En historisk oversikt over skole-tilbudene i Norge for elever med synshemmingFokus på videregående opplæring og utviklingen fram mot endelig avvikling av spesialskoletilbudene i slutten av 1900-tallet.

Tone LarssenHuseby kompetansesenterOslo, mai 2007

STATPED SKRIFTSERIE NR. 54

En historisk oversikt over skoletilbudene i Norge for elever med synshemmingVideregående opplæring og utviklingen fram mot endelig avvikling av spesialskoletilbudene i slutten av 1900-tallet.

Tone Larssen

STATPEDS SKRIFTSERIE NR 54

© Huseby kompetansesenter, Oslo, 2007ISSN 1503-271XISBN 978-82-7740-215-4Se bakerst i tekstheftet eller www.statped.no/bibliotek/skriftserie for oversikt over alle utgivelsene i serien og for elektroniske versjoner.

FORORDDet finnes relativt lite skriftlig materiale om tidligere skoletilbud og skolegang for synshemmede elever i Norge, og særlig etter ca 1970. Jeg har derfor skrevet dette heftet for å spre en del av den kunnskapen som her foreligger.

I dag finnes ingen egne skoler (eller klasser) i Norge for elever som er synshemmede, og det kan være interessant – både for fagfolk og andre – å vite litt om den tiden da disse elevene kunne gå på egne ”blindeskoler”. Målgruppen for heftet er først og fremst synspedagoger og andre pedagoger og fagfolk som arbeider med personer som har en synshemming, samt personer som selv er synshemmede og deres pårørende.

De fleste kildene i heftet er offentlige dokumenter som Stortingsmeldinger o.l. og andre skriftlige kilder. Noen opplysninger er også hentet fra arkiver ved Huseby kompetansesenter. En del muntlige kilder er også med; de fleste er kolleger og kontakter fra mitt arbeid ved Huseby kompetansesenter siden 1969, den gang Huseby off. skole for blinde.

Som det fremgår av tittelen, har heftet særlig fokus på videregående opplæring. Dette har bl.a. bakgrunn i at jeg, i mitt arbeid ved Huseby som over mange tiår hadde tilbud innenfor dette skoleslaget, her har sett utviklingen på nært hold.

Heftet gjenspeiler historien i bare korte trekk. For komplettering viser jeg bl.a. til referansene bak, samt til andre kilder, f.eks. artikkelen ”Tidligere elever forteller fra sin skolegang ved den offentlige blindeskolen i Klæbu og Dalen off. skole for blinde” (Forsbak 1990).

Huseby kompetansesenter, mai 2007

Tone Larssen

5

6

InnholdFORORD.............................................................................................................. 51. BEGREPSBRUK OG MILEPÆLER.......................................................................8

1.1 Hvem er – og var - blind og svaksynt?.....................................................8

1.2 Internasjonale milepæler for punktskrift og start av blindeskoler......9

2. UTVIKLING VED BLINDESKOLENE I NORGE.....................................................102.1 De første blindeskolene, flyttinger og navneskift................................10

2.2 Utviklingen ved blindeskolen i Oslo og Trondheim, fram til iverksetting av lovendringer for integrering i 1976...................................13

2.2.1 Undervisningstilbud og lover fram til innføring av ungdomsskole i 1967, for elever som er synshemmede og som går i spesialskole....13

2.2.2 Tiden fra 1967 til 1976.......................................................................18

2.3 Viktige inntaksendringer i vanlig videregående skole........................21

2.4 Utviklingen ved spesialskolene for elever som er synshemmede - etter 1976 23

2.5 En skisse av yrkesutdanningstilbudene, ca 1960-90...........................24

2.6 Fra 1992: Omstrukturering til kompetansesentre...............................25

3. ELEVER SOM ER BLINDE - I VANLIG SKOLE, HØYSKOLE OG UNIVERSITET......293.1 Tiden fram til 1976.....................................................................................29

3.1.1 Folkeskole..............................................................................................29

3.1.2 Framhaldsskole og middelskole/realskole......................................29

3.1.3 Grunnskole............................................................................................29

3.1.4 Yrkesskole.............................................................................................30

3.1.5 Gymnas, høyskole og universitet.....................................................30

3.1.6 Musikkfaglig utdanning.......................................................................32

3.2 Etter 1976: Valgene i vanlig videregående skole forblir begrenset. 32

4. REFLEKSJONER OG ETTERTANKER.................................................................35REFERANSER.....................................................................................................37

Muntlige kilder....................................................................................................39

Forkortelser som er brukt ved henvisninger................................................39

WHOs kategorisering av blind og svaksynt..................................................40

TIDLIGERE UTGIVELSER I STATPED SKRIFTSERIE...............................................41

7

8

1. BEGREPSBRUK OG MILEPÆLER

1.1 Hvem er – og var - blind og svaksynt?Den allmenne oppfatningen av hvem som er "blind" og hvem som er "svaksynt", har endret seg litt med tiden. Inntil ca midten av 1960-årene lærte svaksynte elever som var på ”blindeskole”, blindeskrift (punktskrift). Det var flere grunner til dette: Mange trodde da at restsynet burde skånes. Det var flere blinde lærere som underviste ved blindeskolene, og bruk av punktskrift var derfor naturlig. Det var liten tilgang til gode optiske løsninger og begrensede andre muligheter til å forstørre vanlig tekst, dvs at lesing av vanlig skrift var vanskelig eller umulig for en del svaksynte. Mange av dem som i dag betegnes som ”svaksynte”, ble derfor ofte betegnet som ”blinde”. De første skolene het også blindeskoler, blindeinstitutter e.l.

I hverdagslig sammenheng i dag skiller synspedagoger ofte mellom de som må benytte punktskrift for å kunne lese (”punktskriftbrukere”) og de som leser vanlig skrift – med eller uten forstørringshjelpemidler. I dette heftet er blind anvendt som betegnelse på punktskriftbrukere.

Punktskriftbrukere utgjør bare en liten del av gruppen synshemmede (= blinde + svaksynte). Av de som er under 20 år teller denne gruppen, pr 2004, ca 1.100-1.600 – etter omregnete tall fra Danmark og Sverige som her har gode registreringer (Duke 2004; Synshemmede barn og unge i Norge [2004]). Jf for øvrig eksakte definisjoner av blind og svaksynt etter WHOs kategorier sist i heftet.

Før integreringen tok til for alvor i Norge i begynnelsen av 1980-årene, gikk nesten alle punktskriftbrukere i Norge på blindeskole, mens prosentsatsen for svaksynte her var langt lavere. Svaksynte har ikke fått noe eget fokus i dette heftet, men er eksplisitt nevnt der det har vært naturlig.

I de siste årene har funksjonshemming, funksjonshemmede og tilsvarende begreper vært gjenstand for diskusjon og revurdering - på politisk nivå og blant fagfolk og funksjonshemmede selv. For å fremheve mennesket og nedtone funksjonshemmingen, snakker og skriver man i dag gjerne om mennesker med en funksjonshemming eller funksjonsnedsettelse, eller om mennesker som har en funksjonshemming eller funksjonsnedsettelse - istedenfor funksjonshemmede mennesker. Tilsvarende uttrykk har man for spesifikke funksjonshemminger. Således snakker man gjerne i dag om mennesker som har en synshemming eller som er synshemmede - eller som er blinde/svaksynte. Men slike uttrykk er språklig tungvinte hvis man stadig har behov for å fremheve at noen er blinde eller svaksynte (eller har andre funksjonshemminger): Hyppig bruk av en elev som er blind / den eleven som er blind, blir mindre lesbart i forhold til (hyppig) bruk av en blind elev, den blinde eleven etc. I heftet har jeg ofte hatt behov for å fremheve eller omtale blinde elever kontra seende eller svaksynte elever. Jeg har da tillatt meg å bruke uttrykk som blinde elever, etc.

9

1.2 Internasjonale milepæler for punktskrift og start av blindeskoler

Den første blindeskolen i verden grunnlegges i Paris i 1784 av Valentin Haüy (1746-1822). I 1786 publiserer Haüy også den første trykte boka i blindeskrift, den gang opphøyet vanlig skrift. Han ønsker å vise at blinde kan tilegne seg kunnskaper og ferdigheter på linje med seende, bl.a. ved følgende mål:

"to teach the bind to read with the help of books in relief-printing and, with this ability as intermediary, to teach them printing, writing, arithmetic, language, history, geography, matemathics, music, etc., and to occupy these miserable people with arts and crafts". (Haüy 1786, her referert i Enerstvedt 1996:78).1

I begynnelsen av 1800-tallet grunnlegges blindeskoler i fremtredende hoved-steder i Europa, bl.a. Det kongelige Blindeinstitutet i København (1811) som blir et forbilde for den norske blindeskolen. Undervisningen går mest på praktisk arbeid og musikk, for å skaffe elevene et levebrød. (Enerstvedt 1996.)

Louis Braille (1809-52) var elev ved blindeskolen i Paris og fikk ideen til dagens punktskrift etter at skolen i 1819 hadde besøk av Charles Barbier som var kaptein i den franske hær. Barbier presenterte en type opphøyet punktskrift – der ”punktcellen” besto av en rekke prikker (flere enn 6) - som soldatene brukte i mørke, og som han tenkte kunne være egnet for blinde.

Louis Braille videreutviklet punktskriften, eller braille, og i 1825, da han var 16 år, var den ferdig slik vi kjenner i dag. I 1879 anbefales den på den tredje europeiske kongressen for teachers for the blind. Virkelig gjennomslag, ikke minst i USA, fikk den i 1892 da punktskriftmaskinen, med seks taster, introduseres. Tidligere hadde man strides om valg av forstørrede opphøyde bokstaver og andre typer opphøyde tegn, inkludert ulike punktskriftsystemer. (Ibid.)

Punktskriften hadde den desiderte fordelen framfor andre former for relieffskrift at blinde selv kunne skrive den - ikke bare lese ferdigprodusert skrift. Opphøyet vanlig skrift kunne kanskje ha bidratt til at blinde tidligere var blitt integrert i vanlig skole, men det er tvilsomt om slik skrift hadde kunnet konkurrere med punktskriften i fleksibilitet og lesbarhet. Det er også vanskelig å se for seg at den lett skulle kunne skrives av blinde. Siden 1970-årene har vi dessuten erfart at punktskriften er godt egnet for bruk i ny teknologi.

1    ?Uttrykket miserable people gjenspeiler datidens holdning til blinde. Tiden la grunn for et slikt "stakkarslig" bilde - i vesentlig større grad enn i dag (i vestlige land): Uten skolegang, uten særlig mulighet til opplæring/utdanning til arbeid, og uten offentlig bistand utover en evt. "fattigkasse”, var blinde stort sett henvist til tigging og almisser og til å bli tatt hånd om av familien.

10

2. UTVIKLING VED BLINDESKOLENE I NORGE

2.1 De første blindeskolene, flyttinger og navneskift

"Som bekjendt stiftedes der her i Byen i Aaret 1858 en "Forening for Blinde", der nærmest hadde til formål at oprette en Opdragelses- og Undervinsningsanstalt for unge Blinde af begge Kjøn, hvor de kunde bibringes almindelig Skoledannelse samt oplæres i et eller andet Haandverk eller Haandarbeide, der kunde sikre dem en nogenlunde selvstændig Stilling, naar de udgik af Anstalten. Dette Formaal er nu naaet, idet Christiania Blindeinstitut er traadt i Virksomhed fra Begyndelsen af denne Maaned. Hidtil er kun anmeldt og optaget 2 Elever, en 10 Aar gammel Dreng fra Porsgrund, optaget for privat Regning, og en 7 aar gammel Dreng, der underholdes af Christiania Fattigvæsen." (Morgenbladet 20.08.1861.)

I henholdsvis 1861 og 1886 starter (internat)skoler for blinde i Oslo (Kristiania2) og Trondheim. Til sammenlikning starter f.eks. døveskolen i Norge i 1825, og ordinær skole innføres ved Skoleforordningen av 1739 som følge av pliktig konfirmasjon i 1736 og derved et behov for at konfirmantene kunne lese.

Mer utbredt skolegang for funksjonsfriske blir det først ved loven om allmueskolen på landet i 1827, men skoletiden er kort:

"Sannsynligvis er det riktig å si at omkring 1850 var storparten av barna på landet på skolen ca 4 uker pr. år i gjennomsnitt. For det mindretallet som gikk i faste skoler, var situasjonen en annen, deres skoleår var kanskje dobbelt så langt." (Dokka 1988:31.)

Ny lover for funksjonsfriske elever - for byskoler i 1848 og for landsskoler i 1860 - får stor betydning for den generelle skoleutbredelsen. Ved sistnevnte lov går fastskolen over til å bli den ordinære skoletypen i stedet for omgangsskolen:

"Da en var kommet fram til 1890, var det praktisk talt ingen omgangsskoler igjen i de bredere bygder." (Dokka 1988:57.)

Men den obligatoriske skoletiden i landsskolene er fremdeles kort:

"Den reelle undervisningstid varierte sterkt fra prestegjeld til prestegjeld. Noen bygder kom opp i over 250 skoledager, mens andre nøyde seg med 30." (Myhre 1982:47.)

Sammenliknet med den lave skoledekningen i bygdene er tidspunktene for oppstart av de to blindeskolene kanskje ikke urimelig sene. En annen sak er at blindes skolebehov kunne sies å være større enn for seende: Blinde barn og unge trengte undervisning og ekstra hjelp og støtte for å kunne bli mest mulig 2    ?Christiania var brukt fra 1624, etter navneskifte fra Oslo, men fra 1877 begynte Kristiania å bli innført (Aschehoug og Gyldendals store ettbinds leksikon 1994). I dette heftet er Kristiania brukt konsekvent, men Christiania finnes i sitater og navn.

11

selvhjulpne, og de trengte allmennkunnskap som lesing, skriving og regning, og å lære et håndverk, for etter hvert å ha mulighet til å få et arbeid og en inntekt.

Fram til 1925 var blindeskolene både barne- og yrkesskoler - eller arbeidsskoler som de gjerne ble kalt (Aasland3 1959). For øvrig var det vanskelig å livnære seg av det håndverket man lærte:

"Erfaringen viser desværre, at det falder vanskeligt for den Blinde efter endt skoletid at faa stadig beskæftigelse paa hjemstedet, og selv om han det kan faa, blir fortjenesten som oftest bedrøvelig liden, da der betales saa daarligt. Her maa trædes støttende til, og det kan ikke ske på nogen bedre maade end [...] ved at hjælpe dem med indkjøb av materialer og salg av arbejder." (Sydnes 1899a, her referert i Synspunkt nr 1 1997, s.31f.)4

Arbeidsskolene medførte at de som var blinde fikk en utdanning. Om det var vanskelig å livnære seg på det håndverket de lærte, så kunne en utdanning i seg selv være fordelaktig: Man lærte et yrke, som andre i samfunnet, og dette hadde utvilsomt noe å si for selvbildet. Man kunne også bruke utdanningen som en hobby, eventuelt med en viss inntjening, og kreativitetsaspektet som gjerne ligger i et håndverk, kunne også bidra til økt grad av trivsel.

Etter skolestart i 1861 i Kristiania, og i 1886 i Trondheim, har de to blindeskolene både flyttet og skiftet navn i årenes løp. Den kronologiske opplistingen nedenfor gir en viss oversikt som kan være god å ha ved lesing av etterfølgende avsnitt. Hvis vi ser bort fra IL blindehjem og arbeidsskole, er det bare snakk om to skoler: én i Oslo og én dels i, dels ved Trondheim. Opplysningene er i hovedsak hentet fra Hauge5 (1961). (Se neste side.)

3    ?Geburg Aasland (f.1886) ble blind like etter fødselen. Han arbeidet som organist. (Aasland 1959.)

4    ?P.M. Sydnes (f.1859) var lærer ved Cristiania Blindeinstitut i tiden 1879-82, og senere lærer og etter hvert styrer ved skolen i Trondheim - fram til 1916. Deretter var han styrer ved Cristiania Blindeinstitut fram til 1924. (Hauge 1961.)

5    ?Yngvar Hauge (1899-1977) var forfatter. Han var svaksynt fra fødselen, og muligens beholdt han et visst lesesyn: "For Yngvar Hauge ble det også et slitsomt arbeid å ta artium, selv om han hadde noe hjelp av sin synsrest." (Aasland 1959:163.)

12

Skolen i Oslo1861 Christiania Blindeinstitut - på Hegdehaugen, deretter på Bellevue på Tøyen og så i Gimleveien.

1896 Christiania off. Blindeskole - i Gimleveien. Navneskift pga stats- overtakelse.

1925 Oslo off. skole for blinde. Navneskift pga skifte av bynavn (fra Kristiania). Skolen flyttet samtidig til Baldersgate.

1940 Huseby off. skole for blinde. Navneskift pga flytting til Huseby.

1975 Huseby utdanningssenter for synshemmede. Navneskift pga endringer i 1975 i Lov om grunnskolen: Den begynnende integreringen tilsa funksjoner utover ren skole.

1992 Huseby kompetansesenter. Statlig spesialpedagogisk senter for synshemmede. Navneskift pga omgjøring til kompetansesenter.

2000 Huseby kompetansesenter. Statlig spesialpedagogisk støttesystem. Navneskift pga sammenslåing av mange statlige spesialpedagogiske sentre og spesialskoler under én organisasjon.

I Oslo kom det i 1899 en skole til: IL blindehjem og arbeidsskole for syns- hemmede kvinner, som besto til 1964 (jf avsnitt 2.2.1). Fra 1940 til 1964 var IL også et hjem for kvinner som tok realskolen på Huseby, der boenhetene var forbeholdt menn.

Skolen i/ved Trondheim1886 Den nordenfjeldske blindeskolen - på Gløshaugen i Trondheim.

1893 Klæbu off. Blindeskole - i Klæbu kommune, ca 18 km fra Trondheim. Navneskift pga statsovertakelse.

1912 Flytting til ny skole i Trondheim: Dalen off. Skole for Blinde.

1975 Flytting til ny skole i Melhus kommune, ca 20 km syd for Trondheim: Tambartun skole. Utdanningssenter for synshemmede. "Utdannings- senter" hadde bakgrunn i endringer i 1975 i Lov om grunnskolen: Den begynnende integreringen tilsa funksjoner utover ren skole.

1992 Tambartun kompetansesenter. Statlig spesialpedagogisk senter for synshemmede. Navneskift pga omgjøring til kompetansesenter.

2000 Tambartun kompetansesenter, Statlig spesialpedagogisk støttesystem. Navneskift pga sammenslåing av mange statlige spesialpedagogiske sentre og spesialskoler under én organisasjon.

13

2.2 Utviklingen ved blindeskolen i Oslo og Trondheim, fram til iverksetting av lovendringer for integrering i 19766

2.2.1 Undervisningstilbud og lover fram til innføring av ungdomsskole i 1967, for elever som er synshemmede og som går i spesialskole

"Blindeskolens historie er full av mennesker som på grunn av menneskelige kvaliteter, faglig innsikt og enorm innsats under ofte håpløse arbeidsforhold burde gis en hedersplass i vår skolehistorie." (Andersen 1969:74.)7

Som nevnt starter den første undervisningen for blinde i 1861, ved Christiania Blindeinstitut. Staten bidrar i en viss grad til årlig drift (Morgenbladet 20.08.1861), og "det ble etter hvert 6 elever" (Hauge 1961:25).

"Til skolen leide styret [i Foreningen for Blinde] et privathus på Hegdehaugen, inneholdende ni værelser foruten kjellerrom, og en uthusbygning hvori kunne innredes to gode værelser. [...] Forholdene artet seg ikke synderlig annerledes enn i en familie." (Op.cit:23, 25.)

I 1863 flytter skolen til bedre og større lokaler på Bellevue, bl.a. fordi håndverksundervisningen utvides med snekkerfaget. I 1867 flytter skolen igjen - til Gimleveien. Det blir sagt at stort mer enn 35 elever kan skolen ikke ha, og rundt 1870 er elevtallet økt til 30. Skoletiden er som regel 8 år, hvorav de 4 siste skal brukes til en praktisk utdannelse. (Op.cit:35,38.)

I 1881 kommer første lov om undervisning av blinde: Lov om abnorme börns Undervisning (kalt Abnormskoleloven). Loven gir døve, blinde og "åndssvake" rett og plikt til skolegang. Formålet er:

"a. saavidt muligt at bibringe Eleverne det for Folkeskolen fastsatte Maal av kristelig og borgerlig Oplysning samt at oplære dem for praktisk Livsvirksomhet; b. om fornödiges at övertage Konfirmationsforberedelsen for de til Statskirken tilhørende Elever." (§1.)

Skolestart er ved 9 år, og skoletiden er normalt 8 år. I tillegg kan elevene få 2 år til dersom de "lide af nogen legemlig Svaghed som ifølge Lægeattest gjør det unyttigt eller utilrådeligt at sende dem i [vanlig] Skole, eller ikke have nåaet Skolens Maal". (§3.)

Loven iverksettes for blinde i 1885 - for aldersgruppen 14-18 år, og i 1886 for aldersgruppen 9-13 år (Hauge 1914:4).

6    ?I 1976 iverksettes endringer av 1975 i Lov om grunnskolen, som bl.a medfører at Lov om spesialskoler av 1951 utgår (jf fotnote 11).

7    ?Per Andersen var bestyrer og senere rektor og senterleder ved "den nordenfjeldske blindeskolen" fra 1963 til 1995. Dette vil si ved Dalen off. skole for blinde i Trondheim fram til 1975, og deretter ved Tambartun skole. Utdanningssenter for synshemmede i Melhus kommune - senere kompetansesenter. (Forsbak 1995.)

14

Den nordenfjeldske blindeskolen på Gløshaugen i Trondheim vokser raskt etter starten i 1886:

"Allerede etter ett års virksomhet arrangerte blindeskolen utstilling av elevarbeider. Skolen hadde da 34 elever, men utstillingskatalogen omfattet i alt 129 forskjellige arbeider. Vi nevner stolseter av rør, prøver på tresløyd, spånfletting, strikkede strømper, og skjerf, perlekurv, damehatt av spån, knyttet hengekøye m.m. Dette var sikkert den første elevutstillingen av blinde her i landet." (Hauge 1961:78.)

Elevtallet øker også ved Christiania Blindeinstitut, ikke minst pga pliktig 8 års skolegang fra 1886, og skolen blir etter hvert for liten. Det blir da diskusjon om å opprettholde begge blindeskolene, eller om skolen i Kristiania skal flyttes til Trondheim for å øke kapasiteten og samle ressursene. I 1889 bestemmer Stortinget at skolene skal fortsette både i Kristiania og Trondheim (op.cit:55).

I 1893 overtas skolen i Trondheim av staten. Samme år flytter skolen til nabokommunen Klæbu og får navnet Klæbu offentlige Blindeskole (Andersen 1969:78). Men skolen er uhensiktsmessig bygget, trenger oppussing og ligger dessuten 18 km fra Trondheim:

"Blindeskolen bør ikke ved kostbare og vidløftige foranstaltninger knyttes fastere til et sted, der stænger anledningen til at give eleverne oplærelse i alle de arbeidsfag, som kan være ønskelige og vel egnede for blinde. Jeg nævner bare et fag som pianostemning, der for mange af de musikalske vilde være et letvindt og indbringende arbeide, eller massagebehandling, som jeg ligeledes i flere år har havt min opmærksomhed henvendt på, og som nu mere og mere vinder terrain. Men hvor tages de nødvendige faglærere her i Klæbu? De stedlige forhold gjør, at man enten må skaffe dem fuld levevei eller også være dem foruden. Adgangen til en videre uddannelse i musik for de særligt musikalsk begavede er også stengt. Disse forhold kan i længden ikke forsvares." (Sydnes 1899b, her referert i Synspunkt nr 4 1996:23)

I 1896 overtas Cristiania Blindeinstitut av staten og skifter navn til Christiania offentlige Blindeskole (Hauge 1961:92). Skolen har kurvmakerverksted og skomakerverksted, men savner habile lærere. Etter spørsmål fra departementet blir det i 1899 foretatt en undersøkelse av utgåtte elever ved skolen i Kristiania i perioden 1881-99 - med hensyn til selvhjulpenhet etter skolegangen. 136 elever var med i undersøkelsen, og resultatet beskrives slik:

"Det går fram av denne statistikk at 31 var helt selvhjulpne, 44 var delvis selvforsørgende, men mange i denne gruppen bodde hjemme og bidro til den felles husholdning [...] således at det eksakte resultatet av ytelsen ble vanskelig å beregne. En mindre gruppe hadde tatt fatt på annet arbeid enn det de hadde lært på skolen, men mente at de derunder hadde meget god, ja, delvis uvurderlig nytte av sin skolegang. 43 stykker var helt understøttet. [...] Når det gjelder gruppen av helt understøttede, må også tilføyes randbemerkninger som 'mindre begavet', 'reduserte åndsevner' og flere karakterisert som 'uskikket for håndverk de har lært'." (Ibid:94.)

I 1898 er det skifte av skolestyrer. Den nye styreren, Lars M. Bentsen, innfører et

15

nytt yrkesfag: massasje og sykegymnastikk - med praksis på Rikshospitalet. Samtidig styrkes håndverksopplæringen med fulltidsansatte lærere, og fagene utvides etter hvert også med snekkerfag, madrasstopping og pianostemming. Bentsen er tydeligvis driftig:

"En rekke nye karter fra Steglitz økte utbyttet av geografi-undervisningen. Undervisningen i fysikk og kjemi ble også forbedret ved kjøp av atskillig nytt undervisningsmateriell. [...] Skolestyreren sørget for at elevene kom på konserter, teater og foredrag, at de i det hele tatt fikk følge med både i de politiske begivenheter og i de åndelige strømninger i tiden. [...] Det skjedde noe stadig i Bentsens tid." (Op.cit:97ff.)

Bentsen prøver også å få midler til å starte vev- og musikkutdanning, og lykkes med vev i 1902 - ved bevilgning til nytt internat (op.cit:99,102). Han slutter ved skolen i 1902, og han synes å ha vært ganske klarsynt i forhold til sin tid:

"Det han ville, var ikke minst å utvikle selvtilliten hos sine elever. De skulle kjenne seg selv og sin egen stilling overfor det samfunnet de levde i, og overfor dette samfunnet hadde de ikke bare rettigheter, men også plikter." (Op.cit:98.)

Etter en endring i §3 i Abnormskoleloven i 1896, blir skolestart satt ned fra 9 til 8 år, men antall pliktige år er 8 som før dersom det ikke foreligger spesielle hensyn (jf omtale av loven ovenfor). Byfolkeskolen hadde da 7 pliktige år, men blinde hadde i praksis 6 "folkeskoleår" og 2 år håndverksutdanning - hvilket ble mislikt:

"Det skulde synes selvsagt, at det blinde barn ikke bør tildeles kortere undervisningstid end det normale, hvilket altsaa hidtil har været tilfælde (antagelig ogsaa ved Kristiania blindeinstitut), idet de 2 sidste aar af de lovbefalede 8 nu nødvendigvis nogenlunde ubeskaaret maa anvendes til oplærelse i haandverk, om eleverne ved deres udgang af institutet skal kunne besidde ialfald nogen øvelse og færdighed i sit arbejde." (Sydnes 1899a, her referert i Synspunkt nr 1 1997, s.30.)

I 1891 stiftes Blindemissionen "IL"s trykkeri i Kristiania ved private og innsamlede midler. Stifterne var Julie Ouren og Lovise Five, og navnet "IL" var konstruert etter deres initialer (Blindemissionen "IL" 1991).

Trykkeriet skal produsere "Bøger og Skrifter af religiøst og belærende Indhold, almindelige Lærebøger og Musikalier" (ibid:18), og hovedvekten legges på det religiøse: "Blindemissionen IL's trykkeri hjalp skolen etter evne både med bøker og noter, men hadde liten kapasitet." (Hauge 1961:97.)8

Etter noen år, dvs i 1899, starter Blindemissionen "IL" blindehjem og arbeidsskole for synshemmede kvinner, og fra 1912 drives institusjonen fullt ut for statens regning (Blindemissionen "IL" 1991:39):

"I det første år mottok blindehjemmet 12 pensjonærer, som for de flestes vedkommende kom for sin utdannelses skyld. [...] De fag som det til å

8    ?Kapasiteten forble liten: "På grunn av forholdene måtte trykningen innskrenkes i 1941 og har siden vesentlig bestått i utgivelsen av 'Norsk Tidsskrift for Blinde' [med kristent innhold]." (Op.cit:32.)

16

begynne med ble undervist i, var bast- og spånfletning, stråfletning, børstebinding, madrasstopping og vevning." (Ibid:21.)

"Ved siden af den [...] omhandlede Haandgjerning, skal Eleverne opøves i anden praktisk Virksomhed [...] saasom Søm, Strikning, husligt Arbeide og Rengjøring. Ligeledes skal Eleverne holdes øvede i Læsning af Blindeskrift efter det Braill'ske system (Punktskrift) og oplæres heri fra nyt af, saafremt de ikke tidligere har lært saadan Læsning." (Op.cit:39.)

Etter hvert blir skolen også et hjem for synshemmede kvinner som tar realskoleeksamen, eksamen artium, o.a. (op.cit). Skolen varer fram til 1964 da yrkesskolene for menn og kvinner slåes sammen - på Huseby.

I 1905 utvides skoletilbudet til 7-årig folkeskole og 4-årig yrkesskole for gruppene under Abnormskoleloven. Lovendringene iverksettes for blinde i 1912 (Hauge 1914:12; Borgå 1993:43). Men lovens "abnormstempel" var uønsket, og i 1915 avløses Abnormskoleloven av en ny lov: Om døve, blinde og aandssvake barns undervisning og om pleie- og arbeidshjem for ikke dannelsesdygtige aandssvake. Loven inneholder ingen praktiske endringer for blinde. Blinde og døve oppfatter seg imidlertid fremdeles som stemplet ved å høre til samme lov som aandssvake og ber etter hvert om at de helt sorteres ut av denne loven (Kiil 1984:24).

Ved blindeskolene vokser elevtallet stadig, og ved århundreskiftet er Christiania off. Blindeskole igjen sprengt. Utviding og ny organisering planlegges: I 1912 bygges en ny blindeskole i Trondheim: Dalen off. Skole for Blinde (heretter kalt Dalen), for testamentarisk gave. Klæbu off. blindeskole nedlegges. Dalen skal være yrkesskole for menn fra hele landet og samtidig barneskole for det nordenfjeldske distriktet. Oslo-skolen skal fortsatt være barneskole for Syd-Norge, men yrkesskoleavdelingen (for menn) nedlegges. Yrkesopplærings-tilbudet på Dalen er kurvmakerfag, møbelstopping, snekker- og skomakerfag, musikk og pianostemming. (Hauge 1961; Aasland 1959.)

I 1925 omorganiseres blindeskolene igjen: Yrkesopplæringen på Dalen flytter til Oslo off. skole for blinde9 - spesielt fordi musikkutdanningen der har bedre muligheter enn i Trondheim. Dalen blir barneskole for hele landet. (Andersen 1969; Aasland 1959.) Dette syntes å være en god fordeling:

9    ?Cristiania skiftet navn til Oslo samme år, derfor navneskifte på skolen.17

"Under de rådende forhold var dette en lykkelig løsning. For barneskolens vedkommende sikret man et bedre skolegrunnlag i og med sammenslåingen av de to barneskolene. Samtidig var ikke kvaliteten av undervisningstilbudet lengere avhengig av barnets bosted." (Andersen 1969:80.)

I hovedsak opprettholdes denne skoledelingen mellom Trondheim og Oslo til skoletilbudene er avviklet (jf avsnitt 2.4 og 2.6), dvs:

Folkeskolen forblir alene i Trondheim, med senere tillegg av ungdomsskole (etter flytting til Melhus kommune ca to mil syd for Trondheim).

Yrkesopplæringen forblir alene i Oslo, med senere tillegg av realskole, framhaldsskole, ungdomsskole, videregående skole, enkelte tilbud innen høyere utdanning og rehabiliteringstilbud for voksne nysynshemmede.

I Oslo flytter yrkesskolen for menn (Oslo off. skole for blinde) inn i nye lokaler på Huseby i 1940, og skolen skifter navn til Huseby off. skole for blinde (heretter kalt Huseby). Men i 1942-45 er Huseby okkupert av tyskerne, og skoletilbudet ligger da nede. (Hauge 1961.)

I 1951 avløser Lov om spesialskoler loven av 1915 (jf ovenfor), og iverksettes i 1952. Åndssvakebegrepet er nå falt bort, og alle spesialskolene skal være statlige. Loven omfatter bl.a. elever som "er blinde eller har sterkt nedsatt syn" (§1.1), dvs at svaksynte her er nevnt i lovsammenheng for første gang. Spesialskolene for hørsels- og synshemmede, og for elever som "har små evner", skal være barneskoler og framhalds- og yrkesskoler, dvs ikke teoretiske linjer i gymnas.

Opptaksalderen senkes fra 8 til 7 år, og synshemmede har rett og plikt til å delta i undervisningen i den 7-årige barneskolen "dersom de har slike evner at de kan dra nytte av undervisningen" (§12.1). Men "dersom det er grunn til å anta at eleven med tilfredsstillende utbytte vil kunne følge undervisningen i folkeskolen eller de vanlige skoler for ungdom", kan han/hun utskrives (§15). (I praksis gjaldt dette i hovedsak svaksynte som kunne lese vanlig skrift uten altfor store vansker.) Synshemmede har rett til opplæring i framhalds- og yrkesskoler. Evneveike har her plikt, men:

"Departementet fant det ikke nødvendig å foreslå plikt for [...] blinde (og svaksynte) til å gå på framhalds- og yrkesskole. Erfaringene hadde nemlig vist at denne ungdom med stor iver hadde søkt all den opplæring den overhodet kunne få." (Innstilling om lovregler for spesialundervisning m.v., 1970:9.)

Skoletiden for yrkesopplæring er "5 år for blind og svaksynt ungdom og 3 år for andre" (§12.2).

Lov om spesialskoler er viktig i utvikling av spesialskolene i etterkrigstiden:

"Nettopp i en tid da samfunnet sto overfor svære utbyggingsoppgaver var det vesentlig at det var Staten som påtok seg det direkte ansvar for denne undervisning" (Andersen 1969:84).

18

Det er verdt å merke seg at det legges stor vekt på yrkesutdanning. Dette presiseres også i forarbeidene til loven: "Ein må streka under at hjelp til sjølvhjelp er betre og meir human enn forsorgshjelp." (Samordningsnemda for skoleverket 1948:5. Uthevet i original.)

I 1953 utvides yrkesskolen på Huseby med framhaldsskole i nytt bygg. Framhaldsskolen var 1-årig, og elevene hadde norsk, regning, bokføring, samfunnslære og engelsk. I tillegg var guttene halve uken i opplæring på verkstedene. Første halvår alternerte de på ulike verksteder; andre halvår var de fast på ett verksted. Istedenfor verkstedsundervisning fikk jentene undervisning i håndarbeid på IL, fram til 1964, og annenhver lørdag hadde de helselære på IL. (Muntlige kilder: E. Bergrud 1997; Lund 1997; G. Bergrud 2006.)

Realskole var opprettet på Huseby like etter krigen. Realskolen var 2-årig - som for seende. Elevene tok eksamen som privatister ved Foss høyere allmennskole. (Muntlige kilder: Lund 1997; Prytz 1997; E. Bergrud 1997.)

I 1953 ansettes også hjelpelærer for sykegymnaststudenter (senere fysioterapi-studenter) ved Oslo Ortopediske institutt (fra 1963: Statens fysioterapihøgskole, og fra 1994: Høgskolen i Oslo, Fysioterapiutdanningen), men lønnes av Huseby. En del synshemmede var utdannet til sykegymnaster ved Oslo Ortopediske Institutt fra 1951, og tidligere - fra før krigen: ved Dr. Arboes fysikalske institutt. Pr 1990 var det utdannet 110 blinde og svaksynte fysioterapeuter, som alle kom i fullt arbeid etterpå. (Hauge 1961; Abrahamsen 1990.)

Fra 1951 kan synshemmede fysioterapistudenter fylle en kvote på ca 5% (dvs 3-5 studenter) av studieplassene (Hauge 1961). Dette tilbudet varer til 1989. Tre lærerstillinger beholdes da fremdeles som øremerket for synshemmede, men lønnes av Høgskolen i Oslo fra 01.01.97 (dvs. ikke lenger av Huseby) og benyttes også til annet arbeid ved skolen. (Muntlig kilde: Ramberg 1998.)

Nye utdanninger på lavere nivå igangsettes også: I 1956 starter en ettårig utdanning av sentralbordbetjenter, inkludert stenografiopplæring i punktskrift, og fra 1959 kombineres dette med kontorutdanning. Med noen endringer fort-setter denne kombinerte utdanningen ut skoleåret 86/87, men enkeltpersoner tas inn på kortere sentralbordopplæring fram til 1991. Første og eneste lærer i sentralbordfaget, Jan Bruteig, selv blind, gikk av i 1991. (Arkivmateriale ved Huseby.)

I 1964 står nytt bygg ferdig på Huseby, og yrkesskolene for kvinner og menn (jf tidligere omtale av "IL" blindehjem og arbeidsskole for kvinner) slåes da sammen - på Huseby.

2.2.2 Tiden fra 1967 til 1976 I 1967 innføres ungdomsskole for synshemmede elever som går i blindeskole. For elever i vanlig skole har ungdomsskole (9-årig grunnskole) vært innført gradvis fra begynnelsen av 60-årene (etter hjemmel om forsøksvirksomhet i Lov om folkeskolen av 1959). Synshemmede i blindeskole får 10-årig grunnskole (7+3), fordi man mener de trenger mer tid, både for å komme gjennom samme pensum og for opplæring i sansekompenserende fag og teknikker. (Andersen 1969; Spesialskolerådet 1967.)

19

10-årig grunnskole for blinde og svaksynte var gjennomført så lenge elevene gikk på spesialskole, dvs. på Dalen/Tambartun og Huseby. Unntak var elever som i stor grad var integrerte, samt to som begynte på ungdomsskolen på Huseby i 1972, etter bare 6 år på Dalen (muntlige kilder: Jørstad 1997; Tveter 1997).

Det var anledning til å forlenge grunnskolens 9 år etter sakkyndig vurdering, men for synshemmede ble dette gjort uten individuell vurdering. Daværende bestyrer ved Dalen (Andersen, samtale 1997) viser her til tillegg av 1963 i Lov om spesialskoler: § 5 pkt 4: "Departementet kan [...] treffe avgjørelse om at undervisningen ved skolene samordnes med bestemmelser og læreplaner for 9-årig folkeskole." I læreplanen Undervisning for blinde og sterkt svaksynte er 7-årig barneskole pluss 3-årig ungdomsskole stadfestet (Spesialskolerådet 1967). 10 års grunnskole er også nevnt i Innstilling om lovregler for spesialundervisning m.v. (1970:53): "Skolene for døve og tunghørte og for blinde og svaksynte utbygges til 10-årige grunnskoler."

Barnetrinnet (7 år) (for)blir på Dalen og ungdomstrinnet (3 år) legges til Huseby. Samtidig går realskolen og framhaldsskolen på Huseby ut. (Huseby 1990; Forsbak 1981.)

Dalen nedlegges i 1975, men ny skole står da ferdig ca to mil sør for Trondheim: Tambartun skole. Utdanningssenter for synshemmede (heretter kalt Tambartun). Samtidig utvider skolen til full 10-årig grunnskole (Forsbak 1981). Huseby får heretter sine ungdomsskoleelever stort sett bare fra Sør-Norge - inkl. rekruttering fra synsklassene på Majorstua skole i Oslo.10

Disse endringene får ingen virkning på yrkesopplæringen ved Huseby. Fra andre verdenskrig og langt forbi 1969 som er årstallet for sitatet nedenfor, kan disse tilbudene sies å være relativt omfattende:

"Yrkesskolen, Huseby off. skole, har utviklet etter krigen et omfattende tilbud [sic]. Det omfatter fortsatt de tradisjonelle håndverksfag, men på grunn av disse fags minskede muligheter til å gi den blinde tilfredsstillende økonomisk utbytte, glir disse mer og mer ut av bildet. Viktige fag ved yrkesskolen er opplæring i industrielt arbeid, fortrinnsvis jern- og metall, kontorutdanning med linje for sentralbordbetjening, husmorskole, pianostemming. I samarbeid med Musikk-konservatoriet forestår skolen musikkutdanning bl.a. til organister, på liknende måte gis utdanning til fysioterapeuter. [...] For ungdom med teoretiske interesser gir skolen hjelp til og muligheter for examen artium, eventuelt videregående studier ved universitet eller høyskole." (Andersen 1969:85.)

10    ?Svaksynte gikk enten på vanlig skole eller på blindeskole. I Oslo ble det i 1956 opprettet egne svaksyntklasser, og fra 1970 også blindeklasser, ved Majorstua skole. Fra skoleåret 78/79 var det her bare blinde elever. I 1981 gikk siste ordinære klasse med "normaltfungerende" blinde ut (etter 6.kl), men tilbudet ble opprettholdt for synshemmede med sammensatte vansker fram til 1988. (Muntlige kilder: Furuseth 1997, Thorsrud 1997, Johnsen 1997, Aaland 1982.)Fra 1970 til 1984 var det tilsvarende tilbud for synshemmede med sammensatte vansker ved en skole i Bergen. (Muntlig kilde: Sunde 1997.)

20

21

2.3 Viktige inntaksendringer i vanlig videregående skoleSynshemmede har alltid vært henvist til vanlig gymnas når det gjelder teoretisk utdanning etter folkeskolen/grunnskolen, men tidligere var det bare de mest ressurssterke som tok gymnaset. Integreringen av synshemmede i videregående skole økte imidlertid ved iverksetting av Lov om videregående opplæring i 1976, men økningen var også en følge av økt integrering i grunnskolen etter at lovendringer der trådte i kraft samtidig.11

I Lov om videregående opplæring (av 1974) nevnes spesialundervisning uten reservasjoner for dem som tas inn: "Elev som ut fra sakkyndig vurdering trenger spesialpedagogisk hjelp og støtte, skal få spesialundervisning." (§11.)

I forarbeidene til loven vektlegges bl.a. sosial inkludering, personlig utvikling og yrkesutdanning for funksjonshemmede:

"For det første legger en da vekt på at skolen - så vidt mulig - skal forberede den funksjonshemmede for et normalt yrkes- og samfunnsliv. Komitéen antar at denne oppgaven i regelen vil være best tjent med at de funksjonshemmede også i skoletiden arbeider og lever sammen med annen ungdom." (Innstilling III om det videregående skoleverket (den høgre skolen) 1970:40f, min kursivering.)

"En kan prinsipielt si at de funksjonshemmede har et særlig behov for opplæring ut over grunnskolen. [...] Ett av målene for den videregående skolen er å by de funksjonshemmede en utdanning som i størst mulig grad kvalifiserer dem for en selvstendig livsform. Denne målsetting innbefatter både personlighetsutvikling og sosial habilitering. Særlig viktig vil det da være med ulike former for yrkesrettet utdanning, enten det dreier seg om avsluttende yrkesopplæring eller om forberedelse til videre studier. Det er sannsynlig at en gjennom en tilstrekkelig omfattende videreopplæring vil kunne hjelpe mange flere funksjonshemmede enn i dag til en forholdsvis høg grad av økonomisk og sosial uavhengighet." (Ot.prp. nr 18 (1973-74), s.51, min kursivering. Sitatet gjentas i St.meld nr 44 (1974-75), s.57f.)

De videregående skolene mangler imidlertid både økonomiske ressurser og spesialpedagogisk kompetanse. For å hindre utestenging av funksjonshemmede blir derfor 2%-regelen innført:

"Allerede de første inntaksforskriftene påla fylkene å reservere 2 pst. av elevplassene for funksjonshemmede elever og søkere som kunne dokumentere spesielle sosiale/medisinske grunner for en spesiell utdanning." (St.meld nr 22 (1979-80), s.11.)

11    ?Endringer av 1975 i Lov om grunnskolen av 1969, iverksettes i 1976. Samtidig utgår Lov om spesialskoler av 1951. Endringene går i hovedsak ut på:- at "flest mulig elever bør få bo hjemme" (Grunnskoleloven. En orientering ... 1975:4), og- at spesialundervisningen "i størst mulig utstrekning [bør] knyttes til, eller i det minste koordineres

med den vanlige folkeskolen" (Loc.cit.) Men "skolene for blinde [...] vil fortsatt ta imot elever fra hele landet". (Op.cit:15.) Det er verdt å merke seg at tilhørigheten til den "vanlige" skoleloven også medfører at "spesialundervisningens målsetting skal være den samme som den vanlige grunnskolens målsetting og ha det samme brede almendannende kulturelle og sosial utviklingssikte som denne." (St.meld nr 23 (1977-78), s.53.)

22

Ved Huseby erfarer vi at noen blinde blir stoppet av 2%-regelen, senere 4%.12 Skolene fyller opp kvoten med elever med andre typer vansker, og det er enkelt å henvise blinde til blindeskolens "tilpassede" tilbud. Ressurssterke blinde elever kommer riktignok fremdeles inn på allmennfag uten særlige problemer, men de som trenger mer omfattende individuelle opplegg, eller som ønsker praktiske yrkesfag, har tildels problemer med å komme inn - på tross av gode anbefalinger og god støtte.13 Dog er det relativt få som søker. Med full fortrinnsrett til inntak for funksjonshemmede fra 1987, blir motstanden mot å ta inn synshemmede imidlertid vesentlig redusert (se avsnitt 2.4).

Departementet synes for øvrig fremdeles å mene at spesialskolene for synshemmede både har tilstrekkelig kapasitet og skal bestå (St.meld nr 44 (1974-75)).

Integreringen av synshemmede i grunn- og videregående skole er absolutt merkbar for Huseby og Tambartun: De tømmes etter hvert for elever. Samtidig øker sentrenes tjenester til skoler som har synshemmede elever, og de to blindeskolene utvikler seg således på en naturlig måte til ressurssentre (begrepet er bl.a. brukt i stortingsmeldinger), og senere kompetansesentre - se neste avsnitt.

12    ?"Inntaksforskriftene [er] endra slik at den kvoten av søkjarar som kan takast inn på særskilde vilkår ut frå behov for særleg tilrettelagd opplæring, er auka stegvis frå 2% i 1981 til 4% i 1985." (St.meld nr 61 (1984-85), s.74.)

13    ?Det formelle støtteapparatet ved opptak av blinde elever i videregående skole har fra 70-årene bestått av elevens ungdomsskole, PPT, konsulent(er) fra respektivt Huseby/Tambartun og etter hvert også lokal synspedagog (jf avsnitt 2.4). Mottakende videregående skole er for øvrig vanligvis også sterkt inne i forberedelsen.

23

2.4 Utviklingen ved spesialskolene for elever som er synshemmede - etter 1976

Fra 1976 gjennomføres integreringen gradvis i grunnskolen for alle "normalt-fungerende" blinde (og svaksynte). Men blinde og sterkt svaksynte med sammensatte vansker, dvs med alvorlige tilleggshandikap, er stadig på Tambartun:

"Selv med en utbygging av lokale/regionale tilbud for synshemmede, regner departementet med at det i flere år vil være behov også for langtidsopphold for blinde elever med sammensatte vansker ved skolen." (St.meld nr 98 (1976-77), s.32.)

Departementet synes dessuten å mene at mange synshemmede, etter barnetrinnet, kan ha behov for opplæring ved Huseby, idet man uten videre utdyping konstaterer at:

"Utdanningsvirksomheten [ved Huseby] omfatter opplæring på grunnskolens ungdomstrinn, videregående opplæring og støtte til høgre utdanning." (Op.cit:41.)

I 1981 går siste kull av "normaltfungerende" grunnskoleelever ut fra Tambartun (Forsbak 1981). Fra da av består elevflokken på Tambartun omtrent bare av synshemmede med sammensatte vansker. Men også her skjer en gradvis reduksjon, og i St.meld nr 61 (1984-85) beskrives antall synshemmede elever (i grunnskolen) som man antar trenger spesialskole, som svært lite:

"Det er berre ein svært liten del av synshemma elevar som treng heildøgns opplæringstilbod over lengre tid i eigne skolar for synshemma. [...] Dei grunnskoleelevane som treng eit langvarig skoletilbod i ein skole for synshemma, vil kunne få det ved Tambartun skole, og - for ungdomssteget - ved Huseby utdanningssenter for synshemma." (Ibid:26, min kursivering.)

Ved fortsettelse i samme sitat nevnes imidlertid ingen nedtrapping eller begrensning av synshemmede i videregående opplæring i spesialskole:

"Huseby utdanningssenter har i tillegg ansvar for vidaregåandeopplæring og vaksenopplæring for blinde og sterkt svaksynte." (Loc.cit.)

Meldingen peker også på problemer med å få inn funksjonshemmede i vanlig videregående skole, der 2%-regelen (senere 4%, jf fotnote 12) fremdeles bremser inntaket, og viser til fremtidig endring i Lov om videregående opplæring, som spesielt skal "sikre elevar dei rettane som fall bort ved at lov om spesialskolar vart oppheva". (Op.cit:71.)

Tilsvarende er også nedfelt i Ot.prp. nr 38 (1981-82) s.8: "Grunnlaget for [fortrinnsrett til] inntak til tilrettelagt opplæring i videregående skole må etter dette være sanse- og motoriske defekter [...] når disse funksjonshemmingene nødvendiggjør opplæring utover de vanlige differensieringstiltak som den videregående skole kan tilby."

I 1987 iverksettes generell fortrinnsrett til inntak etter endring i Lov om videregående opplæring for søkere "i aldersgruppen 16-20 år som etter

24

sakkyndig vurdering har særlig behov for tilrettelagt opplæring" (§7). Fortrinnsretten har betydning for blinde: De som søker andre studieretninger enn allmennfag, eller som trenger omfattende individuelt opplegg, kommer nå inn, og 4'er-grupper og 8'er-grupper for seende elever gir også plass til blinde.

Samtidig skal nå helårstilbudene i grunnskolen ved utdanningssentrene for synshemmede helt bort. Med bakgrunn i økt spesialpedagogisk kompetanse i vanlig skole og økt utadrettet virksomhet ved Huseby og Tambartun, mener man ikke lenger at en del synshemmede barn og unge kan trenge langtidsopphold ved en spesialskole:

"Alle barn har rett til oppvekst og opplæring i eige miljø. Tilgjengeleg erfaringsmateriale og forsking gir grunnlag for å hevde at dette også er praktisk gjennomførbart for lågfrekvente grupper - barn og unge med sansedefekter og sansetap, eller med store, samansette vanskar. [...] Korkje grad eller art set grenser for at alle elevar kan få opplæring i vanleg skole." (St.prp. nr 1 (1987-88), s.10, min kursivering.)

I 1987 går siste ungdomsskoleelev (én elev) ut fra Huseby, og i 1989 går de siste helårselevene ut fra Tambartun (Prosjekt S 1989).

2.5 En skisse av yrkesutdanningstilbudene, ca 1960-90Fra 60-årene til slutten av 80-årene var yrkesutdanningstilbudene ved Huseby som følger (Huseby 1984, 1985 og 1990; og arkivmateriale ved Huseby):

Tilbud innen videregående opplæring:Fagutdanning (3-4 år for fagbrev eller tilsvarende) i:- Pianostemming og -reparatør- Møbeltapetsering- Kurvmakerarbeid Tilpasset grunnkurs i:- Maskin- og mekanikerfag.- Vevfag- Husholdningsfag- Handel- og kontorfag (inklusive sentralbordopplæring)Musikk:- 2-årig utdanning i underholdnings- og dansemusikk- Videregående opplæring med full studiekompetanse og musikk som

studieretningsfag.Lydteknikk (fra 1987):- Videregående opplæring med full studiekompetanse og lydteknikk som

studieretningsfag.

Innen de samme tilbudene fantes også deltidstilbud i en rekke enkeltfag.

Tilbud innen høyere utdanning:Fagutdanning (i samarbeid med konservatoriene og Norges Musikkhøgskole):14

14    ?Fra begynnelsen av 30-årene hadde Huseby eksamensrett ved Musikk-konservatoriet (jf avsnitt 3.1.6). (Andre mer eller mindre private musikkskoler hadde også dette.) Eksamensretten gjaldt Musikklærerforeningens eksamen. I 1973 ble Norges Musikkhøgskole opprettet, og da fantes også flere

25

- 4-årig musikkpedagogisk utdanning - 4-årig organistutdanningStudieforberedende kurs for synshemmede søkere til:- Fysioterapiutdanning (1/2 år)- Høyere musikkfaglig utdanning (1/2 og 1 år)

I tillegg utdannet Huseby blindeskriftstereotypører: 1 år for blinde og 1/2 år for svaksynte. En blindeskriftstereotypør overfører bøker til blindeskrift. I dag er betegnelsen bokkonsulent. I 80-årene ble det utdannet ca fire blinde og flere normaltseende. Siden har slike kurs vært arrangert etter behov, men ikke for blinde.

Elevtallet lå på ca 80 i mange år - for ungdomsskole, videregående skole, høyere utdanning og (halvårige) rehabiliteringskurs for voksne til sammen. I 1980 var det eksempelvis 62 elever i videregående og voksenopplæring, samt 18 i ungdomsskolen (St.meld nr 50 (1980-81), s.43).

Tilbudene reduseres så noe mot slutten av 80-årene, i hovedsak fordi:

Arbeidsmuligheter endres - f.eks. overtar den tekniske automatiseringen mange arbeidsoppgaver i industrien.

Integreringen fører til færre søkere. Færre søkere har også bakgrunn i at det etter hvert er færre som har noe særlig kjennskap til Huseby (og Tambartun) og et positivt ”blindeskolemiljø”. Færre søkere betyr at det er lite press på å opprettholde gamle tilbud og på å utvikle nye.

Faglærere går av med pensjon uten å bli erstattet - som følge av færre søkere.

I skoleårene 93/94 og 94/95 har Huseby imidlertid et nytt tilbud: Et forberedende år til videregående skole (= tilrettelagt grunnkurs). Her går henholdsvis fire og tre elever. Tilbudet blir så nedlagt - dels fordi opplegget er ressurskrevende pga internat og faglærersystem, dels fordi det er liten søkning, og dels fordi elevmiljøet er ganske snevert. Huseby har da totalt under 15 elever. (Arkivmateriale ved Huseby.)

Tidligere hadde Huseby tatt imot elever fra vanlig 9-årig skole, som trengte et ekstra 10. år til trening i punktskrift, mobilitet, ADL, IKT eller annet. Ovennevnte tilrettelagte grunnkurs hadde tilsvarende innhold, samt tilbud om bl.a. matema-tikk, norsk, engelsk og tysk allmennfaglig grunnkurspensum i videregående skole.

2.6 Fra 1992: Omstrukturering til kompetansesentreFra slutten av 80-årene begynner planene for omstrukturering av statlige spesialskoler til kompetansesentre å ta form. I første omgang gjelder omstruktu-reringen allmenn opplæring - hvilket kan tolkes som grunnskoleopplæring (St.prp nr 1 (1987-88); Prosjekt S (1989); St.meld nr 54 (1989-1990)). For videregående statlige spesialskoler som skal bli landsdekkende kompetanse-musikk-konservatorier. Samtidig forsvant Husebys eksamensrett, men undervisnings-tilbudet fortsatte ved Huseby for dem som valgte dette framfor et konservatorium eller Norges Musikkhøgskole. (Muntlige kilder: G. Bergrud 1997; Valøen 1997.)

26

sentra (bl.a. Huseby) opplyses at de "skal ha de funksjonene som er skissert i St.prp nr 1 (1987-88)". (Prosjekt S 1989:26.) I St.prp nr 1 (1987-88) går det ikke fram at Huseby skal nedlegge tilbudene i videregående opplæring (og heller ikke i høyere utdanning). Tvert imot nevnes at Huseby "har ansvaret for vidaregåande opplæring", og at Huseby "bør vidareutvikle kompetanse knytt til vidaregåande skole" (s. 13). Eksisterende tilbud innen videregående og høyere utdanning listes også opp i grove trekk (s.111f).

Regjeringsskifte høsten 1989 medførte imidlertid at handlingsplanen som etterfulgte Prosjekt S, omtalt i ovennevnte St.prp, ble trukket tilbake (Dalen 2006:50), men i en ny stortingsmelding - nr 54 (1989-90) - synes det fremdeles å være mulighet for lengre yrkesopplæring, uten at varigheten er definert (s.50, min kursivering):

"Departementet mener at de synspedagogiske sentre skal gi et bredt tilbud av kortere eller lengre kurs [til opplæring av synshemmede i førskole, grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring]. [...] Voksne vil også ha behov for kurs rettet mot fremtidig yrkesaktivitet."

I St.meld nr 35 (1990-91) defineres lengden nærmere (s.12, min kursivering):

"Sentrene skal kunne tilby skoletilbud på helårsbasis (utover 12 uker) mot betaling fra kommuner og fylkeskommuner." (Økonomiske overføringer fra elevenes kommuner og fylkeskommuner har alltid vært vanlig.)

I Foreløpige retningslinjer for etablering av statlige spesialpedagogiske kompetansesentra (1991) minner man (s.12) om følgende utsagn fra Innst. S nr 160 (1990-91):

"Samtidig mener komiteen at det må være valgmuligheter. Elever som etter foresattes vurdering i samråd med den lokale ekspertisen, åpenbart har behov for tilbud på skoler for spesialundervisning, må fortsatt kunne få slikt tilbud" (s.6, min kursivering).

I de to sistnevnte kildene nevnes imidlertid helårstilbud bare for døve.

I 1992 omorganiseres Huseby og Tambartun formelt til kompetansesentre. Sentrene er landsdekkende og skifter navn til henholdsvis Huseby og Tambartum kompetansesenter. Statlig spesialpedagogisk senter for synshemmede. Målet er å:

"sikre at alle barn, unge og voksne får et godt og meningsfylt tilbud om tilpasset og tilrettelagt opplæring, fortrinnsvis i sitt eget oppvekstmiljø." (Omstrukturering av spesialundervisning, 1993:2, min kursivering.)

Arbeidsoppgavene er bl.a. å:

"gi skole- og miljøtilbud til elever der lokalsamfunnet mangler kompetanse. Dette gjelder særlig døve barn og unge." (Op.cit:3, min kursivering.)

Som det framgår av ovenstående gir omstruktureringen en viss mulighet for opplæring over "lengre" tid - og tilsynelatende med en liten åpning for helårstil-bud for andre enn døve. Huseby tar inn et nytt årskull høsten 1994, men så

27

begynner nedtrappingen: Siste vevelev går ut i 1994, de siste allmennfagelev-ene, kurvmakerne og møbeltapetserne går ut i 1995, og den aller siste helårs-eleven, en pianostemmer, går ut i 1996. (Arkivmateriale ved Huseby.)

På tross av muligheter for opplæring utover tolv uker forsvinner altså yrkesopplæringstilbud for synshemmede raskt etter at planene for omstrukturering til kompetansesentre forelå. Parallelt strammes de økonomiske ressursene inn - både for Huseby og øvrige kompetansesentre. Uavhengig av politiske føringer kan man i sparingsøyemed ha en viss forståelse for at man velger å kvitte seg med dyre helårstilbud.

Fram til våren 1999 gir Huseby imidlertid et seks-ukers-kurs i både vev og kurvmakerarbeid hvert halvår. Huseby har i dag fremdeles rehabiliteringskurs for voksne nysynshemmede, men langt kortere kurs enn før.

I brev av 26.11.87 til Kirke- og undervisningskomitéen (Synspunkt på fremtidig organisering ... 1988) gikk sentrale instanser, bl.a. formannen i Norges Blindeforbund, imot nedlegging av skoletilbudene ved Tambartun og Huseby. I sin tale ved Husebys 50-års-jubileum i 1990, sa også daværende generalsekretær i Norges Blindeforbund, Arne Husveg: "Vi vil verne om Huseby utdanningssenter som en skole. Om nødvendig vil vi gå på skansene for dette. [...] Vi ønsker at om 10 år, når man feirer 60-års jubileum, da skal Huseby i enda større grad enn i dag, være et sted der det blir gitt undervisning til blinde og svaksynte, og en inngangsport til et aktivt og uavhengig liv." (Husveg 1990:6, kursivert i orig.) Det ble imidlertid ikke veldig store protester - verken fra Norges Blindeforbund eller andre potensielle motstanderinstanser (utover Huseby selv), da Husebys undervisningstilbud ble lagt ned.

Etter endringer i 1993 i Lov om videregående opplæring, iverksettes Reform 94. For synshemmede elever er følgende prinsipper her særlig viktig:15

Mulighet for delkompetanse "eller annen avsluttet videregående opplæring" (§3).

Krav på inntak til grunnkurs og to års videregående opplæring som bygger på grunnkurset, og inntak på prioritert grunnkurs (etter sakkyndig vurdering).

Mulighet for inntil fem år (etter sakkyndig vurdering).

I sterkere grad enn ved tidligere lovendringer er tilknyttede offentlige dokumenter nå gjennomsyret av holdninger og verdier som samarbeid, likeverd, toleranse, omsorg, solidaritet, ansvar for fellesskap og medelever, etiske verdier, utvikling av egne muligheter, handlingskompetanse, etc (NOU 1991:4; St.meld nr 33 (1991-92); Læreplan for grunnskole, videregående opplæring og voksen-opplæring : generell del, 1993). Ikke minst er dette viktig for funksjons-hemmedes inkludering i samfunnet. Intensjonen er bl.a. at holdningsendringer skal føre til et samfunn der funksjonshemmede og andre marginale grupper kan være aktive deltakere på linje med andre og således få bedret livskvalitet. 15    ?Oppfølgingstjenesten (§11) er viktig for alle elever, men blinde følges alltid tett opp av det respektive kompetansesenter og gjerne også av lokal syns-pedagog, også dersom de dropper ut av skolen. Oppfølgingstjenesten spiller her således vanligvis en mindre rolle og er derfor ikke nevnt.

28

Man har for øvrig her videreført tanker som har vært framme langt tidligere innen videregående opplæring:

"Noen vil alltid føle at ressursene ikke strekker til. Å hjelpe de funksjons-hemmede er imidlertid ikke bare et spørsmål om økonomiske ressurser, men like mye et spørsmål om holdninger, bl.a. vilje til fellesskap. Slike holdninger må sees som en ressurs i seg selv." (St.meld nr 22 (1979-80), s.11.) (Jf også sitater under Lov om videregående opplæring i avsnitt 2.3.)

Reform 94 synes ikke å få noen betydning for Husebys undervisningstilbud, eller her rettere sagt: for avviklingen av tilbudene. For øvrig har mulighet for delkompetanse eller annen avsluttet videregående opplæring (jf ovenfor) fram til i dag vært lite ivaretatt i skolen generelt, dvs at slike muligheter har foreløpig ikke gjort seg særlig gjeldende – verken for synshemmede eller for elever med andre alvorlige vansker.

29

3. ELEVER SOM ER BLINDE - I VANLIG SKOLE, HØYSKOLE OG UNIVERSITET

3.1 Tiden fram til 19763.1.1 FolkeskoleBare helt unntaksvis gikk blinde barn i vanlig folkeskole før integreringen begynte å gjøre seg gjeldende fra midten av 70-årene. De som f.eks. var født før krigen, utgjorde sannsynligvis under ti personer.16

I samtale med en av disse, Inger Jørstad i 1997, kom det fram at Norges Blindeforbund den gang sterkt anbefalte foreldre å sende barna på barnehjem før de skulle begynne på (blinde)skole. Slik anbefaling hadde også hennes foreldre fått. Forbundet mente at foreldrene ikke kunne oppdra sine blinde barn; de ble bortskjemte og uselvstendige. For en del foreldre var dette antakelig langt på vei riktig - med bakgrunn i at foreldre den gang fikk ingen eller lite veiledning. Det var vanskelig for dem å vite hvordan de skulle forholde seg til sitt blinde barn, hva de kunne forvente, etc.

3.1.2 Framhaldsskole og middelskole/realskoleDet synes ikke å ha vært noen blinde elever som har gått i vanlig framhaldsskole - antakelig fordi opplegget der var ganske praktisk rettet. Men mange tok et år framhaldsskole på Huseby. Det synes for øvrig å ha vært relativt få som gikk vanlig middelskole og realskole, etter at tilbudet kom på Huseby rett etter krigen. (Jf avsnitt 2.2.1.) Før krigen måtte alle som tok gymnas og høyere utdanning, gå i vanlig realskole, eventuelt privatskole.

3.1.3 GrunnskoleI de siste 10-15 årene før 1976 da integrering begynte å bli vanlig, var det en del blinde "forsøkselever" (antakelig ca 8-12) som gikk i vanlig grunnskole etter å ha gått på Dalen/Tambartun noen år - dels etter forslag fra blindeskolen, dels etter foreldrenes og egne ønsker.

En intervjuundersøkelse av seks blinde og sju svaksynte elever, som bodde i Oslo og omegn, og som gikk ut av ungdomsskolen på Huseby i 1970, viser at integreringen ikke var enkel på den tiden:17

"Det faglege utbyttet i integrert undervisning var i fleire tilfelle svært dårleg. Og det er eit kuriosum at dei fire elevane som gjekk gymnaset, hadde alle gått alle 10 åra på blindeskulen. Gir trass alt blindeskulen med sine feil og manglar ei betre undervisning fordi ein der tek omsyn til elevanes synssvikt? [...] I dei tilfella der integrering var direkte mislykka, var det gjerne ein kombinasjon av uheldige faktorar: lite forståande lærarar, mangel på hjelpe- og læremiddel, vanskeleg skuleveg, sosial isolasjon. I dei tilfella der integrasjonen var vellykka, var det ein tilsvarande positiv kombinasjon av

16    ?Muligens utgjør disse bare fem personer - hvorav to levde fremdeles pr 2005. Muntlige kilder: a) Samtale med de to sistnevnte i 1997: Inger Jørstad (f.1939) og Ingjerd Gulbrandsen (f.1923). b) Andre blinde og svaksynte som antas å ha godt kjennskap til blindes skolegang i mellomkrigstiden og fram mot 1960: bl.a G. Bergrud 1997, Kvandal 1997, Prytz 1997. Skriftlig kilde: Aasland 1959.

17    ?Ni av elevene hadde vært integrert i 1-7 år. Fire hadde bare gått på blindeskole.30

faktorar." (Haugann 1976:21.)

"Enkelte av desse elevane betalte ein høg pris for å gå i vanleg skule. For høg, vil nokon seie. Og dei opplevde det frigjerende å komme til blindeskulen. Det har noko med identitet å gjere, det å kome saman med andre personar som har same problem som ein sjølv." (Op.cit:26.)

Den gang var blindeskolene ikke utbygd med tanke på utadrettede tjenester, og spesialpedagogisk kompetanse i vanlig skole var liten.

3.1.4 YrkesskoleFram til iverksetting av Lov om videregående opplæring i 1976 synes det ikke å ha vært noen blinde elever i vanlig yrkesskole. Dette har først og fremst bakgrunn i at håndverksfag, naturlig nok - uten spesiell metodikk og tildels omfattende tilrettelegging - var (og er) lite egnet for blinde. I blindeskolene utviklet lærerne etter hvert en rekke tilpasninger som gikk i arv i årtier. For øvrig ville en blind elev den gang, ved en eventuell søknad til vanlig yrkesopplæring, høyst sannsynlig bli avvist og henvist til "egne tilbud" ved Huseby.

3.1.5 Gymnas, høyskole og universitetTeoretisk interesserte blinde ungdommer har alltid måttet gå i vanlig gymnas, høyskole og universitet når det gjaldt teoretisk utdanning utover de tilbudene som etter hvert fantes på Huseby (jf avsnitt 2.5). I de tidligste tider var det få blinde som tok vanlig gymnas eller høyere utdanning etter gymnas eller realskole. Historien beretter f.eks. bare om seks personer med avsluttet høyere utdanning, av dem som var født før 1911 (Aasland 1959:146ff):18

2 prester - Erik Braatveit og Ragnvald Overvoll, født henholdsvis 1896 og 1906.

2 lærere - Erik Harildstad og Halvdan Karterud, født henholdsvis 1886 og 1894. Ingen hadde examen artium.

1 lektor - Mildrid Støre, født 1903, engelsk hovedfag.1 jurist - Bjarne Møkleby, født 1910.

Alle praktiserte sitt yrke - de to lærerne og lektoren riktignok "bare" på blindeskolene, og juristen bare et par år før han arbeidet med andre ting innen blindeomsorgen - bl.a. var han bestyrer/rektor ved Huseby i tiden 1954-1975. (Aasland 1959; arkivmateriale ved Huseby.)

Det fantes ikke noe organisert støtteapparat, dvs at det var problematisk å få tilgang til lærebøker og annet skriftlig materiale - her vist ved den første presten (Braatveit):

"Det andre året på middelskolen så håpløst ut. Det var ingen å få til å diktere, før engelsklærerinnen tilbød ham å lese i fritidene sine. Under gymnasietiden skrev Karl Lysholm [utdannet gartner, jf Aasland 1959:138] av tyskpensumet, pensumet i gammelnorsk og den latinske grammatikken. En dame i Oslo skrev av engelskpensumet for ham. [...] Ellers skaffet han

18    ?Selv om Aasland her forbeholder seg retten til å ikke ha tatt med alle "blinde banebrytere", er det sannsynlig at det ikke var særlig flere av dem som var født før 1911, som hadde høyere utdanning som bygde på examen artium eller på realskole - utover muligens enkelte musikere og antakelig enkelte sykegymnaster (jf avsnitt 2.2.1).

31

seg flere bøker fra Tyskland. Skolebestyreren tilbød elevene å lese for Braatveit hver sin uke, så skulle de slippe gymnastikken den uken de leste for ham." (Aasland 1959:147.)

- og her vist ved juristen (som direkte sitat, ifølge Aasland 1959:177):

"Den største vanskeligheten som møter enhver blind som går i gang med universitetsstudier her i Norge, er mangelen på lærebøker i punktskrift. Teologer og filologer vil vel til en viss grad kunne unngå denne vanskeligheten ved å låne en del bøker fra utlandet, men for jurister er denne utveien praktisk talt stengt."

Senere ble det lettere: Persbråten gymnas, beliggende vis-à-vis Huseby, tok imot blinde elever fra oppstart i 1959, og antall blinde gymnasiaster økte smått, men sikkert. Vi finner også et par blinde elever på Kristelig Gymnasium (i Oslo) og et par på Oslo Handelsgymnasium, i 50- og 60-årene. Elevene bodde da på Huseby - jentene riktignok på IL fram til 1964 (jf avsnitt 2.2). Fram til 1969 var Persbråten både realskole og gymnas, men det var ingen blinde som tok realskolen på Persbråten; de benyttet heller tilbudet på Huseby (jf avsnitt 3.1.2). (Muntlige kilder: Jørstad 1997; G. Bergrud 1997; Prytz 1997.)

Gymnasiastene fikk en viss hjelp til innlesing og avskriving (til punktskrift) av lærebøker på Huseby, og litt lesehjelp ble ordnet på ulike måter, bl.a. ved "snille damer" i nabolaget og legatmidler (muntlig kilde: Prytz 1997). Av dem som tok examen artium, og også av dem som tidligere bare tok realskole, var det et flertall som utdannet seg til fysioterapeuter, lærere og organister (Lunde 1994).

Fra midten av 70-årene ble Huseby og Tambartuns læremiddeltjeneste, dvs primært produksjon av punkt- og lydbøker, kraftig utbygget pga integreringen. Parallelt bygget Norges Blindeforbund opp en tilsvarende læreboktjeneste for studenter.

Således ble det etter hvert flere blinde ungdommer som tok teoretisk linje på gymnaset rundt om i landet, og også høyere utdanning - de fleste ved Universitetet i Oslo. Pr 1999 var det utdannet mange lærere, og mange hadde tatt cand.mag.-grad eller tilsvarende. Egen opptelling viste da dessuten at minst 11 hadde tatt hovedfag eller embetseksamen siden 1980 - fordelt på spesial-pedagogikk, matematikk, antropologi, nordisk, historie, psykologi, biologi, musikk, teologi og sosiologi.

32

3.1.6 Musikkfaglig utdanning

"I november afholdtes det en basar til fordel for en forhenværende elev, den særdeles musikalsk begavede Einar Melling fra Lindås ved Bergen. Ved sin udgang herfra i 1897 fik han friplads ved musikk-konservatoriet i Kristiania, takket være bestyrerens imødekommen-hed og velvilje; og Bergens skolestyre viste seg saa generøs at bevilge fuldt ud til underhold for ham ved hele hans ophold i Kristiania." (Sydnes 1899b, her referert i Synspunkt nr 4 1996, s.21.)

Allerede før 1900 fantes flere blinde musikere - spesielt pianister og organister, og enkelte fiolinister. De fikk musikkundervisning ved blindeskolene, men "de dyktigste fikk gå på Musikkonservatoriet, hvor flere av dem avla organisteksamen." (Hauge 1961:125.)

I 1928 ønsket blindeskolen eksamensrett: ”Da begynte skolestyreren å arbeide for å få organisteksamen lagt til skolen med Konservatoriets sensor og krav. [...] Ordningen [...] ble gjennomført, og i 1930-årene ble det avlagt en rekke eksamener." (Op.cit:155f.) For mer informasjon om utdanning av blinde musikere: Se fotnote 14.

3.2 Etter 1976: Valgene i vanlig videregående skole forblir begrenset

Fra begynnelsen av 70-årene, da Huseby (og Tambartun) begynte å bygge ut sine utadrettede tjenester til synshemmede elever i vanlig skole, var det aldri store problemer med å få ressurssterke blinde elever inn i gymnaset og senere i allmennfaglig studieretning i videregående skole. Dette skyldes ikke minst at støtteapparatet rundt elevene (jf fotnote 13) kunne anbefale dem uten store forbehold og store "krav" om tilrettelegging.

Disse elevene valgte gjerne språkfag, men det var også andre valg. Oversikten nedenfor er primært satt opp for å vise spredningen i valg – ikke korrekte tall. Oversikten gjelder de 18 årene mellom 1976 og innføringen av Reform 94. Tallene er landsdekkende og sannsynligvis ikke helt urimelige der intet annet er sagt (arkivmateriale ved Huseby og muntlige kilder: G. Bergrud og Prytz 1997):

Tab 3.2a Blindes valg i vanlig videregående skole fra 1976 til Reform 94 (i alt 18 år)

Allmennfag, ordinære oppleggSpråk..............................................................................................9 elever Realfag..........................................................................................5 elever Samfunnsfag.......................................................................................1 elev

Andre fag, tilnærmet ordinære oppleggMusikk..................................................................................................5 elever Handel- og kontorfag............................................................................3 elever Bilmekanikk..........................................................................................3 elever Automatikerfag (=prosesstyring)..............................................................1 elev

33

Tilrettelagte opplegg, uten studie-/yrkeskompetanse: Antakelig max ... 10 eleverSammenslåingen av yrkesskole og gymnas til videregående skole ved Lov om videregående skole, som ble iverksatt i 1976, og den økende integreringen, syntes å ha en viss betydning for blinde: Tabellen ovenfor viser at de begynte å bevege seg ut i andre fagområder enn de tradisjonelle språkfagene i det gamle gymnaset - inkludert tilrettelagte, men ikke kompetansegivende opplegg.

Reform 94 ga ikke bare utvidet mulighet til tilrettelagte opplegg, f.eks. ved moduloppdeling. Muligheten til å velge fag/kurs på tvers innen en studieretning var også et godt tilbud til blinde, fordi de i utgangspunktet har problemer med en del fag - også innen allmennfag (f.eks. biologi og kjemi på høyere nivå).

Etter innføringen av Reform 94 var elevfordelingen i 1. kl som følger – t.o.m. skoleåret 99/00 (arkivmateriale ved Huseby, som her også dekker Tambartuns område, dvs til sammen hele landet):

Tab 3.2b Blinde elevers valg 1. år i vanlig videregående skole fra Reform 94 t.o.m. skoleåret 1999/2000 - i alt 6 år og 31 elever

AA

MD

HS FO

Tilrettelagtopplegg uten studieretning

Sum elever

Kommentarer

94/95 1 1 2 HS-eleven (tilrettelagt opplegg) byttet til tilrettelagt opplegg i AA etter andre år.

95/96 7 1 1 9 Andre år skiftet to av AA-elevene til tilrettelagte opplegg. FO-eleven hadde tilrettelagt opplegg.

96/97 4 3 797/98 3 398/99 7 1 1 9 HS-eleven hadde tilr.lagt

opplegg.99/00 1 1 2Sum 25 4 1 1 31

Forklaring:Forkortelser for studieretninger:- AA : Allmenne, økonomiske og administrative fag- MD: Musikk, dans og drama- HS: Helse- og sosialfag- FO: Formgivingsfag- Tilrettelagt opplegg betyr her at ordinært pensum var avveket så sterkt at

vanlige karakterer ikke ble satt.

Tabellen viser at ingen av valgene utover studieretning for allmennfag og musikk, dans og drama fører fram til vanlig fagkompetanse. Hvis man sammenlikner med valgene i tab 3.2a og tidligere valgmuligheter for yrkesutdanning ved Huseby (jf avsnitt 2.5), må man for øvrig kunne si at

34

spredningen i valgene i de 6 årene etter Reform 94 var sterkt redusert.

Tabellen sier imidlertid ikke noe om spredning og gjennomføring av utradisjonelle fagvalg etter grunnkurs i allmennfaglig studieretning. Her var spredningen og gjennomføringen faktisk ganske stor: I tillegg til språk var fordypningsfagene (dvs minst 8 timer/uke fordelt på 2 år) IT, rettslære, biologi, markedsføring, fysikk og matematikk.

35

4. REFLEKSJONER OG ETTERTANKERI dag kan skoletilbudet for blinde ungdommer sies å være snevrere enn før spesialskoletilbudene ble nedlagt. Etter innføringen av fortrinnsrett til inntak for funksjonshemmede i videregående skole i 1987, kunne synshemmede elever reelt velge mellom vanlig skole og spesialskole. Ved Huseby kunne de videre velge mellom flere yrkesrettede utdanninger, samt utdanninger som ga vanlig studiekompetanse.

I spesialskolene fikk blinde elever også en bedre tilpasset undervisning i en del fag. Ikke minst gjaldt dette kroppsøving, musikk, punktskrift, mobilitet og ADL. Elevene manglet heller aldri lærebøker. På mange områder var det også en fordel å ha blinde lærere - til enhver tid var det en del synshemmede lærere ved både Huseby og Tambartun.

Ved vurdering av forskjeller mellom vanlig skole og spesialskole for syns-hemmede, kan man se det faglige tilbudet i lys av hva som kan betraktes som "forsvarlig" eller ikke, samt vurdere ulemper og fordeler ved vanlig skole og spesialskole generelt. Det synes f.eks. å være sjelden at noen har konstatert at et undervisningsopplegg for en elev i vanlig skole har vært direkte uforsvarlig over flere år - fagene sett under ett. Men det er en kjent sak blant synspedagoger, og også blant foreldre og synshemmede elever selv, at mange lærere ikke tilrettelegger i tilstrekkelig grad eller på hensiktsmessige måter – dvs at opplæringen i slike tilfelle ikke er så god som den burde ha vært.

Den sosiale siden i vanlig skole har for øvrig stadig vært vanskelig for mange, og inkludering i lokalmiljøet på fritiden likeså. Her hadde spesialskolene en stor fordel: "Alle" fikk venner. Alle hadde et sosialt nettverk - bestående av jevnaldrende og yngre og eldre elever, og for så vidt også av lærere og andre ansatte. Ikke minst hadde elevene viktige forbilder og rollefigurer i de synshemmede lærerne. Ikke sjelden fikk spesialskolene elever fra vanlig skole, som direkte og indirekte ga uttrykk for at de psykisk sett ble "reddet" ved å komme til et mer aksepterende miljø.

Men spesialskolen var på flere måter et tveegget sverd: En vesentlig ulempe for grunnskoleelevene var først og fremst atskillelsen fra foreldre og søsken fra tidlig alder. Psykiske problemer og skjevutvikling kunne være følger av dette. I ungdomskole og videregående skole er man mer moden for slik atskillelse. En annen ulempe var mangelfull erfaring med og trening i å leve i en seende verden. For mange syntes ikke dette å spille noen rolle for den sosiale og personlige utviklingen, men enkelte av dem som hadde gått på spesialskole fra tidlig alder, kunne tildels ha en atferd eller virkelighetsoppfatning som kunne trenge litt justering. En årsak til slike tendenser var antakelig også at miljøet i spesialskolen kunne være mer tolerant overfor en del avvik, enn miljøet i en vanlig skole generelt er.

Nedleggelsen av spesialskoletilbudet for grunnskolen synes å ha gitt relativt lite synlige negative følger i vanlig skolefaglig sammenheng – i alle fall på barnetrinnet. På dette trinnet og tildels på ungdomstrinnet er det mindre fagpress enn i videregående, og lærerne har derved mer tid til å ivareta et helhetlig elevperspektiv. Elevene har her også mer tid til å lære fag. Men det kan være vanskelig å få til god opplæring og derved gode ferdigheter i punktskrift,

36

IKT, mobilitet og ADL, selv om elevene – etter 1.08.2000 – her har egne rettigheter (jf opplæringsloven §§ 2-14 og 3-10, og forskriftene til loven: §§ 1-1 og 1-3). For mange elever er det også store problemer med sosial inkludering.

I videregående opplæring kan det også være vanskelig å få til god opplæring i punktskrift, IKT, mobilitet og ADL – på tross av egne rettigheter (jf ovenfor), men her kan opplæringsbehovet være noe mindre hvis eleven har gode ferdigheter og kunnskaper på disse områdene fra grunnskolen. Også i videregående har mange elever problemer med sosial inkludering. I tillegg kan teorisvake elever her lettere få faglige problemer. Teoristerke elever på allmennfaglig studieretning og musikk synes faglig sett å greie seg bra i videregående skole, selv om de ofte eller av og til kan være frustrert pga mangelfull tilrettelegging eller liten sosial kontakt. For teorisvake elever derimot, er "valget" i videregående ofte tilrettelagte opplegg som verken fører fram til arbeid eller studiekompetanse. I spesialskolen kunne synshemmede som nevnt få opplæring i yrkesrettede fag som kunne føre til et arbeid.

Det er følgelig særlig teorisvake blinde elever som har tapt på nedleggelsen av spesialskoletilbudet. Praktisk pregete fag krever omfattende tilrettelegging for en blind elev. Etter Reform 94 kan slik tilrettelegging på yrkesrettede studieretninger ikke sies å være prøvd i nevneverdig grad, og pr våren 2006 har heller ingen blinde elever fullført vanlig eller tilnærmet vanlig yrkesfaglig kompetanse – heller ikke delkompetanse i et yrkesrettet fag som kan føre fram til et yrke. (Arkivmateriale ved Huseby og samtale/epost med Øyan, Klingenberg og Jevne på Tambartun, i perioden 2000-2006. Huseby og Tambartun skal sammen ha oversikt over alle landets elever som bruker punktskrift.)

Reform 94, og også Kunnskapsløftet fra høsten 2006, har gode sider som f.eks rett til opptak på første valg, fullføring av (minst) tre år som bygger på hverandre og rett til inntil fem år (etter sakkyndig vurdering). Det er imidlertid et tankekors at tidligere mål om yrkesutdanning for synshemmede (og for andre funksjonshemmede) ikke lenger er like spesifikt synlig i dagens "videregående skole for alle".

37

REFERANSER

Abrahamsen, K. (1990): Fysioterapiutdanning for synshemmede. (S.7-17) I: Se det - Nytt fra Huseby. nr 5.

Andersen, P. (1969): Trekk fra blindeundervisningens utvikling. (S.67-92) I: Blind 1969 - Norges Blindeforbunds 60-årsjubileum 22. oktober 1969. Oslo: Norges Blindeforbund.

Blindemissionen "IL" (1991): Blindemissionen "IL" gjennom 100 år : 1891 - 12. oktober - 1991. Oslo.Borgå, M. & T. Melby (1993): Likeverd - Livskvalitet - Opplæring : for ungdom

med særlige behov. Oslo: Ad Notam Gyldendal.Dalen, M. (2006): ”Så langt det er mulig og faglig forsvarlig” : inkludering av

elever med spesielle behov i grunnskolen. 4. utg. Gyldendal Akademisk. Dokka, H.-J. (1988): En skole gjennom 250 år : Den norske allmueskole -

folkeskole - grunnskole 1739-1989. Oslo: NKS.Duke, J.-B.B. (2004): "Kartlegger barn og unge med synshemming". (S.14-15) I:

Hospitalet nr 1, 2004. [Haukeland Universitetetssykehus.]Enerstvedt, R.Th. (1996): Legacy of the Past - Those who have gone but have not

left. Dronninglund: Nord-Press.Forsbak, Ø. (1981): Integrering av synshemmede elever. Hovedoppgave i

pedagogikk. Norges Lærerhøgskole, Universitetet i Trondheim.Forsbak, Ø. (1990): ”Tidligere elever forteller fra sin skolegang ved den offentlige

blindeskolen i Klæbu og Dalen off. skole for blinde. Satt inn i historisk ramme” (S.24-65) I: Synspunkt nr 1-2.

Forsbak, Ø. (1995): En skolehøvding har abdisert. (S.19) I: Synspedagogen nr 3.Haugann, E.M. (1976): Blind og svaksynt ungdoms oppleving av skulegangen

sin. Artikkel bygget på hovedoppgave i sosialpedagogikk ved Universitetet i Oslo i 1976.

Hauge, H.M. (1914): Det norske abnormskolevæsen. Kirke- og undervisningsdepartementets jubilæumsskrifter 1914. Kristiania: Stenersens forlag.

Hauge, Y. (1961): Blindeskolen i Norge. Oslo: Norges Blindeforbund.Huseby utdanningssenter for synshemmede

- (1984): Undervisnings- og servicetilbud ved Huseby utdanningssenter for synshemmede.

- (1985): Huseby utdanningssenter for synshemmede - 1940-1985.- (1990): Jubileumsskrift.

Husveg, A. (1990): Foredrag ved åpningen av Husebys 50-årsjubileum. (s.5-6) I: Se Det - Nytt fra Huseby. Nr 5, desember 1990.

Kiil, P.E. (1984): Lovgrunnlaget for spesialundervisningen etter 1954. Universitetet i Oslo: Pedagogisk Forskningsinstitutt.

Lunde, M. (1994): Synshemmede og arbeid. Rapport nr 4/94. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet. (Med spørreskjema)

Myhre, R. (1982): Den norske skoles utvikling : idé og virkelighet. Oslo: Ad Notam, Gyldendal.

Sydnes, P. M. (1899a): ”Hvorledes bør undervisningen og omsorgen for de Blinde organiseres i Norge : særtrykk af ’Nyt tidsskrift for Abnormvæsenet’, 5te Hæfte 1899”. (S.28-35) I: Synspunkt nr 1, 1997.

Sydnes, P. M. (1899b): "Utdrag fra Årsberetning for Den offentlige blindeskole i Klæbu 1898-99". (S.20-23) I: Synspunkt nr 4, 1996.

Synshemmede barn og unge i Norge : invitasjon til et viktig forskningsprosjekt. [2004] Universitetet i Bergen & Haukeland Universitetssykehus,

38

Øyeavdelingen. [Brosjyre]Synspunkt på fremtidig organisering av opplæringstilbodet for synshemma

(1988). (S.11-13) I: Norges Blinde nr 1, 1988.Aasland, G. (1959): Blindesaken i Norge. Oslo: Norges Blindeforbund.

Offentlige dokumenter Dokumentene er ordnet kronologisk under hver overskrift. Ulike navn på ”utdanningsdepartementet” (Kirke- og undervisningsdepartementet, etc) er ikke eksplifisert.

Stortingsmeldinger fra utdanningsdepartementet St.meld nr 44 (1974-75) Om videregående opplæring. St.meld nr 98 (1976-77) Om spesialundervisning. St.meld nr 22 (1979-80) Om den videregående skolen. St.meld nr 50 (1980-81) Om statens skoler for spesialundervisning. St.meld nr 61 (1984-85) Om visse sider ved spesialundervisninga og den

pedagogisk-psykologiske tenesta. St.prp nr 1 (1987-88) For budsjetterminen 1988. St.meld nr 54 (1989-1990) Om opplæring av barn, unge og voksne med

særskilte behov. St.meld nr 35 (1990-91). Tillegg til St.meld nr 54 (1989-90) Om opplæring av

barn, unge og voksne med særskilte behov. St.meld nr 33 (1991-92) Kunnskap og kyndighet. Om visse sider ved

videregående opplæring.

Andre offentlige dokumenter fra utdanningsdepartementet Foreløpige retningslinjer for etablering av statlige spesialpedagogiske

kompetansesentra. 1991. Enhet for spesialundervisning.Grunnskoleloven : en orientering om spesialundervisning som settes i verk fra 1.

januar 1976. 1975.Innst. S. nr 160 (1990-91): Innstilling fra kirke- og undervisningskomiteen om

opplæring av barn, unge og voksne med særskilte behov.Innstilling om lovregler for spesialundervisning m.v. 1970. Innstilling III om det videregående skoleverket (den høgre skolen), 1970.

Skolekomitéen av 1965.NOU 1991:4 Veien videre til studie- og yrkeskompetanse for alle. 1991bOmstrukturering av spesialundervisning. 1993.Ot.prp nr 18 (1973-74): Om lov om gymnaset. Ot.prp nr 38 (1981-82): I. Om å trekke tilbake Ot.prp. nr 7 (1981-82) om

endringer i lov 21. juni 1974 nr 55 om videregående opplæring, lov 13. juni 1969 nr 24 om grunnskolen og lov 28. mai 1976 nr 35 om voksenopplæring. II. Om å legge fram ny proposisjon om endringer i lov 21. juni 1974 nr 55 om videregående opplæring, lov 13. juni 1969 nr 24 om grunnskolen og lov 28. mai 1976 nr 35 om voksenopplæring.

Prosjekt S : Omorganisering av statens spesialskoler : handlingsplan : framtidig organisering av spesialpedagogiske tiltak og tjenester. 1989

Samordningsnemda for skoleverket (1948): V. Tilråding om opplæring for born som treng serskolar. Oslo: Kirke- og undervisningsdepartementet.

Spesialskolerådet: Om undervisning for blinde og sterkt svaksynte - med framlegg til læreplaner. 1967.

Stortingsmeldinger fra sosialdepartementetSt.meld nr 23 (1977-78) Funksjonshemmede i samfunnet. Oslo.

39

Lover fra utdanningsdepartementetLov om abnorme Börns Undervisning. 1881.Lov om døve, blinde og aandssvake barns undervisning og om pleie- og

arbeidshjem for ikke dannelsesdygtige aandssvake. 1915.Lov om spesialskoler. 1951.Lov om folkeskolen. 1959.Lov om videregående opplæring. 1974.

Læreplaner Læreplan for grunnskole, videregående opplæring, voksenopplæring – Generell Del. 1993.

Muntlige kilder

Tidligere elever ved Huseby og/eller Tambartun/Dalen: Bergrud, EllinorBergrud, GunleikGulbrandsen, IngjerdJohnsen, NinaJørstad, IngerKvandal, MaritLund, HansPrytz, OttoThorsrud, HanneTveter, Nina

Nåværende og tidligere lærere og ledere - ved Huseby, Tambartun/Dalen eller ved én av klassene for synshemmede (i Oslo og Bergen). Tidligere elever er gjentatt ovenfra:

Andersen, PerBergrud, GunleikJørstad, IngerFuruseth, IngridRamberg, Knut Sunde, Wenche KarinØyan, OddvarAaland, Jorun

Andre:Valøen, Nils - ved Musikkhøgskolen i Oslo

Forkortelser som er brukt ved henvisningeribid ”i det samme (foregående) verk”op.cit ”i det siterte (foregående) verk”loc.cit ”på det siterte (foregående) sted”sic ”slik står det faktisk”

WHOs kategorisering av blind og svaksynt- etter ICD-10 : den internasjonale statistiske klassifikasjon av sykdommer og

40

beslektede helseproblemer : systematisk del - alfabetisk indeks - opplæring. 10. revisjon. Norsk utg. 2005. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet: KITH Informasjonsteknologi for helse og velferd (s.430; synsstyrken er ved beste korreksjon):

Svaksynthet1. Visus er mindre enn 6/18 (0,3) og lik eller bedre enn 6/60 (0,1).2. Visus er mindre enn 6/60 og lik eller bedre enn 3/60 (0,05).

Blindhet3. Visus er mindre enn 3/60 og lik eller bedre enn 1/60 (0,02, eller

fingertelling 1 m). Eller hvis synsfeltet rundt det sentrale fiksasjonsfeltet lik eller mindre enn 10 grader, men større enn 5 grader.

4. Visus er mindre enn 1/60 og lik eller bedre enn lyssans. Eller hvis synsfeltet rundt det sentrale fiksasjonsfeltet er 5 grader eller mindre.

5. Ingen lyssans. 9. Ubestemt eller uspesifisert synstap.

41

TIDLIGERE UTGIVELSER I STATPED SKRIFTSERIE

Se www.statped.no/bibliotek/skriftserie for mer utfyllende informasjon Nr. 1 Skavlan, Sigvald: Throndhjems Døvstumme-Institut Program udgivet i

anledning af institutets 50-aarige bestaaen. Møller kompetansesenter, 2002 Nr. 2 Hoven, Grete: Veiledning til KALA. Trøndelag kompetansesenter, 2002 Nr. 3 Hoven, Grete: Leik og leik, fru Blom : En studie av AD/HD-barns leikatferd.

Trøndelag kompetansesenter, 2002 Nr. 4 Nordtvedt, Trine og Marit Øvrelid: Synlig men blir vi sett - hørt og tatt på alvor?

Trøndelag kompetansesenter, 2003 Nr. 5 Skogseth, Olav: Datamaskiner formidlet gjennom folketrygden. Trøndelag

kompetansesenter, 2003 Nr. 6 Østvik, Jørn og Mia Aagård, Arne Myklebust,: Taleteknologi - en bro til

samhandling. Trøndelag kompetansesenter, 2003 Nr. 7 Onsøyen, Ragnhild, Øvrelid, Marit, Hoelgaard, Liv Margrete: Synlig - men ikke

sett. Trøndelag kompetansesenter, 2003 Nr. 8 Vetrhus, Bjarne: Matematikk og AD/HD - En kartlegging av vansker og tiltak.

Sørlandet kompetansesenter, 2003 Nr. 9 Rolandsen, Wenche: Bedre utnyttelse av IKT-hjelpemidler.

Trøndelag kompetansesenter, 2003 Nr. 10 Samuelsen, Anne Sofie Salberg: Læring i skolenettverk - En studie av

lærings-utbyttet i en skolebasert nettverksmodell. Trøndelag kompetansesenter, 2003

Nr. 11 Falsen, Lise Lindeberg og Tove Bjørner: Hørselshemmede i norsk litteratur.

Møller kompetansesenter, 2003 Nr. 12 Aas, Berit: Word 2000, Tastaturhefte. Huseby kompetansesenter, 2003 Nr. 13 Bjelland, Terje: Noen norske barn med AD/HD med påvist nytte av

sentralstimulerende medikamenter. Sørlandet kompetansesenter, 2003 Nr. 14 Holten, Mali og Åsmund Nordskog, Jørgen Sorkmo: ”(…) Samla sett det

beste opplæringstilbudet (…)”. Øverby kompetansesenter, 2003 Nr. 15 Skogseth, Olav: Rapport fra prosjektet Samspill via skjerm.

Trøndelag kompetansesenter, 2003

42

Nr. 16 Bartlett, Ingalill: Kroppsøving i klasse med elev som er synshemmet. Huseby kompetansesenter, 2003

Nr. 17 Brevik, Kari og Kjersti Grøstad, Edle Jessen, Annelise Qvale, Sissel

Torgersen: Kunst og håndverk i klasse med elev som er synshemmet. Huseby kompetansesenter, 2003

Nr. 18 Øvrelid, Marit og Liv Margrete Hoelgaard: Dialogens kraft - en mulighet til utvikling. Trøndelag kompetansesenter, 2004

Nr. 19 Eric, Maia: ”Jeg er ikke så flink til å snakke - men har mye å fortelle!”.

Trøndelag kompetansesenter, 2004 Nr. 20 Eckhoff, Gro og Jan Arne Handorff: Nonverbale lærevansker (NLD).

Torshov kompetansesenter, 2004 Nr. 21 Cyvin, Mette og Knut Brandsborg, Toril Loe, Rita H. Jeremiassen:

FOM - felles oppmerksomhet, inkl DVD. Huseby og Tambartun kompetansesenter, 2004

Nr. 22 Østvik, Jørn og Frode Lauvsnes: Bilder til dialog og opplevelse.

Trøndelag kompetansesenter, 2004 Nr. 23 Ulland, Tor: Bruke Windows XP med skjermleser.

Huseby kompetansesenter, 2004 Nr. 24 Slåtta, Knut: VEILEDER : Bruk av individuelle opplærings- og

deltagelsesplaner (IODP) for elever med multifunksjonshemming. Torshov kompetansesenter, 2004

Nr. 25 Bergrud, Gunleik: Lær blindeskrift PUNKT FOR PUNKT.

Huseby kompetansesenter, 2004 Nr. 26 Hagemoen, Marit Kval og Kari Opsal, Kerstin Hellberg, Sissel Krabbe, Arve K.

Borøy, Stephen von Tetzchner: ”Jeg har noe å si” - strategisk språkbruk hos barn som utvikler alternativ og supplerende kommunikasjon. Berg gård skole, 2004

Nr. 27 Fauske kommune, Spesialpedagogisk senter i Nordland, Møller

kompetansesenter: Sluttrapport fra prosjektet ”Overgang barnehage-skole for hørselshemmede”. Møller kompetansesenter, 2004

Nr. 28 Agledahl, Liv Astrid, Svein Erik Jensen, Ann Kristin Kjemsaas, Svein

Størksen: Atferds/samspillsproblematikk -forståelse og kompetanseheving i et systemperspektiv. Nordnorsk spesialpedagogisk nettverk, 2004

43

Nr. 29 Brevik, Kari og Annelise Qvale: Punktvis Kurs i punktskrift for ungdom og voksne - del 1. Huseby kompetansesenter, 2004

Nr. 30 Hoven, Grete og Anne Lise Angen Rye: ”Flere hoder tenker bedre enn ett” Læringsstrategier for elever med AD/HD. En kasusstudie av læringsprosesser i to klasserom. Trøndelag kompetansesenter, 2004

Nr. 31 Krafft, Henny Oppedal: Lek og bevegelse - Bevegelsesutvikling hos små barn som er blinde og sterkt svaksynte, inkl. CD med barnesanger. Huseby kompetansesenter, 2004

Nr. 32 Usher syndrom - en kort beskrivelse. Det statlige kompetansesystemet for døvblinde, 2004

Nr. 33 Johnsen, Fritz: Spesifikke matematikkvansker. Nordnorsk spesialpedagogisk nettverk, 2004

Nr. 34 Håndbok for FiN STIL Framework i Norge - System for tidlig intervensjon i Læringsmiljøet. Lillegården kompetansesenter, 2004

Nr. 35 Kvalvik, Nelly og Oddvar Øyan: Undervisning i bruk av PC med med leselist i grunnskolen. Huseby kompetansesenter, 2004

Nr. 36 Corneliussen, Margit: Afasi og spesialundervisning. Bredtvet kompetansesenter, 2005

Nr. 37 Tinnesand, Torunn og Sandra Val Flatten: Læring, kommunikasjon og samspill i lærergrupper - en casestudie. Lillegården kompetansesenter, 2006

Nr. 38 Sydnes, Synnøve og Gunvor E. Haugum, Inger Larsen, Toril Loe, Aud Jorunn Løvehaug: Syn 2005. (En samling artikler og hefter) Huseby og Tambartun kompetansesenter, 2006

Nr. 39 Dalin, Roar: Nettkontakten. Nettverksgrupper i et intranett som redskap til motiverende undervisning av voksne elever med ervervet hjerneskade. Øverby kompetansesenter, 2006

Nr. 40 Ursin, Espen, Svein Lillestølen og Knut Slåtta: “Mer” “Ja” “Få”.

Eksempelsamling med fokus på opplæring i enkle ekspressive uttrykk hos barn, unge og voksne med alvorlig og dyp utviklingshemming. Torshov kompetansesenter, 2006

Nr. 41 Kvalvik, Nelly og Oddvar Øyan: Undervisning i bruk av PC med leselist i grunnskolen - for skjermleseren Jaws 5.10. Huseby og Tambartun kompetansesenter, 2006

Nr. 42 Kvalvik, Nelly og Oddvar Øyan: Undervisning i bruk av PC med leselist i grunnskolen - for skjermleseren Supernova/Hal 6.51. Huseby og Tambartun kompetansesenter, 2006

44

Nr. 43 Havsjømoen, Hilde og Ole Erik Jevne, Randi Kvåle, Oddvar Øyan:Matematikk på leselist : Matematisk veiledning for lærere til blinde elever 5.-7. trinn. Tambartun og Huseby kompetansesenter, 2006

Nr. 44 Østerlie, Tove Leinum: Hørselstap – nyfødte – oppfølging. Sluttrapport. Møller kompetansesenter, 2006

Nr. 45 Munthe-Kaas, Bitten: Nytter det? Erfaringer fra prosjektet ”Barn og unge med Asperger syndrom i skolen”. Statped Nord, 2006

Nr. 46 Wetaas Kettler, Bente, Edle Marri Jessen og Marit Kolstad: Vi lager hus. Et praktisk opplegg for gruppe hvor en elev er blind. Huseby kompetansesenter, 2006

Nr. 47 Ulland, Tor: Internet Explorer med skjermlesaren Jaws 6.2. Huseby kompetansesenter, 2006

Nr. 48 Hasli, Elinor og Egil Larsen: Tilbake til skolen etter en hodeskade. Øverby kompetansesenter, 2007

Nr. 49 Johansen, Ketil, Grete, Hoven, Grete og Anne Lise Angen Rye: Sammen er vi best.Trøndelag kompetansesenter, 2007

Nr. 50 Bergrud, Gunleik: Punktskrift i dagliglivet pdl.Huseby kompetansesenter, 2007

Nr. 51 Bartlett, Ingalill: Ledsaging av synshemmede skiløpere.Huseby kompetansesenter, 2007

Nr. 52 Engenes, Eva: Fra vegring til mestring : Hvordan hjelpe den voksne eleven med lese- og skrivevansker i utdanning og arbeid.Øverby kompetansesenter, 2007

Nr. 53 Johannessen, Terje, Svein Erik Jensen og Sidsel Germeten: Fra klasserom til base – fra refleksjon til handling : en organisasjon i utvikling. Statped Nord, 2007

45

En historisk oversikt over skoletilbudene i Norge for elever med synshemmingVideregående opplæring og utviklingen fram mot endelig avvikling av spesialskoletilbudene i slutten av 1900-tallet.

Det finnes lite tilgjengelig materiale om skoletilbud og skolegang for synshemmede elever i Norge, ikke minst når det gjelder tiden etter 1970.Dette heftet gir en kortfattet oversikt over den kunnskapen som foreligger. Først og fremst vil det handle om ungdomskullenes skoletilbud - om utviklingen fra det å være elev på en blindeskole til det å være elev i den lokale skolen.

Forfatter: Tone Larssen, Ph.DUtgiver: Huseby kompetansesenter Bestillingsadresse: Gamle Hovsetervei 3, 0768 OSLOTelefon: 22 02 95 00Faks: 22 92 15 90E-post: huseby@statped.no

Utgivelsesår: 2007Statped skriftserie nr 54Rettigheter: Huseby kompetansesenter

ISSN 1503-271XISBN 978-82-7740-215-4