i måneden er det høytidsstund for verandaguttene. Da kommer
noen de kaller brannmenn. Det er tøffe mannfolk, synes guttene.
Brannmennene viser film i lekesalen for barna, og deretter for de voksne. Da er
salen stappfull av senger.
På et stort glassvindu over svingdøren inn til avdelingene blir
kinolerretet festet. Da kan en faktisk stå på den andre siden og se filmen
speilvendt. Dette blir opptakten til mange spente stunder før oversøster får ett
nyss om at noen gutter har sett voksenfilm. Jeg så to voksenfilmer på denne.
måte. Jeg krøp forsiktig inn gjennom svingdøren og la meg under den første
senga som stod kloss opp til kinolerretet. Der så jeg det meste av filmene ”Ni
liv” og ”Shetlands-Larsen”. Filmene ble vist på kveldstid og da var som regel
søstrene gått, eller de så film selv. Men oversøster passet på som en smed at
svingdøren ble låst. Vi lurte henne med at vi kunne se filmene gjennom
kinolerretet, og vi sto ute på gangen så lenge beina holdt.
Etter mange lange måneder kjenner jeg at beina begynner å få kraften
tilbake. Jeg begynner å glede meg til å få grønn ”oppepil” igjen. Jeg lengter ut.
Så en dag blir vi alle smittet av gulsott. Noen blir helt gule i ansiktet. Alle er vi
slappe og syke. Mange får i tillegg små svuller på kroppen. Jeg får en på
albuen. Etter fjorten dager sprekker den. Heldigvis blir alle friske igjen av
dette. Søster Ingrid forteller guttene at det er en sykehusinfeksjon som har
rammet dem.
Hver dag får jeg ligge i karbad. Det er for å få mosjon. I over en time må
jeg bevege på armene og beina mine. Vi kravler rundt i det store karet med
øynene åpne for å finne leker på bunnen. Huden vår blir ruklete etter å ha ligget
lenge i vannet. Dette likte jeg svært godt.
En dag kommer søster Ingrid inn og forteller at sykehuset planlegger operasjon
av ryggen min, men først må jeg bli frisk igjen. Jeg må også være flink til å
samle krefter til denne dagen. Jeg øver og øver. Det har gått ett år og 10
måneder siden den dagen mor kom for å hente meg. Jeg kommer meg på beina
78
og skal få reise hjem, men det er strenge betingelser. Jeg må ikke anstrenge
meg på noe vis og må ikke ta av meg jernkorsettet.
Den 21. juni i 1957 reiser jeg hjem sammen med mor med hurtigruta
”Finnmarken”, i egen sykelugar. Det er noe helt annet å komme hjem denne
gangen. Jeg lengter ikke så mye tilbake nå, for jeg vet at jeg bare er hjemme
for en kort stund.
Hjemme ble det litt skolegang. Jeg var annerledes enn de andre elevene,
og følt at øynene deres brente seg inn i meg. Jeg lærer å sykle og går litt på ski.
Så har jeg lange samtaler med bestemor som er strengt religiøs. Hun har sett
Jesus på kjøkkenet sitt en gang hun var fortvilet. Hun forteller om alle de
syndige i verden. Så viser hun bilder og forteller om alle i slekta. Innsikten i
bondekulturen og alle opplevelsene jeg får på kort tid er formidabel.
En ting var det at jeg var vant til forkynnelse om Gud og Jesus på
sykehuset, men bestemor og bestefar hadde radioen på fullt ute på kåret sitt
med gudstjenesten hver søndag. De sang så det ljomet i huset. Kontakten med
mine tre søstre, som var meget ettertraktet av unge menn, er også store
øyeblikk. Alt er så totalt snudd på hodet fra min hverdag på sykehuset. Jeg
suger til meg alt jeg kan, og minnene sitter spikret i hodet mitt. Innimellom
måtte jeg dra til legekontroll på Hagavik, og mor fulgte meg dit. Så kommer
meldingen fra sykehuset at jeg må komme tilbake for å ta den planlagte
operasjonen. Den 6. mars i 1958 tar jeg hurtigruta til Bergen og til mitt kjære
hospital. Jeg skulle ha vært på sykehuset mange måneder før, men jeg var
uheldig på sykkel og fikk ett kraniebrudd som sendte meg til sengen i tre uker.
Jeg må regne med seks-syv måneder nå. Det skal gå nærmere ti. En av
grunnene er at de måtte ha en spesiell narkoselege, ble det meg fortalt, og en
komplisert operasjon ventet meg. Mange av guttene som var igjen da jeg reiste
hjem, var nå utskrevet fra hospitalet. De faste, de med pukkelrygg og stive
hofter, vandrer videre i sykehusmiljøet. Og en ny generasjon inntok de hvite
senger.
79
Heldigvis var det nå kommet medisin mot tub. Den var nå i ferd med å ta
knekken på ”svartedauden”. Den nye gruppen av pasienter som var kommet
inn var gutter og jenter som hadde fått et snev av tubben på lungene. De kaller
det for flekk på lungene. Søster og bror blir innlagt. Jeg får mange nye
kontakter.
Disse nye guttene som var kommet til verandaen, hadde hatt en helt
annen oppvekst enn oss som var veteraner. Livet ble annerledes på sykehuset.
Jeg var frisk og kunne bevege meg rundt om i sykehusmiljøet både høyt og
lavt, og fant på mye rakkerskap. Jeg forsto ikke hva som er galt før noen
fortalte det til meg. Jeg visste bare at det å snakke stygt om Jesus og Gud var et
formidabelt feilskjær. Jeg fikk sengestraff tre ganger, dvs. måtte sone i senga
for det gale som jeg og andre fant på. Så ble de friskeste og oppegående
Guttene flyttet en etasje opp i det gamle trebygget, inn på en stor sal som het
M-posten. (Der sto, forresten en gammel vedovn.) Under vinduet hang det en
anordning som skulle være en rømningsvei ved brann. Den bestod blant annet
av en seilduk som man kunne skli ned. I ettertid kan vi takke alle gode makter
for at det ikke ble brann. Lengre borti gangen lå det nemmelig tretti-førti
voksne lenket til sengen. En gang var det imidlertid nære på.
Noen av guttene hadde fått tak i stearinlys og fyrstikker, og lagt seg inn i et
skap som inneholdt laken og annet, og lå og leste på tegneserier. Alt ble dysset
ned, ellers hadde noen fått fysisk juling på baken.
En kveld fortalte en av guttene at dersom en skrev brev til jentene og
satte kryss i brevet, så betydde det kyss, og vi skrev brev og krysset av. Vi
spurte så nattevakta om hun kunne overlevere kjærlighetsbrevene til de jentene
vi hadde blitt forelsket i. Hun gjorde det en rekke ganger, men så ble det
rabalder. Oversøster kom inn på rommet vårt og var rasende sint for at vi hadde
vært så stygge og hatt kontakt med jentene. Den stakkers nattevakten fikk
nærmest sparken og nektet å være kurer for oss senere. Det var visst for farlig
for henne.
80
De nye guttene fortalte mye om jentene som gjorde at jeg ble veldig
nysgjerrig på hva som var under kjolen. Det var sagt at de gikk med lysende
underbukser og dette måtte vi finne ut av. Om torsdagene ble det byttet
sengetøy. Da kunne vi, mens de bøyde seg over senga, snike oss under den og
få en titt. Jaggu var de lyserøde de fleste, men noen var hvite.
Interessen for jenter smittet over på meg også, og jeg fattet interesse for
ei som lå på voksne avdelingen, ei dame som hette Ellen. Hun og venninnen
Turid vinket alltid til meg, og jeg ble stormende forelsket. Jeg sto i mange
timer utenfor vinduet deres og snakket så jeg ble skjelven i beina. Hun sang en
tysk melodi til meg som inneholdte ordet ”ich liebe dich”og sa at det betydde
”jeg elsker deg”. Jeg ble helt i fra meg, for sånt skulle en ikke si høyt til en gutt
i gryende pubertet. Og jeg så sykesøstrene sto i vinduet og blunket. Jeg husker
Ellen for alltid. Det har kanskje sammenheng med at en kveld, da alle hadde
lagt seg og sommervarmen gjorde at de fleste hadde vinduene oppe, var jeg ute
i hagen. Plutselig dukket et musikkorps opp og spilte framfor vinduet hennes.
Hun var visst blitt 18 år. De hadde kommet helt fra Bergen og gjorde ære på
henne. Hun spilte selv i korpset. Dette gjorde at hun ble min helt. Senere da jeg
ble operert og like før jeg ble skrevet ut, kom hun inn og tok meg i hånden for
og si adjø. Jeg ble så glad og fikk en utrolig hjemlengsel der og da. Hun gav på
denne måten et spark i baken for å møte fremtidens opplevelser. Selv om jeg
var en gutt og hun var en ung dame, så sitter dette i hodet mitt som en stor
opplevelse.
Jeg vil gjerne fortelle om to av guttene jeg ble kjent med. Den ene het
Arne og var fra Bergen og den andre fra Voss og het Kåre. Kåre hadde
forresten søstera si på jenteavdelingen. Vi tre fikk oss noen minneverdige
opplevelser ute på sykehusområdet. Det var sjelden kontroll etter klokken tolv
om natten på sykesalen vi lå. Vi var derfor nærmest helt frie til å finne på mye
rart. Jeg kunne ha fortalt mye om det som skjedde, men dere ville nok ikke tro
på det, så jeg nevner bare noe. En av langtidspasientene, Rolf, hadde et ønske
81
om å lære å svømme. Han hadde lært litt, men var så redd for å svømme ut på
dypet. På et tidspunkt om ettermiddagen, kunne vi liste oss ut og gjennom den
store parken og ned i en vike med båtbyggeriet. Det tok bare noen minutter.
Arne og Kåre tok Rolf med seg ut på dypet for så å slippe han og overlate han
til seg selv. Da ble han kvitt denne skrekken. Han var stolt der han sto med stiv
hofte og fortalte det til meg. Jeg var så misunnelig på han, for at han kunne
svømme – og ikke jeg..
Vår lek på kaiene medførte av og til klatring på sleipe, grønne påler, men
jeg husker bare to-tre som falt i sjøen. De det gjaldt fløt opp slik at vi fikk
grepet tak i håret. Etter litt oppkast og kjeft fra vakten var alt like greit igjen.
I den ene enden av skogstien, nede i en vik, lå badehuset. Det var et nedfallhus
som hadde vært et oppholdsrom for pasienter som likte å stupe og sole seg.
Stupebrettet stod der fremdeles. Her lekte vi mye. Der badet også noen av
søstrene om vinteren. En dag kom en gutt med kajakk som tilbød seg å låne
den bort. Jeg satte meg oppi og ble skubbet ut på dypet, men klarte å bruke
armene som årer og kom meg inn igjen. Det var et eldorado for oss gutter. Vi
lekte mye ved sjøen.
Sykehusets kraftstasjon lå bak sykehuset. Under kraftstasjonen gikk det
en tunnel videre under selve sykehuset med sluttpunkt i sjøen på fremsiden.
Denne kunne nåes på fjære sjø i nesten stummende mørke. Vi følte oss frem
med hendene på tunnelveggen. Ut fra tunnelen kunne det komme utslipp fra
vaskeriet med varmt vann og annet spillvann. Det kom brått på og uten
forvarsel. Rottene skrek når vi kom labbendes. En ettermiddag gikk jeg og
noen andre rett på overlegen som sto på kaien. Han ble meget sint og sa at vi
vasset i kloakk som vi dro med oss opp på avdelingen. vår. Dette var nå siste
advarsel.
Sånn var de, veranda guttene, fulle av uforsker- trang. Det berømte
likhuset, ikledd sin grønne eføy, ble diskutert hver kveld. Guttene måtte bare
inn i der for å bli kvitt spenningen og myten rundt døden i våre guttesinn. Arne
82
fra Bergen og Kåre fra Voss fikk knust et lite vindu i kjelleren, hektet opp
haspene, så var det klart for det nattlige raidet. Jeg ble utpekt som vakt ute, å gå
god for at alt var klart. Jeg ga klarsignalet klokken var 5 om morgenen. Det var
halvmørkt der jeg sto bak vaskeriet og speidet. De to skulle slå av og på lyset
som signal på at de hadde vært inne i det lille kapellet og laboratoriet med den
blanke likbenken midt i rommet. Lyset ble slått på og av, og der kommer en av
sykehusets sine maskinister gående ned bakken. Han skulle på arbeid. Han
bråstoppet og så på det som skjedde. Jeg ble lammet av redsel, hva skjer? Men
han fortsetter og går videre. Jeg lurer på hva han tenkte i denne stunden.
Oppdraget var gjort og vi kom oss opp i sengene våre i rasendes fart før
inspeksjonen. Vi var helt sikre på at vi hadde blitt ble oppdaget, og lyttet nå
etter skritt i gangene, men heldigvis kom det ingen.
Sommerminnene var så mange. En motorbåt gikk på et lite skjær mellom
noen holmer en St. Hans. Det var kjæresten til Susann, kjøkkenhjelpen som
hadde gått på grunn. ( For øvrig satte Susann seg alltid og solte seg i bikini, og
tok ett bad i sjøen om vinteren Hun var vår gudinne.) Søster Ingrid fortalte oss
at Susanns kjæreste hadde drukket alkohol da det skjedde. Vi følte det
forferdelig. Det var også to andre på kjøkkenet jeg husker godt. Vi kunne se
igjennom vinduene på hovedkjøkkenet, og maste på kokkene hver dag om
maten, og ble godt kjent med alle. En dag så vi en av dem tok seg en røyk. Vi
løpte opp på avdelingen og fortalte hva vi hadde sett, vi hadde lært at det var
forbudt å røyke. Erna, som hun hette fikk seg en skikkelig overhaling av
oversøster. Senere sa Erna sa til meg at hun var meget skuffet over oss som
sladret. Det forstår jeg meget godt i dag. Erna og venninnen fikk seg kjærester
på Askvik. Her ble det bygget viking skip som skulle være med i en viking film
hvor mange kjente skuespillere, blant andre Kirk Douglas, var med.
Jeg skulle opereres på selveste St. Hans. Jeg hadde uken før fått i
oppdrag å samle ved til St. Hans bål ute på slippen ved sykehuset. Vi fikk et
stort bål. Det var noe nytt med bål for jeg kan ikke huske at dette var brukt før
83
på hospitalet. Søster Ingrid, som alltid fulgte sine pasienter helt inn til døren til
operasjonsrommet, syntes at mitt gode humør var helt fantastisk denne dagen.”
Ett stikk i armen, og jeg fikk ”gasætherintubasjonsnarkose”, og de satt i gang
med ett snitt langs processus spinosi i det snittet svinges til siden over gibbus
toppunkt for å unngå å skjære i clavus. Ryggtaggene med buer blottlegges til
begge sider. Man meisler av processus spinosi, tilsvarendes til gibbusens
toppunkt for å minske denne. Man dekortikerer processuss spinosi og buene
godt ut til sidene, etter at man har skrapt vekk bløtdeler. I den dekortikerte seng
som dannes i vinkelen mellom processus spinosi og buene, plasseres det rikelig
med finhakket bonechips på begge sider. Fiksasjonen ser ut til å bli solid, osv.”
Dette er avskrift fra min sykejournal. Denne operasjonen ble brukt på flere
pasienter med stort hell og for meg var det nøkkelen til et bedre liv videre.
Skalpellen skar en revne i
huden
ryggsøylen
var blottet
der basseluskende
hadde herjet
og spist.
Kirurgen satt
friske bein inn
i møljehavets
suppe av tub.
Det var gaver fra
donorer
til en liten syk
gutt.
De stivet av
livsnervene fra hodet
til bein.
de ville så gjerne
se han
blant dere
som sykler, leker
og ler, i fremtiden.
84
Operasjonssalen lå i andre etasje på sykehuset, og var bygget ut i fra
fasaden med store vinduer for å gi mye dagslys. Guttene fant ut at om en klatret
opp i noen trær rett over den, kunne en følge operasjonene. Dette ble gjort da
jeg ble operert, men operasjonen varte i nesten fem timer, og en av legene så
dem. De fikk beskjed om at neste gang ville de bli sent hjem. I dag har de
bygget ny operasjonssal, forhåpentlig vis med liten innsyns mulighet.
Jeg våknet opp inne på rom ”O”, dødsrommet, å en stemme roper: ”Er
du våken, Ingebrigt? Se her, se i dette speilet”, og jeg registrerte St. Hans- bålet
der ute på pynten. Det brente med store ildtunger opp i lufta, og jeg kjente
samtidig at jeg lå skjevt i gipsskålen som skulle bli min krybbe atter en gang i
mange måneder.
Gipsskålen lå oppe på en stor trekasse som fylte store deler av hele sengen. Det
var utskjært et hull for tiss og bæsj. Under sto ett bekken. To sykesøstere tok
tak i lakenet jeg lå oppi og rykket til for å få meg på plass. Jeg kjente at ryggen
nesten ble revet opp, så besvimte jeg. Da jeg kom til sans og samling igjen fikk
jeg en stor hvit tablett mot smerten og som var den andre smertestillende
tabletten jeg hadde fått, i min sykehuskarriere. Den første fikk jeg da jeg holdt
på å dø av våt pleuritt på venstre lunge.
Jeg lå i en døs i to uker og kunne verken hoste eller le. Det var derfor
godt å være alene og se i taket og danne meg figurer og fantasier. Jeg ble en
ekspert på hvite sykehus tak.
Omsider ble jeg flyttet inn på verandaen. Jeg lå der helt hjelpeløs høyt på
strå. Plasseringen av gipsskålen gjorde at de kunne vaske meg i rumpa uten at
de snudde meg. Jeg kunne bare røre armene mine slik at jeg kunne lese. Det
klødde så forferdelig i såret, og jeg fikk trøst av søstrene som sa at det grodde i
ryggen min. Guttene kunne ligge og se på når jeg bæsjet, og kommenterte hver
gang det skjedde, og når jeg ble vasket og tørket.
Søster Ingrid hadde lovet meg en kasse appelsinbrus som hun betalte,
dersom jeg var snill gutt og lå i ro. Jeg hadde også fått penger fra mor til brus,
85
så alt var bare fryd og gammen. Jeg skulle tross alt ligge stille i mange måneder
og siden det var sommer, lå jeg også alene det meste av dagene.
Voksenavdelingen hadde fått høre at jeg var blitt operert og nå trengte
lesestoff Det ble og samlet inn haugevis med manneblader i alle fasonger og
fra biblioteket kom det flere guttebøker. Jeg ble en lesehest som leste alt jeg
kom over. Ofte var jeg i en annen verden, en herlig serieverden av helter og
skurker. Stingene ble så tatt og jeg kunne få lov til å ligge uten gipsskålen om
dagen. Det var en vidunderlig frihet-følelse.
Det ble laget et nytt jernkorsett til meg som jeg skulle bruke enda en lang
stund. Legene tok ingen sjanser selv om jeg var helt avstivet i ryggen. Tiden
kom og jeg fikk trene kroppen igjen. Da det nærmet seg jul, følte jeg et sug i
kroppen på nye eventyr i livet. Endelig ble det til virkelighet. Den 17.
desember 1958, ble jeg utskrevet for godt. Det siste oppholdet varte i ti
måneder. I flere år måtte jeg gå til kontroll. Den første tiden var det hver tredje
måned. Mor og søstre fulgte meg etter tur, og reisinga med hurtigruta ble
mange, og hver gang hadde mor vanskeligheter med trygdekassen. Jeg fulgte
med i hennes samtaler på telefonen og så hvor oppgitt hun var.
Jeg møtte selv motgang i kontakt med trygdevesenet. I sykejournalen står det at
overlegen på Hagavik søkte om attføringsplass i Bergen for utredning av et
yrke som sto i forhold til helsen min. Dette var nøkkelen for meg, og fikk
samtidig rett på en liten trygd. Trygden var den gang kroner 130 for måneden
til personlig pleie. Nei, sa de, min mor tjente for mye penger. Etter at jeg hadde
gått på Krokeide Yrkesskole en stund ble jeg kalt inn på et hyggelig møte med
en sosialsekretær som hadde fått nyss om avslaget Han tok et par telefoner, og
jeg fikk all hjelp og en unnskyldning fra trygdekassen. Jeg er fremdeles såret
over at friske mennesker som skulle kjenne meg, trakk meg i tvil. Det toppet
seg da jeg fikk avslag på grunnstønaden i 1970. Grunnstønaden skulle være til
hjelp for dem som måtte ha utgifter til å legge opp klær, osv. på grunn av
avvikende kroppsfasong. Jeg søkte da på denne stønaden med hjelp av min
86
lege som la ved et bilde av kroppen min for at fylkesnemden skulle se at jeg
hadde dette handikapp. Jeg var avhengig av omsying av nesten alle normale
klær jeg kjøpte. Det ble avslått av den grunn at mitt lyte, som de skrev, ikke var
av evigvarende art! Signert av nemnden.
Jeg tok kontakt med Trygdekassen, ansikt til ansikt på Laksevåg. De
kunne ikke annet enn beklage sin språkbruk i brevet. Slik fikk jeg
grunnstønaden jeg hadde krav på etter norsk lov. (Hvorfor skulle det alltid
være sånn med avslag og anker!) Siden var jeg i arbeidslivet i 38 år og betalte
min skatt. En dag måtte jeg søke hjelp da beina mine gradvis ble svekket
grunnet slitasje i ryggen. På Bergen Trygdekasse fikk jeg en kjempegrei
saksbehandler ved navn Mørner Tveit. Hun ordnet raskt opp og jeg fikk
nødvendig utstyr til å holde meg i arbeid noen år til.
En søndag, sommeren 1959, like etter middag med mors hjemmelagde
kjøttkaker, gikk jeg ut i den delen av huset hvor de eldre holdt til. Der hadde
jeg en onkel som hadde vært i Trondheim og kjøpt en militærjeep på auksjon.
Jeg var glad i å kjøre bil og håpet på å få en kjøretur. Jeg fikk kjøre med han på
håndballturnering nede i bygda denne dagen. På veien tilbake begynte det å
brenne mellom setene. Min onkel mista kontrollen og skar av veien og utfor et
høyt stup. Heldigvis var det ikke tak på bilen, så vi ble slynget ut i lufta og ned
mot elven.
Mor satt på trappa og drakk kaffe i sommervarmen, da naboen, som var
drosjesjåfør, kom inn på gårdsplassen og fortalte at vi var drept i en bilulykke.
En kunne ikke kjøre utfor på denne på den plassen, og overleve. Hun tok med
seg et ullteppe for å pakke meg inn i for å få meg hjem. Dette fortalte hun meg
senere. Men jeg var bare nesten død. Mor og legen måtte fires ned i tau der jeg
lå i en skrent med brukket lårbein og skader over hele kroppen. Min onkel,
knekket en del bein, men kom fra det med livet. Bilen hadde rullet helt ned til
Surnaelven der den forsvant i strømvirvlene. Hjelpemannskapene måtte pakke
meg inn i trefjøler og spjelke meg fast for oppheising til veien. Bygdekinoen
87
ble utsatt noen timer, for ulykken var bedre enn film for de fleste. Etter en lang
tur i baksetet på drosjen ankom jeg Orkdal sykehus. Ringen var sluttet, jeg var
kommet tilbake til det sykehuset hvor jeg ble innlagt som barn den 11.august
1947. Jeg fikk til og med samme overlegen som mor snakket med da hun
hentet meg ut med makt den gangen.
Da de klippet av meg klærne og olabuksen som jeg nettopp hadde fått
ville jeg bare dø. Nå ville jeg ikke mer, jeg gav opp, jeg tryglet englene om
dette i mine fortvilte bønner om og om igjen, natt etter natt. Etter sju dager
kunne jeg åpne øynene og se meg omkring. Øynene hadde vært gjenklistret.
Jeg lå på kirurgisk avdeling med strekk på den ene foten og ett lodd på 12
kilogram på den andre som nærmest var knust. En stålstang var boret i
gjennom skinnleggen min hvor det gikk en wire ned til et hjul. Jeg var sydd her
og der, og tenner var løse med skader i emaljen. Jeg hadde fått skikkelig juling.
Legene gav meg sprøyter mot smertene, og da medisinen begynte å virke, fikk
jeg sove. Jeg ble en morfin-petidine elsker så de måtte slutte å gi mer.
Hva hadde hendt! Jeg følte meg totalt forlatt. Jeg lå og så opp i lampa
over sengen. Ved siden av var det festet forkjellige innretninger som de aldri
hadde på Hagavik: leselys, en pute med radio, en snor som en kunne trekke i,
og det kom hjelp. Jeg var kommet på luksus sykehus. Orkdal sykehus lå like
ved siden av en svovel fabrikk. Lukta kjentes godt inne på avdelingen, og
gjorde meg kvalm under hele oppholdet. Vannet på sykehuset kunne knapt
drikkes da det lå brunt slam på botn av vannglasset. De sa det ikke var farlig,
men det var ille å se på. Utenfor vinduet tøffet lokaltoget mellom Thamshamn
og Løkken.
Jeg var ikke vant med å få besøk, men nå viste min familie at de var
glade i meg. Jeg fikk besøk nesten hver dag den første måneden. De hadde med
seg god mat som pølser, druer og sjokolade. De skjemte meg bort og
kjærligheten jeg fikk var fantastisk. Min onkel, som var organist, kom på
88
motorsykkel rett fra gudstjenesten, og besøkte meg flere ganger. Det var syv
mil å kjøre en vei. Det var ikke måte på oppmerksomhet.
Jeg tenkte ofte tilbake på de endeløse søndagene på sykehuset. Mange lå
ensomme og hørte på musikk- halvtimen på NRK. I lekesalen kunne barn være
sammen med sine kjære, og sengen full av godterier. Det jeg fikk oppleve der
på Orkdal sykehus, som pasient, var bare for meg så inderlig godt. Jeg visste
ikke om noe som kunne være bedre.
Jeg delte rom med fem andre pasienter, men disse var kun akutte
tilfeller. Det var bare jeg som var langtidspasient. De fleste var selvbyggere
som hadde kappet av seg fingrene og blindtarm pasienter. Jeg fikk stiftet
bekjentskap med mange mennesker som hadde det vondt. Det er også gode
minner. Jeg fortalte dem litt fra min ulykke og sykehusliv. Jeg holdt mange av
dem i godt humør da jeg hadde erfaring med syke mennesker og deres smerter
selv om jeg var mye yngre enn de fleste som lå der. Jeg var bare en vanlig gutt
som ikke var en tøffing på noen måte, men jeg hadde lært i den skolen jeg
hadde gått.
De måtte operere meg og skru foten sammen til slutt. Når
narkosemasken la seg over hodet mitt, føltes det som om lungene brant som
ild. Så sa stemmen over meg høyt på en himmel av lys, ”nå sover han.” Etter
11 uker, tre dager og fire timer ble jeg skrevet ut mot fysioterapeuten sin
anbefaling. Men jeg lovet å trimme den stive foten så den ble sterk igjen. Det
gikk raskt når jeg først fikk sette meg på sykkelen igjen.
Jernkorsettet tok jeg av meg for godt noen måneder senere. Da fikk jeg
for første gang på mange år puste normalt og spise godt, det var som å bli født
på ny. Etter at jeg hadde vært på en del kontroller på Hagavik, og alt var i
orden med min helse, kom en ny epoke i livet mitt. Jeg følte meg fri, ingen
med hvite frakker og uniform skulle komme inn i min hverdag mer.
Så kom skolegangen på en stor skole med mange hundre elever i
Surnadalen. Jeg var annerledes, og det som kom var jeg ikke forberedt på
89
skulle være så sterkt. Jeg var forlengst vant til kommentarer og stirrende blikk
fra barn og voksne, men den fysiske mobbingen var noe nytt. De slo ring rundt
meg noen elever, og til slutt ble jeg dyttet i bakken, gang på gang, under latter
og kommentarer om min kroppsfasong.
Da kom lengselen tilbake om den trygge, hvite sykesengen på Hagavik.
Jeg sa til min mor at jeg ikke ville gå mer på skole. Hun godtok det i en ukes
tid, men da jeg fortalte hva som hadde hendt, tok mitt søskenbarn Per, som
hadde vært min tidligere lærer, kontakt med skolen og ordnet opp. Jeg ble ikke
mobbet mer på Surnadal linjedelte ungdomskole fra da av. Jeg fikk etter hvert
mange gode venner der. Det sies at får du en nordmørs venn, så er han din for
alltid.
Dette var fortellingen om min oppvekst, en oppvekst som nok har formet meg
til den jeg er i dag. Jeg opplevde mye smerte på ulike måter, men også positive
hendelser og mennesker som kunne veie opp det vonde. Dessverre så er det
bare slik man kan tenke i ettertid.
Jeg takker livet
Livet er for noen et hav av motgang,
men jeg takker for at det gav meg styrke
til å stå imot fordømmelse
fra det friske mennesket i all sin prakt.
Jeg trodde det var slik det skulle være;
jeg visste ikke om noe annet.
Derfor ble gråten uten tårer.