ka&d

E L M G R E E N K L

L K D R A G S E T H

K U L T A L K I N G

B Y R N E H E A D S

E K S P A R K O U R

A N D Y W A R H O L

les mer

N y t t t i d s k r i f t o m K u n s t , A r k i t e k t u r o g D e s i g n

B l a o m f o r å f i n n e l ø s n i n g e n

E L M G R E E N K L

L K D R A G S E T H

K U L T A L K I N G

B Y R N E H E A D S

E K S P A R K O U R

A N D Y W A R H O L

Innhold

4. Elmgreen og DragsethEn feiring av det ordinære, og muligheten til forandring

9. ParkourDe drives av frykten for å falle

10. Andy WarholEn ledende skikkelse blant popkunstnerne på 1960-tallet.

14. David Byrne og Talking HeadsDavid Byrne designer sykkelstativ i New York

K U N S T

A R K I T E K T U R

D E S I G N

3kunst, arkitektur og design

4

Den d an skn o r s ke kunstnerduoen MichaelElmgreen og IngarDragset skal o p pf øre en skulptur på

Trafalgar Square i London i 2012. Fredag 18.01.11 an n on ser te b orgermest eren i London at

d en da n s k n o r ske kunst ne rdu oen MichaelElmgreenogIngar Dragset h a r vunnet k o n ku rran

s e n om opp før ingen av en sk ulptur på Trafalgar Square i London i OL-året 2012 .

TEKST: JONAS EKEBERG

ARTIKKELEN ER HENTET FRA KUNSTKRITIKK.NO

MØTE MED KUNSTNERNE ELMGREN OG DRAGSETH

kunst, arkitektur og design

Elmgreen og Dragset- s k ulptur en P ower less Stru c tures,

Katharina F rit sch vant o p p d r a get for 2013.

f ore stille r e n liten gutt som rir på e n g y n g e h e s t .

Forslaget er tidligere omtalt

p å Kunstkritikk. I følge et v i d e o intervju med kunstnerne publisert på borgermesterens

offisielle h j e m m e s i d e t a r f o r s l a g e t

u t g a n g s p u n k t i s t e d e t Trafalgar Square

og ryt te rstatu en s tradisjon og h i s t o r i e .

I o p p o s i s j o n t i l d e t r a d i s j o n e l l e f r a m s t i l l i n g e n e a v

a u t o r i t æ r e krigsherrer ‘k r i g .

o g

i f ø l g e

f o r a n d r i n g , »

D e t e r «en feiring av

det ord in ære o g

m u l i g h e t e n

t i l

M i c h a e l

E l m g r e e n

I n g a r

D r a g s e t .


Den d an skn o r s ke kunstnerduoen MichaelElmgreen og IngarDragset skal o p pf øre en skulptur på

Trafalgar Square i London i 2012. Fredag 18.01.11 an n on ser te b orgermest eren i London at

d en da n s k n o r ske kunst ne rdu oen MichaelElmgreenogIngar Dragset h a r vunnet k o n ku rran

s e n om opp før ingen av en sk ulptur på Trafalgar Square i London i OL-året 2012 .

TEKST: JONAS EKEBERG

ARTIKKELEN ER HENTET FRA KUNSTKRITIKK.NO



Elmgreen og Dragset- s k ulptur en P ower less Stru c tures,

Katharina F rit sch vant o p p d r a get for 2013.

f ore stille r e n liten gutt som rir på e n g y n g e h e s t .

Forslaget er tidligere omtalt

p å Kunstkritikk. I følge et v i d e o intervju med kunstnerne publisert på borgermesterens

offisielle h j e m m e s i d e t a r f o r s l a g e t

u t g a n g s p u n k t i s t e d e t Trafalgar Square

og ryt te rstatu en s tradisjon og h i s t o r i e .

I o p p o s i s j o n t i l d e t r a d i s j o n e l l e f r a m s t i l l i n g e n e a v

a u t o r i t æ r e krigsherrer ‘k r i g .

o g

i f ø l g e

f o r a n d r i n g , »

D e t e r «en feiring av

det ord in ære o g

m u l i g h e t e n

t i l

M i c h a e l

E l m g r e e n

I n g a r

D r a g s e t .

7



Det er øDe.Lørdagskveld. Heygate Estate i Sør-London er mørk, forfallen og fraflyttet. Enslige lykter på murveggene gir et minimum av belysning. Her bor ingen lenger. Så kommer de. 120 føtter på våt grus, 60 unge kropper. De leker en voksen form for hauk og due. Balanserer på murene. Tar sats, og hopper med samlede føtter fra en mur til en annen.

Politiet ankommer.– Hva gjør dere her? De uniformerte ser mistenksomt på

gjengen; Londons opptøyer er knapt avsluttet. Her er ung-dommer i sin beste opprørsalder samlet på et rivningsklart sosialboligområde i et belastet område.

Men de er i sin fulle rett. De er lovlydige lovløse. Det finnes absolutt ingen lov som setter en stopper for det de holder på med: Parkour.

Forventer eFFektivitet. De 60 er deltagere i verdens største internasjonale samling av parkourutøvere. Over en helg er 200 samlet i London for å lære av hverandre og de beste, i en sport som er så ny at dens historie knapt er skrevet. I løpet av en helg skal de hoppe, klatre, rulle, tøye og nesten fly. Og gjøre armhevninger. Mange armhevninger.

Parkour er svimlende, kattemyke hopp fra hustak til smale murer, det er superheltidrett med en dristighet som tar pusten fra tilskuerne. Parkourutøverne er barna som ble voksne, men aldri kom ned fra klatrestativet.

Parkour er på sitt aller beste utendørs, fra tak og murer og fortausgelendre, gjerne i mørket, opprinnelig en gatekunst lært uten formelle lærere.

I Norge har Sats hatt sporadiske gruppetreningstimer i sporten, men det norske parkourmiljøet er lite. Snorre Jøl-langer fra Bodø, som har drevet med Parkour i åtte år og er en av de mest aktive i landet, anslår at antallet aktive utøvere er rundt 200.

I London tar Parkour Generations, verdens største kollektiv av parkourutøvere, interessen på alvor og holder regelmes-sige treningstimer og helgeseminar på et sportsanlegg vest i London.

Fellesskap. Den neonlyse gymsalen er fylt av oppdemmet energi, kviser og dunbarter, hestehaler, rastafletter, muskuløse og funksjonelle kropper før helgen begynner for alvor.

Hvor kommer de fra? Hvorfor gjør de dette? Hvorfor krab-ber 200 mennesker baklengs på alle fire over en gruslagt skoleplass en lørdag morgen?

– De som har valgt å være i de viderekomne gruppene kom-mer til å gjøre ganske «scary shit» i løpet av dagen, roper Dan Edwardes, historiker, forfatter og leder av Parkour Genera-tions ut over skoleplassen.

– Hvis dere ikke er klare for dét, er dette tiden for å bytte gruppe. Er dere klare?

– Vi begynner sammen – vi avslutter sammen! ljomer det fra alle deltagerne, parkourutøvernes mantra.

BarnesolDat. Det begynte i Paris’ trøstesløse forsteder. En gjeng første- og andregenerasjons innvandrere kom sammen og utviklet en

De drives av frykten for å falle

Parkour er den mest effektive måten å forflytte seg fra punkt a til b på. Hvis du har styrken. Og motet.

MattHeW Malin.

Alder 25.

Fra: England.

Yrke: Risikoanalytiker

Jeg hadde aldri drevet med

sport, og etter universitetet var

jeg blitt usunn. Jeg slanket meg

20 kilo med kostholdsendringer.

En venn sa parkour var så kult,

at jeg måtte prøve. Jeg ble med,

og regnet med å dumme meg ut

med min mangel på ferdigheter.

Etter den første timen kunne jeg

ikke gå på en uke. Nå trener jeg

seks-syv dager i uken. Det er

blitt hovedaktiviteten min. Til

og med omgangskretsen min

har forandret seg. Parkour-

samfunnet er noe av det mest

inkluderende jeg har opplevd.

TEKST: SARAH HAMBRO

ARTIKKELEN ER HENTET FRA D2

Fakta!

8 kunst, arkitektur og design

PARKOUR- DE DRIVES AV FRYKTEN FOR Å FALLE

treningsform med et sett verdier som preger sporten. – Jo mer jeg har jobbet med dette, dess mer ser jeg at

parkour ikke bare handler om sport og trening. Det er livene til disse menneskene som utviklet sporten, familien og vennene deres, sier dokumentarfilmprodusent Julie Angel.

Nå står hun i en gymsal, omgitt av parkourutøvere som tøyer, lytter, slumrer. Angel har verdens første doktorgrad i parkour. Som et ledd i doktorgradsarbeidet – en film om parkour – har hun også dokumentert sportens opprinnelse.

Historien om parkours opprinnelse er langt på vei historien om to familier: Den vietnamesisk-franske Belle-familien, og Hnautra-familien fra Ny Caledonia.

Født i Vietnam og ennå barn under den første Indokina-krigen, opplevde Raymond Belle (1939 – 1999) å komme bort fra sine foreldre, bli seksuelt misbrukt for så å vokse opp på et militærakademi som skulle gjøre ham til barnesoldat. Belle bestemte seg for at ingen noengang skulle skade ham igjen, og skapte sin egen trening i tillegg til fellestreningene som var basert på tradisjonelle militære hinderløyper. Med tiden fant han igjen slektningene sine i forstaden Sarcelles nord for Paris og ble en berømt brannmann.

– Det sies om Raymond at han ikke drev med sport, han VAR sport, forteller Julie Angel.

Med Raymond Belle som inspirasjon trente sønnen David og vennene hans i skogen i Sarcelles og blant bygningene i Paris-forstadene Lisses og Evry på slutten av 1980-tallet. Det begynte som utendørs lek og idrett, og utviklet seg til en

form for trening som ble mer intens ettersom guttene søkte etter en måte å endre livet sitt gjennom sport.

– Det første David sa til meg, var at jeg ikke skulle bry meg om kronologi. Det handlet ikke om hvem og når, men om hvorfor, fortsetter Angel.

– For David handlet det om å bli kjent med faren han hadde vokst opp uten. For Chau og Phung Belle handlet det om å holde Belle-navnet sterkt og å tilpasse seg et nytt samfunn. Yann Hnautra ønsket å føle tilhørighet til sin klan i gamlelan-det Ny Caledonia, forteller hun.

– Sammen skapte de en alternativ kultur som vennegjengen kunne leve i.

trening – og lek.Mens andre foreldre ville bedt barn og unge holde seg langt fra kanten på en høy mur, hadde Raymond Belle oppfordret ungdommene til å utforske ytterkantene. De hoppet fra tre til tre, spilte volleyball med kampesteiner. Guttene ble detektiver; de lærte seg å se enhver overflate med øyne som stilte spørsmålet: Hva kan jeg gjøre med denne?

De utfordret hverandre og seg selv. Etterhvert vokste et sett verdier frem: Akrobatikk og svimlende hopp var flott, men det var ikke trening hvis aktiviteten ikke utfordret styrken og psyken deres. Bare når det var vanskelig, var det trening. Alt annet var lek.

Det handlet ikke om ett hopp, men om det perfekte hoppet. Det handlet ikke om å hoppe langt på en god dag, men om å hoppe like langt på en dårlig dag, når de var stresset, det var glatt, de ikke hadde sovet. Kunne de ikke det, mestret de ikke det hoppet.

Men fortsatt var de bare en guttegjeng som drev med «trening». Ikke før Jean François Belle filmet dem i aksjon og viste filmen til en tv-kanal, så de seg nødt til å gi idretten sin et navn.

– La oss kalle det en kunst, sa Sébastien Foucan, som var redd for høyder og siden er blitt berømt for sin skurkerolle i James Bond-filmen «Casino Royale».

Og en kunst ble det.ForFlytningens kunst.Guttegjengens kunst fikk navnet L’Art du Deplacement – forflytningens kunst. Målet er ikke iøynefallende akrobatikk

og spreke triks, det er å forflytte seg mest mulig effektivt fra ett sted til et annet.

Hvorfor gå rundt og ta trappen trinn for trinn hvis du kan fly opp veggen og hoppe fra gelender til gelender? Hvorfor gå ned og opp igjen hvis du kan ta sats og hoppe lydløst med samlede føtter fra en bygning til en annen? På hvor mange måter kan man bevege seg over et bordtennisbord?

Williams Belle, den yngste av Yamakasi-grunnleggerne, som guttegjengen fra de to familiene etterhvert kalte seg selv, kan dem alle.

Dagen før nærmest fløy de viderekomne utøverne over bordtennisbordet i skolegården i London. I dag er det nyb-egynnernes tur. De slenger seg opp og ruller over; noen med kompakt letthet, andre med ulenkelig treghet.

styrke i HverDagen.– Voila, voila, det er bra, sier Williams Belle. Men kan de komme over bordet med to steg og en hånd å støtte seg på? Hva med å ta sats og skli over på rumpen? Eller å kaste seg på magen, skli, for så å rulle ned på skulderen mot bakken?

– Fortsett den fysiske treningen mens dere venter på tur, sier Williams Belle og demonstrerer saksehopp i trappetrin-nene og dype knebøy.

Det ser lekende lett ut når de beste viser seg. Men for-flytningens kunst krever rå fysisk styrke. Som den yngste av Yamakasiene, opplevde Williams ofte at treningen ble for voldsom for ham. Ikke var han ønsket blant de eldre hele

tiden, heller. Han trente mye alene, og utviklet en mykere, mer human stil enn resten av vennene.

– Jeg forsøker å dele mine erfaringer med deltagerne for å gi dem mer bevegelse, sier han.

– Når du gjør noe du liker, blir du mer positiv. Når du driver med en sport, er det bra for livet ditt. Det holder deg sunn, og det gir deg erfaringer du kan ta med deg i dagliglivet. Du må respektere enkelte regler og forsøke å være positiv både i kunsten og livet.

slitasje.De aktive parkourutøverne har treningsmengder fullt på høyde med andre toppidrettsutøvere, men stort sett uten støtteapparatet som lærer dem å bygge opp styrken på en forsvarlig måte. Det forsøker norske Åse Bergstrøm å gjøre noe med. Hun er egentlig sanger og pilatesinstruktør, men er også hyret inn for å lære utøverne litt om fleksibilitet og skadeforebygging.

Over henne drønner trafikken vestover ut av London. Bortenfor muren bak henne dundrer togene ut fra Padding-ton Station. Det er nesten umulig å høre hva hun sier. Men publikum er lydhørt.

– Det er faktisk ikke så mye fallskader i parkour. Det som er problemet, er slitasje- og belastningsskader. De er unge gutter, plutselig trener de like mye som olympiske utøvere. Men de kan ingenting om forebygging, og får skader, sier Bergstrøm.

– 16 år gamle gutter er ikke så keene på å tøye, sier hun.

Hektet.– Frykt er preget dypt i hjernen. Egentlig har vi bare to typer frykt: Frykt for å falle, og frykt for høye lyder. Begge deler aktiverer reflekser i kroppen din. Vi er interessert i frykten for å falle, sier Dan Edwardes.

Frykt for å falle, og å beherske den inngrodde, fornuftige frykten, står sentralt i parkour.

– Hvem har vært redde på et eller annet tidspunkt?Rundt Edwardes i den nedtaggede skateparken sitter, står

og klatrer 30 utøvere med varierende ferdigheter, med ørene på stilk. Alle som en rekker opp hånden. Edwardes vil lære dem hvordan de kan sprenge egne grenser og forsøke seg

på det ene hoppet de drømmer om, men som de ikke har sett andre gjøre, langt mindre forsøkt selv.

– Frykt er først og fremst frykt for konsekvenser.Hva kan for eksempel skje den som hopper for langt og

bommer på muren som trekker grensen mellom skateparken og jernbanelinjene ti meter lengre ned? Hvordan mestrer man både frykten og hoppet?

Å distrahere seg selv er én strategi. Å ha ritualer en annen. Armhevninger fungerer som begge deler, ser det ut som. Men ikke minst er det nødvendig å ha fysisk styrke og presisjon nok til å stole på egne ferdigheter. Og å utfordre seg selv, alltid.

Deltagerne er som bakgårdskatter, med varierende grad av eleganse og smidighet. Plutselig er de et annet sted enn der de sist var; en hel flokk sitter på en høy mur, men ingen så dem klatre opp.

– Finn noe som skremmer deg hver eneste gang du trener. Forplikt deg til hoppet, hopp med begge føtter, ikke gjør noe halvveis. Du må ha en grunn for ethvert hopp. Men noen ganger er ønsket om å få det til grunn god nok.

skuMMelt.Dan Edwardes’ løfter om «scary shit» holder mål. De beste utøverne flyr opp høye murvegger,svever over hindringer og lander med misunnelsesverdig letthet.

Mathew Malin bøyer knærne og spretter én meter opp og tre meter frem før han lander presist på et av nivåene i stillaset – og hopper enda noen meter videre der han treffer toppen av en trapp. Igjen og igjen. Og så noen armhevninger.

Malin klatrer opp på muren som skiller skateparken fra jernbanelinjen. Det er langt nok ned på «riktig» side. Han ser mot nettinggjerdet et par meter unna, vurderer. Og hopper, klamrer seg fast i nettingen når han treffer.

For et par år siden var risikoanalytikeren i forsikringsgi-ganten Lloyd’s kvapsete og utrent. Han slanket seg 20 kilo på egenhånd, før han lot seg overtale av en kompis til å bli med på parkourtrening.

– Jeg regnet med å dumme meg ut med mine manglende ferdigheter. Tanken på at jeg skulle kunne hoppe opp på et tynt jernrør ville ha skremt vettet av meg. Men jeg ble over-rasket over hvor kontrollert et hopp kan være. Etter den første timen kunne jeg knapt gå på en uke, sier han.

Malin ble umiddelbart hektet. I dag trener han nesten hver dag: To til tre timer i ukedagene, opptil ti timer i helgen, og har et av parkouramatørenes råeste hopp, takket være en håndleddsskade han pådro seg etter seks måneder.

– Jeg måtte jobbe rundt den. Jeg måtte være mer fantasifull for ikke å sløse bort det jeg hadde oppnådd. Jeg fokuserte på hoppene mine og arbeidet med den ene hånden. I ettertid ser jeg at det var en god ting, sier Malin.

Nå hopper han tre meter fra mur til mur i høyder der han kan skade seg hvis han faller; lengre der det ikke er noen risiko.

– Jeg hopper ikke fra «stupid heights». Da øker bare risikoen.

«Etter den første timen kunne jeg ikke gå på en uke. Nå trener jeg seks-syv dager i uken».


PARKOUR- DE DRIVES AV FRYKTEN FOR Å FALLE

Andy Warhol var en amerikansk kunstner. Han ble raskt den ledende skikkelsen blant popkunstnerne på 1960-tallet, og regnes i dag som en av de mest betydningsfulle kunstnere fra forrige århundre.

AND Y WA R HOL TEKSTEN ER HENTET FRA WIKIPEDIA


ANDY WARHOL -EN LEDENDE SKIKKELSE BLANT POP-KUNSTNERNE

A n d y W A r h o l

( 1 9 2 8 - 1 9 8 7 ) e r e n a v v å r

t i d s m e s t profi lerte og

b e t y d n i n g s -fulle kunstnere.

Hans suppebok-s e r, c o l a f l a s k e r

og Marilyn Monroe malerier er kjent over

h e l e v e r d e n o g h a n s betydning for utviklingen av den

moderne kunsten kan vanskelig over-vurderes. Da Warhol malte sine første

bilder på slutten av 1950-tallet, hadde han allerede oppnådd stor suksess som reklam-

etegner. De første kunstverkene viser også til en bevissthet om reklamens makt. Ganske tidlig

utviklet han den spesielle silketrykkteknikken som skulle gjøre det mulig å etterape masseproduksjon-

ens mekanikk. Ved å trykke motivet, gjerne hentet fra eksisterende fotografisk materiale, direkte på lerretet,

reduserte Warhol kunstnerens egen tilstedeværelse i bildet. På den måten kunne maleriene hans fungere som

nøytrale speilinger av samfunnet uavhengig av kunstnerens hånd, meninger og synspunkter. Andy Warhol (1928-1987) er

en av vår tids mest profilerte og betydningsfulle kunstnere. Hans suppebokser, colaflasker og Marilyn Monroe-malerier

er kjent over hele verden og hans betydning for utviklingen av den moderne kunsten kan vanskelig overvurderes. Da Warhol

malte sine første bilder på slutten av 1950-tallet, hadde han allerede oppnådd stor suksess som reklametegner. De første

kunstverkene viser også til en bevissthet om reklamens makt. Ganske tidlig utviklet han den spesielle silketrykkteknikken som

skulle gjøre det mulig å etterape masseproduksjonens mekanikk. Ved å trykke motivet, gjerne hentet fra eksisterende fotografisk

materiale, direkte på lerretet, reduserte Warhol kunstnerens egen tilstedeværelse i bildet. På den måten kunne maleriene hans fungere

som nøytrale speilinger av samfunnet uavhengig av kunstnerens hånd, meninger og synspunkter. Andy Warhol (1928-1987) er en av vår

tids mest profilerte og betydningsfulle kunstnere. Hans suppebokser, colaflasker og Marilyn Monroe-malerier er kjent over hele verden og hans

betydning for utviklingen av den moderne kunsten kan vanskelig overvur-deres. Da Warhol malte sine første bilder på slutten av 1950-tallet, hadde han

allerede oppnådd stor suksess som reklametegner. De første kunstverkene viser også til en bevissthet om reklamens makt. Ganske tidlig utviklet han den spesielle

silketrykkteknikken som skulle gjøre det mulig å etterape masseproduksjonens mekanikk. Ved å trykke motivet, gjerne hentet fra eksisterende fotografisk materiale,

direkte på lerretet, reduserte Warhol kunstnerens egen tilstedeværelse i bildet. På den måten kunne maleriene hans fungere som nøytrale speilinger av samfunnet uavhengig

av kunstnerens hånd, meninger og synspunkter. Andy Warhol (1928-1987) er en av vår tids mest profilerte og betydningsfulle kunstnere. Hans suppebokser, colaflasker og

Marilyn Monroe-malerier er kjent over hele verden og hans betydning for utviklingen av den moderne kunsten kan vanskelig overvurderes. Da Warhol malte sine første

bilder på slutten av 1950-tallet, hadde han allerede oppnådd stor suksess som re-klametegner. De første kunstverkene viser også til en bevissthet om reklamens

makt. Ganske tidlig utviklet han den spesielle silketrykkteknikken som skulle gjøre det mulig å etterape masseproduksjonens mekanikk. Ved å trykke

motivet, gjerne hentet fra eksisterende fotografisk materiale, direkte på lerretet, reduserte Warhol kunstnerens egen tilstedeværelse i

bildet. På den måten kunne maleriene hans fungere som nøytrale speilinger av samfunnet uavhengig av kunstnerens

hånd, meninger og synspunkter.

AND Y WA R HOL TEKSTEN ER HENTET FRA WIKIPEDIA

a n D y W a r H o l

( 1 9 2 8 - 1 9 8 7 ) e r e n a v v å r

t i d s m e s t profi lerte og

b e t y d n i n g s -fulle kunstnere.

Hans suppebok-s e r, c o l a f l a s k e r

og Marilyn Monroe malerier er kjent over

hele verden og hans betydning for utviklingen av den

moderne kunsten kan vanskelig overvurderes. Da WarHol Malte sine første

bilder på slutten av 1950-tallet, hadde han allerede oppnådd stor suksess som reklam-

etegner. De første kunstverkene viser også til en bevissthet om reklamens makt. Ganske tidlig

utviklet han den spesielle silketrykkteknikken som skulle gjøre det mulig å etterape masseproduksjon-

ens mekanikk. Ved å trykke motivet, gjerne hentet fra eksisterende fotografisk materiale, direkte på lerretet,

reduserte Warhol kunstnerens egen tilstedeværelse i bildet. På den måten kunne maleriene hans fungere som

nøytrale speilinger av samfunnet uavhengig av kunstne-rens hånd, meninger og synspunkter. WarHol Beveget seg

fra reklame- og moteverdenen og over i kunstverdenen mot slutten av 1950-tallet. Utover på 1960-tallet begynte

han å lage malerier av berømte amerikanske produkter som suppeboksene fra Campbell og Coca-Cola. Han gikk etter

hvert over til silketrykk, idet han hadde et ønske og en drøm om ikke bare å avbilde masseproduserte gjenstander, men også å

masseprodusere kunsten i seg selv. Han leide inn en hel stab for å produsere kunsten i The Factory. Warhol lagde også portretter

og reklamer på bestilling. Warhols bilder har en klar inspirasjon fra reklame og tegneserier. Mye av Hans arbeider dreier seg om det

amerikanske og amerikansk kultur. Han malte penger, dollartegn, matvarer (Coca Cola-bokser, suppebokser og liknende), kvinnesko,

kjendiser og avisutklipp. Et kjennemerke på Warhols maling gjennom 60-tallet var repetisjon av motiver på store lerreter. Hans silketrykk

av Marilyn Monroe er et annet av hans mest kjente verk. utover 1960- tallet beveget han seg nærmere den fotografiske verden. I serien

Disaster Paintings fra 1963 har han malt fotografier fra ulykker i sterke farger. Han utviklet seg fra å være én av USAs mest begavede reklametegnere til å bli

1900-tallets største kunstner sammen med Picasso og Marcel Duchamp. Warhol ble den store pioneren innen popkunsten, som skulle influere svært mange av

kunstnerne i Vesten. Dagens store samtidskunstnere som Jeff Koons og Richard Prince inspireres av Warhol. WarHol er Fortsatt én av de kunstnerne på jorden som

er gjenstand for flest utstillinger. Han var sannsynligvis tidenes fremste represent-ant for popkunst, som ble formidlet via malerier, objekter, filmer samt egen person.

13. septeMBer–14. DeseMBer 2008 produserte Astrup Fearnley Museet utstillingen Andy Warhol by Andy Warhol, som består av 44 malerier, én skulptur, én installasjon,

elleve filmer samt to Tv-programmer. MelloM 1963 og 1968 proDuserte Warhol mer enn 60 filmer, bl.a. Chelsea Girls (1966), Blue Movie (1968), Empire State Build-

ing, Andy Warhols Dracula og Sleep. I 1972 produserte han filmen Heat. Han var også involvert i musikk og knyttet til New Yorks vantgarderock-miljø. Blant

annet adopterte han på 60-tallet Lou Reeds gruppe Velvet Underground, og fungerte som en slags produsent for deres første album The Velvet

Underground and Nico. Warhol lagde også det kjente banan-designet for coveret på dette albumet. i 1990 ga velvet Underground-

medlemmene Lou Reed og John Cale ut albumet Songs for Drella, som er en hyllest til deres tidligere mentor

lærer, og venn Andy Warhol.

Read Slowly and See

«In the future everybody will be famous for fifteen minutes»


ANDY WARHOL -EN LEDENDE SKIKKELSE BLANT POP-KUNSTNERNE

DAVIDBYRNE &

Han opptråDte for noen år siden med en oppsiktsvekkende lydinstallasjon på Färgfabrikken i Stockholm, og tidligere i år gjorde han et lignende stunt der han forvandlet den århundre gamle fergeterminalen ”The Battery Maritime Building” til et gigantisk instrument. Nå har han gått løs på sykkelstativer.

Funksjonell kunst.Byrne har designet ni unike sykkelstativ i samarbeid med «New York City Department of Transportation» (DOT) og kunstgalleriet PaceWildenstein. Stativene er satt opp ulike steder på Manhattan og Brooklyn, og består blant annet av «The Wall Street» (formet som et dollar tegn), «The Hipster» (formet som en elektrisk gitar og satt opp i Williamsburg), «The MoMA» (en abstrakt form utenfor museét med samme navn), og seks andre. Stativene vil stå i ett år, før de selges som kunstverk. Stativene er bygget i den samme rettvinklede rørledning de vanlige NYC-sykkelstativene er laget av, så folk skal forstå at det er sykkelstativer, og ikke offentlig kunst.

Som ivrig syklist ble Byrne oppfordret til å sitte i juryen for en åpen konkurranse som skulle holdes nettopp for nye sykkelstativ. Men, da han tegnet noen skissetegninger selv, responderte DOT med å ønske å installere de umiddelbart.

talking HeaDs

var et amerikansk new wave og avant-garde band dannet i 1974 i New York City. De var aktive fram til 1991. Bandet består David Byrne, Chris Frantz, Tina Weymouth og Jerry Harrison. De var kjent for å ha med seg gjesteartister som hadde opptredener på konserter og studioinnspillinger.

neW Wave

stilen til Talking Heads Kombinert elementer av punk, kunst-rock, avant-garde, pop, funk, world music, og Americana. Frontfigur og låtskriver David Byrne har bidratt med lunefulle, esoteriske tekster til bandets låter, og understreket deres artisteri gjennom ulike multimedia prosjekter og forestillinger. Kritikeren Stephen Thomas Erlewine beskrive Talking Heads som “et av de mest kritikerroste band fra 80-tallet, som samtidig klarte å lage flere pophits.

I 2002 ble bandet innlemmet i «Rock and Roll Hall of Fame». Fire av bandets album dukket opp på «Rolling Stone magazine» liste av «500 Greatest Albums of All Time».

David Byrne

Født: 14 mai, 1952

Fra: Skottland/Amerika

Yrke: Musiker/Kunstner

David Byrne (født 14 mai

1952) er en skotsk-amerikansk

musiker og artist mest assosi-

ert med hans rolle som en av

grunnleggerne og viktigste låt-

skriver av det amerikanske new

wave- bandet Talking Heads ,

som var aktive mellom 1975 og

1991. Siden da har Byrne utgitt

flere soloplater og jobbet med

ulike medier, inkludert film, foto-

grafi, opera, og non-fiction. Han

har mottatt Grammy- , Oscar og

Golden Globe Awards og vært

inlemmet til Rock and Roll Hall

of Fame .

Fakta!

Talking Heads-frontfiguren David Byrne designer sykkelstativer i New York. Multitalentet David Byrne er kanskje mest kjent som vokalisten i det legendariske new wave-bandet Talking Heads, men mange kjenner ham også som ivrig kulturkritiker, soloartist, kunstner og powerpoint-freak.

«I couldn’t talk to people face to face, so I got on stage and started screaming and squealing and twitching».

TEKST: TONJE SKJÆRVOLD

ARTIKKELEN ER HENTET FRA D2


DAVID BYRNE DESIGNER SYKKELSTATIVER I NEW-YORK

TALKINGHEADSBorn Under Punches

Utgitt: 1980

Rangering: 125/500

David Byrne said that Remain

in Light “was done in bits and

pieces, one instrument at a

time.” The result was a New

Wave masterpiece powered by

contradiction, the combined

thrust of a P-Funk dance

party, the ancient-to-the-future

rhythm hypnosis of Nigerian

funkmaster Fela Kuti and the

studied adventurousness of the

album’s producer and Heads

co-conspirator, Brian Eno.

77

Utgitt: 1977

Rangering: 290/500

Talking Heads are the last

of CBGB’s original Big Four to

record (following Patti Smith,

the Ramones and Television),

and their debut is an absolute

triumph. Dressing like a quartet

of Young Republicans, playing

courteously toned-down music

and singing lyrics lauding civil

servants, parents and college,

Talking Heads are not even

remotely punks. Rather, they

are the great Ivy League hope

of pop music. I can’t recall when

I last heard such a vital, imagi-

natively tuneful album.

Stop Making Sense

Utgitt: 25.

Rangering: 345/500

This soundtrack to Jonathan

Demme’s 1984 concert film

functions as a greatest-hits and

a band history. It begins with a

spare version of “Psycho Killer”

and builds to an expansive “Take

Me to the River,” where the

Heads are joined by members

of the P-Funk mob. Eighties art

funk at its finest.

More Songs About

Buildings and Food

Utgitt: 1978

Rangering: 382/500

Spawned in the punk scene

of 1970s Manhattan, the Heads

struck out in a surprising direc-

tion with their second album,

weaving in funk and gospel

(including Al Green’s “Take Me

to the River”) and announcing

themselves as the newest of

the New Wave bands.

Speaking in Tounges

Utgitt: 25.

Rangering: ---

Ta l k i n g H e a d s p l o w e d

through art rock, CBGB punk,

funk, bubblegum, even African

polyrhythms, making beautiful

sounds out of frontman David

Byrne’s malaise about life dur-

ing Reagantime and the late

Seventies. The Heads’ paradox

was that the harder they tried to

imitate music from around the

world, the more they sounded

exactly like four clean-cut

American college kids: eager to

please, embarrassed about their

privilege, working hard at their

chosen career.

Fear of Music

Utgitt: 1979

Rangering: ---

« Fear of Music is a science-

fiction comedy arranged for

electric guitar, fleshing out

Byrne’s paranoid vision of an

urban world where air can hurt

you, animals are setting a bad

example, and heaven is a place

where nothing ever happens.»

Det Beste av talking HeaDs

«I couldn’t talk to people face to face, so I got on stage and started screaming and squealing and twitching».

UTDRAG FRA ANMELDELSER OG RANGERINGER ER HENTET FRA «ROLLING STONE MAGASINE» LISTE OVER 500 BESTE ALBUM GJENNOM TIDENE.


DAVID BYRNE DESIGNER SYKKELSTATIVER I NEW-YORK

Typografi//____ Vitesse Sans Bold__________//_______ Vitesse Sans Book______ // Vitesse Sans Black ______// Vitesse Sans Kursiv

Farger//_______________Pantone 194 C____________________//_________________________ Black: C30, M30, Y 0, B 100

Papirtyper//_______________ _________________________________Rives Dot _________________//___________Desin Blanc Casse

Design//___________________________________________Andreas____________________________________________________________ Aasen

Mail//_____________________________________________________________________________________________ [email protected],

Web//_________________________________________________________________________________ http://www.behance.net/andreas88/frame

Utgitt ///////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////////// 2011

« Y O U W A N T T O M A K E S U R E Y O U R D E M A N D I S M U C H H I G H E R T H A N Y O U R S U P P LY. THE PUBLIC IS A WILD ANIMAL IT´S BETTER NOT TO FEED THEM TOO WELL» TOM WAITS, 2004

ka&d

Documents