haraldsplass magasin

HaraldsplassDiakonale Sykehus

Haraldsplass diakonale høgskole

Haraldsplass Barnevern

Haraldsplass Samtalesenter

SolliDPS

HaraldsplassMagasinet

MAGASIN FOR HARALDSPLASS DIAKONALE STIFTELSE NR 1 • 2015 • 54. ÅRGANG

Relasjoner

Haraldsplass Diakonale StiftelseUavhengig diakonal institusjon innen Den norske kirke. Stiftelsens formål er å fremme kristen omsorg for mennesker.

Styreleder: Johan Fredrik Od ellAdm. direktør: Jørn-Henning Theis

DiakonifellesskapetKristent faglig og kulturelt fellesskap som er med å gi kraft og inspirasjon til tro og tjeneste.

Forstanderinne: Rollaug Waaler

Haraldsplass SamtalesenterTilby samtaler og kurs for enkeltmennesker, grupper og organisasjoner. HS har også tilbud til personer som har behov for å arbeide med egne utfordringer, kriser og sorg.

Leder: Rollaug Waaler

Haraldsplass Diakonale SykehusLokalsykehus for bydelene Bergenhus, Åsane og Arna i Bergen, og samtlige kommuner i Nord-hordland. Sykehuset er et moderne sykehus med avdelinger innen indre medisin, kirurgi, anestesiologi, overvåkning og radio logi med tilhørende poliklinisk aktivitet. Haralds plass har regionfunksjon innen geriatri og innen pallia sjon og lindrende behandling (Sunniva Senter). Sykehuset har driftsavtale med Helse Vest RHF.

Adm. direktør: Kjerstin Fyllingen

Haraldsplass diakonale høgskoleHøgskole som tilbyr bachelor i sykepleie, samt videre utdanninger i Palliativ Sykepleie, Legevakt-sykepleie, Hjemmesykepleie, Akuttmedisinsk sykepleie. Veiledning og Mindfulness.

Mer informasjon: www.haraldsplass.orgRektor: Anne Kari Hersvik Aarstad

Haraldsplass BarnevernArbeider innen barne- ungdoms- og familievern på opp drag for Bufetat og kommuner. Det tilbys institusjons plasser i små boenheter, ettervern, familiehjem og hjemme baserte tjenester. Tilbudet er diff erensiert og tilpasset den enkelte ungdom sine behov og utvikling.

Daglig leder: Arvid Møll

Solli DpsEies 50 prosent av Stiftelsen Bergen Diakonisse-hjem. Solli Sykehus er et Distrikt Psykiatrisk Senter (DPS) som arbeider på oppdrag fra Helse-Vest.

Direktør: Inger-Johanne Haukedal

Relasjoner – det avgjørende?Dette nummeret av Magasinet Haraldsplass handler om relasjoner. Hvorfor skal Haraldsplass, som er en kompetansebedrift, snakke om relasjoner? Jo, fordi det er relasjoner som bærer, som berører, som forarger, og som ofte utgjør en forskjell.

Vi står alle i en relasjon til hverandre, men noen relasjoner er sterkere og dermed også mer sårbare. Når vi på ulike måter, gjennom våre virksomheter, møter barn, unge, voksne og eldre, så er det ofte i sårbare livssituasjoner.

I rollen som pasient er vi prisgitt andres kunnskap, kompetanse og evne til å kom munisere. Det kan bli en god opplevelse midt i en vanskelig situasjon. Men det kan også bli det mot satte. Tillit og relasjoner kan ødelegges på sekunder, og det er et stort ansvar å «stå med noe av et annet menneskes liv i våre hender», for å si det med fi losofen Løgstrup. Haraldsplass ønsker å refl ektere og høre historier om dette. Det kan gi oss en bevissthet om hva vi er og skal være for de menneskene vi møter gjennom Haraldsplass.

Det skjer mye hos oss på Haraldsplass for tiden:

• Stiftelsen Bergen Diakonissehjem har byttet navn til Haraldsplass Diakonale Stiftelse.

• Garnes Ungdomssenter har byt tet navn til Haraldsplass Barnevern og tilbyr nå tjenester innenfor både institusjon, oppfølging av ungdom hjemme og forsterkede fosterhjem. Fra januar 2016 åpnes også vårt første omsorgssenter for yngre, enslige asylsøkere under 15 år som er under barnevernets omsorg.

• Haraldsplass Diakonale Høgskole blir fra 1. januar 2016 en del av VID Viten skape lige Høyskole sammen med Diakonhjemmet, Betanien og Misjonshøgskolen.

• Haraldsplass Diakonale Sykehus er sterkt engasjert i bygging av nytt sykehus som skal stå ferdig i 2018.

Vi har i det hele tatt veldig mye å glede oss over. Og nå nærmer vi oss jul. I skrivende stund er det adventstid, og mørket utenfor er nærmest konstant. Det samme er lysene inne. Det er en fi n tid, og på mange måter en krevende tid. Ikke minst knyttet til temaet «relasjoner».

Julen handler om en relasjon som ikke kan brytes. Jesus kom til jorden som et lite barn, som en av oss, fordi Gud ville være nær oss mennesker, der vi er, der vi sliter, der vi gleder oss. Og den relasjonen er der hele tiden. Den brytes ikke fra Guds side. Julen tar oss igjen tilbake til dette enkle faktum, at Gud ble født som menneske, som en av oss, i dårlige kår, med uklar både tilblivelse og fremtid. Dit kom Gud, til oss!

Det fi nnes et dikt som heter «Ære være Gud i det laveste». Det er et sant juledikt, for det forteller sannheten om julen: At Gud gikk inn i det lave, i det krevende, i det vanskelige, i det aller laveste. Og der er Gud sammen med oss.

God jul!

Medlemsblad for Diakonifellesskapet Magasin for Haraldsplass Diakonale Stiftelse. www.haraldsplass.no

Ansvarlig redaktør: Jørn-Henning TheisRedaksjon: Arvid Møll, Jørn-Henning Theis, Kjerstin Fyllingen, Rollaug Waaler, Jørn-Henning Theis, Anne Kari Hersvik, Inger-Johanne Haukedal.

Kontakt redaksjonen: [email protected]

Prosjektledelse og utførende redaksjon:Torbjørn Wilhelmsen, wikos.no (tekst og foto)E-post: [email protected]

Abonnement bestilles ved Haraldsplass Diakonale Stiftelse, tlf. 55 97 96 00

Adresseendringer: [email protected]

Design og grafi sk produksjon: Bodoni ASJørnHenning Theis

ADMINISTRERENDE DIREKTØR

«Vi har mye å være stolte av på Solli. Fra åpningen i 1955 har vi hatt fi re byggeprosjekt og fra 2008 er bygningsmassen vår nesten doblet. De senere årene har vi også satset mye på oppbygging av et forskningsmiljø, noe vi ser ut til å lykkes med. Vi har hatt et godt jubileumsår og kan trygt si at Solli DPS er en sprek og fremtidsrettet 60åring,» sier administrerende direktør ved Solli DPS, Inger Johanne Haukedal.

Historien om Solli starter egentlig allerede i 1945 da Bergen Kvinnelige Diskusjonsklubb og Bergen Mental hygieniske Forenings Dameklubb startet arbeidet med å etablere et kursted i Fana for mennesker som var «nervøse». Som man forstår, disse kvinnene kunne betydelig mer enn å diskutere. Med strikkepinner og brodérnål samt mye annet, holdt kvinnene basarer og avholdt krone rullinger, samtidig som de forhandlet med kommunen om tomteland. Flere organisasjoner og lag sluttet seg til initiativet og i 1951 ble en

eiendom ved Nesttun overtatt. I 1955 åpnet det som i mange år gikk under navnet Solli Nervesanatorium og som hadde 25 sengeplasser til disposisjon for pasienter fra Jæren, Sogn og Fjordane og Bergen. I dag består Solli DPS av en døgnavdeling med to poster, allmennpsykiatrisk post og rehabiliteringspost. I tillegg er det dag avdeling, poliklinikk og et ambulant team.

«Vi feiret 60årsdagen «fi re dager til ende» med fagseminar, en åpen dag for pasienter, pårørende, naboer og andre interesserte. Vi har et ønske om å komme noen av fordommene mange kan ha om psykisk helse og hva som foregår på et distrikts psykiatrisk sykehus, til livs. Derfor har vi brukt jubileet til å tilby forskjellige foredrag som våre behandlere har holdt for alle som er interesserte, og vi har hatt omvisning i døgnavdelingen i nybygget vårt,» forteller Inger Johanne Haukedal fra en begivenhetsrik 60årsmarkering av Solli DPS.

ILLUSTRASJON:Faksimiler fra brosjyre

Solli DPS 60 år:

Større plass, mer forskning og kamp mot fordommer

Magasinet Haraldsplass 1 | 2015 Magasinet Haraldsplass 1 | 2015

4 Magasinet Haraldsplass 1 | 20154 Magasinet Haraldsplass 1 | 2015

Solli DPS med unikt tilbud:

Hjelper voksne og barn til å forstå hverandre

Barn som har foreldre som er psykisk syke, kan ofte oppleve at mor eller far endrer seg, og at det kan være vanskelig å forstå sykdommen deres. Foreldre med psykisk sykdom kan slite med å oppfatte og forstå barnas følelser. På Solli kan både vokse og barn lære å forstå hverandre bedre.

Først og fremst er det viktig å understreke at det aldri er barn sin skyld

dersom en av foreldrene blir psykisk syk. Vi møter ofte barn av pasienter hos oss, og dette med skyldfølelse er noe vi snakker med barna om. Likeledes er vi tydelige på at psykisk sykdom ikke er smittsomt, slik vi er vant til å tenke om infeksjoner eller for kjølelse,» sier Gina Fredriksen Daviknes som er sosionom ved Solli DPS.

SamtalegrupperTo ganger i året inviterer Daviknes, og to sykepleiere, barn til foreldre som er

pasienter ved Solli DPS, til samtalegruppe hvor de får lufte sine følelser og snakke om de tanker de har. «Allerede i 2001 startet vi med dette og var dermed blant de første i Norge med et slikt tilbud. Nå samler vi fire til åtte barn i alderen åtte til tolv år som møtes en gang i uken i ti uker til en times samling. Barna melder tilbake at det er godt å treffe andre barn i samme situasjon, og se at de ikke er de eneste som har psykisk syke foreldre. Barn er utrolig forskjellige – også de som møter hos oss. Noen kan føle seg ensomme i det å ha en forelder som sliter psykisk. Da er

«

Magasinet Haraldsplass 1 | 2015 5Magasinet Haraldsplass 1 | 2015 5

det godt å vite at det er flere i samme båt, forklarer Daviknes.

CU2«Vi bruker et gruppeopplegg kalt Cu2 («see you too», red.anm) som er godt utprøvd og som vi også har svært gode erfaringer med. Hver gruppe setter navn på gruppen sin og lager grupperegler. En av gruppereglene er «taushetsplikt» som innebærer at det som de sier selv og det som de voksne sier er greit å si videre, men ikke det som de andre barna forteller. Det er viktig å presisere at barna kan komme til oss voksne hvis de har opplevd noe som er vanskelig og som de ikke vil dele med alle i gruppen. Vi bruker i tillegg «psykologisk førstehjelp» som er en verktøykasse barna lærer at de kan bruke når de kjenner at ting blir vanskelig. Vi underviser barna om psykiske lidelser, vi snakker om følelser og vennskap – og også om å ta sjanser/valg i vanskelige situasjoner. Noen barn har hatt behov for å gjennomgå gruppeopplegget to ganger, og har fått mulighet til det.

COS-PI 2012 var Solli DPS først innen psykisk helsevern for voksne i Norge til å ta i bruk «Circle of Security Parenting (COSP) og bygger på tilknytningsteori og forskning. Det gir foreldre hjelp til å se barnet innenfra og seg selv som voksen utenfra. «Siktemålet med programmet er at foreldre skal bli bedre til å forstå barnets behov og signaler slik at barnet føler seg trygg. Dermed styrkes barnets forutsetninger for å utvikle seg harmonisk. Alle foreldre støter på utfordrende og vanskelige situasjoner i samspillet med barnet. Hvis den voksne i tillegg sliter med psykiske lidelser kan det være ekstra utfordrende å møte barnets behov. Når

SKAPE FORSTÅELSE: Det er aldri barnets skyld at voksne blir syke, men det er en fordel at også barn kan forstå mer om mor eller fars psykiske sykdom, samtidig som foreldre kan lære å forstå barnas signaler og adferdsmønstre. På Solli DPS tilbys samtalegrupper for barn og kurs for foreldre med (f.v.) Mari-Janne Boonsta, Jorunn Beate Helle og Gina Fredriksen Daviknes i spissen.

dét er sagt, tror jeg mange foreldre kunne hatt nytte av denne type kurs, og tilbakemeldingene vi får fra våre kurs deltakere er også meget positive,» sier psykologspesialist Jorunn Beate Helle.

Kurset foregår i grupper med åtte til tolv deltakere som møtes i en og en halv time, én gang i uken i tolv uker. «Vi starter med nye grupper hvert halvår. Vi er så heldige å ha åtte terapeuter som er sertifiserte for å holde COSPkurs. Programmet bruker en DVD og en rekke grafiske illustrasjoner. Filmsnuttene viser illustrerende eksempler på relasjon mellom barn og foreldre og de sentrale begrepene i COSP danner utgangspunkt for samtale i gruppen. Problemstillingene endrer seg også med barnets alder, og derfor deler vi ofte gruppen inn etter alderen barnet har – fra gravide til ca syv år, og en gruppe med foreldre til barn åtte til 15 år. Alle som deltar i slike grupper skriver under på en taushetserklæring om ikke å snakke om de andre kursdeltagerne og vår erfaring er at dette blir respektert. Dermed får vi også utrolig gode samtaler i gruppene,» sier MariJanne Boonsta som er psykiater.

God tilleggseffekt«Hittil har 61 pasienter ved Solli DPS vært gjennom COSPkurset, og vi har veldig gode tilbakemeldinger. Ettersom mange av kursdeltakerne deler en felles livssituasjon, ser vi også at programmet får verdi som egenterapi på den måten at vi får frem underliggende sammenhenger fra pasientens egen barndom som man ikke har vært klar over. Sånn sett tror jeg mange opplever COSPkurset som verdifullt for å forstå både barnet og seg selv bedre,» avslutter Jorunn Beate Helle.


«Familien har du hele livet»

I løpet av de rundt 25 årene Heine Andreassen har vært tilknyttet

Haralds plass Barnevern, har han hatt ansvar for mange ungdommer. «Jeg kan ikke si at jeg husker navnet på alle, men de aller fleste. Spesielt husker jeg de ungdommene som har bodd over lengre tid i institusjonen,» sier han med et smil. Heine begynte som assistent 1987 før han tok utdannelse som miljøterapeut og jobbet noen år i barnevernets førstelinjetjeneste. I 2000 vendte han tilbake til «moderhuset» på Garnes. «Som avdelings leder for institusjonstiltaket ved Haraldsplass Barnevern er jeg opptatt av mottoet i Stiftelsens verdidokument «se det mulige i det umulige». Det er et motto som gir mening for meg, og sammen med gode kollegaer har vi utviklet en fin kultur i teamet.»

Ungdommer og foreldre«Som et ledd i innsatsen rundt den enkelte ungdommen, etablerer vi en ansvars gruppe som består av terapeutene som har med den unge å gjøre og foreldrene, samt den enkelte barneverntjenesten. Mor og far er jo de som kjenner ungdommen best, og når forholdene ligger til rette for det – og det gjør det jo ikke alltid – lager vi til besøk på Garnes for hele familien. I mange tilfeller lager vi også til spesielle samhandlingsmøter mellom ungdommen og foreldrene. Den årlige julefesten vi arrangerer for familie

ne til ungdommene er populær. Når det kommer til stykket er jo foreldrene de viktigste man har. På den annen side kan foreldrene kjenne på en avmakt i tilknytning til barnet sitt og som av den grunn er kjempeglade for å få hjelp. Det er mange ulike grunner for at vi får omsorg for barnet eller ungdommen. Det kan være familier som ikke fungerer og hvor barna blir skadelidende, men det kan også være at barnet har avvikende atferd helt fra fødselen av eller ikke utvikler evne å forstå ande menneskers reaksjoner og følelser eller sosiale spilleregler. Uansett, vi prøver å utvikle det som er av positive bånd mellom ungdommen og foreldrene. Alle foreldre er jo glade i barna sine!»

Et hjemSvært mye har endret seg i barnevernet i løpet av de årene Heine Andreassen har vært i faget. På 1980tallet var den nye villaen på Garnestangen en institusjon med plass til åtte ungdommer. I dag er det et hjem for inntil fem ungdommer. «Foreldre er generelt meget skeptiske til «institusjon» og møter oss ofte med denne skepsisen så å si utenpå kroppen. Men når vi inviterer dem opp i stuen, vi steiker vafler eller det lukter nybakt brød og de ser at stuen kan likne på den de har hjemme, så senker de skuldrene. Vi er opptatt av at førsteinntrykket blir riktig og at det blir godt. Da legger vi det beste grunnlaget for det videre samarbeidet mellom foreldrene og oss,» forklarer Heine Andreassen.

Veien videreFor de unge som kommer til hjemmet på Garnes, er det kun en stopp på veien videre. Ungdommene er i alderen 13 til

18 år og de fleste er der ett til to år. Bare unntaksvis bor ungdommene mer enn to år og ut over 18årsgrensen. Ungdommene har behov for å vite mer om sin fremtid og hvilken støtte de kan få etter opp holdet. Noen ganger er dette vanskelig å få avklart i god tid før de flytter. Dette plager Heine Andreassen og de andre i teamet. «Husk at de fleste ungdommene har hatt en tøff tid, en krevende oppvekst, før de kommer til oss. De kan ha opplevd å bli avvist av foreldrene, de har levd under stor utrygghet og stor grad av uforutsigbarhet. Hver ungdom har sin unike historie. Det som likevel går igjen er et stort behov for å bli sett, hørt, forstått og elsket. Vi møter dem på de tre første områdene og vi viser dem kjærlighet. Men vi kan ikke erstatte en mor eller en far. Og vi må leve med at vi ikke kan måle resultater som sier at det meste går på «skinner» for ungdommen. Utfordringer vil de stå overfor videre i livet etter oppholdet hos oss. Det å få utdannelse, jobb og få etablert et stabilt godt liv kan være vanskelig for noen, men det viktigste vi kan måle på er om den enkelte ungdommen får til eller har lært seg å jobbe videre på sin egen utvikling. Jeg har mange ganger blitt glad når jeg hører fra tidligere ungdommer vi har hatt omsorg for, som sier de i ettertid husker tilbake til det vi sa og det vi snakket om. Hvis vi kan hjelpe ungdommene våre til å reflektere over egen atferd og gi dem kompetanse på sosiale relasjoner til familie, venner og kollegaer, så mener jeg vi har lyktes,» avslutter Heine Andreassen.


FAMILIEN VIKTIG: «Vi går sammen med ungdommene en kort stund på den lange livsreisen, mens familien alltid vil være der. Derfor er det viktig å utvikle relasjonene mellom ungdommen og familiene der hvor det er mulig,» sier avdelingsleder Heine Andreassen i Haraldsplass Barnevern.

«Forholdet til familien, til mor eller far, søster eller bror, kan være vanskelig og trøblete, men de er der hele tiden. Vi kan bare være med ungdommen en kort tid på livsreisen. Derfor forsøker vi alltid å styrke relasjonen mellom ungdommen og familien der hvor det er mulig», sier avdelingsleder Heine Andreassen ved Avdeling Garnes, Haraldsplass Barnevern.

«Familien har du hele livet»


Gunnveig Sæterstøl har helt siden hun avsluttet sykepleierutdanningen i

1979 vært tiltrukket av akuttmedisin. Etter en kort periode etter avsluttet studium, arbeidet hun i 14 år på intensiv avdelingen på Askim Sykehus og siden en AMKsentral. I 1997 vendte hun og familien tilbake til Askøy hvor hun bor, og til en jobb på Haraldsplass Diakonale Sykehus. Hun er, for å si det forsiktig, vant med å møte mennesker i en kritisk fase av livet.

«Vi møter mennesker i en situasjon hvor livet tar en brå vending. Ofte vet vi ikke utfallet av behandlingen, eller det er tilfeller hvor vi ikke kan gjøre mer for pasienten. Da er det av avgjørende betydning at vi klarer å skape grunnlag for trygghet for pasienten og pårørende. Samtidig må jeg nok si at disse myke verdiene i et ellers hard og krevende miljø,

er under et merkbart tidspress. Det forventes at vi skal gjøre mer på kortere tid, og forventningene øker også hos pasienter og pårørende. Pasientene, og delvis pårørende, har lovfestede rettigheter til medvirkning av valg av behandlingsalternativer. I tillegg er diagnosene ofte mer omfattende enn før, fordi folk lever lenger og har tilleggsdiagnoser som må hensyntas der og da. Det er da det kanskje er viktigere enn noen gang å være til stede for de det gjelder, det er viktig å lytte til hva som egentlig blir sagt, samtidig som vi må være tydelig på de ulike scenarier vi står foran,» reflekterer Gunnveig Sæterstøl.

Læring og modning«Kan dette læres? Er det slik at leger og sykepleiere er gode i kommunikasjon med

«På en akuttavdeling eller på overvåkings avdelingen (OVA) hvor jeg arbeider nå, er vi helt avhengige av tall, fakta og teknikk. Men like viktig er det å ivareta pasient og pårørende slik at de opplever at de blir sett, forstått og akseptert. Det krever nok en del mot å gå inn i dette. Erfaring og modenhet kan nok være en fordel i slike krevende relasjoner,» sier spesialsykepleier Gunnveig Sæterstøl ved Haraldsplass Diakonale Sykehus.

Relasjonelt mot i krevende situasjoner

pasienter og pårørende?» «Jeg tror det er et både og. Veldig mange av klagene fra pasienter og pårørende til helsevesenet handler om kommunikasjon – på ulike sett. Og ja, mye kan læres. Vi lærer kommunikasjonsteknikk som gir en faglig plattform som kan gi en trygghet i situasjoner man kommer opp i. Som fagfolk er vi gode på handling, aksjon, lete etter løsninger. Men når man står uten en klar løsning, uten et lyst fremtidshåp for de det gjelder, så blir kommunikasjon en betydelig utfordring for både sykepleiere og leger. Det å være der i vår hjelpeløshet. Jeg tror ikke dette er noe som kan læres i den betydning at man kan lese seg til kunnskap. Noen har naturlig talent, andre er i tillegg avhengig av modning og erfaring man får i rollen som fagperson. Som nyutdannet merket jeg selv hvor lett det var å skygge unna


vanskelige situasjoner og relasjo nelle utfordringer. Men dette er som med ledelse: Du må møte mennesker på den bølgelengde de er på – møte dem der de er. Noen ganger må vi som pleiepersonell være en buffer mellom pårørende som har ulike oppfatninger. Ja, det hender vi må megle for å få de pårørende til å bli enige om veien videre for pasienten. På den annen side kan det ikke være noen smal mal på hvordan man skal reagere eller sørge. På samme måte som vi er forskjellige, må det også være rom for forskjelligheter når det kommer til reaksjoner i en kritisk situasjon. Som fagfolk må vi på vår side ikke la oss fristes til å buse frem med velmente råd uten at mottakeren er klar for å ta imot. Vi skal være varsomme og heller gjøre vår erfaring og vurderinger etterspurte. Det er viktig med åpne spørsmål og

forsøke på guide pårørende inn på reelle alternativer.»

«Alt handler om relasjoner. Resten er detaljer,» hevder den amerikanske forfatteren Garry Smalley.* Samtidig kan relasjoner ha mange kvaliteter. Hva kjennetegner en god relasjon?

Grunnlag for relasjonsutvikling«I vår kontekst handler det om å skape ro rundt situasjonen, bli kjent med pasient og pårørende og skape tillit. For pasienten og hennes pårørende handler det om å bli forstått og respektert. Jeg tror respekt er et nøkkelord. I forholdet mellom oss handler det også om fysisk nærhet. Her er grensene veldig ulike, og vi må tørre å gi en fysisk berøring til dem vi tror ønsker det, og selvsagt respektere at andre ikke vil ha fysisk kontakt. Min erfaring er vel at en god

* Garry Smalley, amerikansk familieterapeut og forfatter av bøkene: «The DNA of Relationships», og «Change Your Heart, Change your Life»

relasjon bygger på tillit, forståelse, kjærlighet og ære – i utvidet betydning av ordet respekt, eller «honor» som er det engelske begrepet jeg tenker på. Tillit er en grunnstein for alt dette. Vi snakker egentlig om universelle ting som handler om å gi hverandre rom, ikke forvente at man lykkes med alt hele tiden, men at man er raus med hverandre. Alle har noe å bidra med, dette er en livslang læring for oss alle.»

Verdisett for gode relasjoner Gunnveig Sæterstøl sier hun ikke føler seg ferdigutdannet. Dette gjenspeiles blant annet i at hun i voksen alder tok videreutdanning i kardiologisykepleie ved Høgskolen i Bergen. Senere tok hun veilederutdanning ved Haraldsplass Diakonale Høgskole, nå VID. Selv har hun ikke ønske om å fremstå som den som kan alt og som får alt til. Samtalen over en kaffe latte er en refleksjon enn en samtale om fakta.

«Du forteller om situasjoner i din arbeidshverdag som kan være krevende. Hvordan jobber dere med relasjoner på OVA?»

«Vi har nok et potensial her. I en travel hverdag er ikke disse perspektivene integrert i sykehushverdagen. Vi har anledning gjennom dagen, i lunsjen, ved rapporter når vi veksler mellom vaktskiftene, men vi jobber ikke systematisk med dette. Sykehuset har «Kompetanse med hjertevarme» som slagord og det er viktig at kan ha fokus på dette også – i tillegg til det medisinskfaglige og økonomiske. Verdisettet må holdes levende og vi må utvikle de menneskelige ressursene som hver enkelt medarbeider har. Det må være et lederansvar på alle nivå på sykehuset,» sier Gunnveig Sæterstøl.

10 Magasinet Haraldsplass 1 | 2015

Vi møter Johan Fredrik Odfjell på et møterom i et advokatfelleskap i

Bergen sentrum hvor han har kontor. I første omgang kan det virke som det er stor avstand mellom en stilig resepsjon og et strøkent møterom i et høyprofilert advokatselskap, til den litt skeive trappegangen i Mohns Villa tilhørende Haraldsplass Diakonale Stiftelse på Årstad. Like fullt: Odfjell ble valgt til styreleder på representantskapsmøtet i Haraldsplass Diakonale Stiftelse i mai i år. Han har tidligere ikke hatt verv i kirkelige eller diakonale organisasjoner, men det var vel nesten det eneste som manglet. Johan Fredrik Odfjell er en av Norges mest erfarne med styrearbeid. Han har fartstid fra styrer i store virksomheter som Orkla, Det Norske Veritas, Nycomed, Bergesen Rederi, Universitetet i Bergen. For å nevne noen få fra den lange listen. Han er utdannet siviløkonom med mastergrad fra Harvard Universitet og har også lang erfaring som leder av store konsern. Og nå altså Haraldsplass Diakonale Stiftelse.

Anbefalt av venner«Det er særlig to grunner til at jeg takket «ja» på forespørselen om å bidra i styret for Haraldsplass Diakonale Stiftelse. For det første kjenner jeg Haraldsplass gjennom bekjente som har jobbet eller jobber på sykehuset, senest gjennom to gode venner som arbeider frivillig der og som har understreket sine positive erfaringer. Etter at jeg kom inn i styret har jeg har fått bekreftet at det er en holdningsmessig bunn som enhver vellykket organisasjon må ha, men på Haraldsplass er det også en grunnholdning og verdisett som stemmer godt overens med det jeg selv ønsker å stå for. Det er ekstra meningsfylt å jobbe i slike organisasjoner – gjerne oppsummert i slagordet «Kompetanse med hjertevarme». For det andre er jeg som forretningsmann og samfunnsborger opptatt av de roller og funksjoner de ulike samfunnsaktørene skal spille. Innenfor helse og omsorg er der en tredeling mellom offentlige, private

Styreleder Johan Fredrik Odfjell:

De ideelle virksomhetene

bør få vokse

kommersielle og private ideelle aktører. Jeg tror at disse tre gruppene utfyller hverandre og at det er sundt med den konkurransen som finnes i grensesnittet mellom dem. Ikke minst tror jeg at de ideelle som Haraldsplass, vil få en økende attraktivitet. Stiftelsen arbeider på områder hvor det er klare og til dels uoppfylte behov i samfunnet vårt. Det er alltid mer motiverende å arbeide på områder som er samfunns nyttige og hvor man kan se for seg vekst, enn bransjer som ikke fyller en samfunnsfunksjon eller bransjer som er i tilbakegang».

«Nå er sykepleierutdanningen blitt en del av VID (se egen sak side 13). Selv om skolen fortsatt er en del av miljøet på Haraldsplass, har Haraldsplass Diakonale Stiftelse fått ett fokuspunkt mindre. Dette åpner for tanker om ny vekst. Hvor skal Stiftelsen vokse?»

Undersøke vekstmuligheter«Jeg tror vi kan vokse innenfor de områdene hvor vi allerede er sterkt engasjert, både innen spesialisthelsetjeneste og barnevern. Men ta den aktuelle situasjonen med flyktningestrømmen til Europa og Norge. Dette er jo typisk et område hvor Haraldsplass har noe å tilføre. Ser vi ut over dette øyeblikksbildet og retter blikket mot helse og omsorgsektoren: Det norske samfunnet vil ikke akseptere en omfattende kommersialisering av denne sektoren. Min egen erfaring er også at mister man mangfoldet innenfor hvilken som helst bransje eller sektor, så mister man også konkurransekraften og ønsket om å utvikle bedre løsninger. Dette fører over tid til dårligere og dyrere løsninger for samfunnet. Derfor trenger vi en tredje, ideell sektor som er så sterk at den kan hevde seg i denne konkurransen. Jeg tror vi i Haraldsplass Diakonale Stiftelse kan tiltrekke oss nye arbeidsområder innen omsorgssektoren, det være seg overfor barn og ungdom og mot eldre og sykehjem. Dette er det interessant for oss å se på. Det er ikke sikkert vi skal sterkere inn i noen av akkurat disse nevnte områdene, men vi har ikke gjort jobben vår hvis vi ikke utreder hvilke muligheter som finnes.»

«Jeg tror de ideelle aktørene innen omsorg og helse vil bli stadig mer attraktive,» mener Johan Fredrik Odfjell som er styreleder i Haraldsplass Diakonale Stiftelse.

Magasinet Haraldsplass 1 | 2015 11

Diakoni midt i blinkenOdfjell vokste opp i Sandnes, men fant sin kone i Bergen. Under studiene på NHH ble han kjent med Vibeke Aase som vokste opp på Årstad. De giftet seg i Årstad kirke i 1979. «Jeg vokste opp i et kristent hjem og er et troende menneske, men jeg sliter med deler av det vi hører fra kirkelig hold om synd og nåde. Jeg skulle ønske jeg hadde mer av min kones uforbeholdne tro. Jeg har ikke hatt et aktivt forhold til diakoni før jeg ble engasjert på Haraldsplass, men nå når jeg er blitt kjent med dette, føler jeg meg hjemme. Jeg tror sterkt på den raushet og godhet som kirken står for.»

Selveiende utfordringerOdfjell har arbeidet mye med stiftelser og selveiende institusjoner.

«Eierløse organisasjoner er ofte mer utsatt for interne stridigheter enn de organisasjoner som har et klart eierskap. Da er det viktig å utvikle alternative systemer som ivaretar kontroll og eierrollen. Hvis det ikke blir gjort slike grep, vil det ofte bli brukt unødvendig energi i interne diskusjoner. Det som dessverre ofte skjer er at de mest utholdende menneskene som ender opp med å styre slike organisasjoner. På Haraldsplass har man en stiftelse som øverste eier Det er derfor viktig at styret og ledelsen er seg bevisst sitt mandat. Det viktigste i denne sammenheng er likevel at det på Haraldsplass er etablert en styringsdyktig struktur med datterselskaper med egne styrer som har mandat til å ta relevante beslutninger.»

Fremtidens Haraldsplass«Det viktigste er å videreutvikle sykehuset til på alle måter å være faglig på topp og driftsmessig effektivt innenfor de feltene vi skal ivareta. Sykehuset er vår suverent største arbeidsplass og aktivum. Hvis vi glemmer å utvikle sykehuset best mulig for en naturlig og sterk plass i sykehussektoren i vår region, så feiler vi fundamentalt. Derfor må sykehuset ha en god ledelse, men det er også viktig at stiftelsen opptrer som en så god eier av sykehuset som det virkelig fortjener.

Dette er prioritet nummer én. Dette er det viktig at sykehuset også forstår og er oppmerksom på. I et perspektiv fem til ti år frem i tid, håper jeg vi har evnet å utvikle tilbud og tjenester innenfor omsorgs sektoren fra barn til den siste alderdom. Jeg håper vi kan utvikle noe bærekraftig som har med seg verdiene fra Haraldsplass, men som samtidig er kommersielt nok til å gå med overskudd som så kan brukes inn mot våre ideelle formål eller der hvor vi ønsker å styrke aktiviteten vår. Jeg håper også at vi noen år frem i tid kan dokumentere at sykepleieutdanningen i den nye strukturen på Haraldsplass har styrket seg ytterligere faglig og bevart sitt gode omdømme.»

En liten opprørerStyreleder Odfjell forteller at han har en opplevelse av å være priviligert – med det ansvar som følger med det. Han fikk en trygg og god oppvekst, han fikk lov å ta en god utdannelse, han fikk «ja» fra den kvinnen han fortsatt beundrer og han har fått faglige utfordringer som gjort at han har måttet «strekke seg» mot ny kunnskap i nye bransjer og derved fått viktige erfaringer med på veien. Han er også et friluftsmenneske. Da Statnett for noen år siden

kom med planer om kraftledninger gjennom Hardanger, våknet rabulisten i ham.

«Jeg har vært en frifant i over 20 år og brukt det meste av tiden på styrearbeid. Jeg har fått lov til å være med på mye som jeg opplever som meningsfullt, men også krevende. Jeg reiste mye i mange år i jobb sammenheng, både til Oslo og i utlandet. I de senere år har jeg forsøkt å fokusere på virksomheter i vår region og også å gå inn i andre ting enn de rent forretningsmessige. Det er nesten et problem at det er så ekstremt mye interessant i verden som det er meningsfylt å lære mer om og engasjere seg i. Jeg er glad i naturen og er opptatt av naturvern og miljøendringer. Engasjementet i Hardangeraksjonen var imidlertid mer bygget på at Statnett og myndighetene fremstilte det som om det var en krise for strømforsyningen til Bergen. Jeg hadde en mistanke, som siden ble bekreftet, om at motivene for denne kraftledningen egentlig var noe annet enn det de sa. Hovedgrunnen til at jeg engasjerte meg var at det var få mennesker som var frie til å stå opp og protestere og derved risikere å komme på kant med myndighetene. Jeg hadde ikke noen posisjon å forsvare; jeg er nok ofte ellers feig og lar være å ta til

FORTS. S 11


Det er den kommunale Barne verns tjenesten som i hovedsak

rekvirerer bistand, og vi skal være til stede i alle åtte bydelene i Bergen,» forklarer avdelings leder Laila Liseth. «Dette betyr at vi tilbyr hjelp hjemme hos familiene innenfor den tiden vi er

tildelt i hvert enkelt tilfelle. Dette åpner for en spennende men også åpenbart krevende samarbeidsform. Vi er «tett på» i familienes egne hjem og vi er helt avhengige av at det blir etablert en god og tillitsfull relasjon mellom familien og miljøterapeuten som er der opptil fl ere

«

Haraldsplass Barnevern (tidligere Garnes Ungdomssenter) er tildelt en kontrakt med Bergen kommune for tre pluss ett år med hjelpetiltak for barn og unge som bor hjemme. I rammeavtalen forplikter Haralds plass Barnevern å kunne bistå 60 til 70 familier med miljø terapeu tiske oppfølgingstjenester.

mot mæle. Jeg tror imidlertid på betydn ingen av at det stilles spørsmål med forutsetningene som viktige beslutninger bygger på. Den konkrete aksjonen jeg var med på for å forhindre helikopter å lande, var så langt inne på fj ellet at det ikke var aktuelt for politiet å komme inn for å arrestere oss. Kanskje var det og feigt?»

Verdigrunnlag er ikke nok«Men jeg har også gjort meg en annen refl eksjon omkring dette: Kraft bransjen i Norge i 2012 var oljebransjen 50 år tidligere. De som bygget demninger og kraftlinjer etter krigen var nasjons byggere. Fra 1985 og en 20 års periode frem skjedde det ikke så mye innen kraft forsyningen, og de dyktige ingeniørene gikk til olje og gas sektoren. Energi bransjen var gammeldags og stivbeint da jeg møtte dem i Hardanger. Og det bekreftet noe som jeg mener er viktig også for Haraldsplass: Den dagen du sovner, selv om du er aldri så ideell og har verdens beste verdigrunnlag, så begynner tilbakegangen. På de sentrale områdene for virksomheten vår må vi være minst like god som de det er naturlig å sammenlikne seg med. Vi skal være bedre enn Helse Bergen på utvalgte områder, og vi skal tilstrebe en positiv dyna mikk mellom HelseBergen og Haraldsplass. Hvis ikke gjør ingen av oss en så god jobb som vi burde gjøre! Dette er også noe som tiltaler meg med Haraldsplass. Det virker som at folk her forstår nettopp dette. Her gjelder ikke bare «kompetanse med hjerte varme», men at kompetansen er noe skal fornyes og utvikles for at vi skal gjøre oss fortjent til de store summer sam funnet stiller til vår disposisjon for å produsere best mulige tjenester for de det gjelder,» avslutter Johan Fredrik Odfj ell.

Haraldsplass Barnevern vant storkontrakt med Bergen kommune

Fra 1. januar 2016 er Haraldsplass diakonale høgskole historie. Da blir Høgskolen en del av VID vitenskapelige høgskole etter en sammenslåing av Misjons høgskolen i Stavanger, Betanien i Bergen og Diakonhjemmet i Oslo. Den nye høgskolen vil ha 3.300 studenter og 300 ansatte og blir derved den nest største private høgskolen i Norge.

«Det blir et savn å miste den nære kon takten med Haraldsplass Diakonale Stiftelse, men vi er godt i gang med integreringen av Høgskolen i den nye strukturen. Det var en nødvendig og riktig beslutning om å slå disse høg skolene sammen og jeg mener vi skal få dette til på en god måte,» sier rektor Anne Kari Hersvik Aarstad.

«Vi vil gå sammen for å skape en verdibasert og kirkelige vitenskapelig høgskole med høye faglige ambisjoner for utdanning og forskning og med høy relevans for både utdanning og kirke,» sier rektor på Diakon hjemmet og nyansatt rektor for VID, Ingunn Moser.

FIRE BLIR ÉN: Fra nyttår blir de fi re kirkelige høgskolene til VID Vitenskapelige Høgskole: (F.v.) Bård Mæland (Misjonshøgskolen), Anne Kari Hersvik Aarstad (Haraldsplass), Ingunn Moser (Diakonhjemmet) og Anneline Røssland (Betanien). Foto: Nicolas Tourrenc

Høgskolen blir VID


AKTIV GJENG: «Ut på tur – aldri sur» ser ut til å være et bra motto for miljøterapeutene ved Haraldsplass Barnevern. (Bak f. v.): Ragnhild Steinsvik og Håkon Jacobsen, foran (f. v.) Kristine Andersen, Anette Johansen, Laila Liseth og Monica Bertelsen.

ganger i uken. Siktemålet er å bidra til en god utvikling for de unge. Aktivitet og samtaler brukes metodisk. Det handler ofte om å gi den enkelte mestringsopplevelser gjennom ulike aktiviteter på fritiden. Om man lykkes med noe på fritiden er det lettere å overføre mestrings opplevelsen i en skolehverdag, for eksempel. Andre ganger kan det handle om å styrke sosial kompetanse. Det ser vi for eksempel i møte med unge som isolerer seg og blir sittende hjemme og spille PCspill. Selv om de blir «venner» med de andre spillerne på nettet, er det ikke reelt sosialt samspill mellom dem og man mister den sosiale treningen som andre barn får på fotball plassen eller i musikkorpset. For å få best mulig eff ekt av tilbudet vi gir familiene, lager miljøterapeut og den unge en handlingsplan sammen. Siktemålet er å bidra til endringer som holder seg etter at vi trekker oss ut av familien. De aller fl este unge vi møter innser at de trenger dette tilbudet, men det kan være krevende veier å gå. Og vi kan bare følge dem et stykke på veien,» sier Laila Liseth.

Haraldsplass Barnevern mottar nå nye forespørsler hver uke. Behovet er stort og det er ansatt fl ere nye miljøterapeuter som skal bistå familiene det gjelder. «Vi er svært glade for den gjengen vi har fått med oss på dette. Dette er miljøterapeuter med mye energi og pågangsmot, med god sosialfaglig plattform og mange har gode ferdigheter på fritidsaktiviteter som nettopp kan være med å gi den mestringsfølelsen barna trenger. Så du skal ikke se bort ifra at det kan bli tilbud om terrengsykling, rappellering og klatre vegger, kajakk og hesteridnin g for å nevne noe. Særlig dette med dyr synes jeg er bra. Fysisk kontakt med dyr gjør godt for den psykiske helsen. Det er bevist!»

Avtalen med Bergen kommune trådte i kraft sommeren 2015 og deles med Styve Gard som eies av Kirkens Sosial tjeneste. Sa m let vil kontakten, når kapasiteten er på det høyeste, kreve ca 30 miljøterapeuter hvor av 15 blir tilknyttet Haraldsplass Barnevern.

14 Magasinet Haraldsplass 1 | 2015

Programleder Trond Fagerli ved Haraldsplass Diakonale Stiftelse

viser oss rundt i det nye anlegget. «Det blir 35 parkeringsplasser med strømuttak for batterilading av elbiler, og det blir ni plasser reservert for bevegelseshemmede,» forteller Fagerli.

Anlegget består av to haller med tre etasjer hver. Det er god takhøyde i hver etasje og det blir en lys og fi n himling over hver av toppetasjene.

Det er alltid krevende å drive tunnel arbeid, særlig under bygg med følsomt, avansert medisinsk teknisk utstyr. Det er mye løsmasse etter sprengningene, det drypper vann og det er mørkt. Heldigvis har arbeidet forløpt uten uhell av noe slag, kan Fagerli opplyse. «Vi har registrert mindre byggskader i den gamle fl øyen av sykehuset, murpuss som er sprukket og dører som er blitt skeive. Det har vært svært krevende å drifte et toppmoderne sykehus samtidig som bygningene ristet da vi fyrte av salver i fj ellet rett under. Så jeg vil enda en gang takke ansatte for

både tålmodighet og forståelse for utfordringen vi har hatt.»

Parkeringsanlegget skal etter planen åpnes i midten av april 2016. «Foreløpig går alt etter planen, så fortsetter det slik, skal datoen holde,» lover Fagerli. For «Magasinet Haraldsplass» utsendte medarbeider synes det å være mye godt arbeid som gjenstår da vi besøkte tunnelen i begynnelsen av november, men samtidig er det utrolig hva dyktige fagfolk får til. Arbeid ene med det elektriske anlegget og installasjon av sikkerhetssystemer er i full gang og det jobbes suksessivt med å gjøre etasjene ferdige.

«Det blir betalingsbom ved inn kjøringen til tunellen. Vi vet ikke nå hvem som skal drifte betalingsautomatene, men vi er i sluttfasen på vurdering av anbudene som er kommet inn. Vi er overbevist om at vi fi nner en god løsning,» sier Fagerli.

Det hører med til historien at det også i fremtiden blir 60 parkerings plasser ute hvorav tolv plasser for beholdes bevegelses hemmede.

Parkeringstunnelen snart klar:

Ingen grevling i taket…Parkeringshallen under Haraldsplass Sykehus er i ferd med å bli en realitet. Dyktige anleggsarbeidere i Veidekke jobber stødig med å gjøre klar opp mot 350 parkeringsplasser fordelt på seks parkeringsdekk. «Magasinet Haraldsplass» har vært på befaring, og vi kan slå fast: Det er en tunnel, men vi fant ingen grevling i taket! (Det er likevel mye annet skjult bak takhvelvingen…)

Magasinet Haraldsplass 1 | 2015 15

PROGRAMLEDER T ROND FAGERLI

Vi kan ikke love at alle blir friske, men vi kan bidra til å gjøre det enklere for

pasienter og pårørende å håndtere og leve med sine livssituasjoner. Dette kan for eksempel være å bidra til livsstils endringer. Pårørende er ofte en viktig brikke i dette arbeidet, og må ikke oversees.

Det er nærliggende å vise til Hippokrates, legekunstens far (ca. 400 år f.Kr.), som hadde følgende motto: Noen ganger helbrede, ofte lindre, alltid trøste. Dette passer fremdeles godt inn i vårt fokus på helhetlig pasientbehandling.

Hva ligger til grunn for vårt fokus og arbeid på dette området?

Vi har mange pasienter som kommer innom sykehuset og skal ut igjen etter én visitt. Men vi har også pasienter som kommer igjen og igjen, av ulike årsaker. Vi lever lenger og, etter hvert som vi blir eldre, må vi også lære å leve med mer sammensatte sykdomsbilder. Mange av oss må forvente å få flere typer sykdomsbilder – og må kanskje akseptere at det etter hvert blir det normale.

Eldrebølgen kommer ikke plutselig, men dag for dag. Vi lever lenger. I Norge regner man med at andelen innbyggere over 67 år vil mer enn dobles frem mot 2060, fra 0,6 millioner til 1,5 millioner. Det ventes at andelen innbyggere over 80 år alene vil tredobles i denne perioden.

Behov for behandling og pleie av sammen satte sykdomsbilder vil øke, både i primær helsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten.

Som sykehus prøver vi å tilpasse tjeneste tilbudet for å tilpasse oss denne utviklingen.

Tilbudet vi startet i høst om raskere vurdering av geriatriske pasienter et godt eksempel på nettopp denne type tilrettelegging til beste for pasientene. Sykehuset har sett en økning i antall akuttgeriatriske pasienter med alvorlige problemstillinger. For å kunne behandle og forebygge funksjonssvikt hos den eldre pasienten, og dermed opprettholde funksjonsnivå og livskvalitet, er det viktig å sette inn tiltak så tidlig som mulig. Sykehuset standardiserer nå pasientforløp over tre dager for å sikre en rask geriatrisk utredning og vurdering av pasientene. Forløpet vil sikre et bedre fundament for videre oppfølging av pasienten i primærhelsetjenesten og bedre samhandling rundt felles pasienter.

Et annet eksempel er satsningen på akutt indremedisin – der våre spesialister også er gode generalister – og de beste til å vurdere sammensatte sykdomsbilder. Denne kompetansen har vi satt i akuttmottaket, med fast overlege tilgjengelig for fast legene gjennom direkte telefon. Å plassere erfarne leger i front på denne

måten har gitt bedre flyt for både pasienter og sykehus. Vi får tidlig inn en lege med erfarent blikk, som kan gi en raskere vurdering om veien videre, pasientene må vente mindre og opplever økt trygghet med erfarne overleger fast til stede. Tiltaket har gitt gode resultater. Til tross for at antall pasienter har økt fra 2013, har ventetiden i akuttmottaket gått kraftig ned.

Å se hele pasienten betyr å se helheten – ikke bare selve sykdomsbildet. Sykehuset har tverrfaglige team som jobber for å sikre helheltig behandling og oppfølging av pasienten. Dette kan være gjennom fokus på ernæring, forebygging av fall, trening og mobilisering, eller gjennom samtaler med prest, psykolog og sosionom for de som har behov for dette.

Det viktigste er at pasienten står i sentrum i alt vi gjør. Fokus på helhetlig pasientbehandling gjennom god kommunikasjon, tverrfaglig tilnærming og gode pasientforløp. Jeg opplever at vi har dyktige fagfolk og medarbeidere med et felles engasjement for pasientbehandling med kompetanse og hjertevarme.

Men til syvende og sist er det jo våre pasienter og deres pårørende som skal oppleve at vi gir et godt helhetlig tilbud.

Livsmestring involverer mange

RETURADRESSEStiftelsen Bergen DiakonissehjemUlriksdalen 8, 5009 Bergen

Kjerstin FyllingenAdministrerende direktør, Haraldsplass Diakonale Sykehus

I sykehuset har vi et ønske om å bidra til livsmestring, gjennom bedre helse og lindring – for pasienter og pårørende. Dette er en ambisiøs, men tydelig visjon

– og et viktig fokusområde.

haraldsplass magasin

Documents