Astrid Lindgren

KR IGSDAGB Ø K E R 19 3 9 – 19 4 5

Oversatt av

Lene Sandvold Evensen

materie.indd 3 09.04.15 15:59

Astrid Lindgren

Originalens tittel: Krigsdagböcker 1939-1945

Oversatt av Lene Sandvold Evensen

© Text: Astrid Lindgren/Saltkråkan AB 2015

© Reproduction of the diaries: Andrea Davis Kronlund,

Kungliga biblioteket, Stockholm

Norsk utgave:

© CAPPELEN DAMM AS, 2015

Oversetter har fått støtte fra NFFO.

ISBN 978-82-02-48065-3

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Carl Åkesson

Omslagsfoto: Privat

Sats: Cappelen Damm AS

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015

Satt i Kepler MM Roman 10.5/13 og trykt på 130 g Munken Lynx 1,13

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens

bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det

er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

materie.indd 4 09.04.15 15:59

6 Forord av Anders Heger

FORORD AV

A N DER S HEGER

Astrid Lindgrens krigsdagbøker (eller «krigsdagboken» som hun selv kalte de 17(!) bindene med notater, utklipp og avskrifter – i entalls-form, som om det var én bok, ett enkelt, avsluttet verk) strekker seg fra 1. september 1939 til nyttårsaften 1945.

Første linje i første bind er: «O! Idag började kriget.» Og etter innføringen 15. august 1945. «Idag slutade det andra världskriget», er opptegnelsene spredte og sporadiske. (Forfatteren skrev sene-re ytterligere to bind, frem til sekstitallet, men de er holdt utenfor denne utgaven.)

Selv om dette ikke hadde vært ført i pennen av et menneske tre generasjoners skandinaver (og store deler av verden for øvrig) skulle komme til å betrakte som en personlig, nær venn, en trøster og en rådgiver i tunge tider, ville det vært et oppsiktsvekkende verk. Både i sin ambisjon og sin gjennomføring. En hel verdensdel holdt pusten da de første stridsvognene rullet over den polske grensen, uvisse på fremtiden. En 32 år gammel tobarnsmor, husmor og sekretær, i et skjermet land langt unna, grep instinktivt til pennen. Som om det var avgjørende og nødvendig å dokumentere dette, å samle avisklipp fra dramaets mange vendepunkter, å føre inn hver hverdagslige affære side om side med verdensomveltende rapporter fra slagmarken, egen familieengstelse og militære fremrykninger – i det hele tatt, fange det dramaet det er å være et levende menneske, midt i ragnarok. «Jeg begynte å skrive dagbøkene for å holde orden på hukommelsen min og få et samlet bilde av hva som skjedde i verden og hvordan det påvirket oss», sa hun senere.

Verket som vokser frem, side for side, klipp for klipp, bind for bind, har for en moderne leser minst fire dimensjoner. Tre åpenbare og en hemmelig.

For det første er det en journalistisk-historisk reportasje, en rap-port fra verdenshistorien, slik den avleses av en ømfintlig seismograf i Vasastan. Selv om nedskriveren har stor politisk innsikt og følger bedre med enn de aller fleste (hun er åpenbart en nyhetsnarkoman

materie.indd 6 09.04.15 15:59

7

som tråler tidens aviser med saks og limpotte parat), så er utvalget hun gjør fra scenene på den globale slagmark selvfølgelig langt fra historisk signifikant. Det er styrt av én kvinnes blikk, preget like meget av empati og nysgjerrighet for den enkeltes skjebne som av for de lange politiske linjer – og av en god slump tilfeldigheter. Slik blir det historieformidling ulikt hvordan en historiker eller journalist ville gjort det, men ikke mindre sant av den grunn – man er fristet til å si: snarere tvert imot. Det er hverdagens, ikke historiebokens sannhet som vekkes til live på disse sidene, like spontant, levende og dryppende av medlidenhet for «detta bedrövliga jordklot» som dengang det ble skrevet – i sene nattetimer etter at dagens sekretær-jobb var avsluttet, ungene kommet i seng og husarbeidet unnagjort.

Man skulle tro hun hadde annet å tenke på. Men det er så man aner noe annet mellom linjene til den ivrige (men – må man anta – dødstrøtte) hobbyhistorikeren. En følelse av nødvendighet. At hun skriver – og klipper ut fra aviser, og noterer, og samler historie som blir fortalt mann og kvinne imellom – fordi det må gjøres, fordi det rett og slett er hennes oppgave. Sett i ettertid er det nesten et profe-tisk bilde: Den 32 år gamle, helt ukjente Astrid Lindgren sitter i en treroms leilighet i Stockholm og skildrer en tid med stort kaos og mye ondskap mellom menneskene, om en kamp mellom landene i det fjerne og landet utenfor. Og skriften virker lindrende.

Den neste, like slående dimensjon i verket utspiller seg på krigens andre arena, på den egentlige hjemmefront – mellom husets fire vegger. Den handler om rasjonering, om nødvendig hamstring, om syke barn, knapp tid og krisevarer. Og, svært ofte, om blandingen av takknemlighet og dårlig samvittighet over å stå mirakuløst utenfor krigsdramaet – i «Schlaraffenlandet, där det fortfarande finns mat och bakelser och choklad». Det er husmoren, ikke den ustoppelig nysgjerrige og kunnskapshungrige avisleseren som skriver langs denne dimensjonen; hverdagen, ikke verdenshistorien som setter dagsorden. Og på mesterlig vis flettes de to plan sammen.

«Vad man verkligen talar om, det är, hur lite kött man får på ran-sonerna och hur mycket ägg man lyckats komma över vid sidan om ransoneringen och om det skall bli kallt till vintern, hur mycket skärbönor man konserverat m.m. sådant. Födan betyder allt – och dock har vi ju fortfarande gott om mat. Kött ser man ju nästan aldrig till och fisk är det ont om åtminstone i Stockholm. När vi därför idag

materie.indd 7 09.04.15 15:59

8 Forord av Anders Heger

hade lammstek till middag, så var man ju nästan högtidligt stämd – och gott var det. Jag tänkte på de ryska och franska krigsfångarna i de tyska hamnarna; enligt brev från svenska sjömän är de fruktan-svärt utsvultna och går omkring och letar potatisskal i soptunnorna. […] Och så går vi mot en ny krigsvinter – o gud vare oss nådig. Just nu kämpas det rent rasande om Stalingrad …»

Skriveren (ennå er hun altfor beskjeden til å våge seg på en tittel som «forfatteren», endog overfor seg selv), går ubesværet fra sin egen møysommelige samling av rasjoneringskort til en anstendig middag for familien, via det presist opptegnede bildet av en utsultet krigsfan-ge som roter gjennom søppelspannene på bryggen i Hamburg, til den russiske vinter, slik den kaster seg over verdenshistoriens blodigste slag på den andre siden av kontinentet. Det er ikke resultatet av en litterær metode, det er selve virkeligheten som skjærer seg inn i teksten. Det er det lille mennesket i møtet med det helt store drama. Spranget over Helvetesgapet.

Et sted i boken – den 19. juli 1944 – da krigslykken har vendt seg og man kan ane en fred ikke altfor langt i det fjerne, bryter plutselig det private inn i verdensdramaets alvor på en annen måte: «ett jordskred har gått fram över min tillvaro, och jag sitter ensam och frysande kvar». Det er (går det frem av andre kilder) hennes mann gjennom 13 år, Sture, som har begjært skilsmisse etter å ha vedgått et langvarig utroskapsforhold. «Blod flyter, människor lemlästas, elände och förtvivlan överallt. Och jag bryr mig inte om det. Endast mina egna problem intresserar mig.» Det varer i én setning til, så er verdenssamfunnets virkelighet tilbake i teksten: «Ryssarna går fram något rent fantastiskt, är redan inne i Baltikum, som tyskar-na visst ämnar ge upp. Ryssarna står nu ytterst nära gränsen till Ostpreussen …»

Jordskredet skulle senere bli avverget, eller i det minste dempet, da ektemannen krøp til korset. Men den tilbakeholdte fortvilelse idet dramaet er på sitt høyeste, sier ikke så lite om dagbokskriveren og hennes forsøk på å lage en tekst som hjelper med «å holde orden på det som skjer i verden, og hvordan det påvirker oss». Diskresjonen denne ytterst private hendelsen omtales med, antyder også krigsdag-bøkenes mulige leser, slik vedkommende har fremstått for den som skrev. Utallige dagbøker er ment «for ingens øyne», de er laget for at skriveren skal ha et sted å plassere sine betroelser. Disse bindene er

materie.indd 8 09.04.15 15:59

9

noe annet, de står mellom selvbiografi, journalistisk collage og poli-tisk rapport – man mer enn aner at den egentlige leser er Astrid selv, men at hennes møysommelige samling av samtidsdokumentasjon, sammenføyd med sirlig skjønnskrift, inviterer andre inn i bøkene. (Et ikke ubetydelig faktum er det også at den profesjonelle sekre-tær Lindgren behersket et annet språk for de private skriverier. Alle hennes førsteutkast og notater til bøker er gjort i melinsk stenografi – raskt og meget praktisk, men uleselig for andre enn henne selv.)

Tilfellet – eller historiens gang; de to er ofte umulig å skille fra hver-andre – ville ha det til at Astrid Lindgren skulle få enda et utkikks-punkt mot sin tid og sine medmennesker. Et sted å registrere verden og dens lidelser, dens lengsler, fortvilelse og gryende håp, dens usli-telig prosaiske alminnelighet og dens voldsomme og overraskende uforutsigbarhet, slik det alt sammen ble speilet i millioner av men-nesker i verdenskrigens år.

Hun kalte det «snuskjobbet». På 30-tallet hadde hun arbeidet for Sveriges ledende kriminolog, Harry Söderman. Da verdenskri-gen kom, var det han som fikk i oppgave å bygge opp det som med en passende eufemisme fikk betegnelsen «Allmänna säkerhets-tjänstens postkontrollanstalt (Pka)». Og han tok med seg enkelte betrodde medarbeidere. Den tidligere sekretær Lindgren fikk tittelen «granskare», utvilsomt et skritt opp på karrierestigen. Selv om hun ikke kunne snakke om det. «Den 15:e i denna månad började jag mitt hemliga ‘ beredskapsarbete’, som är så hemligt, att jag inte ens törs skriva om det här,» noterte hun i krigsdagboken 21. september 1940. Astrid Lindgrens arbeid besto i å åpne, lese, og om nødvendig sensurere, andre menneskers brev. Dag ut og dag inn, gjennom fem lange krigsår, ble brev til og fra kongeriket kontrollert for statshem-meligheter. Det handlet om sikkerhetspolitikk. Men ordene som gikk gjennom sensorenes øyne, de handlet om menneskelige følelser. Sjømenn som skrev til piker hjemme i de svenske bygdene, om savn og fantasier. (De lo, fortalte hun senere, over hvor frivole kjærester kan være, når de skriver kun til hverandre.) Jødiske flyktninger i det sønderrevne Europa som i fortvilelse kontaktet fjerne svenske slektninger. Sønner som betrodde sine mødre ting man bare kan si til en mor.

Postkontrollen satt ikke bare med fingeren på folkets puls. De

materie.indd 9 09.04.15 15:59

10 Forord av Anders Heger

holdt dens hjerte i sine hender. Sensur av menneskers tanker er gam-melt som skriften selv. Men på sytti års avstand er det umulig å ikke tenke at om noen skulle lese våre mest private brev, om det skulle sitte en fremmed der og kontrollere hva vi delte med våre nærmeste – måtte det da være en Astrid Lindgren.

Arbeidet ga krigsdagbokens forfatter en helt annen innsikt enn den vanlige svenske, både i overordnede linjer og i de private og mest hjerteskjærende detaljer av krigens herjinger. Som man vil se (og som vi på trygg historisk avstand må være henne evig takknemlig for), har hun nok tøyet sine taushetsløfter noe, når hun fra tid til annen limer inn hele brev, hele skjebner, i dagboken. Sikkert nok visste enhver husmor i det forholdsvis velbergede Sverige at de hadde det bedre enn resten av Europa, når de sto og spedde sausen til en lam-mesteik. Astrid Lindgren kom rett fra en skildring om krigsfanger og potetskall, slik det så ut fra et skipsdekk i en fremmed havn og fortalt av en sjokkert svensk sjømann til kjæresten hans.

To ting er slående når man leser boken langs denne tredje dimen-sjonen. Det ene er forfatterens dype forståelse av, og kunnskap om, de europeiske jøders skjebne. Den dag i dag er det et omstridt krigs-historisk emne, hvor mye eller lite den vanlige innbygger i de krigs-rammede land (og hit må vi regne selv det nøytrale Sverige) visste, og kunne vite, om jødenes vilkår. Her kommer Astrid Lindgren inn som en førstehånds kilde – med støtte i utallige brev mellom almin-nelige mennesker. Allerede i 1940 skriver hun om konsentrasjons-leirene. Gang på gang vender hun tilbake til «de stackars judarna, vars förtvivlade böner om visa och inresetillstånd hit och dit jag läser varje dag. Evigt rot- och hemlösa irrar de runt jordklotet». 30. november 1942 – bare dager etter en hendelse det skulle gå årtier før Norge tok innover seg – noterer hun: «I Norge är det gräsligt. Alldeles nyligen har 1.000 norska judar, däribland även kvinnor och barn, deporterats till Polen och till en säker död. Det är jävulskt!»

For en nordmann er dette det andre, slående aspektet ved krigs-reporteren Astrid Lindgren. Hun er rett og slett rørende opptatt av nabolandets – vår – skjebne. Quisling, Nygaardsvold, kampene i Nord-Norge, kongens flukt, de moralske implikasjonene av trop-petransporter gjennom Sverige – det er alt sammen spørsmål av avgjørende betydning for henne. Astrid Lindgren hadde et barn som levde sine første leveår i København. I lang tid krysset hun Øresund

materie.indd 10 09.04.15 15:59

11

nærmest ukentlig, mens hun knapt hadde vært over grensen til nabolandet i vest. Likevel nevnes Norge nesten tre ganger så ofte som Danmark.

Dels har det nok en sammenheng med mengden brev til og fra den voksende mengden norske flyktninger i Stockholm som måtte sensureres. Men like viktig er det faktum at for Astrid Lindgrens generasjon var begrepet «broderfolkene» ikke en konstruksjon – det var en levende realitet. Hun var født to år etter unionsoppløsningen.

Krigsreporteren. Husmoren. Og sensoren. Tre unike innfallsvin-kler til århundrets skjebnetime, tre dimensjoner i en tekst og et menneskeliv som alle utfyller hverandre. Likevel er det selvfølgelig et annet aspekt som gjør at man leser denne teksten med en særlig interesse og ærefrykt. Den fjerde, og viktigste, men nærmest usyn-lige dimensjon – skriverens lille, upretensiøse og lenge hemmelige prosjekt som stille vokser frem ved siden av den voluminøse og alvorlige krigsdagboken.

«Det ryktas, att Tyskland kommit med de mest oförskämda krav bland annat på en del av vår flotta, men ingen vet ju något. Jag orkar inte vara nervös och orolig så som förra vintern och våren,» noterer den allerede krigstrøtte tobarnsmoren 17. mars 1941. «Jag ger katten i det och bekymrar mig mycket mer för Karins temperaturstegring och tuberkulinprov.» Datteren Karin var mye syk den første ordent-lige krigsvinteren. Mange kvelder da Astrid satt på sengekanten og måtte trøste. Det hun ikke skulle nevne i dagboken, antakelig fordi det der og da ikke virket som noe verd å ta med, var hva hun mange år senere skulle huske: «Och hon sa en kväll: 'Berätta om Pippi Långstrump', ett namn som just då flög genom hennes febriga huvud. Jag gjorde henne till viljes, hittade på en tokjänta som kunde passa till namnet och fann snart att vi hade fått en Pippi i huset som vi inte kunde bli av med.»

Pippi lever i den lindgrenske familie gjennom krigsårene, i stadig mer utarbeidede og detaljrike historier for Karin og hennes venner. I begynnelsen bare muntlig, men etter at husets kvinnelige overho-de brakk ankelen og ble påført noen ukers ufrivillig sengeleie, fikk også hun sine opplevelser stenografisk notert. Først i mars 1944 – i forbifarten etter en innførsel om den finsk-russiske fredsslutningen – dukker hun opp i dagboken: «På hemmafronten har Karin haft

materie.indd 11 09.04.15 15:59

12 Forord av Anders Heger

mässling, riktigt med besked, och har ännu inte fått stiga upp. – Jag rogar mig för närvarande rätt duktigt med Pippi Långstrump.»

Som sagt: Krigsdagbøkene er et unikt stykke dokumentasjon av livet under den annen verdenskrig, mer enn verd vår oppmerksomhet uaktet hvem som hadde skrevet dem. Men det er Pippis nærmest hemmelige tilstedeværelse i teksten – eller dagbokens usynlige plass i Villa Villekullas bokhylle – som gjør den til en sensasjon. Det er fra boken du nå holder i hånden at et av Europas største forfatterskap skal springe.

Opp gjennom sitt dagboksverk har forfatterinnen valgt å gi sin desperasjon – og sitt gryende håp – forskjellige former, når hun trer ut av den kjølige formidlerens rolle. «Världens herre – vilddjuret i Uppenbarelseboken» kaller hun Hitler. «En gång en liten okänd tysk hantverkare, sitt folks upprättare och (enligt min och mån-gas åsikt) ödeläggare och kulturskymningsmakare.» Om Tyskland sier hun at det «liknar mest av allt ett ondskefullt odjur, som med jämna mellanrum rusar ut ur sin håla för att kasta sig över ett nytt offer». Og om ideologiene som kjemper om europeisk herredømme: «Nationalsocialismen och bolsjevismen – det är ungefär som två skräcködlor i kamp med varandra.» Katla i kamp med lindormen Karm. Tengil og den onde ridder Kato. I ettertid er det ikke vanskelig å se sammenhengene. De store linjene fra terroren som sensoren og brevleseren med tid og stunder skulle støpe om til litteratur.

Men der og da, på sengekanten til en febersjuk jentunge, fortalte krigsdagbokens forfatter en annen historie. En fortelling om selvtillit og håp:

«Se pare for noen moschkler, sa sirkusdirektøren og klemte på Sterke Adolfs arm, der musklene svulmet som kuler under huden.

– Og nå, mine damar ok herrer, nå kommer jeg med min virkelig fina tilbod! Hvem av dere våger en prytekamp med Schterke Adolf, hvem våger fersøke beseire verdens schterkeste mann. Huntre krå-ner utpetales til den som kan beseire Schterke Adolf, huntre kråner, petenk det mine damer ok herrer! Vær så god! Hvem treter fram?»

Det må være millioner som senere har lest dette avsnittet høyt (med obligatorisk sirkusdirektørstemme) og sett blandingen av tindrende forventning og engstelse i tilhørernes øyne. Det kan da ikke gå bra? Kan det?

materie.indd 12 09.04.15 15:59

13

«– Det kan jeg, sa Pippi – men jeg synes det er synd å banke ham, for han ser så snill ut.

– Neimen, det kan du vel ikke, sa Annika. – Det er jo verdens sterkeste mann!

– Mann ja, sa Pippi. – Men jeg er verdens sterkeste jente. Betenk det!»

Beretningen om jenta som kunne sette Sterke Adolf på plass vokste fram parallelt med den nitide og omsorgsfulle dokumentasjonen av virkelighetens Adolf og hans terror. Fiksjonens Pippi er født rett ut av dagbøkenes omhyggelig dokumenterte sannheter.

Krigsdagbøkene er en samtidsberetning fra den annen verdens-krig, som har sin største overbevisningskraft i fortellerens ydmykhet i forhold til sitt stoff, hver setning er underordnet dokumentasjon og ubestridelige fakta. Verkets røst klinger klart og troverdig av egen stemme. Men virkelig stort blir det i kraft av et ekko som skal lyde gjennom resten av hundreåret. To år etter at punktum var satt, for-met hun det slik:

«Då blir de bägge tjuvarna så rädda och börjar gråta. Pippi tycker synd om dem och ger dem var sin gullpeng att köpa mat för. För Pippi är snäll. Den som är väldigt stark måste också vara väldigt snäll.»

materie.indd 13 09.04.15 15:59

1 9 3 9

Sture og Astrid i Vulcanusgatan, 1939.

materie.indd 14 09.04.15 15:59

1. september 1939Å! I dag brøt krigen ut. Ingen ville tro det. I går ettermiddag satt Elsa Gullander og jeg i Vasaparken mens barna løp rundt oss og lekte, og vi kjeftet i all gemyttlighet på Hitler og ble enige om at det nok ikke kom til å bli krig – og i dag! Tyskerne bombet flere polske byer i morges og trenger inn i Polen fra alle kanter. Jeg har i det lengste unngått å hamstre, men i dag har jeg kjøpt litt kakao, litt te, litt såpe og noen andre ting.

Et forferdelig mismot ligger over alt og alle. Radioen sender nyhe-ter med jevne mellomrom hele dagen. Mange vernepliktige blir inn-kalt. Det er innført forbud mot å kjøre bil. Gud hjelpe vår stakkars vanviddsrammede planet!

2. septemberEn sørgelig, sørgelig dag! Jeg leste krigskunngjøringer og trodde at Sture ville bli innkalt, men det ble han ikke da det kom til stykket. Men utallige andre må reise hjemmefra i dag og i morgen. Det hers-ker «skjerpet forsvarsberedskap». Det er helt utrolig som folk hamst-rer, skal man tro avisene. De kjøper spesielt kaffe, såpe, grønnsåpe og krydder. Vi har visstnok sukker til 1 ¼ år her til lands, men hvis folk ikke klarer å la være å lagre opp, blir det vel sukkermangel likevel. I matbutikken var det ikke ett kilo sukker å få kjøpt i dag (men det kommer selvfølgelig inn igjen).

Da jeg kom til kaffehandleren for å kjøpe et helt legitimt ¼-kilo kaffe, hang det et skilt på døra: «Stengt. Tomt for kaffe for i dag.»

Det er Barnas dag. Akk, for en Barnas dag. Jeg tok med Karin opp i parken i ettermiddag, og det var da jeg fikk øye på oppslaget om at menn født i 1898 var innkalt. [Sture var født i 1898.] Jeg prøvde å lese avisen mens Karin skled på sklia, men jeg klarte det ikke, jeg satt med gråten i halsen.

Folk ser ut omtrent som vanlig, bare litt dystrere. Overalt snakker man om krigen, også mennesker som ikke kjenner hverandre.

3. septemberSola skinner, det er varmt og vakkert, jorden kunne ha vært et herlig sted å leve. Klokka 11 i dag erklærte England Tyskland krig, og det samme gjorde Frankrike, jeg vet ikke det nøyaktige klokkeslettet klokka 5. Tyskland hadde fått et ultimatum fra England om at de før

15

materie.indd 15 09.04.15 15:59

16 Krigsdagbok 1 • 1939

klokka 11 måtte si seg villige til å trekke seg tilbake fra Polen og inngå forhandlinger, og i så fall ville det bli sett på som om invasjonen av Polen aldri hadde funnet sted. Det hadde ikke kommet noe svar på dette klokka 11, erklærte Chamberlain i sin tale til den engelske nasjo-nen søndag ettermiddag, «følgelig er dette land i krig med Tyskland».

«Ansvaret hviler på en eneste manns skuldre», har Chamberlain sagt i det engelske parlamentet. Og historiens dom over Hitler blir nok forferdelig – hvis dette blir en ny verdenskrig. Mange tror at vi rett og slett står overfor den hvite rasens og sivilisasjonens undergang.

Regjeringene krangler allerede om hvem som har skylden. Tyskland hevder at Polen gikk til angrep først, og at polakkene under beskyttelse av den engelsk-franske garantien har kunnet tillate seg hva som helst. Men her i Sverige er det ikke mulig å oppfatte det på noen annen måte enn at Hitler vil denne krigen, eller at han i hvert fall ikke kan unngå den med æren i behold. At Chamberlain har anstrengt seg til det ytterste for å bevare freden, er helt sikkert; han ga etter i München bare av den grunn. «Danzig og korridoren» krev-de Hitler denne gangen, men innerst inne ønsker han vel å herske over hele verden. Hvordan skal Italia og Russland stille seg til dette? Ifølge polske opplysninger har de to første krigsdagene kostet 1500 liv i Polen.

4. septemberAnne-Marie var hos meg i kveld, og en dystrere «sammenkomst» har vi nok aldri hatt. Vi prøvde å snakke om andre ting enn krigen, men det var umulig. Til slutt tok vi oss en konjakk for å lette på humøret, men det hjalp ikke.

Et stort engelsk passasjerskip med 1400 mennesker om bord er blitt torpedert av tyskerne, som nekter at de har gjort det, og påstår at det må ha kjørt på en mine. Men nordvest for Skottland har vel ikke engelskmennene lagt ut noen miner. Jeg tror at alle passasjerene ble reddet (60 omkom, nei flere 128?), blant annet av Wenner-Gren på Southern Cross som er ute og kjører med en masse hamstret olje. Han har fått mye kjeft i avisene for den vanvittige hamstringen sin.

Engelskmennene har vært på bombetokt over Tyskland og slup-pet – ikke bomber, men flyveblader der det erklæres at det engelske folket ikke ønsker krig mot det tyske folket, bare mot det nazistiske

materie.indd 16 09.04.15 15:59

17

regimet. Engelskmennene håper vel at det skal bli revolusjon i Tyskland. Det kommer vel i hvert fall til å ergre Hitler, som har inn-ført tukthusstraff for dem som hører på utenlandsk radio, og til og med dødsstraff for dem som sprer informasjon fra utenlandsk radio til andre borgere.

En bombe fra et ukjent fly har falt ned i Esbjerg i lille fredelige Danmark og ødelagt et hus og to mennesker, hvorav en kvinne.

Busstrafikken i Stockholm blir innskrenket fra og med i morgen. Det ser allerede så øde ut i gatene våre etter at privatbilene måtte slutte å kjøre.

I dag ryddet jeg det lille hamstringslageret mitt bort i en krok i kjøkkenet, før det skal opp på loftet. Det består av: 2 kg farin, 1 kg sukkerbiter, 3 kg risengryn, 1 kg potetmel, 1 ¼ kg kaffe i forskjelli-ge bokser, 2 kg grønnsåpe, 2 pakker Persil, 3 såpestykker, 5 pakker kakao, 4 pakker te og litt krydder. Etter hvert får jeg vel prøve å få tak i litt mer, for prisene stiger nok snart. Karin ropte etter vann i går kveld da hun hadde lagt seg. «Vann trenger vi i hvert fall ikke å spare på.» Hun trodde at vi blir nødt til å leve av vann og syltetøy hvis det blir krig.

5. septemberChamberlain har talt til det tyske folk – som ikke får lov til å høre på – i radioen.

På vestfronten skjer det fortsatt ingenting. Men tyskerne er visst i ferd med å ta fullstendig rotta på Polen.

Jeg har kjøpt sko til meg selv og ungene før prisene rekker å stige: to par til Karin til 12,50 paret, ett par til Lasse til 19,50 og et par til meg til 22,50.

6. septemberFranskmennene har visstnok satt opp en plakat på vestfronten: «Vi skyter ikke.» Og tyskerne har svart på sin plakat: «Ikke vi heller.» Men det er nok ikke sant.

Fra og med i morgen rammes også lastebiltrafikken av restrik sjoner.

7. septemberAlt rolig i Sjipkapasset. Men snart er tyskerne i Warszawa.

materie.indd 17 09.04.15 15:59

18 Krigsdagbok 1 • 1939

8. septemberJa, allerede i dag er de der. Stakkars Polen! Polakkene sier at hvis tyskerne klarer å ta Warszawa, betyr det at den siste polske soldaten er knust.

17. septemberI dag har også russerne marsjert inn i Polen «for å ivareta de russiske minoritetenes interesse». Polen er nok så på knærne som de kan få blitt nå, de har visstnok tenkt å sende en forhandler til Tyskland.

På vestfronten skjer det ikke så mye ennå, men ifølge dagens avis forbereder Hitler en enorm luftoffensiv mot England. På havet er det urolig; minesprengninger og torpederinger i hopetall. Forsyningene til Tyskland er nok ganske avsperret, tenker jeg.

3. oktoberKrigen fortsetter som vanlig. Polen har kapitulert. Alt er kaos der. Tyskland og Russland har delt landet mellom seg. Det er ikke til å tro at noe sånt kan skje i det 20. århundre.

Det er Russland som har størst fordel av denne krigen. Da tyskerne hadde knust Polen – først da marsjerer russerne inn og tar sin del av byttet, og det er ingen liten del. Man antar at tyskerne ikke er så fornøyde med tingenes tilstand, men må gjøre gode miner til slett spill. Russland legger fram det ene kravet etter det andre i de baltiske statene – og får det som de vil.

Tyskland kriger visst mest mot oss nøytrale nå. Alle båtene våre i Nordsjøen blir kapret og senket. De har spioner i havnene som ser etter last og destinasjon, men også båter til andre nøytrale land blir senket. Jeg skjønner ikke hva som er meningen med dette.

På vestfronten skjer det fortsatt ikke så mye.Her hjemme sliter vi bare med noen småergrelser. Det går for

eksempel ikke an å få tak i hvit sytråd. Grønnsåpe får man ¼ kilo av om gangen.

Massevis av mennesker er blitt arbeidsledige på grunn av krisen. Det er synd at ingen skyter Hitler. Den kommende uka blir «drama-tisk», har både Tyskland og England lovt. Det er ventet at Tyskland vil legge fram en fredsavtale som England ikke kan godta. Men over hele verden ønsker folkene fred.

materie.indd 18 09.04.15 15:59

19

14. oktoberNå har spetakkelet begynt for alvor, og nå gjelder det oss, i første omgang Finland riktignok, men derfra er det ikke langt hit. Etter å ha «invitert» de baltiske statenes utenriksministre til Moskva i tur og orden har de nå kommet til Finland, og minister Paasikivi har vært hos Stalin i flere dager, mens Finland og vi og resten av verden har vært i spenning. I Helsingfors er en stor del av befolkningen evakuert, og landet forbereder seg på en krig de inderlig håper å unngå. Samholdet mellom de nordiske landene er større enn noen-sinne. Kong Gustaf har invitert alle statsoverhodene i Norden til en konferanse i Stockholm neste uke. Finland setter sin lit til Sverige nå. Vi venter allmenn mobilisering her snart. Lars kom hjem fra skolen med en utstyrsliste til en eventuell evakuering, og i dag har fru Stäckig og jeg vært på PUB og kjøpt ryggsekker og undertøy til guttene våre.

Et engelsk slagskip, Royal Oak, er blitt senket. Det var 1000 mann om bord. Jeg vet ikke hvor mange som ble reddet.

18. oktoberI dag møttes Nordens fire statsoverhoder og utenriksministre her i Stockholm på invitasjon fra kong Gustaf. Den historiske dagen ble velsignet med strålende solskinn, og det var ordentlig flott med alle flaggene nede i byen. Pelle Dieden og jeg spiste lunsj på Operagrillen. Om kvelden var det et 100 000-talls mennesker i området rundt slottet. Vi var hjemme og hørte det i radioen. Ved titiden kom alle tre majestetene og Kallio ut på en balkong over Lejonbacken og ble møtt av folkets jubel. «Kallio, Kallio», ropte de, så den søte lille mannen måtte vise seg på nytt. Hele ver-dens øyne er rettet mot Stockholm akkurat nå. Roosevelt og alle presidentene i Sør-Amerikas republikker har sendt kong Gustaf sympatitelegrammer.

Lørdag kveld reiser Paasikivi tilbake til Moskva, og så får vi se hvordan det går.

12. novemberPaasikivi og de andre finnene er fortsatt i Moskva og har blant annet deltatt i festlighetene ved feiringen av jubileet for

materie.indd 19 09.04.15 15:59

20 Krigsdagbok 1 • 1939

Oktoberrevolusjonen. Sillanpää har fått Nobelprisen, og det samles inn penger til Finland i alle de andre nordiske landene.

Ennå er det ingen som vet hvordan det vil gå, men de siste dagene har verden hatt blikket rettet en annen vei. Det var et stort bombeat-tentat i München her forleden, da Hitler var der for å feire opprørs-forsøket i 1923. Han talte i Bürgerbräukeller, og 20 minutter etter at han forlot salen, eksploderte en bombe eller helvetesmaskin, som drepte 8 mennesker og såret 60. Dessverre gikk klokka 20 minutter for sent. Skjønt kanskje man ikke skal si dessverre, for attentatet utløser bare hat, og tyskerne legger skylden på engelskmennene for dette som for alt annet.

På vestfronten har det fortsatt ikke skjedd noe, men det er en uhyggelig spenning, og man venter en tysk offensiv som vil overgå alt verden hittil har sett.

Vilhelmina i Holland og Leopold i Belgia har gjennomført en ny fredsaksjon; de er redde for de stakkars landene sine.

Holland er allerede blitt satt delvis under vann. De venter en tysk invasjon når som helst.

Tenk om vi fikk fred! Fred på jorden! I går var det våpenstillstands-dagen, 21 år siden våpenstillstanden.

30. novemberEli, Eli, lama sabaktani! Det er så man ikke vil leve lenger! Russerne har i dag bombet Helsingfors og en del andre steder i Finland. Samtidig trenger de fram på Det karelske nes, men der er de visst blitt slått tilbake. I lang tid har vi vaklet mellom håp og frykt, men da den finske delegasjonen dro hjem fra Moskva uten at enighet var oppnådd, ble alt plutselig stille og rolig. Mange som var blitt evakuert fra Helsingfors, vendte tilbake. Men så kommer plutselig russerne og påstår at finnene har skutt med skarpt ved grensa, noe finnene nekter. Men russerne vil slåss – og nå har de begynt selv om de har verdensopinionen mot seg.

Jeg kan ikke huske en så svart dag! Jeg har vært hos Sveriges Grossistförbund. I formiddag kom visergutten inn og fortalte den fryktelige nyheten, som vi tross alt ikke trodde skulle bli virkelighet. Jeg har vært mo i knærne i hele dag, og i kveld har jeg vært hos Anne-Marie og Stellan – og sørget. Hvordan skal det gå, hvilken skjebne venter oss? Og stakkars Finland?

materie.indd 20 09.04.15 15:59