eleanor catton de strålende

De strålende

Eleanor Catton

De strålendeOversatt av Kyrre Haugen Bakke

Sitatene fra Coleridges «The Rime of the Ancient Mariner» er hentet fra Geir Uthaugsgjendiktning «Balladen om den gamle sjømann», norsk utgave i Drømmesyn, Solum 1978.

Oversetteren takker tidligere førstekonservator, mag. art. Johan Kloster ved NorskSjøfartsmuseum, samt kollega Mona Lange for hjelp med henholdsvis det maritime og det

astrologiske.

Eleanor CattonOriginalens tittel: The LuminariesOversatt av Kyrre Haugen Bakke

Copyright © 2013 by Eleanor Catton

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-44103-6

1. utgave, 1. opplag 2015Omslagsdesign: www.jennyrigg.com

Omslagsillustrasjon forside: Gjengitt med tillatelse fra The Canterbury Auction GalleriesOmslagsillustrasjon bakside: Robert Blum, 1888 (olje på lerret), Chase, William Meritt

(1849 - 1916) / National Academy Museum, New York, USA / The Bridgeman Art LibraryForfatterportrett: © Robert Catto

Kart side 8: Barbara HilliamSats: Type-it AS, Trondheim 2015

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2015Satt i 10/12,5 pkt. Sabon-Roman og trykt på 70 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Utensærskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, ogkan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til pappa, som ser stjernene,og Jude, som hører deres musikk

til leseren

Stjernenes og planetenes posisjoner i denne boken er bestemt etter astro-nomiske prinsipper. Dette betyr at vi anerkjenner det himmelfenomensom kalles presesjon, som er den bevegelsen som styrer forskyvningenav vårjevndøgn, den astrologiske motsvarigheten til Greenwich-meri-dianen. Vårjevndøgn (høstjevndøgn på sydlige breddegrader) inntrafftidligere mens solen befant seg i konstellasjonen Væren, det første stjer-netegnet. Vårjevndøgn inntreffer nå mens solen befinner seg i Fiskene,det tolvte. Som en følge derav, og som leserne av denne boken vil leggemerke til, «inntreffer» hvert tegn i Dyrekretsen omtrent en måned etterdet som er den allmenne oppfatning. Med denne oppklarende bemerk-ning ønsker vi ikke å tale nedsettende om den allmenne oppfatning; vimerker oss imidlertid at ovennevnte feilaktige holdning opprettholdespå tross av de fysiske kjensgjerninger som gjelder for firmamentet nå idet 19. århundre; vi drister oss enn videre til å formode at en slik over-bevisning kunne sies å ha egenskaper preget av Fiskenes tegn – sågaremblematisk for personer som er født i Fiskenes tidsalder, en tidsalderkarakterisert av speil, utholdenhet, instinkt, tvillingskap og skjulte feno-mener. Vi er tilfredse med denne forestillingen. Den bekrefter ytterligerevår tro på den enorme og innsiktsfulle innflytelsen fra

det uendelige firmament.

N

S

Ø

V

Arahura River Til ChristchurchDe

Strålende

Kart Syd-A

lpene

FengselSeaview

Hokotikaby

Til

Cha

rles

ton

Tas

man

have

t Crosbie Wells’ hus

Gibson QuayHokitika River

South IslandNew Zealand

Kaniere

ChinatownAurora

Odd

en

Til Ravinen

Butikk

personfortegnelse

STJERNER:Te Rau Tauwhare, grønnstensfinnerCharlie Frost, bankfunksjonærBenjamin Löwenthal, avismannEdgar Clinch, hotelldirektørDick Mannering, gullmagnatQuee Long, gullsmedHarald Nilssen, kommisjonærJoseph Pritchard, apotekerThomas Balfour, skipsmeglerAubert Gascoigne, fullmektig ved

ByrettenSook Yongsheng, «hattemaker»Cowell Devlin, fengselsprest

PLANETER:Walter MoodyLydia (Wells) Carver, født GreenwayFrancis CarverAlistair LauderbackGeorge ShepardAnna WetherellEmery Staines

TERRA FIRMACrosbie Wells

RELATERTE HUS:Crosbie Wells’ hus (Arahura Valley)Reserve Bank (Revell-street)Redaksjonslokalene til West Coast

Times (Weld-street)Gridiron Hotel (Revell-street)Aurora-gullgruven (Kaniere)«Chinatown smeltehytte» (Kaniere)Nilssen & Co. (Gibson Quay)Opiumbulen (Kaniere)Godspeed (en bark, reg. Port

Chalmers)Hokitika Tinghus (Byretten)Wayfarer’s Fortune (Revell-street)Hokitika Fengsel (Seaview)

RELATERT PÅVIRKNINGFornuftBegjærKraftHerredømmeBegrensningYtterst (tidligere innerst)Innerst (tidligere ytterst)

(avdød)

innholdsfortegnelse

I En sfære inni en sfære 13

II Jærtegn 345

III Huset for selvforskyldt undergang 493

IV Paenga-wha-wha 587

V Tyngde og mammon 675

VI Enken og sørgeklærne 711

VII Domisil 735

VIII Sannheten om Aurora 749

IX Bevegelig jord 759

X Vedrørende arvefølge 765

XI Orion går ned når Skorpionen stiger opp 771

XII Den gamle måne i nymånens armer 777

Første delEn sfære inni en sfære

27. januar 186642o 43' 0" S / 170o58' 0" Ø

m e r k u r i s k y t t e n

Der en fremmed kommer til Hokitika, en hemmelig rådslag-ning blir forstyrret, Walter Moody skjuler sin ferskeste erind-ring, og Thomas Balfour begynner på en historie.

De tolv mennene som var samlet i røkesalongen på Crown Hotel, gavinntrykk av å være en forsamling som hadde truffet hverandre helttilfeldig. Skulle man dømme etter forskjellene i adferd og klesdrakt– skjøtefrakker, snippkjoler, norfolkjakker med knapper av horn, gultmollskinn, batist og twill – kunne de ha vært tolv fremmede i en jern-banevogn, hver enkelt på vei til en separat del av en by hvor det fantesnok tåke og tidevann til å skille dem ad; ja, den utstuderte isolasjonenrundt hver enkelt av disse mennene der han gransket sin avis, bøyde segfrem for å knipse aske i peisen eller la en hånd med sprikende fingre påfilten når det var hans tur i biljard, bidrog til å danne den samme sor-ten kroppslig taushet som inntreffer sent om aftenen på en reise med of-fentlig jernbane – her gjort ytterligere trykkende, ikke av skranglingenog dunkingen fra vognene, men av den fyldige smatringen fra regndrå-pene.

Det var slik det fortonet seg for Mr. Walter Moody der han stod idøråpningen med hånden på karmen. Han var seg ikke bevisst å ha for-styrret noen form for privat drøftelse, for samtalepartnerne hadde holdtinne da de hørte skrittene hans i korridoren; før han hadde åpnet døren,hadde hver og én av de tolv mennene gjenopptatt sin syssel (nokså skjø-desløst hva biljardspillerne angikk, for de hadde glemt hvem som stodfor tur) med en slik omhyggelig demonstrasjon av fordypelse at ingen såmeget som så opp da han kom inn i lokalet.

Den kontante og ensartede måten mennene overså ham på, ville kan-

skje ha vakt Mr. Moodys interesse hvis han hadde vært seg selv fysisk ogmentalt. Som det nå var, var han svimmel og ute av seg. Han hadde værtklar over at båtreisen til West Canterbury i verste fall kunne bli fatal, etuendelig rullende belte av brenninger og skum som endte på den knustekirkegården som gikk under navnet Hokitika-grunnen, men han haddeikke vært forberedt på de spesifikke redslene reisen bød på, redsler hanfremdeles var ute av stand til å snakke om, ikke engang med seg selv.Moody hadde av natur liten tålmodighet med mangler ved sin egen per-son – både frykt og sykdom gjorde ham innadvendt – og det var derforhan kom til kort når det gjaldt å vurdere stemningen i lokalet han nett-opp var steget inn i, noe som slett ikke lignet ham.

Moodys naturlige fremtoning fortalte om åndsnærværelse og opp-merksomhet. De grå øynene var store og møtte andres blikk, og denmyke, gutteaktige munnen gav gjerne uttrykk for høflig deltagelse.Håret hadde tilbøyelighet til å danne små krøller; det hadde lokket segned til skuldrene i unge år, men nå lot han det ligge flatt mot issen, skiltpå den ene siden og kjemmet flatt med en søtligduftende pomade sommørknet den gylne farven til en oljeaktig brunnyanse. Pannen og kin-nene var vinklede, nesen rett og huden glatt. Han hadde ennå ikke fyltåtteogtyve, han var fremdeles rask og presis i bevegelsene og var pregetav den sorten rampete, plettfri energi som hverken røper godtroenheteller sluhet. Han minnet om en diskret og rådsnar hovmester og ble føl-gelig ofte gjenstand for betroelser fra de minst taleføre blant mennesker,eller han ble invitert til å megle mellom folk han bare nylig var blitt kjentmed. Han hadde kort sagt en fremtoning som røpet svært lite om hansegen karakter, en fremtoning som andre øyeblikkelig var tilbøyelige til åfeste lit til.

Moody var ikke uvitende om fordelene han hadde av sin uutgrun-nelige gratie. I likhet med de fleste påfallende vakre mennesker haddehan studert sitt eget speilbilde omhyggelig og kjente på en måte sitt ytrebedre enn sitt indre; et eller annet sted i sitt eget hode betraktet han all-tid seg selv utenfra. Han hadde tilbragt et stort antall timer i alkoven isitt private omkledningsrom, der speilet tredoblet bildet av ham til pro-fil, halvprofil og en face: van Dycks portrett av kong Karl, bare en goddel flottere. Det var en privat vane, og én han sannsynligvis ville ha nek-tet for at han hadde – for hvor grundig blir ikke selvbetraktningen for-dømt av vår tids moralprofeter! Som om jeget ikke hadde noe med jegetå gjøre og man bare så seg i speilet for å få sin egen arroganse bekref-tet; som om det å granske seg selv ikke var like ubestemmelig, ladet og

16 en sfære inni en sfære

omskiftelig som enhver tilknytning mellom tvillingsjeler. Midt i sin egenfascinasjon søkte Moody ikke så meget å rose sin egen skjønnhet somå mestre den. Visst følte han, hver gang han fikk øye på sitt eget speil-bilde i et karnapp eller i en glassrute etter mørkets frembrudd, et støt avtilfredshet – men bare slik en ingeniør kunne tenkes å oppleve det omhan skulle slumpe til å finne frem til en mekanisme helt på egen hånd ogderetter oppdage at den er praktfull, velsmurt og gir en ytelse som sam-svarer nøyaktig med hans beregninger.

Han kunne se sitt eget jeg nå, trygt stående i døråpningen til røke-salongen, og han visste at han fremstod som en person preget av full-kommen sinnsro. Han bortimot skalv av tretthet; han bar på en blytungskrekk innerst inne; han følte seg forfulgt, ja, hjemsøkt; han var fylt avangst. Han så seg rundt i lokalet med et uttrykk av høflig distanse ogrespekt. Det så ut som noe som var blitt gjenoppbygget etter hukom-melsen etter svært lang tid, når mange ting er blitt glemt (ildhunder, por-tierer, en ordentlig peishylle rundt ildstedet) men små detaljer har sattseg fast: et bilde av den avdøde prinsgemalen, for eksempel, klippet utav et magasin og stiftet opp på veggen nærmest gårdsplassen; sømmenlangs midten av biljardbordet som var blitt saget i to på havnen i Sydneyfor at det bedre skulle tåle overfarten; stabelen med gamle aviser på sek-retæren, med sider som var slitte og vanskelige å lese etter berøring avmange hender. Utsikten fra de to vinduene som flankerte peisen, var overhotellets bakgård, en vasstrukken parsell som var overstrødd med kas-ser og rustne tønner, adskilt fra nabotomtene bare av felter med buskasog lave bregner, og mot nord av en rekke hønsebur der dørene var låstmed kjetting mot tyveri. Bortenfor dette vage grenseområdet kunne manse salryggede klessnorer som løp frem og tilbake bak husene et kvartalmot øst, stabler med råtømmer holdt på plass med nettinggjerder, grise-binger, hauger av skrapjern og blikkplater, ødelagte sjeidetrau og dittorenner – alt sammen kassert eller i en viss tilstand av forfall. Det var tids-punktet sent i skumringen da det er som om alle farver plutselig mistersin dybde, og det regnet voldsomt; gjennom det ruglete glasset var gårds-plassen falmet og utydelig. Inne hadde spritlampene ennå ikke overtattfor det havblå lyset fra den døende dagen, og det svake skjæret fra demmedvirket likesom til å understreke det allment mistrøstige ved interiø-ret.

For en mann som var vant til sin klubb i Edinburgh, hvor alt var opp-lyst i nyanser av rødt og gyllent og de stoppede sofaene skinte med enfedme som stod i forhold til livvidden hos herrene som satt i dem; hvor

1727. januar 1866

man idet man kom inn, fikk utlevert en myk jakke som duftet behage-lig av anis, eller av peppermynte, og hvor den minste rykning av en fin-ger i retning av klokkestrengen deretter var tilstrekkelig til å fremtrylleen flaske bordeaux på et sølvfat, utgjorde alt dette et primitivt syn. MenMoody var ikke en mann som syntes manglende kvalitetsnormer vargod nok grunn til surmuling: Stedets røffe enkelhet fikk ham bare til åtrekke seg tilbake i sitt indre, slik en rik mann raskt tar et skritt til sideog blir glassaktig i blikket når han står overfor en tigger på gaten. Detsaktmodige uttrykket han hadde i ansiktet, holdt seg pent på plass menshan lot blikket gli rundt i lokalet, men inni ham gjorde hver ny detalj– opphopningen av skitten voks rundt lyset der borte, rimlaget av støvpå dét glasset – at han trakk seg stadig lenger inn i seg selv og stålsattekroppen enda sterkere mot hele situasjonen.

Denne reaksjonen, som riktignok skjedde ubevisst, skyldtes ikke såmeget de vanlige fordommene store formuer fører med seg – i virkelig-heten hadde Moody bare beskjeden formue og gav dessuten ofte en slanttil de fattige, aldri (det må innrømmes) uten et lite støt av glede over sinegen gavmildhet – som den skyldtes den personlige mangelen på likevektsom han for øyeblikket i det skjulte søkte å bøte på. Det var tross alt engullgraverby, dette, nybygget mellom jungel og brenning ved den sydlig-ste ytterkant av den siviliserte verden, og han hadde ikke forventet luk-sus.

Sannheten var at for mindre enn seks timer siden, ombord på bar-ken som hadde bragt ham fra Port Chalmers til den forrevne Vestkys-ten, hadde Moody vært vitne til en hendelse så utenom det vanlige også gripende at den satte spørsmålstegn ved alle andre realiteter. Han varfremdeles preget av det inntrufne – det var som om en dør hadde sprun-get opp i en bortgjemt krok av hjernen hans og latt en strime grått lyskomme til syne, og nå klarte han ikke å drive mørket tilbake igjen. Detkostet ham allerede store anstrengelser å forhindre døren fra å åpne segenda mer. I denne skjøre tilstanden opplevet han ethvert avvik fra detnormale, ethvert ubehag, som en personlig krenkelse. Han følte det somom hele den forferdelige tildragelsen som hadde funnet sted, var et man-gedoblet ekko av de plagene han så nylig hadde gjennomgått, og hantrakk seg unna fordi han ville unngå at tankene hans fulgte den slagsbaner og vendte tilbake til fortiden. Misbilligelse var nyttig. Det gav hamen klar fornemmelse av hva som var viktig og hva som ikke var det, enrettmessighet han kunne henvende seg til og dermed føle seg trygg.

Værelset stod for ham som uhellbringende, fattigslig og dystert – og


da han på denne måten hadde stadfestet det han innerst inne tenkte ominteriøret, vendte han seg mot de tolv personene som befant seg der. Etomvendt panteon, tenkte han og følte seg atter litt tryggere, siden hanhadde hengitt seg til en slik tanke.

Mennene var bronsebrune og værbitte som alle nybyggere, leppenetørre og hvite, og kroppsholdningen bar bud om forsakelse og tap. Toav dem var kinesere, identisk kledd i tøysko og grå bomullskjortel; bakdem stod en innfødt maori med et ansikt som var tatovert med grønn-lig-blå spiraler. Når det gjaldt de andre, kunne ikke Moody gjette hvorde hadde sitt opphav. Han forstod ennå ikke at gravingen kunne eldeen mann i løpet av noen måneder; han lot blikket gli rundt i lokalet oganslo at han var den yngste blant de tilstedeværende, enda flere av dem ivirkeligheten var yngre eller hans jevnaldrende. Ungdommens glans varfullstendig skyllet av dem. De kom til å være gretne for bestandig, rast-løse, nærige, grå av skikkelse, hostende støv i de brune rynkene i sineegne håndflater. Moody fant dem plumpe, sågar snurrige; han så demsom menn med liten innflytelse; han undret seg ikke over hvorfor de varså tause. Han ønsket seg en konjakk og et sted hvor han kunne sette segog lukke øynene.

Han ble stående i døråpningen et øyeblikk og ventet på å bli bedt omå komme inn, men da ingen gjorde tegn til hverken velkomst eller avvis-ning, tok han enda et skritt frem og lukket døren varsomt bak seg. Hanbøyde seg vagt i retning av vinduet og deretter i retning av ildstedet, detfikk være presentasjon god nok, så gikk han bort til skjenken og gav segtil å blande en pjolter fra muggene som var satt frem for dette formål.Han valgte seg en sigar og kuttet den; idet han satte den mellom tennene,snudde han seg mot lokalet igjen og lot på nytt blikket gli over ansiktene.Ingen lot til å være det aller minste affisert av hans nærvær. Dette passetham. Han tok plass i den eneste ledige lenestolen, tente sigaren og satteseg godt til rette mens han sukket for seg selv, som en mann som følerat hverdagens bekvemmeligheter for én gangs skyld er høyst fortjent.

Hans tilfredshet kom ikke til å vare lenge. Ikke før hadde han struk-ket bena og lagt anklene over kors (saltet på benklærne hadde tørket, yt-terst irriterende, i hvite tidevannsbølger), så lente mannen rett til høyrefor ham seg forover i stolen, veivet i luften med sin egen sigarstump ogsa: «Hør en gang – er det slik at De har et ærend her på hotellet?»

Dette var temmelig bryskt formulert, men Moody lot seg ikke merkemed det. Han bøyde hodet høflig og forklarte at jo da, han hadde sikretseg et rom ovenpå og var ankommet til byen samme aften.

1927. januar 1866

«Rett fra båten, mener De?»Moody nikket igjen og bekreftet at det var akkurat det han hadde

ment. For at mannen ikke skulle synes han var avvisende, la han til athan var kommet fra Port Chalmers i den hensikt å prøve seg som gull-graver.

«Utmerket,» sa mannen. «Utmerket. Nye funn oppover langs kysten– det er stint der oppe. Svartsand: Det er dét folk kommer til å rope;svartsand oppe ved Charleston; ligger jo nord for byen her, ikke sant– Charleston. Men det er penger å tjene i ravinen også. Er De her sam-men med en kompanjong, eller er De mutters?»

«Bare meg,» sa Moody.«Fri og frank!» sa mannen.«Vel,» sa Moody, enda en gang overrasket over formuleringen. «Jeg

har planer om å bli min egen lykkes smed, det er det hele.»«Fri og frank,» gjentok mannen. «Og De har altså ikke noe ærend her

på Crown?»Dette var uforskammet – å utbe seg samme informasjon to ganger

– men mannen virket vennlig, men også forvirret, og han satt og trom-met med fingrene på vesteslaget. Kanskje, tenkte Moody, han ganske en-kelt ikke hadde uttrykt seg tydelig nok. Han sa: «Mitt ærend på dettehotellet består bare i å hvile ut. I løpet av de nærmeste dagene har jegtenkt å foreta undersøkelser vedrørende de forskjellige utgravningsfel-tene – hvilke elver som gir utbytte, hvilke dalfører som er tømt – og settemeg inn i gullgraverens liv, for å si det sånn. Jeg tenkte jeg skulle bli herpå Crown i en uke, og deretter ta meg innover i landet.»

«De har ikke gravet før, altså.»«Nei.»«Aldri sett mineralet?»«Bare hos gullsmeden – på et ur eller en beltespenne, aldri i ren form.»«Men De har drømt om det, i ren form! De har drømt om det – sitte

på kne i vannet, skille metallet fra sanden!»«Tja, jeg … vel, egentlig ikke, faktisk,» sa Moody. Mannens svulstige

talemåter forekom ham temmelig merkelige: Enda så forvirret mannenforekom, talte han ivrig, og med en energi som var nesten påtrengende.Moody så seg omkring i håp om å kunne utveksle et sympatisk blikkmed en av de andre, men han oppnådde ikke øyenkontakt med noen avdem. Han rømmet seg og la til: «Jeg har vel drømt om det som kommeretterpå – det vil si, om hva gullet kunne medføre, hva det kunne bli til.»

Det lot til at mannen satte pris på dette svaret. «Omvendt alkymi, kal-


ler jeg det,» sa han, «hele foretagendet, mener jeg – skjerpevirksomhe-ten. Omvendt alkymi. Ikke sant – forvandlingen – ikke til gull, men avgull –»

«Det er en fin tanke,» – det var først meget senere det slo ham at denneforestillingen var nært beslektet med hans egen nydannede forestillingom et omvendt panteon.

«Og Deres undersøkelser,» sa mannen og nikket energisk, «Deresundersøkelser – De vil vel gå omkring og spørre Dem for, antar jeg – hvaslags skyfler, hva slags trau – og kart og slikt.»

«Ja, nettopp. Jeg har tenkt å gjøre det ordentlig.»Mannen la seg bakover i lenestolen, det var åpenbart at dette moret

ham. «Én ukes opphold på Crown Hotel – bare for å forhøre seg!» Hangav fra seg et lite latterbrøl. «Og så to uker i søla for å tjene det innigjen!»

Moody la anklene over kors igjen. Han var ikke i humør til å besvareden andres energi med samme mynt, men han var for strengt oppdratttil så meget som å tenke på å gi et uhøflig svar. Han kunne ganske en-kelt ha beklaget sin motløshet og innrømmet et eller annet allment ube-hag – mannen virket sympatisk nok, med de trommende fingrene og dengurglende latteren som stadig lå på lur – men Moody hadde ikke forvane å tale åpenhjertig med fremmede og enda mindre å innrømme syk-dom overfor andre. Han tok seg kraftig sammen og sa, i en muntreretone:

«Og De, min herre? De er solid etablert her på stedet, antar jeg?»«Å, ja da,» svarte den andre. «Balfour Shipping, De har nok sett oss,

rett forbi krøtterkveene, førsteklasses beliggenhet – Wharf-street, ikkesant. Balfour, det er meg. Thomas er fornavnet. De kommer til å trengeet slikt ute på gullfeltene: Det er ingen som kalles Mister ute i ravinen.»

«Da får jeg øve meg på å bruke mitt,» sa Moody. «Det er Walter. Wal-ter Moody.»

«Javel – ikke at noen kommer til å kalle Dem Walter, da,» sa Balfourog klasket seg på låret. «‘Skotte-Walt’, kanskje. Eller ‘Tohånds-Walt’.‘Walt med gullklumpen’. Ha!»

«Det navnet må jeg jo først gjøre meg fortjent til.»Balfour lo. «Har ingenting med ‘fortjene’ å gjøre,» sa han. «På stør-

relse med en damepistol, enkelte jeg har sett. På størrelse med en dame-,men det skal jeg si Dem: ikke halvparten så vriene å få grep om.»

Thomas Balfour var i femtiårsalderen, tettbygget og robust. Han varganske grå i håret, som var kjemmet bakover fra pannen og fyldig ved

2127. januar 1866

ørene. Han bar et avlangt skjegg og hadde det med å stryke håndflatenover det når det var noe som moret ham – og det gjorde han nå, så til-freds var han med sin egen spøk. Han bar sin velstand ubesværet, tenkteMoody, som hos denne mannen gjenkjente den avslappede fornemmel-sen av berettigelse som dukker opp når en livslang optimisme er blittbekreftet med suksess. Han var i bare skjorteermene; kravaten var rik-tignok av silke og utsøkt forarbeidet, men den hadde sauseflekker oghadde løsnet i nakken. Moody plasserte ham som en som trodde på denfrie vilje – harmløs, i sitt hjerte frafallen, og overstrømmende i sine fø-lelsesuttrykk.

«Jeg er Dem takk skyldig, Mr. Balfour,» sa han. «Dette er den førsteav mange skikker jeg uten tvil kommer til å vise meg totalt uvitende om.Jeg ville ganske sikkert ha kommet til å begå den tabbe å bruke etter-navn ute i ravinen.»

Det var sant at hans mentale bilde av gullgravingen på New Zealandvar ytterst vagt og i hovedsak preget av de californiske gullfeltene – tøm-merkoier, flatbunnede dalsøkk, kjerrer i støvet – og en uklar fornem-melse (han visste ikke hvor han hadde den fra) av at kolonien var et slagsspeilbilde av De britiske øyer, den uferdige, ville motsetning til Imperietsfundament og hjerte. Da han hadde rundet pynten på Otago-halvøya etpar uker tidligere, var han blitt overrasket over å se herskapshus på bak-kekammen, brygger, gater og sirlig anlagte haver – slik han nå ble over-rasket ved synet av en velkledd herre som rakte svovelstikkene sine til enkinamann og deretter lente seg over ham for å fiske til seg glasset sitt.

Moody hadde sin utdannelse fra Cambridge og var født i Edinburghsom arving til en beskjeden formue og et tjenerskap på tre. De kretserhan som regel hadde ferdes i da han lå ved Trinity, og deretter under jus-studiene ved Inner Temple i de senere år, hadde overhodet ikke vært pre-get av adelens rigide mønstre, hvor det bare var gradsforskjeller mellomens egen bakgrunn og sosiale sammenheng og de andres; allikevel haddeutdannelsen hans isolert ham, for den hadde lært ham at den korrektemåten å forstå et hvilket som helst samfunnssystem på var å betrakte detovenfra. Sammen med college-kameratene (kledd i slengkappe og fullepå rhinskvin) gikk han inn for samkvem mellom de forskjellige sam-funnsklasser med all den kampglød og vitalitet som er typisk for ungemennesker, men han ble alltid forbløffet når han støtte på det i prak-sis. Han visste ennå ikke at et gullgravingsfelt var et sted for skitt og ri-siko, hvor hver og én var en fremmed for sidemannen og fremmed forgrunnen de stod på; hvor en kjøpmanns vaskepanne kunne være stinn


av gullkorn, mens en advokats kunne være helt tom; hvor det ikke fan-tes sosiale lag. Moody var omtrent tyve år yngre enn Balfour, og han ut-trykte seg med respekt, men han var seg bevisst at Balfour stod lavereenn ham selv, og han var seg også bevisst hvor merkelig uensartet de var,personene som omgav ham, og at han ikke hadde noen mulighet til åanslå deres samfunnsmessige rang eller opphav. Høfligheten hans haddederfor et lett tvungent preg, på samme måte som en mann som ikke oftesnakker med barn, mangler enhver målestokk for hva som er passende,og følgelig holder seg for seg selv og er streng, enda så gjerne han haddevillet være snill og vennlig.

Thomas Balfour merket denne nedlatenheten og var henrykt. Hanhadde en viss ertelysten avsmak for menn som, slik han uttrykte det, var«altfor velformulerte», og han elsket å provosere dem – ikke til raseri,noe han fant kjedsommelig, men til vulgaritet. Han betraktet Moodysstivhet som om det var en snipp av siste mote, produsert i en eller annenaristokratisk stil og utålelig trang for den som hadde den på – han be-traktet alle konvensjoner for dannet omgang på denne måten, som unyt-tige ornamenter – og det moret ham at den andres forfinelse fikk hamtil å føle seg så ille til mote.

Balfour var ganske riktig en mann av beskjeden herkomst, slik Moodyhadde gått ut fra. Faren hadde arbeidet i et sadelmakeri i Kent, og Bal-four ville kanskje ha fulgt i hans fotspor om det ikke hadde vært for aten brann gjorde slutt på både faren og stallen da Thomas nærmet seg deelleve – men i tillegg var han en rastløs gutt, med slitte klær og et utål-modig sinnelag som stod i motsetning til det drømmende, litt fraværendeansiktsuttrykket han gjerne hadde, og det strevsomme arbeidet ville ikkeha passet ham. Uansett kunne ikke en hest holde følge med en jernba-nevogn, pleide han å si, og håndverket hadde ikke stått seg mot forand-ringene i den nye tid. Balfour likte svært godt fornemmelsen av at hanbefant seg helt i forkant av en æra. Når han snakket om fortiden, vardet som om hvert tiår som var gått foran året hvor han nå befant seg,var et dårlig laget vokslys som var nedbrent, oppbrukt. Han følte ingennostalgi for gutteårenes tilværelse – den mørke væsken i garvekummene,hjellene med huder, kalveskinnsposen der faren hadde oppbevart nålerog syl – og tenkte sjelden tilbake på den, bortsett fra å sammenligne detmed nyere næringer. Malm: Det var der pengene lå. Kullgruver, stålverkog gull.

Han begynte i glass. Etter flere år som lærling startet han eget glass-verk, en beskjeden fabrikk han senere solgte mot en andel i en kullgruve,

2327. januar 1866

som med tiden ble utvidet til et nettverk av gruvesjakter og solgt til in-vestorer i London for en stor sum. Han giftet seg ikke. På sin tredveårs-dag kjøpte han en enveisbillett på en klipper som gikk til Veracruz, denførste etappen på en ni måneder lang reise som skulle føre ham landvertstil de californiske gullfeltene. Stråleglansen ved selve gullgraverlivet fal-met snart for ham, men den ustanselige hasten og håpet som omgav gull-feltene, gjorde det ikke; med det første gullstøvet han fikk frem, kjøptehan aksjer i en bank, bygget tre hoteller på fire år og hadde gode tider.Da California gikk tom, solgte han seg ut og tok en båt til Victoria – etnytt funn, et nytt uutforsket land – og derfra, etter at han enda en ganghadde hørt lokkeropet som rakk over havet slik en alvefløyte bæres påen sjelden bris, østover til New Zealand.

I løpet av sine seksten år på de primitive gullgravingsfeltene haddeThomas Balfour truffet mange menn som Walter Moody, og det tjentehans karakter til ære at han gjennom alle disse årene hadde bevart endyp ømhet og respekt for den jomfruelige tilstanden til menn som ennåikke hadde lært av erfaring, menn som ennå ikke var blitt satt på prøve.Balfour var vennlig innstillet når han møtte ærgjerrighet, og han var uor-todoks, self-made som han var, i sin raushet overfor andre. Dristighet til-talte ham; attrå tiltalte ham. Han var tilbøyelig til å like Moody, ganskeenkelt fordi den andre hadde gitt seg i kast med en syssel som han tyde-ligvis visste svært lite om, og som han åpenbart forventet skulle gi bety-delig avkastning.

Denne spesielle aftenen var det imidlertid ikke fritt for at Balfourhadde egne saker å fremme. Moodys ankomst hadde vært noe av enoverraskelse for de tolv mennene som var forsamlet, for de hadde truffetbetydelige foranstaltninger for å sikre seg mot å bli forstyrret. Det storeselskapslokalet på Crown Hotel var lukket den kvelden på grunn av enprivat tilstelning, og en guttunge var blitt plassert under markisen for åholde øye med gaten, for det tilfelle at noen skulle få lyst til å kommeog ta seg et glass der – noe som ikke var sannsynlig, for røkesalongen påCrown var ikke spesielt kjent for hyggelig selskap eller for sin sjarm, ogstod faktisk svært ofte tom, selv på kveldstid i helgene, da gullgravernekom strømmende i driver inn fra fjellene for å bruke opp gullstøvet sittpå brennevin i byens kneiper. Det var Mannerings visergutt som stodvakt, og han var i besittelse av en tykk bunke med billetter til gallerietsom han skulle gi bort gratis. Forestillingen – Sensasjoner fra Orienten!– var en ny produksjon, og dét en som garantert ville slå an, dessutenstod det kasser med champagne klar i operahusets foajé med vennlig hil-


sen Mannering selv, i anledning premièren. Med disse avledningsman-øvrene på plass, og i den tro at intet skip ville ta sjansen på å legge til påen så dunkel aften etter slik en ugjestmild dag (de skipsanløpene som varvarslet på sjøfartssidene i West Coast Times, hadde på dette tidspunktallerede funnet sted), hadde gruppen som var samlet, glemt å ta høydefor at en tilfeldig fremmed allerede kunne ha tatt inn på hotellet en halvtimes tid før mørkets frembrudd, og dermed alt befant seg i bygningenda Mannerings visergutt inntok sin posisjon under den dryppende over-bygningen på verandaen ut mot gaten.

Enda Walter Moody hadde et tillitvekkende utseende, og enda så hø-visk han førte seg, var han allikevel en inntrenger. Herrene visste ikkehvordan de skulle overtale ham til å gå sin vei uten å gjøre det klart athan hadde trengt seg inn, og dermed røpe sammenkomstens undergrav-ende karakter. Thomas Balfour hadde påtatt seg oppgaven med å bringepå det rene hvem han var, utelukkende fordi de tilfeldigvis hadde hav-net ved siden av hverandre, rett ved peisen – en lykkelig konstellasjon,dette, for Balfour var seig, til tross for sin høyrøstethet og begeistring, ogmeget erfaren når det dreide seg om å vende en situasjon til egen fordel.

«Jaha, javel,» sa han nå, «man lærer seg raskt nok skikken, og enhvermå jo begynne der De befinner Dem – som lærling, mener jeg; man vetslett ingenting. Hva var det så som sådde frøet, om jeg får lov å spørre?Det er en privat interesse jeg har – hva som får en kar til å reise hit ned,ikke sant, til verdens ende – hva som tenner gnisten i en mann.»

Moody tok et drag av sigaren før han svarte. «Jeg hadde et temmeligkomplisert mål,» sa han. «Det dreide seg om uenighet innen familien,smertefullt å fortelle om, men det var iallfall derfor jeg foretok overfar-ten mutters alene.»

«Å, men deri er De ikke alene,» sa Balfour muntert. «Her omkring eralle mann alle på flukt fra et eller annet – det kan De være sikker på!»

«Sier De det,» sa Moody, som syntes dette var heller urovekkende ut-sikter.

«Alle er et annet sted fra,» fortsatte Balfour. «Ja – der er vi ved sakenskjerne. Vi er alle fra et annet sted. Og når det gjelder familie, så vil Dealltid finne brødre og fedre i ravinen.»

«Det er vennlig av Dem å tilby trøst.»Balfour smilte bredt nå. «Det var også en måte å si det på,» sa han og

viftet med sigaren med et slikt ettertrykk at han drysset fjærlette aske-fnugg over hele vesten. «Trøst –! Hvis dette teller som trøst, da må jo Devære rene puritaneren, gutten min.»

2527. januar 1866

Moody fant ingen passende respons til denne bemerkningen, så hanbøyde hodet igjen – og så, som for å tilbakevise enhver mistanke om pu-ritanisme, tok han en stor slurk av glasset sitt. Utenfor avbrøt et vindstøtregnets jevne pisking mot ruten og slengte en vegg av vann mot de vest-vendte vinduene. Balfour gransket tuppen på sigaren sin, stadig hum-rende; Moody satte sin egen mellom leppene, snudde ansiktet vekk ogtok et lett trekk.

Akkurat da reiste en av de andre elleve seg, samtidig som han fol-det sammen avisen sin til kvart størrelse og gikk tvers over gulvet borttil sekretæren for å bytte ut avisen med en annen. Han hadde på segen kraveløs sort frakk og hvitt slips – klesdrakten til en geistlig, skjønteMoody plutselig med en viss forbløffelse. Det var rart. Hvorfor skulleen prestemann velge å lese nyhetene i røkesalongen på et simpelt ho-tell, sent en lørdag aften? Og hvorfor skulle han gjøre det midt i en såtaus forsamling? Moody iakttok presten mens han bladde raskt igjen-nom avisstabelen og forkastet flere utgaver av The Colonist til fordelfor Grey River Argus, som han fisket frem med en fornøyd mumling ogholdt anerkjennende et stykke fra kroppen, litt på skrå, mot lyset. Men,tenkte Moody og resonnerte med seg selv, det var kanskje ikke så rart:Det var en svært regnfull kveld, og byens spisesteder og vertshus var an-tagelig fulle. Kanskje prestemannen av en eller annen grunn midlertidighadde måttet søke tilflukt fra regnskyllene.

«Dere hadde altså en uoverensstemmelse,» sa Balfour nå, som omMoody hadde lovet ham en saftig historie og deretter hadde glemt å be-gynne på den.

«Jeg var part i en uoverensstemmelse,» korrigerte Moody ham. «Detvil si, konflikten skyldtes ikke meg.»

«Med Deres far, går jeg ut fra.»«Det er smertefullt å snakke om, Mr. Balfour.» Moody sendte den

andre et fast blikk som var ment å bringe ham til taushet, men Balfourreagerte ved å bøye seg ytterligere frem, oppmuntret av Moodys graval-vorlige uttrykk til å anta at historien var desto mer verdt å høre.

«Kom igjen!» sa han. «Lett Dem for byrden.»«Det er ikke en byrde som behøver å lettes, Mr. Balfour.»«Min venn, noe slikt har jeg aldri hørt om.»«Tillat meg å bringe samtalen over på –»«Men De har pirret meg! De har pirret min oppmerksomhet!» Balfour

sendte ham et bredt smil nå.«Jeg må be om å få avstå,» sa Moody. Han prøvde å snakke lavt, slik


at de andre tilstedeværende ikke skulle høre hva som ble sagt. «Jeg måfå be om å få holde dette for meg selv. Min beveggrunn er utelukkendeden at jeg ikke ønsker å gjøre dårlig inntrykk på Dem.»

«Men det er De som er den krenkede, sa De – konflikten skyldtes ikkeDem.»

«Det stemmer.»«Men da så! Da er det vel ingen grunn til å holde det for seg selv!» ut-

brøt Balfour. «Stemmer det ikke, kanskje? Man trenger da ikke holde forseg selv det som andre har gjort galt! Ingen grunn til å skamme seg overandres – gjerninger, skal jeg si Dem!» Han var blitt svært høyrøstet nå.

«Det De snakker om, er personlig skam,» sa Moody lavt. «Jeg refere-rer til den skam som bringes over en familie. Jeg ønsker ikke å skitne tilmin fars navn; det er mitt navn, også.»

«Deres far! Men hva var det jeg nettopp sa? De kommer til å finnefedre i lange baner, nede i ravinen! Det er ingen talemåte – det er skikkog bruk, og en nødvendighet – det er slik man gjør det! Jeg skal fortelleDem hva som blir betraktet som skammelig ute på gullfeltene. Kunngjø-relse av en falsk gullåre – det kvalifiserer. Protestere mot oppmålingenav et jordstykke til skjerp – det kvalifiserer. Stjele fra noen, snyte noen,drepe noen – det kvalifiserer. Men å bringe skam over familien! Det kanDe snakke med byvekterne om, be dem rope det ut oppover og nedoverlangs Hokitika Road – de kommer til å betrakte det som nyheter! Hvaer vel en families skam hvis det ikke finnes noen familie?»

Balfour avsluttet dette oppmuntrende utbruddet med et kontant smellidet han satte fra seg det tomme glasset på stolarmen. Han sendteMoody et strålende blikk og slo ut med den åpne hånden, som om hanville si at han hadde formulert sitt poeng så overbevisende at det ikkevar behov for ytterligere tillegg, men at han allikevel ville sette pris påen form for bifall. Moody gjorde enda et automatisk rykk med hodet ogsvarte, i en tone som for første gang røpet hvor tynnslitte nervene hansvar: «De taler overbevisende, Mr. Balfour.»

Balfour, som fremdeles strålte, viftet komplimenten til side. «Overbe-visningens kunst består av knep og dyktighet. Jeg sier det som det er.»

«Det takker jeg Dem for.»«Javisst,» sa Balfour blidt. Det virket som om han hadde det storartet.

«Men nå må De fortelle meg om uoverensstemmelsen i familien Deres,Mr. Moody, slik at jeg kan vurdere hvorvidt navnet Deres er blitt tilskit-net, når alt kommer til alt.»

«De må unnskylde,» mumlet Moody. Han kikket seg stjålent omkring

2727. januar 1866

og registrerte at prestemannen var gått tilbake til stolen sin og nå varoppslukt av avisen. Mannen ved siden av ham – en rødmusset type meden majestetisk bart og rødblondt hår – lot til å ha falt i søvn.

Thomas Balfour hadde ikke tenkt å la seg avskrekke. «Frihet og sik-kerhet!» utbrøt han og veivet med armen igjen. «Er det ikke det det tilsyvende og sist dreier seg om? Ser De, jeg kjenner allerede konflikten! Jegkjenner dens form! Frihet fremfor trygghet, trygghet fremfor frihet …understøttelse fra faren, frihet for sønnen. Så kan det jo tenkes at faren erfor kontrollerende – slikt skjer – og sønnen kanskje sløsaktig … ødsel …men det er den samme uoverensstemmelsen hver eneste gang. Kjæreste-par også,» la han til da Moody ikke sa noe. «Det gjelder for kjæresteparogså: til syvende og sist, alltid, samme slags konflikt.»

Men Moody hørte ikke etter. Han hadde for øyeblikket glemt denvoksende asken på sigaren han satt med, og den varme konjakken i bun-nen av glasset. Han hadde glemt at han befant seg her, i røkesalongenpå et hotell, i en liten by som ikke hadde eksistert fem år tidligere, vedverdens ende. Tankene hadde seilt av sted og vendt tilbake til det hanhadde opplevet: den blodige kravaten, den klamrende sølvgrå hånden,navnet som ble gispet i mørket, om og om igjen, Magdalena, Magdalena,Magdalena. Scenen stod på et blunk klart for ham, uten at han ville det,som en kald skygge som passerer foran solskiven.

Moody hadde seilt fra Port Chalmers ombord på barken Godspeed,et kraftig lite fartøy med elegant krapp baug og en gallionsfigur av malteketre, en ørn, symbolet for apostelen Johannes. På kartet hadde sjørei-sen form av en hårnål: Barken satte kurs nordover og krysset det smalestredet mellom to hav, før den dreide sydover igjen på sin vei til gullfel-tene. Moodys billett rakk bare til en plass i en trang lugar under dekk,men det var så illeluktende og knugende i lasterommet at han så seg nødttil å tilbringe mesteparten av reisen oppe på dekk, hutrende under relin-gen med den fuktige skinnkofferten klemt tett mot brystet og oppslåttkrave mot sjøsprøyten. Der han satt sammenkrøpet med ryggen mot ut-sikten, var det lite han fikk sett av kystlinjen – de gule slettene i øst, somfortsatte i en svak skråning opp mot grønnere åser, og over dem igjenfjellene, blå i det fjerne; lenger nord fjorder, kantet med frodig vegeta-sjon og dempet av stille vann; i vest de surlende bekkene som mistet singlans når de nådde strendene og gravet sprekker i sanden.

Da Godspeed rundet den nordligste odden og tok fatt på sin reise syd-over, begynte barometeret å falle. Hadde ikke Moody vært så syk og for-kommen, ville han kanskje ha blitt redd og lovet den allmektige å gå i


kloster: Drukning – det hadde karene på havnen fortalt ham – var Vest-kystens svøpe, og spørsmålet om han kunne kalle seg heldig, ville bli be-svart lenge før han nådde frem til gullfeltene, og lenge før han for førstegang kunne gå ned på kne og la kanten av vaskepannen røre ved stenene.Det var like mange som gikk under som gikk i land. Skipperen ombord– kaptein Carver het han – hadde fra sin posisjon på akterdekket sett såmange landkrabber bli skyllet i døden at hele båten egentlig burde kal-les en åpen grav – dette siste sagt med dempet høytidelighet og med vidtoppsperrede øyne.

Uværet ble båret av grønnlige vinder. Det begynte som en smak avkobber bakerst i munnhulen, en metallisk murring som øket i styrkemens skyene mørknet og kom stadig nærmere, og da det brøt løs, vardet som en ørefik gitt med sanseløst raseri. Det skummende dekket, denunderlige piskesnerten av lys og skygge som kom fra seilene der de ryk-ket og slet over hodet på dem, den åpenlyse frykten blant sjøfolkene somkjempet for å holde barken på rett kurs – slikt var råstoff for mareritt,og for Moody gikk marerittfornemmelsen ut på at skuten, etter hvertsom hun nærmet seg gullfeltene, likesom med vilje hadde nedkalt deninfernalske stormen over seg.

Walter Moody var ikke overtroisk, men han hadde stor moro av an-dres overtroiskhet, og han var ikke lettlurt med hensyn til førsteinn-trykk, enda han selv var meget omhyggelig når det gjaldt å forme detinntrykket andre dannet seg av ham. Dette skyldtes imidlertid ikke såmye hans intelligens som hans erfaring – en erfaring som, før han haddereist til New Zealand, hverken kunne kalles bred eller variert. Hittil ilivet hadde han bare kjent den slags tvil som er veloverveiet og trygg.Han hadde bare kjent mistenksomhet, kynisme, sannsynlighet – aldriden forferdelige følelsen av oppløsning som melder seg når man slutterå stole på sin egen evne til å stole på noe som helst; aldri den forfer-delige panikken som følger denne oppløsningen; aldri den dumpe tom-heten som følger til aller sist. Om de sistnevnte typer av utrygghet haddehan, iallfall inntil nylig, vært lykkelig uvitende. Fantasien hans haddeikke tendens til å slå over i ren innbilning, og han teoretiserte sjelden,bortsett fra når han hadde et praktisk formål for øye. Hans egen døde-lighet representerte utelukkende en intellektuell fascinasjon for ham, enmatt glans, og siden han ikke bekjente seg til noen religion, trodde hanikke på gjenferd.

Den detaljerte, komplette historien om det som foregikk i løpet av densiste etappen på sjøreisen, er det Moody selv som har fortalt, og han får

2927. januar 1866

stå inne for det. Etter vår mening er det på dette avgjørende tidspunkttilstrekkelig å si at det var åtte passasjerer ombord på Godspeed da hunla ut fra kaien i Dunedin, og da barken landet på Vestkysten, var det ni.Den niende var ikke et spedbarn som var kommet til verden under over-farten; heller ikke var han blindpassasjer; ei heller hadde utkikken fåttøye på ham, drivende i vannet mens han klynget seg til et stykke vrak-gods, og ropt at han skulle hales ombord. Men å si såpass meget er detsamme som å berøve Walter Moody hans egen fortelling – og det villevære urettferdig, for han var ennå ute av stand til fullt og helt å gjenkallegjenferdet i sine egne tanker, og langt mindre å kunne forme en fremstil-ling til glede for en tredjemann.

I Hokitika hadde det regnet i to uker uten opphør. Moodys førsteglimt av bebyggelsen var en uklar flekk som kom nærmere og trakk segtilbake etter som disen blåste den ene eller den andre veien. Det var bareen smal korridor av flatt landskap mellom kystlinjen og de steile alpene,pisket av den endeløse brenningen som ble til røk i møtet med sanden;det virket enda flatere og mer behersket på grunn av skylaget som skarover fjellene på hver side og dannet et grått tak over husklyngene i byen.Havnen lå i syd, gjemt i bukten ved en elvemunning som var rik på gullog som skummet der den møtte den salte sjøkanten. Her ute ved kystenvar vannet brunt og goldt, men lenger oppe i elven var det kjølig og hvitt,og folk sa at det skinte. Selve elvemunningen var smul, en liten innsjøfull av master og de tykke skorstenene på dampbåter som ventet på atdet skulle klarne opp; de visste bedre enn å utfordre Hokitika-grunnen,sandrevet som lå skjult under vannet og stadig forflyttet seg med tide-vannet. Det enorme antallet fartøyer som hadde forlist på grunnen, låstrødd som et ulykksalig vitnesbyrd om faren som lurte under vannfla-ten. Det var mer enn tredve vrak alt i alt, og flere av dem var splitter nye.De knuste skrogene skapte en underlig barrikade som på dystert vis gavinntrykk av å forsvare tettstedet mot det åpne havet.

Kapteinen på barken våget ikke å søke havn før været ble bedre, ogisteden sendte han bud på en lekter som skulle frakte passasjerene overde rullende brenningene og inn på sandstranden. Lekteren var bemannetmed seks roere – en bister Kharon alle som én, de stirret, men sa ikke etord mens passasjerene ble firt med stol ned langs den duvende skutesidenpå Godspeed. Det var uhyggelig å krype sammen i den vesle båten ogse opp gjennom den håpløst sammenfiltrede takkelasjen på skipet overdem … skuten kastet en mørk skygge der hun rullet, og da linen om-sider ble kappet og de la ut i åpent farvann, kjente Moody lettheten mot


huden. De andre passasjerene var muntre. De ropte og bar seg om væretog om hvor storartet det hadde vært å klare seg gjennom en storm. Deundret seg over hvert eneste skipsvrak de passerte og sa navnene høyt;de snakket om gullfeltene og om formuene de skulle skape seg der. Detlystige humøret deres var avskyelig. En kvinne presset en medisinflaskemed luktesalt inn i hoften til Moody – «Ta det stille og rolig, så de andreikke kommer og vil ha, de også,» – men han skjøv hånden hennes vekk.Hun hadde ikke sett det han hadde sett.

Øsregnet ble visst enda mer intenst idet lekteren nærmet seg kysten.Sjøsprøyten fra brenningene sendte så store mengder saltvann over relin-gen at Moody måtte hjelpe mannskapet med å øse båten med en skinn-pøs som taust ble dyttet på ham av en mann som manglet alle tennenei munnen bortsett fra de bakerste jekslene. Moody hadde ikke engangkrefter til å krympe seg. De ble båret over grunnen på en skumtoppetbølge og inn i den smule elvemunningen. Han lukket ikke øynene. Dalekteren kom til fortøyningsplassen, var han førstemann ut av båten,gjennomvåt og så svimmel at han snublet på leideren og fikk båten til åkrenge voldsomt i den andre retningen. Som en jaget mann sjanglet han,halvveis haltende, bortover kaien inntil han hadde fast grunn under føt-tene.

Da han snudde seg, var det såvidt han kunne skjelne den spinkle lek-teren der den rykket i fortøyningene ved enden av kaien. Selve barkenvar forlengst forsvunnet i tåken, som hang som vegger av mattet glass ogskjulte de forliste skipene, dampskipene på reden og det åpne havet uten-for. Moody vaklet der han stod. Han registrerte uklart hvordan mann-skapet leverte ut kofferter og reisevesker fra båten, hvordan de andrepassasjerene sprang omkring, hvordan bærerne og sjauerne ropte ut sineordre gjennom regnet. Scenebildet fremstod sløret for ham, skikkelseneinnhyllet i flor – som om reisen og alt som hadde med den å gjøre, al-lerede var blitt slukt av den grå tåken i de uklare tankene hans; somom hukommelsen hadde rygget tilbake og møtt sin motsetning i døren:glemselens makt, og deretter hadde manet frem disen og det piskenderegnet, et slags spøkelsesaktig stykke stoff som skulle skjerme ham motskikkelsene fra hans egen nære fortid.

Moody nølte ikke. Han snudde og skyndte seg oppover stranden,forbi slaktehusene, latrinene, hyttene som utgjorde leskjermer langsmedden sandkledde strandkanten, teltene som var blitt salryggede under dengrånende vekten av to ukers regn. Hodet var bøyd, han hadde trukketkofferten tett inn mot kroppen, og han så ikke noe av det: hverken kveg-

3127. januar 1866

innhegningene eller de høye gavlene på lagerhusene, heller ikke de høyefløyvinduene i kontorene langs Wharf-street, hvor formløse figurer be-veget seg gjennom opplyste rom. Moody kjempet seg videre i søle somrakk ham til midt på leggen, og da den falske fasaden på Crown Hotelreiste seg foran ham, pilte han bort dit og slapp fra seg kofferten, slik athan kunne trive dørhåndtaket med begge hender.

Crown var et etablissement av den anvendelige, ujålete sorten somutelukkende var anbefalelsesverdig gjennom sin beliggenhet like vedkaien. Om denne egenskapen var aldri så formålstjenlig, kunne detneppe kalles en dyd: Her, så tett opp til kveginnhegningene, blandetblodlukten fra slaktingen seg med den syrlige saltlakelukten fra havet ogfremkalte uopphørlig tanken på et forsømt isskap der en fersk stek hargått i forråtnelse. For Moody kunne dette i seg selv ha vært nok til å for-små stedet uten videre og isteden bevege seg nordover Revell-street inntilhotellfasadene ble bredere og hadde friskere farver, søyler i inngangspar-tiet og med sine høye vinduer og utsøkte løvsagarbeider kommunisertealle de garantier om velstand og komfort som han, som holden mann,var vant til … men Moody hadde etterlatt all sin kresenhet i barkenGodspeeds rullende indre. Han ønsket seg bare ly og ensomhet.

Roen i den tomme vestibylen med det samme han hadde lukket dørenbak seg og lyden av regnet ble dempet, hadde en umiddelbar og fysiskvirkning på ham. Vi har bemerket at Moody høstet betydelige person-lige fordeler av sitt utseende, og at han var fullstendig klar over det: Hanhadde ingen planer om å stifte sine første bekjentskaper i en fremmedby i skikkelse av en hjemsøkt og plaget mann. Han slo vannet av hatten,trakk en hånd gjennom håret, stampet i gulvet for å få en slutt på skjelv-ingen i knærne og skar noen energiske grimaser med munnen, som for åprøve dens elastisitet. Han foretok disse bevegelsene raskt og uten gen-anse. Da piken dukket opp, hadde han lagt ansiktet i de vanlige foldenesom uttrykte velvillig likegladhet, og stod og gransket svalehaleskjøteni hjørnet på resepsjonsskranken.

Stuepiken fremstod som en sløv jentunge med farveløst hår og ten-ner like gule som huden. Hun ramset opp prisene på kost og losji, let-tet Moody for ti shilling (pengene slapp hun med en mutt klirring nedi en låst skuff under bordet) og førte ham trett ovenpå. Han registrertebekken av regnvann han etterlot seg og den anselige dammen han haddelaget på gulvet i vestibylen, og stakk til henne en sixpence-mynt; hun tokden allernådigst imot og skulle til å gå, men samtidig virket det som omhun ønsket at hun hadde vært vennligere. Hun rødmet, og etter et kort


opphold antydet hun at han kanskje ville ha et brett med aftensmat bragtopp fra kjøkkenet – «så De kan bli tørr innvendig», sa hun og trakk lep-pene bakover til et gult smil.

Crown Hotel var temmelig nybygget og hadde fremdeles det støvete,honninggule preget av nyhøvlet tømmer, fra veggene piplet det ennå per-ler av kvae langs hver sammenføyning, ildstedene var ennå fri for askeog misfarving. Moodys værelse var møblert svært omtrentlig, som i eneventyrkomedie der en stor og overdådig husholdning trylles frem påscenen ved hjelp av en enslig stol. Under det slitte bolsteret virket ma-drassen stoppet med filler av tynn bomull; lakenene var litt for store, slikat kantene gikk helt ned på gulvet og gav sengen et krympet utseende derden stod under det bratt skrånende gavltaket. Enkelheten gav rommet etspøkelsesaktig, ufullendt preg, som kanskje hadde virket foruroligendeom utsikten gjennom det uklare glasset hadde hørt hjemme i en annengate og en annen tidsalder, men for Moody virket tomheten som balsampå nervene. Han satte fra seg den gjennomvåte kofferten på det spinklebordet ved siden av sengen, vridde opp og tørket klærne sine som besthan kunne, tømte en kanne te, spiste fire skiver mørkt brød med skinke,og etter å ha kikket ut av vinduet ned på det ugjennomtrengelige regn-skyllet nede på gaten bestemte han seg for å utsette sitt forehavende ibyen til neste morgen.

Stuepiken hadde etterlatt gårsdagens avis under tekannen – så tynnden var til morgenavis å være! Moody smilte da han grep den. Hanhadde en svakhet for billige nyheter, og det moret ham å se at byensMest Forføreriske Danserinne også averterte sine tjenester som byensMest Diskrete Jordmor. En hel spalte i avisen var viet savnede skjerpere(Hvis dette leses av EMERY STAINES eller noen som vet hvor han be-finner seg …) og en hel side til Serveringsjenter Søkes. Moody leste do-kumentet to ganger, også skipsanløpsnotisene, avertissementene for losjiog enkel bevertning samt flere usigelig kjedelige valgtaler, gjengitt i sinhelhet. Han merket at han var skuffet: West Coast Times var akkuratsom et landsens menighetsblad. Men hva hadde han ventet? At et gull-gravingsfelt skulle være et eksotisk drømmebilde, fremstilt av skimmerog løfter? At skjerperne skulle være beryktede og slu – hver mann enmorder, hver mann en tyv?

Moody foldet langsomt sammen avisen. Tankeflukten hans haddesendt ham tilbake til Godspeed og til den blodige kisten hun hadde ført ilasten, og hjertet begynte å hamre igjen. «Nå er det nok,» sa han høyt ogfølte seg øyeblikkelig dum. Han reiste seg og slengte fra seg den sammen-

3327. januar 1866

foldede avisen. Uansett, tenkte han, var dagslyset i ferd med å svinne, oghan likte ikke å lese når det skumret.

Han forlot rommet og gikk nedenunder. Han fant stuepiken gjemtbort i alkoven under trappen, der hun satte inn et par ridestøvler medsverte, og forhørte seg med henne om hotellet hadde et oppholdsromhvor han kunne tilbringe kvelden. Reisen hadde vært en anselig påkjen-ning for ham, og han følte desperat behov for et glass konjakk og et stillested hvor han kunne hvile øynene.

Stuepiken var mer imøtekommende nå – det var nok ikke så ofte noengav henne en sixpence, tenkte Moody, og det kunne jo komme til nyttesenere, hvis han fikk bruk for henne. Hun forklarte at den store salon-gen på Crown var reservert for et privat selskap denne kvelden – «de ka-tolske vennene», forklarte hun og smilte bredt enda en gang – men hunkunne, om han ønsket det, isteden vise ham hvor røkesalongen var.

Moody vendte tilbake til nuet med et rykk og oppdaget at ThomasBalfour stadig betraktet ham med et uttrykk av fascinert forventning iansiktet.

«Jeg beklager,» sa Moody forvirret. «Jeg drev visst av i egne tanker– et lite øyeblikk –»

«Hva tenkte De på?» sa Balfour.Hva hadde han tenkt på? Kun kravaten, sølvhånden og navnet som

ble gispet frem i mørket. Scenen var som en liten verden, tenkte Moody,med helt egne dimensjoner. Det kunne gå uendeligheter av vanlig tid nårtankene hans streifet omkring der. På den ene siden fantes denne storeverdenen, med tid som gikk og med skiftende rom, på den annen dentause, stivnede verdenen av skrekk og ubehag; de fikk plass inni hver-andre, en sfære inni en sfære. Hvor underlig at Balfour hadde holdt øyemed ham, at den virkelige tiden var gått – hadde dreid rundt ham, heletiden –

«Jeg tenkte ikke på noe spesielt,» sa han. «Jeg har vært igjennom enslitsom reise, det er det hele, og jeg er svært trett.»

Bak ham foretok en av biljardspillerne et støt: et dobbelt smell, et fløy-elsmykt plopp, en anerkjennende mumling fra de andre spillerne. Pres-ten foldet støyende ut avisen sin; en annen hostet; en tredje ristet støvetfra skjorteermet og skiftet stilling i stolen.

«Jeg spurte om uoverensstemmelsen De snakket om,» sa Balfour.«Uoverensstemmelsen –» begynte Moody, og så stoppet han opp.

Han var plutselig så utslitt at han ikke engang orket å snakke.«Konflikten,» sufflerte Balfour. «Mellom Dem og Deres far.»


«De må ha meg unnskyldt,» sa Moody. «Detaljene er delikate.»«Et spørsmål om penger? Treffer jeg spikeren på hodet?»«Tilgi meg: De gjør ikke det.» Moody strøk hånden over ansiktet.«Ikke om penger! I så fall – et spørsmål om kjærlighet! De er forels-

ket … men Deres far godtar ikke den utkårede …»«Nei, Mr. Balfour,» sa Moody. «Jeg er ikke forelsket.»«Det er synd og skam,» sa Balfour. «Nåvel! Jeg trekker da den slut-

ning at De allerede er gift.»«Jeg er ugift.»«De er ung enkemann, kanskje!»«Jeg har aldri vært gift.»Balfour brast i latter og slo ut med begge hender som uttrykk for at

han betraktet Moodys tilbakeholdenhet som artig, men temmelig irrite-rende, og fullstendig absurd.

Mens han lo, heiste Moody seg opp på armlenene og dreide rundt forå se på lokalet bak seg over den høye ryggen på lenestolen. Han var uteetter å finne en måte å trekke andre inn i samtalen på for å avlede Bal-four. Men det var ingen som så opp og møtte blikket hans; det virket,tenkte Moody, som om de aktivt unngikk ham. Dette var besynderlig.Men han satt ubekvemt, dessuten var det uforskammet av ham å sitteslik, derfor gjenopptok han motvillig sin tidligere stilling og la bena overkors igjen.

«Det er ikke meningen å holde Dem for narr,» sa han da Balfourhadde sluttet å le.

«Holde for narr – nei!» ropte Balfour. «Slett ikke. De bare holder påDeres hemmeligheter!»

«De misforstår meg,» sa Moody. «Jeg har ikke til hensikt å skjule noe.Emnet er plagsomt for meg, det er det hele.»

«Å,» sa Balfour, «men det er alltid slik, Mr. Moody, når man er ung– man føler smerte ved sin egen historie, ikke sant – ønsker å holde dentilbake – og aldri dele den – med andre, mener jeg.»

«Det er en klok observasjon.»«Klok! Ikke noe mer?»«Jeg forstår Dem ikke, Mr. Balfour.»«De er fast bestemt på ikke å tilfredsstille min nysgjerrighet!»«Jeg innrømmer at den forskrekker meg litt.»«Dette er en gullby, min venn!» sa Balfour. «Man må være trygg på

sine kamerater – man må stole på sine kamerater – det skal være visst!»Dette var enda underligere. For første gang – kanskje formedelst en

3527. januar 1866

voksende frustrasjon som fikk ham til å vende oppmerksomheten merdirekte mot situasjonen han befant seg i – merket Moody at hans inter-esse var i ferd med å vekkes. Den forunderlige stillheten i lokalet varikke akkurat noe vitnesbyrd om den sorten brorskap der alt ble delt oglagt til rette … og dessuten hadde Balfour hatt svært lite å komme mednår det gjaldt hans egen karakter og renommé i byen, opplysninger somkunne ha fått Moody til å føle seg tryggere på ham! Han lot blikket glitil siden, til den tykke mannen nærmest ildstedet, hvis lukkede øyelokkdirret av anstrengelsen ved å late som om han sov, og deretter til den lys-hårede mannen bak ham, som lot biljardkøen gå fra den ene hånden tilden andre, men som lot til å ha mistet all interesse for spillet.

Noe var i gjære: Dette var han plutselig helt sikker på. Balfour spilteen rolle, på vegne av de andre – de tar mål av meg, tenkte Moody. Meni hvilken hensikt? Det var system i denne serien av spørsmål, en plansom ble elegant tilslørt av Balfours overdrevne væremåte, hans feno-menale sympati og sjarm. De andre i lokalet lyttet oppmerksomt, hvorskjødesløst de enn vendte sidene i avisen eller lot som om de sov. Denneerkjennelsen gjorde at rommet plutselig stod klarere for ham, som nåren tilfeldig klynge himmellegemer går sammen til et stjernebilde for øy-nene på en. Balfour virket ikke lenger munter og overstrømmende, slikMoody hadde oppfattet ham til å begynne med; isteden virket han over-spent, forsert, ja, desperat. Moody var nå begynt å lure på om det villevære mer hensiktsmessig å jatte med mannen enn å avvise ham.

Walter Moody var svært erfaren i kunsten å skape fortrolighet. Hanvisste at når man betrodde seg til noen, skaffet man seg til gjengjeld påen raffinert måte retten til å bli den andres skriftefar. En hemmelighet erverdt en hemmelighet, og en fortelling er verdt en fortelling; den forsik-tige forventningen om å bli betalt tilbake med samme mynt var en formfor press han visste hvordan man skal øve. Han ville få vite mer gjennomtilsynelatende å betro seg til Balfour enn ved åpenlyst å mistro ham, avden enkle grunn at dersom han viste den andre tillit, fritt og uten forbe-hold, ville Balfour være forpliktet til å betale tilbake med samme mynt.Det var ingen grunn til ikke å fortelle sin familiehistorie – selv om detville bli plagsomt å gjenkalle den i erindringen – hvis det kunne skaffeham den andres tillit. Det som var skjedd ombord på Godspeed, haddehan selvsagt overhodet ikke til hensikt å røpe; men her trengte han ikkeforstille seg, for det var ikke den historien Thomas Balfour hadde bedtom å få høre.

Da han hadde tenkt igjennom dette, la Moody om kursen.


«Jeg forstår at jeg har til gode å vinne Deres tillit,» sa han. «Jeg haringenting å skjule. Jeg skal fortelle min historie.»

Balfour la seg storfornøyd bakover i lenestolen. «De kaller det enhistorie!» sa han, på nytt i perlehumør. «Da overrasker det meg, Mr.Moody, at den hverken handler om kjærlighet eller penger!»

«Bare fraværet av slikt, er jeg redd,» sa Moody.«Fravær – javel,» sa Balfour, fremdeles smilende. Han gav tegn til at

Moody skulle fortsette.«Jeg må først gjøre Dem kjent med særegenhetene ved min familie-

bakgrunn,» sa Moody, og så hensank han en kort stund i taushet menshan knep igjen øynene og knep munnen sammen.

Lenestolen han satt i, var vendt mot ildstedet, og dermed befant nestenhalvparten av mennene i lokalet seg bak ham, de satt eller stod der medsine forskjellige falske sysler. I den fristen han hadde skaffet seg ved å giinntrykk av at han samlet tankene, lot Moody blikket gli til venstre oghøyre, og han merket seg hvem av de lyttende som satt nærmest, rundtpeisen.

Tett ved ildstedet satt den tykke mannen som lot som om han sov. Hanvar uten sammenligning den som var mest påfallende kledd av alle de til-stedeværende: et massivt urkjede, like tykt som en av de tykke fingrenehans, lå tvers over brystet, mellom lommen på fløyelsvesten og brys-tet på batistskjorten, og festet til kjedet hang det med jevne mellomromgullklumper på størrelse med knoker. Mannen ved siden av ham, på denandre siden av Balfour, var delvis skjult av ørelappen på lenestolen, slikat det eneste Moody så av ham, var glansen i pannen og den blanke nese-tippen. Jakken hans var fiskebensmønstret i tykt, vevet ullstoff som varaltfor varmt for ham som satt så nær bålet, og svetten han gav fra seg,avslørte at den tilsynelatende avslappede stillingen hans var en positur.Han hadde ikke sigar; han satt og fiklet med et sigarettetui av sølv. Tilvenstre for Moody stod det enda en ørelappstol, den var stillet så tettopp til hans egen at han kunne høre den nasale hvislingen av naboensåndedrett. Denne mannen var mørkhåret, spinkel av bygning og så høyat det så ut som om han var foldet i to, der han satt med knærne sam-let og skosålene plantet flatt i gulvet. Han satt og leste en avis, og stortsett lykkedes han langt bedre med å virke likeglad enn de andre, men al-likevel var han noe stiv i blikket, som om øynene ikke helt fokuserte påavissiden, og det var en god stund siden han hadde bladd om.

«Jeg er den yngste av to sønner,» begynte Moody omsider. «Min bror,Frederick, er fem år eldre enn jeg. Mor døde henimot slutten av min sko-

3727. januar 1866

letid – jeg var bare hjemom en kort stund, for å begrave henne … og likeetter giftet min far seg på nytt. Jeg kjente ikke hans annen kone den gan-gen. Hun var – hun er – en stillferdig, sart kvinne, en som hadde lett forå engste seg og ofte var syk. Dette med sartheten skiller henne fra minfar, som er plump av vesen og drikkfeldig.

Forholdet var ikke vellykket; jeg tror begge parter angret på at dehadde inngått ekteskap og betraktet det som et feilgrep, og jeg beklagerå måtte si at min far behandlet sin nye kone meget dårlig. For tre år sidenforsvant han og etterlot henne i Edinburgh uten midler til livets opphold.Hun kunne ha blitt et fattiglem, eller det som verre var, så sterk var denarmod hun plutselig befant seg i. Hun henvendte seg til meg – i brevsform, altså; jeg befant meg i utlandet – og jeg reiste hjem med det samme.Jeg ble hennes beskytter, på en tilbørlig måte. Jeg inngikk visse avtalerpå hennes vegne, og hun godtok dem, men ikke uten en viss bitterhet,siden hennes omstendigheter var blitt sterkt forverret.» Moody rømmetseg tafatt. «Jeg skaffet henne et beskjedent utkomme – en stilling, altså.Deretter reiste jeg til London med det formål å finne min far. Der tok jegalle tenkelige metoder i bruk for å oppspore ham, og det kostet en godslump penger. Til slutt begynte jeg å undersøke mulighetene for å brukeutdannelsen min til å skaffe meg en eller annen form for inntekt, for jegvisste at jeg ikke lenger kunne stille arven som sikkerhet, og min kreditti byen var blitt svært dårlig.

Min eldre bror visste ingenting om at vår stemor var blitt forlatt – hanhadde reist for å søke lykken på gullfeltene i Otago, bare noen uker førmin far forsvant. Han fikk slike innfall av og til – en eventyrlysten sjel,kunne man saktens si: Vi stod aldri hverandre nær etter at barndommenvar over, men jeg innrømmer at jeg ikke kjenner ham godt. Så gikk detmåneder, ja, år; han kom ikke hjem igjen, ikke hørte jeg noe fra hamheller. Jeg fikk aldri noe svar på brevene jeg skrev. Jeg vet faktisk frem-deles ikke om de noensinne nådde frem til ham. Omsider bestilte ogsåjeg plass på en båt til New Zealand, for jeg ville informere min bror omforandringene i familiens situasjon og – forutsatt at han var i live, selv-sagt – kanskje bli med ham og grave gull en stund. Min egen formue varborte, renteinntektene fra eiendommen forlengst uttømt, og jeg haddestiftet en god del gjeld. Mens jeg bodde i London, hadde jeg studert jusved Inner Temple. Jeg kunne vel saktens ha fortsatt der i påvente av minadvokatbevilling … men jeg har ingen ekte kjærlighet til jusen. Jeg holdtikke ut tanken. Jeg tok båten til New Zealand isteden.

Da jeg landet i Dunedin for mindre enn to uker siden, fikk jeg vite at


Otagos gullforekomster var blitt stillet i skyggen av nye funn her på Vest-kysten. Jeg nølte, for jeg visste ikke hvor jeg skulle prøve meg først, ogble belønnet for min nølen på den mest uventede måte man kan tenkeseg: Jeg traff min far.»

Balfour mumlet noe, men avbrøt ikke. Han satt og stirret inn i flam-mene med sigaren påpasselig fastholdt i munnen og hånden i et løst greprundt foten av glasset. De elleve andre var like tause. De hadde visst gittopp biljardspillet, for Moody hørte ikke lenger smellet fra kulene bakseg. Stillheten hadde et anspent preg, som om lytterne ventet på at hanskulle avsløre noe aldeles særegent for dem … eller fryktet at han skullegjøre det.

«Det var ikke noe lykkelig gjensyn,» fortsatte Moody. Han snakkethøyt, gjennom trommingen fra regnet; høyt nok til at hver og en av detilstedeværende kunne høre ham, men ikke så høyt at det skulle virkesom om han var oppmerksom på at de var der. «Han var full, og ill-sint fordi jeg hadde funnet ham. Jeg fikk vite at han var blitt usedvanligrik, og at han hadde giftet seg på nytt, med en kvinne som uten tvil varuvitende om hans historie, ikke minst om det faktum at han var juridiskbundet til en annen. Jeg beklager å måtte tilstå at jeg ikke var overras-ket. Mitt forhold til min far har aldri vært varmt, og dette var ikke førstegang jeg hadde overrasket ham under tvilsomme omstendigheter … en-skjønt aldri i en situasjon av denne kriminelle størrelsesorden, det måjeg skynde meg å legge til.

Den virkelige forbløffelsen opplevet jeg da jeg spurte etter min bror,og fikk vite at han hadde vært min fars medsammensvorne helt fra be-gynnelsen av: De hadde arrangert sviket sammen og hadde reist sydoversom kompanjonger. Jeg ville ikke vente til jeg møtte Frederick også – jegholdt ikke ut tanken på å se dem sammen – og ville gå min vei. Minfar ble aggressiv og forsøkte å forhindre meg. Jeg kom meg unna og be-stemte meg omgående for å reise hit. Jeg hadde nok penger til å vende til-bake til London med det samme, om jeg så ønsket, men sorgen jeg følte,var av en slik beskaffenhet at –» Moody stoppet opp og beveget fingrenehjelpeløst. «Jeg vet ikke,» sa han omsider. «Jeg trodde det harde arbei-det på gullfeltene kanskje kunne gjøre meg godt, inntil videre. Og jeg vilikke bli advokat.»

Det ble stille i lokalet. Moody ristet på hodet og lente seg forover istolen. «Det er en ulykkelig historie,» sa han, livligere nå. «Jeg skammermeg over min herkomst, Mr. Balfour, men jeg har ikke til hensikt å dveleved den. Jeg har til hensikt å begynne på nytt.»

3927. januar 1866

«Ulykkelig, javisst!» utbrøt Balfour idet han omsider tok sigaren ut avmunnen og gav seg til å vifte med den. «Jeg føler med Dem, Mr. Moody,og roser Dem, begge deler. Men det er gullfeltene som er Deres vei, ikkesant? En helt annen kurs! Våger jeg å si – total omveltning! At en mannskulle kunne begynne på nytt – kunne skape seg selv på nytt – så sanne-lig!»

«Det var oppmuntrende ord,» sa Moody.«Deres far – han heter også Moody, formoder jeg?»«Det stemmer,» sa Moody. «Fornavnet er Adrian; De har kanskje hørt

om ham?»«Jeg har ikke det,» sa Balfour, og da han oppfattet at den andre ble

skuffet, la han til: «– noe som betyr svært lite, selvsagt. Jeg er i shipping,som jeg fortalte; nå for tiden omgås jeg ikke folk ute på feltene. Jeg holdttil i Dunedin. Jeg holdt til i Dunedin i tre år, sånn omtrent. Men hvis detvar som gullgraver Deres far gjorde sin lykke, har nok dét vært i innlan-det. Oppe i høyden. Han kan ha dratt hvor som helst – Tupeka, Clyde– absolutt hvor som helst. Men – hør – når det gjelder det som skjer herog nå, Mr. Moody: De er ikke redd for at han skal følge etter Dem?»

«Nei,» sa Moody likefrem. «Jeg sørget for å gi inntrykk av at jeg drogrett tilbake til England samme dag jeg forlot ham. På havnen traff jeg påen mann som søkte skipsleilighet til Liverpool. Jeg forklarte min situa-sjon for ham, og etter en rask forhandling byttet vi papirer med hver-andre. Han oppgav mitt navn til billettkontoret, og jeg oppgav hans.Skulle min far forhøre seg på Tollboden, vil funksjonærene der kunnedokumentere for ham at jeg allerede har forlatt disse øyene og er på veihjemover.»

«Men kanskje Deres far – og bror – dukker opp på Vestkysten på egetinitiativ. For å grave etter gull.»

«Det kan jeg jo ikke vite,» samtykket Moody. «Men så vidt jeg for-stod, hadde de funnet gull nok i Otago.»

«Gull nok!» Det virket som om Balfour skulle briste i latter igjen.Moody trakk på skuldrene. «Nåvel,» sa han kjølig, «jeg kommer selv-

sagt til å forberede meg på at de dukker opp. Men jeg regner ikke meddet.»

«Neivisst – neivisst,» sa Balfour og klappet Moody på jakkeslagetmed en stor hånd. «La oss snakke om mer forhåpningsfulle ting nå. For-tell meg, hva har De tenkt å gjøre med pengene når De har lagt Dem oppen pen sum? Hjem til Skottland, kanskje, og bruke formuen der?»

«Det er mitt håp,» sa Moody. «Jeg har hørt at man kan legge grunn-


lag for et tilstrekkelig utkomme på fire måneder eller mindre, og i så fallville jeg kunne dra herfra før de verste vintermånedene setter inn. Er deten rimelig forventning, etter Deres mening?»

«Ganske rimelig,» sa Balfour og smilte til kullene på ildstedet, «så ab-solutt rimelig – ja, det kan man nok forvente. Ingen kompanjonger her ibyen, altså? Folk som møtte Dem på kaia, gjensyn der – karer hjemme-fra?»

«Nei, ingen,» meddelte Moody ham for tredje gang den kvelden. «Jegreiste hit alene, og som jeg allerede har fortalt Dem, så akter jeg å skapemin egen formue, uten hjelp fra andre.»

«Javisst,» sa Balfour, «skape Deres egen – iallfall satse på det, slik mangjør nå for tiden. Men en skjerpers kompanjong er som hans skygge– det er enda en ting man bør vite – hans skygge, sågar hans kone –»

Ved denne bemerkningen gikk det en bølge av munterhet gjennom lo-kalet – ikke åpen latter, bare en stillferdig utpust fra flere kanter på éngang. Moody så seg fort rundt. Han hadde registrert en avslapning i luf-ten, en kollektiv lettelse da han nådde slutten av sin beretning. Mennenehadde vært redde for noe, tenkte han, og historien hans hadde gitt demgrunn til å legge frykten til side. Han lurte for første gang på om deresengstelse på noen måte var knyttet til det grufulle han hadde vært vitnetil ombord på Godspeed. Det var en underlig plagsom tanke. Han likteikke tanken på at hans private erindring skulle la seg forklare for andre,og enda mindre at andre kunne dele den. (Lidelse, tenkte han senere,kunne frastjele en mann hans evne til innlevelse, kunne gjøre ham egois-tisk, kunne få ham til å se ned på alle andre som led. Da dette gikk oppfor ham, ble han overrasket.)

Balfour smilte bredt nå. «Å ja – hans skygge, eller hans kone,» gjen-tok han og nikket anerkjennende til Moody, som om det var Moodysom hadde kommet med denne vittigheten og ikke han selv. Han strøkseg flere ganger over skjegget og lo litt.

For han var faktisk lettet. Tapt arv, tillitsbrudd i ekteskapet, en fornemkvinne satt i arbeid – svik av denne sorten hørte hjemme i en helt annenverden, tenkte Balfour; en verden av private salonger, visittkort og aften-kjoler. Det var sjarmerende, syntes han, at slike skifter i omstendigheterkunne regnes som tragedier – at den unge mannen i det hele tatt opp-levet at dette var noe han tilstod, med den alvorlige, kontrollerte forle-genheten som kjennetegnet en mann som fra det øyeblikk han ble fødtvar blitt lært opp til å tro at hans posisjon i samfunnet aldri ville kommetil å forandre seg. Bare det å snakke om slikt her – i ytterkanten av den

4127. januar 1866

siviliserte verden! Hokitika vokste raskere enn San Francisco, stod det iavisene, og dét fra ingenting … fra det urgamle, råtnende livet i junge-len … fra tidevannssumpene og de skiftende bekkefarene og tåken … fraskjulte vannveier, rike på malm. Mennene her hadde ikke bare arbeidetseg opp fra ingenting, de gjorde det bokstavelig talt for øynene på en, derde huket seg ned i jordsmonnet for å vaske det rent. Balfour la håndenpå jakkeslaget. Moodys fortelling var rørende og hadde vekket en over-bærende, faderlig følelse til live i ham – Balfour satte nemlig stor pris påå bli minnet på at han var moderne (en dristig gründer, en som ikke varbelemret med personlige forbindelser) mens andre strandet i konvensjo-ner fra en tid som hadde overlevet seg selv.

Dette var selvfølgelig en dom som fortalte mindre om fangen enn omdommeren. Balfours viljestyrke var for sterk til å gi plass for filosofi,med mindre det dreide seg om den aller mest solide, empiriske sorten;hans liberale sinnelag fant ingen mening i fortvilelsen, som for ham for-tonet seg som en bunnløs sjakt som var i besittelse av dybde, men ikkebredde – sperret inne i sin egen isolasjon, farbar utelukkende ved hjelpav berøring, og uten vitebegjærlighet. Han hadde ingen fascinasjon forsjelen og betraktet den bare som et skalkeskjul for de større, mer livfullegåtene: humor og spennende eventyr; til fenomener som sjelens mørkenatt stillet han seg uforstående. Han sa ofte at den eneste form for indretomhet han skjenket noen oppmerksomhet, var appetitten, og selv omhan lo når han sa det og virket svært fornøyd, var det et faktum at hanssympati sjelden omfattet forhold man ville forvente skulle omfattes medsympati. Han hadde toleranse for de åpne viddene som tilhørte andresfremtid, men han hadde liten tålmodighet med de gjenspikrede vånings-husene hvor deres fortid var å finne.

«Uansett,» holdt han frem, «ber jeg Dem bite merke i følgende sommitt råd nummer to, Mr. Moody: Skaff Dem en venn. Det finnes mer ennnok gullgravere som ville bli glad for et ekstra par hender, her omkring.Sånn skal det gjøres, skal jeg si Dem – finn en kamerat, og dann et lag.Aldri hørt om noen som har lykkes på egen hånd. Har De skaffet Demarbeidsklær og swag?»

«Når det gjelder slikt, er jeg dessverre prisgitt været,» sa Moody.«Kofferten min befinner seg fremdeles ombord på båten; været var fordårlig til at det lot seg gjøre å krysse grunnen i kveld, og jeg fikk beskjedom at jeg kunne regne med å få utlevert eiendelene mine på Tollboden imorgen ettermiddag. Selv ble jeg fraktet inn på en lekter – et lite mann-skap rodde ut, meget modig, for å hente i land passasjerene.»


«Å ja,» sa Balfour i en mer nøktern tone. «Vi har hatt tre forlis barepå den siste måneden, båter som har forsøkt å komme over grunnen.Det er aldeles forferdelig. Det er absolutt en slant å tjene der, forresten.Når skipene kommer inn, er ikke folk særlig oppmerksomme. Men nårde går ut – når de går ut, ja, da skal jeg si at det er gull ombord.»

«Jeg har hørt at havnen her i Hokitika har rykte for å være sværtlumsk.»

«Lumsk – så absolutt. Ikke er det noe man kan gjøre med det, heller,hvis en farkost er mer enn tredve meter ute. Skuta kan gå for full damputen at det er mulig å få henne over. Gedigent fyrverkeri, med flammenerett til værs på alle kanter. Men – det er ikke bare damperne. Ikke bare destore. Alt kan skje på Hokitika-grunnen, Walter. Den sandbanken setteren skonnert på grunn hvis den får tidevannet imot seg.»

«Det skal De få meg til å tro,» sa Moody. «Fartøyet vårt var en bark– ikke for stor, sjødyktig, solid nok til å ride av den verst tenkelige storm– allikevel ville ikke kapteinen ta sjansen på å utsette henne for den risi-koen. Han valgte å kaste anker ute på reden og vente på daggryet.»

«Det var vel Waterloo, det da? Hun går i fast rute her, frem og tilbaketil Chalmers.»

«En privat befraktning, faktisk,» sa Moody. «Godspeed heter skuta.»Han kunne like gjerne ha trukket en pistol opp av lommen, så sterkt

var sjokket dette navnet fremkalte. Moody så seg rundt (ansiktsuttryk-ket hans var fremdeles saktmodig) og så at alles oppmerksomhet nååpenlyst var rettet mot ham. Flere av de tilstedeværende la fra seg avisen;de som hadde døset av, hadde åpnet øynene, og en av biljardspillerne toket skritt mot ham, inn i lyset fra lampen.

Balfour hadde også rykket til da barkens navn ble nevnt, men de gråøynene hans møtte kjølig Moodys blikk. «Jaså,» sa han og på et blunkvar det som om alt det overstrømmende og høylytte som hadde kjenne-tegnet hans vesen til nå, var strøket av ham. «Jeg må tilstå for Dem atnavnet på det fartøyet ikke er ukjent for meg, Mr. Moody – ikke ukjent– men jeg vil gjerne få bekreftet kapteinens navn også, hvis De ikke harnoe imot det.»

Moody lette i ansiktet hans etter et helt spesielt uttrykk … et uttrykkhan ville ha funnet det pinlig å beskrive nærmere, om noen skulle hagått ham nærmere inn på klingen. Han forsøkte å se om Balfour virketplaget. Han var sikker på at om den andre anstrengte seg for å forestilleseg, eller huske, den slags overnaturlige grufullhet som Moody haddestått overfor ombord på Godspeed, da ville virkningene ha vært til de

4327. januar 1866

grader synlige. Men Balfour virket bare vaktsom, som en mann som idethan hører at en kreditor er på vei, i tankene begynner å mønstre bort-forklaringer og fluktruter – han så hverken forpint eller redd ut. Moodyvar overbevist om at enhver som hadde vært vitne til det han selv haddeopplevet, måtte bli merket av det. Og allikevel var Balfour forandret– det var kommet en ny sluhet i ansiktet hans, en ny skarphet i blikket.Moody kjente seg oppkvikket av forandringen. Det gikk et støt av spen-ning gjennom ham da han skjønte at han hadde undervurdert mannen.

«Jeg tror kapteinen het Carver,» sa han langsomt. «Francis Carver,hvis jeg ikke husker feil; en mann med betydelig styrke, et grublende an-siktsuttrykk og et hvitt arr på kinnet – passer den beskrivelsen til den Detenker på?»

«Det gjør den.» Det var Balfours tur til å granske Moodys ansikt nå.«Jeg skulle svært gjerne ha visst hvordan De og Mr. Carver ble kjent medhverandre,» sa han etter en liten stund. «Hvis De kan bære over med etså nesevist spørsmål, da.»

«Jeg beklager, men vi kjenner hverandre ikke,» sa Moody. «Det vil si,jeg er sikker på at han ikke ville ha gjenkjent meg om han skulle treffepå meg igjen.»

Han var fast besluttet på, i samsvar med strategien han hadde valgt,å parere Balfours spørsmål høflig og uten forbehold – det ville gi hamanledning til senere å utbe seg et og annet svar på egen hånd. Moodyvar ikke tapt bak en vogn når det gjaldt diplomatiets kunst. Som barnhadde han instinktivt forstått at det alltid var bedre å fortelle en halv-sannhet med et imøtekommende ansikt enn å fortelle den hele og fullesannhet på en avvisende måte. Det å gi uttrykk for samarbeidsvilje varverdt mye, om ikke annet så fordi det fremtvang en gjensidighet, rett-skaffenhet møtt med rettskaffenhet. Han så seg ikke om enda en gang,men holdt isteden øyne og ansikt åpne, og han henvendte seg uteluk-kende til Balfour, som om de elleve stirrende mennene som omgav ham,ikke voldte ham det minste besvær.

«I så fall,» sa Balfour nå, «vil jeg driste meg til å gjette på at De kjøptebillett av styrmannen ombord.»

«Ja da, betalte rett i hans egen lomme.»«De hadde en privat avtale med mannen?»«Arrangementet var klekket ut av mannskapet, med kapteinens vel-

signelse,» svarte Moody. «En i og for seg grei måte å tjene en ekstra skil-ling på, går jeg ut fra. Det fantes ingen køyer av noe slag – man ble tildeltet sted under dekk og fikk beskjed om å holde øynene åpne og ikke gå


i veien. Situasjonen var jo på ingen måte ideell, men omstendighetenetvang meg til å forlate Dunedin omgående, som De vet, og Godspeed varden eneste listeførte skipsleiligheten den dagen jeg ville reise. Jeg kjenteikke styrmannen før vår transaksjon, heller ikke noen av de andre pas-sasjerene eller noen av mannskapet.»

«Hvor mange passasjerer var det som benyttet seg av dette arrange-mentet?»

Moody møtte Balfours blikk uten å vike. «Åtte,» sa han og stakk si-garen i munnen.

Balfour var ikke sen med å kaste seg over dette. «Altså De og syvandre? Åtte i alt?»

Moody unnlot å svare direkte på spørsmålet. «Passasjerlisten blir of-fentliggjort i mandagens avis; det står Dem selvsagt fritt å granske denselv,» sa han med et lettere vantro uttrykk i ansiktet, som for å antydeat Balfours behov for klargjøring ikke bare var unødvendig, men upas-sende. Han la til: «Mitt virkelige navn kommer selvfølgelig ikke til å ståder. Jeg reiste under navnet Philip de Lacy, siden det var dét han het,mannen hvis dokumenter jeg kjøpte i Dunedin. Walter Moody befinnerseg etter myndighetenes oppfatning for øyeblikket et eller annet sted idet sydlige Stillehav – med kurs østover, skulle jeg tro, i retning av KappHorn.»

Balfour hadde fremdeles et kjølig ansiktsuttrykk. «Hvis De tillaterdet, vil jeg gjerne spørre Dem om enda en ting,» sa han. «Jeg vil gjernevite – ganske enkelt – om De synes godt eller dårlig om ham. Mr. Carver,mener jeg.»

«Jeg vet ikke om jeg kan gi Dem noe rettferdig svar,» sa Moody. «Jegkan bare bygge på antydninger og rykter. Jeg tror fyren stod under etvisst press om å forlate Dunedin, for han var ivrig etter å lette anker tiltross for stormvarslene, men jeg har ingen anelse om hva det var for om-stendigheter som gjorde at han fikk det så travelt. Jeg hilste ikke formeltpå ham og så ham bare på avstand i løpet av reisen, og da bare en gangiblant, for han holdt seg i lugaren sin store deler av tiden. De ser altså atmin mening ikke er verdt stort. Og allikevel –»

«Og allikevel –» sufflerte Balfour da Moody lot være å fullføre setnin-gen. Han ventet.

«For å være oppriktig, Mr. Balfour,» sa Moody og vendte seg rett motden andre, «så kom jeg under vær med enkelte omstendigheter vedrø-rende skutas last under mitt opphold ombord som fikk meg til å tvile påom hennes ærend var aktverdig. Hvis det er én ting jeg er sikker på, så

4527. januar 1866

er det dette: Jeg vil for enhver pris unngå å få Mr. Carver til fiende, hvisdet overhodet står i min makt å unngå noe slikt.»

Den mørkhårede mannen til venstre for Moody hadde stivnet. «Fun-net noe i lasten, sa De?» skjøt han inn og lente seg frem.

Aha! tenkte Moody, og deretter: Tiden er inne til å utnytte situasjo-nen. Han snudde seg og henvendte seg til ham som sist hadde tatt ordet.«De må tilgi meg om jeg unnlater å gå nærmere inn på dette,» sa han.«Det er ikke av mangel på respekt, min herre, men vi kjenner hverandreikke – eller snarere: Jeg kjenner ikke Dem, for min samtale med Mr.Balfour i aften har nådd flere ører enn bare hans. Dette stiller meg i enugunstig posisjon, ikke overfor meg selv, for jeg har fremstillet meg påsannferdig vis, men overfor Dem, for De er blitt kjent med meg uten atvi er blitt presentert for hverandre, og De har hørt det jeg hadde å si utenå være invitert til det eller komme med tilsvar. Jeg har ingenting å skjulenår det gjelder denne eller en hvilken som helst annen reise jeg har fore-tatt, men jeg innrømmer» (han vendte seg til Balfour igjen) «at det erplagsomt å bli forhørt så nådeløst av en som holder sine egne hensikterskjult.»

Moody pleide vanligvis ikke å ordlegge seg så aggressivt i samtale medandre, men han hadde talt rolig og med verdighet, og han visste at hanvar i sin fulle rett. Han glippet ikke med øynene; han stirret på Balfourog ventet, med de saktmodige øynene sperret opp, på at den andre skullesvare. Balfours blikk flakket sidelengs til den mørkhårede mannen somhadde forstyrret dem, og så tilbake for å møte Moodys eget. Han pus-tet ut. Han reiste seg fra stolen, kastet sigarstumpen i flammene og raktefrem hånden. «Glasset Deres trenger påfyll, Mr. Moody,» sa han dem-pet. «Må jeg få lov.»

Han gikk taust bort til skjenken, fulgt av den mørkhårede mannen,som da han hadde foldet seg ut i hele sin bredde, nesten stanget i detlave taket i røkesalongen. Han lente seg tett mot Balfour og begynte inn-trengende å mumle noe i øret på ham. Balfour nikket og mumlet noe tilsvar. Det må ha vært en ordre, for den høye mannen gikk deretter borttil biljardbordet, vinket mannen med det blonde håret til seg og formid-let hviskende en beskjed til ham. Den blonde nikket, energisk og meddet samme. Der han stod og så på dem, følte Moody at hans sedvanligesnartenkthet vendte tilbake. Konjakken hadde oppildnet ham; han varblitt varm i trøyen og tørr; dessuten var det ingenting som satte ham ibedre humør enn løftet om en god historie.

Når en menneskesjel som befinner seg under press, blir bedt om å ta


seg av en helt annen slags vanskelighet, en som ikke har det aller minstemed ham selv å gjøre, skjer det ofte at dette andre problemet virker sombotemiddel på det første. Dette opplevet Moody nå. For første gangsiden han hadde steget i land fra lekteren, oppdaget han at han var istand til å tenke klart omkring det ulykksalige som nylig hadde rystetham. I lys av denne nye hemmeligheten var det som om hans private er-indring ble satt fri. Nå kunne han i erindringen gjenkalle opptrinnet somhjemsøkte ham – den døde mannen som reiste seg, den blodige strupen,skriket – og tenke at det var et fantasiprodukt, sprunget ut fra hans egnefølelser; det var fremdeles grufullt, men underlig nok på mer forklarligvis nå. Fortellingen hadde fått en slags verdi – han ville være i stand tilå dra nytte av den gjennom å utveksle den med andre.

Han stod og så den hviskede beskjeden gå fra mann til mann. Hankunne ikke skille ut noen egennavn – virvaret av uvante aksenter gjordedet umulig – men det var åpenbart at saken som ble diskutert, varnoe som angikk hver enkelt av de tilstedeværende. Han tvang seg til åevaluere situasjonen grundig og rasjonelt. Hans egen uoppmerksomhethadde ført til en feilbedømmelse allerede én gang den kvelden; det var enbommert han ikke hadde tenkt å gjenta. En eller annen form for kuppvar under oppseiling, gjettet han på, eller kanskje de var i ferd med ådanne en allianse mot en tredjemann. Mr. Carver, kanskje. De var tolv ialt, noe som fikk Moody til å tenke på en jury … men tilstedeværelsenav kineserne og den innfødte maorien gjorde noe slikt umulig. Haddehan brutt inn i en slags hemmelig rådslagning? Men hva slags råd vardet som kunne omfatte en så mangfoldig forsamling når det gjaldt rase,inntektsnivå og rang?

Det er unødvendig å si at det ikke var noe ved Walter Moodys adferdsom røpet hva han tenkte på. Han hadde fastlagt ansiktsuttrykket sittnøyaktig midtveis mellom alvorlig forbløffelse og beklagelse, som omhan ville formidle at han var høyst klar over at han skapte problemer,men ikke hadde noen anelse om hva disse problemene gikk ut på, og athan når det gjaldt den videre fremgangsmåte i saken, var villig til å taimot råd fra alle andre enn seg selv.

Utenfor skiftet vinden retning og sendte et fuktig støt ned i skorstenen,slik at de skarlagenrøde glørne blusset opp, og et kort øyeblikk kjenteMoody den salte lukten av sjø. Bevegelsen på gruen lot til å sette liv i dentykke mannen som satt nærmest ilden. Han heiste seg opp fra lenestolenmed et grynt av anstrengelse og tasset bort til de andre ved skjenken. Dahan var gått, oppdaget Moody at han satt alene foran peisen sammen

4727. januar 1866

med mannen i den fiskebensmønstrede dressen; sistnevnte bøyde seg nåfrem og tok ordet.

«Jeg vil gjerne få lov å presentere meg, hvis det er i orden for Dem,»sa han, åpnet med et klikk sigarettetuiet av sølv for første gang og pluk-ket frem en sigarett. Han talte med en aksent som lett lot seg identifiseresom fransk, og med en manér som var avmålt og høflig. «Mitt navn erAubert Gascoigne. Jeg håper De tilgir at jeg allerede vet hva De heter.»

«Vel, det har seg tilfeldigvis slik,» sa Moody med et lite rykk av for-bauselse, «at jeg tror jeg vet hva De heter også.»

«I så fall: Vel møtt,» sa Aubert Gascoigne. Han hadde lett etter fyrstik-kene sine; nå stoppet han opp med hånden i brystlommen, som en fei-ende flott oberst som satt modell for en portrettskisse. «Men dette gjørmeg nysgjerrig. Hvordan har det seg at De kjenner meg, Mr. Moody?»

«Jeg leste innlegget Deres i aften, i fredagens utgave av West CoastTimes – stemmer ikke det? Hvis jeg ikke husker feil, hadde De skreveten kommentar på vegne av Byretten.»

Gascoigne smilte og trakk frem fyrstikkene. «Nå forstår jeg. Jeg ergårsdagens nytt.» Han tok frem en fyrstikk, la ankelen på kneet og strøkav fyrstikken mot støvelsålen.

«Tilgi meg,» begynte Moody og var redd han hadde sagt noe støtende,men Gascoigne ristet på hodet.

«Jeg tar det ikke ille opp,» sa han da sigaretten var tent. «Altså. Dekommer som fremmed til en by hvor De ikke er kjent, og hva er detførste De foretar Dem? De finner en daggammel avis og leser rettsrefe-ratet. De lærer Dem på den ene side navnene på lovbryterne og på denannen side lovens representanter. Det er litt av en strategi.»

«Det lå ingen hensikt bak,» sa Moody beskjedent.Gascoignes navn hadde vært å finne på side tre i avisen, under en kort

moralpreken, kanskje av samme omfang som en petitartikkel, om detsyndige ved lovbrudd. Over innlegget var det trykt en liste over alle ar-restasjonene som var blitt foretatt den måneden. (Han husket ingen avde navnene, og i virkeligheten hadde Moody bare erindret Gascoignesnavn fordi den gamle latinlæreren hans hadde vært fra Gascoigne – detvar hans fortrolighet med stedsnavnet som hadde fått ham til å feste segved det.)

«Kanskje ikke,» repliserte Gascoigne, «men ikke desto mindre har detført Dem til selve kjernen av det som plager oss; et tema som har værtpå alles lepper i fjorten dager.»

Moody rynket pannen. «Småkriminelle?»


«Spesielt én.»«Skal jeg gjette?» spurte Moody lett da den andre holdt inne.Gascoigne trakk på skuldrene. «Det spiller ingen rolle. Jeg taler om

horen.»Moody hevet øyenbrynene. Han prøvde å se for seg fortegnelsen over

anholdelser – jo, ett av navnene på listen hadde visst tilhørt en kvinne.Han lurte på hva hver eneste mann i Hokitika hadde å si om at en horevar blitt arrestert. Det tok et øyeblikk før han fant ord til et passendesvar, og til hans overraskelse lo Gascoigne. «Jeg erter Dem,» sa han, «Demå ikke la meg erte Dem. Det stod ingenting om hva slags lovbrudd hunhadde begått, selvsagt, men hvis De bruker litt fantasi når De leser, kom-mer De til å se det. Anna Wetherell er navnet hun oppgir.»

«Jeg vet ikke om jeg er i stand til å bruke fantasi når jeg leser.»Gascoigne slapp ut en kraftig røksky og lo igjen. «Men De er jo ad-

vokat, er De ikke det, da?»«Bare av utdannelse,» sa Moody tvungent. «Jeg har ennå ikke fått be-

villing.»«Nåvel, her skal De se: Det ligger alltid noe under når det gjelder inn-

legg fra Byretten,» forklarte Gascoigne. «Til Westlands menn – der harDe den første pekepinnen. Lovbrudd forbundet med skam og forned-relse – der har De den andre.»

«Skjønner,» sa Moody, men han gjorde ikke det. Han lot blikketflakke over skulderen på Gascoigne: Den tykke mannen hadde gått borttil de to kineserne og stod og skriblet et eller annet på forsatsbladet avnotisboken sin som han ville at de skulle lese. «Kanskje kvinnen bleurettmessig anklaget? Kanskje det var dette som fanget alles oppmerk-somhet?»

«Å, hun ble ikke fengslet for å ha drevet hor,» sa Gascoigne. «Politietbryr seg ikke det minste om det! Er man bare diskret nok, ser de gjerneen annen vei.»

Moody ventet. Det var noe foruroligende ved Gascoignes måte åsnakke på: Den var både vaktsom og tillitsfull på én gang. Moody fikkpå følelsen at han ikke kunne stole på ham. Fullmektigen var kanskjeet sted midt i tredveårene. Det lyse håret var begynt å gråne over ørene,og han hadde en lys bart, børstet til hver side ut fra en midtskill. Denfiskebensvevede dressen var innsvinget.

«Å ja da,» la Gascoigne til et øyeblikk senere, «politibetjenten selvgjorde tilnærmelser til henne, med det samme hun var blitt satt inn!»

«Satt inn?» gjentok Moody og følte seg tåpelig. Han ønsket at den

4927. januar 1866

andre ville uttrykke seg litt mindre i gåter og litt mer uttømmende. Hanhadde et kultivert vesen (han fikk Thomas Balfour til å virke like bardussom en dørstopper), men det var en kultiverthet som på en eller annenmåte var å beklage. Han lød som en skuffet mann, en for hvem det full-komne bare var noe som ble erindret – og deretter sørget over, fordi detvar borte.

«Hun ble siktet for å ha tatt sikte på å ta sitt eget liv,» sa Gascoigne.«Det ligger en symmetri der, synes De ikke? Siktet for å ta sikte på.»

Moody syntes det ville være upassende å si seg enig, og dessuten haddehan ikke lyst til å forfølge en slik tankerekke. For å bringe samtalen overpå noe annet sa han: «Og kapteinen på fartøyet mitt – Mr. Carver? Hanhar en eller annen forbindelse med denne kvinnen, formoder jeg?»

«Å ja, Carver har en forbindelse,» sa Gascoigne.Han stirret på sigaretten han satt med, lot plutselig til å finne den mot-

bydelig og slengte den i flammene. «Han drepte sitt eget barn.»Moody rykket forferdet bakover. «Hva er det De sier?»«Det lar seg jo ikke bevise, da,» sa Gascoigne mørkt. «Men mannen

er et udyr. De gjør helt rett i å unngå ham.»Moody stirret på ham igjen, enda en gang uten å vite hva han skulle

svare.«Enhver mann har sin valuta,» la Gascoigne til etter et lite opphold.

«Det kan være gull; det kan være kvinner. Anna Wetherell, ser De, varbegge deler.»

Nå kom den tykke mannen tilbake med fylt glass; han satte seg og såførst på Gascoigne og deretter på Moody, og lot nå til å komme til enuklar erkjennelse av at han hadde en sosial forpliktelse til å presentereseg. Han bøyde seg frem og rakte Moody hånden. «Dick Manneringher.»

«Gleder meg,» sa Moody nokså automatisk. Han var desorientert.Han skulle ønske at Gascoigne ikke var blitt avbrutt akkurat i det øye-blikket, for da ville han ha forhørt seg mer om denne horen. Det vartaktløst å prøve å vende tilbake til emnet nå; uansett hadde Gascoignetrukket seg tilbake i sin lenestol, og ansiktet hans hadde lukket seg. Hangav seg til å snu og vende på sigarettetuiet igjen.

«Prince of Wales Operahus, det er meg,» la Mannering til idet hanlente seg tilbake.

«Strålende,» sa Moody.«Ingen konkurrenter.» Mannering banket i armlenet med knokene

mens han lette etter en måte å fortsette på. Moody så bort på Gascoigne,


men fullmektigen stirret mutt ned i fanget. Det var tydelig at den tykkemannens tilbakekomst hadde vekket hans misnøye; det var også tyde-lig at han ikke så noen grunn til å skjule sin misnøye for personen somhadde vakt den til live – hvis ansiktsfarve, registrerte Moody beskjem-met, nå var en svært mørk nyanse av rødt.

«Jeg kunne ikke la være å beundre urkjedet Deres i sted,» sa Moodytil slutt til Mannering. «Er det Hokitika-gull?»

«Pent arbeid, ikke sant?» sa Mannering uten å se ned på brystet sitteller løfte fingrene for å røre ved den beundrede gjenstanden. Han ban-ket i armlenet for annen gang. «Gullklumper fra Clutha, for å være nøy-aktig. Jeg grov ved Kawarau, Dunstan, og så Clutha.»

«Jeg må tilstå at jeg ikke er fortrolig med disse stedsnavnene,» saMoody. «Jeg går ut fra at det dreier seg om gullfelter i Otago?»

Mannering svarte bekreftende og begynte å legge ut om temaet gru-veselskaper og gravemaskinens nytteverdi.

«Dere er gullgravere, alle her?» sa Moody da han var ferdig, og teg-net en liten sirkel med fingertuppene i luften for å antyde at han menterøkesalongen i sin helhet.

«Ikke én av oss – bortsett fra kineserne, selvfølgelig,» sa Mannering.«‘Leirfølgere’ er termen, men de fleste av oss begynte jo i ravinen. Detmeste av gullet i et gullfelt finner man hvor? På hotellene. På kneipene.Karene bruker opp det så fort de finner det. Vet De hva, De ville kan-skje gjøre klokere i å starte et firma enn å dra opp i fjellene. Skaffe Demskjenkebevilling, begynne å selge brennevin.»

«Det må jo være et klokt råd, hvis De har fulgt det selv,» sa Moody.Mannering satte seg godt til rette i stolen og virket svært fornøyd med

komplimenten. Jo da, han hadde sagt farvel til gullfeltene og betalte nåandre for å utvinne skjerpene hans mot en andel av utbyttet; han var fraSussex; Hokitika var et utmerket sted, men det var færre unge damerder enn det som passet seg i en by på denne størrelsen; han var glad ialle former for harmoni; han hadde oppført operahuset sitt etter møns-ter av Adelphi-teatret i Londons West End; han mente at ingenting sloden gode gamle herreklubben med musikk-og-middag; han kunne ikkeutstå puber og ble dårlig av tynt øl; flommen ved Dunstan hadde værtforferdelig – forferdelig; regnværet i Hokitika var tungt å forsone segmed; han gjentok gjerne at det ikke fantes noe bedre enn firstemt har-moni – når stemmene var som trådene i et stykke silke.

«Utmerket,» mumlet Moody. Gascoigne hadde ikke rørt seg underhele denne monologen, hvis man så bort fra den tvangsmessige rytmen i

5127. januar 1866

de lange, bleke hendene mens han snudde og vendte på den sølvblankegjenstanden han hadde i fanget; Mannering for sin del hadde overhodetikke registrert fullmektigens nærvær og hadde faktisk henvendt sin ene-tale til et punkt en snau meter over hodet på Moody, som om det egent-lig heller ikke spilte noen rolle for ham hvorvidt Moody var til stede ellerei.

Omsider begynte det hviskede dramaet som utspilte seg i lokalet om-kring dem, å nærme seg en slags avklaring, og ordstrømmen fra dentykke mannen døde hen. Den mørkhårede mannen kom tilbake og gjen-inntok sin plass til venstre for Moody; Balfour var den neste, han haddemed seg to velfylte konjakkglass. Han rakte det ene glasset til Moody,viftet vekk sistnevntes takk og satte seg.

«Jeg skylder Dem en forklaring for min uforskammede utspørring avDem nå nettopp, Mr. Moody – De behøver ikke protestere, det er somjeg sier. Sannheten er – sannheten er – vel, sannheten fortjener en histo-rie, og kortere kan jeg ikke gjøre det.»

«Hvis De ikke har noe imot å vise oss den tillit,» la Gascoigne til fraden andre kanten, med en heller freidig fremvisning av falsk høflighet.

Den mørkhårede mannen satte seg plutselig opp i stolen og la til:«Ønsker noen av de tilstedeværende herrer å gi uttrykk for motforestil-linger?»

Moody så seg rundt og glippet med øynene, men ingen sa noe.Balfour nikket; han ventet enda et øyeblikk, som om han ville legge

sin egen høflighet til den andres, og så fortsatte han.«La meg straks fortelle Dem,» sa han til Moody, «at en mann er blitt

myrdet. Den kjeltringen Deres – Carver, mener jeg; jeg nekter å kalleham kaptein – han er morderen, selv om jeg pokker ikke er i stand til åforklare hvordan eller hvorfor. Jeg bare vet det, like sikkert som jeg serdet glasset De sitter med der. Nåvel: Hvis De vil gjøre meg den ære å lyttetil litt av den kjeltringens historie, så tror jeg De … ja, da tror jeg, Deresutgangspunkt tatt i betraktning, at De kanskje vil hjelpe oss.»

«Unnskyld, Mr. Balfour,» sa Moody. Da ordet mord var blitt bragt påbane, var hjertet hans begynt å hamre: Kanskje dette hadde noe å gjøremed gjenferdet ombord på Godspeed allikevel. «Hva slags utgangs-punkt er det?»

«Han mener: siden bagasjen Deres fremdeles befinner seg ombord påbarken,» sa den mørkhårede mannen. «Og siden De har en avtale påTollboden i morgen ettermiddag.»

Balfour så lett irritert ut; han gjorde en håndbevegelse. «La oss snakke


om dét om et øyeblikk,» sa han. «Jeg vil innstendig be Dem om først åhøre hele historien.»

«Jeg vil gjerne høre,» svarte Moody med en aldri så liten vektleggingav det siste ordet, som om han ville advare den andre mot å vente seg,eller be om, noe mer. Han syntes han så et selvtilfreds smil gli over detbleke ansiktet til Gascoigne, men i neste øyeblikk var mannens ansikts-trekk like mutte igjen.

«Javisst – javisst,» sa Balfour, som hadde oppfattet signalet. Hansatte fra seg konjakkglasset, flettet fingrene og knekket seg kjapt i dem.«Altså. Da skal jeg gjøre så godt jeg kan, Mr. Moody, for å gjøre Demkjent med foranledningen til at vi er samlet her.»

27. januar 1866

eleanor catton de strålende

Documents