lin da ols son

i skum rin gen syn ger svart tros ten

Over satt av Gunn hild Mag nus sen

V

I do not know which to prefer,The beauty of inflectionsOr the beauty of innuendoes,The black bird whistlingOr just after.

Jeg vet ikke hvasom er vak rest, tin ge ne ut tryktel ler tin ge ne an ty det,svart tros ten når den syn gerel ler like et ter på.

Fra Thirteen Ways of Looking at

a Black bird av Wal la ce Ste vens

9

pro log

Vin den had de dre vet opp fra Stadsgårdskajen og tatt fart da den slo inn i den steile klip pe veg gen på vei en sør over. Den før te med seg sin egen tørre, lam men de kul de, men had de også fan get det fuk tige og mørke fra det svar te van net nede i hav nen, der isen ak ku rat had de gått. Vel oppe på Mosebacke fikk den ny fart og ras te hen syns løst videre gjen nom de smale ga te ne.

Så plut se lig slo kir ke klok ke ne i Ka ta ri na kyrka to. Ly den var skarp og gjen nom tren gen de. Det var in gen-ting der ute som kun ne ta imot og dem pe den. Den falt fra kir ke klok ke ne og vel tet ut over kir ke går den med sine døde ple ner, der de na kne trær ne sto svar te og stive, ute av stand til å gjø re mot stand.

11

1

Dør klok ken had de ringt noen gan ger. Til slutt had de hun rul let sam men en li ten bit toa lett pa pir og put-tet den inn mel lom ringeknappen og dek se let. Si den had de hun ikke hørt den. Om det var for di in gen had de ringt på, el ler for di pa pi ret gjor de job ben sin, viss te hun ikke. Hvis det ikke fun ger te, ville hun bli nødt til å hol de ut sig na le ne til den som ring te på, ga opp. El ler hun måt te be ved kom men de om å la hen ne være i fred. Det trod de hun ikke hun kom til å klare. Hun stol te ikke på stem men sin. Viss te ikke len ger om den bar. For hver dag med taus het ble hun sta dig mer usik ker.

Lei lig he ten had de blitt som et skall som om slut tet hen ne. Den var ikke en del av hen ne, men den be skyt-tet hen ne. De fles te av ei en de le ne hen nes lå frem de les i papp es ker. Ei en de ler. For et ei en dom me lig ord. Det pas set vir ke lig ikke på det for hol det hun had de til dis-se tin ge ne. De til hør te ikke len ger hen ne. Hun had de ikke en gang sett or dent lig et ter hva hun had de fått med seg, alt had de skjedd så fort. Hun treng te ikke noe av det som var der, og hun kun ne ikke se for seg at hun noen sin ne kom til å pak ke ut av papp es ke ne.

12

Lyd treng te inn fra for skjel lige ste der. Fra trap pe av-sat sen, fra ga ten og fra na bo lei lig he te ne. En stol som ble dratt over gul vet i eta sjen over. Fot trinn. Og mest plag somt av alt, stem mer i det fjerne. Små ly der, tegn på liv, som skarpe klør som skrap te mot hu den.

Og så kir ke klok ke ne. Den sta dig til ba ke ven den-de ly den av kir ke klok ke ne. Dis se me nings løse må le re av tid. Det var mars. Nes ten to må ne der had de hun vært her. Og det var man dag, trod de hun. El ler kan-skje tirs dag?

Hun had de frem de les sup pe igjen, noen pak ker med por sjons po ser. Men det be gyn te å bli tomt i spis-kam me ret og kjø le ska pet. Det gjor de hen ne litt uro lig, hun viss te ikke hva hun skul le gjø re når det var helt tomt for mat. Ven te til krop pen ga opp? Hvor lang tid ville det ta? Og hvis det var det en de lige må let, hvor for ikke fremskynde pro ses sen? Kas te det hun had de igjen. Hun skjøv bort tan ke ne. Prøv de å gjø re seg tom igjen. In gen tan ker. Med luk ke de øyne hå pet hun på en til stand av in tet. Var det for mye for langt? Når hun lå stil le i sen gen, tål mo dig – og tål mo dig he ten hen nes had de nådd nye høy der – hend te det at Kvin-nen i grønt duk ket opp. Ak ku rat slik hun had de pleid å duk ke opp i hen nes barn doms fe ber drøm mer. All tid like stil le ved pia no et sitt, bort vendt med den slanke ryg gen mot hen ne, kledd i den grønne to del te kjo len. Med nak ken lett bøyd og det brune hå ret sam let i en tung knu te satt hun urør lig i ufor an der lig skum ring. Ald ri en lyd. Ald ri en be ve gel se. Bare den il le vars len de,

13

la de de still he ten, som før te med seg en over vel den de ek kel håp løs het, uten for hen nes kon troll.

Først trod de hun de var de sam me, dis se sy ne ne. El ler hva hun nå skul le kal le dem. Hun kun ne lig ge der og dri ve inn og ut av søv nen, med kald svette i pan nen og bren nen de varm kropp, som om hun had de fe ber. Så ble hun gre pet av en kve len de fø lel se av vem mel-se, ak ku rat som da hun var barn. Og den stumme og urør lige skik kel sen vis te seg, ved før s te øye kast så full-sten dig fre de lig, og li ke vel for ent med en slik enormt in tens fø lel se av frykt og to tal en som het.

Hun kun ne ikke hus ke når hun møt te Kvin nen i grønt før s te gang. Det var som om hun all tid had-de vært der, i mør ket bor ten for vir ke lig he ten. Som li ten var hun så redd hen ne at selv den al ler min ste mis tan ke om at fe be ren var i an marsj, lam met hen ne full sten dig. Ikke for di sy ne ne var skrem men de i seg selv, tvert imot. Det skjed de ald ri noen ting. Et ter som åre ne gikk, had de sy ne ne for svun net, og hun trod de hun had de vokst fra dem for godt.

Men nå var de til ba ke, og hun var like hjel pe løs som da hun var barn. Hun had de in gen be skyt tel se, in gen ste der å dra. Men ei en dom me lig nok var mø te ne – hun had de be gynt å ten ke på dem som mø ter – også lok ken de. Hun had de så smått be gynt å gle de seg til dem. De var like ube ha ge lige som før, kan skje til og med mer. Men de had de gjen nom gått en knapt merk-bar for and ring. De var ikke len ger helt de sam me. Det var van ske lig å set te fin ge ren på hva som var for and ret.

14

Hun kun ne be skri ve det som at det had de opp stått en fø lel se av kon takt. En slags ikke-kom mu ni ka sjon, men som li ke vel var en slags kom mu ni ka sjon. Det var ikke slik at Kvin nen i grønt noen gang sa el ler gjor de noe nå hel ler. Nei, hun for ble urør lig, bort vendt, in-ne stengt i sin dun kle ver den, i sitt eget mørke. Men li ke vel … Det var som om de beg ge ven tet på at noe skul le be gyn ne. Så hun lå der i sen gen med en fø lel se av tung for vent ning.

Men i ste det skar nå en lyd gjen nom lei lig he ten. Den rev i styk ker still he ten som hun så møy som me lig had de byg get opp, og opp løs te på et øye blikk alle fø-lel ser som fyl te hen ne.

Den kvalte dør klok ken klik ket fle re gan ger. Hen nes få fengte for søk på å brin ge den til taus het had de bare skapt en mye mer på tren gen de lyd.

Så ble det stil le igjen.Hun kjen te at de var av ven ten de, beg ge to. Hun,

der inne, og den ne noen uten for dø ren hen nes.Til slutt ban ket det på. En gang. Så en gang til, mer

iher dig. Hun kjen te hvor dan hun bet ten ne ne sam men og knyt tet ne ve ne, som om hun for be red te seg på å for sva re seg mot et an grep. En bru tal inn treng ning, det var det det var. Hun sat te seg opp i sen gen, støt tet opp på al bu e ne. Lyt tet. Ven tet ån de løst.

En skra pen de lyd. Så en stem me.«Hal lo! Er det noen der?» Det hør tes ut som en

ung mann. Pau se.«Jeg har en pak ke til deg. Fikk den ved en feiltagelse.»

15

Opp ford ren de nå, han ven tet et svar.Pau se igjen. Hun holdt pus ten.«Jeg leg ger den igjen her ved dø ren, hvis det er

greit. Den går ikke gjen nom brev sprek ken.»Hun ven tet.Ly den av metallokket som slo igjen. Had de han

kik ket inn? Sett mør ket hen nes? Da måt te han vel ha an tatt at in gen var hjem me?

Til slutt taus het og still het igjen. Hun sank ned på pu ten. Pan nen var fuk tig av kald svette. Men så igjen, som et slag i an sik tet, ly den av brev sprek ken som ble åp net på nytt. Og stem men.

«Ja, ha det, da.»Som om han viss te at hun gjem te seg der inne.Den svake ly den av fot trinn på trap pe av sat sen. En

dør som ble luk ket.Hun pus tet ut, luk ket øy ne ne og gikk ut på kjøk-

ke net.

*

Uten å slå på ly set fam let hun et ter glas set hun viss te sto på opp vask ben ken, og fyl te det med vann. Hun drakk sak te mens hun for søk te å gjet te hva klok ken kun ne være. Ikke for di det had de noen be tyd ning. Det føl tes som om ti den var et språk som ble snak ket der ute, i en an nen ver den, og som hun var nødt til å prø ve å tyde.

Det var ikke klok ke slet tet hun var ute et ter, hun bare lur te på om hun kun ne åpne dø ren og ta inn

16

pak ken uten å ri si ke re å møte noen. Hun ville ikke at en an nen nabo skul le opp da ge den og prø ve å få kon takt med hen ne. Hun stil te seg ved vin du et og kik ket ut. Det var rik tig nok mørkt, men ikke len ger vintermørkt. Det var som om him me len var en tynn mørk hin ne spent over noe som var en anel se lysere ba ken for.

Ga ten lå helt fol ke tom, så hun an tok at det var sent. Hun gikk ut i en tre en og sto der et øye blikk med hån den på dør hånd ta ket før hun for sik tig åp net dø ren på gløtt. Trap pe av sat sen lå i mørke, og hun bøy de seg ned og løf tet raskt opp for sen del sen. Det var ikke noen pak ke, men en fô ret kon vo lutt, kjen te hun. Men han had de hatt rett. Den var for tykk for brev sprek ken.

Hun pus tet dypt noen gan ger. Hun ville ikke ha den ne kon tak ten. Ville ikke bli min net på vir ke lig-he ten der ute. Det var ille nok med den pos ten som lan det på dør mat ten. Hun had de sam let alt i en bun-ke på kjøk ken ben ken og for søkt å la være å ten ke på den. Da hun nå la kon vo lut ten øverst i bun ken, inn så hun at det var mer ke lig at hun ikke bare had de kas tet pos ten rett i søp pe let. Hvor for had de hun sam let på alle dis se uvel kom ne livs teg ne ne? Hun kom ikke til å gjø re noe med dem.

Men nå den ne kon vo lut ten. Den var an ner le des. På et øye blikk had de den satt hen ne i takk nem lig hets gjeld til per so nen som had de lagt den igjen uten for dø ren hen nes. Den had de etab lert et slags for hold mel lom dem, den usyn lige na bo en og hen ne selv. Hun ville ikke

17

ha noe for hold, ikke av noe slag til noen som helst. Det pla get hen ne å kjen ne den ne på tvung ne takk nem-lig he ten. Det var rett og slett uut hol de lig.

Hun gikk frem og til ba ke mel lom kjøk ke net og stu en fle re gan ger. Ir ri tert løf tet hun opp kon vo lut-ten igjen, slo den mot hånd fla ten. Hun kun ne kas te den. Men det ville ikke for and re noe. Na bo en had de gjort hen ne en tje nes te, hvor uvel kom men den enn var. Hun slapp kon vo lut ten ned på kjøk ken bor det og gikk inn i stu en igjen. Der rev hun raskt opp bret te ne på en av de man ge papp es ke ne med bø ker. Hun fam let over det øver ste la get og løf tet opp noen av bø ke ne. Mer ke lig, hen de ne hen nes hus ket det hun selv had de for trengt. Så snart hun holdt en av bø ke ne i hån den, viss te hun hvil ken det var. Og der med også hvil ken eske det drei de seg om. Hun inn så at det ikke var den es ken hun had de tenkt seg, og åp net enda to før hun fant det hun let te et ter. Hun pluk ket opp den tynne bo ken og reis te seg. Før hun rakk å om be stem me seg, gikk hun ut på trap pe av sat sen og tas set stil le over det kalde mar mor gul vet og bort til na bo ens dør. Det sto «E. Blom» på mes sing skil tet. Så han had de rett i det også. Feiltagelsen lot seg for kla re. De had de sam me et ter navn. Til og med sam me ini tia ler. Kan skje det lå post til den ne E. Blom i bun ken på kjøk ken bor det hen nes. Det had de ald ri falt hen ne inn å se et ter om all pos ten fak tisk var til hen ne. Og, som sagt, hun had de ikke åp net noe. På dø ren hen nes sto det bare «Blom». Hun stil te bo ken ved dø ren hans, støt tet mot veg gen.

Hun viss te ikke hvor for hun had de valgt ak ku rat den. Hun had de bare den unge stem men å gå et ter. Og så det at han had de følt på seg at hun måt te være der inne. Hun viss te at det var slik. Av en el ler an nen grunn kun ne hun ikke gi slipp på den tan ken.

Brev til en ung dik ter. Rai ner Ma ria Rilke. Istykker-lest og esel øret. Og antagelig helt feil. Men nå sto den der, i hvert fall. Ikke noe tak ke kort. Kan skje kom han ikke til å be gri pe hva det drei de seg om, el ler hvem den var fra. Det spil te in gen rol le. Hun had de i hvert fall fått kvit tet seg med takk nem lig he ten. Gjel den var be talt, de var skuls.

Roen og still he ten vend te lang somt til ba ke. Hun sat te seg ved kjøk ken bor det. Sel ve for sen del sen interes-ser te hen ne ikke det min ste, og hun sleng te den oppå post bun ken. Det var bare én ting som gjen sto før hun en de lig kun ne leg ge seg igjen.

Hun ten te den lil le lam pen i vin du et og åp net den svar te dag bo ken som lå på bor det. Tok pen nen og be gyn te å skri ve. Hun viss te ikke egent lig hvor for. El ler for hvem. Det var noe som gjor de til væ rel sen ty de ligere. For klar te det som føl tes van ske lig å for stå. Men på en el ler an nen måte vir ket det me nings løst nå. Et ri tu al uten inn hold. Det var ikke len ger noe å for stå. Li ke vel fort sat te hun. Korte no te rin ger, en el ler et par gan ger om da gen.

Da hun var fer dig, tok det en lang stund før hun gjen erob ret mør ket.

19

2

Han fant bo ken om et ter mid da gen nes te dag. Han had de job bet det mes te av nat ten og so vet til langt utpå da gen. Det var på vei ut han fikk øye på den. Det var ty de lig at den ikke bare had de hav net der ved dø ren hans ved en til fel dig het. Kom met til å fal le ut av en el ler an nens ves ke el ler lom me, el ler noe sånt. Nei, den sto pry de lig støt tet mot dør kar men. Den in ne holdt ikke noe kort el ler hil sen av noe slag, men han viss te li ke vel hvem som had de satt den der.

Han had de lagt mer ke til hen ne al le re de den da gen hun flyt tet inn. En mørk skik kel se som raskt had de skrådd over ga ten der den våte snø en lå an kel dyp, i tet for an flyt te men ne ne. Selv om det var den enes te gan gen han had de sett hen ne, var han sik ker på at det var hun som bod de der inne. Han kun ne ikke for kla re hvor for, han bare viss te det. Selv om han had de følt seg som en idiot da han åp net brev sprek ken og rop te sitt lat ter lige «Ja, ha det, da», ang ret han ikke. Et ter-som hun ikke had de åp net og ikke had de svart, måt te hun jo øns ke å være i fred, det skjøn te han. Men det kun ne selv føl ge lig være noe galt. Kan skje hun lå død der inne? Nei, det gjor de hun ikke. På en el ler an nen

20

måte var han sik ker på det. Han bare viss te at hun had de vært der inne, bak den luk ke de dø ren, og at hun had de lyt tet. Og nå var bo ken stilt opp ved dø ren hans som en be kref tel se. Han had de hatt rett.

En bok, hun had de gitt ham en bok. Hun kun ne jo ikke vite hvor feil det var. Hvor van ske lig det var for ham å kom me seg gjen nom selv den korteste tekst. Men han had de løf tet den opp li ke vel, snudd og vendt på den. Be gynt å sta ve seg igjen nom baksideteksten. Brev til en ung dik ter. Det ble ver re og ver re. Kun ne ikke vært mer feil. Han sleng te den til side.

Men da han kom hjem den kvel den, pluk ket han opp bo ken igjen. Som van lig når han skul le for sø ke å lese, tok han frem teg ne blok ken og pen ner, pens ler og tusj. And re men nes ker les te for for nøy el sens skyld. Det had de han ald ri skjønt. For ham var det en tung jobb. Så smer te fullt at han prøv de å unn gå det helt. Hele pro ses sen var for bun det med sånt som han for-søk te å leg ge bak seg. Van ske lige min ner fra sko len. Sel ve or det: dys lek tisk. Mam ma. All den drit ten han for søk te å hol de uten for dø ren til den ne lei lig he ten.

Å for sø ke å tol ke bok sta ve ne og for me dem til ord, én bok stav om gan gen, ett og ett ord, var smer te fullt. Det var nes ten som om de hvasse, svar te teg ne ne på si den treng te seg inn i ho det hans, men uten sam men-heng og or den. Som om de dan set der inne, hån lig util gjen ge lige.

Selv om han had de en del bø ker i hyl len i en tre en, had de de full sten dig ut spilt sin rol le. Han åp net dem

21

ald ri igjen når han vel had de kom met seg gjen nom dem. I ste det var or de ne inn bakt i stab le ne med pa pir og teg ne blok ker som fyl te hyl le ne i en tre en og i stu en, som var ar beids plas sen hans. Teks te ne var i blok ke ne, over ført til et for mat han kun ne tyde. Hvert ord, hver set ning han klar te å tyde, fan tes i bil de ne hans.

Da han først var blitt kjent med Otto i lei lig he ten over, had de han også fått bø ker. Otto had de tatt bok et ter bok ut av de bug nen de hyl le ne sine og rakt dem til ham. «Den ne her må du bare lese», og «Har du vir ke lig ikke lest den ne?» Det tok en stund før han fikk seg til å inn røm me for Otto at han ald ri ville klare å kom me seg gjen nom de fles te av bø ke ne. Tykke klas si ke re på fem–seks hund re si der. Li ten skrift på gul net pa pir. Det var da Otto had de be gynt å for tel le dem for ham i ste-det. Han les te dem ikke, men for tal te fritt et ter hu kom-mel sen. Kan skje han syn tes det var mer hen syns fullt å gjø re det sånn. At Elias på den må ten ikke tenk te så mye på han di kap pet sitt. Og det stem te, det føl tes bed re for dem beg ge. Elias had de så klart in gen mu lig het til å be døm me hvor godt Ottos ver sjo ner stem te over ens med ori gi na len, men det spil te hel ler in gen rol le.

Men nå satt han her og sta vet seg gjen nom den tynne bo ken, ett ord om gan gen. Vin den sus te uten for vin du et, og det knep pet mot ru ten, men Elias mer ket det ikke. Han var helt inne i det han had de gitt seg i kast med. I lys kjeg len fra ar beids lam pen teg net han bil de et ter bil de. Bun ken med det and re, nes ten av-slut te de pro sjek tet skjøv han til side. Det fikk ven te.

22

Det tok ham en uke.Da had de han fylt prak tisk talt hele blok ken. Og

lært seg Rilkes Brev til en ung dik ter mer el ler mind-re uten at.

Da han var fer dig med bo ken, had de han la get enda en teg ning. Når han holdt den fremfor seg nå, kun ne han gjen ta teks ten, mer el ler mind re ord rett:

Og fremfor alt, spør Dem selv i nat tens stil leste time: må jeg skri ve? Grav i Dem selv efter et dypt svar. Og hvis sva ret be kref ter, hvis De må møte det al vor lige spørs må let med et sterkt og en ty dig «Jeg må», så bygg De res liv efter den ne nød ven dig het. De res liv må nu selv i sin mest li ke gyl dige og fat tige time være et tegn på og vit ne om den ne nød ven dig het.

Han så på bil det sitt og inn så at han had de byt tet ut or det «skri ve» med «teg ne». Og på det spørs må let had de han et helt klart svar.

Ne derst på ar ket skrev han:«Ja, jeg må.»Så rev han teg nin gen ut av blok ken, bret tet den på

mid ten og stakk den inn i bo ken på si den der teks ten hør te hjem me.

Det var sent. El ler tid lig, av hen gig av hvor dan man så på det. Men han tok på seg jak ken og støv le ne, grep bo ken og åp net yt ter dø ren og gikk ut på trap pe-avsat sen. Han sto der et øye blikk for an dø ren hen nes. Alt var taust og stil le. Så bøy de han seg ned og stil te bo ken på sam me måte som han had de fun net den ved sin egen dør.

Ute var det frem de les helt mørkt. Han sto i ly av det dype port rom met, dro igjen gli de lå sen på jak ken, trakk lue og hans ker ut av lom men og så opp mot den mørke him me len. Pus ten hans steg som en hvit røyk i den kalde luf ten for så å løse seg raskt opp. Mor gen-gry et var frem de les fle re ti mer unna. Det var hans tid. Han gikk med raske skritt over kir ke går den og sving te av mot Mosebacke. Han møt te in gen.

25

3

Hun sto i det mørk lag te kjøk ke net og had de ak ku-rat ført vann glas set til lep pe ne da hun hør te ly den av fot trinn ute på trap pe av sat sen. Det var for sent for en nabo på vei hjem og for tid lig for avis bu det. Hun had de ikke hørt por ten bli åp net. Fot trin ne ne stan set uten for dø ren hen nes. Så ble det stil le. Hun smøg seg ut i en tre en. Sto han der uten for dø ren hen nes midt på nat ten? Det var ube ha ge lig å ten ke på. Skrem men de, til og med. Hun holdt pus ten og lyt tet opp merk somt. Så hør te hun en svak lyd. Hun klar te ikke å be døm me hva det var, ikke en ras ling og ikke et dunk. Bare en ube ty de lig lyd, som på en el ler an nen måte ty det på at per so nen der ute fore tok seg noe. Skul le han åpne brev sprek ken igjen? In stink tivt tok hun et par skritt bak over. Hun lyt tet, i hel spenn. Men det kom ikke noe knepp i den kvalte dør klok ken og ikke noen skram ling med brev sprek ken. In gen ver dens ting. Og hvil ket nor-malt men nes ke ville for res ten ringt på hos en ukjent nabo midt på nat ten? Med mind re det drei de seg om noe akutt. Men de for sik tige, stil le skrit te ne ty det ab-so lutt ikke på noen nøds si tua sjon. Det var sim pelt hen ube gri pe lig. Hun lyt tet. Ly den av fot trinn igjen, over

26

gul vet på trap pe av sat sen og ned over trap pe ne. Der et-ter ga te dø ren som ble åp net og slo igjen. Hun gikk fort inn på so ve rom met, frem de les med glas set i hån den, og kik ket ned på ga ten.

Det drøy de litt før hun så ham, han måt te ha stop pet opp i port rom met. Men der gikk han. Høy. Ja, høy den og at han gikk med lange, raske skritt, var vel egent lig det enes te hun kun ne se. Skinn jak ke og strik ke lue. Mer enn det kun ne hun ikke gjort rede for. Li ke vel vir ket han al le re de kjent på et el ler an net vis. Hun ris tet på ho det. For en lat ter lig tan ke. Men nå var det i hvert fall en skik kel se å leg ge til stem men hun had de hørt tid ligere. E. Blom. Hva sto e-en for? Erik? Det var egent lig det enes te manns nav net hun kun ne kom me på for et så pass ungt men nes ke. In gen het slikt som Evald, Ei nar el ler Evert nå for ti den. El ler gjor de de det? Det var len ge si den hun had de hatt grunn til å re flek te re over svenske manns navn. Noe navn over ho det.

Hun sat te fra seg glas set og gikk ut i en tre en. Alt var stil le igjen, og hun åp net yt ter dø ren for sik tig på gløtt. Trap pe av sat sen lå i halv mørke, bare opp lyst av lam pen over ga te dø ren. Men li ke vel så hun den med en gang. Bo ken. Der sto den, ak ku rat slik hun selv had de satt den fra seg ved dø ren midt imot, støt tet mot dør kar men. Ir ri ta sjo nen fikk hen ne til å fny se. Had de han av vist takknemlighetsgesten hen nes? Et-ter å ha sit tet på bo ken i over en uke? Hun had de følt seg helt over be vist om at li ke vek ten var gjen opp ret tet. At de var skuls.

27

Da hun løf tet opp bo ken, falt et sam men bret tet pa pir ark mot gul vet. Hun klar te å fan ge det i fal let, tok et skritt til ba ke inn i lei lig he ten og luk ket dø ren stil le et ter seg.

Hun sat te seg ved kjøk ken bor det. Nøl te, men strak te til slutt ut hån den og ten te den lil le lam pen i vin dus kar men. Det plut se lige ly set fikk hen ne til å ryk ke til, og hun holdt øy ne ne hardt luk ket en stund. Da hun sak te åp net dem igjen, lan det blik ket på post-bun ken. Hun skjøv den til side og la bo ken og pa pir-ar ket for an seg. Så bret tet hun ar ket lang somt ut. Hun viss te ikke hva hun had de ven tet seg. En el ler an nen slags lapp, kan skje. En for kla ring på at han had de le-vert bo ken til ba ke. Kan skje en takk, til og med. Men det var ikke noe sånt. Det var en teg ning, en teg ning i svart tusj. Den lig net in gen ting hun had de sett tid-ligere. Til tross for at bil de ne ikke fore stil te noe hun noen gang had de sett, var for me ne mer ke lig na tur lige. De snod de seg om hver and re til en slags uni form hel-het. Et møns ter. Det var en hel het, men en hel het der hver de talj var ut søkt gjen nom ført og helt unik. Hun kun ne ikke for sitt bare liv be gri pe hva det skul le fore-stil le, om det nå skul le fore stil le noe som helst. El ler hva det kun ne bety. Så opp da get hun at det var skre-vet noe ne derst i kan ten. «Ja, jeg må.» Bare det. Hun fnys te igjen og lot ar ket fal le ned på bor det. Hva be-tyd de det? Det var helt ube gri pe lig. Kan skje ar ket bare var et slags bok mer ke? Noe som ikke var myn tet på hen ne? Hun tok opp bo ken og åp net den. Det føl tes

som om den helt av seg selv åp net seg på en be stemt side. Som om den ny lig had de lig get opp slått ak ku rat der. Hun bøy de seg frem og be gyn te å lese. Det skul-le bare noen ord til, så kjen te hun igjen teks ten. Hun had de lest den man ge gan ger. Hatt den opp skre vet i no tis bo ken sin si den hun gikk på sko len.

Og fremfor alt, spør Dem selv i nat tens stil leste time: …

Han had de ikke bare lest, men tatt til seg inn hol-det. Og ty de lig vis vil let at hun skul le vite det. Det vir ket som om han had de vil let tak ke hen ne.

Hun reis te seg. Det føl tes van ske lig å pus te, og hun tap pet i et nytt glass vann og drakk sak te.

«Lat ter lig,» tenk te hun. «Lat ter lig og pa te tisk. Hvor for tok jeg i det hele tatt inn det makk ver ket?»

Hun knep igjen øy ne ne. Tok en slurk til.«Så er takk nem lig hets gjel den til ba ke hos meg!

Jæv la teg ning! Jæv la bok!» Hun rev til seg bo ken og pa pir ar ket og kas tet dem med all kraft ut i en tre en. Men tå re ne kun ne hun ikke hol de til ba ke.

29

4

Han job bet best om kvel den og nat ten, men helt si den han had de be gynt på det nye pro sjek tet, hend te det sta dig of te re at han våk net tid lig og gikk rett til bor det og sat te seg. Det var len ge si den han had de følt det sånn. Både his to ri en og bil de ne fløt frem så na tur lig – han kun ne ikke hus ke at det had de føl tes så bra noen gang. Kan skje den al ler før s te bo ken, men da had de han på den and re si den ikke hatt noen be gre per om hva han egent lig drev med. Da had de det bare vært som en måte å over le ve på, der han teg net for å klam-re seg fast til li vet en li ten stund til. Prøv de å slip pe å ten ke frem over. At det skul le bli en bok, had de han ald ri en gang tenkt på den gan gen. Men det ble det jo fak tisk. Og en til. Og til slutt ble det en jobb. Det som mo ren had de kalt «hob by en» hans, og Gun nar had de kalt «jæv la rab bel», had de fak tisk blitt en jobb som be tal te hus leie og mat. Og litt til.

Han had de satt en tit tel på den nye map pen på lap to pen. Svart tros ten. Ikke for di hun sang, ak ku rat. Han had de jo ald ri hørt en lyd fra hen ne. Knapt nok sett hen ne, for den saks skyld. Bare glimt av en mørk skik kel se i en tykk kåpe og vinterlue. Bil de ne han

30

teg net, had de egent lig in gen ting å gjø re med hvem hun fak tisk kun ne være. Det var bare hans egne fan ta si er om en usyn lig nabo. Her satt han dag ut og dag inn og fant på en his to rie om en kvin ne han ald ri had de møtt. Gjor de hen ne til en fugl. Helt per verst, hvis man tenk te et ter. Men det var ak ku rat det han ikke had de tenkt å gjø re. Han had de ikke tenkt å fun de re på det et se kund. Han ville hol de fast ved den ne stem nin gen. Spen nin gen. For det var fak tisk slik det føl tes. Job ben hans had de blitt spen nen de igjen. Når han sat te seg og tok opp pen nen og be gyn te å teg ne en skis se, had de han in gen anel se om hva det ville bli. Li ke vel kjen te han ikke den min ste tvil, og hvert bil de var full sten dig inn ly sen de så snart det var fer dig.

Hvor dan han skul le gjø re det med teks te ne, viss te han ikke. Han had de tatt for gitt at Maja skul le skri ve til ham som van lig. Der for had de det føl tes som en utro-lig skuf fel se da hun tak ket nei. Hen nes egen ro man var en de lig blitt an tatt, og nå job bet hun med den på hel tid. Det var bare å gra tu le re hen ne og gle de seg på hen nes veg ne. Men nå måt te han fin ne noen and re. Hvor dan nå det skul le gå til. Maja kun ne lese ham per fekt. Ofte var det nok at hun så en teg ning, så kom den rette teks-ten, som om hun tenk te ak ku rat som ham. Hun kjen te ham ut og inn, og de had de skapt for tel lin ger sam men si den de først ble kjent, i før s te klas se. Hun had de or-de ne, og han had de bil de ne. In gen før te, in gen fulg te. Og beg ge var like av gjø ren de for re sul ta tet.

Men nå var det som det var. Skul le det te bli en bok, måt te noen and re skri ve or de ne. Nå had de han nok med bil de ne. Hvor dan han skul le gjø re det et ter på, ville han ikke grub le over.

Da han hør te Otto ban ke i gul vet i lei lig he ten over, kik ket han for bau set opp. Ottos sig nal om at mid da-gen var ser vert. Han inn så at hele da gen had de gått. Mot vil lig la han fra seg pen nen og reis te seg, med øy-ne ne fes tet på den halv fer dige teg nin gen. Han kun ne se for seg hele his to ri en i ho det. Han ryn ket pan nen. Det jæv la han di kap pet. Han had de his to ri en, men kun ne for sitt bare liv ver ken for mu le re el ler skri ve den ned. Det var som å høre mu sikk inne i ho det og ikke kun ne syn ge el ler spil le den. In ne låst i ho det hans var for tel lin gen ver di løs. Ek si ster te ikke for noen and re enn ham selv.

Han løs rev seg fra teg ne bor det og gikk ut på ba-det, kled de av seg og stil te seg i du sjen. Luk ket øy ne ne og lot van net ren ne i fine strå ler over an sik tet. På en el ler an nen måte stem te det, det te at han bare had de halv par ten av ev ne ne som skul le til. Han var halv på alle må ter. Hele det jæv la li vet hans var et halvveisliv. Han kun ne sit te her og teg ne de jæv la bil de ne og lyt te til for tel lin ge ne sine. Men hva var det for et liv, hvis man tenk te et ter?

Han skrud de av van net, tør ket seg og kled de på seg igjen.

Og så gikk han opp til Otto.

33

5

Hver gang Otto inn så at han nå had de bodd her len-ger enn noe an net sted, ble han over ras ket. I mai ville det bli fem ten år.

Han had de blitt bo en de i rek ke hu set i tre år et ter Evas død. I et ter tid syn tes han det var rart at han ikke had de flyt tet der fra tid ligere. Han had de egent lig ald-ri triv des der. Ald ri sett på det som sitt hjem. Snarere had de det føl tes som en slags inn ram ming for Eva. Hun had de skapt sin egen ver den der, og han had de all tid følt seg som et mø bel som ikke helt pas set inn, men som fikk duge i man gel av noe bed re.

Det var noe i Evas for tid som hun prøv de å for-tren ge. Noe som hun holdt for seg selv og ikke del te med noen. Selv om hun ald ri snak ket om det, had de han in tui tivt for stått hvor hardt hun job bet for å hol-de til ba ke for ti den. Hvor dan hun til og med så ut til å ville dis tan se re seg fra den rent fy sisk. Kom me seg så langt bort fra den som mu lig. Og det had de vir ket som om det lil le stygge hu set fyl te hen ne med en slags fø lel se av trygg het. Selv had de han også opp levd det som ver dens ende iblant. Hu set var det siste i rek ken og gren set mot et lite skogs om rå de. Iblant had de han

34

syn tes det så ut som om det len te seg bort fra de and-re, som om det prøv de å kom me seg løs og gi seg av sted inn i sko gen.

Sel ve hu set var stygt, det kun ne man ikke nek te for. Det had de han syn tes da han så det før s te gang, og han had de ikke for and ret me ning i lø pet av åre ne de had de bodd der. En fir kan tet beige kas se, sam-men vokst med sin fir kan tede, beige far ge de tvil ling på den ene si den. To so ve rom og ett bad i and re eta-sje, stue, kjøk ken og toa lett ne den un der. Ikke mye til tomt hel ler, bare en li ten flekk på bak si den, i skyg gen av en stor furu som slep te de sure bar nå le ne sine over den kjem pen de gressplenen. Det had de rik tig nok sine for de ler. Gres set treng te ald ri å bli klip pet, det had de fullt opp med å prø ve å over le ve. Ver ken Eva el ler han had de in ter es sert seg for ha gen. Iblant had de han lurt på om na bo ene had de sett skjevt på dem og tenkt at de kun ne ha pas set bed re på tom ten. Plan tet kro kus og tu li pa ner, klip pet hek ken. I det hele tatt opp ført seg som na bo ene gjor de.

De had de egent lig ald ri vært noe sam men med na bo ene, bare hilst over den glis ne hek ken som skil te tom te ne. De før s te åre ne bod de det et par på sam me al der som dem i na bo hu set. Da hend te det at de veks let noen ord om vær og vind. Men det had de ald ri blitt noe mer enn det. Eva had de ikke øns ket det. Hva han selv mu li gens had de øns ket, had de han ald ri tenkt over. Si den flyt tet det inn en yngre fa mi lie med barn, og kon tak ten ble enda mer spo ra disk. Han had de ikke

35

ak ku rat sav net den so si ale om gan gen, ikke da. Men nå hend te det inn imel lom at han lur te på om det had de ek si stert noen for ut set ning for et an net liv.

Hu set var na tur lig vis unød ven dig stort for ham da han ble ale ne. Men det var bil lig i drift, og han had de ikke noe sterkt in ci ta ment til å gjø re noe med si tua-sjo nen. Så ti den gikk.

Når han tenk te til ba ke, var det egent lig bare som barn han had de hatt fø lel sen av å bo i et or dent lig hjem. De før s te åre ne før de kom til Sve ri ge. Da de bod de i en to roms lei lig het, alle fire. Da, mens lil le søster Elsa le vde. Lei lig he ten lå i tred je eta sje i et mas sivt fi re-eta sjes hus i stein. Om vin te ren snødde det all tid. Han viss te jo at det ikke kun ne stem me. Men det var sånn han hus ket det. All tid snø hele vin te ren, meng der av snø til å base og leke i. Snø som dem pet all lyd og ga be skyt tel se. Inne var det all tid varmt og lunt. De had de en li ten kull fyrt ovn på kjøk ke net, og den holdt hele lei lig he ten varm. Så bod de fa mi li en Schmidt oven på og Berlingers un der, og frø ken Blu men thal på and re si den, vegg i vegg. Det var som om de også bi dro til å varme dem med sitt blotte nær vær, som en slags men nes ke lig iso la sjon.

I Stock holm ble det ald ri det sam me, til tross for at de også der bod de i en lei lig het i ind re by. In gen ting ble noen sin ne det sam me. Men det had de det na tur lig-vis ikke blitt selv om de had de blitt væ ren de i Wien. Det er bare det vi har mis tet, som fremstår som evig ufor an der lig.

36

I rek ke hu set i Västertorp had de han ofte fros set. Der var det ofte kaldere in nen dørs enn uten dørs. Da han en de lig fikk solgt hu set og kjøpt den ne lei lig he ten, var det ikke så mye en gjen nom tenkt be slut ning om å flyt te. Det var mer som en flukt, han flyt tet ikke til noe, han flyt tet fra noe. En dag ble det plut se lig bare nød ven dig for ham å kom me seg vekk der fra. Men han tenk te ikke på sin nye bo lig som et per ma nent hjem, ikke da, og ikke nå hel ler. Fak tisk of ret han den ikke så man ge tan ker. For før s te gang i sitt liv had de han truf fet en slags be slut ning om hvor han skul le bo, hvor dan han skul le leve, og han var ikke sik ker på om han egent lig var i stand til det. Han kun ne bare ikke ten ke seg å bli væ ren de i hu set len ger. Hvor han skul le dra, had de der imot ikke så stor be tyd ning.

Så han had de kjøpt den ne lei lig he ten. Men han had de ald ri rik tig sett på den som et hjem. Møb le ne sto frem de les der de først had de hav net da han flyt tet inn. Det var som et slags ho tell rom, en opp be va rings plass for ei en de le ne hans. Og for ham selv. Et sted å sove til en mer per ma nent løs ning duk ket opp. Han had de bodd slik i snart fem ten år nå. Det til fel dige had de på en el ler an nen måte blitt per ma nent.

Han sto ved kom fy ren og rør te i kjøtt gry ten mens blik ket svei pet over det lil le kjøk ke net.

«In gen ting her inne har jeg kjøpt selv,» tenk te han. «Det er Evas sto ler, hen nes bord. Til og med gry ten var det hun som valg te ut. Og skje en jeg hol der i. Jeg

37

kan ikke si at noe egent lig er mitt. In gen ting an net enn lam pen over bor det.»

Lam pen han had de hatt med seg fra rek ke hu set, had de gått i styk ker ikke så len ge et ter at han had-de flyt tet inn, og han ble nødt til å skaf fe en ny. Han had de fun net den i en li ten an tik vi tets bu tikk i nær he-ten av Odenplan. Ikke for di han be visst had de vært på jakt et ter en lam pe ak ku rat den da gen. Han had-de bare til fel dig vis gått for bi bu tik ken i lunsj pau sen og fått øye på den i vin du et. En li ten an tikk ly se kro-ne av glass. Helt mal plas sert der den hang nå, selv-føl ge lig. Men han lik te den. Den spred te et varmt gult lys over sel ve kjøk ken bor det og la res ten av rom met i et for so nen de halv mørke. Hver gang han ten te lam-pen, gle det han seg over de små pris me ne som re flek-ter te ly set.

Det var ikke ofte han tenk te på Eva len ger. I hvert fall ikke be visst. Men man ge år et ter hen nes død had-de han våk net hver mor gen med venst re arm ut strakt, som om den søk te et ter hen ne. Han var ikke sik ker på hva hån den hans hå pet å fin ne. Det had de ald ri vært noen varme hos Eva. Hun var ikke noe varmt men-nes ke. Ikke på noen måte. Det var ikke før hun var bor te, at han inn så at han ald ri had de els ket hen ne. Han had de snarere vært litt redd hen ne. For tryl let av hen nes skjønn het. Over vel det av at hun had de vil let ha ham. Han had de pleid å ten ke på hen ne som en ala-bast sta tu ett, helt per fekt til min ste de talj. Men kald.

38

Tan ke ne hans ble av brutt av ly den av yt ter dø ren som gikk opp, og Elias som rop te fra en tre en.

«Kom inn, kom inn, jeg er her på kjøk ke net,» svar-te han. «Jeg har la get dill kjøtt. Hå per det blir godt.»

«Det luk ter kjem pe godt,» sa Elias og slo seg ned på en av kjøk ken sto le ne.

De had de møt tes før s te gang den da gen Elias flyt tet inn. Otto had de til fel dig vis kom met hjem mens Elias var i ferd med å bære tin ge ne sine inn i lei lig he ten. Han had de stop pet opp og sagt hei, og det så ut som om den unge man nen sat te pris på det. Han had de satt fra seg papp es ken han bar på, og strakt frem hån den.

«Hei, jeg he ter Elias Blom. Ja, som du ser, hol der jeg ak ku rat på med å flyt te inn. Jeg har over tatt lei lig-he ten til mor mo ren min. Hun døde i høst.»

«Ja, jeg hør te det. Jeg be kla ger. En vir ke lig fin dame.»

Det ble stil le et øye blikk.«Ja, vel kom men til bo retts laget, da! Jeg hå per du

vil tri ves her. Mor somt å se litt unge men nes ker i hu-set. Jeg he ter Otto Vo gel og bor i eta sjen over. Mitt gulv er ditt tak. Er det noe du tren ger, er det bare å ban ke på.»

Det opp sto en kort still het, men beg ge ble stå en de.«Det tar vel en stund før du får or den på tin ge ne

dine,» sa Otto til slutt. «Hvis du har lyst, kan du vel stik ke opp om når du har fått inn alt sam men? Noe kan jeg nok by på, selv om det bare blir en brød ski ve. Ja, hvis du har lyst. Og det pas ser.»

39

Det før s te mø tet var star ten på det de beg ge nå be-skrev som et ekte og dypt venn skap. De møt tes minst en gang i uken. Noen gan ger bare for å ta en kopp kaf fe sam men. Noen gan ger for å dis ku te re noe som had de med ar bei det til Elias å gjø re. Noen gan ger for å «lese» en bok sam men, noe som in ne bar at Elias lå ut strakt på Ottos sofa, mens Otto satt i le ne sto len ved si den av og for tal te en av sine man ge bø ker på sin helt spe si elle måte. Et ter hvert had de de be gynt å spi se mid dag sam men på tirs da ger. All tid oppe hos Otto, og når ma ten var klar, ban ket han all tid i gul vet som et sig nal til Elias om å kom me opp.

De snak ket sjel den om seg selv, og Otto viss te ikke mye om Elias’ pri vat liv. Han had de hel ler ikke snak-ket om bak grun nen sin. Nei, de holdt seg til nå ti den. Til Elias’ kunst og hans egne bø ker og mu sikk. Det var nok.

Lei lig he te ne de res had de iden tisk plan løs ning. Men det var van ske lig å tro når man så dem. Mens lei-lig he ten til Elias var hvit malt, spar somt møb lert og full sten dig inn ret tet et ter ar bei det hans, var Ottos en over fylt opp be va rings plass til alt han had de tatt med seg fra sitt for ri ge hjem.

Elias fore trakk Ottos lei lig het. Hans egen var ikke noe hjem, men en ar beids plass der han også til fel dig vis sov. Ottos lei lig het var der imot full av per son lige ting, og det luk tet mat og … ja, liv.

Otto, på sin side, var over vel det av lei lig he ten til Elias, som vir ket dob belt så stor som hans egen, og der

det all tid føl tes som om et el ler an net krea tivt pro sjekt var un der ut vik ling. Men før s te gang han kom inn dit, had de han blitt fylt av blan de de fø lel ser. En del had de med ham selv å gjø re, en an nen del med den unge na-bo en. Otto had de ald ri sett et slikt hjem. El ler snarere en lei lig het som så slik ut. For det så ikke ut som et hjem over ho det. Hjem met som den ne un gen man nen had de skapt seg, så så kaldt ut, så uper son lig, had de han tenkt. Det var ikke plass til noe an net enn jobb, hele eta sjen var en ar beids plass. Først had de sy net gjort ham litt ned stemt. Men da han senere ble kjent med Elias, inn så han hvor per fekt hjem met hans pas set ham, at det ikke var uper son lig i det hele tatt, men i al ler høyeste grad pre get av per so nen som bod de der. Og nå var det noe som lig net mis un nel se, som fyl te ham når han stakk inn om na bo en. Selv had de han flyt-tet rett fra barn doms hjem met til hu set han had de delt med Eva. Han had de ald ri hatt noe hjem som had de vært helt hans eget, skapt ene og ale ne for ham, med hans be hov i men te og ut rus tet et ter hans smak. Når han så Elias’ lei lig het, fikk det ham til å ten ke over hvor dan han eget hjem kun ne sett ut.

«Da spi ser vi,» sa Otto og sat te den dam pen de gry ten på bor det.

41

6

Tirs dags mid da ge ne ut vik let seg litt for skjel lig. Noen gan ger var det bare et raskt over stått mål tid og ikke noe mer. Noen gan ger ble de sit ten de ved kjøk ken bor-det i ti me vis. Spe si elt hvis Otto be gyn te å for tel le noe. Men den ne kvel den var det Elias som la ned be stik ket og kik ket opp på Otto.

«Jeg har be gynt på et nytt pro sjekt. Jeg vet ikke hva det skal bli, om det kan bli til noe. Men ak ku rat nå li ker jeg det vir ke lig godt. Jeg har ikke følt det sånn på evig he ter. Det hen der til og med at jeg er oppe før ni.»

Han så opp, og beg ge smil te.«Det må være noe helt spe si elt, da,» sa Otto.«Jeg vet ikke. Nå kjø rer jeg bare på så len ge det

fø les bra. Så får vi se. For res ten, Maja kan ikke hjel pe meg med teks ten den ne gan gen. Ro ma nen hen nes er blitt an tatt, så hun har fullt opp med å skri ve fer dig og re di ge re. Gøy for hen ne, selv føl ge lig. Men hvis – og det er på in gen måte sik kert – men hvis det te nå blir en his to rie som jeg vil gi ut, må jeg fin ne noen and re som kan hjel pe meg.»

De spis te i still het en stund.«Så hva er det du hol der på med?»

42

Elias kik ket opp, og det drøy de før han svar te.«Jeg vet ikke … Det hø res sik kert helt van vit tig ut.»«Prøv meg, jeg har hørt det mes te. El ler i hvert

fall lest om det.»«Du vet hun som bor i lei lig he ten rett over for meg.

Hun he ter jo også Blom. Og for et par uker si den fikk jeg til fel dig vis en pak ke som var til hen ne. Jeg så det ikke med en gang, så det var for sent å le ve re den til-ba ke da jeg opp da get at den ikke var til meg. Bu det had de al le re de for svun net. Så i ste det gikk jeg bort for å le ve re den til hen ne. Men den gikk ikke gjen nom brev sprek ken, så jeg ring te på. Det vir ket som om det var noe i vei en med dør klok ken, så jeg ban ket på dø ren. Fle re gan ger. Ikke en lyd in nen fra lei lig he ten. Jeg vet ikke hvor for, men jeg føl te lik som på meg at hun var der inne li ke vel. Så jeg åp net brev sprek ken og rop te. Jeg vet det, det hø res helt van vit tig ut.»

Han kik ket opp og trakk på skuld re ne.«Aner ikke hvor for, det hø res helt sykt ut nå når

jeg sier det. Men det gjor de jeg, i hvert fall.»Otto sa in gen ting, men nik ket for at Elias skul le

fort set te.«Ja, så ven tet jeg en stund, men in gen ting skjed de.

Så til slutt la jeg bare pak ken ved dø ren hen nes og gikk inn til meg.»

«Mer ke lig, hun har vel bodd her et par må ne der nå, men jeg har ikke sett snur ten av men nes ket,» sa Otto og tok en slurk av øl glas set.

Elias nik ket.

43

«Nett opp, det er kjem pe rart. Hun går ald ri ut av lei lig he ten, men man ser ald ri at ly set er på der inne. Ikke en lyd hel ler. Men jeg vet at hun er der, for da gen et ter had de hun satt en bok uten for dø ren min. Jeg vet ikke hvor for jeg var så skrå sik ker med en gang. På at det var hen ne.»

«En bok? Hvor for i her rens navn gjor de hun det?»«Ja, det var vel en slags takk, reg ner jeg med. Så

jeg tok den inn. Og jeg har fak tisk lest den.»Han smil te og så på Otto.«Ja, jeg vet det. Men jeg har fak tisk gjort det. Alt

sam men. Brev til en ung dik ter he ter den.»«Rilke,» sa Otto.Elias nik ket.«Det tok meg en uke. Ja, du vet jo … Men jeg kom

meg gjen nom den, én bok stav om gan gen. Så nå har jeg over satt den til mitt språk. Og det er et styk ke jeg har lært meg uten at.»

«Vent litt!»Otto hop pet opp fra sto len og for svant ut i en tre-

en. Et ter en li ten stund kom han til ba ke med en tynn bok i hån den og sat te seg igjen. Han blad de raskt frem til den si den han var ute et ter, og be gyn te å lese ak ku rat det styk ket Elias men te. Da han var fer dig, så han på Elias.

«Er jeg på rik tig spor?»Elias nik ket.«Du er helt utro lig, Otto. Har du lest alt?»Otto vif tet brydd med hån den.

44

«Ja, så da jeg var fer dig, la get jeg en teg ning til ak-ku rat det styk ket og skrev Ja, jeg må ne derst og la det i bo ken på den si den der teks ten sto. Så sat te jeg bo ken uten for dø ren hen nes. Og nå er den bor te, så jeg reg ner med at hun har tatt den inn. Hun må tro at jeg er gal.»

«Har alt det te noe med pro sjek tet ditt å gjø re?»«Ja,» sa Elias lang somt, «det har det. Det skjed de

noe med meg da jeg les te den bo ken. Jeg gikk og tenk te på den hele ti den, lur te på hvor for hun had de gitt meg ak ku rat den. Om det var til fel dig, el ler om hun men te noe spe si elt med det. Men hun kjen ner meg jo ikke, så det kan hun jo ikke ak ku rat ha gjort. Jeg klar te ikke å slut te å ten ke på hen ne hel ler. Jeg vet jo ikke en gang hva hun he ter, bare at vi har sam me et ter navn. Og jeg har bare sett et glimt av hen ne fra vin du et den da gen hun flyt tet inn. Med luen ned i an sik tet og en po se te vin ter kå pe. I skum rin gen en grå vin ter dag. Jeg aner ikke hvor dan hun ser ut. Om hun er ung el ler gam mel. El ler hvor for hun har det som hun har det. Ald ri går ut, ald ri slår på ly set. Jeg går ut fra at hun ikke vil ha noen kon takt med na bo ene sine, men jeg aner ikke hvor for. Det er kan skje der for jeg ikke kla rer å slut te å ten ke på hen ne. Så jeg be gyn te å teg ne hen ne. Før s t var det bare en li ten skis se. For moro skyld, som når man sit ter og rab ler. Så ble det en mørk skygge over skit tent snø slaps. Men nå er det …»

Han ble stil le.«Ja, nå er det en his to rie, i hvert fall be gyn nel sen

på en. Og jeg kal ler den Svart tros ten.»

45

De spis te i taus het en li ten stund. Så la Elias ned be stik ket igjen.

«Hun ble en fugl i teg nin ge ne mine. Helt fra star ten av en øde lagt li ten stak kar som had de hav net i van s-ker på alle må ter. Halv død. Ja, så bare fort sat te det. Jeg klar te ikke å slut te å ten ke på hvor dan det skul le gå. Hvor for den had de hav net her midt på vin te ren. Hvor den skul le dra.»

Han så opp.«Du sy nes vel det hø res helt van vit tig ut?»Han tiet, og det så ut som om fing re ne hans teg net

usyn lige mønst re på bor det.«Mer har jeg ikke tenkt å si,» sa han til slutt. «Ikke

ennå, i hvert fall. Vi får se hvor dan det går.»Otto krem tet.«Nei, jeg sy nes ikke det hø res van vit tig ut i det

hele tatt. Jeg be gri per kan skje ikke hva det er du gjør, men jeg ser jo hvor en ga sjert du er. Fort sett, du!» Han ban ket på bo ken på bor det.

«Her har du fak tisk lest en hel bok uten å være nødt! Ten ke seg til! Det er nok bare å fort set te og se hva det blir til.»

«Ja, jeg skal stå på en stund til, så kan du få se på det. Og si om det er noen vits i å gjø re det fer dig.»

«Jeg fø ler meg be æ ret, Elias,» sa Otto med en li ten lat ter. «Tror du vir ke lig jeg kan av gjø re det? Svart­tros ten.» Det hør tes ut som om han smak te på or det.

Så reis te han seg og be gyn te å ryd de av bor det. Elias hjalp til, og Otto sat te frem des ser ten, en ep le ka ke.

«Turdus merula.»«Hva?»«Turdus merula. Den he ter det på la tin. Svart-

tros ten.»Elias lo.«Jeg trod de du men te ka ken.»Otto smil te og sat te seg.«Ja, og så er det Sveriges na sjo nal fugl. Man kun ne

nok sy nes det bur de vært noe mer … ja, mer svensk. Ja, som … ja, rype, for eks em pel. Men det er svart trost. For meg er svart tros ten alt for ek so tisk for Sve ri ge. Litt for mys tisk for det te prak tiske lan det. Og så er det den san gen. Så vak ker. Tra gisk og trøs te full på sam me tid.»

De ble sit ten de ved bor det en stund til før Elias reis te seg.

«Takk for ma ten, Otto. Godt, som van lig. Nå må jeg ned og job be.»

Otto fulg te ham ut i en tre en. Ved yt ter dø ren la han den ene hån den lett på skul de ren til Elias.

«Vet du hva jeg gle der meg al ler mest til på den ne ti den av året, Elias? At svart tros ten skal kom me til-ba ke. Når den kom mer hit, til går den på bak si den, da åp ner jeg all tid vin du et så jeg kan høre san gen. Det bes te jeg vet, er å sit te her ved kjøk ken bor det i skum-rin gen og lyt te. Men det er nok en stund til ennå.»

47

7

Noe had de for and ret seg.Hun for søk te å for stå på hvil ken måte. Og hvor-

for. Det var ikke væ ret. Det på vir ket hen ne egent lig ikke i det hele tatt. De siste da ge ne had de vært stil le, uten vind, men ut sik ten fra kjøk ke net var den sam me. Grå him mel, na kne trær. En slags an skue lig gjø ring av to talt fra vær av liv. Det var ikke merk bart lysere, til tross for at vå ren jo måt te være på vei. Nei, mør ket kom til hen ne som før. Lik som Kvin nen i grønt. Men også hun var litt for and ret på et vis. Det var en ny in-ten si tet i mø te ne de res. Og et inn slag av be brei del se. De møt tes frem de les i full sten dig taus het, li ke vel var for and rin gen ty de lig merk bar. Hun viss te ikke hva den be sto i. Var kvin nens rygg kan hen de litt rakere, hold-nin gen litt stivere? Had de vin ke len på ho det end ret seg en anel se? El ler had de ly set blitt dem pet en tan ke rundt hen ne, og skyg ge ne for len get? Hva det enn var, føl tes det som om det lå en an kla ge i luf ten. Som om hun had de gjort noe som vakte mis nøye hos kvin nen ved pia no et.

Da gen da hun måt te ta en av gjø rel se når det gjaldt ma ten, nær met seg med raske skritt. Hun måt te fyl le

48

på med fersk mat. Selv om hun pus set ten ne ne på et mørk lagt bad, kun ne hun se det blo dige spyt tet i vas ken når hun skyl te mun nen. Det var len ge si den hun had de spist frukt el ler grønn sa ker. Bare de evige kop pe ne med sup pe. Men å hand le in ne bar å gå ut. Kle seg. Møte men nes ker.

Hvor mye hun enn for søk te, ble det van ske ligere å sky ve unna tan ken på det for hver dag som gikk.

En ukes tid et ter at hun had de fått til ba ke bo ken med den mer ke lige teg nin gen i, lå det en stor kon vo lutt på dør mat ten. In gen ad res se, ikke noe fri mer ke, bare en stor hvit kon vo lutt. Hun sto og stir ret på den en stund før hun pluk ket den opp. Men hun åp net den ikke, la den bare på kjøk ken bor det. Så la get hun en kopp te, og med kop pen i hån den gikk hun frem og til ba ke gjen nom en tre en fle re gan ger.

Hvor for sleng te hun ikke bare kon vo lut ten på bun ken med den and re pos ten og blås te i den? Hun kun ne ikke fat te hvor for, men hun fikk seg bare ikke til det. Da hun stop pet på dør ters ke len til kjøk ke net, så hun kon vo lut ten lyse hvitt der den lå på bor det. Hun ville ikke ha noen fle re uvel kom ne på min nel ser om til væ rel sen uten for. Li ke vel gikk hun lang somt bort til bor det, som om hun ble dratt dit mot sin vil je. Hun sat te ned kop pen og tok opp kon vo lut ten. Den var ikke limt igjen.

Det lå en teg ning inni.Men ikke noe som lig net det min ste på den hun

had de fun net i bo ken. Hun lot fin ger tup pe ne løpe

49

over pa pir ar ket. Det te var ikke noe møns ter, som den and re. Det te var et bil de, en kelt å tol ke, i og for seg. Mo ti vet var en svart fugl mot en hvit bak grunn. Fug len var malt med så lett hånd, bare noen få pen sel strøk, og li ke vel så le ven de at det så ut som om den ville let te fra pa pi ret hvert øye blikk. Den sve vet over en bak grunn av det som så ut som våt snø. Også den så stoffl ig at hun syn tes hun kun ne kjen ne kul den i fin-ger tup pe ne. Hun la teg nin gen på bor det, men klar te ikke å ta blik ket fra den.

Det var ikke en ori gi nal, så mye kun ne hun se. Bare en van lig kopi. Hun var in gen eks pert, men hun skjøn te at kunst ver ket var vel dig, vel dig bra. Hvem var kunst ne-ren? Det var in gen sig na tur, in gen in for ma sjon over ho-det. Bare sel ve bil det. Hun an tok at det måt te kom me fra na bo en igjen. Had de han la get den selv? Hvor for had de han gitt den til hen ne? Det var full sten dig ube gri pe lig. Og litt ube ha ge lig, selv om det ikke føl tes di rek te tru en-de. Hvor for var han in ter es sert i hen ne? Hva var det man kal te det når noen for fulg te en? Jo, stalk ing. Kun ne det være noe sånt? Men det føl tes helt ab surd. Han kjen te hen ne jo ikke. De had de ald ri en gang sett hver and re.

Alt var jo av klart dem imel lom, var det ikke? En nabo tje nes te. Og så en takk. Fer dig. Hun had de for-søkt å gjen opp ret te li ke vek ten. For så å kun ne syn ke til ba ke inn i det trøs te fulle mør ket. Men i ste det var han der og av brøt still he ten igjen. Treng te seg på.

Hun svel get gjen tat te gan ger, men kjen te til sin for-tvi lel se hvor dan øy ne ne ble fylt av tå rer. Jeg er ikke lei

meg, tenk te hun. Jeg er bare ir ri tert, og det med god grunn. Og sint. Nem lig, det er sint jeg er. Over den ne inn blan din gen. Over ikke å få være i fred.

Men det gjor de det ikke lettere.Hun skynd te seg å leg ge teg nin gen opp ned på

bor det og gikk inn på so ve rom met og sank ned på sen gen. Men vir ke lig he ten fort sat te å tren ge seg på. Hun kun ne ikke luk ke øre ne for ly den uten fra, el ler luk ke øy ne ne for ly set som si vet inn gjen nom gli pen mel lom gar di ne ne.

Det så ut som om so len tit tet frem.

51

8

Det var man dag, og Otto var på vei ut for å hand le. Han had de be gynt å set te ned far ten ved dø ren hen nes når han var på vei ut. Han stop pet na tur lig vis ikke opp, det ville ha vir ket vel dig rart. Om hun nå tok noen no tis av hvem som kom og gikk uten for dø ren hen nes. Han bare krys set trap pe av sat sen lang sommere enn han had de pleid tid ligere. Spis set øre ne. Men han hør te ald ri en lyd, mer ket in gen be ve gel ser. Og han så ald ri snur ten av hen ne.

For le gen inn så han at han fak tisk føl te seg litt skuf-fet hver gang. Hva gikk han egent lig og hå pet på? For et pa te tisk syn han måt te være. En syt ti to år gam mel mann som strøk for bi en ukjent kvin nes yt ter dør.

Han gikk raskt ned over den korte trap pen til ga-te dø ren og videre ut.

Det had de vært sol de siste da ge ne, men det var en blek sol som ikke ga noen varme. Li ke vel vir ket det som om ly set i seg selv lok ket ut men nes ker, og man-ge satt fak tisk på ben ke ne som kan tet gang vei en over kir ke går den. Tap re, bleke skik kel ser med an sik te ne vendt mot so len. For sitt ind re blikk så han druk nen-de som des pe rat gis per et ter luft. Det kom til å drøye

52

minst enda en må ned før det ville være be ha ge lig å sit te på de ben ke ne. Og ak ku rat i dag føl tes luf ten rå og kald, og him me len had de be gynt å mørk ne. Han hå pet å være hjem me før det be gyn te å reg ne, og han sat te opp far ten og sving te inn på Östgötagatan på vei til bu tik ken.

Helt si den han had de blitt kjent med Elias, had de tirs da ge ne blitt knag gen han heng te opp det lil le li vet sitt på. Res ten av uken drev han bare av går de uten mål og me ning. Der som noen skul le spør re ham om hva han had de gjort en be stemt dag, ville han hatt pro ble mer med å hus ke det. Hvis det ikke gjaldt en tirs dag. Han had de selv føl ge lig bø ke ne. Men selv le-sin gen fris tet ikke noe sær lig len ger. Det hend te at han med en viss for vent ning åp net en ny bok, men et ter bare noen si der syn tes han lik som at den vir ket kjent. Som en va ri ant av noe han al le re de had de lest. På sam-me måte med de få gan ge ne han skrud de på ra dio en. Ny he te ne føl tes ikke len ger som ny he ter. Det var som om his to ri en gjen tok seg, en tra gisk evig hets ma skin.

Men han lik te de dag lige spa ser tu re ne sine. Og tan ke ne som opp sto mens han sat te den ene fo ten for-an den and re. Noen gan ger be stem te han et mål for tu ren, men for det mes te be gyn te han bare å gå, og kun ne så til sin over ras kel se opp da ge at han sto oppe på Fåfängan og tok inn ut sik ten mot Gam la stan, el-ler på Riddarholmen med blik ket mot Sö der på and re si den av Riddarfjärden, uten å hus ke hvor dan han var kom met dit. Sam ti dig had de tan ke ne fore tatt sin egen

53

vand ring. Noen gan ger til ba ke i tid. Noen gan ger dro de av sted i de mest over ras ken de ret nin ger.

Han inn så at han gikk og tenk te på Eva. Det var ikke ofte han gjor de det. Kan skje var det den ukjente na bo kvin nen som på vir ket ham. Når Eva duk ket opp i tan ke ne hans, var det all tid i form av et bil de, ald ri som en le ven de kvin ne. Hun rør te seg ald ri, sa in gen-ting. Han kun ne ikke hus ke hvor dan hun duf tet. Ikke hvor dan hu den hen nes føl tes un der hen de ne hans. Ikke noe sånt. Bare bil der som føl tes po se ren de. Eva ved skri ve bor det med si ga rett i hån den. Ved pia no et. Stå en de ved bi len.

Han måt te ten ke et ter for å hus ke hvor man ge år som had de gått. Fem ten år. Det var at ten år si den Eva gikk bort. En evig het si den, og sam ti dig ikke len ge si den i det hele tatt. Han had de bodd her i fem ten år. Vand-ret langs de sam me ga te ne, hand let, gått til bib lio te ket. Og ikke så mye mer. Kan skje det had de vært en tab be å sel ge an tik va ri a tet så raskt og trek ke seg til ba ke før han had de fylt seks ti. Ikke at han had de pen sjo nert seg, ak ku rat. Han had de blitt væ ren de og hjul pet til med å pas se virk som he ten noen år til han syn tes at han ikke til før te den noe len ger. Han hus ket at han had de vært litt be kym ret. Men an tik va ri a tet hans var vel etab lert, et av de bes te i lan det, og han had de fått en god pris. Det ville hol de for ham, selv om det ikke ak ku rat ville bli et liv i luk sus og over flod. Sam men med pen ge ne han fikk for rek ke hu set, og en pen sjons for sik ring, had de han så han klar te seg. Han treng te ikke mye.

De had de ald ri unt seg mye, Eva og han. Det var egent lig mer ke lig. Eva så ut som en kvin ne som var skapt for glit ter og stas. Men slik var hun ab so lutt ikke. På den and re si den var det ikke noe for hand-lings rom når det gjaldt det hun vir ke lig ville ha. Et lite rek ke hus i Västertorp og en gam mel Vol vo Ama zon. Spo ra diske korte rei ser til Pa ris el ler Roma. Det var alt hun for lang te. Men hun gjor de vir ke lig det: for lang te det hun ville ha, med den største selv føl ge.

Når han tenk te til ba ke, inn så han at han had de hatt flaks med sal get av for ret nin gen. Han ville antagelig ikke ha over levd de raske end rin ge ne i bran sjen. Han had de solgt i rett tid. Da han vel had de slut tet for godt, gikk han om vei er for å slip pe å gå for bi lo ka le ne. Men nå had de an tik va ri a tet vært ned lagt i fle re år. Og nå for ti den be ve get han seg i mind re sirk ler, og det var sjel-den han kom til Vasastan. Hans nå væ ren de spa ser tu rer gikk fra Skanstull til Hornstull, til Danvikstull og ned til Gam la stan. Det var yt terst sjel den han had de grunn til å strek ke tu re ne noe len ger. Og her had de han, i hvert fall inntil videre, både bok han de len på Götgatan og bib-lio te ket ved Medborgarplatsen. Dess uten kun ne han vel egent lig be gyn ne å lese om igjen de bø ke ne han al le re de had de. Slik som han opp lev de nye bø ker nå for ti den.

Han opp da get at han sto uten for mat bu tik ken. De før s te regn drå pe ne falt fra den mørke him me len ak ku rat idet han gikk inn gjen nom glass dø re ne. Han måt te ten ke et ter hva han skul le hand le.

Det var tirs dag i mor gen.

55

9

Hun hør te reg net slå mot ru ten. Regn var bra. Hun lik te den smat ren de ly den. Hun viss te ikke om det var den som had de vek ket hen ne. Men hun var lys vå ken, og da en ens lig bil pas ser te på ga ten uten for, så hun streif av lys be ve ge seg over ta ket over sen gen. Hu set var stil le. Det var hen nes tid på døg net. Men hun føl te seg rast løs der hun lå, og til slutt sto hun opp.

Hun had de ak ku rat fått den ene ar men inn i mor-gen kå pen da hun hør te ly den. Hun stop pet opp og lyt tet. Hun kun ne ikke slå fast hva det var. Men det kom uten fra. Vin du et sto på gløtt som van lig, og hun hør te noe som lød som en svak jam ring. Først tenk-te hun at det var et dyr. En katt, kan skje? De had de noen mer ke lige ly der om vå ren. Hun dro mor gen kåpen ordent lig på seg og gikk bort til vin du et. Hun så ikke noe som helst som kun ne for kla re ly den. Ga ten lå helt tom. Men ak ku rat da hun skul le snu seg bort, syn tes hun at hun så, el ler kan skje snarere ante, noe som be ve get seg der nede, helt inn til hus veg gen. Det var umu lig å se hva det kun ne være, uten å bøye seg ut gjen nom vin du et. Så hør tes en an nen lyd. Det skrap-te, som av en sko mot for tau et, og så hør tes en kort

56

sle pen de lyd. Et ter fulgt av en men nes ke stem me, men in gen ord hun kun ne opp fat te. Var det et rop på hjelp?

Hun åp net vin du et lang somt, la hen de ne mot vin-dus kar men og bøy de seg ut.

Han lå på si den, som om han had de søkt be skyt tel-se mot hus veg gen. Han var så blo dig at hun ald ri ville ha kjent ham igjen, selv om hun had de visst hvor dan han så ut. Men hun kjen te igjen skinn jak ken.

Det var in gen and re der, så vidt hun kun ne se. Hun skjøv igjen vin du et. Sto usik ker et øye blikk. Så skynd te hun seg ut i en tre en. Ved yt ter dø ren stakk hun føt te ne i støv le ne og gikk ut på trap pe av sat sen. Hun lot dø ren bli stå en de på gløtt bak seg og løp ned de få trap pe trin ne ne og pres set opp den tunge ga te dø ren.

Han had de ikke rørt seg.Hun sank ned på kne ved si den av ham og la fing-

re ne mot hånd led det hans. Det var is kaldt, men hun kjen te pul sen. Det var blod over alt. Et dypt kutt over det ene øyet. Og det så ut som om det var noe galt med ne sen. Lyst blod bob let ut av ne se bo re ne for hvert ån de drag. Hun inn så at hun satt der og gjor de små me nings løse be ve gel ser med hen de ne, som om hun ikke viss te hva hun skul le gjø re med dem. Hun hør te seg selv jam re. Men så ga han fra seg en ral len de lyd og åp net øyet som ikke var gjen klist ret. Det så ut som om han prøv de å røre på seg, men ho det falt til ba ke mot for tau et, og an stren gel sen var for gje ves.

Da sa han noe. Hun kun ne ikke helt høre hva. Hun bøy de seg nær mere.

57

«Hent Otto,» sa han. «Hent Otto Vo gel. I eta sjen over.»

Så luk ket han øyet igjen, og hun så hvor dan det rant lyst blod ut av mun nen hans. Hun mer ket at hun skalv, men om det var på grunn av kul den el ler sel ve si tua sjo nen, viss te hun ikke. Det føl tes som om hun bur de gjø re noe mer før hun gikk fra ham, men hun kun ne ikke kom me på hva. Så hun reis te seg og løp inn. Hun kik ket på navnetavlen ved ga te dø ren og så at det var en O. Vo gel i tred je eta sje. Hun skynd te seg opp trap pen. Det var ikke før hun al le re de had de ringt på dø ren, at hun lur te på hvor mye klok ken var, og inn så at hun bare had de mor gen kå pe på seg. Hun tryk ket utål mo dig på knap pen igjen, og nå hør te hun fot trinn nær me seg. Dø ren ble åp net på gløtt.

«Jeg be kla ger, men det har skjedd en ulyk ke,» sa hun. «Na bo en din … ja, na bo en min også. Han har vært ut satt for en ulyk ke.» Hun hør te hvor dan stem-men hen nes skar seg. «Blom, han he ter Blom,» la hun til. «Han lig ger på for tau et rett un der so ve roms vin du et mitt. Det er blod over alt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjø re …» Nå hiks tet hun.

Dø ren ble slått opp på vidt gap, og hun sto an sikt til an sikt med en kort, eld re mann som kjem pet med å få på seg en stri pe te slå brok. Han had de ikke på seg noe an net enn en hvit un der buk se, og var bar beint.

«Elias? Er det Elias?» spur te han.Uten å si noe mer snud de hun seg og skynd te seg

for an ham ned trap pen og ut på ga ten.

58

Han lå ak ku rat slik hun had de for latt ham.Den eld re man nen skynd te seg bort og falt på kne.

Eli sa beth la mer ke til at han frem de les var bar beint.«Elias,» rop te han. «Elias, kan du høre meg?» Han

tør ket Elias’ an sikt for sik tig med er met på slå bro ken. «Å, Elias, hva har de gjort med deg?» hiks tet han.

Da åp net Elias øyet igjen.«Hjelp meg, Otto,» sa han uty de lig.Otto bøy de seg frem og tok en nær mere kikk på

an sik tet hans.«Du tren ger en am bu lan se, Elias,» sa han og skul le

til å rei se seg. Elias strak te ut en hånd, og Otto sank ned på kne igjen.

«Ikke am bu lan se,» hvis ket han.«Du må i hvert fall på sy ke hus,» sa Otto og holdt

hån den hans i sin. «Jeg blir med deg. Men her kan du ikke lig ge. Vi får prø ve å hjel pe deg inn.»

«Hjelp meg, er du snill,» sa Otto og så opp på Eli-sa beth. «Hjelp meg med å prø ve å støt te ham opp.»

Sam men klar te de å få Elias til å set te seg opp, lent mot hus veg gen. Pus ten hans var ral len de, og det var ty de lig at han had de store smer ter. De sto på hver sin side av ham og kik ket på hver and re.

«Jeg sy nes vi skal prø ve å få ham inn,» sa Otto. Han sat te seg på kne igjen.

«Tror du at du kla rer å kom me deg opp trap pen i gan gen hvis vi hol der deg?»

Elias strak te frem hen de ne til svar.

59

«Hvis du kom mer hit og står nær veg gen så du får litt støt te, og så tar vi ham un der ar me ne, så tror jeg vi kan få ham opp,» sa Otto. «Vi prø ver.»

Sak te og for sik tig klar te de å løf te opp Elias, og så sto de alle tre lent mot veg gen. Otto la Elias’ arm over skuld re ne sine. Elias støn net, men det vir ket ikke som om det var noe galt med ar men. Otto nik ket til Eli sa beth som tegn til at hun skul le gjø re det sam me på and re si den.

«Ett skritt om gan gen, ett skritt om gan gen,» sa Otto mens de lang somt be ve get seg mot ga te dø ren. Vel frem me ba han Eli sa beth tas te inn ko den, og da det klik ket i lå sen, pres set han opp dø ren med den ene skul de ren. Hele ti den len te Elias seg tungt mot dem beg ge, og et øye blikk var Eli sa beth redd hun ikke skul le orke å stå imot.

Men så var de in nen for dø ren.«Nå er det bare noen trap pe trinn, Elias, så kan vi

leg ge deg ned. Har du nøk le ne her i lom men?»Men Elias gjor de et svakt for søk på å ris te på ho-

det.«De tok dem.» Det var knapt mu lig å for stå hva

han sa.«Kan vi ta ham inn til deg så len ge?» Otto så på

Eli sa beth. Hun stir ret på ham, men fikk seg ikke til å si noe.

«Bare mens jeg lø per opp og hi ver på meg noe og rin ger et ter en taxi,» sa han. «Han må jo uan sett på sy ke hus.»

«Ja visst, selv føl ge lig,» sa hun. «Det er bare ikke … Ja da, selv føl ge lig.»

De gikk inn, og Eli sa beth fam let et ter lys bry te ren i en tre en. Da ly set kom på, kun ne hun se hvor dan det så ut der inne. Men hun prøv de å fort set te å kon sen-tre re seg om Elias mens de styr te ham inn på so ve rom-met hen nes og for sik tig la ham på sen gen. Den gam le man nen så ikke ut til å leg ge mer ke til hvor dan det så ut i lei lig he ten. Eli sa beth løp ut på ba det og hen tet et hånd kle. Hun bøy de seg frem og rak te det til Otto, som satt på sen ge kan ten.

Elias så enda ver re ut i ly set fra tak lam pen.«Det er in gen tvil, Elias, du må på sy ke hus,» sa

han mens han var somt prøv de å tør ke blod fra Elias’ an sikt. Så reis te han seg.

«Jeg er straks til ba ke,» sa han til Eli sa beth mens han dro bel tet i slå bro ken litt hardere til.

«Otto. Otto Vo gel,» sa han og strak te frem hån den.«Eli sa beth. Eli sa beth Blom,» sa hun og tok hån-

den hans i sin.«Det tar bare noen mi nut ter,» sa han over skul de-

ren og for svant ut i en tre en.Eli sa beth hør te de raske skrit te ne av de na kne føt-

te ne hans mens hun sak te sat te seg på sen ge kan ten. Det var ikke mu lig å si om Elias var ved be visst het. Han pus tet ujevnt, og det rant frem de les blod fra ne sen. Hun bøy de seg frem og så på ham. Og til sin over ras-kel se opp da get hun at hun for sik tig strøk ham over det våte hå ret.

Ønsker du å lese videre?

I skumringen synger svarttrosten finnes

både som papirbok og e-bok, og kan

kjøpes hos alle bokhandler i Norge.