julie m. brodtkorb

Julie Margrethe Brodtkorb

Bare en kvinne?Blå feminisme, hersketeknikker

og likeverdige liv

Bare en kvinne ny.indd 1 29.02.12 09:42

Innhold

Forord ………………………………………………………………………5

Konservativ politisk, men likevel feminist. Er det mulig? ……9

Borgerlig feminisme, my way ……………………………………… 29

Prinsipper og hverdag i likestillingens navn ………………… 81

Fra likestilling til kommunikasjon ………………………………107

Herskerinner på vei til himmelen ………………………………… 132

Råd for kvinner som vil si JA! ……………………………………… 155

Noen ord til slutt ……………………………………………………… 172

Leseliste ………………………………………………………………… 175

Kilder …………………………………………………………………… 177


Konservativ politisK, men liKevel Feminist. er det mulig? 9

Konservativ politisk, men likevel feminist. Er det mulig?

Da jeg var noen timer gammel, kom min far løpende inn på fødeavdelingen, der han var overlege, og lurte på hvor hans kone lå. Han ble da ført inn på mammas rom, men møtte en tom seng. «Vi forsøkte å stoppe henne, doktor Brodtkorb, men hun snakket om en tannlegepraksis hun skulle kjøpe,» sa sykepleieren. Min mor hadde ligget i sen-gen, lest avisen, og sett akkurat den tannlegepraksisen hun ønsket seg. Den var til salgs!

Hun kjøpte den praksisen og overtok pasientporte-føljen til den avgåtte tannlegen. Pasientene ville ha funnet seg en ny tannlege dersom praksisen hadde vært stengt i tre måneder på grunn av mammas fødselspermisjon, så hun hadde ingen tid å miste. Hun bestemte seg av den grunn for å starte opp egen praksis da jeg var temmelig nyfødt. Tre uker gam-mel var jeg derfor en ivrig taxikjører. Jeg kjørte dro-sje med praktikanten vår – til og fra amming på min mors kontor. Akkurat hvor jeg ble ammet, var nok


Bare en kvinne?10

det samme for meg, så lenge jeg fikk ligge ved brystet og ellers ble stelt godt med.

Mamma har betydd svært mye for mitt engasje-ment for likestilling og – ikke minst – for kvinnelige gründere. Vi har mange sterke menn i slekten vår, men det er mamma som er mitt store forbilde. I til-legg til å være gründer og en vellykket forretnings-kvinne var min mor alltid engasjert i menneskene rundt seg – med en vilje av stål og et hjerte av gull! Hun var mammaen som aldri sa nei til å kjøre oss til svømming, langrenn, pianotimer, sang og speider-møter. Hun var mammaen som inviterte hele klas-sen min til hver bursdag. Ingen skulle utestenges.

Kjære mamma, det er ikke rart jeg ofte føler at jeg kommer til kort! Det er likevel du som har gitt meg troen på at det er mulig å få til det meste, bare man er løsningsorientert og strukturert. Uansett proble-mer jeg har kommet med i oppveksten, har du svart: «OK, la oss sette oss ned og se hva slags positive ting vi kan få ut av dette.» Har man den vinklingen på utfordringene i livet, får man både gjort mye og et rikt og positivt liv.

Vanedyr med endringsønskeI min oppvekst var ikke mor medlem av noe parti, men like fullt var hun svært politisk engasjert. Hun lærte meg tidlig om viktige kvinneskikkelser, som for eksempel Mary Wollstonecraft – en av opplys-ningsfilosofene som forsvarte at kvinner og menn hadde like naturlige rettigheter. Wollstonecraft var



alt annet enn konservativ, og en av dem Edmund Burke, konservatismens far, likte å kritisere. Det var også noe av grunnen til at hun ble lest av meg i min Unge Høyre-tid. Mamma var nok mer på Wollstone-crafts enn Edmund Burkes side. Ved å fortelle meg om store kvinneskikkelser som kjempet for likestil-ling, tente hun likevel et feministisk engasjement i en ung kvinne.

Jeg er politisk konservativ, men kaller meg en bor-gerlig feminist. I bunn og grunn kunne jeg kanskje kalt meg en konservativ feminist, men vi har behov for å samle alle kvinner på sentrum/høyre-siden av norsk politikk under en kvinnefane med saker vi kan jobbe sammen om. Da ungdomspartiene på borger-lig side samlet seg til en felles feministkonferanse høsten 2010, var det nettopp under fanen borgerlig feminisme.

Konservatismen er en naturlig menneskelig måte å tenke og forholde seg til verden på. Vi er vanedyr, vi søker kontinuitet og sammenheng – bare unntaks-vis opprør og brudd. Mange har ment at det er en direkte motsetning mellom å si at man sverger til konservatismen og å være feminist. Begrunnelsen er gjerne at feminismen mener at samfunnet må gjen-nomgå kraftige endringer for å gi likeverd mellom menn og kvinner, mens konservatismen ikke vil ha store forandringer.

Det finnes en bred og stor gruppe partier som identifiserer seg med den konservative ideologien: Tysklands kristendemokrater, Frankrikes gaullister,


Bare en kvinne?12

og Sveriges Moderaterna er noen av dem. Det de har felles, er at de er sentrum-høyre partier med fokus på individuell frihet og markedsøkonomi, og at de ser et stort sosialt ansvar i å ta vare på de grunnleg-gende verdiene i et samfunn i rask endring. Jeg tror grunnen til at partiene har overlevd, er at folk ønsker politikere som ser at individer er forskjellige, og at det ikke finnes et statlig A4-menneske. Vi må lage en politikk der systemet skal tilpasses individene, ikke omvendt.

Kvinnepolitikkens rolle i konservatismen og den borgerlige feminismen er å sørge for at også kvin-ner får utfolde seg og bruke sine muligheter, uten begrensninger. Før i tiden var kvinnepolitikken først og fremst en kamp oppover: Kvinner måtte kjempe for å oppnå samme rettigheter som menn. I dag kjempes denne kampen på andre områder, fordi man stort sett har fått like formelle rettigheter.

Likestilling betyr ikke at kvinner ønsker å gå inn på mannens premisser på alle de samfunnsområder der de i dag er underrepresentert. Jeg mener det er uhyre viktig at likestilling og likeverd kobles sammen med retten til å være forskjellig fra mannen. Det sentrale for meg er kvinnens rett til å betraktes som en per-son med verdi i seg selv, ikke bare som noe i forhold til menn. En mye brukt distinksjon mellom ulike typer feminister går mellom «likhetsfeminister» og «forskjellsfeminister». Litt skjematisk kan man si at likhetsfeminister mener at kjønn sidentitet er til-



lært, et resultat av sosialisering, mens forskjellsfe-minister mener det er grunnleggende medfødte for-skjeller mellom kvinner og menn. Jeg mener begge deler har noe for seg; noen deler av vår kjønnsiden-titet er tillært gjennom roller i oppveksten, mens andre skyldes medfødte ulikheter mellom kjøn-nene. En stor forskjell er at kvinner går gravide, og de fleste ammer barna de første månedene. Det gjør ikke menn, og dette påvirker rollene våre.

Kritikken mot oss borgerlige feminister har gått på at vi er opptatt av individene, men glemmer felles-skapet og solidaritetstankegangen. Vern av enkelt-individet og solidaritetstanken er ikke for meg mot-setninger, tvert imot forutsetter de hverandre. At individene får utnyttet sine muligheter på en best mulig måte, vil gi sterke individer. Sterke individer vil også stå sterkere som gruppe. Når Høyres Kvinne-forum kjemper for kvinnelige gründere, så skader ikke det underbetalte kvinnelige hjelpepleiere. Tvert imot: Ved å styrke de kvinnelige gründernes posi-sjon, blir også kvinnefellesskapet styrket ved at flere kvinner vil lede bedriftene der hjelpepleierne arbei-der. Å kjempe for én sak, hindrer ikke at man også kan kjempe for en annen.

Noen gikk foranSelv om liberalister, konservative og verdikonser-vative kan være uenige i enkeltsaker, har de fleste kvinner på den blå siden definert seg som borger-


Bare en kvinne?14

lige feminister. Det er ikke et nytt begrep. Dagens borgerlige feminister står på skuldrene til politiske kjemper – kvinner og menn som slåss for likestilling. La oss derfor gå tilbake i tid. Den første feminist-bølgen startet mot slutten av 1700-tallet. Filosofer og feminister som Marquis de Condorcet, Olympe de Gouges, John Stuart Mill og tidligere nevnte Mary Wollstonecraft satte kvinnefrigjøring på agendaen.

Wollstonecraft utga A Vindication of the Rights of Women i 1792. Hun hevdet at frihet var en menneske-rett, i betydningen uavhengighet – både i den poli-tiske og den private sfæren, både som borger og som en del av familien. Hun mente at kvinner og menn først og fremst var mennesker som hadde krav på de samme rettigheter og friheter.

Hun hevdet imidlertid ikke at menn og kvinner var like, hun var svært opptatt av at man hadde for-skjellige roller – men hun var motstander av at man skulle vektlegge spesifikke kvinnelige dyder, da det ville bidra til å opprettholde et kvinneundertryk-kende samfunn, der kvinnene ble holdt hjemme. Hun argumenterte for at kvinner skulle få tilgang til flere yrker, og at de skulle kunne ha en lønnsinntekt.

John Stuart Mill publiserte The Subjection of Women i 1869, og verket ble et sentralt bidrag til tenk-ningen blant borgerlige feminister. Mill var spesielt opptatt av hvordan kvinnen ble undertrykt i ekteska-pet: En kvinne hadde praktisk talt ingen mulighet til å få skilsmisse, og hun hadde ingen beskyttelse mot seksuelle eller voldelige overgrep i ekteskapet. Før



Mill giftet seg i 1851, proklamerte han at han avstod fra alle rettigheter han ville ha overfor sin kone som ektemann. Han sammenlignet ekteskapet med et hvilket som helst forretningspartnerskap, der det ville være uhørt å la den ene parten få en mer domi-nerende rolle enn den andre.

Mange borgerlige feminister betrakter seg som etterfølgerne til tenkere som Wollstonecraft og John Stuart Mill. De satte tidlig likhetstegn mellom kvin-ners frigjøring, like rettigheter og frihet fra en inn-gripende stat.

Likevel vil mange mene at feministbølgen først startet på ordentlig i 1850-årene, da amerikanske kvinner for første gang samlet seg i Seneca Falls, New York, i 1848. Konferansen blir gjerne trukket frem som den enkelthendelsen som markerer inn-ledningen til den organiserte kvinnebevegelsen. Møtet fikk stor betydning fordi det der ble vedtatt en resolusjon om kvinners rettigheter som ble spredt og kjent både i USA og Europa. Bevegelsen kritiserte det kapitalistiske samfunnet fordi det ikke levde opp til sine egne idealer om frihet og likhet. I den første fasen, fra 1848, stod de sivile rettighetene i fokus

– rett til eiendom og lønn. Senere fulgte kampen for statsborgerlige rettigheter, som stemmerett.

For borgerlige feminister på denne tiden ble øko-nomisk vekst sett på som et redskap for likestilling. Den konservative forståelsen av økonomisk vekst for å fremme sosial utjevning og mobilitet strekker seg


Bare en kvinne?16

tilbake til Adam Smith, og her hjemme til Anton Martin Schweigaard, som på 1800-tallet snakket om økonomisk vekst som en pådriver til å forbed re befolkningens livsvilkår. Det var erkjennelsen av økonomisk vekst som virkemiddel for å utjevne forskjeller, også mellom kvinner og menn, som var utgangspunktet for de første borgerlige feministene på begynnelsen av 1800-tallet. De borgerlige femin-istene la også vekt på ønsket om å unngå et samfunn preget av opprivende konflikter. Store forskjeller bidrar til større motsetninger og mindre forståelse for felles interesser, også mellom menn og kvinner.

De borgerlige feministene kjempet for at kvin-ner skulle få statsborgerlige friheter og rettigheter: ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, stemmerett, orga-nisasjonsfrihet, arverett, eiendomsrett og nærings-frihet. Kvinner burde kort og godt få de samme rettighetene som menn. I dag handler den samme kampen om at kvinner skal ha like muligheter som menn ikke bare i de formelle rettighetene, men også uformelle. Så lenge for eksempel finansnæringen er så dominert av menn, er det større hindre for at kvinner kan nå til topps i denne bransjen.

Radikale kvinnesaksforkjempere hevdet at «det kapitalistiske system» umuliggjorde kvinnefri-gjøring fordi det skaltet og valtet med kvinnenes arbeidskraft ettersom det var opp- eller nedgangs-tider. De mente at kapitalismen ønsket å bevare kjernefamilien med hjemmeværende hustruer, fordi den hadde behov for kvinner som en fleksibel



arbeidskraftreserve. De borgerlige feministene så kapitalismens friheter og fravær av reguleringer som et redskap til å bli kvitt det som hindret kvinner i å bruke sine evner og utnytte sine muligheter. De så reguleringer og formynderi som noen av de største hindringene for at kvinner og menn ble behandlet ut fra hvem de var, ikke ut fra kjønn. De trodde på frihet fremfor formynderi, og positive incentiver og oppmuntring fremfor lovregulert tvang. Konflikten om hvordan man skulle forholde seg til arbeid og økonomisk deltagelse gikk tvers gjennom både den borgerlige kvinnebevegelsen og arbeiderkvinnebe-vegelsen. I begge bevegelser var det de som mente at det viktigste var at kvinner deltok på lik linje med menn i økonomi og arbeidsliv (likhetsfeministene), og på den annen side forskjellsfeministene, som var opptatt av at kvinners rolle kunne og skulle være en annen enn mannens.

Høyres kvinnepolitiske historie på 1-2-316 år gammel meldte jeg meg inn i Unge Høyre. Gjen-nom et halvt år på Trondheim Katedralskole var jeg blitt samfunnsengasjert, og AUF-miljøet på skolen hadde nok mye av æren for at det var et så aktivt poli-tisk miljø der. Den første politiske debatten jeg over-var på Trondheim Katedralskole, satte spor og førte til at jeg meldte meg inn i ungdomspartiet. Frank Jensen, som den gang var leder av Trondheim Unge Høyre, skisserte enhetsskolens tapere. Han dro ikke frem de flinke, men la vekten på slike som meg, som


julie m. brodtkorb

Documents