Uskyld for fall

PROLOG

Berlin, mai 1939

Frode Henriksen merket hvordan stemningen smittetover på ham selv allerede en god stund før det var noemer å se, annet enn den enorme menneskemengdensom var presset sammen til en tett mur på begge siderav den store paradegaten Unter den Linden i Berlin.Han så jublende og spente ansikter på alle kanter. Detsydet og kokte rundt ham, og underlig nok hersket deten slags pinlig orden i kaoset. Kanskje var det på grunnav den tette lenken med uniformerte skikkelser somskilte massene fra den tomme gaten.

Brune uniformer. Sterke, bestemte ansikter. Sym-bolet på det nye Tyskland som Aftenposten hadde sendtham hit ned for å skrive om.

Og midt i menneskehavet åpnet det seg altså en bredog folketom gate der det foreløpig ikke skjedde noenverdens ting.

Så hvorfor fikk han da denne merkelige følelsen avat noe stort var på gang? Den startet som en slagsuforklarlig, nesten kilende klump nederst i magen. En

3

slags murrende, udefinerbar uro, som mot hans viljespredde seg i hele kroppen og fikk huden til å nuppeseg.

– Temmelig spesiell stemning her, bemerket han tilfotografen, Henrik Larsen, som også var med på repor-tasjereisen. Han prøvde å gjøre stemmen så rolig ogtørr som mulig, likevel klarte han ikke å holde den heltstødig. Da han straks etter måtte gjenta ordene medstørre kraft for at Larsen skulle høre dem i alt ståket,ble den skjelvende undertonen enda tydeligere, selvom dette ikke var annet enn et tilfeldig avbrekk etteren kort og temmelig hektisk rundtur i det nye Tysk-land. Orden og intens travelhet hersket overalt, og detvar et uvant innslag av uniformer i gatebildene. San-nelig hadde landet endret seg siden han var her nedefor en del år tilbake for å skrive om depresjonensTyskland.

Larsen bare nikket, uten å si noe. Han var intenstopptatt av kameraet sitt, prøvde å fange inn stemnin-gen, menneskene, og å finne en god vinkling for detsom snart skulle skje der ute på paradegaten.

Var det halvliteren med godt tysk øl som Frode nett-opp hadde nytt mens de slo i hjel de siste timene før av-reisen ut til flyplassen, som ga ham denne ruslignendefølelsen? Nei, dette var noe langt mer, og helt annerle-des, enn en vanlig beruselse. Det var følelsen av et un-derlig, altoppslukende fellesskap, en slags enhet somhan uforvarende ble lukket inn i, til tross for at hanvar her som en utenforstående observatør. Han var en

4

objektiv journalist som skulle se og lytte, for senere åformidle noe av dette nye som skjedde her i Tyskland,til norske lesere.

Det var allerede for sent, han klarte ikke å være bareobjektiv lenger. Stemningen fra folkemengden smittetover på ham, så det sitret i hele kroppen. Han var … Ja,begeistret var ordet. Nesten motvillig måtte han inn-rømme det for seg selv, enda så meningsløst det lød.For alle andre rundt dem var det annerledes. Tyskernevar en levende del av dette.

Endelig skjedde det visst noe der framme. En rekkemed uniformerte ryttere nærmet seg i skrittgang. Dedekket hele gatebredden, et tegn på at folk fremdelesmåtte holde seg bak de brune uniformene.

Tyskland var blitt brunt. Brunt og begeistret. Dettevar noe av det spesielle Frode måtte få leserne til åforstå. Alt var så annerledes enn hjemme i det grå ogtrauste Norge.

Nå skyllet det en slags bølge over de oppmøtte, ogmed ett ble det dørgende stille rundt de to nordmen-nene.

Og så, en bil uten tak, en ny og skinnende blank,svart Mercedes som gled av sted knappe tjue meter bakrytterne. En tynn og ikke så veldig stor skikkelse somsto oppreist bak i bilen og strakte ut armen i en stramhilsen til alle de frammøtte. En mørk bart i det blekeansiktet.

Lysebrun skjorte, brune bukser, deler av en slagsuniform kanskje. Men på langt nær så prangende som

5

de medaljebehengte uniformsjakkene til enkelte av of-fiserene som kunne skimtes både i bilkortesjen bakden åpne bilen og innimellom i folkemengden rundtdem.

En av offiserene sto forresten ganske nær de tonorske journalistene, og Frode merket at blikket hansstreifet dem noen ganger og ble hengende en stund,som om han var nysgjerrig på hva de holdt på med.

Nå kokte det i folkemengden. Ropene ble mer sam-stemte og taktfaste, et ord ble tydeligere etter hvert, etenkelt navn som ble gjentatt og gjentatt. Det var sug-gererende, og Frode ble så revet med at det bare var såvidt han klarte å holde seg fra å stemme i.

Hadde Larsen det på samme måte? Frode følte segbrydd og unnlot å spørre.

Etterpå var det som om noe av luften gikk ut av bal-longen. Kortesjen var borte, gaten ble åpnet, trafikkenfortsatte som før. Frode kjente seg tom og litt forvir-ret mens han prøvde å analysere for seg selv: Hva vardet egentlig som nettopp hadde skjedd? Hvorfor dennealtoppslukende begeistringen for én enkelt mann?

Og så forvandlet bildet seg tilbake til en vanlig ogtravel storby, men likevel annerledes enn alle de andre,for noe av den særegne begeistringen hang fremdelesigjen i de fremmede ansiktene rundt ham.

– Så dere er nordmenn? Journalister kanskje?Frode snudde seg mot den ukjente stemmen og ble

forundret da han oppdaget at det var den tyske offi-

6

seren som hadde henvendt seg til dem på deres egetspråk.

– De snakker norsk? glapp det ut av ham før hanrakk å tenke seg om. Offiseren kunne være i begynnel-sen av førtiårene kanskje, og han var mørkhåret underden plettfrie uniformsluen. De gråblå øynene målteFrode opp og ned. Så smilte han, et ulvesmil som virketbåde sjarmerende og farlig på en gang.

– Major Ernst Hildicht til tjeneste, svarte han med etlett bukk mens han slo hælene sammen. Majoren varomtrent jevnhøy med Frode. Skikkelsen var kraftig, ogen begynnende mage røpet at han gjerne tok for segav bordets gleder.

Larsen var i ferd med å pakke ned kameraet. Det varpå tide å begi seg av sted til flyplassen, så det å innledeen samtale med en tilfeldig tysk offiser akkurat nå varikke noe Frode følte særlig behov for. Stemningen fradet underlige opptrinnet de nettopp hadde vært vitnetil, satt fremdeles i ham, og han ville helst prøve åskrible ned noen linjer før den gikk helt ut av kroppen.

En inngrodd høflighet tvang ham til å besvare pre-sentasjonen. Jo, det stemte at de var norske pressefolk.Avisen deres het forresten Aftenposten og ble gitt ut iOslo, hovedstaden.

– Jeg har vært på ferie i Norwegen flere ganger,svarte majoren. Aksenten hans var tydeligere nå. – Jegskal dit i sommer også. Vakkert land. Sehr freundlichefolk, særlig når man kan litt av språket. Kanskje møtesvi der en gang. Hvem vet?

7

Tyskeren bukket lett igjen, snudde på hælen og gikk.Frode pustet lettere og kastet et kjapt blikk på klokken.

Den tyske offiseren var allerede forsvunnet.Møtes igjen? Noe slikt kom aldri til å skje. Og straks

etter hadde Frode glemt hele mannen.

I bydelen Bergedorf, i utkanten av Hamburg– Hva er det dere gjør? David! Rakel Rubinsteinropte ut i fortvilelse.

De fire uniformerte mennene som hadde kom-met for å hente ektemannen,verdiget henne knaptet blikk idet de dyttet David inn i politibilen. – Jegkommer snart tilbake, Rakel! rakk han å rope til-bake til henne før den ene politimannen slo hamover munnen og smelte igjen bildøren. – Ti stille,jøde!

Resolutt løp hun ut i veien og stilte seg foranbilen. – Dere kan ikke ta ham med dere, han harikke gjort noe galt, protesterte hun.

En av politimennene grep tak i henne og dyttethenne hardt inn i hagtornhekken utenfor hagegjer-det. De spisse tornene skar gjennom kjolestoffetog rispet henne til blods, men hun vørte det ikke.

– Vi har ordre om å hente ham, opplyste hankort. Kanskje var det et snev av anger over denhardhendte behandlingen av den desperate kvin-nen som gjorde at tonen var mildere nå. – Det be-høver ikke å være så alvorlig. Han kommer sikkertsnart tilbake.

1

– Dette ser som vanlig utmerket ut, Frode!Redaktør Johannes Nesse la papirbunken på det

brede skrivebordet og myste mot ham over de gullinn-fattede brillene som alltid hang nederst på nesen nårhan ikke leste noe. – Men du må selvsagt dele opp stof-fet i flere artikler. Du skal få en halv side i morgen-dagens avis, men de øvrige artiklene må nok bli en delkortere. Og …

Nesse gjorde en liten kunstpause som fikk FrodeHenriksen til å sitre av utålmodighet. Selvfølgeligvisste han at avisen ikke kunne fylles med så myestoff rundt Tysklands-besøket i en enkelt utgave, mensamtidig ville han gjerne få formidlet noe av denaltoppslukende, nærmest vibrerende stemningen avhemningsløs begeistring som han hadde møtt dernede.

Han kunne se på redaktøren at han hadde forståttnoe av poenget. Likevel måtte det altså være et men …Både tenkepausen og den dype rynken som hadde dan-net seg i pannen til sjefen, ga tydelig beskjed om det.

9

– Jeg tror imidlertid du bør tone ned dette medde store militærparadene, fortsatte redaktøren. – Leggheller mer vekt på at hjulene omsider har kommet igang, arbeidsløsheten har blitt mindre, og folk har fåtttilbake optimismen. Tyskland har reist seg etter krigenog er igjen blitt en del av verden. Både tyskerne og viher hjemme er i ferd med å legge depresjonen bak oss,og verden har begynt å danse igjen. Kan du få framdet? Og …

En ny kunstpause. Et nytt men, på tross av at selveordet ikke ble brukt denne gangen.

– Denne voldsomme begeistringen rundt en enkeltpolitisk leder. Prøv om du kan tone det noe ned. Denslags passer ikke så godt hjemme hos oss. Politik-ken her er så annerledes. Jeg er redd det blir altforfremmed for leserne våre. Poengter heller at innbyg-gerne har gått sammen om å løfte landet, og at deter det som fyller dem med slik overveldende begeist-ring.

Redaktør Nesse sukket før han la til: – Etter at tys-kerne okkuperte resten av Tsjekkoslovakia, bør vi værelitt varsomme med hvordan vi formulerer oss om detsom foregår der nede. Flere av leserne har reagert påat Chamberlain kunne underskrive en slik avtale medHitler, særlig med tanke på de bedrøvelige følger denfikk. Du har en og en halv time på deg til å skrive ferdigden første artikkelen.

– Den skal bli klar, herr redaktør!Frode Henriksen reiste seg og tok imot papirbun-

10

ken. Med et nikk mot redaktøren forsvant han utgjennom døren og mot sin egen arbeidspult og skrive-maskinen.

Samtidig på Bekkelagshøgda, et villastrøki utkanten av Oslo

– Hva er det, Hilde? Fortell, da, prøvde Bente seg igjen.Dette var tredje gang i løpet av sykkelturen fra Nord-strand og over til Holtet at hun gjorde et framstøt. Påhver sin svartlakkerte sykkel tråkket de av sted, beggemed skoleveskene festet til bagasjebrettet. – Er det engutt? Det må være en gutt. Si hvem det er!

Hilde Henriksen ristet på hodet, men hun holdtblikket stivt rettet framover og ikke mot bestevennin-nen. Et lite smil lekte rundt leppene, og hun var fristettil å åpne seg i hvert fall litt …

– Nei, det er ingenting, svarte hun fort. Akkuratdet samme som hun hadde svart for bare et øyeblikksiden.

– Jeg er bare i ekstra godt humør. Det er sikkert fordidet snart er sommer og ferie.

Litt av det halvlange, lyse håret hadde havnet foranøynene mens hun syklet. Hun ristet lett på hodet såhårstråene falt tilbake på plass. Så vendte hun to blåøyne mot Bente: – Førstemann opp bakken!

Før venninnen rakk å svare, hadde Hilde reist segpå pedalene og tatt fart for å få et forsprang oppoverden bratte kneika. Den var ikke så lang, men like-

11

vel såpass bratt at de som regel måtte gå av sykkelenfør de nådde krysset mellom Ekebergveien og Raschsvei.

Denne gangen klarte Hilde seg hele veien opp førhun satte foten i bakken.

– Jeg vant! ropte hun overgivent, som om hun nett-opp hadde vunnet en stor konkurranse. Akkurat nå føl-tes det litt slik også. For hadde hun ikke merket at hanhadde smugkikket på henne flere ganger i dag kan-skje? Og den ene gangen, da de hadde sett rett på hver-andre, hadde han smilt! Hjertet hoppet over flere slagbare ved tanken.

Førstkommende søndag skulle hun virkelig impo-nere ham. Hun kjente i hele seg at hun kunne klaredet! Etterpå kom han til å gratulere henne. De villekomme i prat, og så …

– Du jukset, jeg var ikke klar, klaget Bente. Hunhadde gått av og måtte trille sykkelen det siste stykket.– Du kan heller fortelle meg hvem du er forelsket i. Duvet at jeg ikke sladrer til noen.

Hilde svarte ikke, bare syklet videre ved siden avvenninnen. Hun kunne ikke si noe til Bente. Kanskjesenere, når han hadde begynt å snakke til henne, ellerhvis …

Noe av det overstadige humøret gled av henne. Denærmet seg den nye bygningen til Bekkelaget høyereskole. Til høsten skulle de begynne her i andre gym.Hva de skulle gjøre om to år, etter artium, visste ingenav dem. Hilde hadde mest lyst til å finne seg et arbeid,

12

men faren ville sikkert forlange at hun skulle begynnepå husmorskole eller noe sånt.

– Jeg gleder meg til å få kortere vei til skolen, nikketBente mot det tomme bygningsskallet.

– Først skal vi ha ferie, svarte Hilde tørt. – Hvemorker vel å tenke på neste skoleår?

Veiene deres skiltes. Hilde syklet de få meterne ned-over og forbi noen hvitmalte trehus. Det eneste rødevar deres.

– Hei, mor, jeg har masse lekser i dag! ropte hunog smatt inn på det vesle rommet som hun delte medsøsteren. Ellen var heldigvis ikke hjemme.

De måtte spise middag uten faren. Han hadde ringtfra redaksjonen og sagt at han ble sen.

På hverdagene ble som regel måltidene inntatt vedkjøkkenbordet, som var akkurat stort nok til at hele fa-milien på fem fikk plass. Ellen satt som vanlig og små-pirket i maten, mens Marianne Henriksen gjorde sittbeste for å få lurt ut av Kristian hva han hadde av lekser.

– Jeg har gjort dem for lenge siden, har jeg jo sagt!Han dyttet en hel kjøttkake inn i munnen så det

skulle være klart for alle at det ikke var mulig å kommemed flere detaljer med munnen så full av mat. Dekvisete kjevene arbeidet intenst, og han passet nøyepå å fortsette å spise etter hvert som han fikk svelgetunna. Han så vekselvis på tallerkenen og på den hvit-malte panelveggen bortenfor de blåmalte dørene påkjøkkenskapene. Alt for å unngå å møte morens blikk.

13

Marianne sukket og henvendte seg til Hilde. – Ogdu, da, fikk du gjort leksene dine?

– Litt, men jeg har fremdeles all tysken igjen, opp-lyste hun mens hun knuste en potet i sausen. Hun såoppfordrende på Ellen med det samme. – Og når jegskal gjøre tyskleksene, må jeg være alene på rommet.

Storesøsteren smilte syrlig tilbake. – Du kan gjørehva du vil for min del, jeg har en avtale.

Dermed reiste hun seg og forsvant fra bordet førmoren rakk å protestere. I stedet ble hun sittende ogriste oppgitt på hodet mens hun sukket: – Jeg vet ikkehva det går av denne familien om dagen. At det skalvære så vanskelig å få samlet alle til et måltid!

Straks etter forsvant Kristian også, mens Hilde bleigjen for å hjelpe moren med å rydde av bordet.

Etterpå kunne hun endelig lukke seg inne på jen-terommet. For syns skyld strødde hun tyskbøkene ut-over skrivebordet, men hun så ikke på dem. Ute trakkgrå skyer seg sammen på himmelen. Et plutselig tor-denbrak fikk henne til å hoppe i stolen. Heldigvis vardet det eneste på en lang stund.

Snart kunne hun igjen konsentrere seg om sinegen drømmeverden, der et par smilende, dypblå øyneunder en uregjerlig pannelugg dominerte.

Enda en time gikk før Hilde så faren komme gåendeute på veien. Straks etter tordnet røsten hans gjennomhele huset.

– Hilde, hva er det jeg hører om deg?

14

Frode Henriksen var like mørk i ansiktet som deregntunge skyene utenfor stuevinduet. Han tårnet oppforan datteren, enda han ikke var høyere enn hennelenger. Han var førti år og litt kraftig. Opphisselsengjorde ham varm. Jakken ble slengt over ryggen på enlenestol før han fikk sagt noe mer. Han slet irritert islipset for å skaffe seg litt større åpning i halsen.

Blikket hennes vek unna. Ryggen ble klam og varm.Noe var galt, hun ante bare ikke hva.

Denne dagen hadde Frode Henriksen blitt sittendeekstra lenge i redaksjonen. Det hastet med å renskriveden siste artikkelen.

Nå var han sliten. Han burde helst ikke møte for myemotstand da.

Men så hadde han altså tatt følge med Martin Sand-berg på Ekebergbanen hjem. Heldigvis hadde ikke deto så mye med hverandre å gjøre på jobben til vanlig.Sandberg var en ubehagelig fyr som Frode prøvde åholde seg på god avstand fra. Ingen orket den man-nen lenge om gangen. Men siden de begge bodde påsamme kant av byen, var det ikke til å unngå at de avog til tok følge på trikken.

Mens trikken skranglet seg oppover forbi Sjømanns-skolen og utsikten over byen og øyene like utenfor bret-tet seg ut i all sin glitrende forsommerprakt, haddeSandberg, tilsynelatende uskyldig, plumpet ut medden foruroligende nyheten.

På sin infame måte hadde han latt som om han var

15

sikker på at Henriksen allerede kjente til saken. Egent-lig var det flott av kollegaen å gå med på noe slikt,hadde han sagt. Frode var absolutt en mann forut forsin tid. Riktignok var mange imot at jenter skulle få lovtil slikt, og personlig var Sandberg også i tvil hvis hanskulle være helt ærlig, men han respekterte selvfølgeligFrode for beslutningen hans.

Og siden Sandberg dessuten var medlem av styreti Nordstrand Idrettsforening, burde han vite hva hansnakket om.

Frode kunne ikke unngå å registrere det lille glim-tet av skadefryd da kollegaen med troskyldig mine ori-enterte den intetanende faren om hans yngste dattersgjøren og laden. Sandberg anså selvfølgelig saken somskandaløs, selv om han passet på ikke å ordlegge segså det skulle skinne altfor tydelig gjennom.

Sannsynligvis hadde han for lengst utbasunert ny-heten for flere i redaksjonen. Han var slik, Sandberg.Frode Henriksen kunne ikke fordra mannen. Hanhadde mest lyst til å plante knyttneven midt i detskadefro fjeset hans.

Egentlig visste han ikke hvem han var mest forargetpå, Sandberg eller sin egen datter. Heldigvis klarte hanå holde masken til trikken endelig stanset på Sports-plassen holdeplass og han kunne gå av. Sandbergskulle noen stasjoner videre.

Med det samme Frode Henriksen kom innenfordøren hjemme, tok han yngstedatteren for seg.

– Har du tenkt å bringe skam og skjensel over fa-

16

milien, jente? Hva tror du folk kommer til å si omoss?

Det var akkurat som om stueveggene trakk seg nær-mere. Ingen mulighet til å komme seg unna noe sted.Men unna hva? Som vanlig hadde faren startet med åhisse seg voldsomt opp, slik at det ikke kom fram meddet samme hva det var han var blitt så rasende for.

– Jeg hadde følge med Sandberg på trikken hjem-over i dag, fortsatte faren illevarslende.

Sandberg!Hjertet sank i henne. Nå ante hun sammenhen-

gen. Martin Sandberg stakk nesen sin borti alt mulig.Hilde hadde aldri kunnet utstå ham. Stikkende, nes-ten svarte øyne som slukte folk med hud og hår. Særligungjentene.

Han var en slags frivillig altmuligmann i Nord-strand Idrettsforening, og påfallende ofte traff de påham utenfor damegarderoben. Noen påsto at han lus-ket rundt der for å kikke på jentene. Hilde visste ikke,men det ville ikke ha forundret henne det minste. Enubehagelig mann. Hun grøsset.

Og en sladrehank.Hilde kjente hvordan varmen steg opp i ansiktet. Tå-

rene sto i øynene. Nå var alt ødelagt. Faren kom selv-følgelig til å nedlegge forbud med det samme. Denneene, store muligheten hun hadde sett fram til. Da hunskulle klare å imponere Tor …

Faren fortsatte tordentalen: – Jeg tør ikke engang

17

tenke på hva din mor kommer til å si når hun får høreom dette!

– Når jeg får høre om hva da?Marianne var kommet inn i stuen for å fortelle man-

nen at middagen var klar. Ansiktet var lett rødlig etterat hun hadde stått over de varme grytene.

– Datteren din har meldt seg på som deltaker i enstor friidrettskonkurranse ute på Nordstrand. Av alleting har hun tenkt å løpe tohundremeteren, forkynteFrode Henriksen med trykk på de siste ordene. – Tiltross for at både legekontrollkomiteen og idrettsstyretadvarer mot at jenter skal utsette kroppen sin for sålange distanser – det er ikke bra for dem.

Ansiktet ble hissig rødt mens han snakket, og stem-men økte faretruende i styrke da han la til: – Hun harikke nevnt så mye som et ord om det her hjemme. Hunvisste nok at jeg ville si nei. Av alle mennesker var detMartin Sandberg som fortalte det til meg.

Marianne strøk seg lett over de brune krøllene somhadde begynte å få et svakt gråskjær. De blågrønneøynene hadde et spesielt glimt, slik de gjerne fikk nårhun begynte å bli irritert.

– Jeg forstår ikke hvorfor du ter deg som om verdengår under, innvendte hun forsiktig. – Det er tross altikke annet enn en form for lek …

Han så forvirret på henne. Dette var ikke den reak-sjonen han hadde ventet. Og så fra hans egen hustru!Det opplevdes som et slag under beltestedet.

– Men hørte du ikke hva jeg sa, Marianne? gjentok

18

han med trykk på hvert enkelt ord. – Husker du ikkeat jeg her om dagen leste høyt for deg hvordan HelgeLøvland advarte mot all denne konkurranseidretten forkvinner? Det er som en farlig epidemi. Og jeg tør ikketenke på hva naboene kommer til å si …

Marianne så rolig på sin ektemann. Han likte ikkeuttrykket hun satte opp. Et tydelig glimt av opprør derogså, akkurat som i de få ordene som hun nettopphadde uttalt.

– Jeg husker godt hva du leste opp for meg, sa hunlangsomt og tydelig. – Men jeg sa vel ikke at jeg varenig? Denne Helge Løvland får ellers lov til å menepresis hva han vil for meg. Hva naboene angår, kan jegikke tenke meg at de kommer til å bry seg, og uansettså har ikke dette noe med dem å gjøre.

Slik var det altså blitt. Åpent opprør i hans eget hjem.Hvor ruskende gal var verden i ferd med å bli?

– Helge Løvland er ikke noen hvem som helst, haner sekretær i Norges Landsforbund for Idrett! slo FrodeHenriksen fast med bestemt røst. – Olympisk mesterhar han også vært, glem ikke det. Er det noen i dettelandet som burde ha greie på det, må det være han.Hilde, du skal ikke delta i det idrettsstevnet! Det er av-gjort. Ingen diskusjon om saken. Kan du ikke hellerbegynne med turn? Det passer mye bedre for en ungdame.

Med en mine som skulle kunngjøre for all verden atsiste ord var sagt i saken, satte han seg ned ved endenav kjøkkenbordet, der Marianne hadde dekket på med

19

det blåblomstrete hverdagsserviset. Han forsynte segmed kjøttkaker og poteter, og begynte å innta måltideti dyster taushet.

– Jeg setter over kaffe med det samme, så er den klartil du har spist, prøvde hustruen å blidgjøre ham. Dethadde ingen hensikt å provosere ham ytterligere nå.

Hilde så bort på moren, som blunket til henne. Ikkesi et ord til nå, men jeg er på din side, signaliserte dettause blikket.

2

Så stille som mulig smøg Hilde seg ut av kjøkkenet oginn på det smale rommet som hun delte med søsteren.

Her inne hadde hun nettopp sittet og drømt segbort. Nå var det som om veggene trengte seg sammenrundt henne og gjorde det tungt å puste. Veggene vardekket av et gulhvitt, småblomstrete tapet. Hilde var leihele mønsteret, og akkurat nå virket det mer mistrøs-tig enn noen gang. Rommet var ikke større enn at detså vidt var plass til en køyeseng på den ene kortveggen.

For å pynte litt opp her inne hadde søstrene hengtopp bilder av filmstjerner som Clark Gable og Hum-phrey Bogart, men de ble aldri enige om hvem somskulle få den beste plasseringen på veggen.

Det eneste vinduet var midt på den ene langveg-gen, og foran det sto en liten leksepult som søstrenemåtte dele. Sittemulighetene besto av to grønnmaltepinnestoler.

Typisk Ellen å befinne seg langt unna nå. Hunhadde en egen evne til å være ute når det oppsto envanskelig situasjon hjemme. Det var som hun på for-hånd ante hva som var i gjære, og gjorde sitt beste for

21

ikke å bli innblandet. På den måten slapp hun lett unnaalle konflikter. I farens øyne var hun perfekt.

Mismodig støttet Hilde begge albuene mot den veslepulten mens hun stirret tomt ut gjennom det småru-tete vinduet. Det litt ujevne glasset lagde pussige, småfordreininger av verden der ute. Hver gang hun flyt-tet litt på hodet, forandret bildet seg. Ikke så mye rik-tignok, men nok til at virkeligheten ble forvrengt tilden så vidt var gjenkjennelig. De hvitmalte tomanns-boligene på den andre siden av gaten så ut som omde svevde over de grønne hageflekkene sine. Dette varikke den samme verden hun kjente når hun bevegetseg ut i den. De avblomstrede frukttrærne, gjerdet utmot veien, et par mennesker som passerte forbi – altble uvirkelig og rart.

Like uvirkelig som idrettsstevnet var blitt. Hildehadde gledet seg til å konkurrere. Hun løp raskere ennalle de andre jentene hun trente sammen med, særligpå litt lengre distanser, og nå hadde hun sjansen til åprøve seg i en ordentlig konkurranse, med mulighettil å vinne premie.

Og ikke minst: Han skulle få sjansen til å legge or-dentlig merke til henne for første gang. Hun visste athan interesserte seg for løp.

Hun hadde regnet med å møte motstand hjemme.Det var så vidt hun hadde våget å spørre moren omlov, men utrolig nok hadde hun sagt ja nesten med detsamme. – Men vi venter så lenge som mulig med åfortelle det til far, hadde moren foreslått med et smil.

22

– Kanskje han ikke behøver å få vite noe før etterpå?Og hvis du skulle gjøre det godt i konkurransen, såskal du nok se at han blir stolt av deg, uansett hva hanmåtte tro og mene på forhånd.

Hilde og moren hadde vært medsammensvorne omdette. Verken Ellen eller Kristian var innviet i hemme-ligheten deres.

Så kom altså den forbaskede Martin Sandberg ogødela alt sammen!

Ellen gjorde aldri åpent opprør mot noe som helst.De gangene hun foretok seg noe som hun visste atfaren ikke kom til å like, klarte hun bestandig å gjøredet på en slik måte at han ikke oppdaget det. Men Hildefikk som regel greie på det. Søstrene levde så tett innpåhverandre at det var vanskelig å holde noe for seg selv.

Derfor var det ekstra irriterende når far sukket ogkom trekkende med storesøsteren som et eksempel:«Hvorfor kan du ikke prøve å være litt mer som Ellen,Hilde? Hun vet hva det vil si å være en skikkelig, ungdame.»

Skikkelig! Bare fordi hun bestandig var mest opp-tatt av å ta seg best mulig ut? Samtidig klarte hun påforunderlig vis å lure seg unna sin del av husarbeidet,men det merket sjelden faren. Og hadde han hatt noenanelse om at eldstedatteren hadde begynt å sminke segfør hun snek seg ut, ville nok tonen blitt en annen!

Men Hilde sladret ikke. Det ville slå tilbake på henneselv.

Hun sukket og hektet av seg det tynne gullkjedet

23

hun hadde rundt halsen. Det glimtet i en gammel,forgylt medaljong.

Hilde følte det som om konfirmasjonsgaven fra beste-moren trøstet litt ekstra hver gang verden gikk henneimot. Den var det kjæreste hun eide. Det var i grunnenrart at det skulle være slik. Kanskje det kom av at detvar noe spesielt ved gjenstanden, et lite spor av glemtefamiliehemmeligheter.

Medaljongen var gammel og hadde et kunstferdiginngravert rosemønster på lokket. En gang i tidenhadde den tilhørt hennes oldemor, Elise, som døde rettfør Hilde ble født. Enda hun aldri hadde møtt henne,var det på en underlig måte som om den gamle damensnakket til henne gjennom dette smykket.

Nesten andektig åpnet Hilde lokket, slik hun haddegjort så mange ganger før. Et miniatyrbilde av henneselv smilte mot henne. Selv på et svart-hvitt bilde somdette syntes det at hun var lys blond.

Men det var ikke bare det vesle bildet av henne selvsom lå i medaljongen. Den hadde nemlig to rom. Lok-ket til det innerste var så godt skjult at det var helt til-feldig at Hilde hadde funnet det en gang hun satt ogfingret med smykket. Man måtte trykke på nøyaktigdet rette stedet og på riktig måte for at det skulle åpneseg.

Mormoren hadde aldri nevnt noe om dette ekstragjemmestedet, og Hilde hadde en mistanke om at hunikke hadde oppdaget det selv heller.

I det innerste rommet hadde Hilde funnet en falmet

24

hårlokk og en liten og skjør papirlapp der det med sir-lige, ørsmå bokstaver sto skrevet «Til min elskede Elisefra Gustav».

Hilde hadde plukket ut både papirbiten og hårlok-ken og gjemt dem i skrinet sitt.

Av en eller annen grunn hadde hun ikke nevnt detfor noen. Kanskje fordi det kjentes godt å ha et hem-melig rom, enda så lite det var og egentlig ikke bruke-lig til noen verdens ting. Ikke annet enn til å skjule etbitte lite fotografi.

Hvem var denne Gustav?Oldefaren hennes het Jens, ikke Gustav. Ingen i slek-

ten hadde båret det navnet, så vidt hun visste. MormorJensine var oppkalt etter sin far.

Hilde hadde spurt mormoren om moren hennesnoen gang hadde kjent en Gustav.

Mormoren hadde bare sett uforstående på henne ogristet på hodet.

Det var som om Hilde delte en hemmelighet medoldemoren sin. En hemmelighet hun ikke visste hvavar. Et lite glimt av et fjernt eventyr som hun kunnedrømme seg bort i og fantasere om. En hemmelighetsom på mange måter kunne passe til hennes egen …

Nå hadde hun byttet ut hårlokken og papirlappensom hadde ligget i det innerste rommet i medaljongen,med sin egen hemmelige drøm.

Bak det innerste lokket smilte et nytt ansikt mothenne. Selv om fotografiet antagelig var et par år gam-melt, så var den uregjerlige luggen den samme. Øy-

25

nene hans var om mulig enda mørkere blå enn vanlig.Han virket så nær at hjertet hennes uvilkårlig banketraskere.

Hun hadde funnet fotografiet i en av skuffene tilsøsteren, der hun visste at Ellen oppbevarte små port-rettbilder av klassekameratene.

Etterpå hadde hun ordnet innholdet i skuffen så detskulle se noenlunde urørt ut. Kanskje burde hun hellerha bedt om å få det bildet, i stedet for å lure det til segpå den måten. Hun hadde vært på nippet til å spørre,men når det kom til stykket, hadde hun ikke våget. Detvar for flaut, og hvis Ellen hadde begynt å erte hennemed Tor Dahlgren, visste hun at det kom til å svi merenn hun ville klare å takle.

Selv om Hilde knapt ville innrømme det for seg selv,så var nettopp Tor grunnen til at hun hadde begynt iidrettsforeningen. Hun trengte en unnskyldning for åvære i nærheten av ham.

Men dette ante ingen, ikke engang bestevenninnenBente.

Og absolutt ikke Tor Dahlgren.

Inne på rommet sitt innerst i huset lå Kristian lang-flat på sengen mens han bladde seg fram til der hansist hadde kommet i boken. Bokmerket måtte ha faltut, men handlingen i det han hadde lest, sto så levendefor ham at han fant fram nesten med det samme.

Hva Hilde hadde funnet på av dumheter, angikkikke ham. Når faren blåste seg opp som nå,var det uan-

26

sett best å skygge unna så ikke han selv risikerte å bliinnblandet. Med det samme ordet «idrett» ble nevnt,hadde han derfor forsvunnet inn på sitt eget rom.

Nå gjemte han seg i den blonde kjempens verden.Helten Jonas Fjeld hadde en skruppelløs russer å hans-kes med denne gangen. Der stod han, drapsmannen,den uforfalskede trell av blodets lyster, kosakksjelen med detrøde beg jær dryppende fra øyekrokene …

Kristian senket boken. Et øyeblikk var han somJonas Fjeld. Og russeren var hovedfienden, akkuratsom han hadde fått høre det her om dagen, da han vedet tilfelle ble lokket inn på et møte i Ungdomsfylkingentil Nasjonal Samling.

Han hadde skulket gymtimen på slutten av dagenog i stedet tatt seg en ulovlig tur ned til byen. I Stor-gata var han blitt invitert inn til et arrangement, og avren nyfikenhet hadde han gått innom for å se.

Noen ganske få av ungdommene hadde han sett før.Tydeligvis måtte de ha kjent ham igjen, for straks deoppdaget ham, kom de bort for å hilse og prate. Devar «glad for å se ham her». «Så fint at han var en avdem.»

Kameratslige klapp på skulderen. En pen, lyshåretjente og en gutt som Kristian visste bodde borte påJomfrubråten, hadde geleidet ham bort til en stol slik athan ble sittende mellom dem da tilstelningen begynte.Det hadde vært så merkelig, som om han skulle væreen lenge etterlengtet venn som endelig kom til dem.Noe lignende hadde han aldri opplevd.

27

Flere ganger hadde han kikket bort på jenta. Hanvisste at hun gikk i parallellklassen hans på skolen.Hun var pen. Det ble vanskelig å trekke øynene til seg.

Et par ganger hadde hun skottet mot ham og smilt.Ellers virket hun mest opptatt av det som foregikk oppepå podiet.

Så rørte hun ved armen hans, og berøringen fikkham til å grøsse av fryd.

– Hør etter nå, hvisket hun, uten å slippe den nyetaleren med blikket. – Det er Martin Holthe. Han ervirkelig flink til å snakke …

Martin Holthe kunne være i slutten av tjueårene.Han var høy og slank, med brede skuldre og nestenhypnotiserende, brune øyne under den mørke hår-manken, som var gredd glatt bakover slik at hverthårstrå lå på sin rette plass.

Kristian satt med en følelse av at Martin Holthe sådirekte på ham hele tiden, at hvert ord som ble slyngetutover den tettpakkede salen, var rettet mot ham. Like-vel merket han på resten av forsamlingen at de ogsåsatt med den samme følelsen.

Holthe var så engasjert at det var umulig ikke åbli revet med. Ordene ble hamret inn i sinnet, de bleen del av ham selv og hans egne tanker. Selvfølgelighadde han hørt om både Stalin og den påståtte trus-selen fra øst, men aldri på denne måten. Taleren fikkalt til å virke så klart. Det var som om Kristian medett kunne se både sannheten og helt nye sammenhen-ger som han aldri hadde klart å få med seg før. Sovjet-

28

russerne var ute etter Norge, og de kom til å ødeleggelandet.

I morgen hadde Kristian tenkt seg på et nytt møtei Ungdomsfylkingen. Han var nesten sikker på at hunogså kom til å være der.

Les den spennende fortsettelsen!Bok 1 er i salg 17. februar 2014.

Ønsker du å abonnere på Mørketid?Gå inn på favorittbok.no

eller kontakt oss på:Telefon: 815 66 540

E-post: bestilling@schibstedforlag.no