Nr. 16 / 29. april–5. mai 201624 MORGENBLADET

IDEER ESSAYET

Om Munchmuseet hadde pakket sammen, ville det blitt en sak for Stortinget. Men det har nettopp skjedd i nabolaget. De tunge inn-gangsdørene på Geologisk Museum, som barna strevde med, er låst. Skje-

lettet av Tyrannosaurus er demontert og lyttet, sammen med den meterstore sjøskorpionen fra Tyrijorden, iskeøglene fra Svalbard og trilobit-tene fra Slemmestad, sammen med gruppen av bergkrystaller med blå anatas fra Hardangervid-da, sammen med den lilla luoritten fra Kongs-berg, den kjempemessige, gulskimrende beryll-krystallen fra Dronning Mauds Land og smarag-dene fra Minnesund. Borte er også den gulgrøn-ne leukofanitten fra Langesundsjorden, den digre stufen med gull som to barn ved et tilfelle fant i Hordaland og den mørke naturskulpturen av mildt radioaktiv gadolinitt fra Setesdalen, hvis alvorstunge mystikk trollbandt.

Huset er stengt. Enkelte klenodier frister en hy-beltilværelse i nabobygget, men det meste av de enorme geologiske samlingene er pakket vekk, og deres videre skjebne er uviss. Bygningen mo-derniseres, men det mangler nitti millioner kro-ner før museet kan åpnes for publikum igjen. Dermed vakler det som trolig har vært landets sterkeste vitenskapelige dannelsesprosjekt gjen-nom mer enn hundre år. For utstillingene i det som nå kalles W. C. Brøggers hus, har vært arena for generasjoner av naturens historiefortellere, der oppsiktsvekkende funn, forskning, dristige teorier, samlerglede og naturskjønnhet har møt-tes i en rufsete og svært sympatisk blanding, der sosial og vitenskapelig impact factor ustanselig har gått hånd i hånd. Her kunne man utdanne seg til geolog, ta kurs i paleontologi, gruble over evolusjonens gåter, delta i ryktebørsen blant sprekkeferdige mineraljegere eller bare fortape seg i skjønnhet – Brøggers hus henvendte seg til mange lag av sinnet. Og det er ikke så rart. For geovitenskap har alt, forener alt, og kan gjøre alle lykkelige. Geologi lar det store norske oljeeven-tyret møte syvåringen med en liten bergkrystall i lomma, kobler den mystiske erfaringen av stjer-nehimmelen med vår egen klode og knytter skjønnheten i magnetitt-krystaller til fossile spor etter livets opprinnelse.

Geologisk Museum har et aldeles merkelig rikt rotsystem, som omfatter alt fra madagassiske misjonærer og sibirske handelsmenn til Oljefon-det og sære gullgravere på Finnmarksvidda. Det fremgår også av boken Fossiler og Mineraler. Høydepunkter fra samlingene ved Naturhistorisk Museum, som nå – ikke uten et visst vemod – for-teller historien bak samlingene. De eldste røtte-ne går tilbake til Bergakademiet på Kongsberg på 1750-tallet. Sølvgruvene var landets ledende bedrift, og Bergakademiet ble et første kunn-skapssenter for ingeniører, der også mer viten-skapelige teorier og ideer om geologi gradvis tok form. Det la et par generasjoner senere grunnen for det matematisk-naturvitenskapelige fakulte-tet, da Det Kongelige Frederiks Universitet åp-net i Kristiania. Kongsbergs geologi, mineralogi og kjemiske rammebetingelser ble den naturens lærebok som landets første naturvitere ikk bry-ne sitt intellekt mot. Samtidig tok en enestående geologisk samling form, som fulgte med til ho-vedstaden da universitetsbyggene åpnet på Karl Johan, og som vokste videre i lere retninger un-der kyndig ledelse av høvdinger som Jens Es-mark og Baltazar Keilhau.

Hva skal det nå bli av alt sammen? I moderni-teten erstatter undring og nysgjerrighet endeli-ge svar og totalforklaringer. Undringens anatomi er ukjent, men den næres av sansenes rike. Der-for er kunst en så viktig del av vår sivilisasjon. For sansenes rike gir grenseerfaringer som for-rykker. «Er det mulig?» mumler man, enten det er musikk og malerkunst, regnbuen, skallen av Tyrannosaurus eller det gylne svelget i en beryll. For sansenes rike overbelaster forestillingsevnen og slår bena vekk under teorienes skråsikkerhet. I vitenskapen kalles dette empiri. Empiri er all forsknings velsignelse. Det er ikke bare ambol-ten som iige teorier kan testes mot. For empi-rien strekker seg alltid utover det man teoretisk konstruerte. Den skjuler også skjønnheten i ver-den, det Leonard Cohen famler etter med sitt «There is a crack in everything/That’s how the light gets in». Empirien er å skjenke i et glass øl og oppdage at det renner over: Virkeligheten renner alltid over, for det er aldri plass til alt i de begrepsmessige ølglassene forskerne lager. Der-for er empiriens kraft naturvitenskapens livsbe-tingelse. Og derfor er Brøggers hus i dag viktige-re enn noen gang.

Virtuell virkelighet stjeler stadig mer av vår tid, og forskning er intet unntak. Både skoleelever og studenter må ofte øve sine analytiske evner mot en digitalisert og vasket modell, og ikke mot en lertydig og motsetningsfylt virkelighet. I verste fall kan det lede til at det som var empirisk og nysgjerrighetsdrevet vitenskap forvitrer til pugg av tankeformer der svarene er gitt på forhånd. Stengingen av Geologisk Museum er et tilba-keslag ikke bare for forsknings-Norge, men for folks naturopplevelse i sin alminnelighet. Måtte alle gode makter stå landet bi og få samlingene raskt opp i dagen igjen.

Natt på museetSVANESANG? Geologisk Museum har et aldeles merkelig rikt rotsystem, skriver Markus

Lindholm. Hva skal det nå bli av alt sammen?

GEOLOGISK MUSEUM

Ʌ Stilte ut bergarter, mineraler og fossiler.

Stengt for rehabilite-

ring i 2015.

Ʌ En del av Naturhisto-risk museum på Tøyen,

som hører til

Universitetet i Oslo. I

tillegg til museums-

virksomheten, drives

det også forskning og

undervisning.

Ʌ Bygningen ble reist i 1911–17, og utstillingene

åpnet for publikum i

1920.

Ʌ Ble omsdøpt til Waldemar C. Brøggers

hus i 2011.

MARKUS LINDHOLMSeniorforsker ved NIVA og første-

amanuensis ved Steinerhøyskolen.

ideer@morgenbladet.no

Men det ble den allestedsnærværende Walde-mar Christopher Brøgger som sørget for at de geologiske samlingene ikk et eget hjem på Tøy-en, for ganske nøyaktig hundre år siden. Brøgger var ikke bare universitets første rektor og en ru-vende skikkelse blant geologer, han kartla geolo-gien i Oslofeltet og mineralogien i Langesunds-jorden (der han fant en lang rekke til da ukjente og vakre mineraler – ifølge den smale elite av ab-solutte mineralnerder kulminerte det med fun-net av nordenskiøldin, som Brøgger kun fant en eneste centimeterstor rosahvit krystall av, og som ikk et eget lite podium på Tøyen). Han var også en visjonær nasjonsbygger, som bisto under byg-gingen av Bergensbanen, spilte en nøkkelrolle under unionsoppløsningen og skafet penger til alt fra Universitetets Aula og Nasjonalteateret til Fram-ekspedisjonen. Og ikke minst er de natur-historiske museene på Tøyen hans fortjeneste. Den egenartede kombinasjonen av forskning, formidling, historiefortelling og estetikk som si-den Brøgger har kjennetegnet museene på Tøy-en, ble en spydspiss i det vitenskapelige dannel-sesprosjektet i Norge. Her ble restene av mam-muter fra Gudbrandsdalen for første gang vist frem – et elefantlignende fortidsbeist fra Vågå – landet sto på ende! Her ikk den ubeskrevne bac-helor-studenten Arthur Holmes materialet han trengte for den første radiometriske aldersdate-ringen av bergarter, som revolusjonerte vår for-ståelse av Jordens alder. Her tok Anatol Heintz’ store plansje over dyrelivets utvikling form – den som i mange tiår prydet landets klasserom, læ-rebøker og leksika. Og fra Tyskland hentet Jørn Hurum senere fossilet «Ida», som la nye avsnitt til historien om oss selv. Og Hurums formidlings-evner («med tenner som slangeagurker!») gal-dret frem eventyrlige fortidsskapninger for tu-senvis av storøyde tilhørere. Utgravningene av iskeøgler på Svalbard, som gjennom en årrekke vakte oppsikt blant paleontologer over hele ver-den, ble også gjennomført av denne underlige mixen av professorer, studenter, fossilsamlere og eventyrere – kyndig ledet av forskerne ved Geo-logisk Museum. Og i det sosiale omlandet eta-blerte venneforeninger seg, som har sikret en rekke spektakulære ny-funn av fossiler og mine-raler for museets samlinger.

– Markus Lindholm kaller i sitt essay stengingen av Geologisk Museum – eller Brøggers hus – for er et tilbake-slag ikke bare for forsknings-Norge, men for folks naturopplevelse i sin al-minnelighet. Hva tenker du om dette? – Brøggers hus har i mange år vært preget av et omfattende etter-slep i teknisk vedlikehold. Da det ble bekreftet sist sommer at Universite-tet i Oslo faktisk bevilget 340 millio-ner kroner til rehabilitering, ble det mottatt som en fantastisk god nyhet, langt fra som et tilbakeslag. Det er selvfølgelig leit at vi må holde huset stengt noen år, men så snart det gjen-åpnes, vil det gi rom for inspirerende

og lærerike utstillinger og gi et langt bedre tilbud. – Lindholm skriver at det mangler 90 millioner kroner? – Vi har fått fullinansiert rehabi-literingen, men arbeider fortsatt med å skafe penger til utstillingene. – Hva skjer nå med huset og sam-lingene? – Arbeidene med tømming og lytting er i full gang. Det foretas prø-ver og grunnboringer i kjelleren for å få kartlagt grunnforholdene. Byg-get er fredet, og vil bli rehabilitert et-ter alle kunstens regler. Høydepunk-tene fra utstillingene er allerede lyt-tet over til nabobygget, Colletts hus, og kan oppleves der i en helt ny ut-stilling, Stein og Bein. De enorme

samlingene, som nevnes av Lind-holm, har aldri vært tilgjengelig for det vanlige publikum. Samlingene er i ferd med å lyttes over i sikre og vel-egnede magasiner på Økern. Det er forskningsmateriale, tilgjengelig for forskere fra hele verden. – Når forventer dere igjen å kunne ta imot besøk fra publikum i bygnin-gen? – Brøggers hus vil stå ferdig reha-bilitert i 2020. Vi arbeider for å for-sterke byggets karakter og atmosfæ-re. Nye formidlingsmetoder vil gi den besøkende en sanselig og este-tisk opplevelse som vil bidra til å vekke og styrke interessen for livets mysterier og naturens utvikling og sårbarhet.

– Skal åpnes i 2020Tone Lindheim, direktør ved Naturhistorisk museum, mener Brøggers hus vil komme styrket tilbake.

Jon Kåre Time

25Nr. 16 / 29. april–5. mai 2016MORGENBLADET

ESSAYET IDEER

Sympatisk blanding: På Geologisk museum kunne man utdanne seg til geolog, ta kurs i paleontologi, gruble over evolusjonens gåter, delta i ryktebørsen blant sprekkeferdige mineraljegere eller bare fortape seg i

skjønnhet. 1. Sjøskorpion fra Tyrifjorden. 2. Gadolinitt fra Setesdalen. 3. Leukofanitt fra Langesundsfjorden. 4. Fiskeøgle fra Svalbard. FOTO: HANS ARNE NAKREM, ØIVIND THORESEN, JØRN H. HURUM

1 2

4

3