Tor Even Svanes

Hotel Eldorado

Originalens tittel: Hotel Eldorado

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2011Omslagsdesign: Juve design

Forfatterfoto: Lise Åserud/ScanpixRepro: Renessanse Media

Ombrekking: Type-itSatt med: Sabon roman 10,5/12,5

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-5615-3

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Hotellovernattinga har sine horoskop og sin astrologi. Ein visstype kontraktar kan berre sluttast under mange stjerneteikn. Einforretningsmann og kolonist var identisk med den sosiale posisjo-nen hotellkategorien røpte. Fem stjerners firma. Her nytta ikkjeutflukter om sjarm, patina eller tradisjon.

Kjartan Fløgstad – Hotel Tropical

Til minne om Even Larsen

Kapittel 1

Malaga i synsranden. Byen trer frem som en hildring gjen-nom den tidlige morgenskodden, men dette er den typehavn hvor sløret ikke letter. Det blir liggende over bygnin-gene og fjellene til langt mot kveld. Gjennom disen skimterhan heisekranene. Høyreiste runetegn av stål strekker segmot himmelen. Moloen krenger i en beskyttende bue rundthavneområdet.

M/T Buccamar fra Carl Olsens Tankrederi – bygget i 1958ved Kaldnes Mekaniske – ankom Malaga som siste anløp27. april 1961 etter loggen. Båten var blitt lastet med crude-olje i Manama, Bahrain, losset av frakten i Genova og spyltetankene underveis til Marseille. I det provisoriske bassengeti stevnen ligger Aksel Hjelle som en dupp. Bassenget haddemannskapet gått sammen om å bygge mens Buccamar lå for-tøyd ved El Ballah og ventet på konvoi gjennom Suezkanalen.Etter to dager i det flate ørkenlandskapet, bundet til jernstol-per som tilsynelatende vokste ut av sanden, gikk heten dempå nervene. Førtifem grader trykket ned over dekket, og detvar ingenting annet å gjøre enn å vente. Og vente, og vente.Varm vikingmelk på boks holdt på å drive alle sammen fravettet. Tredje dagen gikk mannskapet i gang. De brukte dun-nasje. Paller av flisete treverk, skrotbord og matter. La detutover dekket i stevnen av skipet, bygget opp en liten plat-ting, og spente presenning over. De brukte skinnene som var

7

til lasting og lossing, og satte dem opp som stolper i hvertav hjørnene, og trakk enda mer presenning rundt. Til slutthentet de opp bøtter med vann fra kanalen, som de fylte dengrønne kassen med, før hele gjengen hev seg oppi og støn-net av velvære. Det var ikke uvanlig. Aksel hadde vært påflere båter med slike bassenger. Det kommer alltid en stilleperiode, dødtid under tropesol.

Det er endring i motoren, turtallet synker, skipet leggerover. Aksel beveger seg sammen med vannet i bassenget, fraden ene enden til den andre, og tilbake på plass. Det lille bas-senget er en tekopp, vilkårlig flytende på havet, Aksels hodelener seg mot kanten, han er på vei til å sovne. Over ham, imasten, vaier flagget bedagelig.

«Jeg pleier å si det, til de som går av i første havna, atjeg personlig skal komme ned til Antwerpen og dele julegra-tialet mitt med dem. Kjøpe genever for hele, jævla sjekken.Det pleier å lukke kjeften på dem. De ser som regel surt påmeg, før de tar meg i handa. Jeg hørte du fremdeles var med.Kapteinen sa det. Tateren skal være med hele veien, sa han.»

Aksel visste ikke at båtsmannen hadde kommet opp bakham før han hørte stemmen. Han var grei nok. En av demmed kjerring og unge hjemme på Bjølsen som ikke gikk iland i Manilla og Buenos Aires.

«Ja.»«Hvorfor gikk du ikke av i Genova? Det var fire av dere

med på denne turen. Hvorfor gikk ikke du også av?»«Jeg hadde ikke lyst. Det passet ikke planene mine.»«Passet ikke planene dine? Det er faen meg første gang. Jeg

visste ikke at sånne som dere hadde planer, engang.» Latte-ren følges av harking, og deretter kommer spyttet. Det er envane båtsmannen har lagt seg til. Anstendig nok sender hangriseriet ut over ripa, ikke i bassenget.

«Jeg snakket med kapteinen før anløp. Hørte han trengtefolk,» sier Aksel mens han myser mot byen lenger fremme.

8

«Hadde du kontrakt videre?»Selvfølgelig ikke. Kontrakt til første anløp i Europa, ube-

talt transport tilbake, korttidshyre er uten hjemreise, deter premisset. Første anløp var Italia, ikke Frankrike, ogdefinitivt ikke Spania.

«Jeg pratet med ham om det. Spurte om han trengte meg.Sa det ikke gjorde noe.»

I stedet for å gå i land, hjalp Aksel til med å løsne lukene.Klatret de tjue meterne ned jernleideren med gummistøvlerog piassavakost i hånden. Det knaste under sålene da hantok dørken, oljen fra Bahrain var full av sand og sedimen-ter, klebrig masse hang i et tykt lag langs tankveggene. Detvar mange uker siden det automatiske spyleanlegget haddestreiket, selv om båten var ny. Kanonene var like infisert avdritten i oljen som lungene til karene, og uansett hvor myetrykk de satte på vannet, kom det ikke så mye som en dråpeut av de små, stjerneformede dysene. Fra dekket firte de nedvannslanger gjennom tanklukene. Aksel rettet slangen motveggen, kjente et lite snev av velbehag akkurat da yret av detkalde vannet slo tilbake i ansiktet hans. En annen fyr nedei tanken hadde åpnet skylleluken, og etter som vannet ham-ret mot oljerestene, begynte den tunge massen å sige ned dithan sto i lyset fra den lille gluggen. Oljen ble sakte pressetgjennom åpningen, og laget en mørk stripe langs skutesiden.Klumper og slagg falt tungt i vannet utenfor. Etter en stundklarte ikke Aksel å se armene sine i det mørke, tomme rom-met. Lukten av petrokjemiske gasser rev i nesen og lammethjernen.

Han kunne ikke huske å ha klatret opp i lyset igjen. Hankunne sjelden det etter en tanksjau. Etterpå var alt like disigsom utsikten til Malaga. Hadde han sittet med olje i trynetog banket rust og vasket salt i den friske luften i enda noentimer? Hadde kapteinen sett gassen i øynene deres, og sendtdem på pliktarbeid ute? Hadde han virkelig insistert på at

9

Aksel hadde gjort mer enn nok, og videre ledet ham opp idet varme bassenget til bløtlegging?

«Det var det han sa, i alle fall,» svarer båtsmannen.«‘Hjelle trenger ikke gjøre mer på denne turen. Han harbetalt seg. La ham nyte de siste timene.’ Og det ser jo ut tilå hjelpe. Du ser i alle fall ikke ut som en neger lenger.»

Det er ikke så mye å si. Om en times tid vil Buccamarligge trygt fortøyd ved en av utstikkerne. Båtsmannen støt-ter overkroppen på de korslagte armene, henger umotiverthalvveis over ripa, slik de står ved anløpet til hver eneste nyehavn. Det tomme, konstaterende blikket.

«Hvilke planer har du egentlig her?»«Det vet jeg ikke ennå. Jeg skal i land.»«For godt?»«Jeg har vært ute i ti år. Det får holde.»«Jeg har aldri skjønt meg på dere. Aldri. Så opptatt av

frihet. Jeg har aldri sett på det som frihet. Det er derfor jegspøker med gratialet også. Så dere skal skjønne hva dere gårglipp av. Meg? Jeg ville aldri bytta ut fast hyre og fast løn-ning med det dere driver med. Ikke faen! Siden jeg dro ut harjeg bare vært to steder. Første turen med Fred Olsen. Du veithva de sier om flagget til Fred Olsen, gjør du ikke? Den blålinja er uka du jobber, mens prikken er kjøttkaka du får påfredagen! Etter det har jeg vært her. Jobba tjue år for CarlOlsen. Ville ikke bytta det bort med noe. Skaffa meg egenleilighet til kjerringa og unga har dem gjort også.»

I masten over hodet til Aksel blafrer ti år i en stram stål-vaier; det røde flagget med den hvite stjernen, og boksta-vene C.O.T. Utbyttbart, som alt annet. Som det første hanseilte under. Som den hvite bakgrunnen, det grønne båndet,B-en formet som et anker. Herregud så mange rederier, såmange skorsteinsmerker å sverge troskap til. Rød U, lyseblåR-P, Wilhelmsen, Texaco-oil, Ruud-Pedersen. Kjøttkaka påfredag. Og nye tretti år ned den samme linjen venter en par-

10

kerpenn i stål, enda et inngravert familienavn, et lagbilde avmørkdresser. Er dette etterkrigstidens Norge? Ugland, Jahre,Reksten, Bergesen. Initialene på skorsteinene? Eller er detdenne uteseileren på vei ned leideren?

«Du ser ut som en rosin», sier båtsmannen, klasker Akseli hånden, og nevner ikke et ord om genever.

Han trør land. I det skarpe dagslyset legger han ikke merketil det lille fyret ytterst på La Malagueta. Det ligger der somet hvilket som helst annet bygg, på motsatt side av virvaret;kraner, terminaler, nettinggjerder og containere. Det står togrelle betongsiloer der de har lagt til, og det tar en halv timeå tilbakelegge piren inn mot fastlandet, som løper diagonaltmed selve havnen. Ved enden av piren er veien inn til byenstengt av en solid port, så han fortsetter langs hovedkaien,mot terminalene. Mellom kaien og piren, hvor han nå og daskimter den beige skorsteinen på Buccamar mellom siloene,er vannet matt av alger og utslipp, og likevel forekommerfargen ham klarere enn i de fleste havnene han har værti. Asfalten og brosteinen er brutt opp av jernbanespor somfrakter vekselvis tomme og fulle traller til og fra utstikkerne.Opp langs nettinggjerdene er det skjøvet digre hauger medpukk.

Han går videre. Kjenner ingen trang til å undersøke fer-getidene til andre steder, han fortsetter rett frem langs gjer-dene. Han nærmer seg en vaktbod, kjenner det lille stikketfra ryggmargen, frykten for å bli avvist og sendt tilbake. Enrefleksaktig innskytelse. Skrittene blir mindre besluttsomme,før han tar seg sammen. Det er ikke noen her som vil stoppeham, og det er selvfølgelig ingen bevegelse i boden. Til sistløfter han hånden til portvakten, bøyer seg under bommenog er på vei oppover mot byen. Slik går han fra et norskindustrieventyr i utlandet, over i et annet. Men det kan hanikke vite ennå.

11

Portvakten løfter så vidt på hodet, og ser den brede ryggentil ham som nettopp passerte. Skandinav. Ikke det vanligeblonde håret, men han har sett mange nok komme gjennomporten til å kjenne dem igjen, uansett hvor mørke de måttevære. De sydlandske øynene med den milde glansen spilleringen rolle; skandinavene tar man på ganglaget, og denne serganske skikkelig ut. Pene bukser. Khakibukser.

Han hadde fått de buksene som en del av betalingen påden første båten, den ene gangen han hadde skaffet seg fasthyre, så fast som en førstereisgutt kunne skaffe seg. I dagevishadde han hengt utenfor hyrekontoret til Jørgen Bang Rederii Kristiansand. De andre guttene på utsiden av trehuset sattder oppspilte den første dagen, apatiske den andre, men såfikk de som regel napp og ble sendt videre med jernbanen.De hadde den magiske nøkkelen i lommen, den krøllete lap-pen undertegnet av foresatte. Det er mulig det går an å si atAksel også hadde foresatte, men noen lapp fantes ikke. Dethadde vært et strev bare å komme seg til Kristiansand, menhan hadde ikke hatt noe valg. I Mandal ville ingen rørt ham,de ville sendt ham tilbake med en betjent. Lyngdal gadd hanikke engang legge turen innom. Jørgen Bang endte opp medå ta ham. Litt ureglementert, litt under bordet, men på skik-kelig kontrakt. 21 måneder. Utseiling fra Oslo. Senere, dahan hadde hoppet av og hoppet på igjen, og det ikke vanketflere bukser, skjønte han hvor landet lå. Derfor hadde hanlagt dem til side, og heller brukt lånte overalls som raknet isømmen og råtnet av saltvannet.

Ti år. Hel på utsiden. En labyrint av kryssting, fiskeseneog halmtråd i fôret. Lommer stoppet så mange ganger at detikke lenger er plass til fyrstikkesken i dem. Men gjør det noeom innsiden er full av sår, så lenge utsiden er hel?

Portvakten fordriver dagen på samme måten som bomsenepå utsiden. Sitter på ræva og kikker initiativløst på bevegel-sene rundt seg. Følger den hvite skjorteryggen på skandina-

12

ven med øynene så lenge vinkelen og vinduskarmen lar ham.Nystrøket. Polyester. Det er da ganske uvanlig.

Det er kapteinens skjorte, en påskjønnelse som takk for desiste dagene om bord. Aksel stappet de oljeinnsatte klærnehan hadde på under tanksjauen i en tønne helt akterut påBuccamar. Det var som å brenne seg selv ren. Fillene stegmot atmosfæren som tykk os.

Han bretter opp skjortermene. Det er varmt i Malaga, menlikevel et lindrende drag her nede ved vannet. Solen reflekte-res skarpt av det stive, hvite stoffet over solbrente underar-mer. Han gnir de siste møkkrestene av med tommelen. Gnirog gnir på roret på høyrearmen. På den andre hånden: treprikker på skrått ned fra tommelroten. Et ror i stedet foranker, det sier en del, men det er de tre prikkene som fortellermest om mannen.

Heten tiltar lenger oppe i byen. Han går forbi katedralenmed den ene tårnet. Kjøper et slips i Molina Lario. AkselHjelle, slik han fremstår her, er presentabel. Riktignok gårhan barbeint i skoene. Riktignok kjennes det ut som omtærne hans har vokst sammen til noe svømmehudaktig etteroljegriset, men det synes ikke på utsiden.

En mann går opp den bratte stigningen som heter DosAceras. Det er 1961.

*

I 2005 sitter Miguel Ruiz lent inntil fyrtårnet ytterst på LaMalagueta. Bydelen strekker seg som en tunge ut fra bykjer-nen. Det verker under fotbladene etter den lange turen. Tilhøyre stiger monstrøse boligblokker av betong opp fra gate-planet. De privilegerte strekker seg mot himmelen bak deinnglasserte balkongene sine. En enveiskjørt gate og en pro-menade skiller dem fra sjøkanten. Hver boenhet har utsiktpå en eller annen måte, enten det er mot Middelhavet, hav-

13

nebassenget eller tyrefekterarenaen. Går det an å kalle milli-onleilighetene for boenheter? Det høres gamlehjemaktig ut,men nå er jo ikke det så langt fra sannheten. Brorpartenav dem som subber rundt der inne er velstående seniorer, imotsetning til faren hans, som aldri kom så langt.

Det er et rart sted å sitte. Så nær seilklubben. Tett på denlåste porten til moloen. Et strengt skilt er skrudd fast til git-teret i porten, svarte bokstaver stanset ut av metallet: Auto-ridad Porturia de Málaga. Havnemyndighetenes område.Anløp etter avtale. Bunkring for marinefartøy foregår på pir2.

Selve fyret består av to deler: En toetasjes paviljong medkontorer fungerer som fundament for det sylinderformedetårnet. Rundt lanternen i toppen, som mest av alt minnerMiguel om en kongle av blyglass, går det et galleri for fyr-vokteren. Hele den elegante murkonstruksjonen er malt hvit.Miguel sitter på taket av kontorbygningen. Han hadde ven-tet å sitte toppen ti minutter under de roterende radarene,men så langt har ingen kommet for å jage ham. Kanskje gårhan i ett med den hvite bakgrunnen i sollyset, kanskje erdet ingen som bryr seg. Den første tanken er besnærende; åsitte så tett på denne fallosen av sofistikert varslingsutstyr, ogpraktisk talt være usynlig. Men i samme øyeblikk som det ertenkt, og på tross av at han ser det humoristiske i det, end-rer betraktningen karakter og blir rent ut sagt deprimerende.Miguel Ruiz. Usynlig. Hans liv i et jævla nøtteskall!

Han oppfører seg som en boms, men ser ikke ut som en,det hadde han passet på siden han ble skilt. Litt skjeggvekstgir ikke noe rufsete inntrykk. Hår med et og annet grått avvikved tinningene, litt langt, men ikke uflidd. Han hadde end-ret garderoben. Kastet de klærne hun hadde kjøpt, hvilketbetydde at han måtte kaste nesten alt sammen. Gått videre,gått i gang med å forme seg selv de første dagene alene, utennoen klar idé om hvordan han skulle få det til. Han endte opp

14

med å kjøpe alt sammen på Zara, sånn at han så ut akkuratsom alle andre. Så ut akkurat som før, bare med bedre pass-form i et halvt års tid. Tynne skjorter løst over linbukser, ogflip-flops med lærreimer, som gnager seg dypere og dypereinn i huden mellom tærne. Dette er den Europeiske Mannen.Han er i selvutslettende krise.

Han hadde stått opp i et svart hull, og tatt bussen ut til ElPalo, fiskelandsbyen rett øst for byen, for å spise lunsj. Blittsittende og se på afrikanerne som beveget seg uengasjert mel-lom bordene, mens de holdt frem kraftige underarmer hvorde hadde hengt halskjede etter halskjede. Klart, fargerikt, fas-settslipt glass eller hardplast. De stoppet ikke engang lengenok ved hvert bord til å la folk vurdere tilbudet. Brydde segikke med å vente på at noen skulle fatte interesse. Folk spisteog spiste og gapte og drakk, som om båtflyktningene ikkesto ved siden av dem. Halskjede, sa selgerne ut i intet. Perlerog sigaretter, før de slepte seg videre med subbende føtter ogtomt, innholdløst blikk – en endeløs hvit hinne mellom demog verdenen – mot de halvt veltede robåtene med brennendekull og stekt fisk på stranden, den de hadde satset livet sittfor å komme til alle sammen.

Så, altså består den første store bølgen av mennesker tilSpania i det tjuende århundre av dem som har råd til å dra påførste klasse, mens den andre er de som risikerer den umen-neskelige drukningsdøden for å komme dit. Det er ikke ekva-tor som deler verden. Det er Gibraltarstredet. Han gnir desåre føttene.

Skiltet med adgang forbudt inn til seilklubben er hakket merforsonende enn det ut til moloen. Et A4-ark fra en laserskri-ver, lagt krøllete på plass i en plastlomme. Forbudt område.Kona hans.

Om følelsen hadde dukket opp samtidig med at det dag-lige arbeidet i butikken hadde fått en eim av rutine, visste

15

han ikke. Om håpet om forandring, om bedring, først dukketopp når han ikke lenger trengte å konsentrere seg på jobb,var umulig å si noe sikkert om. Han visste bare vagt at detvar en opplevelse av livet som hadde endret seg gradvis, ikkeved et trylleslag. Det var en fin linje her, mellom optimismeog resignasjon. Men Miguel tenkte ikke sånn på det i star-ten, mens dagene var lyse, uten desperasjon. Det var ikkenoe midt i mellom; mellom hyllene med skinke og skinkene itaket og disken med skinke, eksisterte det ikke nyanser. Hantillot det ikke. Til å begynne med var ikke hennes humørgåtefullt heller. Det var enkelt og rett frem. Han hadde over-ført drømmene sine, og hun hadde respondert. Han visste imange tilfeller hva hun tenkte før hun fortalte det, selv førhun rakk å tenke det, prydet han seg med. Og den gang vardet lykke, var det ikke? De spiste frokost sammen. Han komsent til butikken. De hadde viften på gjennom de heteste net-tene, uten at hun nevnte at det var ubehagelig å få vindenrett i ansiktet. Uten at han trengte å forklare hvor idiotiskdet var å rette den mot tærne. De så nesten ikke tv, det komogså gradvis. Hun lot seg ikke oppsluke av kvinnene somledet finansnyhetene før etter en stund. Det tok tid før detvar greit at han fulgte Barca i Champions League på onsda-gene. Miguel kunne ikke engang huske noen diskusjon somledet opp til det. En dag satt han plutselig der foran skjer-men, lurte på hvor i helvete Schalke var, og jammen haddehan ikke en øl i hånden også. De hadde ikke snakket om det,og nå hadde han det, og de hadde ikke snakket på flere uker,slo det ham.

Og så begynte adgang forbudt-tiden. Så begynte den uen-gasjerte perioden, hvor han sluttet å fortelle om dagen sinved middagsbordet, fordi hun ikke hørte etter uansett, fordihun hadde sluttet å spørre. Butikken engasjerte henne ikkemer. Butikken hadde begynt å irritere henne. Butikken. Detkunne ikke være ham. Hun svarte surt og kort, var oftere

16

irritert, og før han visste ordet av det, var det galt at han tokmed pålegg hjem. At de hadde skinke til frokost.

«Jeg er lei av at vi bare spiser skinke som er i ferd med ågå ut på dato,» hørte han. Ikke: «Jeg er lei av deg.»

Promenaden fra El Palo til Malaga går langs Middelhavet.Den følger landskapet og vannet, buer seg inn og ut, forbilandtunger og småklipper, er en ren, pen og ryddig auto-strada for skuelystne turister og tjueåringer på rollerbla-des. Med omtrent en kilometers mellomrom kommer mantil ovale utsiktsplasser med fontener, benker og pent opp-arbeidede bed. Papegøyeblomster, dypgrønne dvergpalmer,beskjærte aloe vera-planter. Mange havnebyer har prome-nader, men de fleste har dem inne i selve byen, som enattraksjon, et salgspunkt. Det spinnville frislippet av byregu-lering på sekstitallet hadde effektivt hindret noe tilsvarende iMalaga. Her går de vakreste spaserturene ut av sentrum, oghavnen ligger sperret inne bak fergeterminaler med landgan-gen hengende på utsiden som tarmer av bølgeplast og blåttstål. Havnen er brukbar og inngjerdet. Har Napoli havne-promenade? Miguel er ikke sikker, men den buede bukten eri alle fall noe man husker, det hadde han hørt. Se Napoli ogdø, ikke sant? Kanskje han kunne kalle hotellet det? HotelNapoli? Malecon i Havanna, med sjøsprøyten og de nakneanklene. Hotel Malecon? Hotel Havana? Alle andre stederenn Malaga duger.

«Du har kjøpt et hotell?» skrek hun. «Uten å spørre megførst? Uten å diskutere det med oss her hjemme.»

Oss her hjemme. Som om datteren på elleve visste noe omkonjunkturene i Malagas turistnæring. Det var typisk at hunble skjøvet foran.

«Ja, hva vet du om konjunkturene i turistnæringen, da?For Guds skyld. Denne byen har trafikkskilt som leder tilhotellene! Med navn og antall stjerner oppført! VET DU

17

OM NOEN ANNEN BY I VERDEN SOM HAR DET? Erdu klar over konkurransen!»

Det verste han visste var når hun ropte til ham.«Har du diskutert det med Javier?» Javier var mannen

som førte regnskapet for butikken, men han var ikke ansatt,han var en konsulent som tok blodpris. Miguel var nøye påat han ikke var ansatt, så hvorfor skulle de diskutere trans-aksjoner han ikke hadde noe med. Dessuten het han Pãlop.Javier Pãlop. Det var bare hun som brukte fornavnet hans.

«Nei. Han har ikke noe med det.»«Selvfølgelig har han noe med det. Det er han som har

oversikten, ikke du.»Ikke du.«Jeg fatter ikke at du har byttet bort en sikker inntekt fra

butikken. Butikken faren din stablet på beina på egenhånd.At du kunne gjøre noe så hodeløst. Det er for dumt, selv tildeg å være. Tenker du ikke på datteren din? På skolegangenhennes?»

Men skjønte hun ikke at det var nettopp på grunn av dat-teren han gjorde det? Hun kunne da virkelig ikke være såtett? Det som var gjort, var gjort med løftet om en bedrefremtid, en mer romslig fremtid. Det var jo en drøm.

Dessuten hatet hun jo den butikken. Hva slags ond tvillingvar dette, som plutselig skrøt av faren hans?

Og dagen etter var de vekk. Både hun og datteren. Skils-missepapirene kom i posten, et flatt og byråkratisk skjema.En pinlig klisjé som satte en stopper for det krafttaket forfremtiden deres han hadde satt i gang.

Fremdeles har ingen stukket hodet over kanten for å jageham. På taket av forretningskvartalet langs Alameda Princi-pal, på den andre siden av havnen, viser et digitalt ur bådeklokkeslettet og temperaturen. De røde tallene dirrer skarpt idet skumringen lurer seg tettere rundt byen. Klokken nærmer

18

seg sju. Det er fremdeles 23 grader i luften. Midt i synet lig-ger katamaranene fra Acciona Transmediterranea klare forombordstigning. Flomlyset på katedralen tennes, og rett etterblir åskammen med det gebrekkelige, mauriske forsvarsver-ket Gibralfaro badet i oransje lys også. Nå, fem hundre åretter at det ble reist, ligner det mest av alt noe et barn kunnelaget av sand. Miguel reiser seg, børster av ryggen, og vip-per sandalene rett vei igjen med føttene. Han får komme segav gårde før flomlyset blir tent på fyret også, før lysstrålenavslører ham som en forbryter på den mest tegneserieaktigemåten.

Det er et kjært landemerke, fyret ytterst på La Malagu-eta. Barna kjenner det sympatiske kjælenavnet, La Farola,den lille lykten. De voksne vet at det sender fire hvite glimtutover havet, tre korte pluss ett langt hvert tjuende sekund,at det måler 37 meter fra bakken. De vet at fyret ble øde-lagt av jordskjelv i 1898, at det ikke var ferdig restaurertfør i 1913, at det ble fullstendig pepret av ild fra artillerietunder borgerkrigen, og ikke fant tilbake til fordums glansfør i 1939. De mest interesserte vet at glasset kommer fraChance Brothers i Staffordshire, at dette glassverket var deteneste som kunne levere det hvite opalglasset i urskiven påBig Ben, og at de dekorerte vinduene i Det hvite hus kom-mer fra samme sted. De færreste vet at innenfor glasset sit-ter en tre graders fresnellinse, utgangspunktet for lyskjeglenehvert tjuende sekund. Nesten ingen vet at den samme linsener å finne ved St. Johns på New Foundland, ved Paramariboi Surinam eller ved Tabou i Elfenbenskysten. Det meste erlikt over hele verden, med små variasjoner. Ingeniørkunstenfølger de samme prinsipper nesten overalt. Fyr ligner hver-andre hvor enn du er, tegninger og beregninger reiser, duk-ker opp igjen med ørsmå avvik. Et barn kan stå et fremmedsted, peke og si: «Det ser ut akkurat som hjemme.» Vi er ibevegelse. Vårt virke er ikke ett sted.

19

Øverst i Marqués de Larios står en menneskemengde foranen gateartist. Han står urørlig under de ornamenterte lyk-testolpene som går hele veien ned fra Plaza Constitucióntil Alameda Principal med busstoppene og korketrærne imidtdeleren. Turistene tar bilder av lyktestolpene. Dette erhovedgaten. Dette er turiststrøket. Her er ikke de engelskeeiendomsspekulantene. Her er de tyske damene med Birkens-tock. Her er de anemiske nederlenderne. «Sånn ser det ut.Det er tyyyyypiiiiisk Malaga». De tar bilder av den levendestatuemannen også, etter at de har slengt en euro i hattenhans. Det er også en jobb å ha. Stå opp om morgenen, ta fremde glorete klærne som spraylakken har gjort stive og ufor-melige. Male ansiktet, halsen, kroppen med sølvfarge. Ikkebevege en muskel hele dagen.

Her så han dem, knappe to uker etter at de dro. Lappenhadde fortalt om foreldrene i Nerja, at hun skulle jobbe somvikarlærer, og likevel får han øye på dem her, på selve hoved-gaten, arm i arm med Javier Pãlop. Hun hadde på seg nyekanelbrune støvletter, og sto med en sånn mappe de deler utpå konferanser under armen. Datteren deres holdt en iskremi hånden, to store kuler, hvor den nederste alt var begynt åsmelte og dryppe i rosa renner nedover kjeksen. Hun jobbetfrenetisk, slikket som en gal, uten å ha tid til å nyte. Det fikkMiguel til å smile. Ansiktsuttrykket til datteren var så kjentfor ham. Et øyeblikk føltes det som om det var han som stoder sammen med dem. De hadde ryggen mot ham. Bare regn-skapsføreren var delvis vendt mot gaten. Han så tilfreds ut.Miguels kone var opptatt av vindusutstillingen i det gnist-rende opplyste vinduet, hvor eksklusive håndvesker var lagtutover som slakt. De hadde ikke sett ham.

Det merkelige var at han ikke hadde noe ønske om ågå bort til dem. Ikke bare hadde han ikke lyst, han haddeikke noe behov heller. Det var ingen trang til konfrontasjon,ingenting som minnet om panikkangst eller sjalusi. Ikke skuf-

20

fet, ikke sint, ikke såret. Miguel sto på den andre siden avgaten og merket at han hadde trukket seg litt ut av syne,at han rett og slett skjulte seg for dem, mens han ransa-ket kroppen etter følelser, og fant… ingenting. En marginalerkjennelse av glede var muligens det eneste, glede over at deså lykkelige ut. Det var stikk motsatt av hva han følte heletiden når han ikke så dem. De ble stående til datteren hansvar ferdig med isen, og hadde fått en krøllete serviett til åtørke seg med. Deretter la Pãlop armen rundt henne, Javierla armen rundt datteren, og så forsvant de inn døren til enliten sølvsmed.

Han savnet dem. Det overrasket ham ikke. Han hadde for-ventet å savne dem. Det som overrasket ham, var at han sav-net dem enda mer enn han hadde trodd var mulig. At hanholdt på å revne. Det bekymret Miguel. Det måtte vel væreet faresignal. Han hadde lest om det i diskusjonstrådene påulike separasjonsfora. Han surfet på internettkafeer. Det varikke så ofte han hadde anledning til å bruke tid på det. Deter begrenset hva man får lest på sånne kafeer. Man surferikke etter porno, man sjekker ikke symptomene på kjønns-sykdommer, og – hadde han funnet ut – man bruker ikke såmye tid på diskusjonsgrupper for skilte menn. Lett å føle segstakkarslig.

«Et raskt, indre oppgjør i etterkant av samlivsbruddet kanlett føre til forhastede konklusjoner, men tilsvarende kanlediggang gjøre en selvrettferdig og bitter»

En due setter seg plutselig på armen til statuen. Det går etlite gisp gjennom mengden av ikke-spanjoler. Det er så trist,så trist. De står ikke her for å se på det mannen får til. Destår her og venter på det han ikke får til. Venter på en litenbevegelse i armen eller ansiktet, sånn at de kan avsløre ham.De kan bare stå der, tenker Miguel, mens han krysser PlazaConstitución, forbi den karmosinrøde mursteinskirken, og

21

fortsetter opp Calle Comedias. Man lever av og på hver-andre. Gateartistene tiltrekker seg turistene, turistene tiltrek-ker seg lommetyvene, og det hele er konsentrert rundt dennebrede gågaten hvor de jevne granittplatene er lagt ned så sir-lig at man kunne gått barbeint. I de siste minuttene av skum-ringen hviner en flokk svaler rundt det øverste klokketårnetpå jakt etter insekter.

Lenge er det det eneste han kan høre, før den svake lydenav trykkluftbor møter ham nederst i Dos Aceras. Det øker pånår han runder hjørnet, og fortsetter ned Carrera de Capu-chinos. Renoveringen i det slakt hellende gateløpet og nabo-gaten Calle Postigos, til og med deler av Parafox, var alleredei gang da han kjøpte hotellet. Tre gater som alle leder opptil Plaza de Capuchinos får felles ansiktsløftning for å ta segbedre ut til det store kulturbyåret. Miguel hadde sett på pla-nene med stor velvilje. Sluttdatoen for prosjektet lå riktignokflere år frem i tid, men hotellet og plassen det vendte ut motvar sikret adgang forbi politihuset i Calle Empacinado, oghvor i Malaga var det man ikke støtte på lyden av boring iasfalt og synet av tynne plastpresenninger? Alt dette var føreksplosjonen. Uken etter at de siste skjøtene var overdratt,det skulle bli seks dager etter at kona og datteren forsvant,smalt det så voldsomt i den nederste delen av Capuchinosat et par av vinduene i hotellet gikk med i samme slengen.Eksplosjonen smadret fasadene i tverrgaten hvor den haddeoppstått. En av arbeiderne i renoveringsprosjektet ble truf-fet i hodet av nedfallsfrukten, og selv om han hadde ver-nehjelmen trukket godt ned i pannen, ble han likevel lagtinn på sykehuset med kraftig hjernerystelse. Han sto fem-ten meter unna! En kort stund var det mistanke om sabota-sje, noe Miguel i all hemmelighet håpet intenst og fordervetpå, siden det ville gitt hotellet en sårt tiltrengt identitet. Omikke et romantisk skjær, så i alle fall en historie. Han kryssetfingrene, og ventet på et brev hvor ETA eller Al-Qaida eller

22

noen andre fanatiske gærninger skulle ta på seg skylden. Detskjedde selvsagt ikke, og etterpå ble han overmannet av svartsamvittighet, da han kom til å tenke på ofrene i togattentateti Madrid. Det var bare skjødesløshet. Ingen ble drept. I for-bindelse med arbeidet lengre nede i gaten hadde noen kom-met til å hakke løs en bit av en kabel, press og damp byggetseg opp, og så hadde en bygning gått i luften.

Kort tid etter var stillasene på plass. Såret midt i gatenble dekket av det samme syntetiske, grønne tyllet som over-alt ellers. Det utgjorde kanskje ikke den helt store forskjel-len. Resten av området så ut som en krigssone, noe hentet utav en nyhetsreportasje fra Libanon, og nå hadde bare krigenrykket nærmere ham.

To betongbiler står med fronten mot hverandre. Sement-sekker holdes på plass av lag på lag med plastfolie, sur-ret rundt pallene. Strømkabler henger i tykke vaser bundettil lyktestolper med tau som er blitt mørkegrått av skittenog pussestøvet. Arbeidslaget i enden av gaten har kvinneligarbeidsleder, som gjør et poeng av å rope etter ham. Hunsynes nesten ikke gjennom presenningene, på tross av dengule hjelmen, på tross av den svære kroppen. Trykkluftbo-rene gjør at han øker farten, ratatatatatata, lyden av Mala-gas stammespråk. Og så står han foran hotellfasaden. Detkommer like brått på som alltid.

Miguel sukker, går de siste skrittene, han kikker opp pådet idiotiske treskiltet over inngangen. I lobbyen overveldeshan av rødlig marmor. De røde og hvite sjatteringene sprerseg utover gulvet som olje i vann, og fortsetter opp ende-veggen. Hele veggen er kledd med det samme materialet.Takk gud for at i alle fall de resterende veggene i inngangs-partiet er malt hvite. Marmoren må ha vært her fra star-ten. Den har mistet den strålende hardheten i glansen, erslitt til det punktet hvor steinen har fått en nesten voksaktigoverflate. Resepsjonsdisken er nyere, muligens satt inn de

23

årene da stedet var diskotek. Er det ikke dét skiltet på utsi-den betyr? Heldigvis bærer ikke stedet preg av akkurat denperioden. Det meste er intakt. To dataskjermer, en telefon,en faks, et kassaapparat står klare på disken. Det er træddplasthetter ned over skjermene, så de skal beskyttes motstøv.

Han tar turen innom spisesalen, hvor det overveldenderøde fortsetter, men her er det i alle fall ikke marmor. Tag-gete murstein gliser fra alle veggene, og fugemassen, selveamalgamet, mangler mange steder. Smijern for alle pengene;fra taket henger en åttearmet svart lysekrone, opp langs veg-gen står det kjerrehjul og tønnebelter av det samme jernet.Selv innbruddssikringen på vinduene ser ut til å komme fraen smie, men den er ikke felt ut, den er foldet inn til enstang på midten av vinduene. Det er bare å dytte ned hånd-taket ved veggen, så knirker og piper det, og gitteret skyvespå plass som en vifte. En innbruddssikker vifte av smijern.Han sukker, og lar det være. Trekker i stedet fingeren overrutene som åpner rommet ut mot Plaza de Capuchinos,lager et smalt men tydelig spor i smusset, en glipe som gjørham i stand til å se den tette palmevegetasjonen borte vedmonumentet på plassen, og som skitner til fingeren hans.Tre vinduer festet med skinner til gulv og tak, så de enkeltskal la seg åpne på varme sommerkvelder. For øyeblikketlar han dem være lukket, og når han snur seg og lener ryg-gen mot dem, tenker han at spisesalen mest av alt ligner defalske bodegaene i byen, tapasfellene nede ved Marqué deLarios. Pølser, sardiner og vino fino. Det eneste som mang-ler, er tønnene å sitte på i stedet for stoler. Hvert rom ihotellet forteller en slags historie om andres planer, og nå erdet Miguel – bestyreren – som går vaktmesterrunden i dettomme bygget. Han dropper uteplassen på baksiden. Synetav det tomme bassenget gjør ham mer deprimert enn noeannet.

24