Arne Dahl på norsk:

ONDT BLODBLIND JAKTEUROPA BLUESSKJULTE DYPEN MIDTSOMMERNATTSDRØMDØDSMESSEMØRKETALLETTERSKJELVHIMMELØYET

Arne Dahl

Himmeløyet

Oversatt av Einar Blomgren

© 2011 CAPPELEN DAMM AS© 2007 Arne Dahl

ISBN 978-82-04-14368-6

1. opplag 2011

Opprinnelig tittel: HimmelsögaOpprinnelig forlag: Albert Bonniers Förlag

Published by agreement with Salomonsson Agency

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtalerom kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til

åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføreerstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Anders TimrénOmslagsfoto: Sara AxelssonForfatterfoto: Sara Axelsson

Sats: Type-it ASTrykk: Livonia Print Sia, Latvia, 2011

1

Hvis det på dagtid finnes noe som tilsvarer spøkelsestimen, ti-men etter midnatt da spøkelsene herjer, eller vargtimen, timennærmest daggry da flest mennesker dør, så må det inntreffe på ensøndag. Antagelig søndag ettermiddag. En time da alt står stille.Kanskje det er da én uke dør og en ny blir født. Kanskje det erderfor tiden oppfører seg så underlig mellom klokken tre og firepå søndag ettermiddag.

Tiden skifter simpelthen ham.Det er en følsom time, en time til ettertanke. Det er en time da

sinnsroen er som størst, men også da det er lettest for angsten åfå feste. Ting som skjer i denne timen, får en spesiell glans. Laoss kalle den bristningstimen.

For visst gjør det vondt når tiden brister.Hvis det dessuten er i ferd med å bli høst og også sommeren

holder på å dø, er det som om et helt lite land liksom skjelverlangt oppe i nord på den kloden som tumler rundt fullstendig tøy-lesløst i utkanten av det uendelige universet. Når man kommerlitt nærmere, ser man faktisk at landet skjelver, man kan skjelneselve sinnsroen, selve angsten.

Det lille landet er – akkurat som alle andre land – ikke likt noeannet. Det spesielle med akkurat dette lille landet er at det snart skalutnevnes til klodens mest demokratiske land. Skjønt svært få i dettelille landet kommer til å merke det. Eller bry seg det minste om det.

5

Når man så kommer helt, helt nær den største byen i det lille,lille landet på den lille, lille kloden, ser man et antall menneskerspredt omkring i byen. De er naturligvis ikke alene, selv om det– sammenlignet med resten av den lille kloden – ikke bor særligmange mennesker i byen. Men imponerende mange av dem be-finner seg utendørs. Sannsynligvis tror de at de nyter de siste sol-strålene denne sommeren. Egentlig skjærer bristningstimen rettigjennom dem, lar dem føle seg litt delaktige i den spesielle blan-dingen av sinnsro og angst som er landets kanskje mest kjentekjennetegn.

Det er nemlig nå det blir høst i Sverige.Klokken er litt over tre om ettermiddagen, søndag 27. august,

og det som særpreger vår lille gruppe, er ikke synlig på utsiden,det ligger i lommene eller veskene deres.

De er medlemmer av rikskriminalpolitiets spesialenhet for in-ternasjonal voldskriminalitet. Og bortsett fra at ingen av demskjenker internasjonal voldskriminalitet en tanke, er det ikke noespesielt med dem. Likevel er det dem vi ser.

Vi ser for eksempel et par som har klart det kunststykket å rullebarnevognen sin inn i skyggen samtidig som de selv slikker solen,som får nesten dobbelt så stor virkning på grunn av gjenskinnetfra Riddarfjärden. Sportsvognen står absolutt for nær nabobordethalvveis inne under de stort sett heldekkende seilimitasjonene,og vognen er egentlig for liten for den nå fire år gamle datteren.De sovende føttene hennes stikker ut på en måte som den uer-farne kan synes er urovekkende.

Hvem hadde kunnet ane at hun kom til å bli så lang? Ihvert fall ikke faren, som selv var nødt til å jukse seg inn påpolitihøyskolen på grunn av for liten høyde over havet. Mu-ligens moren, som riktignok ikke er mer enn en desimeterhøyere enn sin ektemann, men som til gjengjeld har en delstorvokste i slekten. Men hun vet bedre enn han at genene eruberegnelige – og hans eventuelle tvil angående farskapet bleheldigvis effektivt tilbakevist av datterens tydelig søramerikan-ske utseende. Og, tenker moren mens hun igjen lar seg for-

6

bause av skrøpeligheten i sine gener, sannsynligvis også avdenne.

Og så lar hun fingrene løpe over den halvt år gamle kulen påmagen. Hver gang hun gjør det, er det så mye som fyller henne,så mange tanker, så mange følelser. Alle risikoene som følgermed det å bli foreldre, alle muligheter, alt – arbeid. All tid. Allkraft.

Isabel er fire år, og de fire årene som kommer til å skille mel-lom barna deres, har så visst ikke vært noen dans på roser. Påden annen side har det ikke vært så ille heller. Sara Svenhagenog Jorge Chavez har gjennomlevd de spenningene og motsetnin-gene som det innebærer å bli foreldre. Muligens har de, en tankeensidig, gått litt for langt, skjønt uten at konsekvensene ble såproblematiske som de burde ha blitt. Det finnes fortsatt perioderav taushet mellom dem, men nå sitter de faktisk der ved Mälar-paviljonen ved Norr Mälarstrand med føttene bare en meter fraMälarens stadig kjøligere vann og føler det samme.

Slik ser livet vanligvis ikke ut. Vi vet egentlig aldri hva denandre føler, og vi kan bare anta at det vi eksempelvis kallertilfredshet, utgjør samme følelse inne i den som står oss allernærmest i verden. Men akkurat nå, idet årets mest akutte brist-ningstime tar til, føler faktisk begge to, mann og kvinne, sammetilfredshet. Og dessuten ser de den begge to i hverandres øyne,uten å veksle et eneste ord. Og akkurat da, idet deres blikk mø-tes og Jorge strekker seg fram for å stryke over den tydelige ku-len på Saras mage, akkurat da vet de på en banal, romantisk ogfullstendig selvsagt måte at de hører sammen. Tross alt.

Vi forlater dem der. Fullt så mye sukkersøt sentimentalitet or-ker man ikke, ikke i lengden. Vi zoomer litt ut og forlater detumulige – ikke bare den umulige romantikken, men også detumulige i å se inn i menneskers sjeler.

Det umulige kommer til å få flere sjanser.I stedet glir vi vestover langs strandkanten på Kungsholmen,

forbi alle broene. Først Västerbron, som styrter over mot Lång-holmen og Södermalm, så Essingeleden, som fører over Lilla og

7

Stora Essingen og videre ut i Europa, og til slutt Tranebergsbron,som hever seg ut mot Alvik og Bromma. Men der stopper vi opp,akkurat der Mälaren snirkler seg opp i Ulvsundasjöns kattefor-mede bukt. Der i skyggen av Tranebergsbron, med nydelig utsiktover Mälaren fra en rød hytte som liksom er støttet opp med pi-larer midt i bratthenget, sitter et annet par, og når man ser demsitte der med armene rundt hverandre, virker risikoen for fortsattsentimentalitet ganske stor.

Ganske stor er også mannen. Det er som om kvinnen forsvin-ner i favnen hans, og om et par ukers tid skal de slå seg ned ialtfor små flyseter og besøke sitt paradis på jorden igjen. Somdessuten har vist seg å være noe så uventet som et godt kjøp. Detlille huset i skråningen på nordøstkysten av Khios i den greskeøyverdenen har vært utleid hele sommeren, for det meste til sven-sker, men også til en og annen rik nordmann, og leieinntektenehar ikke bare betalt hele årsutgiften for huset, de har også dek-ket den kommende månedens opphold for både Gunnar Nybergog Ludmila Lundkvist.

For et år siden ble Gunnar Nyberg skutt i armen da rikskrimi-nalpolitiets spesialenhet for internasjonal voldskriminalitet, iblantomtalt som A-gruppen, klarte å forhindre at morderpiller, såkalte«kill pills», ble smuglet inn i Sverige. Den måneden han var syk-meldt, tilbrakte han i huset på Khios – Ludmila klarte å få fribare halve tiden fra den nye stillingen som professor ved slaviskinstitutt på universitetet i Stockholm – og tiden i ensomhet ogisolasjon på Khios, en tid han fryktet, ble fantastisk. Han haddelevd alene stort sett hele sitt voksne liv, men i en del år hadde hanvennet seg av med det. Han følte seg ikke særlig flink til å værealene lenger. Altså var han litt usikker på hvordan det egentligkom til å gå. Men da Ludmila kom til den skrantende flyplassenmed et enda mer skrantende innenriksfly, var det en jovial, sol-brun, særdeles godmodig grizzlybjørn som møtte henne. Hva hanegentlig hadde drevet med de to ukene, fikk hun aldri full klar-het i, men en av skuffene i det lille skrivebordet ved altandørenvar plutselig låst. Det var ikke mistro som drev henne – muligens

8

sa hun det til seg selv noen ganger for mye – men nysgjerrighet,grunnforutsetningen for menneskets utvikling. Det var nysgjer-righet og intet annet som en kullsvart gresk høstnatt fikk henne,med et mistenkelig rutinert håndlag og bare en kjøkkenkniv somarbeidsredskap, til å dirke opp låsen i skrivebordsskuffen. Menda hun så at det som lå i skuffen ikke var annet enn papirer, entykk bunke fullskriblet med en umiskjennelig kantet håndskrift,satte hun en grense for nysgjerrigheten og tenkte at utviklingenogså kan gå for langt. Hun skjøv skuffen tilbake uten å røre ar-kene, lot låsemekanismen lydløst gli på plass, betraktet sitt verkog havnet til sin forbauselse i en refleksjon over menneskehetensforbløffende utvikling siden midten av syttenhundretallet. Densom trolig har kostet oss kloden.

Da Ludmila morgenen etter kom ut til frokostbordet på altanenmed den vidunderlige utsikten, satt Gunnar der allerede med enpenn i hånden og den tykke papirbunken på fanget og sa: «Jeghar begynt å skrive litt.»

Samtidig som hun lovet seg selv at det var aller siste gang hunnæret noen som helst mistro til særboeren sin, satte Ludmila oppsitt mest troskyldig forbausede ansikt og svarte: «Men så mor-somt, da.»

«Vi må hit neste høst igjen,» sa Gunnar, la fra seg papirhau-gen og strakte seg etter henne.

Sammen skuet de ut over det smale sundet mot Tyrkia, somglitret på stort sett samme måte som Mälaren nå glitrer oppe fraSolstugan i Fredhäll. Forskjellen er at det er Alvik og ikke Tyr-kia som ligger på den andre siden. Men det anstrøket av mørkesom Ludmila ser gli over Gunnars ansikt, er akkurat det sammesom da, og selv om de aldri mer diskuterte skrivingen hans, for-står hun at det handler om det samme, den samme tausheten ideres liv. Den hendelsen i Venezia en gang, som de aldri riktigkan røre.

Og Gunnar trykker sin Ludmila enda litt nærmere sin storekropp og ser at hun ser. Ser at hun aner at han har drept et men-neske. Og at det aldri riktig går ut av kroppen, hvor mye han

9

enn skriver. Han har drept en forferdelig morder som het WayneJennings, og hadde han fått hundre identiske sjanser, ville hanha gjort nøyaktig det samme hver eneste gang.

Og likevel sitter det i.Så trekker mørket seg unna, som det tross alt bestandig gjør,

og begge tenker nøyaktig samtidig: Det er nesten flaks at detfinnes. Ellers ville vi hatt det for bra. Ren lykke blir kvelende ilengden.

Og det er der vi forlater dem, klamret fast til hverandre, for åfølge kystlinjen videre rundt Kungsholmen, der Ulvsundasjönskattehode smalner av under Essingeledens nordre bro og sen-der ut en uventet kameleontunge, som på høyde med den lilleEkelundsbron forvandles til Karlbergssjön mellom Kungsholmsstrand og Klara strand. Mälarvannet har fått ordentlig god fartnår det på sin vei mot havet passerer under St. Eriksbron ogBarnhusbron og Kungsbron, før det via Klarabergsviadukten ogStadshusbron bobler ut i Riddarfjärden som deler seg broderligrundt Riddarholmen og Gamla Stan.

I Gamla Stan, på et trangt fortau langs Österlånggatan, nærslottet, sitter en høy mann og føler seg ensom. Han tenker at deter lett å føle seg ensom i menneskemengder. Han tenker på hvormange ganger han har gjort det. Og dette kan nok nesten beteg-nes som en menneskemengde – bordene står tett i tett på for-tauet, og restauranten er fylt til randen, nesten bare av menn. I enlitt annen livstilstand – den som har hersket stort sett i hele hansliv – ville han ha kjent Gamla Stans trange husfasader trykkeseg nærmere og nærmere, lukke seg rundt ham, presse alle disseglade homsene på Mandus Bar & Kök altfor nær. Men det erikke den typen ensomhet denne gangen. Faktum er at det aldri erden typen ensomhet nå lenger. Det er en annen ensomhet, og JonAnderson er nå for tiden i stand til å studere denne andre ensom-heten, snu og vende på den, fascineres av den, regelrett leke segmed den. Det er den underlige ensomheten man føler når part-neren forsvinner midlertidig, som for å gå på toalettet. Det er enmild form for forlatthet, en som man vet kommer til å gå over

10

ganske snart. Det er den gode tosomhetens midlertidige, liksomprøvende angst. Ikke det dårlige forholdets følelse av ensomhetmidt i tosomheten, men tegnet på at tosomheten fungerer. Det erhans første tosomhet, og han forbløffes over hvor godt han tri-ves i den.

Jon Anderson vrir lett på forlovelsesringen sin og synker nedi den midlertidige, forbigående forlattheten. Han nyter den, somlett selvpisking, et kortvarig besøk fra et forgangent liv som manendelig har klart å betrakte i et overbærende, til og med forson-lig lys. Han ser seg rundt og lar seg forflytte til den tiden somskapte alle disse små smugene som forbinder Österlånggatan medSkeppsbron. Det er fjortenhundretall og særdeles livlig. Stankener på grensen til uutholdelig. Det er bare vindpustene av havsom av og til kommer inn gjennom alle de små smugene somgjør det til å holde ut, og han ser fiskehandlerne, skinnhandlerne,saltkjøttimportørene, horene, sjøulkene nede på Skeppsbron. Ogmidt i alt dette, kanskje utenfor en ulovlig kneipe i begynnelsenav Österlånggatan, sitter en ualminnelig høy og tynn ung mannog tyller i seg eddiksmakende vin fra en øse. Hvem hadde hanvært da? Med sitt skammelige begjær? En munk? En gråmunk,en fattig gråbroder fra klosteret i nærheten, en cistercienser somspeker sitt syndige legeme i de makabert ensomme nettene iden iskalde klostercellen? Eller en skipsgutt på et av handels-skipene som går i skytteltrafikk ned til Tyskland, til de tyskernesom bygger denne byen, til Hansaens Lübeck eller enda lengre?Kanskje hadde han – mesterskytteren som et år tidligere skjøten pistol ut av hånden på den uinnskrenkede lederen av et for-brytersyndikat – vært leiesoldat. Kanskje hadde han simpelthenvært leid av byens ledelse for å passe på disse bråkende, ville,gale borgerne som kjemper hver dag for i det hele tatt å over-leve. Kanskje hadde det vært hans daglige gjøremål å tortureremennesker.

Og så, i et eneste hastig sveip, suges hele scenen, hele fjorten-hundretallets Stockholm, ned i Jon Andersons snurrende forlovel-sesring og forsvinner. En hånd blir lagt på hans, og all ensomhet

11

forsvinner. Forlovelsesringen snurrer ikke lenger. Han ser opp iet par lyseblå øyne og forsvinner i dem.

Marcus er kommet tilbake fra toalettet. Han setter seg ved si-den av Jon, og alt er bra. Men ensomheten var deilig, morsom,befriende – når den var kort. De smiler mot hverandre og vendertilbake til de eiendommelig utformede menyene.

Og vi drar av sted derfra. Vi forlater Mälaren og dens mangeutløp i det vi stockholmere for lettvint kaller havet. Folk fra Gö-teborg ler av oss når vi snakker om havet. Østersjøen, dette tå-pelige lille innhavet, som nå dessuten er omtrent helt dødt, kanneppe kalles hav, og aller minst de delene som ad uutgrunne-lige veier pipler opp gjennom byen og med minst mulige margindanner små bukter av typen Brunnsviken, som via den ekstremtsmale Ålkistan, akkurat på grensen mellom Stockholm og Solna,har forbindelse med Saltsjön. Ved den vestre bredden av Brunns-viken ligger Hagaparken, en av verdens fineste engelske par-ker, nå en del av Ekoparken, Nationalstadsparken. Da Gustav IIIkom på tronen i 1771, skaffet han seg et landsted på Haga for åkunne flykte fra den noe oppblåste livsførselen ved hoffet. Dess-uten begynte han å bygge et helt nytt slott, men byggingen stop-pet opp da han ble skutt på operaen et par tiår senere. Det enesteman rakk å bygge ferdig, var staller og marketenteri for kongenslivgarde. Disse særpregede bygningene kalles i dag Koppartältenog er et utmerket sted for en barnefamilie å ta farvel med som-meren på. Det er også dette en svært stor familie – det kanskjeikke helt uinnskrenkede familieoverhodet vet ikke om han tørkalle det en «barnefamilie» lenger – gjør. Barna er nå tjueto, tjue,sytten, femten og tolv, og de heter i tur og orden Mikaela, Linda,Peter, Stefan og Lina. Og det aller mest forbløffende er at allefem er samlet, akkurat her, på sletten utenfor Koppartälten, ak-kurat der hvor den begynner å skråne nedover mot Hagaparkensenorme gressplener.

Lina er i hvert fall fremdeles barn, tenker familieoverhodetog betrakter sin yngste med en spesiell ømhet. At hun i det heletatt er i live, er intet mindre enn et mirakel – bare et år tidligere

12

var hun på nippet til å bli offer for sin fars overmot som politi-mann.

Arto Söderstedt tenker på døden. Han tenker på dens nærværi hans liv – ikke minst det siste året. Tankene hans går fra dat-terens nær-døden-opplevelse til kollegers og nærstående perso-ners død. Det har vært et tungt år. Døden er ikke lenger abstrakt.Akkurat det siste året ble den så konkret, så nær, så virkelig.

Han stryker over overarmen til sin kone, Anja, mens han over-veldes av impulsen til å si noe – kanskje rett og slett holde entale. Han betrakter sin store familie, alle disse kritthvite hodene ien størrelselsrekkefølge som nå begynner å jevne seg ut, og hanføler at han, nå når de endelig er samlet, simpelthen vil hylle li-vet. Det skjøre, skjøre livet.

Igjen vandrer et bilde av de nylig døde nærstående personenegjennom ham.

Han grøsser og betrakter sine barn, ett etter ett.Livet i stedet for døden. Og samtidig så forferdelig mye poten-

siell død.Mikaela, så stor hun er nå, en vital og ganske stram tjueto år

gammel handelshøyskolestudent med finske kinnben og et smilsom ingen kan verge seg mot, aller minst menn. Han har sluttet åtelle alle kjærestene som har passert revy siden den magiske ogtragiske sommeren i Toscana for Gud vet hvor mange år siden,da uskylden gikk tapt. Hun har nylig fått egen leilighet, omsider,etter to år på studentby, og har plutselig sluttet å forbanne farensfattigdom og begynt å føle seg hjemme i rekkehuset i Hägersten.Så Linda, alltid lillesøster til tross for at hun faktisk er storesøs-ter til atskillig flere enn hun er lillesøster til. I en alder av tjueburde man faktisk begynne i hvert fall å ane hva man vil drivemed i fremtiden. I stedet alle disse reisene til de mest avsideslig-gende hjørnene av jordkloden, denne sløve strøjobbingen og bo-hos-foreldre-tilværelsen til det finnes nok penger til å begynnepå det virkelige livet, reisingen sammen med diverse sløvingersom har et særdeles diffust forhold til den minst like sløve Linda.Arto Söderstedt synes at det mest mirakuløse i døtrenes sam-

13

lede tilværelse er at han ennå ikke er blitt morfar til noen. Ellerfarfar, for den saks skyld. For hva den bemerkelsesverdig atle-tiske vikingen Peter egentlig driver med om kvelden på sitt in-ternatgymnas, er mildt sagt uklart. Han går på håndballgymnas iSkövde og flyttet hjemmefra allerede da han var femten. Uansetthvor mye Arto graver i familiens sammenlagte genbanker, klarerhan ikke å forstå hvordan den nå sytten år gamle sønnen har lyk-kes i å bli nesten to meter høy og veie drøyt nitti kilo. Peter harnylig debutert på A-laget til IFK Skövde, og Arto var der. Hanhar ennå ikke sluttet å bli forbløffet over den samlede energiensom forbrukes i en elitekamp i håndball. Og innerst inne er han– som aldri har funnet noen underholdningsverdi i annen sportenn friidrett – veldig, veldig stolt. Om han også er stolt av Stefan,er et helt annet spørsmål. Stefan Söderstedt er en kopi av faren,kritthvit og høy og tynn og dessuten med briller. Han gjør lek-sene med venstre hånd og bruker i stedet tiden på svært diffuseprosjekter som ofte inneholder diverse konspirasjonsteorier. Hanstår i kontakt med en mengde internettgrupper som diskutererslike detaljer som menneskehetens egentlige opprinnelse og po-litiske løsninger på jordklodens uunngåelige klimakrise. Jo, ten-ker Arto, jo, jeg er stolt av dem alle, hver og en på sin måte, ikkeminst vesle Lina, som sitter der og gjennomlever en altfor tidligpubertet med en stri strøm av stadige stilbytter og holdningsend-ringer. Akkurat nå er hun goth og maser minst fem ganger omdagen om å få farge det «ekle kritthvite pistrehåret» ravnsvart.Med knallrosa striper. Vesle Lina, det er et mirakel at hun i dethele tatt lever, han kan ikke la være å gnåle om det i sitt indre.Et år tidligere fikk hun et vepsestikk på skolen da hun stakk hån-den inn i et buskas. Det ble en hevelse på huden rett over hånd-leddet. En kul. Et klassisk vepsestikk. Men det var ikke det. Detsatt en morder på huk i buskene på skolegården og injiserte noeså pussig som en fjernutløst giftampulle i armen på henne. Defikk den ut etterpå, skjønt det var på hengende håret. Selv visstehun ingenting, lille Lina, og det er han uendelig takknemlig for.

I dette øyeblikket, da Arto tenker på hvor vesensforskjellig

14

oppveksten for dagens barn er fra hans egen, hvordan hele denoppvoksende menneskeheten kommer til å bli en helt annen ennden nåværende, sender hun et ondt blikk mot den umedgjørligefaren, som står i veien for hennes ravnsvarte lykke, og akkuratdette blikket, som han mottar som et hederstegn, gjenoppvekkerlysten til å holde tale.

Hvem vet når vi kan samles igjen alle sju, tenker han og he-ver skjeen mot latteglasset foran seg.

Tenk om vi aldri mer gjør det.Noen av dem ser bevegelsen, og den oppgitte stønningen sprer

seg fra den ene hvite skallen til den neste, og til slutt lyder desom et gammelt, ustemt orgel. Faktisk som orgelpiper.

Da Arto Söderstedt reiser seg og betrakter livet foran seg,sveiper døden gjennom ham igjen, og idet klangen stiger fra lat-teglasset og stønningen faktisk erstattes av en slags paradoksalforventning, blir han stående en stund med øynene lukket.

Han tenker: Viggo.Og det er alt.Det er der vi forlater familien Söderstedt. Høyt oppe fra ser de

ut som sju malplasserte snøballer på plenen akkurat idet høstenfår et grep om Hagaparken, som egentlig fortsetter på den andresiden av Sveriges mest trafikkerte vei, E4 på Uppsalavägen mel-lom Norrtull og Haga norra. Faktum er at Norra Begravnings-platsen der på den andre siden er et minst like stort område somHagaparken, med et mye mer komplisert, nesten artistisk utfor-met spindelvevlignende veinett og en mengde små spesialutfor-mede seksjoner som har vokst fram siden innvielsen i 1827. I taktmed at stockholmerne har funnet på å dø, er gravlunden utvidetflere ganger, og det finnes store avdelinger med mausoleer ogdiverse storslåtte gravarrangementer. Ikke minst på høyden somkalles Lindhagen, der de mest prangende monumentene prøverå overgå hverandre i posthum storhet. Akkurat der vandrer nå etmenneske, en liten, mørkhåret kvinne med hodet senket og nak-ken bøyd. Hun ser seg ikke rundt for å betrakte de storslåtte mo-numentene, det er som om omverdenen ikke når henne, hun er

15

innelukket i seg selv. På sin vandring har hun passert Alfred No-bels grav i de eldste delene nærmest motorveien, hun har passertAugust Strindbergs grav under den stilige dobbeltbjørken, hun harpassert Ingrid Bergmans beskjedne lille stein og Gösta Ekmansdesto mer ubeskjedne strengespillende engel av Carl Milles. Ognå passerer hun den smakfulle minnelunden uten å merke detminste. Hun tenker nemlig på døden. Det er vel det som tross alter meningen her. Å tenke på livet gjennom døden, kanskje.

Kerstin Holm har besøkt en grav og er på vei til en annen. Hunvandrer mellom graver. Hun er operativ sjef for rikskriminalpo-litiets spesialenhet for internasjonal voldskriminalitet, og hun li-ker ikke døden. Faktum er at det er den hun bekjemper, det erden dypestliggende beveggrunnen for arbeidet hennes. Og dennekollegaens grav gjør det mest vondt å besøke. Han døde så ny-lig.

Mens hun forlater minnelunden og kommer inn i mer avsidesdeler av Norra Begravningsplatsen, sier hun til seg selv at hunnok tross alt har valgt feil jobb. Døden kan ikke være ens fiendenår man stadig er omgitt av den. Man må bare lære å leve medden.

Den graven hun er på vei til, er blitt et spesielt sted for henne,et sted der hun kan være seg selv og la livets undertrykte smerteboble opp, der sorgen over den døde kollegaen kan forenes medsorgen over hennes eget liv. Sorgen over ensomheten og skylden.Sorgen over alt som sluttet så galt i livet. Sorgen over livet, kortog godt.

Hun lever ikke et dårlig liv, slett ikke. Det er bedre enn de fles-tes. Karrieren hennes ruller og går – selv om det har vært litt fåsaker i det siste – og hun har sønnen, Anders, som nå begynnerå bli ordentlig stor. Og et øyeblikk trodde hun at hun hadde …

Ja ja, livet blir ikke alltid som man har tenkt seg.Det føles som om graven ligger dypt inne i skogen, helt atskilt

i en lysning, og idet hun ser opp, viker tretoppene sakte unna tilden lyseblå himmelen på grensen mellom sommer og høst er helttydelig. Da er hun framme.

16

Hun er alltid alene der. Det ligger fullt av graver rundt om-kring, men det er aldri noen andre der. Det er deilig. Hun vil værealene med sin sorg.

Over sin døde politimann.Hun kommer fra sin døde prest og når sin døde politimann.Hun tenker på kreft. Hun tenker på denne kroppens vanvittige,

indre gift. Hun lurer på hvorfor den finnes.Så setter hun seg. På kne. Alltid på kne. Gresset er fremdeles

tørt nok, takk og pris, slik at hun ikke behøver å bære merkeneav sin sorg som stigmata gjennom søndagsbyen. For det er klartat hun kommer til å gå videre. Etterpå. Etter følelsestømmingen.

Hun ser på gravsteinen. Den ser så ny ut. Den ser så unødven-dig ut.

Du hadde vel ikke behøvd å dø.Hun vender blikket opp mot himmelen og tenker på Viggo

Norlander. Hun tenker på kreften hans. Og hun vender blikketmot gravsteinen. Hun senker blikket mot gresset, mot bakken,mot jorden der han fortæres.

Og på gravsteinen står det Bengt Åkesson.Det står Bengt Åkesson, det står en fødselsdato i begynnelsen

av 1960-årene, det står en dødsdato i begynnelsen av septemberåret før. Så uventet.

Så unødvendig.En måned etter at han våknet opp fra en årelang koma, ble

han plutselig rammet av en blodpropp som satte seg i hjernen.Det var tydeligvis ikke helt uvanlig etter så lang tid som senge-liggende. Skutt av en villmann som senere skjøt seg selv og sinelskede, og som nesten to år etter sin egen død også ble BengtÅkessons morder.

Hun undres på om han ble flyttet til en lavere sirkel i helveteetter det. Men egentlig bryr hun seg ikke. Ikke om morderen.Bare om Bengt.

Så problematisk det hadde vært. Mot alle odds hadde han våk-net, han hadde gått fra bare å kunne blunke fram språket sitt, tilå snakke, om enn med få ord og langsomt. Og prognosen sa at

17

han snart ville kunne sitte i en rullestol og få komme utendørs.Det var rundt hjørnet han døde, på Karolinska sjukhuset, barenoen hundre meter unna.

Han hadde vært hennes elsker i en kort tid. En altfor, altfor korttid. Og akkurat da han våknet, hadde hun igjen kommet nær enannen kollega, som hun en gang for veldig lenge siden hadde hattet svært kort forhold til. Paul Hjelm. De hadde et hemmelig opp-drag sammen i Berlin. Oppdraget hadde gått bra, langt over allforventning, og mens den tredje mannen som var til stede, JorgeChavez, hadde forlatt byen for å forenes med sin Sara Svenhagenpå Rhodos, hadde de blitt værende i Berlin. Begge to. I hvertsitt hotellrom på samme hotell. De hadde opplevd byen sammeni noen dager. Men hver gang de kom hverandre ordentlig nær,kom tanken på Bengt Åkesson som kjempet for sitt liv i en sy-kehusseng på Karolinska, til henne, og hun klarte ikke, uansetthvor mye hun ville, å ta skrittet. Og Paul Hjelm aksepterte det.De hadde det svært hyggelig sammen i Berlin, som venner.

Og så døde Bengt Åkesson. Helt plutselig. Helt uventet. Oghele hennes tilværelse revnet. Hun kunne ikke snakke med Paul.De gled fra hverandre igjen. Hun kunne egentlig ikke snakkemed noen om det. Om det rare vakuumet som oppsto etter Bengtsdød. Som om en høyere makt målbevisst ville bringe henne tiltaushet. Eller si henne noe ukjent.

Men hun snakker om det med graven hans. Slik, sittende påkne en meter fra den og med blikket rettet rett opp i himmel-hvelvingen. Hun snakker om det med sine tårer. Og hun synesat graven svarer.

Hun sørger over sitt liv.Og det er der vi forlater Kerstin Holm, der hennes oppadvendte

ansikt kikker fram i lysningen mellom trærne, og forflytter osssørover langs E4 helt til den forvandles til Essingeleden, som tilslutt danner en kort bro over Mälaren og møter en avkjørsel nedmot Hornsberg og Lindhagensplan. Vi forlater E4 og følger veienmot Marieberg og opp på Västerbron og over Långholmen og kik-ker ned på en underlig oase midt i trafikkbrølet på Södermalm-

18

siden av Västerbron. Der er det bord, et stort antall bord somblir synlige innenfor en ramme av grønt. Og der sitter en mann,en mellomblond middelaldrende mann i T-trøye, rett overfor enmann som er ganske lik ham, men bortimot tjue år yngre.

Det er Paul Hjelm som sitter på uterestauranten Lasse i Par-ken og snakker med sin sønn, Danne. Danne skal bli politimann,og de har nettopp snakket ferdig. Det er i hvert fall slik det fø-les. Det er ikke mer å si. Paul har ikke uttrykkelig sagt at det eret elendig valg av yrke – for det mener han egentlig ikke – menhan har litt for tydelig vist sin skepsis.

De treffes ikke særlig ofte nå lenger, og forholdet mellom demer en tanke spent. Paul synes at han kjenner igjen litt for mangefaste overbevisninger fra alle de yngre politibetjentene han harmøtt gjennom årene, de som ennå ikke er blitt brent og bitre avrealitetene – eller for den saks skyld de få som har klart å lære avsine erfaringer og til og med er blitt klokere, mer vettuge men-nesker med årene.

Er han selv blitt det? Siden synet av Danne alltid betyr at hantvinges til å besøke seg selv i samme alder, oppstår dette spørs-målet med en viss automatikk. Kanskje er han tross alt det. Kan-skje har Paul Hjelm tross alt klart å seile utenom alle bitterhetensog skuffelsenes truende skjær. I sine beste stunder synes han det– selv om ensomheten nå er veldig vanskelig. Klart det finnesøyeblikk da han føler seg brent, klart bitterheten av og til bobleropp inne i ham. Men den eter ham ikke opp. Eller har den kan-skje begynt å gjøre det i det siste halve året?

Det hadde virkelig virket som om han var på vei mot en skik-kelig livsforvandling. Han var kommet nær Kerstin Holm igjen,etter så lang tid, og de hadde vært på vei et sted sammen. Venn-skap, ja visst, men det føltes bra.

Og så døde Bengt Åkesson og tok alle forhåpninger med segi graven.

Paul og Kerstin bor nå begge to ved Hornstull, på det gamleKniv-Söder. Bare et par hundre meter skiller Kerstins nye tre-romsleilighet i Heleneborgsgatan fra Pauls gamle inngrodde ung-

19

karsleilighet, en ettroms, i Slipgatan. Men de treffes ikke lenger.De har til og med sluttet å støte på hverandre i Vivo-butikken vedHornstull T-banestasjon. Det er som om de unngår hverandre.

Nå igjen.Han føler at han ikke får trenge seg inn i hennes sorg – eller

hva det nå er, skyldfølelse, depresjon, angst, handlingslammelse?Helt til for et år siden trivdes han faktisk godt med den ung-

karstilværelsens fullstendige frihet. Ikke minst via nettet traff hanen del kvinner som ikke ville binde seg mer enn han ville. Mendet siste halve året har ikke vært bra, hele sommerhalvåret – hvisman fortsatt kan kalle det det – har vært en rastløs tid, som omhan plutselig har begynt å vente på noe. Han klarer ikke å setteord på det for seg selv, ikke helt. Det er for problematisk.

Han ser opp på Danne igjen. Sønnen i sin tur ser utålmodig påklokken, og Paul føler en motvillig irritasjon over det. Over denmoralsk overlegne minen. Over en viss arroganse som han håperden konkrete politipraksisen som venter det neste halvåret, rasktskal slipe bort.

De har snakket, far og sønn, ikke helt utvungent, men de har ihvert fall snakket om at Danne bor i et merkelig kollektiv sammenmed tre andre politistudenter i Frösunda, og om den nye leilig-heten til moren, Cilla, på Gärdet, dit hun flyttet etter at datteren,Tova, også hadde forlatt rekkehuset på Norsborg. Tydeligvis fin-nes det også en ikke-samboende mannsperson et sted i bakgrun-nen – men siden barna stort sett var myndige ved skilsmissen,er det ingen spesielle grunner til å holde seg orientert om dette.Han håper at hun er lykkelig, det er det hele.

Tova, ja. Det er henne de venter på. Den gamle uvanen medalltid å komme for sent har åpenbart ikke forlatt datteren. Hun ernå en temmelig fraværende tjueåring, og de har ikke truffet hver-andre hele sommeren. Paul foretar en rask beregning og kom-mer til at det nok er fire hele måneder siden de så hverandre. Detsiste han hørte, var at hun studerte teatervitenskap på universite-tet. Men han vet ikke om hun har fortsatt med det. Han vet alt-for lite om henne, slår det ham.

20

Hvor lenge må man ha dårlig samvittighet for sine barn?Er det en livstidsstraff?Paul Hjelms mobiltelefon gir fra seg en lyd. Han løfter den

opp og kikker på den. En tekstmelding fra ukjent nummer. Detstår bare: «Vi må snakkes, akutt. Mandag 09.00. BK.»

Han betrakter mobiltelefonen. Det tar lang tid før det går oppfor ham at BK er Säpo-sjefens initialer. Generaldirektør og sjeffor sikkerhetspolitiet, BK.

Haster? tenker han og rekker ikke å legge ned telefonen føren skygge faller over den. En meget smal skygge.

Plutselig bare står en skikkelse ved siden av bordet på utere-stauranten Lasse i Parken, uten å gi lyd fra seg. Det er som å seet spøkelse. Eller snarere et skjelett. Skikkelsen er så tynn at denser ut til å kunne brekke på midten når som helst. Det er bare detsvake smilet i det avmagrede ansiktet som får Paul til å forstå atdet faktisk er hans lille Tova som står der.

Den bølgen av følelser som i dette øyeblikket velter gjennomPaul Hjelm, samler opp all hans angst, all hans smerte, all hansutilstrekkelighet og konsentrerer alt sammen til et eneste dia-manthardt øyeblikk av smerte.

Danne reiser seg på den andre siden av bordet, og akkuratidet han skal til å rope noe, forlater vi dem og begir oss i stedetned gjennom Pålsundsparken til selve Pålsundet, som skiller Sö-dermalm fra Långholmen. Båtene ligger fremdeles langs sundethele veien ut i Mälaren, men vi dreier av fra broen ut mot Rei-mersholme, og der Liljeholmsviken smalner til Bergsund strandog forvandler seg til Hornstull strand på høyde med det lillepongtongbadehuset fra 1929, følger vi mälarvannet til den høyeLiljeholmsbron, som akkurat nå står åpen for å slippe igjennomet langsomt lasteskip, til trafikantenes skrekk. På den andre si-den av broen reiser Tantos merkelige høyder seg, fra små pitto-reske kolonihagehytter til flotte boligkolosser, og i skyggen avdisse brer et umiskjennelig kjempebygg ut sine gråmelerte fasa-der. Det er Södersjukhuset, og i hagen til Södersjukhuset, på enparkbenk mellom tette løvtrær og med utsikt rett ut mot den glit-

21

rende Årstaviken, sitter en helt skallet mann i en stygg, grønn slå-brok. Med den ene hånden stryker han sakte sin hemmelige, lille,myke amulett som ligger i lommen, og med den andre gnir hanseg på magen. Blikket hans vandrer over den glitrende vannfla-ten, forbi Årstabrons parallelle åpenbaring – den gamle og dennye jernbanebroen side om side – og videre til glipen som langtborte i det fjerne åpner seg akkurat der Liljeholmsbron åpnes.Han ser lasteskipets helt svarte silhuett gli gjennom en vannflateav det reneste gull, og han synes at han har sett det synet før. Isine drømmer. I drømmene i umiddelbar nærhet av døden. Detsvarte skipet som lydløst glir under en åpnet bro gjennom fly-tende gull. Det er dødens bilde. Dødens bilde midt i livet.

For ennå lever han, Viggo Norlander. I et år er det blitt skåretog grafset i kroppen hans på en måte som han ikke trodde varmulig. Den gjennomskårne bukhulen hans er også på en ganskehensynsløs måte blitt bestrålt av alskens gammastråler, slik at ma-gen, det gamle vaskebrettet han var så stolt av, nå har helt andremønstre enn rette, muskulære linjer. Nå er det mer som et kao-tisk spindelvev av arr og brannsår, et slags boblende erupsjon avsedimenter der forskjellige tidsepoker har etterlatt seg spor somen rutinert plastikkirurg trolig ville kunne bestemme alderen på,som en geolog. Det første store snittet for ganske nøyaktig et årsiden. Brennmerkene fra den etterfølgende strålebehandlingen.Oppdagelsen av gjenværende kreftceller som kanskje, kanskjeikke hadde spredt seg. Nye operasjoner, ny stråleterapi, så celle-gift, disse fæle medisinene som fikk tilværelsen til å gynge i taktmed tuster av avfallende, en gang så stilig transplantert hår.

Han føler seg som den gamlingen han aldri hadde tenkt å bli.Dessuten ser han ut som en gamling nå, hårløs, med pergament-aktig og innsunket gammelmannshud. Som om aldringen sim-pelthen innhentet ham rett for øynene på døtrene.

Samboeren Astrid og døtrene Charlotte og vesle Sandra harfulgt hele forløpet. Han har villet ha dem nær seg så mye sommulig. Han har hele tiden trodd at han skal dø. Og samtidig be-kjempet det uunngåelige med hele sin ikke ubetydelige stahet.

22

Men nå er de ikke der. Skole og barnehage har begynt etter ensommer da de ikke fikk ha det så mye moro, stakkar.

Så store de er blitt.Og så mye unødvendig de får se. Burde han skåne dem for

det i stedet? Trekke seg unna i stillhet? Bare gå til skogs og for-svinne som en gammel indianer?

Nei, ikke faen om han har tenkt å dø. Ikke nå.Snart skal han subbe seg tilbake i de tåpelige tøflene sine og

den enda tåpeligere sykehusslåbroken, opp til avdeling 36 i sjetteetasje der pasienter med kreftsykdom i buken, og andre løse eks-istenser, tilbringer sine uvisse dager. Men ikke ennå. Ikke riktigennå. En liten stund til vil han sitte. Det er som om han vil sugei seg sommersolens siste stråler som kanskje for siste gang i årklarer å bre bladgull over Mälarens vannflate.

Han har sittet der en time. Det har vært en merkelig, stille-stående time. Han har vært løftet ut av tiden, men ikke på dø-dens måte. Snarere på en mer intenst levende måte. Liv utentid.

En rar time.Mye, mye liv på en eneste time.Prognosene kan ikke kalles forhåpningsfulle, det vet han, men

han har bestemt seg for aldri å gi opp. Ikke engang i dødsøye-blikket skal Viggo Norlander slutte å kjempe mot døden, så myevet han.

Særlig mye mer om fremtiden vet han ikke.Men litt mer får han vite i det øyeblikket en tekstmelding ad

uutgrunnelige veier når ham. Han tar opp mobiltelefonen fra lom-men på slåbroken, sammen med en floke grønne tråder som ad-varer ham mot å ha mobilen i lommen. Helt uten den irritasjonensom for bare et år siden ville ha ledsaget denne gesten, plukkerhan trådene bort fra mobilen, én etter én, og tenker at det kan-skje er det som er livsvisdom.

Simpelthen sans for proporsjoner.Stilt overfor døden blir det viktige plutselig viktig og det uvik-

tige uviktig.

23

Nå altså, tenker han og leser meldingen på mobiltelefonen. Detstår:

«Klokken ble akkurat fire. Bristningstimen er over. Selv holdtjeg en tale som fikk tre familiemedlemmer til å brekke seg. Jegsier ikke hvilke. Har du tid til en hvit finne i visittiden i kveld?»

Og da, i samme øyeblikk som broen senker seg langt borte idet fjerne og det svarte skipet forsvinner i gullglitteret, begynnerViggo Norlander å le. Han ler så han gråter, og samtidig gråterhan så han ler. Heldigvis er det ingen som hører ham.

Som om det ville spille noen rolle, tenker han og skriver etettertrykkelig «Ja!» på mobiltelefonen. Han sender den knappetekstmeldingen mens han reiser seg, klapper sakte over sin mykeamulett i den andre lommen, og idet han påbegynner den stavr-ende, smertegjennomtrukne spaserturen innover mot Södersjuk-huset, tenker han: Bristningstimen?

Så tenker han: Ja, Arto, slik var det jo. Klart det finnes enbristningstime.

Og så forlater vi ham. Et annet, siste menneske pukker på vårinnpåslitne oppmerksomhet, og det i en helt annen del av byen.Med avsprang fra Södersjukhusets så tydelige helikopterplatt-form, som avtegner seg der nede som et kikkertsikte, passerer vi såover hele Södermalm, fra sør til nord, opp mot Slussen og videretvers over Gamla Stan, fra innsjø til hav, og videre fra Strömmentil havssvelget Nybroviken via landtungen Blasieholmen. Og såvidere opp gjennom Östermalm, helt opp til en nylig landskjent,senere nedlagt norsk oljebank nær Karlaplan, som her om åretble rammet av en bemerkelsesverdig gisselaksjon, med evakue-ring og storming og det hele. Nå ligger det en fruktbutikk der, ogtiden går så fort nå at ingen i nærheten later til å huske de dra-matiske døgnene, ingen unntatt en blond ung kvinne som sitteralene på en utekafé på den andre siden av Östra Real gymnas.Faktum er at blikket hennes er stivt rettet mot den tidligere ban-ken, tvers gjennom grønnsværet i det opprinnelige esplanadesys-temets midtfelt. Kanskje det burde være rettet et helt annet sted,og det var også meningen da hun slo seg ned her, på den kafeen

24

i Sverige der kjendisfaktoren kanskje er aller høyest. Eller så vardet slik som hun overbeviser seg selv om: at hun bare tilfeldigvispasserte og så en uventet ledig plass ute på fortauet foran CaféFoam langs Karlavägens mest overdådige strekning.

Hun har allerede sett noen kjendiser, kanskje ikke akkurat dehotteste, men i hvert fall folk hun har sett på tv. Men det er klartat hun ikke kom hit for å glane etter kjendiser. Så dypt har hunikke sunket. Men hun må innrømme at hun nok tross alt befin-ner seg her fordi klientellet er det riktige. Riktige menn, ganskeenkelt. Riktige menn for henne.

Det er dette Lena Lindberg vet etter en drøyt tretti år lang sin-geltilværelse – med unntak av et år som hun ikke så veldig gjerneser tilbake på. Året med Geir, som en gang var sikkerhetssjef forbanken der borte på den andre siden av Karlavägen, hører til demørke årene. Det finnes egentlig bare ett – og det var et mørkehun søkte, sammen med Geir. Men det var ikke riktig, det bleikke riktig. Hun var ikke den hun trodde, den hun fryktet. Hen-nes aggresjoner så ikke helt slik ut. De kunne ikke leves ut i ensadomasochistisk klubbverden der hun riktignok slo seg ordent-lig løs, men aldri følte seg helt hjemme. Det hun etter hvert fikkinnsikt i, var at kvinnelig aggresjon er like vanlig som mannlig ogat vold kan være en paradoksal utvei også for kvinner. Kvinneligvold retter seg slett ikke bare innover, slik klisjébildet sier, denkan meget vel rette seg utover også. Jentegjenger herjer i byen,og kvinner som mishandler menn – eller hverandre, for den saksskyld – blir stadig mer vanlig. Kanskje det kan kalles utvikling.

Men ikke for Lena selv. Hun har hatt sin tilmålte del av vold– også i tjenesten, med skam å melde – og det får holde nå.Hun søker en vanlig, men elegant – og, ja da, om mulig velsi-tuert – mann. Det siste året har det vært litt skralt med slikt, omenn ikke helt tørrlagt. Hun er fremdeles ganske flink til å kapremenn.

På en kafé en bemerkelsesverdig stillestående søndag etter-middag er det klart det ikke går å sjekke noen sånn uten videre,uansett hvor trendy kafeen måtte være, men kanskje det kunne

25

være mulig å etablere en eller annen kontakt som på en eller an-nen måte kunne la seg utvikle videre.

Ingen i hennes bekjentskapskrets er single lenger. Hun står lik-som alene tilbake. Og da er det ikke like morsomt lenger. Skjønt,var det noensinne det? Var det ikke bare – bekvemt? Kanskje.Og hvorfor ikke? Men også det har sin levetid, og den er overnå. Hun vil simpelthen ikke fryse høsten i møte alene. Hun vilha en favn å krype inn i. Simpelthen.

Og hvorfor ikke ta sjansen en frisøndag? Selv om den sistetimen virkelig har vært bemerkelsesverdig stillestående. På denannen side har hun fått tenkt en del på livet sitt. Beslutningen varnok tatt langt tidligere, men først i den siste timen ble det for-mulert for alvor.

Jeg trenger en mann.Café Foam er ung, trendy og hipp, og uteavdelingen strekker

seg langs fortauet nesten helt fram til krysset med Jungfrugatan.Lena Lindberg fester blikket på gateskiltet. Jungfrugatan. Alle

navn lyder så fine her på Östermalm. Selv har hun bodd et åri Götgatsbacken midt på Södermalm og har rukket å bli litt leiav den spesielle typen Södermalm-stemning som hersker akku-rat der. Hver eneste kveld denne evige postpubertale skrålingen.Som så ofte i livet søker hun noe annet. Gresset som alltid ergrønnere på den andre siden av gjerdet.

Det hun ikke vet, er at Jungfrugatan, som i dag strekker seg såfredfullt og anonymt fra Hedvig Eleonora kirke nede ved Öster-malmstorg og ender i en pussig krok på den andre siden av Val-hallavägen, hadde et meget dårlig rykte før i tiden. Allerede påslutten av 1700-tallet ble Jungfrugatan kalt «en stinkende sam-lingsplass», og hundre år senere lå det øverst i gaten en ekkel pøluten avløp, der husholdninger og et vaskeri tømte skittenvannetsitt.

Lena har fortsatt blikket rettet mot gateskiltet idet hun hørersirener i det fjerne. Jomfru, tenker hun. Ja, det var lenge siden.Sirenene øker i styrke. Hun bryr seg ikke. Det er så mange sirenerå høre i byen nå for tiden. Hun prøver å huske seg selv som jom-

26

fru, men får det ikke helt til. Sirenene blir sterkere og sterkere.Først da hun ser blålysene i øyekroken nedover mot Humlegår-den, vender hun blikket mot Karlavägen. Da ser hun at det er enpolitibil og at den er på vei oppover gaten. Og idet den bremserned sånn stilig hvinende akkurat ved krysset med Jungfrugatan,svinger tvers over Karlavägens allé og passerer forbi Café Foammed dopplereffekt og alt, har hun allerede reist seg og rukket åslenge en altfor stor seddel på bordet. Faktum er at hun alleredehar fått opp farten. Hun løper rundt hjørnet, inn i Jungfrugatan,og ser politibilen stanse med hvinende dekk rundt femti meterlengre borte, og ser tre politimenn styrte inn i det som må væreen videobutikk rett etter neste kryss, og hun løper dit. Det eret instinkt som Lena Lindberg ikke kan gjøre noe med, det sit-ter alltid der som et skudd. Og hun løper oppover Jungfrugatan,krysser den lille Tyskbagargatan og når fram til butikken. Det erganske riktig en uanselig, liten videobutikk som ligger der midt iÖvre Östermalm, og idet hun når fram til politibilen, ser hun inngjennom et utstillingsvindu som dekkes av en dvd-bestselgerlisteav lettere antikvert dato og ser to av politimennene stå bøyd overnoen som ligger på gulvet, etter skoene å dømme en kvinne. Enmann står bak disken med armene i været, og den tredje politi-mannen samler sammen to kunder og presser dem opp mot hyl-len med komedier.

Hun går inn. Politimennene brøler til henne helt til hun holderopp politilegitimasjonen og avbryter brølingen deres med noenenda barskere ord. Det er akkurat som forventet – den tilsyne-latende vevre skapningen som må hevde sin autoritet litt ekstra.Hun sier: – Får jeg et raskt sammendrag.

Idet en av politimennene reiser seg, blir den liggende perso-nen synlig. Det er en kvinne på knapt tjue år, og det renner blodfra det besvimte ansiktet hennes. Politibetjenten sier: – Ran, ty-deligvis. Maskert mann som fikk med seg noen hundrelapper ogslo ned denne jenta på veien. Tre vitner, deriblant butikkeieren.

– Er ambulanse på vei? spør Lena Lindberg.– Ja, sier betjenten. – Det er visst behov for den.

27

Hun går bort til butikkeieren bak disken, en mann på knaptførti og med uviss utenlandsk bakgrunn. Han holder fremdeleshendene i været.

– Du kan nok ta ned de der nå, sier hun, og han gjør det, stivt,forsiktig, som om han ikke vet hvem han egentlig skal stole på.

– Narkoman, sier han til slutt. – Helt klart narkoman. Hanhadde finlandshette på seg, men skalv på den måten man kjen-ner igjen.

– Hvordan så han ut?– Svart finlandshette, saggebukser, joggesko.– Jakke?– Grønn, tror jeg.– Dere andre, roper Lena ut i lokalet. – Hadde han grønn jakke?– Jeg tror det, sier mannen som er vitne og står trykket opp

mot komediehyllen.– Ja, sier det kvinnelige vitnet ved samme hylle. – Militær-

grønn med hette.– Skoene? fortsetter Lena urokkelig.– De var hvite, sier mannen, og butikkeieren nikker svakt.

Kvinnen rister usikkert på hodet.– Når kom meldingen? spør Lena raskt.Det tar en stund før politimennene skjønner at hun snakker til

dem. Hun rekker å stille spørsmålet en gang til, atskillig høyere,før politimannen som snakket tidligere, svarer: – Ikke mer ennet par minutter siden. Vi var i Humlegården.

– Ut, roper hun. – Ut på jakt. Han har ikke kommet ut på Kar-lavägen, altså har han enten løpt Tyskbagargatan eller opp motValhallavägen. Valhallavägen virker mest sannsynlig. Jeg ordneropp her.

De tre betjentene ser skeptisk på hverandre før de reagerer. Deer tydeligvis ikke vant til å komme tidsnok. Til faktisk å ha ensjanse til å ta forbryteren.

Da de til slutt begir seg i retning av døren, roper Lena Lindbergetter dem: – Militærgrønn jakke med hette, saggebukser, hvitejoggesko, muligens svart lue på hodet. Opp med farten.

28

Da døren er i ferd med å gå igjen etter betjentene, tar det kvin-nelige vitnet et skritt bortover, griper dørhåndtaket og er på veiut hun også.

– Hallo der! roper Lena. – Alle blir her.– Jeg trodde …, sier kvinnen vagt og går tilbake til komedie-

hyllen.– Kom hit, dere to, sier Lena og plasserer litt hardhendt det

mannlige og det kvinnelige vitnet innen fluktsikker synsvidde, in-nenfor den liggende kvinnen. Lena Lindberg bøyer seg ned overhenne og kjenner på pulsen hennes. Den virker stabil. På denannen side virker hun skikkelig slått ut. Bevisstløs. Hun sjekkerat kvinnen puster ordentlig, og legger henne i stabilt sideleie. Såringer hun en rask samtale på mobiltelefonen og undersøker omambulansen virkelig er på vei. Det er den. Så holder hun opp enadvarende pekefinger mot de to vitnene og snur seg mot butikk-eieren: – Hva hendte?

Butikkeieren, som nå later til å ha vennet seg til det oppjagedetempoet, sier kjapt: – Disse tre var inne i butikken da han løpinn. Jenta som ble slått ned, skulle akkurat betale, de andre stoog så i hyllene. Han løp inn og ropte at han ville ha alle pengene,fort.

– Hadde han noe våpen?– Han viftet med noe som lignet en pistol. Han fikk hele kas-

sabeholdningen, sikkert fem tusen kroner. Ikke «noen hundrelap-per», som den politimannen sa.

– Og du ga ham pengene, uten å mukke?– Ja. Det gjelder bare å bli kvitt dem så fort som mulig. De

kommer nede fra Humlegården, de samles der. Dere påstår at detikke finnes noen narkomane i Humlegården, men det skal jeglove at det gjør.

– Vi?– Politiet. Samfunnet. Stockholm kommune. Dere.– Og hvorfor slo han så ned denne kvinnen?– Jeg vet ikke, sier butikkeieren. – Det var så unødvendig. Hun

gjorde virkelig ingenting.

29

– Hun sto vel for nær, sier det mannlige vitnet, en ganske ty-pisk Östermalm-herre, godt og vel middelaldrende.

– Slo han henne med denne eventuelle pistolen? spør LenaLindberg med et skrått blikk mot mannen, som sikkert er en heltuutholdelig besserwisser.

– Jeg tror det, sier butikkeieren. – Det var sånn jeg oppfattetdet.

– Jeg syntes nok jeg kunne ane en slags kontakt mellom dem,fortsetter det mannlige vitnet. – Som om han kjente henne igjen,eller hun ham.

– Eller så hatet han bare kvinner, sier det kvinnelige vitnet, ogførst nå ser Lena Lindberg hvor utrolig tynn hun er. Hun er påhennes egen alder, rundt tretti, men påtagelig tynn, som en mo-dell.

– Hvordan foregikk det nøyaktig, mener du? spør Lena og nik-ker mot mannen.

Han klør seg i hodet et øyeblikk og sier til slutt: – Han fikkpengene fort, det stemmer. Han reagerte overhodet ikke på osskunder før han fikk pengene og snudde seg. Han stoppet opp etøyeblikk da han så denne stakkars unge kvinnen. Og så slo hantil henne.

– Og ingen av dem sa noe?– Ikke annet enn: «Alle pengene, fort som faen».– Så du om hun reagerte på en eller annen måte?– Jeg kan ikke påstå at jeg så noe annet enn rent sjokk.– Kan dere komme på noe mer, noen av dere, helt spontant?Det kan de ikke, de rister på hodet alle tre, og Lena sier: – En

ting til, bare. Hadde han hansker på seg?De tre ser på hverandre, og til slutt sier butikkeieren: – Jeg

tror ikke det …– Hva gjorde dere to her?– Jeg skulle leie film, selvsagt, sier det velsituerte mannlige

vitnet, nesten fornærmet.– Jeg også, sier det fyrstikktynne kvinnelige vitnet. – En ko-

medie.

30

– Vi kommer til å trenge å avhøre dere igjen, under litt roli-gere omstendigheter nede på stasjonen. Jeg vil se legitimasjonenderes, og så må dere oppgi mobilnummer og adresse.

Hun tar imot de respektive førerkortene, skriver opp navn ogpersonnummer, og så må de selv utfylle med øvrige opplysnin-ger.

Da høres endelig sirenene i det fjerne. De kommer fort nær-mere. Da ambulansemennene styrter inn i butikken og bøyer segover den liggende kvinnen, sier Lena Lindberg til de tre i butik-ken: – Dere er ikke bare vitner, dere er også ofre for en forbry-telse. Er det noen av dere som føler at dere kan trenge hjelp tilå bearbeide opplevelsene?

Reaksjonene er omtrent de samme hos alle tre. Det mannligevitnet smiler overlegent, det kvinnelige rister kort på hodet, ogbutikkeieren sier: – Hvem skulle da ta seg av butikken?

– Ingen, svarer Lena Lindberg, – for vi må foreta en tekniskåstedsgranskning her. Han kan ha satt fingeravtrykk eller DNA-spor etter seg.

Butikkeieren synker sammen med et sukk.Hun ringer sambandssentralen etter kriminalteknikere og får

beskjed om at en i en overordnet stilling kommer til å ta kontaktmed henne. Så snart ambulansefolkene har tatt med seg den ska-dede, lar hun de to vitnene gå, med instrukser om å innfinne segtil avhør på politihuset på et bestemt klokkeslett dagen etter.

Allerede nå håper Lena Lindberg at hun selv får ta saken. Detburde, burde, burde være plass til det.

Fullt så overbelastet er ikke A-gruppen for øyeblikket.Så slår det henne. Hun ser seg rundt i videobutikken, som også

tydeligvis fungerer som spillkommisjonær for de lokale traven-tusiastene. Hun vet at hun har sett noe. Det var noe hun så i nøy-aktig samme øyeblikk som hun kom inn i lokalet, men da var detnoe annet som måtte gjøres.

Så vender hun tilbake til nøyaktig det øyeblikket da hun kom-mer inn. Hun ser hyllene med video- og dvd-filmer. Hun tenker:Finnes det fortsatt noen som har videobåndspillere, klassisk vhs?

31

Og akkurat før blikket fokuserer på det som det faktisk bør fo-kusere på – de tre politimennene, de tre kundene, butikkeierenmed hendene fremdeles over hodet – passerer det en hylle medvideofilmer bak disken, mot veggen. Aller øverst på hyllen serhun noe som minner om et lite øye kikke fram mellom veldigstøvete videofilmer av unevnelig type.

Hun kikker dit igjen. Og jo da, det er som et lite øye der oppe.Hun peker dit. Butikkinnehaverens blikk følger fingerens retning.

– Er det der det jeg tror det er? sier hun.Butikkinnehaveren slår ut med hendene og sier: – Det har ikke

virket på mange år.Hun ser inn i det merkelige øyet. Hun går bort mot det og stiger

opp på en stol. Hun følger ledningene inn gjennom veggen. Huntar seg inn i bakrommet og følger ledningenes klatring nedoveren veldig møkkete vegg og rett inn i en datamaskin som står på,men med mørk skjerm. Hun beveger musen litt på musematten,og skjermen lyser opp. På skjermen ser hun butikkinnehaverenstå og glo mistenksomt etter henne i det andre rommet.

Hun går ut i butikken igjen og setter blikket i ham. Hans blikklar seg ikke fange. Det viker motstrebende unna, flakker.

– Hva var tanken? spør hun stille. – At du skulle ta deg av hamselv? Samle sammen noen slektninger og banke ham opp?

– Det er fjerde gangen på tre måneder de narkomane raner meg,sier han grettent. – Politiet gjør jo ikke noe med det. Skal manfå noen rettferdighet her i landet, må man ta den i egne hender.

Lena Lindberg tenker på den litt sære språklige konstruksjo-nen og sier sakte: – Denne gangen kommer de til å gjøre noe.Det lover jeg.

De ser inn i hverandres øyne. Butikkeierens blikk har sluttetå flakke. Så nikker han sakte.

– Ja vel, sier han. – Jeg lager en kopi av videofilen.– Bra, sier hun. – Men ikke rør noe før åstedsgranskerne kom-

mer. Bli med meg ut.De går ut på Jungfrugatan. Politibilen kommer tilbake. En av

betjentene lener seg ut gjennom det nedsveivede vinduet på pas-

32

sasjersiden og sier: – Ikke et spor. Sorry. Han må ha rukket nedpå T-banen.

I samme øyeblikk som mobiltelefonen ringer, møter hun bu-tikkeierens blikk. Det er veldig mørkt. I telefonen melder BrynolfSvenhagen, kriminalteknikernes sjef, at et team er på vei og børvære der i løpet av fem minutter.

– Ikke rør noe nå, for pokker, er det siste hun hører før huntrykker ham bort.

Lena Lindberg ser seg rundt og tenker at søndagen utvikletseg helt annerledes enn hun hadde tenkt seg. Men ikke nødven-digvis til det verre. Dette her utviklet seg til intet mindre enn ensak. En nesten helt ordentlig sak.

Bristningstimen er over. Tiden har skiftet ham.Idet hun vender ansiktet opp mot den lyseblå himmelen og tar

noen dype åndedrag, kjenner hun for alvor at det faktisk er blitthøst i Stockholm.