landskap som ressurs for bærekraftig stedsutvikling

Oppgave 2 || LAA 360

D e l e n A n d r e a s s e n

2.11.2012

Landskap som ressurs for bærekraftig stedsutvikling

I lys av Den europeiske landskapskonvensjonen

2Landskap som ressurs for bærekraftig stesutvikling - i lys av landskapskonvensjonen

Delen Andreassen || LAA 360 || Høst 2012

Denne oppgaven tar for seg bærekraftig stedsutvikling med landskap som ressurs i lys av Den europeiske landskapskonvensjonen. Begrepet

Bærekraftig utvikling ble allment kjent i Brundtlandsrapporten i 1987. Det var først da miljø og klima ble en del av den politiske dagsordenen, og et

nytt syn på utvikling startet. Det ble viktig å se på langsiktige miljøhensyn istedenfor for kortsiktige, økonomiske hensyn (Reuterdahl, A-C. 2012).

Selve landskapet blir i særlig liten grad vektlagt, men etter at Den europeiske landskapskonvensjonen trådte i gang i 2004 har det blitt ett nytt fokus på

landskap i planleggingen

Oppgaven forteller om landskapskonvensjonen og hvordan den satte i gang et paradigmeskifte i landskapssammenheng, og hvordan den er med på å

styrke bærekraftig utvikling. Den tar for seg hvordan landskapet som ressurs er med på å fremme en bærekraftig utvikling i Norge og her trekkes blant annet opplevelseslandskap inn og folks relasjoner og følelser til landskapet

– ”stadkjenslen”. Oppgaven går også inn på forholdene mellom private goder og fellesgoder som en del av opplevelseslandskapet og som ressurs.

Oppgaven går ikke dypere inn på landskapsressursanalysen som metode for å oppnå bærekraftig utvikling, men ser heller på de kvalitetene landskapet

har å tilby i seg selv og som opplevelse.

Med landskapskonvensjonen som en drivkraft for bærekraftig stedsutvikling, vil denne oppgaven ta for seg hva konvensjonen har å si for bærekraftig

stedsutvikling i Norge og hvordan landskapet som ressurs kan bidra med å fremme denne utviklingen.

Delen Andreassen || LAA 360 ||Litteraturoppgave 2

A b s t r a c t



Landskapskonvensjonen trådte i kraft 1. mai 2004. Konvensjonen ble til som et svar på dårlig strategi for planlegging av landskapet i urbane og rurale områder og dårlig samarbeid og sammenheng i utvikling av landskap i Europa. (Miljøverndepartementet).

Landskapskonvensjonen vil øke bevisstheten om landskapets betydning for folks identitet og livskvalitet, og som ressurs for verdiskaping og arbeidsplasser. Mangfold og kvaliteter i landskapet er en fellesressurs. Samarbeid er avgjørende for arbeidet med å videreutvikle landskapet, både for kommuner, sektorer og næringsliv og for organisasjoner og befolkning, eiere og brukere. (Miljøverndepartementet. 2007).

Konvensjonen setter landskapet i fokus og det jobbes for mer sammenheng i planleggingen både lokalt og regionalt. Konvensjonen er til for å forbedre kunnskapen om landskap og sørge for at landskapet blir godt nok ivaretatt i lovverket (Miljøverndepartementet). Dette gjør de ved å kreve at det innføres strategier og tiltak for vern, planlegging og forvaltning av landskapet i de aktuelle landene.

Konvensjonen legger mye vekt på det såkalte hverdagslandskapet som en lever og oppholder seg i. Ofte ser en seg blind for de kavitetene som finnes i ens nærområde (Haukeland, P.I. 2010), og med landskapskonvensjonen skal hverdagslandskapet synliggjøres i større grad, og i den sammenheng er det viktig at innbyggere får være med i utviklingen og bestemmelsene av landskapet (Haukeland, P. I. og Brandtzæg. 2010). Et viktig poeng er at det skal skje en endring fra et ”ovenfra og ned styre” der planer og bestemmelser kommer fra høyere styresmakter, til at berørte parter og engasjerte folk skal kunne bidra ”nedenfra og oppover”. På den måten skal lokalbefolkningen få en innvirkning på overordnet politikk som angår deres eget landskap, miljø og livskvalitet (Brun, M. 2004).

Landskapskonvensjonens to overordnete mål er:

• Individuell og sosialt velvære for alle.• Bærekraftig utvikling basert på et balansert og harmonisk forhold mellom sosiale behov,

økonomisk aktivitet og miljø.

(Council of Europe Publishing. 2006)

Dette skal nåes ved blant annet å ivareta landskapet ved å kreve strategier og tiltak i det offentlige og ved å la lokalbefolkningen være med i bestemmelsene. Om en skal følge konvensjonens intensjoner må en ikke bare studere landskapet, men studere landskapet i sammenheng med folks oppfatninger, verdier og interesser av landskapet. Landskapet er en ressurs for bærekraftig utvikling, men dersom en tar med folks relasjoner vil det stille ennå sterkere som ressurs (Haukeland, P.I. 2010).

Konvensjonen hevder at landskapet og landskapsverdi er viktig for å bedre folks velvære. Det kreves også at medlemslandene må fokusere mer på landskapet med tanke på verdiskaping, utvikling, forvaltning og fremtiden

D e n e u r o p e i s k e l a n d s k a p s k o n v e n s j o e n e n



Landskapet er det som omgir oss overalt og det forandrer seg hele tiden. Forandringene som skjer er både trege og raske, og er påvirket av naturlig og menneskelig aktivitet. (Miljøverndepartementet. 2007). Landskapet er en felles møteplass og arena for mennesker, dyr og natur. Samspillet mellom disse er det som gir landskapet sin karakter (Svardal, S. Bjørnstad, K. og Clemetsen, M. 2008). I følge Den europeiske landskapskonvensjonen omfatter landskapet alt fra den store uberørte naturen, som fjell og fjord, til mer urbane områder,som byer og industriområder. Landskapet gjelder altså alt fra det store og praktfulle naturen til det mer dagligdagse menneskeskapte omgivelsene. Det finnes mange typer landskap som bylandskap, slettelandskap, kystlandskap osv. og de fleste landskapene er i noen grad påvirket av mennesket. Kulturlandskap er landskap som i meget stor grad er påvirket av menneskelig aktivitet. Den europeiske landskapskonvensjonen definerer et landskap slik:

”Landskap betyr et område, slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkning fra og samspill mellom naturlige og/ eller menneskelige faktorer.”

Fokuset på landskapet har i den siste tiden endret seg fra å betrakte landskap som en vernekategori og et sektorbasert forvaltningsobjekt til å behandle landskapet som en arena for integrert planlegging, utvikling og forvaltning (Haukeland, P.I. 2010). Den europeiske landskapskonvensjonen er en av hovedårsakene til dette paradigmeskiftet. Konvensjonen hevder at landskapet er essensielt for å bedre livskvaliteten for mennesket overalt, og legger stor vekt på at det skal knyttes sterkere bånd mellom mennesket og landskapet (Council of Europe Publishing. 2006). Dette skal gjøres ved og aktivt involvere befolkningen i planleggingen, utviklingen og forvaltningen av landskapet.

Bærekraftig utvikling er et begrep som har vokst fram de siste 5-10 årene, særlig etter at Den europeiske landskapskonvensjonen tok begrepet opp igjen, etter Brundtlandsrapporten, med bærekraftig utvikling som et av hovedmålene for konvensjonen. Det handler ikke bare om miljøet og global oppvarming, det handler også om å sikre et sterkt, sunt og rettferdig samfunn. Dette betyr å møte de ulike behovene til alle mennesker i eksisterende og fremtidige samfunn, fremme personlig velvære, sosial utjevning og inkludering, og skape like muligheter for alle (James, N. 2001).

Bærekraftig utvikling tar for seg det økonomiske, det sosiale og miljøet, hvor de kulturelle dimensjonene inngår. Det vil si at bærekraftig stedsutvikling er bærekraftig dersom det er miljømessig, sosialt, kulturelt og økonomisk bærekraftig (Haukeland, P.I. 2010. s.40). Vann, luft og biologisk mangfold er en del av miljøet, og er noe som politikere er opptatt av for å drive en bærekraftig utvikling. Landskapet er også en del av miljøet, slik som de overnevnte elementene, og må på lik måte bli en del av målsetningene for bærekraftig utvikling (Council of Europe Publishing. 2006).

Landskapet er en viktig del av verdiskapingen av et område som igjen er viktig for bærekraftig stedsutvikling. Strategi for arbeid med landskap deler landskapsverdiene inn i tre deler:

L a n d s k a p e t

B æ r e k r a f t i g s t e d s u t v i k l i n g



Landskap gir viktig kunnskap om prosessene i naturen, kulturhistorien og samspillet mellom menneske og natur gjennom hele vår historie.

Landskap er en ressurs for opplevelse og livskvalitet og bidrar til stedstilknytning og følelse av identitet og tilhørighet.

Landskap er en økonomisk ressurs og en bruksressurs som kan nyttiggjøres på mange måter. Betydningen varierer fra landbrukets direkte næringsrettede ressursutnytting til den betydning et attraktivt landskap har både direkte og indirekte for bokvalitet, rekreasjon og reiseliv.

Med stedsutvikling handler det om å skape gode områder å leve, jobbe og bo i. Med tiden har en blitt mer og mer opptatt å fremme stedets kvaliteter og særegenheter, og det er nettopp dette som kan gjøre et område mer attraktivt enn et annet. Det legges nå vekt på stedets identitet, historie og den lokale natur- og kulturarven i utvikling av stedsutvikling (Haukeland, P. I. og Brandtzæg). Og i følge Den europeiske landskapskonvensjonen er det hverdagslandskapet som er viktig å fremme.

Landskapet oppfattes ulikt fra person til person, og dette har med erfaringer og opplevelser å gjøre. Et landskap kan oppfattes på et overordnet ytre nivå, som er knyttet til selve landskapet, eller på et dypere indre nivå, som er knyttet til opplevelsene i landskapet (Haukeland, P. I. og Brandtzæg. 2010). En får for eksempel en oppfattelse av et kystlandskap dersom en er med på å fiske fisk, og en annen om en plukker skjell i strandkanten(begge er å oppfatte landskapet på et indre nivå). En får altså en følelse tilknyttet landskapet om en deltar aktivt i det. Om en står på land og ser utover kystlandskapet får en ikke samme oppfattelsen av landskapet som om når en gjør en aktivitet, og en får en ytre oppfattelse av landskapet.

Denne oppfattelsen og aktiviteten i et landskap kalles gjerne for opplevelseslandskap. Det sier noe om grunnlaget for ens oppfattelse av landskapet, og hvor dypt disse sitter i forhold til landskapets ytre og indre side. Interessen for aktiviteter og produkter som fremmer nettopp opplevelsen i landskapet øker. Her er det snakk om ulike fysiske aktiviteter, som fiske, dugnader o.l. men også historier, fortellinger, myter og legender i landskapet. En ønsker å styrke de gode opplevelsene i landskapet og det får en dersom det er samspill mellom det indre og ytre landskapet (Haukeland, P. I. og Brandtzæg. 2010).

For at landskapet skal fungere som en ressurs for bærekraftig utvikling er det i følge Landskapsøkonomi nødvendig å belyse sammenhengen mellom produksjonen av private goder og fellesgoder i landskapet.

Entreprenørene skaper private goder og fellesgoder. Private goder er varer og produkter en verdsetter og etterspør som produseres og selges i markedet. Fellesgode er goder som kan brukes av alle. Det betyr at dersom en person bruker et fellesgode, så hindrer ikke det at andre kan bruke det på samme måte på samme tid. Et eksempel på felles gode kan være landskapet, biologisk mangfold eller historie. Det bør jobbes for bedre samarbeid mellom private goder og fellesgoder, på den måten kan de styrke hverandre (Haukeland, P.I. 2010). Opplevelseslandskapet består av mange fellesgoder, og disse kan bidra til produksjon av private goder og skape en merverdi i markedet. Private goder kan styrke fellesgodene ved at de øker etterspørselen til lokal kunnskap, landskap, eller en spesiell historie i området og lignende (Haukeland, P. I. og Brandtzæg. 2010).

L a n d s k a p e t s o m r e s s u r s



Under følger en figur som viesr forholdet mellom private goder og fellesgoder i opplevelseslandskapet, med økonomiske verdier på en side og miljømessige, kulturelle og sosiale verdier på den andre siden (Haukeland, P. I. og Brandtzæg. 2010).

Dersom en klarer å knytte og formidle historien og fellesgodene som en del av produktet i private goder, vil det skape en økning av merverdi (Haukeland, P.I. 2010). Dette er fordi folk er villig til å betale mer for et produkt som har en historie eller en tilknytning som gjør den annerledes fra andre lignende produkter. For eksempel betaler en gjerne mer for en håndlagd gjenstand som har en tilknyttet historie, enn en fabrikkert gjenstand. På den måten vil private goder påvirke fellesgodene som historie og ivareta håndverksproduksjonen.

Produksjon av private goder og fellesgoder bidrar til en bærekraftig verdiskaping som er viktig for stedsutviklingen. I programmet for Naturarv legges de vekt på at verdiskaping skal bidra til:

”Miljømessig verdiskaping ved at naturmiljø og landskap blir tatt vare på og utviklet. Det skal skje en kulturell verdiskaping, som innebærer å løfte fram lokal identitet og stolthet, og det skal skje en sosial verdiskaping, som stimulerer lokal bevissthet og engasjement for naturområdene” (Direktoratet for naturforvaltning).

Landskapsentreprenørene bidrar til ulike typer verdiskapinger;

• Miljømessig verdiskaping.(Helhet og sammenheng, ren jord, luft og vann, biologisk mangfold, kulturmiljø, energi- og klimavennlig).

• Kulturell verdiskaping.(Identitet, symbolverdier, kulturhistoriske verdier, lokal kunnskap, tradisjoner, omdømme, stolthet, merkevarer).

• Sosial verdiskaping.(Engasjement, nettverk, lokal bevissthet, dugnadsånd, tilhørighet, læringsmiljø, samhold/samhandling, konflikthåndtering). ring.

• Økonomisk verdiskaping.(Økonomiske verdier som lønnsomhet, sysselsetting, innovasjon, nyetablering).

(Haukeland, P.I. 2010)

Figur 1: Forholdet mellom private goder og fellesgoder i opplevelseslandskapet



Landskapet er ved siden av å være en ressurs for bærekraftig utvikling også en økonomisk ressurs. Dette er med særlig fokus på landbruket og de attraksjonsopplevelsene som knytter seg til landskapet. Om en støtter opp fellesgodene ved å restaurere veier, stier, skilting osv. vil dette være med på å styrke de sosiale, kulturelle og miljømessige verdiene som er viktig for utvikling av private goder. Det gjøres ved at fellesgodene legges til grunn for ulike aktiviteter og opplevelser for besøkende og beboere, som for eksempel ridning, matlaging, historiefortelling osv. Om en får et samspill mellom private goder og fellesgodene samt å styrke landskapsverdiene i området kan det gjøre området mer attraktivt for potensielle innflyttere (Haukeland, P.I. 2010).

Den europeiske landskapskonvensjonen åpner opp muligheten for landskap som ressurs i bærekraftig utvikling. For å få landskapet fram i utviklingen må en ta med folks relasjoner til det i analyseprosessen. Sammen med landskapsanalyse må en trekke inn ”stadkjenslen” som til sammen utgjør en landskapsressursanalyse. En bør også ta opplevelseslandskapet med i betraktning. Med landskapsressursanalysen prøver en å fremheve forholdet mellom det fysiske landskapet og det kulturelle landskapet (Haukeland, P.I. 2010). ”Stadkjenslen” er med på å kartlegge brukerens forhold til landskapet i lys av opplevelse. Dette utvikles gjennom opplevelser, erfaringer og minner i landskapet, og er derfor subjektivt.

Det finnes mange definisjoner om “stadkjensle”, noen korte og presise, mens andre er lange og komplekse. The National Trust for Historic Preservation forklarer “stadkjenslen” slik:

“De tingene som legger opp til en følelse av at et samfunn er et spesielt sted, som skiller seg fra andre steder”

”Stadkjensle” er noe en ikke får ut av en landskapsanalyse, men noe en må opparbeide seg ved å snakke med beboere og besøkende i det aktuelle området. Dette bidrar til å bevisstgjøre landskapets verdiskapingsressurs i området (Haukeland, P.I. 2010).

Med nytt fokus på landskapet og med Den europeiske landskapskonvensjonen blir landskapet fremhevet som en viktig ressurs i bærekraftig utvikling. I en bærekraftig stedsutvikling er det, som nevnt tidligere, viktig å se på det særegne for stedet, og finne ut hvordan stedet skal skille seg fra andre steder. Landskapet og stedet må ha noe ekstra enn bare å være vakkert for at det skal skille seg ut og være attraktivt for besøkende og beboere (Svardal, S. 2010).

For å finne ut det karakteristiske og særegne med et sted kan en stille disse spørsmålene:

- Hva er det spesielle med oss og vårt sted?- Hva er det vi har som ingen andre har?- Hva er det vi kan som ingen andre kan?

(Svardal, S. 2010)

Dette gir svar på hva som er opplevelseslandskapet i et område. Og for å få til en god stedsutvikling må en synliggjøre og vitalisere opplevelseslandskapet, en må skape verdier i landskapet, og en må ha lokale og regionale strategier som går ut på merkevarebygging, mobilisering, organisering og forvaltning (Svardal, S. 2010).



For å få til en bærekraftig stedsutvikling med stedegne verdier må en gjennomføre en grundig landskapsressursanalyse, med landskapsanalyse og ”stadkjensle”. Dette må gjøres for å få en forståelse av landskapet og stedet, og se det i sammenheng med beboeres og besøkenes oppfattelser og relasjoner til stedet. Videre prosess etter dette går mot en bærekraftig utvikling.

Figur 2: Landskapsressursanalyseprosessen.

Landskapet er en viktig ressurs for bærekraftig utvikling. Det gir viktige kunnskaper om prosesser i naturen og kunnskap om samspillet mellom mennesket og naturen. Hvordan et menneske opplever naturen og landskapet er ulikt på grunn av de ulike opplevelsene og erfaringene en har. Og de erfaringene en har bidrar til å skape minner, tilhørighet og identitet til landskapet. Den europeiske landskapskonvensjonen legger stor vekt på å fremme landskapet i utviklingen og hevder det er et nøkkelelement for verdiskaping. Det er viktig at lokalbefolkningen blir mer aktivt involvert i utvikling, bestemmelser og forvaltning av landskapet for å kunne ta vare på landskapet så godt som mulig og for å bruke det som den ressursen det er. Veien fram mot bærekraftig stedsutvikling med landskapet som ressurs er komplekst, men ved hjelp av Den europeiske landskapskonvensjonen og økt fokus på landskap, miljø og “stadkjensle” står landskapet sterkere i planleggingen og utviklingen.

S l u t t o r d



Council of Europe Publishing. 2006. Landscape and sustainable development: Challenges of the European Landscape Convention

Haukeland, P.I. 2010. Landskapsøkonomi. TF-rapport nr. 263.

Haukeland, P. I. og Brandtzæg. 2010. Opplevelseslandskap. TF-rapport nr. 13/2010

Miljøverndepartementet. 2009. Den europeiske landskapskonvensjonen.

Hoveddokumenter:

Haukeland, P.I. 2009. Landskap som ressurs for en bærekraftig stedsutvikling, regionalpark som organisatorisk grep. Senter for natur- og kulturbasert nyskaping Telemarksforsking-Bø

James, N. 2001. Understanding Sense of Place. Brown University. Sist Lokalisert 23.10.2012 på http://envstudies.brown.edu/oldsite/Thesis/2001/james/senseofplace.html

Miljøverndepartementet. Den europeiske landskapskonvensjonen. CETS No. 176. Sist lokalisert 30.10.2012 på http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/tema/planlegging_plan-_og_bygningsloven/landskapskonvensjonen.html?id=410080

Miljøverndepartementet. 2007. Strategi for arbeid med landskap

Stokke, K. B. 2012. Stedsfølelse (”sence of place”) og Den Europeiske landskaspkonvensjonens betydning for planlegging av friluftområder.

Svardal, S. 2010. Telemarkskanalen som regionalpark?

Svardal, S. Bjørnstad, K. og Clemetsen, M. 2008. Regionalpark som utviklingsstrategi. TF-rapport nr. 16/2008

Reuterdahl, A-C. 2012. NRK. “Du har et valg, du har en sjanse”. Publisert 17.06.2012, kl. 19.11. Sist lokalisert 30.10.2012 på http://m.nrk.no/m/artikkel.jsp?art_id=18126481

Brun, M. 2004. Landskapskonvensjonens muligheter. Sist lokalisert 30.10.2012 på http://www.regjeringen.no/upload/kilde/md/red/2004/0054/ddd/pdfv/223383-bruun.pdf

Støttedokumenter:

Figur 1: Telemarkforsking - Bø 2008. Landskapsøkonomi. Omtegnet av Delen AndreassenFigur 2: Solveig Svardal. 2010. Telemarkskanalen som regionalpark?

Forsidebilde: Delen Andreassen

Illustrasjoner

K i l d e r

landskap som ressurs for bærekraftig stedsutvikling

Documents