Karin Fossum

Jeg kan se i mørketroman

© CAPPELEN DAMM AS 2011ISBN 978-82-02-34986-8

ISBN 978-82-525-7775-4 (Bokklubben)1. utgave, 1. opplag 2011

Omslagsdesign: Juve DesignSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun 2011Satt i 10,7/13 pkt. Janson og trykt på Norbook Cream 80/1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

1

Det er ingen ting betagende ved henne, og hun eier ikkekontroll. Ikke på øynene, de flakker omkring, ruller bakoveri hodet, slik at man bare kan se den hvite, geléaktige hinnen.Ikke på kroppen, den lever sitt eget liv. Huden er trukketstramt over leddene, de synlige årene gjør henne grønnak-tig blek, og hun er mager som en kvist. Unger skal ikke seut sånn. Unger skal være runde, rosa og varme, mjuke somgummi og fulle av tindrende liv. Jeg antar det er snakk omen skade som oppsto under fødselen.

Hun er kanskje en åtte-ni år og hun sitter i rullestol.Moren kaller henne Miranda, et jålete navn, det synes nå

jeg. Hun er skinnende lys i håret, det er tynt og samlet i enbunt på toppen av hodet. Hendene farer hvileløst omkring,hvite, klolignende hender som ikke kan utrette noe. Manskulle tro hun var koblet til et strømførende apparat. At noenslo bryteren av og på, og sendte ilinger gjennom den spinklekroppen. Jeg blir svært nervøs av å betrakte vesle Miranda.Sliten av all denne uroen, disse krampene hele tiden, det erså man vil skrike. Hvis det nå var slik at hun virkelig gikk påstrøm, da ville jeg ha nappet ut kontakten. For jeg ville halikt å se den rykkende kroppen falle til ro.

Miranda kan ikke snakke. Det er bare lyder og uforståe-

5

lige utbrudd, jeg kan ikke tyde et eneste ord, selv om jeg harlang erfaring med all slags hjelpeløshet. I mer enn elleve århar jeg jobbet på et sykehjem.

Jeg ser Miranda ofte, for de kommer hit til parken vedMester hver eneste skapte dag. Akkurat som meg følger deen timeplan, noe som holder fast, et spor som føles trygt.Den unge moren tar seg av det lille vesenet, hun har jo ikkenoe valg. Et hett øyeblikk med en mann er blitt en byrdefor livet. Kommer det noen andre til parken, gløtter hunfort opp, men uten forventning om at noe skal hende. Hvaslags mann vil vel nærme seg disse to, frivillig gå inn i altdet vanskelige, ungen som alltid er der, som fekter og skri-ker ustanselig hele døgnet igjennom.

Bære ungen rundt.Trille ungen rundt.Aldri få se henne løpe over gulvet.

Jeg kommer til parken til alle døgnets tider, for jeg jobberskift og har ofte fri når andre arbeider. Jeg har gått her gjen-nom lang tid, og jeg har merket meg alle de andre som også li-ker å sitte på en benk og beundre fontenen med sitt sildrendevann. Lyden av vannet har en forunderlig smertestillende ef-fekt. For oss som lever med smerter. Jeg sover lite, og netteneer lange og vonde. Jeg forsøker å holde meg selv på plass i vir-keligheten, og jeg tror ikke folk oppdager noe påfallende vedmin person, hverken her i parken eller på Løkka sykehjem derjeg arbeider. Jeg opptrer rolig og vennlig, og jeg gjør som jegfår beskjed om, jeg bare hermer alle de andre som lever innen-for normalen, det er lett. Snakke som dem, le som dem, dra enmorsom historie. Men med alle disse skjøre gamle mennes-kene mellom hendene går det ofte over styr. Særlig når detgjelder alle dem som ikke har stemme, eller krefter til å klage.

6

Jeg vil ikke leve, tenker de kanskje, jeg vil ikke dø. Så umu-lig livet blir når det går mot slutten. Man ligger bare der ogkrafser på en dyne, uten syn, uten hørsel og uten stemme.Uten lyst på resten av livet, og full av frykt for døden.

Jeg liker å sitte i parken og betrakte menneskene. De vir-ker så sårbare der de sitter i solskinnet på de grønne ben-kene, med blikkene festet på den vakre fontenen. Tre del-finer med hver sin stråle ut av munnen. Parken er liten ogvakker, og på sett og vis ganske intim, men benkene er harde,og armlenene er av støpejern. Det er nesten så jeg misun-ner Miranda der hun sitter i rullestolen med en pute i ryg-gen. Og om kveldene, når det blir kjølig, med et pledd overknærne. Moren røyker tett. Kaster filteret fra seg på bakkenog tenner straks en ny, trekker kraftig inn så kinnene blirsmale. Også hun er lenket til denne stolen med store hjul.Men det er vel noe mellom dem likevel, tenker jeg, og be-trakter dem i smug. Et spinkelt bånd, fordi de er nødt, fordide må fylle disse rollene, leke denne leken, mor og unge.

Noen ganger kommer jeg til parken, og så er den tom forfolk, men jeg liker godt å sitte der alene på den grønne ben-ken. Da er parken mitt eget lille rike, og jeg har full kontroll.Det er jeg som står bak alle ting. Jeg får vannet til å sildre,jeg får blomstene til å springe ut, og hvis jeg vil, får jeg ogsåfuglene til å synge. Jeg driver vinden mildt gjennom løvet,jeg jager skyene over himmelen, og er jeg i det gode hjør-net, pynter jeg med en sommerfugl eller en lodden humle.

Jeg tenker mye på moren til Miranda. Det hender hunstreifer meg med blikket, inntrengende, som en tigger.

Ta meg bort fra alt dette vanskelige, sier øynene.Jeg vil ha et annet liv.Og det vil vi vel alle.

7

2

I parken, nettopp idet man kommer inn langs en smal, hel-lelagt sti, står en vakker skulptur.

«Kvinne som gråter.»Jeg har ikke vært overalt i verden, men jeg har aldri sett

noe lignende, noe så vakkert og gripende som nettopp denneskulpturen. Har aldri sett noen gråte slik som henne. Hunhar sunket ned på kne, hun har gitt seg fullstendig over, erså tynget av sorg og smerte. Hendene skjuler ansiktet, detlange håret har falt frem, skuldrene er trukket opp i håpløsfortvilelse. Det er oppløftende at det finnes en kunstner somhar tatt tak i den smerten vi alle føler. Sorgen over selve li-vet, pinen ved å være til, tåle alle sekunder og minutter, tålede andres blikk. Det er jo nok av andre fortreffelige skulp-turer. Vakre kvinner med utstrakte armer, atletiske menn,lubne, leende barn.

Nei, gi meg en kvinne som gråter.Gi meg sannheten om menneskene og livet.Hun er støpt i gyllen bronse, med en vakker glød. Når

solen steker gjennom løvverket blir hun gyllen og varm somen glo. Om vinteren er kroppen hennes kald som is, derunde skuldrene og den smale ryggen, der virvlene liggersom klinkekuler under huden. Når ingen ser meg står jeg

8

og stryker den slanke kroppen, de lange leggene, de tynneanklene.

Men tankene mine vender stadig tilbake til Miranda.Hun må ha hjelp til alle ting alltid, det tenker jeg ofte på,

hjelp fra morgen til kveld, hver eneste time både dag og natt.Hjelp når hun er tretti og førti. På et eller annet tidspunktfaller moren ifra, hvem skal stelle henne da? Noen slike hjel-peløse skjebner havner på sykehjemmet der jeg arbeider, dekommer til Løkka. Der blir de overgitt meg og alle mine lu-ner, mine innfall og anfall og utfall. Det bor en ond liten sa-tan i mitt indre, som av og til stikker hodet frem, det er ikketil å unngå, for det hender fristelsen blir for stor. Det haddejeg aldri trodd om Riktor, ville folk ha sagt, i all sin uviten-het, om de visste hvordan ting var fatt og hva jeg er i standtil. Selv ser jeg tvers igjennom folk, jeg ser det som gjem-mer seg i det innerste, dunkle rommet. Og når det kommertil ondskap, tror jeg hva som helst om alle.

3

Søster Anna Otterlei er et unntak.Pasientenes ve og vel er så mye mer enn et yrkesvalg, det

er selve hennes livsoppgave, i hvert fall virker det sånn, huner helt utrettelig. Hun er kjærlig, oppofrende og tålmodig,hun steller og trøster, hun pleier og lindrer. Er stadig innompå rommene, sitter i en stol ved sengen, snakker lavt og for-trolig, stryker dem over kinnet med en varm hånd. Finnerut hva de trenger og hva de drømmer om, deler sorgen meddem, over livet, som snart er slutt. Deler frykten for dødenmed dem, det siste, langsomme fallet ned i mørket. Selv or-ker jeg ikke det. Strekker man ut en hånd, får man gråt ogfortvilelse tilbake, det er dører jeg ikke orker å åpne, og jeghar nok som det er. Har nok med mitt eget hamrende hjerte,har nok med all hviskingen i krokene, de onde tungene somkanskje vet hvem jeg egentlig er.

Noen ganger, om natten, kommer en trailer kjørende inn påsoverommet mitt, den buldrer gjennom døren og parkererved siden av sengen. Dieselmotoren står og larmer helt tilmorgenen. Jeg er utslitt når jeg endelig setter føttene i gul-vet. På den annen side. Stillheten skremmer meg mer, for jeghar levd hele livet i denne støyen, med stemmene og larmen.

10

Men altså, søster Anna, min engel. Hun er god, men huner også skarp, som en kake med søt glasur, gjemmer hunet bittert lite bær i midten. Hun er den jeg passer megmest for. De andre på avdelingen er ikke smarte nok til ågjennomskue meg, har ikke den varheten som trenges for åløse de menneskelige gåtene. Og jeg er en slik menneskeliggåte.

Den som hadde en kvinne! En kvinne som søster Anna,med hennes skjønnhet og hennes klokskap, hennes ukueligevilje til å være god. Hun er blond og barmfager og vakker,med høy, hvelvet panne og runde kinn, som hos et lite ogvelfødd barn. Lepper røde som kirsebær, hals som en svane,et blikk liksom ovenfra og ned, med et lite glimt. Hun er påalder med meg selv, i begynnelsen av førtiårene. Og selv omhun stadig ser til min kant, så er det ikke med lyst eller leng-sel, jeg har ingen slike fortreffeligheter som kvinnene drøm-mer om. Men jeg liker å være i nærheten av henne, kjennelukten fra henne, og varmen, hun stråler som en ovn. Hunlyser som en sol. Hun duver som et skip. Hun er virkelig enkvinne etter mitt fordervede hjerte.

Alle har kvaliteter, alle har et talent, alle har krav på re-spekt for den de er. Sånn liker vi mennesker å tenke. Mendet finnes råtne individer, og jeg er et slikt råttent individ,jeg kan ikke annet enn å innrømme det, jeg kan i noen situa-sjoner være skrekkelig, i en grad som gjør meg forstyrret.Men det koster meg ingen ting å herme andre, herme høf-lighet og vennlighet og godhet. Det som er tungt, er å holdede onde impulsene tilbake. Ofte tenker jeg på alt som kan-skje kan hende, hvis jeg mister kontrollen for alvor, og dethender fra tid til annen.

Men altså, søster Anna, lille vakre Anna, hun er selve en-gelen i fortellingen om menneskene. Noen ganger, når hun

11

kommer gående i korridoren, blir jeg kraftløs og mo i knærne.Men gleden av å kysse søster Anna på den kirsebærrøde mun-nen vil aldri tilfalle meg. Jeg vet for mye om kjærlighetensmarked.

4

Jeg bor på Jordahl utenfor byen, jeg har et lite rødt hus enhalv times gange fra parken ved Mester. Det er oppført initten femtito, med den nøysomheten som rådde etter kri-gen, spartansk, enkelt og praktisk. Stue og kjøkken, sove-rom og bad, ikke mer enn som så. To gamle støpejernsovnersom durer om vinteren, en stor, overbygd veranda der jegkan sitte og observere alle som går forbi. Det er lett å holdei orden, med solide møbler uten pynt eller fjas. Bak husetligger skogen, med en blanding av gran og bjerk. Foran hu-set lå det tidligere en vakker plen, men nå er den helt igjen-grodd. Noen ganger i løpet av sommeren går jeg over denmed en ljå, og jeg liker godt å være mannen med ljåen, daer jeg på plass.

Det tar meg førti minutter å gå til sykehjemmet på Løkka.Og jeg går i all slags vær, selv om bussen stopper nede vedporten. Det er noe med det å gå, det samler tankene, får deminn på et fornuftig spor. Huset mitt ligger på en høyde, vest-vendt i terrenget, om kvelden skinner solen gjennom stue-vinduet som en diger, glødende kule. Den henger et øyeblikkog gyller, helt til rommene dirrer av hete, så synker den nedbak skogholtet. Sakte blir allting blått.

Alle busker og trær, og åsene lenger borte.

13

Det er på dette tidspunktet det begynner å yre i hodet mitt.Milliarder av små kryp myldrer gjennom hjernen, graver gan-ger og bryter livsviktige forbindelser som jeg trenger for åtenke, resonnere og planlegge. Gode gjerninger, eller onde,det varierer, jeg driver med så mangt. Jeg pleier å gå til vin-duet, så står jeg der og ser, mens jeg venter på at alt skal blistille. Og noen ganger blir det virkelig tyst. Som når noenklipper over en strøm av ord. Da synes jeg at stillheten eralarmerende, og setter straks på radioen eller fjernsynet forå høre stemmer. Noen ganger, ute blant folk, er jeg på ran-den av panikk helt uten grunn. Jeg legger ansiktet i vennligefolder så ingen skal se hvordan det egentlig er fatt, at jeg le-ver i et kaos.

Jeg har aldri nevnt disse tingene til en lege. Selv om vi haren lege på avdelingen, og jeg kunne ha betrodd meg til ham,for vi er jo kolleger. Du, ville jeg si, til Dr. Fischer. Det yrerinne i hodet mitt når solen går ned. Som tusen maur, somen sverm av kravlende insekter. Noen hvisker i krokene påsoverommet mitt, og en trailer parkerer ved siden av sen-gen. Den går på tomgang hele natten igjennom, og jeg fårnesten ikke puste i lukten av diesel. Men man forteller ikkeslike ting helt uten videre. Selv om han er lege, så tenkerhan sitt, og jeg vil ikke sette meg selv i forlegenhet.

5

Jeg kan se busker og trær, bygninger, stolper og gjerder,jeg kan se alt levende som lyser og dirrer, lenge etter mør-kets frembrudd. Jeg ser varmen som de sender ut, en nestenoransjefarget energi, det er som om de står i brann. Dettenevnte jeg en gang for helsesøster på skolen, da jeg gikk ifjerde klasse. At jeg kunne se i mørket. Da klappet hun megpå kinnet, og så smilte hun bare bedrøvet, slik man smilertil et forvillet barn med livlig fantasi. Siden snakket jeg ikkemer om dette, klok av skade som jeg var. Noen ganger, omnatten, når det er helt umulig å sove, når traileren har ståtti mange timer ved sengen, og har fylt hele rommet medeksos, kler jeg på meg og går ut på gårdsplassen. Jeg be-trakter alt som rører seg i landskapet, de som gjemmer segfor dagens støy og lys. En rev som piler over jordene, et rå-dyr som springer over veien, alle sammen dirrende av detteoransjefargete lyset.

Fra stuevinduene ser jeg ut på gårdsplassen og veien, mensvinduet på kjøkkenet vender ut mot skogen med sine ranketrær. Det gir meg en følelse av å bo avsides, men jeg harnaboer. På nedsiden bor Kristian Juel, han ser ikke mye tilmin kant, han passer sine egne saker, og det setter jeg stor

15

pris på. På oversiden bor en familie med småunger, de hardet med å skrike og skråle, de hopper på en stor trampoline,og jager en liten hund som bjeffer ustanselig. Noen ganger,i lyse sommerkvelder, hører jeg latteren og bjeffingen, ogsynes at det klinger som klokkespill gjennom luften. Andreganger går det meg på nervene, og jeg får lyst til å skrike.

Men altså, søster Anna.Varm, elegant og strålende.Det finnes ikke hennes like på jorden.

En gang, da jeg var barn, påsto en av guttene i klassen, i enskadefro og skrålende tone, at jeg lignet på ei gjedde. Detskyldes vel at jeg er en smule underbitt, og har skjeve, spissetenner, som en rovfisk. Ettersom gutten var en tanke over-vektig, påpekte jeg at han bare kunne holde kjeften sin. Ogat han dessuten minnet om en strandet grindhval. Da komhan fullstendig til kort, og jeg kunne se at han angret på sittlille utspill. Dette er alt jeg husker fra barndommen min.Nesten alt er strøket vekk og borte i glemsel. Men jeg hus-ket alltid dette med gjedda, jeg husker følelsen av ydmykelse,at jeg ble brennhet i kinnene og nesten blind av raseri. Jeger ikke mye å se på, det har jeg for lengst erkjent. Øynenemine sitter tett og de ligger dypt, irisen har farge som tran.Noen ganger står jeg i krattet ved siden av den hellelagtestien inn til parken ved Mester. Står bare der og kikker utpå folk som kommer gående. Gamle mennesker med stokk,eldre, ensomme menn, hviskende og tiskende småjenter ikorte, struttende skjørt, giftige som fluesopp.