41. årgang • 2012

Kr. 100,-Utgitt av Helgådal Idrettslag

Lederen

2012Lederen har ordet Stian Haugan .......................................................... 1

Kongens Fortjenestemedalje til Johannes Overmo Håvard Elnes .................................................................................................. 2

Drømmen om kappe og krage og litt fotball Håvard Elnes .................................................................................................. 4

Kirken på Elneshøgda Johannes Overmo ........................................... 10

Olav Green Anders Tosteigan Bendiksen ................................................ 12

En prat med Rolf Olsen Johannes Overmo........................................ 20

Storoksen i Storlunmarka Johannes Overmo .................................. 21

En gammel spiker Roald Veimo ............................................................. 22

Veresspelet Grenselaus Johannes Overmo ...................................... 24

Skogfinnene i Vera Joar Olav Nessemo ............................................... 28

Helgådalingene i Ruhpolding Arne Falkfjell .................................. 34

Føsst syindan i adveint Iver Marius Tronsmo ................................... 39

Rinnans flukt oppover Helgådalen i mai 1945 Anders Tosteigan Bendiksen ....................................................................... 40

Skogdriveren Eigil Parnas Johannes Overmo .................................. 42

Kavalkade 2012:

Johannes er et skikkelig JA-menneske Øystein Walberg ....................................................................................... 48

Kr.10 000,-tilHelgådalil .................................................... 49

Leirras i Røesgrenda ............................................................. 49

Veressjøen rundt 2012 ........................................................ 50

NM snowcross Verdal 2012 Inge G. Gustavson ........................... 50

Gamle bilder fra bygda ........................................................... 52

Da sju skoleunger fra Volden og Røe ble sendt på dagstur med buss til Trondheim for å ta mandlene Kjell Braarud .................................................................................................. 54

Fuglevollen Øystein Walberg ................................................................... 56

Skuleskirenn Håvard Elnes ....................................................................... 58

Norgestämplingen Ottar Johnsen ........................................................ 60

Småstubber på rim Einar Green ............................................................ 63

Kryssord med lokal vri Rune Leirset ................................................... 64

Etter en sesong med stor del­takelse og iver i skisporet, ble det på årsmøtet besluttet å ta en av idrettslagets tyngste investerin­ger gjennom tidene, med inn­kjøp av ny tråkkemaskin. Dette førte til en oppblomstrende iver og glød i laget, noe jeg vil tro blir ved varende i årene fremover. Jeg håper i hvert fall at mange av Verdal kommunes innbyggere får nytte av denne til vinteren, og i lang tid fremover.

Ellers har det også i år vært stor aktivitet i laget. Jeg vil trekke frem de som gjorde en innsats for oss i St. Olavsloppet, slik at vi atter et år fikk stafettpinnen fra Øster­sund til Trondheim.

Veressjøen rundt ble også i år gjennomført med stor innsats fra flere medhjelpere. Stor dugnads­innsats gir gode arrange ment. Teaterlaget fikk gleden av å bli

med i oppsettingen av Veres spelet Grenselaus. Her hadde Sissel Hermann gjort en frem ragende jobb med manus, og teaterlaget til Helgådal IL bistod som teknisk arrangør. Dette ble et bra spel, med mange tankevekkere om opprinnelsen til rugfinnene i Vera.

Jeg håper det nye året blir like innholdsrikt som det året som har gått, slik at veksten i aktivi­teten fortsetter og idrettslagets anlegg blir flittig brukt. Jeg vil til slutt takke alle som har hjulpet til i laget gjennom dette året, og jeg ser frem til mer samarbeid neste år.

Kos dere med resten av bladet, og ha en riktig fin avslutning på 2012.

Stian HauganLeder HIL

Da har nok et år gått. Et år med veldig

mye aktivitet i laget, og store og

viktige beslutninger for idrettslaget.

Lederenhar ordet

UTGIVERHelgådal Idrettslag, 7660 VukuMedlemmer i redaksjonskomiteen:Joar Olav Nessemo, Håvard Elnes,Johannes Overmo, Brit Ness og Arnt Kjesbu

TIDLIGERE UTGAVERÅrgang 1972 – 1979, 1983, 1984: UtsolgtÅrgang 2004: Kr. 70,-Årgang 2005 - 2006: Kr. 80,- Årgang 2007 - 2010: Kr. 100,-Jubileumsutgaven 2011: Kr. 100,-Årgang 1980 – 2006: Pakke med 25 nummer Kr. 300,- Utdrag fra 10 første år av Helgådalsnytt, utgitt av Verdal historielag Kr. 50,-

EMAIL-ADRESSER TIL REDAKSJONSKOMITEENJoar Olav Nessemo: jnessemo@c2i.netJohannes Overmo: johannes.overmo@c2i.netBrit Synnøve Ness: brit.synnove.ness@verdal.kommune.noArnt Inge Kjesbu: arkjesbu@live.noHåvard Elnes: havardelnes@live.no

HJEMMESIDENwww.helgadal-il.nowww.helgadalen.no

PRODUKSJONGrafiskDesign WOWReklameASTrykk Grøset Trykk AS

FORSIDE:Vilde Roksvåg spiller sin egen tipp-tipp-tipp- oldemor, Inger Andersdatter, i Grenselaus.

12012

Oppi Våilla vi mang dro,

ferr å hyill`n Johs. Overmo.

Kångens fortjenestmedalje de vart

på hain, heile bøgdas mainn.

Ta`la, sang å mytji meir de vanka,

te kara som ferr kultur jarte banka.

Kaffe å kaker de bogna åsså tå

trivele de va ferr stor å små.

Grattulere sei æ å deinne gången,

snart reise hain Johs. å takke KÅNGEN.

– Ivern`s hyllest til Johannes –

Kongens Fortjenestemedalje overrekkes av ordfører Bjørn Iversen (venstre).

Hagergrynskoret (midten) hyllet Johannes med vakker sang.

Blant de mange gjester som deltok på festkvelden på Lunheim var også historiefortelleren, Hans Olav Løkken (høyre), som hyllet Helgådalens store høvding med et humørfylt foredrag.

Foto: Alf Roksvåg

Kongens Fortjenestemedalje til Johannes Overmo

22012

Utdrag fra søknaden om Kongens Fortjeneste-medalje til Johannes Overmo:

«Johannes har alltid vært en ildsjel og et ja- menneske. Få personer har engasjert seg mer i frivillighetsarbeid enn han. Hans enorme engasjement og bidrag til frivillighetssekto-ren innen idrett og kultur kan ikke verdsettes høyt nok. At Helgådalen og Verdalen har hatt stor tillit til han vises gjennom den lange listen av tillitsverv, som han har skjøttet på en fremragende måte.»

Foto

: Ing

rid

Mar

ie E

lnes

Sel

læg

32012

Drømmen om kappe og krage

42012

AV: HÅVARD ELNES

Drømmen om kappe og krage

Jon traff jeg gjennom fotballen på Elneshøgda, butikken ved Skjækerfossen og mange besøk i hans stue ved ”Fossen”; der gjestfrihet og trivsel låg tjukt mellom veggene. Knapt noe sted var døren mer åpen og velkomsten bedre enn hos Jon. Han var alltid villig til å dele sine opp­levelser og erfaringer med deg, og hvilke opplevelser. Jon hadde en fantastisk for­tellerkunst. Den var helt unik. Talemåte, fortellerevne og underforstått humor til det rent kunstneriske. Han gav historiene en helt spesiell språkdrakt; litt svensk, fint bokmål og ekte helgådalsdialekt, et språk som er umulig å formidle skriftlig. De fleste av hans historier var underbygd med mye dramatikk. Det var ingen grå­soner i hans fortellerkunst.

Deler av denne artikkelen ble skrevet i 1998. Da var Jon 94 år.

Gjennom et langt liv møter du mennesker

som på en eller annen måte gjør et

sterkere inntrykk på deg enn andre. Det er

mennesker du aldri kommer til å glemme.

Detvarnoeveddemsomfikkdegtilå

lytte – en replikk som gav ettertanke og

en handling som vakte interesse. Jeg

har vært så heldig å få møte mange slike

mennesker, en av dem var Jon Rydning. En

åpen personlighet som ikke var redd for å

stikke seg frem.

52012

- og litt fotball

Sesongåpning på ElneshøgdaJon Rydning er ærestilskuer med fri adgang til alle fotballkamper på Elneshøgda ­ på livstid. Ikke rart at han trosser nordvesting og hissige regnbyger for å overvære sesong­åpningen på Høgda. Riktig nok med varm vindusplass og servering av kaffe og nystekte vafler i klubbhuset. Det skulle da også bare mangle om ikke Helgådalens mest trofaste patriot gjennom alle tider, skulle få litt ekstra oppmerksomhet ­ dagen etter at han fylte 94 år.

Det ble en klar hjemmeseier, 11­1 over Steinsdalen. Jon, som ikke er helt på bølgelengde med det moderne fot­ballspråket, synes det er lite ”mån” i en slik kamp når resultatet blir så for­banna ”skjeift”. Jon har fortsatt sterke følelser for laget sitt, men er ikke så sterkt knyttet til dagens lag som 1970­åras storlag, med ”Ryggen”, ”Toren” og han Brynjar i spissen. Under den trivelige samtalen sender den gamle Rydning lange pasninger med klare og sterke meninger om det meste. ­ Nå er alt så totalt forandret. Så fort kampen

er over reiser “spelleran direkte heim til kjerring og onga og sett ikke en fot utom døra på heile helga.” Forferde­lig trist, sier Jon og rister litt oppgitt på hodet. ­ Slik var det ikke før, da var det fest til den lyse morgen og en god stund utpå dagen der på, hvis det var behov for det. Den gangen hadde Helgå dalen litt av et lag sier Jon og blir litt andektig, før han sender en stråle av skråtobakk i keeperhøyde forbi vinduskarm og ut i vårlufta. Men Jon har mer på lager og uttalelsene er like glovarme som den kaffen han får ser­vert. – I dag er det kvinnfolka som bestemmer alt, absolutt alt. Tenk at en myndig kar, i sine beste år må «spør om å få lov te å vårme å spenn» fot­ball. Ikke rart at det blir skilsmisse og faenskap av det der, sier Jon og rister helt oppgitt på hodet. Den gamle Rydning er ikke i det minste tvil om at mange gode fotballspillere har bukka under av den grunn.

Gode minnerDet er ikke bare Jon Rydning som har gode minner og sterke opp levelser fra 1970­åra; fotballens storhetstid på Elneshøgda. Da Helgådal idretts­lag spilte seg opp i 4. divisjon i 1974, var det en prestasjon som var skapt av bygdas egne ledere og spillere. Godt miljø, et unikt samhold, hardt arbeid ­ og litt flaks gav resultater. Fotballen i Helgådalen var ikke bare et tilbud om fysisk fostring og aktivitet. Det var også det viktigste underholdningstil­budet i bygda på 1970­tallet. Mellom 500 og 1000 tilskuere i flere kamper på ”Høgda”, en utrolig ramme og atmos­fære, vill begeistring over” Ryggen, Holmli­karan, Brynjar, Granheimen og Valsusen”. Hva mer kunne et lite lokalt idrettslag drømme om?

Øyeblikkene burde rammes inn som en påminnelse om en tid som aldri kommer tilbake. Ingenting bandt folket sammen og begeistret like mye som idrettslaget ­ og i særdeleshet fot­ballaget på “Høgda” i de gode 1970­ og 1980­åra. Det skapte interesse hos folk

<<ToprofilerpåElneshøgdaJonogJo.

62012

som ikke var det minste interessert i fotball. For å si det med dagens språk­bruk; det skapte stolthet og bygde identitet langt utenom bygdas gren­ser. For i 1970­åras seriesystem var 4. divisjon midt­sjiktet i nordtrøn­dersk fotball med Verdal, Sverre og Namsos som del­vis jevnbyrdige motstandere. I dette miljøet stod Jon Rydning frem som en stor del av atmosfæren på Elneshøgda. Alle visste hvem han var og mange gikk bort for å slå av en festlig prat. På sidelinjen gikk han i varme som­merkvelder i hvit skjorte og stramme bukse seler og med Nivea i håret. I høstvær og regn, i svart hatt og dress­trøye, spyttet skrå og lot glede og fortvilelse få en høylytt språkbruk. Ikke rart at mange kom for å oppleve Jon.

KaffevedkjøkkenbordetNoen dager etter åpningskampen besøker jeg Jon for å slå av en liten prat. Nå er det vår i luften og Skjæker­fossen, som aldri finner hvile i vår­dagen, bruser diger og vill. Ved ytter­døra står Jon. En liten bris rusker i det gråhvite håret. – God dag, god dag, i dag tar vi ”kaffien” ved kjøkken­bordet.

Jon åpner døra og frisk vårluft blander seg med lukten av grønnsåpe og nyvasket golv. Alt som normalt i Rønningstuggu. På kjøkkenbordet nystrøket duk og en gul plante som strekker seg mot lyset og sola. Kopper og påsmurt brødfat på plass, slik det alltid er når Jon venter besøk. En blankskuret kaffekjel settes på plata og snart dufter det nykokt kaffe i det lille kjøkkenet. Alt så velsigna enkelt og hjemmekoselig. Ja, hele huset har en atmosfære som fremkaller gode minner og opplevelser etter mange uforglemmelige besøk. Aldri en tam og forutsigbar kveld i lag med han Jon.

I et hjørne i stua står senga, opp­redd og innbydende til middagskvila. Under en liten middagslur hadde Jon i ”sømni” utløst sikkerhetsalarmen. Signalet ble registrert, og rutinene

ble fulgt; oppringing til både Jon og hans nærmeste pårørende ­ uten å få svar. I følge Jon våknet han med en ukjent kvinne som stod ved senga og for­siktig prøvde å få han våken. Det vakreste kvinnemenneske han noen gang hadde sett. Etter denne opp levelsen gav Jon klar beskjed til sin

gode venn Johannes Overmo, om å øye blikkelig gå til anskaffelse av en sikker hetsalarm. Hans siste mulighet til å «få ti sæ kvinnfolk…»

Drømmen om kappe og krageVi drikker kaffe og ser litt på gamle fotballbilder. Pekefingeren til Jon søker den gode forsvarsklippen Erling Rygg, som virkelig ruver på et kjært lagbilde fra de uforglemmelige 1970­åra. – For en spiller, sier Jon, og løfter litt på brillene.

­ ”Ryggen” hadde alltid med seg fruen når han spilte kamp. En vel­dig flott dame, minnes Jon og legger forsiktig bort lagbildet. ­ Han vart klokker han Erling Rygg, det var fan ikke dumt, sier Jon før han går noen skritt mot kjøkkenbenken og sender en stråle med skråtobakk ned i utslagsvasken med stor presisjon.

Tilbake ved kjøkkenbordet og kaffe­koppen blir jeg med Jon på en reise i livets tilfeldigheter og til en høstdag i 1919 da Jon gikk for presten. En av de siste dagene under konfirmantfor­beredelsen sto han utenfor sakristiet og lot blikket søke den klare høst­dagen. Plutselig kjente han en kraftig neve ble lagt på sine skuldre og før han fikk løftet blikket hørte han en kjent stemme. – Du min fjellets sønn, som har så rik en talegave, så klar en sangstemme og ikke minst kan din katekisme fra perm til perm, du må virkelig tenke på å bli prest. Det var

presten Flognfeldt sine kloke ord til en gutt det kunne bli noe stort av.

Men i ”kunne” låg også reserva­sjonen. For Jon kom fra små kår, og foreldrene, som var fattige nybrotts­folk, hadde lite eller ingen ting å bidra med til en utdannelse for sine døtre og sønner. Av den grunn var tanken om å bli prest uten reell fremtidstro, men Jon gav likevel drømmen en sjanse.

Jon fortalte at han etter konfirma­sjonen tenkte mye på presten sine ord. Skulle det gå slik at han en gang kunne kledd seg i kappe og krage, så skulle han bedt til han som hadde makta over himmel og jord om til givelse for å ha sendt ”Finn­Gunnhild” utover et spretthopp i Rønningslia en månelys vinterkveld i hans syndige barndom. Gunilla hadde gått rett til himmels med stakken hengende som en ned­slått parasoll, før hun landet med et brak og etterlot seg en knusende still­het, langt nede i lia. I det øyeblikket tok Jon beina fatt.

Denne historien var i følge Jon sin yngre søster, Nella Haugen, en av hans mest sannferdige. Nella, som da var for ung til å huske denne til dragelsen, hadde tatt vare på historien gjennom eldre søsken. Hun forteller at det hadde vært en helt vanlig vinterdag på Rønningen med Gunilla på besøk. Uten at Nella husket detaljene så godt, hadde det oppstått et lite inter­messo ved kjøkkenbordet der broder Jon hadde prøvd å rappe en sukkerbit eller to, og kommet i skade for å velte kaffekoppen til Gunilla. I tumultene som oppstod hadde Gunilla fått inn et sviende slag over nakken til Jon, som ikke var gamle karen, og i følge Nella hadde han ”remjet” høgt da han for på dør. Da kveldsmørkret senket seg over fjellgården reiste Jon ned i lia og bygde et stort spretthopp i løypa til Gunilla, der farten var på det høyeste. Gunilla, som hadde sin faste løype ut fra gårdsplassen, balanserte ofte med et melkespann i den ene hånden når hun satte utfor. Hun hadde en fantas­tisk skiferdighet, tross sin høye alder. Da Gunilla kom tilbake etter luft­seilasen var hun snødekt, skamslått og innmari forbanna. Etter en stund

I dag er det kvinn-folka som bestem-mer alt, absolutt alt. Tenk at en myndig kar, i sine beste år må «spør om å få lov te å vårme å spenn» fotball!

“

72012

med sterk kaffe i koppen og tobakk i pipa kom humøret tilbake, mens bakke konstruktøren var sporløst for­svunnet. Først dagen etter, da Gunilla hadde reist, kom Jon til rette. Han hadde tilbrakt natten under storsenga på kjøkkenloftet.

“­ Det va en nøye treff ”, sier Jon og tar et godt tak i benkplata ved utslags­vasken, bøyer seg ned og leverer et par tynne stråler med skrå. ­ “Akkurat i det Gunilla nærma sæ hoppkanten kom det en mørk sky å la seg over månen. Hu ha fan te otur”, sier Jon og tørker en liten dråpe av tobakkspytt fra underleppa.

­Skal det være litt mer ”kaffi”?, spør Jon, før vi prater videre. Han har så utrolig mye å for­telle. Om gleder og sorger, og den evig­varende drømmen i ungdomsåra om å reise til Kristiania for å studere teo­logi. Vekk fra vadmelsbukse, øks og svans, og tung snø i gammel fjellskog. Et helvetes blodslit. Men å komme seg bort fra slitet og fattigdommen var ikke lett. Banken ville ikke gi han en eneste krone i lån for å studere i Kristiania. Etter den tid har Jon hatt et anstrengt forhold til bankvesenet. Alle bankfolk var, enkelt og greit, for­banna kjeltringer. Et hederlig unntak, Johannes Overmo i Fokus Bank. En veldig flott type.

Under den berikende samtalen ved kjøkkenbordet formidler Jon en ufor­glemmelig historie fra en tid da han ennå levde med drømmen om å bli prest. Han forteller om en høstmesse­søndag, da han var på Vassdalshøgda og lot blikket fange fjellbygda i all sin fargeprakt. Han hørte den kjente klan­gen fra klokka i kapellet, som bredte seg så fint over bygda og forsvant så stille over svenskegrensa. Det var ingen tvil i hans sjel; her hadde vår Herre vært heldig med skaperverket. Jon ble fanget av stunda. Tok av seg hatt, ryggsekk og hagle, og la seg så lang han var i høstlynget og sovnet.

Mens lette skyer danset over den klare høsthimmelen drømte han så vakkert; han stod i kappe og krage og velsignet både “bumann” og finn ved alteret i det lille kapellet ved Veressjøen.

Våren etter møtte Jon på sesjon. Der var det en ung lege som hadde vært gjennom hele pensumet. Veldig flink. Etter at Jon var grundig undersøkt og funnet stridsdyktig A­pluss, ble han sittende og prate litt med den trivelige legen. – Nå unge mann, hva er deres

fremtidsplaner? Jon fortalte at det var tømmer­skogen med øks og svans som ven­tet, og litt jakt og fangst når den tid på året kom. Under den ellers så trivelige sam­talen kom han til å nevne at han fort­satt hadde planer om å bli prest. – Jasså, De tenker å

bli prest De Rydning, da skal jeg under­søke dine ben, sa legen. Jon ble ført inn på et rom ved siden av legekontoret. Der stod det et stort furubord med en gedigen bordplate. I følge Jon var bor­det “femtyve langt, forferdelig breitt og forbanna tjukt”. Jon måtte ta av seg klærne og legge seg på bordplata. Det eneste han fikk ha på var lua. Den unge legen under­søkte ”fotan” hans Jon i godt og vel trettifire minutter, og da han endelig var ferdig ristet han helt oppgitt på hodet. ­ De Rydning har alt for svake ben til å stå oppreist og holde en hel preken, men jeg kan gi deg et meget godt råd unge mann; de kan søke på Vegvesenet for der får du sitte og hvile. Slik endte drømmen om å bli prest.

Et unikt forskningsprosjekt­ Skal det være et glass pilsner?, spør plutselig Jon. ­ Tenk at en endelig

skulle få oppleve å kjøpe seg en flaske øl på filialen. Livet er ikke levd for­gjeves, mener den gamle Rydning med et skjevt smil i munnvika. Jon smaker ikke lenger alkohol, på grunn av et stort medisinforbruk. Slik har det ikke alltid vært.

I et av årene rundt 1960 ble han operert på Rikshospitalet, og der ble han med på et helt unikt forsknings­prosjekt som savner sidestykke innen moderne medisin. Da han våknet etter narkosen ble han servert Bokkøl av oversykepleiersken. Jon protesterte, men da kom ”overlægen” og gav streng beskjed; ­ Du Rydning, du skal drikke Bokkøl du. Ølet gikk rett i fletta og han var nærmest landfull da han ble kjørt ned fra overvåkningen og til rom nr. syv i andre etasje. Nede på rommet fikk han en ny overraskelse. – Der låg det seks stykker til som var nyoperert. ”Skita full” hele gjengen, ølflasker og oppkast over alt – et forferdelig liv, sier Jon og rister helt oppgitt på hodet. Dagen etter, ved morgenvisitten, gav ”overlægen” klar beskjed. – Prosjektet skal gjennomføres og dere gutter skal drikke Bokkøl i fire dager til.

Etter fire dager dukket plutselig sykehuspresten opp. Han lurte på om

disse guttene kunne bli med å kaste glans over kvelds andakten. Det var greit, og presten førte disse guttene bortover en lang korridor og opp en høy jerntrapp og ut på en balkong, “tre­femti” over golvet i sykehusets store sal. Der holdt Jon en liten andakt. Han talte om

de to husbyggerne. Den ene bygde sitt hus på klippen og den andre bygde sitt hus på sanden. Den siste, var i følge Jon, forferdelig ”oheldi” med hustomta. Etter den korte andakten sang Jon og hans romkamerater høyt oppe på bal­kongen, ”Nærmere deg min Gud”. Da var ikke et øye tørt i den store sal, for å sitere Jon ordrett.

Etter høytid og verdighet så fører Jon samtalen til en sommer han var slåtte­kar i Skalstugan. Der ble han kjent

Skal det være et glass pilsner? Tenk at en endelig skulle få oppleve å kjøpesegenflaskeølpåfilialen.Livet er ikke levd forgjeves.

At jeg hadde lyst til å bli prest, kom vel av at jeg var av religiøs slekt. {...} Så jeg hadde en dragning mot presteyrket ja.

“

“

82012

med en Oluf, som var forlovet ”me ei lenger innant Sverri”. – En veldig flott dame som var glad i å gå i fjellet, Olufs rake motsetning, i følge Jon. En søn­dag ettermiddag da de satt rundt bor­det og koste seg med kaffe og kaker og ante fred og ingen fare reiste plutselig Oluf sin forlovede seg og slo i bordplata så kopper og fat rista. – Du min kjære Oluf, blir du ikke med til fjells i kveld, så kan du «berre gløm å bruk spurven på mæ». Oluf ble likblek og for på dør. – Etter snaue to timer var Oluf og hans forlovede nesten på toppen av Kjølhau­gan. Videre kan Jon fortelle at han Oluf ble litt av en fjellkar som ”sea va oppå kvar ”en eneste fjelltopp i heile Jämt­land. Etter å ha sendt en ny stråle med skrå ned i vasken og tørket seg litt rundt munnvika kan Jon fortelle at paret ble gift og fikk tolv barn i lag. Alle velskapte.

EttertankerJon var oppvokst på nybrottsheimen Rønningen ved Veressjøen. Han var liten under en stjerneklar himmel, var ungdom i et landskap som var så utrolig vakkert når våren kom og ryddet vei for sommeren. Gjennom hele sitt liv var han sterkt knyttet til fjellbygda.

Han fortalte mange historier om skjebnen til folk i ulike tider, for­tellinger som gav ettertanke, selv om fantasien kunne løpe fra virkeligheten. Gjennom utallige besøk fikk jeg lov til å ta del i Jons fargerike historier, som med få unntak var nye og ubrukte. His­torien om at han skulle bli prest var en gjenganger. Den fortalte han ofte med ulike versjoner i årenes løp.

Det er fortalt at Jon var en oppvakt og begavet gutt med god talegave og sangstemme. Fra kirkeboken kan vi lese:

”John Rønning født 1. mai 1904. Kon­firmert i Væren kapell 14. september 1919 av residerende kapellan Georg Flognfeldt. Konfirmantens kristen­domskunnskap: Meget tilfredsstil­lende.”

Få oppnådde en så høy karakter i følge kirkeboka. Av den grunn var det ikke utenkelig at Vukupresten Flognfeldt så et ”prestemne” i den unge Rydning. Selv om det var nesten naturstridig for en som kom fra trange kår, å reise til Kris­

tiania og bli prest. I dag er det ingen som ­ med hånden på hjertet ­ kan si at ikke Jon Rydning kunne ha blitt en god og folkekjær prest med romslig prestekjole som kunne ha favnet så mangt. Selv var Jon aldri i tvil; han hadde kommet “til å trekt utrulig med folk til kjerka”.

I forbindelse med Jon sin 95­årsdag hadde Innherreds Folkeblad en sam­tale med jubilanten. Der uttaler han følgende: At jeg hadde lyst til å bli prest, kom vel av at jeg var av religiøs slekt. Morfaren min, Benjamin, hadde to brø-dre og disse fungerte som prester hver sin helg under andakter i Vera, i kapel-let etter at det ble bygd og før den tid på

gårdene. Så jeg hadde en dragning mot presteyrket ja. For etterslekten var dette svært så overraskende. Videre fortel­ler Jon at han ikke har levd som prest, men at han fortsatt har barnetroen i god behold.

Jon fikk et langt liv der mulighetene og ressursene ble brukt og tatt vare på. En livsinnstilling som holdt i massevis til et godt liv både for seg selv og andre. En sterk og klar følelse sitter så avgjort igjen i ”Rønningstuggu”. Det kalles takk nemlighet. Den 7. juni 2001 døde Jon, men Rønningshistoriene lever videre.

92012

Dette var bakgrunnen for at jeg spurte Ottar Røssing fra Levanger om å komme en tur og forsøke å finne spor. Ottar har evner utover det vanlige, han har vært med flere turer i Helgådalen før og anvist tomter etter hus, veger og graver. Det er utrolig interessant å følge Ottar når han ved hjelp av en ståltrådbøyle går rundt og søker. Men han må få jobbe i fred.

Onsdag 29. august kom Ottar sammen med Hans Munkeby i et vakkert vær til Ulvilla. Derfra kjørte vi sammen til Elneshøgda. Jeg hadde på forhånd snak­ket med naboene for å høre om de hadde noe imot at vi lette etter kirketomta, og da fortalte John Nonset at kirka etter tradi­sjonen har stått øst for fotballbanen. Jeg parkerte bilen ved bua som hører idretts­laget til, så gikk Hans og jeg og satte oss på en av sittegruppene ved klubbhuset så Ottar skulle få jobbe i fred. Det gikk ikke mer enn et kvarter før Ottar vinket oss bortover. På den lille parkeringsplassen øst for fotballbanen hadde han funnet at det har stått et hus på 6x6 meter. Han hadde også funnet graver i flere rekker,

gravene vendt i øst­vest, rekkene i nord­sør. Det var ti graver i hver rekke og i hvert fall åtte rekker. Ottars anvisning er selvsagt ikke noe vitenskapelig bevis.

Det hadde vært interessant om arkeo­loger kunne finne noe nede i grunnen som kunne bli datert etter C14­metoden.

Det ligger mange hauger på Elnes­høgda som kan være gravhauger. Disse er fra før ca år 1000. Kirken må være bygd etter innføringen av kristendom­men, trolig laftet i tre rundt år 1100. Etter Svartedauden i 1349­1350 sies det at Elnes var øverste gård i Helgådalen som har vært bebodd sammenhengende. Etter Svartedauden kom det med ca. 10 års mellomrom nye pester, og folke­tallet gikk drastisk ned. Det er vel trolig at de ikke såg seg råd for å vedlikeholde ei kirke ved den øverste gården som var bebygd, og kirken på Elneshøgda har trolig råtnet eller forfalt på annen måte i siste halvdel av 1300­tallet. Det er trolig at mange som døde på grunn av Svarte­dauden fikk sin grav her oppe.

I boka ”En reise gjennom en Deel af Norge”

skrev Gerhard Schøning i 1774 følgende:

“Een Mil oven eller Østen for Vukku kirke ligger den Gaard

Ellnæs, meget smukt paa en høi Bakke. Der berettes

en Kirke fordum at have staaet, og en Konge ved Navn

Elg, der have boet, som skal ligge begraven i en Høi, i

Gaardens Udmarke, ½ Tolvfænning lang og 2de Stænger

breed. Dessuten ligge her andre mærkverdige Høie.”

102012

AV: JOHANNES OVERMO

Kirken på Elneshøgda

På Elneshøgda 29. august 2012. Fra venstre: Ottar Røssing,

Arne Berg og Hans Munkeby. Foto: Johannes Overmo

Elneshøgda, pilen viser hvor kirken stod.Foto: Alf Roksvåg

112012

122012

AV: ANDERS TOSTEIGAN BENDIKSEN

Olav kan se tilbake på et langt og innholdsrikt liv. Det har vært både oppturer og nedturer. Men livsmotet har det aldri skortet på. Olav

Green

Den åndsfriske og livsglade 90­årin­gen ble født på gården Sagvolden i Nordkleiva i Helgådalen 17. mai 1922. Han var sjettemann i rekken av ni barn som vokste opp hos forel­drene Oline og Martin Green.

Han gikk på skolen i Volden, der han hadde Mathilde Berg og senere Iver Helmo som lærere. Skoletida gikk forholdsvis greit når en ser bort fra litt mobbing som heller ikke den gang var et ukjent fenomen. Men den ertinga han ble utsatt for, var kanskje litt spesiell. Det hadde seg slik at faren hadde vært i Amerika. ”Der over” hadde han vært nødt til å legge om talespråket. Så i ste­det for å snakke dialekt, snakket han et tilnærmet bokmål. Det gikk selvsagt ikke upåaktet hen. Så når skole ungene ble uenige, så hevnet de andre seg med å ”herme” etter farens talespråk. Det syntes Olav var leit, og enkelte ganger syntes han det var fælt, eller som han selv sier: ”Det som skulde vore ei lys og fin barne­ og ungdomstid, blev for meg eit marerit.” Ellers forteller han at han i alle år delte pult med Severin Lille­gård. Om ham har Olav bare godt å

si. ”Og de’ va’ en skarping. Hain jølpt mæ me’ rekninga mang’ en gång”.

GjeterlivSom 10­åring begynte han som gjeter på Sagvoldhaugen, ei seter som tilhørte gården og som lå lengst inne i Malsådalen. Seterveien var på ca. 1 mil, og buskapen ble drevet inn gjennom dalen etter den vegleia som er i dag. Det var mor Oline som var setertaus, og som selskap hadde han broren Knut som var to år yngre. Han var med som ”kaukar”, for­teller Olav. Å rope var en form for kommunikasjon mellom gjeterne og setertausa.. Mora ropte når de skulle komme hjem med kyrne, og dette anropet måtte besvares. Selv hadde han for dårlig stemme på grunn av en vårlig tilbakevendende hals­katarr, forteller Olav, så her måtte yngstemann trå til.

Til setra kunne de ha med opp til 60 geiter og sammen med 20 kyr utgjorde dette en stor buskap. I til­legg hadde de med en gris! Grisen skulle bli litt av en ”kjendis”. Olav husker at de på vei til seters pas­serte John Indahl fra Kårenget. Han

132012

Familien GreenBak fra v.: Margit, Magne, Olav, Kåre, Odd og Sverre.Midterste rekke fra v.: Bestemor Marta Sagvold, mor Oline, Knut og far Martin.Sittende foran fra v.: Ruth og Alf.

Olav Green peker utover barndommens paradis.

Sagvoldhaugen oktober 2012.Foto: Eystein Ness

Sagvoldhaugen 1928Foto: Thoresen, Oslo

Sagvoldhaugen 2012Foto: Eystein Ness

var på vei til Vangstadvollen. Da han så grisen som var med i seterfølget, utbrøt han: ”Æ hi da haurd my arti om dæ Oline. Men at du skuill klar å tæm grisen, det ha æ farsken itj trudd”. En annen som fikk en overraskelse var slektningen Severin Helmo. Han

kom gående østover Klumpene. ”Æ truidd pinade æ såg syner da æ kom på Tjyvdalsvollen fer da såg æ en gris oppi hauja der”. Olav kunne videre for­telle at på solrike sommerdager kunne grisen bli solbrent – eller ”verbreint” som Olav sa. Da kunne vi se hvordan

142012

det ”rådda” på grisen når han gikk i lag med geitene!

Ikke alle dyra tilhørte gården. Nei, det var buskap også fra andre gårder som Flyan, Overnesset og Helmoen, ja til og med hadde de med noen geiter fra Jøssås nede i Vuku. De gårdene som er nevnt, hadde selvsagt bare med deler av egen buskap, ofte kunne det også være ”sinakyr”.

Morgenstellet på setra startet kl.6. Da ”bars” det først til geitfjøset for å melke. Etterpå ble det kyrne sin tur. Når all melkinga var unnagjort, ble det å måke ut frauen fra fjøsa og sope fjøsgolva. Det skulle være reint og ryddig.

Så endelig ble det tid til frokost. Etter en velfortjent pust i bakken, begynte ystinga . Geitmelka ble kokt opp på en støpjernsovn i kjelskjolet, mens kumelka ble kokt i to kjeler inne i gruva. Det ble altså laget både hvit og brun ost både av geitmelk og kumelk. En av de mest tidkrevende oppgavene som var ”jetarjobb” var å ”kaldrør møssmøre”. Ble det sluntret med denne prosessen, ble mysost­produktet ”sainni” og mindre godt.

Det at så mange leverte til felles ostekjeler og smørkinner, gjorde at

én gang pr. måned ble det foretatt ei oppmåling av melka slik at alle eierne fikk sin rettmessige del. Når ostehyllene var fulle, ble det sendt bud ”frammi bøgda” slik at de ferdige produktene kunne hentes. Som regel var det far Martin som kom kjørende med hest og bikkvogn for å hente ost og smør, samtidig som han brakte med seg tiltrengte varer til setra. Mest satte seterfolket pris på at faren hadde med ”ombaktkake”. Brød stekt i stekeovn var en kjærkommen vari­ant fra den kosten de til daglig hadde. En gang kom K. O. Sagvold på besøk. Han spanderte sirupskake. ”Æ kainn ennu hus på kor gått vi syntes de ’va’.” Det var alltid stas når det kom ”bøgdafræmmen”. Det var et pust fra utenverden. For det står vel ikke til å nekte at dagene her inne i setermarka kunne bli ensformige.

Mens krøttera beitet ute i skogen, fikk gjeteren litt tid til ”private sys­ler”. For det meste var det å fiske i de omliggende tjern og vann. Fiske­utstyret var enkelt, men effektivt; ei ”rogntrø med bjønntråd” og Mustads fiskekrok. Agnet var alltid mark som det fantes flust av på setervollen. Så kunne turen gå til ”Småtjønnin” eller

til Fiskløsningsbekken. Fjellørret var en viktig del av kostholdet som Olav karakteriserer som ”enkelt”. Det gikk mye i spekemat, fisk og ”melk­mat”, der grøten utgjorde en sikker bestanddel. Men han får ennå stjer­ner i øynene når han minnes ”saup­grøt å røm” som kunne bli kvelds­maten.

Gjeterarbeidet var ikke videre betalt. Han kan huske at han en gang fikk 5 kroner i ”jeltpeng” – gjeter­penger ­ av Olaf ”Volla”, en sambyg­ding ”spedd på me’ 25 øra”. De hadde sjansen til ei lita bi­inntekt; å fange haukunger. På den tida var det skott­penger på disse fuglene. Og det var spennende å liste seg gjennom gran­skogen for å høre etter fuglepip som betydde at haukungene var klekt. Men det kunne være ubehagelig også. Hauken, og spesielt hønsehau­ken kunne bli veldig aggressiv når de røvet reiret hans.

Beitemarka var vid. Ofte trakk buskapen mot nedlagte setervol­ler; Tjyvdalsvollen, Kolstadvollen, Sunni hølet, Krogsvollen og Semsvol­len. Olav blir fjern i blikket når han tar oss med på denne rundreisa i barndommens rike. Vi skjønner at

Olav sammen med nabojentene.Fra venstre: Aslaug Langdal, Olav og Hjørdis Langdal.

152012

denne perioden i livet har satt uut­slettelige spor. Det hendte iblant at krøtter fra Holmlivollen kom rekende østgjennom dalen, men det var aldri noe problem å skille flokkene når de skulle hjem til melking.

Olav var gjeter på Sagvoldhaugen i fire sommere. Etter konfirmasjonen i 1936, begynte arbeidslivet. Når du var konfirmert, ble du betraktet som voksen. Olav kan huske at det første ”karra­arbe” han utførte var sammen med bror Sverre å grøfte den 17 mål store Grindåkeren. Grøfting med hakke og spade er tungt arbeid, i alle fall når du er 14 år og ikke særlig stor for alderen.

Arbeidet på en gård på den tid var svært variert og dannet en god skole for den som senere skulle bli gård­bruker. Både våronna, høyonna og skuronna strakte seg over lange peri­oder, og var svært arbeidsintensive. Men det fantes mer kuriøse oppgaver som skulle skjøttes på en gård. Han husker meget nøye da han for første gang skulle kastrere en vær. Martin Lillegård var Nordkleivas ”jellings­ ekspert”. Her følger Martins nøk­terne, men illustrerende oppskrift: ”Du te kniven ti høgerhanda og taska

ti vingstera. Så kleime du så taska bli passele’ hard. Så jær du i lite snett på tåppen tå tasken. Da kjæm baillan ut. Eit lite snett åver tægera, og eistan e’ laus” Bedøvelse? Nei, det var bare ”kalde kniven”.

Men livet på gården kunne også ha sine vemodige utfordringer. En dag under krigen kom faren og sa at Olav måtte slakte gammeljelken. ”Men da nekta æ”. Som straff be ­ordret far Martin at han skulle levere hesten til Olaf Lyng som drev krøtter­handel. Den turen beskriver han som den lengste turen i sitt liv; på sykkel nedover bygda med en trofast arbeidsvenn på vei til slakteriet.

Men ungdomstida bestod ikke bare av tungarbeid og slit. I helgene søkte ungdommene fra Nordkleiva og Volla grenda ned til Rotmos butikk som var et yndet treffsted. Når Olav tenker tilbake, mener han bestemt at P.A. Rotmo måtte være en tålmodig mann. For det var ikke uten støy når denne flokken oppholdt seg utenfor huset. ”Førkjan dæm kvein og karran dæm svor,” som han uttrykker det.

I dårlig vær søkte de til skytter huset i Nordkleiva eller til snekkerverk­stedet til Petter Kolstad. Her var

de i ly for vind og vær. Og Iver Theodorsen fant fram trekkspillet og det ble anledning til en svingom. Andre spille menn var Kåre Kolstad, bror til Iver og Arvid Holmen, og disse spilte ofte på omgang. Så her var det liv og leven til langt på natt. ”De’ vart dainsa å drykkji der”, fortel­ler Olav og siterer Iver Leirset.

Men ett område var garantert kvinnfolkfritt: Vollaberget. Hit kom de for å spille poker, og her var det ”Fersyni mæ” ikke noe fruentimmer som skulle komme og forstyrre kon­sentrasjonen. På det feltet var spill­sjef Olai Langdal urokkelig. Her var ”karran” sin arena. Trass i at Olai var betydelig eldre enn de fleste poker­deltakerne, så var han med som mun­trasjonsråd og kamerat. Ingen ble rik av denne pokerspillinga, men det sies at én syntes han ble for fattig. Da han tapte 25 øre på ei jekkpotte, ”reint n’ heim å råla”. ”Fersyni mæ ­ ka far­sken skull’n hen”, utbrøt Olai og delte ufortrødent ut kort videre.

En mellomting mellom arbeid og fritid representerte jakta. Alt fra 10­års­alderen drev guttene snare­fangst i de nærliggende skogene, senere ble det jakt for eksempel på

Spillemenn ved Kolstad-bua i Nordkleiva - som var etyndettreffstedforung-

dommene i grenda. Olav med trekkspill og Sigvald

Helmo med gitar.

162012

ekorn. Ekornskinnet var godt betalt og gråverk sammen med gråfugl og ryper ble sendt via handelsmann Rotmo. Ekornjakt krevde en litt spesiell ammunisjon. ”Føst to vi ut tennhætta med en syl. Så ha vi nedi svartkrut og forladning. Så hagl og en forladning te”. Alt dette ble gjort for at ekornskinnet ikke skulle bli for mye skadet. Da Olav var 16 år fikk han sitt eget jaktgevær, ei dobbel løpet hagle. Nå gikk jaktturene lengre heimefra, og Hervola var et yndet område.

Gift gårdbruker og skogsarbeider I 1946 giftet Olav seg med Alvhild Åkran. Alvhild traff han første gang på en fest på Helmoen. Da var hun 17 år, han fem år eldre. Det oppstod ”søt musikk” mellom dem allerede ved første møte. Da hun senere fikk budeiejobb i ”Volla”, ble det enklere å dyrke forholdet. ”De’ vart nerar å gå åt veikjom” som han selv sier. Her fortaper han seg i minnene. Øynene dugges selv om han prøver å skjule det ved å sende ut ei sky piperøyk.

I 1946 kjøpte de Bjørstad for 7000 kr. Det var ikke store buskapen i førstninga. Da han flyttet hjemmefra, ble det skiftet mellom brødrene. Der­med fikk han med seg ei ”heimku”. I tillegg lånte han kua til broren Kåre. Det de produserte på gården, var så minimalt at han måtte fortsette med skogsarbeid. Vintrene 1946 og 1947 var han stasjonert i Djupmyrkoia i

Malsådalen og kjørte tømmer ned til ”Litldammen”. Det var mange, både kjørere og hoggere, som hadde basen sin der. Han nevner i fleng Sagvold­karene, Lasse Green, og brødrene sine, både Magne og Alf. Det ble trangt rundt komfyren når alle skulle stelle seg til middag. Men det var utrolig hvordan det gikk. Om kvel­dene var det å slappe av mest mulig. De to nestorene, Lasse Green og K. O. Sagvold var et oppkomme av his­torier, og ofte runget latteren ut i vinterstillheten. Etter sju år solgte de Bjørstad. Nå ble det utelukkende skogsarbeid, både i Storbekkdalen og på Snåsa.

Sagbruksarbeider med stygt uhellI årenes løp hadde familien vokst. Dattera Olaug ble født i 1946, Mag­nar i 1950 og Atle i 1956. Senere fikk ekteparet sønnene Ove og Bjørn, henholdsvis i 1958 og 1960.

Den 13. mai 1957 flyttet familien til Fæbyenget, nær Verdalsøra. Bak­grunnen for dette miljøskiftet var at Olav hadde fått jobb på det nystar­tede sagbruket til Verdal Samvirke­lag. Og så høvde det så laglig at villaen på Fæbyenget ble til salgs omtrent samtidig. Nå hadde Olav bare noen få hundre meter til job­ben. Der skulle han få sin arbeids­plass i flere år. Det var også her han ble utsatt for en ulykke som merket ham for livet. Ulykka beskriver Olav

på sin nøkterne måte: ”Vi var tre mann som arbeidde ved sagbenken. Jeg var på bakenden av stokken. Så bikket stokken på seg, sagbladet fikk tak i arbeidshansken min, og plutse­lig skar bladet av to fingre på høgre handa mi. Æ haurd berre en smell da handa fór oppi sagdæksle”. I hui og hast bar det til dr. Kvello, som i sin tur beordret sykehustur øyeblikke­lig. I fire timer lå han på operasjons­bordet. Han var bare lokalbedøvd. På det viset kunne han via speilet over operasjonsbordet følge med i hvor­dan de prøvde på beste måte å ”fri­sere” på fingerrestene både med sag og meisel.

Han ble hjemsendt samme dag. Men den første tida heime ble et mareritt. Når bedøvelsen gikk ut av kroppen, ble smertene nesten uut­holdelige. Men det gikk, det og. Nå ble det en sykehustur hver uke, og tre måneders sykmelding. Men ennå, 45 år senere kjenner han fantomsmerter ved værskifte.

Olav var forsikret gjennom arbei­det. Fra Rikstrygdeverket ble han tilkjent en erstatning på 180 kr pr. måned. Stor var imidlertid for­bauselsen da han mottok første lønnsslipp etter ulykka. Da hadde Samvirket trukket fra 180 kr ­ erstatnings summen. Olav gikk til kontorsjefen og spurte om dette var rett. Han fikk følgende svar: ”Du må da ferstå at du ska’ itj tjen på oløkka.” Men det skulle altså Samvirkelaget. ”Sea deinn gången hi æ itj verri nån samvirkemainn”. Det er forståelig!

Sjåfør og snekker og sjåfør igjenSagbruket ble nedlagt. Og de kom­mende år skulle det bli sjåføryrket som ble leveveien. Først kjørte han for Samvirkelaget. Siden jobbet han i flere år hos Reidar Svendsen. Jobbene

Fra tida i Bjørstad. Magnar leker med grisen.

172012

her førte han til arbeid på mellom­riksveien i Meråker og på E6 i Nam­skogan. Han var også med på oppfyl­linga av den svære Bangsjødammen. Det var et uhyre stort prosjekt. De måtte rygge utover damkrona. For å beskrive dimensjonene skal hans sambygding Agnar ha sagt: ”De va’ så langt over dammen at dæm snakka i ainna språk på den ainner si’en”.

I 1971 avsluttet han transport­bransjen og begynte som snekker i firmaet til Per Skrove. Han beskriver Skrove som en uhyre dyktig fagmann og en god arbeidsgiver. De fikk all­tid lønna utbetalt kontant. Han hus­ker spesielt arbeidsgiverens ord da han fikk første lønninga: ”Du må itj øddelægg pængan. Kjøp nå nøtti. Kjøp kardonga fer ailt”.

Men snekkerarbeidet er et tungt yrke. Det oppstod etter hvert slitasje i både armer og rygg. Olav måtte finne noe som var mindre fysisk krevende. Takket være sin tidligere sjåfør erfaring ble han nå ansatt i Hetland hus. De produserte ferdig­hus i Siva­bygget på Ørin. Jobben var å transportere de ferdige pre­cut elementene fra fabrikken til bygge­plassen der lokale snekkere satte dem opp. Olav fikk tildelt et enormt dis­tribusjonsområde. Det strakte seg fra Røros, Oppdal, Hitra og Smøla i sør opp til Bodø i nord. Olav beskriver

denne sjåførjobben som han hadde i ni år som en trivelig arbeidsplass. Hovedkontoret lå på Skarnes. Men tillitsmannen der tok seg godt av sin medarbeider i Verdalen.

ElgjegerVi har tidligere fokusert på Olavs jakt interesse. I 1962 tok han ste­get fra småviltjeger til elgjeger. Det skjedde i jaktlaget til Bjørn Rotmo som dette året jaktet i Inn allmen­ning. Det var godt om elg, og jakt­laget hadde en kvote på fire dyr, men ”kor mang de vart e æ itj sekker på”, sier han med et lurt smil. Her ble han vitne til at Rotmo skjøt en 16 spirs okse på 352 kg. Selv nedla han en elg på Bellingflåa første jaktmor­gen. Dette jakt laget holdt sammen i ni år. Siden skiftet han lag, og ble nå sammen med jaktlaget Aksnes fra Leksdalen. Der ble han i 10 år, og han trekker spesielt fram Bangdalen som ”eit Gosen fer ælg”.

Det siste jaktlaget han var med i, var sammen med John Lindset på Grindgjalet. Lindset selv var en utmerket jeger, og i tillegg et muntra­sjonsråd. Dagene sammen med ham er noe som sitter friskt i minnet.

Sang og musikkOlav har hele sitt liv vært interessert i sang og musikk. Sanggleden gjorde at han som ”framvakstring” ble med­lem av det blandakoret som lærer Helmo startet i Volden. Han mener at de måtte være 18­20 personer med i begynnelsen. Senere ble koret ”omgjort” til mannskor, for som diri­genten skal ha uttrykt det: ”Dæm bli da itj boinnåt dæm”. Olav er ikke helt sikker på hvor lenge dette koret fun­gerte, men han husker bestemt på at de hadde sangopptreden i forbin­delse med fredsfesten. Og da har vi

Reidar Aksnes har felt en 8-spir-ing i Finnhuslia i Sørli. Det er tid for ”dot-sup”. Reidar til venstre og Olav til høyre.

Olav og Hans Kristiansen spilte mangegangertilonsdagstreffpå Arken.

182012

en anelse om tidsepoken. I musikken stod trekkspillet hans hjerte nær­mest, og allerede i 1943 kjøpte han sitt første trekkspill. Det kostet 400 kroner, pluss et kilogram smør!

Det er selvsagt at det ble problemer med å spille knappspill med to fingre i ”manko” etter ulykka på sagbruket. Men han greide å trene opp ”tomlin­gen” som erstatning, eller som han selv sier: ”Da va e tomlingen som fikk stå de te.” Han nevner flere som han har spilt sammen med, bl.a. Kyrre Karlsson og Leif Kulstadvik. I fem år musiserte de på Stekke. Senere flyttet han til Arken, der han spilte sammen med Joar Molden. Det er tydelig at

trekkspillet har betydd mye for ham. I dag er spillet satt til side, men når livet en gang i blant går litt på tverke, finner han trøst og glede i musikken. 90­åringen er fremdeles med i sang­gruppen til pensjonistene.

Et innholdsrikt livDet er umulig i et så kortfattet por­trett å tegne et fullstendig bilde av mennesket Olav Green. Vi har derfor måttet gjøre et utvalg av hendelser og tildragelser. Som de fleste har han hatt sine opp­ og nedturer. Da han for 15 år siden mistet sin Alvhild, var det et tungt slag. Han beskriver henne som et typisk arbeidsmen­

neske. Ikke bare stod hun for husstel­let og oppdragelsen av fem barn, hun dyrket også sine hobbyer; sying og strikking. Ei tid monterte hun også trønderbunader. Men han valgte å bli boende i den heimen de etablerte for 55 år siden. Det daglige stellet sørger han for selv, men han har god hjelp i datter Olaug når det gjelder vas­king av hus og klær. Han har, etter eget sigende, alltid vært en hjem­mets mann, men blir det for ”lang­samt” setter han seg i Peugeoten og drar på besøk til slekt og venner. Ofte går turen til barndomstraktene, til Helgå dalen. ”Fer de e hælgådaling æ e. Æ kuinn ha fløtt dit når som helst”.

Familien til Alvhild og Olav Green.Bak fra v.: Magnar, Alvhild, Olav og Olaug.

Foran fra v.: Atle, Bjørn og Ove.

192012

Rolf er født i 1925 som eldstemann i en søskenflokk på 8. Foreldra var Karen født Kolstad og Thor Olsen. De hadde ikke noe eget gårdsbruk og flyttet en del. Rolf forteller at da han begynte på skolen, bodde de i Blokko. Allerede før han begynte på skolen var Rolf med sine søsken og fisket i Malsåa. Den store fangsten ble det vel ikke, men fiskene de fikk ble tredd på snika og tatt med heim, så ble det en matbit på både folket og katta. Han husker at de fulgte Malsåa fra Volden opp til Tosteigan. Nistemat hadde de

aldri med på disse turene.De som hadde gårds­bruk hadde nok sikrere

med mat på denne tiden, men Rolf for­teller at han aldri sul­tet som barn, men de måtte ete den maten som ble framsatt.

Tidlig jegerAllerede som guttungen

var Rolf interessert i jakt. Han fikk lov å følge med

Olaf Nonset på jaktturer. Som 8­9åring fikk han

et brukt haglegevær og noen patroner av

Olaf, og han fikk gode råd når det

gjaldt å bruke

våpenet. Rolf turte ikke å ta med våpenet heim, men gjemte det i sko­gen. En dag tok han med hagla en tur opp i Leirsetmarka. En stor hare kom løpende, Rolf skaut og jammen ble haren liggende. Det var en stolt jeger som tok fangsten med heim. Merke­lig nok ble det ikke noe spørsmål om hvordan han hadde fått tak i haren, foreldrene var vel glade for maten de fikk tak i.

Da Rolf var i konfirmasjonsalde­ren bodde de i Varslot nordre (Nord­jale). En dag tok han hagla med seg til skogs. På toppen av Steindalen fløy det opp ei rype, Rolf fulgte etter til han fikk se den på bakken. Han skaut, og rypa ble liggende. Noen ryggsekk hadde han ikke, så han sprang heim med rypa. På neste tur skaut han ei røy. Da han solgte fangsten, fikk han kr. 2,50 for rype og røy til sammen, mens kameraten som hadde vært i nabogården på potetplukking hadde tjent 1 krone, så Rolf syntes han hadde gjort det godt.

Rolf var i mange år på elgjakt, sammen med blant andre Sverre Leirset. Rolf forteller at ”Leirset’n” var veldig rolig når han nærmet seg elg, han var veldig oppmerksom på vindretningen og kom seg oftest inn på godt skuddhold. Som oftest brukte Sverre bare ett skudd på elgen, og en viktig grunn til dette var nok at han kom seg på så fine skuddhold.

Rolf forteller at han aldri brukte å selge fangsten i gutte­ og ungdoms­årene. Mora laget mat av alt.

I forrige utgave av Helgådalsnytt hadde vi med opptegnelser av Olaf Storholmen der han fortalte om en strabasiøs tur til Storvukuvollen i for-bindelse med snarefangst. Han hadde da vært sammen med Rolf Olsen.

Vi har tatt en prat med Rolf Olsen for å høre litt hva han har å fortelle fra sine oppvekstår i Helgådalen. I yngre dager var Rolf en spreking til å ferdes i skog og fjell, og interessen for jakt og fangst hadde han helt fra barndom-men.

Rolf Olsen

202012

AV: JOHANNES OVERMO

En prat med

Rolf Olsen. Foto: Johannes Overmo

Når Rolf Olsen nevner denne historien, kan jeg huske at Sverre Leirset fortalte til meg og flere andre om den gangen han under krigen skaut en elg ved Flyvollen. Dessverre noterte jeg ikke hvordan det skjedde, så noen detal-jer blir sikkert feil i det jeg nå skriver. I ettertid har jeg forstått mer av hvilken pre-stasjon Sverre sto for den dagen. Men slik er det ofte, det er i ettertid man forstår at man absolutt burde tatt bedre vare på hva folk har hatt å fortelle.

Det var påbudt at alle våpen skulle innleveres til Herrefolkets representanter, men noen klarte å gjemme unna våpen. Bl.a. hadde Storlunkarene gjemt et gevær i skogen, samt noen gamle skudd. Mat var mangelvare under krigen. Så var det noen som såg spor etter en stor elg i Storlunmarka. De ble enige om at Sverre Leirset skulle prøve å skyte denne elgen med våpenet Storlunka-rene hadde gjemt unna. Sverre hadde aldri skutt med dette geværet, og da det var en tysk styrke forlagt på Tronsmoen, måtte det ikke komme mange smeller. En enkelt smell er ikke så enkel å lokalisere. Kommer det flere, er det enklere å fokusere på hvor smellene kommer fra.

”Leirset’n” og Olaf Storlunet fant sporene, og snart hadde de elgoksen på hold. Da ”Leirset’n” siktet inn og trakk av, ble det klikk, skuddene hadde nok ligget for lenge. Klikket var nok til at elgen med sine vare ører reagerte og sprang av gårde. ”Leirset’n” ladet om og gikk på sporene, og han kom seg på nytt på godt hold, siktet inn og trakk av. Men nok en gang sa det klikk, og elgen la av gårde. ”Leirset’n” ladet en ny patron inn i kammeret og fortsatte søket etter elgoksen. Han fant den ikke igjen før i nærheten av Flyvollen. På nytt klarte han å komme på godt hold. Denne gangen smalt det, og elgoksen ble liggende. Flere karer kom til og hjalp til med slaktinga. Slakterestene ble gravd ned og kjøttet båret til bygds om kvelden og natta. Det ble elgkjøtt på flere den dagen.

I ettertid har jeg forstått at det Sverre Leirset med sine kamerater gjorde denne dagen, nok var en av de største prestasjoner som er gjort her i bygda når det gjelder elgjakt. Å følge sporene uten hund og komme seg på godt skuddhold tre ganger, er det bare de beste jegere som kan klare.

Snekkeren Rolf OlsenI unge dager arbeidet Rolf i snekkeri­huset ved Volden gård. Alfred Varslott hadde laget ski der. Nå var det dører, vinduer, trapper osv. som ble laget. Litt senere fikk Rolf arbeid hos Olaf Storholmen, med samme produksjon. Rolf forteller at hans bidrag da Lun­heim forsamlingshus ble bygd i 1954, var å lage vinduene gratis.

Bygningsnekkering drev ikke Rolf i så stor utstrekning, men han var med Storholmen på noen oppdrag på Verdal museum.

Han bygde nytt hus for seg og fami­lien på Ørmelen i 1958. Rolf ble gift med Mathilde Nonset og bodde da i Elnes øvre til de flyttet på Ørmelen. Første arbeidsplass på Øra hadde han på en møbelfabrikk på Tinden. Men når denne gikk konkurs, fikk Rolf til­bud om å begynne på snekkerverkste­det til Ole Lein ved Rinnleiret.

Neste arbeidsplass ble på Spenn­betong, også der med snekkering.

FjellkarenUtallige er de fjellturene Rolf Olsen har vært på. Han hadde mange turer sammen med Olaf Storholmen. En gang de var på Lunnafjellet, hadde Rolf ikke med annen mat enn kak­brød og margarin. Etter noen dager ble han slapp. Da kokte han en fisk i fiskeballboksen og åt, og han drakk vannet også. Og da forsvant slapp­heten i kroppen med en gang. Rolf mener fisk er verdifull kost, fisk som ikke er rød i kjøttet ser ikke så appe­tittlig ut som den røde fjellfisken, men næringsinnholdet kan være like godt.

Rolf satte ut mårfeller i mange år. En vinter han hadde ei felle stående oppe i Tromsdalsområdet, fikk han se at ei gaupe hadde besøkt fella om

Storoksen i Storlun-marka

Sverre Leirset

212012

AV: JOHANNES OVERMO

natta på leting etter noe å ete. Rolf fulgte sporene etter gaupa, og kunne se at den hadde vært på tur forbi. På minst en kilometers avstand hadde den plutselig dreid av og gått rett på mårfella. Gaupa har fantastisk skarpe sanser, særlig hørsel og syn.

Musa hadde forsynt seg av åtet i mårfella, det var nok lyden av den gaupa hadde hørt på lang avstand.

Når Rolf var ute i fin sporsnø og traff på spor etter rovdyr, brukte han å følge sporet, han syntes det var interessant å se hvordan de hadde oppført seg. Flere ganger har han sett gaupa har tatt skogs­fugl som har ligget i dokk i laussnøen. Hvordan har gaupa funnet fuglen? Rolf mener den må ha hørt pulsslagene til fuglen.

Å følge sporene etter dyr kunne føre til at han ble mistenkt for å drive jakt på dyret. En gang hadde han fulgt sporene etter en mår i Raukolla. Et par dager senere kom Figenschou og sa at Værdals­bruket ikke likte at det ble jaktet på mår. Rolf sa han ikke hadde jaktet på måren.

RådyrgeitaRolf forteller om en vakker høstmorgen han tok med seg hagla og gikk til skogs, opp i et område med mye gammelskog. Han passet på å gå mot vinden, og da han kom til ei grasmyr, stoppet han i skogkanten og ga seg til å speide utover myra. Plutselig reiste ei rådyrgeit seg på myra, viftet med ørene og viste tydelig at hun hadde mistanke om at noe var som det ikke skulle være. Men Rolf sto helt urørlig, og etter ei stund begynte geita å beite. Skulle han skyte? Rolf valgte å vente enda ei stund. Så reiste tre rådyrkje seg og begynte å leike på myra. Da var Rolf veldig glad for at han ikke hadde skutt geita.

Etter at han flyttet på Ørmelen fortsatte Rolf å interessere seg for skog og fjell.

Rolf Olsen går nu i sitt 88. år, har sukkersyke og er plaget av svimmelhet, så det er nok slutt med fjellturene. Men minnene lever.

En gammel spikerPå forsommeren ble jeg med

Verdal Historielag på en etter-

middagstur til nikkelgruvene ved

Dyråa i Skjækerdalen. Omkring

hundredeltakereogfintturvær.

Det gir mening å gå i fotsporene til

de gamle sliterne, se hva de kunne

utrette med de redskaper og den

teknologi som var moderne for

snart 150 år siden.

Fiskeballboksen

Både før og etter andre verdenskrig var det vanlig å

bruke en fiskeballboks til kaffekjel når de var på fjelltur.

De satte en hank av ståltråd på boksen og presset den

litt sammen slik at det ble en ”tut” å slå i koppen fra.

Det ble en billig kaffekjel, lett å bære med seg og rask

å koke i på bålet. Boksen ble som oftest bundet fast

utenpå ryggsekken når de gikk.

222012

AV: ROALD VEIMO

Mens jeg går der og sparker i små­stein og prøver å se for meg en og annen av de som sleit i gruvene, duk­ker det opp en liten rusten gjenstand i mosen. Det er en fem toms spiker, av den heimsmidde sorten. Et hånd­fast vitnesbyrd om gammelt, solid håndverk. Nei, da. Jeg er hverken samler eller kleptoman, men et slikt lite minne fra Dyråa kunne jeg vel unne meg. Gammelspikern havna nedi lomma på regnjakken.

På samme måten som smeden en gang for lenge siden glemte spikeren på en stein utenfor smiedøra ved Dyråa, glemte jeg den nå i jakke­lomma. Og hadde den stakkars

rustne fem­tommeren vært i stand til å forme egne tanker, hadde den kan­skje tenkt at det å bli gjemt og glemt var dens skjebne her i verden. Og his­torien om spikeren fra Dyråa kunne ha endt med det.

Det gikk et par uker og det ble ferietid. Som de moderne mennes­ker vi er, reiser vi på utenlandsferie. Pakker shorts, sandaler og t­skjorter ned i kofferten og legger i vei. I siste liten havner også regnjakken øverst i kofferten – det kan jo komme ei skur.

Vi reiser «halve Europa», med fly og med buss. Går turer og sparker småstein i Dolomittene i Syd­Tyrol. Sola skinner, trønderen svetter. Og regnjakken ligger i kofferten.

Omsider vender vi nesen hjem­over igjen, med buss og med fly. Vi ankommer Gardermoen sent en kveld. Siste flyet til Værnes lufthavn ved Trondheim har gått, og vi må overnatte på hotell. Neste dag er vi grytidlig oppe for å komme oss på første fly hjem. Litt gråere i været nå, det kan kanskje komme ei skur. Jeg tar regnjakken opp av kofferten og slenger den kjekt over skulderen og tar ut retningen mot sikkerhetskon­trollen. Potensielt farlige gjenstander som en litt slitt regnjakke og ei buk­sereim på godt over meteren sendes gjennom røntgenapparatet, mens jeg spaserer gjennom kontrollen med godt tak i bukselinniga og påtatt avslappet mine.

Den alvorlige mannen i uniform nikker til meg, alt er i orden… Det visste jeg selvsagt. Trønder på heim­veg fra ferie er noe av det mest ufar­lige som finnes. Jeg står og ser at trauet med jakke og buksereim kom­mer ut av røntgenapparatet. Bare en meter til nå, så kan jeg huke tak i sakene og haste videre. Da stopper transportbandet, trauet med sakene mine kjøres sakte inn i apparatet en gang til, kommer ut igjen. Og stop­per. Mannen i uniform tar tak i regn­jakken min og begynner å klemme på den. Jeg lurer på hva slags nye sikkerhetsregler de har funnet på nå, kan det være noe med det ikke alt for reine lommetørkleet som ligger i den ene lomma? Uniformshanda finner veien ned i lomma. Æsj, tenker jeg. Handa kommer opp av lomma igjen. Og med den følger en lang rusten og spiss gjenstand, på omtrent fem tom­mer…

­Er det din?­Ja, beklager. Jeg hadde glemt…I løpet av brøkdelen av et sekund

gir jeg opp forsøket på å forklare at dette var et minne om slitet ved ei nedlagt nikkelgruve, at spikeren helt uforvarende hadde blitt med meg på ferietur gjennom flere land, og at jeg nå nesten var hjemme igjen.

­Det er bare en gammel spiker, bare kast den.

Jeg griper tak i buksereima, slenger regnjakken over skulderen og finner veien mot utgang 27. Fortsatt med en påtatt avslappet mine. Bak meg står en mørkhudet mann i securitas­uniform og stirrer undrende på en gammel spiker. Han fikk aldri høre historien om nikkelverket ved Dyråa.

En gammel spiker

Fra nikkelgruvene i Skjækerdalen.Foto: Håvard Elnes.

232012

Sissel Nonset Hermann var ei ung dame da hun leste i Helgådalsnytt’s 1979-utgave der Reidar Prestmo skrev om innvandringa til Vera på slut-tenav1790-talletomfolkavskogfinskætt,ogfantutathennestipp-tipp-oldemor Inger Andersdatter var med der sammen med sin søster Berthe, som var gift med Trond Trondsen. Det hun leste om tipp-tipp-oldemora, som lengtet tilbake til sine foreldre og venner og ofte gråt

sine modige tårer, gjorde inntrykk på Sissel. 30 år senere begynte hun å skrivemanustiletskuespillomdissefolkene.HunfikkmedsegToralf

Lund til å komponere musikken.

Veresspelet «Grenselaus»

242012

AV:JOHANNES OVERMOFOTOGRAFER: ALF ROKSVÅG, INGRID MARIE ELNES SELLÆG OG HÅVARD ELNESBILDETEKSTER: SISSEL HERMANN

Tegning fra 1893 av Eero Järnfelt somhengerifinsknasjonalgalleri.Tegningen heter Kaski, som betyr

svedjebrenning.

Sisselereiveldigflinkdame,oghunknyttettilsegmangeflinkemedarbeidere.Defemforestillingene på Tronsmoen fra 25. august til 2. september 2012 ble en kjempesuksess. Til og med værgudene var på Sissels side, og 1600publikummerefikkenuforglemmeligopp levelse i naturens egne storslagne kulisser og med gode prestasjoner av musikere, unge og eldre aktører og teknisk stab.

Tore Granås i rollen som Tron Tronsen – ”Forsvinn Martin Midtholmen, je vil itte

sjøh deg før mine øger mer!”

Espen Hovdahl i rollen som Martin Midtholmen og Ingrid Elise Andersen i rollen som Berte Andersdatter foreløpig i en trivelig passiar.

Bygdebarna.Fra venstre: Ask Hallem-Berg, Johanna Hermann Selseth, Ella Bratli og Victoria Haugan.

Veresspelet «Grenselaus»

252012

Staselige samer.Fra venstre: Guro Lise Leirset, Syver Bratli, Linnea Haugs-kott, Marte Holmli, Oda Bratli, Sturla Green, Sigurd Bratli, Kjersti Nyberg, Tore Roksvåg, Torbjørn Andre Moe og rak-stertausaAndreaB.Woll.

Fogdens utsendte – Tore Roksvåg – på hesten Knerten er ikke særlig fornøyd med at Marte – Turid Aksnes – bruker besvergelser og naturmedisin

for å lege Jakob Johannesen – Gjermund Julnes. Ingrid

Elise Andersen, Vilde Roks-våg, Trude Buran og Kristian

Bjartan bivåner det hele.

262012

Rakstertausene.Fra venstre: Stina Iren Skrataas, AndreaB.Woll,Line Holmli, Ann Kathrin Bjartan og Tonje Helen Kulsli.

Det svedjes ved elva.

Inger Andersdatter snakker med sitt mo-sterbarn, Andreas, om hjemlengselen sin.

Inspisient Lina Hallem og produksjonsleder/forfatter Sissel Hermann er svært fornøyd med tingenes tilstand.

Overfylte tribuner på Tronsmoen.

272012

282012

AV: JOAR OLAV NESSEMO

Skogf innenei Vera

Far til Tron Tronsen Væren het Tron Pedersen Moldberget. Han fikk bygsel brev på Moldberget i 1758, men familien skal ha vært der siden 1749. Kona til Tron Pedersen het Anne Mathisdatter Muhoinen Purai­nen. De fikk mange barn sammen, se slektsoppsett, og fire av disse kom til Vera. Det var Peder, Ole, Tron og Anne. En søster av disse fire kom til Ørlandet. Det var Berthe Trons­datter Moldberget.

StridigheterEtter hvert ble det tvister om beite­rettigheter og slåttemark i områdene rundt Moldberget. Det var to par­ter i denne konflikten. På den ene siden stod skogfinnene i Moldber­get ­ de såkalte Moldbergsingene. På den andre siden stod bøndene i Gjesåsen. Deres mest framtredende personer var: Samuel Kvernmoen, Samuel Tøndset og Erik Graven. Man kan også ane et snev av rasisme i disse feidene. Bøndenes tvilsomme behandling av de skogfinske innvan­drerne fra Norra Värmland i Sverige var datidens rasisme.

I forbindelse med spelet Grenselaus om

skogfinneneerdetreistendelspørsmålom

hvorfor Tron Tronsen reiste nordenfjells og

bosattesegiVera.Detvarmangeskogfinner

-rugfinner-somkomisammefølgesomTroni

1799.DeflesteavdissebosattesegiVera,men

andre valgte å bosette seg andre steder i

Trøndelag, blant annet på Ørlandet og i Bjugn.

Tron Tronsen og hans søsken kom fra torpet

Moldberget i Åsnes Finnskog på Hedmark.

Tronsmoen i august 2012.Tore Granås som Tron Tronsen og Ingrid Elise Andersen som Berte Andersdatter.Foto: Alf Roksvåg

292012

Det første sammenstøtet man kjenner til er en slåsskamp mel­lom Samuel Kvernmoen og Peder Tronsen Moldberget vinteren 1780­1781. Begge to skal etter denne bataljen ha kommet med sterke utfall mot hverandre. Peder Tronsen skal ha kommet med følgende utsagn at: «Samuel aldri skulle unngå hans hen-der». Samuel sa ifølge flere vitner at han skulle gå til Moldberget, «stenge dørene og sette fyr på husene slik at ethvert liv i husene skulle brenne opp». Samuel sa ikke hvilket hjem han tenkte på. Dette er meget sterke uttalelser som viser at konflikten allerede var meget betent.

Drapet i Moldberget Samuel Kvernmoen ble skutt ons­dag den 4/7­1781 i Øvre Moldberget. Sannsynligvis var dette drapet en følge av de pågående stridighetene mellom skogfinnene og bøndene. En ytterligere opptrapping av konflikten skjedde mandagen før drapet. Da ble Ole Tronsen Moldberget og Anders Eriksen Moldberget angrepet da de kom til seterhusene på Skybakk­volden. Erik Graven slår dem begge i hodet, men Anders klarer å komme seg ut. Erik gir de to Samuelene beskjed om å fange Anders, mens han selv fortsetter å mishandle Ole. Han blir slått med en stol og en krakk før Erik drar Ole ut av seterhusene etter håret. Mer vites ikke om denne episoden.

På tirsdagen skal Erik Graven ha kommet med nye trusler mot finnene i Moldberget. Kari Jørgensdatter og Erik Mathisen Moldberget, naboer til Trond Pedersen i Moldberget, hadde vært nede i bygden siden søndag og var på vei hjem på tirsdag. De stop­pet i Kynndalen, og de to Samuelene og Erik var der. Kari klaget da på at krøttera hadde beitet opp slåtten deres. Erik Graven sa at «det ikke var saa ilde som det kan blive» og at «slåt-tene hadde tilhørt bøndene og deres måtte de også bli». De sa at de skulle gå opp til Moldberget og snakke med dem, spesielt sønnene skulle de ta

for seg. Erik Graven ba dem ikke si noe om dette for da ville de få samme behandling som Ole Tronsen og Anders Eriksen hadde fått dagen før.

Etter at de var kommet hjem til Moldberget, går Erik til sin nabo Trond Pedersen for å varsle at Erik Graven og de to andre er på vei dit for å slå dem «fordervet». Sønnene til Tron Pedersen rømmer da til skogs for å slippe unna og hente hjelp. Peder Tronsen tar med seg geværet og drar til Rundberget, og Ole Tronsen går til Kynndalen. Litt senere kommer de tre personene og spør etter søn­nene. «De er gått til skogs», sier Tron. «Vi skal få tak i dem om de så er i helvete», sier Samuel Kvernmoen og Erik Graven. De to sistnevnte går ut og forlater stedet, men Samuel Tøndset blir værende igjen. Han er ikke utidig mot Tron og hans kone.

En stund senere går Trond og Samuel ut, og da hører de et skrik fra nabotorpet der Kari Jørgensdatter og Erik Mathisen bor. De går dit, og ser at Erik Graven kaster Kari Jørgens­datter med et lite barn på armen ned fra låvebrua. De hadde flyttet sen­gene opp på hellen hvor de brukte å sove om sommeren. Tron Peder­sen går opp på hellen og ser at Erik Graven tar tak i skjorta og river Erik Mathisen ut av senga, mens han ban­ner og sverger på at han også skal ned på bakken. Tron spør hva Erik Gra­ven holder på med, men får ikke noe svar på dette. Så kaster han Tron ned fra låvebrua og begynner å sparke han, og dunker han mot en stein så det kommer blod ut av hans rygg. Til slutt besvimte Tron Pedersen av Erik Gravens umenneskelige behandling med «hug og slag». Dette gjentok seg tre ganger og Erik Mathisen trodde at Tron var død på dette tidspunk­tet. Det var han ikke, men han var så grovt mishandlet at han ikke maktet å gå hjem før morgenen etter.

Tron Pedersens kone, Anne Mathis datter, ble også angrepet med «hug og slag» av Erik Graven. Han rev klærne hennes i stykker så hun til slutt ble stående splitter naken foran

han. I tillegg til disse ugjerningene ble også annet hærverk begått av både Erik Graven og Samuel Kvernmoen. Mange av vitnene kunne fortelle at Samuel Tøndset hadde vært tilstede, men ikke tatt del i de misgjernin­ger som var utøvet. Erik Graven og Samuel Kvernmoen hadde forlatt stedet for å lete etter Tron Pedersens sønner. Da Tron var kommet til seg selv ble han med Samuel Tøndset opp til sitt eget torp. Der var det også begått hærverk, og de fant Samuel Kvernmoen liggende død på bak­ken med utstrakte armer. Tron hadde ikke hørt noe skudd, men han var nesten døv av den behandlingen som han hadde fått. Anne Mathisdatter bekreftet at hun hadde hørt skuddet, og det samme hadde Erik Mathisen og flere gjort. Da lensmannen kom ble det funnet et gevær som tilhørte Ole Tronsen og som han og broren, Peder, brukte sammen.

Det ble bekreftet at Peder hadde kommet til Rundberget for å hente hjelp tidlig om morgenen, men Peder hadde ikke med seg noe gevær da han kom dit. Ole Tronsen og Anders Eriksen gikk til Kynndalen for å be om hjelp, men de turte ikke å hjelpe dem fordi de var redde for repre­salier ­ de var redde for å få samme behandling som Moldbergsingene hvis de ble innblandet i konflikten. Defor måtte de gå helt ned til bygda for å klage til en løytnant der, og de kom ikke tilbake til Moldberget før dagen etter.

RettssakenDe tre arresterte var: Trond Peder­sen, Ole Tronsen og Anders Eriksen, alle fra Moldberget. Den fjerde sik­tede, Peder Tronsen, var ikke å finne. I april 1782 kommer aktor med en oppsummering der han sier: «Samuel Kvernmoen, Erik Graven og Samuel Tøndset har rottet seg sammen og med overlegg nærmet seg rødningsplassen Moldberget og hvor de to førstnevnte har på en glupsk og nesten morde-risk måte overfalt de siktede og Trond Moldbergets hustru». Ingen av vit­

302012

nene har klart å verifisere hvem som er Samuel Kvernmoens drapsmann. Det er nærmest å mistenke Peder Tronsen for drapet, for han var ikke å finne etter drapet. Nå er han imidler­tid kommet hjem og man kan lett få tak i ham hvis det er nødvendig.

DommenDen 18/4­1782 leser soren­skriveren opp dommen, og han begynner slik: «Denne bedrövelige Morder-Sag synes at blive en af dem, som Gud har forbeholdt sin egen Dom-

stol, med mindre han umid-delbart vil röre det sÿn-

dens Menneske, som har begaaet det samme». Et annet sitat fra dom­men: «Mistanken om Samuels Drabsmand maatte nödvendigvis falde paa en af Mold-bergerne og overlagt i Mordet har man end ikke fundet det mindste Spoer dertil».De tiltalte blir enstem­

mig frikjent for drapet i Moldberget.

Sitat: «Tron, Peder, Ole og Anders Moldber-get bör for det begagne Mord aldeles frie at være og forbeholdes Dem deres Ret og Til-tale Erich Graven og andre vedkommende efter Lovlig Omgang og Sögsmaal».

EpilogI 1797 blir Peder og Ole Tronsen i Moldberget dømt i retten for: «De høyst grove, uanstendige og straffver­dige talemåter som de har brukt mot øverigheten og det kgl. Skjøte til Hof almue på Kynndalen almenning».

Dommen de får: «Peder Tronsen bør arbeide i to år, og Ole Tronsen i tre måneder i nærmeste festning, dess-uten betaler de selv sin arrest og for-pleining».

Da Peder slipper ut av festningen i 1799, er han nok lut lei av livet i Moldberget. Det er lett å skjønne at de kontinuerlige tvistene med bøn­dene og konfliktene med styresmak­tene tæret på lysten til fortsatt å bo i Moldberget. Dette er nok hoved­årsaken til at så mange valgte å dra fra Finnskogene og reise norden­fjells inn i det ukjente som så mange hevder. Men var det så ukjent som mange tror?

Derfor ble dette slutten på ca. 50 års bosetting i Moldberget for denne familien. I 1799 reiser søsknene Peder, Ole, Tron, Anne og Berthe sammen med familiene nordenfjells. Følget til Tron Tronsen gikk sann­synligvis fra Moldberget til Gravber­get via Trysil til Trøndelag. I alt skal det ha vært ca. 16 familier fra Åsnes, Våler og Trysil som reiste nordover. Nå ble en del av Molbergsingene Veresbygger i Verdal.

Det ukjente nordenfjellskeBegrepet det ukjente nordenfjell­ske mener undertegnede ikke med­fører riktighet. Grunnen til det er at det midt på 1700­tallet ble funnet kopper i Ogndal. Mokk og Gaul­stad gruver ble etablert og mange av gruvefolkene kom sørfra for å

Skogfinskdrakt,herpresentertavMayKirstenOlsenfraVaraholla i Trysil. Legg merke til neverskoen.Foto: Inger Anita Nessemo

312012

arbeide i gruvene. Noen av dem kom fra områdene langt nede i Øster­dalen. Da driften i disse gruvene opphørte, kom mange av disse arbei­derne over til Helgå dalen og bosatte seg der. Det er ganske interessant at noen av skogfinnene først bodde hos dem. Derfor våger jeg den påstanden at de har kjent til hverandre og kan­skje har også noen en slektsmessig relasjon.

Den første bosetter i Vera, som ikke er av samisk herkomst, er ifølge tra­disjonen Søren (Sørn) fra Solør. Han ble rydningsmann i Vera tidlig på 1700­tallet. I 1749 drukner Henrik Johnsen Væren etter å ha gått gjen­nom isen på Veressjøen. Etternavnet skulle tyde på at han bodde i Vera. Jeg mener at sannsynligheten er stor for at disse to er av skogfinsk ætt. Tradisjonen vet å fortelle at ”Storlun­jämten”, Peder Nilsen Væren f. 1732 i Åre, også skulle være av rugfinsk ætt. Han kom til Storlunet i 1766­1767.

Jeg tror ikke Tronsenfølget dro inn i noe ukjent område, de visste nok om det fra før. Det hadde sikkert gått gjetord nedover fra de som dro tid­ligere om mulighetene nordenfjells. Det er rimelig å anta at en del av den skogfinske bosettingen i Vera også kan begrunnes ut fra dette. Drapet og konfliktene i Moldberget var nok årsaken til at så mange valgte å forlate Finnskogene og reise nordenfjells.

Militær strategiKan militær strategi ha vært en årsak til den skogfinske innvandringen til Vera? Fra et militært ståsted var det gunstig å befolke fjellgrenda Vera med norske skogfinner. Under folke­tellingen i 1801 bodde det 11 fami­lier og noen inderster i Vera. Av disse familiene er 9 innflyttere fra Solør og Trysil. Det var vanskelige tider rundt 1800 med krig, blokade og nød og hunger etc. I 1808 og 1809 var det krig med Sverige. Denne tids­

epoken blir kalt for «Kommando­tida» her. Det var flere utfall mot Sverige. Major Coldevin som var stasjonert på Brattåsen gjorde i 1809 et felttog mot Järpe skanse med 500 mann. Skogfinnen Morten Morten­sen Kuosmainen, som bodde i Vera, var med på trefningene i 1808­1809. Kan landets militære ledere stå bak innflyttingen til Vera? Det er ganske interessant å merke seg at det kom bortimot 50 innbyggere til Vera i løpet av en kort tidsperiode. Særdeles merkelig er det at ingen av innflyt­terne var fra Jämtland, fordi giftermål over grensen var svært vanlig på den tiden. Det kan nevnes at en kaptein Klüver er nevnt under draps saken i Moldberget. En kaptein Klüver duk­ker også opp i Kommandotiden ­ kan det være en sammenheng her. Klüver er også et kjent navn i Verdal.

Kart over området rundt Moldberget på Finnskogen.

Kilder:• Rettssaken om drapet i

M oldberget og andre dokumenter.• Kirkebøker fra digitalarkivet.• Folketellinger fra digitalarkivet.• Diverse bygdebøker og historiske

skrifter.

Moldberget

322012

Kart over området rundt Moldberget på Finnskogen.

A. Tron Pedersen Moldberget F: 1723 in Graven, Åsnes, Hedmark, D: 02 jul 1801. G: 28 aug 1746 in Våler, Hedmark med Anne Mathisdatter Muhoinen Purainen. F: ca. 1721 in Håberget, Elverum, Hedmark, D: 02 mar 1793 in Moldberget.

B1. Mari Tronsdatter Moldberget F: 1742 + Ole Olsen Hakkarainen B2. Tron Tronsen Moldberget F: 1745 B3. Lisbet Tronsdatter Moldberget F: 1748 + Henrik Paulsen Moldberget B4. Peder Tronsen Moldberget Væren F: ca. 1749 in Moldberget,

Åsnes, Finnskog, Hedmark, G: 04 feb 1791 in Hof med Lisbet Danielsdatter Siekkinen F: 1761 in Aspberget, Norra Finnskog, Sverige.

C1. Tron Pedersen F: 1791 in Moldberget, Åsnes Finnskog, Hedmark

B5. Berthe Tronsdatter Moldberget F: ca. 1750 in Moldberget, Åsnes, Finnskog, Hedmark, D: 1815 in Bjugn, Sør-Trøndelag

+ Even Halvorsen Kongelbek C10. Eli Evensdatter F: 1769 in Moldberget, Åsnes Finnskog,

Hedmark Berthe ble gift i 1776 med Morten Olsen Hakkarainen Høgvelta

F: 1748 in Gravberget, Åsnes, Finnskog, Hedmark. C2. Sille Mortensdatter F: 1775 in Moldberget, Åsnes

Finnskog, Hedmark, D: 27 okt 1855 in Møllergaard, Bjugn, Sør-Trøndelag, G: 29 sep 1799 in Ørland, Sør-Trøndelag med Lars Olsen Høgvelta. F: 1762 in Østbakken i Peistorpet, Åsnes, Finnskog, D: 11 sep 1852 in Bjugn

C3. Ole Mortensen F: 1777 in Gravberget, Åsnes, Finnskog, Hedmark, D: 24 jul 1779 in Gravberget, Åsnes Finnskog, Hedmark

C4. Tron Mortensen F: 1779 in Gravberget, Åsnes, Finnskog, Hedmark

C5. Ragnhild Mortensdatter F: 1781 in Gravberget, Åsnes Finnskog, Hedmark

C6. Anne Mortensdatter F: 1783 in Gravberget, Åsnes Finn skog, Hedmark

C7. Lisbet Mortensdatter F: 1785 in Gravberget, Åsnes Finnskog, Hedmark

C8. Berthe Mortensdatter F: 1785 in Gravberget, Åsnes Finnskog, Hedmark, døde ung.

C9. Morten Mortensen F: 1787 in Gravberget, Åsnes Finnskog, Hedmark

C10. Berthe Mortensdatter F: 1790 in Gravberget, Åsnes Finnskog, Hedmark, døde ung.

C11. Berthe Mortensdatter F: 1792 in Gravberget, Åsnes Finnskog, Hedmark

+ Jens Johnsen Skavedal + Peder Pettersen + Peder Ingelans Nilsen F: ca. 1792 in Tøndervikstrand, G:

27 aug 1829 B6. Sigri Tronsdatter Moldberget F: 1755 in Moldberget, Åsnes

Finnskog, Hedmark, D: 1755 in Moldberget, Åsnes Finnskog, Hedmark.

B7. Mathis Tronsen Moldberget F: 1756 in Moldberget, Åsnes Finnskog, Hedmark

+ Dorthe Olsdatter B8. Ole Tronsen Moldberget Storlunet F: 1760 in Moldberget,

Åsnes, Finnskog, Hedmark, G: 22 feb 1798 in Åsnes, Hedmark med Petronella (Peternille) Pettersdatter F: 1761 in Rauken i Hof, Hedmark

C1. Tron Olsen F: 1791 in Åsnes, Hedmark C2. Anne Olsdatter F: 1798 in Åsnes, Hedmark C3. Tron Olsen F: 24 apr 1800 in Haugen, Vuku D: 31 aug 1800 in Haugen, Vuku, Verdal

B9. Tron Tronsen Moldberget Væren F: 1762 in Moldberget, Åsnes Finnskog, Hedmark, D: 12 jan 1851 in Væren nordre, Vera + Anne Mortensdatter Käiväräinen Liitiäinen F: 1754 in Grav-berget, Åsnes, Finnskog, Hedmark

C10. Tron Tronsen F: 1787 in Gravberget, Åsnes Finnskog, Hed-mark.

+ Mari Jensdatter C20. Amund Tronsen F: 1793 in Sønsterud, Hedmark Tron Tronsen ble gift i 1797 i Trysil med Berthe Andersdatter

Ronkainen Tørberget F: 1773 in Andersgarden nordre, Tørber-get, Trysil, D: 28 jul 1849 in Helgås vestre, Vuku

C3. Andreas Tronsen Væren F: 1799 in Andersgården, Trysil, Hedmark, D: 06 okt 1859 in Aasenvald, Vuku,

+ Elizabet Fredriksdatter. Andreas Tronsen ble gift 28 jul 1839 in Vuku kirke med

Kersti Eliasdatter. F: ca. 1808 in Snåsa eller Sverige, D: 16 sep 1861 in Holmli, Vuku.

C4. Anne Tronsdatter Tronsmo F: 13 sep 1800 in Tronsmo, Vera, Vuku. D: 07 mai 1885 in Bredingsvald, Vuku

C5. Tron Tronsen F: 30 des 1802 in Tronsmo, Vera, Vuku, Verdal, D: Sverige

+ Kerstin Ersdotter F: Mørsil, Jämtland, Sverige, D: in Jämt-land, Sverige

C6. Marthe Tronsdatter F: 17 apr 1806 in Tronsmo, Vera, Vuku, D: 28 jul 1881 in Holmli, Vuku. G: 27 mar 1845 in Vuku kirke med Ole Baardsen Helgås. F: 21 des 1793 in Molden, Vuku. D: 25 jan 1869 in Aasenvald østre, Vuku.

C7. Johannes Tronsen F: 05 jun 1808 in Tronsmo, Vera. D: 26 feb 1867 in Væren søndre, Vuku, Verdal.

C8. Ingebor Tronsdatter F: 22 apr 1810 in Tronsmo, Vera, D: Sverige. G: 18 nov 1838 med Eric Larsson F: 21 sep 1811.

C9. Ole Tronsen Væren Kjelmoen F: 19 des 1812 in Tronsmo, Vera. D: 11 apr 1874 in Kjelmoen, Grong, Namdal G: 29 jun 1845 in Vuku kirke med Karin Pedersdotter Bergström F: 01 aug 1819 in Kall, Jämtland, Sverige, D: 08 aug 1914 in Namdal.

B10. Anne Tronsdatter Moldberget F: 1764 in Moldberget, Åsnes, Finnskog, Hedmark, D: 02 apr 1824 in Prestegårdsvald, Vuku. Anne ble gift med Ole Johansen Bringsås F: 1772 in Bring-såsen, Norra Finnskoga, Värmland, Sverige, D: 10 jan 1829 in Vera.

C1. Olianna Olsdatter Huuskoinen Bringsås F: 1795 in Åsnes, Hedmark.

C2. Anne Olsdatter Huuskoinen Bringsås F: 1797 in Åsnes, Hedmark.

C3. Jon Olsen Bringsås F: 15 mai 1800 in Kulsli, Vuku. D: 16 mar 1881 in Almenningsåsan, Inndal, Vuku. G: 01 nov 1822 in Vuku kirke med Karen Eriksdatter Åsan F: 12 jun 1800 in Indalsvald, Vuku. D: 19 jun 1876 in Åsan vestre, Inndal, Vuku.

C4. Ole Olsen Bringsås Dyrhaugen F: 03 mar 1802 in Bring-såsen, Vera. D: 20 jun 1859 in Dyrhaugen i Tromsdalen, Verdal. G: 01 nov 1839 in Stiklestad kirke med Bereth Jensdatter F: 08 des 1798 in Storstadvald, Vuku. D: 03 des 1873 in Kjæran, Verdal.

C5. Peder Olsen Bringsås F: 09 jan 1805 in Sør-Vera. D: 03 apr 1894 in Søraker, Vinne, Verdal. G: 26 nov 1829 in Vuku kirke med Siri Jonsdatter F: 16 jul 1801 in Ulvilla, Vuku. D: 28 feb 1885 in Rindsemvald, Verdal.

Tronsenætta Ætta etter Tron Pedersen og Anne Mathisdatter i Moldberget

332012

”For de av oss som husker tre år tilbake i tid var det ni Helgådalinger og to Vinnesbygger som i regi av Norges Skiforbund ble oppnevnt som funksjonærer under VM på ski i Tsjekkia i 2009.

Nå har det sannelig skjedd igjen! Denne gangen er det Norges Skiskytterforbund som har bedt om hjelp til sin pålagte nasjonale del av årets VM i ski-skyting som arrangeres i tyskernes skiskyttermetro-pol Ruhpolding i første halvdel av mars.

Følgende skal ut i viktige og ansvarsfulle opp-drag: Johs. Overmo skal være strafferundeanviser og samtidig kontrollere at skiskyttere med straffe-runder går de antall runder som de har bommet. Odd Helge Roksvåg og Kjell Kulsli er oppnevnt som måldommere om elektronikken ikke fungerer. Brødrene Bakken, Magnar og Torgeir, skal være snømattekostere med ordinære piassavakoster. Dette er et meget viktig oppdrag som krever årvå-

kenhet og disiplin spesielt ved den stående skytin-gen. Primus motor og ansvarlig overfor det inter-nasjonale IBU, Håvard Elnes, også anerkjent som en meget dyktig amatørfotograf, skal være med-hjelper i mesterskapets egen fotoavdeling.

Videre er det to Vinnesbygger som under tvil har fått tildelt oppdrag. Arne Falkfjell skal tolke stadion speaker med megafon på den norske tribune delen. (Her er det nok mange som lurer på om Falkfjell virkelig har behov for megafon – red. anm.) Den siste som har fått oppdrag er Agnes Falkfjell. Hun skal være hjelpekokk for den norske troppen med spesielt ansvar for ostebordene under hyggekveldene.

Vi kan bare ønske lykke til og er sikker på at samt-lige vil gjøre en solid innsats på et ærefullt oppdrag. Alvoret starter 1. mars.”

Obseratør

Følgende sto å lese i Verdalingens nettavis sist i februar i år:

Helgådalingene i Ruhpolding

Dronningen av Ruhpolding, Tora Berger. Kongene kom fra Helgådalen.

342012

AV: ARNE FALKFJELL

Turen starterTidlig skuddårsdagen 29. februar startet en uforglemmelig tur med pri­vatbiler mot Værnes. Å reise med fly i dag er ikke alltid like enkelt. Egen innsjekking, billettkontroll, gjen­nomlysning av håndbagasje, visita­sjon av reisende og ny billettkontroll før ombordstigning. For en av oss ble det litt problemer i sikkerhetskon­trollen. En intens pipelyd kom når Torgeir passerte sikkerhetsslusen. Hadde han med seg noe ulovlig? Av med skoene for gjennomlysning og kroppsvisitering. Til slutt gikk det bra! Men Torgeir oppdaget ikke at han var uten sko rett før han skulle gå om bord i flyet!!

Etter en kort mellomlanding og flybytte på Gardermoen ble det en behagelig tur til München. Her sør i Bayern var det vår og krokusen blom­stret. Neste etappe gikk med buss til Salzburg i Østerrike, vidunderbarnet og komponisten Wolfgang Amadeus Mozart sin fødeby. På turen ut fra flyplassområdet passerte vi Bayern Münchens kjente fotballstadion Alli­anse.

Etter en to­timers busstur gjennom landlige og frodige områder med topp veistandard tok vi inn på Hotell Salzburg Mitte, et forholdsvis nytt hotell og hvor frokosten var av beste kvalitet. Etter en lang tur heimefra var det tid for en bedre middag. Vi fikk

Helgådalingene i Ruhpolding

Bischofshofen - en liten og koselig alpelandsby med

mektige fjell og blå himmel…

352012

anbefalt en kinesisk restaurant, HUY Cook & Eat, like ved hotellet. Spesiell og eksotisk mat, men kun kalde ret­ter og vi kunne spise ubegrenset. Vi ble nok gode og mette de fleste av oss, unntatt Håvard, han var ikke helt for­nøyd! For øvrig var det også mulig å få varmet opp enkelte matsorter. Arne prøvde seg med en blanding av litt av hvert – da ristet kokken på hodet!

Første konkurransedag Vi bodde i Østerrike – men skulle til skiskyttermetropolen Ruhpolding i Tyskland! Bussturen var på ca. 35 minutter. Mix­stafett var øvelsen, 2 jenter og 2 gutter – her ble det san­nelig drama og kaos på en gang! Det tyske laget var storfavoritter – men her var det noe som brast høyt etter tyske tabber. Nydelig vårvær, gradestokken viste 14 varme grader og bortimot 30.000 tilskuere. Heimefavorittene ledet klart før den siste etappen. Men

så raste alt for heimehåpene og det tyske, litt sjåvinistiske publikummet. Ankermannen Arnd Peiffer sprakk som en ballong på siste skyting – bom på bom på bom…

Slovenia gikk ut først på siste etappe – men Emil var ikke langt bak. Og så ny dramatikk! Speakeren opplyste at Norge fikk 28 sekunders fratrekk på tiden da Ole Einar etter en gedigen arrangørtabbe måtte gå en straffe­runde til tross for at han traff på alle blinkene. Litt spesielt – Slovenia gikk først i mål – men Norge vant gullet. Stor stemning på kveldens premieut­deling med Tora, Synnøve, Ole Einar og Emil på pallens topp!

”Våre” øvrige konkurransedagerDessverre ble det ikke flere norske gullmedaljer under vårt opphold, de kom først etter at vi reiste heim. Men vi fikk bli med på Emil sin sølv medalje

på sprinten på tross av hans to bom. Tora som til slutt ble mesterskapets store dronning med tre gull og en bronse ble nr. 6 på sprinten. Her ble Elise fra Meråker nr. 14 med to bom på stående – bra for en debutant.

Det var herrene som ble den store skuffelsen under dette mesterskapet til tross for at det ble gull på stafetten. Skytingen var meget skuffende. På jaktstarten fikk herrene til sammen 19 bomskudd. Huff!

Den gode og gamle festkulturen fra årsfestene til ”Meieriet” lever i beste

velgående hos Odd Helge Roksvåg og Arne Falkfjell; gamle meierigutter.

Inngangen til Chiemgau-Arena, skiskytterstadion i Ruhpolding. En fantastisk arena.

362012

”Ordnung must sein” På alle internasjonale stevner uan­sett idrettsgren er det i dag strenge kontroller før en slipper inn på are­naen, slik også i Ruhpolding. Johs hadde med seg sin kombinerte rygg­sekk og sittestol fra den tid han var elgjeger. De første dagene var det ingen sikkerhetsvakter som reagerte på sekken – men så en dag var det en vakt som slo til! Dette var farlige greier! Ført rett inn på et lagerkontor for diverse gjenstander som vaktene

tidligere hadde tatt. Arne med som tolk. Her måtte det fremskaffes lege­attest som viste at Johs hadde behov for dette utstyret!

Vi ga beskjed om at vi trakk oss fra dagens konkurranse – fikk rygg­sekken tilbake og gikk. Selvsagt lurte vi oss inn straks etterpå.

Serverings- og partyteltRett utenfor stadion var det satt opp to store telt for servering av tysk, kraftig og velsmakende, mat og ikke

minst øl av alle slag. Det var orkester i begge teltene og tyrolermusikken dominerte. Det var stor stemning med livsglede, trivsel og kanskje litt for mye bråk for oss litt eldre? Og praten gikk lett uansett nasjon. ”Ich kann ja nicht englisch sprechen” sa en litt bedugget tysker til Torgeir. Da hadde Torgeir snakket helgådaling til den glade tysker som trodde han snakket engelsk til ham! Her viser vi for øvrig til Håvards bilder med tekst.

Premieutdeling med reklame for ølI forbindelse med seiersseremonien etter jaktstarten for kvinner skjedde det noe spesielt som mange av oss reagerte med undring på. Etter at medaljene var utdelt kom en repre­sentant fra en av de store sponsorene, bryggeriet Erdinger, fram på podiet med et stort glass øl. De tre medalje­vinnerne tok en stor slurk hver av det samme glasset, mens Tora, Helena fra Sverige og Marie fra Frankrike takket bestemt nei. Det likte nok ikke bryggeridirektøren! Får tro at det var alkoholfritt øl – men det kunne ikke mange millioner TV­tittere vite. Stor takk til de tre flotte idrettsjentene som sa nei!

Skøytemetropolen InzellPå turen fra hotellet til stadion i Ruhpolding tok vår lokalkjente buss­sjåfør et par ganger en snarvei hvor vi da passerte det kjente skøyteste­det Inzell. En ny ishall ble bygd for et par år siden og her ble Håvard Bøkko verdensmester på 1.500 meter i 2011. For å bli litt nostalgisk tar vi med at to norske skøyteløpere har vunnet mesterskap her. Dag Fornæss ble europamester i 1969 og Sten Stensen verdensmester i 1974. Videre nevner vi Geir Karlstads klassiske rekord på 10.000 meter på 14.12,14 fra 1986.

Grenseløst vennskap…

Arne Falkfjell og Johannes Overmo elsker Mozart.

372012

Minnerike utfluktersomturisterUnder vårt opphold i mesterskapet var det to dager uten konkurran­ser. Den første fridagen var vi på en flott busstur i strålende solskinn og med snødekte fjellformasjoner som panorama. Vi passerte kjente vin­tersportssteder som Lofer, Salfelden og Zell am See. I sistnevnte by var det bl.a. et stort og prangende mar­ked uten at noen av oss brukte så mye euro på noe kjøp. Derimot satt euroen løst under vårt kaffebesøk på byens konditori. En meget hyggelig og sjarmerende serveringsdame tok vel i mot oss, og det ga stor avkast­ning! Hun har nok aldri tidligere i sin jobb fått så mye i drinks – helgå­dalingene er rause når de er på tur!

Turen fortsatte mot Bischofshofen. Her ble det pausestopp i det velkjente hoppanlegget. Her har Bjørn Wir­kola vunnet tre ganger mens Hroar Stjernen gikk til topps i 1985. Bak­kerekorden har japaneren Daiki Ito på 143 meter. Dagsturen ble avsluttet med omvisning og vandring i gamle­

byen i Salzburg. Om kvelden var vi på Mozart Dinner Consert. Mid dagen var bra den – men kanskje litt for små porsjoner for sultne verdalinger!

Siste fridagDenne dagen gikk bussturen til Kitz­bühel, vertsbyen for det kjente Hah­nenkamm­rennet i utfor. På tross av litt regnvær og noe tåke ble det en utrolig opplevelse. Gondoltur til toppen av Hahnenkammen – høyde 1.712 meter. Kaffe og verdens største Bananasplit i restauranten. Besøk i startbua for utfor – stupbratt rett ned! For noen våghalser disse kjørerne må være. Norske vinnere har vært Atle Skårdal og Lasse Kjus. Her var også

et innholdsrikt skimuseum som viste utviklingen i alpinsporten.

Sluttord Etter en uke var vår periode over. Neste etappe var heimturen. Kanskje litt skuffende resultater, var forvent­ningene for store? Uansett, vi hadde minnerike dager sammen som ga trivsel og varmt kameratskap. Og gullet kom jo etter hvert. Straks etter landing på Gardermoen ropte Odd Helge med glad stemme ­ Tora tok gull.

Og nå planlegges neste tur. Vi skal til VM på ski nordiske grener i Val di Fiemme. Da skal vi ha charterfly som tar 17 passasjerer!

Tilbake i Kitzbühel etter en uforglemmelig tur med gondolbanen til toppen av Hahnenkammen i Kitzbühel.

Fra venstre: Torgeir Bakken, Kjell Kulsli, Magnar Bakken, Odd Helge Roksvåg, Arne og Agnes Falkfjell og Johannes Overmo.

Kaffeogverdens

største banansplitt.

382012

Mang veinte speint,på føsst syindan i adveint.Så nårr snø’n dale stille ne,oppi da’la, nåkkå årnes te.Da e de duka ferr, som aillti før,’n trifselsdag me hygg, som sæ hør å bør.Derfinnduailtsomjulatrøng,mens Rotmons ”Vårres jul” i bakgruinn søng.Der vanke rebb, me surkål å,ferr dein som sopin e, å vil de hå.Å vaksin, onga, kose sæ i julestria,læl om at dæm hi lita tia.Ferr heim så ska de årnas å te jul,snart ”dale” ængla ne i skjul.Menn åsså hælga ætte, ein kain dra,ått Råkjas skjøttarstuggu, du så bra.Da e de siropskak, me syilt som meny,åsså der du føle dæ i sky.Ein førjulskveill ferr ut’n like,i Hælgådalens lille rike.Å mens jabbe går sin vante gang,bli åra sælt så mang.Gevinsta bogne bort på disken,å e nå rætle lækker bisken.Julebakst, å mytji ainna saker,som te jula gått så smaker.Nårr kveiln e slut å åver,da æ mæ sjøl så låver.Te næsste år så atter oppi dala, ja æ fer,ferr HENNE e nå som mæ gler.Æ skryte ja, men du så tåpp,får julestæmning i min kråpp.

Føsst syindani adveint

392012

IVER`N

I 1945 var jeg 20 år og bodde sammen med fami-lien ved Skjækerfossen. Den 8. mai 1945 fikk jeg beskjed fra min bror, Vilhelm, om at Rinnan med følge var ventet opp gjennom Helgådalen. Vilhelm var bruvakt, og dermed hadde han telefonisk kon-takt med de lengre nede i dalen.

Det var flere biler som kom, og jeg syklet etter dem opp gjennom dalen. Da banden kom opp i Leirmelene ovenfor Skjækerfossen hadde et bensin fat rulla av lastebilen de kjørte. Nei og nei som Rinnan kjeftet på de som slet for å få fatet opp på platten. De kjørte videre, men de kjørte ikke fort, for venstre bakhjulet til lastebilen var punk-tert. (Etter sigende skal punkteringa ha skjedd ute ved Ulvilla der enkelte hadde begynt å feire freden! Forfatterens anmerkning) Fra Slapgårdsholmen og oppover ”såg æ ti’ dæm heile ti’a”. Akkurat da de kom dit Vilhelm senere bygde stua si, stansa jeg og så at de parkerte bilene sine. Da tok Rinnan kommandoen. Han hadde med seg to gisler,vet du, Magnus Caspersen og Ingeborg Holm. ”Næ dæken, tænkt æ, hen e’ e’itjnå blivende sted fer mæ”. Så jeg snudde og for heim.

Om kvelden ble det ”justis nemme” Skjæker-fossen. Det kom en ”jækla” stor buss med en motor syklist kjørende foran. Han hadde gevær og hjelm og anna utstyr, og var veldig ”møkråt” Det var flere biler i følget. To-tre av kvinnfolka som så følget, begynte å ”jeip. Dæm trudd vel at det var tyskerne som kom igjen”. Ordonnansen fikk av seg hjelmen og maskinpistolen, og fikk fjerna det meste av ”møkra ti’ ansekti”. Han la vel merke til kvinnfolka sin reaksjon, så han gikk bort til dem og spurte: ”Hell di på å fæste nå på Råkjen nu ?” Da skjønte de at han var en lokalkjent person, så det var ingen grunn til engstelse.

Rinnans flukt oppover Helgådalen

i mai 1945

Det tynnes i rekkene av

dem som opplevde krigen.

Godt vi da har karer som

Magne Bengtsson – snart

88 år – som var øyenvitne

til begivenhetene ved

Skjækerfossen mai dagene

i 1945.

Venstre: Skjækerfossen – da Rinnan ble fanget.Høyre: Soldater på motorsykkel.

Magne Bengtsson i 1946.

402012

AV: ANDERS TOSTEIGAN BENDIKSEN

Soldatene som begynte ”å ry” ut fra bussen, forsvant ned i elvemelen, men kom snart tilbake. Det var dres-serte karer, det!

Jeg fortalte at jeg visste hvor banden hadde parkert bilene. ”Dæven, da vart det sner”. Jeg ville være med å vise dem bilene. Men det fikk jeg blankt avslag på. Det skulle ikke være med noen sivile. Så lastet de opp tre jeeper med seks mann i hver, og med maskingevær på taket på hver jeep. De hadde allerede satt ut vakter alle steder, til og med oppe på Skjækermo-flata hadde de plassert to mann, for de visste jo ikke hvor Rinnan ville gjøre av mannskapet sitt. Den ene av vaktpostene hadde jeg tidligere fått tobakk hos. Da jeg fortalte det til en sambygding, la han i vei og klatret opp skråningen, for om mulig å få litt tobakk han også. Men det kunne ha ”ti hus i gæli stuggu” det ja. Han kom klivende oppover kanten, og det var tur de ikke skjøt hodet av ham, for de var lett på avtrekkeren de ”karan”.

Så for noen av soldatene oppover dalen. Etter ei stund kom de tilbake, og da hadde de ”bæskade ti fir tå dæm”. Bandemedlemmene hadde gått ned for å hente noe i bilene, hadde gått feil og kommet for langt øst. Det førte til at de måtte gå etter veien, og der ”rent di sæ på” solda-tene. Blant de som ble tatt, var en av de verste t orturistene til Rinnan. Fangene ble tatt med ned til Skjækerfossen der soldatene hadde dem inn i et telt. Like ved Fjellstad er det ei ”bergran”, og en av fangene fortalte at Rinnans folk hadde lageret sitt der. Jeg og Olav Snekkermo ble bedt om å være med som kjentmenn. Befalet spurte om jeg hadde håndtert maskinpistol. Nei, ”ho”, det hadde jeg ikke gjort, men Krager og hagle hadde jeg brukt. Du får 30 minutter på å lære deg å bruke en maskinpistol! Ja, det var greit. Han ”hov ti mæ” 30 skudd og en mas-kinpistol, og så gikk vi nedpå elvekanten bak filialen. Det var noen steiner som stakk opp fra vannet. Disse skulle jeg skyte mot. ”Du skal ikke sikte, bare følge med hvor kulene slår ned og justere etter det”. Og det gikk bra.

Så dro vi sammen med to militære og to schæfere. Jeg hadde med maskinpistolen, men Olav ville ikke ha våpen. Vi måtte bare følge etter hundene, sa sersjanten. Hvis de la seg ned, måtte vi søke dekning.

Men alt gikk bra, og vi kom velberga fram til lageret. Å nei, så mye utstyr som det var der. Jeg fant en stor pakke som jeg spekulerte litt på. Det viste seg at den inneholdt 120 par damestrømper! I tillegg sko av alle slag, og mat-varer: engelsk smør, ost og hermetikk. Alt mulig. Vi måtte gå mange turer for å få ned alt. Det ble tre fulle platter på jeepene. Siste børa jeg bar, var ei bør med sko. Jeg spurte om å få et par sko, for jeg hadde ikke sko selv, ”da sju”. Men jeg fikk ikke noen, nei. Da ble jeg forbanna. Men Olav fikk ”lura ti sæ” ei flaske brennevin.

Det gikk ei stund før de hørte noe nytt om Rinnan. Caspersen greide å rømme fra dem. Han skulle leite ved til bål for elskerinna hans Rinnan. Da så han sitt snitt til å stikke av. Han la på sprang etter en bekk, og ”bætterdø

kom han ifra dem”. Han tok seg ned til Helgåa og fulgte elva nedover til Ottermoen og Brattåsen. Folk der var skeptiske til karen. Det kunne være en provokatør. Men da han trakk ned buksa og viste dem hvor torturistene hadde brent inn hakekorset i skinka på ham, skjønte de at mannen snakket sant. Det ble ringt og fortalt at Cas-persen var der, men heimefrontkarene vegret seg for å dra oppover etter ham. Men Lars Rist tilbød seg å sykle oppover for å hente ham! Men det fikk han ikke, nei.

Det gikk noen dager, så hadde de peilet inn deler av banden. De ble observert da de gikk ned fra fjellet og i retning Flyvollen. Da kjørte de opp noe ”jækels med våpen og utstyr oppå Såggåmyran”.

Etter at Solheim & co hadde tatt Rinnan, skulle de passere ei smal bru over elva. Men der turde ikke Rinnan å gå over, så de måtte ta ham med opp til Storlunet.

Da følget kom fram til Såggåmyran, ble Rinnan mot-tatt av den digre kjempen av en kar fra Hattfjelldal. Hattfjelldalingen begynte å spørre Rinnan hvor han hadde tenkt seg, og ”sålles”. Da hadde Rinnan svart at sånne drittgutter uttalte han seg ikke til. For å markere alvoret hadde Hattfjelldalingen ”spent ti” brøstet på Rinnan. Uten resultat. To ganger til gjentok samme sere-monien seg. ”Men tredje gangen stappet jeg ekstra hardt, og da snakka’n Rinnan”, fortalte Hattfjelldalingen senere til Magne.

Rinnan ble fraktet med en jeep ned til Skjækerfossen. Han satt på en kasse bakpå lasteplatten, og var ikke bun-det, verken på hender eller føtter. Det hadde gått rykte om at Rinnan var tatt, og en hel del skuelystne hadde kommet til Skjækerfossen for å se Norges mest ettersøkte person. Kolonnen stoppet ca. 100 meter fra filialen. Det ble laget ei provisorisk gate med tau på begge sider. Der skulle Rinnan gå. Rinnan fikk ordre om å ha hendene oppe på hodet. Så begynte han å gå nedover den smale geilen. Mortinus Helgås stod og veivet med de svære nevene sine og ytret et sterkt ønske om ”å få klip ti’n”. Da det ble avslått, vendte Helgås seg til Peder Bengtsen og spurte hva han mente om denne karen. Bengtsen, som var mer enn vanlig bevandret i Bibelen, svarte: ”Nå, dæm fekk da låvvå røveran på korse å. Men fan sykki, Bengtsen, hain der e’ my’ my’ vær!”

Omsider hadde de Rinnan inn i stua til Kristian Holmen. Kapteinen ga folk beskjed om å forlate nærom-rådet. Det var vel fordi han var redd det ”skull bli nå historia”.

Det ble plassert ut vakter rundt huset, både ute og inne. Da elskerinna til Rinnan skulle på utedassen, ville hun lukke døra, men det ble det satt en effektiv stop-per for. Selv ble jeg imponert over hvor godt sammen-trent soldatene var. Når en forlot plassen, kom straks en annen i hans sted. Det gikk som et urverk. Dette må de ha spesialtrent på!

Tidlig neste morgen forlot soldatene med Rinnan i føl-get Skjækerfossen.

412012

422012

AV: JOHANNES OVERMO

Skogdriveren

Eigil ParnasUnder første verdenskrig var det stor aktivitet i skogene til Værdalsbruket.

Mange kom reisende for å ta seg arbeid, fra Namdalen, Bindalen, Snåsa og

Sverige. Den som kanskje mest har fått sitt navn tatt vare på for ettertiden, var

EigilParnasfraSnåsa.SkogstuahanfikksattoppvedStorbekkenpåVeresfjellet

er råtnet opp, men stedet der den sto, heter fremdeles Parnasstu. Den låg ca. 2

km NNV fra Flysetra, ved der kløvstien krysset Storbekken.

Artikkelforfatterenharfåttflereaha-opplevelser

da jeg begynte å arbeide med historien om Eigil Parnas.

Det viser seg at han kanskje ikke var så fremmed i Helgådalen som jeg trodde. Han var sønnesønn til stor­driveren Andreas Storlangdal, som flyttet til Snåsa og kjøpte gården Heimveg i 1870. Farmora var Marta Jakobsdatter Green fra Ner­Green, og hun var datterdatter til den kjente Sunni Ellevsdatter i Ulvilla, kjent for å være svært vakker og en myndig forretningskvinne. Også Eigils mor var fra Ulvilla, hun vokste opp på Larshaugen.

Eigils far var Petter Storlang­dal, som 13/10­1870 ble gift med Guruanna Olsdatter Ulvild og flyttet til Snåsa. Han kjøpte gården Parnas og tok etternavn etter gården.

Petter var bror til Serianna, som var setertaus på Skjækerdalssetra i 1862­63. En ungdom fra Snåsa, Tarald Eriksen Gran, var på leting etter en hest da han kom innom setra for å høre om de hadde sett noe til hesten. Der møtte han den unge setertausa

Serianna. Det sies at han ble der over natta, og da han dro derfra morgenen etter, ”glemte” han bisselet, slik at han hadde unnskyldning for å komme tilbake. Serianna og Tarald ble gift 8. oktober 1863, og Serianna flyttet til Snåsa.

Serianna var den setertausa det fortelles om i Seterboka for Ver­dal. Da hun fikk høre at det skulle komme besøk til Skjækerdalssetra, tok hun potetbøtta i hånda og sprang til Storlangdalen, grov opp poteter og sprang med den fulle bøtta innover til setra igjen, og var tilbake til kuene igjen skulle melkes. Det er en strek­ning på over 20 km og reknet for 6 timers gange hver vei. Så hadde hun nypoteter å servere til velsmakende fjellfisk når gjestene kom.

Mor til Andreas Storlangdal het Marit Samuelsdatter. Hun kom til Storlangdal med sine eiendeler i en sekk, bl.a. et ettårs jentebarn som het Marta. Marit var visstnok av finsk

ætt, datter av Helena Henriksdatter fra Trysil og Samuel Eriksen, født i Sverige, som bodde på Sisselvollen i Vera. De såkalte skogfinnene var hardføre og kondisjonssterke folk. Det kan nevnes at Hallgeir Brenden fra Trysil, som tok OL­gull både i 1952 og 1956, var etterkommer etter skogfinnene. Både Andreas Storlang­dal, hans datter Serianna og sønne­sønnen Eigil Parnas var kondisjons­sterke folk.

Lars Storlangdal var nylig blitt enkemann, og han ga husrom til Marit og datteren. Det ble etter hvert et par av Marit født 1791 og Lars født 1781. De fikk sønnen Andreas født 22/9­1820, og ble gift 29/3­1822.

Andreas Storlangdal var en dugende arbeidskar og en stordri­ver. Han hadde 5 hester da han flyt­tet til Snåsa i mars 1870. Grunnen til at han flyttet til Snåsa var rettssa­ken om Vædalsbrukets tyvhogst av trær på Statens grunn i Høysjøom­

Skogsbilde, som trolig er tatt ved Parnasstu, viser Eigil Parnas bak til venstre (ved hesten), de andre personene er ukjente. Det er fortalt at Parnas hadde svenske arbeidsfolk, kanskje er det noen av dem vi ser på bildet.

Vi har ingen garanti for at bildet er tatt på Veresfjellet.

432012

rådet. Eieren av Værdalsbruket, Nico­lay Jenssen, bedyret sin uskyld og la skylden på sine lokale folk, Dahl som bodde på Aunet og Andreas Storlang­dal som var driver. Denne rettssaken skal visstnok ha gitt Henrik Ibsen inspirasjon til å skrive ”Vildanden”. Da Andreas ble beskyldt for å kjøre tyvgods, ble han så sint at han lesset av lasset og kjørte heim. Dette tømmer­lasset skal ha vært synlig i mange tiår. Odd Kr. Bendiksen har vist oss stedet der Andreas la fra seg lasset, men i dag er det ikke noe igjen av furustokken. Under skogsdrift for 20­30 år siden var det gravemaskin innover for å rette på vegen, og da gikk furus tokken med. Men den lå ved gamlevegen fra Malså/Hærvola til bygds. Den gikk forbi Tosteigan. Vegen vi kjører i dag går mer i myrterreng. Da Andreas i tillegg ble oppsagt som leilending på Storlangdal, lastet han opp sine eien­deler, bl.a. en kjøkkenbenk, på de

fem hestene sine og flyttet til Snåsa, der hans eldste datter Serianna hadde bodd i litt over 6 år. Han fikk der tak i gården Heimveg. På Snåsa vekket Andreas sine 5 hester oppsikt, de var mye kraftigere enn den gamle heste­rasen.

Litt om livet til Eigil ParnasFør han kom hit til Helgådalen hadde han forpaktet en gård ved Snåsa sta­sjon. Men det var harde tider økono­misk, så da den femårige perioden som forpakter var over, hadde han stort sett bare en hest igjen som han kunne kalle sin.

Her i bygda hadde han visstnok ei skogsdrift i Glupen i Juldalen før han tok på seg drifta i Storbekkdalen på Veresfjellet. Der hadde han visstnok en del svenske huggere og kjørte selv. Det var bratt og tungt terreng nedover til lunningsplassen utenfor Bekka­lunet ved Helgåa, så han fikk nok bruk

for en god fysisk form. Etter han for fra Helgådalsdalføret drev han med skogsarbeid flere plasser, blant annet ved Gjævsjøen.

Idrettsmannen Eigil ParnasSeverin Helmo (1876–1979) fortalte at den første som brukte to staver når han gikk langrenn her i Helgådalen, var Parnas fra Snåsa. Som alltid når det gjelder nyheter innen skisport vekket også dette delte oppfatninger, og Severin sa at han visste ikke om noe så vakkert å se på som når en mann i god form gikk på ski med en stav. Og så var det veldig praktisk i utforkjørin­gene. ”Æ brukt ailler å brems nånting når æ reint ned Helmoåsan”, fortalte Severin, ”æ brukt staven frå si te si og de gjekk så de rauk nedover”.

Men de to stavene var kommet for å bli.

Eigil Parnas var en veldig god ski­løper med deltagelse både lokalt og

Bildet er tatt der Andreas Storlangdal la igjen tømmerlasset. Fra venstre: Jarle Benum, Ivar Parnas, Helen Parnas, Eldbjørg Benum og Per Parnas.

442012

Kartskissen viser hvor Parnasstu lå.

452012

i NM. I likhet med tante Serianna hadde han nok en sterk fysikk. Han var også en ivrig skytter og friidretts­mann. Vi gjengir her det som står i boka ”Norske skiløpere” som ble utgitt i 1958 av Skiforlaget­ Erling Ranheim.

2. verdenskrigEigil Parnas ble i 1944 arrestert og ført til Vollan ved Trondheim. Han var anmeldt for ulovlig besittelse av våpen, men ved husundersøkel­sen fant de ikke noe våpen, så han ble satt fri etter ca. 3 uker. Et våpen hadde han nok ”på luringa”, men det var oppbevart på Heimvegsetra. Han fant det likevel tryggest å rømme over til Sverige, hvor han ble til først i juni 1945.

Parnas var hele sitt liv en ivrig og god skytter og hadde utallige pre­mier, både i skyting og langrenn. Han fikk navnet sitt inngravert i de fleste sølvpremiene sine. Da han dro over til Sverige under krigen, grov han ned premiene sine på Holsing, bl.a. en gullmedalje som aldri kom til rette etter krigen.

Han var forhandler av våpen. Et miniatyrsalonggevær av dansk fabri­kat som han måtte levere inn kom heller ikke til rette etter krigen. De

siste årene av sitt yrkesaktive liv var han vegvokter på Snåsa.

Litt om sønnen Per ParnasPer flyktet også til Sverige ei uke etter sin far i 1944. Han husker at han for om Gjævsjøen. Han såg ulveskinnene til Alfred Anderson, ”Gjævsjøgub­ben”, og følte seg på en måte trygg hos denne fjellkaren og storjegeren. Men det bar videre til Stockholmstrak­ten, derfra over til Skottland og USA. Han var med på hvalfangst i Sørisha­vet, var tilbake og feiret 17. mai 1945 i New York, og kom tilbake til Snåsa i juni 1945 samtidig med sin far.

Etter krigen var han i Gaun dalen ett år på skogsarbeid, og var der med på å tømre opp nytt bolighus.

I 1950 ble Per Parnas ansatt hos Nord­Trøndelag E­verk, hvor han var med på linjearbeid helt til han ble pensjonist. Han for da rundt i hele fylket. Han traff Margit som var kokke og ble gift med henne.

Rundt 1970 var Per Parnas arbeids­formann flere år her i Verdal, og ble da kjent med bl.a. Reidar Langdal. De to var en tur opp til ”Parnasstu” ved Storbekken der far hans hadde arbei­det 50­60 år tidligere. Per for da mye rundt og undersøkte ”sporene” etter sine forfedre, bl.a. var han sammen med Borghild Kulstad opp til Tostei­gan, der Jo viste dem tømmerlasset oldefaren hans hadde forlatt.

Også på morsida har Per forfedre som kom fra Helgådalen, hans olde­far var født på Kleppen.

Han bor i dag i en villa ved Sand­nes på Snåsa med vakker utsikt over Snåsavatnet.

Iflg. Snåsaboka kommer navnet Parnas av at presten Niels Muus, som ryddet gården rundt 1705 kalte opp fjellet Parnassos i Hellas, som var hei-men til musene, dvs. gudinnene for kunst og kultur.

Per Parnas.

462012

A Petter Andreassen Parnas, 7/1 1848 – 30/12 1928 Gift 13/10 1870 med Gurianna Olsdatter Ulvill, 2/1 1846 – 5/6 1909 B1 Maren, 28/1 1872 – 3/1 1961 Gift 16/11 1907 med John Binde. I Amerika. B2 Anna, 28/3 1874 – 29/5 1957 Gift 30/6 1906 med Henry Fiehn. I Amerika. B3 Ole, 4/11 1876 – 2/2 1959 Gift 7/1 1907 med Olea Vaag, d. 9/12 1964 B4 Karl, 26/2 1879 – 15/1 1951 Giftdesember1905medSofieVanebo,juni1908medKaroline

Bratland og 1923 med Berntine Kjenstadmo

B5 Edvard, 27/1 1882 – 23/3 1961 Gift 18/11 1910 med Gertrude Helle. I Amerika. B6 Louise, 24/2 1885 – 14/5 1969 Gift 16/11 1910 med Ole Holsing, d. 27/7 1916 B7 Gudrun, 9/5 1887 – 26/6 1977 Gift 13/12 1916 med Lars Rostad, d. 12/4 1924. I Amerika B8 Eigil, 16/9 1889 – 19/11 1961 Gift 23/6 1923 med Berthe Rønning, d. 13/8 1929 Gift 21/4 1943 med Tilla Tjode, d. 1988 B9 Paul, 5/3 1891 – 12/7 1971 Gift 15/1 1918 med Ingrid Støen, d. 23/11 1956

C1 Guri f. 1923 Gift 1954 med Gothard Lindmo D1 Elisabeth f. 1943 Gift 1972 med Bjarne Obrestad E1 Gro Iren f. 1974 Gift med Lars Horve f. 1971 F1 Eirik f. 2003 F2 Elisabeth f. 2005 F3 Birk f. 2008 D2 Bjørn Gunnar f. 1944 Gift 1973 med Åse Gether D3 Ella Brit f. 1954 D4 Arve f. 1956 Gift 1985 med Siv Hobberstad E 1 Ronny f. 1975 F1 Daniel f. 1999 F2 Cesilie f. 2008 E2 Monica f. 1979 E3 Gry Eileen f. 1985 E4 Anette f. 1987 E5 Ann Silje f. 1990 E6 Eli Ann f. 1994 C2 Gunnhild f. 1925 d. 2011 Gift 1975 med Lorents Mediås D1 Bertil f. 1946 Samboer med Larissa (fra Russland) Hun har datteren Alina. C3 Per Magnus Parnas f. 1926 Gift med Margit Teodora Rein f. 1920 d. 2008 D1 Inger Helene f. 1952 Gift 1972-1990 med Trond Henning Evensen f. 1952 E1 Elisabeth Parnas Evensen f. 1972 Gift med Lars Arild Schage f. 1970 F1 Andreas Parnas Dragland Klausen f. 1993 F2 Eivind Parnas Schage f. 2002 F3 Martin Parnas Schage f. 2005 E2 Eigil Parnas Evensen f. 1976 d. 1995 D2 Melvin Parnas f. 1954 d. 2005 Gift med Ester Perly Brønstad f. 1961 E1 Ragnhild Brønstad Parnas f. 1995 E2 Peder Brønstad Parnas f. 1995 D3 Erling Oddvar Parnas f. 1956 Gift med Astrid Mollan f. 1959 E1 Eva Anita Parnas f. 1977 Gift med Arne Rønning f. 1975 F1 Victoria Isabell Parnas Rønning f. 2007 F2 Julie Madeleine Parnas Rønning f. 2009 E2 Lars Erik Parnas f. 1984

C4 Berit f. 28.04.1928 GiftmedHarryWoldvikf.13.01.1926d.23.11.2008 D1 Kjell f. 03.11.1948. Far: Henrik Nylund f. 08.02.1923 D2 Grete f. 26.01.1950 Gift med Knut Stengelsrud f. 24.05.1943, skilt 2006 Samboer med PerThoresen f. 02.07.1944 E 1 Trond f. 18.11.1968 Gift med Liv Austheim f. 22.12.1971 Samboer med Berit Prynmo f. 29.01.1965 F 1 Mathias f. 17.01.1995.

Mor: Ann Kristin Torgersen f. 1968 F2 Adrian f. 20.10.2003. Mor: Liv Austheim D3 Randi f. 06.06.1951 d. 14.04.1955 D4 Odd Asbjørn f. 03.11.1952 Gift med Anne Lise Nilsen f. 31.08.1953 Gift 2 med Ampai Gawkamfa E1 Thomas f. 21.09.1972 E Lone f. 22.08.1975 Samboer med Gunnar Mørch f. 19.09.1973 F1 Alexander f. 22.02.2000 F2 Malin f. 06.09.2003 D5 Rolf f. 14.12.1955 Gift med Unni Høyås f. 10.10.1956 E1 Frank f. 23.03.1974 Gift med Caroline Mendes f. 11.08.1989 F1 Gustav f. 16.01.2011 E2 Baard f. 06.01.1981 Samboer med Anja Sinnes f. 23.03.1978 F1 BenedicteIsabellParnasWalsethf.25.03.2011 C5 Ivar Parnas f. 19.12.1945 Gift med Marie Helen Rommetvedt Parnas f. 07.08.1947 D1 Tor Egil Rommetvedt Parnas f. 29.07.1976 Gift med Camilla Digernes f. 17.03.1978 E1 Emma Digernes Parnas f. 02.10.2001 E2 Linnea Digernes Parnas f. 01.11.2003 D2 DagfinnRommetvedtParnasf.04.10.1977 Gift med Frances Eaton f. 02.11.1977 E1 Morris Eaton-Parnas f. 11.06.2010

Parnas-ætta Barna til Petter Parnas

Etterkommere etter Eigil Parnas

472012

Jeg har kjent Johannes Overmo i snart 50 år. Vi har vært sammen i Verdal Historielag nesten helt siden laget ble restituert på 1970­tallet, og Johannes’ innsats i den sammenheng er uvurderlig. I mange år var han kasserer, noe han også var da jeg var leder av laget. De siste årene har han vært leder av turutvalget.

Johannes er et ja­menneske. Han sier aldri nei når han blir spurt om noe. Han har dessuten den egen skapen at han er villig til å dele sin kunnskap med andre. Derfor er han og har vært en ressursperson i det lokalhistoriske arbeidet. I tillegg til at han har arbeidet for Verdal Historielag, har han også vært en aktiv på driver i lokalmiljøet i Helgådalen.

Hans innsats i Verdal Historielag ble på årsmøtet i 2012 belønnet med æresmedlemskap. Den eneste som ble forundret over dette var Johannes selv. Alle andre som har hatt mulighet til å samarbeide med Johannes var ikke det minste overrasket.

Det er vanskelig å trekke frem enkeltsaker, men jeg vil fortelle at da jeg i 1992 skrev historien om Verdals­raset og Hærfossens gjennombrudd i 1893, var Johannes min nærmeste samarbeidspartner og hjelper med hensyn til Hærfossens gjennombrudd. Uten hans hjelp og innsats ville denne delen av Verdalshistorien ha blitt slun­ken og tynn. Som leder i Bygdebok­nemnda har jeg også hatt stor nytte av Johannes Overmo sin innsats.

Jeg vil gi Johannes Overmo all mulig honnør for hva han har gjort for det lokalhistoriske arbeidet.

Johannes Overmo

ble æresmedlem

i Verdal Historielag

i 2012.

JA-menneske– Johannes er et skikkelig

Foto

: Ing

rid

Mar

ie E

lnes

Sel

læg

482012

AV:ØYSTEINWALBERG

ÅRS

KAVA

LKA

DEN

201

2

Leirras i Røsgrenda

492012

Et leirras gikk over vegen til Røsgrenda den 23. mars 2012 så folket ble innestengt. Kommunens folk kom og ryddet vegen så mye at den igjen ble kjørbar ca. kl. 13.00. Minnetavla Einar Green laget til minne om de fem skoleguttene som druknet 11. oktober 1921 ble ødelagt av raset. Heldigvis berget bautasteinen.Foto: Johannes Overmo

Returkartonglotteriet har eksistert siden 1997, og går ut på at folk kan skylle, brette og stappe drikkekartonger, skrive på navn eller telefon-nummer og vinne penger. Alf M. Green, som har vært medlem av Helgådal il siden 1948, bestemte at Helgådal il skulle få premien på kr. 10.000, som han vant i sommer.

Gevinsten ble overrakt under Veresfestivalen. På bildet ser vi fra venstre Stian Haugan, Alf M. Green og Bjørnar Aksnes. Foto: Håvard Elnes

Kr. 10.000,- til Helgådal il

Over: Beste helgådalsløper, Bjørnar Aksnes, i herlig driv.

Under: Vinneren av årets Veressjøen Rundt, Jonas Kolstad, sammen med glade kransjenter – Linnea Haugskott og Ella Bratli.

Veressjøen Rundt 2012

502012

ÅRS

KAVA

LKA

DEN

201

2

NMSNOWCROSSAV: INGE GRINDBERG GUSTAVSON

NM`S KLASSER OG GJENNOMFØRING• Gjesteklasse. Ungdom 12-14,

max 600 m3 luftkjølte maskiner.•Norges cup. Ungdom 14-16år,

max 600 m3 luftkjølte maskiner.•Norges cup Semi pro stock,

rekrutt seniorklasse, max 600 m3 vannavkjølte, ingen trimming.

• Women pro stock, senior dameklasse, max 600 m3 vannavkjølte, ingen trimming.

• Pro stock, senior, max 600 m3 vannavkjølte, ingen trimming.

•Pro open, senior, max 600 m3 vannavkjølte, fri trimming.

Lørdag: Alle klasser i NM individuelt kjører 3 likeverdige heat a 10 min + 2 runder, den med høyest poengsum etter 3 heat er vinner. Max 20 på start.

Søndag: Supercross Pro Open, her kjøres det etter utslagingsprinsippet. Mindre heat med at de 4 beste går videre fra hvertheatogmøtesienfinalemed10deltagere.

Gjøran Gustavson i aksjon.Foto: Marte Heir Nordberg

512012

Verdal Racingklubb søkte Norges Motorsport For­bund (NMF) i 2010 om å få stå som arrangør av Norges­mesterskapet i snøscootercross i 2012. Av 3 søknader i Region Midt ble Verdal tildelt arrangementet. NM for­deles mellom 3 regioner, Nord, Midt og Sør. Etter tilde­lingen startet forberedelsene med en gang for å tilrette­legge for dette ved Kvernmo Motor i Inndal. En komite ble utnevnt og besto av: Ketil Aksnes, Alf Einar Ervik, Inge Gustavson, Inga Berit Lein og Geir Ove Brenne. Arbeidet startet med budsjett og sponsorarbeid som pågikk helt frem til løpet. Mye skulle ordnes ved motor­senteret med blant annet: Banebelysning, godkjenning av bane, ferdigstillelse av klubbhus og fremføring av vann, avløp og strøm. Dette krevde mye dugnadsinnsats sammen med kjøpte tjenester.

Året 2012 bar preg i hele scooter­Norge av snøfattige baner, og Verdal var ikke noe unntak. Den snøen som kom måtte vi ta vare på og pakket den etter hvert som den kom med tråkkemaskiner og stengte banen for tre­ning. Tre uker før løpet startet vi en stor dugnadsjobb med å skrape sammen snø på nærliggende dyrket mark. Vi fikk god hjelp fra entreprenører i Verdal med lasting og transport av snø inn til banen. Dette pågikk over to helger og vi fikk inn til sammen ca. 6000 m3 med snø slik at vi kunne stille med et bra snølag på banen.

Værgudene var fremdeles ikke med oss og natt til tors­dag før løpshelgen slo det til med mange plussgrader og vind som raserte dette grunnlaget. Det ble utover tors­dagen påkjørt enda mere snø, men den ble bare omdan­net til mere vann. Vi skulle ha møte med alle funksjonæ­rer denne kvelden for å kvalitetssikre alles oppgaver. Vi som var på banen fra komiteen reiste hjem for å spise før dette. Alle tenkte vel inne i seg på alternative løsninger på dette tidspunkt, men vi hadde jo gjort så mye forbere­delser for å få til dette ved Kvernmoen, å flytte løpet ut av kommunen var ikke et tema. Før jeg kom meg helt opp til Røsgrenda tente jeg på tanken på å flytte hele arran­gementet hit. Jeg ringte to til fra klubben for å meddele mitt forslag. 15 minutter etter var Alf Einar Ervik, Geir Ove Sellæg og jeg på befaring hjemme i Nordstun. Vi målte snødybde, kikket på trase og bestemte at dette går vi for. Det var det beste alternativet i stedet for å avlyse løpet så tett innpå. I samlet tropp gikk vi til nabo Per Olav Bratli og forklarte våre utfordringer og presenterte våre planer. Han støttet våre forslag og ønsket oss hjer­telig velkommen med løpet. Inn bar det og over kaffe ble både startflate, bane, depot og parkering for publikum grovskissa på et ark, og prosessen var i gang.

Vel tilbake i klubbhuset ved Kvernmoen presenterte vi planene for alle aktører og startet jobben med å organi­sere dette. Klubbens to tråkkemaskiner ble i løpet av natt til fredag flyttet til Røe, og banebygging ble umiddelbart iverksatt, da vi ikke hadde noe god tid til dette. Samtidig startet arbeidet med brøyting av plasser, rigging av stort telt for servering, transport av brakker til ulike funksjo­ner og informasjonsarbeid til utøverne, NMF og media. Jeg og Ervik satte oss i hver vår tråkke maskin og ble kun avbrutt av et førermøte på fredag som ble avviklet på Kulturhuset, som var våre samarbeidspartnere på den sosiale siden gjennom helgen.

Etter hvert som lørdagen begynte å lysne, tok banen form og kunne godkjennes av NMF`s juryleder Tor Farstad kl. 08.00. Da var også alle andre fasiliteter på plass og førerne kom til en fersk arena omkranset av blå himmel og stor sol. Løpet startet og utøverne presen­terte sporten på det beste og det ble meget god under­holdning for alle. Fra Verdal deltok: Pro stock Women, Nina O Sellæg og Jannike Holmli: Semi Pro Stock, Tore Gustavson: Pro open, Gjøran Gustavson, Tomas Hau­gan og Tommy Sellæg. Lørdagens løp ble avsluttet med bankett og premieutdeling og heder til alle Norgesmes­trene ved Kulturhuset. Nytt fra i år er at damer har fått NM­ status og Norges første kvinnelige norgesmester ble Ingrid Boldermo fra Hemne. Her var det også under­holdning av Kalle Garli som også spilte opp til dans etterpå. Søn dagens løp er noe mer komprimert da det kjøres kun en klasse, pluss en ungdoms gjeste klasse. NM ble avsluttet med premieutdeling på plassen. Lør­dagens NM ble også offisielt åpnet av varaordfører og nasjonalsangen ble sunget.

NMSNOWCROSS Verdal 2012

En av startene i NM.Foto: Marte Heir Nordberg

Gjøran Gustavson i aksjon.Foto: Marte Heir Nordberg

Gamle bilder fra bygda

522012

Tre spillemenn.Fra v.: Einar Magnus Nessemo,

Trygve Nessemo ogBirger Trøen.

Sangere.Fra v.: Margot Nessemo Skoknes, Jan Nymoen, Einar Magnus Nessemo og Bjørn Nymoen.

Potetopptaking på Litjengsmelen ca. 1960.Fra v.: Einar Magnus Nessemo, Hallvar Nessemo jr., Halvor Nessemo sen.,

Oddny Nessemo, Oddhild Nessemo, Ella Nessemo og Brit Sellæg.

532012

I Sørstua ca. 1960.Fra v.: Mary Nessemo, Olga Kulsli, Magne Kulsli, Liv Kulsli, Otelie Nessemo, Else Storholmen, Ingrid Kulsli og Marit Storholmen.

Påsketur.Fra v.: Johannes H. Nessemo, Ruth Storholmen og Margot Nessemo Skoknes.

Ungdomsgjeng i Kulslia ca. 1965.Fra v.: Sonja Løding, Svein Kulsli,

Unni Kolstad, Orla Green, Åse Haugan, Liv Kulsli og Gudny Haugan.

Polly Irene Leirhaug ble født på gården Overholmen søndre 06.10.1926. Hun er gift med Sevald Hage. De bor på Fram-Prærien på Verdalsøra og har to sønner, 6 barnebarn og 7 oldebarn.

Polly arbeidet 33 år på råd-mannskontoret i Verdal.

542012

AV: KJELL JOHAN BRAARUD

Da sju skoleunger fra Volden og Røe

ble sendt på dagstur med

buss til Trondheim for å ta mandlene

Barnemishandling?28. juli 1936 ble sju skolebarn fra Øvre Verdal sendt med buss til Trondheim ”for å ta mandlene”. Fra Volden skolekrets kom Ola Kolstad og Klara Ørtugen. Fra Røe skolekrets Ella og Petter Green, Jeremias og Polly Leirhaug. Dessuten kom Ragn­vald Ottermo med på bussturen fra Vuku skolekrets.

I Røesgrenda var det skole på går­den Øster­Røe. Lærere på den tida var Marta Nordal og Magnus Heir.

Det var vanlig ”å ta mandlene”Polly Hage mener det var en skole­barnundersøkelse i kretsen som var bakgrunn for at ungene skulle sendes til Trondheim for å få operert bort mandlene. Leger på den tida var Lie og Wold. Ansvaret for skoleungene på turen hadde sykesøster Astrid Haugan, dessuten Julius Kolstad, far til Ola, og Petter Leirhaug, Pollys far. Asbjørg (14 år), Pollys søster, var også med på turen.

Båten ble tatt av strømmenPollys far hadde ansvaret for elevene fra Røe. Turen ble dramatisk. Polly forteller at de måtte gå tidlig heime­fra uten mat og drikke (for de skulle opereres og bedøves). Det var ikke bru over elva den gangen. Polly for­teller at den ble tatt av flom i 1928, og ny bru ble først bygd i 1939.

Trondheimsfarerne gikk en strek­ning på ca. 2 km, til Lauvbuberget, der båtplassen var. Ingemar Bjørn­

melen var tinga til å ro dem over elva. De voksne sa at elva var ”landfull” og stri, så det hadde sikkert regna mye.

Asbjørg, Jeremias og Polly var med første båttur. Ingemar rodde på skrå mot strømmen for å holde retnin­gen mot den andre bredden i den strie elva. Da båten kom et stykke ut i elva, skjedde noe dramatisk. Roeren mistet den ene åra. Han ble så opp­skaket av det at han også mistet den andre åra da han strevde med å berge den første. Men å ro med bare ei åre var for vanskelig. Båten holdt på å bli tatt av strømmen. Redselen tok Polly og Jeremias. Da reddet Asbjørg dem. Hun reagerte fort: Rev løs tofta hun satt på og ga den til roeren, som kunne bruke tofta som åre. De var heldige og kom seg i land, langt nedenfor den vanlige båtplassen.

Trøtt, sulten og bilsykDa alle var kommet velberget over elva, gikk de fram til hovedvegen og tok bussen som kom med de to sko­leungene fra Volden. Å kjøre buss var spennende for ungene. Polly husker lite fra den lange bussturen til Trond­heim. Men alle var trøtte, sultne og kvalme. Det var dårlige veger med mye humping og risting.

Som sardiner i boksPå sykehuset satt de på et venterom til de ble oppropt av ei sykesøster. Petter, Ella og Klara var først, så ble det Pollys tur. En mann tok henne på fanget og holdt henne fast mens de satte på henne ”bedøvelsesmaska”.

Da hun våknet, lå hun på tvers i ei seng. Ella og Petter låg likedan ved sida av henne, omtrent som ”sardiner i boks”!

Jeremias var den siste som ble ope­rert. Han var ikke helt våken da de om ettermiddagen ble plassert i bus­sen for heimtur. Ragnvald begynte å blø i bilen, så han måtte tilbake ”for å bli brent”. Da det var gjort, ble han satt i bilen. Og heimturen kunne begynne.

”Alle overlevde”Polly husker lite fra heimturen. Pasi­entene var naturligvis noe medtatt. Men noen av de voksne prøvde å være morsomme for å holde humøret oppe. Ellers var det ikke anledning til så mye syting. Hos Julius Kolstad skulle det være høykjøring dagen etter. Faren mente det var naturlig at sønnen Ola skulle være med på dette. Selv deltok Polly i 50­års kalas hos onkel Ole samme kveld de kom tilbake til Ulvilla. Det ble dans hele kvelden og overnatting på gården Aunet.

Polly mener at bussturen med skole ungene til Trondheim i dag ville blitt kalt ”barnemishandling”. Men de sju skoleungene fra Volden og Røe så ut til å greie ettervirkningene av operasjonen uten store komplika­sjoner, så vidt Polly husker.

552012

Polly Leirhaug var 10 år

da hun var med på bussturen til Trondheim.

De andre skoleungene var omtrent på samme alder.

Hun er den eneste som lever i dag av de sju ungene som deltok på turen.

En opplevelse hun i dag mener ville blitt kalt ”barnetortur”!

Men turen for å ta mandlene har hun friskt i minnet

76 år etter at det hendte.

At det gikk så mange ras i Verdal i middelalderen, har sammenheng med at det fant sted et klimaskifte i retning av et råere og kjøligere klima henimot slutten av 1200­tallet. Dette medførte mer nedbør, som førte til større vannmengder i bekker og elver, noe som i sin tur var med på å utløse en rekke kvikkleireskred, ikke bare i Verdal, men i hele Trøndelag.

At rasene kom omtrent samtidig med Svartedauen, var bare en tilfel­dighet. Svartedauen medførte imid­lertid en sterk nedgang i folketallet, og det ble for få folk til å opprett­holde bosetningen over alt hvor det tidligere hadde bodd folk. En klar følge av dette var at det fant sted en kontraksjon (sammentrekning) av bosetnings mønsteret. Utkantom­råder, som kanskje tidligere hadde vært helt marginale steder å livberge seg på, ble fraflyttet.

Helgådalen ble veldig sterkt rammet av bosetningskontraksjonen, og hele dalen ovenfor Elnes ble liggende øde. Det samme var tilfelle med Nord­kleiva, som trolig opprinnelig het Langdalen.

Det var mens jeg arbeidet nettopp med Nordkleiva at jeg fant noe spesi­elt med navnet, eller rettere sagt, nav­nene Vollen. Jeg har valgt å benytte

skrivemåten Vollen, selv om de aller fleste bruker skrivemåten Volden. Voll betyr nemlig en ”gresslette”, mens vold er ”brutal anvendelse av makt”. Når disse ordene brukes som deler av slekts­ og familienavn, er det en pri­vatsak som må respekteres. Når disse ordene brukes som gårds­ eller steds­navn, er det ikke lenger en privatsak. Da gjelder rettskrivnings reglene.

Så tilbake til Vollen. Vollen som gården heter i dag, ser ut til å ha fått en ødetid etter Svartedauen, selv om gården hverken ligger ovenfor Elnes eller i Nordkleiva. Ødetiden må ha skyldtes et ras som gikk i bakkene nedenfor Kolstad. Rasmassene hav­net nede på slettene ved Vollen hvor de fremdeles er registrert som utraste skredmasser. Da gården ble tatt opp igjen, noe som trolig skjedde tidlig på 1600­tallet, fikk den tydeligvis sitt gamle navn igjen.

Omtrent samtidig begynte gjenryd­dingen av Nordkleiva. Der gikk det også så mange og ødeleggende ras at hele området ble liggende øde. Der var det også en gård som het Vollen.

I gamle dager var det ikke uvanlig at flere gårder hadde samme navn, selv om de var naboer, men da det kom overordnede myndigheter inn i bil­det som krevde skatt og ytelser fra alle

I lang tid har jeg

arbeidet med middel-

alderhistorien for

Verdal, særlig med tanke

på alle rasene som gikk i

bygden i middelalderen.

Bilde av gården Volden – bildet er sannsynligvis tatt på midten av 1890-tallet.

562012

AV:ØYSTEINWALBERG

Fuglevollen

gårder, var det svært upraktisk at to gårder i samme region eller bygde­lag hadde samme navn. For eksem­pel var det i Verdal to gårder som het Sem. Den ene fikk da tillegg til navnet etter elven den lå ved, og ble hetende Rindsem. Videre var det to gårder som het Mo. Den ene ble en tid kalt Ytremo, fordi den lå nærmest sjøen. Senere ble dette navnet endret til Kausmo. Det var også to som het Råa. De var til og med forholdsvis nære naboer. På grunn av at den ene var eid av Stiklestad kirke, ble den derfor kalt Kirkeråa.

Vollen i Nordkleiva var en nær nabo til Vollen som lå ved Malsåas utløp i Helgåa. Her var det grunn­lag for forveksling. Da det ut på 1600­ tallet ble bygget vannsag i Høy­sjøelven, var det naturlig at Vollen i

Nordkleiva ble kalt Sagvollen, fordi skurlasten ble fraktet dit og lagt opp der.

Før sagen ble bygget i Høysjø­elven, var det ikke grunnlag for noe slikt navn, og da var det den andre som fikk en ekstra betegnelse. Den ble kalt Fuglevollen. (Fugliewold). I et manntall fra 1669 er Fugliewold benyttet om Vollen som lå på neset mellom Malsåa og Helgåa. Da ble Sagvollen kalt bare Vollen.

Professor Arnold Dalen sier at når ordet ”fugl” er brukt på denne måten, har det sammenheng med fugler. Det må ha vært et sted med rikt fugleliv. Da var det naturlig å henvende seg til en fugleekspert, og Arnstein Indahl fra Ulvilla sier at det er stor sannsyn­lighet for at det var et rikt fugleliv på dette stedet på den tiden. Hærfossens

gjennombrudd har forandret dalens utseende, og han mente at begge elvene som da fløt stille og rolig forbi Vollen, ga grunnlag for store insekt­mengder, som igjen ville være viktige matkilder for fugler. Dessuten kan det ha vært spillområder for stor­fugl på flatene øst for Vollen i gamle dager. Ytterligere en mulighet var at Vollaberget var hekkested for rov­fugler.

Så en kort stund skilte man de to Vollen­gårdene fra hverandre ved at den nederste ble kalt Fuglevollen (Fugliewold), trolig fordi det var et rikt fugleliv der, og den øverste bare Vollen. Etter at sagen i Høysjøelven ble bygget, var det naturlig at denne Vollen ble kalt Sagvollen. Da gikk navnet Fuglevollen ut av bruk.

572012

Da var det stor aktivitet av både små og store skiløpere fra tidlig om mor­genen og til sent på kveld. Elevene på Ulvilla skole brukte hvert eneste fri­minutt til å leke seg på ski i den bratte bakken. Dårlig ski utstyr la aldri noen demper på skigleden. I Larshaug­bakken la elevene til skole mester Heir grunnlaget for gode resultater i skoleskirennene for Verdal som ble arrangert i Volhaugen i mange år. På programmet stod slalåm, utfor og bakkerenn. Gamle avisutklipp fortel­ler om stor dominans av elevene fra Ulvilla og at ”skulediplomet for beste skule i alle øvinger går til gutane i Ulvilla.”

SkuleskirennKjører du forbi Ulvilla en vakker vinter-

dag så vil du se at Larshaugbakken ligger

ubrukt. Ikke et eneste skispor er å se i det

hvite landskapet. Slik var det ikke før.

Tore HolmliTerje Reitan

582012

AV: HÅVARD ELNES

Jorid Røe

Inge Enes

592012

Mycket arbetsfolk behövdes till avverkningen och timret skulle fraktas över vattendragen ända ner till sulfitfabriken i Järpen. Arbetsfolket bestod av timmer­huggare, hästkörare, flottare, tummare och kockar.

Den som var arbetsledare var Evert Andersson från Järpen. En varm sommardag 1949 bodde jag hemma i Vuku, då en främmande karl med stövlar på kom på besök. Förklaringen fick vi då han berät­tade att han gått över fjället från Rönningen till Snåsa. Därifrån åkt med tåget till Verdal och sedan med ruta till Vuku. Han ville träffa min far Gustav John­

sen, som var känd på båda sidor om gränsen när det gällde skogs­arbete. Han ville ha hjälp med att skaffa arbetsfolk. Det resulterade i att far och fyra av mina syskon, samt ytterligare fem personer fick arbete. De fem var Willy Johan­sen och Paul Hojem från Stikle­stad, Hedvig Dillan och bröderna John och Petter Lindseth, från Vuku och Inndalen. Min syster Gunvor blev kocka i Svenskåda­len, senare i Skjelbreden, Holdern och Ångeltjörna. Hästar skulle införskaffas, en blev köpt av Olav Østnes i Vuku.

Vid en så stor skogsavverkning var det mycket planering och för­

I slutet på 1940-talet

köpte Tegefors Bruk ett

stort skogsskifte av

Norska staten vid

Rönningen väster om

Svenskådalens natur-

reservat. Det skulle ta

fleraårattavverkadet

området.

602012

AV: OTTAR JOHNSEN

Norgestämplingen

Kocklaget i Svenskådalen 1952-53Bakre raden från vänster:Otto Borglund, MånsåsenPaul Hojem, StiklestadHaldo Östlund, HallenEvert Andersson, JärpenHjalmar Lindbjörn, SandvikenBorglund, MånsåsenGunnar Olausson, JärpenWillyJohansen,VerdalArvebrand, ArvesundGustav Oskarsson, Björkede

Främre raden från vänster:PaulFjällman,Offerdal”Gais”, GöteborgGunvor Johnsen, VukuMargit Kjelbergnes, FlornesGustav Johnsen, VukuEgon Thisell, TrångsvikenToreWissing,Järpen

Snövessla, från v: Förare Gustav Oskarsson, GustavJohnsenogToreWissing

Timmertransport

612012

arbete. Hästar och folk skulle fraktas dit. Hö och havre skulle införskaffas. Höbuntarna vägde ca 100 kilo, så det var tunga lyft. Det tog tre dagar att transportera, först med båt och sedan med häst, fram till vinterförrådet. Proviant och post till kocklagen frak­tades upp med flyg från Järpen.

Den legendariske Gunnar ”Spökis” Andersson, född i Järpen, skötte all flygtransport, även persontrans­porter, med eget flygplan. Namnet ”Spökis” fick han under andra världs­kriget då han transporterade flyktin­gar vid norska gränsen, ofta i mörker på låg höjd och med släckta lampor.

Under avverkningstiden skulle tim­ret fraktas till avläggningsplatsen på isen eller välta på land nära vatten­drag. Det var timmerkörarna med hästar eller snövessla som skötte det jobbet.

På våren när snön tinade och vår­floden kom igång, skulle virket frak­tas ner till sulfitfabriken i Järpen. Det var en lång transport över sjöarna Holdern, Torrön och Kallsjön ner till Bonäshamn. Sista biten flottades tim­ret i Järpströmmen ner till fabriken.

Efter en längre tid med skogsar­bete och i den miljön, kunde det vara skönt att ta ledigt och fara bort några dagar. Det fanns då två möjligheter att nå civilisationen. Det var via Snåsa i Norge, eller via Kallsedet och Järpen. Vintertid var det lättare att ta sig fram till Snåsa. Gå på skidor 1,5 mil till Imsdalen, därifrån drosje till Snåsa järnvägsstation för vidare transport med tåg. På svensksidan var det svår­are då det var långa avstånd. När det blev isfritt blev det båttransport över Torrön till Överäng, därifrån bilväg ner till Järpen. Vintertid var det flyget som gällde.

Det är drygt 50 år sedan den här typen av skogsavverkningar tog slut och en epok i skogshistorien gick i graven. Flottningen upphörde, annan avverkningsmetod tog vid och likaså transportsätt. Fabriken i Järpen lades ner då lönsamheten blev dålig. Skogs­historien finns samlad i ett skogsmu­seum på hembygdsgården Römmen i Mörsil, Sverige – sevärt.

Av de som var med och arbetade vid Gröniningen vid den tiden, kän­ner jag till tre som är kvar i livet. Det är min syster Gunvor och hennes make Gustav Oskarsson, Borgsjö, Sverige och min broder Egil Johnsen, Undersåker, också Sverige. De tre har varit behjälpliga med berättelsen om arbetet där vid Norgestämplingen i Gröningen, Norge.

Kart over området

622012

ET NUMMER

Noen sanitetskvinner kom på hjemmet en gangmedkaffeogkaker,medmusikkogsang.

Menførdesluttenavkaffekosenhaddenåddskulle de prøve å selge noen lodd.

Et gulvteppe, det var hovedgevinsten i dag,og ellers hadde de småting av alle slag.

Ho Laura kom gående bort til han Jo,”vil du ha deg et nummer på gulvteppet, eller kanskje to”.

”Å ja !”, sa han Jo, ”gjett om jeg vil !Jeg får bare håpe at jeg får det til.

Et nummer på gulvteppet, det hadde vært topp!Men etterpå må du love, at du hjelper meg opp.

TREKK

Han Per vakna en morgen, som vanlig.Da kjente han at det også var noe uvanlig.

Han var støl og stiv i hele kroppen.Det måtte komme av at vinduet hadde stått åpent.

Jeg må ha fått trekk fra der, tenkte han Per.Så vinduet skulle han ikke ha åpent mer.

Nakken var blitt hard og stiv som en pinne.Det var som om det var et spett der inne.

Så en dag var han Per ute og spaserte,da en gammel dame kom og passerte.

Hun snakket med han Per mens hun skjulte han med kåpen.Og hvisket diskret: ”Du Per, smekken din er åpen”.

Da hvisket han Per tilbake i hennes øre”jeg vet om det, men nå skal du høre:

den er ikke åpen bare på spøk,men jeg holder på med et lite forsøk”.

Småstubberpå rim

AV EINAR GREEN

632012

Løsningen sendes til:Brit Ness, Professor Ryghs gt. 16, 7650 Verdal

innen 31/1-2013.Uttrukne vinnere får et Helgådalsnytt-krus.

Navn

Adr.

Postnr./sted

Tlf E-post

1

20

24

33 34

40

45

52

58 59 60

65

73

78

89 90

95

100

107

114

121

135

139

143 150

156 157 158 159

160 161 162 163 164 165

151 152 153 154 155

144 145 146 147 148 149

140 141 142136 137 138

128 129 130

131 132 133 134

122 123 124 125 126 127

115 116 117 118 119 120

108 109 110

111 112 113

101 102 103 104 105

106

96 97 98 99

91 92 93

94

79 80

81

77

82 83 84 85

86 87 88

74

75 76

66 67 68

69 70 71 72

61 62 63 64

53 54 55

56 57

46 47 48

49 50 51

41

42 43 44

35

36 37 38 39

25 26 27 28 29 30

31 32

2119

22 23

2 3 4 5 6 7 8 9 10 1211 13 14 15 16

17 18

KRYSSORD - med lokal vri!

642012

AV: RUNE LEIRSET

VANNRETT1. Disse var det veldig

mange som så i høst17. Fuktig18. Utrop19. Lyd20. Plagg21. Vokalen22. Europeisk elv24. Kjøretøy26. Forrykt27. Ga ut en rød, liten bok29. Retning (fork.)30. Enhet for vinkelmål31. Lederen34. Gruvedriftområde36. Arvtakeren til KGB38. Land40. Avstamningen42. Tidtrøyte44. Tidvis omstridt vis-

esanger47. Flankerte49. Endeholdeplass for Gråkallbanen50. Retning51. Dagbladet på nett53. Gård i Vera55. Bekymring56. Fisken58. Dikt59. Artikkel60. Håndholdt datamaskin61. Rakstertausa 2011 (Tre

navn)68. Bydel i Trondheim69. Livsfase71. En Caprino72. Kjenne til73. Vekst75. Kvinne76. Regningen78. Øyeblikkene80. Grunnleggende81. Irsk by82. Dans84. Preposisjon85. Benytt86. Baklengs sjø87. Regner

88. Tallord89. Bitt92. Fast94. Økonomisk stormakt96. Ense98. Pause99. Kategori100. Pronomen102. Møbel103. Stum104. Plagget106. Ekskluderte107. FNs pengefond109. En Stenmark110. Bilorganisasjon111. Donerte112.Suffiks113. Vertshus115. Ruinerte118. Tilstedeværelse121. Juling122. Nynorsk farge125. Hast126. Ukjent127. Bygning129. Ramp130. Artikkel131. Folkeslag i Egypt og Sudan132. I Malsådalen136. Kvinnenavn138. Adverb139. Flamme140. Nabokommune til nabo-

kommune143. Grønnsaken146. Fire like148. Kjas150. Sammen151. I Skjækerdalen156. Flatemål158. Fengsel160. Sinte161. Dameblad162. Fem like163. Kroppsdel164. Dessert165. Skåte

LODDRETT1. De har utsikt over Malså-

dalen2. Skrik3. Pronomen4. Uttale5. Gård i Voldengrenda6. Klokke7. Kappet8. Speider9. Røys10. Plagg11. Hast12. Tettsted i Melhus kom-

mune13. 1000 år gammel nabo14. Monark15. Gass16. Konjunksjon23. Gruve i Skjækerdalen (Tre ord)24. Sving25. Søk27. Sport og jernvare på

Steinkjer28. Ryke32. Kjenn33. Samisk navn på røye35. Gård i Volhaugen37. Henge39. Helgåa har vært spart for

behandling med dette41. Fjellgrend43. Slektningene45. Gruppe46. Alfabetnaboer47. Adverb48. Liten by i Marokko52. Berømt54. Skip57. Gård i Nordkleiva58. Rettskrivning60. Pass62. Middelaldergård63.Gresksagnfigur64. Eventuelt65. Kom fra Finnskogen til

Vera66. Pronomen67. Nynorskpronomen68. Språk

70. Type stråling73. Et slikt tar ut skadedyr74. I Bjartan samfunnshus77. Arrangerer Operasjon

Dagsverk79. Renner ut i Glomma80.Grunnstoff(fork.)83. Pattedyr85. Valuta Bahamas90. Egyptisk gud91. Syredskap92. Rom93. Under noen skøyter95. Indianer97. Reklame98. Gripe101. Utrop104.Grunnstoff(fork.)105. Merke108. Beskyttelse112. Helgen114. Tre116. Skur117. Dyr119. Fotballbane120.Nynorskflamme123. Kravl124. Spise middag128. Ytterøy er det, Inderøy

ikke132. Mudder133. Tall134. Musikkinstrument135. Ungdyr137. Gave138. Drikk141. Velstående142. Granne144. Fattet145. Ledig146. Gammelt spørreord147. Fisk149. Sportsutstyr151. Topp152. Dyr153. Lever154. Yte155. Utrop157. Fuktig159. Strev

Helgådalsnytt 2011 - vinnereFølgende er uttrukket til gevinst i kryssordkonkurransenSolbjørg Grunnan Ulvillvegen 194 Einar A. Haugan LeirådalsvegenInger og Tore Holmli Ulvillvegen 228Unni Iversen Tors veg 2 H, 7600 LevangerLivMariMoflag Fiolv.15,7600LevangerSolveig Ness Haakon d VII’s alleTorbjørn Ness Mogrenda 7Knut Einar Steinsli Fridheimsgt. 14Inge Storholmen Helgådalsvegen 947Trond Ove Årstad Årstadbakkan

652012

ISSN 0333-10832012

Stemningsbilde fra Langtjønna i Setersmarka. Foto: Alf Roksvåg