gentrifiseringskrefter i omløp. av anita hillestad og helge hiram jensen (red.)

Anita Hillestad og Helge Hiram Jensen (red.)

Gentrifi-serings-krefter i omløp

2

Katalog for utstillingen «Brakkebygrenda: et sted i byen – som ble borte», på Oslo museum, IKM, 23. januar til 14. februar 2016.

Hovedutstiller og kurator: Anita Hillestad Ansvarlig redaktør: Helge Hiram Jensen Grafisk Formgiver: Antonio Casocos Chamizo Redaksjon for katalogen: Elisabeth Medbøe, Anita Hillestad

Alle foto av Anita Hillestad (der ikke annet er angitt) Takk til: bidragsyterne, IKM ISBN 978-82-996807-2-1 (trykt)ISBN 978-82-996807-3-8 (PDF)

Utgitt av Kontur Media 2016 Utgitt med støtte fra:

Billedkunstnernes Vederlagsfond

4

InnholdBidragsytere

Innledende tekst og fotoserie Hva er Gentrifisering?

Introduksjon Hva er gentrifisering? Av Oddrun Sæter Gentrifisering, hva er det? Av Erling Dokk Holm Was ist gentrifizierung? Av Andrej Holm Gentrifisering kan motarbeides Del I: Tilbake til de gamle bydelene Av Audun Engh Stedet Brakkebygrenda

Introduksjon

Fotoserie fra Brakkebygrenda (svart/hvit) Av Torgeir Gabrielsen

Brakkebygrenda 1999-2008 Av Anita Hillestad og Helge Hiram Jensen

Visjon for Brakkebygrenda og Skisse: visjon for verkstedhall Av Brakkebygrenda, ved beboerne og Chris Butters

Fotoserie fra Damene i BrakkebygrendaAv Anita Hillestad

8-9

11-17

20-21

22-23

24-25

26-27

28-31

34-35

36-39

40-43

44-47

48-55

5

Angående pålegg om rydding av tomt (faksimile) Av Eriksen og Skajaa arkitekter

Varsel om utkastelse - anmodning om frivillig flytting Av brakk-tomtas eier, ved advokat

Folkekjøkken - hvorfor og hvordan? Kia Vejrup Steder i Oslo

Introduksjon Salmon kebabAv Antonio Casocod Chamizo

Hollenderkvartalet: folkets visjon Av Helge Hiram Jensen & Anita Hillestad

Bjørvika: folkets visjonArne Sødal & Audun Engh

Medie-aktivisme Av Helge Hiram Jensen

RomsåsEspen Sørli - Jame One

Hauskvartalet - en oase for byøkologi?Av Helge Hiram Jensen

Erfaringer fra Hauskvartalet: byutvikling mot gentrifisering Av Ole Pedersen

Vestbredden velforening i Hausmansgate 40 Av Eddie Rørvig

Hausmansgate 40 fotoserie Av Anita Hillestad

56

57

58-61

64-65

66-67

68-69

70-71

72-75

76-78

78-81

82-89

90-91

92-99

6

Raiders of the Lost Cause – eller kampen for Borgen i byen Av Kristin von Hirsch

Et forslag til Oslos byøkologi Av Stijn de Gussem & Enga øko-bokollektiv

Steder i verden Introduksjon

Gentrifisering kan motarbeides. Del II Av Audun Engh

Granby Four Streets, LiverpoolAv Granby 4 Streets CLT

«Brei-Sida» for Nyhavna i Trondheim Av Sissel M. Bergh Optimistiske erfaringer Av Helge Hiram Jensen Sornello degli ulivi (dikt) Av Mondeggi bene comune Pessimistiske erfaringer Av Helge Hiram Jensen

Saudi-fisering av BeirutAv Helge Hiram Jensen

Er sosiologisk begrepsbruk straffbart? Av Lars Mjøset Facing Gentrification: Milano-Oslo Av Camilla Topuntoli

100-105

106-107

110-111

112-113

114-117

118-119

120-121

122-123

124-125

126-127

128-139

140-141

7

Konklusjon Introduksjon

Gentrifisering: klasse, etnisitet, motstand Av Helge Hiram Jensen Det er nå vi bygger framtiden! Av Elisabeth Medbøe

144-145

146-155

156-159

8

BidragsytereAndrej Holm Bysosiolog, professor ved Humboldt-universitetet i Berlin Anita Hillestad Billedkunstner, visuellaktivist og frilans-kurator

Antonio Cascos ChamizoDesigner og konseptuell kunstner Arne Sødal Sivilarkitekt MNAL, ekspert på deltaker-demokratiske plansmier Audun Engh Jurist, aktivist i Omgivelser.no og stiftelsen Byens fornyelse Brakkebygrenda-tomtas eier Tomteeieren representert gjennom sin advokat Brakkebygrenda Tidligere beboere i Brakkebygrenda Camilla Topuntoli Fotokunstner med MA-oppgave om gentrifisering i Milano, Oslo og Gøteborg Chris Butters Sivilarkitekt MNAL, tidligere leder i Norske arkitekter for bærekraftig utvikling (NABU) Eddie Rørvig Skribent, tømrer og aktivist Elisabeth Medbøe Billedkunstner og aktivist Enga øko-bokollektiv Beboere på Enga i Østmarka

9

Eriksen og Skajaa arkitekter Arkitekter MNAL, aktivister og magasinredaktører Erling Dokk Holm Bysosiolog, dekan for Institutt for kreativitet og innovasjon, Høyskolen Kristiania Espen Sørli - Jame One Graffiti- og billedkunstner Helge Hiram Jensen Medie-aktivist, førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania Kia Vejrup Økologistudent og mataktivist Kristin von Hirsch Billedkunstner og forfatter Lars Mjøset Sosiolog, professor ved Universistet i Oslo Mondeggi bene comune Beboere i øko-kollektivbruk på bruk som tidligere lå brakk Sissel Mutale Bergh Billedkunstner Stijn de Gussem Yrkesaktivist og båtbygger Oddrun Sæter Bysosiolog, professor ved Høyskolen i Oslo og Akershus, leder for Storbyprogrammet Ole Pedersen Entrepenør og aktivist innen kultur og byøkologi Torgeir Gabrielsen Fotograf og lydtekniker

11

intro-duksjon

12

Fasadene blir mer polerte, gatene bedre feid. Men det blir færre småbutikker, færre hud-farger, mindre mangfold i sentrum. Det blir fler folk med dyre klær, dyre biler og dyre vaner – mens service-arbeiderne og minoritetene må pendle stadig lengre for å komme på jobb i sen-trum. Vi kjenner oss ikke lengre igjen i Kreutz-berg i Berlin. Starbucks

tar over for de lokale kebabsjappene. Det samme skjer i Gemeizeh i Beirut. Tradisjonsrik bebyggelse blir borte. Saudiske prinser kjøper opp Beirut. Jappene overtar bybildet i Berlin. SUV-ene er for store til å finne parkeringsplass langs gata. Bysosiologene kaller prosessen for «gen-trifisering». Hva er det for noe? Hvordan arter denne prosessen seg? Hva

Hva er det som skjer?

Hva er det som skjer med byene våre? Vi ser rundt oss, doku-menterer med kamera. Vi reiser rundt. Fra Oslo til andre steder i verden ser vi liknende bybilder. Et mønster går igjen. Sen-trumsområdene endrer seg.

kan gjøres for å bøte på skadevirkningene? Hva er ståa i nærmiljøet, i verden? Denne publikas-jonen utforsker temaet, ved hjelp av dokumen-tarkunst og samfunnsfag. Disse to tilnærmingene til utforskning av omgiv-elsene løper parallelt, og flettes sammen, gjennom de kommende sidene. Vi starter i det generelle, konseptuelle, med seks-jonen «Hva er gentrifiser-

Våre metodiske og estetiske valg:Denne publikasjonen kombinerer dokumentarkunst og samfunnsfag som to tilnærminger til utforskning av omgivelsene. Redigering og presentasjon av foto, tekst og illustrasjon er samtidig en utvelgelse og systematisering av empiriske erfaringer. Framgangsmåten vår kan kanskje beskrives med Michael Burawoy sitt begrep «the extended case method», fordi vi

starter med et konseptuelt kapittel, før vi fortsetter til én enkelt adresse, og beveger oss derfra til steder i nærmiljøet, og videre til et fugleperspektiv over mange steder i verden. Men i motsetning til Burawoy har vi færre teoretiske forutsetninger, og en mer spørrende og åpen holdning. Denne trykksaken er derfor også et «åpent verk», for å låne en term fra den estetiske teorien til Umberto Eco. Framgangsmåten er en videreføring av redaksjonsgruppas

tidligere samarbeid i 2008. Den gangen kuraterte vi en utstilling og redigerte en utgave av tidsskriftet Kontur, rundt temaet ”Hva slags by ønsker vi oss?”, da som nå finansiert av Fritt Ord. Det er snakk om pågående kunstnerisk utviklingsarbeid og sosiologisk teoriutvikling, begge basert på dokumentasjon av konkrete erfaringer.

13

ing?». Deretter beveger vi oss til det spesifikke, zoomer inn på et lite prøvefelt for kultivering av bærekraftige boform-er, med seksjonen «Stedet Brakkebygrenda». Denne økologiske vognlands-byen i Gamlebyen i Oslo var et fristed som ble borte, som bukket under for gentrifiseringen av området. Derfra beveger vi blikket utover i nabo-laget. «Steder i Oslo» er en seksjon som bringer dokumentasjon fra kulturkampen om retten til byen, som har funnet sted i Hollenderkvartalet,

som foregår i Haus-kvartalet, og som foregår flere steder rundt om i byen. Med foto og tekst dokumenterer vi hva som skjer i nærmiljøet. Vi søker å forstå og forklare dette i en større sam-menheng. Med seksjonen «Steder i verden» hever vi blikket. Her bringer vi dokumentasjon fra endel andre steder, plukket litt her og der fra forskjel-lige byer, for det meste i Vest-Europa. Dokumen-tarfoto fra mange steder gir et fragmentarisk bilde. For å danne oss et bredere overblikk, et

grovt skissert kart over hver by, over mange byer i fler kontinenter, så beveger vi oss igjen over fra det dokumentariske til det konseptuelle. Denne seksjonen er sortert i optimistiske og pessimistiske eksempler.Avslutningen er to tekster, en artikkel og en petite. Disse konkluder-er de to tilnærmingene våre til utforskning av omgivelsene, dokumen-tarkunsten og samfunns-vitenskapen.

Denne utgivelsen har blitt produsert i forbindelse med utstillingene «Brakkebygrenda: et sted i byen – som ble borte», ved Anita Hillestad. og «Alle er innvandrere, nybyggere, utvandrere», ved Stijn de Gussem, hos Oslo musem, IKM, på Grønland i Oslo, 23.01 –14.02.2016. Utstillingen er støttet av Fritt Ord og Billedkunstnernes Vederlagsfond. Temaet er gentrifisering: hvordan beboere i byer blir skviset ut til fordel for kapitalkreftene.

Utstillingen viser foto, film, installasjoner, planskisser, grafitti, skulptur, m.m. Det er en egen filmhelg den 13.-14.02. – med folkekjøkken ved tidligere beboere i Brakkebygrenda! Anita Hillestad viser en rekke fotografier og en film om Brakkebygrenda, den lille vognplassen som holdt til i Gamlebyen, et mikrokosmos med selvstyre, gjenbruk og økologisk praksis. Stijn de Gussem viser dokumentasjon fra forskjellige boligaksjoner og kreative initiativer

i Oslo de siste årene. Andre inviterte kunstnere, filmskapere, skribenter og arkitekter er bl.a. Elisabeth Medbøe, Espen Sørli, Kristin von Hirsch, Helge Hiram Jensen, Gisle Harr, Torgeir Gabrielsen, Akbar Grande, Ingrid Styrkestad, Aurora Hannisdal, Camilla Topuntoli, Petra Ahmann, Kelly Anderson, Diana Fernandez, Lucius Kuert, Ole M. Pedersen, Audun Engh, Eriksen Skajaa arkitekter, Oddrun Sæter, og tidligere beboere i Brakkebygrenda.

19

Hva er gentri-fisering?

20

intro-duksjon

Hva er gentrifisering? Vi starter med et fugleperspektiv – med det generelle, kon-septuelle. Det skjer forandringer rundt oss i byrom på mange forskjellige steder, og ordet «gentrifisering» er et verktøy for å orientere seg i det endrede terrenget. Vi har valgt å lytte til fire flinke folk som har greie på hva begrepet kan brukes til. Hver av dem har sitt eget ståsted, preget av deres eget faglige, sosiale og personlige engasjement.

Bysosiologen Oddrun Sæter er den ledende eksperten på gentrifisering i Oslo, og leder for «Storbyprogrammet» ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hennes bidrag står i en dialog med en annen bysosiolog som kjenner byen godt, Erling Dokk Holm. Begge er dyktige fagpersoner, med forankring i verd-ier som frihet og likhet, men de velger å undersøke spørsmål som er relevante for litt ulike grupperinger, med litt forskjellig politisk orientering – den ene virker kanskje som en liberalso-sialist, den andre kanskje som sosialliberalist. Etter dialogen mellom disse to Oslo-baserte bysosiologene, følger vi på med to litt mer aktivistiske inngangsporter til temaet.

Et tydeligere konfliktperspektiv blir introdusert med den tyske bysosiologen Andrej Holm, som bidrar med sin definisjon av gentrifisering, og gir en begrunnelse for hvorfor husokkupas-joner, inkludert vognlandsbyer, kan være en fornuftig metode. Denne professor-aktivisten får vi høre mer om i siste seksjon, sammen med pessimistiske eksempler, der sosiolog Lars Mjøset spør «Er sosiologisk begrepsbruk straffbart?»

Håp om mer harmonisk planlegging blir derimot lagt fram av jurist og ildsjel Audun Engh, med en sak om hvordan gentri-fisering fremmer kortsiktig privat profitt på bekostning av både fellesverdier og langsiktig privat profitt, fordi gentrifisering svekker de gamle bydelenes klassiske og sosiale kvaliteter, og dermed undergraver grunnlaget for bydelenes verdiøkning. Del II av hans artikkel kommer i siste seksjon, sammen med optimistiske eksempler, der forfatteren hevder at «Mangfold kan planlegges – medvirkning er nøkkelen».

22

Super-gentrifisering? I de senere årene har vi sett nye begreper tatt i bruk om slike prosesser, som «supergentrifisering», med flere. Dette uttrykker ulike stadier av gentri-fisering. London er et godt eksempel, hvor de svært rike kjøper opp bygårder og kvartaler. Her er det nå middelklassen som må flytte ut til periferien.

Det opprinnelige begrepet gentrifisering, hvor middelklassen leder an, må i dag ses sammen med nye typer av byomdannelser. Bymyn-digheter samarbeider med næringslivet om storstilte

transformasjonsprosesser i byer, slik vi for eksempel ser det i Fjordbyen i Oslo.

Produksjon av by-landskaper Byforskeren Sharon Zukin kaller slik storska-la transformasjon av bydeler for produksjon av bylandskaper heller enn gentrifisering. I Williams-burg i New York, kan leieboere kastes på gaten uten forvarsel. Her satser gårdeierne på bygging av luksusboliger langs East River, hvor høyhus med spektakulær utsikt mot Manhattan bygges i raskt tempo. Zukin kaller dette

Hvaer gentri-fisering?

Begrepet gentrifisering, gentrification, ble første gang lansert i 1964 av sosiologen Ruth Glass. Hun beskrev prosessen hvor the gentry, som opprinnelig betyr lavadel eller land-adel, skaffet seg leiekontrakter i arbeiderklassebydeler i London. Shabby bygninger ble pusset opp og utleieboligene ble til fasjonable boliger, noe som økte husleiene, og de opprinnelige beboerne måtte flytte ut. Ruth Glass’ poeng er at når først gentrifisering setter inn, sprer den seg fra bydel til bydel i de gamle bysentra. Til slutt er arbeiderklassen fordrevet fra sine byområder, og den opprinnelige bydelskarak-teren er totalt forandret.

•Glass, Ruth 1964: ”London : Aspects of Change”. Report no. 3, Univer-sity College London, Centre for Urban Studies. London: MacGibbon & Kee.•Sæter, Oddrun Kristine; Aure, Venke; og Bergaust, Kristin 2013: ”Retten til byen. En studie av byutviklingsprosesser i New York og Oslo.” / ”The Right to the City. A Study of Urban Development Processes in NY and Oslo.” HiOA rapport 2013 nr. 10. Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus.•Zukin, Sharon 1991: Landscapes of Power: From Detroit to Disney World. Berkeley, CA.: University of California Press.

en manhattanisation av den gamle arbeiderbydel-en. Konklusjon I Oslo, hvor vi i hovedsak har en selveierstruktur, er eksklusjonsprosessene mer subtile, her handler prosessene heller om strukturell utestenging fra sentrale byområder enn direkte utkastelser. Men sluttproduktet blir det samme: en geogra- fisk klassedeling, hvor de mest bemidlede kan bo i sentrale byområder, mens lavinntektsgrupper må flytte mot byens utkanter, hvor mange blir dagpen-dlere mellom sentrum og periferi.

Oddrun_Sæter Oddrun_Sæter Oddrun_Sæter Oddrun_Sæter Oddrun_Sæter Oddrun_Sæter

23

Oddrun_Sæter Oddrun_Sæter Oddrun_Sæter Oddrun_Sæter Oddrun_Sæter Oddrun_Sæter

«Storbyprogrammet» ved Høyskolen i Oslo og Akershus ledes av sosiolog og billedkunstner Oddrun Sæter. Her finner vi er det ledende fagmiljøet på gentrifisering i Oslo og Norge. Resultatet av undersøkelsene har blitt gjort tilgjengelig i bøker og filmer. Her er et utvalg.

Fra kebabsjapper til kaffebar En dokumentarfilm om gentrifisering i Oslo, sett i et historisk og sosiologisk perspektiv. Filmen inneholder bla. historiske opptak, samt intervjuer med Oddrun Sæter, professor i byforskning, og Erling Lae, tidligere byrådsleder for Høyre. Kryssklippinga får intervjuene til å framstå som en dialog mellom to nyanserte og kunnskapsrike

samfunnsdebattanter. Filmen er tilgjengelig i sin helhet på internett: https://vimeo.com/95266673

Snöballfilm 2009: «Fra kebabsjapper til kaffebar? Om gentrifseringen i Gamle Oslo» Tøyengata – et nyrikt stykke Norge Vinneren av Brage-prisen i 2010 er den mest grundige studien som finnes av gentrifisering i Oslo og Norge. Forlaget skriver: Tøyengata var i sin tid en hovedgate i arbeiderklassens Gamle Oslo, med kafeer, industri og forretninger. På 1980-tallet ble gata kjent som «Lille Pakistan», og ved årtusenskiftet var den blitt et symbol på det flerkulturelle Norge. Nå forandres Tøyengata på ny – en ung, hvit middelklasse er i ferd med å overta området.

Huse, Tone 2010: Tøyengata – et nyrikt stykke Norge. Oslo: Flamme forlagRetten til byen – byutviklingsprosesser i New

York og Oslo Her har tre meget dyktige forskere / kunstnere tatt med seg kamera og notatblokk på feltarbeid i New York og Oslo. Forfatterne anvender teoretiske verktøy fra Sharon Zukin til å sammenlikne dokumentasjon fra de to byene. Resultatet er informativt, tankevekkende, estetisk tiltalende. Metoden inspirerer til etterlikning i annen forskning / kunst. Rapporten er inkluderer engelsk oversettelse. Den kan bestilles fra HiOA.

Sæter, Oddrun Kristine; Aure, Venke; og Bergaust, Kristin 2013: «Retten til byen. En studie av byutviklingsprosesser i New York og Oslo.» HiOA rapport 2013 nr 10. Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus.

24

Bakgrunnen for begrepet I Storbritannia og USA har mye av debatten rundt gentrifisering dreid seg om at mennesker med midlere og lavere inntek-ter har blitt presset ut av bysentrum, dette fordi gentrifiseringen har hatt som forutsetning at eien-domsforholdene har blitt endret. I disse landene har liberaliseringen av økonomien – spesielt siden slutten av 1970-tal-let – gitt adskillig flere selveiere, og antallet som leier har blitt redusert. Leien var som oftest reg-ulert og/eller subsidiert, og slik medførte endrete eiendomsforhold at gentrifiseringen fikk også et distinkt preg av å være en mekanisme som bidro til å skyve arbeiderklassen ut av bysentraene. I et samfunn som det norske, der mer enn 90 prosent av

befolkningen eier sin egen bolig, og også de som til-hører lavere økonomiske sjikt er godt representert i en slik struktur, blir gen-trifisering noe kvalitativt annerledes. Den medfører at mennesker som bor i byområder som bli pop-ulære opplever at deres eiendomsverdier stiger, og at de da får muligheten til å ta en gevinst ved å flytte et annet sted der eiendom er rimeligere. Finnes gentrifisering i Norge? Derfor er et åpent spørsmål om vi har gentri-fisering i vårt land. Hvis vi har gentrifisering er det med andre ord noe annet enn den som beskrives i den britiske/amerikan-ske litteraturen. I så fall kan den arte seg som en estetisk og kulturell diskurs. Den rent estetiske variablene er blitt mye

gentrifisering, hva er det?

Gentrifisering er et begrep som oppstod på 1960-tallet. Den britiske sosiologen Ruth Glass brukte det for å betegne at arbeider-klassestrøk gjennomgikk en transformasjon der den voksende kul-turelt orienterte middelklassen rykket inn. Dette endret karakteren på strøkene totalt, og medførte at de tradisjonelle innbyggerne ble byttet ut med nye. Gentrifisering beskrives ofte som en oppgrader-ing av sentrale bystrøk gjennom innflyttingen av de nye mellomla-gene i befolkningen (Hamnett 2003).

tyngre enn de tidligere var. Det vil si at alle sansbare variabler har økt i verdi og at de etter hvert bygges rundt en mal, der varias-jon innenfor et organisk eller håndverksmessig uttrykk blir sterkt verd-satt. Den såkalte hipster-kulturen med sin vekt på «artisans» og «craft» – for eksempel craft beer – blir selve standarden. Dette er en form for globalisert bevegelse, der de estetiske og kulturelle idealene og praksisene er svært like i land etter land.

En annen vesentlig egenskap ved gentri-fiseringen er at den er spesielt synlig innenfor servicesektoren. Dens mange innovasjoner og nye tilbud blir spesielt tydelige innenfor en kul-tur der hånsverksidealene er sterke. Service som er arbeidsintensiv næring – i motsetning til industri som er kapitalintensiv –

Erling_Dokk_Holm Erling_Dokk_Holm Erling_Dokk_Holm Erling_Dokk_Holm Erling_Dokk_Holm

•Aspen, Jonny 2012: ”Zombie-urbanisme langs havnefronten”, i Billed-kunst. 6/2012 •Hamnet, Chris 2003. Unequal City: London in the Global Arena. Lon-don: Routledge. •Holm, Erling Dokk 2014: Fra passiva til aktiva. Oslo: Union eiendom-sutvikling.

Erling_Dokk_Holm Erling_Dokk_Holm Erling_Dokk_Holm Erling_Dokk_Holm Erling_Dokk_Holm

25

gir store potensialer for slike praksiser.

Et annet fenomen er at byutviklingen blir mer kulturbasert. Kultur-kompenentene spiller en stor rolle i å utvikle sosiale arenaer der man tidligere så på innbyggerne som passive aktører med et sett av gitt etterspørselsstruk-turer, blir man i en mer kulturbasert kontekst mer eksperimenterende og prøvende. Troen på at prosesser er retnings-givende styrkes og derfor blir prosessorientering og deltagerdemokratiske idealer viktig når myn-digheter og private aktører utvikler nye byområder. (Holm 2014) Konklusjon Hvis gentrifisering skal være et meningsfylt be-grep i norsk kontekst må vi se den som et fenomen som først og fremst utspiller seg i bysentraene, men som også har en større samfunnsmessig karakter. At denne typen

estetiske og kulturelle idealer som vi forbind-er med gentrifisering egentlig handler om noe annet – om en iboende konflikt for eksempel mellom industrialisering og håndverk, mellom kapitalintensive versus arbeidsintensive næring-er etc. – er en mulig hypotese. Den avdøde tyske sosiologen Ulrich Bech har hever at i møte med store og omfattende samfunnsendringer fom-ler samfunnsforskerne og makter ikke å finne gode begreper for å beskrive situasjonen, derimot er de

gode til å gjenbruke eta-blerte begreper. Problemet er at man da ofte endrer opp med å begreper som ikke er dekkende for den virkeligheten som har vokst frem. ”Disse får slik funksjon av en slags zombie-begreper, det vil si begreper som er levende døde.” (Aspen 2012). Det kan være verdt å reflektere over om gentrifisering nettopp er et slikt begrep.

Erling Dokk Holm er bysosiolog med doktorgrad om hva kaffebarer betyr for livet i byen. Han jobber som dekan ved Institutt for innovasjon og kultur ved Høyskolen Kristiania.

26

Rote Flora: Happy Birth-day, altes Haus! (Zum 25. Jubiläum) [2] Das besetzte Haus im Hamburger Schanzen-viertel entzieht sich seit 25 Jahren der kapitalistischen Verwertungslogik – oder etwa nicht? Ein Geburt-stagsgruß.

Die soziale Praxis des Besetzens ist nach wie vor zeitgemäß und verspricht eine Reihe von Vorteilen im Vergleich zu anderen Formen der politischen Intervention. Das Nutzen von Räumen ohne die Zustimmung der Besit-zenden stellt nicht nur die bestimmende Rolle

des Eigentums infrage, sondern eröffnet vor allem Räume für andere Formen des Alltags. Es ist durch Momente der Selbster-mächtigung geprägt und kann als effektive Form einer sozialen Wohnung-spolitik angesehen werden. Jede Besetzung ist ein kleiner Sieg der Gebrauchswerte über den Tauschwert. Sie zeigt uns, dass eine andere Welt möglich ist.

Vieles, was in den Vorgaben des Wohnung-smarktes, der Kulturpro-duktion und der Stad-tentwicklung keinen Platz finden konnte, wurde in den besetzten Häusern

Was istGentri-fizierung?[1]

Der Begriff hat seit den 1960er Jahren Eingang in die Stadtfor-schung gefunden und beschreibt Prozesse der Aufwertung, die mit Verdrängungsprozessen ärmerer Haushalte einhergingen. Im Un-terschied zu anderen Konzepten – wie etwa Reurbanisierung oder Revitalisierung – thematisiert der Gentrification-Begriff immer auch die sozialen Kosten des Stadtumbaus mit. Wegen dieser so-zialen Brisanz wurde der Begriff auch schnell von Mieterbewegun-gen aufgegriffen. In den aktuellen Debatten etwa in Berlin ist der Begriff so populär, weil sich tatsächlich große Teile der Innenstadt zu Gebieten der Aufwertung und Verdrängung entwickelt haben.

[1] Fra et intervju for Neues Deutschland - sozialistische Tageszeitung, 11.03.2014, gjengitt på forfatterens Gentrification Blog: https://gentri-ficationblog.wordpress.com/2014/03/13/interview-soziale-stadt-ge-ht-nur-jenseits-von-profitorientierung/ [2] Fra et foredrag ved 25-års jubileet til der okkuperte huset Rote Flora, gjengittpå forfatterens Gentrification Blog: https://gentrificationblog.wordpress.com/2014/11/10/hh-25-jahre-rote-flora-oder-warum-beset-zen-immer-noch-zeitgemas-ist/

erprobt: Die Kollektiver-fahrungen des Wohnens in großen Gruppen, die Ansätze einer solidar-ischen Ökonomie in den Volksküchen und Tauschläden, die von den Bewohner/innen bestimmte Gestaltung der Räume und Fassaden, die Punk-Läden und Tech-no-Klubs.

Es muss nicht allen ge-fallen, was sich in den be-setzten Häusern entwick-elt – allein die Möglichkeit des Experimentierens hat

Andrej_Holm Andrej_Holm Andrej_Holm Andrej_Holm Andrej_Holm

27

Andrej_Holm Andrej_Holm Andrej_Holm Andrej_Holm Andrej_Holm

Er sosiologisk begrepsbruk straffbart? Den tyske sosiologen Andrej Holm ble tiltalt for terror fordi politiet fant ut at han brukte en del begreper, for eksempel «gentrifisering» og «prekarisering», som også ble brukt av en gruppe som drev med sabotasjeaksjoner i Berlin. Den norske sosiologen Lars Mjøset har skrevet mer om saken, og hans tekst kan du lese i siste del av denne publikasjonen.

einen gesellschaftlichen Mehrwert. So sehr sich Stadtplaner und Market-ingstrategen mit ihren Zwischennutzungsagen-turen, Co-Working-Spaces und Beteiligungsformen auch bemühen, diese Bedingungen der Inno-vation zu simulieren, die Authentizität einer Bewe-gung ist nicht kopierbar. Dabei ist das Besetzen weniger der Ausdruck einer Lebensstilpräferenz als vielmehr ein Moment der Gegenmacht, in dem die Logik der Verwertung und Kontrolle suspendiert wird.

Vognlandsbyen Schwarzer Kanal, Berlin, februar 2007. https://schwarzerkanal.squat.net.

28

Tilbake til de gamle bydelene I Oslo så vi at middelklas-sen flyttet fra bydeler som Frogner til villaområder i Bærum og Asker, mens arbeiderklassen flyttet fra Grünerløkka og andre områder på østkanten til drabantbyene.

De gamle bydelene ble tilholdssted for mindre priviligerte grupper som innvandrere, studenter, bohemer og kunstnere som hverken hadde råd til villa eller OBOS-leil-ighet. Allerede på 70- og 80-tallet snudde preferan-sene: Ungdom som hadde vokste opp i villa eller drabantbyblokk flyttet tilbake til sentrum for å ta del i byens tillokkende sosiale liv, ikke minst mot-kulturelle aktiviteter.

Man spådde at de ville flykte tilbake til forstedene

når de fikk barn, for å sikre de små en trygg op-pvekst. Dette har i økende grad vist seg å være feil: Unge mennesker i både Oslo og byer verden rundt ønsker i økende grad en urban livsstil, og mener det også vil gi deres barn en rikere oppvekst med flere impulser.

Gentri-fiseringkan motar-beides

Del I. Tilbake til de gamle bydelene

Debatten om gentrifisering dreier seg i stor grad om de raske endringene man ser i eldre, sentrale byområder verden rundt. Klassisk byplanlegging, med gater, kvartaler og bygårder, preget byutviklingen i store deler av verden frem til midten av 1900-tallet. Inspirert av modernistiske byplanleggere som le Corbusier ble en helt annen modell valgt. Drabantbyer med utflytende bebyggelse, adskillelse av funksjoner og bilbasert transport mellom ulike sektorer av byen.

Tradisjonelle bydeler lokker De største endringene ser man nå i USA, der både middel- og arbeiderklas-sen rømte fra de historiske

Audun_Engh Audun_Engh Audun_Engh Audun_Engh Audun_Engh

sentrale byområdene i tiårene etter andre verdenskrig. Millioner av eneboliger ble oppført, basert på transport med privatbil til jobben og kjøpesentret.

Idag meldes det om dramatisk endrede preferanser i det amer-ikanske boligmarkedet. Både unge mennesker og pensjonister ønsker å bo i urbane områder der de kan gjøre det meste til fots, og hvor det er tilgang til kollektivtransport. Bilk-jøringen synkes nå i USA, og man ser at et økende antall unge mennesker hverken kjøper bil eller tar førerkort.

Imidlertid ser man også at den nye urbane befolkningen ikke vil bo hvor som helst. Det er de tradisjonelle bydelene med bygårder og en fin-masket funksjonsblanding

Denne artikkelen har vi valgt å dele i to. Første del står her. Andre del kan du lese i siste del av denne publikasjonen. God lesning!


29

som lokker. Alt som ligner en klassisk bydel tiltrek-ker seg den nye urbane befolkningen. Moderne mennesker foretrekker tradisjonelle byer fremfor ulike varianter av mod-ernistisk byplanlegging og arkitektur.

Markedskreftenes makt tilsier at «flukten til sentrum» medfører en sosial rensing i de eldre, attraktive bydelene. Leietakere sies opp slik at eiendommene kan reha-biliteres eller rives med sikte på mer kjøpekraftige kunder. Den gode by er preget av integrering på ulike plan: Integrering av ulike trans-porttilbud, integrering av

ulike tilbud og funksjon-er, integrering av ulike boligtyper og integrering av sosiale grupper. Klassiske idealer for framtiden Når folks preferanser så tydelig går i retning tradisjonelle byområder som Frogner og Grüner-løkka, og vi lever i et sam-funn med markedsstyrt valgfrihet, vil mangelen på slike attraktive bydeler ubønnhørlig føre til sosial rensing. I San Francisco ser man nå at de alter-native elementene av befolkningen, både kun-stnere, politiske aktivister og innvandrergrupper,

presses et fordi mennesker som har blitt velstående i Silicon Valley ikke orker mer av livet i forstedene. De vil bo i byen for å op-pleve en spennende urban kultur. De kan overby alle andre på boligmarkedet, og dermed mister San Francisco den kreative galskapen som har skapt byens ry som fristed gjen-nom 100 år. Babyen helles ut med det gentrifiserende badevannet.

De klassiske bydelenes popularitet gjør at utbyg-gere tenderer til å drepe høna som legger gullegget: Man river gammel bebyg-gelse som gjør et byom-råde attraktivt, for å bygge høyhus med eksklusive

«Den ideelleby » av Fra Carnevale, ca.1480-1484. Foto Wikimedia commons.

30


Sosial blanding i nye byområder En utfordring er å hindre at de nye bydelene kun blir befolket av priviligerte samfunnsgrupper. I prosjektet Poundbury i Sør-England har man løst dette på en vellykket måte. Poundbury ble initiert av Prince Charles. Leon Krier er byplanlegger, og bygninger tegnes av mange av verdens fremste klassiske og tradisjonelle arkitekter. Målet er en befolkning på ca. 5000 mennesker og flere hundre bedrifter. 30 % av boligene som oppføres i Poundbury

er beregnet for utleie etter sosiale kriterier. Finansieringen kommer fra stiftelser som Guinness Trust, og boligene leies ut gjennom Dorchester kommune. Det er umulig å se på bygningene om de huser selveiere eller sosiale leietakere. Alle er preget av tradisjonell britisk byggeskikk. Dette i motsetning til boligprosjekter i London, der utbyggere som er pålagt å bygge rimelig utleieboliger har etablert egne innganger slik at fiffen skal slippe å støte på proletarer i oppgangen. Det er heller ingen god løsning at utbyggere får

bygge høyere enn regul-eringsbestemmelsene tillater, som motytelse for å inkludere rimelige utle-ieboliger. Politikerne bør ikke selge byens estetiske kvaliteter for å løse sosiale problemer. Selvsagt taper utbyggerne på å måtte oppføre sosiale bolig-er, og i praksis vil dette medføre lavere tomtepris-er. Dessverre ser vi ofte at offentlig eide tomter blir solgt uten sosialt begrunnede føringer, fordi stat eller kommune ønsker å profittere maksimalt på tomtesalget.

selveierleiligheter, avstengt for alle andre enn de priv-iligerte beboerne. Man får forstedenes inngjerdede «gated communities» i vertikal utgave.

Kun en praktisk løsning peker seg ut om man vil unngå den økende sosiale segregeringen, og tilby også de mindre be-midlede en urban livsstil: Det må bygges flere tradis-jonelle byområder. For

noen fremstår dette som en umulighet, fordi man tror det er de historiske bydelens alder som gjør dem tiltrekkende. Det er også en utbredt holdning blant arkitekter at man «ikke kan bygge slik idag». Arkitektskolene er stadig preget av en modernistisk ideologi der den klassiske, integrerte byen anses som foreldet. Det er tabu å oppføre nybygg basert på

de tradisjonelle estetiske idealene som preget byg-geskikken i et par tusen år, før tilhengere av mod-ernismen proklamerte at kun den representerer samtiden og fremtiden Imidlertid ser vi i mange land, bl.a,. USA, Hol-land, Tyskland, Sverige og Storbritannia, at det oppføres nye bydeler som har 1800-tallsbyens attraktivitet i struktur og


31

Finnes det en ønskelig gentrifisering? Et viktig spørsmål er om en viss gentrifisering er ønskelig, for at eldre bydeler ikke skal opprettholde preg av sosiale eller etniske ghettoer.

Å sikre mer mangfold kan bety at endel beboere med lav inntekt må omplasseres når man oppgraderer bebyggelsen, slår sammen småleiligheter etc. Når mer av sentralt beliggende urban bebyggelse får god standard og tilbys som selveierboliger er det uunngåelig at f.eks. unge

profesjonelle flytter inn. I dagens USA ser man at mange fattige afro-amerikanere flytter fra de sentrale bydelene, fordi de blir attraktive for barn og barnebarn av dem som rømte fra sentrum for 40-60 år siden). Ofte ser man at de fattige flytter til de eldste villaforstedene utenfor sentrum, der husene er små og ofte billige.

I USA har noen organisasjoner for folk som bor i sosialboliger uttalt at de ikke ønsker at det skal bli boligtilbud for flere sosiale grupper i de nedslitte områdene. De ønsker å opprettholde

arkitektur. Store deler av arkitektstanden raser, men områdene er blitt pop-ulære og bidrar til å redus-ere presset på de gamle sentrumsområdene. Man kan nevne Brandevoort i Holland og Plessis-Robin-son i Paris.

I Oslo henger man fast i konvensjonell modern-isme: Fortettingen ved kollektivknutepunktene skjer ved bygging av

egne byområder for lavinntektsgrupper. Dels fordi de ikke stoler på at det vil bli nye tilbud andre steder for dem som må flytte, og dels fordi det hevdes at folk ønsker å bo sammen med «sine egne». Dette er et diskutabelt standpunkt. Mangfold bør være et mål i alle bydeler. Det bør unngås at enkelte sosiale eller etniske grupper dominerer en hel bydel.

store drabantbyblokker, bare plassert tettere enn i Groruddalen. De nye prosjektene skaper ikke nye attraktive byområder, men snylter på 1800-talls-byen. De representerer en parasittisk byutvikling. .... Hvordan kan man bevare den blandede befolkningen og den klassiske arkitek-turen som gjør de attrak-tive bydelene attraktive?

Del II kan leses i seksjonen «Steden i verden», under overskriften «Mangfold må planlegges – medvirkning er nøkkelen».

– Redaksjonen

33

stedet Brakke-bygrenda

34

intro-duksjon

Stedet Brakkebygrenda

Etter fugleperspektivet i forrige kapittel, lander vi nå på et konkret sted. Vi starter med et lokalt fokus på Brakkebygrenda, en økologisk vognlandsby på okkupert brakkmark i Gamlebyen i Oslo, fra 1999 til 2014, avbrutt av tre år da tomta lå brakk fra 2008 til 2010. Brakkebygrenda var et lite prøvefelt for poding og kultivering av nye og mer bærekraftige boformer for framtida. Bidrag fra engasjerte arkitekter som Eriksen/Skajaa og Chris Butters flettes sammen med bidrag fra lokale ildsjeler som Kia Veijrup og Torgeir Gabrielsen. Her er to dokumentariske fo-toserier, visjoner og manifester, vi gjengir støtte-erklæringer og utkastelsesbrev – og dessuten en matoppskrift på ekte Folkek-jøkken med hjemmelaget pønkgryte!

Brakkebygrenda 2000-2008: Den gamle branntomta St. Halvardsgate 27 ligger i Gamlebyen. Ruinene er fredet. Trehuset brant i 1997, året etter at byantikvaren hadde foreslått å frede huset. Kommunen har flere ganger mislyktes i å ekspropriere tomta fra eieren, senest i 2003. I 1999 flyttet okkupanter inn i brannruinene for å pusse opp og etablere et byøkologisk foregangsprosjekt. Forbildet var vognlandsbyer i Berlin, der okkupanter slo seg ned med campingvogner. Gruppen tok sikte på å utvikle et byøkologisk bokollektiv og et brukerstyrt kultursenter for bydelen. Etter mye fram og tilbake mellom kommunen og eieren ble politiet sendt for å kaste ut beboerne.

Brakkebygrenda 2010-2014: Da tomta hadde stått brakk i to år flyttet folk tilbake, høsten 2010. De ville gjenoppta utviklingen av bokellektivet og kultursenteret. Femten beboere dyrket mat, lagde konsertscene for tilreisende musikere, og Folkekjøkken som var åpent for alle. Det ble en ikke-kommersiell grønn lunge. Alt ble gjort på dugnad. Beslutninger ble tatt i fellesskap med flat struktur. Beboere og gjester fikk frihet og ansvar. Den andre Brakkebygrenda ble tømt den 14. juni 2014 med bruk av politi, kraner og rivningsutstyr. Begrunnelsen var dårlig brannsikkerhet og estetikk, men påstanden bestrides både av beboerne og av arkitekter som har fulgt utviklingen. I skrivende stund ligger tomta ute for salg.

36

Brakke-bygrenda 2000-2003 foto serieav Torgeir Gabrielsen

40

Kontakten er tett mellom vognlandsbyene, folk kan flytte vogna si, eller ha gjesteopphold i en annen landsby. «Wagendorf Lohmühle» var blant de første, etablert på forgiftet jord etter mineryddingen. Planter ble satt i jorda, og over tid har det dannet seg et nytt humus-lag. Slik er matjorda blitt rehabilitert. Lohmühle er både skulpturpark og økologisk forsøksområde. Her er omvisninger i øko-teknologi, og på en scene holdes konserter for nærmiljøet fler ganger i uken. Regnvanssystemer og andre miljøtekniske in-stallasjoner framstår med skulpturelle kvaliteter. Ikke overraskende ble Lohmühle presentert som «Gesamtkunstwerk» i en ustilling på Hamburger Bahnhof, en avdeling av det tyske Nasjonalmuseet. Brakkebygrenda var den nordligste av vognlands-byene, etablert i 1999,

etter et besøk i Lohmühle. Tomta lå i Gamlebyen i Oslo. Også her var grun-nen omstridt. Tolv år tid-ligere hadde byantikvaren lagt ned krav om bevaring av en vakker trebygning med imitert murfasade som sto på tomta. Eieren hadde ment det var for dyrt, og plutselig brant huset ned. Etter at politiet henla saken, var tomta i bruk som søppelfylling. Helt til den byøkologiske vognlandsbyen dukket opp.

Det er stund siden Arbeiderpartiet og OBOS bygde samfunnet ovenfra og ned. Nå er bruker-medvirkning et verktøy på linje med hammer og spiker. Ildsjeler fra han-delsstanden var med på å forme byens ansikt gjen-nom Hovedstadsaksjonen. Groruddalen-satsnin-gen har verksteder for medborger-medvirkning. Mangfoldsåret 2008 skal få fram stemmene fra etniske

Brakke-bygrenda 1999-2008

Foto: Anita Hillestad. Tekst: Helge Hiram Jensen. Da Berlinmuren falt i 1989, ble de gamle minefeltene liggende brakk. Myndighetene brukte lang tid på å avklare eiendomsfor-holdene. Imens var det mange som slo seg ned på områdene, i campingbiler og husvogner. Disse vognlandsbyene inspirerte folk over hele Europa som bosatte seg på brakkland.

minoriteter. Men hvor går grensen for involvering? Gikk grensen ved gjerdet til Brakkebygrenda?

På baksiden av kap-italismen finnes det en usynlig økonomi, der det arbeides hardt i kjøkken-hagene og på verkstedene. Uten penger eller andre finansmidler, skjer likevel yrende handel. Her er det sosial cred som teller. Byttenettverket er en transnasjonal økonomi av selvbyggere, vognlands-byer og omflakkende filosofer. Her foregår en intens utveksling av varer, tjenester, ideer og inno-vasjoner, tettere integrert enn EUs indre marked. Vi er i et parallelt under-grunns-univers.

Bokollektivet Brakke-bygrenda var bygget rundt en livsstil med minimalt materielt forbruk, og fellesløsninger som gav energigevinst. Beboerne planla lavenergi-løsninger og bruk av økologiske

Anita_Hillestad&Helge_Hiram_Jensen Anita_Hillestad&Helge_Hiram_Jensen Anita_Hillestad&Helge_Hiram_Jensen Anita_Hillestad&Helge_Hiram_Jensen


41

Lohmühle, februar 2007.

Brakkebygrenda før Pink Parade mot Verdensbanken.

42


diske konsensusmodellen. Dette sikrer pluralitet ned til et visst nivå. De mindre og mest marginale grup-pene – og de mest nyten-kende – får dårlige vilkår. (....) Slik var det også med solenergi. En flokk av både geniale og sprøe utviklet systemet. Gradvis falt de mest unyttige fra. Gradvis påvirket marginene den etablerte forskningen. Gr-advis påvirket radikalerne hele debatten om fornybar energi. Og så begynte det å bli mainstream

Det er bare slike miljøer som investerer kreatviteten sin på en såpass intensiv (og for samfunnet billig) måte. Like viktig er det at en her finner det politiske engasjementet, som etter hvert kan bli en konstruk-tiv vaktbikkje i forhold til den kommersialiseringen som uavergelig preger ut-viklingens neste stadium. – Arkitekt Chris Butters i Kontur 7/8, 2003 Det hjelper (...) ikke at by-styret i oktober 2003 ved-

tok å ekspropriere tomta og gjøre plass til barnehage og forsamlingslokale (....) Heldigvis for tomteeie-ren har byrådet gjort seg den vanen å ikke følge bystyrets vedtak. Ingen ekspropriering skjedde, og i fjor ga byråd Agerbak-Jen-sen rammetillatelse til å bygge boliger på tomta, riktignok med barnehage i første etasje. Hvem er skurkene i denne historien? Er det boligspekulanten? Er det innbyggerne i den byøkologiske landsbyen Brakkebygrenda? Eller kan det muligens være byrådet som gir blanke i bystyret og bostedsløse men som gjør alt de kan for å måke gull i fanget på tomteeierne? – Lokalpolitiker Liv Gul-brandsen i Dagsavisen, 9. mai 2008

byggematerialer. For nærmiljøet skulle det lages gjenbrukslager, fellesverksted, øvingslo-kaler og kurs i økologisk dagligliv. Folkekjøkkenet var livsnerven i felless-kapet. Maten ble lagd på dugnad, og delt mellom beboere og besøkende. Råvarene var for det meste donasjoner, ofte annen-sortering som var blitt til overs i butikkene. Avfallet ble kompostert, og brukt til dyrking av nye grønsaker i drivhuset på stedet. Vognlandsby-ene møter motstridende reaksjoner fra storsam-funnet, over hele Europa. På den ene siden rammes mange vognlandsbyer av kriminaliseringen av okkupanter som tar i bruk brakkområder og ubebod-de hus. På den annen side møter vognlandsbyene interesse fra fagmiljøer in-nen byplan og arkitektur. Den «svake» medvirkning foregår gjennom den nor-


43

Bolig i buss

Folkekjøkken

44

Forbilledlige eksempler

Endel av inspirasjonen til prosjektet er hentet fra Tyskland, hvor det etter Berlinmurens fall ble le-digstilt store landområder uten klare eierforhold. Myndighetene brukte lang tid på å avklare saken, og imens bosatte diverse alternative og trengende seg på områdene. Folk bodde i campingbiler og vogner, og ble etterhvert forbilder for flere slike områder i hele Europa, hvorav Brakkebygrenda pr. i dag er den nordligste globalt sett! Fellesnevner for områdene vi har stått på er at de har ligget brakk i urimelig lang tid.

Eiendommens historie St. Halvardsgate 27 i Gam-lebyen består av en tomt på i overkant to mål, og et hus på 170m2, oppført i 1842 av slakter Chris-tian Fredriksen. Plassens historie kan spores tilbake

til 1797. Den nåværende eieren,

Ho Chow, overtok eien-dommen i et skillsmisse-oppgjør i 1987, og huset var da allerede i dårlig forfatning. Byantikvaren stillte krav om oppussing, fordi bygget var fredet. Men dette anså den nye eieren som for dyrt og prøvde å selge det. Kommunen ville ta på seg ansvaret, men trakk seg i siste øyeblikk da oppuss-ingsarbeidet viste seg å bli mer kostbart enn først antatt.

I 2003 vedtok bystyret og bydelsutvalget en-stemmig å ekspropriere eiendommen pga eiers manglende initiativ til å gjennomføre byggeplanen det ble hevdet at hun had-de. Byrådet har så langt ikke gjennomført dette vedtaket fordi det stadig er blitt gitt nye frister til å starte tiltak som eier ikke har fulgt opp.

Visjon

Visjon for Brakke-bygrenda (2008)

Text: Beboere ved Brakkebygrenda.Tegning: Chris Butters, MNAL. Prosjektet Brakkebygrenda (Bbg Vf) startet i 1999, og etablerte seg i St. Halvardsgate 27 i april 2000.

Brakkebygrenda Vel-forening ønsker å utvikle et todelt prosjekt bestående av det byøkol-ogiske bokollektivet og et brukerstyrt sosiokulturelt sentrum for Gamle Oslo. Området mellom jern-banen og det brannskadde huset blir bokollektivets område. Denne delen av prosjektet fortsetter slik det gjør i dag, og med økende utvikling av økol-ogiske løsninger.

Kultur De fleste av BBGs bebo-ere er involvert i ulike kunstformer, bl.a. film, foto, musikk, skulptur og tegning. Så langt har vi et mørkerom, flerbruks- og sykkelverksted, folkekjøk-ken, film og dokumentar-framvisning. I fremtiden vil vi videreutvikle disse prosjektene og fortsette å være et kulturbidrag i bydelen.

De nærmeste planene

Beboere_ved_Brakkebygrenda Beboere_ved_Brakkebygrenda Beboere_ved_Brakkebygrenda Beboere_ved_Brakkebygrenda Beboere_ved_Brakkebygrenda

45

inkluderer lydstudio, øvingslokaler, utstillinger, akustiske konserter, duk-keteater og åpent verksted. Målet er å skape et forum for kreativitet, ikke bare for våre beboere, men for hele bydelen. Kulturaktivitetene legges på de øvrige områder, med bl.a. scene, øving-slokale, atelieer, verkst-eder og utstillingslokaler. Nybygging vil være nødvendig, og Brakke-bygrenda Velforening ønsker å bygge halmhus til formålene.

Ut mot St. Halvards-gate foreslår beboerne en skulpturpark. De to delene henger sammen ved at

drift av kulturaktivitetene forestås av beboerne i fellesskap. Beslutnings-rett ligger likeledes hos beboerne.

Begrunnelse for visjonen Mange situasjoner i denne tida viser oss at det er på tide å tenke nytt rundt måten vi bygger opp sam-funnet på.

Prognosene for men-neskeskapte klimaforan-dringer og miljøskader forverres år for år. Også ressursfordelingen blir stadig skjevere både globalt og lokalt. Dette er konklusjoner som er trukket av nasjonale og

internasjonale konferanser gang på gang, og tiden er knapp for å få snudd denne utviklingen. I tillegg til dette øker antallet boligløse i et trangt og dyrt marked. Flere og flere mennesker blir ufrivillig gjort til sosialklienter, og opplever dermed en økende følelse av fremmedgjøring og ekskludering fra resten av samfunnet og tap av livskvalitet i hverdagen. Konsekvensene er velk-jent, som for eksempel rusmisbruk og annen kriminalitet som til gjeng-jeld koster samfunnet dyrt.

Vi i Brakkebygrenda


46

Velforening (Bbg. Vf.) har tatt initiativ til å forandre på denne destruktive prognosen. Vi har en grunnleggende tanke om at mest mulig ansvar og bestemmelsesrett skal lig-ge hos det enkelte individ, og jobber for at bruker-styrte prosjekter skal få innpass i byråkratiet. Skrevet av Brakkebygren-da (Bbg. Vf.)

Skisse: visjon for verkstedhall, av sivilarkitekt MNAL C. Butters.


47


48

Fotografier fra Brakkebygrenda 2014. Hjem og portretter relatert til prosjektet Squatters og Damene i Brakke-bygrenda. Foto: Anita Hillestad.

Damene i Brakke-bygrenda 2008-2014 en film og fotoserie av Anita Hillestad

58

Det sies at 1/3 av all mat som produseres i verden ender opp i en søppelkasse. Dette gjelder både mat som selges fra butikkene, og mat som blir tilberedt og servert i husholdninger. Verden produserer mer mat enn den kan håndtere, og allikevel er det folk som sulter verden over. Dette er et paradoks som ikke kan aksepteres.

Middagen er ikke bare ment som det tredje måltidet om dagen for å fylle opp magene. Det er også tidspunktet famil-ien samles og reflekterer over dagens hendelser. Flere familier tilbringer i dag middagene sine i nærvær av familien fysisk, men ikke men-talt. De har sin mentale fokus på et nettbrett eller mobiltelefon. Middagen spises i taushet, uten fokus på maten eller personene rundt seg. Vi tror vi kan mette vårt sosiale behov gjennom

et teknologisk objekt og sosiale medier, uten en faktisk fysisk menneskelig kontakt. Dette ødeleg-ger relasjonene til våre medmennesker og den menneskelige kontakten blir nærmest utvisket.

Folkekjøkken som aksjonsform Et folkekjøkken holder på den folkelige tradisjonen med at ingen mat skal gå til spille, alle skal bli mette og det sosiale samhol-det skal styrkes. Det er mange metoder å holde folkekjøkken på, men det grunnleggende med at maten ikke skal koste penger og at alle skal være velkomne. I mitt tidlig-ere bofellesskap holdt vi folkekjøkken en gang om uken. Da samlet vi mat som dagligvarebutikker hadde kvittet seg med og ellers ville gått til spille, tilberedte det hjemme og åpnet dørene for at hvem som helst kunne komme

Folke-kjøkken,hvorfor og hvordan?

Tradisjonen med å samle en gruppe mennesker over et måltid er like gammel som menneskeheten selv. Vi har brukt mat som et sosialt sammenkomstmiddel siden lenge før vi klatret ned fra trærne og begynte å gå på to bein. I en globalisert verden der produksjonen av mat øker, samtidig som det sosiale samholdet minker, er folkekjøkken en glimrende metode for bærekraft.

og spise. Vi fikk besøk av venner, familie, naboer, turister, tilfeldige forbi-passerende, fjonge frogn-erfruer og slitne hjemløse. Noen dager kom det knapt en håndfull, andre dager ble det fullt hus. Vi annonserte folkekjøkken-et med plakater rundt i byen og informasjon over internett.

Jeg har også vært med å holde folkekjøkken på gata. Da ble også mat som hadde blitt dumpet av butikker hentet og tilberedt. Vi pleide også å kjøpe billige og effektive matvarer som ris, bønner, løk o.l. for å fylle opp kasserolle ordentlig. Så tok vi grytene våre i en tralle og gikk ut på gata og delte ut mat med engangsas-jetter til dem som ville ha. Store deler av de som spiste mat med oss var folk som på en eller annen måte var blitt neglisjert av samfunnet og slet med tilværelsen. De var utrolig takknemlige for en ven-

Kia_Vejrup Kia_Vejrup Kia_Vejrup Kia_Vejrup Kia_Vejrup


59

nlig samtale og et varmt måltid. Men også andre, mer heldige borgere, spiste og slo av en prat.

Felles for ethvert folkekjøkken er at maten deles rettferdig. Metoden vi gjorde ved å bruke helt spiselig mat som ellers ville gått til spille bidrar også til å rette opp den altfor ubalanserte matproduksjonsnormen som rår i dag. Vi brukte minimalt med penger og ba om donasjoner for maten fra de som hadde mulighet til å bidra, for å dekke eventuelle kost-nader og opprettholde tradisjonen. Det sosiale samværet ble også styrket og vi minnet folk på det urgamle ritualet ved å dele

et måltid med folkene rundt seg. En tanke om en mer solidarisk holdning til våre medmennesker og en påminnelse om hvordan maten gjennom tidene har bragt oss sammen. Vognplasser og bofellesskap Tradisjonelt har folk bodd mye nærmere hverandre og i større grupper. Men i dagens samfunn er det nærmest et tabu å bosette seg utover «kjernefami-lien». Folk flest isolerer seg og bor i bokser, oppå bokser, oppå bokser og hilser så vidt på personene som bor i boksen under. I alternative bosituasjoner, som vognplasser og andre

typer bofellesskap, blir fokuset på samarbeid, sol-idaritet og mangfold i stor grad utforsket. Man blir bevisst på sine naboer og anerkjenner at et samhold gjør oss til sterkere men-nesker. Det handler om å kunne støtte hverandre i motvind og seile sammen i medvind. Og den sterke sosiale følelsen finner man sjelden om man aldri har bosatt seg utenfor den standardiserte modellen av blokkleilighet, rekkehus eller enebolig.

I en bosituasjon som avhenger av samarbeid med andre mennesker dreier det seg også om en livsstil. Man strekker seg forbi sitt eget egosentriske behov og får en bredere

60

forståelse for at menne-sker er sosiale vesener og det som skapes i samhold er mer bærekraftig enn det som utvikles alene.

Jeg har forstått dette, bare fordi jeg har tilbragt mye tid med å bo kollek-tivt. Der avgjørelser blir diskutert i plenum og avgjort gjennom kon-sensus. Der vi selv har skapt hjemmet ut ifra vårt eget ønske og ikke slik noen andre har lagt det opp for oss. Der vi har jobbet hardt og mye for å skape noe som vi vet at vi risikerer å miste, fordi vi ikke følger en samfunns-modell som oppfordrer til isolasjon. Ved å bo slik lærer man hvor mye sol-idaritet og samhold har å

si for menneskelig velferd. Og derfor blir folkekjøk-ken veldig ofte praktisert i slike bosituasjoner. Folkekjøkkenets verdier Man er bevist på styrken i samholdet og hvor stor verdi som ligger i et felles måltid. Og man vil gjerne dele den. Derfor er folkekjøkken noe alle og enhver blir invitert til. For å spre budskapet om en mindre isolert livsstil og for å dele en god opplev-else blir folkekjøkkenets prinsipper spredt blant alle som vil delta. For i en globalisert verden der mat overproduseres og fordeles urettferdig må man åpne hendene sine


og strekke dem ut til sine medmennesker. Vi kan ikke utvikle et bærekraftig samfunn hvis vi ikke først åpner oss selv for en mer solidarisk og sosial livsstil. Livet vårt blir lagt opp til å dyrke det egosentriske og masseproduserte fra det offentlige skolesystemet og ut i arbeidslivet. Det er på tide at vi kjenner på hva som egentlig er viktig for oss som mennesker og tar styring over våre egne liv.


61

Oppskrift på enkel pønkegryte Dette er den grunnleggende framgangsmåten på å lage en grønnsaksgryte. Det er en god metode for å utnytte grønnsakene mest mulig og få en stor mengde mat som kan mette mange!

Ha olje i en stor kjele, nok til at hele bunn er dekket med ca. ½ cm. Om ikke olje er tilgjengelig kan vann brukes, i en litt større mengde.

Hvis du har løk tas denne oppi først og stekes til gyllen. Tilsett deretter harde grønnsaker som brokkoli, rødbet, gulrot. Dette stekes sammen med løken under omrøring i noen minutter til grønnsakene begynner å bli møre. Tilsett så mykere ingredienser som aubergine, sopp, squash, ananas og rør om i noen minutter. Ha oppi eventuelle legumer.

Hvis du har tomater tilsettes disse nå. Hvis du ikke har tomater bør vann tilsettes, men ikke for mye. Begynn med en liten mengde og la dette koke inn i grønnsakene før du tar i mer, ellers blir det fort en grønnsakssuppe! Fortsett med å tilsette vann litt etter litt til ønsket konsistens på grønnsaksgryten og smak til med krydder. Alternativt til vann kan juice brukes.

Det gjelder å være kreativ med det du har for hånd og bruke intuisjonen din, det er derfor det kalle pønkegryte!

Ingredienser:

Tilgjengelige grønnsaker, skjært i biter

Olje eller vann

Finhakket tomat, vann, juice, evt. noe annet flytende

Krydder, helst litt salt

Hvis du bruker linser, bønner, erter eller lignende legumer må disse kokes på forhånd

63

stederi oslo

64

intro-duksjon

Gentrifisering i Oslo Etter forrige kapittels lokale fokus på én enkelt adresse, beveger vi nå blikket utover i nabolaget. Vi flakser fra sted til sted i byen, og lander på steder som har vært mye diskutert i forbind-else med endringene som skjer i byen.

For å få et lokalt fugleperspektiv over enkelte bydeler, lander vi på tak-møner i Bjørvika-området og Hollenderkvartalet. Vi lar leseren møte folkelige plansmier, som leverte forslag som var samstemte med fagfolk hos Byantikvaren, men det var koal-isjonen mellom private investorer og politiske eliter som vant gjennom.

Vi beveger oss ned på gateplan, for å få et nedenfra-per-spektiv, for eksempel på livet i det okkuperte bofellesskapet «Vestbredden Vel Vel».

Dette bofellesskapet, sammen med Kulturhuset Hausmania, er del av et byøkologisk kulturkvartal under navn Hauskvartal-et. I skrivende stund er partiene i den nye byregjeringen preget av indre tvil om hvorvidt de skal privatisere kvartalet, slik de private investorene ønsker, eller beholde det på kommunale hender, slik leietakerne foretrekker.

Andre eksempler vi har tatt med fra den pågående kultur-kampen om retten til byen inkluderer folkeaksjonen Bevar Borgen, visjoner for et grønt Grønland, og medie-aktivisme om bærekraftig byutvikling.

Vi bringer også en henstilling til Oslo kommune fra Enga øko-bokollektiv, som har funnet seg en foreløpig frisone på husmannsplassen Enga, utenfor bykjernen.

65

Posible celebration space.

Green public areas.

Rehearsal space, social courses, indoor celebration space.

Main parade street. Which contain diferent celebrations from all over the world over the whole year.

Antonio Cascos Chamizo

Global livingroom: Visjon for et kosmopolitiske Grønland. Av Antonio Cascos Chamizo.

66

Antonio_Cascos_Chamizo Antonio_Cascos_Chamizo Antonio_Cascos_Chamizo Antonio_Cascos_Chamizo Antonio_Cascos_Chamizo

The project is part of the agenda to address the contextual frameworks and to understand how urban cultures develop and influence our build environment. For students there is dual task; to first understand the underlying complexity of the city and secondly how different, even small-scale design intervention may influence a positive development. For the first part we use in-depth analyses of the context to produce sustainable future scenarios that then in return bring us knowledge on how to target the design initiatives. There is an emphasize in the vitalisation of the urban life, to enable the social space of the community to flourish.

The chosen neighbourhood, Grønland, with its strategically interesting location, and with its diverse and multi-cultural

environment, is a rare oasis in the central Oslo that has managed to escape gentrification and foregrounds the challenges and opportunities merging in urban Oslo, leading the discourse of what the alternative future of urban Oslo could be, and to redefine how we live in a Norwegian city that will be radically different in its social structure then ever before.

The assignment is to create viable future sce-

SALMONKEBAB

Grønland, search for new qualities for tomorrow’s Oslo

The MA Spatial Design studio course, by Toni Kauppila at Kunsthøgskolen i Oslo, focused on the future development of the Grønland neighbourhood as a multicultural haven in the otherwise gentrified central Oslo.

narios based in a diverse population group and a sustainable lifestyle. All the scenarios are located in the diagram at the bottom of the page.

The resulting proposals have spanned from social activism to infrastructural frameworks; examples such as ‘Start-up Prison’, ‘Walls against gentrification’ and ‘Green Comunities’, all celebrate the multicultural particularities of the neighbourhood.

Shared space is a central thing bringing groups together

Trade is a central thing bringing groups together

Cosmopolitan culture. More con-nections to the rest of the world

New nordic culture. More con-nections to the rest of norway

Shared space is a central thing bringing groups together

Trade is a central thing bringing groups together

Cosmopolitan culture. More con-nections to the rest of the world

Global livingroom Innovation bazaar

Welfare state 2.0 Salmon kebab

New nordic culture. More con-nections to the rest of norway

Antonio_Cascos_Chamizo Antonio_Cascos_Chamizo Antonio_Cascos_Chamizo Antonio_Cascos_Chamizo Antonio_Cascos_Chamizo

67

Areas on public green spaces designated to teach and promote bio/eco activities.

Indoor space designated to teach and promote bio/eco activities.

Green house street. Potential streets closed to traffic that condense commercial activi-ties together with bio/eco activities.

Private eco/bio-orchards in courtyard for the residents.

Flow of eco/bio-products from production areas to commercial areas

Salmon Kebab: Visjoner for et grønt Grønland. Av Antonio Cascos Chamizo.

68

HOLLENDER-KVARTALET: FOLKETS VISJON

Tekst: Helge Hiram Jensen. Foto: Anita Hillestad.

Hollenderkvartalet er et gammelt kvartal i bydelen Grønland i Oslo. Her bodde folk i gamle bygårder, som var nedslitt, men var bygget i følge den klassiske arkitekturens prinsipper.

På gunn av ste-dets arkitektoniske kvaliteter, kombinert med den sentrale beliggenheten i byen, ble området attraktivt for utbyggere. Fo-tografene viser utsnitt av situasjonen før og etter utbyggingen. Grønlandshagen var et utested som arrangerte konserter hver kveld hvor band kunne få prøve seg for publikum. Stedet ble revet for å bli parkeringsplass – mens bydelen mistet en sosial møteplass. Beboerne i Hollenderkvartalet arrangerte plansmie, der lokalbefolkning og

arkitekter i samarbeid kunne komme fram til gode løsninger. Plansmiens rapport viser at Byantikvaren og plansmien var sam-stemte: både befolk-ningen og de antikv-ariske myndighetene ønsket å bevare den gamle arkitekturens dimensjonering og stil, for å bevare stedets karakter og kvaliteter. Kommunen valgte imidlertid å gå inn for en løsning som gir større kortsiktig profitt for utbygger, med fler boliger stablet i høyden, og fasader i en anonym senmoderne stil.

Koalisjonen av private investorer og politisk elite vant fram. Men erfaringene fra plans-mien viste at fagfolk og lokalbefolkning hadde felles perspektiv. I et snevert privatkap-italistisk regnestykke over lønnsomhet er det bare kortsiktig privat profitt som teller. Utenfor regnestykket (ekstrenaliteter) er felles bruksverdier, men også de langsiktige vurderingene av privat lønnsomhet.

Plansmiens visjon: fasade mot Grønlandsleiret. Fra Plansmiens rapport.

Helge_Hiram_Jensen&Anita_Hillestad Helge_Hiram_Jensen&Anita_Hillestad Helge_Hiram_Jensen&Anita_Hillestad Helge_Hiram_Jensen&Anita_Hillestad

Etter: Grønlandsleiret 2015. Resultatet av rivingen av Grønlandshagen.

Før: Grønlandshagen var et utested med konserter hver kveld.

69

Helge_Hiram_Jensen&Anita_Hillestad Helge_Hiram_Jensen&Anita_Hillestad Helge_Hiram_Jensen&Anita_Hillestad Helge_Hiram_Jensen&Anita_Hillestad

70

Arne_Sødal&Audun_Engh Arne_Sødal&Audun_Engh Arne_Sødal&Audun_Engh Arne_Sødal&Audun_Engh Arne_Sødal&Audun_Engh

BJØRVIKA: FOLKETS VISJON

Tekst Audun Engh. Illustrasjon: Arne Sødal.

Modellen viser plansmiens forslag for Bjørvika. Plansmia var initiert og finansiert av Bydel Gamle Oslo.

Plansmier er en arbeids-måte for lokal planlegging av stedsutvikling. Hoved-formålet er å samle alle aktører til en prosess der man i løpet av opptil en uke gjennom felles innsats lager en plan som har bred tilslutning og som kan ved-tas som reguleringsplan. Plansmier er et konkret svar på de siste års kritikk mot en stedsutvikling der utbyggere har fått for stor makt, og de folkevalgte føler seg bundet av private planer og uformell kontakt mellom utbyggere og kom-muneadministrasjonen. Fornuftige utbyggere garderer seg mot forsin-kelser, ekstrakostnader og negativ publisitet ved å lytte til nærmiljøet og finne frem til optimale løsninger

som samler bred støtte. Plansmier organiserer denne prosessen på en effektiv måte.

http://www.allgronn.org/plansmie-bjorvika.html

Plansmier kan mot-virke gentrifiseringens skadelige bivirkninger. Mer om dette kan du lese i Audun Enghs artikkel “Gentrifisering kan motar-beides”. Denne er delt i to deler. Del 1 av artikkelen, “Tilbake til de gamle bydelene”, finner du i ka-pittelet “Hva er gentrifiser-ing?”. I kapittelet “Steder i verden” finner du del 2 av artikkelen, “Mangfold må planlegges – medvirking er nøkkelen”.

Faglig leder var Arne Sødal, og tilrettelegger av medvirkningsproses-sen var Audun Engh. Det er tydelige for-skjeller mellom dette forslaget fra folk flest, og den planen som kommunen til slutt valgte og bygde. Gamle Oslo bydelsutvalg vedtak senere enstem-mig en uttalelse der de påpekte at ingen av bydelens forslag og innsigelser var blitt tatt hensyn til i de vedtatte planene for Bjørvika.

Arne_Sødal&Audun_Engh Arne_Sødal&Audun_Engh Arne_Sødal&Audun_Engh Arne_Sødal&Audun_Engh Arne_Sødal&Audun_Engh

71

1.Åpning av Akerselva.Føres i kulvert over jernbanen og kan åpnes fra fjorden helt opp til dagens elveløp.

2.Ny senket sentralstasjon.Byggevirksomhet må ikke fjerne muligheten for et slikt grep i fremtiden.

3.Hensyn til Operaen.Operaen frigjøres fra øvrig bebyggelse og blir et midpunkt i fjordparken.

4.Ny senket buss-stasjon.Endelig en funksjonell løsning integret med jernbanestasjon.

5.Smalere Droning Eufemias gate.med redusert bredde fra 42 til 31 meter, variert bebyggelse og flere boliger som skaper det mangfold-et som er vanlig i eldre bydeler.

Nye bydelerPlanen inviterer til så stort mangfold at man opnår komplette

bydeler. Med de attraksjoner vi kjenner fra andre etablerte miljøer i Oslo.

6.Større kontorprosjekt for nas-jonal institusjon.Et større volum kan integreres med ny sentralstasjon og nytt jernbanetorg mot Akerselva.

Sjøutsikt fra østlige bydeler.Et rimelig kompromiser er en be-byggelse som har maks 8 etasjer.

7.Strandgaten.Trikk og sykkelvei føres langs stranden i fjordparken og rundt Akershus.

8.Fjordpark.Strandsonen forbir ubebygget til glede og nytte for hele byens befolkning.

Kontakt med resten av byen.Grønland knyttes til fjorden uten barrierer.

Gamlebyen får egen identitet.Historien synliggjøres med lavere bebyggelse tilpasset det historiske gatenettet.

9.Kulturhistorisk museum og Bjørvikaplassen med utsikt til Hovedøya.

10.Middelaldermuseet med “Borgen” restaurert som hovedin-ngang til underjordisk museum i jerbanekulverten.

11.Forlenget vannspeil som synliggjør hele sjøsiden til Gamle Oslo inn til Hovinbekken som gjenåpnes.

12.To siktlinjer fra Grønland. Ubrutt siktlinje fra Tøyenbekken ned til sjøen og fra Platous gate ned til vannspeilet i Middelalder-parken.

13.Ny gamleby.To til fire etasjer trebebyggelse langs middelalderens gatenett.

72

Redaksjonen bak den publikasjonen som du nå leser er imponert over hva våre kolleger har funnet på for sprell siden vi sist deltok i denne debatten. Medie-aktivistene har blitt dyktigere, mens både teknologi og kompetanse har blitt mer tilgjengelig. Fanzinene har blitt glossy. Denne underskogen av den kritiske offentligheten skiller seg fra magasiner som Arkitektur N, men også fra forskningsrap-portene fra Storbypro-grammet, som ellers er supre. (For mer om forskningsrapportene, se tekstboksen sammen med Oddrun Sæter sin definisjon av gentrifisering i første seksjon). Her er et lite utvalg av godbiter vi har sanker fra den kritiske underskogen.

Den delte byen Denne vesle flisa av ei bok er rykende fersk. På en lettlest måte forteller den om to jenter, som er oppvokst i hver sin bydel

på hver sin side av Oslo – og beskriver levende hva slags framtidsutsikter de to jentene har, basert på tørre fakta og iskald sannsynlighetsberegning fra Statistisk sentralbyrå. Mange vil nok som meg bli overrasket over hvor markante forskjellene i levekår fortsatt er mellom bydelene i Oslo. «Pappaen til Linnea håper å følge ungene sine så lenge som mulig, slik også faren til Liva ønsker det, men pap-pen til Linnea har en for-ventet levealder på 75,5 år. Liva kan regne med å ha faren sin i seks og et halvt år lenger [....] Levealder er et av de mest pålitelige

Medie-aktivisme

Det finnes etter hvert en levende flora av selvbygde debattfora om Oslos byutvikling. Fler av disse omhandler frisoner og grønne lunger, og de har tildels også et skarpt sosio-økonomisk blikk.

Helge_Hiram_Jensen Helge_Hiram_Jensen Helge_Hiram_Jensen Helge_Hiram_Jensen Helge_Hiram_Jensen

målene på levekår». Boka er ikke teoretisk, og godt er det, men her assosierer jeg til begrepet «struk-turell vold», som blir ekstra tydelig i sosial-ep-idemiologiske studier av sammenhengen mellom sosio-økonomiske forhold og helseproblemer, i dette tilfellet dødelighet. Jeg syns denne boka er forskningsformidling på sitt beste. Kriznik, Heidi Marie 2015: Den delte byen. Oslo: Mani-fest forlag.

Tidsskriftet Pollen Eriksen / Skajaa arkitekter er gode støttespillere for Hauskvartalet. De skriver kronikker, lager tegneseri-er og redigerer tidsskrift, i tillegg til å prosjektere arkitektur i mer snever forstand. De fortsetter tradisjonen fra de grønne arkitektene på 70- og 80-tallet, men bærer med seg gløden inn i et nytt faglig landskap, der design er blitt en tverrfaglig virksomhet, som kan


73

krysse 3-dimensjonale og 2-dimensjonale uttrykk, og lage både gjenstander (som et tidsskrift) og interaksjoner (som en opplysningskampanje). Tidsskriftet Pollen veksler sømløst mellom estetisk uttrykk og kritisk innhold, som går opp i en kunst-nerisk enhet.

Pollen nr. 1, 2011, «Åpne hus»; Pollen nr. 2, 2012, «Bofellesskap»; http://www.eriksenskajaa.no/ Tidsskriftet Bytopia Bytopia har fått til en slagkraftig modell, fordi de har tatt spranget over til digitale medier, og lander stødig på den andre siden. Dette tidsskriftet er tilgjengelig for alle som har internett-tilgang, og nettsiden er både lett å bruke og estetisk tiltalende å se på, noe som er to sider av samme sak når man skal lese lengre artikler. Redaksjonen har solid erfaring fra bla. Adbusters-magasinet Vreng. Pennen er skarp og den kritiske brodden er spiss. Dette er den typen redaksjonelt innhold som det er stort behov for,

mens mulighetene for inntekter fra reklame og salg er desto mindre. Der-for passer det bra at Fritt Ord og Kulturrådet har vært med å sponse kalaset, sammen med frivillig inn-sats, luft og kjærlighet. Bytopia nr. 0, 2013, «En annen by er mulig»; Byto-pia, nr. 1, 2013, «Boligpoli-tikk»; Bytopia, nr. 2, 2014: «Omstilling»; Bytopia, nr. 3, 2015: «Opprør»; http://bytopia.no

Tidsskriftet Kontur Kontur er (var) et samfunnskritisk kultur-tidsskrift, som har utgitt 15 numre fra 2001 til 2015, delvis i samarbeid med ulike forlag, samt en utstillingskatalog for IKM og tre numre av det elektroniske debattmediet KonturDebatt. Under-tegnede var selv med på å redigere to utgaver om

sosiale og økologiske sider ved byutvikling. Kontur nr. 7/8 var delvis sponset av Norske arkitekters landsforbund, og ble brukt både som under-visningsmateriell ved Bergen arkitektskole, og som kampanjemateriale for Hauskvartalet og Svartlamon. Kontur nr. 14 dreide seg om visjoner for utviklingen av Oslo, og var delvis sponset av Fritt Ord og var et samarbeid med kunster-aksjonen Atelieraksjonen og aks-jons-kunstnerne Over-levelsesstrategene. Som et rockeband har deler av (red)aksjonsgruppa reunion i utformingen av blekka du nå leser.

Kontur nr. 7/8, 2003 «Samfunnsbyggverket» og «Økologi - dialog og plan»; Kontur nr. 14, 2008, «Hva slags by ønsker vi oss?»

74

Okkupasjoner i Oslo 1969-2011. Tegning: Eriksen / Skajaa arkitekter MNAL (fra tidsskrifet Pollen nr. 1).

76

ROMSÅS

Graffitti i Romsås av Jame One / Espen Sørli.

78

Panorama over Hauskvartalet, april 2007. Foto: Helge Hiram Jensen.

HAUS-KVARtALET – EN OASE FOR BY- ØKOLOGI?


Har du gått nedover Hausmannsgate, har du garantert sett et merkelig fargerikt eventyrslott. Det er satt sammen av betongstrukturer og brakkerigger, avleiret gjennom flere tiår med tilfeldigheter, alt dekorert med veggmalerier og graffiti. På toppen rager bærekonstruksjonen for en gammel heisekran, malt i glade farger. Foran porten står en UFO parkert, på den tomme Sirkustomta.

Dette og de tre påføl-gende bidragene handler om Haus- kvartalet. På samme måte som økogårder har sine forsøksfelt for bærekraftig matpro-duksjon er Hauskvar-talet et forsøksfelt for byøkologisk boformer og kulturproduksjon.

Hausmannsgate 34 rommer Kulturhuset Hausmania, den mest kjente delen av kvartal-et. De har leid lokaler fra kommunen i dette kvartalet helt siden

1999. Kulturhuset var blant de tidligste kulturnæringene i området, og har fulgt bydelsens utvikling fra forfallen bakevje til et livlig område med både mathall og medie-utdanning. For å fremme sin visjon om økologisk, økonomisk og sosial bærekraft, har kulturhuset kombin-ert eksempelets makt med aktiv lobbyvirk-somhet. Gode allierte har huset funnet i Norske arkitekter for

bærekraftig utvikling, Norges miljø- og biovitenskapelige uni-versitet, Gaiaarkitek-tene Eriksen Skajaa artikekter og personer i Kulturdepartementet. Kulturhuset holder hus i en labyrint av tidligere industribygg som ble stablet det ene oppå det andre, tilsynelatende helt uten plan. Inn-gangen til kvartalet er porten bak den tomme tomta Hausmannsgate 28, der huset har planer om å bygge sirkushall.

79

Panorama over Hauskvartalet, april 2007. Foto: Helge Hiram Jensen.


Hvis man greier å finne veien gjennom laby-rinten kommer man ut i kulturhusets bakhage, Brenneriveien 1, på den andre siden av kvar-talet.

Hausmannsgate 40 rommer bofellesskapet Vestbredden Vel Vel. De har valgt en annen taktikk enn naboene i kulturhuset, og er okk-upanter i den tidligere forfalne bygården, som gjerne kalles H40. Til å begynne med var gården privateid. Men i 2004 ble denne overtatt av kommunen, som fra før allerede eide bygningsmassen i nab-olaget, der kulturhuset holder til. Siden da har okkupantene i bofellesskapet, sam-

men med leietakerne i kulturhuset ved siden av, forhandlet med Oslo kommune om å formalisere leieforhol-det for bofellesskapet. Bofellesskapet har vart lenge nok i bygget til at flere barn har vokst opp her. I løpet av den tiden har beboerne lagt ned en betydelig dugnadsinnsats for å rehabilitere bygget, og har etter eget utsagn reddet eiendommen fra å bli ødelagt av forfall. Bakgården til H 40 har en dør som leder rett inn til en av de mange gårsdsplassene til kulturhuset. Porten åpnes ofte, kanskje for å forhandle om en felles politisk strategi mellom beboere og kulturutø-

vere, og ofte for å holde spleiselag i den en ene eller den andre bak-gården

Hausmannsgate 42 er for øyeblikket gjen-murt og plombert. Her fantes et annet kollektiv av husokkupanter, som rett og slett gikk under navnet H42, en forkor-telse av addressen til bygården. Mens kul-turhuset rett opp i gata får leie av kommunen, og beboerne i Vestbred-den blir tolerert, fikk okkupantene i H42 en mindre heldig skjebne. Etter at kommunen hadde kommet på kant med beboerne, ble de rett og slett kastet ut. Nå står huset tomt og kaldt og venter på nye beboere som kan fyre

80


opp og holde det ved like.

Til tross for ulike valg av taktikk og strategi har brukere og beboere i de ulike delene av kvartalet samlet seg om en felles byøkologisk visjon. Denne er på mange måter adoptert fra den opprinnlige visjonen om Fjordbyen, som ble lansert av Oslo Venstre rundt årtusenskiftet. Denne visjonen mistet mye av sitt innhold da den ble overtatt av Oslo Høyre, og folka rundt Erling Lae samtidig mistet makten der i gården. Om denne saken intervjuet jeg Chris Butters fra Norske Arkitekter for Bærekraftig Utvikling, engang i 2003. Han uttrykte en viss sorg over at planene ikke lengre inkluderte rom for den sosiale dimen-sjonen ved bærekraft. I den opprinnelige visjonen skulle et eget område i Bjørvi-ka-område settes av til sosiale eksperimenter. Bærekraft handler ikke (bare) om å tilpasse seg klimaendringene slik at

de rike kan fortsette å bli rikere – og ihvertfall ikke på en måte som innebærer at de fattige fortsatt blir fattigere. Bærekraft handler om å skape et samfunn med mindre kamp om knappe ressurser, mindre lidelse, mindre sosiale problemer, og mindre gnisninger og konflikt. Derfor har begrepet bærekraft tre dimensjoner: økologisk, økonomisk og sosialt. I skrivende stund er Hauskvartalet igjen ute i hardt vær. Det er uvisst om det nyvalgte byrådet med Arbeider-partiet, SV og MDG vil holde fast på sin gamle plan om å leie ut kvartalet til sosial-økol-ogiske formål – eller om de heller vil selge eiendommene for en kortsiktig profitt. Hva betyr dette for grønn politikk i Oslo? Er maktens pris at man må sette partiprogram-met på båten? Er det politisk mulig å forene det som er økologisk nødvendig med det som er økonomisk realistisk?

Siste nytt av Ole Pedersen

Etter valget trakk byråd for byutvikling Hanna Marcussen byrådssaken om salg av Hauskvartalet tilbake. Det ble mottatt med stor glede da man trodde at byrådet ville bruke muligheten til å realisere byrådserklæringens punkt om å: “Etablere nye og nåværende økologiske boligprosjekter, med tanke på nye byggemetoder, teknologier og boligformer.” Skuffelsen var tilsvarende stor da Marcussen etter et par uker bare byttet signatur på salgsinnstillingen før hun sendte den tilbake til bystyret. Der ligger saken nå. Vedtaket faller i løpet av vinter/vår 2016. I mellomtiden mobiliseres det for fullt i Hauskvartalet.

#KampenFortsetter

81


Visjon for Brenneriveien 1 og Hausmannsgate 42. Tegning: Eriksen / Skajaa arkitekter MNAL

82

Kulturen presses ut Sjokoladefabrikken var et kunstnerfellesskap med rimelige atelierer og øvingslokaler på Rodeløk-ka. Den ble revet i 2012 til fordel for et leilighetskom-pleks der toroms i dag går for godt over tre mil-lioner kroner. Borgen, et lignende kulturhus i Gam-lebyen rett over Barcode, ble revet for å gi plass til utvidelsen av Follobanen. Selv om kulturhuset var et tyngdepunkt for kulturen i bydelen, ble bevaring ikke vurdert når planene for ny jernbanetrase ble lagt. Kunstnerorganisasjonen og galleriet Unge Kunst-neres Samfund lever en midlertidig tilværelse etter at de tidligere lokalene de-res ble revet for å gi plass til et nytt kontorbygg. De har nå gått sammen med Fotogalleriet, Forbundet Frie Fotografer og 0047 og laget et forprosjekt for samlokalisering. Det internasjonalt anerkjente

Verdensteateret er også husløse etter at lokalene deres måtte vike for nok et leilighetskompleks. Og eksemplene er mange på kulturaktører som blir presset ut av lokalene sine som en direkte følge av press på byutviklingen. Dette henger sammen med presset på bolig-markedet i Oslo. Noe som også rammer kunstne-re og kulturarbeidere særlig hardt. Rapporten «Kunstens autonomi og kunstens økonomi» fra januar 2015 viste hvordan kunstnere har en faktisk negativ lønnsutvikling. Med en byutvikling der produksjons og visning-slokaler for kunst blir presset ut, i kombinasjon med et aksellererende boligmarked, er vi i ferd med å utvikle en by med særdeles dårlige kår for et fritt og uavhengig kunst- og kulturfelt.

Erfaringer fra Haus-Kvartalet

Byutvikling mot gentrifisering Det gjengående mantraet når man snakker om byutvikling i Oslo er at byen er Europas raskest voksende hovedstad. Dette legger et enorm press på arealer i Oslo og vi ser hvordan kulturaktører blir presset ut av en intensiv byutvikling.

Hauskvartalet Dette er en problemstill-ing vi har jobbet kontinu-erlig med i Hauskvartalet. Da boligaksjonen 2000 gikk inn i Hausmanns-gate 40 i 1999 var hele kvartalet tomt og forlatt. Dette banet veien for at en gruppe kunstnere gikk sammen og stiftet kunstnersamvirket Hausmania og fikk en lei-ekontrakt med Statsbygg for Kulturhuset Haus-mania. Boligaktivistene i Hausmannsgate 40 stiftet bo- og arbeidssamvirket Vestbredden Vel Vel som en boligpolitisk press-gruppe. De har siden satt boligpolitikk på dagsor-den med ujevne mellom-rom, samtidig som de har organisert et levende sosialt botilbud.

Hele området rundt Hauskvartalet var på den tiden en mørk og glemt del av byen. Litt lenger nede i bakken lå det som i dag er kjent som Vulkan

Ole_Pedersen Ole_Pedersen Ole_Pedersen Ole_Pedersen Ole_Pedersen


83

Kulturhuset Hausmania har en rekke aktiviteter- her Ny-cirkus.

84

som et mørklagt og brakk fabrikkområde. Utviklin-gen i området har vært massiv siden dengang. Det siste er jo oppgraderingen av Torggata som har gjort at billige frisører, asiatiske matbutikker og kebabsjap-per har måttet vike plass for kjeder som Starbucks og Deli De Luca mellom nyhippe butikker. Mot denne bakgrun-nen har Hausmania og Hauskvartalet stått som en hulltann i en ellers nybleket tannrekke fra Torggata til Vulkan. Denne artikkelen vil ta for seg hvordan en beboer- og brukerstyrt områdeut-vikling har potensiale til å være en reell motkraft til en markedsstyrt gentri-fisering. Artikkelen vil synliggjøre hvordan en slik utvikling er avhengig av at myndigheter og forvaltning spiller på lag. Noe de ikke alltid gjør. Reguleringsplanen S-4387 I 2003 var Kulturhuset Hausmania og Vest-bredden Vel Vel truet da Statsbygg ønsket å selge kvartalet. Etter en massiv kulturell og politisk

kampanje fra kunstnere og boligaktivister kjøpte Oslo Kommune kvartalet. I utgangspunktet var kom-munen kun interessert i Kulturhuset, men Stats-bygg insisterte på å selge kvartalet samlet. I januar 2004 kjøpte kommunen kvartalet fra Statsbygg for kun 12 millioner.

Etter dette var miljøet preget av optimisme og selvtillit. Hausmania tok initiativ til en omreg-ulering av kvartalet og hadde et godt samarbeide med daværende Kul-turbygg som forvaltet eiendommen. Kulturbygg hyrte Frederica Miller fra Gaiaarkitektene som prosjektleder for reguler-ingsarbeidet.

Under ledelse av Frederica Miller ble det avholdt en charrette i 2005. En charrette er et verktøy for medvirkning i planprosesser. Det var en intens uke med møter, verksteder og diskusjon-er. Daværende byråd for byutvikling, Grethe Horntvedt, åpnet charret-ten. Videre deltok plan- og bygningsdirektør Ellen de Vibe, representanter for kommunale etater, ulike fagmiljøer og bygnings-

bransjen, sammen med kulturarbeidere ved Kulturhuset Hausmania og beboere i Hausmanns-gate 40. Asplan Viak sier om denne prosessen i sin rapport «Evaluering av planmedvirkning i Storbyene» (2007) at: «Det er ingen annen med-virkningsprosess som kan vise til så gode resultater.» Charretten resulterte i en reguleringsplan med et høyt ambisjonsnivå for byøkologi i kombinasjon med kultur. Reguleringsplanens formålspragraf sier: «Det avgrensede planom-rådet skal behandles som en helhet hvor målet er å legge til rette for bevaring og utvikling av Hauskvar-talet som et levende lo-kalsamfunn og kulturhus med følgende hovedmål: - Å legge til rette for utviklingen av et byøkol-ogisk kulturkvartal, der utviklingen er basert på LA 21-prinsipper med stor grad av brukermed-virkning. Det skal utar-beides et miljøprogram i samarbeid med “Hausk-



85

Nordens lengs levende veggmaleri/grafitti? Laget av kunstneren Frøya. Hausmanias bakgård.

86

vartalet” og eierne. - Å legge til rette for enkel standard og dermed gunstige rammevilkår for nyetablering av kunstre-laterte virksomheter og bolig.» Reguleringsplanen ble vedtatt av et enstemmig bystyre 18. juni 2008. Om selvtilliten og optimismen rådet etter at kommunen kjøpte kvartalet, ble den ikke mindre nå. Kunstne-re, musikere, kulturarbei-dere og beboere var klare for å utvikle et helhetlig kulturkvartal i samarbeid med Oslo Kommune. Fra medvirkning til utkastelse og forfall Det man ikke visste i et optimistisk kvartal var at byrådet hadde helt andre planer for kvartalet. Mars 2009, under et år etter at reguleringsplanen ble vedtatt av et enstemmig bystyre, sendte daværen-de byråd for byutvikling instruks til Eiendom og byfornyelsesetaten (Eby) om å forberede salg av boligdelen i Hauskvartal-et. Instruksen var unntatt offentligheten. Kunstnere

og beboere i Hauskvartal-et ble ikke informert før desember 2009. Deretter snudde stemningen i kvartalet seg fort.

Beboerne i Haus-mannsgate 42 ble kastet ut i en brutal politiaksjon 11 februar 2010. Etter det har hjørnegården, som er regulert til bevaring, stått som et gjenmurt monument over mislykket boligpolitikk og byut-vikling. Oslo kommune ved Eby brukte brann-sikring som begrunnelse for utkastelsen. I ettertid har det kommet fram at hele aksjonen fikk en prislapp på fem millioner kroner. Et beløp man kunne gjort en betydelig brannsikring for.

Etter dette var det tydelig for alle involverte at Oslo kommune ikke var interessert i å utvikle Hauskvartalet sammen med brukere og beboere. Nytt initiativ I forbindelse med Oslo arkitekturtriennale 2010 ga Arkitektkontoret Eriksen Skajaa AS ut ma-gasinet Pollen. Magasinet tok for seg husokkupanter som aktører i i byutviklin-

gen. Uten at noen av oss var klar over det, var Hauskvartalet viet stor plass i magasinet.

Vi tok derfor kontakt med arkitektene bak magasinet. Vi fant fort ut at vi hadde felles ideer om byøkologi og byutvikling.Vi ba dem derfor om hjelp til å gjenopplive arbeidet med å utvikle Hauskvar-talet i tråd med reguler-ingsplanen.

Vi inviterte deretter til et seminar på Hausmania 10. februar 2012 med tittelen Hauskvartalets framtid. Der la aktører i kvartalet fram sine prosjekter, og arbeidet bak reguleringen ble presen-tert. I tillegg ga både di-rektøren for Eby og Byråd for byutvikling sine tanker om kvartalets framtid.

Deretter gjennomførte vi et par miniverksteder i desember 2012 sammen med Eriksen Skajaa. Dette resulterte i et rammeverk for et forprosjekt som Eriksen Skajaa arkitekter brukte som grunnlag for en forprosjektsøknad til Husbanken.

Søknaden ble innvilget og gjennom hele 2014 jobbet vi med forprosjek-tet med verksteder hos


87

Eriksen Skajaa. I avslut-tende fase av forprosjektet fikk vi beskjed om at Eby var klare til å realisere salgsinstruksen de hadde hatt liggende i skuffen siden 2009. Timingen opplevdes svært nedslående. Vi var så godt som klare til å presentere et ambisiøst og gjennomarbeidet prosjekt for Hauskvartalet, som tok intensjon bak og formål i reguleringen på alvor. Det var et faglig godt prosjekt som ville tilføre nærom-rådet og byen kvaliteter som mangler i den øvrige byutviklingen. Så ble eiendommene lagt ut for salg på det åpne markedet rett før vi var klare til å presentere det. Et bud og et besynderlig partnerskap Hausmania hadde dialog med eiendomsselskapet Anthon B. Nilsen Eien-dom AS (ABNE) gjennom foreningen Kulturmarked Brenneriveien. Etter å ha gått noen runder på Hausmanias allmøter og i styret, valgte Hausmania å forhandle med ABNE om å legge inn et bud sammen. Dette resulterte

i en avtale med følgende hovedpunkter. •Det var en forutsetning for budet at Vestbredden Vel Vel og Oslo kommune kom til enighet om fram-tiden til Hausmannsgate 40. •ABNE skulle overta Hausmannsgate 28 – 32, eiendommen som ligger mellom Hausmania og Elvebakken skole, også kalt Sirkustomta. Denne skulle de betale markedspris for som var beregnet til 20 millioner. Her skulle ABNE utvikle flerbrukshall, kulturhus, kulturnæring eller kul-turutdanning i tråd med reguleringsplanen og med rådgivning fra Hausma-nia. •En ideell og non profit boligstiftelse skulle eta-bleres for å overta, utvikle og drifte Hausmannsgate 42 og Brenneriveien 1. ABNE skulle ikke ha noen interesser i boligstiftelsen. •ABNE skulle overføre halve kjøpesummen for sirkustomta til boligstif-telsen og halve kjøpe-summen skulle gå til Oslo kommune som vederlag for eiendommene samlet.

Det førte også til betydelig splid i Hauskvartalet. Vestbredden Vel Vel var ikke interessert i å inngå en avtale med en komer-siell eiendomsutvikler, og ga tydelig uttrykk for at de var skuffet over at Haus-mania var villig til å gjøre det. Samarbeidet var også kontroversielt internt på Hausmania. Likvel valgte både allmøtet og styret å stille seg bak avtalen. 2 mars 2015 leverte Hausmania sammen med ABNE et bud på eiendom-mene i Hauskvartalet. Budet fikk stor op-pmerksomhet i media. Forprosjektet som budet var basert på ble møtt med stor entusiasme i fagmiljøene. Vestbredden Vel Vel leverte et inn-byggerinitiativ der de ba om at Hausmannsgate 40 skulle trekkes ut av salget. Hausmania og ABNE presset på sin side på for at Oslo Kommune skulle gå i dialog med Vestbred-den Vel Vel.

Da det ble klart at kommunen ikke var villig til dialog med Vestbred-den Vel Vel presenterte Hausmania og ABNE tre forslag til hvordan kommunen kunne la


88

Hausmannsgate 40 forbli i kommunalt eie. Partene foreslo at kommunen enten måtte følge opp in-nbyggerinitiativet, avlyse salget for å initiere en reell medvirkningsprosess i henhold til reguleringen, eller la kjøper tilbakeføre Hausmannsgate 40 til Oslo kommune umiddel-bart etter avhending.

Eby sa i prospektet at formålet for salget var å realisere reguleringen. Hausmania og ABNE påpekte at reguleringen krever en stor grad av medvirkning. Og at et salg mot beboernes vilje ville gjøre dette vanskelig, om ikke umulig, å realisere denne. Som svar på at Hausmania og ABNE ønsket å ta Vestbredden Vel Vel på alvor som en framtidig partner i en medvirkningsprosess, val-gte Eby å avvise budet i sin helhet. Budet ble derfor aldri realitetsbehandlet. Stauts Den vinnende budgiveren var til slutt Urbanium eiendom. Den må godk-jennes av bystyret før Oslo kommune kan signere den. Avtroppende byråd

Guri Melbye signerte byrådssaken om salget på vegne av daværende Byråd for byutvikling Bård Folke Fredriksen, og sendte den til bystyret med forslag om positivt vedtak, som en av de siste sakene fra avtroppende byråd før valget.

Etter valget valgte det nye byrådet å trekke byrådssaken tilbake. I skrivende stund ligger kontrakten med Urbani-um eiendom på pulten til byråd for finans. Det betyr ikke at salget er avlyst, men at byrådet foreløpig ikke har bestemt hvordan de skal ta saken videre. Forhåpentligvis kan dette være begynnelsen på en prosess som er forankret i reguleringen og som tar den politiske intensjonen om byøkologi og bruker-medvirkning på alvor.

Denne historien viser hvordan det i Hauskvar-talet er lagt grunnlag for å utvikle en liten del av byen på andre premisser enn en markedsdrevet gentrifiser-ing. Vår erfaring er at det kreves tre elementer for å få dette til. Det første er at beboere og brukere av et område ønsker det, og jobber sammen med faglig

kompetanse for å få det til. Det andre er at man organiserer det utenom markedet slik at utviklin-gen ikke automatisk fører til press på prisene. Det tredje er at det offentlige må tilrettelegge og med-virke på en positiv måte. Siden reguleringen ble vedtatt og fram til nå har dette siste og avgjørende elementet manglet. Så får vi håpe at dette endrer seg i den framtidige utvklingen. Da kan for-tellingen om utviklingen av Hauskvartalet gå fra kamp mot gentrifisering, til en fortelling om kvalitet og medvirkning unntatt markedskreftenes pris-drivende logikk.


Du finner siste nytt om Hauskvartalet sammen med artiklen:HAUSKVARTALET – EN OASE FOR BYØKOLOGI?

89


90

Siden Oslo kommune kjøpte Hauskvartalet i 2004 har foreningen Vest-bredden Vell Vel, sammen med Hausmania,[1] vært i forhandlinger med kom-munen, med intensjon om å formalisere boforholdet. Det har hele tiden vært en forutsetning at kvartalet skulle omreguleres med vekt på bolig, kultur og næring, og at dette skal skje med vekt på bruker-medvirkning, byøkologi og bærekraft.

Det kom derfor som en ubehagelig overraskelse da byråd Merete Agerbak Jensen, i oktober 2007, hevdet at okkupantene i Hausmannsgate kommer til å kastes ut. At dette

budskapet ble overlevert via pressen er et grelt brudd på forhandlingens etikette. Vi har slitt hardt for å gjøre huset beboelig og vi har ingen intens-joner om å flytte frivillig. Hvordan kan vi identi-fisere oss med et samfunn som ikke vil huse oss? Årene har gått Nå bor det 12-15 men-nesker og 4 katter her på Vestbredden. Vann- og avløpssystemet har blitt rehabilitert og det elektriske anlegget samt brannvarslingsanlegg er nylig oppgradert. En del av bygningen var særdeles fuktskadd og soppbefengt.

Vestbred-den velforening i Hausmans-gate 40

4. september 1999 besatte en gruppe boligløse, i regi av Boli-gaksjonen, den tomme bygården Hausmannsgate 40. H40 og kvartalet rundt hadde stått tomt i en årrekke og ble okkupert for å sette sosial boligpolitikk på dagsorden.

Bygården var i 1999 eid av Statsbygg, som i en årrekke hadde latt hele kvartalet stå tomt og forfalle. Store mengder søppel og sprøyter gav bygningen et sterkt preg av forslumming. Noen av leilighetene var også ubeboelige grunnet råte og sopp. Nå, åtte år senere gir Hausmannsgate 40 et helt annet inntrykk. Selv om bygården stadig er under oppussing, har beboerne gjennom egen-innsats og dugnad hevet standarden betraktelig.

Ved å fjerne stubbloftsleire og legge nytt gulv ser vi ut til å ha fått bukt også med dette problemet. I tillegg hadde en del av grunnmuren blitt vasket vekk, med den følge at det sør-østre hjørnet var i ferd med å kollapse. Faktum er at dersom vi ikke hadde utbedret skadene og stop-pet tilsiget av vann, hadde hele sulamitten deiset i bakken innen et halvt år. Vi har også planer om å legge ny papp på taket i løpet av de nærmeste årene. Samtidig vil vi komme til å erstatte en takstol som var fullstendig oppspist av råte. Inntil videre har vi kompensert for manglede bæreevne og lagt nytt tak på den skadde delen. I Juli 2003 fikk vi brannvesenet på nakken og har siden vært nødt til å sette bygården

Eddie_Rørvig Eddie_Rørvig Eddie_Rørvig Eddie_Rørvig Eddie_Rørvig

[1] Kulturhuset Hausmania har addresse Hausmannsgate 34. De er nærmeste nabo til Hausmannsgate 40 og dermed til velforeningen Vestbredden Vell Vel. Ved siden av der igjen ligger Hausmannsgate 42, som for en periode huset okkupasjonen H42. Sistnevnte bygget er nå murt igjen og malt over, og står derfor inntil videre som en skulptur og et monument over den tradisjonelle bebyggelsens endelikt. Red. anm.

Eddie_Rørvig Eddie_Rørvig Eddie_Rørvig Eddie_Rørvig Eddie_Rørvig

91

i forskriftsmessig stand med branndører og doble gipsvegger. Ettersom vi ikke er enkle å flytte på, har kommunen også spandert et brannvarsling-sanlegg etter påtrykk fra brann- og redningsetaten. Vi har fått naboer Kulturhuset Hausmania har vært leietakere i Haus-mannsgate 34 de siste årene. Gjennom en hårrei-sende husmannskontrakt har Statsbygg forsøkt å skyve ansvaret for statlig eiendomsforvaltning over på drømmende kunstnere. Kunstnerne på sin side har visjoner om et åpent og levende kultursenter langs Akerselvas vestre bredd, et alternativ til det «kulturhuset» som nå skal bygges i Bjørvika. Ildsje-lene på Hausmania ønsker å skape en kunstnerisk smeltedigel hvor skaper-glede og entusiasme er viktigere enn startkapital.9. oktober 2005 ble også Hausmannsgate 42 okk-upert av boligtrengende, mange av disse etter Mor Go’hjerta-okkupasjonen. H42 ble ganske snart tømt av politiet, og like kvikt re-okkupert. Siden det har

ny-okkupantene fått holde til på hjørnegården i fred og ro. Det har hele tiden vært en forutsetning att beboerne i H42 skal være en likeverdig part i even-tuelle forhandlinger med eierne av Hauskvartalet, på lik linje med Vestbred-den og Hausmania. Mørke skyer I 2003 ble imidlertid Statsbygg pålagt å selge hele kvartalet til høyst-bydende. Om dette var for å betale Victor D. Normans pianotimer er ukjent. Det som er sikkert er at statsråd Norman som leder av Arbeids- og administrasjondeparte-mentet og dermed også Statsbygg, kunne gjort mye for å lette situasjonen for oss som har blåst liv i Hausmannskvartalet. En anbefaling fra statsråden om å ta i bruk unntaks-regelen i «Avhendingsin-struksen», hvilket ville kunne åpnet for rettet salg til under markedspris eller gave, ville vært en solid støtteerklæring. Men «kjipe-Victor» syntes ikke å inneha noen form for sosial-politisk bevissthet, han presiserte derimot at

rettet salg ikke kom på tale.

Gribbene Kvartalet vårt er en potensiell perle midt i Oslo sentrum, knapt et brosteinskast fra Aker-selva. Det tok da heller ikke lang tid før kvartalet så ut til å bli solgt til Aspe-lin-Ramm & co. Deler av opposisjonen på Rådhuset har tradisjonelt vist en del forståelse for boligprob-lematikken i hovedstaden. Dessverre har Høyre, FrP og KrF lenge fremstått som en konstant borgerlig forstoppelse. Nå ser det ut til at de kristne har fattet at kunst og kultur selger. Før jul vedtok bystyret at Oslo kommune aktet å legge inn bud, i den hensikt å redde kulturtil-budet på Hausmania. Mye usikkerhet var knyttet til tyngden bak vedtaket, om flertallet på rådhuset virkelig ønsket å gjen-nomføre et kjøp. Men enn så lenge har kommunen holdt ord i denne saken og kjøpte i mai 2004 kvartalet for den nette sum av 12 millioner.

92

Beboerne deler også kjøkken, vaskerom, verksted mm., noe som gjør det både miljøvennlig og sosialt.

Hausmansgate 40 har vært okkupert siden 4. september 1999. Bygget huser 12-15 mennesker og noen katter, en scene og et gjesterom for tilreisende kulturarbeidere fra hele Europa. Huset annses for å være særdeles viktig for Oslo som det eneste av sitt slag i Norden. Bygget har vært forsøkt solgt en rekke ganger og er nå igjen ute i hardt vær.

Hausmans-gate 40fotoserieavanitahillestad

100

Men å følge opp med-virkningen når løyvene foreligger ser ut til å være en annen sak. Grunnen kan være at Oslos skjebne de siste atten årene i stadig større grad har blitt overlatt til eiendomsut-viklerne selv – uten noen form politisk styring. Utviklerne fokuserer naturlig nok mest på den økonomiske siden av bærekraften, mens den miljømessige brukes som alibi og den sosiale går rett på dynga – og med den medvirkningen.

Historien om Borgen er et eksempel – av mange – på medvirkningens trau-rige skjebne i byutviklin-gen i Oslo.

Bygget ble reist i 1916 av Jernbaneverket. Tusen kvadratmeter grunnflate ganger tre for avising av

damplokomotiver samt verkstedsdrift – midt i Bjørvika, det som den gang var Oslos travleste industriområde. På fem-titallet ble bygget utvidet med to nye etasjer, og på taket: den lysende neon-reklamen for Aftenposten, som raskt ble et av Oslos landemerker for tilrei-sende. Da norsk industri sent på åttitallet gikk ned for telling, leide NSB ut byggets femtusen kvadrat til kunst- og kulturpro-duksjon, som nettopp har behov for denne type røffe, og derfor også rimelige lokaler. På kort tid var bygget omskapt til en selvdreven inkubator for en rekke forskjellige aktiviteter. Sentrumsnært, men likevel utkant, for forlatte industrihavner er ødeland, og slik fungerte

Raiders of the Lost Cause – eller kampen for Borgen i byen

På nordsiden av Middelalderparken i Oslo ruvet en «borg». Nå er den jevnet med jorden. For alle uten tilknytning er det umulig å vite at den engang fantes. Slik er det med byer. Noe bygges. Noe rives. Transformasjon er grunnprinsippet. Å leve i en by fordrer aksept for dette. Men hvem har mandat til å ta avgjørelsene, og på hvilke premisser?

Medvirkning og bærekraft har de siste årene vært fremmet som viktige prinsipper for vellykket byutvikling, i den grad at det har ført til inflasjon i ordene. Som mantraer pryder de enhver byvisjon – politisk eller glanset «eiendomsutviklersk». Greier man i tillegg å presse inn mangfold og miljø i søknaden om deltakelse i utviklin-gen, ligger verden åpen.

det i tjue år. I løpet av den tiden har Borgen huset mange hundre band, et par hundre kunstnere, pluss noen titalls spesial-håndverkere. Men som-meren 2013, da utbyggin-gen av den nye Fjordbyen virkelig var kommet i siget som Oslos største politisk planlagte bytransformas-jon siden Kvadraturen, ble Borgen jevnet med jorden. Grunnene var vikarieren-de. På et tidlig tidspunkt var det etter politikernes syn større og viktigere kulturelle institusjoner som var tiltenkt denne plasseringen i Oslos storstilte utvidelse. Da de ikke kom, ble Follobanens nye sportrasé den tvingen-de grunnen. Etter sigende var den umulig å bygge uten å sneie to meter inn på Borgens bygning-

Kristin_von_Hirsch Kristin_von_Hirsch Kristin_von_Hirsch Kristin_von_Hirsch Kristin_von_Hirsch


101

Borgen, foto: Kristin von Hirsch.


102

som ble innhentet som protest mot byggingen av Barcode, og som av Plan og Bygningsetaten ble lovpriset som fantastisk engasjement fra byens borgere, men likevel ikke lyttet til.

Hva gjør slike forhold for mulighetene til med-virkning?

Vi var ti år for sent ute. Borgens brukere hadde også vært for sent på. Hei-di Bergsli sier i tidsskriftet Billedkunst september 2010 :

Etter planen skal bygget rives, så langt uten pro-tester. Er Oslos kunstnere for vant til en rastløs ferd gjennom byen til å stå imot? For dersom Borgen rives uten utvikling av nye produksjonssteder, inngår kunsten kun i en konsum-strategi uten hensyn til at den krever sin arbeidspro-sess.

Kunst- og kulturproduks-jonens kår i en by er et kapittel for seg. Flere av Borgens brukere forsøkte å sette fokus på problem-stillingen opp mot den endelige utflytningsdatoen

regionens beboere. … Et bredt folkelig engasjement, samt å sikre offentlighet og åpenhet rundt vedtakene om utviklingen av Fjord-byen, er et viktig prinsipp. (Utdrag fra Fjordbyplanen 2008, side 7) Hvorfor var det ingen som hadde sett verdien i Borgen? Hvorfor hadde ingen ropt høyt?

Arkitetkt Julie Sjøwall Oftedal forsøkte seg på en forklaring i Dagsavisen i mars 2012: «Det spesi-elle med byutvikling av havneområder er at byens innbyggere ikke har noe eierforhold til dem på forhånd. Folk har ingen fornemmelse av stedenes beliggenhet og utstrekning før bygningene begynner å ta form, og da er det for sent.» Det er sant. I tillegg er det vanskelig for lekfolk å forholde seg til 250 siders byråkratisk ut-formete reguleringsplaner som krever at man, som borger, på eget initiativ setter seg inn i saken og responderer på linje med proffene. I samme åndedrag er det kanskje også på sin plass å nevne de 35.000 underskriftene

smasse. I tillegg stengte bygget for Riksantikvarens etterlengtede siktlinjer fra Ladegården mot Akershus festning.

At Borgen i seg selv hadde en naturlig fore-komst av nettopp den type kulturproduksjon som den nye fjordbyen manglet og etterspurte, – det vil si alle dem som velger å skape og være del av den underskogen av smått og stort, stilrent og skran-glete som må til for at et rikt kulturliv (Much og Opera inkludert) skal slå rot og blomstre, var det ingen som så ut til å tenke på. Fjordbyen skal vital-isere, skape stolthet og tilhørighet, samt sikre allmennheten tilgang til ‘herlighetsverdiene’ ved vannet. Samtidig skal Fjordbyen være åpen for framtidige livsstiler og det uventede. For å lykkes må det skapes en bred forståelse av Fjordbyen som et byutviklingsprosjekt med et boligtilbud og andre aktiviteter egnet for alle befolkningsgrupper. Fjord-byen må få et helhetsgrep som sikrer økt livskvalitet for flest mulig av byens og


103




104

Borgens sak. Vi håpet på lokaldemokratiets gjenn-omslagskraft og jublet da et enstemmig bydelsutvalg gikk for begge alternativer, og da vi like etter forstod at politikerne i rådhuset ofte velger å overhøre sine respektive lokalpolitikere sank engasjementet pro-porsjonalt. For hvordan nå frem hvis ikke rådhusets politikere engang hører på sine egne?

På et seminar i nettopp Oslo Rådhus våren 2013, arrangert av TAB (tverrfaglig arena for byutvikling) og BUK (byutviklingskomiteen i rådhuset) med tittel Ret-ten til byen, presenterte NIBR en forskningsrap-port – “Makt og demokra-ti i byutvikling”. Et av temaene var medvirkning. Funnene var entydige. Lekfolk med ønske om å engasjere seg i og påvirke fremtidsplanene for byene de bor i blir motløse og gir opp fordi de finner proses-sene ugjennomtrengelige og fremmedgjørende. De blir rett og slett ikke hørt.

Når det gjelder spørsmålet om midler-tidighet og kunst- og kulturproduksjonens funksjon i det levende by-

det nye Bjørvika, som et permanent rom for kunst og kultur, som represen-tant for mangfold, og som bindeledd mellom det nye Bjørvika og byen bak. Bygget i seg selv hadde også industrihistorisk og arkitektonisk verdi i et område der lagene av middelalder, industri og teknologi hadde de beste forutsetninger for å ek-sistere side om side og på den måten også speile det menneskelige mangfoldet denne byutvidelsen var ment som. Som en plan B kjørte vi strategien om midlertidig bruk av bygningsmasse frem til en eventuell byggestart av Follobanen, nedfelt i KOP (Bjørvikas eget kulturop-pfølgingsprogram).

Vi arrangerte åpen dag og visjonsdag, lagde blogg for åpen informasjonsflyt og underskriftskampanje der 1700 signaturer for bevaring av Borgen ble innhentet. Også utallige brev ble skrevet, til PBE, Jernbaneverket, Riksan-tikvaren, kulturministeren med fler. I tillegg aktiv de-battvirksomhet i mediene samt obligatoriske møter i Gamle Oslo bydelsutvalg og Oslo rådhus for å tale

i september 2012, men de ble ikke hørt. Aksjons-gruppa Borgen Brenner forsøkte seg på en videre vinkling:

Gruppa ble dannet sommeren 2012 etter et såkalt folkemøte der Fol-lobanens trasé igjennom Gamlebyen var tema. Arrangør: Jernbaneverket. Kun en håndfull innbyg-gere dukket opp. Grunn: Ingen hadde tatt seg bryet med å annonsere møtet på annet vis enn igjen-nom den obligatoriske kunngjøringen i avisene. Folkemøte? Medvirkning? På hvilket plan? Og hvor-for så sent?

Det viste seg å være et informasjonsmøte. Borgen skulle rives og huset tømmes selv om søknad om rivning ennå ikke var innvilget. At søknaden ikke var innvilget gjorde utslaget. Vi bestemte oss for å gjøre et forsøk, bruke våre rettigheter som borg-ere i et demokrati.

Vi valgte vi å rette søkelyset mot Borgens eksistensberettigelse som en viktig del av det mang-foldet som ble vektlagt i fjordbyplanen, og tok utgangspunkt i en visjon om Borgen som del av


105

Aksjonsgruppa Borgen Brenner var en flatt sammensatt gruppe med engasjerte byborgere som jobbet for én sak: Bevaring av Borgen i Gamlebyen som et utadrettet og levende kulturhus i fremtidens Bjørvika. Kjernegruppen (alfabetisk på fornavn): Christian Gauss, Ernst Roger Aslaksen, Henrik E. Nielsen, Håvve Fjell, Ingeborg Apall-Olsen, Karoline Birkeli, Kristin von Hirsch, Marcus Thomassen, Pål Johnsen, Sophie Irgens, Øystein Øyhus.

Etter at aksjonsgruppa Borgen Brenner hadde gitt opp, ble lokalene til det tidligere kulturhuset Borgen okkupert av aktivister fra Boligaksjonen, som holdt fortet fram til det ble revet.

rommet, lar jeg Bård Folke Fredriksen, Oslos byråd for byutvikling fra 2009 til 2015, selv føre ordet. Den type aktivitet som Borgens brukere represen-terer, kan være ønsket som strategisk bruk i form av midlertidighet for modning av et område frem til det transformeres. Et dilemma man har er at midlertidig bruk har en tendens til å feste seg. Likevel tror jeg at vi skal oppmuntre mer til midlertidig bruk, men da under den forutsetning at den opphører den dagen den nye bruken starter. (Byutviklingskomitéen, Oslo Rådhus 10. okt. 2012.) Vi former våre landskap, de preger våre ansikt-strekk. I 2015 fikk Oslo rød-grønt styre etter atten år med blått. Kan vi håpe på en bevisstgjøring?


106

For å kunne bidra med en alternativ løsning, og for å bekjempe sosial-økon-omisk ekskludering, har Enga øko-bokollektiv begjært frigivelse av en fullstendig oversikt over Oslo Kommunes ledige og tilgjengelige eien-domsmasse. Dessverre registreres det manglende kommunalt oversikt over denne sak.

I en nylig undersøkelse kom det fram at 1 av 6 Os-lo-borgere god kan tenke seg å flytte ut av byen og i stedet bo billig og sunt på landet om de får tilbud et koselig småbruk. På kort sikt kan det bidra til litt stagnasjon, men på lang sikt kan det være en positiv samfunnsutvikling i samsvar med byens økologiske bæreevne. Oslos påvirkning på det globale miljøet kan enkelt reduseres, og ville være et vesentlig bidrag til Oslo Kommunes håndtering av utfordringer og arbeidet med byøkologiske tiltak. Med vår helhetsorienter-

te løsning ønsker Enga øko-bokollektiv å legge til rette for en generell handlingsplan som registrerer alle tomme, bruktbare eiendommer i Norge (nesten halve Norge står tomt) som kan gjøres tilgjengelig for tilbud ved behov, for å dekke nødvendig beredskap og fremme like muligheter til alle. Det kan lett dekke be-hovet til Oslos utvandrere, Norges innvandrere, nybegynnende ungdom, nybyggende bønder og akutt bostedsløse (pga. ras, flom, brann, etc.). Et slikt register burde være en selvfølge for ansvarlige myndigheter, som et essensielt verktøy for håndtering av boligkriser og opprettholdelse av troverdig beredskap.

Et forslag for Oslos Byøkologi

Rask urbanisering har blitt den største utfordringen for verdens utvikling, og er ikke bærekraftig på lang sikt. Befolkningsvekst skaper behov for boliger. Oslos befolkningsvekst og boligmangel har vært de størst utfordringene (og inntektskildene) for Oslo Kommunes byutvikling.

Stijn_de_Gussem&Enga_øko-bokollektiv Stijn_de_Gussem&Enga_øko-bokollektiv Stijn_de_Gussem&Enga_øko-bokollektiv Stijn_de_Gussem&Enga_øko-bokollektiv

Enga øko-bokollektiv er det seneste tiltaket fra en gruppe husokkupanter som bygger opp praktisk kunnskap om framtidsrettet levesett gjennom å okkupere brakkland og dyrke opp forsøksfelt. Slik driver gruppen med økologisk kompetanseutvikling gjennom kompetanseoverføring mellom en rekke midlertidige autonome soner. Gruppen har tidligere holdt hus i gamle Skar militærleir i Maridalen, og har nå begynt å dyrke opp brakkland på husmannsplassen Enga i Østmarka.

Stijn_de_Gussem&Enga_øko-bokollektiv Stijn_de_Gussem&Enga_øko-bokollektiv Stijn_de_Gussem&Enga_øko-bokollektiv Stijn_de_Gussem&Enga_øko-bokollektiv

107

Enga øko-bokollektiv, husmansplassen Enga, Østmarka.Foto: Stijn de Gussem

109

stederi VERDEN

110

intro-duksjon

Gentrifisering i Verden Vi avslutter med et nytt fugleperspektiv. Etter at forrige kapittel beveget seg fra sted til sted i Oslo by, vil dette kapittelet ta leseren med på langtur, langs trekkfuglenes ruter, mellom byer i Middelhavsregionen, via byer på det Europeiske kontinentet og de Britiske Øyer, tilbake til byer i Skandinavia. Denne serien av fugleperspektiver inkluderer mellomlandinger på steder der vi finner optimistiske erfaringer, for eksempel i Toscana, Liver-pool, Berlin og Trondheim. Men vi sveiper også innom steder der vi møter pessimistiske erfaringer, som Beirut, Milano, Paris, London, og Berlin igjen. Ved å holde sammen en rekke eksempler, zoomer vi ut til et bredt perspektiv. Dermed beveger vi oss tilbake til et generelt og konseptuelt nivå, og tar opp igjen endel temaer fra kapittelet «Hva er gentrifisiering?». Sammen med de optimistiske eksemplene bringer vi fortsettelsen av Audun Engh sin artikkel «Gentrifisering kan motarbeides», som antyder håp om en mer harmonisk byutvikling. I kapitlet med definisjoner av gentrifisering bragte vi del 1, «Tilbake til de gamle bydelene», og i dette kapittelet fortsetter vi med del 2, som forteller at «Mangfold kan planlegges – medvirkning er nøkkelen». Men vi viderefører også det konfliktperspektivet som presentert av Andrej Holm i hans definisjon av gentrifiser-ing. Vi følger opp i dette kapittelet, med å gjengi professor Lars Mjøset sin artikkel om hvordan den samme professor ble tiltalt for å ha vært innblandet i en gruppe som drev med sabotasje på eiendom, i artikkelen «Er sosiologisk begrepsbruk straffbart?» Et stort fugleperspektiv over «steder i verden» kan åpenbart lett bli både fragmentarisk og selektivt. I dette tilfellet har seleks-jonskriteriet vært teoretisk relevans, i tråd med den kvalita-tive varianten av metoden «grounded theory». Optimisme og pessimisme brukes her som komplimentære perspektiver, og fulger opp de mer praktisk og aktivistisk orienterte blant de fire fagekspertene som vi konsulterte med i første, innledende fugleperspektivet. Det innebærer at vi velger en konseptual-isering som vektlegger de erfaringene som er mest relevante for aktivister, inkludert aksjonsforskere og aksjonskunstnere. I neste kapittel skal vi lande på noen bestemte konklusjoner. Der vil de to perspektivene, det pessimistiske og det optimistiske, bli diskutert i større detalj.

111

Wagendorf Lohmühle, Berlin, Juli 2007: solcelledrevet husvogn og anlegg for rensing av regnvann. Foto: Helge Hiram Jensen.

112

Hva kan gjøres for å bevare disse verdiene, som gjør de attraktive bydelene attraktive? Her er del II av Audn Enghs artikkel. Han anbefaler en viss offentlig planlegging, men en der lokalbefolkningen taes med i aktiv medvirkning.

Mangfold må planlegges Oslos drabantbyer er trolig de mest velfun-gerende og sosialt best integrerte i Europa, fordi de fleste boligene er eid og administrert av bebo-erne selv og kan selges til markedspris. Det betyr stabilitet i befolkningen. Folk tar mer kollektivt ansvar for å opprettholde et godt bomiljø. Naboer fungerer som «nærpoliti», fordi de ikke vil godta at strøket forfaller slik at verdien av boligen synker. Unge som gjør det bra kan bli boende i bydelen der

de vokste opp, fordi det er et mangfold av boligtil-bud, inkludert selveier-boliger av høy standard.

Stockholms drabant-byer, basert på utleie, er i sammenligning en katastrofe av dårlige sosiale forhold, segre-gering og mangel på sosial mobilitet. Tilsvarende gjelder i Paris.

Den amerikanske byplanleggeren Andres Duany, som har tegnet flere hundre nye byer og bydeler basert på klassiske forbilder, besøkte for noen år siden Oslo. Han var lite imponert over Fjordbyen. Oslo kommune har som kjent lagt opp til etabler-ing av nye ghettoer for de rike i sjøkanten. Duany påpekte følgende para-doksale fenomen: Sosiale og funksjonelle ghettoer oppstår når byutviklingen er preget av spontanitet og man lar utbyggerne holde på slik de vil. Ukontrol-lerte prosesser fører til

Gentri-fisering kan motar-beides

Del II: Mangfold må planlegges – medvirkning er nøkkelen Gentrifisering kan motarbeides. Dette var tilttelen på del I av denne artikkelen, som kom i starten av denne publikasjonen. Gentrifisering dreier seg om raske endringer som skjer i eldre, sentrale byområder med klassisk arkitektur og blandet befolk-ning.


ensretting. Sosialt og funksjonelt mangfold må planlegges. Medvirkning er nøkkelen Planleggingen av in-kluderende bydeler kan ikke overlates til faglig ekspertise og markedsk-refter. Kommunen må ha styringen av prosessen, slik at byens helhetlige behov ivaretas. Samtidig må kommunen sørge for reelle, forpliktende medvirkningsprosesser. Flere norske forsknings-rapporter har konkludert med at plansmier er den mest effektive og pålitelige metoder for å sikre at alle aktører, inkludert befolk-ningen, får medbestem-melsesrett i planleggingen av våre byer.

Mange fagfolk er skeptiske til medvirkning-sprosesser. F.eks. har Oslo kommunes plan og bygningsetat (PBE) har ved flere anledninger


113

synliggjort sin skepsis. Pålagt medvirkning gjennomføres på en mest mulig utvannet og uforpliktende måte. År-saken ligger åpenbart i at befolkningens preferanser regelmessig går på tvers av fagmiljøenes ønsker for byutviklingen.

I alle de ca 15 plansmiene jeg har vært involvert i har lokalsam-funnet konkludert med ønsker om en byutvikling som viderefører de beste kvalitetene i verneverdig, eldre nabobebyggelse. Det gjelder både skala og byg-geskikk. Befolkningen er dermed på kollisjonskurs med fagmiljøene. Uviljen mot å ta befolk-ningens behov på alvor

er til stor skade for de nasjonale målsettin-gene om en bærekraftig byutvikling: Erfaringen fra plansmiene er at folk blir mer positive til fortetting og utbygging dersom de får forsikringer om at nybyggene vil respektere og videreføre stedets ånd og karakter. Hvis folk regner med at nybyggene vil bli overdimensjonerte fremmedlegemer går de mot, og velger heller NIMBY-strategier.[1] Det gjør de rett i. Dersom man må regne med at nybyg-gene vil forringe nabolaget er det selvsagt en fornuftig strategi å motsette seg all nybygging. Man kan heller vente til en gang i fremtiden når utbyggere

og arkitekter forhåpent-ligvis har tatt til vettet og lager planer på stedets og brukernes premisser.

Forpliktende med-virkning vil innebære mer demokrati, og gi en mer sosialt forsvarlig stedsutvikling. Utbyggere, arkitekter og politikere som ønsker å ture frem uten hensyn til hva folk måtte mene velger derfor den motsatte løsnin-gen; mindre demokrati. Muligheter for klage og innsigelse foreslås opphevet, og enda mer makt ønskes overlatt til private aktører. Valget mellom mer eller mindre demokrati burde være enkelt for alle som setter fellesskapets behov i sentrum.[1] Redaksjonens anmerkning: Forkortelsen NIMBY står for «not in

my back yard», og brukes oftest som en nedsettende betegnelse om lokale protestbevegelser som mobiliserer mot at akkurat deres nabolag skal huse en eller annen infrastruktur eller et tiltak som planleggerne mener at er et fellessgode for alle, til tross for at det blir opplevd som en belastning av naboene. Eksempler på slike uønskede planer kan være en motorvei, et flyktningemottak, et atomkraftverk eller et avrusningssenter. Mange lokale protestbevegelser forsøker å unngå et NIMBY-stempel, ved å argumentere at det er til fellesskapets beste at planene ikke blir realisert. (Se for eksempel: Donatella della Porta og Gianna Piazza 2008: Voices of the Valley, Voices of the Straits: How Protest Creates Commu-nities. Oxford: Berghan forlag.) Audun Engh forteller i en e-mail til redaksjonen: Her er et konstruktivt britisk alternativ, BIMBY (bauty in my back yard), der ideen er at medvirkning på meget konkret designplan skal sikre at nybyggene er i samsvar med naboenes estetiske preferanser, og deres ønsker for utviklingen av lokalmiljøet. Dermed får utbyggerne stor forutsigbarhet for gjennomføringen, selv om de kanskje må gi litt etter og investere mer i detaljutforming av bygninger, mer variasjon i bebyggelsen og flere tilbud som imøtekommer lokalsamfunnets behov. http://www.bimby.org.uk/. Ellers har du nettverket YIMBY (yes in my back yard). Mest aktive i Sverige, tror jeg. https://no.wikipedia.org/wiki/YIMBY.

Plansmia for Hollenderkvartalet. Møte i styringsgruppen med representanter for beboere mm. (Foto: Audun Engh.)

114

Granby Four Streets Community Land Trust was formed in 2011 by a group of community ac-tivists who had fought the local power structures for many years to influence the regeneration policy of inner city Liverpool. After decades of failed ‘top down large scale’ regeneration initiatives which failed to draw investment or implement solutions to previous local authority neglect; a group of residents began to seek to influence the status quo through leading from the ‘bottom up’. This manifest-ed in utilising a creative grass-roots campaign of beautifying, through art and environmental small scale interventions; their immediate surroundings

and former places of neglect.

Bringing their lives forth into the public realm and creatively playing with urban fabric and social space allowed the group to increase visibility, attract inward investment through finance, person-nel and commitment. Seizing upon the opportu-nity of UK urban policies in a state of atrophy, bereft of ideas and innovation; the group negotiated the transfer of local assets into community ownership and the subsequent multi million pound redevelop-ment of the four streets ignited.

Granby Four Streets CLT have since devel-oped further plans with our fellow collaborators

Granby Four Streets, Liverpool

Granby Four Streets Community Land Trust was established by lo-cal people in an area of Liverpool, it is a not for profit Community Interest Company. Our aims are to create a unique thriving mixed community, where people from all walks of life can live, work and play side by side. Our core principles are: - Community involvement, self-help and ownership - Using a creative approach to developing community spaces - Working in partnership - Good practice in environmental and energy-saving renovations - Valuing and investing in the public spaces and places - Valuing and investing in young people - Investing in and developing local enterprise

Assemble, to bring forth idea’s for expanding our monthly community mar-ket into a project utilising four neglected and derelict shops, further housing stock redevelopment and our Winter Gardens Project. The Winter Gar-dens sets out to bring the external environment into the once neglected, dere-lict and damaged terraced housing. This will be done by the transformation of two terraced houses into a space that aims to reflect the environmental focus of our work, will also act as a space for creative collaborative experiences with the local residents and will also be used as a common space for all resident to own and utilise for public meetings and

Granby_4_Streets_CLT Granby_4_Streets_CLT Granby_4_Streets_CLT Granby_4_Streets_CLT Granby_4_Streets_CLT

115

Granby_4_Streets_CLT Granby_4_Streets_CLT Granby_4_Streets_CLT Granby_4_Streets_CLT Granby_4_Streets_CLT

116

dialogue. From 2012 Assemble

was involved in Granby Four Streets CLT. Assemble are a collec-tive of 15 architects and designers working informally together from 2009 which has retained a non-hierarchical structure and interdisciplinary ethos and now works across the UK, for both independent community groups and public bodies, and on both self-initiated and commissioned proj-ects. Their work addresses the relationship between people and the built envi-ronment. Assemble take a hands on, collaborative approach, and whilst their work usually includes de-sign it rarely starts or ends there, often employing a range of means from the social to the infrastructur-al to make spaces which enable independence; self-authorship, creativity and difference.

Assemble, in partner-ship with Granby Four Streets CLT occupied a previously derelict space, to pilot the Granby Work-shop (GW). GW Social Enterprise is located in a former ‘general store’;

previously unoccupied for decades, but now housing Young People from the local area making bespoke items from our Commu-nity Land Trust Homes range. The Young People engaged in a practice of sharing, learning and making objects which were eventually displayed at the Turner Prize Exhibi-tion in Tramway Glasgow. Assemble was awarded Turner prize in 2015.

There are plans to expand the sphere of in-fluence into local schools, youth and community centres over 2016.


117

The city can be very dis-empowering; Assemble is interested in addressing the typical disconnection between people and the way buildings and infra-structure are made. Given that the built environment is man-made and mal-leable, our studio explores creative opportunities for people to shape their surroundings.

– Paloma Strelitz, Assem-ble

Assemble are the only ones who have ever sat and listened to the residents, and then translated their vision into drawings and models, and now into reali-ty. They realised their ideas for the houses in a way which is practical, which can be done on the streets which can be done by the community, can be done in a small space, and which can produce something beautiful.

– Erika Rushton, Chair of Granby Four Streets Com-munity Land Trust.


118

Vi ønsker at Nyhavna skal unngå de gentrifisering-sprosessene vi har sett i en rekke europeiske byer, hvor leietakere og mindre kommersielle aktører blir skøvet ut til fordel for store kommersielle utbyggere. Nyhavna er svært attraktiv for store utbyggere, men grunnen eies av Trondheim havn og vi ønsker å vise at Trondheim trenger et sen-trumsnært havneområde som fortsatt kan romme småskalaproduksjon. Trondheim kommunes beslutningstakere må tenke langsiktig. Når ol-jeindustrien trappes ned, må vi leve av annen type produksjon. Kunstnere og kulturaktører er eksperter på nysgjerrighet, nyten-kning og utforskning. Ved å skape et område hvor små entreprenører, «grün-dere», småindutri og verk-stedlokaler kan leve side om side med kunstnere og kulturaktører, vil det

helt sikkert skapes mange interessante og uventede synergieffekter.

Vi trenger møteplasser! Vi har mange NTNU-ut-dannede som vil starte opp nye bedrifter, som nye teknologibedrifter og annet. Vi har kunststu-denter ved NTNU som trenger verkstedstilgang under sin studietid, samt kunstnere og kuns-thåndtverkere som trenger skikkelig tilrettelagte verksteder for produks-jon. Vi trenger å ta vare på håndtverkskunnskap. Midtnorsk filmindustri trenger filmstudio og små filmbedrifter trenger et felles studio, som ikke koster alt for mye å leie seg inn på. Musikere trenger øvingslokaler. Ny musikk, Motorpsycho, etc har satt Trondheim på kartet. Dette bør kom-munen ta innover seg. Vi trenger også at leietakere som MC-klubben og smed, osv. fortsatt får være

«Brei-sida» for Nyhavna i Trondheim

Vi vil skape en allianse mellom billedkunstnere, kunsthåndtverk-ere, produktdesignere, småbedrifter, leietakere på Nyhavna, musikere, filmarbeidere, teaterfolk, dansere og koreografer og an-dre kreative som skal være en aktiv deltager i Nyhavnas endring-sprosess. Vi ønsker å samles rundt et felles mål: et sentrumsnær produksjonområde for håndtverk, småindustri, kunst- og kultur-produksjon.

Sissel_M._Bergh Sissel_M._Bergh Sissel_M._Bergh Sissel_M._Bergh Sissel_M._Bergh

en del av området – slik at ikke alt særpreg vaskes ut. Vi trenger at Cirka teater og andre mindre teater har produksjonslokaler som ikke tar hele buds-jettet. Vi ønsker å bryte ned de stengte rommene mellom ulike kulturer i Trondheim. Nyhavna er en forlen-gelse av østbyen, med sin arbeiderkultur. Vi mener at det å beholde en sentrumsnær produks-jonsbase også er å være i kontakt med historien.

Vi er «brei-sida» – en bred allianse for produks-jon på Nyhavna. Alliansen ser mot Liverpool, hvor arkitektfirmaet Assemble studio (http://assemble-studio.co.uk) har bygget opp Granby four streets CLT (se: http://www.granby4streetsclt.co.uk). CLT betyr community land trust – hvor det er politisk vedtatt et lokk på økonomisk verdistigning på et bestemt område av

Sissel_M._Bergh Sissel_M._Bergh Sissel_M._Bergh Sissel_M._Bergh Sissel_M._Bergh

119

byen – slik at folk skal kunne utvikle et samfunn, ha mulighet til å starte nye bedrifter etc. uten å bryte nakken på leiepris og prisstigning – ei heller kan de tjene penger på kjøp og salg av eiendom (http://www.gran-by4streetsclt.co.uk/whats-a-clt/). Arkitektfirmaet er forresten nominert til den presitisjetunge Turner prize for dette prosjektet. Deler av Nyhavna kan ved framtidsrettet, politisk beslutning, reguleres til å låses i et CLT, en kommu-nal tomteavtale. Nyhavna som produksjonsbase vil gjøre Trondheim til en

«Brei-sida» er en bredt sammensatt aksjonsgruppe, med bla. Trondheim Makers, Kunstakademiet i Trondheim, arkitektprofessor Gro Hødne, billedkunstner Sissel Bergh, Cirka Teater, to masterstudenter i arkitektur, MC-klubben og den lokale smeden på Nyhavna. Sammen tar de til orde for at utviklingen av Nyhavna bør inkludere småindustri og små kreative innovasjonsbedrifter, som kan bidra til at samfunnet står bedre rustet til tiden etter oljealderen.

veldig attraktiv by – som vil gjøre at kunstnere vil se muligheter til å ha Trondheim som startbase etter endte studier. Nyhav-na som produksjonbase vil tiltrekke kompetente folk av mange slag som vil ønske å flytte hit. Nye bedrifter får tid til å være i støpeskjeen og ha mulighet til å teste ut ting – og nye forbindelser vil skape morgendagen vi ikke vet mye om.

Nyhavna, Trondheim. Foto: Wikimedia commons.

120

Isolert sett kan hvert enkelt tiltak synes nokså fånyttes, men kanskje bør man se dem i et hel-hetsperspektiv. Det er «et mangfold av taktikker» (a plurality of tactics), som Naomi Klein kaller det: de forskjellige aksjon-smetodene kan utfylle hverandre, og bidrar til bærekraftig utvikling, på samme måte som et rikt genetisk mangfold i en planteart bidrar til at en arten kan overleve og kultuveres for å passe til ulike betingelser.

På ytterpunktet av koselige tiltak finner vi bofellesskap i okkuperte rom. Et godt eksempel kan være det som foregår i Fi-renze, en by der sentrum er for turistnæringen, og gentrifiseringen har spredt seg utenfor ringveien. Bevegelsen for kampen for husrom – il movi-mento di lotta per la casa – er drevet av ildsjeler i subkulturene – friccatone – men har vært nyttig for

de mest sårbare borgerne i byen, slik som romfolk fra Romania, eller papirløse innvandrere som jobber for slavelønn. Disse hu-sokkupasjonene tilbyr et verdifullt velferdstiltak for mennesker som har dårlig beskyttelse fordi de har en uklar status i statens lovverk, selv om internasjonal folkerett sier at de egentlig skal ha krav på grunnleggende menneskerettigheter. Som de fleste andre husokkupanter har denne bevegelsen en nomadisk tilværelse. Gradvis har de beveget seg stadig lengre ut i periferien, men den 10. oktober kunne man lese på bloggen deres at de har vendt tilbake til mer sentrale strøk av byen. Så langt har bevegelsen lyktes i å finne midler-tidige smutthull som oppstår som resultat av den gentrifiserte byens omskiftelighet.

De arbeidende klassenes kamp for rom

OPTIMISTISKE ERFARINGER

Ordet «gentrifisering» er fruktbart for problemløsning. Ved å spre ordet definerer vi problemet med klassedelte byområder, og ordet gir derfor også inspirasjon til praktisk problemløsning. Det fins et bredt spekter av løsningsforslag, fra det kjedeligste – som trafik-kplanlegging i storbyer – til det koseligste – som folkekjøkken i vognlandsbyer.

i denne byen har pågått helt siden renessansen, da laugsmestrene regjerte. Utenfor byen, i Toscanas marker, har kampen om retten til jorda pågått siden middelalderen, og var på sitt mest drama-tiske i mellomkrigstiden, da anarkister og fascister kjempet om jorda. Siste skudd på denne kvisten er et økologisk kollektivbruk som ble opprettet av jordløse jordarbeidere – contadini – som begynte å dyrke opp en gård som lå brakk. De hentet in-spirasjon fra de jordløses bevegelse i Brazil, MST, og satte igang med liknende tiltak hjemme. Mondeggi bene commune betyr noe sånt som «fellesgodet Mondeggi», og antyder en mulig sti ut av finanskrise, fattigdom og gentrifiser-ing. Dette er en region der klasse-motsetningene har vært nokså polariserte i flere hundre år.

Andre slags erfaringer finner vi andre steder. Liv-


121

erpool er en gammel in-dustri- og arbeiderby, der arkitektkontoret Assemble har vunnet den prestisje-tunge Turner-prisen for sitt samarbeid med et lo-kalt boligbyggelag, Granby Four Streets CLT. Forkor-telsen CLT står for Com-munity Land Trust, en type frivillig organisasjon som eier fast eiendom, og forvalter denne for sosiale boformål. Slike tiltak mot gentrifisering foregår in-nenfor systemet. Liknende tiltak finnes i Berlin, en by der mye plass ble frigjort etter murens fall, som gav frirom for mangfold, men der boligprisene nå skyter i været. Mangel på sosial boligbygging var en bekymring for tidsskriftet AnArchitektur, og nå har en av redaktørene, Jesko Fezer, gått til direkte aksjon rett og slett ved å jobbe som arkitekt. R50, eller Baugruppe Ritter-straße 50, er et sosialt boligbyggeprosjekt midt i den gentrifiserte bydelen Kreutzberg. Berlin har både Baugemainschaften, eller byggefellesskap, og Selbstbaugenossenschaften, eller sjølbyggekamerats-kap.

Slike konkrete tiltak

gir håp om at vi kan gjenoppbygge en ny form for sosial byplan-legging, innenfor skallet av den fremherskende asosiale byutviklingen. Imidlertid er det ikke bare gentrifisering i sentrum-sområdene vi må finne botemidler mot, men også det relaterte problemet med asosial boligbygging i storbyenes drabantbyer. Service-proletariatet og etniske minoriteter trykkes sammen i bolig-blokker som gir begren-set mulighet til lokalt næringsliv på gateplan, til sosialt entreprenørskap eller økonomisk integre-ring. Kanskje kan vi lære av Hannes Meyer, den minst kjente av rektorene ved Bauhaus-skolen – som underviste en menneskev-ennelig og naturvennelig form for modernistisk planlegging?


122

Stornello degli uliviDi Mondeggi bene comune

Sulla collina or il sole splendeL’olivo rifiorito olio rende

Gente di Mondeggi ha lavoratoVita nuova al colle si è ridato

Per anni lasciato in abbandonoDa città e Regione niente di buono

La fattoria noi vogliam gestireLasciata da voi pian pian morire

Campar si potrà i padroni senza?Oggi lo dimostriamo con l’esperienza!

Di forze aumentiam sempre di piùTutti guardar lo posson da quassù

Ostacoli posti non ci fan pauraContr’essi abbiam ragion più pura

Denar poter mettiamo in rottaBella terra rinasce nella lotta

– Tito MoTA- MBC

mondeggi bene comune

Mondeggi_bene_comune Mondeggi_bene_comune Mondeggi_bene_comune Mondeggi_bene_comune Mondeggi_bene_comune

Mondeggi felles grunn, Mondeggi bene comune, er et økologisk kollektivbruk i Toscana, som ble etablert i 2012 da jordløse jordarbeidere begynte å dyrke opp et gårdsbruk som lå brakk. Les mer på: http://tbcfirenzemonde-ggi.noblogs.org/

123

Mondeggi_bene_comune Mondeggi_bene_comune Mondeggi_bene_comune Mondeggi_bene_comune Mondeggi_bene_comune

124

Dette har blitt mulig gjen-nom en storstilt reform av lovene som regulerer økonomien, fra Oslo til Berlin, fra New York til Beirut. Den såkalte liber-aliseringen gir frihet til en utvalgt gruppe, men ufri-het for flertallet. Dette er kampen om retten til byen – i alle fall i de profitable sentrumsområdene.

Det spørs om ikke denne kampen er et tapt slag for alle som ønsker seg sosialt inkluderende bysentra. I alle fall ser vi eksempler der sosial motstand mot gentri-fisering blir blitt møtt med repressiv tvang, som avler voldelig motstand. En voldsspiral kan være temmelig skadelig for svake grupper, fordi det blir den sterkeste som vinner. Beirut 2007 op-plevde trefninger mellom militsgrupper fra partiet Mustaqbal, tilknyttet det monopolistiske, kor-rupte eiendomsselskapet Solidaire,[1] og partiet

Hezballa, tilknyttet den preste-styrte sosiale bolig-byggeorganisasjonen ji-had-al-bina.[2] Et mindre sterkt eksempel er Berlin 2001-2007, da prangende privatbiler, politibiler og fast eiendom ble mål for sabotasjeaksjoner fra en militant gruppe med (det lite fantasifulle) navnet Militante Gruppe. Kampen om sentrum må sees i sammenheng med kampen om periferiene: drabantbyer, banlieus, forslummede arbeider-strøk. Under feltarbeid i Libanon oppdaget jeg at da det kom til trefninger i Beirut i 2007, så var det ikke Hezballa-soldatene som gjorde «det skitne arbeidet» for partiet, men i stedet gjengmedlemmer fra forstedene, som sto i avhengighetsforhold til den silkedresskledde politikeren Nabih Berri. Marginaliserte innbyggere fra forstedene er også involvert i kampen om retten til byen i Vest-Eu-

Pessimis-tiske erfaringer

Ordet «gentrifisering» er nyttig – og farlig. Sosiologen Andrej Holm ble mistenkt for medvirkning til terror, fordi han brukte samme ord som en gruppe som vandaliserte fast eiendom. Store verdier står på spill: Investorer tjene gigantiske summer på å kjøpe opp sentrumstomter, bygge i høyden, og selge leilighetene til høystbydende.

ropa. Etter de såkalte «etniske» opptøyene i London i 2011 fant Lon-don School of Economics ut at motivasjonen bak opptøyene var økono-misk marginalisering og politisk diskriminering. Noen år tidligere hadde arkitekten Claude Parent gitt den umenneskelige byplanleggingen skylden for den sosiale marginal-iseringen som hadde ført til opptøyer blant folk fra parisiske banlieus (trykt i Domus nr. 887, 2005). I li-knende artikler hadde Siv Lund og Peter Elmlund gjort oppmerksom på at svenske förorter var bygget på en måte som hindret forretningsutvikling og økonomisk integrering blant innvandrere (trykt i Axess nr. 4, 2005). Her har jeg skissert et bredt geopolitisk og bygeograf-isk kart, fra Göteborg, via London, Paris og Berlin, til Beirut. Dette brede kartet kan være et relevant bakteppe for å forstå


125

aktivistenes motivasjoner såvel som de strukturelle omgivelsene da Milanos 1. mai-feiring i 2015 med-førte voldelige sammen-støt mellom militaristert politi og maskerte demon-stranter. Byen var vertskap for verdensutstillingen EXPO, som har blitt møtt med høylytte protester fra folkebevegelsen NO EXPO. «Multinationals are coming to EXPO to feed themselves, not to feed the world» skrev Vandana Shiva, en av de fremste intellektuelle i alter-globaliseringsbeve-gelsen, i Huffington Post, den 29. april 2015. Det brede, geopolitiske bildet tyder på at aktivister bør være oppmerksomme på faren for eskalering og nederlag, fordi store verdier står på spill. Det kan være risikabelt å rope «nei» uten å utvikle bruk-bare alternativer.

[1] Etter den 30 år lange borgerkrigen ble Beirut sentrum gjenoppbygget. Statsminister Rafic Hariri gav jobben til et privat eiendomsselskap, Solid-aire – som han tilfeldigvis eide selv. Han var leder for partiet Mustaqbal, som nærmest betyr noe sånt som Fremskrittspartiet, som har kapitalis-tisk ideologi, domineres av tradisjonell elite blant sunni-muslimer, og er alliert med Saudi-Arabia. [2] Bistandsorganisasjonen jihad-al-bina har ingenting å gjøre med jihad i betydningen «væpnet kamp». Det arabiske ordet jihad brukes her i betydningen «bestrebelse» for gjennoppbygging. Det er snakk om shia-muslimsk religiøs veldedighet, litt som Kirkens nødhjelp. Det problematiske er at organisasjonen står til regnskap overfor Iran, slik som USAid gjør overfor USA.


126

SAUDI-FISERING AV BEIRUT

Between 1992 and 1998, the mot d’ordre was urban reconstruction, which was presented as the solution to the problems of the post-war city and the vector of social and political modernization. The Hariri government based its urban projects on urban management tools that do not take into account the socioeconomic fabric of the sites nor their urban memory. The Solidaire project in downtown Beirut, the Linord project and the Joseph Khoury’s project in the northern suburbs [as well as the Elyssar project in the southern suburbs] are all examples of the “rational”, “comprehensive” approach to planning and have raised major debates on the feasibility of such approaches in Beirut. Critics have noted that these ideas are imported from the experiences of the Gulf and South Asian countries, which do not share the same historical context. Other critics raise issues of responsibility and accountability since, in these projects, the private sector has exclusive leadership and the state does not even have a monitoring role. Still others discuss the objectives behind such planning processes that exclude the groups most affected – namely the middle-class the migrants, the displaced, and the poor – and give central roles to groups related to the market economy, such as entrepreneurs and contractors. Planners raise additional criticisms, questioning in particular the use of zoning, that is, the basic urban guideline adopted by all of the projects as the rational, hygienic planning of space. They also note how the plans create island sites detached from the adjacent urban fabric and unrelated to the city’s memory and identity.

— Mona Harb, professor i byplanlegging, American University of Beirut[1]

[1] Fra Mona Harb 2001: “Urban governance in Post-War Beirut”, i S. Shami (red.) 2001: Capital Cities: Ethnographies of Urban Governance in the Middle East. Toronto: Toronto University Press, s. 111-133.


Øst-Beirut 2009: tradisjonell begyggelse. Foto: Helge Hiram Jensen.

127

Øst-Beirut 2009: byfornyelse. Foto: Helge Hiram Jensen.


128

Hele saken er dokumen-tert på en hjemmeside lagt ut av en støtteaksjon for de anklagede.[2] Den inneholder både støt-teerklæringene og et bredt utvalg av avisskriverier om saken. Denne artik-kelen publiseres i slutten av 2007, i en situasjon der saken ennå ikke her helt avsluttet. Om sosiologiske «-ser-ings»-begreper Det finnes et sett sam-funnsvitenskapelige begreper som oppstår når samfunnsforskere lager prosessbegreper av substantiver som betegner samfunnsfenomener: Substantivet militærvesen blir til militarisering. Det betegner at et samfunn i stigende grad blir organ-isert etter militære prin-

sipper. Under Den kalde krigen ble finlandisering brukt som betegnelse på faren for at små, erklært selvstendige naboland til Østblokken kunne bli tvunget inn under en autoritær nabostats interessesfære. Substanti-ver som verdensmarked, liberalisert handel og finans, nye kommuni-kasjonsmedier, m.m. har gitt opphav til moteordet globalisering. Det mest gjenstridige av alle disse begrepene er jo mod-ernisering. Det går gjerne inflasjon i tolkninger av begreper som dette.

Noen av disse begre-pene vandrer mellom samfunnssfærer. De har ofte sitt opphav hos forskerne, men brukes til å popularisere og forenkle forskningen i mange sammenhenger:

Er sosio- l0gisk begreps-bruk straff-bart?

Saken omkring den tyske bysosiologen Andrej Holm har så vidt vaket i offenligheten rundt om i den vestlige verden. Noen sosiologer og sosiologistudenter har merket seg at en rekke faglige foreninger, med de amerikanske sosiolog- og statsviterforeningene i spissen for en rekke mer spesialiserte foreninger for byforskere, geografer og planleggere, samt internasjonale sosiale bevegelser, har protestert mot at Holm synes være tiltalt fordi det er paralleller mellom hans begrepsbruk og formuleringer hos en politisk under-grunnsgruppe som er i politiets søkelys. En anerkjent sosiolog som Richard Sennett er første stemme i et kor av forbløffede kommen-tarer.

i prosjektsøknader til forskningsråd, i konsulen-toppdrag, i formidling gjennom pressen og til an-dre deler av offentligheten. Begrepene tas opp av journalister og aktivister i forskjellige bevegelser.

Men disse begrepene bærer på en fristelse: det kan bygges opp popula-riserte historiefilosofier rundt dem, grovkornede historier om hvilke ret-ning et folks, et lands, en verdensdels, en regions, en klasses historie dypest sett beveger seg i. I så måte likner disse begrepene på et annet sett av begreper samfunnsforskere liker å lage, nemlig alle «-is-me»-begrepene.

Andrej Holm forsker i gentrifisering. Begrepet ble visstnok preget for mer en femti år siden av Ruth Glass, i engelsk eksil fra

Lars_Mjøset Lars_Mjøset Lars_Mjøset Lars_Mjøset Lars_Mjøset

129

Nazi-Tyskland. Begrepet betegner mer eller mindre åpen fordrivelse av lei-etakere fra boområder der rikere samfunnsjikt flytter inn. Under forberedelsene til OL i Beijing – dette er et aktuelt eksempel – er 1,25 millioner mennesker tvangsflyttet. Søker man i de relevante databaser finner man 156 samfunns-vitenskapelige artikler om gentrifisering i Berlin. Søker man generelt på gentrifisering, finner man 78 bøker om det på Amazon, 452 anførsler i Sociological Abstracts, og begrepet forekommer på 2,4 millioner websider .

Hvordan kan det ha seg at en samfunnsforsker blir tiltalt blant annet med referanse til at han har brukt et slikt begrep? For å forstå det må vi sette inn i to helt adskilte tilfelle, to “case”. Det ene tilfellet er et anonymt kollektiv som i skrift og aksjoner relaterer seg til den tyske tradisjonen for politisk terrorisme. Det andre tilfellet dreier seg om et par politisk engasjerte samfunnsforskere i Berlin siden samlingen av Tys-kland. «Militante Gruppe»

Det første tilfellet er «Mili-tante Gruppe» (heretter MG). Den ble første gang kjent i juni 2001 som avsender av en skarpladd patron i et brev til Otto Graf Lambsdorff, en tysk politiker som på den tiden hadde ansvar for et erstat-ningsoppgjør til folk som hadde vært tvangsarbei-dere under Nazi-regimet. MG mente erstatningene var for gjerrige. Siden den tid har gruppen påtatt seg ansvaret for brannstif-telser, tallene varierer fra 25 til 40. Det dreier seg visstnok om engangsgrill-er som tennes og skyves under tilfeldig valgte biler

Fotodokumentar fra G8-toppmøtet i Heiligendamm, 2007.


130

i Berlin. Aksjonene følges av meddelelser – «Beken-nerschreiben» – der de tar ansvaret for vandalismen. De har dessuten sirku-lert kortere program-erklæringer der de betegner seg som et «fundamentalopposis-jonelt» kollektiv. Politiet antar at de er «fritidster-rorister», dette i analogi til de muslimske terroristcel-lene som har fått så mye oppmerksomhet siden 9-11: de planlegger sine udåder bak en uskyldig sivil tilværelse. Tysk politi har etterforsket gruppen siden 2001, men var lenge ute av stand til å knytte noen navn til den.

Når ingen står fram som talspersoner for MG, har det sammenheng med at de åpent definerer seg i forlengelsen av den politiske terrorismen som blusset opp i Tyskland fra 1968 av, og hvis mest kjente utslag var Bad-er-Meinhof-gruppen (Rote Arme Fraktion). Dramatikken denne gruppen skapte, særlig deres koordinering med palestinsk terrorisme, senere med ringvirkninger til ambassadeokkupas-jonen i Stockholm i 1975,

har gjort den til et yndet tema for analyse, kunst og journalistikk. Den forente helt forskjellige mennesketyper – fra dypt intellektuelle til småfor-brytere – i et revolusjon-sromantisk oppgjør med et Vest-Tyskland som etter deres mening overhodet ikke hadde brutt med nazitiden.

Inspirert av bygeril-jabevegelser under helt forskjellige omsten-digheter i den tredje verden forestilte de seg at om en bare kunne provosere det etablerte regimet og den fre-mmedgjørende masse-konsumkulturen, så ville staten vise seg som et fascistisk terrorappa-rat. Det ville føre til at arbeiderklassen reiste seg. Den franske forfatteren Jean Genet var en av dem som lot seg rive med: «Revolusjonen bryter løs når en mektig og forenet kontrarevolusjon skapes». Et annet utslag av revolus-jonsromantikken var et «sosialistisk pasientkollek-tiv» som ble behandlet av sin psykolog i den gamle universitetsbyen Heidelberg under mottoet «Macht kaputt was euch

kaputt macht» – ødelegg det som ødelegger dere. Denne gruppen sto bak ambassadeokkupasjonen i Stockholm.[3]

Da Tyskland ble samlet i 1991/92 var de fleste av disse revolusjonsroman-tikerne arrestert eller på forskjellige vis integrert. Noen av dem hadde tatt nye identiteter i DDR. Et par av de siste gjenværen-de støtte sammen med politiet i juni 1993: på jernbanestasjonen i Bad Kleinen ble RAF-medle-mmet Wolfgang Grams skutt av politiet. Leser man om «Militante Gruppe» i det tyske Wiki-pedia, ligger det en lenke til et notat som MG skrev som markering av tiårsda-gen for denne hendelsen.

MG beskriver seg her som uttrykk for en «fun-damentalopposisjon» som overvintrer i den «beve-gelsesfattige» nåtiden der den «væpnede kampen» midlertidig er stilt i bero. De betrakter seg selv som «potensielle innsatte» og drøfter strategier som kan forhindre at fengsling av aktivister ikke virker demobiliserende. De bestreber seg på å knytte fange-spørsmålet til de


131

grunnleggende motset-ningene i samfunnet: kapitalisme, patriarkat, rasisme og imperialisme, og legitimerer således sin aktivitet med de prektige mål om et utbyttings- og klasseløst samfunn i en undertrykkelsesfri verden.

De beskriver For-bundsrepublikkens tidligere «fordistiske sikkerhetsstat» som et «disiplinærsamfunn» med sosialstatlige «støtputer», korporatistisk binding av fagbevegelsen, stillstand i klassekonflikten, samt et perfeksjonert sett av overvåkningsinstrument-

er. I det samlede Tysk-land er denne «Modell Deutschland» forvandlet til et «post-fordistisk kontrollsamfunn» der de sosiale overgrepene tiltar, og der statens voldsmo-nopol gjøres gjeldende permanent og mer åpent enn før.

Tysk terrorlovgivning – paragraf 129a, som vi skal komme tilbake til – ser de som et uttrykk for at en st-adig utvidelse av den tyske «NS-etterfølger»-statens «remililitarisering og renazifisering av stat og samfunn». Denne histo-riefilosofiske diagnosen

støttes ytterligere opp med begreper lånt fra samfunnsvitenskapen når MG argumenterer mot løsrevet kamp for å fjerne enkelte lovparagrafer. Enkeltlover er uttrykk en «herskende logikk», de er «funksjonelt bestemt» i forhold til samfunnets helhet. Venstreliberalere som tror at rettsstaten er normativt forpliktet i forhold til en kjerne av menneskerettigheter er «i siste instans apologet(inn)er for den herskende ordning». Den venstre-liberale kritikken går ikke ut over en «statlig tolerert



132


grense». Dermed gir de den herskende staten en «samfunnskritisk fasade» og bidrar til å oppretthol-de illusjonen om at staten har en «grad av liberalitet» i forhold til avvikende politiske meninger.

I sitt skrift tar de også opp den populærkul-turelle fokuseringen på Bader-Meinhof-gruppen og dens etterfølgere. Dette har de bare forakt til overs for: her individualiseres aksjonene til de tidligere «fundamentalopposis-jonelle» aktivistene. To tyske samfunns-forskere La oss snu til det andre tilfellet. Det handler om to doktorgradsstudent-er på 1990-tallet. De hadde sin ungdomstid i Øst-Tyskland. Deres foreldrene var kritiske til Honnecker-regimet, men passive. Tenåringene var aktivister, de motsatte seg militærforberedelse i skolen, og fikk føle følgene av Stasis overvåkning. De var i begynnelsen av 20-årene da muren falt, og kunne gjennomføre sine samfunnsvitenskapelige studier i det gjenforente

Berlin. Begge skrev sine doktorgrader om boligmarkedet i Pren-zlauer Berg, en bydel i det tidligere Øst-Berlin, etter gjenforeningen. De stud-erte særlig byfornyelse. De engasjerte seg også på venstresiden i det samlede Tyskland.

Den enes navn er Andrej Holm. Den andre omtales på nettet som regel som Matthias B., selv om det er mulig å finne hans etternavn. Det finnes et intervju med ham i Die Zeit, 12 september 2007, der journalisten gir ham pseudonymet Martin Donau. Han arbeidet senere i Leipzig, og så på Freie Universität i Berlin. I følge Die Zeits journalist skrev Donau i 2005 en artikkel om forhenværen-de RAF-medlemmer, og han framstår i intervjuet som en sterk kritiker av Tysklands engasjement i Afghanistan.

Holm fikk en forsker-stilling i bysosiologi ved det reformerte Hum-boltuniversitetet, i den tidligere øst-sonen. Han er gift og har tre barn. Hans cv kan leses på dets hjemmesider. Holm forsket videre i gentri-

fisering. Han fant at de opprinnelige leietakernes rettigheter var under kon-stant press fra krefter som ville privatisere og øke husleiene. Konsekvensen var gentrifisering: mer velstående middelklass-er, inklusive kunstnere fra inn- og utland, ville flytte inn i de attraktive bydelene. Han stilte også sin kunnskap til rådighet for leietakeraksjoner (Deutsche Mieterverbund). Han arbeidet innenfor internasjonal forskernet-tverket INURA (Interna-tional network for urban research and action). Holm engasjerte seg også i den generelle protesten mot globalisering, han var blant demonstrantene mot World Economic Summit i Heligendam.

Vi kjenner mønstret: samfunnsforskere som deltar. Det er utallige eksempler på samfunns-forskere som engasjerer seg i innen bevegelser som arbeider for å innfri underpriviligerte gruppers legitime rettigheter. Begrepet om kritisk teori er knyttet til dette. Slikt engasjement er like vanlig som at andre grupper samfunnsforskere selger


133

sin kunnskap som kon-sulenter for pengesterke grupper innen privat nær-ingsliv og annet organisas-jonsliv.

Slike engasjerte sam-funnsforskere har vi over hele Europa. Både de og andre bruker begreper av samme type som gentri-fisering, globalisering eller modernisering. Noen av dem bringer slike begrep-er med seg til bevegelser de er aktive i, men det er som regel bevegelsene, og ikke forskerne, som bygger begrepene inn i større historiefilosofiske konstruksjoner. En sak for politiet... Hvordan har det seg at politiet kommer til at disse to tilfellene henger sammen?

Innen politiet er beteg-nelsen på “case” sak. Det tyske etterretningspartiets avdeling for etterforskning av innenlandsterrorisme hevder at de to casene vi har presentert er to sider av samme sak.

Politiet hadde siden 2001 forsøkt å knytte noen navn til MG. Etter-forskerne i Bundeskrimi-nalamt surfet på nettet og

studerte venstreorienterte tidsskrifter. I det ven-streradikale tidsskriftet Telegrafs 1998-årgang fant de en artikkel om Balkan-krisen med fokus på Kosovo, skrevet av en statsviter i Leipzig, nemlig Matthias B. Politiet kartla denne akademikerens mangslungne kontakter på venstresida, og en av disse var Andrej Holm.

På bakgrunn av dette materialet formulerte politiet en anklage og den 6. september 2006 fikk de domstolens tillatelse til å overvåke de to, samt to andre de mente tilhørte samme nettverk, en student og en aktivist i en sosial bevegelse (på støtteaksjonens hjemme-side omtales disse som Florian L og Oliver R). Anklagen var formulert med referanse til paragraf 129a, som ga politiet vide fullmakter til skygging, telefonavlytting, lesing av e-post, osv.

Denne overvåkningen førte ikke til noe. Men sommeren 2007 grep poli-tiet tre menn som forsøkte å tenne på noen lastebiler som tilhørende forsvaret, Bundeswehr. De ble umid-delbart arrestert. Politiet

kunne nå konsultere sine feltnotater fra overvåknin-gen og konstatere at en av disse tre i mars 2007 hadde møtt A. Holm. Dermed gikk de til aksjon mot ham og de øvrige tre de hadde overvåket i et knapt års tid. Den 31 juli ble det gjennomført husundersøkelser hos alle fire: deres kontorer og hjemmekontorer ble en-devendt og datamaskiner, adressebøker og forsk-ningsmateriale beslaglagt. De ble flydd til Karlsruhe og framstilt for Forbunds-domstolen der.

De fire er tiltalt med referanse til paragraf 129a. Denne ble vedtatt i 1976 i etterkant av den tidens voldelige terrorisme. Den gir politiet store muligheter til overvåkning og hemmelighold av bevismateriale. Paragrafen er formulert for å slå ned på «foreninger» som vil ramme befolkningen ved bruk av vold, og som arbeider for å undergrave politiske, forfatning-smessige og økonomiske grunnstrukturer. Den gjør det også mulig å ramme bakmenn, «ideologiske ledere», selv om disse ikke deltar i noen aksjoner.

134


Av de fire ble Holm satt på enecelle i Ber-lins Moabit-fengsel (en times lufting pr. dag, 30 minutters besøk hver annen uke). Etter tre ukers arbeid med saken, i august 2007, fikk hans advokat ham midlertidig frisatt med referanse til at paragraf 129a ikke kunne anvendes i dette tilfellet, der eneste substans var at Holm hadde møtt en person som var anklaget for forsøk på å starte en bilbrann. Løslatelsen ble anket av politiet, men i november 2007 avviste Forbundsdomstolen denne anken.

Teksten i tiltalen synes ikke være offentlig, så pressen bygger antakelig på forsvarernes redeg-jørelser. Både i forhold til Holm og Matthias B. synes imidlertid deres bruk av begrepet gentrifisering å spille en rolle i tiltalen. Poenget er at politiet har funnet dette begrepet også i noen av MGs skrifter. Det samme gjelder be-grepet prekarisierung, som betegner det en i Norden gjerne omtaler som fram-veksten av et b-lag med svake rettigheter – altså st-

adig mer prekære forhold – i arbeidsmarkedet.

En kilde på nettet opplyser forøvrig at Forbundskriminalpolitiets kriminaltekniske institutt i april 2007 konkluderte med at det «ikke forelå noen utsagnskraftige overensstemmelser» mellom Telegraf-teksten og MG-skriftene. Etter å ha raidet akademikernes kontorer har politiet likevel lagt inn påstander om overensstemmelser mellom deres forsk-ningspublikasjoner og formuleringer fra MGs side. De synes å ha fore-tatt tekstvitenskapelige sammenlikninger med vekt på bruk av bestemte ord (ord som implodere, reproduksjon, politisk praksis, marxist-leninis-tisk nevnes), hvordan ord staves, grammatikalske særegenheter og bruk av forkortelser (skriver man G8 eller G-8?).

I tiltalen mot Matthias B – muligens også mot Holm – argumenteres det visstnok også for at de som akademikere skal hatt anledning til usjenert å besøke biblioteker for å forske fram argumen-

tasjonsrekker av den typen politiet finner i MGs skrifter. Kort sagt vil politiet ha domstolens støtte for er at Andrej Holm og Matthias B. må regnes som intellektuelle bakmenn for MG!

At Holm først ble feng-slet henger kanskje sam-men med at han kunne knyttes direkte til de tre ildspåsetterne. I tiltalen hevdes det også at han hadde slått av mobilen sin når han møtte kontakter på venstresiden. Matthias B bemerker i interv-juet i Die Zeit at mange venstreorienterte slår av mobilen ved diskusjon av temaer som f.eks. antiglo-baliseringsmarkeringer, siden de er vel vant med overvåkning. ...eller tilfelle av noe helt annet? Er nå tilfellet Holm og de tre andre et tilfelle av politisk terrorisme? Er disse samfunnsforskerne og aktivistene bakmenn for en gruppe brannstif-tere som utgir seg for å stå i den mørke tyske tradisjonen for politisk voldsutøvelse fra 70-tallet?


135


Eller er saken om de fire et tilfelle av noe helt annet? Er de ofre for et etterret-ningsvesen som er gått av sporet? Arrester og tiltalt på like uklart grunnlag som hovedpersonen Josef K. i Kafkas roman Proses-sen? Er det med andre ord et justismord som er i ferd med å utspille seg? Det er i så fall ikke det eneste, for i kjølvannet av forsterket terrorlovgivning etter 9/11 finner vi slike justismord i alle verdenshjørner, en god del av dem sitter på Guantanamobasen.

De internasjonale pro-testene som er sendt den tyske Forbundsdomstolen

er opprørt over politiets forsøk på å få noen straffet med referanse til begreper de har brukt i sin forsk-ning. At tysk politi i fullt alvor prøver å benytte seg av slike beviser er mest av alt et bevis på deres man-glende evne til å konsult-ere samfunnsforskere som kunne fortalt dem om hvor vanlig slik begreps-bruk er! At de ikke luket ut disse delene av tiltalen er antakelig en indikasjon på hvor svakt resten av bevismaterialet er!

Den amerikanske historikeren Mike Davis – forøvrig en av de som har undertegnet oppropet

til støtte for de fire – har nylig publisert en liten bok om bilbombens his-torie.[4] Dette er historien om «de svakes våpen», et våpen som forøvrig også etterretningstjenester har benyttet seg av i sine bestrebelser på å forvirre fienden. Davis understre-ker at et aspekt av dette våpenet er at «mikroskop-iske grupper kan tiltrekke seg oppmerksomhet»: «Dårlig utstyrte og upop-ulære konspirasjoner som ellers ville forblitt i mørket eller ville gått i oppløsning av seg selv, har nå et enkelt og pålitelig ‘gjør det selv’ arsenal som gjør dem i

136


stand til å skape spek-takulær destruksjon».

Det anonyme kollek-tivet «Militante Gruppe» har ikke sprengt biler i situasjoner der det var utsikter til å ta liv. Det har påtatt seg ansvaret for ildspåsettelse av et tret-titalls parkerte biler over en femårsperiode. I en tid uten terrorpanikk ville dette passert som van-dalisme. Terrorfrykt eller ikke, i alle fall er det klart at dette kan være et tilfelle av noe helt annet enn en terrorcelle som vil holde RAFs revolusjonsroman-iske ånd i live. Det kan like godt dreie seg om en forvirret enkeltperson, en person med kjennskap til venstreradikal terminologi og tysk-filosofisk språklig ornamentering, og med en pervers fascinasjon over å få politiet med på spillet.

Men politiets tolkning av MG kan heller ikke ute-lukkes. Om det nå virkelig er et «fundamentaloppo-sisjonelt» kollektiv som ligger i dvale og venter på neste gang anledningen byr seg til å provosere staten i det de mener er fascistisk retning, så er det åpenbart at medlemmene er fornøyd med at politiets

aksjon. Får man et justis-mord i full offentlighet, kan de konstatere at den venstreliberale offentlighet som driver støtteaks-jonen og protesterer mot anvendelsen av paragraf 129a, for en gangs skyld er «nyttige idioter» på deres vegne, og ikke på det beståendes vegne. En generell tendens? At politiet i første omgang fikk gjennomslag for sin kobling av de to tilfel-lene med referanse til forskeres begrepsbruk må forstås i lys av den spesielle tyske konteksten. Men samfunnsforskere har en tilbøyelighet til å ville generalisere ut over spesifikke kontekster. Noen vil vise til begrepet om overvåkningssam-funnet. De vil vise til politisamarbeidet innen Schengenområdet og den overvåkning som rammer antiglobaliser-ingsaktivister over hele Europa. Samfunnsforskere har også preget begrepet om sekuretisering, om hvordan historisk skiftende aspekter av samfunnsutviklingen blir definert som sensitive

for borgernes sikkerhet. DDR-Tyskland med sitt Stasi «sekuritiserte» større områder av samfunnet enn Vest-Tyskland. Men det gjenforente Tyskland under krigen mot terror er kanskje i ferd med å ta igjen Øst-Tyskland under den kalde krigen?

Det finnes tradisjoner for politisk terrorisme også i andre europeiske land. Nord-Irland og Baskerland er klassiske til-felle, men et mindre land som Hellas har tilfeller av ytterliggående bevegelser uten klar tilknytning til en separatistisk mobilisering med støtte i store folke-grupper. Det er imidlertid farlig å lage historiefilosofi av tyske eller greske myn-digheters forsøk på å rulle opp slike bevegelser. At det tyske politiet i første omgang fikk gjennomslag for sin kobling av de to tilfellene med referanse til forskeres begrepsbruk må forstås i lys av den spesielle konteksten i Tyskland. Man får stå mot den uheldige tilbøyelighet mange samfunnsforskere har til å ville generalisere ut over spesifikke kontek-ster. Noen vil vise til be-grepet om overvåknings-


137


138

samfunnet. De vil vise til politisamarbeidet innen Schengenområdet og den overvåkning som rammer antiglobaliseringsaktivis-ter over hele Europa. Men en analyse av det euro-peiske overvåkningssam-funnet kan ikke baseres bare på et enkelttilfelle. Samfunnsforskere over hele Europa vil neppe bli tvunget av krigen mot terror til å sensurere sin egen begrepsbruk. For tyske samfunnsforskeres vedkommende er det kanskje grunn til større bekymring, men avvisnin-gen av anken i november 2007 gjør også situasjonen i Tyskland noe lysere. Man skal imidlertid være klar over at den avviste anken bare gjaldt varetektsfeng-sling. I skrivende stund er det ennå ikke klart om det vil bli reist sak mot Holm og de tre andre. Spørsmålet er om det tyske rettsvesen i saken om Holm og de tre andre bekrefter at dette landet har sine rettsstatstradis-joner intakt. Vi får håpe at Forbundsdomstolen snart avviser saken.


139

Gatekunst begått av Dolk ved Tou Scene i Stavanger.


140

Camilla_Topuntoli Camilla_Topuntoli Camilla_Topuntoli Camilla_Topuntoli Camilla_Topuntoli

Facing Gentri-fication

between private construc-tors and associations of my neighborhood. What just a few years ago, were necessary camouflage strategies to hide the social and urban projects of the district, have devel-oped into glittering signs and advertising campaigns aiming to ingratiate the new vision of the area and to radically change the na-ture of the mixed working class neighborhood [1].

The iconic culture of architecture spreads through multiple chan-nels: magazines, books, education. People’s figures and thoughts are being customized slowly, brick by brick, in construction yards – bearing thousands of vertical cubic meters that were just waiting to see the light. Everything which will happen, within ten years in this area, is already set behind real estate windows, advertised

on the internet [2]. For the first time I was

facing the negative side of that process we call “Gentrification”. Gentrifi-cation is a word so often used, but so difficult to define, it is fundamental to understand the city as one of the most import-ant territorial support of the national economy, a “growth machine”.

The term in its classic meaning refers to the physical and social trans-formation of a neighbor-hood of a given urban re-ality. The term was coined by Ruth Glass in 1964 but four decades later cannot be applied only to a small group of transformation processes, in fact, the concept of “gentrification” has undergone a semantic enrichment that aims to incorporate a wider area of social rehabilitation, a plurality of shapes, char-acters and spaces. Gentri-

I’ve always been interested in territory and landscape, the indis-tinct repetition of design models, the need to find alternatives, and the unsolved relations that the extensions of urban sprawl estab-lishes with territorial textures. When I was still living in Milan the reality came to clarity after many years of uncomfortable bargains

fication is a process where both the commercial and cultural forces dominate. Gentrification makes a place different. The settle-ment of the inhabitants is changing and in particular the architecture of the area itself.

What usually was a working-class neighbor-hood often is turned into a bourgeois area with expensive restaurants and delicatessen stores. In other words, Gentrifi-cation is a phenomenon of packaging consumable landscapes, obtained by cleaning and reinterpret-ing the local memory. The cultural industry makes a contribution to this speculative process since it comes to making expend-able cultural values such as landscape, memory, history and identity of a place.

[1-2] Isola Art Center http://www.isolartcenter.org/index_eng.php?p=1131987096&i=1131988415 Photoes: Milano, Isola-Garibaldi, Oslo Biorvika. 2014

Camilla_Topuntoli Camilla_Topuntoli Camilla_Topuntoli Camilla_Topuntoli Camilla_Topuntoli

18 19

I’ve always been interested in everything that is poured into the tracks of territory and landscape, the indistinct repetition of design models, the need to �nd alternatives, and the unsolved relations that the extensions of urban sprawl establishes with territorial textures.

When I was still living in Milan the reality came to its maximums clarity a�er many years of uncomfortable bargains between private constructors and associations of my neighborhood. What just a few years ago, were necessary camou�age strategies to hide the social and urban projects of the district, have developed into glittering signs and advertising campaigns aiming to ingratiate the new vision of the area and to radically change the nature of the mixed working class neighborhood [3].

Spreading the culture of architecture as an icon, through a series of multiple channels of di�u-sion of the art of building: magazines, books and art exhibitions, and in particular trough the expression of education at all levels.

People’s �gures and thoughts are being customized slowly, brick by brick, in construction yards - bearing thousands of vertical cubic meters that were just waiting to see the light. Everything which will happen, within ten years in this area, is already set behind real estate windows, advertised on the internet [4].

For the �rst time I was facing the negative side of that process we call “Gentri�cation”. Gentri�cation is a word so o�en used, but so di�cult to de�ne, it is fundamental to understand the city as one of the most important territorial support of the national economy, a “machine for the growth”.

�e term in its most classic meaning, refers to the physical and social transformation of a neighborhoods of a given urban reality. �e term was coined by Ruth Glass in 1964 but four decades later cannot be applied only to a small group of transformation processes, in fact, the concept of “gentri�cation” has undergone a semantic enrichment that aims to incorporate a wider area of social rehabilitation, a plurality of shapes, characters and spaces.

�e process of gentri�cation is a process where both the commercial and cultural forces dominate. Gentri�cation is a process that makes a place di�erent, the settlement of the inhabitants is changing and in particular the architecture of the area itself. What usually was a working-class neighborhood o�en is turn in a bourgeois area with expensive restaurants and delicatessen stores. In other words, Gentri�cation is a phenomenon of packaging consumable landscapes, obtained by cleaning for example and reinterpreting the local memory. �e cultural industry makes a contribution to this speculative process since it comes to making expendable cultural values such as landscape, memory, history and identity of a place.

[3-4] Isola Art Center http://www.isolartcenter.org/index_eng.php?p=1131987096&i=1131988415Photoes: Milano, Isola-Garibaldi, Oslo Biorvika. 2014

141

Foto: Camilla Topuntoli

143

KONKLU-SJON

144

intro-duksjon

Denne publikasjonen har utforsket den virkeligheten som kalles «gentrifisering», ved hjelp av dokumen-tarkunst og samfunnsfag. Disse to tilnærmingene til utforskning av omgivelsene løper parallelt og flettes sam-men, gjennom de foregående sidene. Vi startet med et fugleperspektiv i kapittelet «Hva er gentrifisering?». Her lyttet vi til fire flinke folk: bysosiologene Oddrun Sæter, Erling Dokk Holm og Andrej Holm, samt juristen Audun Engh. Deretter landet vi i ett spesifikt sted med kapittelet «Stedet Brakkebygrenda». Stedet var et forsøk på å kulti-vere et forsøksfelt for byøkologiske alternativer, og ett av de mest omtalte eksemplene i Oslo de siste årene. Derfra flakset vi videre til «Steder i Oslo», landet på møner for å få lokale fugleperspektiv over bydeler, beveget oss ned på gateplan for å samle glimt fra et nedenfra-perspektiv. Her valgte vi å besøke de mest omtalte bydelene og kvartalene i byen. Folkets visjon for Bjørvika er det mest omfattende av disse. Diskusjonen om byøkologisk utvikling av Haus-kvartalet er den heteste debatten i skrivende stund.Vide- re hevet vi oss igjen opp til et videre fugleperspektiv, over diverse «Steder i verden». Her valgte vi eksempler som er relevante innenfor to brede kategorier: optismistiske erfaringer og pessimistiske erfaringer. I forbindelse med de pessimistiske erfaringene bragte vi sosiologen Lars Mjøsets artikkel «Er sosiologisk begrepsbruk straffbart?». Diskursjonen refererte direkte til Andrej Holm, en av de som bidro til første seksjon. De optimistiske erfaringene ble derimot ledsaget med del 2 av Audun Enghs bidrag til første seksjon. I del 2 forteller han at «Mangfold kan planlegges – medvirkning er nøkkelen». Med de optimis-tiske og pessimistiske perspektivene fulgte vi altså opp de mer praktisk og aktivistisk orienterte blant de fire ek-spertene som vi konsulterte med det første fugleperspek-tivet. Nå skal vi endelig lande, med to konklusjoner fra redaksjonen – en for hver av de to tilnærmingene til ut-forskning av omgivelsene som vi har brukt for å redigere katalogen. Den samfunnsfaglige konklusjonen er Jensens artikkel «Gentrifisering: klasse etnisitet – og motstand». Dokumentarkunsten som tilnærming konkluderes med Medbøes petit «Det er nå vi bygger framtiden!».

145

Naturen er forvirret. Akerselva-Oslo 2014.

146

Leseren kommer til å møte to konkurrende teorier om hvordan slike prosesser fungerer, den ene basert på Jane Jacobs sine temmelig optimistiske erfaringer på 1960-tallet, den andre på Sharon Zukins mer pessi-mistiske observasjoner på 1990-tallet (del 1).

Deretter settes forklar-ingene på gentrifisering i sammenheng med en annen prosess som er parallell, men sammen-vevet, nemlig veksten i drabantbyer, der ser-vice-proletariat og etniske minoriteter holder hus (del 2). På denne måten retter vi blikket mot sam-menhengene mellom det som skjer i sentrum og i periferi – både sentrum og periferi innen hver enkelt storby, og sentrum og per-iferi i den postkoloniale verdensøkonomien.

Deretter fortsetter

artikkelen med å diskutere praktiske botemidler (del 3 og 4). Hva gjør aktivister for å mot-virke gentrifiseringens skadevirkninger? Først og fremst tar artikkelen for seg de mest utbredte metodene, som tar sikte på å kultivere en under-skog av subkulturelle alternativer – for eksempel gjennom vognlandsbyer, folkekjøkken og husokk-upasjoner. Slik kulturell motstand er en taktikk som de aller fleste aktiv-ister mot gentrifisering er opptatt av. I denne forbin-delse diskuterer artikkelen den kreative middelk-lassens rolle, enten som «hipstere» som bidrar til å drive fram gentrifiserin-gen, eller som «squattere», som bidrar til å bremse den (del 3). Sist men ikke minst tar artikkelen også for seg en annen taktikk, som få aktivister har noen

Gentri-fisering: klasse, etnisitet – og motstand

Hva kan gjøres for å bøte på gentrifiseringens sosiale skade-virkninger? Aktivister utvikler mottiltak for problemløsning. Gentrifisering er diagnosen. For å velge riktig medisin er det best å kjenne årsakene til sykdommen. Hvordan kan vi ta ondet ved roten?

Denne artikkelen starter med å diskutere årsakene (del 1 og 2). Hvordan kan vi best forklare og forstå de endringene i byene som gjerne kalles for «gentrifisering»?

interesse for, men som politi og medier er desto mer fiksert på, nemlig voldelige motstand. Her diskuteres det hvor-dan esaklering mellom opptøyer og ordensmakt har ført til kriminalisering og mistenkeliggjøring av berettiget kulturell motstand, men også hvordan voldelig opprør blir ko-optert av statlig institusjonell vold, det vil si politi og miltærvesen, gjennom systematisk bruk av provokatører blant aktivistene (del 4). For aktivister er det strategisk viktig å ha kunnskap om begge typene av motstand, både voldelig motstand og kulturell motstand, fordi politi og medier ofte har ensidig fokus på det første, til tross for at de aller fleste aktivister bare er opptatt av det siste.

På grunnlag av disse diskusjonene vender jeg til


147

slutt tilbake til spørsmålet om hva som kan gjøres (del 5 og 6). Her vend-er jeg tilbake til de to konkurrerende forklarin-gene utviklet av Jacobs og Zukin, og jeg diskuterer hver av de to teorienes prognoser for framtida (del 5). Dermed diskuterer jeg også praktiske mot-tiltak. Hvordan kan den kreative middelklassens kulturelle motstand – som husokkupasjoner, vogn-landsbyer og folkekjøkken – bli nyttige for den mar-ginaliserte underklassen – tjeneste-proletariatet og de etniske minoritetene? Hva kan gjøres for å fore-bygge voldelig eskalering som medfører strategisk nederlag? Her er medisin-en (del 6).

Diagnose: gentrifisering

Det som er originalt og nytt med denne artikkelen er flerfoldig: For det første retter artikkelen oppmerk-somheten mot sam-menhengen mellom den historiske klassekampen i bysentra og den postko-loniale arven i forstedene. For det andre tar artik-kelen tyren ved hornene og diskuterer farene ved

voldelig eskalering, et tema som ikke kan unngås når den postkoloniale dimensjonen er med. For det tredje bidrar artikkel-en med et forsøk på å sette opp en slags vitenskapelig test av to konkurrerende forklaringer på diagnosen «gentrifisering», som igjen kan gjøre det lettere for aktivister å velge god taktikk, som medisin mot sykdommen. 1. Gentrifisering som klasse-dominans Alle mennesker er født frie, men noen er friere enn andre. «Har du penger så kan du få, men har du ikke så må du gå», som barna lærte i sangen om en baker på Østre Aker. Begrepet «gentrifisering» beskriver bestemte endringer i hvem som har tilgang til å bruke de materielle omgivelsene – en kamp om retten til byen. Det handler altså om ulike grupper av mennesker som har ulike muligheter, og som derfor ikke konkurrer på like fot – det som sosiologien kaller for sosiale klasser. Man kan skille mellom to brede hypoteser om

hvordan gentrifisering foregår (to etiologier). Hver av disse hypotesene innebærer forskjellige forventninger for framtida (eller prognoser). På den ene siden har vi Jane Ja-cobs sin klassiske bok The Death and Life of Great American Cities fra 1961, der hun observerte at fram til da hadde bydelenes selvutvikling i USA vist et syklisk mønster: Nedslitte og billige områder tiltrakk seg kunstnere og avant garde-grupper, som endret lokalmiljøet slik at prisene steg, og kunstnerne måtte flytte ut, mens de som hadde råd til å investere flyttet inn, men dermed ble bydelene kjedeligere og mindre attraktive, og forfallet begynte. På den andre siden har vi nyere bysosiologer, som Sharon Zukin, Oddrun Sæter, og Andrej Holm, som ikke observerer noe syklisk mønster, men i stedet en prosess som bare går én vei: Sentrumsområdene blir dyrere og dyrere, og mer og mer polerte, mens service-proletariatet må pendle lengre og lengre for å komme seg på jobb i sentrum. Dette er en helt annen situasjon enn den


148

som Jacobs beskrev i 1961. Her har vi altså to alter-native forklaringer – to rivaliserende teorier. Fork-laringer og forutsigelser fra Jacobs sin økologiske/funksjonalistiske sosiologi står imot forklaringer og forutsigelser fra Zukins mer marxianske/machi-avelliske sosiologi. Enten er gentrifisering et ledd i en syklisk prosess, ellers er det en linjær prosess som bare går én vei. Enten kan vi forvente en økologisk tilpasning av fristeder og grønne lunger på nye steder i byen, eller vi kan forvente at et politisk sys-temskifte er nødvendig. 2. Gentrifisering som kulturell ensretting Økt kulturell ensidighet er en bivirkning av gentri-fisering. Som Audun Engh påpeker i sitt bidrag til denne publikasjonen, så medfører prisøkningen at hver enkelt utbygger blir fristet til å trykke flest mulig leiligheter sammen i effektive moderne bygg, men dette ødelegger det

klassiske og mangfoldige bybildet som gjorde bydelen tiltrekkende for kjøperne til å begynne med. Oddrun Sæter ob-serverte på sitt feltarbeid i New York at den bydelen som sto best rustet mot gentrifisering var den jødisk-ortodokse «ghet-toen», der de lokale pri-vate eierne forvaltet eien-dommene sine med tanke på å bevare lokalmiljøets egenart – som et alternativ til majoritets-samfunnets ensrettede kultur. So-sio-kulturelt mangfold kan være en ressurs for entre-prenørskap og integrering, såkalt «sosial kapital», men moderne byplanleg-ging kan i endel tilfeller være ødeleggende for slikt mangfold. Derfor var temaet «etnisk ekonomi» for en utgave av et svensk liberalkonservativt tidsskrift, Axess i 2005.[1] Samme år ble det foreslått i det italienske arkitek-turtidsskriftet Domus at umenneskelige byplanleg-ging kunne være årsaken til de «etniske» opptøyene i parisiske banlieus.[2]

Åtte år senere, i 2013 skulle liknende opptøyer hjemsøke svenske förorter. Rasistiske innvandringss-keptikere sier «Hva var det vi sa?», men det sier også vi, de kulturmarxistiske og multikulturalistiske skribentene. Forskjellen er at de, innvandringss-keptikerne, baserer seg på ideologiske fordommer, mens vi, multikultur-alistene, baserer oss på historiske fakta. Jeg skrev selv om saken i det norske alter-globalistiske tidss-kriftet Kontur i 2008, med referanse til de nevnte sakene i Axess og Domus, som jeg bandt sammen ved hjelp av en referanse til en lederartikkel av Brigt Hope i Kontur 2007. Som historisk bakgrunn for den fransk-arabiske hip hop-bevegelsen viste han hvordan Le Corbusier hadde brukt Casablancas banileus som prøvefelt for å utvikle effektive ar-beiderboliger som senere skulle bli implementert i Paris. Modernistisk byplanlegging ble brukt til å disiplinere det transnas-jonale proletariatet i den kolonialistike økonomien. Slik banileu-isering er den historiske bakgrunnen

[1] Axess nr. 4, 2005: http://www.axess.se/magasin/pdfjournal.aspx-?id=01214b77-ad19-4d11-a7f5-e89a021d1dbe [2] Domus nr. 887, 2005: http://www.domusweb.it/en/architec-ture/2005/12/15/the-rebel-city.html


149

ikke bare for fransk-ara-bisk hip hop. Det er også en postkolonial arv som gir urettferdige konkurransevilkår for transnasjonale familieb-edrifter og transnasjonale fagforeninger, og som derfor legger til rette for såkalte «etniske» opptøyer. Da afro-britisk ungdom gjorde opprør i London i 2011, oppdaget forskere ved London School of Eco-nomics at motivasjonen var politisk diskriminer-ing og økonomisk margin-alisering.[3] Gentrifisering og banlieu-isering er to parallelle og sammen-

vevede prosesser, og må derfor sees som to sider av samme sak.

3. Kulturell motstand som småborgerlig praksis

Motstanden mot gentri-fisering i Nord-Amerika og Vest-Europa skjer først og fremst ved å kultivere fram en underskog av sub-kulturelle frisoner. Ironisk nok er denne folkebeve-gelsen er ledet an av hvit middelklasse, selv om det er den brunhudede arbeiderklassen som taper mest på gentrifisering.

Innenfor service-pro-letariatet og de etniske minoritetene er folk flest opptatt av å jobbe for å tjene pengene de trenger, og det er derfor få fra disse gruppene som deltar i husokkupasjoner eller subkulturelle frisoner. Den hvite middelklassen spiller derimot en tvetydig rolle i prosessen. Som Jane Jacobs observerte, så er det kunstnere og avant garde-kultur som gjør de slitte bydelene attraktive for investorer. En uintendert konsekvens av kunstnernes aktiviteter er derfor at de bidrar til å drive fram den gentri-fiseringen som etter hvert fortrenger dem fra bydel-en. I sitt bidrag til vår

[3] The Guardian 2011: «Reading the Riots» http://eprints.lse.ac.uk/46297/1/Reading%20the%20riots%28published%29.pdf [4] Rapporten «Retten til byen» av Oddrun Sæter m.fl., utgitt av Høysko-len i Oslo og Akershus 2013, ss. 46-7

Kollektive løsninger i Beograd, ca. 2012.


150

publikasjon nevner Lars Mjøset kunstnernes rolle i forbindelse med priva-tisering og prisstigning i Berlin: «Konsekvensen var gentrifisering: mer vel-stående middelklasser, in-klusive kunstnere fra inn og utland, ville flytte inn i de attraktive bydelene». Dette passer med funn fra Oddrun Sæters feltarbeid i New York: «Blant grupper av fastboende oppfattes kunstnere som en trussel, for der de er, følger andre etter [...], og dette innebærer dyrere vaner i det offentlige rom, og dermed dyrere husleier.» Men nå, hevder hun, er vi «kommet til et ‘tipping point’ der både kunstnere

og andre lavinntektsgrup-per ser at de har felles interesser, de står alle i fare for å bli skjøvet mot byens periferier [...].»[4] Slike strategiske allianser må sies å være en målset-ning for husokkupanter, folkekjøkken-aktivister og beboerne i vognlandsbyer, slik som Brakkebygrenda. Det er ikke underlig at det har blitt viktig for slike «squattere» å markere forskjellene mellom dem selv og «hipsterne». Man kan si at disse to subkul-turelle kategoriene viser den kreative middelklas-sens doble ansikt, som både motstander mot gentrifisering og pådriver for gentrifisering. Én og

samme person kan godt delta både i hipster-kul-tur og squatter-kultur til forskjellige tider på døg-net. Noen ganger er det vanskelig å vite hva som er hva, for eksempel når noen setter ut fargerike trekasser med grønnsaker på Grønland. Derfor kan vi se kulturkampen om-kring gentrifisering som en intern kamp innenfor den kreative middelk-lassen. De som taper mest på gentrifisering er service-proletariatet og de etniske minoritetene, som må pendle stadig lengre ut til banlieu-en, men de har sjelden overskudd til å skulle engasjere seg i kulturkampen om gentrifiseringen. Hvorvidt avant garde-miljøenes engasjement er relevant for service-proletariat og etniske minoriteter vil bare erfaring kunne vise. 4. Voldelig motstand blir ko-optert av overmakten Motstanden mot gentri-fisering i Nord-Amerika og Vest-Europa er ikke bare kulturell. Som politiet vet godt – og kanskje vet bedre enn oss som er aktive i subkultur – så

[5] Statewatch Analysis: «Using false evidence against ‘Euro-anarchists’»: http://www.statewatch.org/analyses/no-146-undercover-exchange-pro-tests.pdf [6] Hva i huleste er egentlig «jihadisme»? Det brukes gjerne for å betegne en bestemt type religiøst begrunnet politisk vold. Men dette er en nokså misvisende bruk av ordet. Det arabiske ordet jihad betyr egentlig an-strengelse eller dedikasjon. Innenfor muslimsk teologi brukes ordet for å beskrive alle slags anstrengelser for å bevare eller misjonere for Islam, som betyr «fred». Denne freden kan imidlertid tolkes nokså krigersk – akkurat som med det ekspanderende Romerrikets såkalte «romerske fred». Når våpen brukes for å opprette eller vedlikeholde stabilitet for et muslimsk fellesskap, så kalles bestrebelsen for «sverdets jihad». For reg-imene i Saudi-Arabia og Iran vil «sverdets jihad» inkludere både politi og militærvesen, inkludert allianser med USA og Russland. Men «sver-dets jihad» kan også brukes av opposisjonelle fellesskap, som et verktøy for væpnet revolusjon eller statskupp mot sittende makthavere i landene der de opererer. Dette skjer i mange arabiske land etter 2011, bl.a. med shia-muslimske opprørere i Yemen og sunni-muslimske opprørere i Syr-ia. Slike grupperinger blir gjerne omtalt som «terrorister» av sine mot-standere. Det er disse gruppene, særlig den sunni-muslimske varianten, som omtales som «jihadister». Det er upresis bruk av arabisk språk, men å betegne slike grupper som «radikale» er enda mer misvisende.


151

finnes det en bitte liten subkultur-i-subkulturen som mener at voldelig motstand mot statens tvangsmakt er en smart taktikk. De kulturelle aksjonistene opplever at vårt handlingsrom har blitt mer begrenset gjennom kriminalisering og mistenkeliggjøring. Sosiolgen Donatella della Porta forklarer dette delvis som et resultat av voldelig eskalering mellom opprør-spolitiets rekker av svarte blokker og de maskerte gateaktivistenes mer kao-tiske falanks. Ettersom slik eskalering fører til vanske-ligere arbeidsforhold for vanlige politiske aktivister, skrev filmkunstneren Pier Paolo Pasolini i 1977 et dikt om gateopptøyer som en «småborgerlig» taktikk,

som var fremmed for den arbeiderklassen den var ment å skulle være nyttig for. I vår tid har borger-lig-gjøringen av opptøyene gått enda lengre. Menne-skerettighetsaktivister har dokumenter at de mest voldelige aksjonist-net-tverkene er proppfulle av dobbeltagenter.[5] Derfor er det blitt komplett umulig å vite hvilken gatevold som er igangsatt av «ekte» aktivister eller av «falske» politiprovoka-tører. Enda mindre grunn til optimisme finnes for småborgerlige venstrera-dikale som romantiserer «jihadistisk» motstand mot imperialisme.[6] Det er riktig at jihadi-salafister finner endel sosial støtte blant sunni-muslimsk proletariat som føler

seg sviktet av tradis-jonelle sunni-muslimske patroner, som man kan lese bl.a. i den libanesiske marxistiske avisen al-Akh-bar. Men som man bl.a. kan lese i det italienske geopolitiske tidsskriftet Limes, er det også sant at jihadi-salafistenes ak-tivstnettverk er finansielt avhengige av tradisjonelle sunni-muslimske patroner i Saudi-Arabia og andre gulfstater – samtidig som disse også kjøper militær beskyttelse fra USA. Jihadi-salafismen er derfor ikke bare ideologisk reaks-jonær, men også økon-omisk avhengig av sine egne fiender. Mens den jihadistiske volden er et barn av den anti-kommu-nistiske alliansen mellom Reagan og Taliban, er den seneste eskaleringen av venstreorienterte opptøyer i Vesten et barn av an-ti-anarkistisk infiltrering fra statlig etterretning. Politisk vold mot gentri-fisering er derfor ikke bare en risikabel taktikk for proletariatet, og ikke bare en taktisk allianse med en borgerlig avant garde, men i tillegg har taktikken rett og slett blitt ko-optert av de organisasjonene som

[7] Det er to gode strategiske grunner til å ta denne debatten. Den ene grunnen er at det vi skriver skal være nyttig for aktivister som vil mot-virke gentrifiseringens negative konsekvenser. Den andre grunnen er at intellektuelle har et spesielt ansvar, i alle fall hvis vi skal tro de italienske myndighetenes anklager mot professor Antonio Negri som agiterte på én kant i et stort og broket aktivistnettverk, mens på en annen kant ble væpnede aksjoner utført av Røde Brigader. Påtalemyndigheten mente at de intellektuelle hadde vært «ondskapsfulle lærere» (cattivi maestri) og var like ansvarlige som terroristene, på samme måte som strategen er like ansvarlig som fotsoldaten. Riktignok ble kaoset mildt sagt større da den ikke helt realistiske strategen Tony Blair vedtok å bruke våpen for å styrte den sittende regjering i Irak. Det er noe mine aktivist-kamerater vet godt. Men jeg skriver ikke bare for menigheten. Jeg skriver med tanke på hvordan både skribenten (jeg selv) og målgruppen (andre aktivister) samtidig kommuniserer med andre. Jeg viser ansvar ved å vise at det kan være lurt å være tilbakeholdende med å besvare vold med vold, fordi voldelig motstand allerede har blitt infiltrert og kooptert av overmakten.


152

de voldelige aktivistene definerer som sin egen fiende.[7] 5. Prognose: Hva kan forventes? Så langt har denne artikkelen diskutert hva for slagts prosess er det vi kaller gentrifisering (del 1 og 2), og hva er noen av taktikkene som brukes til å motstå dens skade-virkninger (del 3 og 4). Det praktiske spørsmålet blir da: Hva kan gjøres for å motvirke de negative sidene ved gentrifisering? Innenfor helsefag skal be-handling ideelt sett velges på grunnlag av en velprø-vd forklaring (etiologi) og informert forutsigelse (prognose). I starten av denne artikkelen la jeg fram to konkurrerende teorier som tilbyr ulike forklaringer på de prosess-ene vi kaller gentrifisering: på den ene side, Jacobs sin sykliske teori fra 1960-tallet, på den annen side Zukins mer linjære teori fra 1990-tallet. Den ene gir en optimistisk prognose, den andre er mer pessimistisk.

På den ene siden kan det godt vise seg at

Jacobs fortsatt har rett, så det er grunn til en viss optimisme. Isåfall er det grunn til å håpe på en slags urban nomadisme der prekære arbeidere og etniske minoriteter finner stadig nye bosteder i nedslitte men tradisjon-srike områder som de kan ha råd til, mens kunstnere og aktivister finner stadig nye frisoner i områder der gentrifiseringen såvidt har startet. For eksempel kan det tenkes at Frogner er blitt så kulturelt kjedelig at prisene ikke kommer til å ta seg opp etter at det nåværende boligbobla sprekker, mens kunst-nerne på Nesodden og Grorud kanskje kommer til å gjøre disse områdene så attraktive at prisene der vil komme til å stige raskt igjen. Hvis det viser seg at Jacobs fortsatt har rett, så kan det være god grunn til optimisme angående byen som et selvorganiserende økosystem.

På den andre siden kan det godt tenkes det vil vise seg at Zukin likevel har mer rett i sin mer pessimistiske beskrivelse av nyere gentrifisering, som synes å gå bare én vei. Isåfall er det grunn

til å frykte at alle sentrale bydeler kommer til å bli okkupert av den velbe-midlede (og udannede) delen av middelklassen, mens mens den kulturelle (og ubemidlede) middelk-lassen kommer til å bli nybyggere i rurale strøk – og service-proletari-atet kommer til å måtte pendle stadig lengre ut til banlieu-en. For eksempel kan man se for seg at hele Oslo innenfor Ring 2 kan komme til å framstå som et «gated community» for en ny blendahvit overk-lasse, og at kultur-mid-delklassen fortsetter gen-trifiseringen av Lofoten, mens en ny brunhudet underklasse holdes i sjakk på en armlengdes avstand, i en ny stor-banlieu i ytre Grorud. Hvis det viser seg at Zukins teori er blitt mer holdbar enn Jacobs sin, så kan situasjonen synes nokså håpløs innenfor rammen av den bestånde politisk-legale orden. Isåfall vil vi måtte søke al-ternativer til den bestånde politisk-legale orden, enten gjennom parallell uformell økonomi (som er en libertariansk tilnærm-ing) eller gjennom fornyet statlig styring (i tråd med


153

sosialistisk tradisjon). Det førstnevnte alternativet er i tråd med erfaringer som har blitt dokumentert i endel studier av uformelle bosetninger i Istanbul, Caracas, Buenos Aires, Berlin og andre steder, for eksempel i bokserien metroZones, eller av kun-stneren Marjetica Potrc. Det sistnevnte alterna-tivet, som for eksempel anbefales i bøker fra Verso forlag, er mer i tråd med den gamle «eurokommu-nistiske» tradisjon, der det italienske Partito Comuni-sta Italiano søkte å endre kultur og økonomi gjen-nom å bygge et nettverk av lokale «folkets hus», Casa del popolo, i hver eneste landsby. Folk som skriver varmt om hver av disse to strategiene pleier også å være kritiske til skjult elitisme blant de som ar-gumenterer for den andre strategien. Tilhengere av statlig styring blir ankla-get for å være skap-au-toritære, mens tilhengere av uformell økonomi anklages for å tjene storkapitalens interesser. Uansett, som Gayatri Spivak argumenterer i sitt legendariske essay «Can the subaltern speak?»,

så kan det se ut som om de svakeste gruppene i samfunnet står så svakt at de er avhengige av at deres stemme kan represen-teres av andre enn dem selv. Hvis det viser seg at Zukin har rett, så kan vi forvente at gentrifiserin-gen og banlieu-iseringen en så nådeløs tendens at proletariatet neppe kan finne utveier uten å alliere seg med middelk-lasse-grupper som har tilgang på ressurser innen stat, kapital eller kultur. Kanskje er det lite håp om at service-proletariatet eller de etniske minorite-tene vil kunne organisere seg uten allianser med en eller annen middelklasse, det være seg arbeidsgivere, religiøse ledere, partipam-per – eller «squattere». Derfor vil det fortsatt kunne være mulig å skape utveier fra gentrifiserin-gen, selv om Zekin skulle vise seg å ha rett. 6. Behandling: Hva kan gjøres? Så hva kan gjøres? Hvilken behandling kan fore-skrives på grunnlag av disse to prognosene? Uan-sett hvilken av de to te-

oriene som skulle vise seg å holde vann – eller om en tredje teori vil erstatte begge – så kan vi uansett forvente at den kreative middelklassen vil fortsette å ha en tvetydig rolle i gentrifiseringsprosessene framover. Kunstnere og avant garde-grupper vil fortsatt søke til de billige bydelene, men bidra til å gjøre disse mer attraktive, slik at det til slutt blir for dyrt for dem selv å bo der. I bydeler der gentri-fiseringen er i startfasen, vil service-arbeidere og etniske minoriteter måtte flytte ut, og pendle stadig lengre til jobben, mens «hipstere» fra den kreative middelklassen flytter inn. Men i bydeler der gentri-fiseringen har kommet lengre vil folk fra den kreative middelklassen bli «squatters» som klorer seg fast gjennom kulturell motstand. Hvis det ikke allerede er for sent, vil det da åpne seg muligheter for å alliere seg med de delene av arbeiderklassen som ikke allerede har måttet forlate bydelen. Dermed nærmer vi oss et forslag til svar på spørsmålet «hva kan gjøres?». Et forbilled-lig eksempel ble observert


154

av Oddrun Sæter, under det feltarbeidet i New York som ble nevnt ovenfor. Hun registrerte taktiske allianser der proletarer som var ortodokse jøder hadde felles interesse med huseiere som også var ortodokse jøder – og dessuten med kunstnere som var flinke med strat-egisk kommunikasjon. Liknende interessefell-esskap mellom toscan-ske «squattere», lokale jordarbeidere og papirløse innvandrere observerte jeg i min korte epistel «Optimistiske erfaringer» i vår egen publikasjon. Når slike interessefelless-kap eller allianser oppstår, så har den kulturelle mot-standen større relevans for målgruppen. Da vil kansk-je også den kulturelle motstanden få større kraft. Taktisk, i de lokale sakene, bør aktivister mot gentri-fisering altså konsentrere seg om å vedlikeholde og utdype interessefellesska-pet og alliansene med de marginaliserte gruppene. Strategisk, i kommunikas-jons-nettverket mellom de lokale aksjonsgruppene, bør vi kanskje koordinere innsatsen på forskjellig måte ettersom vi lærer

mer om drivkreftene eller mekanismene som driver gentrifiseringen. Hvis det skjer en spontan økologisk tilpasning av nye frisoner og grønne lunger, så kan det tyde på at Jacobs sin optimistiske teori fortsatt er korrekt. Men hvis utviklingen derimot skulle gå bare én vei, mot økt gentrifisering og banlieu-isering, så vil det kunne tyde på at Zukins mer pessimistiske teori er riktig. Isåfall kan konf-likten spisse seg til, og da må vi trå forsiktig. Da blir det ekstra viktig å huske at kulturell motstand kan få et snevrere mulighetsrom på grunn av repressive tiltak mot voldelig mot-stand. Samtidig må man også huske på at voldelig motstand, som opptøyer og sabotasje, allerede er infiltrert og manipulert av statens institusjonelle vold, politiet og militæret. Hvis gentrifiseringen og banlieu-iseringen fortset-ter å bare gå én vei, bør kanskje aktivister priorit-ere å diskutere hvordan vi kan organisere oss for å sikre den brede koor-dineringen oss imellom, enten ved å mobilisere for fornyet statlig styring,

eller ved å utvikle parallell uformell økonomi. Hvis den optimistiske teorien skulle vise seg å være riktig kan husokkupanter og folkekjøkkenkokker satse på å la de tusen blomster blomstre, men hvis den pessimistiske teorien skulle vise seg mer korrekt, bør vi kanskje konsentrere oss mer om å bygge bredere organiser-ing og diskutere langsiktig strategi?


155

Ungdommer fra Blitz i mot-demo mot politiets demoinstrasjon.

Politiets fagforening demonstrerer for levelige arbeidsforhold.


156

Elisabeth_Medbøe Elisabeth_Medbøe Elisabeth_Medbøe Elisabeth_Medbøe Elisabeth_Medbøe

Så er det framtiden da, ønskene og visjonene, og hva som bare kommer re-kende på en fjel fordi byen tilhører verden og verden er uransakelig?

Eller er den det? Og hvordan ser jeg for meg at en god by å bo i er? I bomaskinene i dra-bantbyene til Paris har jeg i hvert fall ikke lyst til å bo. Da vi holdt på med prosjektet «Hva slags by ønsker vi oss» i 2008[1] snakket vi om hvor viktig det er å gi rom for aktiviteter på bakkeplan i drabantbyene, viktigheten av å lage lokale møteplas-ser, lokale smånæringer osv., muligheter for dem som ikke har faste anset-telsesforhold. Opptøyene som hadde vært i Paris var skrekkeksemplet på hvor galt det kunne gå. Analysene i etterkant satte

fokus på alt det som hadde manglet av infrastruktur og muligheter.

I 2015 hvor er vi nå? Paris er under terroran-grep, usikkerhet og uro sprer seg. Og vi blir fortalt at på starten av årtusenet var folk i drabantbyene medlemmer av fagorgan-isasjoner, de hadde håp, ventet på å få jobber og muligheter til å skape seg et meningsbærende liv. Med konjunkturn-edgang og stigende sosial ulikhet har håpet dødd ut. Moskeene ble eneste møtepunkt og sosiale lim. Nå gidder mange ungdom ikke engang å gå dit. Noen ungdommer som har vokst opp i europeiske drabantbyer har reist til IS som fremmedkrigere og enkelte har utført terrorangrep i landene de vokste opp i.

Det er nå vi bygger framtiden!

Se for deg en tombola – trommel, en veldig stor en, så putter vi alt som er i byen opp i, høyhus, småhus, har ikke hus, kulturbygg, kontorer, parker, gamle industribygg, brakker, ikkesteder, plasser og grøntområder og folk, oss med, så sveiver vi rundt til det blir skikkelig blanding. Så heller vi alt ut, drysser det fint utover igjen. Hvordan ville det sett ut da? Kanskje Lambda hadde blitt liggende øverst i Groruddalen, og nede i havna ligger det en liten skog. Op-pover Bygdøy allé ligger rare småhus bebodd av folk som tidligere bodde i villaer på Holmenkollen, blokker på Teisen og bostedsløse som sammen prøver ut nullutslipp og selvberging.

Bytombolaen for fram-tiden, hvilke elementer må legges i den?

Å se husokkupasjon og gentrifisering i sam-menheng med klima- og flyktningepolitikk kan bli et viktig tema, det binder sammen folk som har blitt marginalisert av ulike grunner i skjebnefel-lesskap. Ideelt sett skulle de føle internasjonal arbeidersolidaritet, men de føler neppe at de har skjebnefellesskap før de kan samles om en felles kamp om konkrete saker. Krigers flyktningestrøm-mer kjenner vi til, men vi vet også at de varslete kli-maendringene vil føre til nye flyktningestrømmer på grunn av ørkenspred-ning og kamp om vann i Europas nærområder.

I Italia har det egentlig vært flyktningekrise i et par tiår allerede. I Firenze


157

har endel papirløse innvandrere fått tak over hodet ved å gå sammen med lokale Punx i Il Mov-imento per la lotta per la casa (bevegelsen for kamp for husrom).

I Norge har byene, til forskjell fra veldig mange byer i verden, ingen slumbebyggelse. Sam-funnsprosjektet har vært å skaffe bolig med en viss grunnstandard til alle. Allikevel må vi ta innover oss at en del av dagens husbygging er bygging for framtidens slum ved å ha lave bokvaliteter, gi dårlig grunnlag for lokalt samhold og muligheter til å skape meningsbærende levesett.

Folk kommer til ha økende behov for å skape sitt eget bomiljø og arena for livsutfoldelse. I stor-byer rundt om i Europa ser vi flere byutvikling-sprosjekter gro opp fra bunnen av; grupper som selv vil utvikle sine boområder i opposisjon til gentrifisering fra prof-ittbaserte selskap.

Verdens matpro-duksjon går mer ustabil framtid i møte, mange både ønsker, har glede av, og ser nødvendigheten av

å dyrke grønnsaker i byen. I Geitmyra skolehage, en kombinasjon av skolehage og tildelinger av parseller dyrker folk fra alle aldre, samfunnslag og kulturelle bakgrunner side om side. I 2015 står det over fem hundre på venteliste for å få tildelt parsell.

Og hva med alle ikkestedene, områdene som ligger der forfalne fordi de har blitt revet løs fra helheten av veier som skjærer over og bygninger som skyter til værs uten å ta hensyn til området de står på. Ikkesteder er også transitsteder hvor man forflytter seg fra det ene til det andre, steder uten stedsidentitet eller lokal forankring, som flyplasser, motorveier, store kjøpe-sentra. Steder vi er på ofte, men som ikke har en verdi å være på i seg selv. Disse ikkestedene blir oppholdssteder for dem som er mest presset i samfunnet.

Kommer vi til å godta så dårlig planlegging når det er behov for arealer der alle kan inkluderes ut fra sine forutsetninger og interesser? Tenk om bytombolaen kunne riste sammen helt nye kombi-

nasjoner av funksjoner for å oppnå bedre ressursut-nyttelse, redusert forbruk og mindre reisevei for daglige gjøremål. Mangfold og integrering er viktige begrep, men hva betyr det i praksis for by-planlegging og økonomisk tankegang? En stor del av byens liv er ikke basert på økonomisk lønnsomhet, men ideelle interesser, utprøving av livstil og alternative forbruksmøn-stre samt kunstnerisk ak-tivitet. Dette medfører en dynamikk som kommer hele befolkningen til gode. Hvordan kan fellesskapet gi rom for det? Med store teknologiske nyvinninger vil deltagelse i arbeidslivet endres. Medmenneskers bidrag til samfunnet kan ikke kun evalueres på bakgrunn av ansettelses-forhold og yrkesstatus. Meningsbærende liv må kunne skapes også utenfor etablerte arbeidsforhold. Kan byplanlegging og økonomisk tilrettelegging planlegges på andre prem-isser en profittinteresser? Hvordan kan det legges til rette for bedre luftkvalitet og kutt i utslipp av klima-gasser? Hvem skal ha rett

158

til det offentlige rom og hva skal det inneholde?

Hvordan skal alle være likeverdige deltagere i samfunnet og unngå par-allelløkonomier? Et første skritt er å ta utviklingen tilbake til innbyggerne gjennom politiske beslut-ninger, at utbyggingen ikke skjer isolert fra tomt til tomt av private eien-domsutviklere men som en helhet, at vi, innbyg-gerne, har reelle alterna-tiver å ta standpunkt til, skape rom for mangfold der alle får muligheter. Et stort varsko må vi ha med oss i arbeidet for retten til selvvalgte boformer utenfor det konformt aksepterte Vi må være på vakt mot å bli nyttige idioter for krefter i samfunnet som baserer seg på en økonomisk ideologi som bryter ned rettferdig fordeling og derved felleskapet. Det ser ut til å være to bevegelser/ strømninger som krysser hverandre med den ytre tilsynelatende lignende konsekvensen, etablering av brakkebyer og husokk-upasjoner, men som ide-ologisk ikke er beslektet, Det gjelder protestbeve-

gelser mot vestlig forbruk og økonomiske liberalister som syns det er greit at folk bor i slum og ikke får ta del i samfunnsgodene. Det er bare å stikke fin-grene i asfalten og helst jorda under. Vi er under påtrykk av mange faktorer som vil medføre store endringsprosesser, kreve nytenking og alternative utprøvinger. Om fram-tiden ikke akkurat vil bli som bytombolaen vil det i alle fall kreves av oss en stor fleksibilitet og evne til nytenkning. Å marginal-isere grupper, bli stengt ute eller stenge ute fra fellesskapet har vi sett at er en farlig vei å gå. Vi vil alle bli utfordret, det vil nok kanskje til tider oppleves som tombolaen. Men har vi ikke tombolaer fordi de bringer overraskelser og gleder?

Prosjektet «Hva slags by ønsker vi oss,» 2008 Samarbeid mellom Atélieraksjonen og Overlevelsesstrategene. Støttet som Hot Spot-arrangement under Oslo Museum, på Christiania Torv 15. august 2008, div. arrangementer bl.a. Folkekjøkken, Speakers Corner, workshops for barn, m.m. - åpning av utstilling med Galleri Lyskassa - åpning av utstilling i Galleri BOA - lansering av Tidskriftet Kontur # 14 «Hva slags by ønsker vi oss?» https://underskog.no/kalender/37226_hva-slags-by-%C3%B8nsker-vi-oss/forestilling/50667


159

Naturen er forvirret. Akerselva-Oslo 2014.


Hva er det som skjer med byene våre? Vi ser oss rundt, dokumenterer med kamera. Vi reiser rundt. Fra Oslo til andre steder i verden ser vi liknende bybilder. Sentrum-sområdene endrer seg. Det blir fler folk med dyre klær, dyre biler og dyre vaner – mens service-arbeiderne og minorite-tene må pendle stadig lengre for å komme på jobb i sentrum. Bysosiologene kaller prosessen for «gentrifisering». Hva er det for noe? Denne publikasjonen utforsker temaet, ved hjelp av dokumentarkunst og samfunnsfag. Utgivelsen har blitt produsert i forbindelse med utstillingen «Brakke-bygrenda: et sted i byen – som ble borte» ved Oslo museum, Interkulturelt muse-um, 23.01.-14.02.2016. Bidragsyterne i utgivelsen inkluderer bl.a. Oddrun Sæter, Eriksen Skajaa arkitekter, Brakkebygrenda, Audun Engh, Enga øko-bokollektiv, Erling Dokk Holm, Andrej Holm, Lars Mjøset, Kia Vejrup og Jame One. Vi beveger oss fra ett sted som ble borte, til andre steder i Oslo, videre til endel andre steder i verden, og opp i et bredt fugleperspektiv.

Gentrifiseringskrefter i omløpAnita Hillestad og Helge Hiram Jensen (red.)

ISBN 978-82-996807-2-1

gentrifiseringskrefter i omløp. av anita hillestad og helge hiram jensen (red.)

Documents