Sun Heidi Sæbø

Kims lekEn diktator, et splittet land

og en forsvinningssak i Sørkedalen

© CAPPELEN DAMM AS 2015

Forfatter har fått støtte fra Fritt ord og Det faglitterære fondtil å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-47970-1

1. utgave, 1. opplag 2015Omslagsdesign: Jesper EgemarSats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015

Satt i 10,2/14,1 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtalemed Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1 Han forsvant i Sørkedalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2 En praktisk løsning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3 Alene tilbake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4 Under mistanke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5 En overløpers retrett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6 Bevisene som endrer alt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 Et parallelt liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8 Undergangen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 På evig flukt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10 Et ess i ermet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 Hjemsøkt av fortiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

12 Diplomatiske forbindelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13 Den nye Kim . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

14 En siste hilsen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

17

27

49

59

69

85

101

107

123

134

141

158

176

188

195

197

forord

Påsken 1979 forsvant en sørkoreansk student ved navn Koh Sang-moon i Oslo. En gjenglemt bag på Sørkedalsbussen var det eneste spo-ret etter ham, og den ble snart utgangspunkt for en forsvinningsgåtesom skulle vekke oppsikt både i Norge og i utlandet. Da studentenikke lenge etter dukket opp på nordkoreansk propaganda-tv, virket detklart: Det som hadde startet som en anonym savnet-sak, hadde etter altå dømme forgreninger til en langvarig og bitter konflikt, til den kaldekrigen og delingen av Koreahalvøya etter andre verdenskrig. Bråttbefant norske diplomater, Oslo-politiet og etterretningen seg i skudd-linjen for en intens propagandakrig som utspilte seg i ambassadestrø-ket på Oslos vestkant og delvis på den koreanske halvøy, et vidstraktkontinent unna.1

Koh Sang-moon-saken viste med all tydelighet at Nord-Korea ogSør-Korea ennå ikke hadde sluttet fred. 26 år etter at Korea-krigen(1950–1953) ble avsluttet, var tonen mellom de to landene like ufor-sonlig. Krigen, som ofte omtales som den glemte krigen, hadde etterlattdype, verkende sår på sjelen til to nasjoner som ikke kunne glemme.Tre millioner menneskeliv gikk tapt, og den lille halvøya som stikkerut i havet mellom Japan og Kina, ble bombet i stykker. Utenfor Koreaskulle imidlertid den blodige konflikten vike plass for Vietnam-krigeni folks bevissthet.

I 1979, et kvart århundre etter at våpenhvilen trådte i kraft, var deideologiske frontene åpenbart like harde. Stadige påstander om hvasom nøyaktig hadde funnet sted i Oslo den påsken, skulle bli fremsatt

7

i årene etter at Koh Sang-moon forsvant. Selv tett opp til vår tid skulledet komme små drypp som angivelig kastet nytt lys over gåten.

Her hjemme ble historien om den sørkoreanske studenten rasktglemt. 1979 var et år som forandret verden på den dramatiske måten.I Iran ble den vestligorienterte og forhatte sjahen sendt i eksil og erstat-tet med et prestestyre under Ayatollah Khomeini. I Irak kom den 42 årgamle Baath-politikeren Saddam Hussein til makten. Samme år kunneden erkekonservative Margaret Thatcher flytte inn i statsministerboli-gen i Downing Street 10 i London. Før året var omme hadde sovjetiskestyrker invadert Afghanistan. Knapt noen vil huske at dette også var etavgjørende år i koreansk historie.

Kanskje er ikke bare dette en glemt skjebne, men også en glemt delav historien. Hva vet vi egentlig om Nord-Korea? Med sine snaut 25millioner innbyggere og et bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbyggerpå 1800 dollar, er det et land som ifølge CIAs «World Factbook» lik-ner Elfenbenskysten. Men Nord-Koreas atomvåpenprogram og for ossbisarre diktatorer og personkulter gjør at nettopp dette regimet stjeleruforholdsmessig mye oppmerksomhet. Alle kjenner ansiktet på Nord-Koreas diktator Kim Jong-un. Det regimet vi har lært oss å kjenne gjen-nom de nesten daglige nyhetsoppdateringene er gjenstand for frykt,fascinasjon og en porsjon ufrivillig komikk. Men den fremstillingen avNord-Korea som vi er blitt vant til, forteller lite om hvorfor landet erblitt som det er i dag.

Saken om Koh Sang-moon er derfor like mye en historie om Nord-Korea. Det er fortellingen om hvorfor det ble akkurat denne stalinist-avleggeren som overlevde Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløs-ning. Tidspunktet for Koh Sang-moons forsvinning var på ingen måtetilfeldig. Det skjedde i en tid da det var store, avgjørende endringer pågang både i Nord- og Sør-Korea, noe som kan forklare hvorfor det blelagt betydelig prestisje i saken. Koh Sang-moons skjebne illustrerer påalle måter hvilket omfang splittelsen på Koreahalvøya fikk, og hvor-dan delingen har grepet inn i enkeltmenneskers liv og gitt varige ménfor generasjoner.

Som Koh Sang-moons lillebror senere formulerte i et personlig brevtil daværende statsminister Odvar Nordli:

8

Ærede statsminister i Norge. En løsning på denne tragedien somhar rammet oss handler ikke bare om meg og min familie. Det erhele folkets ønske (…) de som lever adskilt fra familie og slekt-ninger på grunn av realitetene som følger av at landet vårt erdelt.

Selv vokste jeg trygt i mors mage det året Koh Sang-moon forsvant.Mens han ble borte i Oslo, befant jeg meg et eller annet sted i Sør-Korea. Jeg vet ikke nøyaktig hvor. Jeg vet bare at nasjonen jeg skullebli født inn i, sto foran dramatiske omveltninger. Snart ble Sør-Koreasmangeårige president og diktator, Park Chung-hee, skutt i hodet ogdrept av sin egen etterretningssjef. Gjerningsmannen var ikke deneneste som hadde fått nok av diktatoren. I de store byene blandet luk-ten av molotovcocktails seg med tåregass. Steinkastende studenter bar-ket sammen med opprørspoliti med køller og skjold. Folk holdt ikkeut lenger. De gikk ut i gatene for å kjempe for friheten. Det hadde værttiår etter tiår med endeløs politisk undertrykkelse og en økonomiskutvikling som hadde økt avstanden mellom dem og oss. Nå skulle denunge staten få en ny general ved makten – mer brutal og korrupt ennden forrige. Det skulle drøye enda noen år før Sør-Korea ville likne etdemokrati.

På den andre siden av 38. breddegrad, det vil si grensa som haddedelt Korea-halvøya i et amerikansk og sovjetisk univers etter andreverdenskrig, liknet det den rene idyll. I nord hadde det under sov-jetisk innflytelse tilsynelatende vokst frem et sosialistisk paradis derdiktatoren satt komfortabelt ved makten. Den karismatiske og sta-dig mer omfangsrike Kim Il-sung hadde etter flere år med grublingomsider beredt grunnen for at hans eldste sønn, Kim Jong-il, skulleoverta etter ham. Kim Il-sung, som hadde hatt et fast grep om mak-ten i landet siden det ble opprettet i 1948, var i ferd med å omdanneNord-Korea til verdens første kommunistiske monarki. Det var en ene-stående bragd – selv i diktatorsammenheng. Ennå var det ingen sombet seg merke i at innbyggerne i Den demokratiske folkerepublikkenKorea ble magrere og magrere, og at klærne de gikk i var gamle ogtynnslitte.

9

Etter alt å dømme ble mitt første leveår sterkt preget av den politiskeuroen i sør. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg ble overlatt til etbarnehjem i hovedstaden Seoul. Ett år senere, det vil si i begynnelsenav juli 1981, var det endelig blitt min tur. Jeg ble båret om bord i et flysom skulle ta meg helt til rullebanen ute på den gamle Fornebu-flyplas-sen utenfor Oslo, der mamma og pappa sto og ventet. Slik ble jeg ettav 165 barn som ble adoptert fra Sør-Korea til Norge det året.2 Eks-porten av sørkoreanske barn var en direkte konsekvens av den usta-bile situasjonen i landet, og det faktum at Sør-Korea fremdeles var ennasjon preget av fattigdom.

Det skulle gå nesten 30 før jeg var tilbake i landet der jeg ble født.Som reporter for Dagbladet skulle jeg dekke den spente situasjonensom hadde oppstått mellom Nord- og Sør-Korea. For mens kirsebær-trærnes blomstring farget landet i sør rosa og lykkelig, hisset naboeni nord til krig. Kim Jong-un truet med å bombe Sør-Korea tilbake tilsteinalderen, det viktige Kaesong-industrisamarbeidet var stanset ogdet var meldt om økt aktivitet ved de nordkoreanske rakettbasene. 60år etter at det ble inngått en våpenhvile for å få slutt på Korea-krigen,hadde Kim Jong-un gjort det klart at Nord-Korea ikke anså våpenhvi-leavtalen som gyldig. I påvente av et eventuelt militært angrep haddeen rastløshet og ubehagelig følelse bitt seg fast hos meg. Om jeg hittilikke hadde vært plaget av spørsmål knyttet til mitt biologiske opphav,var det nå en grubling rundt mitt eksistensielle opphav – om du vil– som vokste frem. Det var spørsmål om den delen av verden jeg komfra, som jeg ville ha svar på.

Det hadde startet med et intervju jeg hadde gjort med en nordko-reansk avhopper. Jeg hadde tilbrakt en del timer med 29 år gamleChul-soo3. Jeg hadde møtt dem som hjalp ham med å flykte fra Nord-Korea et knapt halvår tidligere. Jeg hadde sett kleslageret som hjel-perne sender til Kina for at avhopperne, som i sine fillete klær er lette åoppdage, ikke skal avsløres på mils avstand. Jeg hadde møtt storesøs-teren, som flyktet under sultkatastrofen i Nord-Korea på 1990-tallet.Og jeg hadde hørt Chul-soos historie.

Strengt tatt var det ikke noe oppsiktsvekkende ved det han for-talte – i hvert fall ikke ut fra nordkoreanske standarder. Det var en

10

historie vi har hørt før: Om den utmattende sulten, som gjorde atlivet aldri kunne dreie seg om noe annet enn å prøve å skaffe mat tilneste måltid. Det var fortellingen om et barns oppvekst uten drøm-mer, og hvor mammaen bokstavelig talt måtte hjelpe guttungen oppav senga fordi han var for svak til å reise seg. Det var synet av dødei gatene fordi folk i desperasjon hadde spist giftige planter eller sandfor å døyve sulten. En beretning som neppe skiller seg ut i meng-den av historiene til de 25 000 avhopperne som i dag lever i Sør-Korea.

Likevel ble jeg denne gangen fylt av en usigelig tristhet. Kontrastenmellom det Seoul jeg så og det livet Chul-soo hadde levd inntil nyligvar ubegripelig.

– Du får ikke utbetalt lønn, det er knapt mat å oppdrive og ingenutsikter til en bedre fremtid under Kim Jong-un, fortalte Chul-soo,uten tegn til sensasjon i stemmen.

Hjemme hadde det bare vært han og far igjen nå, samt to bilder avudødelige Kim Il-sung og Kim Jong-il. Selv høyttalerne i nabolaget somjevnlig skulle kringkaste propagandasendingene, harket og led understrømmangelen.

Hvordan ble det slik? Hvordan kunne Nord-Korea, som i 1945 var etav de mest industrialiserte landene i Asia, forvitre og ende i hungers-nød og nær kollaps bare fem tiår senere? Til sammenlikning haddeSør-Korea så sent som på 1960-tallet et BNP per innbygger som varunder halvparten av det i nord, lavere enn de fleste latinamerikanskeland og enkelte land sør for Sahara. I dag er Sør-Korea et høyinn-tektsland og blant de 15 største økonomiene i verden. MonsterhitenGangnam Style som plaget kloden for noen år siden, formidlet tids-ånden i ett av Seouls søkkrike nabolag. Det vil si en livsstil og luk-sus nabofolket i nord ikke engang har forutsetninger til å forestilleseg.

I dokumentarlitteraturen omtales Nord-Korea ofte som «The Impos-sible State» – den usannsynlige staten.4 Noen og tjue år etter at DDR,Sovjetunionen og østblokklandene gikk over i historiebøkene, hol-

11

der Nord-Korea stand. Et monarkisk diktatur der tredje generasjonenav Kim-familien sitter ved makten – tilsynelatende uberørt av hun-gersnød, internasjonale sanksjoner, en nesten fullstendig isolasjon fraomverdenen og en økonomi som er totalhavarert.

Det interessante er at begrepet «Den usannsynlige staten» også bru-kes om landet på den andre siden av den tungt bevoktede grensa somdeler Korea i to. Journalisten, Korea-kjenneren og korrespondentenfor magasinet Economist, Daniel Tudor, kaller Sør-Korea den usann-synlige staten fordi han mener landet har stått for det mest impone-rende eksemplet på nasjonsbygging og økonomisk utvikling i forrigeårhundre.5 Korea-krigen gjorde en tredjedel av befolkningen hjem-løs, i gatene vandret foreldreløse barn på jakt etter mat, nasjonenkunne ikke fø seg selv og infrastrukturen var smadret og ikke-ek-sisterende. Politisk sett var det enda verre. Regimet under presidentSyngman Rhee var like blodig som det var undertrykkende og kor-rupt.

Ut av dette vokste det som skulle bli kalt Mirakelet ved Han-elva.Sør-Korea gikk fra å være et fattig jordbruksland til å bli en av verdensstørste og mest avanserte økonomier. Parallelt med den økonomiskeodysseen har landet omdannet seg selv fra å være et militærdiktatur tilet stabilt demokrati.

Slik har delingen som ble til med linjal og et pennestrøk for 70 årsiden, fostret to diametralt forskjellige samfunn. Det er bare snaue 20mil mellom de to hovedstedene Seoul og Pyongyang. Likevel kunneikke avstanden vært større. Seoul er en støyende, neonfarget megabymed et nesten meningsløst stort tilfang av butikker og restauranter,som først faller til ro når det kryper mot midnatt. I Pyongyang er ver-ken butikker eller restauranter en del av gatebildet. I nord er innbyg-gerne underernærte, ufrivillige vegetarianere som får 200–400 grami matrasjoner om dagen.6 Når kveldsmørket senker seg over Korea-halvøya, er den nordlige delen mørklagt – som et ugjendrivelig bevispå den akutte strømmangelen. Det anslås at det er 30 000 biler i lan-det, hvorav partiet disponerer så å si alle. Til sammenlikning kjører det19 millioner biler på andre siden av grensa.7 I nord er det cirka to mil-lioner mobiltelefonbrukere.8 Det tallet er synkende. Mobiltelefonene

12

brukes enten ulovlig eller er forbeholdt partieliten. Det skal være 4000internettbrukere, i beste fall så mange som 15 000, ifølge Google-sjefEric Schmidt, som har vært der. Det nye nordkoreanske nettbrettet kanikke kobles til Internett, men til gjengjeld har det Kim Il-sungs samledeverker ferdig nedlastet.

I Sør-Korea derimot er 45 millioner av landets totalt 50 millionerinnbyggere Internett-brukere. Det er her det ypperste innen smarttele-foner, plasmaskjermer og nettbrett lages av industrigiganter som Sam-sung og LG. Shippingindustrien kappes om milliardkontraktene tilJohn Fredriksen og Kjell Inge Røkke, og på veiene kjører lydløse, driv-stoffeffektive biler fra Hyundai og Kia.

Statistikk og tall kan brukes til å understreke kontrastene i det uen-delige. Mens sørkoreanerne er den befolkningen i verden som tar mestplastisk kirurgi, er mer enn hvert fjerde nordkoreanske barn feilernærtog enda flere underutviklet i områdene der matmangelen er verst.9

Amerikanske NGO-er som i 2011 prøvde å kartlegge matvaresituasjo-nen i Nord-Korea, fant at 60 prosent av befolkningen utenfor Pyong-yang er avhengige av «alternativ mat». Det vil si at de tilsetter bark oggress i maten for å spe på de daglige rasjonene.

Det var dette enorme virkelighetsspriket jeg ville utforske – livslø-pene til de to landene som hadde vært en nasjon bare noen tiår tidligere– og prøve å finne en forklaring på hvordan de ble så forskjellige. Førstsenere, da jeg dro til Nord-Korea for å finne svar, skulle det bli klartfor meg at under den kontrastfylte overflaten finnes et felleskoreanskDNA. Bak alle tallene og faktaene som plasserer de to Koreane i hversin ende av skalaen når det gjelder kvantitative mål som økonomiskutvikling, utdanningsnivå og kjøpekraft, finnes det likhetstrekk. Arvenfra konfutsianismen og over 500 år under Yi-dynastiet (1392–1910),gjør at det ikke er vanskelig å finne krysningspunkter mellom de tosamfunnene.

70 år etter delingen av Korea-halvøya er det ironisk nok diktatorensdatter, Park Geun-hye, som sitter ved makten i sør. I nord er det dik-tatorens barnebarn, Kim Jong-un, som styrer. Den ulykkelige halvøyarangerer i verdenstoppen når det gjelder selvmord. Sør-Korea er øverstpå lista over antall selvmord i industrialiserte land. Bare forbipassert

13

av Nord-Korea, som ligger på første plass i den totale statistikken over170 land.10

– Det er mulig vi har vært adskilt i over 50 år, men vi har vært etkoreansk folk i over 5000 år, sier de nordkoreanerne som en dag håperpå gjenforening.

De ser på nord og sør som to siamesiske tvillinger – for alltid knyt-tet sammen i en felles skjebne.

Skulle man komme nærmere et svar på hvordan et koreansk folk somhadde vært samlet i 5000 år kunne utvikle seg så ulikt i løpet av drøye50 år, var det åpenbart at jeg måtte snakke med menneskene som harfølt disse forandringene tett på kroppen. Nordkoreanske avhopperekunne fortelle hvordan livet var på innsiden av verdens mest lukkederegime, sørkoreanere om hvordan de opplevde å leve med truslene franord og et nabofolk som lever i ytterste fattigdom og den totale man-gel på frihet. Det var i dette arbeidet jeg kom over historien om KohSang-moon. En glemt og til dels myteomspunnet historie som det harversert ulike versjoner av. Historien virket nesten for utrolig til å væresann. Hadde dette virkelig skjedd i Norge?

Saken ga en anledning til å se Korea i et historisk lys og med et norskperspektiv. Hvordan ble Nord- og Sør-Korea oppfattet med norskeøyne den gangen? Hemmeligholdet og mystikken rundt saken – sommed alt annet som er relatert til Nord-Korea – har gjort det vanskeligå finne sannheten om hva som skjedde. 30 år senere kan vi dykke ned ide lukkede arkivene og vurdere den informasjonen som ligger der i lysav det vi vet i dag.

I søken etter svaret på hva som skjedde med Koh Sang-moon harjeg fått tilgang til hans dagboknotater, samt brev og postkort som hanskrev i tiden før bagen hans ble funnet på Sørkedalsbussen. Min his-torie om Koh Sang-moons skjebne bygger også på dokumenter jeg harfått fra sørkoreansk og norsk etterretning, materiale fra det diploma-tiske arkivet i Seoul og det norske utenriksdepartementet, opptak franordkoreansk fjernsyn, gamle avisartikler som har stått på trykk bådei norsk, koreansk og øvrig utenlandsk presse. I tillegg har jeg gåttgjennom over fire hundre sider med diplomatisk korrespondanse mel-

14

lom Norge, Sør-Korea, Nord-Korea, Sverige, Danmark og Nederland.Hans familie og personer som kan ha vært de siste som så Koh Sang-moon i Oslo før han forsvant, har jeg også snakket med.

I denne boka får du dessuten også møte et knippe andre mennes-ker jeg har oppsøkt og intervjuet. Hver på sin måte forteller de om etNord-Korea de har elsket, fryktet og siden prøvd å flykte fra. I tilleggtil avhoppernes historie, inngår også dybdeintervjuer jeg har gjort meddiplomatiske kilder, forskere, menneskesmuglere i Kina og hjelpeorga-nisasjoner i Sør-Korea. Det vil også bli referert fra samtaler og disku-sjoner jeg har hatt med personer i Nord-Korea. I arbeidet med bokahar jeg også hatt stor nytte av forskningsrapporter og annen litteraturom Nord-Korea og Sør-Korea.

Enkeltmenneskers inngripen har bidratt til fremveksten av de to Kore-ane. Samtidig har enkeltmenneskers liv blitt endevendt som et resul-tat av delingen langs den 38. breddegrad. Denne historien om Korea-halvøya reflekterer begge disse kjensgjerningene. Den begynner med ensort, gjenglemt bag på Sørkedalsbussen påsken 1979.

1

han forsvant i sørkedalen

Det er andre påskedag i 1979. Gråværet har lagt seg som et lokkover Oslo. Vinteren spyr ut sine siste kalde gufs enda kalenderen viser16. april. Snart stuper sludd og regnbyger fra himmelen.

Den unge bussjåføren prøver å holde blikket festet på veien, mensvindusviskerne røper det mørklagte landskapet i korte gløtt av gangen.Pål har alltid likt å kjøre rute 41 mellom Grønlands torg og Skanse-bakken i Sørkedalen. Når han stikker innom pauserommet på bussta-sjonen i håp om å få en ledig ekstravakt, er det rute 41 han helst vilha.1 Denne delen av Oslo, med sine beitemarker og jorder som krypertett inntil skogkanten, gir følelsen av å være på landet – langt unna densaktegående trafikken i sentrum.

Nå har klokka passert 21.30 og bussen har vært tom siden den pas-serte golfbanen og badeplassen ved Bogstad. Pål gjør en brå manøverog svinger buss nummer 169 inn på stoppet like ved Årli. Han reiserseg, strekker på beina og rusler rolig bakover i bussen. Han gjør somde har fått beskjed om å gjøre etter hver tur, lar blikket gli over setera-dene for å se om det ligger noe igjen. Denne gangen får han øye på ensort, ganske stor skulderveske i enten skinn eller skai. I ettertid skalhan sverge på at bagen lå på tredje eller fjerde sete på høyre side settforfra. Vitner skal bestemt hevde at den sto på gulvet.

Det er ikke så uvanlig at de klarer å spore opp passasjerene som harglemt verdisaker. Uten å tenke seg om åpner han bagen for å ta en kikkoppi. Han ser en masse papirer i bagen, legger merke til et kamera somser kostbart ut, en helsetrøye og et postkort med uforståelige skrift-

17

tegn. Så finner han et pass med bilde av en ung, asiatisk mann. Blikkethans er alvorlig. Håret er kjemmet i en streng sideskill. Kjevebeina erbrede og markerte. Navnet som står skrevet er Koh Sang-moon.

Pål regner med at den som har glemt bagen vil komme og spørre etterden på tur ned til sentrum igjen. Men ingen melder seg. Sent sammekveld leverer han bagen til nattevakten som sitter i skranken på Schøy-ens Bilcentraler, og går av vakt. Jobben som reservesjåfør er bare noehan gjør utenom diplomstudiet på BI for å spe på den beskjedne øko-nomien og dekke utgiftene til hybelen han leier ute på Jahr. Det skal gåover to måneder før prestesønnen fra Oslo blir tvunget til å tenke til-bake på akkurat denne kvelden.

Ti dager etter at den sorte bagen ble funnet på Sørkedalsbussen, gåralarmen ved den sørkoreanske ambassaden i Nederland. Etter planenskulle Koh Sang-moon, en 30 år gammel student ved Instituttet forgeofag i universitetsbyen Enschede, vært tilbake fra påskeferien i Skan-dinavia senest 19. april. Fire dager senere skulle han reist på ekskursjontil Roma – en tur han allerede hadde betalt for. Det var også slik atsørkoreanske studenter på statsstipend fikk pengene utbetalt en gang imåneden. Koh Sang-moon hadde ennå ikke hentet den siste konvolut-ten med penger.

De sørkoreanske diplomatene henvender seg straks til nederlandskpoliti og ber dem varsle Interpol om forsvinningen. Basert på hva KohSang-moon hadde sagt til venner og familie før han dro på påskeferietil Skandinavia, innleder sørkoreansk UD en klappjakt i Sverige, Fin-land og Danmark. Passasjerlister, sykehusregistre, reisebyråer, politi-logger og hoteller saumfares på jakt etter Koh Sang-moons navn.Bunken av dokumenter som viser den hyppige korrespondansen mel-lom de sørkoreanske ambassadene og myndighetene i Sverige, Finland,Danmark, Tyskland og Nederland vokser i omfang. Men alle undersø-kelsene ender i likelydende svar:

«Vi har dessverre ikke funnet spor av Koh Sang-moon.»2

Samtidig ligger bagen med Koh Sang-moons pass og eiendeler trygtbevart på et hittegodskontor i Oslo. Men det er det ingen andre somvet.

18