Knut K.S.M. Heidelberg

Frisinnet kristendomUnitarismen i Norge 1893-1937

1

Innhold

ForordUnitarisme Definisjonsavklaring Det unitariske USA på 1800-tallet (oversettelse)

Fra USA til Norge: unitarimport Hans Tambs Lyche Kristofer Janson Herman Haugerud Sammenligning Unitarimport

Unitarismen i Norge 1893-1937 Hans Tambs Lyche, 1893-1898

En mislykket unitarkirkeEt vellykket unitarisk tidsskriftHva var Tambs Lyches unitariske budskap?Advarsel mot Kristofer Jansons unitarismeSabro og bruddet med Tambs Lyche

Kristofer Janson og Broderskapets Kirke, 1893-1900Etableringen av Broderskapets KirkeHva heter Jansons unitarmenighet?Som en Iraka (Jansons programerklæring)Jansons unitariske budskap og unitarmenighetens splittelse.Statistisk beskrivelse av splittelsen i Broderskabets Kirke 1900.

Herman HaugerudMedlemsbladet ”Unitaren” og 1906 definisjonen av Unitarisk SamfundUnitarisk virksomhet og menighetsplantingTrekk av unitarteologien 1906-1907

Skjematisk oppsummering

Bakgrunnstematikk for Broderskabets Kirke (Unitarisk Samfund) 1895-1937Medlemsmassen 1895-1937 og kirkens navnStatistiske opplysninger om dåp, konfirmasjon, ektevielse og begravelseKirkelige handlinger 1895

Tillegg:Tittel- og personoversikt på unitariske prekener 1895 til 1901

ForkortelserFotokilderNoter

2

Litteratur

Forord

I The adventure of the reigate squire sier Sherlock Holmes: “It is of the highest

importance in the art of detection to be able to recognize out of a number of facts which are

incidental and which vital. Otherwise your energy and attention must be dissipated instead of

being concentrated.” Og ut fra et puslespill av faktabrikker setter han sammen en historie som

viser de skjulte mønstre og oppklarer mysteriet. Å skrive en historie om unitarismen i Norge

fra 1893 til 1937 er også å sette sammen en blanding av vesentlige og uvesentlige brikker, og

akkurat som i Sherlock Holmes’ etterforskningskunst, dreier det seg om å forholde seg til et

sett variert, men begrenset utvalg fakta. Rådet om å holde fokus har derfor vært godt å ta med,

for problemet med å skrive denne unitarismens historie har nettopp vært det smale utvalg

fakta.

Primærkildene begrenser seg til en kirkebok, et 24-siders hefte om Broderskabets

Kirke i Kristiania (lover, formål og litt om noen kirkelige handlinger), noen traktater,

møteannonser, noen gamle artikler, et par årganger unitariske tidsskrifter og spredte prekener

og foredrag som norske unitarer holdt på 1800-tallet. Av dette materialet er det bare

kirkeboken med sin typiske knapphet på variert informasjon som er så vanlig for kirkebøker,

som dekker et sammenhengende tidsrom over lengre tid. Resten av kildematerialet forholder

seg bare til deler av enkelte år og måneder og dager. Kort sagt: materialet har store hull og er

en blanding av ”facts which are incidental and which [are] vital”. Intet av det som utgjør disse

kildene ble skrevet med tanke på en senere systematisk fremstilling. Nei, tvert om:

Kirkeboken ble skrevet fordi man var pålagt å fylle den ut og fordi den var en praktisk å bruke

for å holde oversikt over menigheten, artikler ble skrevet som svar på en debatt som var

aktuell for over hundre år siden, møtereferat ble skrevet for de som deltok på møtene, osv.

Det viser seg også at svært lite arbeid er gjort for å studere unitarismen her i landet, og

da jeg kontaktet Magistrat-registeret i Oslo fikk jeg som svar at det var hyggelig at noen var

interessert i arkivene om Broderskabets Kirke, som var den første unitarkirken her i landet. Så

vidt jeg har fått brakt klarhet i er det stort sett bare Knut A. Bergs artikler i Humanist om

fritenkerne (1984) og Anne og Rolf Erik Solheims bok Visdomsperspektivet. En guddommelig

saga om Kristofer Janson og åndshøvdingene på hans tid (2004) som i en viss grad tar for seg

3

unitarismens historie i Norge (sistnevnte er dog så spekulativ at forfatterne inkluderer fingerte

intervju med Kristofer Janson og dikter inn uvirkelige møter mellom f.eks. Janson og Arne

Garborg)i. Jeg skriver ”i en viss grad” fordi det hos disse forfatterne ikke i nevneverdig grad

legges vekt på variasjonen innen norsk unitarisme. Herværende bok vil argumentere med at

Kristofer Janson representerte bare én av to unitarretninger her i landet. Det unitariske miljø i

Kristiania var mer variert enn å kunne oppsummeres med personen Kristofer Janson. Han var

ikke engang den første som forsøkte å organisere en unitarkirke. Det var derimot Hans Tambs

Lyche. Selv om det er store hull i kildematerialet mener jeg å finne dekning for å kunne

presentere en historie om unitarismen i Norge som i store trekk dekker tidsrommet 1893-

1937, og som vil vise at det i tidsrommet 1893-1905 fantes to forskjellige unitarretninger

representert i Kristiania. Særlig det siste året, fra april 1904 til april 1905, var det åpen

konkurranse mellom retningene.

I tillegg til de store hvite flekkene på den norske unitarismes historiekart var det også

en utfordring som dette temaet førte meg inn i. Den første dreide seg om fremstillingsformen

og dermed også indirekte den metodiske innfallsvinkel. Siden mitt kunnskapsutgangspunkt

om norsk unitarhistorie stort sett bygget på den ytterst knappe sekundærlitteraturens

fokusering på unitarpresten Kristofer Janson og hans unitarmenighet, Broderskabets Kirke,

var det min opprinnelige oppfatning at det sentrale i norsk unitarhistorie begrenset seg til

Jansons virke som unitarprest i årene 1895-1898. En oppfatning som det innrømmes var

ensidig sterkt påvirket av Mollands påstand om at "Janson forlot imidlertid sin prestestilling

allerede i 1898 på grunn av stridigheter innenfor menigheten, og ved hans avgang mistet

samfunnet sin betydning."ii Overraskelsen ble derfor stor da jeg svært tidlig i arbeidet med

kildene oppdaget at unitarismens historie i Kristiania strekker seg fra 1893 til 1937 og at

Broderskabets Kirke bare er en begrenset del av alt sammen. Norsk unitarhistorie er en

mangfoldig og dramatisk historie om konkurrerende unitariske retninger og interne

menighetsstridigheter og ønsker og drømmer om å etablere alternative unitarkirker til

Broderskabets Kirke. Dette er en historie som så langt ikke er beskrevet systematisk noen

steder. Men hvordan forholder man seg til et ufullstendig kildemateriale og forsøker på den

bakgrunn å fortelle en ukjent historie? Løsningen kom på et metodeseminar ved

Menighetsfakultetet som ble holdt av professor Bernt T. Oftestad. Her demonstrerte han

hvordan man ved å stille spørsmål til kildene får kildene til å svare. Uten denne

kommunikasjonen med kildene forblir de bare en usammenhengende mengde med

informasjon. Det finnes mange typer spørsmål å stille kildene, men felles for spørsmålene er

at de må være systematiske for å få svar som gir mening i en gitt sammenheng. I min

4

sammenheng forandret perspektivet seg fra årene 1895-1898 til å bli tidsrommet 1893-1937,

og jeg systematiserte spørsmålene slik at kildene skulle kommunisere kronologisk sin historie

og tematisk sin unitarisme. Resultatet er blitt en narrativ fremstilling av en så langt ukjent

norsk unitarhistorie som både viser personer og hendelser på unitarismens tidslinje og hva

unitarismen egentlig besto i.

Mange mennesker har på forskjellig vis inspirert meg til å fullføre denne boken, for

det har ikke manglet på stunder da oppgaven har virket for utfordrende. En stor takk til dere

alle – og en særdeles stor takk til professor Bernt T. Oftestad som har oppmuntret meg og

stolt på at boken ble ferdig. Det tok to år.

Östanbäcks kloster

19. september 2015

5

UNITARISME

Definisjonsavklaring Det unitariske USA på 1800-tallet (oversettelse)

Definisjonsavklaring. Ordet ”unitarisme” byr i dag på en utfordring. Utfordringen er langt fra

det isolerte leksemet, for det er uproblematisk nok avledet av det latinske ordet ”unitas”, som

igjen betyr ”enhet” eller ”samhold”. Heller ikke er problemet at vi kan sette ordet inn i en

religiøs kontekst og la det karakteriserer strengt monoteistiske religioner. På BBCs

hjemmesider finner vi følgende påstand ”The Druze are an enigma wrapped in a puzzle. They

are named after a man whose full name they refuse to speak out loud because they hate him,

so they would rather be called the Mowahhidun” .iii Mowahhidun blir forklart oversatt med

unitar. Det finnes også eksempler der jødedomiv og islamv omtales som unitarisme.

Problemet oppstår når unitarismen i dag ensidig fremstilles som en trosretning der

monoteismen står i opposisjon til forskjellige polyteistiske religioner - og ikke minst det

historisk betingete forholdet mellom unitarisk og trinitarisk kristendomsforståelse.

I forbindelse med årtusenskiftet publiserte den amerikanske Unitarian Universalist

Association (UUA) en omfattende undersøkelse for å kartlegge alle sider ved de mange unitar-

universalist (UU) menighetene som finnes i USAvi. Her fremgår det at en fremstilling av

unitarismen som en trosretning først og fremst i opposisjon til en trinitetslære, i beste fall er

foreldet. Den teologi som er representert i dagens unitariske og universalistiske USA fordeler

seg som følger innen de forskjellige menighetene: humanisme (91%), Earth-Centred (58%),

teisme (55%), kristendom (39%), mystikk (28%), buddhisme (27%), jødedom (25%) og annet

(12%).vii Og på unitariske mailinglister forekommer nå og da påstander om at moderne

unitarisme ”is beyond Christendom” (ja, selv ”beyond Unitarianism” er spissformuleringer

som har forekommet blant de ateistiske unitarer i Tyskland, som mener at navnet ”unitarisme”

ikke lenger kan anvendes logisk på akkurat deres bevegelse).

Nå kan det nok innvendes at UU er et særlig amerikansk fenomen og at både

amerikansk historie og trosretningen UUs unge alderviii kan være en medvirkende årsak til

mangfoldet innen bevegelsen, for sammenligner vi UU med den unitarisme som i dag er

representert i Romania og Ungarn (den transilvanske unitarisme), da er det ikke til å unngå å

se forskjellene mellom UUs mange trosretninger og den transilvanske unitarismes krav om

bare å være kristendomix. Allikevel, dagens transilvanske unitarkirker har ratifisert UUAs

felles ”Principles and Purposes”x og har nær kontakt med UUA både gjennom

6

hjelpeprogrammet Unitarian Universalist Partner Church Councilxi - og via stipend som gjør

det mulig for unitarprester fra Romania å ta viderutdanning ved amerikanske

unitaruniversitetxii. Det er derfor ikke tilfeldig at den ungarske unitarbiskopens kirke på

engelsk heter ”First Unitarian Congregation in Budapest”. Skikken med å døpe sine kirker

”first congregation” og ”second congregation” eller ”first church” og ”second church” går

bl.a. tilbake til den store amerikanske striden mellom ortodokse (her: kalvinister) og liberale

(her: unitarer) prester og menigheter tidlig på 1800-tallet. Brøt en gruppe ut av den

opprinnelige menigheten og dannet en ny menighet, ble den gamle ofte døpt ”first

congregation” og den nye ”second congregation”. Når navneskikken nå dukker opp hos

unitarene i Budapest, da forteller dette om UU-påvirkning og tenkning. Siden et bærende

element både hos UU og de transilvanske unitarer er den teologiske og udogmatiske prosess,

kan det godt tenkes at man også her i fremtiden vil finne unitarmenigheter som følger samme

teologiske mønster som over vist i UUA-rapporten. For øvrig kan det være verdt å merke seg

at de transilvanske unitarer i dag nok teologisk står svært nær det som kalles Channing-

unitarisme (kristenunitarisme), oppkalt etter den kjente amerikanske unitaren William Ellery

Channing (1780-1842). Han kom til å prege hele 1800-tallets amerikanske unitarisme, og det

var deler av denne unitarismen nordmennene Hans Tambs Lyche (1859-1898) og Kristofer

Janson (1841-1917) senere på forskjellig vis skulle kommet til å importere til Kristiania i

begynnelsen av og i midten av 1890-årene. Som en kuriositet kan nevnes at i tidsskriftet The

Unitarian Review and Religious Magazine som også var et kontaktorgan for norske

utvandrere til Amerika på 1800-tallet, omtales Janson som ”He may rightly be termed a

Unitarian of the Channing school”.xiii

Poenget med å nevne dette er å åpne for at innlærte ”standardbeskrivelser” av

unitar(isme) fra et unitarisk ståsted i dag som regel er uaktuelle, slik som denne hentet fra

Aschehoug og Gyldendals Store Norske Leksikon (1998):

antitrinitarere, kristent trossamfunn som forkaster treenighetslæren og Jesu guddommelighet som uforenlig med den rene monoteisme. Unitarene forkaster også læren om Jesu stedfortredende soning.

Som vi har sett fra UUAs undersøkelse av sine menigheter, blir denne definisjonen spesielt

uheldig når leksikonet kort etter kobler beskrivelsen nettopp til amerikansk unitarisme og

UUA. Det betyr ikke at beskrivelsen er ubrukelig, men det betyr at den i dag langt fra

beskriver moderne unitarisme slik denne fremkommer i de trossamfunn som kaller seg

unitariske. Sagt med andre ord: beskrivelsen omtaler ikke – eller bare i uvesentlig grad –

7

dagens konfesjonelle unitarisme. Dagens tyske unitarer slår kort og godt fast ” Unitarisches

Denken und Leben beruht auf einer Religion ohne Dogma, ohne Kirche, ohne Gebote und

moralische Zwänge.”xiv Denne uttalelsen står i brutal kontrast til Store Norskes beskrivelse, og

neppe ville noen av de tyske unitarer som både organisasjonsmessig og ideologisk er svært

nær norsk human-etikk (kanskje en slags religiøs human-etikk), gjenkjent seg i leksikonets

fokusering på kristendom. Leksikonbeskrivelsen er dermed ikke brukelig for dagens tyske

unitarisme, men den vil kunne anvendes på tidligere perioder i unitarismen – og antakeligvis

på dagens transilvanske unitarisme, selv om man her heller ikke aksentuerer antitrinitarisme

og ikke lenger er opptatt av kristologiske problemstillinger, men antidogmatisme. Eller som

en ledende engelsk unitar oppsummerte i 2006: "The fundamental difference between

Unitarians and mainline Christainity is that we do not require our members to subscribe to a

creed.”xv Igjen understrekes det fra unitarenes side at unitarismen handler om antidogmatisme.

Overforstående har vist at ordet ”unitarisme” er problematisk fordi tradisjonelle

beskrivelser av unitarisme ikke beskriver en bevegelse som unitarene gjenkjenner seg i. Som

UUAs undersøkelse viste har flertallet av UU i USA ”gone beyond Christendom”. I Tyskland

så og si alle unitarorganisasjoner, siden disse definerer seg ateistiske. Og selv i den

transilvanske unitarisme, som insisterer på å beholde kristennavnet, er

identifikasjonsnøkkelen ikke antitrinitarisme, men antidogmatisme. Konsekvensen av dette

blir at den unitarisme som beskriver f.eks. 1500-tallets europeiske unitarer (og det er denne

form for unitarisme som er gjenstand for beskrivelse i leksikonsitatet), ikke automatisk er

overførbar på andre tidsrom enn nettopp sin egen tid. Her skiller unitarismen seg vesentlig fra

dogmatiske religioner. Selv om også sistnevnte endrer seg og får nye uttrykksformer, har de i

alle fall sitt dogmeapparat intakt; den treenige gud er den treenige uavhengig tid og rom.

Unitarisk teologi er helt og holdent avhengig av tid og rom, for her finnes ikke et sett postulat

som automatisk er overførbart. (Hvis man skulle driste seg til å peke på noe som tilsvarer

dogmatiske postulat innen unitarismen, da må det være kravet om antidogmatikk). I dag er det

til og med mulig for moderne kristne unitarer i USA å presentere seg som trinitariske unitarer.

Og ikke bare i dag, men selv for litt over hundre år siden var det fullt mulig å inkludere

trinitare kristne livssyn i unitarismen. Senere skal her en unitardiskusjon som ble ført i

tidsskriftet For Kirke og Kultur i 1894, studeres nøyere, og det er verdt å merke seg at

allerede på slutten av 1800-tallet argumenterer en norsk unitar for at prester i Den norske

kirke kan beholde sin tro hvis de ønsker å bli opptatt som prester i unitarmenighetene. Kravet

er bare at de aksepterer dogmefrihet, da kan de beholde sin tro på treenighetslære og samtidig

8

være unitarprester.xvi Norske unitarer på slutten av 1800-tallet legger vekt på antidogmatisme

og ikke først og fremst antitrinitarismen som gjerne vektlegges av andre enn unitarene selv.

Den unitarbeskrivelse som i herværende fremstilling skal benyttes, må derfor bli den

samme som nordmenn i Amerika møtte fra 1880-årene av. Hovedtrekkene i denne

unitarismen – eller rettere sagt: unitarismene – vil fremkomme etter hvert som vi ser nærmere

på noen norske unitarprester og det de sto for. Men før vi kommer så langt kan det være greit

å stanse litt opp og repetere de mest markante utviklingstrekkene ved unitarismen i USA i det

19. århundre, for på den måten å ha en bakgrunn for å forstå det unitarmiljø norske

unitarprester på hver sine måter forholdt seg til.

Det unitariske USA på 1800-tallet (oversettelse). Det finnes en rekke fremstillinger av

unitarismen i USA, fra innføringsbøker i unitarisme generelt til store avhandlinger, og det

som nå følger bygger på oversettelse av en av disse:xvii

Det var i Nord-Amerika fra 1740-årene og framover at unitarismen fikk sin største utbredelse – og der man finner de mest betydeligste unitariske tenkere. Menn som Joseph Priestly som hadde flyktet fra England, forfatteren Ralph Waldo Emerson og unitarpresten Theodore Parker har bidratt sterkt til moderne religiøs tenkning – og det langt ut over unitarenes egne rekker.

Også mange andre av datidens større tenkere, ikke minst i Amerika, erklærte seg som unitarer eller sympatiserte med disse i den alminnelige religiøse debatt. Menn som filosofen Emerson og dikterne Hawthorne og Longfellow var overbeviste unitarer.

President Thomas Jefferson, oppfinneren Benjamin Franklin – som var en personlig venn av Priestly – og mange andre av den amerikanske revolusjons stormenn hadde anskuelser som lå unitarismen nær, og det er derfor ikke rart at bevegelsen gikk fremover. I begynnelsen av 1800-tallet ”erobret” den det gamle, berømte Harvard universitet, som skulle bli dens fremtidige høyborg.

I motsetning til de fleste andre religiøse bevegelser var unitarismen i stadig utvikling. Debatter og skrifter tok stadig oppgjør med samtidens kunnskap og den gjeldende etikk.

Omkring 1850 fremsatte man den revolusjonerende påstand at Bibelen ikke i seg selv burde betraktes som autoritet, og at kristendommen – selv om den ble renset for mange misforståelser – ikke kunne anses som den absolutte religion. Man utelukket derfor ikke at det var andre veier til sannheten, og erkjente at også unitarismen i sin daværende form var preget av foreldet dogmatikk. Deretter tok man det store skritt ut i religiøs subjektivisme.

Det var Theodor Parker som formulerte det religiøse grunnlag unitarismen heretter kunne arbeide videre på, idet man nå gikk inn for tre fundamentale ”realiteter”:

1) Den umiddelbare følelse av en guddoms nærvær som er én og samme for hele menneskeheten – uansett hvilke bilder man danner seg i de forskjellige kulturkretser. 2) Håpet om et liv etter døden. 3) Ansvarsfølelsen som gjennom den enkeltes samvittighet, gir seg til uttrykk i nestekjærlighet og samhørighet med hele menneskeheten og naturen.

9

FRA USA TIL NORGE: UNITARIMPORT

Hans Tambs Lyche Kristofer Janson Herman Haugerud Sammenligning Unitarimport

Nordmenn som reiste over til USA i 1880-årene kom til et land i sterk økonomisk vekst og

med stor industriell satsning. I motsetning til nedgangstidene i Norge og resten av Europa var

det her sterkt behov for arbeidskraft. Det var et land preget av modernisering og trosmangfold

som var fremmed for mange med bakgrunn i den norske statskirkeordningen. En av de

religionsretninger nordmenn (særlig i Minnesota) kom i kontakt med, var unitarismen, som på

dette tidspunkt også var en forholdsvis sterkt misjonerende religion. I deler av det

skandinaviske innvandrermiljø oppsto unitarmenigheter med skandinaviske unitarprester. Og

noen nordmenn var også aktivt med på å opprette norsk-amerikanske unitarkirker, som f.eks.

Kristofer Janson. I 1880-årene grunnla han hele fem slike menigheter og misjonerte for

unitarismen gjennom sitt tidsskrift Saamanden, som utkom i perioden 1887-1894 og også

hadde lesere i Norge. Fra 1890-årene og fram til første verdenskrig reiser imidlertid 25% av

nordmennene tilbake til Norgexviii og med dem også noen av dem som er blitt unitarprester.

Det er i begynnelsen av denne tilbakevandringen de norske unitarprestene Hans Tambs Lyche

og Kristofer Janson planlegger uavhengig av hverandre å importere unitarismen til Norge. Her

ville de begge opprette unitarmenigheter.

Så langt er vårt formål å bli kjent med hvorfor det her snakkes om unitarimport og

ikke misjon, importørenes unitariske bakgrunn og motivasjon for unitarimporten. Det er i så

fall tre personer som fremstår som aktive importører: Hans Tambs Lyche, Kristofer Janson og

Herman Haugerud. De to første gjør grunnarbeidet og kan på den måten sies å representere

unitarimportens første fase. Denne strekker seg fra 1893 til 1898. Haugerud blir den siste

unitarprest i Norgexix og virker fra ca. 1904 til 1937 og representerer slik den andre og siste

fase av unitarimporten. Det ligger i bruken av uttrykket ”aktive importører” at det også kan

finnes andre typer importører, og kanskje slike som virker mer i bakgrunnen. Som det snart

vil fremgå i omtalen av Kristofer Janson, er det ting som tyder på at Bjørnstjerne Bjørnson

10

(1832-1910) var den skjulte aktør som fikk Janson ordinert til unitarprest og som senere

skulle antyde unitarmisjon til Sverige.

Hans Tambs Lyche (1859-1898). Med unntak av Collins minneskrift som

utkom sammen med noen av Tambs Lyches etterlatte artikler,xx Kristofer

Jansons minnetalexxi og en artikkel av Paul Knaplundxxii synes de fleste

artikkelbiografier (f.eks. Skard, 1975?,og Fischer, 1917) nærmest bare

kort og pliktskyldigst å nevne Tambs Lyches unitarvirke, for deretter å

konsentrere seg om hans store innsats for folkeopplysning og –bibliotek (hvor han var en

betydelig foregangsperson) og hans beundring for amerikansk frihetsideal og fremskrittsvilje.

Lite synes direkte relatert til hans virke som unitarprest i Amerika, og det er dette som

interesserer her. Allikevel er det mulig å rekonstruere noen sentrale hendelser i Tambs Lyches

amerikanske prestetid. Knaplunds artikkel er et godt utgangspunkt, og i tillegg kommer

kartotekopplysninger fra The reference department at Harvard Divinity Schoolxxiii Følgende

oversiktsskisse bygger i hovedsak på Knaplunds artikkel og kartotekopplysningene.

Som 21 år gammel nyutdannet ingeniør fra Den

Polytekniske Skole i Kristiania, reiser Tambs Lyche til

København for tidlig i april 1880 å gå ombord i

dampskipet Thingvalla med destinasjon New York

State. Oppholdet i USA skulle vare i tolv år og for alltid

vekke hans begeistring for det amerikanske folk.xxiv I

følge Knaplund kommer han ved sin ankomst til

Chicago umiddelbart i kontakt med sentrale personer i

Western Unitarian Conference, og særlig unitarpresten Jenkin Lloyd Jones,xxv som

introduserte ham for en unitarisme som omfavnet mange religioner og forskjellige livssyn,

men som bandt dette sammen i en etisk religiøs idealisme. Dette var et livssyn som svarte til

Tambs Lyches ønske og når han senere i 1894 debatterer unitarisme med presten Thorvald

Klaveness (1844-1915) i tidsskriftet For Kirke og Kultur, da er det nettopp dette etiske

perspektiv på religionen generelt og unitarismen spesielt som han legger vekt på. Grunnene til

at Tambs Lyche i Amerika gikk over til unitarismen og ble en av dens prester, er ukjente, men

når Knaplund fremhever møtet med Jones, da kan de se ut som dette møte ga gjenklang i

Dampskipet Thingvalla som iflg. skipslisten tok den 21 år gamle passasjeren D7181L1920 ingeniør H. Tambs Lüche (sic) til New York State i 1880. (Her fotografert trolig 1888.)

11

Tambs Lyches religiøse søken. To måneder oppholdt han seg i Chicago og fikk rikelig med

tid til å ble kjent med unitarene der.

Vinteren 1880-81 er han derimot landmåler i nordvestre Iowa. På denne måten – og

senere som ingeniør ved jernbanen – kom han i kontakt med et mylder av folkegrupper og

traff mennesker fra de forskjelligste sosiale samfunnslag. Slik opparbeidet han seg en

førstehånds kunnskap om amerikansk åndsliv og kultur – og ikke minst erfaring med

konglomeratet av amerikanere. Og til forskjell fra Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsun

som også tilbrakte noen tid i Amerika i 1880-årene, utvikler han et optimistisk og positivt syn

på de fleste sider av det amerikanske liv og folk. Hans kontaktflate og kjennskap til

amerikanere som sådan skiller seg betraktelig fra Kristofer Jansons erfaringer, som trivdes

best blant de norske settlements i Minnesota. Det er da naturlig å tenke seg at Tambs Lyches

møte med Jones også introduserte ham til den unitariske fløy som gikk under navnet

”Fremskridtspartiet eller de radikale”xxvi. I motsetning til Jansons konservative

kristenunitarisme. xxvii

En gang mellom 1881 og 1884 studerer Tambs Lyche 2,5 årxxviii ved det unitariske

Meadville Theological School og treffer der sin fremtidige kone, Mary Rebecca Goddenxxix,

som også studerer unitarteologi samme sted og kom sammen med sin mann til å virke som

unitarprest i USA. Kvinnelige unitarprester var vanlig i USA allerede tidlig i siste halvdel av

1800-talletxxx. 10. juli 1885 mottar Tambs Lyche sin ordinasjon og blir opptatt som prest i ”det

amerikanske unitariske Samfund”xxxi, da har han allerede noen uker arbeidet som prest ved All

Souls Unitarian Church i Janesville (Wisconsin, en av statene der Janson ikke likte seg).

Opplysningen om opptaket i det amerikanske unitarsamfunnet er interessant. På dette

tidspunkt var amerikansk unitarisme delt i to samarbeidende organisasjoner Western

Unitarian Conference og American Unitarian Association med hovedkvarter i Boston. Selv

om Western Unitarian Conference hadde sine liberale representanter, gikk den for å være mer

konservativ enn sin eldre motpart American Unitarian Association. Janson derimot ”belonged

to the conservative branch of the Western Conference”. En ikke uvesentlig detalj som

kommer til syne når de to importerer unitarismen til Kristiania i begynnelsen av 1890-åra.

Fra ordinasjonen og fram til Tambs Lyche forlater Amerika i 1892 er lite kjent,

bortsett fra at han og Mary deler unitarpresteembetet i Warwick i Massachussets fra 1.

oktober 1885 til 1. september 1889 og fra 1. april 1892 til 30. oktober 1892, da han kort etter

må ha reist til Norge for å overta som redaktør for tidsskriftet Kringsjaa. Før dette ønsket han

å bygge et hus utenfor Boston, og for å legge seg opp tilstrekkelig kapital forlot han stillingen

som unitarprest mellom september 1889 og mai 1892, for å ta stilling som ingeniør ved

12

jernbanen. Planen om huset ble aldri realisert, og det kan synes som om redaktørstillingen var

den egentlige motivasjon for at han og familien forlot Amerika til fordel for Kristiania.

Allikevel skulle han her gjøre langt mer enn redaktørstillingen tilsa, og ganske snart gikk han

også i gang med et mislykket forsøk på å danne en unitarkirke i Kristiania i 1894. Tambs

Lyche er til tross for dette en meget sentral aktør i norgesimport av unitarisme, for gjennom

sin tidsskriftsvirksomhet kom han til å grunnlegge landets eneste unitariske tidsskrift (Frie

Ord), og gjennom det ble et bredt og mangfoldig publikum innført i den radikale unitarismens

tanker. Det er også verdt å merke seg at det tidsskrift som

Tambs Lyche ble redaktør for i 1892/3, Kringsjaa, er

temmelig raskt ute med å trykke oversatte artikler av

amerikanske unitarer. I tillegg var han også den første

unitar som fikk diskutert unitarisme i tidsskriftet For

Kirke og Kultur. Således ble det mulig å sette unitarismen

på den norske dagsorden. Tambs Lyche ble slik den første

som på norsk jord aktivt arbeidet for å innføre den

radikale unitarismen – et arbeid hans korte liv satte en

brutal stopp for. Allerede i 1898 dør han av tuberkulose, 38 1/2 år gammel. Men før dette, og

samtidig, arbeidet Janson for å fremme sin konservative unitarisme. Begge to så Kristiania

som sin unitariske arena – to forskjellige unitarretninger i et begrenset geografisk område.

Spørsmålet er om byen var stor nok for dem begge.

Kristofer Janson (1841 -1917). Janson har selv omtalt mye av sin tid i

Amerika i sin selvbiografi (Hvad jeg har oplevet) fra 1913, men grundigst er

dette behandlet av Nina Draxten (Kristofer Janson in America, 1976). Mens

det for Tambs Lyche (og som det under skal vise seg for Herman Haugerud)

er vanskelig å finne kilder som omtaler unitarvirke i Amerika, er det motsatte

tilfellet for Janson.xxxii Her presenteres bare det som i amerikamaterialet er

av betydning for oss.

I Digitalarkivets emigrantoversiktxxxiii kommer det fram at Janson kjøper billett med

skipet Angelo 22. september 1881 og reiser dagen etter. xxxiv Han oppgir sitt yrke å være

dikter. Året etter da han henter sin familie over til Amerika med skipet Hekla, oppgir han å

være prest. Hvordan har det seg at han reiser til Amerika som dikter og returnerer til Norge

for å hente sin familie som prest?

Morgenbladet 18. april 1898.

13

Fra han giftet seg med Drude Krog (1846-1911) i 1868 var Janson ved siden av

forfatter- og mållagsarbeid engasjert som folkehøyskolelærer sammen med Christopher Bruun

(1839-1920) og fra 1875 av også sammen med Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), som nå og

da vikarierte for Janson på Bruuns folkehøyskole i Gausdal. Det kommer til brudd mellom

Bruun og Janson, med den følge at Janson fratrer som lærer 1878. Året etter drar han på en

seks måneders foredragsturné til Midtvesten i USA, som ender med at han i Chicago

overværer et minnemøte over Channing og opplevde der hvordan unitarismen bandt sammen

forkynnere fra forskjellige kristne konfesjoner. ”Hvordan var slikt mulig? Kunde en saadan

tolerance, et saadant samarbeide mellem de forskjellige kirkesamfund eksistere,”som han med

undring skriver i sin selvbiografi.xxxv Nå var det ikke bare unitarismens toleranse han

opplevde, men også den lutherske kirkes intoleranse. Ifølge hans egne ord i selvbiografien var

det dette som var årsaken til at han senere ble unitarprest:

Slaat ved disse erfaringer holdt jeg da, før jeg forlot landet, et foredrag i Chicago, hvor jeg sterkt kritiserte denne kirkens bokstavtrældom og intolerance. Foredraget vakte baade stor glæde og stor forbitrelse og blev indledningen til min senere reise til Amerika for at blive prest. (s. 181.)

Med en del av det som Janson skriver i sin selvbiografi er det i ettertid vanskelig å

avgjøre hva som retrospektive rekonstruksjoner, og erindringsfeil er et generelt kjent

fenomen. Det er derfor noe usikkert om Chicago-hendelsen alene innledet hans tid som

unitarprest.xxxvi Som ofte er går nok flere årsaker sammen, og vi finner spor av dem her og der,

som f.eks. i Jansons selvbiografiske roman Ensom fra 1903. Her leser vi om romanfiguren

Paul Winge som sitter i Roma og leser Channing, Parker og Emerson – alle sammen

unitarforfattere og sentrale i amerikansk unitarisme. Og vi finner også en opplysning om at

Winge ”Før han reiste hjemmefra, havde han læst en bog, som havde sat ham i sterk

bevægelse. Det var Viktor Rydbergs: ”bibelens lære om Kristus” (s. 25). I sin selvbiografi ti

år senere gjentar Janson dette, men nå om seg selv: ”Blandt andet hadde jeg faat fat paa en

svensk oversættelse av Albert Rveilles bok om Theodor Parker med utdrag av hans prækener,

samt Viktor Rydbergs udmerkede: Bibelns lära om Kristus. Disse bøkene gjorde et umaadelig

indtryk paa mig” (Hvad jeg har oplevet, s. 175.) Draxten slår fast at nettopp Parkers og

Rydbergs bøker gjorde at Janson brøt med Den norske kirke og med Bruun.xxxvii Og ganske

riktig, etter sin foredragsturné befinner Janson seg i Roma, akkurat som romanfiguren Winge.

I mellomtiden har Bjørnstjerne Bjørnson reist på sin egen turné i Amerika (”I mellomtiden

rammet nye sjokkbølger det norske Amerika, da Jansons venn og store forbilde, Bjørnstjerne

14

Bjørnson, kom stormende inn i Midvesten den fryktelige vinteren 1880-81).xxxviii I Roma

mottar Janson et brev fra Bjørnson der han forteller at det legges planer om å få ham til USA

som unitarprest.xxxix Senere skal han motta et nytt brev, der han inviteres til å ”return to

America to organize a liberal religous movement among the Scandinavians”.xl Brevet er

skrevet av professor Rasmus Bjørn Anderson (1846-1936) i Wisconsin – en god bekjent av

både Janson og Bjørnson.

Slik har det seg at dikteren Janson reiser til New York 23. september 1881. Han

ankom først i oktober, og kvelden den 25. november 1881 mottok han ordinasjon som

unitarprest i Third Unitarian Church i Chicago. I løpet av denne gudstjenesten som ble ledet

av unitarprestene Herford, Jones, Galvin og Miln, ble han presten Janson. Seremonien finnes

beskrevet av signaturen C.P.W. tidsskriftet The Christian Register, 1. desember 1881, der det

avslutningsvis heter:

Mr. Janson goes almost immediately to Minneapolis, where he takes up his headquarters, gathering about him a small band of choice and helpful workers, and taking in the whole wide extent of the Scandinavian population of the North-West as his territory.

I tolv år holdt han hovedkvarteret i Minneapolis. Dette forteller tre ting av betydning i

denne sammenheng: 1) Bjørnson og Anderson arbeidet aktivt for å bringe Janson til USA som

unitarprest, slik sett er det mulig å peke på i alle fall to av de aktørene som virker mer i det

skjulte, 2) Jansons virke som unitarprest var først og fremst et misjonsfremstøt sponset av

American Unitarian Association i samarbeid med Western Conference og målrettet mot

skandinaviske innvandrerexli – i praksis nordmenn – og 3) Janson er utdannet cand.theol. fra

Universitetet i Oslo, han har ingen formell utdannelse som unitarprest – hverken ved

ordinasjonen eller senere. Han blir det vi i dag vil kalle ”headhuntet” som unitarprest. Den

unitarisme han kjente var derfor ikke en som han var vokst sammen med i amerikansk kultur,

men en form han hadde lest seg til og delvis observert på sin foredragsturné, og som passet

den frisinnede del av norske innvandrere og Western Conference mer konservative

kristenunitarisme (sammenlignet med American Unitarian Association). Denne formen for

unitarisme overensstemmer med Jansons norske kulturelle bakgrunn og sklir lett inn i et norsk

innvandrermiljø som i mange tilfeller ikke var fullstendig assimilert. Ja, i noen tilfeller

overfører Janson norske religiøse skikker som er fremmedartede (og til dels anakronistiske)

for det unitariske Amerika. At dette er tilfellet er lett å se av Draxtens beskrivelser av

unitarpresten Janson som døper barn etter den tradisjonelle treenighetsformelen (!) og der han

15

overfører liturgiske uttrykk som han kjenner fra Den norske kirke.xlii Noe som vil være helt

utenkelig for ham som unitarprest i Kristiania 1895, for her heter det utrykkelig at

døpeformelen er ”I Jesu Tro, Broderskab og Haab indvier jeg dig til Gud, din Fader i

Himlen”.xliii Borte er den klassiske treenighetsformel, selv om den nye ”treenighet” ”Tro,

Broderskab og Haab” fortsatt vitner om at Janson har vanskelig med å gi helt slipp på et slags

treenighetsformular også når dåpen er tenkt liturgisk unitarisk. I Amerika leter unitarpresten

Janson etter sin form og er sterkt bundet av sin norske kirkelige og kulturelle bakgrunn.

Unitarisk sett er han langt fra assimilert på samme måte som nordmenn med amerikansk

unitarutdannelse og presteerfaring fra andre enn skandinaviske unitarmenigheter.xliv Derfor

skriver også Anderson bekymret til Bjørnson: ”I hope Janson himself will become a more

independent man, for he still holds on to a great many dogmas.”xlv Men bekymringene for

Janson unitarisme avtar ikke, det er særlig to ting: 1) Janson engasjerer seg sterkt i spiritisme

og 2) han fokuserer for mye på sin person. Noen år før Janson forlater Amerika kritiser den

svenske unitarpresten i Minnesota, Axel Lundeberg, ham kraftig for dettexlvi. Som vi senere

skal se er dette en kritikk av Janson som Tambs Lyche skal gjenta i Norge.

Uvirksom er Janson ikke, og neppe har noen annen norsk unitarprest etablert og

grunnlagt så mange amerikanske unitarkirker som han. Hele fem unitarmenigheter ble til som

følge av hans virke, beliggende i Minneapolis, St. Paul, Brown

County, Underwood og Hudson (Wisconsin). Tre

kirkebygninger klarte menighetene å bygge: Nasaretkirken i

Minneapolis, Nora frikirke i Brown County og en i Hudson. I

tillegg fikk han sammen med menigheten bygget et

forsamlingshus i Underwood. Arbeidet med menighetsplanting

tok han med seg til Skandinavia da han returnerte, og etablerte

unitarkirker i Oslo og i Århus i Danmark. Med ett unntak har

alle disse menighetene det til felles at de opphørte å eksistere

ganske raskt etter at Janson forlot dem. Den eneste som fortsatt

finnes, er Nora frikirke (i dag Nora Unitarian Universalist

Churchxlvii).

Over vises det til at signaturen C.P.W. i 1881 skriver om Janson som skal opprette sitt

hovedkvarter i Minnesota, ”gathering about him a small band of choice and helpful workers”.

Noen fullstendig oversikt over hvem disse ”helpful workers” var i løpet av Jansons

amerikatid, er vanskelig å rekonstruere. Men navn på noen nordmenn er kjent, særlig fordi

Nasaretkirken i Minneapolis som var Jansons hovedkirke i tolv år. Da menig-heten ikke lenger klarte å hold byg-ningen, ble den solgt og gjort om til en synagoge. I dag er bygningen revet.

16

Janson har tatt noen av dem inn i sitt hushold og på annet vis støttet deres utdannelse til

unitarprester. Ifølge Draxten var Janson ”always on the lookout for promising canditates”.xlviii

Blant disse “kandidatene” finner vi nordmenn som Johannes J. Brautixlix (1857-1907), Herman

Haugerud (1864-1937, mer om ham senere), Amadeus Halvdan Normanl (1865-1931), Hans

L Rikstadli og Samuel Garborg (1857-1943, se siste del av sluttnote 135). De ble trolig alle

unitarprester og virket tidvis sammen med Janson. Nordman ordinerte han selv til sin

etterfølger i Nora frikirke. Haugerud skulle senere også bli en av Jansons etterfølgere, men i

unitarmenigheten i Kristiania. Tambs Lyche ser derimot ut til å ha takket nei til Jansons

invitasjon om samarbeid.lii Også Knut Hamsun (1859-1952) var en tid engasjert som sekretær

for Janson og ved minst ett tilfelle vikarierte han under en gudstjeneste,liii men ut over dette er

det ikke noe som tyder på at Hamsun var opptatt av eller tilknyttet unitarismen.

HermanHaugerud (1864-1937) skulle komme til å virke som unitarpastor både i Amerika

(1892-1903) og i Kristiania (trolig fra 1904-1937) og dermed bli den av

unitarprestene i Norge som fikk bli lengst i sitt embete. Til

sammenligning varte Tambs Lyches pastortid fra 1884-1892, åtte år

hvis vi ikke regner med de avbrekkene da han arbeidet ved jernbanen i

Amerika, og for Jansons del fra 1881-1898, mer eller mindre 17 år. For

Jansons vedkommende ble den unitariske pastortiden i Kristiania bare

tre år. Haugerud derimot i ca. 34 år. Tambs Lyche fungerte aldri i noe

unitarisk pastorembete her i landet, bare i USA.

Det har seg dessverre slik at den personen som lengst var unitarpastor, også er den

som kilene er tier mest om. Haugeruds yngste datter lever i dag i Oslo. Siden hennes far døde

da hun var fem år gammel husker hun ikke noe fra hans tid som unitarpastor eller har særlig

kjennskap til hans tid i Amerika. Heller ikke har hun erindring om en unitarkirke i sin

barndom, noe som trolig indikerer at kirken gikk i oppløsning rask etter hennes fars død. Det

som måtte finnes av informasjon i Haugeruds etterlatte papirer, forsvant under en

våropprydding i en leilighet i Oslo tidlig i 2005 og er nå ugjenkallelig borteliv. Tilbake er en

årgang av menighetsbladet Unitaren som han redigerte og utga i tidsrommet 1906-07. Her

finnes hans prekener og foredrag og notiser om stort og smått, men amerikatiden er

fraværende. Noen opplysninger er allikevel mulig å spore opp.

21. juli 1886 kjøper den da 23 år gamle kontormedarbeider fra Kristiania, Herman

Haugerud, billett på skipet Island med destinasjon Chicago, og dagen etter går han ombord.lv

Han skriver seg inn som student ved unitarenes Meadville Theological School,lvi sammen med

17

Johannes Jonnson Brauti. Han er, som nevnt over, en av ”Janson’s young protégés”lvii og

minst fire norske unitarprester endte opp i 1880-årene som prester i Minnesota, der Janson

virket i Minneapolis og andre steder (to av dem i tillegg i Minneapolis). Tre av dem studerte

ved Meadville Theological School (Haugerud, Brauti og Norman) og det kan godt være de

alle sammen har vært under Jansons vinger. Norman ble Jansons etterfølger i Nasaretkirken i

Minneapolis og senere i Hanska, der Janson virket før han forlot Amerika.

Studiet ved Meadville var fireåriglviii. Det kan bety at Haugerud påbegynte sin

teologiutdanning umiddelbart etter ankomsten til Amerika i 1886, for 3. desember 1890

mottar han sin ordinasjon som unitarprest. Fra august 1892 til mai 1893 studerte han videre

ved Harvard Divinity School. Haugeruds amerikanske unitarprestvirke er bare kjent som et

geografisk tidsskjema:

Oktober 1890 til august 1892: Puyallup, Washington. 1. juni 1893 til 1. oktober 1895: Rowe, Massachusetts. 13. okt. 1895 til 28. mai 1899: Minneapolis, Minnesota (dette er i Jansons gamle

menighet og der Haugerud en tid vikarierer for Norman). Juli 1899 til 1902: Hudson, Wisconsin. 1. januar 1902 til 1. juli 1903: Walpole, Massachussets.

Haugerud må sies å ha vært en godt utdannet og erfaren unitarprest, da han returnerte til

Norge for å ta over unitarmenigheten der.

Sammenligning. Med utgangspunkt i ovenforstående kan amerikatiden fremstilles slik:

Forhold i Amerika Hans Tambs Lyche

Kristofer Janson Herman Haugerud

Unitarisk utdanning ja nei jaUnitareksamen nei nei neiUnitarprest ja ja jaUnitarordinasjon ja ja jaUnitarprest utenfor norske unitarmenigheter

ja nei ?

Organisasjonstilknytning American Unitarian Association

American Unitarian Association + Western Conference

American Unitarian Association + ?

Menighetsstifter nei ja neiTidsskriftsstifter nei ja neiLivssyn liberal unitar

gudstrokonservativ unitarkirstenunitarismespiritisme

liberal unitargudstro

Gift med unitarprest ja nei neiVennskap med Bjørnstjerne nei ja nei

18

Bjørnson”Janson-kandidat” nei jaHvor lenge bosatt i USA? ca. 12 år ca. 12 år 11 eller 12 år

Mens opplysningene for Tambs Lyche og Haugerud stort sett er sammenfallende

(største forskjell synes å være at Haugerud er mest knyttet til Janson), fremviser Janson større

forskjeller. Selv om hverken Tambs Lyche eller Haugerud avla full eksamen ved sine

studiesteder, gjennomførte de i alle fall noen unitarteologiske studieår. Det er verdt å merke

seg at Janson gikk til unitarprestestillingen uten den innsikt i unitarisk tenkning som de andre

ervervet seg gjennom sine studiesteder – og dermed også innlevelse i amerikansk unitarisme.

Han var unitarisk autodidakt. Av de tre er det bare Janson som etablerer unitarmenigheter, og

han må ha vært dyktig til å starte slike menigheter, men som vist over ser det ut til at

menighetene ble for knyttet opp til og avhengig av hans person. Bare med ett unntak opphørte

alle de sju menighetene han i sin tid skulle etablere. Det er kjent at Tambs Lyche forsøkte å

etablere Norges første unitarmenighet, men mislyktes. Det ble Janson som året etter (1895)

etablerte denne. Haugerud forsøkte å etablere en menighet i Skien omkring 1906, men heller

ikke dette ser ut til å ha lyktes. Som igangsetter var Janson meget dyktig, men en ting er å

sette i gang – noe annet å holde ved like og å få til å vokse. Her kom han til kort. Viktigst i

skjemaet er forskjellen mellom Jansons og de to andres livssyn. Visst var de alle unitarer, men

det fantes minst to forskjellige hovedgrupperinger: de radikale (omtalt av Tambs Lyche som

”fremskridspartiet” innen unitarismen) og de konservative (Channing-unitarene). Janson faller

inn i sistnevnte gruppe. Tambs Lyche og Haugerud i den første. I tillegg kommer Jansons

sterke interesse for spiritisme – en interesse ingen av de to andre deltelix. Tvert i mot går det

ikke lenge før Tambs Lyche kritiserer Janson etter at han har etablert sitt kirkesamfunn i

Kristiania, og kritikken går nettopp på at menigheten der blir for knyttet til personen Janson

og hans tro på spiritisme – og også reinkarnasjon. Det er den samme kritikken Janson møtte i

Amerika, og den møter ham igjen i Kristiania.

Oppsummeringsvis tegnes nå et bilde av to forskjellige unitariske tilnærminger. På

den ene side Kristofer Janson som i Norge, etter sin foredragsturné i USA og i Italia har latt

seg inspirere av unitariske og liberalteologiske forfattere og gjennom lesning av deres bøker

har funnet sin private teologiske tilnærmingsmåte. Hans teologi bryter med bestående

ortodoks statskirketeologi, omfavner liberalteologiske tenkere på hans tid og passer i det hele

tatt godt inn i den delen av det unitariske miljøet i USA som fortsatt bare knyttet unitarismen

til kristendommen (Channing-unitarene). Janson kommer altså til USA med sin teologi og

finner at denne gir gjenklang i deler av det unitariske miljø. På den annen side har vi Hans

19

Tambs Lyche og Herman Haugerud som oppdager unitarismen i USA og gjennom denne

oppdagelse finner svar på sin religiøse søken. Dette er en unitarisme forankret i kristen

kulturarv, men som også sprenger rammene for denne og søker ut over det spesifikke kristne.

Og de tilegner seg den unitarisme som allerede foreligger og ikke minst blir en del av denne.

Tambs Lyche og Haugerud er derfor mer unitarisk assimilert enn Janson noen gang blir.

Janson presenterer ”Jansons unitarisme” for den amerikanske unitarismelx, som på sin side

aksepterer i alle fall deler av den. Det manglet jo ikke på bekymringer fra amerikanske

unitarer. Tambs Lyche og Haugerud sklir derimot inn i den unitarisme som allerede foreligger

og presenterer amerikansk unitarisme som denne unitarismen forstår seg selv i 1880-årene og

blir en del av de nyvinninger som denne unitarismen gjør i dette tidsrommet. Slik tilhører de

det unitariske ”fremskridsparti” – de radikale. Når Tambs Lyche og Janson i begynnelsen av

1890-årene kommer tilbake til Norge og importerer sin unitarisme, da er det to forskjellige

former for unitarisme som blir presentert. Tambs Lyche er først ute og presenterer amerikansk

unitarisme slik det unitariske ”fremskridsparti” forstår den. Janson derimot presenterer

”Jansons unitarisme” slik denne er blitt akseptert i de norsk-amerikanske unitarmenighetene

han stiftet. Sagt på en annen måte: I begynnelsen av 1890-årene presenterer Tambs Lyche

amerikansk unitarisme for Norge, men Jansons unitarisme strengt tatt er en presentasjon av

ham selv. I så måte har han ikke lært noe av den kritikk han møtte av amerikanske unitarer,

der de både advarte mot hans spiritisme og at han knyttet unitarismen for tett til sin person.

Som vi skal se skal dette få fatale konsekvenser for etableringen av den norske unitarkirken i

Kristiania i 1895. Det er interessant å merke seg at også Thorvald Klaveness, som den skarpe

iakttaker han var, merket seg avstanden mellom Tambs Lyche og Janson. Han skriver:

Som man ser, har jeg her intet hensyn taget til den allianse mellem unitarisme og spritisme, der repræsenteres af Janson. Jeg kjender ikke til, hvor almendelig denne allianse er trængt ind mellem unitarierne. Det ser ikke ud til, at hverken Lyche eller Hall er med i den.lxi

Unitarimport

Da Kristofer Janson ble ansatt som unitarprest var det en stilling lønnet av American

Unitarian Association (AUA), som helt fra sin stiftelse (1825) støttet utgivelser av unitariske

traktater, kommisjonærer og misjonærer – og skulle med tiden sende unitarmisjonærer til land

som bl.a. India og Kinalxii. Og han gikk inn i stillingen fra AUAs side som misjonær blant

nordmenn i Amerika. Det kan derfor være naturlig å tenke seg at AUA så sitt snitt til å sende

ham (eller Tambs Lyche) som misjonær til Norge eller Skandinavia, men noe slikt er det ikke

20

mulig å finne grunnlag for i kildematerialet. Heller ikke er det dokumentert at AUA noen

gang sendte misjonærer til Skandinavia. Samtidig kan en ikke se bort fra at Janson selv har

hatt misjonærplaner. Draxten forteller at han i 1888 var fascinert av at AUA sendte misjonær

til Japan og at han selv ville reist hvis han var yngre – og Bjørnson skal ha kommet med den

noe underlige opplysning om at Sverige nå var modent for unitarismen.lxiii Det er derfor ingen

organisasjon som står bak og sender unitarmisjonærer til Norge i begynnelsen av 1890-årene,

men to privatpersoner på eget initiativ: Tambs Lyche og Kristofer Janson. Og uavhengig av

hverandre forsøker de å etablere en unitarkirke i Oslo. For å skille mellom den organiserte

unitarmisjonen og Tambs Lyches og Jansons tiltak, er det her brukt betegnelsen unitarimport,

og teknisk sett var det det det var - to mennesker som hver for seg og på selvstendig initiativ

importerer to forskjellige unitariske retninger til Norge i begynnelsen av 1890-årene. Strengt

tatt er de heller ikke de første to som gjør dette. Nina og Edvard Grieg (1845-1935, 1843-

1907) ble kjent med unitarismen i Birmingham i England i 1888, og regnet seg fra da av som

unitarer, men ingen av dem går aktivt inn for å spre unitarisme i Norge. Derimot engasjerer

Nina Grieg seg i det danske unitarmiljøet etter sin manns død.lxiv

Hva var så motivene til Tambs Lyche og Janson? Siden de begge etter å ha returnert til

Norge raskt propaganderer for unitarisme og forbereder å bygge opp unitarmenigheter, er det

all grunn til å anta at tankene om en unitarimport må ha vært til stede allerede i Amerika, men

det er strengt tatt ikke mulig å påvise noe slikt eller i hvilken grad slike planer var

konkretisert, gjennom det tilgjengelige kildematerialet. For Tambs Lyches del er det tilbudet

om å være redaktør for tidsskriftet Kringsjaa som er den direkte årsaken til at han vender

tilbake. Knaplundlxv antyder at det kan ha foreligget et bakenforliggende pedagogisk motiv.

Tambs Lyche som var svært begeistret for Amerika, ønsket å opplyse det norske folk om det

han oppfattet som virkelig amerikansk kultur og amerikanere. Dette som en motvekt til det

negative bildet nordmenn satt med gjennom lesning av Knut Hamsuns og Bjørnstjerne

Bjørnsons skildringer av sine negative amerikaopplevelser.

I sin selvbiografi gir Janson et inntrykk av at grunnen til at han returnerte høsten 1893

var nettopp ”for ved en foredragsturné at prøve, om der skulde være ørenslyd nu for de ideer,

der var banlyste, da jeg reiste”.lxvi Men det er grunn til tidvis å være skeptisk til hans

fremstilling i selvbiografien, så også her – for Janson unnlater å nevne den tiltagende

kritikken i Minneapolis unitarmiljø mot hans spiritistisk inspirerte unitarisme og mot hans

person. Og kanskje vel så viktig det at hans kone Drude er utro og deres ekteskap går i

oppløsning (etter en fire år lang prosess skilles de i 1897), og hun og barna forlater Amerika

21

og bosetter seg i Dresden. Janson er alene, forlatt av kone og barn og omgitt av kritikk. Hva

holder da igjen i Minneapolis?

Det er usikkert i hvilken grad Bjørnstjerne Bjørnson har vært involvert i Jansons

beslutning om å reise tilbake. Han var sterkt knyttet til Bjørnson, og denne var på sin side til

stor støtte både personlig og økonomisk, men i tiden rett før Janson reiste fra Amerika, kan

det se ut som om forholdet endret seg noe dem imellom. Drude og Bjørnson brevvekslet og

Bjørnson var orientert om bruddet mellom ektefellene. Han kjente også til Jansons dragning

mot spiritismen, og skrev tilbake at dette ikke var noe han støttet.lxvii Deretter skulle gå hele to

år før Janson igjen skrev til Bjørnson. Det skjedde én måned etter at han hadde etablert

unitarmenigheten i Kristiania i 1895. Jansons motiver er derfor noe uklare, men synes å være

foranlediget av hans livssituasjon i Amerika.

Noe av det første han gjør ved tilbakekomsten i 1893 er å dra ut på foredragsturné. Det

er fire foredrag i alt. To av dem er viet spiritisme og reinkarnasjon, ett handler om solsagn og

evangelienes fremstilling av Jesus, mens bare innledningsforedraget kan sies å ha direkte

tilknytning til unitarismen (men også det inspirert av en visjon Janson hadde i Amerika og

som han gjendiktet i diktverket ”Jesus-sangene”, og som skal omtales senere). Lite av dette er

direkte relatert til de ideer som Janson tilegnet seg gjennom lesning av bl.a. Viktor Rydberg

og som førte til hans brudd med Den norske kirke. Janson skriver i sin selvbiografi at han

returnerte for å teste om de ideer han forlot Norge med, nå var gangbar mynt. Det er grunn til

å være noe skeptisk til den opplysningen, men heller legge større vekt på det han ikke forteller

om sitt ødelagte ekteskap og unitarenes kritikk av ham.

22

UNITARISMEN I NORGE 1893-1937

Hans Tambs Lyche, 1893-1898En mislykket unitarkirke Et vellykket unitarisk tidsskrift Hva var Tambs Lyches unitariske budskap? Advarsel mot Jansons unitarisme Sabro og bruddet med Tambs Lyche.

En mislykket unitarkirke. Det er vanskelig eksakt å tidfeste det første forsøk her i landet på å

organisere en unitarkirke. I sekundærlitteraturen synes det å være enighet om at året er

1895lxviii og det er snakk om Kristofer Jansons unitarmenighet. Molland gir også en antydning

om at forberedelsene til denne unitarkirken ble lagt allerede i 1893 (”Fra 1893 drev han

[Kristofer Janson] propaganda for unitarismen hjemme i Norge ...”lxix). Det er korrekt at

Janson på denne tid reiste på en unitarisk foredragsturné, men en turné er ikke det samme som

å forsøke og danne et kirkesamfunn. Dessuten reiser Janson til Sveits og Tyskland i 1894, noe

han antakelig ikke ville ha gjort hvis foredragsturnéen hadde hatt kirkedannelse som formål.

Det betyr ikke at tanken var ham fremmed eller at den ikke kan ha ligget i bakhodet, for så å

virkeliggjøres i 1895. Men det betyr at det var en annen som kom til å ta det første initiativ til

dannelsen av en unitarkirke, for Janson var ikke den eneste som propaganderte for unitarisme

i Norge på dette tidspunkt.

Hans Tambs Lyche kom trolig til Kristiania enten på slutten av 1892 eller begynnelsen

av 1893. Her går han straks i gang som redaktør for tidsskriftet Kringsjaa, som utkommer fra

februar 1893. Tidsskriftet utkommer hver 14.dag med følgende formål:

”Kringsjaa” tilhører ikke noget parti. Det er alene dets opgave at virke oplysende, almendannende og underholdende, særligt ved paa vort sprog og i sammentrængt form at gjengive det bedste af udlandets samtidige tidsskriftsliteratur.lxx

Dette er et tidsskrift preget av Tambs Lyches beundring for Amerika,

fremskrittsvennlighet og liberalisme – og der utenlandske unitarer slipper til i norsk

oversettelse, som f.eks. yndlingsforfatter Emerson, uten at det utrykkelig sies at de er unitarer.

Men Tambs Lyche gikk også lenger, han ble den første som tok et aktivt initiativ til å

danne en unitarkirke her i landet, og dette på den tid da Janson fortsatt bare holdt foredrag om

spiritisme og annet – og dermed også tidligere enn det tidspunkt som den knappe

sekundærlitteraturen stort sett fester seg ved.

23

Det eneste tidsautentiske spor jeg har funnet om dette forsøket på å etablere en

unitarkirke, stammer fra en artikkel i 1894 i tidsskriftet For Kirke og Kultur, der presten

Thorvald Klaveness skriver en artikkel som skal innlede til den første tidsskriftsdebatt om

unitarisme her i landet (mer om denne debatten under). Her er hva Klaveness skriver:

Hr. Tambs Lyche har nylig i en brochure opfordret ”intereserede” til at danne ”et unitarisk kirkesamfund i Kristiania” og i forbindelse dermed ”et norsk unitarisk samfund”, hvis opgave skulde være at ”virke for unitariske kirkers oprettelse ogsaa paa andre steder i landet”. /.../ ”Den unitariske kirke i Kristiania bliver den første norske udogmatiske kirke.”lxxi

Dessverre – og det er virkelig dessverre – har det ikke vært mulig å oppspore denne

brosjyren, men hvis vi antar at den teksten Klaveness skriver i anførselstegn er sitater fra

brosjyren (og det synes rimelig å anta), da har vi i det minste noe av brosjyreteksten

tilgjengelig. Disse sitatene og Tambs Lyches tilsvar på Klaveness’ artikler vil da være det

eneste tilgjengelige materialet som beskriver det første aktive forsøke på å danne en

unitarkirke her i landet og hvordan den var tenkt og hvordan den forsto sin unitarisme.

Ovenforstående sitat er det eneste som i dag forteller oss noe om 1894-kirkens

målsetting og geografi. Stedet er Kristiania, målsetting er delt mellom å være udogmatisk

(underforstått: en kontrast til samtidens ortodokse kirkesamfunn) og å være inspirator for nye

unitarkirker flere steder i landet. Unitarkirken 1894 er derfor i utgangspunktet misjonerende.

Jeg har ikke klart å finne ytterligere 1894-samtidsreferanser til dette

kirkedannelsesforsøket, men legger merke til at i det tilgjengelige kildematerialet forsvinner

for det meste både henvisninger til brosjyren og 1894-unitarkirken etter at debatten mellom

Tambs Lyche og Klaveness er avsluttet. Heller ikke i Tambs Lyches unitariske tidsskrift Frie

Ord som begynner å utkomme i oktober 1894, nevnes dette forsøket på å danne en unitarkirke

(det eneste unntaket er en artikkel som avslutter debatten med Klaveness, men denne

artikkelen diskuterer unitarisme og ikke kirkedannelse). På den bakgrunn er det nærliggende å

konkludere at forsøket på å danne en unitarkirke i 1894 ikke førte fram og at det derfor var

mislykket. Men er det mulig å si noe om årsaken? Ikke fra Tambs Lyches hånd, men en

forklaring gir Kristofer Janson i sin minnetale ved Tambs Lyches begravelse. Her antydes

både fremgangsmåten med sikte på menighetsdannelse og grunnen til at forsøket ble oppgitt.

Janson skriver:

Han [Tambs Lyche] kom hjem. Han holdt en Række Foredrag i Studentersamfundet, hvori han fremlagde Unitrismens Program og opfordrede til Slut dem, der delte disse

24

Anskuelser, til at opgive deres Navne, og han kunde da se, om der var Æmner til en unitarisk Forsamling i Kristiania. Foredragene vakte en vis Opsigt ved deres klare Form og noble Tone, så fri for al Bitterhed, men af Navne blev der kun indsendt nogle og treds. Dette troede han ikke var nok, og han opgav derfor Forsøget. Men hans Foredrag og hans Navneliste blev Sneploven for mig, som kom bagefter. Tambs Lyche har flere Gange lidt den Skjæbne, at måtte så at sige vige Pladsen for andre.lxxii

Janson nevner ikke brosjyren som er gjenstand for diskusjon i For Kirke og Kultur,

men det kan jo være at den baserer seg på de foredrag som Tambs Lyche holdt i

Studentersamfunnet. Første forsøk på å etablere en unitarkirke her i landet falt på manglende

interesse – noen og 60 personer skrev seg på navnelisten – eller fordi forslagsstilleren ikke

fant interessen fra sine tilhørere stor nok. Menigheter har både før og etter blitt dannet av

mindre grupper enn dette, så hvorfor skulle ikke antallet være stort nok? En opptelling av

kirkeboken for den unitarmenigheten Janson grunnla året etter, viser at der var det bare 30

innmeldte det første virkeåret, for deretter å avta slik at denne menigheten aldri hadde særlig

mer enn 100 medlemmer (folketellingen 1900 viser 88 unitarer i Kristiania og ikke alle av

dem var medlem i unitarmenigheten). Allikevel var dette nok for Janson. Hvorfor da ikke

også for Tambs Lyche? Kildematerialet gir ikke svar på spørsmålet, men det er grunn til å

merke seg at vi ikke vet noe om hva slags unitarkirke Tambs Lyche tenkte seg, fordi brosjyren

som presenterer denne er forsvunnet, og opplysningen om at Tambs Lyche ikke fant at det var

nok personer til å danne unitarmenigheten, stammer bare fra Janson. Vi vet ikke hvordan han

har fått kjennskap til dette. Det som derimot er særlig interessant i sitatet over, er at Janson

innrømmer både å ha benyttet navnelisten og at han ikke var først ute med forsøket på

unitarmenighetsdannelse i Kristiania.

På bakgrunn av et såpass spinkelt kildemateriale er det for optimistisk å mene noe

bestemt om årsaken til at Tambs Lyche ikke maktet å etablere det Janson fikk til bare ett år

senere, men det er mulig å antyde en sannsynlig forklaring. Det kan virke som om Janson

hadde lettere for å komme i kontakt med folk gjennom foredragsturnéer, dessuten var han en

berømt forfatter og må vel på mange måter kunne beskrives som en nasjonal ”kjendis”

hjemvendt fra Amerika. Tambs Lyche var også hjemvendt fra Amerika, men ikke så kjent

som Janson. Kanskje var det derfor Janson hadde forutsetningene for å danne den første

unitarkirke og ikke det første norske unitartidsskrift, for det ble Tambs Lyche som grunnla

dette tidskriftet samme år som han utga sin brosjyre og invitasjonen til å danne en unitarkirke.

Kanskje forklaringen ligger mer i Tambs Lyches personlighetstype? Janson er inne på dette.

Han skriver:

25

Dette lå ikke for Tambs Lyche. Han skyede i Grunden den brede Offentlighed. Han vilde helst sidde på sit Studerværelse, undfange og udføre sine lyse, varme, saftige Artikler. Men at optræde som Folketaler i Folkelarmen, at rejse rundt og virke for sine Idéer med noget Slags og Bram, at være meddelagtig i meget af den Humbug og den Fraseflom, som ofte følger offentlige Mænd, der må optræde demonstrativt, det lå ikke for Tambs Lyche. /.../ Derfor så man sjælden Tambs Lyche optræde som Taler ved offentlige Fester, selv for Sager han elskede, såsom 17de Maj, Werglands Minde, Arbeidernes Sag o.s.v. Han skrev hellere om det end tale. Tambs Lyche så snart, at det ikke gik så let at udbrede Unitarismens Idéer her som i Amerika, hvor disse Tanker var oparbejdede gennem Generationer og havde et ansét Samfund i Ryggen.lxxiii

Men som det er med Jansons selvbiografi, blir jeg også her usikker på hans

gjengivelse av virkeligheten. Var det virkelig slik at Tambs Lyche i 1894 ”skyede i Grunden

den brede Offentlighed”? Hvordan kan det da ha seg at han ble unitarprest i Amerika? En

prest kan vanskelig sky offentlighet. Hvordan kan det da ha seg at han tok initiativ til å

etablere en unitarkirke i Kristiania? En menighetsbygger kan vanskelig sky offentlighet.

Hvordan har det seg da at han på høsten samme år som Janson etablerer unitarkirken i

Kristiania (1895), holdt et foredrag i Studentersamfundet som ”vakte stormende bifald og

etpar heftige byger af modsigelser”.lxxiv En som holder foredrag kan da vanskelig sky

offentlighet. Kanskje det heller er slik at svaret er å finne i en redaksjonell beskjed i

januarnummeret av tidsskriftet Kringsjaa 1898? Her gir han følgende beskjed til sine lesere:

Under redaktørens ophold udenfor landet i vintermaanederne styres tidsskriftets hjemmeredaktion af forfatteren, hr. Nils Kjær. Redaktøren vedbliver dog at levere det samme arbeide som hidtil til ”Kringsjaa”s sider, og redaktionsartikler eller redaktionelle udtalelser skriver sig fremdeles fra ham.lxxv

Når dette skrives har Tambs Lyche bare måneder igjen å leve. Han er syk, og reiser til

utlandet for kur. Tuberkulose. Janson har rett i at Tambs Lyche var lite i offentlighetens lys

etter foredraget høsten 1895, men det behøver ikke ha vært fordi han ”skyede i Grunden den

brede Offentlighed”. Den høsten hadde han bare litt mer enn to år igjen å leve. Sykdommen

skulle komme til å ta kreftene, allikevel fortsatte han sin kamp for folkebibliotekene og sitt

redaktørarbeide. Allerede ved ankomsten i til Kristiania i 1892/93 skal han ha klaget over

ugunstige klimatiske forhold.lxxvi Mai 1895 – på et tidspunkt da Jansons unitarkirke har vært i

virksomhet i fem måneder – gir han i Frie Ord uttrykk for at han lengter etter en unitarkirke

og vil la bladet arbeide for en slik, og samme høst skaper han debatt med sitt foredrag om

nyidealisme (dvs. om sin unitarisme). Det er lite her som tyder på at han skydde offentlighet.

Det er mer som tyder på at sykdommen skulle kreve sitt. Kreftene strakk ikke til, og han

26

hadde allerede mer enn nok å gjøre som redaktør i Dagbladet og for tidsskriftene Kringsjaa

og Frie Ord og i sitt arbeid for folkebibliotekene.

Når Tambs Lyche nå kommer til å konsentrere seg om sine tidsskriftutgivelser og

Janson har opprettet Broderskabets Kirke, betyr det altså ikke at han også gir opp ethvert

ønske om selv å etablere en unitarkirke. I maiutgaven 1895 av Frie Ord skriver han følgende:

Nedskriveren af disse Linjer [ Tambs Lyche] pleiede som ungt Menneske at længes efter en Kirke, der vilde tale til hans bedre Jeg og styrke hans Tro paa de ”Idealer” (som de kaldes), som h a n følte, at være det bedste, han vidste, og det bedste i ham. Han længtede efter en Kirke, hvor disse vilde blive sat i Forbindelse med Gud, vilde vise sig som Bud og Ord fra Ham, og Lydighed og Troskab med dem, Lydighed med Ham. Den Kirke prøver nu Frie Ord i al Beskedenhed at arbeide for.lxxvii

Det er ikke uten videre gitt å kjenne til det kirkebegrep Tambs Lyche her sikter til og

hvordan han forestiller seg en slik kirke, men å lengte etter en kirke som setter idealene i

forbindelse med Gud, minner svært om et organisert kirkesamfunn, eller i det minste en

forsamling mennesker som deler felles religiøse idealer og forsøker å etterleve disse og la seg

som gruppe inspirere av disse.lxxviii I så fall kan dette være et uttrykk for at Tambs Lyche ikke

følge seg hjemme i Jansons unitarisme eller i Broderskabets Kirke. Så ble hverken Tambs

Lyche eller hans kone, Mary, medlemmer eller involvert i Jansons kirke. Ja, Janson nevner

ikke engang Tambs Lyche da han skriver sin selvbiografi og oppsummerer sin egen tid som

unitarprest i Kristiania. Situasjonen for unitarismen i 1895 i Kristiania er altså den at vi her

finner tre unitarprester (ekteparet Mary og Hans Tambs Lyche og Kristofer Janson) som

tilsynelatende ikke arbeider for å fremme en felles unitarisme. Om Mary sier kildene stort sett

ikke noe i denne forbindelse, men hennes mann har etterlatt seg artikler der han sterkt advarer

mot Janson. Det kan derfor se ut som om vi igjen får bekreftet å stå overfor to forskjellige

oppfatninger av unitarismen og to uavhengige forsøk på unitarkirkedannelser. Foreløpig i

fremstillingen er det tilstrekkelig å merke seg at Tambs Lyche bruker sitt unitariske tidsskrift

som et virkemiddel for å etablere ”Den Kirke /.../ Frie Ord i al Beskedenhed /.../ [vil] arbeide

for”. Heller ikke denne 1895-unitarkirken finnes det andre spor av i kildene enn nevnte

artikkel. Det er derfor nærliggende å tenke seg at ønsket om at den kirke Tambs Lyche lengtet

etter aldri så dagens lys her i landet, men muligens eksisterte den som minner fra hans tid som

unitarprest i Amerika.

Årene 1893-1895 i Kristiania kan nå oppsummeres slik:

1893

Tambs Lyche utgir tidsskriftet Kringsjaa, unitariske forfattere presenteres.

27

Kristofer Janson drar på unitarisk foredragsturné i Norge.1894

Kristofer Janson reiser til Sveits og Tyskland.

Tambs Lyche inviterer til dannelse av en unitarkirke i Kristiania.Tambs Lyche grunnlegger unitartidsskriftet Frie Ord.Unitarisme debatteres i tidsskrifter, foredrag og bøker.lxxix

1895

Kristofer Janson stifter unitarkirken Broderskabets Kirke i Kristiania.

Tambs Lyche fortsetter å arbeide for en unitarkirke via Frie Ord.

Et vellykket unitarisk tidsskrift. Tidsskriftet det er snakk om er Hans Tambs Lyches Frie

Ord, som har en kort og dramatisk historie fra oktober 1894 til september 1898. Egentlig til

mai, for mellom mai og september utkommer ingen nummer. Mai-septembernummeret

annonserer at bladet går inn, men da hadde Tambs Lyche allerede trukket som redaktør. Han

forsvant ut av tidsskriftsredaksjonen etter første årgang. Det kan derfor argumenteres med at

påstanden om vellykkethet bør etterfølges av et spørsmålstegn. Allikevel velger jeg ikke å

stille spørsmålstegnet, for under Tambs Lyches redaktørtid var tidsskriftet det eneste norske

tidsskrift som formidlet kritisk kunnskap om samtidens unitarisme. Særlig i første årgang

finner vi artikler som gir både generell kunnskap om unitarisme, om konflikter innad i

amerikansk unitarisme og – ikke minst – kritikk av Kristofer Jansons unitarisme. Som

formidler av sin samtids unitarisme i utland og her hjemme, er Frie Ord under Tambs Lyches

redaksjon meget vellykket. Og det er særlig denne delen av tidsskriftet som er gjenstand for

vår interesse. Fra denne vinklingen er egentlig ikke spørsmålet så mye om tidsskriftet var

vellykket eller ikke, men om hva det vellykkede mer presist besto i. Eller formulert på en

annen måte: Hva slags unitarisme formidlet Frie Ord? Det er ikke dermed sagt at vi kan

hoppe lett over det som ikke svarer til spørsmålet, for når stifteren og redaktøren for

unitartidsskriftet forsvinner fra det og tidsskriftet går inn etter bare noen år, da forteller dette

også noe om det miljøet som norsk unitarisme befant seg i og om de aktørene som skapte

dette miljøet. Det som da kommer fram er konflikter mellom importørene av unitarismen og

de norske mottakerne av den. Så sterk er konflikten at importørene trekker seg ut. For Tambs

Lyches del spores en slik konflikt konkret til Frie Ord, hos Kristofer Janson ser vi den i møtet

med forstanderskapet i Broderskabets Kirke. Begge importørene grunnlegger unitariske

arenaer i Kristiania, og begge to forsvinner fra de samme arenaene. Av denne grunn er det

naturlig først å skissere hovedtrekkene i Frie Ords historie 1894-1898, før jeg antyder mulige

svar på spørsmålet om hva slags unitarisme tidsskriftet formidlet i løpet av bladets første

årgang.

28

Frie Ord starter sitt liv med Tambs Lyche som redaktør og A.

Sabro fra Kråkstad (utenfor Ski i Østfold, men med forlag i

Kristiania) som forlegger. Enten dem begge eller Tambs Lyche

alene lar første nummer av tidsskriftet være bladets

programerklæring, en erklæring som innledes med å sitere

Esekiel 1,28-2,2. Ikke noe i det som skrives nevner redaktøren

spesielt ordet ”unitarisme”. Også bladets undertittel er nøytral i

så måte: ”Tidsskrift for Etisk og religiøs Kultur”. Men allerede i

andre nummer trykkes en oversatt tale av den amerikanske

unitarprest og dikter Ralph Waldo Emerson, for å meddele, som

det heter i den ledsagende fotnote, ”de Kilder, hvorfra den

moderne religøse Tænkning har sit Udspring.”lxxx Ikke slik å

forstå at Emerson er den eneste kilde, men han presenteres som

en av dem, og nesten uten unntak skal det vise seg at Frie Ord i

Tambs Lyches redaktørtid presenterer oversettelser av de samme

prester og tenkere som amerikansk unitarisme var opptatt av, og

dermed også skrifter som Tambs Lyche må ha kjent godt fra sin

unitariske studietid i Amerika og senere virke som unitarprest.

Det drøyer da heller ikke lenge før ordet ”unitarisme” dukker opp i bladets artikler. Allerede i

tredje nummer kommenteres foredraget som pastor Bruun ”holdt nylig ved den lutherske

Prestekonverance her i Byen /.../ om Unitarismen”, og i fjerne nummer innledes det med en

litt over fem siders artikkel med tittelen ”Unitarisme”. Under hele Tambs Lyches redaktørtid

vil unitarisme være en gjenganger enten i form av artikler, små notater om unitarisme i

utlandet eller oversatte artikler skrevet av utenlandske unitarer. Selv om programerklæringen i

første nummer ikke med et ord nevner unitarisme, kan det ikke herske tvil om hva tidsskriftet

egentlig ønsker å formidle. Det ønsker å formidle etisk og religiøs kultur slik unitarismen

forstår dette. Det nærmeste Tambs Lyche i programerklæringen kommer til å innrømme at

Frie Ord er et unitarisk tidsskrift, er en hentydning til ”radikal Reformation”. Et av

unitarismens felles grunntrekk er nettopp tanken om en vedvarende reformasjon (semper

reformata). Tanken er ikke spesiell for unitarene, men helt fra 1568, da den første trasilvanske

unitarkirke ble grunnlagt ved en riksdag i Torda i Transilvania, har unitarismen hevdet at

Luther og Calvin ikke gikk langt nok, mens de selv mente å fortsette der disse reformatorene

ikke maktet å gå videre.lxxxi I programerklæringen heter det:

Faksimile av første nummer av Frie Ord, 1. oktober 1894 (forsiden). Tidsskriftet utkom to ganger i måne-den og kunne bestilles fra alle postkontor i Norge, Sverige, Danmark og fra A. Sabro’s Forlag og Sats i Apotheker gaden i Kristiania. I 1895 kostet abonnementet 80 øre i Norge, 98 øre i Sverige og Danmark, kr. 1,10 ellers i Europa og 30 cent i Amerika. Enkeltnummer kunne bestilles for 20 øre.

29

Først maa vi faa det slaaet fast, hvilket ”Frie Ord” vil gjøre sig til Talsmand, saa langt dets Røst kan bringes til at række, at Religionen er Liv og ikke Teologi, at hvad vi forstaar ved Religion og Kristendom er ikke at tro en Mængde merkelige Ting, men at leve stort, dybt og høit. Her staar vi efter min Formening ved det, der mest hindrer Religionens og Kristendommens Indflydelse og Vext, ved det, der har slaaet dem med Lamhed og Død, og ved det Punkt, hvor en radikal Reformation, er bydende nødvendig saavel i det religiøse Livs som i al Fornufts, Sandheds og Rimeligheds Navn og Interesse. /.../ At hævde denne ene Tanke og give Udtryk for religiøst Liv ud fra den og i Harmoni med den, bliver ”Frie Ord”s væsentlige Opgave.lxxxii

Klarere kan det vanskelig sies at Frie Ords målsetting sammenfaller med redaktørens

unitariske bakgrunn. I praksis er det derfor liten eller ingen forskjell på ”Tidsskrift for etisk og

religiøs Kultur” og et unitarisk tidsskrift, noe som også innrømmes av den da senere redaktør

A. Sabro (se nedenfor). Allikevel er leserkretsen tenkt videre enn en snever unitarisk

menighet eller interessegruppe. Bortsett fra den ovenfornevnte koblingen til at tidsskriftet skal

arbeide for en unitarkirke (som neppe så dagens lys), er det ikke noe som tyder på at

lesekretsen bare var norske unitarer. I første nummer av bladets fjerde årgang (nr. 1, 1.

oktober 1897) presenteres et sjeldent innblikk i regnskapene, og her fremkommer det at i

første årgang, oktober 1894- september 1895, som Tambs Lyche var redaktør for, varierte

abonnementer som ble betalt mellom 506 og 601, abonnementer som ikke ble betalt mellom

15 og 119 og frieksemplarer av bladet ble sendt til mellom 70 og 141 (frieksemplarene var

nok reklamefremstøt). Til sammenligning hadde Jansons unitarkirke i hele 1895 et samlet

medlemsopptak på 30 personer. Tambs Lyches unitariske budskap fikk på den måten en langt

større og mer stabil leserkrets enn Jansons lille, faste tilhengerskare i Broderskabets Kirke.

Den registrerte tilhengerskaren i unitarkirken skulle aldri vokse seg over hundre personer, og

tar vi med samtlige unitarer som er registrert i 1900-folketellingen her til lands, blir tallet 106.

Sammenlignet med Tambs Lyche var i alle fall Jansons kvantitative utbyttet av

unitarimporten en temmelig mager affære. Men det er også et spørsmål om hvor riktig det er å

gjøre slike sammenligninger, for Janson var samtidig en ivrig og populær foredragsholder.

Dessuten falt Frie Ords abonnementer fra i en så stor grad at tidsskriftet måtte gå inn i 1898,

men da var Tambs Lyche for lengst avgått redaktør. Tidsskriftets regnskapsoversikt viser at

det startet i 1894 med 581 abonnementer og hadde i tillegg 15 som ikke betalte sitt

abonnement. I 1897 er bildet dramatisk endret, da er det bare 124 som betaler sitt

abonnement, mens hele 205 unnlater å betale. Det betyr at reelle abonnementer (de som

betaler) i løpet av tre år sank fra 581 til 124 (hvis vi regner med registrerte abonnementer -

dvs. både de som betalte og de som ikke betalte - blir fallet fra 596 til 329). I Frie Ords siste

nummer (nr. 15-24, mai-september 1898) skriver nåværende redaktør A. Sabro på åtte sider

30

”En privat Appel til ”Frie Ord’s” Abonnenter og Interesserede”, der han forteller om den

desperate økonomiske situasjonen bladet nå befinner seg i (”Underbalansen er nu Kr.

2.230,00”, i tillegg påløper driftsutgifter for kommende utgaver, som gjør at den totale gjeld

beløper seg til 3450 kroner). Resten av dette siste nummeret består av en følelsesladet

nekrolog over Hans Tambs Lyche som døde samme år, skrevet av Sabro rett etter han kom

hjem fra begravelsen der Janson talte. For å redde tidsskriftet foreslår Sabro at gjelden

fordeles ”paa de direkte indtegnede 250 Abonnenter”. Direkte inntegnede abonnenter er både

de som har betalt og de som ikke har betalt. Fra slutten av 1897 til september 1898 har

abonnentfallet fortsatt fra 329 til 250. Frie Ord har fått dødsstøtet. Sabro avslutter bladets

siste artikkel, nekrologen, ved på en makaber måte koble Frie Ords død til Tambs Lyches

død. Nekrologen avsluttes med ordene ”Fred være med Begges Støv!” og følgende avsnitt,

som tas med i sin helhet fordi dette Sabro her skriver trolig også forteller en del om hans

sinnstilstand.

Men som jeg tror paa Sandhedens evige Opstandelse, tror jeg ogsaa paa ”Frie Ord’s”. Jeg tror at det Faatal, til hvilket, den foran i Bladet indtagne ”Appel” er rettet, vil slutte sig om et Organ til Fremme og Spredning af det nye Livssyn, som ”Frie Ord” ikke helt kunde forkynde, førend dets Red. selv stod fuldt klar over en udadvendt Rationalismes Udygdighed til at løse Livets dybeste Problemer. Jeg tror at være naaet derhen. Jeg tror at have passert de to Stadier paa Sjælsudviklingens Vei: ”Ægypten og Ørkenen”. Det Organ, som jeg haaber skal fortsætte, hvor ”Frie Ord” standser, vil jeg foreslaa – i Tilfælde – gives Navnet ”Det nye Rige” eller ”Gudsriget i os”. Men ogsaa i dette ”Opstandelsens Rige” skal jeg bevare Afdødes Minde i kjær og taknemlig Erindring. Kraakstad den 20de April 1898. A. Sabro.lxxxiii

Slik avslutter Sabro sin nekrolog over Tambs Lyche, men en appell om at hver abonnent

betaler 14 kroner og at man kan opprette et nytt tidsskrift! Det blir aldri noe nytt tidsskrift fra

Sabros redaktørstol, heller ingen flere utgaver av Frie Ord og Sabro selv forsvinner fra den

unitariske arena. Også han dør kort etter – innen et par år er gått.

Men hva var det som egentlig skjedde?

Da Sabro daterte siste nummer av tidsskriftet ”mai-september” sluttførte han utgivelser for

fire årganger. I mitt tilgjengelige kildemateriale mangler andre årgang, altså oktober 1895 til

september 1896, og på bakgrunn av den nevnte regnskapsoversikten oktober 1897 kommer

det fram at nettopp i denne utgivelsesperioden finner et redaksjonsskifte sted. Sabro tar over

som redaktør i april 1896.lxxxiv Det betyr antakelig at 15. mars 1896 utkom det siste nummer

med Tambs Lyche som redaktør. Redaktørskiftet var dramatisk, og det fremkommer av tre

leserinnlegg trykket i bladet 1. september 1897. Disse innseratene – og en og annen

kommentar fra Sabros side – er nå de eneste spor som kan kaste et lys over dramatikken

31

omkring redaksjonsskiftet. Fra Sabros side begrunnes skiftet som et tegn på at unitarismen har

sviktet. Han skriver:

”Frie Ord” begynte i sin Tid som et Organ for den til vort Land nylig før arriverede ”Unitarisme”. Vi saa dengang i denne Aandsretning en Magt, der skulde udfri vort Lands Israel fra vor ægyptiske Bogstavtrældeom og sprede Aandsfrihedens Banner over de udvandrende Skarer. Vi belærtes snart om vor Feiltagelse. Den blev for os kun en Omstøbning af det Gamle, blev som et kjendt Ord siger: ”det samme op igjen paa en anden Maade.” Den blandede sig meget snart med og forsvandt i de stedlige Strømme.lxxxv

Dessverre mangler Tambs Lyches eventuelle reaksjon på denne påstanden, men i

denne sammenheng er påstanden om at den norske unitarisme forfeilet sin misjon er såpass

alvorlig at det senere i et påfølgende kapittel blir nødvendig å gå nærmere inn på bruddet

mellom Sabro og Tambs Lyche. For å fullføre oversikten over Frie Ords historie og skjebne

er det imidlertid nødvendig å kaste et kjapt blikk på hva som skjer med tidsskriftet etter

bruddet med Tambs Lyche.

Det er neppe noen stor overdrivelse å fastslå at tidsskriftet forvandles fra et unitarisk

blad til en kasteball for Sabros rastløse og søkende sinn. Et blikk på bladets undertiler

bekrefter det inntrykket. Fra starten av og fram til 15. februar 1897 er tittelen ”Tidsskrift for

etisk og religiøs kultur”, men allerede nummeret før annonserer Sabro en kommende endring.

Han har fattet interesse for det amerikansk opprettede Universal Idealist Union og vil nå selv

tilegne bladet unionens motto ”for altruisme og idealisme”. Han innbyr derfor til stiftelse av et

universelt ”Idealist Forbund” og forteller at tyve tusen særtrykk av Frie Ord er sendt til ”hele

Geistlighed, næsten alle Skolelærere og Lærerinder samt Pressen” og med det presenterer

både sin innbydelse og annonserer ”Med nærværende Nummer avslutter ”Frie Ord” et første

Afsnit af sit Liv”.lxxxvi Det neste skal være et ”Idealist Forbund”. Forbundet så neppe dagens

lys, men levde trolig videre bare som en endring av Frie Ord. Dette fikk nå fra 1. mars 1897

undertittelen ”Tidsskrift for Altruisme og Idealisme” og hopper innholdsmessig fra den ene

tematikk til den andre, inkludert angrep og opprop til den norske geistlighet (et nummer er

viet et protestoppslag som Sabro skal ha festet på døren til Kråkstad Kirke (nr. 20,21 1897) og

gjentatte oppfordringer om at abonnentene må innbetale sitt utestående. Bare litt mer enn et

halvt år senere (fra 1. oktober 1897) skifter tidsskriftet igjen undertittel. Nå heter det at Frie

Ord ikke er et særorgan for et forbund eller spesielle retninger, men et organ for ”Aandelig

Frigjørelse og universelt Broderskab”, som blir undertittelen til bladet opphører et halvt års tid

senerelxxxvii.

32

Hva var Tambs Lyches unitariske budskap? Som redaktør av Frie Ord satte Tambs Lyche

sitt helt bestemte preg på den unitarisme som ble formidlet ved å la bladet bli talerør for den

unitarisme som han selv var del av, men ikke bare denne. Også annen unitarisme kom til orde

og ble kritisk gransket, bl.a. Jansons unitarisme. Samtidig har vi sett hvordan Tambs Lyche

ønsker å la Frie Ord arbeide for den kirke han lengter etter. Det budskap bladet formidler er

derfor i hovedtrekk ensbetydende med Tambs Lyches unitarisme, den radikale –

fremskridtspartiet – som han importerer. Det er denne bladet er et talerør for. Det er en

unitarkirke i dennes ånd han etterstreber. Og det er i denne sammenheng han i artikler i Frie

Ord presenterer sin unitarisme. Derfor er Frie Ords unitariske budskap også Tambs Lyches

unitariske budskap. Bladets første årgang blir en unik kilde til nettopp forståelsen av hans

unitarisme. I tillegg eksisterer det to andre enkeltstående kilder: 1) diskusjonen mellom

Tambs Lyche og Thorvald Klaveness i tidsskriftet For Kirke og Kultur 1894 og 2) et utvalg

av Thambs Lyches etterlatte papirer, som hans kone utga i boken Livsstreif over

livsproblemer. Foruten det forsvunne brosjyreskriftet om forslag til dannelse av en unitarkirke

i Kristiania skal Tambs Lyche også ha skrevet en brosjyre med tittelen Ny-Idealismen, som

dessverre også er gått tapt.lxxxviii Men tankegodset fra denne brosjyren finnes trolig i kapittelet

”Idealist” i boken som hans kone utga, og spredt i første årgang av Frie Ord. Det viser seg

nemlig at Tambs Lyche omtaler sin unitarisme som nettopp nyidealisme. Frie Ords budskap

er derfor nyidealismens budskap. Hva er da nyidealisme? For å få svar på det må vi vite

hvordan Tambs Lyche definerer den radikale unitarisme, og siden artikkeldebatten mellom

ham og Klaveness først og fremst er en debatt om hva unitarisme er, passer det godt nå å ta

utgangspunkt i denne.

Ordskiftet mellom Hans Tambs Lyche og Thorvald Klaveness fant sted i tidsskriftet

For Kirke og Kultur i 1894 med tre artikler – der to var fra Klaveness’ hånd og der Tambs

Lyches eneste svarartikkel fikk følgende etterheng:

Selvfølgelig ligger ovenstaaende artikel [dvs. Tambs Lyches svarartikkel til Klaveness’ artikkel om ”En unitarisk kirke i Kristiania”] udenfor vort tidsskrifts ramme. Naar vi alligevel har optaget den, da skjer det, dels fordi hr. Lyche mente, at han var misforstaaet, og begjærede anledning til at faa forklare sig for tidsskriftets læsere, dels fordi vi gjerne vil give læserne al anledning til at lære unitarismen at kjende. Hr. Lyches artikel vil blive belyst i næste hefte. Redaktionen.

I redaksjonen satt Thorvald Klaveness sammen med Christopher Bruun, og noen

ytterligere svarartikler fra Tambs Lyche ble ikke tatt inn i tidsskriftet. På den måten fikk

Klaveness siste ord i diskusjonen og med det skulle en tro at debatten mellom de to opphørte,

men det er ikke tilfellet. I 1895, i februarutgaven av Frie Ord, trykker Tambs Lyche sin

33

avsluttende kommentarartikkel ”Ved et Dødsleie”lxxxix. Slik flyttes den første unitariske

tidsskriftsdebatt fra For Kirke og Kultur og over til Frie Ord. Klaveness følger ikke opp

diskusjonen, og Tambs Lyche gir uttrykk for en viss frustrasjon over redaksjonen i For Kirke

og Kultur (”Tidsskriftet maatte jo selv have det sidste Ord i Sagen”) og et sterkt behov for

allikevel å kommentere enkelte av synspunktene til Klaveness, fordi han ”fra flere Hold”

hører at de synspunkter som Klaveness forfekter mot unitarismen, deles av ”hvad der ganske

almindelig tænkes og føles”:

Men nu hører jeg fra flere Hold, at Pastor Klaveness i flere af sine Indvendinger mod det skildrede Standpnnkt (sic) [dvs. Klaveness’ innvendinger mot Tambs Lyches svarinnlegg i For Kirke og Kultur], blot har givet Udtryk for, hvad der ganske almindelig tænkes og føles, og d e r f o r agter jeg – dertil opfordret – i ”Frie Ord” at behandle et Par af disse Pastorens Indvendinger. De egner sig under enhver Omstændighed fortræffeligt til videre Klargjørelse af det Standpunkt, som ”Frie Ord” forfægter. (s 130.)

Klaveness, som tydeligvis er godt orientert om den unitariske bevegelse på sin tid og

før dette, griper rett inn i definisjonsspørsmålet og konstaterer det som leksika i våre dager

sjelden tar høyde for, nemlig at definisjonen av unitarisme har endret seg slik at den tidligere

tids antitrinitariske og nonadorantiske definisjonsnøkkel nå blir for snever. Han skriver:

Det er merkeligt, hvor sterkt Lyche betoner, at ingen maa lade sig vildlede af navnet ”unitarisme”. Det navn passede engang, forklarer han, men nu passer det ikke længre; nu er det altfor trangt, nu ”fører det paa vildspor”. Det burde helst forandres; ”men det er ingen let sag at forandre en bevægelses navn, efterat den er vokset op til ganske betydelige dimensioner og er blevet kjendt under sit gamle historiske navn”.

Denne oplysning er af stor betydning. Dels navnet, dels kirkehistorien har givet os den opfatning , at unitarismen er en religiøs sekt, der tror paa Gud, men forkaster læren om treenigheden og Kristi guddom. Dette var engang unitarismen. Den var fra først af en sekt, hvis tro var den bekjendte rationalistiske trias: forsyn, dyd og udødelighed. Men paa det standpunkt staar den ikke længre. Darwins og Spencers udviklingslære og den moderne bibelkritik har gjort den til noget andet. Hvad er den nu?xc

Når Klaveness peker på at unitarismens senter er troen på Gud, da setter han også

fingeren på forskjellen mellom Tambs Lyches og Jansons unitarisme. For Janson er det

innlysende at unitarene tror ”at der kun er een Gud, udelelig, uforanderlig, som har været fra

Evighed af, som er Ophavet til, og som opholder og styrer alle Ting efter fuldkomne, af ham

selv fatte, Naturliver”xci Denne gudsforståelse er typiske for den Channing-unitarisme som

Tambs Lyche omtaler som konservativ, og ligner mye på den Klaveness beskriver som

kirkehistoriens unitarisme. Tambs Lyches radikale unitarisme, den som representeres av

”Fremskridspartiet” innen amerikansk unitarisme, sier derimot:

34

Jeg tror paa en eneste, uendelig, evig Energi, alle Tings Ophav; en Magt, der tilstræber det Rette; Gud den barmhjertige Fader; verdensvid Kjærlighed.xcii

Det er verdt å merke seg at de begge to anvender uttrykket ”jeg tror” eller ”vi tror”, og

at dette ikke må forveksles med et bekjennende og dogmatisk credo. Slik sett er Tambs Lyche

uten et personlig gudsforhold, men med en religiøs forestilling om en skaperkraft som ligger

bakenfor den fysiske verden, en evig energi. Denne guddommelige kraft erkjenner man ved

hjelp av fornuften, og fra det tidspunkt erkjennelsen foreligger gir den både en følelse av

trygghet og mening med tilværelsen, og ikke minst en moralsk-estetisk

virkelighetsoppfattelse. Han skriver i sitt essay Idealist: "Naturen er ingen "kras materialist"

og ingen ren utilist. Den er en idealist og skjønhedstilbeder."xciii Et par sider lenger fremme

samme sted heter det:

Den bedste og mest omfattende definition af idealisme, som jeg kjender, finder jeg i en linje hos den engelske digter Robert Browning. Det er at føle, at livet har en mening, og at den mening er stor, mægtig og dyb som selve det uendelige, verdensmyldrende universum.

Det hevdes den viktorianske dikter Robert Browning (1812-1889) føyer seg inn i den

allmenne følelse alle viktorianske poeter (med unntak av Swinburn) satt med av at deres ord

ikke helt kunne beskrive virkeligheten.xciv Virkeligheten ble ikke oppfattet som begrenset til

materien, men gikk ut over denne og favnet de "bakenforliggende" idealer. I så måte føyer

Brownings diktning seg inn i en foreliggende tradisjon, og det er ikke vanskelig i filosofi- og

teologihistorien å finne idealistiske skoler og retninger der det materielle betraktes som

innfallsporten til erkjennelse av en bakenforliggende virkelighet. Noen ser en orden i naturen

som de mener avslører en bakenforliggende vilje, andre ser harmoni eller føler det materielle

som et fengsel som sjelen streber ut av for å forenes med sitt opprinnelige utgangspunkt, noen

opplever sin litenhet i forhold til det uendelige univers som en slags religiøs følelse som peker

ut over det materielle. Andre ser andre ting. Tambs Lyche ser skjønnheten, det estetiske, og

lar følelsen av det skjønne være meningsbærende for den enkeltes opplevelse av seg selv i

verden og også styrende for moralske vurderinger. Heller ikke dette kan sies å være

oppsiktsvekkende nytt i den forstand at vi snakker om noe innovativt i filosofi og teologi. Det

er derfor uvisst hvorfor Tambs Lyche omtaler sin unitarisme som nyidealismen. Kan det være

fordi ingeniøren Tambs Lyche også ser det skjønne i teknologien? I sitt essay Idealist strekker

han estetikken fra naturen som ikke er en "kras materialist", til å omfatte dampskip og annen

moderne teknologi. Spørsmålet lar seg vanskelig besvare ut over denne antydningen. Det er

heller ikke så viktig i denne sammenheng. Det viktige er at Tambs Lyches unitariske budskap,

35

hans nyidealisme, går ut på at man skal erkjenne det skjønne i det materielle og slik tilegne

seg en mening med sin tilværelse og en erkjennelse av en bakenforliggende kraft som har

skapt alt. Er han da en optimistisk romantiker som ikke ser annet enn skjønnhet i sin

omgivelse? Hva med lidelse? Hva med sorg? Er det også skjønnhet? Tambs Lyche svarer:

Hvad lidelsen er til? – Ja, som sagt, de uløste gaader er mange, og universets problemer kan ikke jeg løse helt, saa det gaar op utden brøk; men i det store og hele forekommer det mig nok, at vi maa kunde betragte dette som høiere goders absolut nødvendige pris. Der lod sig i ethvert fald skrive en bok om alt, vi og vor slegt skylder det tunge og onde i verden.

Sorgen skaber medfølelse: lidelsen alene kan give os den karakter og personlighed, hvis ord og berøring er lægedom og kraft.

Lidet er den mand værd, der ei har følt sorgens tyngde eller lidelsens bitterhed, hvis hjerte aldrig har været saaret, hvis pande aldrig har været vædet af angstens eller fortvilelsens sved.xcv

For Tambs Lyche fremstår lidelsen og sorgen som et pedagogisk instrument. Det er

fristende å trekke linjen frem mot en annen unitar, Albert Schweitzer (1875-1965), for også

han snakket om nødvendigheten av å kjenne "smertens brorskap" som et instrument for å

erkjenne "ærefrykt for livet".xcvi Det er her visse paralleller, men kanskje ikke noe mer.

Schweitzer knytter "smertens brorskap" til et etisk imperativ. Tambs Lyche synes mer å

demonstrere en romantisk forestilling om lidelsen. Den viktorianske tradisjon som Browning

var del av, var heller ikke fri for slik lidelsesromantikk. Der Tambs Lyche er optimist på sin

kulturs vegne, der er Schweitzer kulturpessimist. Det er forskjellen. Den felles forståelse av

lidelsen som et pedagogisk instrument deler disse to unitarene.

Samtidig understreker Tambs Lyche at troen på kraften som har skapt alt og som

ligger bakenfor det materielle, også er identisk med den kristne tro: "Og min gudstro – den

som altsaa er resultatet af al min forstands yderste tænkning, saaveldsom at alt andet liv i mig

– er den kristne gudstro."xcvii Klaveness protesterer kraftig mot at Tambs Lyches opplevelse av

det meningsfulls skjønne som peker over til en skaperkraft, er identisk med den kristne tro.

Ifølge Klaveness vil Tambs Lyches nyidealisme først og fremst frelse mennesket gjennom

moral og ikke gjennom tro å en gud. Klaveness slår fast: ”Naar Lyche skal fremstille den

unitariske kirkes opgave, har han ikke et ord om forholdet til Gud” og ”Hr. Lyches borchure

indeholder ikke et halvt ord om en Gud, der tilgiver en elendig fortabt synder af uforskyldt

naade og barmhjerighed.”xcviii Riktignok skriver Tambs Lyche om unitarisme og Gud i senere

artikler, men det hefter hele tiden noe uspesifisert ved uttrykket ”Gud” – noe som gjør det

vanskelig å gripe fatt i hva han egentlig mener. Antakelig har Klaveness rett i at det ikke er

snakk om den gud som man vanligvis tenker på når man snakker om en personlig guddom.

36

Gud for Tambs Lyche fremstår som en kraft bakenfor det materielle, men en kraft som kan

føles gjennom det skjønne. Det er dette som er det sentrale i Tambs Lyches nyidealisme.

Advarsel mot Kristofer Jansons unitarisme. Som allerede vist reiste det seg i unitarmiljøet

kritiske røster mot Jansons unitarvirke i Amerika. Det ble satt spørsmål ved hans spiritistisk

inspirerte forkynnelse og måten han gjennomførte sin prestegjerning på – særlig hvordan han

så ut til å knytte menigheten til sin person. Det virker som problematikken omkring dette ble

overført til Kristiania da Janson etablerte sin unitarkirke der i 1895 og at den splittet

kristianiamenigheten 1898 (med fullstendig brudd 1900). Noe som skal omtales nærmere i

påfølgende kapittel om Kristofer Janson. Den som først ser ut til å fornemme problematikken

og advare mot det brudd som skulle inntreffe, er trolig Hans Tambs Lyche. Dessverre levde

han ikke lenge nok til å se sine antakelser bekreftet, men det sier noe om hans forhold til

Jansons unitarisme at han egenhendig skriver artikler i Frie Ord og advarer mot Janson og at

svært få av Jansons prekener blir trykket i tidsskriftet. Så vidt jeg kan erfare i det tilgjengelige

materialet (og da med forbehold om at 2. årgang er fraværende) ble bare to av Jansons

prekener trykket, henholdsvis 15. februar og 1. mars 1895. På dette tidspunktet var

Broderskabets Kirke bare to – tre måneder gammel og fungerte selvsagt som det store nye

unitariske samlingspunkt her i landet. Det var nytt og spennende og hadde nyhetens interesse.

Man burde kanskje forvente at Frie Ord og Broderskabets Kirke samarbeidet i Kristiania om

å formidle Jansons prekener, men det skjedde så og si ikke. Bare noen uker etter at

Broderskabets Kirke er etablert, trykker Tambs Lyche sine første advarsler mot Jansons

unitarisme. Det fremkommer av måten artiklene er skrevet på at han selv må ha overhørt

Jansons prekener. Tambs Lyche har altså vært til stede på møtene i Broderskabets Kirke, men

han blir aldri medlem eller knytter tette bånd til menigheten. Han forblir kritisk og på

avvisende avstand. Og i hans korte redaktørtid for Frie Ord trykkes bare et par av Jansons

første prekenerxcix. Deretter ingen før Sabro noen år senere trykker Jansons Iraka-tale, men

også da er det en av de ytterst få artikler fra Jansons hånd som presenteres i tidsskriftet. 15.

november 1894 – én og en halv måned før grunnleggelsen av Broderskabets Kirke – skriver

Tambs Lyche i Frie Ord: ”Den amerikanske Unitarisme har længe været delt i to Fløie eller

Partier, et konservativt og et Fremskridsparti” (s. 49). Tambs Lyche tilhører unitarenes

”Fremskridsparti”, og han liker ikke det han ser i Broderskabets Kirke. Janson tilhører de

konservative. I Amerika har denne splittelsen mellom disse to ”partiene” tatt nesten hundre år,

og nå overføres den til Kristiania samme tid som unitarismen får fotfeste der. Derfor er det i

Kristiania i 1895 ikke en enet og samlet unitarbevegelse som slår rot, men en hundreårig

37

amerikansk-unitarisk konflikt. Med sin erfaring fra Amerika er dette noe Tambs Lyche

øyeblikkelig observerer. Hvorvidt Kristofer Janson også er seg dette bevisst er uklart, for i det

som nå finnes av bøker og artikler fra hans side, nevnes knapt Tambs Lyche. Og det må sies å

være påfallende når Jansons i sin selvbiografi omtaler sitt virke som unitarprest i Kristiania,

da er både Tambs Lyche og Frie Ord fullstendig fraværende. Det eneste stedet i det

tilgjengelige kildematerialet der Janson omtaler Tambs Lyche, er, som nevnt, i sin tale ved

sistnevntes begravelse. Av denne talen fremgår det at Janson og Tambs Lyche i den periode

da de begge importerte unitarismen til Kristiania, har kjent til hverandre og hatt kontakt og

kjent til hverandres importforsøk. Noe annet ville også vært utenkelig i det lille unitarmiljøet i

Kristiania i 1890-årene. Kristofer Janson har altså i sine to selvbiografiske bøkerc bevisst

utelatt å omtale den unitarisme som de facto eksisterte i Kristiania utenfor Broderskabets

Kirke, men med Frie Ord som sitt kontaktorgan under Tambs Lyches redaktørtid. Hvorfor?

Igjen er det slik at kildematerialet er for spinkelt til å trekke noen annen konklusjon enn at

situasjonen må tas til etterretning. Det som foreligger er Tambs Lyches kritikk av Janson, et

påviselig brudd mellom Janson og Broderskabets Kirke og Jansons absolutte taushet omkring

annen unitarisme enn sin egen. Hva var det da Tambs Lyche kritiserte og advarte mot?

Det virker som Tambs Lyche i Frie Ord 15. januar 1895 er noe ambivalent i sitt

forhold til Janson, på den ene siden roser han ham (”... han og hans Ord dog gaar som et

herligt Vaarveir ud over Landet”), for tidligere i samme setning slå fast at ”...selv om vi paa

mange Punkter tager Afstand fra ham; selv om vi ikke altid finder hans Fremstilling heldig ...”

(ss. 113-114). Hele tiden følger bekymret reservasjon hans omtale av sin unitarkollega i

Kristiania. Og det er mer enn en reservasjon, for han skriver klart at det er grunn til å frykte at

Jansons virksomhet kan ”løbe Fare for at knytte Sag og Idéer altfor meget til en enkelt Mand,

at den kan gjøre Janson ensbetydende med de Idéer, der hører Tid og Evighed til, og som

forkyndes af Tusinder af talenfulde og Ædle Aander i alle Lande i vore Dager og har vært saa

forkyndt i de sidste 50-70 Aar.”ci Og det kan virke som han har hold i sine bekymringer om at

Jansons unitarisme kan ende opp som å gjøre Janson ensbetydende med budskapet. Fem år

senere, da Janson for lengst har frasagt seg sin stilling som unitarprest i Broderskabets Kirke

og Tambs Lyche har vært død et par år, holdes 1900-folketellingen her i landet. Av de 88

personene som registreres som unitarer i Kristiania på det tidspunkt er det en familie

(pølsemakersvenn Axel Svendsen med kone og en datter) som oppgir sitt trossamfunn til å

være ”Christoff Jahnsen Unitar”.cii Så vidt bekjent er dette det eneste tilfellet – i tillegg til

Tambs Lyches advarsler i Frie Ord 1895 – der det er fremkommer noe som i alle fall minner

om at Jansons unitarisme faktisk fremstår som en personkult. Landet over ett var det i 1900 til

38

sammen 106 personer som oppga å være unitarer, og som trossamfunn oppga de enten

Unitarisk Samfund eller bare Unitar (som f.eks. Kristofer Janson omtaler seg i folketellingen,

altså ikke som medlem av noen unitarkirke), men familien Svendsen er ”Christoff Jahnsen

Unitar”.ciii Fem år tidligere skrev Tambs Lyche i det over omtalte nummer av Frie Ord:

”Janson selv synes at ville bygge sin Kirke eller Tilhørerkreds nærmest som en om hans

Person sluttet Kreds.” (s. 115.) Og han legger fram et ønske og et håp som aldri skal

oppfylles:

Det vilde muligens for Ideer og Bevægelse være heldigst, om der ved Siden af Janson var tre, fire eller flære andre Mænd af en fra ham lidt afvigende Type af Sind og Sjæl, arbeidende frit og selvstændigt paa samme Felt og for samme Sag.civ

Med bekymring og advarsel omtaler Tambs Lyche Janson i Frie Ord 15. januar 1895,

men avslutter også med at:

”Frie Ord” hilser Janson velkommen som en Arbeider – en mægtig Arbeider, vort Lands kanskje for lange Tider mægtiste Arbeider – inden denne Bevægelse: men det vil som hidtil holde den og ikke netop Personen frem, og søge at give den, ogsaa her hos os, ved sine Sider, at samle Udtalelser og Personligheder fra alle Kanter, den Bredde og Vidde, som ingen enkelt Mand, hvem han saa er, magter at give. (S. 115.)

Med denne ambivalens ser det ut som Tambs Lyche på vegne av å være redaktør for

Frie Ord, møter til Jansons gudstjeneste i Broderskabets Kirke og lager det referat av hans

preken som presenteres i tidsskriftet 15. februar 1895. I denne preken taler Janson

reformvennlig om fengselsvesenet og synes ifølge referatet å dele de synspunkter på saken

Tambs Lyche senere også skal presentere i sitt andre tidsskrift, Kringsjaa.cv Her er det ingen

kritikk av Janson. Isteden bruker Tambs Lyche en del sider i Frie Ord på å legge opp til en

merkverdig diskusjon om unitarisme og tunneler med E. F. B. Horn (1829-1899), som skal

oppta flere nummer fremover. Horn skal etter sigende ha skrevet en avhandling om

unitarismen, og som Tambs Lyche sterkt kritiserer.

Omtrent to uker senere er tonen overfor Janson helt endret. Janson innsender sin

preken Fugl Phønix og den trykkes med Tambs Lyches advarsel som innledningsartikkel, og

det er her han, som vist over, sier rett ut at han ikke har noe sympati for Jansons

sjelevandringslære. Om det her skjer et brudd mellom Janson og Tambs Lyche på det

personlige plan, vites ikke, men i det unitarisk-litterære miljø i hovedstaden er det nå synlig

brudd. Fugl Phønix i 1. mars 1895-nummeret av Frie Ord synes å være det siste innegget fra

Jansons side.cvi

Noen måneder senere (1. august 1895), og etter anmoding fra en innsender med

signaturen ”Sp.”cvii innleder Tambs Lyche i Frie Ord en artikkeloffensiv mot spiritisme.

39

Jansons dragning mot spiritismen var kjent allerede fra hans amerikatid, og, som nevnt,

omtales den allerede i diskusjonen mellom Tambs Lyche og Klaveness i 1894. Tambs Lyche

gir et grundig svar som strekker seg over fire etterpåfølgende tidsskriftnummer (fra 1. august

til 15. september 1895), der han kritiserer spiritisme og reinkarnasjon og går så langt som å

slå fast at disse tingene ikke hører hjemme i Frie Ord. Han skriver:

Naar ”Frie Ord” ikke videre befatter sig med Spiritisme, saa er Grunden den, at jeg opfatter dets Opgave som liggende i en helt anden Retning, - nemlig i at gjenindføre i Mænds Sind den Forstaaelse af Religionens Kongruenthed med Moralen, som saa grundig takket være Ortodoxiens Forkyndelse – er blevet glemt. I den Retning ligger alle mine Interesser. Teologiske Spekulationer om Guddommens Natur eller spiritistiske Filosofier om Aandeverdener og deres Graderen og Over-hinanden-stillen interesserer mig lidet – især fra religiøst Standpunkt.cviii

Og i et par sider lenger ute etter dette rettes skytset mot Kristofer Janson:

Jeg hørte Kristofer Janson i et Foredrag udtale, at han i Spiritismen saa den eneste Magt, der kan forkynde Aandens Rige og spiritualisere vore materialistiske Samfund. Deri tror jeg Hr. Janson tager feil. Og netop her staar vi ved det Punkt. hvor Spiritismen synes mig af noget tvivlsom Art.cix

Det er neppe noen overdrivelse å hevde at artikkelserien også er et angrep på Jansons hang til

spiritisme. Serien begynner med å ta for seg Janson, og den avslutter med Janson.cx Det synes

klart at Tambs Lyches advarsel og kritikk av sin unitarkollega i Broderskabets Kirke først og

fremst handlet om den personkultus som kunne oppstå ved at Janson knyttet menigheten for

tett til sin person og Jansons spiritistiske engasjement. Når Tambs Lyche tyr til så sterke

uttrykk som å si at Frie Ord ikke befatter seg med spiritisme fordi han som redaktør oppfatter

unitartidsskriftets oppgave som noe annet, da ligger det her også et uttrykk for at han mener

Janson ikke beskjeftiger seg med unitarisme. Kanskje var Tambs Lyche informert om

skjebnen til de svenske unitarmenighetene. Den første så dagens lys så tidlig som 1871 i

Göteborg. Senere skulle flere komme til og også svenske unitartidskrift helt fram til 1893.

Deretter skulle den svenske unitarbevegelse på 1800-tallet dø ut fordi de ledende i

unitarmenighetene fattet interesse for spiritisme og gikk over til teosofi.cxi Også i det

perspektivet ville det vært all grunn til å advare mot Janson.

Sabro og bruddet med Tambs Lyche. Axel Dortheus Sabro (1847- ?) spiller en mer perifer

rolle i unitarismens første år i Kristiania, men allikevel såpass sentral at han i perioden 1894-

1896 kan regnes som den norske unitarbevegelses første forlegger. Det betyr at det i perioden

1895-1896 tilfalt det unitarene i Kristiania samlet sett én menighet, ett tidsskrift, én forlegger

40

og to forskjellige unitarretninger. Det foreligger få opplysninger om Sabros bakgrunn.cxii Han

var født Malmö og immigrerte til Vennerslyst i Løten som tolvåring i 1859. Senere giftet han

seg og slo seg ned som bokhandler og forlegger i Kristiania og ser ut til senere å ha oppholdt

seg også på Kråkstad i Akershus. Allerede våren 1894 hørte han Tambs Lyches foredrag om

unitarismen og skal etter eget sigende da ha blitt så grepet at han tilbød seg å stille som

forlegger for et tidsskrift som kunne spre unitarismens budskap. Tambs Lyche aksepterte og

etablerte unitartidsskriftet Frie Ord som Sabro så stillet som forlegger for. Hans forhold til

unitarmiljøet ut over dette er mer diffust. Sabro melder seg aldri inn i Broderskabets Kirke

eller ser ut til å hatt særlig kontakt med Kristofer Janson, men i et så lite unitarmiljø som i

Kristiania i 1890-årene, er det vel utenkelig at de ikke skulle hatt en viss kontakt eller i det

minste kjent hverandre. Allerede i 1896 bryter han fullstendig med Tambs Lyche og med

unitarismen, som han mener har feilet sin oppgave. Det siste spor han etterlater i

kildematerialet er nekrologen over Tambs Lyche i 1898. I folketellingen av 1900 står hans

kone oppført som enke. Norges første og eneste unitarforlegger i Kristiania, Axel D. Sabro,

må derfor ha dødd kort etter Tambs Lyche, et sted mellom 1898 og 1900. Kristofer Janson

som er særlig tilbakeholdende med å omtale andres innsats for unitarismen i Norge, og som

neppe hadde omtalt Tambs Lyche hadde det ikke vært for at han ble bedt om å holde

minnetalen ved dennes begravelse, vier ikke Sabro ett eneste ord. Den eneste omtale av

Sabros innsats som unitarforlegger synes å komme fra den danske unitarleder Theo Berg

(1861-?), der han utgir minneboken over Tambs Lyche i 1902 og lar Jansons minnetale

innledes med følgende ord:

H. Tambs Lyche var i flere Aar Unitarprest i Amerika. Efter sin Hjemkomst til Norge stiftede han det bekjentdte Tidsskrift ”Kringsjaa”; desuden virkede han som Foredragsholder for frisindet Kristendom og i 1894 grundlagde han sammen med Boghandler A. Sabro i Kristiania det liberalt religiøse Tidsskrift ”Frie Ord”, hvori han skrev flere udmærkede Artikler, af hvilke nærværende lille Skrift bringer et Udvalg. Desværre fratrådte han på Grund af Uoverensstemmelse med Forlæggeren efter halvandet Aars Forløb Tidsskriftets Redaktion. Han døde i Foråret 1898. Ved hans Båre holdt Pastor Kristofer Janson følgende Mindetale, som hidsættes efter ”Saamanden”:cxiii

For Tambs Lyches del førte bruddet med Sabro i 1896 til at han nå mistet en av sine

arenaer for arbeidet med å etablere sin visjon av en unitarmenighet – et religiøst etisk

samfunn. Janson forteller i minnetalencxiv at Tambs Lyche allerede 1897 tumlet med nye

planer om å etablere et unitarisk tidsskrift, men at han oppga disse planene da han fikk vite at

Saamanden skulle utkomme og at han der ville kunne skrive så mye han ville. Saamanden var

et tidsskrift som Janson etablerte i sin amerikatid og i hvilket han formidlet sitt syn på

41

unitarismen. Som så ofte tidligere når det gjelder Jansons beskrivelse av virkeligheten, kan det

også her en viss skepsis være på sin plass. Hvorfor skulle Tambs Lyche som var avvisende til

Jansons unitarisme, som kritiserte denne offentlig og som aldri tidligere aksepterte samarbeid

med Janson (han fikk tilbud i Amerika, men avslo), gi opp sine egne planer om å etablere et

nytt unitarisk tidsskrift og ta til takke med å være skribent i Jansons blad? En slik

årsakssammenheng virker noe påfallende. Det er mer naturlig å tenke seg helt andre årsaker: i

1897 var Tambs Lyche dødssyk og overarbeidet. Ingen av hans nye prosjekter etter bruddet

med Sabro ble satt ut i live – heller ikke hans store drøm om å utgi en samlet oversettelse av

den amerikanske unitarforfatteren Channing. På foråret 1898 var Tambs Lyche død. Det er

lite trolig at han i 1897, dødssyk men full av virkelyst og fremtidsplaner, ønsket å oppgi sitt

prosjekt om å etablere et nytt tidsskrift og heller ta til takke som skribent i Saamanden.

Sannheten synes heller å være at tuberkulosen krevde sitt.

Det er ut fra kildematerialet bare mulig å få indirekte syn i årsakene til bruddet mellom

Sabro og Tambs Lyche. Frie Ord 1. september 1897 gjengir noen leserinnlegg der særlig ett

omtaler bruddet. Dette innlegget er skrevet av en anonym ”Folkeskolelærer paa Landet –

omtr. 28 Aar gammel. Min Far – Lærer og Kirkesanger – er i religiøse Spørgsmaal en meget

frisindet Mand” (s. 353). Det fremkommer av dette innlegget at det i tidligere utgaver av

bladet var opphetet ordskifte mellom Sabro og Tambs Lyche (”...denne Feide mellem Dem

[Sabro] og Tambs Lyche var meget ubehagelig at læse (særlig naar man tænker paa, i hvilket

Tidsskrift det stod) – og den virket ikke godt”, s. 355). Grunnen til denne offentlige krangel

mellom redaktør og forlegger synes å være et forsøk på å begrense og ensrette meninger. Den

anonyme lærer påpeker at bladet må gi ”Rum for andre Meninger ogsaa – Diskussion om

forskjellige Ting” (s. 355). Det virker som om vedkommende innsender kritiserer Sabro for å

ønske å ensrette Frie Ord. I så fall er situasjonen den at forleggeren vil bestemme redaktørens

arbeid og hva som skal trykkes i bladet. Noe som vil være en parallell situasjon til den

beskrivelse Janson gir som grunn for sin oppsigelse som pastor i Broderskabets Kirke i 1898.

Han forklarer sin oppsigelse med at menighetens ledere ønsket å bestemme hva han som

pastor skulle tale om. Og Sabro synes også å bekrefte dette inntrykk i et svar til en innsender i

Frie Ord 1. november 1897:

Jeg [Sabro] ”tror” ikke paa T. L. [Tambs Lyche] og han ikke længre paa mig. En fuldt ærlig Sag! Han er Repræsentant for en ”Retning”, noget jeg finder uforeneligt med aandelig Frigjørelse. Vi har talt rent ud med hinanden om den Ting og fundet at vore Samvittigheder kalder os hver sin Vei. (S. 39.)

42

Noen nærmere eller annen forklaring kan vanskelig leses ut av det tilgjengelige

kildematerialet. Med tanke på Tambs Lyches konsekvente unitarisme som helt fra

amerikatiden har vært fri for vakling og Sabros rastløse religiøse søken og nettopp vakling, er

tanken nærliggende at det er Sabro som avviker fra Frie Ords unitariske mål. Ingen unitarisk

redaktør vil kunne akseptere en slik utvikling av et unitarisk tidsskrift. En slik situasjon ville

automatisk frembringe et umiddelbart brudd. I dette tilfellet ser det ut til at bruddet både har

vært personlig, redaksjonelt og religiøst. Når Sabro i 1896 overtar bladets redaksjon, da

opphører også Frie Ord å være et unitarisk tidsskrift, og vårt lands første unitariske forlegger

opphører å være unitarisk forlegger. Bruddet mellom Tambs Lyche og Sabro definerer Sabro

som Norges første og eneste unitariske forlegger til perioden 1894-1896, og i denne perioden

er han en viktig medspiller for utbredelse av den unitarisme som Tambs Lyche representerer.

Etter 1896 har denne formen for unitarisme mistet sin formidlingsarena. Tambs Lyche har

mistet sin unitariske leserkrets, og mulighetene for å etablere den unitarmenighet han lengtet

etter, er borte. Tilbake står bare Kristofer Jansons unitarisme representert med Broderskabets

Kirke, men denne unitarismen skal ikke overleve i menigheten, for 1898 fratrer Janson sin

pastorstilling og unitarkirken lever en tid uten pastor, skjønt Janson fortsetter å invitere til

møter. Så, 1904, ansettes en ny pastor hentet fra Amerika: Herman Haugerud. Det skal senere

argumenteres for at Haugerud viderefører hovedtrekkene ved Tambs Lyches unitarisme (se

kapittelet om Herman Haugerud). Så skal det kanskje allikevel være Tambs Lyches

unitarisme som lever videre i Jansons opprinnelige unitarkirke.

43

Kristofer Janson og Broderskabets Kirke, 1893-1900

Etableringen av Broderskabets Kirke Hva heter Jansons unitarmenighet? Som en Iraka (Jansons programerklæring) Jansons unitariske budskap og unitarmenighetens splittelse. Statistisk beskrivelse av splittensen i Broderskabets Kirke 1900.

Etableringen av Broderskabets Kirke. Da Kristofer Janson lørdag 5. januar 1895 annonserte i

Norske Intelligenssedler at han innkalte til et

”Massemøde” i ”Torvgadens

Arbeidersamfund” for der mot 10 øre til

dekning av sine utgifter, hadde han allerede

klart for seg at svaret på det foredrag han

skulle holde (”Hvorfor jeg er kommen til

Norge”) var etablering av en unitarmenighet.

Og ifølge hans selvbiografi er

etableringsmåneden nettopp januar 1895.cxv Det eksisterer minst tre beskrivelser av hvordan

møtet artet seg: To avisreferat - den ene er et referat i Norske Intelligenssedler 6. januar og

dagen etter et referat i Aftenposten – og Tambs Lyches omtale av møtet i tidsskriftet Frie Ord

den 15. januar.

Norske Intelligenssedler vet å fortelle at Janson

holdt igaar Formiddag i Arbeidersamfundet for en meget talrig Forsamling et Foredrag til Indledning af den unitariske Bevægelse, som Hr. Janson vil prøve at reise her i Byen.

Det var en tallrik tilhørerskare som hørte Janson tale, og ifølge Aftenspostens referent

”Foredraget blev paahørt af en meget talrig Forsamlig, hvoraf endel Klappede da ”Preken”

var færdig.” Tambs Lyche opplyser at den preken Janson benyttet var ”Frie Ords gjengivelse

af den Præken af Præsten Jones af Chicago”,cxvi og siden ingen avisreferat forteller om dette,

ligger det her en antydning om at Hans Tambs Lyche har vært blant de tallrike tilhørerne.

Mangt i de to avisreferatene er i sak sammenfallende, men det foreligger også en

oppsiktsvekkende selvmotsigelse.

Aftenposten skriver: Det var ikke hans Hensigt, ialfald ikke for det første, at stifte nogen Menighed. Han vil hver Søndag Formiddag holde Prædiken i Arbeidersamfundet.

Norske Intelligenssedler skriver dagen i forveien:

Faksimile av Jansons annonse i Norske Intelligenssedler 5/1-1895.

44

Det Samfund, som Janson søger dannet, skal imidlertid efter sin Bestemmelse omfatte Mennesker med hvilken somhelst Troesforestillinger om Gud – bare, at de er enige om dette ene: at dyrke Gud ved at elske sine Medmennesker og handle som ret og godt er.

Det skal ikke spekuleres i hvorfor to referater av samme hendelse på den ene siden kan

hevde at Janson ikke ønsker å danne en menighet og på den andre både slå fast at han nettopp

vil danne en menighet (”Det Samfund”) og i tillegg gi et innblikk i menighetens motivering,

og å definere denne som unitarisme. Sitatet over fortsetter:

Det er netop Unitarismens Idé, at den søger samlet de mest forskjelligt Troende, som ikke finder Tilfredstillelse i de gamle Kirker, for at der kan bli et Samarbeide mellem dem om det, hvorom de enes; /.../

Fra dette er det bare mulig å trekke den konklusjon at Janson må ha skissert sine

tanker om dannelsen av en unitarmenighet i Kristiania allerede 5/1-1895. Referatet vet til og

med å fortelle navnet og valgspråket til denne unitarmenigheten. Senere skal riktignok både

navn og valgspråk endres, men referatet fortsetter:

Det norske unitariske Brodersamfund vil ta til Valgsprog Bjørnsons Ord: ”Der bra Folk gaar, der er Guds Veie.”

Unitarisk ”Brodersamfund” er altså den første antydning til menighetens navn, og

nettopp menighetensnavnet utgjør et lite problem, for

Hva heter Jansons unitarmenighet? Slår vi opp på ”unitarisme” i Aschehoug og Gyldendals

Store norske leksikon finner vi at ”I Norge grunnla Kristofer Janson Broderskapets sic kirke i

Oslo i 1895, /.../”. Det samme sier Molland (1961:295). Wisløff på sin side unnlater å nevne

navnet på Jansons unitarmenighet (1975/88:162). Breistein (2003:69) sier derimot klart

”Unitarisk Samfunn sic ble stiftet i 1895 av Kristoffer sic Janson.” Hva er årsaken til denne

navneforvirringen?

Hva som med sikkerhet kan sies er at selv om Jansons unitarmenighet ble etablert i

1895, ble menighetens kirkebøker først ført fra 1897 av. Kirkebøkene har fra myndighetenes

side en autorisasjonspåskrift som er datert 9. februar 1897. Her skrives: ”Nærværende af

223 /.../ blade /.../ autoriseres hermed som menighetsprotokol for ”Broderskabets kirke”

(unitarisk samfund)”. Ved å studere håndskriften i kirkebøkene er det mulig å skille mellom

de innføringer som Kristofer Janson og Herman Haugerud gjorde. Med ett unntak bruker

Janson konsekvent ”Broderskabets Kirke”. Unntaket er en innføring 1899 til familienavnet

Rindal, der ”Broderskabets Kirke. Unitarisk Samfund” er innført av Janson. Haugerud

45

benytter konsekvent forkortelsen U.S., altså ”Unitarisk Samfund”. Samtidig foreligger et hefte

med lover for Jansons unitarmenighet. Dette har tittelen ”Love for Borderskabets Kirke i

Kristiania” og må dateres til et sted mellom 1895 og 1897. Det er nærliggende å anta

følgende: Da Janson annonserte sin menighet på møtet 6. januar har han ikke noe bestemt

navn på menigheten i tankene. Referenten i Norske Intelligenssedler antyder ”Det norske

unitariske Brodersamfund”. Senere utarbeides det et hefte med lover for ”Broderskabets Kirke

i Kristiania”. Dette bør bety at fra 1895 og en tid fremover gikk Jansons menighet under dette

navnet.

Det tidligste tegn på en navneendring finner vi i kirkebøkene som godkjennes av

myndighetene i februar 1897 og tas i bruk i 1. mars samme år, for nå er det kommet et

navnetillegg: Unitarisk Samfund. Menighetens fulle offisielle navn – og det navnet som må ha

blitt innrapportert til myndighetene - er derfor fra mars 1897 av ”Broderskabets Kirke.

(Unitarisk Samfund)”cxvii – flest ganger med parentes, men noen ganger uten. Fra og med 1900

brukes allikevel mest bare Unitarisk Samfundcxviii.

Det er ikke noe som tyder på at den endrede navnebruken etter 1897 er gjort på

bakgrunn av en vedtatt navneendring – noen erklæring om navneendring, eller andre ting som

skulle tilsi noe slikt, har i alle fall ikke vært mulig å gjenfinne. Og ved et par enkeltstående

tilfeller dukker navnet ”Broderskabets Kirke” opp i menighetsprotokollen og lysningsboken

etter 1900 og ved ett tilfelle i 1900-folketellingencxix, og disse tilfellene er på dette tidspunktet

mer å regne som unntak til bruken av navnet ”Unitarisk Samfund”. En mulig forklaring kan

da være at menighetens offentlige navn fra 1897 av var det fullstendige Broderskabets Kirke

(Unitarisk Samfund), men at menigheten selv kom til å ta i bruk bare deler av det når de

omtalte sitt trossamfunn.

Breistein er derfor upresis når hun mener Janson dannet ”Unitarisk samfunn” i 1895, men hun

er i godt selskap, for selv menighetens siste pastor, Herman Haugerud, blander kortene i 1906.

14. juli det året har han talt ved unitaren John Buens begravelse, og i julinummeret av

menighetsbladet Unitaren som han etablerte samme år, skriver han om Buen ”Da Unitarisk

samfund blev stiftet, traadte han ud af statskirken og blev medlem av den, organisation, som

repræsenterte hans religiøse principer og tro.” (S. 64.) Det er bare det at den menighet som

Buen meldte seg inn het Broderskabets Kirke, i samsvar med første paragraf i Lovene:

”Navnet paa denne Menighed skal være ”Broderskabets Kirke, ...”. Så godt var altså navnet

Oppsummering:

Unitarmenigheten omtalte seg som:

1895-1896: Broderskabets Kirke

1897-1899: Broderskabets Kirke (Unitarisk Samfund)

1900-1937: Unitarisk Samfund

46

Unitarisk Samfund innarbeidet i begynnelsen av det 20. århundre at selv menighetens pastor

glemmer seg.cxx

Det Janson grunnla 1895 var altså den unitariske menighet ”Broderskabets Kirke”.

Ikke noe annet. Og det er grunn til å tro at det er i alle fall forskjell på Broderskabets Kirke

1895-1897 og Unitarisk Samfund fra 1898 (eller 1900) av. Janson forteller om motsetninger

innen Broderskabets Kirke før og inn i 1898:

De fleste av mine menighetslemmer var mindre velstaaende folk, og vi maatte bestride utgifterne til vor salleie med at kræve en entré av 10 øre, hvad der altid maatte falde pinlig. Paa menighetsmøterne optraadte de ledende mere og mere tyrannisk – de skulde vise, at de var herrer, og jeg bare tjener. Og da de endog vilde fastsætte, hvad jeg helst skulde tale om og raade over gudstjenestens ordning, fandt jeg, at det var paa tide at trække mig tilbake. Jeg opsa min plads som menighetens prest, men fortsatte med mine vanlige gudstjenester i de gamle spor paa mit personlige ansvar. Min gjerning blev den samme som før, men jeg stod som fri mand. Dette var i 1898.cxxi

Ovenfor er det antydet en mer glidende og internt samtykkende overgang fra bruken

av navnet Broderskabets Kirke til Unitarisk Samfund. I tillegg til det som er nevnt, støtter en

slik antydning seg også på at det allerede fra Jansons side var en kjent tanke å bruke ordet

”samfunn” om menigheten, som nevnt over refererer Norske Intelligenssedler i 1895 navnet

på Jansons menighetsdannelse som ”Det norske unitariske Brodersamfund”. Dette ble kort

etter til Borderskabets Kirke. På den annen side er det ikke til å unngå og legge merke til at

navnebruken endrer seg påfallende parallelt med de interne stridighetene som Janson

kommenterer i sin selvbiografi og en stor medlemsflukt år 1900. Det er også mulig å lese spor

av konflikten i 1900-folketellingen for Kristiania. Både Kristofer Janson og hans kone,

Louise, oppgir i folketellingen å være unitarer. De nevner ikke at de tilhører Unitarisk

Samfund eller Broderskabets Kirke, og Janson selv har på dette tidspunkt sluttet som

menighetens pastor for to år siden, men oppgir allikevel sitt yrke som ”præst og forfatter”cxxii,

og hans kone melder seg ut 1. januar 1900. I tillegg finnes det en familie, på to voksne og en

datter på tre år, som alle i folketellingen står oppført som ”Christoff Jahnsen Unitar”cxxiii og

det forefinnes, som nevnt over, også et tilfelle der et medlem oppgir Broderskabets Kirke. Det

er fristende å oppfatte uttrykket ”Christoff Jahnsen Unitar” som både en erklæring og en

protest. Famlien som bruker dette uttrykket erklærer å tilhøre den unitarisme som Kristoffer

Janson sto for og samtidig protesterer den mot Unitarisk Samfund. På den annen side kan det

godt være at fristelse er fristelse og tilfeldighet er tilfeldighet. Det kildematerialet jeg har hatt

til rådighet, er for spinkelt til å trekke noen konklusjon ut over at det kan dokumenteres at

menighetens offisielle navn var fra mars 1897 Broderskabets Kirke (Unitarisk Samfund) - og

47

bare Broderskabets Kirke før dette. Fra 1900 omtaler menigheten seg stort sett i

menighetsprotokoll, i folketelling og i sitt tidsskrift Unitaren omtrent bare som Unitarisk

Samfundcxxiv, men det har også i senere tid vært reist spørsmål om unitarmenigheten kan ha

gått under et helt annet navn.

Knut Berg spør i sin artikkel De troende fritenkere – unitarene (1984, s.19) om også

”Det Ethiske Samfund” kan ha vært et navn på unitarmenigheten, og begrunner spørsmålet

med at Bjørnson-biografisten Christen Collin i England kom i kontakt med den ny-kantianske

Ethical Culture-bevegelsen ledet av forhenværende rabbiner Felix Adler og Stanton Coit

Inspirert av dette møtet utarbeidet Collins planer om å opprette ”Ethiske ungdomslag” her i

landet. Berg fortsetter:

Mysteriet er at mens alle Collin-biografier er enige om at det ikke ble noe av, så trykker likevel ”Frie Ord” foredrag holdt i ”Det Ethiske Samfund”, som ifølge en fotnote skulle være dannet i januar 1896. Dette var på den tiden bruddet mellom Lyche og Sabro foregikk, og siden fikk bladet så mye annet rart å skrive om. For å øke usikkerheten ytterligere er foredraget referert av D.S., som vi siden møter som initialene til ”De Søgende”, et av de esoteriske brorskapene Sabro var innom. Var det snakk om et fantasifoster fra Sabros side, et foreløpig navneskifte av ”Broderskabets Kirke” av ”de hidsigsocialistiske” elementer eller prøvde Collin å virkeliggjøre dette prosjektet?

Det er ikke noe i mitt tilgjengelige kildemateriale som tyder på at unitarkirken i

Kirstiania har gått under navnet ”Det Ethiske Samfund” eller andre navn enn de som allerede

er diskutert over. Derimot er det grunn til å nevne at uttrykket ”etisk samfunn” av noen faktisk

knyttes til unitarkirken og også omtales entusiastisk av Tambs Lyche.

I Handagards lille Janson-biografihefte finnes en setning om menighetens reaksjon på

Jansons stadig tiltagende teosofiske og spiritistiske forkynnelse: ”Dette var mange av hans

Oslo-forsamling imot. De vilde tvertimot at menigheten skulde gå over til å være et rent etisk

selskap.”cxxv Dette skriver han uten kildehenvisning og ca. 45 år etter bruddet mellom Janson

og hans menighet og nesten ti år etter at Unitarisk Samfund opphørte å eksistere. Bruddet

mellom Janson og menigheten toppet seg i 1898, og, som Handagard forteller, dreide

konflikten seg om forskjellig syn på hva som skulle forkynnes, men på et langt senere

tidspunkt enn ”Det Ethiske Samfund” som refereres i Frie Ord. I den grad Handagards

udokumenterte opplysning skal tas til etterretning må det bli at han har muligens rett i at

menigheten ønsket et mer religiøs-etisk kirkesamfunn og at dette faktisk er dette ønsket vi ser

gjenspeile seg i det påviste bruksskifte av menighetens navn, som går fra Broderskabets Kirke

til å bli Unitarisk Samfund.

48

Også fra Tambs Lyches hånd eksisterer en referanse til etiske samfunn. Denne står på

trykk i Frie Ord og viser til ”Etiske Samfund” i England og Amerika, der han forteller at disse

samfunnene har spredt seg til Frankrike og Tyskland og at Frie Ord senere vil trykke en tale

av amerikaneren Wm. Salter, som en tid var leder for Det etiske samfunn i Chicago og i 1894

trolig er leder for et tilsvarende samfunn i Philidelphia. Spesielt interessant blir hans

begrunnelse for å trykke nettopp en slik tale:

Anledningen til, at Sagen her omtales, er den, at der nu er Udsigt til, at noget lignende ogsaa vil blive indført hos os. I sin nylig udkomne Bog ”Kunsten og Moralen” opfordrer Hr. Chr. Collin til Dannelse af saadanne Samfund, og formodentlig og forhaabentlig sætter han sig ogsaa i Spidsen for den saaledes udkasted Tankes Virkeliggjørelse Det siger sig selv, at ”Frie Ord” i Tilfælde efter bedste Evne vil støtte et saadant Foretagende; som i det hele alt, hvad der udgjør en særlig Stræben efter at gjøre Livet bedre og menneskeligere. I Amerika arbeider ogsaa de ”etiske Samfund” i fuld Harmoni med de mere frisindede Kirker som f.Ex. med de unitariske. Den allerede omtalte Leder, Wm. Salter taler saaledes ofte fra unitariske Praækestole, medens disses Indehavere da til Gjengjæld taler i hans Samfund.cxxvi

En ting er i alle fall sikkert: Under Tambs Lyches redaktørtid i Frie Ord fra 1894 og

trolig fram til 15. mars 1896 nevnes ikke opprettelsen av en etisk samfunn i Norge. Ut fra den

rosende omtale som han gir Collins planer om å danne et etisk samfunn, ville det vært

oppsiktsvekkende om Frie Ord unnlot å nevne en slik begivenhet. I 1912 utgir Collin boka

Brorskabets Religion og den nye Livs-Videnskab. Bortsett fra ordlikheten mellom

”brorskabet” og ”broderskabet” i unitarkirkens navn er det ikke noe i bokas

innledningskapittel som Collin har gitt navnet ”Brorskabets religion”, som viser samhørighet

med unitarmenigheten i 1912 eller tiden før. Heller ikke er det noe som viser til et etisk

samfunn som Collin skal ha dannet – en hentydning eller henvisning som kanskje ville vært

naturlig hvis han virkelig fikk etablert sitt samfunn? I likhet med Knut Berg må også jeg la

spørsmålet om det etiske samfunn som kommer til ordet i Sabros redaktørtid av Frie Ord, stå

åpent. Det er mulig den manglende årgangen av Frie Ord kunne kastet et lys over saken, men

hverken systematisk gjennomgang 1900-folketellingen, unitarmenighetens kirkebøker, Tambs

Lyches redaktørtid i Frie Ord og Kringsjaa gir noen indikasjon på at unitarmenigheten noen

gang skulle ha gått under navnet ”Det Ethiske Samfund”. Heller ikke ved søk etter unitariske

møteinnkallinger i dagspressen 1895-1900 (Aftenposten og Norske Intelligenssedler) har jeg

samtidig snublet over annonser for et etisk samfunn. Allikevel melder en usikkerhet seg, for

Kristofer Janson nevner i sin minnetale over Tambs Lyche at det blir ”En anden” som

kommer til å danne et etisk samfunn:

49

Han [Hans Tambs Lyche] omgikkes med Tanken om at få stiftet et etisk Selskab her i Kristiania, da han mente, at det var den Form af Religiøsitet, som snarets vilde nå de dannede Klasser her. En anden vil komme til at udføre den Tanke.cxxvii

Det er usikkert hvem Janson her sikter til – eller om han sikter til noen bestemt. Betyr

uttalelsen at noen holder på å etablere et etisk samfunn? Er det i så fall Collin det siktes til?

Eller er uttalelsen å forstå generelt som et ønske om at noen i fremtiden vil etablere et etisk

samfunn? Her er kildene tause.

Som en Iraka. Den 7. oktober 1986 oppføres Otto Ludvig Sindings (1842-1909) skuespill

Iraka for første gang på Kristiania Theater, og Kristofer Jansons omtale Tale over Sindings

”Iraka” gjengis i Frie Ord nr. 8 1897 og som eget hefte, men dette er mer enn en omtale, for

Janson avslutter med å presentere sin egen programerklæring og å se seg selv som identisk

med den kong Iraka som presenteres i Sindings skuespill. Skuespillet handler om hvordan

Iraka først seirer over tyranniet og presten Amok, gjøres til konge og så selv går under som et

offer for den frihetssak han kjemper.

Avslutningen på talen forteller så mye om hvordan Janson så seg selv og sin rolle i det

unitariske miljø i Kristiania, at den nedenfor gjengis i sin helhet. Det er som om han gir en

psykologisk profil av seg selv desember 1897. På dette tidspunktet har han stadig møtt

konflikt innad i unitarkirken og føler seg motarbeidet (”Paa menighetsmøterne optraadte de

ledende mere og mere tyrannisk – de skulde vise, at de var herrer, og jeg bare tjener”), er

nyskildt og nygift samme år og det er bare måneder før han innleverer sin avskjedssøknad

som menighetens pastor. Etter det er Jansons rolle som bygger av en unitarmenighet i Norge i

realiteten utspilt, selv om han selv insisterer på at hans rolle i unitarmenigheten ”blev den

samme som før”. Den ble aldri den samme, og selv om det ikke kan dokumenteres når Janson

forlot unitarmenigheten (fordi han som pastor aldri sto innmeldt eller utmeldt som medlem),

er det mye som taler for at han var mer eller mindre ute av menigheten fra det tidspunkt hans

kone, Louise, meldte seg ut 1/1-1900. I sin selvbiografi gir Janson inntrykk av

unitarmenigheten nærmest umiddelbart etter hans avskjed i 1898 skrev etter Herman

Haugerud og at han på et meget tidlig tidspunkt var i Kristiania. Dette kan ikke ha vært

tilfellet, for Haugerud arbeidet som unitarprest i Walpole i Massachussets fram til 1. juli

1903cxxviii. Det kan virke som det foreligger en erindringsfeilcxxix hos Janson når han antyder at

grunnen til at han trakk seg ut av menigheten etter å ha sagt opp sin pastorstilling i bunn og

50

grunn var for å unngå et konkurranseforhold mellom ham og Haugerud - og som følge av et

slagtilfelle. Janson skriver i Hvad jeg har oplevet (1913:268/269):

Da jeg hadde opsagt min post som officiel prest for den unitariske forsamling, skrev bestyrelsen til pastor Haugerud i Minneapolis, som en tid hadde forestaat Nasaret-kirken der. Og han kom [Janson gir her inntrykk av at dette skjedde enten i eller kort etter 1898, men, som nevnt, Haugerud han ikke ha kommet som pastor til Kristiania før etter juli 1903] Nu var der altsaa to unitariske prester i Kristiania,cxxx og det var en for meget, da menigheten jo ikke var stor. Dette at maatte optræde som en slags konkurrent ved gudstjenesten likte jeg ikke. Og da saa et slagtilfælde rammet mig, der gjorde mig stum for en kort stund, fik jeg derved mindelse om at være forsigtig og ikke anstrenge mig for meget.

Når Janson skriver: ”Dette at maatte optræde som en slags konkurrent ved

gudstjenesten likte jeg ikke”, da er det trolig en innrømmelse av at han var satt utenfor

menigheten. Det er vanskelig å forstå at en menighet der ledelsen ble ”mere og mere tyrannisk

– de skulde vise, at de var herrer, og jeg bare tjener” ville dele Jansons oppfattelse av at han

var en konkurrent til den en ny pastor. Ved å studere unitariske møteannonseringer i Norske

Intelligenssedler for perioden 1895-1905 er det, når vi kjenner til at menigheten hadde en

intern konflikt med sin pastor, mulig å se symptomene på denne konflikten gjennom

annonseringen. Fra januar 1895 til 17. desember 1899 annonseres det hele tiden at Kristofer

Janson taler for Broderskabets Kirke. Neste annonsering (25. desember samme år) forteller at

Janson nå taler for Unitarisk Samfund, men allerede 15. april 1900 er navnet Unitarisk

Samfund fjernet fra annonseteksten. Nå heter det bare at Kristofer Janson taler Østre

Elvebakke 4. Det var der Unitarisk Samfund holdt til, men navnet er altså fjernet fra Jansons

annonser. Først 2. april 1904 annonseres det igjen for Unitarisk Samfund, men da er det

Herman Haugerud som taler på Unitarisk Samfunds møte i Studentersamfundet. På samme

dag og til samme klokkeslett annonseres det at Kristofer Janson taler i Arbeidersamfundet.

Slik parallellannonseres møtene til Unitarisk Samfund og Kristofer Janson ett års tid. Deretter

opphører Jansons annonsering og bare Herman Haugerud og Unitarisk Samfund fortsetter en

tid med annonsering. Det må være året 1904-1905 som Janson omtaler som " Dette at maatte

optræde som en slags konkurrent ved gudstjenesten".

Det er på denne bakgrunn avslutningen av Jansons Iraka-tale må sees som en

psykologisk profil. Det kan virke som den prosessen som førte til den dramatiske konflikten

som gjenspeiler seg i Norske Intelligensselders annonseringer, startet her og med Jansons

oppfattelse av seg selv som en moderne Iraka. Men som det skal vises mot slutten av neste

51

kapittel, er dette kanskje ikke hele bildet. Først Iraka-problematikken. Her følger

avslutningen på talen slik den er gjengitt i særtrykket på sidene 17 og 18:

Jeg [Kristofer Janson] er ogsaa kommen som en Iraka til Eder, Venner, sendt til det norske Folk med Frihedens Evangelium, der skal indvarsle en lysere Tid, da man ikke længer skal tro at kunne vandre til Himmelen ved andres Gjerninger i sit Sted eller ved mystiske Ceremonier udførte af en eller anden Prest; men hvor hver skal tage Ansvaret paa sig selv og med Guds og alle hans Helliges Hjelp bygge selv sin Himmelstige Trin for Trin, fordi at Gud bor i os. Jeg er kommen for atter at minde om Jesu virkelige Lære, at vi er Guds Børn og ikke behøver rødme for vort eget Væsen; at vi skal vise vor Frihed ved at lade Gudsfunken i os beherske Kjødet, løse alle Uretfærdighedens Baand paa Jorden og praktisere Broderskabet. Krig og Had og Overtro og Skræk for Gud maa udryddes, hver Mand og Kvinde maa udarbeide sin egen Frelse ved med Guds Hjelp at udarbeide alle sin Aands Maal. Jeg har ogsaa at staa frem og møde den store Amok, Goliat – Ortodoksien – den lovbefalede Statskirke, og møde Mængden, der svaier som et vaklende Rør og skjælver under Prestepidsken, der slaar med Trudsler om et evigt Helvede. Jeg er ikke uvidende om den Magt, hvormed jeg prøver Styrke; jeg er ikke uvidende om, at der indenfor Statskirkens stærke Mure, kittede sammen ved Aarhundreders Arbeide, hvilende paa det Bestaaendes Søiler gjemmer sig baade Dygtighed, Lærdom og inderlig Fromhed. Det er ikke mod dem, jeg fører Krig – det er jo netop for Fromhed, bevidst Fromhed, for Kundskab, jeg kjæmper. Det er i det hele ikke mod nogen Person, jeg fører Krig, men mod et Princip. Det er Sag, som her staar imod Sag, samme Strid som stod mellem Iraka og Amok, om Salighdens Eie skal være noget, der vokser indenfra udad hos hvert enkelt Menneske, eller det skal være en Gave modtagen udenfra, aldeles uafhængig af vor egen Tilstand og vort eget Arbeide. Mellem disse to brydende Principer gives ingen Bro, ingen Forsoning. Det blir et Valg enten – eller, en Kamp paa Liv og Død. Jeg havde ikke turdet vove denne Kamp herhjemme, hvor jeg maa staa alene og ikke som i Amerika har et organisert Samfund i Ryggen, hvis jeg ikke havde været vis paa i dette at være et Guds Sendebud, at staa i Pagt med Jesus af Nasaret og hans Aand, og den Bevidshed skal gjøre mig uovervindelig, selv om jeg forlades og knuses som Iraka. Jeg havde heller ikke vovet at tage op denne Kamp nu her, hvis jeg ikke havde stolet paa, at Mængden, hvori jeg skulde saa, havde naaet længer end Amoks Slaver der i Stykket, havde bedre Øren at høre med, større Betingelser for Forstaaelse og større Alvor til at vælge. Vel er det saa, at den Intelligens, hvor jeg nærmest skulde vente at finde Forstaaelse og Støtte, er bleven saa kjed af Amok-kirkens Aandløshed og Overtro, at den enten har kastet al Religion overbord eller saa forholder sig komplet ligegyldig ligeoverfor den og derfor ikke gidder høre paa mig, ensige støtte mig.

Vel er det saa, at der er hundrevis af ufri Slaver, der tror paa det Ord, som Amok har sat ud eller bestyrker, at jeg er en ugudelig Mand, der fornægter baade Gud og Jesus, og som derfor i Rædsel holder sig borte; men der er dog vokset op en Del Mænd og Kvinder, der intet har at resikere hverken for sin Pengepung eller Fornemmelse paa Embedsbanen eller at miste Kunder, og som derfor vover at høre paa mig og tænke selv, og det er der, jeg for Tiden har at saa. Om det skal lykkes, det blir Guds Sag og ikke min; min er at være den trofaste Saamand. Men jeg ved den, som vil styrke den ensomme Kjæmper paa hans Nattevagt, om Tordenveiret bryder løs og skræmme den troløse, vaklende Mængde. Gud, min Fader, du vil styrke din Iraka!

52

Og styrke kunne nok Janson trenge til i 1897, for på det familiære plan var det også

problematisk nok. Ekteskapet med Drude holdt ikke lenger og skilsmissen var et faktum 24/3-

1897. Noen uker etter (2/4) giftet han seg med Louise Bentzencxxxi. Samme år utgir Drude

boka Mira under pseudonymet Judith Keller. Boken gjør suksess i Kristiania, og det ble snart

kjent at den var en avsløring av privatlivet mellom henne og Kristofer Jansoncxxxii. Og som en

forlengelse av den ensomhet han tilskriver seg selv som Iraka, er det en forståelig tråd fra

1897 til tittelen på hans selvbiografiske roman Ensom, utgitt 1903. Men ikke noe av dette

omtaler han i sin selvbiografi. Her legger han vekt på opposisjoen som motarbeider hans kall

(”Oppositionen mot mit arbeide røbet sig stundom raat og dumt i Kristiania, likesom det

hadde gjort det i Bergen ved min ankomst der”cxxxiii).

Men det kan like gjerne ha vært den mystiske dimensjonen i talen - der Janson omtaler

seg som en som en Iraka (dvs. konge) som er sendt til det norske folk med et budskap om

frihetens evangelium som skal innvarsle lysere tider – som har virket til å distansere ham fra

resten av menigheten og som har fått menighetens ledere til å øve sensur på hans prekener

(”Og da de endog vilde fastsætte, hvad jeg helst skulde tale”). Jansons Iraka-tale må ha vært

noe som klang dårlig i ørene til de unitarer som var mer opptatt av en etisk og avmystifisert

religion eller livssyn. Men neppe for Janson, og det kan godt være ordene er mer enn

taleformer og fra hans side et genuint uttrykk for sin selvforståelse. I en drømmevisjon i

Minnesota i 1891 opplevde han å møte Jesus som omfavnet ham og plasserte en tornekrone på

hans hode - tegnet på martyrium (”selv om jeg forlades og knuses som Iraka”) kobles fra

1891-visjonen til unitarmenigheten i Kristiania 1897. Han skal ha vært så oppslukt av

visjonen at da søndagen kom og det var tid for gudstjenesten, hadde han ikke forberedt noen

preken, men leste opp diktsyklusen Jesus-Sangene, som er direkte inspirert av visjonen, og

som det viser seg fra et brev han skrev til Bjørnstjerne Bjørnson, var han fortsatt opptatt av

visjonen så sent som 1896.cxxxiv

Når det her legges vekt på Iraka-talen er det fordi den bryter psykologisk (ved at

Janson selv ser seg i en åndelig kallssituasjon) med de taler Janson holdt på sin første

unitariske foredragsturné her i landet i 1893. Den synes også å bryte med Redegjørelsen fra

1895, men det er mulig en spire til Iraka-talens budskap og Jansons selvforståelse ligger latent

i Redegjørelsens avsnitt:

Vi tror, at Gud aabenbarer sig for os i sine Verker i Naturen og i Menneskeaanden, gjennem vor Fornuft og Samvittighed. Klarest afspeiler han sig i de enkelte Mænd og Kvinder gjennem alle Tidsaldre og alle Nationer, der har hævet sig over sin Samtid i Erkjendelse og saaledes er bleven sin Tids Læremestere i det Gode. (s. 16.)

53

I Iraka-talen anes også et sprang bort fra sannhetssøken gjennom fornuft og

samvittighet og over i en visjonsåpenbaring (”hvis jeg ikke havde været vis paa i dette at være

et Guds Sendebud”). Slik sett mener jeg Iraka-talen fremstår som et av de første tegn på at

unitarmenigheten i Kristiania er splittet i synet på hva unitarismen er. Kristofer Janson trekker

inn en mystikerdimensjon, mens andre forfekter en mer fornuftspreget linje. Anne og Rolf

Erik Solheim peker på at det i unitarmenigheten parallelt og i motsetning til Jansons linje

fantes en humanistisk fløy,cxxxv men det kan kanskje være mer presist å benytte det samme

uttrykk som Sabro anvendte i sin nekrolog til Hans Tambs Lyche i 1898. Sabro argumenterer

med at unitarismen i Kristiania har misforstått sin oppgave ved å bli et rasjonalismens

skall.cxxxvi Det heter i nekrologen at den bygger på Jansons egen tale ved Tambs Lyches

begravelse, men det er usikkert i hvilken grad Janson selv har brukt uttrykket ”rasjonalismen”

for å beskrive den del av det unitariske miljø som han oppfattet som opposisjonen.

En kan saktens spørre seg hvordan det har seg at en unitar legger så stor vekt på en

drømmevisjon der Jesus kommer ham i møte, som det Kristofer Janson her har gjort. Ifølge

Janson var Jesus først og fremst et menneske som levde her på jorden, slik det står i

Redegjørelsen: ”Vi tror om Jesus af Nasaret, at han var det reneste og bedste Menneske, som

har levet paa Jorden, og derfor værdig til at være Menneskenes Ideal og Leder op i mod Gud”

(s. 17). Hvorfor forholder hans seg da til sin drøm i 1891 som mer enn en drøm og som en

visjon som slår gjennom og ligger mellom linjene i Iraka-talen seks år senere? Svaret er at

Janson var spiritist og trodde også fullt og fast på reinkarnasjon, og når han i Iraka-talen sier

om seg selv ”Jeg er kommen for atter at minde om Jesu virkelige Lære”, da passer dette godt

både inn i hans spiritistiske forståelse av hvordan en åndeverden kan meddele seg og gi

mennesker oppgaver og hans forestilling om at man kommer igjen ved å fødes til verden på

ny. Janson hadde selv opplevd hvordan en ånd meddelte seg gjennom et medium og vært med

på flere spiritistiske seanser i Amerika. Så grepet var han av disse seansene at han omtalte

dem som gudstjenester.

Enhver spiritistisk Familiecirkel burde være en Gudstjeneste. Jeg vil meddele her, hvad en Aand, der kontrollerte en slig Familiecirkel, yttrede, da det just gjengiver min Mening om Tingen. Han talte gjennem det bevidstløse Medium Saaledes: ...cxxxvii

Og meddelelsene fra åndeverdenen var for spiritisten Janson en beskjed om å være

reformator: ”Dette synes mig netop maatte drive en Spiritist til at blive en kraftig Arbeider for

al god Reform hernede og ikke en tom, sentimental, doven Grubler.”cxxxviii Dette reiste han

54

rundt og sa i sine foredrag på sin norgesturné 1893. Tre år senere hevder han å være ”vis paa i

dette at være et Guds Sendebud”. Det kan herske liten tvil om at denne vissheten har sitt

utspring i spiritisten Jansons drømmevisjon. Men var slikt samtidig del av det opprinnelige

budskap som unitaren Janson tuftet Broderskabets Kirke på og som fikk mennesker til å søke

medlemsskap i denne kirken? Det er allerede over antydet at den forkynnelse som kommer til

syne i Jansons Iraka-tale i alle fall inneholder et spiritistisk syn som kolliderte med

menighetens ”rasjonalismens skall”. Kan det rett ut tenkes at Jansons unitarisme kom i utakt

med den unitarisme Broderskabets Kirke opprinnelig sto for da den ble grunnlagt? For å svare

på slike spørsmål er det nødvendig å se nærmere på:

Jansons unitariske budskap og unitarmenighetens splittelse. Eller spurt på en annen måte:

Akkurat hva i det Kristofer Janson sa fra han startet som unitarprest i Broderskabets Kirke og

til han gikk av i 1898 i det som da het Broderskabets Kirke (Unitarisk Samfund), var det som

fikk et menneske til å tenke: ”Ja, dette er det jeg også tror, så jeg vil bli unitar og medlem i

denne kirken.” Aftenposten refererer fra Jansons første unitarmøte at da han var ferdig med

sitt foredrag, klappet tilhørerne - og vet også å fortelle at applausen skyltes

Den etterfølgende Del af Foredraget var en i unitarisk Aand holdt Udvikling af, i hvilken Retning hans Forkyndelse vilde komme til at gaa, samt en Udredning af hans Opfatning af Bibel, Dogmer osv. som selvfølgelig kun var Menneskenes egne Paafund. Han vudviklede desuden, særlig gjennem Citater af en Ven og unitarisk Prest i Amerika, hvad han forstod ved at være en kristen, og skjønt mange vilde frakjende ham dette Navn, holdt han dog sig selv for en saadan.cxxxix

Det er dette Janson forteller om sin kristendom og sin kamp mot den ortodokse

kristendom og sin unitariske oppfattelse Bibelen, om dogmene, som vinner gjenklang hos

tilhørerne og som danner grunnlaget for opprettelsen av Broderskabets Kirke. I 1895 er det

dette som han presenterer og senere tar inn i Redegjørelsen for Broderskabets Kirke. Hele

budskapet oppsummeres i svaret på et spørsmål han stilte allerede i amerikatiden: ”Har

ortodoksien ret?”. Svaret er nei, og Janson presenterer unitarismen som ortodoksiens

alternativ, det han kaller frisinnet kristendom. Det er en kristendomsforståelse basert mer på

fornuftsmessige resonnement enn på dogmatisk åpenbaringstro. Og det er denne

rasjonalistiske kristendom som bl.a. Hans Tambs Lyche finner prisverdig hos Janson.

”Kristofer Janson indtager, om vi forstaar ham ret, paa det religiøse Felt i det væsentlige, det

samme Standpunkt som Frie Ord,” skriver han som redaktør i sitt unitariske tidsskrift og

mener med det at Janson taler rett til enhver, ”der holder af og tror paa det religiøse Liv og

dets Sandheder, og enhver, der længes mod at se det udtrykt iblandt os i frie, friske og

55

naturlige Former, enhver, der ønsker at se Religionen som en rationel Magt, Hjerte og

Forstand arbeidende i Harmoni.” cxl

Det er kristendommen som en harmoni mellom hjerte og forstand, som er Jansons

budskap 1895. Samtidig er det en annen og ikke fullt så synlig side ved Jansons forkynnelse,

men Tambs Lyche ser den allikevel kanskje klarere enn noen annen i Kristiania på dette

tidspunkt. Derfor finner han grunn til å advare mot Jansons forkynnelse:

En Ting er det kanskje nogen Grund til at frygte overfor Jansons Virksomhed. At den kan løbe Fare for at knytte Sag og Idéer altfor meget til en enkelt Mand, ...cxli

To år senere – i Iraka-talen – har sak og idé smeltet sammen i Jansons person. For som vist er

det her spiritisten Jansons visjonsåpenbaring som presenteres, og det er noe helt annet en det

som i 1895 appellerte til enhver ”der ønsker at se Religionen som en rationel Magt, Hjerte og

Forstand arbeidende i Harmoni”.

Jansons unitariske forkynnelse er altså tvetydig i den forstand at den starter i 1895 i

Kristiania med vekt på harmoni mellom hjerte og forstand, samtidig som det hele tiden ligger

bak en spiritistisk forstått åpenbaringsvisjon fra 1891. Dette siste er det muligens bare Hans

Tambs Lyche som hører, der forsamlingen på Jansons første møte applauderer ”Religionen

som en rationel Magt” i opposisjon til den etablerte kristne ortodoksi.

Jansons unitariske forkynnelse fremstår med to sider. I dette kapittelen legges det vekt

på det som tiltalte de mennesker som var med på å danne Broderskabets Kirke, dvs. den

frisinnede kristendom som ble samlingspunktet for medlemmenes ønske om å se

kristendommen ”som en rationel Magt” i 1895 og året som fulgte.

Mollandcxlii forteller at Janson i Amerika i 1883 i sin preken Sande og falske Liberale

betegner sin forkynnelse som ”liberal kristendom”. Det er forsåvidt riktig all den tid Janson i

denne prekenen ført og fremst bygger videre på unitarpresten Sunderlands preken (True and

false Liberalism) og er opptatt av både å plassere sitt kristendomssyn innenfor ”true

liberalism” og distansere det fra ”false liberalism”. Sistnevne vil være de liberale som etter

Jansons mening bare bryter ned uten å bygge opp igjen.

I denne store, liberale Sæk blir snart sagt kastet hulter til bulter alt, der stiller sig i Opposition til det engang vedtagne, uanseet hvor det stiler hen. Parker og Robert Ingersoll, Charles Darwin og Gambetta, Bjørnson og Kristofer Janson og Markus Thrane – alle i Sækken uden Barmhjertighed og skaaret over en Kam. cxliii

56

Som det senere fremkommer i prekenen skal han ha seg frabedt å havne i samme sekk

som Ingersoll og Thrane, for i motsetning til sanne liberale (dvs. Darwin, Bjørnson, Janson)

som endrer for å bygge opp, er disse falske liberale som endrer uten tanke på å bygge opp noe

bedre enn det som var – de vil bare rive ned. Også i prekenen Orthodoksiens Modsigelser to

år senere skinner det gennom at han tenker seg plassert blant ”Sande Liberale”, men når han

flytter tilbake til Norge forsvinner betegnelsen liberal kristen mer og mer, og et nytt moment

dukker opp. Her hjemme fremstår hans kristenunitarisme som liberal i den forstand at den er

udogmatisk og bygger noe nytt fordi det står i opposisjon til ”den bestaaende Ortodoksi”. Det

gjorde den i Amerika også, men i Norge aksentueres polariteten og samtidig slutter han å

omtale sin unitarisme som ”liberal kristendom” til fordel for uttrykket ”frisindet Kristendom”.

I Redegjørelsen er undertittelen ”Hvad frisindede Kristne i Almindelighed tror og ikke tror”

og videre i fotnoten til undertittelen:

Det er ikke Meningen med denne Redegjørelse, at den skal være en Troesbekjendelse, der skal paatvinges noget Medlem af Broderskabets Kirke; men den fremstiller de Grundideer, der i Almindelighed er fælles for alle de friere Retninger inden Kristenheden, der har brudt med den bestaaende Ortodoksi.

Senere (1899) utkommer en liten bok som er et sammendrag av Jansons prekener Lys

og Frihed og Har Ortodoksien ret? På omslaget heter det seg at boken er gjennomsett av

Janson, som da også har godkjent dens tittel Frisindet Kristendom (Unitarisme). Akkurat når

og hvorfor han gikk bort fra uttrykkt ”liberal kristendom” og over til ”frisinnet kristendom”,

sier kildene ikke noe om. Faktum gjenstår at det skjedde. Det er derfor frisinnet kristendom

Janson presenterer for unitarkirken 1895 og som får 30 norske menn og kvinner i Kristiania til

ta skrittet fra Den norske kirke og inn i Broderskabets Kirke og ”de friere Retninger inden

Kristenheden, der har brudt med den bestaaende Ortodoksi.” På dette tidspunkt var frisinnet

kristendom Jansons unitariske budskap. Og hva handlet denne kristenunitarismen så om –

annet enn å være et brudd med det bestående? Som sann liberal ville det ikke være nok for

Janson, som han så Ingersoll og Thrane, bare å bryte ned, han måtte også bygge opp. Hva var

det han bygde opp? Han bygde opp et alternativ til ”den bestaaende Ortodoksi”, en dogmefri

kristendom som ikke ”skal være en Troesbekjendelse, der skal paatvinges noget Medlem af

Broderskabets Kirke”. Unitarismens kjennetegn er siden Torda i 1568 en dogmefri

kristendom, via Channing til Janson og til den radikale unitarisme som også sprenger seg ut

av den kristne identitet og videre inn i den religiøse etikk, som Hans Tambs Lyche står for.

57

Men tilbake til Jansons kristenunitarisme og dens grunntrekk. Hva var Jansons

unitariske budskap 1895?

Redegjørelsen presenterer oss for et unikt innblikk i unitarmenighetens teologi, og

viser det seg at dette heftet stammer fra 1895, da står vi også overfor hoved- og grunntrekkene

i Jansons egen teologiske forkynnelse. Problemet er bare at forfatteren til Redegjørelsen er

anonym og at utgivelsesåret er fraværende. Det eneste heftet selv røper er å være trykket av

Olaf Husebys Bogtrykkeri og at det handler nettopp om den unitariske Broderskabets Kirke

som Janson grunnla. Følgende lille påskrift på heftet som inneholder Redegjørelsen bekrefter

dette:

Dette lille Skrift udleveres gratis i Broderskababets Kirke (Arbeidersamfundet) om søndagene, samt sendes til hvilkensomhelst Adresse indenfor Norge ved Indsendelse af Porto, et Femøres Frimærke, til Kristofer Janson, Munkedamsveien 44 B II, Kristiania.

Det er tidligere i denne fremstillingen

argumentert for at det er mulig å peke ut i alle fall to

forskjellige innfallsvinkler til unitarismen i Kristiania.

Kan Redegjørelsen sannsynliggjøres å være forfattet av

Janson og i 1895, da fremstår i tillegg også

grunntrekkene i den ene av de to unitarretningene som

var representert i Kristiania: Jansons konservative i 1895

i motsetning til Tambs Lyches radikale. Ikke minst av denne grunn blir det viktig å forsøke å

frariste heftet anonymiteten. Før Jansons budskap skal fremstilles i lys av Redegjørelsen, er

det helt vesentlig først å gi en argumentasjon for at heftet med stor sannsynlighet er forfattet

av Janson og at året er 1895.

Redegjørelsen omtaler kirken bare som Broderskabets Kirke, og som

navnediskusjonen over viser, gir det oss en umiddelbar mulighet til å innsnevre utgivelsesåret

til et sted mellom 1895 og 1898, altså innenfor Jansons pastorstid. Det at kildeskriftet

skisserer opp den indre strukturen, lover og tro for Broderskabets Kirke og ikke for Unitarisk

Samfund, gir altså en første pekepinne på at Kristofer Janson er forfatteren, for av

ovenforstående er det naturlig å plassere tidsskriftet i tid før storutmeldingen 1900 og helst

innenfor Jansons pastorperiode.

Faksimile av forsiden til det lille heftet som også inneholder nærmere redegjørelser for unitartroen til

Borderskabets Kirke.

58

Tidspunktet for skriftets tilblivelse kan da mest sannsynligvis settes til en gang

mellom 1895 og 1898. En interessant opplysning som styrker denne antakelsen, finnes i

adressehenvisningen til Jansons bopel i Kristiania: Munkedamsveien. Andre har pekt på at

Janson flyttet hit på hybel i 1894cxliv. I 1897 står hans kone oppført i kirkeboken med adresse

Prof. Dahls vei og i 1900 (også 1902)cxlv er det Ullevoldsveien. Det er derfor sannsynlig at

Lovene og Redegjørelsen ble ført i pennen nær opp til menighetens etableringsår – og i alle

fall en gang mellom 1894 og 1897. Kirkesamfunnets valgspråk slik det fremkommer i § 2

Lovene antyder at Redegjørelsen er forfattet etter etableringsdatoen for kirkesamfunnet, først i

januar 1895. Kildeskriftet har neppe foreligget før eller samtidig med Jansons første

unitarmøte i Kristiania 6. januar 1895. I Norske Intelligenssedler (mandag 7. januar 1895)

finnes et utfyllende referat fra Jansons første unitarmøte. Her gjengis kirkesamfunnets

valgspråk med Bjørnstjerne Bjørnsons ord: ”Der bra Folk gaar, der er Guds veie”.

Valgspråket i Lovene § 2 og som ble kirkesamfunnets endelige, heter imidlertid ”I Higen efter

Sandheden og i Jesu af Nasarets Aand forener vi os for at tjene Gud og tjene os selv ved at

tjene og elske Mennesker”. På denne bakgrunn mener jeg kildeskriftets forfatter og dets

tilblivelsestidspunkt kan tilskrives Janson en gang i året 1895. Dermed gir det lille heftet

kanskje den eneste helhetsfremstilling av den unitariske teologi, kirke- og gudstjenesteordning

representert ved Broderskabets Kirke i Kristiania i tidsrommet 1895-1898. Og vi har et

konkret grunnlag for å besvare spørsmålet om hva Jansons unitariske budskap var i 1895 – det

budskap som fikk tilhørerne til å klappe i hendene og som samler en unitarisk menighet.

Et sentralt ledd i all unitarisme etter Torda-vedtaket i 1568 er det som kan kalles

udogmatisk prosessteologi. Med det menes at enhver teologisk fremstilling og enhver

trosforestilling forstås som en fullstendig fri og kontinuerlig dialektisk prosess. Unitarismen

er derfor i sin grunnleggende natur udogmatisk og hele tiden i omforming. Da er det også

umulig å gi en dogmatisk fremstilling av det unitarteologiske verdensbilde. Den teologiske

autonomi som hvert enkelt unitarisk tros- og kirkesamfunn har representert, representerer og

kommer til å representere er den dialektiske syntese gitt på ethvert tidspunkt. Ikke noe annet.

Derfor er det helt naturlig at Janson i Redegjørelsen legger til følgende fotnote allerede i

undertittelen ”Hvad frisindede Kristne i Almindelighed tror og ikke tror”:

Det er ikke Meningen med denne Redegjørelse, at den skal være en Troesbekjendelse, der skal paatvinges noget Medlem af Broderskabets Kirke; men den fremstiller de Grundideer, der i Almindelighed er fælles for alle de friere Retninger inden Kristenheden, der har brudt med den bestaaende Ortodoksi.

59

Når Redegjørelsen konsekvent benytter uttrykket ”Vi tror” for å beskrive sitt

teologiske ståsted, er dette altså ikke nødvendigvis et bekjennende credo, men et

retningsgivende prinsipp som den enkelte unitar kan forholde seg samtykkende, likegyldig

eller avvisende til. Pronomenet ”vi” viser heller til den teologiske identitet som unitarkirken

som sådan representerer på et gitt tidspunkt – og i liten grad til et ”jeg bekjenner”.

Redegjørelsens forskjellige avsnitt er i all vesentlighet inndelt i hva som er konsensus

om troen og hva troen ikke er. Først følger avsnittene med ”Vi tror”, deretter avsnitt med ”Vi

tror ikke”. Følgende skjema oppsummerer hovedtrekkene i unitarteologien:

Vi tror Vi tror ikke

Gud Gud er én.

Ufattelig ånd som må sees som allkjærlig.

Gud tillgir alltid angrende syndere.

Gud hører bønner.

Gud åpenbarer seg i naturen og i menneskeånden.

på Treenigheten.

at GTs Jahve utvalgte et særskilt folkeslag.

på dyreblod eller menneskeblod eller gudeblod som soning til Gud for synd.

Jesus Det reneste og beste menneske.

Født som alle andre mennesker.

Menneskenes leder og ideal mot Gud. Han tar plass blant andre viktige reformatorer som Gud har sendt til jorden.

Frelsesgjerningen hans besto i å vise veien til Gud ved sitt ord og liv.

Jesus har nådd lengst av alle mennesker i inderlig samliv med Gud.

Vi er kallet til å bli Jesu medfrelsere og frelser oss ved å frelse andre.

at Jesus var overnaturlig menneske.

at Jesus er Gud.

at Jesus har sonet våre synder.

Den Hellige Ånd

Den Hellige Ånd er en kraft som Gud bruker for å påvirke mennesker.

Den Hellige Ånd hjelper oss i kampen for det gode.

at Den Hellige Ånd er en person i en treenighet.

Mennesket Skapt i Guds bilde.

Skapt til å vende tilbake til Gud.

Synd/ondt eksisterer mellom mennesker

Hver synd medfører sin egen straff. Alt godt sin egen belønning.

at arvesynd medfører arveskyld.

at menneskenaturen er totalt fordervet.

60

Fri vilje.

Barn arver syndige tilbøyeligheter fra sine foreldre når disse har med kroppen å gjøre.

Menneskeheten som sådan er i en utviklingsprosess mot noe bedre.

Djevelen Navnet ”djevel” er et billedlig uttrykk for det onde i alle skikkelser.

at djevelen er en person.

Udødeligheten Menneskets ånd lever evig.

Døden avslutter ikke menneskets utvikling, men denne fortsetter etter døden.cxlvi

Alle menneskers gjenforening med Gud.cxlvii

Før gjenforening med Gud går mennesket gjennom mange renselseslidelser.

Oppstandelsen Menneskeåndens oppstandelse. på legemlig oppstandelse.

Himmel og helvete

Himmel er uttrykk for salig tilværelse. Helvete er uttrykk for usalig tilværelse. Helvete er lidelse for synd som man alltid kan arbeide seg bort fra.

at himmel og helvete er materielle steder. Ikke evig helvete

Bibelen En bok, men verdens mest interessante bok, der man kan lære om jødefolkets lover, historie skikker, diktning. Bibelen er den eneste bok som forteller om Jesus og den første kirkes oppfatning av ham (selv om oppfatningen er mangelfull).

Bibelen fremstiller sannheter, men også villfarelser. Det er fullt av motsigelser i den. Det er stygge, umoralske ting om Gud i Bibelen.

Bibelen er mer gudommelig inspirert enn andre bøker.

Bibelen påstår noe sant om seg selv.

Med unntak av punktet om ”udødeligheten” (som kan gi antydninger om en

reinkarnasjonslære) er lite av det som nevnes i Redegjørelsen nye tanker hos Janson – eller

fremmede tanker for den unitariske bevegelse i Amerika. Heller ikke er det spesielt nye tanker

for det norske publikum som fulgte med i den teologiske debatt i Norge på 1800-tallet. Janson

forfektet de samme tanker allerede i sin Minnesota-preken Orthodoksiens Modsigelser (1885),

og året, 1886, etter følger Sigurd Odland opp med en kritikk av Janson og utgir boken

Kristofer Janson og det nye Testamente. En populær Imødegaaelse af Hr. Jansons Angreb

paa det nye Testamente”. Innvendinger mot de punkter som senere dukket opp i

Redegjørelsen, er her gjenstand for kritikk. Redegjørelsen er i det hele tatt stort sett bare en

oppsummering av teologiske standpunkt som Janson hevdet i skrift og i tale fra begynnelsen

av 1880-årene og fram til langt ut på begynnelsen av 1900-talletcxlviii

61

Redegjørelsens fremstilling av det frisinnede kristne tror (dvs. unitarer) faller i

spørsmålet om Gud, Jesus og mennesket i store trekk sammen med Channings unitarisme. Det

er derfor ikke overraskende at et amerikansk unitartidsskrift allerede i 1882 slår fast at Janson

”may rightly be termed a Unitarian of the Channing school”cxlix, men i mange amerikanske

unitarkretser var Wiliam Ellery Channing (1780-1842) og den unitarisme han ga til orde for i

bl.a. sin Baltimore-tale i 1819, som konservativ å regne, og noe man også i det norsk-

amerikanske miljøet så med bekymring på fordi hans unitarisme hadde ikke rom for den

radikale unitarisme med sin vekt på etikk og humanisme. Janson var ikke alene om å knytte

an mot den konservative unitarismen, og det ser ut som han særlig finner inspirasjon fra en

annen konservativ unitarprest, C. G. Amescl. Og via Ames er det mulig å påvise en direkte

importlinje fra amerikansk konservativ unitarisme til Jansons unitarbudskap 1895. I 1882

holder Janson en preken med tittelen Under Which Banner Shall We Christians Assemble?,

der han inkluderer Ames’ forsøk på å gi en samledefinisjon på unitarisme. Denne lyder: ”In

the love of truth and in the spirit of Jesus Christus we join for the worship of God and the

service of man.” I Lovene finner vi valgspråket til Borderskabets Kirke som en nesten direkte

oversettelse av Ames’ samlingsdefinisjon:

Vor Menighetds Valgsprog er: ”I Higen efter Sandheden og i Jesu af Nasarets Aand forener vi os for at tjene Gud og tjene os selv ved at tjene og elske Mennesker.” (§ 2.)

Klarere kan det ikke dokumenteres at Jansons unitariske forkynnelse i Kristiania 1895

er en videreføring av den amerikanske konservative unitarisme, en unitarisme som sikkert

også var kjent før Janson kom tilbake til Norge. I mange år redigerte han fra Amerika

tidsskriftet Saamanden, der både Tambs Lyche og Knut Hamsun (for å nevne et par) kom til

ordet sammen med Janson. Tidsskriftet hadde sine abonnenter også i Norge. I tillegg utga

svenske unitarer et nordisk tidsskrift fra slutten av 1870-årenecli, og med en unitarisk

grunntone ikke fremmed for også Saamanden. For nordmenn som hadde anledning og lyst

burde derfor ikke unitarisme og spesielt ikke den konservative unitarisme som Janson

representerte, være overraskende fremmed. Er det da i det hele tatt noe nytt i Jansons

forkynnelse i Broderskabets Kirke?

Janson innrømmer selv at hans budskap ikke er orginalt nytt, men ”fremstiller de

Grundideer, der i Almindelighed er fælles for alle de friere Retninger inden Kristenheden, der

har brudt med den bestaaende Ortodoksi”, som det heter fotnoten til i Redegjørelsen. For noen

kan nok det å høre Jansons frisinnede kristne budskap fritt for dogmatiske trospåstander, ha

virket nytt, men mon tro om ikke det nye egentlig er at han gir denne frisinnende kristendom

62

en arena. Det har på dette tidspunkt lenge i norsk sammenheng blåst en venstreradikal vind og

mange har utgitt bøker og hefter med kritikk av rådende teologi og kirke og samfunn. Nå

innkaller Janson til møte i Arbeidersamfundets Store Sal i Kristiania, som skal forklare

hvorfor han er kommet. Og svaret, slik det gjengis i Aftenpostens referat 7. januar 1895, er

som å lese et sitat fra Jansons preken Sande og falske Liberale: ”Han vilde ikke rive ned, men

bygge op. Kun det, som stænger og hindrer, vilde han rive ned.” Og hva er det som stenger

og hindrer? Samtidens ortodoksi stenger. Det er mot denne ortodoksi Redegjørelsens punkter

ovenfor er rettet mot. Det er dette han vil rive ned. Det han bygger opp er en unitarkirke. Og

her ligger det nye. Her ligger svaret på spørsmålet om hvorfor han er kommet. Eller rettere

sagt: det svar han ønsker selv å formidle. Han ønsker å fremstå som en sann liberal som

kommer lik Iraka for å frigjøre. Virkeligheten var nok noe helt annet, for i Amerika begynte

det å skjære seg allerede i 1891, da hans kone ba om å bli løst fra deres ekteskap og den nye

sekretæren ved Western Conference ble mer og mer kritisk til Jansons samfunnssyn.clii For her

finner vi også ting han ønsket å rive ned og bygge opp.

Allerede 11. og 19. januar 1895 dukker det opp annonser i Aftenposten der Janson

inviterer til foredrag i Studentersamfundet. Det blir i alt fire foredrag med temaet ekteskap og

skilsmisse, og disse kommer ut i bokform samme år. I likhet med Arne Garborg (1851-1924)

som i 1888 skrev Fri Skilsmisse, og som Janson siterer fra i foredraget Bør Skilsmisse

tillades?, er også Janson tilhenger av fri skilsmisse. Men heller ikke dette er nye tanker og nye

oppfatninger av ekteskapet. Helt fra dissenterlovgivningen 1845 og ut århundret og videre var

temaet ekteskap og skilsmisse fremme. Jansons budskap 1895 faller inn i samtidens

konservative unitarisme og venstreorienterte samfunnsforståelse. Slik sett faller hans

unitarisme inn i det Klaveness kaller ”et Fænomen i tiden” som ”vil slaa an inden visse

kredse”, som han året før tilskriver Tambs Lyches forsøk på å danne en unitarkirke i

Kristiania.cliii Det nye er at Jansons budskap faktisk her evner å skape en religiøs arena. Han er

et kjent navn, dyktig skribent og taler, og han har et unitarisk budskap som samler det

Klaveness kaller ”visse kredse”. Også Tambs Lyche understreker at Janson først og fremst er

den personen som samler interesserte om et kjent budskap. Han skriver:

Og der er visselig ingen anden Nordmand, der besidder Jansons Evner til at interessere, vinde, overbeivse og endog begeistre norske Tilhørere for disse Idéer. Det har hans Foredragsturné noksom bevist. Han kan samle om sig og vinde i lige Grad den store Masse og vor høiest dannede Klasse. Den mest og den mindst selvtænkende finder sig lige meget tiltrukket af hans Fremstilling af moderne religiøse Idéer.cliv

63

Så langt har vi her sett hvordan unitarer i Amerika advarte mot Jansons spiritisme,

hvordan Hans Tambs Lyche gjorde det samme og hvordan Jansons Jesus-Sange og hans

Iraka-tale føyer seg inn i et mønster som åpner for at han ser seg selv som del av en spiritistisk

verdensanskuelse. Og i forrige kapittel ble det argumentert for at unitarmenighetens konflikt

med Janson speilte hans spritistisk inspirerte forkynnelse. Janson holdt foredrag om

spiritisme, forsvarte spiritisme og var spiritist. Allikevel. Når vi ser på titlene på de prekener

og foredrag han hold som unitar i Kristiania, da er det i alle fall ikke ut fra titlene spiritisme

som er det mest iøyenfallende. Dette trenger en forklaring. Er Jansons påviselige spiritisme

bare en del av den konflikten som førte til at han brøt med den menighet han opprettet? Ligger

det mer og noe annet bak?

Ved systematisk å gå gjennom unitariske annonseringer i Norske Intelligenssedler fra

1895 til 1905 har det vært mulig å rekonstruere titlene på Jansons prekener - om ikke alle, så i

alle fall ikke langt unna. Denne rekonstruksjonen finnes her systematisert som tillegg. Et raskt

blikk på titlene forteller at de kunne gått inn i en hvilken som helst kristen prekensamling, for

i dem er det mest snakk om Gud og Jesus. Dessverre har det bare vært mulig å gjenfinne bare

en håndfull av alle disse prekene og talene, men til alt hell, blant disse Jansons preken Hvad

er sand Unitarisme?. Den dukket opp i et dansk antikvariat og var trykket i en anonym bok

som gjenga Ni Forelæsninger over Hvad Spiritismen er og vil avholdte i "Spiritistisk

Broderskab". Et bedre portrett av Jansons verdensanskuelse kan vanskelig tenkes:

Spiritistiske forelesninger og hans unitariske prekener samlet i ett. Og det er neppe tilfeldig.

Men hva er i denne sammenheng så spesielt heldig med å gjenfinne akkurat denne prekenen?

Det er to ting som gjør den viktig i vår sammenheng: 1) tidspunktet da den ble holdt og 2)

Janson skiller mellom ekte og uekte unitarisme på en måte som kanskje kan reflektere hans

oppfattelse av de indre forhold i menigheten.

Norske Intelligenssedlerclv viser at denne prekenen ble annonsert til møtet som

Kristofer Janson holdt i Øvre Elvebakke 4 i Kristiania, kl. 11 den 3. juni 1900. Det betyr at

den holdes om lag sju uker etter at han sluttet med å annonsere sine møter i regi av Unitarisk

Samfund. Samtidig forteller unitarmenighetens kirkebøker om en stor og samlet utmelding av

kirken i januar og februar 1900. Midt i april opphører også møteannonser for Unitarisk

Samfund. Kirkesamfunnet eksisterer fortsatt, men annonseringen foregår ikke lenger i dets

navn. Derimot annonserer pastoren møtene i sitt navn. Det skal godt gjøres å tolke dette som

annet enn symptomene på at bruddet innad i menigheten er fullstendig og endelig. Slik

fremstår også Norske Intelligenssedlers unitarannonser som viktige historiske vitnesbyrd som

peker på mer enn bare sted og tidspunkt for et møte.

64

Denne prekenen kan tolkes som et oppgjør med hva som er ekte og hva som er uekte

unitarisme slik Janson forstår denne både generelt, men også spesifikt i forhold til den

menighet han stiftet, men i hvis navn hans foredrag ikke lenger annonseres. I denne prekenen

sier han rett ut at også mange "der bekjender sig at være Unitarer" ikke vet hva unitarisme

egentlig er for noe.clvi Han navngir ikke dem det er snakk om, men det er vanskelig i lys av det

vi nå vet om kirkesamfunnets indre konflikt og tidspunktet for prekenen, ikke å forestille seg

at i alle fall noe av den belæring som han gir også rammer motsetningsforhold i menigheten. I

dette lys avslører nettopp denne prekenen også et annet konfliktforhold enn den nevnte

spiritisme. Den avslører at det er noen unitarer som er ekte unitarer, andre som ikke er det.

Janson definerer unitarismen som en religiøs bevegelse. Den forkynner ikke noe nytt, men

Jesu opprinnelige evangelium. Dette evangelium er opp gjennom historien blitt forvansket og

forfalsket av teologene og kirkene. Unitarismens oppgave blir derfor å bryte ned disse

forvanskningene: treenighetslæren, læren om Jesu guddom, forsoningslære, helveteslære, som

er de eksempler på forvanskninger som han særlig trekker frem. Nedbrytingen må følges

parallelt av oppbygging. Dette er kjente trekk fra Jansons prekener i Amerika, der han advarer

mot liberale bevegelser og personer som bare vil rive ned.

Så langt vil nok også Tambs Lyche være enig med Janson, men neppe lenger. For

Tambs Lyche representerte en unitarisme som også var grensesprengende i forhold til den

spesifikt kristne tradisjon unitarismen befant seg i. For Tambs Lyche hadde selv ordet

"unitarisme" utspilt sin rolle, fordi det ikke lenger viste tilbake til det som var radikal

unitarisme. Den radikale unitarisme på slutten av 1800-tallet i Amerika definerte seg ikke

lenger som en spesifikk kristen bevegelse. Den var i videste forstand en religiøs bevegelse

med vekt på det moralske. Også Janson slår fast at "Unitarismen er en religiøs Bevægelse.

Den er her ikke for at opponere mod Religion eller religiøst Liv."clvii Men har går et skritt

lenger – et betydelig skritt bort fra Tambs Lyche og de radikale unitarene – for det er ikke

snakk om en religiøs bevegelse i videste forstand. Riktig nok er også Janson opptatt av at

"Den Religion, som kan gjøre En til det bedste Menneske, er den bedste Religion", men

legger umiddelbart til: "Fordi vi tror, at Kristendommen kan dette bedst, derfor er vi

Kristne."clviii Unitarismen er for Janson en spesifikk religions bevegelse. En kristen frisinnet

bevegelse. De som har misforstått dette, har satt seg utenfor sann unitarisme. Disse

menneskene "har et ydest uklart Billede af, hvad Unitarismen egentlig er, og hvad den vil."

Og Janson slår utvetydig fast:

65

Unitarismens Hjerte skulde ligge netop i Livet, i et mer bevidst, dybt følt og dybt levet Kristenliv. Det er dette, som saa Mange har miskjendt og mistydet. De er blevne staaende ved Oppositionen, og driver den som en anden Sport, fordi de synes, det er morsomt at strides og disputere.clix

Dessverre har det ikke vært mulig å fremskaffe materiale som kunne kaste lys over

forholdene i unitarmenigheten beskrevet av andre medlemmers side, men forholdene

kommenteres kort tre steder i det som stort sett er å oppdrive som sekundærlitteratur i denne

sammenheng – hos Solheim, Berg og Handagard.

Solheim lager i sin bok, Visdomsperspektivet, en fingert samtale der Janson sier "Ja,

noen unitarer i Norge drev kritikken av Kirken (sic) som sin kjepphest, fordi de likte å

diskutere."clx, men denne boken må mer være som en roman å regne. Den består av fingerte og

tenkte samtaler med Janson og hans nærmeste omgangskrets, der Janson som gammel mann i

Danmark ser tilbake på sitt liv og kommenterer dette. Solheim dikter også inn møter mellom

Janson og personer som ikke fant sted i virkeligheten. Det fremgår av bokens etterord at

forfatterne har benyttet bakgrunnsarkiver i både USA og Danmark, men boken selv er uten

kildehenvisninger. Det er for øvrig her en påfallende likhet mellom det Solheim legger i

Jansons munn og det ovenforstående siterte utdraget av preken.

Heller ikke hos Berg og Handagard er det kildehengivelser, bortsett fra at Berg i sin

artikkel, De troende fritenkere – unitarene, viser til at det først og fremst er Jansons

fremstilling vi kjenner til. Men hvor denne fremstillingen skulle befinne seg, er ikke uten

videre gitt. Som vist over er det mulig å tenke seg at den ligger skjult mellom linjene i en

preken. Den mest direkte gir Janson i sin selvbiografi, og det er nok denne Berg bygger på.

Her beskriver han at menigheten som mer opptatt av å bryte ned enn å bygge opp og at de fant

Jansons unitarisme knyttet til kristendommen for ortodoks. Han skriver:

De, som strømmet til i den første tid, var væsentlig folk, der følte sig tiltrukket av opposisjonen mot de bestaaende dogmer og av den interesse og omtale jeg viet arbeidernes sak. Da de imidlertid merket, at min hensigt var at opbygge heller end at nedrive, at min forkyndelse netop la et ansvar paa dem ved at fordre selvvalg og selvarbeide, /…/ ja da drog de oppositionelle sig mer tilbake. De fant mig og min personlige kjærlighet til Jesus for ortodoks og besluttet en tronrevolution, hvor menigheten skulde gaa over til at være et etisk selskap.clxi

Ifølge Janson går det så langt at menigheten deler seg i to, der de radikale elementene

skyver de andre ut, og Janson selv får beskjed om hva han kan tale om og ikke tale om. Den

ovenforstående analysen av forholdet mellom unitarmenighetens navneendringer og Jansons

tilknytning til menigheten, kan ikke bekrefte at menigheten virkelig gikk over til å bli et rent

66

etisk selskap. Derimot synes det nå klart at navneendringen er et resultat av indre stridigheter

og en omdefinering av unitarmenighetens innhold. Undersøkelsene så langt har også vist at

konflikten minst kan deles i to delkonflikter: Jansons spiritisme og hans tolkning av hva som

er sann unitarisme. I så måte støttes her Handagards korte, kildeløse referanse om at Janson

ble sterkere og sterkere influert av mystisk teosofisk og spiritistisk påvirkning, mens

menigheten ønsket noe annet: et etisk selskap.clxii Alle de tre sekundærkildene som finnes om

dette, ser ut til på forskjellig vis å havne på denne konklusjonen. Men hva om det er mulig å

gå ett skritt videre, og peke på en utvidet årsak? En mer omfattende årsakssammenheng?

Et fellestrekk ved alle modeller som ser norsk unitarisme fra Jansons konservative

unitariske ståsted, er at man da bare ser én form for unitarisme: Kristofer Jansons unitarisme.

Hans person er ruvende i forhold til denne, men liten i forhold til en annen form for

unitarisme. Herværende studie åpner også for dette andre ståsted, nemlig det å se det hele fra

den radikale unitarismes side. Kildematerialet er dessverre så begrenset at nå er bare en flik av

denne synsvinkelen tilgjengelig, men den er der. Derfor må den også nevnes.

Som her er vist tidligere, var det to unitariske retninger som eksisterte side om side i

Kristiania – i alle fall i perioden 1895-1898 og 1904-1905, da Herman Haugerud og Janson

holder unitarmøter samtidig, men på forskjellige steder i Kristiania. Mot slutten av den første

perioden finner de store stridighetene innad i unitarmenigheten sted. Samtidig propaganderer

Tambs Lyche for sin radikale unitarisme, oppmunterer til dannelse av etiske selskap og

drømmer om å etablere en annen unitarkirke enn den Janson allerede har dannet. Og Collin

går med planer om å opprette et etisk selskap i Kristiania. Begge unitarretningene var

misjonerende i den forstand at de ønsket å etablere kirkesamfunn. Den retningen som først

forsøkte dette var den radikale unitarisme representert ved Tambs Lyche. Dette forsøket rant

ut i sanden fordi Tambs Lyche mente det meldte seg for få interesserte til at en menighet

kunne etableres. I gravtalen Janson holdt ved hans båre får vi vite at nettopp disse interesserte

danner grunnlaget for Jansons unitarmenighet. Janson overtar adresselisten fra Tambs Lyches

forsøk på å stifte en unitarkirke! Disse menneskene som meldte seg interessert i Tambs

Lyches kirkeetablering og som nå ble med i Jansons nystartede kirke, må vi forutsette følte

seg tiltrukket av Tambs Lyches radikale unitarisme. Det var vel derfor de i første omgang

ville stifte kirkesamfunn med ham. Trolig ventet de det samme i den kirken Jansons stiftet.

Begge deler var jo unitariske kirkesamfunn, men de var kanskje ikke klar over forskjellen på

disse to unitariske bevegelser. Det er interessant å merke seg i menighetens kirkebøker at de

menneskene som ble med på Jansons unitarkirkedannelse i 1895 og som vi må regne med

også var med på Tambs Lyches adresseliste fra 1894, stort sett forblir i menigheten også etter

67

at Janson er ute av den. I så fall kaster dette et spesielt lys over det Janson skriver i sin

selvbiografi, som sitert over, "De, som strømmet til i den første tid, var væsentlig folk, der

følte sig tiltrukket av opposisjonen mot de bestaaende dogmer og av den interesse og omtale

jeg viet arbeidernes sak." Stemmer Jansons opplysning om at han overtok adresselisten fra

Tambs Lyche, da er det her snakk om mennesker som først og fremst var tiltrukket av den

radikale unitarisme. Det er høyst forståelig at disse menneskene ble skuffet da det gikk opp

for dem hvilken konservativ og kristenorientert unitarisme Jansons egentlig representerte ("De

fant mig og min personlige kjærlighet til Jesus for ortodoks."). Siden det bare var Jansons

unitarmenighet som representerte den organiserte unitarisme, ble den den som kom til å speile

unitarismen. Og skuffelsen av hva man så i det speilet, var for mange stor. De ventet den

radikale unitarisme, men så bare et tillegg til etablert kristendom. Den første og eneste

unitarforlegger, Sabro, gir uttrykk for skuffelsen i Frie Ord, mai-september 1898 s. 234,

"Unitarismen [står] hos os kun som en blot og bar Alliert af den gamle Ortodoxi, af vor egen

stedlige Partipolitik!" og videre: "Men ligesom Ortodoxien har misforsaaet sin Opgave og

stadig væk vil være det beskyttende Skal /…/ har ogsaa Unitarismen hos os misforstaaet sin,

ved at ville være et nyt Skal – Ørkenen …".

Ikke noe av dette passer som beskrivelse av den radikale unitarisme, og det er nærmest

umulig å tenke seg at Tambs Lyches ny-idealisme på noen som helst måte kunne kobles til

"Ortodoxien". I sin tidsskriftdiskusjon med Klaveness skriver han grunntrekket ved sin

radikale unitarisme som "den blot kræver forstaaelse og følelse af det religiøse livs værd".clxiii

Mot dette stiller Janson krav om at unitarismen kobles mot et dypt følt og dypt levet

kristendliv.

Den flik av synsvinkel som dette åpner for er å betrakte konflikten mellom Janson og

hans menighet som noe mer enn en personkonflikt og uenighet om forkynnelse. Det er meget

mulig konflikten egentlig speiler en spenning mellom de to unitariske bevegelsene som fantes

i Kristiania på dette tidspunkt. Tambs Lyche var den som først presenterte unitarisme med

tanke på en konkret menighetsdannelse. Det ville i så fall blitt en ny-idealistisk kirke, en

radikal unitarkirke. I stedet ble det Jansons konservative og spiritistisk inspirerte unitarisme.

Kirkebøkene for menigheten viser at i januar og februar 1900 melder 11 mennesker seg ut,

flere av dem også på samme dag. Av en menighet som på dette tidspunkt består av 90

mennesker, er det dramatisk. Det kan ikke være snakk om en bevisst utmeldelsesaksjon. Den

eneste og resolutt største i hele menighetens samlede liv. Det er altså ikke umulig å tenke seg

at det er tilhengerne av den radikale unitarisme som blir værende i menigheten og de

konservative som forlater den. At det kan forholde seg slik at en unitarretning vinner terreng i

68

Kristiania på bekostning av en annen, sannsynliggjøres ytterligere når vi snart skal se på den

unitarteologi som menighetens nye pastor, Herman Haugerud, representerer fra 1904 av og

fram til 1937. Haugerud representerer den radikale unitarisme fra Amerika, akkurat som

Tambs Lyche. En tid fra 1904-1905 holder han og Janson unitarmøter på forskjellige steder i

Kristiania, men til samme tid. Haugerud i Studentersamfundet, Janson i Arbeidersamfundet.

Dermed er for første både radikal og konservativ unitarisme etablert i Kristiania – og ikke

bare representert. Fra 1905 av gir Janson opp og slutter med å holde unitarmøter i Kristiania.

Den radikale unitarisme fortsetter å være etablert som Unitarisk Samfund fram til 1937, under

ledelse av pastor Haugerud – og blant lederpersonene der finnes også Tambs Lyches sønn.

Foreløpig kan hovedtrekkene ved årene 1895-1905 kan nå oppsummeres som følger:

1895 -Kristofer Janson stifter unitarkirken Broderskabets Kirke i Kristiania.-Tambs Lyche fortsetter å arbeide for en unitarkirke via Frie Ord.

1897 -Kristofer Janson markerer sin spiritistiske virkelighesforståelse i artikkelen Iraka.-Broderskabets Kirke skifter navn til Broderskabets Kirke (Unitarisk Samfund).-Unitarmenigheten begynner å føre autorisert kirkebok.

1898 -Tiltagende konflikt mellom Janson og forstanderskapet i Broderskabets Kirke.-Hans Tambs Lyche dør.-Siste nummer av Frie Ord utkommer og Sabro dør en gang mellom 1898-1900.-Kristofer Janson slutter som prest i Broderskabets Kirke, men innbyr fortsatt til unitarmøter i Kristiania.

1900 -Den største samlede medlemsutmeldelse av Broderskabets Kirke (Unitarisk Samfund). Den første som her står i kirkeboken som utmeldt, er Jansons kone, Louise.-Otto Harsem melder seg inn i menigheten for andre gang og blir dens formann.-Unitarkirken omtales fra nå av stort sett bare som Unitarisk Samfund.

1904 -Herman Haugerud kalles tilbake fra Amerika og innsettes som ny pastor i Unitarisk Samfund.-Konkurranse mellom unitarmøtene til Janson og Haugerud.

1905. -Janson slutter å holde faste unitarmøter.-Fra nå av er det bare Haugerud som innkaller til unitarmøter.

Statistisk beskrivelse av splittensen i Broderskabets Kirke 1900. Det er iøyenfallende at av de

rundt regnet 28 utmeldelser som finner sted i løpet av menighetens samlede levetid, finnes

hele 16 stykker konsentrert til år 1900. En opptelling i menighetens kirkebøker viser at fra og

med 1895 til og med 1899 ble 97 personer opptatt som medlemmer. I samme periode melder

7 stykker seg ut, hvilket gir et samlet medlemsstall pr. 31/12 1899 på 90 personer. Statistisk

sett har disse fem første årene av menighetens liv vært gode tilvekstsår. Men til tross for et

gjennomsnittlig medlemsopptak på 19,4 pr. år, er de første årene av menighetens liv preget av

avtagende medlemsvekst.

69

Grafen til venstre viser fallet i den

årlige medlemsveksten de syv første

år av menighetens liv (x-akse = år, y-

akse = antall medlemmer).

I løpet av januar og februar

1900 har 11 meldt seg ut og fem

andre følger samme år. Hverken før

eller senere skal unitarmenigheten oppleve en slik massiv og samlet utmeldelse. Rundt regnet

18 % av medlemsmassen melder seg ut i løpet av 1900 og flesteparten av dem i løpet av årets

to første måneder. Blant de utmeldte finner vi Kristofer Jansons kone, Louise. Ja, så og si hele

menighetens forstanderskap fra 1898clxiv melder seg kollektivt ut. Det gjelder sekretæren

Hamborg, visesekretæren Glorvigen og sekretæren Marie Haug. Tilbake blir bare formann J.

Meyer og viseformann A. Skramstad. Også to av de tre medlemmene i sykekomiteen

forsvinner. Her melder fru Janson og fru Hamborg seg ut. Bare Julius Torp blir tilbake.

Situasjonen er dramatisk for menigheten. I 1898 frasier menighetens grunnlegger, Kristofer

Janson, seg sin pastorstilling og året 1900 begynner med det som vel må kalles en så nær

kollektiv utmeldelse av forstanderskap og sykekomitté som det er mulig å tenke seg. Det er

med andre ord menighetens ledelse som melder seg ut. Og andre skal følge deres eksempel.

Her følger avslutningsvis en oversikt over menneskene bak masseutmeldelsene, som

det fremkommer har flesteparten vært medlem siden unitarmenighetens to første år:

Navn Født Innmeldt UtmeldtGerogine Louise Janson (Kristofer Jansons kone) 1862 28/5-1897 1/1-1900Adolf Daniel Kristian Wedel 1867 27/5-1897 1/1-1900Martha Maria Wedel, f. Willard 1866 27/5-1897 1/1-1900Elise Hansen 1870 16/11-1896 1/1-1900Maria Haug 1859 mars 1895 11/1-1900Oliva Glorvigen 1861 27/5-1895 11/1-1900Kristian Bertal Sivertsen 1868 1895 25/1-1900Ferdinan Hamborg 1851 1896 5/2-1900Anna Hamborg, f. Nilsen 1862 1896 5/2-1900Laura Bergsund 1868 1896 22/2-1900Hanna S..?.. Pedersen 1866 1895 25/2-1900Andrea E. A. Olsen 1865 15/10-1899 1/3-1900Harald Dundas 1855 1895 13/6-1900Karoline Marie Aslaksen 1867 1897 22/6-1900Kari Haug 1872 2/3-1895 16/7-1900Jørand Andersen 1866 1895 16/11-1900

70

Herman Haugerud

Menighetsbladet ”Unitaren” og 1906-definisjonen av Unitarisk Samfund Unitarisk virksomhet og menighetsplanting Trekk av unitarteologien 1906-1907

Det er ikke funnet noen dokumentasjon for når Herman Haugerud overtok som pastor

i unitarmenigheten i Kristiania eller når han mottok menighetens kallsbrev. I Jansons

selvbiografi (Hvad jeg har oplevet) kan en få inntrykk av at han overtok kort tid etter dennes

avskjed som pastor i 1898. Haugeruds håndskrift er markant og identifiserbar ved hjelp av

hans signatur på et par lysningsdokumenter,clxv og ved å sammenligne med registeret for

opptatte i menigheten er det mulig å datere hans første innføring til 1904, antakelig 5. mai.

Det betyr i så fall at Haugerud overtok som pastor fem eller seks år etter at Jansons sluttet. I

perioden 1898-1904 fortsatte Janson å holde taler i lokalene som Unitarisk Samfund

disponerte (i Arbeidersamfundet). Men etter at han i 1899 igjen mottar diktergasje fra

Stortinget og på den måten blir økonomisk uavhengig av både unitarmenigheten og sin

foredragsvirksomhet, kan det synes at hans engasjement vis á vis menigheten avtar og så og si

opphører fra 1900 – med unntak av sporadiske foredrag i ny og neclxvi – da store deler av

menigheten melder seg ut. Hans kone inkludertclxvii. Det er også symptomatisk at han samme

år holder sin preken Hvad er sand Unitarisme?, som på mange måter synes å være hans svar

på de anklager som rettes mot hans unitarisme i menigheten, og kort etter den selvbiografiske

romanen Ensom (1903)clxviii. Det er svært fristende å se det hele i sammenheng med at hans

håndskrift samtidig er borte fra menighetens kirkebøker.

Som en av de første melder Otto Harsem seg inn i menigheten i 1895, men ut samme

år som Janson skriver sin Iraka-tale, 1897, og på den tid avstanden mellom pastor og

menighetens formannskap var synlig. Samme år som menigheten opplever sin

masseutmeldelse, 1900, melder han seg inn igjen, og i juninummeret av menighetsbladet

Unitaren (s. 44) står han omtalt som ”Den tidligere formand i unitarisk samfund”. Det er

nærliggende å anta at Harsem tiltrådte som menighetens formann kort etter sin andre

innmeldelse og unitarmenighetens pastorløse interimstid sprang fra 1898 til 1904.

Kirkebøkenes forskjellige håndsskrifter synes å støtte en slik antagelse, og det også

Haugeruds yngste datter, født noen år før han døde i 1937 og som fortsatt bor i Oslo. På

forespørsel i en telefonsamtale anslo hun sin fars hjemkomst til Norge til omkring 1903-1905.

Noe av det første Haugerud gjorde har tydeligvis vært å etablere et menighetsblad,

Unitaren. Organ for Unitarisk Samfund.clxix Dette tidsskriftet utkom hver måned med første

71

nummer april 1906, men opphørte allerede sommeren 1907. Selv om Haugerud i

aprilnummeret 1906 ”indbyder ogsaa aandsfæller til at sende os orginale artikler for vort

tidsskrift og benytte dets spalter til diskussion af religiøse, filosofiske og etiske sprørsmaal”

(s.16), får Unitaren aldri noe større antall bidragsytere eller noen gang diskusjoner i sine

spalter. I først årgang er det med få unntak bare Haugerud som signerer artiklene. Kristofer

Janson bidrar med seks stykker og to av Hans Tambs Lyches etterlatte skrifter trykkes – og så

en og annen oversatt artikkel av andre forfattere. Det ser ut som Haugerud både redigerer og

er hovedbidragsyter i et tidsskrift han stort sett skriver selv. Andre årgang av bladet innledes

april 1907 i en optimistisk tone og med et løfte om at man snart vil ta inn leserinnlegg og

besvare spørsmål fra leserne. Noen måneder senere opphører Unitaren å utkomme. Norges

første unitariske tidsskrift Frie Ord overlevde årene oktober 1894-april 1986 (da Sabro tok

over, fortsatte utgivelsen og forvandlet bladet til en kasteball for alt annet enn unitarisme), og

landets siste unitariske tidsskrift litt over ett år, fra april 1906 – sommeren 1907

(juli/august)clxx. Jansons blad som kanskje kunne ha fortsatt som formidler av unitarisme,

Saamanden, var allerede opphørt 1900. Det inntrykk som danner seg er at Haugeruds

pastortid innledes med en manglende oppslutning om menighetens blad – leserinnlegg og

andre bidrag uteblir – og det samme gjør nyrekruttering av medlemmer. Unitarisk Samfund

har mistet den kontaktflaten som et tidsskrift tross alt er, opptak av nye medlemmer stanser så

og si opp. Menigheten er døende, men holder seg fortsatt levende i nye 20 år, til 1937. Så er

det slutt.

Haugerud gir i aprilnummeret 1906 av Unitaren en interessant beskrivelse av

formålet, og dermed gir definisjonen av Unitarisk Samfund, som unitarmenigheten nå stort

sett bare kalles. Han skriver:

Unitarisk Samfund i Kristiania har til formaal at virke for oplysning, sædeligt liv og tolerance – religiøse ideers udbredelse, uhemmet af al ydre autoritet – alle religiøse retningers virkefrihed og ligestillethed for loven, saaledes at ingen enkelt religiøs sekt eller opfatning paa nogen maade begunstiges af stat eller kommune. (S. 15.)

Det er tydelig at navneendringen fra Broderskabets Kirke til Unitarisk samfund har

med den unitariske selvforståelse å gjøre. I 1895 skriver Janson om formålet til

unitarmenigheten i Lovene:

Vi vil idethele søge at hævde Jesu principer og leve op til dem. Ved Optagelse i menigheden affordres ikke noget Løfte paa en vis Troesregel, men der spørges, om man vil leve som et retskaffent Menneske. (S. 3.)

72

Selv om Janson snart dreide formålet over i spiritistisk retning, er forskjellene

påfallende. Jansons formålsparagraf knytter unitarismen til én bestemt religion og til bestemte

religiøse prinsipper (”Jesu principer”). Med unntak av spiritismen som senere kom fram som

det egentlige formål, er dette helt i tråd med den konservative unitarisme. På samme måte er

Haugerus formål for Unitarisk Samfund helt i tråd med den unitarisme som Hans Tambs

Lyche representerte. Det karakteristiske for den progressive unitarismen – den radikale,

”Fremskridspartiet” – var (og er) nettopp vektlegging på det etiske uavhengig av religiøs

tilknytning. Unitarisk Samfund vil fremme ”oplysning, sædeligt liv og tolerance”.

Broderskabets Kirke ga uttrykk for å ville fremme ”Jesu principer og leve op til dem”.

Tydeligere kan det neppe vises hvordan Hans Tambs Lyches unitarisme får en renessanse

under Haugeruds pastortid i Unitarisk Samfund. Jansons hang til spiritisme og reinkarnasjon

og unitarisk ensretting er blant de i ettertid påviselige årsakene til menighetens interne

problemer og avgjørende for at han sluttet som pastor. I hvilken grad også hans personlighet

har spillet inn, har det ikke vært mulig å avgjøre. I 1906 kan Janson så oppleve å lese i Norges

daværende eneste unitartidsskrift at det som var formålet for Broderskabets Kirke 1895 er

radert bort ut til fordel for den samme unitarisme som gjennom Tambs Lyches penn, skarpt

kritiserte ham. Det er den radikale unitarisme som dominerer i Norge i perioden 1894-1937.

Jansons unitarkirke og konservative unitarisme blir her bare en periode 1895-1898 – etterfulgt

av en mellomperiode fram til 1905 der Janson opptrer som selvstendig unitarisk møteholder

for det meste i menighetens lokaler, men fra 1904 i konkurranse med pastor Haugeruds

unitariske møter. Jansons person spiller en viktig rolle i dannelsen av den første

unitarmenigheten, men hans unitarisme er bare et blaff i denne sammenheng. Og det virker

som han selv, med sin spiritisme, ødelegger for sine muligheter til å fundamentere den

unitarisme som er skissert i Lovene.

Strømningene innen norsk unitarisme 1894-1937 kan nå fremstilles slik:

1894-1898 Den etisk-religiøse, også kalt ”Fremskridspartiet”, ved Hans Tambs Lyche.1895-1898 Spiritistisk-Channing-unitarisme ved Kristofer Janson.1898-1905 En mellomfase der unitarmenigheten ikke har fast pastor.1904-1905 Konkurranseforhold mellom mellom konservativ unitarisme (Janson) og den

etisk-religiøse unitarisme (Haugerud).1905-1937 Den etisk-religiøse ved Herman Haugerud.

Et av de mysterier som kildematerialet åpner for, men ikke gir noe svar på, er Tambs

Lyche-familens forhold til unitarmenigheten i Kristiania etter år 1900. At de ikke hadde noe

forhold til denne kirken mens Janson residerte der, synes innlysende ut fra det som så langt

73

har kommet fram om motsetningene mellom de to unitariske retningene i Kristiania. Men det

kan se ut som om forholdet endret seg da Haugerud ble pastor, for nå dukker navnet til en av

Tambs Lyches sønner opp som sekretær Unitariske ungdomsforeningen 1906. Denne sønnen,

Harold G., bruker samme initialer som kjennetegnet hans far: H. Tambs Lyche.clxxi Så selv om

kildematerialet er taust, synes det har å være mulig å ane en historiens ironi, nemlig den at

Hans Tambs Lyche som dør i 1898 og som advarer mot Jansons unitarisme, nettopp hans

initialer og hans unitariske retning føres vider i unitarmenigheten gjennom sønnen og

gjennom unitarismen til den nye pastor Haugerud.

Unitarisk virksomhet og menighetsplanting. Et spørsmål som melder seg angående Unitarisk

ungdomsforeningclxxii, er dens forhold til Unitarisk Samfund. Er den en del av Unitarisk

Samfund eller et selvstendig og nytt tilskudd på unitarmiljøet i Kristiania 1906? En ting er

sikkert, og det er at Unitarisk Samfund med Herman Haugerud og Otto Harsem har vært

sterkt engasjert i denne foreningen. Av de syv foredrag som foreningen holdt på 12 møter fra

stiftelsen 22. desember 1905 til juni 1906, sto Haugerud for fire med titlene: ”Snekrystaller”,

”Paa vidderne”, ”Alexander Kielland” og ”Naturkræfter og aandskræfter” og Harsem for et

innledningsforedrag til en diskusjon (nå ukjent). Som nevnt holdt Kristofer Janson ett

foredrag. I tillegg kom ungdomsforeningens sekretær, H.Tambs Lyche, med foredraget

”Tambs Lyche” (sannsynligvis handlet det om hans far). Videre dannet ungdomsforeningen en

sangforening som skulle underholde på møtene. Det finnes bare ytterligere en referanse til en

sangforening i det unitariske miljøet. Den er fra et notat i Unitaren september 1906, der det

heter ”I sangforeningen, som er knyttet til Unitarisk samfund”, er der anledning for flere unge

mænd og kvinder, ...” (s. 96).

På den annen side er det påfallende at ingen av ungdomsforeningens ledere er

medlemmer i Unitarisk Samfund. Dere navn er kjente: formann H. E. Gabrielsen, sekretær H.

Tambs Lyche og kasserer frk. M, Mathisen (i tillegg to ukjente varamedlemmer). Ingen av

disse navnene passer med navn/initialer i unitarmenighetes medlemsregister. Ledelsen i

ungdomsforeningen er altså ikke blant Haugeruds medlemmer. Det er ikke mindre påfallende

at ungdomsforeningens medlemstall gikk unitarmenigheten en høy gang. Det påstås at

ungdomsforeningen fikk 29 medlemmer på sitt første møte. Juni 1906 har den 87. Til

sammenligning fremkommer det av opptelling i medlemsregisteret for Unitarisk Samfund at

man for hele 1905 og 1906 (altså to år) bare fikk 12 nye medlemmer – og med tanke på at

medlemsinnmeldelsene var i ferd med å stanse opp, var dette et stort opptak. Så skal altså

74

Unitarisk ungdomsforening ha skaffet seg 87 medlemmer på seks måneder! Omtrent like

mange som Broderskabets Kirke fikk etter tre års virksomhet (1895-1898).

Det er vanskelig å tolke disse tallene, og de blir ikke noe mindre fantastiske ut fra det

faktum at det blir helt taust omkring Unitarisk ungdomsforening etter juni 1906. Det ville jo

vært å forvente at Unitaren hadde brakt mange notater omkring en slik vellykket

ungdomsforening, men det skjer ikke. Utover den redegjørelsen som finnes i juninummeret av

Unitaren, eksisterer det ingen omtale av Unitarisk ungdomsforening. Så hva var egentlig dette

for noe? Var det et forsøk på å etablere en uavhengig unitarisk forening i tillegg til den

etablerte unitarmenigheten? Eller var det et samarbeid med den etablerte unitarmenigheten om

å skape et unitarisk møtested for ungdom? Begge spørsmål kan besvares bekreftende, men

med et såpass spinkelt kildemateriale som er tilgjengelig, er det best å la dem stå åpne.

Unitaren nevner bare at sangforeningen var "tilknyttet Unitarisk Samfund". Et

tilknytningsforhold kan tolkes på forskjellig vis.

Sikkert er det i alle fall at ungdomsforeningen ikke manglet på fremtidsvyer. I tillegg

til sangforeningen ønsket man fra høsten av å starte en håndskrevet avis der medlemmene kan

sende inn ”artikler, klager, forslag, etc.”. Man planlegger å gå til innkjøp av bøker, som det

skal leses høyt fra på møtene, og som medlemmene kan låne. Det planlegges utflukter for

både medlemmer og ikke-medlemmer. Og mellom desember 1905 og juni 1906 må dette ha

vært en aktiv forening: Syv foredrag er nevnt, det var stiftelsesfest og fest for Kristofer Janson

og ”paa flere af møderne trakteredes med kaffe og kage”. Og foreningen hadde sine egne

lover og i dem innfelt formålsparagraf med stort ambisjonsnivå:

Foreningens formaal er efter lovene, ”at bringe unge mennesker sammen til drøftelse af store livsspørgsmaal, at vække interesse hos dem for nutidens liberale tanker og knytte dem til hinanden i venskab og sympati. Til fremme af disse formaal skal der fra september til juni afholdes 2 møder pr. maaned med foredrag, diskussioner, litterær og musikalsk underholdning, samt fester og selskabelige sammenkomster efter speciel bestemmelse af foreningen.

Det kan jo tyde på at man virkelig har klart å holde dette tempo fra desember 1905 til

juni 1906 – godt og vel et halvt års tid. Så følger en felles ferie sammen med Unitarisk

Samfund i juli og augustclxxiii. Og ganske riktig, da augustnummeret for Unitaren 1906 (s. 80)

trykker sin påminnelse om at Unitarisk Samfund igjen begynner sine regulære møter fra

september av, heter det:

75

Medlemmerne af den unitariske ungdomsforening mindes om, at dens møder ogsaa gjenoptas i september maaned og afholdes som før anden hver tirsdag aften i samme bygning, som Unitarisk samfund benytter, Møllergaden 20.

I juni møtes Unitarisk Samfund på Grefsenåsen og Haugerud holder en tale som

oppsummeres slik i Unitaren juni 1906 (s. 48) :

Pastor Haugerud holdt en tale om den rolle, som sollyset spiller i verden, og dvælte i sin videre udvikling af temaet ved det formaal, der staar først paa vort samfunds program – at virke for oplysing Alle var enige om at ha tilbragt en deilig dag sammen, da de om kvelden gi nedover og nød det herlige udsyn over Maridalen i en underskjøn solnedgang. Haugerud agter i ferietiden at prædike og holde foredrag i flere byer, som han er indbudt til af aandsfæller.

Så kommer sommerferien, og de siste spor av ungdomsforeningen med sine

oppsiktsvekkende 87 medlemmer forsvinner.

Men menighetens virksomhet stanset ikke opp etter ferien og kan i ettertid spores via

annonseringer i Unitaren. Vi får høre om unitarmenighetens kvinneforening som holder basar

og om sangforeningen som med egen instruktør møtes ”onsdag aften ½ 9 til ½ 11, i den lille

sal, anden etage, Møllergaden 20”.clxxiv

Den faste møtevirksomhet og hovednerven i unitarmenigheten fant dog sted på

søndager kl. 11 i Den store sal i Møllergaten 20 i Oslo (en bygning som idag rommer

Skolenes landsforbund). Svært lite er kjent omkring møtenes form, men en og annen ting

røpes gjennom annonsering, og det synes å ha vært en fast møterytme når medlemmeneclxxv

møtes for å lytte til pastor Haugeruds foredrag eller preken og til musikk (noen ganger også

solosang). Inntrykket av at Unitarisk Samfund har beveget seg bort fra en tradisjonell

kirkeidentitet forsterkes når dette sammenlinges med Gudstjenestens omtale av

søndagsmøtene 1895: ”Gudstjenesten holdes med Salmesang, Bøn og Prædiken” (s. 22). I

Jansons Broderskabets Kirke omtales sammenkomstene som gudstjenester. I Unitarisk

Samfund 1906 samles medlemmene til ”regulære møter”.clxxvi

Noen av Haugeruds foredrag er kjent gjennom opprykk i Unitaren. I det minste er tre

av hans 1906-foredrag tilgjengelige. I april hadde hans foredrag tittelen ”Unitarismen”. I

september og oktober taler han henholdsvis om musikk og moral (foredragstittel: ”Harmoni”)

og kritikk av daværende stiftsprost Jensen (foredragstittel: ”Rationalisme”). Og ikke minst får

vi et innblikk i hvor nøye Haugerud er med å skille mellom formidlingsformene tale og

preken (et trekk som går igjen i flere unitarmenigheter verden over den dag i dag): Mars 1907

presenterer Unitaren ”Menneskehetens martyrgang. Langfredagstale af pastor Haugerud”

76

(s.177) og ”Livshaab. Paaskeprædiken” (s.185). (Skjønt formmessig og stilistisk er det her

vanskelig å se forskjell på ”tale” og ”preken”.)

Det nevnes over at Haugerud var inbudt til å holde foredrag i flere byer i juli og

august. Det vites ikke hvor mange eller hvilke byer det her er snakk om, men Unitaren juli

1906 (s. 64) gir et utikt innblikk i Haugeruds virksomhet denne sommerferien. Det første og

eneste kjente menighetsplaningsforsøkclxxvii fra hans side finner sted 23. juli i Skien. Her treffer

han ”elskværdige aandsfæller” og døper fire barn (”det er at haabe, de fire barn, jeg døpte der,

med tiden blir staute unitarer”). Ingen av disse ”aandsfæller”, de fire nydøpte barna eller

andre med adresse Skien er å gjenfinne i kirkebøkene for Unitarisk Samfund.clxxviii Foruten

Skien og en begravelse i hjembygden til unitaren John Buen (Jondalen i Kongsberg, 14. juli),

ser det ut til at Haugeruds virksomhet i ferietiden, der han aktet å ”prædike og holde foredrag

i flere byer”, stort sett begrenser seg til følgende reiseskildering, som er idyllisk nok og det

eneste eksisterende innblikk i en norsk unitarpastorens sommervirksomhet:

Saa reiste jeg med dampbaad op Nordsjø og det vakre Hitterdalsvand til Notodden, hvorfra jeg red paa cycle til Tinnoset. Paa veien var jeg indom den gamle stavkirke i Hitterdal, en bygning fra det 13de aarh., restaurert og vel vedligeholdt. Efter en baadfart op den af høie aaser og berg omgivne Tinnsjø kjørte jeg gjennem Vestfjorddalen til hotellet i Rjukanfos. Fossen frembyr et fagert skue; skade, at den snart skal forsvinde for industriens skyld.

Fra Rjukan gik jeg saa tilfods over høifjeldet og befandt mig efter en otte timers marsj paa toppen af Gaustafjeld, hvorfra jeg i kveldsolens belysning nød den herlige udsigt over berg og skog og glitrende tjern. Forfrisket paa legem og sind kom jeg over Kongsberg tilbage til hovedstaden.

Dette er jo vel og bra, men hva med de byer som Unitaren juni 1906 (s. 48), forteller

oss at Haugerud er innbudt til å preke i og som han akter å besøke under Unitarisk Samfunds

sommerferie? Fantes dem ikke? Kom det noe i veien? Det eneste som beskrives fra

sommerferien er en begravelse, møte med åndsfeller i Skien og fire dåp og en idyllisk

vandring. Akkurat som med ungdomsforeningens taushet etter august 1906, blir det også taust

omkring disse byene. Det optimistiske bildet av Unitarisk Samfund i vekst og virksomhet og

begynnende menighetsplantinger som Unitarens redaktør (Haugerud) tegner, fortoner seg

unektelig underlig i lys av den etterfølgende taushet omkring prosjektene. Og dette er en

følelse som forsterkes av Haugeruds gjentatte oppfordringer om at medlemmene av Unitarisk

Samfund må benyttet sitt medlemsblad til å skrive artikler og komme med andre former for

innlegg. Noe som i svært liten grad skjer. Og desperat inntrengende synes Haugerud nå og da

å være i tonen, som her:

77

Det er for unitarismens udbredelse i vort land af stor viktighed, at den kirke, vi har her i Kristiania, vokser sig stor og stærk, og jeg vil derfor benytte denne leiliged til indtrængende at anmode de liberale mænd og kvinder, som interesserer sig for vort arbeide og deler vore anskuelser, at slutte sig til os og bli medlemmer i Unitarisk Samfund. Hvis I har mistet troen paa ortodoksiens trosartikler og dogmer; hvis I ei længer føler eder hjemme i statskirken, da kom til os, og vi skal ta imod eder med glæde. Hjælp os at bygge frihedens tempel i Norge! Hjælp os at gjøre Jesu religion, kjærlighed til gud og medmennesker, en stormagt i landet!

Unitarisk Samfund er endnu et lidet samfund; men det vil bli større, dersom du, min aandsfælle og ven, gaar ind i det og støtter det med din interesse og sympati.clxxix

Man kan selvsagt spørre seg om hvilken hensikt det har å komme med en slik

oppfordring i et bland som er ”Organ for Unitarisk Samfund”. Dette er jo først og fremst et

medlemsblad for unitarmenigheten – om så tanken opprinnelig også var at blandet skulle nå

fram til en større leserkrets. Strengt tatt ville en oppfordring om støtte vært mer logisk i et

annet forum og til en annen leserkrets enn den som allerede var involvert i Unitarisk

Samfund. Men denne brudd på logikk forsterker trekket av desperasjon. For situasjonen var

tydeligvis så prekær at litt mer enn et halvt år etter at dette blir skrevet, opphører Unitaren å

utkomme. Unitarisk Samfund har ikke lenger noe tidsskrift eller medlemsblad. Og i den grad

Unitaren ble lest av mennesker utenfor det unitariske miljøet forsvant nå også et viktig

kontaktorgan og en informasjonskanal for utbredelse av unitarismen i Norge. Å bryte en slik

informasjonskanal må også ha betydd isolasjon. Informasjon om samtidens Unitarisk

Samfunds aktiviteter er ikke lenger tilgjengelige ut over muntlige kanaler. Det er naturlig å

tenke seg at disse kanalene først og fremst ble formidlet innenfor møtene til Unitarisk

Samfund. Det har ikke vært mulig å finne annonser i den tids dagspresse som annonserer

menighetens møter eller foredrag eller andre aktiviteter. Hva da med mennesker utenfor dette

miljøet? Med dem som kanskje var på søk etter et religiøst holdepunkt? En menighet?

Sannsynligheten for at disse skulle snuble over den lille unitariske menigheten i Kristiania er

fra 1907, da Unitaren opphører å utkomme, blitt mindre enn før. I neste kapittel gis en

oversikt over medlemstilveksten i Unitarisk samfund. Den oversikten viser at

medlemsopptaket mer eller mindre stanser opp fra 1917 av (med nullopptak i flere påfølgende

år). Før dette ligger opptaket fra 1907 av svært lavt (fra fem personer og ned til én). Det

eneste unntaket som det ikke har vært mulig å finne en forklaring på, er 15 stykker som

opptas 1910, men dette er til ingen nytte. 1907 mister menigheten sitt medlemsblad og sin

kontaktflate utad. Omkring ungdomsforeningen med sitt oppsiktsvekkende høye medlemstall,

blir det taust, og det samme blir det omkring alle de byene som skal ha invitert Haugerud til å

78

tale. Ti år senere inntreffer en mangeårig periode med nullopptak, fra 1917-1937 (det eneste

unntak er 1927 og 1928 da to nye medlemmer opptas). Hvis det er mulig å tidfeste Unitarisk

Samfunds dødsstøt, da må det være snakk om innledingen til den tyve år lange perioden med

nullopptak av medlemmer, dvs. 1917, men en menighet dør ikke over natten. Dødsprosessen

tar tid, og det er ikke urimelig å anta at isolasjonen som man ufrivillig gikk inn i da

menighetens blad opphørte i 1907, er en viktig faktor i så måte. Hvis dette stemmer – og ser

vi på statistikken på medlemsinntak fra 1900 av – da kan det se ut som om pastor Haugerud

tok over en skadeskutt menighet som han aldri maktet å føre ut over den konflikten som

Kristofer Janson brakte den inn i.clxxx

Trekk av unitarteologien 1906-1907. Noen helhetlig fremstilling av Haugeruds forståelse av

unitarismen foreligger ikke ut over det innsyn som fremkommer av noen av hans artikler i

Unitaren 1906-1907. Siden hans etterlatte papirer, som inntil nylig var i hans yngste datters

eie, ble destruert i begynnelsen av 2005, er det ikke mulig å studere utviklingstrekkene i den

unitarisme han representerte i USA og i Norge i tiden 1904-1937. Det som i dag er

tilgjengelig av innsyn i Haugeruds mer enn tretti års virke som unitarprest i Norge, begrenser

seg altså til mindre enn et snes artikler fra hans periode som relativt nyansatt pastor. Det er

fort gjort å liste opp dette kildematerialet etter artiklenes tittel i Unitaren:

Utgivelsesår Tittel på artikkel1906, april Unitarismen1906, mai Unitarismens fader i Amerika, William Ellery Channing1906, mai Den apostoliske trosbekjendelse1906, juni Altruisme1906, juli Den bundne bjørn1906, juni Tankernes indflydelse paa vor vandel1906, august Den liberale kirke1906, september Harmoni1906, september Messiassagaen1906, oktober Rationalisme1906, oktober Personlighed1906, desember Guddommens inkarnation1907, januar Videnskab og religion1907, januar Det evige liv1907, mars Menneskehedens martyrgang. (Langfredagstale)1907, mars Livshaap (Påskepreken)1907, april Dommedag1907, april Satan

Disse 18 foredragene er alt som står tilbake etter Haugeruds mer enn tretti års

unitariske forkynnelse i Norge. Til sammenligning kjenner vi over to hundre foredragstitler

79

fra Jansons kortere virke som unitarforkynner (se tillegget). Av Haugeruds foredrag er det i

denne sammenheng særlig Unitarismen og Den liberale kirke som er av interesse. Som

tittelen på det første forteller finner vi her hans generelle betraktninger omkring nettopp

unitarismen, mens han i det siste skisserer noen kjennetegn og målsettinger med den

kirketilhørighet han oppfatter seg som del av og ser Unitarisk Samfund som en del av. På

bakrunn av dette burde det være mulig på Haugeruds vegne å presentere noen trekk ved

unitarmenighetens forståelse av sin religion og sin kirke. Om ikke annet så er det mulig i

kortfattet form å se dette i forhold til de unitariske bevegelser som Tambs Lyche og Kristofer

Janson sto for. Hva er felles og hva er forskjellig?

Fellestrekkene viser seg raskt i det unitariske negative forhold til dogmer og

læresetninger, som avvises. Med utgangspunkt i fornuftsbaserte argumenter avviser alle tre

treenighetslæren, Jesu guddommelighet og preeksistens og oppstandelse fra de døde, hans

soningsdød og enhver helveteslære. Dette og mere til er felles for all unitarisme og så opplagt

at problematikker og diskusjoner omkring dette for mange unitarer var et tilbakelagt stadium

allerede på 1800-tallet, og for den transilvanske unitarisme allerede fra 1600-tallet av. Som

vist innledningsvis førte dette tilbakelagte stadium til at unitarene selv stort sett definerte

unitarismen ut fra andre kriterier enn de som fra teologisk hold gjerne fremheves som

kjennetegnet på unitarisme, dvs. antitrinitarisme. Siden Haugerud, Tambs Lyche og Janson

deler denne allmennunitariske plattformen og tar den som en selvfølge som de strengt tatt

stadig bare må fremheve fordi unitarismen presenteres i Norge som motsetning og alternativ

til den bestående kristne ortodoksi, blir det vanskelig å se annen enn fellestrekk og likheter

hvis vi anvender den tradisjonelle definisjonen på unitarismen som antitrinitarisk. Legges

denne ensidig til grunn skulle man tro at disse tre unitarprestene representerer én og samme

unitarisme, men det er allerede vist at så ikke er tilfellet. For å se forskjellene må vi derfor

benytte oss av den definisjonen som unitarprestene selv og den samtidige unitariske tradisjon

benyttet. Hva var da deres definisjon?

Alle tre betrakter unitarismen som en religiøs bevegelse med utgangspunkt i

kristendommen og i samsvar med moderne naturvitenskap. Haugerud oppsummerer

samtidens egen forståelse av hva som er unitarisme ved å vise til den store unitarkonferansen

som ble holdt i Saratoga (New York) i 1894. Her ble 1500 unitarledere enige om følgende

foreløpige definisjon på unitarisme: "Vi antar Jesu religion og mener, at en praktisk religion,

ifølge hans lære, bestaar i kjærlighed til gud og kjærlighed til vor næste." Og Haugerud

utdyper dette slik: "Unitarerne mener, at de kan klare sig religiøse dogmer og konfessioner

foruden. De lægger større vægt paa det, som er langt vigtigere end en dogmatisk teologi,

80

nemlig aandsfrihed, karakter og liv." Dermed blir den liberale bevegelse som unitarismen

representerer, også den liberale kirke som "et tilflugtssted for moderne ideer og

livsanskuelser, et herberge for nye sandheder, et hjem for alle dem der elsker fremskridt og

opplysning, for alle dem der fortrøster sig til den levende gud og hans aabenbaringer i

dag."clxxxi Men som et tilfluktssted for moderne ideer og livsanskuelser har unitarismen også et

fundament - sine tradisjoner. Det er i dette definisjonsfundamentet forskjellene mellom

Jansons Broderskabets Kirke og Haugeruds Unitarisk Samfund kommer til syne. Særlig to

aspekter skiller seg ut: 1) unitarismen forstått som instrument og mål og 2) unitarismen i

forhold til reinkarnasjon.

Det hersker liten tvil om at Haugerud betraktet unitarismen som et instrument på veien

mot "den sande kristendom, kjærlighed til gud og kjærlighed til vore medmennesker, er en

religon, som vilde omskabe verden, dersom den blev prøvet, og det er for en kristendom af

denneslags, at unitarismen er en talsmand."clxxxii Her ser vi at unitarismens oppgave er å finne

tilbake til det som er Jesu egentlige lære og å avsløre ortodoksiens dogmatisme som senere

tillegg og forvansklinger av denne lære. Dette er helt i tråd med den radikale unitarisme som

Tambs Lyche også innesto for. Samtidig skiller den seg fra Jansons konservative unitarisme

på den måten at han først og fremst ser unitarismen som den virkeliggjorte sanne kristendom.

For Janson blir Jesu sanne lære også sann unitarisme. Jansons unitarisme er strengt fokusert

omkring personen Jesus på en måte som forteller oss at Jesu lære og unitarismen på slutten av

1800-tallet sammenfaller.clxxxiii For Janson blir da unitarismen målet i seg selv, mens for

Haugerud og Tambs Lyche blir den et instrument for å virkeliggjøre den sanne kristendom,

dvs. Jesu lære slik den ikke er forvansket av senere kirkesamfunn.

Det er allerede vist hvor skeptisk Tambs Lyche var til Jansons lære om reinkarnasjon

og hans spiritisme. Hva da med Haugeruds forhold til dette? I sin selvbiografi antyder Janson

et samarbeid med Haugerud også 1905, da han opphørte å holde sine unitariske møter i

konkurranse med Unitarisk Samfund.clxxxiv Og han skal fra tid til annen ha holdt taler til støtte

for Haugerud. Med unntak av de taler som er referert fra den unitariske ungdomsforening, har

det ikke vært mulig å få bekreftet andre taler Janson har holdt tilknyttet til Haugeruds arbeid.

Det behøver ikke bety noe særlig, men når vi ser Haugeruds holding til reinkarnasjonstanker,

da er det i det minste tydelig at støtten må ha dreid seg om helt andre ting. Her er Haugeruds

egne ord om reinkarnasjonslære:

Flere af mine omgangsfæller og venner tror paa re-inkarnasjonsteorien, har de sagt til mig, og de synes, jeg selv burde tro og forkynde den. Meget er der, det indrømmer jeg gjerne, som taler til gunst for denne lære om menneskesjælen, og jeg har undertiden

81

været paa god vei til at annamme den selv. Men jeg er aldrig blit overtydet om, at den var den eneste rette maade at forklare os menneskesjælens store forskjellighed paa. Vi ved igrunden saa overmaade lidet om alle de elementer, som i forening med hverandre frembringer den individuelle menneskeaand. Vi kan fantasere om det og inbilde os, at baade den ene teori og den anden er korrekt; men beviserne derfor mangler vi dog. /…/ Nei, jeg maa endnu holde mig til arvelighetdsteorien, der forklarer noksaa tilfredsstillende, synes jeg, den store ulighed mellem menneskene ved deres ankomst til verden.clxxxv

På bakgrunn av det begrensede kildematerialet for Haugeruds tid som pastor i

Unitarisk Samfund og den beskjeden innblikk dette materialet gir i hans unitarisme og

forkynnelse, er det allikevel mulig å peke på et markant brudd mellom Jansons forkynnelse i

Broderskabets Kirke og Haugeruds forkynnelse i Unitarisk Samfund. Begge ser unitarismen

definert som religiøse og etiske bevegelser med rot i Jesu lære, men her stanser også

likhetene. Janson ser sin unitarisme som det kristne mål i seg selv, og det er en

betraktningsmåte som føyer seg inn i den konservative unitarismes selvforståelse. Haugerud

anser deriomt unitarismen som det instrument som skal føre fram til at man erkjenner Jesu

lære, men dette er ikke utelukkende en lære som skal fremme kristenliv. Den er først og

fremst en etisk lære. Derfor kan man nærme seg denne lære fra flere religiøse og filosofiske

utgangspunkt. Ja, man kan endog nærme seg denne gjennom den estetiske idealisme, som

Hans Tambs Lyche gjorde. Formålet til Broderskabets Kirke i 1895 var det konservativt

unitariske kristenliv synliggjort som "i Higen efter Sandheden og i Jesu af Nasarets Aand

forener vi os for at tjene Gud og Tjene os selv ved at tjene og elske Mennesker".clxxxvi En ni, ti

år senere heter det at Unitarisk Samfund har som formål "at virke for oplysning, sædligt liv og

toleranse – religiøse ideers udbredelse, uhemmet af al ydre autoritet – alle religiøse retningers

virkefrihed og ligestillethed for loven, saaledes at ingen enkelt religiøs sekt eller opfatning

paa nogen maade begustiges af stat eller kommune."clxxxvii Borte er den konservative

unitarismens fokus på Jesus, tilbake står den radikale unitarismes allmennetiske perspektiv.

Dette er den samme radikale unitarisme som ny-idealisten Hans Tambs Lyche propaganderte

for i opposisjon til Kristofer Janson. Om Herman Haugerud kan kalles ny-idealist forblir

uklart fordi kildematerialet ikke strekker til for ytterliger klargjøring, men ovenforstående har

vist at Haugerud faller inn i den radikale unitarismen som Tambs Lyche også representerte.

Det vil antakeligvis forbli uklart i hvor stor grad Haugerud virkelig var radikal unitar. Det

finnes mange graderinger av radikalisme og konservativisme innefor den unitariske

bevegelse, men sikkert er at i forhold til den radikale unitarisme som Tambs Lyche ønsket

representert i Norge, er ringen sluttet med pastor Haugeruds ansettelse i Unitarisk Samfund.

82

Skjematisk oppsummering

På bakgrunn av de foregående diskusjoner synes det oppsummeringsvis mulig å

fremstille følgende syvpunktsliste over hovedmønsteret i norsk unitarisme 1893-1937:

1. Tre personer fremstår som unitarledere i Kristiania i Norge: Herman Haugerud, Kristofer Janson og Hans Tambs Lyche. Alle tre oppholder seg mange år i USA og virker som unitarprester der, før de vender tilbake til Norge.

2. I 1893 vender Kristofer Janson og Hans Tambs Lyche tilbake til Norge, og på hver sin måte importerer de unitarismen. Senere (1904) returnerer Haugerud og overtar Jansons prestestilling i unitarmenigheten i Kristiania.

3. Den unitarisme som importeres er ikke ensartet, men består av minst to forskjellige unitariske ”skoler”. I tidsspennet 1895 – 1905 er det i unitarmenigheten mulig å spore en glidende forståelse av unitarismen som overgang fra Jansons konservative kristenunitarisme og til en mer etisk-religiøs radikal unitarisme. Det kan virke som elementer fra Tambs Lyches ”ny-idealisme” vinner gehør under Haugeruds ledelse av unitarmenigheten.

4. Hans Tambs Lyche forsøker å organisere en unitarkirke i Kristiania i 1894, men mislykkes. Han er aktiv i debattbildet og utgir Norges første unitartidsskrift, 1894-1896, Frie Ord. 1896 trekker han seg som redaktør, som følge av stridighet med tidsskriftets forlegger, A. Sabro. Denne fortsetter tidsskriftet, men ikke lenger som et unitarisk blad.

5. Kristofer Janson organiserer en unitarkirke i Kristiania i 1895, Broderskabets Kirke,

men det oppstår indre stridigheter mellom ham og menighetens lederskap. Dette fører til at Janson fratrer som unitarpastor 1898, og at menigheten endrer navn til Unitarisk Samfund. Det foreligger intet bevart vedtak om navneendring, men fra 1900 av omtaler menigheten seg i skrift som Unitarisk Samfund. Navnet Broderskabets Kirke er så godt som fraværende i folketellingen 1900 og snart også i menighetens møteannonser.

6. Både Hans Tambs Lyche og Kristofer Janson mislykkes i sitt forsøk på å importere unitarismen. Lyche fordi han dør i 1898 uten å ha nådd sine mål og Kristofer Janson fordi hans forkynnelse kommer i konflikt med Broderskabets Kirke i 1898 og han finner det riktig å frasi seg sin pastorstilling. Allikevel skal det vise seg at det er den unitarisme som Lyche representerer (”ny-idealismen”) som lever videre fram til 1937, da unitarmenigheten i Oslo går i oppløsning. Den unitarisme som Kristofer Janson står

83

for (en klassisk Channing-unitarisme), forsvinner trolig i hovedtrekk som følge av masseutmeldingene fra unitarmenigheten i år 1900.

7. Kristofer Janson og Herman Haugerud holder holder fra april 1904 til april 1905 samtidig og hver for seg unitariske møter i Kristiania. Begge unitarmøtene finner sted søndager kl. 11, men henholdsvis i Arbeidersamfundet og i Studentersamfundet. Det kan derfor synes å være en viss konkurranse mellom disse to unitarprestene. Etter april 1905 slutter Janson med sine unitarmøter. Og Herman Haugerud er enerådende unitarprest og konsoliderer unitarismen i Norge. Kort etter han dør i 1937 løser unitarmenigheten seg opp og forsvinner.

Årsoversikt som utfyller hovedtrekkene ved norsk unitarhistorie.

1893 Etter mange år som unitarprest i USA vender Hans Tambs Lyche tilbake til Norge og etablerer seg i Kristiania som redaktør for tidsskriftet Kringsjaa. I dette bladet presenteres også oversatte artikler av amerikanske uniarer.

Også unitarpresten Kristofer Janson vender tilbake fra USA og bosetter seg i Kristiania. Han reiser deretter på foredragsturné over store deler av landet. I foredragene presenterer han liberal kristendom og spiritisme.

1894 Hans Tambs Lyche inviterer til dannelse av en unitarkirke i Kristiania, utgir et hefte der han redegjør for hva unitarisme er og fører landets første tidsskriftsdiskusjon om unitarisme med presten Thorvald Klaveness. Samme år oppgir han forsøket på å etablere sin unitarkirke, men stifter det unitariske tidsskrift Frie Ord. Unitarisme debatteres i tidsskrifter, foredrag og bøker.clxxxviii

Axel Sabro blir den første norske unitarforlegger.Kristofer Janson reiser på studietur til Tyskland og Sveits.

1895 Kristofer Janson inviterer til foredrag og stiftelse av unitarkirken Broderskabets Kirke i Kristiania. Fra januar til oktober holder unitarmenigheten møter i Arbeidersamfundet i Torvgaten, deretter i "Goodtemplarhjemmet" i Østre Elvebakke 4.

Tambs Lyche advarer, i artikler i Frie Ord, mot Jansons spiritisme og reinkarnasjonslære og tar igjen til orde for å etablere en unitarmenighet.

1896 Brudd mellom Tambs Lyche og Sabro. Tambs Lyche slutter som redaktør i Frie Ord, Sabro tar over og tidsskriftet opphører å være et unitarisk tidsskrift, men fortsetter å komme ut som organ for Sabros mange forskjellige religiøse interesser.

Det første unitariske bryllup feires 31. desember.

1897 Kristofer Janson skriver sin Tale over Iraka og omtaler seg selv som en Iraka som er sendt som frigjører til menneskene. Begynnende uoverensstemmelser mellom Janson og formannskapet i Broderskabets Kirke. Janson skilles fra sin første kone og gifter seg på nytt.

Broderskabets Kirke begynner å føre kirkebøker og legger "Unitarisk Samfund" i parentes til sitt navn. I april flytter menigheten sine møter tilbake til Arbeidersamfunnet.

1898 Hans Tambs Lyche dør. Janson taler ved hans båre. Frie Ord opphører helt å utkomme. (Sabro dør en gang i tidsrommet 1898-1900.)Konfliktene i unitarmenigheten tiltar ytterligere og Janson frasier seg sin stilling som

unitarprest. Den første unitariske konfirmasjon finner sted 11. april.

84

1899 Broderskabets Kirke (Unitarisk Samfund) flytter igjen møtested. I juni holdes et møte på Granholdt på Bekkelaget, deretter finner møtene igjen sted i "Goodtemplarhjemmet". 25. desember annonseres menighetens møter for første gang som møter i Unitarisk Samfund. Dette er trolig første gang navnet "Unitarisk Samfund " brukes offentlig. Fra nå av går menighetens gamle navn, Broderskabets Kirke, fullstendig av bruk.

1900 Masseutmeldelse av Unitarisk Samfund konsentrert omkring januar og februar, bl.a. annet melder Jansons kone seg ut.

Otto Harsem har meldt seg inn i menigheten for andre gang og overtar som formann. Menigheten er nå uten pastor. Janson fortsetter å invitere til unitarsamlinger, men fra april bruker han ikke navnet på menigheten i sine annonser. Fra nå av heter det bare at Kristofer Janson innbyr til møte. I oktober flyttes møtene igjen til Arbeidersamfunnet i Torvgaten.

Folketellingen 1900 viser at det er 88 unitarer bosatt i Kristiania. 75 av disse tilhørte Unitarisk Samfund.

1901-slutten av mars 1904 Kristofer Janson fortsetter å invitere til møter i Arbeidersamfunnet om søndagene. Annonseteksten har hele tiden følgende standardtekst "Kristofer Janson taler i Arbeidersamfundet Kl. 11".

Fra april 1904 Kristofer Janson inviterer til møter i Arbeidersamfundet.Herman Haugerud ankommer fra Amerika, blir ny pastor for menigheten og inviterer

til møter i Unitarisk Samfund i Studentersamfundet. Janson og Haugeruds møter holdes samme dager og til samme tidspunkt, men på to

forskjellige steder. Forskjellig er også at Haugerud inviterer til møte i unitarmenigheten, mens Janson bare inviterer til møter i sitt eget navn. Fram til april 1905 er det et konkurranseforhold mellom møtevirksomheten til Unitarisk Samfund og Kristofer Jansons private møter

Etter stagnasjon i medlemsopptaket i perioden 1900-1903, opptas 12 nye medlemmer. Med unntak fra 1910 da 15 opptas som medlemmer, er medlemsopptaket sterkt synkende. Fra 1919 og til menigheten opphører i 1937 er det stort sett nullopptak.

1905 I april slutter Janson å invitere til møter. Fra nå av er det bare Haugerud som inviterer til unitarmøter i Unitarisk Samfund. Møtene flyttes senere til Arbeidersamfundet. Det ser ikke ut til at menigheten senere har flyttet møtested.

Det dannes unitarisk ungdomsforening og sangforening. Kristofer Janson inviteres til å holde noen foredrag i ungdomsforeningen og vikarierer nå og da for Haugerud.

1906 Haugerud utgir unitartidsskriftet Unitaren. Treffer unitarkontakter i Skien, døper noen barn der og planlegger fremtidig unitarisk møtevirksomhet blant tilhengere i Skien. Alle opplysninger om ungdomsforeningen, sangforeningen og unitarforbindelsene i Skien opphører.

1907 Tidsskriftet Unitaren opphører å utkomme. Trolig opphører menigheten også å annonsere sine møter i dagspressen.

1908-1937 Lite eller ingen informasjon om unitaraktivitet i Norge. Unitarisk Samfund fører sine kirkebøker fram til omlag 1937. Med unntak av 1910 er medlemsopptaket sterkt synkende, og i de siste nitten årene av menighetens liv (1919-1937) opptas bare to nye medlemmer.

85

1930 Folketelling viser at det er 69 unitarer i Norge.

1937 Herman Haugerud dør etter nesten 34 år som unitarprest i Norge. Ingen ny unitarpastor tilsettes. Unitarisk Samfund opphører å eksistere.

1950 Folketelling viser at det er 17 unitarer i Norge.

Bakgrunnstematikk for Broderskabets Kirke (Unitarisk Samfund)1895-1937

Et overblikk på medlemsmassen 1895-1937 Statistiske opplysninger om dåp, konfirmasjon, ektevielse og begravelse gudstjenesten Kirkelige handlinger 1895

Et overblikk på medlemsmassen 1895-1937 kan innledningsvis fremstilles grafisk slik:

Dette diagrammet utgir seg ikke for noe annet

enn å vise en tedens, og er fremkommet ved å

telle antall menn og kvinner som i kirkeboken

for Broderskabets Kirke står innskrevet som

opptatte medlemmer i perioden 1895-1937,

altså fra kirkesamfunnets grunnleggelse og til

den siste protokollinnføring. Det første

iøyenfallende er en sterk fallende tendens i

opptak av medlemmer, dernest at opptakene skjer i perioder som faller sammen med hvem

som er pastor eller formann i menigheten. Tedensen ser ut til å bekrefte inntrykket av at

medlemssøkningen er pastoravhengig. I så måte avslører trossamfunnet liten evne til å stå på

egne ben uavhengig av hvem som er pastor. I denne forbindelse er det interessant å merke seg

at de unitarmenighetene som Kristofer Janson var med på å grunnlegge i USA, alle er opphørt

å eksistere med unntak av Nora unitarkirke i Hanska, Minnesota. Det samme gjelder den

unitarmenighet han opprettet i Danmark etter å ha avsluttet pastorgjerningen i Kristiania.clxxxix

De største medlemsopptakene fant sted ved etableringen i 1895 og årene rett etter, og

dette tidsrommet tilsvarer Jansons pastorperiode fra begynnelsen i 1895 til hans avgang 1898

og det som kan kalles hans interimstid som pastor 1898-1900 (i diagrammet det fargede felt

umiddelbart over bokstavene KJ). Samlet medlemsopptak i løpet av disse årene er 98

personer, og samtidig finner det sted 23 utmeldingercxc. Dette betyr at det reelle medlemstall i

Broderskabets Kirke pr. 31. desember 1900 var 75 og at det samtidig fantes minst 23 unitarer

i Kristiania uten noen kirketilhørighet. Gitt et statistisk slingrinsmonn som følge upresise

søkermuligheter i folketellingen som er tilgjengelig på Digitalarkivets nettdatabase,

KJ OH HH

86

O pptatte i B roderskabets K irke 1895-1937

1895-1937

Ant

all o

ppta

tte m

edle

mm

er

harmonerer tallene forholdsvis greit med 1900-folketellingen for Kristiania, der 88

personercxci, tilhørende 37 forskjellige husstander oppgir å tilhøre Unitarisk Samfund eller

være unitar. Tas det i tillegg med unitarer utenfor Kristiania år 1900 og de i Kristiania som

har oppgitt sin unitariske tilhørighet som noe annet enn ”unitar”, ”unitarier” eller ”Unitarisk

Samfund”, blir det totale antall personer som regner seg som unitarer i 1900 anslagsvis 106.

Antall unitarer i Norge ved utgangen av år 1900 ligger da altså et sted nært 106. Av disse

tilhører 75 unitarmenigheten i Kristiania, 23 har brutt med denne menigheten og lever uten

kirketilhørighet og omlag 8 stykker befinner seg enten utenfor Kristiania eller er unitarer som

aldri har vært tilknyttet unitarmenigheten (hvilket gjelder for bl.a. enken etter Hans Tambs

Lyche).

Janson-perioden etterfølges av en nullopptaksperiode 1901-1903. Det er grunn til å tro

at denne tilsvarer Otto Harsems formannsperiode (OH i dagrammet). Trossamfunnet var da

uten pastor og i denne perioden må menigheten ha kommet til den konklusjon at noe måtte

gjøres for å styrke trossamfunnet og besluttet å sende forespørsel til Herman Haugerud (HH i

diagrammet), som på dette tidspunkt var unitarpastor i Hudson, Wisconsin, og Walpole,

Massachusetts, fram til 1. juli 1903. Nå har det ikke vært mulig å finne ut tidspunktet for når

pastor Haugerud aksepterte kallet og når han tiltrådte i Kristiania, men ut fra

tendensdiagrammets store innmeldingshopp i år 1904 er det grunn til å mistenke at det er dette

året som er det riktigecxcii med ny pastor og ny giv som har smittet over i økt opptak av

medlemmer. Både dette og nære påfølgende år viser nye medlemsopptak, men med unntak av

1910 der 15 personer opptas som medlemmer, er tendensen på lang sikt allikevel

nedadgående og inkluderer flere senere år med nullopptak. Etter 1928 opptas ikke flere

medlemmer. I 1930 er det totale antall medlemmer sunket til 69 og 17 i 1950cxciii. Den siste

protokollinnførselen i kirkeboken stammer fra 1937 og er en notat om at myndighetene har

ettersett bokencxciv.

Oppsummering Tendensdiagrammet avslører en menighet som de første årene har nyhetens giv og medlemsvekst i alle fall fra 1895 og fram til 1898, for deretter aldri mer å kunne fornye og øke sin medlemsmasse i en grad som er nødvendig for å overleve som menighet. Etter Jansons tid som pastor er unitarmenigheten i Kristiania i realiteten døende.

Er det mulig bare på grunnlag av medlemsmassen å antyde en årsak til at den ikke

fornyet seg? Eller i alle fall en delårsak? De 88 personene som ifølge 1900-tellingen står

oppført som unitarer, omfatter altså ved utgangen av år 1900 også en gruppe uten

87

medlemsskapstilhørighet til unitarmenigheten. Men av denne lille gruppen har flesteparten

hatt et tidligere medlemsskap i menigheten. Det er altså bare noen ytterst få som står oppført

som unitarer uten å ha eller ha hatt medlemsskap i menigheten. Når det nå skal sies litt om

medlemsmassens familiesammensetning, er det derfor liten grunn til ytterligere å

differensiere. En sammeligning av familier og medlemmer vil allikevel gi et akseptabelt

innblikk i forholdet. I noen familier er alle medlemmer i unitarmenigheten, mens i andre kan

det være enten bare foreldrene eller en av foreldrene og noen av barna. For å få et mål på hva

som i dette tilfellet kan defineres som familiemedlemsskap har jeg satt det kriterium at et

familiemedlemsskap er definert når minst to medlemmer av én husstand er oppført som

unitarer i folketellingen. Det er derfor mulig at kriteriet kan inkludere et og annet unntak, som

f.eks. hos familien Janson der kammerjunkerinde Cashuschi fra Danmark er midlertidig

oppført som bosatt, og heller bør betraktes som leieboer enn familiemedlem. Men på

bakgrunn av medlemmenes yrkessamennensetning (se under), tilhører nok hoveddelen av dem

arbeiderklassen og slike forhold som hos Jansons familie hører med til sjeldenhetene.

Når det til de 88 registrerte folketellingsregistrerte unitarer i Kristiania er det registrert

37 adresser, da forholder dette seg slik at 14 adresser har mer enn to medlemmer (14>2) og 23

færre (23<2). Dette betyr grovt sett at bare 23 av de 88 unitarene i Kristiania 1900 ikke har

brakt sine familier med inn i unitarismen. De er individuelle medlemmer. De resterende 65

unitarer vil enten være mann og kone eller foreldre og barn eller mann, kone og barn.

Unitarene utgjorde grupper av familier (hele eller deler) fremfor enkeltpersoner. Disse er

familiemedlemmer.

Det ser ut som vi står overfor en menighet som for det meste holder seg innenfor sine

familier. Det kommer lite med nytt blod inn i menigheten. En skal være forsiktig med å

antyde at det er snakk om familieklikker, men ovenforstående kan tolkes i den retning når

bare litt over 20 stykker ikke har blitt medlem som følge av familiemedlemsskap. En kan også

spekulere på i hvilken grad et familiemedlem er engasjert i forhold til et ikke-familiemedlem.

Ut fra menighetens kirkebøker kan det virke som familiemedlemmene har meldt seg inn enten

samtidig eller at ett av familiemedlemmene (helst mannen) har meldt seg inn og så har kone

og/eller barn kommet til senere.

Som vist evner menigheten ikke å nyrekruttere medlemmer i særlig grad etter 1900.

Med unntak av et innmeldingshopp i 1910 på 15 og som det tilgjengelige kildematerialet ikke

forklarer, er det gj.snt. medlemsopptak 1901-1937 bare 1,7 og utmeldingsfrekvensen omtrent

tilsvarende. Dermed har menigheten ingen rell vekst, noe som forsåvidt er et paradoks når vi

ser på gj.snt. alder på de som opptas fra 1895-1937:

88

Diagrammet over viser medlemmenes gj.snt. alder pr.år med opptak (blå søyle for menn, og

rød for kvinner, nullopptaksår er utelatt). De fem første søylene viser perioden fra

menighetens etablering1895 til 1900. De resterende søylene viser perioden fra 1904 til 1926,

da siste person ble opptatt. Grunnstammen av medlemmene består av de som meldte seg inn

ved etableringen og de tre årene etter. Det var disse som Janson i fire år var unitarprest for, og

dette var en ung menighet på ca. hundre medlemmer med gj.snt. alder på 33 for menn og ca.

31 for kvinner. Denne alderen er omtrent sammenfallende med hele perioden 1895-1937 (34,3

år for menn og 32 år for kvinner). I tillegg kommer de barna som fulgte sine foreldre inn i

menigheten, ikke som medlemmer, men som tilhørende menigheten og innført i menighetens

kirkebok i registeret for ”Levende fødte”. En opptelling viser at det dreier seg om 100 gutter

og 96 jenter. Ytre sett burde dette være en menighet med vekstpotensiale: ung

gjennomsnittsalder og 196 barn, men med utgangspunkt i medlemsmassen slik den

fremkommer i kirkeboken for Broderskabets Kirke, 1900-folketellingen i Kristiania og

folketellingene 1930 og 1950cxcv er det mulig å fremstille grafisk omtrentlig antall personer

som med eller uten menighetstilhørighet, identifiserte seg som unitarer fra 1895 til 1937 og

deretter fram til 1950. Det er en sterkt synkende kurve.

En ting er klart når vi ser på medlemsmassen over ett: Det som startet som Jansons unitarkirke

dør ut i perioden 1898-1900 og unitarmenigheten som sådan, under Haugeruds pastorperiode,

89

0

5

10

15

20

25

30

35

40

45

50

55

60

65

70

G j.snt. a lder m enn og kv inner

Ald

er

R ad 1 R ad 2 Rad 3 Rad 40

10

20

30

40

50

60

70

80

90

100

dør ut i 1937, men etter dette finnes det en gruppe mennesker her i landet som identifiserer

seg som unitarer og oppgir dette i folketelling. Dette er trolig medlemmene i den tidligere

kirken. Ingen av disse skal senere ta initiativ til å revitalisere unitarmenigheten eller danne en

et nytt unitarsamfunn. Først i 1998 gjenoppstår en ny unitarmenighet i Oslo med en

tilsynelatende identifikasjon i Jansons Broderskabets Kirke, men det er usikkert i hvilken grad

denne menigheten er en forlengelse av den opprinnelige unitarmenigheten eller har noen

forbindelse med dennecxcvi. Denne nye unitarmenigheten går under navnet Unitarforbundet,

Den norske unitarkirke og ble ifølge deres internetthjemmeside registrert som kirkesamfunn

2005.

Noen forklaring på hvorfor en unitarmenighet med tilsynelatende vekstpotensiale

dør er ikke enkelt å gi. Skjønt det kan være av interesse å ha i bakhodet hovedtabellen som

danner utgangspunkt for tendensdiagrammene. Denne ser slik ut:

År for opptak

Menn opptatt i menigheten

Gj.snt.alder for menn i menigheten pr. år

Kvinner opptatt i menigheten

Gj.snt. alder for kvinner i menigheten pr. år

Samlet medlemsopptak pr. år

1895 19 34 11 35,6 301896 14 34,5 7 33 211897 21 30,1 6 26,8 271898 5 33,4 5 28,4 101899 6 30,7 3 24,3 91900 1 20 0 - 11901 0 - 0 - 01902 0 - 0 - 01903 0 - 0 - 01904 5 36,2 7 38,9 121905 3 32,7 3 35,7 61906 4 41,3 2 36,5 61907 2 27,5 3 26,5 51908 2 34,5 2 24 41909 2 33,5 0 - 21910 10 39,4 5 30,4 151911 2 32,2 2 35 41912 1 24 0 - 11913 1 68 0 - 11914 0 - 1 43 11915 1 26 3 31 41916 1 38 0 - 11917 1 26 0 - 11918 2 25,5 0 - 21919 0 - 0 - 01920 0 - 0 - 01921 0 - 0 - 01922 0 - 0 - 01923 0 - 0 - 01924 0 - 0 - 01925 0 - 0 - 01926 0 - 0 - 01927 1 22 0 - 1

90

1928 1 65 0 - 11929 0 - 0 - 01930 0 - 0 - 01931 0 - 0 - 01932 0 - 0 - 01933 0 - 0 - 01934 0 - 0 - 01935 0 - 0 - 01936 0 - 0 - 01937 0 - 0 - 0Totalt 105 34,3 60 32 165

Stor sett oppgir medlemmene ved opptagelse i menigheten en adresse innenfor det vi i

dag regner som Oslo kommune, men ikke alle: To stykker har bostedsadresse til Ski i

Akershus, én i Narvik, én i Kvafjord, én i Drammen, to i Hamar og to i Bodø. Disse ni utgjør

de geografiske unntak. Til de rettigheter og plikter som presten i unitarmenigheten hadde,

ligger retten til å opprette ”Bi-Menigheder, hvor han maatte ønske det, ...”cxcvii Det finnes ikke

noe i kildematerialet som skulle tilsi at disse ni utenbys tilhører unitarkirkens bi-menigheter

eller at Kristofer Janson noen gang maktet å opprette slike menigheter i Norge. Når det

gjelder planer om å opprette andre unitarmenigheter enn den i Kristiania, viser kildematerialet

bare til Herman Haugeruds forsøk på å danne bi-menighet i Skiencxcviii, men ingen unitar

registrert i Skien står oppført som medlem av menigheten i Kristiania. Etter

unitarmenighetens lovparagraf 10 kvalifiserte det å flytte fra Kristiania til at man automatisk

meldte seg ut av menigheten – eller bare det at man av forskjellige grunner valgte å holde seg

borte fra møtene ett års tid. Menighetstilhørigheten var geografisk og betinget av aktiv

møtedeltakelse, så sant man ikke utrykkelig gjorde det klart at man ønsket å opprettholde sitt

medlemsskap til tross for at man bosatte seg et annet sted enn Kristiania og til tross for at man

ikke var aktiv møtedeltaker.cxcix Sannsynligheten taler for at disse utenbys unitarer har bedt om

og fått beholde sitt medlemsskap, uten at deres medlemsskap har vært et resultat av bi-

menighetsforsøk eller senere har ført til noen dannelse av unitarmenigheter. Hverken i Ski,

Narvik, Kvafjord, Drammen, Hamar eller Bodø har det vært mulig å finne spor etter forsøk på

unitarisk menighetsdannelse.

Også i forhold til trostilhørighet før opptak i unitarmenigheten er det noen få unntak til

det kirkesamfunn det overveiende flertall forlot, nemlig Den norske kirke, eller ”Statskirken”

som det konsekvent heter i kirkeboken. I kirkeboken ser vi at én var baptist, én var metodist

og én person står oppført med ”Synagogen” som sin tidligere trossamfunn. Det er mekaniker

Isak Effros, født 1883 i Viborg i Finland og opptatt i Unitarisk Samfund 20. mai 1911.cc

91

Det kan være interessant å se litt nærmere på menighetsmedlemmenes yrkesbakgrunn.

Disse som Janson omtaler som "De fleste av mine menighetslemmer var mindre velstaaende

folk, og vi maatte bestride utgifterne til vor salleie med at kræve en entré av 10 øre, hvad der

altid maatte falde pinlig". I kirkens menighetsprotokoll finner vi i de fleste tilfeller oppgitt

yrkesbakgrunnen, som følgercci:

agentansatt i bakerbutikkarbeiderbakerbankfunksjonærbarbermesterblomsterhandlerbokbinderbokholderbuntmakerbutikkjomfrudepartementssekretærekstraskriverelektrikerfabrikantfabrikkarbeiderfabrikksyerskeforfatterccii

gullsmedhandelsbetjentjernbanefullmektigkartvitnekassererkjøpmannkontorbetjentlagerbetjentlagermann

malermalerarbeidermalermestermalersvennmekanikermotehandlermurarbeidermurersvennpapir- og stempelarbeiderprivat hotellskipsførerskipstømmermannskredderskreddermestersnekkersnekkermestersorenskriver (forhenværende)steinarbeidersyerskesykepleiertelefonarbeidertilskjærertobaksspinnertrappesmedtreskjærertypografurmaker

Det synes umiddelbart noe pussig at Janson gjør et poeng av at de fleste av hans

"menighetslemmer var mindre velstaaende folk". Yrkesoversikten viser at disse for det meste

tilhørte Kristianias arbeiderklasse og nok hadde en stram økonomi, men det er vanskelig å

tenke seg at de menigheter Janson ledet i Minnesota i 1880-årene var så mye bedre

økonomisk stillet. En murerarbeider i Kristiania 1895 hadde en dagslønn på 4 kroner,

murersvennen mellom kr. 4,50 og 5,50, bokbindersvenn mellom kr. 3,00 og 4,00. Kvinnenes

dagslønn lå jevnt over ca. én krone lavere enn mennene og uten ”lønnsstige”: mannlig

spinneriarbeider mellom kr 2,20 og 2,50 og for en kvinnelig kr 1,20. De fleste medlemmene i

unitarmenigheten ser ut til å ha hatt tilsvarende dagslønner.cciii Lovoll forteller at for

92

nybyggerne i USA var mange glade når de kunne dekke sitt bord med salt og poteter, og salt

måtte de kjøpe til tre cents pundet – og det var dyr pris.cciv Til forskjell fra måten Janson

omtaler unitarmenigheten i Kristianias medlemmer, gir han i sin selvbiografi nærmest et

romantisk og idyllisk inntrykk av hvordan de amerikanske unitarmenighetene lønner ham

etter en slags naturalhusholdningsøkonomiccv:

Farmerne her i Brown County forsynte os med alt vi trængte. Om søndags morgenerne kom de kjørende med sine store vogner, forspændt med to heste, og med hele familien, selv spædbarnene ombord. Saa bragte de med sig sendinger med egg, smør, rømme, fløte, brød, kalveskrotter, faarelaar – sendinger som rak hele uken. Lørdagen var dog ofte smalhans, men saa visste vi jo, der kom ny forsyning søndagen. ccvi

Det Janson ikke nevner i sin selvbiografi er at han i tillegg til de naturalia som

menighetsmedlemmene i Minnesota forsynte ham og familien med, var fast lønnet av den

amerikanske Unitarian Association. I 1882 så godt økonomisk sikret - etter ett års virke som

unitarprest - at han fant det korrekt å si opp den kunstnerlønn Stortinget innvilget ham i 1876.

I et brev datert 2. desember 1881 til Bjørnstjerne Bjørnson skriver professor Anderson:

I must report the news on Janson. He received the salary from the Unitarian Association that I predicted at the outset. Beginning yesterday (December 1) he has $2,000 as missionary to the Norwegians in the Northwest …ccvii

Dette var en årlig inntektccviii som forsvant da Janson sa opp sin stilling som unitarprest i USA

og etablerte seg som prest i Kristiania. Her mente han selv å kunne livnære seg og sin familie

med de ti-øres inngangspenger (”hvad der altid maatte falde pinlig”) han fra 1895 tok for sine

søndagsforedragccix.

Statistiske opplysninger om dåp, konfirmasjon, ektevielse og begravelse.

Dåp:

I alt døpes 39 barn, 24 gutter og 15 jenter. De to siste dåpene gjelder barn av unitarpresten

Herman Haugerud og hans kone Eugenie Agnes, f. Gjerding, i årene 1923 og 1932. Disse to

står i kirkebokens register for døpte innført med Eugenie Agnes’ håndskrift, men alle andre

dåp er innført enten av Kristofer Janson eller Herman Haugerud. I tillegg skal Haugerud ha

unitardøpt fire barn i Skien, men disse er ikke ført inn i kirkeboken.ccx

Konfirmasjon:

93

I statuttene for Broderskabets Kirkeccxi heter det at ”Hvis Konfirmations-Undervisning og

Konfirmation maatte ønskes, skal Presten være pligtig til at forrette denne”. En opptelling av

kirkebokens register for konfirmerte viser at i tidsrommet 1898-1913 ble 15 gutter og 15

jenter konfirmerte. De fleste er døpt. Én gutt døpes på konfirmasjonsdagen i 1906, mens i

årene 1908, 1909 og 1912 konfirmeres tilsammen tre (to gutter og én jente) udøpt. Selv om de

fleste er døpte ved konfirmasjonshandlingen, er dåp ingen betingelse for å konfirmeres. Om

konfirmasjonen heter det videre i kirkens statutter:

Dog tages ingen Ed eller nogetsomhelst Løfte af de Unge, men Dagen er blot en Høitidsdag indviet dem, hvor der udtales en Formaning til dem om at leve som retskafne og fromme Mænd og Kvinder, og hvor der ønskes dem Guds og Menighedens Velsignelse med paa Veien.

Kristofer Janson forretter bare tre av konfirmasjonshandlingene. Alle sammen i 1898,

det året han frasier seg sin pastorgjerning. De resterende konfirmasjonshandlinger forrettes av

Herman Haugerud i tidsrommet 1905-1913.

Ekteskap:

Det finnes 17 registrerte unitariske ekteskapsvigsler, 15 innført i kirkebokens

ekteskapsregister og to i kirkens lysningsbok. Kristofer Janson forretter fire vigsler (én i 1896

og tre 1897), de resterende forrettes av Herman Haugerud (første i 1906 og siste i 1927).

Begravelse:

35 døde personer finnes innført i kirkeboken og er begravet etter unitarisk begravelsesrituale.

De tre siste i 1935 utgjør samtidig de siste handlinger som er innført og finner sted bare to år

før Herman Haugerud dør. Det er uvisst hvor mange begravelser unitarprestene Janson og

Haugerud må ha forrettet utenfor unitarkirkens regi, men Sabro forteller at Janson i alle fall

talte ved Tambs Lyches båre i 1898ccxii. Denne handlingen er ikke innført i kirkebøkene.

Kirkelige handlinger 1895. Det finnes få eller ingen skildringer av gudstjenestene i

Broderskabets Kirke. Det nærmeste som har vært mulig å komme, er følgende setning i et

leserinnlegg i Frie Ord: ”Jeg ved ikke noget hyggeligere end at sidde i broderskabets Kirke og

høre paa Gudstjenesten der ...”ccxiii Men ut fra Gudstjenesten (s. 22) vet vi at gudstjenestene

som innsenderen av leserinnlegget fant hyggelige å høre på, inneholdt et fast mønster med

salmesang, bønn og preken. Og at presten selv hadde rett til å velge tekster for sin preken. De

prekener som Janson utga bl.a. i 1869 på landsmål har et tradisjonelt mønster med bønn, tekst,

94

tekstutlegging og avslutning (ofte: ”Amen, i Jesu Namn! Amen!”). Allerede tidlig på 1880-

årene endrer prekenformen seg: det tradisjonelle mønsteret brytes og prekenen får mer preg av

å være en tale eller et foredrag. For eksempel er det lite i hans preken Sande og falske

Liberale fra 1883 som har beholdt en tradisjonell prekenform som kjent fra Den norske kirke.

Det er ingen innledende bønn, ingen teksthenvisning, eller fast avslutningsformel, men bare

en tale over et vagt tema. Det samme gjelder for prekenen som Janson sendte inn og fikk

trykket i Frie Ord i mars 1895, da Broderskabets Kirke var nyetablert. Det burde derfor være

mulig å anta at i Broderskabets Kirke var prekenformen forskjellig fra det man vanligvis

forbinder med en preken. Det var snakk om en oppbyggelig tale.ccxiv

I hvilken grad man fulgte et fast definert kirkeår er også uvisst, og kanskje noe

tvilsomt siden det ikke forelå noen fast prekenrekke. På den annen side forteller

Gudstjenesten (s.24) at man i Borderskabets Kirke hadde tre store festdager: juledag,

påskedag og pinsedag. Det er derfor grunn til å anta at det i det minste har foreligget en viss

kristen rytme i kirkeåret, samtidig som man åpnet for flere festdager, som f.eks. høstfest,

blomsterfest og barnefest.

Når det gjelder kirkeskikker som dåp og nattverd da betraktet man disse bare som

”vakkre Kirkeskikke, der taler sit dybe Billedsprog, ikke som mystiske handlinger, der

meddeler noget overnaturligt”ccxv Hverken dåp eller nattverd blir oppfattet som sakramenter,

men som en symbolsk skikk, der vannet skal minne om at en kristen skal holde sitt hjerte rent

og nattverden bare blir et minnemåltid. Med uthevet skrift i Gudstjenesten (s. 24) presiseres

det at både dåp og nattverd ”blir derfor hvert enkelt Medlems frie Sag.” Nå føres det i

kirkeboken (heller ikke andre steder) register for nattverdsdeltakelse, så det er umulig å si noe

om hvor hyppig eller hvor sjelden den ble praktisert. Men dåpsregisteret med sine 39 døpte

barn i løpet av hele denne lille menighetens levetid, synes å peke på at unitarisk barnedåp ble

foretrukket av medlemmene, og særlig knyttet opp til konfirmasjonsseremonien, som heller

ikke var obligatorisk. Men presten var pliktig å utføre konfirmasjonsseremonien med

velsignelse når noen i menigheten ønsket denne.

De eneste kirkelige handlinger som ser ut til å følge et visst standardisert formular, er

dåp og nattverd. Formularene finnes beskrevet i Gudstjenesten på sidene 22 og 23, og gjengis

her skjematisk som punktanvisning.

Dåp:

95

Presten stiller to spørsmål til foreldrene eller dem som bærer fram barnet på deres vegne. Det

presiseres i Gudstjenesten at man ikke spør barnet selv, ”hvilket vi anser som meningsløst, da

Barnet ikke kan svare paa Spørgsmaal, det ikke forstaar”.ccxvi Spørsmålene er:

1. Ønsker, I at dette Barn skal optages i en kristen Menighed?2. Vil I love at opdrage det i Guds Sandhed efter Eders bedste Skjøn?

Det er interessant å merke seg at i dette ritualet som er skrevet 1895, omtaler Janson

unitardåpen som en kristen dåp, for det er ved en kristen dåp man opptas i en kristen

menighet. Men bare et par år senere, i 1897, har Stortinget avvist unitarsamfunnets søknad om

å bli anerkjent som et kristent dissentersamfunn.ccxvii Fra og med skrivelse av 31. januar 1897

(og senere 30. januar 1925) heter det kort og godt fra Stortingets side at ”Dåp utført av

mormonere og unitarer anerkjennes ikke som kristen dåp.”ccxviii

Nattverd:

Ved nattverden leser presten som innleding 1. Kor. 11, 23-25 og fortsetter:

1. Saa vil vi da opfylde Jesu Ønske og ihukomme ham, hans Ord, hans Liv og hans Død for Sandhedens Skyld, idet vi æder Brødet og drikker Vinen.

2. Æd dette til Jesu Ihugkommelse! Drik dette til Jesu Ihugkommelse!

3. (Presten fortsetter): Ligesom de mange Korn i Brødet, vi har nydt, var spredt ud over Markerne, men nu er samlede til eet nærende Legeme, og ligesom de mange Druer i Vinen, vi har drukket, var mange Klaser, men nu er pressede til een livgivende Saft, saaledes samle du, o himmelske Fader, din Menighed sammen fra alle Jordens Kanter og lade os her, der nu er meddelagtige i disse Tegn, Forene os til et kristeligt Broderskab i Jesu Navn for at gjøre godt paa Jorden, idet vi selv ere gode. – Lad os reise os og tage hverandres Hænder til en Broder-Kjæde. (Menigheten reiser seg og holder hverandre i hendene, presten fortsetter deretter) Ligesom Jesus elskede os og udtalte over hver den, der angrer sine Synder, Guds Faders Tilgivelse, og over alt, som lever, Guds Faders Kjærlighed, saa vil vi nu forsøge at tilgive og elske hverandre, leve som Brødre og søstre og stræbe efter at blive ham lige. Jesu Minde syrke os i vor Kamp mot Synden, hjælpe os til at fægte for Sandheden og at blive trofaste i Kjærlighed, Tro og Sagtmodighed ind i Døden.

96

Tillegg: Tittel- og personoversikt på unitariske prekener 1895-1901.Listen bygger på en opptelling av møteannonser i Norske Intelligenssedler.

Dato Tittel på preken/tale Taler189513/1 Hvad er Gud? Kristofer Janson20/1 Mordet paa Ullevoldsveien og dets Efterspil. Kristofer Janson27/1 Hvad vil det sige at være frelste? Kristofer Janson3/2 Hvad er Bibelen? Kristofer Janson17/2 Hvad har bragt den største Elendighed over Jorden? Kristofer Janson24/2 Hvad tykkes Eder om Kristus, hvis Søn er han? Kristofer Janson3/3 Hvem er vor rette Konge? Kristofer Janson21/4 Hvem er vor rette Konge? Kristofer Janson28/4 Hvad menes med Synden med den hellige Aand, som ikke kan

tilgives?Kristofer Janson

5/5 Er Bibelens Skabelseshistorie Sand? Kristofer Janson12/5 Menneskets Skabelser og Kald. Kristofer Janson19/5 Det er ikke godt, at Mennesket er alene. Kristofer Janson26/5 Hvad skal vi tro om Moder Eva? Kristofer Janson2/6 Naar skal Aanden komme over os? Kristofer Janson3/6 Welhavens Digt: "Aandens Liv". Kristofer Janson9/6 Bør vi æde af Kundskabens Træ? Kristofer Janson16/6 Har der været noget Syndefald? Kristofer Janson14/7 Slangeknuseren. Kristofer Janson21/7 Skal vi være alt for alle? Kristofer Janson28/7 Hviler Gud? Kristofer Janson4/8 Du skal ikke have fremmede Guder for mig. Kristofer Janson11/8 Er al Øvrighed af Gud? Kristofer Janson18/8 Om Himmeriges Rige efter Johannes Aabenbaring. Kristofer Janson25/8 Og jeg saa ingen Kirke i Staden. Kristofer Janson1/9 Døde Ben. Kristofer Janson8/9 Hvad trænger Ungdommen? Kristofer Janson15/9 Mindetale over Halfdan Marius. Kristofer Janson22/9 Det evige Kredsløb. Kristofer Janson29/9 Er Darwins Theori om, at den "Dygtigste lever over, altid sand? Kristofer Janson6/10 Hvad forstaaes ved kristelig Frihed? Kristofer Janson13/10 Hvorfor skal Broderskabets Kirke udstødes af Synagogen? Kristofer Janson20/10 Hvortil skal vi indvie vor nye Forsamlingssal? Kristofer Janson27/10 Det, som staar, og det, som falder. Kristofer Janson10/11 Bjørnsons nye Digt "Lyset". Kristofer Janson17/11 Om Tro. Kristofer Janson1/12 Omvender Eder. Kristofer Janson25/12 Jesus vor Frelser. Kristofer Janson26/12 Fred. Kristofer Janson29/12 Og Ordet blev Kjød Kristofer Janson18961/1 Lerfuglene Kristofer Janson

97

Prekenliste ikke tilgjengelig før begynnelsen av april 1896.5/4 Mennesker saar Død, Gud Opstandelse. Kristofer Janson12/4 Sande og falske Autoriteter Kristofer Janson19/4 Tema ikke annonsert Kristofer Janson26/4 Guds Rige er inden i Eder Kristofer Janson3/5 Tema ikke annonsert Kristofer Janson10/5 En Ven. Kristofer Janson17/5 Er religiøs Frihed en Velsignelse? Kristofer Janson24/5 Aandens komme. Kristofer Janson25/5 Kan vi tale med Tunger? Kristofer Janson31/5 De fem Brød og de to Fiske. Kristofer Janson7/6 Fredssagen. Ivar Sæter21/6 Historiens "Hellige Skrift". Tambs Lyche20/9 Hjælperne og Tjenerne i "Bygmester Solness". Kristofer Janson27/9 De fem Brød og 2 Fiske. Kristofer Janson4/10 Hvad bør en Menighed fordre af sin Prest? Kristofer Janson12/10 Rabbi Zebs Bifion Kristofer Janson19/10 Gjør vi, hvad v kan? Kristofer Janson8/11 Menighedsbrevene i Joh. Aab. Kristofer Janson15/11 Kold eller varm? Kristofer Janson22/11 Vi er Prester og Konger for Gud. Kristofer Janson29/11 Hvilken Martyrdom skal vi nu attraa? Kristofer Janson6/12 Agnete og Havmanden. Kristofer Janson13/12 Garborgs Læraren. Kristofer Janson18971/1 Vor vilje mod det, som vi vil. Kristofer Janson3/1 Frelsens Hær. Kristofer Janson10/1 Hvorfor kalder vi Jesus en Frelser? Kristofer Janson17/1 Skal der nogensiden bli én Religion i Verden? Kristofer Janson24/1 Kan godt komme af ondt? Kristofer Janson31/1 Hvem priser Jesus salig? Kristofer Janson7/2 Nobels Testamente. Kristofer Janson14/2 Kan Frihed og Religion passe sammen? Kristofer Janson21/2 Satan. Kristofer Janson28/2 En Kjærlighedshistorie i det gamle Testamente. Kristofer Janson7/3 Skal vi døbe vore Smaabarn og hvorfor? Kristofer Janson14/3 Judas Iscariot. Kristofer Janson21/3 Er Materialismen en Ven eller en Fiende af liberal Kristendom? Kristofer Janson4/4 Hjemmets betydning. Kristofer Janson18/4 Udødelighedens nødvendighed. Kristofer Janson19/4 Paaskeengelen. Kristofer Janson25/4 Sand Religion. Kristofer Janson2/5 Odinsmythen. Kristofer Janson9/5 Tys Kamp mod Fenrisulven. Kristofer Janson16/5 Fører Kristendommen til Frihed eller Trældom? Kristofer Janson23/5 Freysmythen. Kristofer Janson30/5 Mythen om Frøya. Kristofer Janson6/6 Naar skal Aanden komme over os? Kristofer Janson8/6 Talsmanden, den hellige Aand. Kristofer Janson

98

13/6 Lutherdommens Akilleshæl. Kristofer Janson20/6 Baldersmythen. Kristofer Janson27/6 Tørsten efter Gud. Kristofer Janson16/10 Vort Valgsprog. Kristofer Janson7/11 Kl. 11: Tornen i Kjødet.

Kl. 20: Den rene lære.Kristofer JanosnKristofer Janson

14/11 Den gamle og den nye Ortodoksi. Kristofer Janson21/11 Kan man vende Skyggen paa Solskiven tilbage? Kristofer Janson25/12 Den guddommelige Menneskelighed. Kristofer Janson26/12 Skal hvert Knæ bøie sig i Jesu Navn? Kristofer Janson18981/1 Norges religiøse Geografi. Kristofer Janson2/1 Giver Keiseren det, som Keiserens er, og Gud det, som Guds er. Kristofer Janson16/1 De daglige Mirakler. Kristofer Janson23/1 Arbeiderne i Vingaarden. Kristofer Janson30/1 Ygdrasils Ask. Kristofer Janson20/2 Ingen tema for preken er annonsert. pastor O.E. Breda27/2 En Ungkars Eventyr. Kristofer Janson6/3 Hjemmets Indflydelse paa Karakteren. Kristofer Janson13/3 Hvorfor jeg er Unitar. Kristofer Janson20/3 Bogstaven ihjelslaar, men Aanden levendegjør. Kristofer Janson27/3 Bogstaven ihjelslaar, men Aanden levendegjør. (Samme som over.) Kristofer Janson3/4 Hemmeligheden af Jesu Magt. Kristofer Janson10/4 Opstandelsens Herlighed. Kristofer Janson17/4 Simple Folk. Kristofer Janson24/4 Religiøs Selskab i Norge. Kristofer Janson1/5 Tambs Lyches Eftermæle. Kristofer Janson8/5 Blaaveisens Evangelium. Kristofer Janson15/5 Arbeidernes Fiender. Kristofer Janson22/5 Konservatisme og Radikalisme Kristofer Janson29/5 Hvad kræver Pindsen af os? (Siste preken før sept.) Kristofer Janson4/9 Ingen annonsering av preken. Kristofer Janson18/9 Hvad der forstaaes ved Kjærlighed til Gud. Kristofer Janson2/10 Sorte og hvide Slaver. Kristofer Janson9/10 Min Tro forbyder mig at hjælpe dem. Kristofer Janson16/10 Menneskets personlige Udvikling. Ivar Sæter30/10 Optimisme og Pessimisme. Kristofer Janson6/11 Skal vi holde Helgener? Kristofer Janson13/11 Hvorfor spredes ikke den liberale Religion hurtiger? Kristofer Janson27/11 Kirkens Budskab til Arbeiderne. Kristofer Janson11/12 Den kristne Lære om Forløsningen. Richard Erichson18/12 Belzasars Gjestebud Kristofer Janson18998/1 Var Mordet paa Grünerløkken Guds Vilje? Kristofer Janson15/1 Den utilistiske Forening og den frie Tanke. Kristofer Janson22/1 Den kristelig-socialistiske Bevægelse i England. Kristofer Janson5/2 Jesus og Samaritanerinden. Kristofer Janson12/2 Skal vi fødes paany? Kristofer Janson19/2 Vore Forfædres Djævel. Kristofer Janson

99

26/2 Demonstrasjonstale for Verdensfreden. R. Sørensen5/3 Forklarelsen paa Bjerget. Kristofer Janson12/3 Unitarismens Misjon. Kristofer Janson19/3 Menneskesøn – Gudssøn. Kristofer Janson26/3 En mærkelig Bog. Kristofer Janson9/4 Er Guds Love vilkaarlige? Kristofer Janson16/4 De to Veie. (Gudstjeneste med konfirmasjon) Kristofer Janson23/4 Den personlige Frihed. Ivar Sæter30/4 Kristendom og Socialisme. Kristofer Janson14/5 Bruun contra Breda. Kristofer Janson21/5 Hvad Aanden kræver og giver. Kristofer Janson28/5 Firdi hun elskede meget. Kristofer Janson4/6 Har vi feiret 17. Mai paa en værdig Maade? Kristofer Janson11/6 Lockouten i Danmark (Etter gudtj. kollekt for de utestengte arb.) Kristofer Janson25/6 Hvor skal vi finde Gud? (Siste gudtj. før ferien.) Kristofer Janson8/10 Hvortil skal vi indvie vort nye Forsamlingshus? Kistofer Janson15/10 Robert Ingersoll og hans Betydning for os. Kristofer Janson22/10 Tal Herre, din Tjener hører. Kristofer Janson29/10 Bjørnsons "Over Evne" Kristofer Janson5/11 Sheldons Bog "I Jesu Fodspor". Kristofer Janson12/11 Fadervor Ivar Mortensen19/11 Klokken i Taarnet Kristofer Janson26/11 Skal vi være alt, for Alle? Kristofer Janson3/12 Garborgs "Den burtkomne Faderen". Kristofer Janson17/12 Garborgs "Den burtkomne Faderen". (Samme som over.) Kristofer Janson25/12 Fred paa Jorden Kristofer Janson26/12 Kristusideen i Kristendommen. Kristofer Janson31/12 Indgangsporten til det nye Aar Kristofer Janson19001/1 Guds Kirke. Kristofer Janson7/1 Dr. Stokmans aandelige Fonmehed. (Sic.) Kristofer Janson14/1 Katakombernes Kirke. Kristofer Janson21/1 Keiser Nero og hans Tid. Kristofer Janson28/1 Straffer Gud nogensinde? Kristofer Janson4/2 Unitariske Vender i Russland. Kristofer Janson18/2 Hvorvidt bør vi gaa i vor Tolerance. Kristofer Janson4/3 Intet tema for preken annonsert. Kristofer Janson11/3 Baltasar Hubmeyer, en Frihedsmartyr fra Reformationstiden. Kristofer Janson18/3 Hvorledes skal vi opdrage vore Børn? Kristofer Janson25/3 Hvorledes skal vi opdrage vore Børn i Religion? Kristofer Janson1/4 Romerne og Ygdrasils Ask. Kristofer Janson8/4 Hemmeligheden ved Jesu Magt. Kristofer Janson15/4 Lod os vælte Stenen fra Graven Kristofer Janson16/4 Bliv hos os Mester. Kristofer Janson22/4 Bjørnsons Digt "Lyset" Kristofer Janson29/4 Vore store Mænd (med særlig Henblikk paa Nietsche og

Ungdommen)Ivar Sætre

6/5 Du skal ikke komme du, før du har betalt den siste Hvid. Kristofer Janson13/5 Var Jesus en Kristen? Kristofer Janson

100

20/5 Beresisagins [?] Malerier. Kristofer Janson27/5 Taalmodighed. Kristofer Janson3/6 Hvad er sand Unitarisme? Kristofer Janson4/6 Aanden i Kristendommen. Kristofer Janson17/6 Denne ene Tro. Kristofer Janson24/6 Guds Rige er inden i Eder. Kristofer Janson14/10 Mazzinis taler til Arbeiderne. Kristofer Janson21/10 Mazzinis tale om Gud. Kristofer Janson28/10 Et Indlæg i Helvedesstriden. Kristofer Janson4/11 Lærer Bibelen et evig Helvede? Kristofer Janson11/11 Menneskefiskere. Kristofer Janson18/11 Obstfelders siste Verk om Brekts Dagbog. Kristofer Janson2/12 Er vore Skolers Undervisning i Bibelhistorie forsvarlig? Kristofer Janson9/12 Er den gjængse Undervisning i Bibelhistorie forsvarlig? Kristofer Janson16/12 Hvad Indflydelse maa den gjængse Undervisning i Bibelhistorie ha

paa Børnenes Samvittighed?Kristofer Janson

23/12 Kan vort daglige Slit og Stræv være til Velsignelse? Kristofer Janson30/12 Forspil til Hundredaarsskiftet. Kristofer Janson19016/1 Tvang eller Frivillighed? Kristofer Janson13/1 Manzinis Tale om Livets Lov. Kristofer Janson20/1 Den som vil frelse sit Liv, skal miste det. Kristofer Janson27/1 Den gamle Mands Lam, et ungarsk Eventyr Kristofer Janson10/2 Indvendinger mod den liberale Kristusopfatningen. Kristofer Janson17/2 Vore Pligter mod Menneskeheden. Kristofer Janson3/3 Vore Pligter mod Fædrelandet. Kristofer Janson10/3 Harboore – Prestens Afsættelse. Kristofer Janson17/3 Gudsbegrebets Udvikling fra Moses til Jesus. Kristofer Janson24/3 Profeternes Gudsbegreb og Kamp for det. Kristofer Janson31/3 Palmesøndagstanker. Kristofer Janson14/4 Tolstois Bansættelse. Kristofer Janson21/4 Kristus Fristelse. Kristofer Janson5/5 Hieronymus Cavonarolo Kristofer Janson12/5 Cavonarolns [?] Kamp og Martyrdød. Kristofer Janson19/5 Hvorledes skal vi blive Frelsere? Kristofer Janson26/5 Aanden som Herskermagt i Verden. Kristofer Janson

101

Forkortelser

AUA American Unitarian AssociationGudstjenesten Om Gudstjenesterne i Broderskabets KirkeLovene Love for Broderskabets Kirke i KristianiaRedegjørelsen Nærmere Redegjørelse for Broderskabets Kirke i KristianiaUU unitar-universalist, unitar-universalismeUUA Unitarian Universalist Association

Fotokilder

s. .. Portrett av Hans Tambs Lyche fra boken Lysstreif over livsproblemer. Thingvalla fra internett URL http://www.theshipslist.com/ships/Wrecks/Thingvalla.htm

s. .. Portrett av Kristofer Janson fra internett URL http://www.home.no/unitarisme/berg/fritenkere.htm

s. .. Nasaretkirken fra Draxtens bok Kristofer Janson in America.

s. .. Herman Haugerud (privat eie).

s. .. Faksimile av Frie Ord fra arkivet til Unitarforbundet (Den norske unitarkirke) http://unitarforbundet.org

102

NOTER

Noen noter viser til hjemmesider på internett. Der søkermotorer er benyttet og sidene følgelig ikke lenger er tilgjengelige, oppgis både URL og søkerord slik at man selv på nytt kan rekonstruere dem.

103

i Aftenbladet som anmelder boken 5. november 2004 konkluderer Men dette blir lite opplysande på grunn av den forma som er vald. Heile boka er skriven som ein slags roman, der Janson sit i ein landsby i Danmark og tenkjer tilbake. Mykje av erindringane kjem i dialogform, og desse dialogane er usannsynleg dårleg skrivne. Kona til Janson spør: Kva er eigentleg det viktigaste i unitarkyrkja? Så svarer Janson på det. Så spør ho vidare: Korleis forstår du Ibsen? Så svarar Janson osv osv. Det blir foredrag i bitar. Ein annan konsekvens av denne skrivemåten, er at vi får eit overveldande inntrykk av likskap: Wergeland, Whitman, Ibsen, Garborg osv. stod for akkurat det same - nemleg det forfattarane står for. På den måten øydelegg dei sine eigne poeng. For det er både spennande og ukjent kva unitarideologien gjekk ut på, og kva rolle den spela. Og det er avgjort spennande kva slags religiøst syn vi finn i «Kejser og Galilæer» eller «Den burtkomne Faderen». Men i denne fiktive forma høyrest det ut som alt samlast i Jansons - og forfattarane - sitt syn. Og då taper det interesse. Forfattarane har eit stort stoff, og dei brenn for ei sak. Men skulle dei lukkast, måtte dei fortalt nøktern, drøftande og nyansert om sine funn - ikkje prøvd seg som diktarar.

(Her hentet fra URL http://web3.aftenbladet.no/kultur/bok/article155101.ece?service=print)

ii Molland 1961, s. 295.

iii Hjemmeside http://www.bbc.co.uk/dna/h2g2/A3694809

iv Se f.eks BBCs informasjonsside om jødedom http://www.bbc.co.uk/religion/religions/judaism/

v Se f.eks. hjemmesiden til ”Islam for Today” http://www.islamfortoday.com/cleland05.htm

vi Rapporten fra denne undersøkelsen heter Understanding ourselves og er tilgjengelig som pdf-fil på denne internettadressen http://www.uua.org/cde/education/fact.pdf

vii Understanding ourselves, s 18. (Se ovenforstående note.)

viii American Unitarian Association, som både Hans Tambs Lyche og Kristofer Janson var i kontakt med, og The Universalist Church in Amerika slo seg i 1961 sammen til Unitarian Universalist Association.

ix I en personlig samtale med en unitarpastor i Bela Bartok Unitarkirke i Budapest sommeren 2004 fikk jeg følgende svar på mitt spørsmål om det fantes unitariske ateister i Bela Bartoks menighet: ”Den som mister troen, forlater kirken.” Tre år tidligere stilte jeg et tilsvarende spørsmål til en UU-minister (UU-prest) som var på besøk fra USA. Hans svar var: ”Ateister lager sin egen gruppe i menigheten og deltar som før.” UU-menigheter kan altså bestå av enten bare en trosretning eller en blanding av mange forskjellige trosretninger, mens unitarmenigheten i den transilvanske unitarisme (her representert ved Bela Bartok Unitarkirke) strengt holder på sin identitet som kristen. Da er det ikke plass til UUs ateistiske grupper i menighetslivet. Den grunnleggende transilvanske unitarkristne identitet synes å være et karakteristisk skille.x Her gjengis den delen av teksten i de unitar-universalistiske menighetenes felleserklæring som omhandler ”Principles”. Disse utgjør de 7 første punktene nedenfor. Teksten i The living tradition kommenterer disse. Hele ”Principles and Purposes” er tilgjengelig på UUAs hjemmeside http://www.uua.org/aboutuua/principles.html

We, the member congregations of the Unitarian Universalist Association, covenant to affirm and promote

The inherent worth and dignity of every person; Justice, equity and compassion in human relations; Acceptance of one another and encouragement to spiritual growth in our congregations; A free and responsible search for truth and meaning; The right of conscience and the use of the democratic process within our congregations and in society

at large; The goal of world community with peace, liberty, and justice for all; Respect for the interdependent web of all existence of which we are a part.

The living tradition which we share draws from many sources:

Direct experience of that transcending mystery and wonder, affirmed in all cultures, which moves us to a renewal of the spirit and an openness to the forces which create and uphold life;

Words and deeds of prophetic women and men which challenge us to confront powers and structures of evil with justice, compassion, and the transforming power of love;

Wisdom from the world's religions which inspires us in our ethical and spiritual life; Jewish and Christian teachings which call us to respond to God's love by loving our neighbors as

ourselves;

Humanist teachings which counsel us to heed the guidance of reason and the results of science, and warn us against idolatries of the mind and spirit.

Spiritual teachings of earth-centered traditions which celebrate the sacred circle of life and instruct us to live in harmony with the rhythms of nature.

xi Hjemmeside http://www.uupcc.org/

xii Det finnes pr. 2005 to utdanningssteder for unitarprester i USA, som begge har hatt unitarprester fra Romania til videreutdanning på ett eller flere år: Meadville Lombard Theological School i Chicago og Starr King School for the Ministry, Berkely. Av disse er særlig førstnevnte interessant i denne forbindelse, for det var her den norske unitarpresten Hans Tambs Lyche studerte i 1880-årene.

xiii The Unitarian Review and Religious Magazine, januar 1882, s. 83.

xiv Fra hjemmesiden til Deutsche Unitarier Religionsgemeinschaft, URL http://www.unitarier.de/

xv Jeff Teagle, generalsekretær i Unitarian General Assembly i Storbritannia, i ”Unitarians: Christians or heretics?”, TimesOnline, 26. februar 2006: http://timescolumns.typepad.com/gledhill/2006/02/post.html

xvi Se For Kirke og Kultur 1894, s. 200. Vi kommer nærmere inn på dette i kapittelet "Hva var Tambs Lyches unitariske budskap?"

xvii Som standard innføringsbok i unitarismens historie generelt gjelder fortsatt Wilburs Our Unitarian Heritage fra 1925, men også mer kortfattede og overkommelige fremstillinger er kommet til i de senere årene, som f.eks. Chryssides' Unitarianism fra 1998, på ss. 25-37 oppsummeres amerikansk unitarhistorie fra 1700-tallet til omkring 1961. Fra det danske unitarmiljø ble det i 1991 utgitt en oversiktlig innføringsbok: Uldall-Hansen Kristne kættere og unitarisme, som oppsummerer amerikansk unitarhistorie på ss. 113-116. I 1993 utga det danske Unitarisk Samfund et lite hefte, Unitarismen. Historie og grundprincipper, der de viktigste trekk ved amerikansk unitarisme på 1800-tallet oppsummeres på litt mer enn en A5-side (ss. 11 og 12). Siden denne unitarhistorien som sådan ikke er det primære for oss i denne sammenheng – annet enn som en bakgrunnsramme – er det den oversikt som presenteres i en oversettelse.

xviii Lovoll 1983/1997, s. 37.

xix Egentlig blir Haugerud den siste unitarprest bare som følge av Jansons unitarimport. På hjemmesiden til Unitarforbundet (Den norske unitarkirke) (www.unitarforbundet.org) finnes en opplysning om at det siden 2004 er en unitarpastor tilknyttet denne kirken. Slik sett er det noe upresist når jeg omtaler Haugerud som ”den siste unitarprest”, men siden opplysningene om det nyopprettede Unitarforbundet (Den norske unitarkirke) er sparsomme og fordi denne kirken faller utenfor det tidsperspektiv som denne bok omhandler, vil Haugerud her omtales som nevnt.

xx Etter sin manns død i 1898 utga hans kone en redigert samling av utvalgte etterlatte papirer. Disse ble til boken Lysstreif over Livsproblemer, og utkom i mange opplag. Chr. Collins minneskrift (forordet) er et av de få steder der Hans Tambs Lyches ny-idealisme omtales.

xxi Ved Tambs Lyches begravelse holdt Kristofer Janson minnetalen. Denne minnetalen var lenge forsvunnet, og det eneste som var tilgjengelig var Sabros minnetale som ble skrevet ”Med Udgang i Kristofer Jansons Tale ved Bisættelsen” (Frie Ord, nr. 15-24, mai-september 1898, s. 234), og der det er umulig å skille mellom hva som er Sabro og hva som er Janson. Ved et tilfelle kom jeg over Theo Bergs minnebok over Tambs Lyche (H. Tambs Lyche: Mirakle,r Kultur og Religion, 1902). Her finnes et utvalg av de artikler Tambs Lyche skrev i Frie Ord og hele den minnetalen Kristofer Janson holdt ved begravelsen. I denne sammenheng er det interessant å merke seg at websiden The Quick Guide to the History of Nordic Unitarianism (http://nordichistory.unitarforbundet.org) vet å fortelle Inspired by Unitarianism from England and the Norweigan Unitarian pastor Kristofer Janson, in 1898 Theo Berg started to publish a Danish Unitarian periodical (Light over the country). 1900 he encouraged Uffe Birkedal to give lectures. From these lectures and meetings to day’s Unitarian church emerged and was founded February 1900. Later another Unitarian church would emerge in Aarhus (probably inspired by Kristofer Janson). Dette bekreftes av Neiiendam (1948:63-64, bd.2). Det interessante i denne sammenheng er at både Tambs Lyches og Jansons unitarisme spres i Danmark, mens det ikke ser ut til å ha vært nevneverdig kontakt mellom norsk og svensk unitarisme. Skjønt det gjenstår en del arbeid for å bringe på det rene hvordan forholdet mellom norsk og svensk unitarisme egentlig var. Det som synes klart er at Bjørnstjerne Bjørnson forteller Janson at Sverige er åpent for unitarisk misjon. Noe som i og for seg er pussig siden det eksisterte et unitarsamfunn i Gøteborg fra 1870-årene av, Sanningenssökarna, ledet av Klas Pontus Arnoldson (1844-1916). Dessuten nevner Draxten (1976:265 ff) at Janson hadde kontakt med en svensk unitarleder, Axel Lundeberg. Men nå er ikke det innbyrdes forhold i skandinavisk unitarisme gjenstand for behandling i denne bok, og nevnes derfor mer en passant.

xxii Paul Knaplund: H. Tambs Lyche: Propagandist for America. Tilgjengelig som NAHA-web (tilknyttet St.Olaf College, USA) http://www.naha.stolaf.edu/publications/volume24/vol_24-4.html

xxiii Kartotekopplysningene fra Harvard Divinity School er brakt til veie av Fran O’Donnell, Curator of Archives and Manuscripts. Andover-Harvard Theological Library. Harvard Divinity School. Cambridge, MA, USA. Direkte kartotekreferanser fulgte ikke opplysningene eller har vært mulig i ettertid å få tilsendt.

xxiv Dette i motsetning til Bjørnstjerne Bjørnson som dro på en amerikansk foredragsturné året etter (Jeg finner livet her primitivt, kjedelig og uten åndelighet (egen oversettelse fra Knaplunds artikkel av et brevsitat Bjørnson skrev til sin kone i 1881)) og Knut Hamsun (se Fra det moderne Amerikas Aandsliv, 1889) som ikke hadde mye til overs for USA. Knaplund (1964:fotnote 13) viser også til a letter to Dagblandet, August 4, 1895, [where] he [Tambs Lyche] sharply attaced Nils Kjær and Georg Brandes for their criticism of American intellectual life. Det er den same Nils Kjær som under Tambs Lyches siste levemåneder vikarierer i redaktørstolen for Kringsjaa, det tidsskrift som Tambs Lyche reiser tilbake til Norge i 1892 for å bli redaktør for. Kringsjaa er ikke et unitarisk tidsskrift, og faller forsåvidt utenfor i vår sammenheng, men – og særlig under Tambs Lyches redaktørtid – like herlig et blad som mer enn gjerne formidler amerikanske fremskritt og kultur til sine norske lesere – og bærer i seg redaktørens unitariske liberalisme. I andre hefte januar 1898 finnes følgende kommentar: Under redaktørens ophold udenfor landet i vintermaanederne styres tidsskriftets hjemmeredaktion af forfatteren, hr. Nils Kjær. (s. 158.)

xxv Jenkin Lloyd Jones (1843-1918), unitarprest i Chicago, misjonssekretær ved Western Unitarian Conference, redaktør for tidsskriftet Unity. Organiserte i 1894 The American Congress of Liberal Religious Societies. Sentral personlighet i amerikansk unitarisme.

xxvi Frie Ord, nr 4, 15. november 1894, s. 49.

xxvii Ved å samstille opplysninger fra Knaplunds artikkel og Draxten (1976:20) bekreftes forskjellen her mellom Tambs Lyche og Kristofer Janson. Knapstad skriver om Tambs Lyche he was engaged in various types of work and met many kinds of people; he enjoyed it all. This gives the measure of the man. Draxten forteller Janson was somewhat disappointed with the people in Wisconsin. As he said later, he liked the Minnesotans better, just as he came to prefer rural folk to those in the city. Tatt i betraktning det forskjellige syn på unitarismen som Tambs Lyche og Janson representerte både USA og ikke minst i Kristiania, kan det allerede her være at vi sporer noe av årsakene til forskjellene. Tambs Lyches møte med Jones inkluderende liberale livssyn og hans brede erfaring fra det mangfoldige amerikanske liv, står i kontrast til Jansons mer konservative syn på unitarismen, som Draxten (1976:82) skriver As a Unitarian, Janson was already demonstrating that he belonged to the conservative branch of the Western Conference. Formulert på en annen måte: Janson kom til Amerika med en ferdig forståelse av hva unitarismen var og forble i sin oppfatning av unitarismen som knyttet til kristendom alene. Tambs Lyche kom til Amerika og ble formet av den moderne amerikanske unitarisme som mer og mer løsrev unitarismen fra kristendommen og førte den over i en mer etisk-humanistisk retning.

xxviii I artikkelen Cand.theol. og theologisk Undervisning i Amerika (Frie Ord, nr. 16, 15. mai 1895, ss. 252-256) gir han en detaljert beskrivelse av unitarutdanningen ved Meadville og samtidig et godt innblikk i hans egen studietid, der det bl.a. heter Jeg opholdt mig blot 2½ Aar ved det ene af Unitarenes to theologiske Uddannelsesanstalter [de to var Harvard Divinity School og Meadville Theological School]; men fulgte dog i denne Tid det hele Kursus frem til dets Afslutning – med Undtagelse af Sprogundervisningen. (Kursuset er forøvrigt fireaarigt.)(S. 253.)

xxix Mary Rebecca var datter av William Godden (1837-1899) som hadde en høy stilling innen Chicago & Northwestern Railroad, der også Tambs Lyche tidvis var engasjert. 24. juni 1895 gifter Hans Tambs Lyche og Mary Rebecca Godden seg, og blant barna deres finner vi senere sønnen H. Tambs Lyche som formann for ungdomsforeningen i Unitarisk Samfund (Oslo) i 1906 og Ralph Tambs Lyche som bl.a. annet engasjerer seg i marxismen (og kommer til å utgi heftet Marx’ økonomiske teori. En kortfattet fremstilling.) Familien Tambs Lyche flyttet til Kristiania 1892 (først Hans og så Mary med barna i 1893). Både før og etter sin manns død i 1898 virket Mary som engelsklærer i Kristiania. Hun foretok flere reiser mellom Norge og Amerika, men det vites ikke om hun reiste tilbake for godt eller om hun døde i Norge. Selv om hun i mange år virket som unitarprest i USA, er det ikke kjent om hun spilte noen aktiv rolle i å importere unitarismen til Kristiania.

xxx Antoinette Brown (1825-1921) regnes som den første amerikanske kvinne til å bli ordinert. Det skjedde i 1853 i Congregational Church of South Butler i New York, der en metodistpastor sto for ordinasjonen. Hun tale også mye i unitarkirker og skal senere ha gått fra kongregasjonalismen og over til unitarismen. De første kvinnelige unitarordinasjoner fant sted i 1871 av Celia Burleigh (1826-1875) og Mary Hannah Graves (1822-1895). Før dette ble Olympia Brown (1835-1926) den første kvinnelige ordinerte universalistprest i 1864. Dette ifølge Dicitionary of Unitarian and Universalist Biography (http://www.uua.org/uuhs/duub/). Forøvrig nevner også Kristofer Janson, i sin selvbiografi Hvad jeg har oplevet, med beundring sitt møte med unitarpresten Mary Augusta Safford (1851-1927), som ble ordinert 1880 i Christian Unity Church (Humboldt, Iowa), s. 229. Og som allerede nevnt i hovedteksten, kona til

Tambs Lyche, Mary Rebecca Godden, var unitarprest og ordinert (hennes ordinasjonsår er ukjent).

xxxi Frie Ord, nr. 16, 15. mai 1895, s. 256.

xxxii Mange av Jansons etterlatte brev og artikler finnes arkivert hos Nora Unitarian Universalist Church i Minnesota, der han i mange år var unitarprest, og i arkivene til den danske unitarkirke i København. Til denne bok har det ikke vært anledning til å oppsøke disse arkivene, men indirekte dra nytte av arkivet i Nora kirke gjennom Draxtens arbeid. Så vidt meg bekjent finnes bare en annen større publikasjon som bygger på det samme kildematerialet. Anne Lofthus og Rolf Erik Solheim oppsøkte for noen år tilbake begge arkiver under sitt forarbeide med boka Visdomsperspektivet (2004), men denne er en delvis fiksjon, og det er usikkert i hvilken grad Solheims dikter til kildene og når de gjør bruk av dem. Dessuten mangler kildereferanser.

xxxiii Se internettsiden www.digitalarkivet.no ”Emigranter over Kristiania 1871-1930”, søkerord for etternavn ”janson” og for fornavn ”kristo”.

xxxiv På dette tidspunkt er Janson gift med Drude Ulriche Petra Krog (f. 1846), men i skipsregisteret oppgir han å være ugift. Det fortelles fra slektsforskerhold at det nå og da var vanlig for gifte menn å oppgi å være ugift ved reiser til Amerika. Noen forklaring har jeg ikke funnet, men det er usikkert om praksisen var økonomisk motivert. Da han året etter henter familien fra Norge til USA, oppgir han naturlig nok å være gift. I begge tilfeller reiser han på første klasse.

xxxv Janson: Hvad jeg har oplevet, s. 182.

xxxvi Også Draxten (1976, s. 40) modererer Jansons selvbiografiske uttalelse: To what extent Janson looked upon his lecture tour as a tryout for a career in America is not clear, but there are indications that the prospect was in his mind. In a note to bjørnson written at the time of his departure from Norway, he hal (sic) spoken of “what the tour might mean for the future” – although the phrase is broad enough to suggest various possiblities. Solheims antyder i Visdomsperspektivet (2004, s. 20) at Jansons turné ble virkelig fordi han brøt med Bruun, sluttet som folkehøyskolelærer og at motivet for den var Jansons beundring for den amerikanske forfatteren Walt Withman (1819-92). Vel, kan Withman ha vært én av flere ting som lokket i Amerika, men han alene var neppe nok. Da har kanskje Draxten mer rett når hun viser til at Janson fant sin stilling i Norge usikker, at han følte seg religiøst sett isolert, at han ikke så for seg en særlig fremtid som forfatter (men han mottok dikterlønn fra staten siden 1876, som han frasa seg i peroden1882-1899, da han igjen får dikterlønn) og at han fremfor alt nå ønsket å engasjere seg i religiøst arbeid: But more than anything else he wanted to go into religious work; where he able to get congregations, he would give all his energy to the development of their spiritual life. (Draxten 1976, s.45.)

Heller ikke den tale som Janson selv holdt og utga 1882 i Bergen, der han redegjør for hvorfor han dro til Amerika, synes å støtte hans begrunnelser for å bli unitarprest (se: En tale eller Redegjørelse af Kristofer Janson for de Grunde som nu drev ham du til Amerika. Holdt paa den i Bergens Arbeiderforening den 31te Juli afholt Banket). Her peker han på at det både var private og offentlige grunner for at han dro (offentlige fordi han anser seg for å være en offentlig person). De private går han ikke inn på, men av de offentlige nevner han som beveggrunner at han ikke fikk innpass i seminarene eller skolene fordi han var målmann og republikaner, og den norske mangel på religionsfrihet (slik han tolket den).

xxxvii Draxten 1976, s. 6.

xxxviii Lovoll 1983/1997, s. 124.

xxxix Draxten 1976, s. 43.

xl Draxten 1976, s. 43

xli Signaturen C.P.W. skriver fortsetningsvis i omtalen av Jansons ordinasjon: Then it devolved upon the speaker to offer a word of greating in the name of the American Unitarian Association, which, in its generous sponsorship and the liberal aid it had extended to the new prophet, deserved especial and grateful mention. Lastly, as the representative of the Western Conference, with whose work Mr. Janson would of necessity be more immediately identified, a final word of fraternal welcome and encouragement was spoken.

xlii Draxten 1976, s. 56 For his church services, Janson would use some of the practices of the church in Norway. Unless parents wanted it otherwise, he would baptize in the name of the Father, Son, and Holy Ghost. In celebrating the Lord’s Supper, he would follow some of the conventional usages of the church at home.

xliii Gudstjenesten s. 22.

xliv Det er også innvendt at Janson var i utakt med det norsk-amerikanske miljø. Draxten (1976, s. 365) viser til et brev dr. Knut Hoegh i Amerika skriver til Rasmus Bjørn Anderson: It occurs to me that Kristofer has a special talent for misunderstanding the ordninary Norwegian-American. Dette skrev han i 1888, altså på et tidspunkt Janson hadde vært i Amerika i omtrent sju år.

xlv Draxten 1976, s. 52.

xlvi Draxten 1976, s. 291: There was too great a gap between Janson and his hearers. One always heard about Kristofer Janson, never about the Norwegian Unitarian church. Should the minister leave, no one was qualified to take his place. And Lundeberg regretted Janson’s Spiritualism “He also has preaced his spiritualistic dreams from the pulpit and so strong is the magnetic power of his influence that he has converted quite a few to his shadowly faith. It is to be hoped that Janson himself before long will see his mistake.

xlvii Denne kirken har denne internettsiden http://mankatofellowship.org/nora/ og har i kirken sin bilder av både Bjørnson og Henrik Ibsen – i tillegg til et fortsatt sterkt bånd til Janson.

xlviii Draxten 1976, s. 164.

xlix Johannes Jonnson Brauti (29/1-1857 til 9/4-1907) emigrerte fra Brauti i Norge til USA (først Midwest og senere Oregon, der han også ligger begravet) i 1886, studerte ved det unitariske Meadville Theological School og – ifølge Draxten (1976:294) – var i 1892 unitarprest i Underwood, Fergus Falls, Battle Lake og Tordenskiold, alt i Minnesota. Draxten oppgir ikke hvilke andre steder han gjorde prestetjeneste.

l Minneskriftet til Nora frikirke (Joramo 1981) oppgir bl.a. følgende: Norman var født i Stange i Hedemark og emigrerte sammen med sin far til Clay County i Minnesota. Etter gymnasiet (highschool) kontaktet han Kristofer Janson for å få hjelp til å bli unitarprest. I 1886 bodde han hos Jansons og fikk privatundervisning. 1887-1892 studerte han unitarteologi ved Meadville Theological School, og ble ordinert av Janson i Nasaretkirken 3. september 1893. 1893-1895 og 1896-1906 var han prest i Nasaretkirken. I mellomtiden deltidsansatt som prest i Hanska (Nora frikirke) og Hudson (Wisconsin). Han utga tidsskriftene Ny Tid, Fjerde Juli, Dakota, Fram og Mere Lys (som hadde lesere i hver delstat i USA, Canada og Norge, dette tidsskriftet er i dag Nora UU-kirkes medlemsblad). Fra 1906-1931 virket han som unitarprest i Nora frikirke. Norman var gift med Carrine Dagney Paulseth Kvam og tilegnet seg to doktorgrader (teologi og filosofi).

li Eneste referanse til Rikstad er å finne i Draxten (1976, ss. 265, 294, 300). Han studerte ved det unitariske utdanningsstedet Meadville, var en periode engasjert av Minnesota Unitarian Conference og holdt unitarmøter i New London og Paynesville. Vikarierte for Janson og skrev artikler i hans tidsskrift Saamanden.

lii I minnetalen over Tambs Lyche skriver Janson (Theo Berg 1902, s.145) om dette avslaget: Han [Tambs Lyche] forlod Ingeniørbanen og lod sig indskrive som Elev i den unitariske Præsteskole i Meadville, Pensylvanien. Da var jeg alt i fuldt Arbeide i Vesten mellem Skandinaverne. Da Arbejdet begyndte at vokse mig over Hovedet, skrev jeg til Tambs Lyche, at når han var færdig med Universitetet, måtte han komme og hjælpe mig. Han svarede, at vel stod hans Hu til at arbejde mellem sine Landsmænd, men han troede ikke, han duede til at stå under nogen og blive sat til, hvad hans skulde gøre.

liii Draxten 1976, s. 121: In his [Janson] absence, Knut Hamsun took over on Sunday, June 8, in Harrison Hall, speaking on ”Unitarismens levnetsløb,” which appears to have been a historical sketch on Unitarianism.

liv Bekreftet opplysning via telefonsamtale med Haugeruds datter i april 2005.

lv Se www.digitalarkivet.no “Emigranter over Kristiania 1871-1930”. Haugerud reiser med skipet Island., sammen med en annen kontormedarbeider også fra Kristiania og jevnaldrende, Johan Iversen, men han gjenfinnes ikke i senere unitarsammenheng.

lvi Opplysningene om Haugeruds studium og virke som unitaprest er hentet og sammenstilt fra General Catalogue of Harvard Divinity School, 1920, tilsendt fra Harvard Divinity School, og Draxten 1976.

lvii Draxten 1976, s. 293, og s. 164: Janson was always on the lookout for promising candidates, and by 1886 two Norwegians, Johannes J. Brauti and Herman Haugerud, were already enrolled at Meadville Theological School.

lviii Frie Ord, nr. 16, 15. mai 1895, s. 253.

lix Ståhl og Persson (1970, s. 211) forteller hvordan unitarismen i Sverige fra 1870-årene av mer og mer ble opptatt av teosofi, slik at Den organiserade unitarismen i Sverige ebbade sedan ut till stor del beroende på att flere av

dess ledande gestalter blev teosofer. Det er en nær kobling mellom teosofi og spiritisme. I Norge skulle Jansons unitarisme lide samme skjebne, og også den spiritistisk inspirerte unitarisme han etterlot seg i Amerika.

lx I sin selvbiografi bekrefter Janson (1913, s. 205) dette inntrykket, sikkert ufrivillig. Han skriver om sin ankomst til Minneapolis at han sammenkalte til et møte der 1500 mennesker møtte, og der han: Jeg fremla for dem mit program, hvad jeg trodde, og hvorfor jeg trodde saaledes. Janson viser til seg selv – ikke til unitarisme generelt.

lxi Klaveness: ”En unitarisk kirke i Kristiania” i For Kirke og Kultur (1894, s. 96). Denne Hall som det vises, til er unitaren Edward H. Hall. Han skrev en artikkel om ”the new unitarianism” i tidsskriftet The new world, som Klaveness hadde lest og derfor siterer fra i sin egen artikkel.

lxii Da American Unitarian Association ble stiftet i 1825 var man usikker på hvordan dette misjonæraspektet ville slå ut, for unitarene var i utgangspunktet (og er fortsatt) skeptiske til misjon. AUA ble allikevel opprettet nettopp med det formål å spre kunnskap om unitarisme, først til fjerntliggende områder i USA og senere til andre land. En kort fremstilling av AUAs grunnlag og misjonsvirksomhet finnes på hjemmesiden til Harvard Divinity School (det såkalte Andover-Harvard Theological Library), se artikkelen American Unitarian Association. Letterbooks, 1822-1902 som er tilgjengelig på URL http://www.hds.harvard.edu/library/bms/bms00571.html

lxiii Draxten 1976, s. 202. Bjørnsons uttalelse er underlig fordi Sverige var det land i Skandinavia som først etablerte unitarmenigheter, og det lenge før Janson og Bjørnson opplevde unitarismen i USA. Den første unitarmenighet ble dannet i Göteborg i 1871 og i tidsrommet 1877-1893 utga den et nordisk unitarisk tidsskrift. Allerede i 1882 (da hadde Janson vært unitarprest i knapt ett år) etablerte svenskene en unitarforening i Stockholm som skulle arbeide for unitarisk indremisjon. (Stål og Persson 1970:210.) Det virker derfor noe underlig at Bjørnson antyder overfor Janson at Sverige skulle være modent for dennes eventuelle unitarmisjon. Ettersom Janson traff flere svenske unitarprester i Minnesota, er det sannsynlig at han har visst om unitarmenighetene i Sverige. Bjørnstjerne Bjørnson må trolig ha vært uvitende om dette.

Det er forøvrig pussig at Janson tilsynelatende ikke hadde forbindelser med unitarer i Sverige etter at han kom tilbake til Norge i 1893. Derimot hadde han mye kontakt med unitarer i Danmark. Svensk unitarisme faller utenom både i hans selvbiografi og i hans unitarvirke i Norge. Desto mer pussig siden svensk unitarisme var orientert mot teosofi og spiritisme – akkurat som Jansons unitarisme var orientert mot spiritisme og reinkarnasjon. Men Janson var engasjert i svensk unitarisme i USA og også engasjert i den skandinaviske unitarkirken i Minneapolis. Fra før var det en svensk unitarkirke der, med Axel Lundeberg som prest. Han som kraftig kritiserte Janson for spiritismen og for at han knyttet sin person for mye til unitarismen. Kan forklaringen på at Jansons senere i Norge ikke knyttet kontakt med svensk unitarisme være så enkel at han følte seg støtt av kritikk? Fra dansk hold er det lite som tyder på at han ble kritisert. Tvert imot var det et bånd mellom Janson og den danske unitariske foregangsmann Theo Berg, og Janson skrev flere artikler til Bergs unitariske tidsskrift.

Heller ikke Tambs Lyche knyttet Janson særlig kontakt med i Norge eller omtaler i sin selvbiografi – enda de begge var viktige aktører for unitarismen i Norge. Bare i sin minnetale over Tambs Lyche ser det ut til at Janson knytter et bånd til Tambs Lyche (og en og annen preken), men hverken Tambs Lyche eller hans kone ble noen gang medlemmer i Jansons unitarkirke. Heller ikke ville Tambs Lyche arbeide sammen med Janson i Amerika (enda Janson inviterte ham til det), men foretrakk å gå sine egne veier. En av disse veiene var å kritisere Janson på samme grunnlag som Lundeberg kritiserte Janson.

Det har ikke vært mulig å trenge til bunns i denne problematikken, men den bør allikevel nevnes. Janson presenterte ”Jansons unitarisme” – dvs. han presenterte seg selv. Tålte han motsigelser her? Hvis ja, hvorfor har han da ikke hatt kontakt med sine kritikere? Unitarmiljøet var lite og aktørene få. Bare et enda mindre fåtall holder Janson kontakt med. Hvorfor? Kildene tier.

lxiv Om Griegs livssyn, se Berg 1993, ss. 2-7. I tillegg kan nevnes at Uldall-Hansen (1991, s. 121) skriver at både Bjørnstjerne Bjørnson og Edvard Grieg begge var medlemmer av den norske unitarbevegelse. Hvis han med ”medlemmer” mener at de var innmeldt i Jansons unitarkirke (det er bare denne Uldall-Hansen ser for seg som den norske unitarbevegelse, Tambs Lyche nevner han ikke), da tar han positivt feil. Ved folketellingen 1900 står både Bjørnson og Nina og Edvard Grieg oppført som medlemmer av Den norske kirke. Det kan være Uldall-Hansen trekker for store veksler på Bjørnsons og Griegs unitarsympatier og Jansons unitarisme. Det er i alle fall ikke mulig ut fra det foreliggende kildematerialet å påvise en kontakt mellom Janson, unitarmenigheten i Oslo og Nina og Edvard Grieg. Derimot er det en forbindelse mellom Griegs og de danske unitarer. Mye av Nina og Edvard Griegs korrespondanse omkring unitarisme oppbevares i dag hos de danske unitarer i København, der finnes også Edvard Griegs husorgel i den unitariske kirkebygning som Nina støttet økonomisk for å få bygget etter sin manns død. Det er i dag Nordens eneste unitarbygning. Uldall-Hansen trekker også inn Henrik Ibsen som støttespiller for Janson, men også det er tvilsomt – selv om Ibsen nok kan ha vært sympatisk overfor fritenkerne generelt. I forhold til Janson endte dette bare med at han lot Janson stå modell for personen Huhu i Peer Gynt og Hjalmar Ekdal i Vildanden (Berg 1984:16).

lxv Knaplund 1964: Although Lyche identified himself with American life to an unusual degree, he did not become an American citizen. He apparently decided quite early that his mission was to interpret the United State to Norway,

and to sweep away the web of ignorance and misunderstanding which blurred his homeland’s vision of America and Americans.

Det Tambs Lyche særlig reagerte på var Knut Hamsuns og Bjørnstjerne Bjørnsons negative beskrivelse av amerikanere og amerikansk kultur, og allerede i 1890-1891 skrev han i den forbindelse krasse artikler mot Hamsun i Dagbladet.

lxvi Janson i Hvad jeg har oplevet (1913, s. 260).

lxvii Draxten 1976:286: Bjørnson had written that he had heard the Jansons had accepted Spiritualism, something the poet declared to be completely alien to him. Ordinarily, Janson dismissed such statements in short order, but with Bjørnson he was more circumspect. He began by virtually denying his Spiritualism but later came to admit it.

Jansons draging mot spiritismen var kontroversiell også for Karoline Bjørnson og Amalie Skram, noe som deres bervveksling 22. og 25. april 1894 bekrefter. Skram skrive bl.a.Uf denne stakkels Kristofer Janson! Han burde være pligtig til at holde sig derborte i Amerika. Hvad skal han gå her og gjøre skam på folk for? Dette modbydelige sjouersludder, denne spiritismen. Her har dog heldigvis ingen vørt at svare ham.

Og Karoline Bjørnson svarer bekreftende: Min kjære væn, jeg deler dit syn på Janson! Det er forfærdeligt som han har forvildet sig bort fra os alle sammen. Og som han kunde ha gjort nytte! Som jeg glædet mig til å høre ham præke unitarisme. Jeg hører, han og Drude er skilte; det har jeg intet å invende til, når hun ænnu i sin alderkan la sig ta av den første den beste unge man. Er det dog ikke forunderligt? Hun er jo dog et åndsmænneske. Men de har aldrig passet sammen.

1.mai 1894 skriver Skram til Bjørnstjerne Bjørnson: Uf den Janson - det er ækkelhed jeg føler ved ham. Har Du læst hvad han går og siger? Blir Du ikke liksom flou på hans vegne?

Det er tydelig at Amalie Skram er svært opprørt over Jansons spiritisme, men det vites ikke hva Bjørnstjerne Bjørnson svarer på dette, og den korrespondansen mellom dem når det gjelder Janson synes fra 1894-1899 mer å handle om forholdet til Jansons første kone Drude.

(http://www.dokpro.uio.no/litteratur/bjoernson/bbamalie.txt)

lxviii Se. f.eks. Breistein (2003:69) ”Unitarisk samfunn (sic) ble stiftet i 1895 ...), Molland (1961:295) ”...og stiftet i 1895 ...”), Wisløff (1975/88:162) ”...en unitarmenighet i 1895.” og flere.

lxix Molland 1961, s. 295.

lxx Del av redaksjonens standardformulering fra Kringsjaa, se f.eks. Kringsjaa nr. 1, 4. februar 1893.

lxxi For Kirke og Kultur, 1894, s. 89 og 96.

lxxii Theo Berg 1902, s. 147.

lxxiii Theo Berg 1902, s. 148.

lxxiv Tambs Lyche ?/1919, s. 12 (Collins fotnote).

lxxv Kringsjaa, hf. 2. bd. XL, 31. januar 1898, s.158.

lxxvi Tambs Lyche ?/1919, s. 5.

lxxvii Frie Ord nr. 15. 1. mai 1895, ss. 226-7.lxxviii

lxxix I tillegg til den omtalte artikkeldebatten mellom Tambs Lyche og Klaveness nevner Frie Ord i 1894 (nr. 3. 1. november, s.38) at pastor Christen Bruun holdt et historisk-kritisk foredrag om unitarisme ved ”den lutherske Prestekonferance her i Byen” (dvs. Kristiania) og i 1895 (nr. 16. 15. mai, s. 252) viser tidsskriftet til ”Dr. Horns Kapitel om Unitarisme i hans Bog ”Tidstanker”.

lxxx Frie Ord, nr. 2. 15. oktober 1894, fotnote ss. 29-30.

lxxxi Det er interessant å merke seg at både Hans Tambs Lyche og Kristofer Janson – hver på sin måte – henviser til den radikale reformasjonstanke. Tambs Lyche i programerklæringen i første nummer av Frie Ord, og Kristofer Janson gjennom sin interesse for antitrinitariske anabaptistiske bevegelser på 1500-tallet. Det er derfor ikke overraskende at han skulle fatte såpass stor interesse for Johan Denck (-1528) og Ludvig Hetzer (ca. 1500-1529) at han etter sin 1894-foredragsturné reiste til Tyskland og Sveits, og senere skulle skrive bøker om dem (Et Glemt Sandhedsvidne (Johan Denck), 1897, og Ludvig Hetzer og hans Kampfæller, 1907).

lxxxii Frie Ord, nr. 1. 1 oktober 1894, s. 5.

lxxxiii Datoen 20. april 1898 forteller at Sabro ikke hadde særlige forhåpninger om å inndrive 14 kroner fra hver av sine 250 registrerte abonnenter. I tillegg til den pesimistiske tonen i hans appell og avslutning av nekrologen er siste nummer, som tydeligvis ble trykkeklart i april (sml. Sabros dato), datert mai-september 1898. En slik datering er ikke tilfeldig, men gjort bevisst for å fullføre fjerde årgang. Frie Ords årganger gikk fra oktober til september. Det er derfor ikke lett å fri seg fra følelsen av at når Sabro kobler Tambs Lyches begravelse til Frie Ords begravelse, da er dette bare et påskudd for å avslutte et tidsskrift han måtte vite aldri ville kunne fortsette. Det er derfor nærliggende å oppfatte en kynisme når han samtidig i en nekrolog skrevet rett etter å ha hjemkommet fra begravelsen, minner om å de 14 kroner og antyder at bladet kan gjenoppstå i en annen skikkelse og under et annet navn, fordi han selv har passert noen stadier på ”Sjælsudviklingens Vei”.

lxxxiv Frie Ord, nr. 1. 1. oktober 1897, s. 15. Sabro skriver Da ”Frie Ord’s” Udgiver i April f. A. ogsaa overtog Bladets Redaktion, blev der – i Haab om Hjælp fra Aandsfrihedens Venner i Norden til Fremme af Bladets Formaal – lovet Fremlæggelse af Regnskab over dets Drift. Trods Hjælpen er udebleven, finder vi os forpligtede til at indfri vort Løfte.

lxxxv Frie Ord, nr. 24. 15. september 1897, s. 370.

lxxxvi Frie Ord, nr. 9. 1. februar 1897, s. 134.

lxxxvii Samlenummeret av Frie Ord, nr. 10 og 11, 15. februar og 1. mars 1898, er i så måte både en kuriositet og et tragisk eksempel på Sabros rastløse og søkende sinnelag – og muligens noe virkelighetsfjerne natur. Nummeret er i sin helhet viet en endring om lovforslag for å fjerne den bestående kristendom og erstatte denne med en dogmefri ny-protestantisme. Sabro argumenterer utførlig for lovforslaget, som ifølge tidsskriftet ble oversendt til Kongen, Odelstinget, kirkestatsråd Jakob Sverdrup og andre representanter – i tillegg til bladets abonnenter.

lxxxviii Den eneste referanse til brosjyren om nyidealsimen er gitt av Ch. Collin i en fotnote i forordet til boken Mary Tambs Lyche lot trykke til minne om sin mann. Collin skriver: Foruden gjennem den følgende samling af causerier, som hans hustru har udvalgt blandt efterladte papirer og artikler i ”Kringsjaa”, vil Tambs Lyches ord leve iblandt os ogsaa gjennem det veltalende foredrag, som høsten 1895 vakte stormende bifald og etpar heftige byger af modsigelse i studentersamfundet, og som kort efter blev trykt under titelen: Ny-Idealismen. En kort oversigt over nye stromninger og tendenser i vor tid. (Tambs Lyche ?/1919:12).

lxxxix Frie Ord, nr. 9. 1. februar 1895, ss. 128-136.

xc For Kirke og Kultur, 1894, s. 89.

xci Redegjørelsen, s. 15.

xcii Frie Ord, 1. juni 1895, s. 260. Tambs Lyche siterer her (og i 19 andre punkter som skal definere unitarismen) unitaren Durand Ward.

xciii Tambs Lyche ?/1919, s. 32.

xciv Trilling/Bloom 1973/1980, s.392.

xcv Tambs Lyche ?/1919, s. 18.

xcvi Utsagnet om at Albert Schweitzer var unitar er hentet fra Chryssides, 1998 s. 82.: Albert Schweitzer (1875-1965), who in a single life span combined New Testament scolarhsip, medicine and expertise at the organ, once stated that he regarded himself as a Unitarian. Når det gjelder Schweitzers begreper "smertens broderskap" og "ærefrykt for livet", se Schweitzer 1923.

xcvii Tambs Lyche ?/1919, s. 16.

xcviii Klaveness 1894, s. 91 og s. 95.

xcix Prekenen som trykkes 15. februar 1895 (Forbrydelse og Straf), er egentlig bare Tambs Lyches referat av en preken som Janson holdt “til en talrig Tilhørerkreds om det Mord, der i den siste Tid satte alle Sind i Bevægelse i Hovedsatden, - Mordet ved Ullevoldsveien” (s. 145). Trolig var Tambs Lyche til stede ved møtet der prekenen ble holdt. Det synes å fremgå av måten han ordlegger seg på i sitt referat. Prekenen som utkommer i neste nummer av Frie Ord (1. mars 1895, Fugl Phønix, ss. 163-170) ser derimot ut til å være innsendt av Janson selv. Det oppsiktsvekkende er at Tambs Lyche skriver en nesten tre siders innledning til prekenen, der han advarer mot den sjelevandringslære som

Janson her gjør seg til talsmann for. Ja, Tambs Lyche skriver rett ut: “For min egen Del kan jeg ikke sige, at min Sympati eller Interesse er stor for den Slags Spekulationer, hvorom der her er Tale” (s.161). Etter dette presenteres ikke flere av Jansons prekener i Frie Ord.

c Det tenkes her på den selvbiografiske romanen Ensom og selvbiografien Hvad jeg har oplevet.

ci Frie Ord, nr. 8, 1895, s.114.

cii Digitalarkivet.no, 1900-tellingen for 1301 Kristiania, søkerord ”uni”.

ciii Aksel Svensen står også oppført som opptatt i menigheten i kirkeboken for Broderskabets Kirke. Dessverre er ikke hans opptagelses dato innført, men under bokstaven ”S” i kirkeboken har han nummer 1 og nummer 2 blir opptatt 1895. Det burde bety at Aksel Svendsen er blant dem som opptas samme år som menigheten etableres. Håndskriften avslører dessuten at det er Kristofer Janson som fører ham inn i kirkeboken. Aksel Svensen strykes aldri av medlemsregisteret. Det betyr at da han i folketellingen 1900 oppgir å være ”Christoff Jahnsen Unitar” samtidig også tilhørte Broderskabets Kirke, som da mest gikk under navnet Unitarisk Samfund. Han er altså den eneste av menighetsmedlemmene som bevisst unngår å bruke det da vanlige navet Unitarisk Samfund, men presiserer heller noe annet. Til hans navn føres følgende i kirkebokens kommentarrubrikk: ”Af Dissenterforældre, derfor aldrig hørt Statskirken til.” Det kan ikke utelukkes at det her kan være et synlig spor av den frykt Tambs Lyche hadde for Jansons forkynnelse og som det også ble advart mot i Jansons amerikatid, altså et eksempel på unitarisk personkultus.

civ Frie Ord, nr. 8, 1895, s. 115.

cv Se f.eks. den oversatte (av Tambs Lyche ?) artikkelen Fænglser i Europa og Amerika av A. Griffiths i Kringsjaa 15. desember 1895, Bd. VI, hefte 11, ss. 837-841.

cvi Det minnes om at det må tas forbehold om at deler av kildematerialet til Tambs Lyches redaktørtid i Frie Ord er fraværende. Men fra og med marsnummeret 1895 finnes i første årgang av Frie Ord ingen artikler fra Jansons hånd, men bare ytterligere kritikk av Janson fra Tambs Lyches hånd.

cvii Diskusjonen om spiritismen i Frie Ord begynner 1. juli 1895 (ss. 309-311) med at signaturen ”Sp” skriver et leserinnlegg der denne ber Tambs Lyche redegjøre for sitt syn på spiritisme i forhold til hans forståelse av unitarismen. Det finnes ingen navn i medlemsregisteret for Broderskabets Kirke som innlysende ville kunne forkortes ”Sp”, men det behøver ikke bety noe. De fleste leserinnlegg som trykkes i Frie Ord er bare signert med et par bokstavers forkortelser. Av leserinnlegget kommer det fram at ”Sp” er tilhenger av spiritismen og at vedkommende også har lest tidligere nummer av Frie Ord. Det har ikke vært mulig å identifisere signaturen, men noen opplysninger er mulig å utlede: ”Sp” må ha vært så sentral person i unitarmiljøet at vedkommende i tillegg til leserinnlegg i Frie Ord også har fått trykket en over ti sider lang artikkel (1. september 1895, ss. 352-363) og vedkommende omtaler seg som ”ikke-teolog”. Forutsatt at ”Sp” her oppgir korrekt omtale av seg selv, kan Kristofer Janson utelukkes som forfatteren, for han var utdannet teolog.

cviii Frie Ord, nr. 21, 1895, s. 326.

cix Frie Ord, nr. 21, 1895, s. 328.

cx I sluttartikkelen i Frie Ord 15. september 1895 om spiritismen, skriver Tambs Lyche Saa kommer vi tilsidst tilbage til Kristofer Jansons gode Tro om Spiritismen som en Magt til at løfte os ud af Materialisme og ind i finere og ædlere Liv (s. 371), og han fortsetter så med å fortelle om sine skuffelser i møte med spiritister (antakelig i Amerika): Jeg har levet ikke saa lidet blandt Spiritister og i Enge, hvor Spiritismen er meget udbredt, og har i en Aarrække iagttaget den i denne Henseende (s. 371).

cxi Se Stål og Persson 1970:210-211: Den organiserade unitarismen i Sverige ebbade sedan ut til stor del beroende på att flera av dess ledande gestalter blev teosofer. Spranget fra spiritisme til teosofi (eller omvendt) var ikke stort på slutten av 1800-tallet.

cxii Personopplysningene om Sabro bygger på Digitalarkivets database for folketellingen 1875 og 1900 for 0301 Oslo (www.digitalarkivet.no , søkerord ”sabro”), Innvandrerarkivet og Immigrasjonsarkivet (http://www.vigerust.net/immigrant/immigrantindex.html, database for ”Innvandrere ordnet etter bosted: Løten prestegjeld 1843-1862) og Frie Ord, nr. 15-24 1898, s. 233.

cxiii Theo Berg 1902:143.

cxiv Theo Berg 1902:150-151.

cxv Janson skriver på side 266 i Hvad jeg har oplevet: Den første unitariske menighet i Norge blev stiftet i januar 1895 ...

cxvi Frie Ord, nr. 8, 1895, s. 113.

cxvii Til tross for kirkebokens autorisasjonspåskrift i begynnelsen av 1897 (9. februar) som legger Unitarisk Selskab til menighetens navn, virker det som om kirken utad fortsatt går under navnet Broderskabets Kirke. I tidsskriftet Frie Ord 1. september 1897 heter det i et anonymt leserinserat: Jeg ved ikke noget hyggeligere end at sidde i Broderskabets Kirke og høre paa Gudstjenesten der...

cxviii I kirkens menighetsprotokoll har jeg bare funnet ett avvik fra bruken av menighetsnavnet Unitarisk Samfund etter 1900. Det gjelder en innføring for utmeldte, der Anna Sofie Monsen, f. 1871, utmeldes 24/6-1902 og som bokføringstradisjonen tilsa ble også kirketilhørighet for ektefeller samtidig kommentert i samme skjema, og for Anna Sofies mann er det skrevet ”Broderskabets Kirke”. Håndskriften tilhører hverken Kristofer Janson eller Herman Haugerud, men trolig Otto Harsem som var menighetens formann i perioden etter Jansons avgang og før Haugerud tiltrådte. I tillegg til unntaket i menighetsprotokollen finnes innført i lysningsboken 27/1-1923 ”Unitarisk samfunn (Broderskabets kirke)”. Håndskriften forteller at det er Herman Haugeruds innføring og er det eneste tilfelle jeg har funnet der Broderskabets Kirke står i parentes. Vanligvis når denne kombinasjonen dukker opp, er det Unitarisk Samfund som står i parentesen.

cxix 1900-folketellingen (www.digitalarkivet.no, 1900-tellingen for 0301 Kristiania, søkeruttrykk br) viser bare én person som oppgir å tilhøre Broderskabets Kirke. Det er departementssekretær av 1. klasse Karl Larson, f. 1864 i Trøgstad. Han melder seg ut året etter, 12. mai 1901. Kanskje forsvinner dermed også den siste av menighetens medlemmer som benytter navnet Broderskabets Kirke om menigheten? Larson er i alle fall den siste person som i det tilgjengelige kildematerialet omtaler Jansons kirkesamfunn ved sitt opprinnelige navn.

cxx Dessuten tar Haugerud feil når han sier at Buen meldte seg ut av Statskirken da unitarmenigheten ble stiftet januar 1895. Menighetens kirkebok forteller at Buen meldte seg ut av Statskriken nesten et år tidligere, nemlig 6. feburar 1894. Det var på den tid Hans Tambs Lyche forsøkte å etablere sin unitarkirke, men misslyktes. Heller ikke er det slik, som Haugerud videre antyder, at Buen meldte seg inn i unitarmenigheten ved stiftelsesåret. Buen står oppført som innmeldt i Broderskabets Kirke 24. januar 1896. Det er godt og vel ett år etter at menigheten ble stiftet. Tilfellet med Buen er også et eksempel på hvor vilkårlig Haugerud kunne føre kirkebøkene. Buen ble aldri strøket fra medlemsregisteret. Da den nå hetende Unitarisk Samfund gikk i oppløsning i 1937, sto Buen fortsatt oppført som medlem – nesten 30 år etter sin død! Som om det ikke var nok: Buens kone, står oppført som utmeldt av Statskirken 11. april 1896 og innmeldt i unitarmenigheten samtidig med sin mann, 24. januar 1896. Det er svært tvilsomt om hun først meldte seg inn i Broderskabets Kirke og først noen måneder senere ut av Statskirken. Det er heller kirkeboken som er feil. Men denne gangen er det Kristofer Janson som har ført feil i kirkeboken. Forklaringen på Jansons feil kan være en skrivefeil. Kirkebøkene ble først tatt i bruk 1897. Det betyr at Janson har i ettertid innført innmeldelser før denne tid. Det går an å ta feil når man sitter med lister av navn og datoer som skal overføres i nye protokoller. Men hva med Haugerud som talte ved Buens begravelse og senere lot han stå som medlem i mange tiår? Det er ikke et engangstilfelle at han lar døde personer stå som medlemmer i Unitarisk Samfund. Skal vi tro kirkeboken må Buens kone ha rundet 113 år på det tidspunkt menigheten gikk i oppløsning. En skal aldri si aldri, men også andre eksempler kan hentes fram. Haugeruds kirkebokføring synes derfor noe fleksibel.

cxxi Janson: Hvad jeg har oplevet, s. 267/8.

cxxii www.digitalarkivet.no 1900-tellingen for 0301 Kristiania, søkeruttrykk inneholder Kristofer Janson.

cxxiii www.digitalarkivet.no, 1900-telling for 0301 Kristiania, nr. 189893, 189894 og 189895. Pølsemakersvenn hos S. Johannesen: Axel Svends. f. 1874, med kone og barn: Asta Svends. f. 1878 og Ester Svends. f. 1897.

cxxiv Neiiendam skriver i sin bok Frikirker og sekter (1947: 68) at det i Norge ikke finnes en organisert unitarbevegelse etter Kristofer Jansons død i 1917. Herværende navnediskusjon og kirkebøkene viser at dette er positivt feil. Kirkebøkene føres fram til 1937 og navnet Unitarisk Samfund figurerer på attester utstedt av Haugerud etter 1917, og så lenge kirkebøker og attester utstedes av en menighets pastor, foreligger en organisert virksomhet i alle fall i juridisk forstand. Neiiendams opplysning er hentet fra hans tredje utgave av boken, men andre utgave kom bare to år etter at kirkebøkene ikke lenger føres, i 1939. En burde derfor forvente at han ga opplysninger som viser til Unitarisk Samfund og Haugeruds videreføring av Jansons kirke. En mulig forklaring på at forventningene ikke innfris kan være at aktivitetene i Unitarisk Samfund har avtatt kraftig med årene, at man bare har opprettholdt de mest nødvendige møter, og at menigheten blir mer og mer sovende (medlemsopptak stopper så og si opp, bare fire medlemmer opptas i tidsrommet 1917-1937) for så å sovne helt inn 1937. Det tilsettes ingen ny pastor etter Haugerud, og i tidsrommet 1917-1937 er menigheten mer eller mindre helt fraværende i nyhetsbildet. Det er mulig at Neiiendams feilaktige opplysning

rett og slett skyldes unitarmenighetens egen taushet om sin eksistens. I 1947 ville en korrekt iakttagelse være at organisert unitarbevegelse opphørte i Norge etter Haugeruds død i 1937, for da innleveres kirkebøkene og all spor etter Unitarisk Samfund ser ut til å forsvinne. De eneste antydninger om at en unitarmenighet har eksistert er folketellingen i 1950, der 17 personer oppgir å være unitarer. Det betyr at på femti år har medlemstallet i Unitarisk Samfund sunket fra ca. 88 til 17, forutsatt at alle disse siste en gang var del av unitarmenigheten . På denne bakgrunn er årsaken til Neiiendams opplysning mulig å forstå.

cxxv Handagard, 1944:22.

cxxvi Frie Ord, nr. 6, 15. desember 1894, ss. 83-84.

cxxvii Theo Berg 1902:151

cxxviii Opplysningen er gitt av bibliotekaren ved Harvard Divinity School og baserer seg på oppslag i General Catalogue of Harvard Divinity School, 1920.

cxxix Tidsperspektivet ser i det hele tatt å flyte litt sammen i den del av hans selvbiografi (Hvad jeg har oplevet, s. 269) som omhandler perioden fra han slutter som unitarprest og til Haugerud begynner som menighetens nye prest. Janson gir inntrykk av at han overlater plassen til Haugerud og deretter også holder noen taler i ”det frie kirkesamfund” i København. Unitarkirken i København heter den dag i dag Det frie kirkesamfund, men den ble stiftet 18. februar 1900, det på et tidspunkt da Haugerud var unitarprest i USA. Siden Haugerud først tok til i sin prestegjerning i Kristiania omring 1904, kan de virkelige forholdene omkring presteskiftet neppe leses ut av Jansons fremstilling alene. (For grunnleggelsen av Det frie kirkesamfunn, se Neiiendam 1948:63-68 bd. 1.) Trolig er også Draxen (1976:330) unøyaktig når hun skriver følgende om Haugerud: In 1898, Broderskabets Kirke in Kristiania called Haugerud to succeed Janson, and it was then that Norman returned to Nazareth to remain there until 1906, the year the building was sold. Haugerud arbeidet som unitarprest i Nazaret-kirken i Minneapolis, der Janson tidligere hadde vært prest, men i det Draxten skriver gis det inntrykk av at Haugerud umiddelbart overlot plassen til Norman og reiste til Broderskabets Kirke i Kristiania. General Catalogue of Harvard Divinity School, 1920, viser at Haugerud ble værende i Minneapolis som unitarprest frem til mai 1899, og fra da og til 1903 som unitarprest i henholdsvis Hudson og Walpole. La gå at Broderskabets Kirke kanskje sendte sin kallelse til Haugerud i 1898, som Draxten skriver uten å dokumentere og som det har vist seg er svært vanskelig å dokumentere, men Haugerud kan umulig ha tiltrådt som unitarprest i Kristiania før etter juli 1903, og med tanke på at han måtte flytte fra Amerika med alt det det innebærer, trolig nærmere 1904.

cxxx Det er påfallende hvordan Janson i sin selvbiografi unnlater å nevne Mary og Hans Tambs Lyche. De har kjent til hverandre muligens helt fra amerikatiden, og helt sikkert i arbeidet med å importere unitarismen til Kristiania og Janson talte i Hans Tambs Lyches begravelse. Allikevel nevner han dem ikke, men gir inntrykk av at det bare var to unitarprester i Kristiania i 1898 – eller tiden kort etter. Hans Tambs Lyche døde 1898, men hans kone levde og hun var utdannet unitarprest og hadde virket som unitarprest flere år i Amerika. Det var altå flere enn to unitarprester i Kristiania.

Senere skal Marys sønn oppkalt etter sin far, Hans, være med i ungdomsorganisasjonen til Unitarisk Samfund i 1906, men Rebecca selv ser ikke ut til å hatt noen verv eller medvirket ved gudstjenester i Unitarisk Samfund, hverken på intitiativ av Janson eller andre. For Jansons del kan dette neppe skyldes motstand mot kvinnelige prester, for kvinnelige unitarprester var det flere av i USA og han ble kjent med flere av dem. I Hvad jeg har oplevet skriver han rosende på side 229: Mens jeg er ved at omtale mit forhold til de amerikanske unitariske samfund, maa jeg ogsaa faa lov at omtale deres kvindeprester. Kvindeprester var jo noget nyt for mig; i Amerika fandt jeg det almindelig mellem unitarerne. Og jeg lærte disse kvindeprester at kjende ikke alene som veltalende og ansete, men og som dygtige organisatorer. En av dem, Mary Safford, et av de beskedneste og kvindeligste væsener jeg har truffet, var tillike saa anset som organisator, at hun blev hentet rundt til nystiftede menigheter for at sætte alt maskineriet i god orden. Den høitidelige motstand og tildels haanlige avvisen, som tanken om en kvindelig prest har vakt herhjemme, har derfor forekommet mig saa besynderlig komisk.

Allikevel går unitarpresten Mary Rebecca Tambs Lyche til sin språklærergjerning uten noen gang å virke som prest i unitarmenigheten i Kristiania – hverken før eller etter Jansons pastortid i menigheten. Og ikke nok med det, men §5 i lovene for Broderskabets Kirke lyder bl.a. Presten har Lov til at stifte og overtage Bi-Menighder, hvor han maatte ønske det, paa Betingelse af, at han ikke fordømmer sine Pligter mod Hovedmenigheden, bestemte i hans Kontrakt. Presten er en ”han”. Det virker som kirkens lover tar dette som en selvfølge allerede ved grunnleggelsen i 1895. Kristofer Janson var forfatter og godt kjent med språket. Det ville vært en smal sak om han, da han skrev kirkens lover, satte inn f.eks. ”han/hun” eller noe lignende, som protest mot den motstand han her hjemme har funnet saa besynderlig komisk.

Det eneste stedet i kirkens lover der kvinner nevnes spesielt, er i §5: Kvinder saavelsom Mænd over 18 Aar har Taleret og Stemmeret i Menighedsmøderne. Var det Janson, Kristiania eller Broderskabets Kirke (Unitarisk Samfund) som ikke var moden for kvinnelige prester? Det vites ikke. Det som vites er at det fantes en kvinnelig unitarprest i Kristiania og at Janson etter eget utsagn var positiv til kvinnelige prester. På det annen side: Det vites heller ikke om menigheten rettet en forespørsel til Mary før de ga prestekallet til Herman Haugerud.

cxxxi Draxten 1976:322

cxxxii Solheim 2004:172 (At Miras forfatter Judith Keller var Drude Krog Janson, og at boken var en avsløring av privatlivet, ble snart kjent i Kristiania.) og Draxten 1976:322 (That same year Drue published Mira, her thinly disguised autobiographical novel under the pseudonym Judith Keller.)

cxxxiii Hvad jeg har oplevet, 1913, s 269.

cxxxiv Diktsyklusen ble utgitt to år senere i Minneapolis 1893. Draxten (1976:271): Yet so absorbed was he in the experience at the time that when Sunday came he had no sermon prepared. He related the dream to his congregation, going on to read some of the poems and to comment on them, later saying that many persons had assured him that the readings had been better than a sermon. Ifølge Draxen bygger dette på et brev Janson skrev til Bjørnstjerne Bjørnson 20/2-1896. Janson var altså fortsatt opptatt av sin visjon året før Sindings Iraka og før hans egen omtale av stykket.

cxxxv Visdomsperspektivet s. 202: I Broderskapets [sic] Kirke ble det disputt om hva den norske unitarimsen skulle stå for. Den humanistiske fløyen mente at det var unødvendig med noen ”åndelig føde” i denne vitenskapelige tiden. Humanisme burde være nok. Janson var uenig.

Dessverre er Anne og Rolf Erik Solheims påstand udokumentert. Heller ikke er ”den humanistiske fløyen” identifisert. Hvordan ordet ”humanistisk” skal forstås i denne sammenheng hvor liberale holdninger og frisinnethet og venstresympatier møttes i felles opposisjon til en statlig og statskirkelig ortodoksi, er heller ikke uten videre gitt. Så vidt jeg kan se har Solheims ikke lagt vekt på Iraka-talen. Derimot har de i denne forbindelse konstruert et fingert intervju med den døde Kristofer Janson og på grunnlag av hans bok Ensom diktet inn fingerte møter mellom ham og Arne Garborg, og på den måten trukket konklusjonen: Du [Kristofer Janson] var jo svært opptatt av Garborg som forbundsfelle, og holdt foredrag om hans livssyn. Han var jo nærmest å betrakte som unitarisk. Dette er å ta seg for store kunstneriske friheter, og det kan være at noe av det samme er forklaringen på at de henviser til en humanistisk fløy i Broderskabets Kirke. Slik som opplysningen nå er presentert i Visdomsperspektivet, er den av liten verdi.

I en videre sammenheng er det heller ikke noe som tyder på et særskilt unitarisk livssyn hos Garborg, og skal det knyttes en religiøs linje mellom ham og Kristofer Janson kan den godt være at begge på sin måte kan plasseres i den gruppen som kalles ”frisinnet” på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. En slik linje kan trekkes på bakgrunn av Garborgs bok Jesus Messias (1905) der han forfekter et syn på Jesus og kristendom som i store trekk sammenfaller med unitarenes og Jansons kristologiske forståelse, men på den annen side var ikke dette typisk for unitarenes alene. Allerede i 1863 utga Ernst Renan (1823-1892) sin dengang mye omstridte bok om Jesu liv (og i alle fall fra 1883 forelå deler av hans forfatterskap oversatt til dansk/norsk, som hans bok Apostlene). Også andre påvirkningssammenfall er mulig å konstruere, f.eks. fra amerikanske unitarforfattere, men uten å ha gått i detalj i denne problematikken finner jeg det umiddelbart vanskelig å knytte en unitarisk linje mellom Arne Garborg og Janson. Derimot er det en tydelig og lite overraskende linje via målsak. Det er denne linje Garborg selv antyder i sin dagbok, da han der skriver om Jansons død i 1917 (1926, s. 85 bd 5): Kristofer Janson er slóppen. Denne fysste og fremste By-Maalmannen – ei fin, rak, nobel Personlegheit – lìvde sine siste Aar og døydde i Kjøpenhamn; si Ungdoms Von um eit heilnorskt Norig hadde han ikkje lenger. Men me fekk sjaa aa vinne so langt som me kunde, hev han meint. Og meri er her vel ikkje aa segja, veit eg. Og til Jansons 70-års dag noterer Garborg i sin dagbok at han har vokst fra sin ungdomshelt, Janson: Han [Janson] var ikkje lite for meg i min fysste Ungodm; og han hev vori ikkje lite for mykje av Ungdomen – utetter Tidi og paa ymist Vis. Etterkvart som eg vaks til gleid han undan for meg; men ein gløymer ikkje sine Ungdomsheltar. Djupt stakk han ikkje; og umflakkande hev han vori paa ymis Vis: Teolog – Unitarian – Spiritist; dikar-Prest; Dansk – Norsk; Nordmann – Amerikanar – Nordmann; men endaa hev det vori Samanheng. (1925, ss. 128-129 bd. 3). Her er det interessant å merke seg at Garborg faktisk omtaler unitaren Janson med den engelske betegnelsen ”Unitarian”. I folketellingen av 1900 omtaler de fleste norske unitarer seg som ”Unitar”. Det betyr at man i det norske unitarmiljø her unngikk engelske betegnelser. Garborgs engelske uttrykk er kanskje også en pekepinne om at han sto fjernt fra dette miljøet. I motsatt fall må han være den eneste unitar som privat omtalte seg på engelsk som ”Unitarian” og ikke som ”unitar”. Det er lite trolig.

Da stiller det seg annerledes med Samuel Garborg (bror av Arne) som ble unitarprest (Berg, 1984, s. 17). Det må ha vært i Amerika. Samuel ledet også en tid kirkekoret i en av Jansons menigheter i Amerika (samtidig som Knut Hamsun fungerte som hans sekretær). Dermed er det mulig å påvise unitarisk kontakt mellom Janson og Arnes bror, men vanskelig mellom Arne Garborg og Janson. At Arne Garborg kjente til unitarismen og Jansons prestegjerning er ikke overraskende. Mange i Norge, nordmenn i Amerika og enkelte i Danmark (der Janson kom til å tilbringe mye tid) var kjent med denne.

cxxxvi Frie Ord, nr. 15-25, mai-september 1898, s. 234: Men ligesom Ortodoxien har misforstaaet sin Opgave og stadig væk vil være det beskyttende Skal – ”Ægypten”, ogsaa for dem der vil ud af Mørket og Trældommen, har ogsaa Unitarismen hos os misforstaaet sin, ved at ville være et nyt Skal – ”Ørken” – for dem som har faaet Øine op for Rationalismens evige Irgang.

cxxxvii Janson 1894, s. 197.

cxxxviii Janson: 1894, s. 199.

cxxxix Aftenposten, mandag 7. januar 1895.

cxl Frie Ord, nr. 8, 15/1-1895, s. 113.

cxli Frie Ord, nr. 8, 15/1-1895, s 114.

cxlii Molland, 1979, s. 141 bd. 2: I brosjyren Sande og falske Liberale hadde han [Kristofer Janson] grebet betegnelsen ”liberal kritendom” for den unitarisme og religølse toleranse han forkynte med begeistring.

cxliii Janson 1883, s. 1.cxliv Solheim 2004, s. 91: ”1894 ble et hvileløst år i Kristiania. Da sommeren kom, var han [Janson] sliten etter vinterens

og vårens tokter på Vestlandet og i Nord-Norge. Det var tid for pause. Men på hybelen i Munkedamsveien var veggene så tynne, at han hørte hva som foregikk hos naboene. Plagsomt.”

cxlv Bakerst i Jansons hefte Blåveisens Evangelium (et særtrykk fra det danske unitariske tidsskriftet Lys over Landet, 1902), finnes hans adresse ”Ullevoldsvejen 65, Kristiania”.

cxlvi Teksten lyder Vi tror derfor, at Døden ingenludne er Afslutningen paa Menneskets Udvikling, men at denne fortsættes efter Døden gjennem forskjellige Grader, indtil den har naaet Fuldkommenheden og Mennesket kan gjenforenes med Gud. Det er usikkert her om Janson viser til reinkarnasjon eller et slags purgatorium. Det kan også være at han har spiritistiske opplevelser i tankene.

cxlvii Dette er apokatastasis-teologi som var og er svært utbredt i unitar- og universalistkretser i Amerika.

cxlviii Ved å se på Jansons prekener, foredrag og artikler er det mulig å se at hans konservative unitarisme forblir i det vesentlige uendret fra 1883 til 1912. Her nevnes bare et kort utvalg av skrifter som ligger til grunn for denne boken, der de samme teologiske synspunkter forsvares: Sande og falske Liberale (Minneapolis, 1883), Orthodoksiens Modsigelser (Minneapolis 1885), Har Orthodoksien ret? (fra 1886, men her slik den fremkommer i boken Frisindet Kristendom (Unitarisme) (Kristiania/København ,1899), foredraget fra Jansons norgesturné 1893: Hvad den opvoksende intelligente ungdom maa kunne forlange af religionen (København, 1894), den tidligere nevnte Redegjørelsen (Kristiania, 1895) og de tre foredrag samlet i boken Skal vi vælge Jesu lære eller teologernes? (København/Kristiania, 1912). Andre artikler viser at hans unitarisme var uendret fra før 1883, og det er ikke noe som tyder på endring i unitarteologi de siste leveårene fra 1912 til 1917.

cxlix The Unitarian review and religious Magazine, januar 1882, s. 83.

cl Draxten, 1976, s. 82, As a Unitarian, Janson was already demonstrating that he belonged to the conservative branch of the Western Conference. The definition of Unitarianism he had given was one coined by the Reverend C. G. Ames, which some of his colleagues found too limited. It excluded a small but growing number of clergymen who had become humanists.

cli Ståhl og Persson forteller i boka Kulter Sekter Samfund. En studie av religiösa minoriteter i Sverige (1970, s. 210 ff) at de unitariske ideene kom til Sverige allerede i 1860-årene gjennom oversatte bøker av Thodore Parker. I 1871 dannet Klas Pontus Arnoldson (1844-1916) en unitarisk forening i Göteborg. Den het Sanningenssökarna, og det var denne som utga det nordiske unitartidsskriftet Sanningssökaren i tidsrommet 1877 til 1893. Det nevnes også at i 1882 dannet svenske unitarer en forening i Stockholm, som hadde som formål å spre unitarisme i Sverige. Også en annen unitarisk forening ble dannet dette året. I 1888 gjorde unitarer i Göteborg igjen et forsøk på å danne en unitarforening, men etter henstilling fra den svenske kongen ble dette dock avslagen pga att domkapitlet ei ansåg att unitarismen kunde anses vare en kristen trosriktning (s. 211). Disse eksemplene er i så fall de tidligste unitariske importforsøk i Skandinavia. Deretter kommer Tambs Lyches og Jansons norske importforsøk i begynnelsen av 1890-årene. Og det siste skandinaviske importforsøket finner sted i Danmark, der Theo Berg (f. 1881) inspirert av unitarer i England og av Kristofer Janson, tok initiativ til å starte det første danske unitariske tidsskrift i 1898 (Lys over Landet), og som senere inspirerte til opprettelsen av den fortsatt eksisterende danske unitarkirke i år 1900. (Neiiendam 1948, s. 63 ff, bd. 1.)

clii Draxten 1976, ss. 278-279.

cliii Klaveness 1894, s 89 i ”En unitarisk kirke i Kristiania” i For kirke og kultur.

cliv Frie Ord, nr. 8, 15. januar 1895, s. 113.

clv Norske Intelligenssedler 2. juni 1900 i oversikten for gudstjenester.

clvi Janson 1900, s. 2: Der er imidlertid Mange, og det selv af dem, der bekjender sig at være Unitarer, som har et yderst uklart Billede af, hvad Unitariamsen egentlig er, og hvad den vil.

clvii Janson 1900, s.2.

clviii Janson 1900, s. 8.

clix Janson 1900, s. 2.

clx Solheim, 2004, s. 65.

clxi Janson 1913, s. 267.

clxii Handagard 1944, s. 22.

clxiii Tambs Lyche 1894, s. 196.

clxiv Opplysningene om menighetens formannskap og sykekomité for 1898 finnes innskrevet med Jansons håndskrift på et av menighetsprotokollens første upaginerte blanke ark (ett av arkene før protokollens avdeling for ”A. Optagne i Menighetden”). Formanskapet 1898 består av formann J. Meyer, viseformann A. Skramstad, sekretær Hamborg, visesekretær Glorvigen og kasserer Marie Haug. Sykekomiteen er satt sammen av fru Janson, fru Hamborg og Julius Torp.

clxv Se Vigsel-Bok for Unitarisk Samfund (Broderskabets Kirke), autorisert 3. mars 1920 av Håkon Løken hos Fylkesmannen i Kristiania, ss. 2-3. Her finnes også håndskriften til hans kone Eugine Haugerud.

clxvi I 1906 oppsummerer menighetens ”unitariske ungdomsforening” året 1905 med å fortelle at man bl.a. har holdt 7 foredrag, hvorav Kristofer Janson har holdt ett (med tittel Hvorhen stiler vor tids religiøsitet?). Det fortelles også at ungdomsforeningen har holdt to fester. Den ene like etter at foreningen ble stiftet og den andre den 20. mars for Kristofer Janson. Det er interessant at Janson bare omtales som ”hr. Kristofer Janson” – ikke et ord om at han var unitarkirkens grunnlegger og første pastor – mens man i samme referat omtaler Otto Harsem som Den tidligere formand i unitarisk samfund. (Unitaren, juni 1906, s. 44.) Uten at det bør legges mer i denne observasjonen enn akkurat det.

clxvii Siden det er vanskelig å avgjøre når Janson ikke lenger engasjerte seg som taler i unitarmenigheten, bygger denne antakelse på et indisium. Menighetens pastorer har også føret kirkebøkene. Det er derfor mulig å si noe om når en håndskrift begynner å føre bøkene og når den slutter. Jansons håndskrift forsvinner mer og mer og suppleres med en annen håndskrift i perioden 1898-1900. Fra 1900 av er den borte. I perioden 1900-1904 dukker det opp en håndskrift som ikke er identifisert, men som det er naturlig å tenke stammer fra menighetens formann, Otto Hersem, som styrte uten pastor. Fra 1904 dukker som nevnt, Haugeruds håndskrift opp. Og den blir rådende helt fram til i alle fall 1935.

clxviii Solheims (2004:321) oppgir utgivelsesåret til 1900. Andre bibliografier og norske førsteutgaver av boken sier 1903. Det er ikke utenkelig at Janson kunne ha skrevet en selvbiografisk roman med tittelen Ensom i 1900, for tittelen beskriver godt hans følelse av å være kastet ut av unitarmenigheten og mer eller mindre ute av det norske unitarmiljøet. Men det er ikke dekning for et så tidlig utgivelsesår.

clxix Det er usikkert om Janson etablerte noe eget menighetsblad for Broderskabets Kirke, men i sin tid i Amerika grunnla han unitarbladet Saamanden som ble utgitt helt til år 1900. I det foreliggende kildematerialet er det bare Frie Ord i Tambs Lyches redaktørtid og Haugeruds Unitaren som fremstår som særskilte norske unitartidsskrift.

clxx Utover et notat i Unitaren april 1907 (s. 16) om at blandet har allerede nu udbredelse paa forskjellige kanter af landet, og den burde være velkommen i hvereneste by og bygd blandt dem, som er liberale i religion, foreligger ingen oversikt over abonnenter. Det er derfor vanskelig å mene noe bestemt om årsaken til den lave interessen bladet må ha hatt og som må ha medvirket til dets korte levetid.

clxxi Unitaren juni 1906, ss. 44-45. Selv om H. Tambs Lyche (jr.) er sekretær for den unitariske ungdomsforening, finnes ikke hans navn blant menighetens medlemmer, som man kanskje burde forvente hvis ungdomsforeningen var underavdeling av Unitarisk Samfund? Ingen av Tambs Lyche-familien blir medlemmer i Unitarisk Samfund. Men fra begynnelsen av Haugeruds pastortid er det påviselig at i alle fall et medlem av familien var aktiv i menigheten. Dette styrker oppfatningen om hvor sammenfallende Haugeruds og Tambs Lyches unitarisme var – og hvor fjernt de sto Janson.

clxxii Når ikke annet er nevnt er opplysningene som her følger om Unitarisk ungdomsforening, hentet fra den presentasjonen som foreningens sekretær ga i Unitaren juni 1906, ss. 44-45.

clxxiii Det fremkommer av Unitaren juni 1906 (s. 48) at Unitarisk Samfund har ferie i de to sommermaaneder juli og august. Ungdomsforeningen følger dermed samme årsrytme som Unitarisk Samfund. Nok en gang styrkes følelsen av at ungdomsforeningen var en avdeling innen Unitarisk Samfund, men det hele kompliseres med at ungdomsforeningens ledelse ikke er medlemmer av Unitarisk Samfund. Opplysningen om sommerferien styrker også oppfatningen av at Unitarisk Samfund nå har beveget seg et godt stykke bort fra en kirkeidentitet. En kirke holder ikke lukket to måneder. Det er mer nærliggende å tenke seg at en religiøs forening kan gjøre dette. 1906 er Jansons Broderskabets Kirke fjernet også i årsrytmen – og ikke bare i navn og innhold.

clxxiv Unitaren, september 1906, s 96.

clxxv Jansons 1895-unitariske menighet (Broderskabets Kirke) opererte bare med én type medlemmer. Det var dem som ifølge § 8 i Lovene aktivt hadde meldt seg ut av et annet kirke- eller trossamfunn (som oftest Den norske kirke) og etter en viss prosedyre inn i den unitariske Broderskabets Kirke. De første tegn på at medlemsformen er endret blir synlig i en annonsering i Unitaren april 1906 (s. 16). Her kommer det fram at unitarmenigheten nå har to former for medlemsskap: aktive og passive medlemmer. Det heter i annonseringen: Aktive medlemmer maa være udmeldt af statskirken, men der optages som passive medlemmer, uden stemmeret i samfundets anliggender, personer, der ønsker at støtte os, men af private grunde forblir staaende i statskirken. Med tanke på at menighetens kirkebok viser til personer (riktignok få) som har meldt overgang til unitarkirken fra baptistisk, metodistisk og jødisk bakgrunn, synes det noe spesielt at man i en annonsering bare nevner ”statskirken”. Man burde jo ha erfaring for at medlemmer kan søke til unitarkirken også fra andre tros- og kirkesamfunn, og en slik erfaring burde vel også gjenspeiles i annonsering. Det er i alle fall nærliggende å tenke slik, men det får så være. Som en kuriositet kan nevnes at nevnte annonsering også oppgir årskontigenten for Unitarisk Samfund: Medlemskontigeten er 4 kr. pr. aar for en mand, 2 kr. for en kvinde og 5 kr. for familie med barn under 18 aar.

clxxvi Unitaren, april 1906, s. 16.

clxxvii Allerede i Broderskabets Kirke 1895 i Lovene (§ 6) finner vi åpning for menighetsplanting. Her heter det bl.a.Presten har Lov til at stifte og overtage Bi-Menigheder, hvor han maate ønske det, paa Betingelse af, at han ikke forsømmer sine Pligter mod Hovedmenigheden, bestemt i hans Kontrakt. Som tidligere nevnt var Janson i sin amerikatid en ivrig menighetsplanter (han grunnla fem menigheter). I Skandinavia kom han allikevel ikke til å stifte flere unitarmenigheter enn Broderskabets Kirke, foruten én også i Danmark. I 1906 kan det se ut som om Haugerud øyner en mulighet til menighetsplanting i Skien, men ingen spor er i ettertid mulig å finne etter en slik menighet. Optimismen omking Skien-menigheten er det eneste tilløp til menighetsplaning fra Haugeruds side som er mulig å dokumentere.

clxxviii En skulle jo forvente at unitardøpte barn også innføres som tilhørende den menighet de er døpt inn i, men dette skjer altså ikke.

clxxix Unitaren august 1906, s. 72.

clxxx På Bahais internettside (http://www.bahai.no/314.0.html) forklares alvoret i konflikten med Kristofer Janson slik:. De som strømmet til i den første tid var vesentlig folk som følte seg tiltrukket av opposisjonen mot de bestående dogmer og av den interesse og omtale Kristofer viet arbeidernes sak. Da de imidlertid merket at Kristofers hensikt var å bygge opp i steden for å rive ned og la sin forkynnelse legge et ansvar på hver enkelt for et selvvalg og selvarbeide begynte de å gå andre veier. I 1898 sa derfor Kristofer opp sin stilling som prest i den unitariske menighet. Til slutt ble det så ille at det unitariske samfunn i Møllergaten 20 heller ville la lokalet stå ledig enn å leie det ut til kjætteren og gudsfornekteren Kristofer Janson.

Denne fremstillingen som dessverre er uten kildehenvisning, forutsetter en konflikt mellom radikale sosialistiske elementer i menigheten og Kristofer Jansons forståelse av liberalisme slik som den kommer til uttrykk i hans 1883-preken Sande og falske Liberale. Her argumenterer han nettopp for at liberal kristendom både bryter ned og bygger opp noe nytt og bedre. Falsk liberalisme er, ifølge Janson, den som bare bryter ned. Selv om en del radikale personer nok følte seg tiltrukket av unitarmenighetens opposisjon mot den ortodokse kristendom, finnes det lite i kildematerialet som dokumenterer en slik polarisering mellom liberale grupperinger innenfor menigheten. Og i tiden etter Jansons pastorvirke følger Haugerud samme tanke om liberalisme som Janson hadde, noe som trolig ville vært meget vanskelig om det virkelig var slik at denne liberalisme ikke vant gehør og førte til Jansons avgang. Det er mer troverdig at konflikten innad i menigheten gikk på Jansons forkynnelse av spiritisme og reinkarnasjon, enn at det er snakk om polariseringer mellom liberale grupperinger.

clxxxi Unitaren august 1906, ss. 70 og 71. Haugeruds inndeling av de unitariske "dyder" "aandsfrihed, karakter og liv" er i dag erstattet av en annen tredelt unitarisk dydskatalog: "Frihet, respekt og toleranse".

clxxxii Unitaren april 1906, s8.

clxxxiii Se for eksempel Jansons artikkel Hvorfor er Unitarismen til? i Saamanden 1888, der han argumenterer for at unitarismen er Jesu lære og ingen annen lære.

clxxxiv Janson 1913, s 269: Naar jeg har en ledig søndag, er det mig altid kjært at træde op paa min gamle talerstol i den unitariske forsamling og støtte pastor Haugeruds arbeide.

clxxxv Unitaren juli 1906, s. 57.

clxxxvi Lovene § 2, s. 3.

clxxxvii Unitaren april 1906, s. 15.

clxxxviii I tillegg til den omtalte artikkeldebatten mellom Tambs Lyche og Klaveness nevner Frie Ord i 1894 (nr. 3. 1. november, s. 38) at pastor Christen Bruun holdt et historisk-kritisk foredrag om unitarisme ved ”den lutherske Prestekonferance her i Byen” (dvs. Kristiania) og i 1895 (nr. 16. 15. mai, s. 252) viser tidsskriftet til ”Dr. Horns Kapitel om Unitarisme i hans Bog Tidstanker.

clxxxix Det vites lite om denne unitarmeningheten, og det er påfallende at ikke engang danske Uldall-Hansen i sin bok Kristne kættere og unitarisme, nevner denne menigheten under sin omtale av dansk unitarisme. Kjennskap til denne unitarmenigheten er først og fremst overlevert gjennom Jansons selvbiografi Hvad jeg har oplevet (1913). Dette er hva han forteller om sin danske unitarmenighet: En række av sommere tilbragte jeg i nærheten av Aarhus i Marselisborg skog og benyttet leiligheten til at samle om min talerstol i Aarhus en unitarisk menighet der. Denne virksomhet blev saa fortsat av presten Anton Jensen og senere av hr. Høgstedt, som endnu er den lille menighets forstander, s. 269. Neiiendam omtaler denne menigheten bare slik: i Aarhus har der været en selvstændig Menighed, der i 1947 mistede sin Præst P. P. Høgsted. En forespørsel til Unitarisk Kirkesamfund i Danmark har ikke ført til ytterligere informasjon.

cxc I kirkeboken føres utmeldelser på to måter. Det finnes en egen avdeling for ”B. Udmeldte af Menigheden”, der de utmeldte føres inn med navn, adresse, osv. Samtidig settes det en strek over deres navn i kirkebokens avdeling for ”A. Opptagne i Menigheden”. Det viser seg at det er et større antall overstrekte navn i A-delen enn oppførte i B-delens register for utmeldte. For eksempel er det pr. 1900 oppført 23 utmeldelser i B-delen, mens det fram til 1899 er overstreket 30 navn. Noe av grunnen til at det er flere overstrekninger skyldes et og annet medlem som har meldt sin inn og ut og så inn igjen (som f.eks. i tilfellet med Otto Harsem, som skulle bli menighetens formann etter at Janson sluttet som pastor), men de fleste tilfeller ser ut til å skyldes mangelfull føring i registeret for utmeldte. Det kan derfor være grunn til å mistenke at utmeldelsene av kirkesamfunnet er større enn de tall som det her i boken opereres med for utmeldte. En indikator på dette kom fram under en opptelling av medlemmer 1895-1898. Denne viste 82 innmeldte i denne perioden. 30 av disse innmeldelsene var overstrøket, men bare 5 (!) var innført i kirkebokens avdeling for utmeldte. En forklaring kan være at utmeldelsene fant sted samtidig med at Janson sluttet som pastor – eller like etter – slik at kanskje ingen egentlig hadde ansvar for kirkebokføringen. Det kan også være at utmeldelsene har funnet sted på helt andre tidsrom enn man skulle anta. Uansett, det er altså grunn til å mistenke at tallet for utmeldte er høyere enn det som her i boken benyttes. Når det tall som her allikevel benyttes bare baserer seg på reelle personer oppført i kirkebokens avdeling for utmeldelser, da skyldes det at dette tallet allikevel er det som sikrest definerer et bestemt antall utmeldelser. Samlet sett for kirkesamfunnets historie er ikke forskjellen på overstrøkne navn og navn innført i avdelingen for utmeldelser overdrevet avvikende. Det dreier seg bare om et avvik på 10 til 15 personer. Det er allikevel grunn til å være skeptisk til tallet for utmeldelser når det benyttes for begrensede år i kirkesamfunnets liv. Trolig er tallet større.

cxci Folketellingen som ligger til grunn her er Digitalarkivets internettutgave (www.digtalarkivet.no, 1900-tellingen for 0301 Kristiania) og det må kommenteres at siden søkerordet jeg benyttet var ”uni” ikke nødvendigvis viser alle registrerte personer tilhørende Unitarisk Samfund, og at antallet på 91 personer er upresist. Tallet kan derfor være noe høyere, for personer registrert som tilhørende trossamfunn ”un??” i folketellingen, faller da utenfor – som tilfellet er f.eks. med tidligere formann i Unitarisk Samfund, Otto Harsem. I tillegg kommer ett treff for en unitar på søkeruttrykket br (Broderskabets Kirke). Begge disse er inkludert i oversikten for unitarer i Kristiania 1900.

cxcii I telefonsamtale med Herman Haugeruds datter, Sidsel Eugenie, diskuterte vi det mulige tidspunkt for hennes fars tiltredelse som unitarprest i Kristiania. Hun var ikke selv klar over hvilket år, men mente det måtte være helt i begynnelsen av 1900-tallet, kanskje 1905.

cxciii Breistein 2003:53

cxciv Kirkeboken som ble begynt ført først i 1897, har kvittering for ettersyn 1901, 1902, 1903, 1904, 1905, 1906, 1907, 1908, 1909, 1910, 1911, 1913 og 1937. Mellom de to siste ettersyn går det hele fjorten år. Siste kvittering sammenfaller med Herman Haugeruds dødsår. Etter dette er det ingen innføringer i kirkeboken.

cxcv Breistein 2003:53.

cxcvi På sin hjemmeside http://unitarforbundet.org skriver denne nye unitarkirken: 1895 grunnla den norske unitarpresten og forfatteren Kristofer Janson den første unitarkirken i Norge. Dette kirkesamfunnet ble av Stortinget godkjent som landets andre dissentersamfunn og var i virksomhet frem til 1930 sic, da det avviklet sin menighet. På hundreårsdagen etter grunnleggelsen gjenoppsto deler av kirkesamfunnet som små unitargrupper i Oslo-området, og 1. januar 2004 etablerte disse i nær kontakt med dagens transilvansk unitarisme i Ungarn og Romania, trossamfunnet Unitarforbundet, Den norske unitarkirke.

Unitarforbundet, Den norske unitarkirke identifiserer seg som gjennoppstått fra Jansons unitarkirke, Broderskabets Kirke. Det er usikkert om dette betyr at denne nye unitarkirken først og fremst mener seg ”oppstått” fra Jansons kirke 1895-1898 eller om identifikasjonen også omfatter tidsrommet etter. I så måte er det interessant å merke seg at Unitarforbundet, Den norske unitarkirke i prinsippet benytter seg av samme navnekombinasjon som Broderskabets Kirke (Unitarisk Samfund) benyttet i perioden 1897-1899.

cxcvii Love for Broderskabets Kirke i Kristiania, s. 4, §6: Prestens Rettigheder og Pligter bestemmes nøiere i hver enkelt Prests Kontrakt med Menigheden. Presten har Lov til at stifte og overtage Bi-Menigheder, hvor han maate ønske det, paa Betingelse af, at han ikke forsømmer sine Pligter mod Hovedmenigheden, bestemte i hans Kontrakt.

cxcviii Se Unitaren nr. 4, 1906, og note 27.

cxcix Love for Broderskabets Kirke i Kristiania, s. 5, § 10: Den, der ønsker at udtræde af Menigheden, bør melde det til Presten eller Menighedens Styrelse. Medlemmer af Menighetden, som forlader Byen og opholder sig stadigt et andet Sted, betragtes efter et Aars Fravær som udtraadte, med mindre de udtrykkelig ønsker at blive staaende som Menighedslemmer og fremdeles underkaster sig disses Forpligtelser.

cc Umiddelbart kan det være grunn til å stusse litt over at en person med jødisk bakgrunn søker opptak i unitarkirken i Kristiania. Dette fordi Janson i utgangspunktet virker negativ til jødedommen som sådan, slik det fremkommer i hans salme Jødegud og Kristengud, der det heter Se Jødeguden er affsat nu i første vers og i hele andre vers: Jahve er blegnet med Sceptret stiv/med Slaveri og med Offerkniv/med lunefuld Kongenykke/med Krigens Brand og med Dyreblod/med knuste Hjerter for grumme Fod/med Trældomsfrygten til Smykke (Salmer og Sange, 1901, s. 54). Hvorvidt Jansons salmebok var i bruk i unitarmenigheten da Isak Effros meldte seg inn i 1911, vites ikke. Og om den ikke var, kom Jansons negative syn på jødedom tilsyne også i andre ting han skrev, som. f.eks. i Jesus-Sangene fra 1893, der han i det som er ment å være Hymne til Jødefolket fletter inn en setning som fra jødisk ståsted må ha vært - og er - vanskelig å svelge Hele Verdens Pengemarked skjælver nu i Jødens Hænder. Uttrykksmåter han altså i 1893 og 1901 finner anvendelig, mens 2,6 millioner jøder flyktet fra Russland i tidsrommet 1881-1917. I sin selvbiografi Hvad jeg har oplevet skriver han rett ut i 1913 om sin tidligere Nasaretkirke: Vi hadde fuld glæde av vor kirke, saalænge jeg var i Amerika. Ved vore fælles anstrengelser klarte vi avdragene. Da jeg var reist, blev avdragene for svære at klare for den fattige menighet. Og nu hører jeg til min sorg, at Nasaretkirken er solgt til det jødiske samfund. Den er altsaa nu synagoge (s. 219). Hans sorg over å høre at Nasaretkirken er synagoge kan tolkes på flere måter og behøver ikke være rettet mot det jødiske samfunn, men uttalelsen føyer seg inn i en rekke negative uttalelser Janson har kommet med overfor jødedommen. Slik sett skiller han seg ut i det unitariske miljø, som gjerne er mer positivt og inkluderende til andre religioner og kulturer. Og noe Janson selv viser overfor f.eks. hinduismen: Av alle de bidrag, jeg fikk, rørte mig næsten mest 25 dollars, sendt fra den senere saa bekjendt Ramabai, med et kjærlig brev undertegnet: ”your Hinduchristian sister.” Jeg fik anledning til senere at gjengjælde venligheten ved at sende hende samme sum til hjælp for hendes arbeide for de hinduiske gifte kvinder.” (Fra Jansons selvbiografi, s. 212.)

Det kan selvsagt være at Jansons negativitet til mosaisk tro i unitarmiljøet i Kristiania omkring 1911 er avløst av den optimisme og positive holdning som Hans Tambs Lyche gir uttrykk for i unitarmiljøet allerede i 1894, der han i sitt tidsskrift Frie Ord (15. desember 1894, nr. 6, s. 89) argumenterer for at Bibelen må leses ut fra en jødisk forståelse: Ud fra denne Forstaaelse af Jøderne og deres Gudsidé maa vi læse Bibelen, vil vi fange dens Hemmelighed og rives hen og løftes op af dens mægtige og manende Ord. Om ikke annet avsløres her to vidt forskjellige unitariske holdninger til jødedommen: Jansons pessimistisk negative og Tambs Lyches optimistisk postitive.

Ellers kan det legges til at familienavnet Effros ikke gjenfinnes i søk på Digitalarkivets folketellinger 1900 og tidligere, noe som kan tyde på at han bosatte seg i Kristiania etter 1900. Heller ikke har det vært mulig å knytte Isak Effros til en bestemt av de fire jødiske menighetene som Mendelsohn (1969:405-446) nevner fantes i Kristiania litt før og etter 1900: Det Mosaiske Troessamfund (tidligere: Det Jødiske Samfund stiftet 1892), Den Israelitiske Menighet (stiftet 1893), Israels Menighed (stiftet 1901) og Israels Ortodoxe Menighed (stiftet 1903). Grunnsteinen til dagens synagoge i Bergstien ble lagt ned 29. november 1918, så når det i kirkeboken står at Isak Effros tilhørte ”Synagogen”, da kan det heller ikke være denne bestemte bygningen det siktes til. Men man hadde jo andre lokaler som ble benyttet som synagoge før den i Bergstien. Uten at det skal vektlegges er det interessant å merke seg at Effros forlater

”Synagogen” til fordel for Unitarisk Samfund på samme tid som Den Israelitiske Menighet ser ut til å ha løst seg opp og flere av dens medlemmer søkte seg til Det Mosaiske Troessamfund (Mendelsohn: 1969:443).

Uansett gjenfinnes Isak Effros i menighetsprotokollens del E (ekteviede) som viet til svenske Gerda Skaanberg (? – håndskriften er vanskelig å lese) 21/5-1911. Han blir altså medlem fem dager før han gifter seg, og dette er kanskje den egentlige grunnen til at han melder seg inn.

cci Tabellen bygger på menighetsprotokollens del A (opptatte i menigheten) og inneholder alle oppgitte yrker på tre unntak nær, der skriften var uleselig på microfiche. Ved to tilfeller var yrket uten nærmere opplysninger oppgitt som ”privat hotell”.

ccii Dette er forfatter og journalist Adolf Hedevard Skramstad (1865-1927) fra Hamar, opptatt i menigheten 18/4-1897 (ugift på det tidspunkt). Menighetsprotokollen har ingen annen oppføring av Skramstad, hverken en evnt. utmeldelse eller begravelse.

cciii Opplysningene er hentet fra Statistiske Meddeleleser angaaend Kristiania By for 1897, dokument nr. 21, sidene 128-131.

cciv Lovoll, 1997:59-60.

ccv Det er forresten påfallende hvordan Janson i sin selvbiografi Hvad jeg har oplevet også legger vekt på annen forskjell mellom de amerikanske unitarer (og også andre) og nordmenn enten utenfor unitarmiljøet eller i unitarmiljøet i Norge. Således gjør han et poeng av å ha mottatt uoppfordret store pengegaver da han ble utsatt for en syklon som ødela hans unitarkirke i Brown County. Han skriver: Dette var et smukt karaktertræk hos amerikanerne. Fra mine landsmænd utenfor menighetslemmerne kom efter begivenheten sendt – siger og skriver – én dollar. (S. 213.) Et annet påfallende trekk er at han i sin selvbiografi bruker 54 sider på optimistisk å fortelle om ”Min prestegjerning i Amerika”, mens kapittelet ”Min prestegjerning i Kristiania” er unnagjort på knappe fem sider, stort sett holdt i en negativ tone. Kanskje anes her en bitterhet over ikke å strekke til som unitarprest i Kristiania, for det er hevet over tvil at han var svært vellykket som unitarprest i USA – om ikke alle steder, så i alle fall i Minnesota hvor han holdt mest til og grunnla flere menigheter og reiste kirkebygninger.

ccvi Hvad jeg har oplevet, s. 213.

ccvii Draxten, 1976:52.

ccviii Draxten skriver (1976:46) Anderson apparently felt no qualms. Shortly after his ultimatum went to Janson, he wrote Bjørnson that he was working on the Janson matter and had good prospects for getting him a yearly salary of $2,000. Registeret for emigranter over Kristiania 1871-1930 (digitalarkivet.no, søkerord “Kristo Janson”) viser at Janson var en tur i Norge i 1882, da han reiste tilbake til New York med skipet Hekla medbrakte han 2000 kroner i egne penger (som tilsvarte temmelig nøyaktig 10 årslønner for en tjenestekar i 1880 (se Statistiske Meddelelser angaaende Kritiania By for 1897, s. 128).

ccix Norske Intelligenssedler, mandag 7. januar 1895, som omtaler Jansons første unitarmøte i Kristiania, avslutter med å vise til at Janson selv sa at inngangsbeløpet til foredragene skulle utgjøre hans inntekt. Avisen skriver Janson mener under dette Arbeide at kunne leve med sin Familie væsentlig ved de 10 Øres Entré-Penge, som intil videre opkræves ved Indgangen.

ccx Haugerud skriver i Unitaren nr. 4, 1906: Mandag aften den 23. juli holdt jeg et foredrag om unitarismen i Skien. I denne by er det mange liberale personer, som jeg ønsker at stifte et unitarsamfund og faa regelmæssige møder istand. Jeg tilbragte nogle hyggelige dage dernede og hadde det i alle maader godt blandt gjæstfri og elskværdige aandsfæller. Det er at haabe, de fire barn, jeg døbte der, med tiden blir staute unitarer.

Hos Digitalarkivet foreligger ikke publiserte folketellinger etter 1900, men et oppslag på Skien for folketellingen 1900 forteller at én person er registrert som unitar (Johannes Nilsen, f. 12/9-1844, søkerord ”uni”). Vedkommende finnes ikke registrert i kirkeboken for Unitarisk Samfund. Det er nærliggende å tenke seg at han var blant dem i Skien som Haugerud 1906 omtaler som ”liberale personer”, men ut over en slik antakelse har det ikke vært mulig å knytte sammen Haugerud og Nilsen – heller ikke har det vært mulig å oppspore det unitarsamfunn med regelmessige møter som Haugerud ønsket å etablere i Skien. Enten har dette unitarsamfunnet levd en meget anonym tilværelse eller det ble aldri opprettet. Det som derimot er interessant å merke seg er at det allerede 1900 fantes unitarer i Skien som ikke var tilknyttet Jansons unitarkirke. Men det må også legges til at i Digitalarkivets folketellingsgjengivelse står Johannes Nilsens trossamfunn oppført ”s %unitar%”, noe som betyr ”Statskirken? Unitar?”. Det eneste unitariske spor til Skien - utenom Haugeruds beskrivelse av sitt opphold der - er altså i utgangspunktet usikkert.

ccxi Om Gudstjenesterne i Broderskabets Kirke, s. 24.

ccxii Frie Ord, nr. 15-24, mai-september, 1898, s 234 (fotnote).

ccxiii Frie Ord, nr. 23 1897, s. 356.

ccxiv Den dag i dag er det gjerne slik at man i unitar-universalistkirker heller snakker om at presten holder en tale (speech) enn en preken (sermon). Og til en viss grad er man i noen menigheter nøye med å opprettholde et skille her.

ccxv Gudstjenestene, s 23.

ccxvi Jeg er noe usikker på hva en presisering 1895 om ikke å spørre barnet henviser til. I Danmarks og Norgis Kirke-Ritual fra 1685 fortelles det i dåpsritualet at presten også spør barnet (Siden spørger hand den som holderBarnet efterBarnets Navn. Og spørger saa Barnet til saaledis ...( s. 66-67)). Hvorpå en voksen svarer på barnets vegne. Var dette vanlig praksis i Kristiania 1895 også? Og er det derfor presiseringen i Broderskabets Kirke var nødvendig? Eller er den en reaksjon på de mange uregelmessighetene ved dåpspraksisen som gjorde seg gjeldene ut over 1800-tallet i Den norske kirke? Under revisjonen fra 1880-årene kom det så langt at det ble fremmet forslag om å fjerne spørsmålene i tilknytning til dåpen. (Fæhn, 1994:369- 374.) Uansett hvordan dette forholder seg, så synes presiseringen å avsløre hvor lite selvstendig Jansons forståelse av unitardåpen som en unik praksis var, og at han etter alle årene i Amerika fortsatt er bundet av Statskirkens evangelisk-luthersk dåpspraksis. En selvstendig unitarisk dåpspraksis behøvde neppe komme med en slik presisering. Jeg kjenner heller ikke til at andre unitardåpspraksiser har med en slik presisiering. Den synes å være et særtrekk ved Broderskabets Kirke. Kanskje på samme måte som det var et særtrekk ved unitarpresten Janson som døpte unitarbarn i Amerika med et trinitarisk dåpsformular som var hentet fra Den norske kirke!

ccxvii Knut A. Berg 1984, s. 17.

ccxviii Hansson 1935/1957, s. 100.

Litteraturliste

Årstall oppgitt med skråstrek viser førsteutgivelse til venstre for streken og årstall for anvendt kilde til høyre. Når spørsmålstegn forekommer til venstre for skråstreken betyr dette at eksisterer førsteutgivelse med foreløpig ukjent utgivelsesår.

Amundsen, Arne Bugge og Laugerud, Henning 2001: Norsk fritenkerhistorie 1500-1850. Oslo: Humanist Forlag.

Berg, Theo (red) 1902: H. Tambs Lyche. Mirakler, Kultur og religion. København: Theo Bergs Forlag.

Berg, Knut A. 1984: ”De troende fritenkere – unitarene” i tidsskriftet Human-Etikk nr. 3. Utgitt av Human-Etisk Forbund i Oslo.

Berg, Knut A. 1993: ”Edvard Griegs livssyn: Unitar og prestehater” i tidsskriftet Humanist nr. 4. Utgitt av Human-Etisk Forbund i Oslo.

Bibelen. Det Norske Bibelselskaps Forlag. Oversettelse av 1978.

Bloom, Harold, se Trilling.

Breistein, Ingunn Folkestad 2003: ”Har staten bedre borgere?” Dissenternes kamp for religiøs frihet 1891-1969. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Broderskabets Kirke (Unitarisk Samfund): Ministralbok 1880-1935, Lysningsbok 1922-1927 og Vigselsbok 1923-1927. Mikrofiche fra Riksarkivet. I 2006 ble disse kirkebøkene skannet og gjort tilgjengelig over på Digitalarkivets hjemmesideadresse http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_id=2873 Opplysninger i denne internettutgaven yngre enn 70 år er fortsatt klausulbelagte. For adgang til klausulbelagte opplysninger fra kirkeboken, må mikrofiche, mikrofilm eller Riksarkivets arkiv benyttes.

Chryssides, George D. 1998: Unitarianism. Dorset (UK): Element Books Limited.

Chryssides, George D. (red) 1999: Unitarian Perspectives on Contemporary Religious Thought. London: The Lindsey Press. Utgitt for The General Assembly of Unitarian and Free Christian Churches.

Collin, Chr. (?)/1919: “H. Tambs Lyche 1859-1898” i H. Tambs Lyche Lysstreif over livsproblemer. Kristiania: Olaf Norlis Forlag.

Collin, Chr. 1912: Brorskabets religion og den nye livs-videnskab, med en historisk belysning av darvinismen. Kristiania: Aschehoug & Co.

C.P.W. 1881: "A New Profet in Israel" i The Christian Register 1. desember.

Danmarks Og Norgis Kirke-Ritual 1685. København: Joachim Schmedigen.

Die Bibel (Luther-Übersetzung) 1999 Stuttgart: Deutsche Bibelgesellschaft.

Draxten, Nina 1976: Kristofer Janson in America. Boston: Twayne Publisher. Utgitt for Norwegian-American Historical Association.

Erdö, John 1990: Transylvanian Unitarian Church. Chronological History and Theological Essays. Chico (USA): The Center for Free Religion.

Ferencz, Joseph 1990: Hungarian Unitarianism in the Nienteenth and Twentieth Centuries. Chico (USA): The Center for Free Religion.

Fischer, Karl 1917: “H. Tambs Lyche” i Fire foregangsmænd. Peder Hansen, Henrik Wergeland, Eilert Sundt, H. Tambs Lyche. Kristiania: Norsk bibliotekfornings smaaskrifter.

Forestier, Auber 1882: “Things at Home and Abroad” i tidsskriftet The Unitarian Review and Religous Magazine. Utgivelsessted: ukjent hvor i USA. Januarnummeret, ss. 80-84.

Frie Ord, se Tambs Lyche og Sabro.

Fæhn, Helge 1994: Gudstjenestelivet i Den norske kirke. Oslo: Universitetsforlaget.

Gällmo, Gunnar 1997: ”Viktor Rydberg och polska bröderna” i Veritas nr. 1, skrift 12, ss. 8-16. Tidsskrift utgitt av Viktor Rydberg-sällskapet, Spånga (Sverige).

Garborg, Arne 1925: Dagbok 1905-1923 (6. Januar 1910-28 December 1912). Bind 3. Oslo: H. Aschehoug & Co.

Garborg, Arne 1926: Dagbok 1905-1923 (2. Januar 1917-25. Juni 1920). Bind. 5. Oslo: H. Aschehoug & Co.

Handagard, Idar 1944: Kristofer Janson. Oslo: N.W. Damm & Sønn.

Haugerud, Herman (red) 1906-1907: Unitaren. Tidsskriftsutgivelse fra april 1906 til april 1907. Kristiania: Arbeidernes Aktietrykkeri.

Hansson, Kristian 1935/1957: Norsk kirkerett. Oslo: H. Aschehoug & Co.

Howe, Charles A. 1997: For Faith and Freedom. A Short History of Unitarianism in Europe. Boston (USA): Skinner House Books.

Imre, Gellérd 1990: “Truth Liberates You”. The Message of Transylvania’s First Unitarian Bishop Francis David. Chico (USA): Center for Free Religion.

Imre, Gellérd 1999: A History of Transylvanian Unitarianism through Four Hundred Years of Sermons. Chico (USA): The Center for Free Religion.

Janson, Kristofer 1869: Tri Preikor fyre det norske Landsfolket. Bergen: Edv. B. Gjertsen.

Janson, Kristofer 1882: En tale eller redegjørelse af Kristofer Janson for de Grunde som nu drev ham du til Amerika. Holdt paa den i bergens Arbeiderforening den 31te Juli afholdte Banket. (Efter Bergens Tidendes Referat). Bergen: Nilsens Bogtrykkeri.

Janson, Kristofer 1883: Sande og falske Liberale. Prædiken. Minneapolis, Minnesota: Budstikkens Trykkeri.

Janson, Kristofer 1883: Vogter Eder for de falske Profeter. Prædiken. Minneapolis, Minnesota: Budstikkens Trykkeri.

Janson, Kristofer 1884/1916: Helvedes barn. Prædiken i dramaform. Kristiania: Omtvedts Forlag.

Janson, Kristofer 1884: Skal vi bede til gud, og i saa fald, hvad skal vi bed om? Prædiken. Minneapolis, Minnesota: Budstikkens Trykkeri.

Janson, Kristofer 1884: Jødegud og Kristengud. Prædiken. Minneapolis, Minnesota: Bustikkens Trykkeri.

Janson, Kristofer 1885: Orthodoksiens Modsigelser. Minneapolis, Minnesota: Budstikkens Trykkeri.

Janson, Kristofer 1885/1904: Præriens saga. Fortellinger fra Amerika. København og Kristiania: Gyldendalske Boghandel. Nordisk Forlag.

Janson, Kristofer 1888: "Hvorfor er Unitarismen til?". Særtrykk av Saamanden. Minneapolis, Minnesota.

Janson, Kristofer 1892: Lys og Frihed. Predikener til alle Kirkeaarets Søn- og Helligdage. Minneapolis, Minnesota: C. Rasmussens Bogtrykkeri.

Janson, Kristofer 1893: Jesus-Sangene. Minneapolis, Minnesota: C. Rasmussens Bogtrykkeri.

Janson, Kristofer 1894: Foredrag. København: Gyldendalske Boghandels Forlag.

Janson, Kristofer (?) (1895 ?) Samlehefte som inneholder: Love for Broderskabets kirke i Kristiania og Nærmere Redegjørelse for Broderskabets Kirke. Trykket for Broderskabets Kirke av Olaf Husebys Bogtrykkeri, trolig Oslo.

Janson, Kristofer 1895: Ægteskab og skilsmisse. Fire foredrag. København: Gyldendalske boghandels Forlag.

Janson, Kristofer 1897: Tale over Sindings ”Iraka”. Kristiania: Den skandinaviske Forlags- og Trykkerforening.

Janson, Kristofer 1897: Et glemt Sandhedsvidne (Johan Denck). Kirkehistorisk skrifte. Kristiania: Omtveds Forlag.

Janson. Kristofer 1898/1902: ”H. Tambs Lyche” i Theo Berg (red) H. Tambs Lyche. Mirakler, Kultur og Religion. København: Theo Bergs Forlag.

Janson, Kristofer 1899: Frisindet Kristendom (Unitarisme). Kortfattet uddrag af Kristofer Jansons ”Lys og Frihed” – ”Har Ortodoksien Ret?. Gennemset af Forfatteren. København: Jul. Gjellerups Forlag (norsk kommisjonær er Alb. Cammermeyers Forlag i Kristiania). Denne boken inkluderer også artiklene Anton M. Jensen (dansk unitarprest) Maa Kristendom blive forkyndt for ’Fattig Per Eriksen?’ og C. Ware Bibelen, Aandeverdenen og Aandefænomenerne.

Janson, Kristofer 1900: Hvad er sand Unitarisme? Kristiania: Oslo Prenteverk. (Prekenen er å finne som særtrykk i det som antakelig er en privat innbundet bok inneholdende Ni Forelæsninger over Hvad Spritismen er og vil afholdte i "Spiritistisk Broderskab". København: Nordisk Good-Templar Ordens Bogtrykkeri. 1906. Denne boken inneholder også Jansons preken Min Tro forbyder mig at hjelpe Dem (1898) og hans artikkel Om Bibelen, som er et udatert særtrykk fra Jansons tidsskrift Saamanden.

Janson, Kristofer 1901: Salmer og Sange. Kristiania: Oslo Prenteverk.

Janson, Kristofer 1902: Blåveisens Evangelium. Stege: L. M. Tommerup. (Særtrykk fra det danske unitartidsskriftet Lys over Landet.)

Janson, Kristofer 1903: Ensom. København: Gyldendalske Boghandels Forlag.

Janson, Kristofer 1905: Ein øysterlendsk religionslærar i vaare dagar. Etter Max Müller. Oslo: Norigs ungdomslag og Student-maalaget. I serien Norske Folkeskrifter.

Janson, Kristofer 1912: Skal vi vælge Jesu lære eller teologernes? Tre foredrag. Kristiania og København: Gyldendalske Boghandel. Nordisk Forlag.

Janson, Kristofer 1913: Hvad jeg har oplevet. Livserindringer. Kristiania og København: Gyldendalske Boghandel. Nordisk Forlag.

Johansen, Hans 1975: "Møte med dikteren og folketaleren Kristofer Janson" I Mennesker jeg møtte. Radioforedrag. Oslo: Tiden Norsk Forlag.

Joramo, Anna (red) 1981: 100th Anniversary of the Nora Free Christian Church, Unitarian-Universalist, Hanska, Minnesota 1881-1981. Minneskrift utgitt av Nora Free Church i Minnesota, USA.

Kierkegaard, Thorvald 1926: Unitarismens kerne. Fire prædikener. København: J.A. Hansens Bogtrykkeri. (Særtrykk av Protestantisk tidende, de danske unitarers tidsskrift.)

Kierkegaard, Thorvald 1928: Hvem er unitar? Fire prædikener. København: J.A. Hansens Bogtrykkeri. (Særtrykk av Protestantisk tidende, tidigere de danske unitarers tidsskrift.)

Kierkegaard, Thorvald 1956: Hvad tror unitarene paa? Prædikener. København: Særtrykk av Protestantisk Tidene.

Klaveness, Thorvald 1894: ”En unitarisk kirke i Kristiania” og ”Endnu en gang om unitarismen” i tidsskriftet For Kirke og Kultur, ss. 89-96, 241-247.

Knaplund, Paul 1954: ”Rasmus B. Anderson: Pioneer and crusader” sidene 23-43, vol. 18, i Norwegian-American studies and records. Northfield, Minnesonta: Norwegian-American Historical Association.

Knaplund, Paul 1964: ”H. Tambs Lyche: Propagandist for America” i Normanns-Forbundet (nr. 57:119-121). Også tilgjengelig under tittelen ”H. Tambs Lyche: Propagandist for America” på websiden http://www.naha.stolaf.edu/pubs/nas/volume24/vol24_4.html

Kuklick, Bruce 1985: Chruchmen and Philosophers. From Jonathan Edwards to John Dewey. New York: Vail-Ballou Press, Binghamton.

Laugerud, Henning (se Amundsen, Arne Bugge).

Lovoll, Odd S. 1983/1997: Det løfterike landet. En norskamerikansk historie. Oslo: Universitetsforlaget.

Molland, Einar 1961: Konfesjonskunnskap. Kristenhetens trosbekjennelser og kirkesamfunn. Oslo: Forlaget Land og Kirke.

Molland, Einar 1979: Norges kirkehistorie i det 19. århundre, bind 1 og 2. Oslo: Gyldendal Norsk forlag.

Neiiendam, Michael 1939/1948: Frikirker og sekter, bind 1 og 2. København: G.E.C. Gads Forlag.

Odland, Sigurd 1886: Kristofer Janson og det nye Testamente. En populær Imødegaaelse af Kr. Jansons Angreb paa det nye Testamente. Kristiania: Den norske Lutherstiftelses Forlag.

Parke, David B. (red) 1957/1985: The Epic of Unitarianism: Original Writings from the History of Liberal Religion. Boston (USA): Skinner House Books.

Persson, Bertil, se Ståhl, Bo R.

Pirnát, Antal 1961: Die Ideologie der Siebenbürger Antitrinitarier in den 1570er Jahren. Budapest: Akadémiai Kiadó..

Schweitzer, Albert 1923/1954: Du skal bygge opp. Oslo: Johan Grundt Tanum.

Skard, Sigmund: “A Transatlantic Intermediary Hans Tambs Lyche”. Artikkel der tidsskrift og årstall ukjent.

Sabro, A. (red) 1896-1898: Frie Ord. Tidsskriftsutgivelse fra 1. oktober 1896 til mai/september 1898. Kristiania: A. Sabros Forlag og Sats.

Sinding, Otto 1896: Iraka. Et Drama i fire Akter. Kristiania: Aschehoug & Co.s forlag.

Solheim, Anne Lofthus og Solheim Rolf Erik 2004: Visdomsperspektivet. En guddommelig saga om Kristofer Janson og åndshøvdingene på hans tid. Oslo: Kolofon (internettforlag www.kolofon.com).

Stål, Bo R. og Persson, Bertil 1970: Kulter – Sekter – Samfund. En studie av religiösa minoriteter i Sverige. Stockholm: Proprius Förlag.

Tambs Lyche, Hans (red) 1893-1898: Kringsjaa. 14-dagligt tidsskrift. Kristiania: Huseby & Co.s Forlag (senere Olaf Norlis Forlag).

Tambs Lyche, Hans 1894: ”Unitarismen” i tidsskriftet For Kirke og Kultur, ss 196-201.

Tambs Lyche, Hans (red) 1895: Frie Ord. Tidsskriftsutgivelse fra 1. oktober til 15. september 1895. Kristiania: A. Sabros Forlag og Sats.

Tambs Lyche, Hans (?)/1919: Lysstreif over livsproblemer. Utgitt av Mary Rebecca Tambs Lyche. Kristiania: Olaf Norlis Forlag.

Trilling, Lionel og Bloom, Harold 1973/1980: Victorian Prose and Poetry. The Oxford Anthology of English Literature. London/New York/Toronto: Oxford University Press.

Unitarisk kirkesamfund 1993: Unitarismen. Historie og grundprincipper. København.

Uldall-Hansen, M. Chr. 1991: Kristne kættere og unitarisme København: Det fri Kirkesamfunds Forlag.

Welle, Ivar (?)/1951: Kirkens historie, bind 1 og 2. Oslo: Lutherstiftelsens Forlag.

Wigmore-Beddoes D. G. 1971/2002: Yesterday’s Radicals. A Study of the Affinity between Unitarianism and Broad Church Anglicanism in the Nineteenth Century. Cambridge (UK): James Clarke & Co.

Wilbur, Earl Morse 1925: Our Unitarian Heritage. Boston: Beacon Press. Denne boken er for tiden tilgjengelig som internettbok på hjemmesiden til Starr King School for the ministry. URL: http://online.sksm.edu/ouh/index.html

Winje, Geir 1999: Fra bønn til magi. Nye religioner og menneskesyn. Kristiansand S: Høyskoleforlaget AS.

Wisløff, Carl Fr. 1975/1988; Kristne kirkesamfunn. Oslo: Lunde Forlag.

Wright Conrad 1994: The Unitarian Controversy. Essays on American Unitarian History. Boston (USA): Skinner House Books.