kolbein falkeid samlede dikt
DESCRIPTION
Kolbein Falkeid er født i Haugesund i 1933 og debuterte i 1962 med diktsamlingen Gjennom et glass-skår. I mer enn førti år har han vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han er i dag en av våre mest respekterte og leste poeter, og diktene hans brukes i stadig nye sammenhenger. Denne samlingen rommer hele hans lyriske forfatterskap, i alt 21 diktsamlinger. Den viser en dikter som hele veien stiller spørsmål og søker ny erkjennelse. Det er dikt med stor leserappell, og samtidig med en refleksjon og dybde som løfter perspektivet.TRANSCRIPT
SAMLEDE DIKT
Kolbein Falkeid
SAMLEDE DIKT
© J.W. Cappelens Forlag a·s, 2003
Omslagsfoto: Morten Krogvold
Satt med Scala hos Heien A.s, Oslo
Papir: 90 g Munken Pure (1,3)
Trykt og bundet hos AIT Gjøvik AS, 2003
ISBN 82-02-23157-4
www.cappelen.no
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven
eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for
rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale
kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes
med bøter eller fengsel.
forord � 5
livets havkant
Å dere oppbruddsbrennende,
som spydodder rammer dere vår søvn
og får oss til å løpe ned til
vårt livs havkant
hvor kjølstripen etter dere
lyser som aldri lukkede sår
fremover i oss selv
(fra Dissonans, 1968)
To ord faller meg straks inn når jeg leser Kolbein Falkeid:
autentisitet og sang. Disse diktene er ekte, de er erfaring, dyrekjøpt
erfaring, vekslet inn i poesiens valuta. Og det slynger seg en
melodi, i mørke og lyse toner, i hele skalaens farger, fra debuten i
1962 til årets samling, Vind, eple.
Gjennom mer enn fire tiår og snart et halvt århundre har altså
Kolbein Falkeid holdt stø kurs. I denne svært omskiftelige
perioden, hvor litterære snuoperasjoner og andre påfunn stadig
har stått på dagsordenen, har han i stedet navigert etter en stødig
stjerne på hjertets urolige firmament.
Kolbein Falkeid er med andre ord en konsekvent dikter, men
aldri forutsigbar. Det finnes et stort landskap og en lang kyst i
hans poesi og noen vil kanskje komme på tanken å kalle ham
naturlyriker. En slik etikett er misvisende. Jeg vil heller kalle
Kolbein Falkeid en menneskelyriker. Han har sagt at verden allerede
er kartlagt og det er i oss det ukjente finnes. Det er også en
poetikk. Og det menneskelige, i alle sine former og uttrykk, i det
6
komiske og det tragiske, i det lave og det høye, er til stede i hvert
ord han skriver.
Han har, som det heter på norsk, bakkekontakt.
Men som Jimi Hendrix synger: Excuse me while I kiss the sky.
Det er god utsikt i Kolbein Falkeids poesi. Han vet at for å se
langt må man vite hvor man står.
Og det finnes en like stor bevegelse og uro i hans diktning.
En vakker strofe i diktet Havn, fra samlingen Dissonans (1968),
lyder slik:
Men nettopp her
hvor ordet havn synger og synger i meg
legger ensomheten sitt hode mot min skulder
og tett ved
slår skipsklokken for avgang
Og her er man ved et sentralt motiv i Falkeids forfatterskap: Han
er også oppbruddets dikter. Han skriver: To skikkelser kjemper om
overtaket i meg: nomaden og bonden. Han finner i seg selv både
seileren og landkrabben, kanskje man kan kalle poeten Falkeid
for en stedbunden flyktning, og det er i denne spenningen, i
lengselens og tvilens kraftfelt, bildene og diktene oppstår. Og
med alderens perspektiv har dette motivet fått en ny betydning,
når han i det storartete diktet Venteværelset skriver dette
verset:
Jeg sto i venteværelset
hvor alt var tomt og stille
og stirret inn i speilet
mot en annen mann enn meg.
Jeg spurte full av redsel
hvem han var og hva han ville.
forord � 7
Vi pekte på hverandre
og han hvisket sakte: «Deg».
Kolbein Falkeid er på mange måter en folkekjær poet og det er en
triumf. Man kan rett og slett hygge seg med et dikt av ham, enten
det er Do-diktet eller generøse poetiske hilsener til kolleger og
kunstnere. Men Falkeid er ikke og har aldri vært hyggens dikter. I
det store diktet Robinson, fra 1981, skriver han, nærmest
anekdotisk: «Tegn noe trist, sa læreren. Piken tegnet seg selv mens hun
smilte. Det er ikke trist, sa læreren, Jo, sa piken, smilet er falskt.» Dette
«falske smilet» dukker også opp i andre dikt og får dermed en
større og dypere betydning enn det anekdotiske. I Falkeids språk
er falsk det samme som overflatisk, det som alltid snur sin tynne
kappe etter vinden, som altså ikke er til å stole på, i motsetning til
det sannferdige, det autentiske. En grimase kan være mer ekte enn
det mest strålende smil.
Derfor er veien til diktet, ifølge Falkeid, belagt med snuble-
steiner og smerte.
Og på den veien kommer man ikke utenom En annen sol, fra
1989, en av de mest kraftfulle og bevegende norske diktsamlinger
overhodet. Her henter Falkeid stoff fra erfaringens ytterpunkter.
Og han vet at for å beskrive mørket må ordene også være mettet av
lys.
Hvis ingenting er eller var
annet enn skygger, hvorfor hører jeg
latteren din bak første sving på en sommervei?
Jeg lager en ropert av hendene,
Hauker og håper du hører meg:
Nå kommer jeg!
Det er en slags vektløs og umulig tyngde, som bare en mester kan
løfte, i disse linjene som smyger seg inn i hverandre i klanger,
rytmer, rim. Og det er denne musikaliteten hans musikalske
kolleger i Vamp løftet fram og fortolket på sitt glimrende vis, uten
å gi slipp på Falkeids stemme og signatur i et eneste ord.
Kolbein Falkeid har i mer enn en mannsalder bevart
autentisiteten og sangen, en poetisk kjemi som skaper en tredje og
fornem egenskap: dialogen. Hans poesi står i den slitesterke
dialogens tegn. Falkeid er enestående, men han er ingen enetaler.
Og når hans samlede dikt, til og med kronet med en ny samling,
nå foreligger, er det en nødvendig begivenhet: Et stort dikt vi kan
gå inn i, et dikt som snakker med deg, og ikke minst, taler for deg.
Lars Saabye Christensen
gjennom et glass-skår
gjennom et glass-skår � 11
jeg misunner
Jeg misunner alle unger
som tegner streker i sanden
og ler og hyler – –
alle flåsete jyplinger
som påkaller Fanden uten frykt
og tatoverer brystet!
Jeg misunner mannen med kuffert
som ikke tar drosje
hvis han kan gå –
og oldingen
som ennå ikke har vært hos legen
og målt blodtrykket!
Jeg misunner småbrukeren vestpå
som smører sirup på brødet
og ror halvmila til krambua
etter kaffe – –
Og jeg misunner den slitte kjerring
som leser vår mest lovende lyriker
og med jord i øynene spør:
– Går han løs?
12
morgen
Enda før vekkeruret
har revet morgenens drøm i fleng,
vil jeg liste meg varsomt
inn til den lilles seng
og se – først se i hans blikk
forventningens klimaks kave
lik bølger som kappes mot land
fra havet –
Så vil jeg trekke gardinet
vips – fra vinduet. Lyset inn!
Og oppleve morgenen sammen
med et storøyd måpende,
mykt og sultent
barnesinn –
jydsk landskap
Sønnenvind
vimser om hvite bindingsverkshus,
løper langs hegnene,
løfter lerker på ryggen
og leker seg vårkåt.
Myke marker
buer seg blide som ungpikebryst.
Luftens lyse hender
skjelver og stryker
kjærtegnende.
gjennom et glass-skår � 13
Dav-Dav, hilser vinden.
Dav-dav, plystrer pilen
ved Sottrup kro.
Dav, nikker Claus fisker
i Sottrup kro.
Bakover i meg
knuses karrige fjell og knauser.
En engle-ingeniør
planerer mitt sinn.
Bakover i meg
oversvømmer lys luft alle diker,
og sønnenvind
løfter lerker på ryggen.
Dav!
– –
Som barn
la jeg kinnet mot bakken,
og jorden ble vid
som i Jylland.
når du sover
Når du sover,
våker natten som en trofast
negertjener ved ditt leie.
Hvor ditt sinn er trygt og bofast
når du sover!
14
Menn’sker strir i
åndedrettets blide dagblest.
Alle er på veien hjem.
Når du sover, er du alltid
en av dem.
Tiden rygger
i ditt ansikt. Barnesmil i
drømmen om i morgen tidlig
streifer mykt din ene munnvik,
når du sover.
Når du sover,
synker hardt et skamsting i meg.
Og jeg stryker lett ditt kinn.
Fine menneske, tilgi meg
når du sover.
studie fra lesesalen
Slik vil jeg huske deg! Sittende nederst i rommet
med blikket yndig buet ned mot bøkene –
de tause, tålmodige bøkene på bordet
med armeer bokstaver som bød deg lese.
Slik vil jeg huske deg. Først slik –
Og ditt hår som alltid syntes nyvasket
og pikelig pjusket over nakken, der
dine hvite fingre forgjeves søkte
en eneste ensom
antydning til krøll!
gjennom et glass-skår � 15
Først slik.
Og siden –
med blikket boret inn i en uutgrunnelig
blå oktoberhimmel bak rommets eneste rute –
Slik vil jeg huske deg!
Og meg selv vil jeg huske –
nær deg i rommet
og i bøkene –
men fjern og fremmed overfor
det eventyret du leste
i oktoberhimmelens blå bok.
kafé 1962
Kom kelner, fyll mitt glass.
Skjenk i så det høres.
Skjenk i.
Kjør flasken mot glasset,
for larm må her til,
og menyen – rams opp er De snill.
Rams så det durer, jeg forstår ikke fransk –
Men ORDENE, mann.
De fine, intetsigende
silkeknitrende ORDENE.
De bedøver de!
Kom karer, mitt bord har plass nok.
Skål kamerat.
Prat kamerat.
Pøs på med pjatt og tøv, kamerat.
16
Spill musikk.
Slå på tromme.
Drum-drum.
Skjenk i.
Døyv.
Drønn.
Dur.
OVERDØV
STILLHETEN I MEG!
GJØR MEG SLØV,
HELVETESLARM!
gresset gror
Der er et dikt om gresset: «La meg gro!
Dyng kroppene høyt ved Gettysburg og la meg gro!»
Og gresset gror
på størknet menneskeblod.
Bestandig var der en ung Johannes, en Pierre –
en Frank, en Gösta, en Chang, fra gaten, fra gården
som gikk på dans og elsket om våren.
Det var så mange av de der –
Et sted i verden ligger en vott de etterlot.
Et slips. En bok.
De er ikke mere her!
Bak bordene sier de gamle menn at verden
er alle de unges. Alle de unges er den!
De mener det godt de gamle menn.
gjennom et glass-skår � 17
De venter ingen morgendag.
De pusser brillene
og drøfter kommende slag:
– HER ER MENNESKER NOK!
– HER ER FOR LITE FØDEJORD!
Gresset gror.
årsskifte
Nå gløtter tiden
på timeglasset:
– Et sandkorn faller.
– Et år forsvinner.
Vi står tilbake
og raker sammen
en liten gravhaug
av gamle minner.
Vi raker sammen
og ser tilbake.
Tilbakeblikket –
hvor tungt det veier!
Så kaller tiden
fra svingen forut,
og vi må vandre
med hva vi eier.
18
skvulp mot svaberg
Det vifter sakte
i cumulusskyers hvite seil
dovent i drift
over dirrende middagstimer –
Mot bryggen
skvulper fjorden små gjesp
og slukner –
En måke slår
over gule svaberg.
I ospekrattet
dør en liten luftning
midt i en monoton mumling
uten innhold.
Og selv
padler jeg mine tanker og sanser
inn i en solmett siesta.
nihilist
Kjenner du løgnen?
En liten bydende fyr.
Han sitter inni meg et sted
diktatorisk og byr.
gjennom et glass-skår � 19
Hans røst er lav,
men kvass og kjølig klar.
Han gjennomskuer alt
hva mennesker foretar.
Kjenner du løgnen?
Hans sinn er dødt og kaldt.
Han er en gud som byr:
– SE MEG I ALT!
etterpå
Et sting av ungt sekund: å dø –
Et sus av beslutning fra rød, gapende smerte.
Blå sjø. Skum – Synke. Synke.
Og fred.
I en eneste ren tåre bryter dagen og parkens trær
og stripen av slitt fortau sammen
i lilla lys –
Er det så meget verd?
Et sting av ungt sekund: å dø –
Et sting – Og så forbi.
Å herregud, du overlever!
Du er født til å meisles inn i kolonnen
av døgn og slitte fortau. Smerten
skal kommende dager fordampe fra deg –
Allerede nå
har vinden drukket din tåre.
småting
Ingenting luktet godt som fars jakke
da man liten var –
Søndagstur-jakken!
Den hang over stolen og luktet
usvikelig trygt av svette og granbar
og FAR.
En ganske egen trist og lykkelig lukt.
Den beste man visste!
– lyngkvast i jakkeslaget –
Man kunne bore seg inn i den
glad og gråtferdig redd
for å miste – –