Peter Halldorf M

ellom skum

ring og mørke

lu

ther

Hvorfor hadde ingen sagt at du måtte miste den gamle freden for å vinne en ny og mer virkelig fred? Idet døden sluker Jesus, mister disiplene sin tro. Påske aften, dagen mellom korset og oppstandelsen, speiler en realisme som ingen av oss kommer utenom. Dagene når ateismen åpner seg som en avgrunn i vår sjel. Er Gud død? Finnes han ikke lenger? Har jeg levd på en illusjon?

De åtte betraktningene i Mellom skumring og mørke utforsker troens vesen og hemmelighet i lys av korset og oppstandelsen. Alle berører det samme spørsmålet: Hvordan kan vi få vår kjærlighet til å vokse?

Boken er knyttet an til fasten og påsken, men den kan også med stort utbytte brukes som en meditasjonsbok når som helst på året.

Peter Halldorf er svensk pinsepastor, redaktør, retreat-leder og forfatter. I Norge har Luther Forlag gitt ut en rekke av hans bøker, og han har en stor leserskare. En av de mest leste, er Drikk dypt av Ånden (2003).

Peter Halldorf har vært pastor i Pinsebevegelsen siden 1976. Han er også redaktør for tidsskriftet Pilgrim som han var med på å starte i 1994. Halldorf er preses for Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka-Säby der han leder det daglige gudstjenestelivet med elementer blant annet fra orto-doks gudstjenesteliv. Kommuniteten er en økumenisk kommunitet som søker å øse fra de historiske kirkenes rike kilder. I fjor utga Halldorf og sønnen Joel boken De fulgte Jesus, en samling av 366 korte biografier fra bibelsk til nyere tid.

Fra innholdet:

I den tette tåken opplever vi det uventede: Gud kommer til oss, rører ved oss med en ømhet og en kjærlighet som ”forklarer” livet – til tross for at vi ikke får nok en forklaring.

*

Opplevelsen av at vi holder på å miste troen, miste Gud, kan vise seg å være begynnelsen på en tro der Gud selv – ikke det han gjør for oss og med oss – er vår fred.

Peter HalldorfMellom skumring

og mørke

Åtte betraktninger om den nakne tro luther

Mellom skumring og mørke

Peter HalldorfMellom skumring

og mørke

Åtte betraktninger om den nakne tro

Luther Forlag

Copyright © 2016 Lunde ForlagSinsenveien 25, 0572 Oslowww.lundeforlag.no

Luther er en del av Lunde Forlag, www.lutherforlag.no

Til norsk ved Asle A. Dingstad

Først utgitt i Sverige under tittelen Mellan skymning och mörker av Peter Halldorf, Sturefors, Sverige © Peter Halldorf

Omslagsillustrasjon: Tomas EinarssonOmslagsdesign: Tomas EinarssonSats: Lunde ForlagTrykk: ScandBook AB, Falun

ISBN: 978-82-531-4833-5

Den fjortende dagen i den første måneden, i skumringen, er det påske for Herren. 3 Mos 23,5

– I –Når ateismen

åpner seg som en avgrunn i sjelen

9

– II –Den som er

sikker i starten, ender som tviler

22

– III –Å utholde denne

tomheten, er også nåde36

– IV –Den kristne

askesens ansikt er ikke Marcus Aurelius

51

– V –Når det som gjør

oss ondt blir porten inn til gleden

62

– VI –Den guddommelige

kjærlighetens absurditet

76

– VII –Troen er ikke det vi trodde

95

– VIII – Du overgir meg ikke

til dødsriket110

11

I. Når ateismen

åpner seg som en avgrunn i sjelen

1.

Jesus beskrives i Det nye testamentet som en keno-tisk personlighet. Det betyr at han viser sin styrke i sin svakhet.

Det greske ordet kenosis finnes i Filipperbrevets andre kapittel der det står at Jesus ”ga avkall på sitt eget”, eller mer slående uttrykt i en annen overset-telse: ”uttømte seg selv” (se Bibelen Guds ord, Bi-belforlaget 1997).

Uttømmelsen er både en gru og en gave. Det er i menneskets kenotiske tilstand, når det er bunn-skrapt for alt, at Gud drar det til seg. Intet åpner for alt.

Nå må det straks sies at uttømmelsen ikke er noe man velger. På samme måte som troen ikke er noe man bestemmer seg for. Kristendom er ikke de viljesterkes religion. Det er en religion for dem som

12

har lært seg takknemlighetens språk. Få har satt ord på denne innsikten som Dag Hammarskjöld: ”Gråt om du kan. Gråt, men klag ikke. Veien valg-te deg, og du må takke.” Ikke engang for Jesus var veien et valg. Den var hans skjebne. ”Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv”, sa han. Og til disiplene: ”Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.”

Det eneste Jesus rår over når det gjelder uttøm-melsen, er hvordan han tar imot den. Hvordan tar man imot sitt liv når man tømmes for alt?

Jesus gjennomlever sin tunge kenotiske natt ved skråningen opp mot Oljeberget. I kveldingen feirer han den nye pakts måltid med sine venner. I skum-ringen vandrer de sammen over Kedronbekken mot Oljeberget. Når mørket nærmer seg, rekkes kalken til Jesus. Etter en lang kamp tar han imot den.

Men først har han vegret seg. I Getsemane nøler Guds Sønn. Må jeg virkelig tømme dette begeret til bunns? Må. Dette lille ordet dukker opp igjen og igjen langs veien opp til Jerusalem der Jesu av-gjørende påske venter ham. ”Fra da av begynte Je-sus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, over-prestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye”, skriver evangelisten Matteus. Og senere: ”Men hvordan skulle da skriftene oppfylles, de som sier at dette må skje?”

13

2

Mens disiplene sovner i Getsemane, våker Jesus. Han er nå helt alene i bønn. Den eneste som ikke utmattes av søvnen under bønnenatten som trek-ker i langdrag. I Salmenes bok finner han ord for sin angstfylte bønn, som om ordene var formulert for denne anledningen: ”Min sjel er grepet av frykt.” Det er Jesu bruk av salmene, i særdeleshet under lidelsen, som blir det viktigste motivet når Kirken gjør Salmenes bok til sin viktigste bønnebok.

Nå forteller evangeliene hvordan Jesus kaster seg til jorden og roper til Gud: ”Far, om du vil, så ta det-te begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!” Den tidligere biskopen av Roma, Joseph Rat-zinger, kommenterer: ”I denne bønnen lar Skriften oss trenge dypere inn i Jesu hemmelighet enn noen annen gang.”

Et drama som er avgjørende for hele menneske-heten utspiller seg mellom skumring og mørke i hagen ved Oljeberget. Bønnen består av to deler. Først ber Jesus om å bli reddet ut av mørkets mek-tige grep. ”Ta dette begeret fra meg.” En annen ver-sjon av bønnen lyder slik: ”Far, frels meg fra denne timen.”

Hva hadde skjedd hvis Jesus hadde avsluttet bønnen her?

14

3

”Men la ikke min vilje skje, men din.”Jesus har ennå ikke sagt amen. I bønnens andre

del utkjempes en viljenes kamp. Den som ber og den som bønnen er rettet til synes ikke å ville det samme. Vi hører et jeg vil og et du vil. Sønnens vilje kjemper med Faderens vilje – og Faderens vilje sei-rer. I Hebreerbrevet legges følgende i Jesu munn: ”Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje.” I den bøn-nen Jesus ber i Getsemane tar han imot sitt liv av Faderens hånd. Han er nå helt tømt for sitt eget.

I det som skjer her ved foten av Oljeberget, med en kjempende Jesus og sovende disipler, lar evang-eliene oss være vitner til den uttømmelse som er Jesu offertorium.* Det er nå, når han bøyer sin vil-je inn under Faderens, at Jesus bærer frem sitt liv som et offer. Det skjer frivillig. På korset skulle det fullbyrdes – synliggjort ved at forhenget i templet revnet i to – men ved Oljeberget skjer offertoriet når Jesus mottar kalken av Faderens hånd. Han sier det ja som er helt og fullt hans eget, uttalt av fri vil-je. Et ja som han kjempet seg frem til, og som han samtidig mottok som gave. Når Sønnen bøyer sin vilje under Faderens, settes ikke den menneskelige viljen ut av kraft. Den fullendes.

* Offertoriet består i frembæringen av brød og vin under messen.

15

Menneskets naturlige søken er å leve i harmo-ni med Guds vilje. Bare underordnet Faderen er mennesket seg selv. Samstemt med Guds vilje blir vi den vi er ment å være, vår virkelige storhet kom-mer til syne. Ved syndefallet begynner mennesket å dras i motsatt retning. Det oppstår et spennings-forhold. Guds vilje oppleves mer som en trussel mot egen frihet. Å ”være seg selv” fremstår som noe annet enn å leve overgitt til Gud.

Som sant og ekte menneske kjenner Jesus i både sjel og kropp på den motviljen som preger men-neskets natur etter fallet. Evangelisten Markus sier utrykkelig at Jesus ber om at denne ”timen måtte gå ham forbi”, men bare ”om det var mulig”. I sin getsemanebønn slår Jesus bro over viljenes mot-setning. Ordene ”din vilje, ikke min” uttrykker den fullstendige overgivelsen av hans eget jeg til Fade-rens du.

Når Jesus bøyer seg under Guds vilje, drar han den menneskelige naturen vi alle har, inn i Gud. ”Vi er alle innesluttet i Sønnens lydighet”, kommen-terer Joseph Ratzinger. Ved korsets lydighet får mennesket sin storhet tilbake. Mennesket fullen-des, blir helt og fullt seg selv.

116

3

Du overgir meg ikke til dødsriket, du lar ikke din trofaste tjener se graven. Nå hører vi hvordan disse ordene fra den sekstende salmen er en profeti om Kristi oppstandelse. Det unike ved Jesu oppstandelse var jo ikke det faktum at han oppsto – Bibelen fortel-ler om flere tilfeller der mennesker vender tilbake fra de døde. Det ferskeste minnet ved påsketider er det som skjedde i Betania – det kirken feirer på den såkalte lasaruslørdagen før palmesøndag – da Lasa-rus ble vekket opp etter å ha vært død i fire dager.

Hva er forskjellen mellom Lasarus sin oppstan-delse og Jesu oppstandelse? For Lasarus, som for alle andre som kalles tilbake til livet, innebærer ikke oppvekkelsen at de aldri mer skal dø. Da Jesus oppstår, er han det første mennesket som for alltid legger død og forgjengelighet bak seg. Derfor står det: Du lar ikke din trofaste tjener se graven. Eller som når denne salmen siteres i Apostlenes gjerninger: Du skal ikke la din hellige se forråtnelse.

Jesus er ”den førstefødte fra de døde”. Kristi oppstandelse er uten sammenligning, siden han har overvunnet den største hindringen av alle: døden. Med Kristi påske er vi gått over fra en æon til en an-nen. Det er åpnet en port for menneskene inn til det evige livet hos Gud, til et fellesskap som for alltid er utenfor dødens herrevelde. Da Jesus oppsto fra

117

de døde, kom han ikke fra dødsriket; han kom fra livets verden, fra den Gud som er livets evige kilde. Han har lagt dødsriket bak seg for godt.

4

Under Triduum Sacrum, de tre hellige påskedagene, følger Kirken Jesus på hans lidelsesvei.

Skjærtorsdagskvelden overrasket han oss med å ville vaske føttene våre. Senere vandret vi sam-men med ham over Kedronbekken til Oljeberget, der han kjempet med Guds vilje. Han ba oss å våke sammen med ham. Men til slutt sovnet vi.

I Getsemanehagen, mellom skumring og mørke, skjedde offertoriet: Sønnen tok imot kalken av Fa-derens hånd, frembar seg selv som et sonoffer for verdens synd. Der sa Jesus det ja han hadde fått av Faderen, det han nå ga tilbake.

Tidlig neste dag fulgte vi nølende folkemengden da han ble ført gjennom Jerusalem på Via Dolorosa, smertenes vei. Vi så ham falle under tyngden av korset. En gang. To ganger. Tre ganger. Og inn-så hvor mange ganger vi selv har falt. Frels oss fra det tredje syndefallet, det som heter fortvilelsen, ber Paul Claudel under sin og vår korsvandring. Vi hørte hammerslagene da soldatene naglet ham til treet, hørte hans egne rop fra korset, også det aller sis-

118

te: Det er fullbrakt. Vi så at han ble begravet. Vi gikk selv til graven med våre spørsmål og vår forvirring. Der ventet vi i tomheten, stirret inn i meningsløs-heten, kjente kulden, den intetheten som innfinner seg når Gud er død.

Etter å ha hørt noen kvinner rope ut at de had-de sett ham, gikk vi tilbake til graven – og fant den tom. I påskenattens gudstjeneste hadde vi sett hvordan mørket etter hvert ble splittet av lysene vi bar i hendene våre. Vi hørte ropet i natten – Kristus er oppstanden! – og vi stemte selv med i ropet. Hva trenger vi så mer?

”Hvorfor står dere og ser mot himmelen?” spør englene disiplene etter at han hadde fart opp til himmelen. Ordene har en dypere mening: Etter Jesu oppstandelse er det ikke mer å se. Ikke noe mer å vente på. Ingen større opplevelse å søke etter. Ordene vi møter i slutten av Bibelen – ”Og døden skal ikke være mer” – venter ikke lenger på sin opp-fyllelse, de ble beseglet da Jesus oppsto fra de døde. Vi venter ikke noe mer. Oppstandelsen er oppfyl-lelsen av Salmenes ord om ”fryd uten ende ved din høyre hånd”.

Men hører ikke disse ordene – ”Og døden skal ikke være mer” – hjemme ved tidens slutt? Og fort-setter vi ikke med å dø og begrave våre døde også etter Kristi påske? Sant nok. Samtidig er det sant at da Kristus oppsto fra den ugjenkallelige døden,

119

trådte han døden under fot. Tidens ende er allerede her. Dommen over verden er eksekvert. Allerede da Jesus ropte sitt ”Det er fullbrakt”, var denne ver-dens hersker dømt.

Oppstandelsen var beviset. Det vi fortsatt venter på, er bare den endelige bekreftelsen på det som al-lerede har hendt: seieren over døden og slutten på denne tidsalder.

5

Når vi leser evangeliene, tenker vi ikke alltid på at det er først i løpet av den siste uken, dagene etter inntoget i Jerusalem på palmesøndag, at Jesus hol-der sine lange taler om tidens ende. Det meste av det Jesus sier om sin gjenkomst til jorden og den endelige dommen, hører hjemme i den uken han går lidelsen i møte. Det er ikke tilfeldig.

Når Menneskesønnen kommer, sier Jesus, skal det være ”slik som lynet flammer opp og lyser fra himmelrand til himmelrand”. Denne beskrivel-sen har slående likheter med det som skjedde ved oppstandelsen. Matteus forteller: ”Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø.” Enda mer apokalyptisk

120

er beskrivelsen av det som hender når Jesus opp-gir sin ånd på korset: ”Jorden skalv, og klippene slo sprekker. Gravene åpnet seg, og kroppene til mange hellige som var sovnet inn, ble reist opp. Et-ter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene og kom inn i den hellige byen, hvor de viste seg for mange.” Skildringen har sterke apokalyptiske drag, den er som en scene fra fremtiden. Fra tidens ende.

Finnes det en hemmelig forbindelse mellom Kristi oppstandelse og Kristi gjenkomst ved ti-dens ende? Hører de i bunn og grunn sammen med hverandre? Finner vi de sikreste svarene på alle våre spørsmål om tidens ende, og på vår uro med tanke på fremtiden, her ved den tomme graven?

At Kristi påske betydde den definitive dommen over ondskapen, sto klart for apostlene. Den sam-me Johannes som lar Jesus si at ”denne verdens fyr-ste er dømt”, skriver i sitt første brev at ”det var for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg”. Og i sitt store oppstandelseskapit-tel, kapittel 15 i Første Korinterbrev, knytter Pau-lus Jesu oppstandelse sammen med alle de dødes endelige oppstandelse. Kristus er oppstått ”som førstegrøden av dem som er sovnet inn”.

121

6

Påskehendelsen er et eskatologisk drama: Han som skal komme igjen er gjennom sin oppstandelse alle- rede nærværende i sin Kirke. Helt og fullt nær-værende! Det vi venter på, er ikke lenger skjult i et apokalyptisk mørke. Det er som Jesus sier til sine disipler: ”Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve.” Eller sagt med de kjente ordene fra Matteus- evangeliets epilog: ”Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”

Jesu ord forteller oss at ”tidens ende” ikke kom-mer til å innebære noe nytt for den som tror. Det er oppstandelsen som gjør at vi ikke bare taler om at Jesus var, men at han er. Han er til stede nå, i sin egen person. Han er den levende Guds nærvær iblant oss. Eller uttrykt slik, fra vårt eget perspek-tiv og med Bibelens ord: ”I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham.” Plassen ved Faderens høyre hånd i himmelen er ikke en avgrenset plass et eller annet sted i kosmos, som om Gud befant seg i et rom ved siden av andre rom. Joseph Ratzinger setter ord på denne hemmeligheten: ”Hans nærvær er ikke romslig, men guddommelig. ’Å sitte ved Fa-derens høyre side’ betyr å ha del i hans overskridel-se av rommet.”

122

Dersom det som skal komme egentlig allerede har skjedd, dersom vi allerede har fått del i det vi venter på, da behøver vi ikke stå spørrende, ikke være redde, ikke med frykt undre oss over hva som skal skje i fremtiden. Alt vi trenger å gjøre, er å slå følge med kvinnene til graven. Og påskenatt peker apostelen Paulus på sammenhengen mellom Kris-ti grav og vår egen grav. ”Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?”

Vår dåpsgrav er Kristi grav, den tomme graven som han har oppstått fra, og vi med ham. Bare én eneste ting er nå nødvendig: Hold fast på din dåp! Det er din påske. I dåpen har du nådd til tidens ende. Du har trådt ut av den lineære tiden og der-med lagt din død bak deg.

Hvordan kan jeg våge å tro det?Måltidet!På den andre siden av dåpen venter himmelri-

kets måltid, den eukaristiske festen, et måltid som tilhører neste æon og som gjør oss til øyenvitner til det som har skjedd – og det som ennå ikke har skjedd. Måltidet der vi stiger opp til himmelen, til plassen som venter oss på den andre siden av Kristi komme og på den andre siden av vår dåp – bekref-telsen på at denne verdens hersker er dømt, og på at Guds rike har brutt inn med lys, kraft og herlig-het.

123

7

Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon! Nei, det er ikke den tomme graven i seg selv som er be-kreftelsen på at oppstandelsen har funnet sted. Det er at Jesus har vist seg på en så overbevisende måte at den tidlige kirkes vitner aldri kan tale uengas-jert, tilbakeholdent eller distansert om oppstandel-sen. Vi kan ikke ”bevise” oppstandelsen. Det vi kan bevise, er den sterke overbevisningen som gjør at kirkens første vitner kunne rope ut: Han har vist seg!

Og han fortsetter med å vise seg. Derfor er den tidlige kirkens bekjennelse hele kirkens og alle kristnes bekjennelse. Men det er en troens bekjen-nelse. Jesus viser seg – i tro faller vi ned og tilber ham. Selv om vi kanskje ikke synes at han viser seg for oss tydelig nok, slik vi kunne ønske, kan vi alle-rede nå ta imot ham i tro. ”Salige er de som ikke ser, og likevel tror”, sier Jesus.

Når det står at ”Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser”, forteller det oss at tro er mer enn en vag anelse – noe slikt skul-le neppe kunne kalles ”visshet”. Det er alt annet enn en ”anelse” Paulus gir uttrykk for når han ro-per ut: ”Men nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn.” Den oppstandne Kristus er selv troens objekt. Som den levende Guds nærvær er han vår tro. Han er den

124

som gir oss troen ved å vise seg for oss, og som fort-setter å vise seg ved troen.

Og hvorfor viser han seg for sine disipler?Når profeten Daniel i et syn hadde sett Men-

neskesønnen komme i sin herlighet, hvordan han ble gitt ”herskermakt, ære og rike”, sier han: ”Men jeg gjemte alt dette i mitt hjerte.” Selv Jesus had-de en gang iblant sagt til mennesker som opplevde hans undergjørende makt: ”Si det ikke til noen!” Men når han etter sin oppstandelse viser seg, er det ikke lenger noen tvil om hva som nå gjelder: ”Som Far har sendt meg, sender jeg dere”, hører vi Jesus si hos Johannes. Hos Lukas heter det: ”Dere er vitner om dette.” Og hos Matteus: ”Gå derfor ut.”

8

Konsekvensen av at Jesus viser seg, er den misjon som skaper kirken. Han viser seg for disiplene og de begynner å vitne om ham som Den oppstandne. Denne misjonen er forskjellen mellom Paulus sitt avgjørende møte med den oppstandne Kristus på veien til Damaskus og andre mystiske og karisma-tiske opplevelser han senere fikk del i. Disse siste beholdt han for seg selv. Men utenfor Damaskus hørte han Jesus si: ”Jeg har vist meg for deg for å velge deg ut til tjener og til vitne, både om det du

125

har sett av meg, og om det du siden skal få se …” For vitnesbyrdets skyld ånder Jesus på sine disipler om kvelden påskedag og sier: ”Ta imot Den hellige ånd.”

Hver påske, som hver søndag, feirer kirken oppstandelsen. Kristi oppstandelse og vår egen. Jesu dåp og vår dåp. Når vi feirer, fødes troen på nytt. Og når han har vist seg for oss, sender han oss ut for å være hans vitner i verden. Det er ikke behov for annen markedsføring enn dette. Duften av liv er det påskebrevet som roper ut til hele skaperverket: Kristus er oppstanden!

126

Peter Halldorf M

ellom skum

ring og mørke

lu

ther

Hvorfor hadde ingen sagt at du måtte miste den gamle freden for å vinne en ny og mer virkelig fred? Idet døden sluker Jesus, mister disiplene sin tro. Påske aften, dagen mellom korset og oppstandelsen, speiler en realisme som ingen av oss kommer utenom. Dagene når ateismen åpner seg som en avgrunn i vår sjel. Er Gud død? Finnes han ikke lenger? Har jeg levd på en illusjon?

De åtte betraktningene i Mellom skumring og mørke utforsker troens vesen og hemmelighet i lys av korset og oppstandelsen. Alle berører det samme spørsmålet: Hvordan kan vi få vår kjærlighet til å vokse?

Boken er knyttet an til fasten og påsken, men den kan også med stort utbytte brukes som en meditasjonsbok når som helst på året.

Peter Halldorf er svensk pinsepastor, redaktør, retreat-leder og forfatter. I Norge har Luther Forlag gitt ut en rekke av hans bøker, og han har en stor leserskare. En av de mest leste, er Drikk dypt av Ånden (2003).

Peter Halldorf har vært pastor i Pinsebevegelsen siden 1976. Han er også redaktør for tidsskriftet Pilgrim som han var med på å starte i 1994. Halldorf er preses for Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka-Säby der han leder det daglige gudstjenestelivet med elementer blant annet fra orto-doks gudstjenesteliv. Kommuniteten er en økumenisk kommunitet som søker å øse fra de historiske kirkenes rike kilder. I fjor utga Halldorf og sønnen Joel boken De fulgte Jesus, en samling av 366 korte biografier fra bibelsk til nyere tid.

Fra innholdet:

I den tette tåken opplever vi det uventede: Gud kommer til oss, rører ved oss med en ømhet og en kjærlighet som ”forklarer” livet – til tross for at vi ikke får nok en forklaring.

*

Opplevelsen av at vi holder på å miste troen, miste Gud, kan vise seg å være begynnelsen på en tro der Gud selv – ikke det han gjør for oss og med oss – er vår fred.

Peter HalldorfMellom skumring

og mørke

Åtte betraktninger om den nakne tro luther