Maja Lunde

Battle

Ungdomsroman

© 2014 Kagge Forlag ASDenne utgave 2016

Omslagsdesign: Nils Olsson, Katslösa DesignPapir: 70 g. Creamy 1,8

Boka er satt med Calluna 11,5/15,9Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen

ISBN: 978-82-489-1596-6

Kagge Forlag ASStortingsg. 12

0161 Oslo

www.kagge.no

Mellom to bevegelser finnes et øyeblikk

hvor sjelen din synes.

Kjersti Alveberg, koreograf og danser

7

Den smale bølgen

Telefonen ringte, men jeg tok den ikke. Jeg var nettopp gjennom hele koreografien vi hadde i lekse til i morgen, og nesten alt satt. Hjertet dunket, drakten var våt både på ryggen og brystet. Men jeg var veldig nærme.

Jeg kunne skimte meg selv i speilveggen som pappa fikk snekkerne til å sette opp da vi flyttet inn for fem år siden. Jeg trente i svart. Det var noe med den svarte drakten og tightsen som gjorde meg enda tydeligere der inne. Når jeg trakk øynene sammen, så jeg kun en smal strek som bøl-get fra den ene enden av det store rommet til den andre. Resten, det som egentlig var meg, ble utydelig. Det hendte jeg hørte folk si at jeg var pen, men det var bare fordi de ikke hadde lagt merke til hvor kantete ansiktet var, at ha-ken var for spiss og nesen litt stor, at knærne vendte inn-over og lårene vokste bare jeg spiste en eneste sjokoladebit. Men i speilet, der ble alt borte, jeg var bare den smale bøl-gen, som slo fra side til side av rommet.

8

Jeg kjente den gode mattheten i armer og ben som kom når jeg visste at jeg var veldig nær ved å fullføre noe. At det snart satt. Jeg jobbet med en lang adagio som startet med port de bras. Hodet på skakke, blikket fulgte armene. Jeg spente meg fra tærne til ytterste fingerspiss. Konsentrerte meg om å gi bevegelsene en forlengelse, fylle dem med energi. Armene opp, ut til siden, som om de var vinger. Så fulgte en serie piruetter hvor jeg skiftet blikkpunkt underveis, fulgt av store hopp i diagonaler over rommet. Avslutningen var vanskeligst. En piruett, deretter et hopp hvor jeg landet mykt og rullet videre ned på gulvet. Det skulle være sømløst, men det var en vrien overgang å gå fra hoppet og inn i den myke landingen. Likevel var jeg nære nå. Bare noen få gjennomganger til, så ville det bli perfekt.

Men telefonen rev meg ut av alt.Den lå på nattbordet og displayet lyste hardt. Jeg gikk

bort for å ta den, men da jeg så hvem det var, lot jeg være. Jeg ble bare stående og se på den mens den ringte og ringte. Jeg telte. Sju ... åtte ... ni. Til slutt gikk den til svareren.

Jeg snudde meg. Blikket falt på en plakat på veggen. En mager, markert danser, midt i et hopp. Hun svevde, høyt oppe i en grand jeté, bena i spagaten, nesten oppover-vendt, så myk var hun. Man kunne se musklene dirre, hver celle i kroppen delta i bevegelsene. Armene var hevet, blik-ket rettet oppover, kanskje egentlig mot et tak. Men slik plakaten var laget så det ut som hun så rett på overskriften, på sitt eget navn, det navnet hun hadde gitt seg selv da hun begynte å danse: Vivian Prytz.

9

Det hang et bilde av henne lenger borte på veggen også. Et bilde av henne og meg. Jeg var åtte år og fremdeles myk i ansiktet. Nesen så ganske passe ut mellom runde kinn og en blid liten barnemunn. Jeg holdt noen splitter nye tå spissko i hendene, dette var før jeg forstod at jeg ville satse på moderne og jazz. Jeg hadde grått meg til de sko-ene, husket jeg. For jeg var egentlig altfor liten. Men hun syntes det var så stas, og ga meg dem likevel. Hun smilte på bildet, holdt en arm rundt meg og så skrått ned på sko-ene. Kanskje var hun stolt.

Jeg gikk tilbake til gulvet igjen og satte på musikken fra start. Jeg stilte meg i åpningsposisjon og danset meg gjen-nom det hele på nytt. Men nå var det som om jeg plutse-lig hadde veldig lang vei frem. Armene hang ikke med, jeg snublet flere ganger. Og overgangen var helt umulig. Jeg hadde ingen balanse, hadde mistet kontakt med senter i kroppen.

Jeg prøvde. Men falt. Prøvde igjen. Men falt igjen.Og enda en gang.Til slutt ble jeg bare sittende på gulvet. Jeg var kvalm.

Når spiste jeg sist? Bena ristet. Jeg dro av meg leggvarmer-ne og oppdaget at flere ferske blåmerker var i ferd med å springe ut, som blomster mellom gamle blå og gule flekker.

«Gir du deg?»Jeg snudde meg. Pappa stod i døråpningen. Han lente

armen mot dørkarmen og brukte det samme smilet mot

10

meg som han ofte gjorde mot butikkdamer og kelnere for å få ekstra god service. Han var ikke mulig å motstå.

Jeg bare stønnet til svar og prøvde å komme meg på bena. Jeg likte ikke at han så meg sånn.

«Hallo. Du er best. Ingen protest!» sa han. «Dust.» Pappa var min største fan. Kanskje egentlig min eneste

fan. Ikke alltid helt i kontakt med virkeligheten.Han kom inn og rusket meg i håret, enda han visste at

det kostet meg en runde med børste og hårspray å få det danseklart igjen, vekk fra øynene, slik Birgitta, danselære-ren min, foretrakk det.

«Og jeg er hundre prosent objektiv,» sa han.«Bra du vet det selv i hvert fall», sa jeg.Han lo og trakk seg unna meg. Jeg klarte ikke la være å

smile tilbake. Han kunne smelte en diamant.«Fortsett, da?»Han likte godt å stå slik og se på meg. Da han rev veg-

gen mellom to soverom i andre etasje for at jeg skulle få god nok plass til å trene hjemme, var det av rent egoistiske grunner, påstod han. Og han var så ivrig at jeg trodde ham. Rommet var blitt helt fantastisk. Jeg kjente ingen som hadde noe lignende. Det var over 40 kvadratmeter stort og hadde fire vinduer på den ene langveggen. Jeg hadde den beste utsikten i hele huset, og kunne se langt utover Oslofjorden, nesten til Drøbak.

Nok en gang satte jeg på musikken. Nok en gang dan-set jeg fra utgangsposisjonen. Denne gangen gikk pusten

11

jevnt, jeg holdt tyngdepunktet lavt, tok bevegelsene helt ut. Det begynte å ligne på noe.

Men så ringte telefonen igjen. Den lå fremdeles på nattbordet. Hvorfor hadde jeg ikke satt den på lydløs? Jeg visste jo at hun ofte prøvde både to og tre ganger.

«Skal du ikke ta den?» spurte pappa.Jeg så i gulvet. Parketten var slitt. Pappa ville bytte den,

men jeg mente det ikke var noen vits. For hver piruett jeg tok boret jeg meg ørlite grann lengre ned i treverket. Det var like greit å vente til jeg flyttet ut, og målet var jo at det skulle skje om bare ett år, når jeg var ferdig med tredje. Når – eller hvis – jeg begynte på balletthøyskolen.

Telefonen fortsatte å ringe.Vi så på den begge to, men ingen beveget seg. «Er det mamma?» spurte han lavt.Jeg trengte ikke si noe. Han visste svaret.«Når snakket du med henne sist?» Stemmen hans var lav og myk, som om jeg var liten

igjen, hadde slått meg og han måtte sette på et plaster.Jeg orket ikke se på ham og ville ikke svare. Han hadde

strengt tatt ikke noe med det. Hun var tross alt ute av hans liv.

Endelig stanset ringingen. Jeg grep fjernkontrollen og klikket musikken tilbake

til start.«Dette må sitte til i morgen,» sa jeg fort.Jeg smilte til ham, håpet at han ikke skulle mase mer.

Han bare nikket. Guttesmilet var borte. Øynene hang tunge. Han skulle til å si noe, men tok seg i det.

Da han hadde gått og stille lukket døren etter seg, ble jeg bare stående. Jeg måtte klare dette. Jeg visste at Birgitta fulgte ekstra godt med meg. Jeg var ikke som Ida, som slet seg gjennom hvert parti, eller Charlotte, som alltid hadde kjempet mot for mye av sin egen kropp. Jeg var Amalie Prytz og jeg hadde dansen i blodet.

13

Valkyrien

Jeg danset hele natten. Heldigvis lå pappas soverom i an-dre enden av etasjen, så musikken plaget ham ikke. Og ha-gen var stor, så lyden rakk heller ikke bort til den noe up-tighte naboen vår, Ellinor Nagel. Ellers kunne jeg vel tenke meg at de ville bli helt koko av å høre Beyonces «Hello» om igjen og om igjen. Og igjen.

You shelter my soul You’re my fire when I’m cold I want you to know You had me at hello HelloHello HelloHelloYou had me at hello

Og så videre.

14

Først virket det umulig, som om jeg skulle tvinge krop-pen til å gjøre noe den fysisk ikke var i stand til, noe jeg hadde grepet så vidt tak i tidligere på kvelden, men nå var blitt til sand mellom hendene mine. Jeg la knapt merke til at rommet mørknet. Da sommersolen endelig gikk ned langt der ute i Oslofjorden, var jeg bare kommet et lite stykke nærmere, men ikke i nærheten dit jeg skulle.

Det var blitt dunkelt i rommet, men det gjorde ikke noe. Bevegelsene satt i kroppen, jeg trengte ikke speilet, jeg vis-ste hva jeg skulle, og jeg hadde ikke tid til å sette på lyset. Eller feil, jeg glemte det, rett og slett. Blikket mitt traff den elektroniske vekkerklokken. Den viste 00.23. Brått kjen-te jeg et sug i magen. Hele kroppen var hul, fra nederst i rygg raden til øverst i brystbenet. Det var ofte slik at når sulten hadde rukket å være der lenge nok, endret den seg til noe annet. En større følelse, som ikke har noe med mat å gjøre, en følelse man kunne kontrollere. Men jeg visste hva det var, og at det ikke var lurt å strekke det for langt. Jeg hadde sett jenter ødelegge seg ved å spise for lite. Vi skulle riktignok være tynne, men ikke så tynne. Og pappa maste om dette. Hver dag. Absolutt hver dag. Derfor listet jeg meg ned på kjøkkenet, fant noen riskjeks i skapet, og tok et glass vann. Jeg ble sittende i halvmørke og tygge de tørre kjeksene. De smakte fantastisk. Bedre enn softis til og med, som var det beste jeg visste.

Etter fem minutter var det opp på rommet igjen.

15

Da jeg endelig la meg, var det blitt lyst. Jeg orket ikke en-gang å dra for gardinene. Småfuglene startet dagen der ute og fløy lett mellom syrinene. Selv var jeg alt annet enn lett. Kroppen min kjentes som om noen hadde kjørt over den med en jumbojet. Jeg hadde blemmer flere steder på føttene og hadde ikke tatt meg tid til å plastre dem. Men hodet fløy. For jeg hadde klart det. De siste gangene jeg øvde gjennom koreografien satt alt. Selv den vanskelige overgangen fra piruett til hopp.

Jeg sovnet midt i et smil.

Da jeg begynte på Valkyrien, tok det flere uker før jeg slut-tet å glise tåpelig for meg selv hver gang jeg passerte porten og kom inn i skolegården. Det var som om jeg var nyforel-sket. Eller slik jeg trodde den følelsen måtte være. Tenk at jeg hadde kommet inn! Tenk at jeg skulle få gå her i tre år, og få være en del av dette!

Skolen lå blant gamle, flotte bygårder på Frogner. Den var diger, og særlig når man var førstis. Det røde mur-steinsbygget raget over meg, med vinduer på lange rekker. Taket ble brutt av tre arker, og øverst på hver ark lå det et lite rundt vindu, som på et slott. Også innendørs føltes alt stort. Gangene var lange, det var høyt under taket, vindu-ene var store, med vinduskarmer så brede at man kunne sitte i dem. Det var så mange kriker og kroker og små rom på loftet med skråtak og kvelende varme om sommeren, at det var null problem å gå seg bort. Og dansesalen var gigantisk, med høyt, hvelvet tak og enorme vinduer i den

16

ene enden hvor solen skinte inn på støvet som danset. Alt var i grunnen litt støvete, og man kunne aldri være trygg for å få malingflak i hodet, malingen flasset nemlig av på både vegger og tak. Men det var en del av opplevelsen.

Bygget var gammelt, fra 1905. Bare tenk hva veggene i dansesalen hadde sett og hørt opp gjennom. Kanskje dan-set elevene charleston her på 20-tallet, nesten som i The Great Gatsby. Kanskje de lærte hverandre de nye «raffeste» trinnene i skjul for lærerne? Eller delte ut hemmelige avi-ser under krigen? Det var så mange gjemmeplasser i dette bygget, at det kunne umulig ha vært noe problem.

Skolen hadde også sin egen ridderorden. Den ble delt ut til «en som har ytt Samfundet store tjenester og har vist stor iver overfor skolen». Det forpliktet å gå på Valkyrien.

Mamma hadde også gått her.

Vi skulle starte med koreografien i første time. Jeg var tid-lig ute og hadde varmet godt opp. Jeg var klar, kjente en stramhet i kroppen, konsentrasjon og styrke.

Birgitta sa ikke et ord. Bare glodde utover klassen, over hodene våre. Så satte hun på musikken. Vi visste hva vi hadde å gjøre.

Vi danset på likt, de samme trinnene. Det virket som det satt hos de fleste. Jeg så Charlotte i øyekroken. Hun var flink teknisk, men det ble liksom for mye av henne. Hun hadde former som hun rødhårede i Mad Men, og i dansen tok hun dem enda mer ut. Ida så jeg ikke, hun var på rekken bak meg, men jeg hørte henne desto bedre. Hun

pustet som en gammel bil. Birgitta pleide å minne oss om at pusten skal skape flyt i bevegelsene, binde sammen, lage overganger og helhet. Idas pust var ikke helt der. Hun hak-ket, var anstrengt og ute av rytme.

Men hos meg gled det jevnt, både pusten og dansen. «Amalie,» Birgitta vendte seg mot meg. «Da kan du gå

frem og gjøre din solo.»Jeg tok et skritt forover, foran de andre og startet på

partiet jeg hadde øvet sånn på. Det var ikke første gang jeg fikk soloen. Birgitta valgte ofte ut en av oss på denne må-ten, som om vi øvde til en forestilling. I det siste hadde det stadig vært meg, og slik håpet jeg det skulle fortsette.

Port de bras, jeg strakte meg det lengste jeg kunne, tok bevegelsene helt ut. Piruettene, jeg mistet aldri balansen. Så hoppene, jeg plasserte føttene helt presist. Til slutt fulg-te den vanskelige avslutningen. Jeg fant et punkt i veggen og festet blikket der, gjennomførte fjærende lett, gliden-de rett over i hoppet, før jeg rullet videre ned på gulvet. Bevegelsene var myke og presise. Jeg mestret alt. Perfekt.

De siste pianotonene av «Hello» tonet ut. Salen ble stille, den eneste lyden som hørtes var vår pusting som langsomt roet seg over den fjerne duren av byen. Vi vendte blikkene mot Birgitta, håpet på et anerkjennende nikk, kanskje et lite smil. Men hun stod bare ubevegelig. Stoneface.

18

Hjertesmerte, liksom

Etter noen sekunder tok Birgitta endelig noen skritt over gulvet. Hun gikk alltid som på en scene. Hver minste be-vegelse var koreografert, som om hun visste at hun ble sett på, og det ble hun jo ofte også, men bare av oss. Før, derimot, hadde det vært annerledes. Hun var utdannet ved Juilliard i New York, hadde danset på de fleste store scener i Europa. Selveste Birgitta Jansson. Hun hadde danset med mamma også, i Operaen, jeg hadde sett bilder i mammas album. Men Birgitta hadde aldri kommentert det, jeg vis-ste ikke om de noensinne hadde vært venner. Vi var uan-sett sjeleglade da vi fikk henne som lærer. Var. Etter cirka to uker på skolen begynte vi å skjønne at ballerinamedal-jen hadde en bakside som var svartere enn en regnnatt i november.

Hun stoppet. Uten å se på noen av oss, blikket var som vanlig festet et sted over hodene våre, begynte hun å prate.

19

«Dette er ikke fritidsklubben på ungdomsskolen, jen-ter.»

Hun gikk et utstudert skritt til.«Jeg trodde ærlig talt vi var kommet litt lenger.»Så snudde hun seg mot Charlotte.«Du legger jo tydelig følelsene inn i det. Men ...»Ny kunstpause. Jeg kunne nesten se hjertet til Char-

lotte banke under ballettdrakten, selv om hun stod lent med hånden på hoften og prøvde å se ut som hun ikke brydde seg.

«Så mye pupper og lår,» her la Birgitta inn et hoftevrikk som var en stripper verdig.

«Det fungerer kanskje bra for deg. Andre steder.»Charlotte var rød nå. Og det var ikke fordi hun hadde

anstrengt seg.«Men her er du faktisk nødt til å tone det ned,» avslut-

tet Birgitta.«Hallo! Det der er faen meg trakassering!» sa Charlotte.Birgitta gadd ikke se på henne en gang. «Det er vel heller dansingen din som er trakassering av

musikken til Beyonce.»Av en eller annen grunn var Birgitta stor fan av Beyonce.

STOR FAN. «Hello» var langt fra den første Beyonce-låten vi hadde danset til, tidligere denne våren hadde både «Halo» og «Irreplaceable» stått på programmet. Kanskje hadde Birgitta egentlig en myk, sentimental kjerne et sted langt inne i seg. Hun hadde i så fall aldri vist den til oss.

20

Hun forlot Charlotte. Var ferdig med henne. Og Charlotte så ganske ferdig ut hun også. Armen hadde ram-let ned langs siden, hun ble nesten flatbrystet, så dukknak-ket var hun. Og det skulle ganske mye til, for Charlotte var langt over gjennomsnittet velutstyrt.

Birgitta stanset hos Ida. Idas legger skalv lett, og hun flyttet på bena, som for å skjule det.

«Ida. Du har et godt hode.»Ida så opp, fremdeles håpefull, selv om hele klassen,

henne selv inkludert, visste hva som kom.«Har du tenkt på at du kanskje heller burde benytte

deg av det? For den koordinasjonen din ...»Birgitta kunne tydeligvis ikke fæle nok ord til at de

kunne beskrive akkurat hvor elendig Idas koordinasjon var. Hun bare så lenge på henne. Og ristet hodet langsomt fra side til side.

Idas øyne ble blanke. Kroppen rykket, som om hun ville løpe sin vei. Føttene vendte for mye utover, var i evig andre posisjon, som på Chaplin, det fikk henne til å se enda mer hjelpeløs ut. Men hun holdt stand, heldigvis, og ble stående.

Så snudde Birgitta seg mot meg. Blikket var uttrykks-løst. Jeg prøvde meg med et smil. Birgitta sier gjerne min-dre jo mer fornøyd hun er. Hvis hun nøyer seg med et en-kelt ord, et av de korteste i ordboken, bare tre bokstaver, da vet du at hun er virkelig fornøyd: Bra.

Bra var ordet jeg lengtet etter. Et «bra» fra Birgitta kunne få meg til å sveve over bakken resten av dagen, til å

21

ikke bry meg om en firer på matteprøven, eller Charlottes mange stikk. Det kunne til og med få meg til å glemme mamma.

Men i dag var det ikke et enkelt lite ord som passerte leppene til Birgitta. Det var mange. Veldig mange.

«Amalie ... teknikken har du jo i blodet. Og øvd har du, som vanlig,» startet hun.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Var dette skryt?«Men ...» Der kom det. Men. Også et ord med tre bok-

staver, men likevel helt feil.«... Teknikk og øvelse er ikke nok lenger.»Jeg kjente at smilet mitt strammet seg, munnvikene

sved, til det ble umulig å holde dem oppe lenger.«Skal du lykkes,» hun hevet stemme. «Må du vise mer.

MER.» Mer. Et siste ord på tre bokstaver.«Vi vil se deg i dansen.»Hun stirret på meg. Jeg prøvde å møte blikket hennes.

Og å se ut som jeg forstod hva hun pratet om. Sannheten var at jeg ikke skjønte bæret.

«Hvor er du? Hvor er Amalie?» Det siste ble sagt så høyt at spørsmålstegnet nesten

stod og dirret i luften over henne.Salen var helt stille nå. Vi kunne høre trikken riste gjen-

nom gatene flere kvartaler unna. Alle så fra meg til Birgitta, og tilbake igjen. Ida var full av medlidenhet, Charlotte hadde åpen munn, øynene fulle av sladder.

22

Birgitta var ferdig med meg, og slapp meg med blikket. Gikk fra meg som om jeg var en pose porsjonssnus med hull på, en pose hun helst ville bli kvitt. Jo da, hun snuste faktisk. I skjul for oss, trodde hun, selv om hun selv nektet oss enhver kontakt med alle former for tobakk.

Så begynte hun sin velregisserte vandring rundt i klasse-rommet igjen, lange linjer, rette skuldre, strak nakke.

«Dette er ikke fritidsklubben.» Hun løftet armene, var ikke langt unna en port de bras.«Teknikken MÅ sitte.»Et fort blikk på Ida.«Men mer enn det.» Nå så hun på meg igjen.«Dere må legge dere selv i dansen. Vi må se DERE!»Hun var helt i gang, giret på sine egne ord.«Dans er en kunstform. Og ekte kunst kommer gjen-

nom sjelen ... Gjennom at dere legger følelsene deres og ...» Kunstpause.«... SMERTEN deres inn i dansen.»Ordet ble uttalt med overtydelige konsonanter – sum-

mende S, dirrende R, skarp T.Hun senket armene. Var tydeligvis ferdig. Det ble helt

stille. Så stakk en enslig hånd seg i været. Turkis neglelakk, en ring i hvitt gull med glitrende sten, garantert ekte, valgt ut fra et overfylt smykkeskrin, sikkert etter lange vurde-ringer.

«Unnskyld? Er ikke det litt klisjé?», sa Charlotte med sukkerspinn i stemmen.

«Hjertesmerte er lik sann kunst, liksom?» Slik var Charlotte. Ingen kunne få meg til å føle meg

så liten som henne. Men samtidig var hun utrolig god å ha iblant, når den giftige nålen som skjulte seg inne i sukker-spinnet stakk andre enn deg selv.

Birgitta snudde seg mot Charlotte. Og bare så på hen-ne. Birgitta kunne alle triksene i boken selv, og en del uten-for boken også. Denne gangen valgte hun overbærende oppgitthet, som om Charlottes spørsmål var for dumt til å være verdt et svar.

«Nei. Det er kanskje for mye forlangt.»Hun snudde ryggen til oss, ga oss tydeligvis fullstendig

opp. Vi var verken verdt hennes oppmerksomhet eller tale-tid. Kanskje glemte hun at vi faktisk var veldig mye bedre enn veldig mange andre. At vi allerede hadde danset oss inn på landsdekkende linje på Valkyrien, at det stod lange rekker med dansejenter i kø som ønsket at de kunne være i våre ballettdrakter.

«Takk. Det var alt for i dag.»Hun sa det til trærne utenfor vinduet, gadd ikke en-

gang snu seg.Klassen begynte småmumlende og hviskende å forsvin-

ne ut i garderoben. Men føttene mine var frosset. Jeg klarte ikke bevege

meg.