natonytt - nato - homepage · 2001-03-30 · den tidligere jugoslaviske republik-ken makedonia(*)...

NATOD

EP

OT

AN

TW

ER

PE

N X

NATOnyttVINTER 2000-2001

Fem år etter Dayton

NATODette nummer utgis etter bemyndigelse avNATOs Generalsekretær. Det er ment å bidratil en konstruktiv diskusjon om atlantiskeproblemer. Artiklene representerer derforikke nødvendigvis det offisielle syn eller poli-tikk til regjeringene i NATOs medlemsland.

Lay-out og illustrasjoner: NATOs grafisketjeneste og fototjenesten NATOs Infor-masjons-tjeneste, 1110 Brussel, Belgia.

Redaktør: Christopher BennettAssisterende redaktør: Vicki NielsenProduksjonsassistent: Felicity BreezeLayout: NATO Graphics Studio

Artiklene kan gjengis etter innhentet tillatelse fraredaktøren, dersom NATO Nytt oppgis somkilde. Signerte artikler kan bare benyttes når deer forsynt med forfatterens navn.

NATO Nytt gis ut tre ganger i året på engelsk(NATO Review), så vel som på tsjekkisk, dansk(NATO Nyt), fransk (Revue de l’OTAN), gresk(Deltio NATO), hollandsk (NAVO Kroniek),italiensk (Rivista della NATO), polsk (PrzegladNATO), portugisisk (Noticias da OTAN),spansk (Revista de la OTAN), tyrkisk (NATODergisi), tysk (NATO Brief) og ungarsk (NATOTükör). En utgave årlig utgis på islandsk(NATO Fréttir), og enkelte utgaver kommerogså på russisk og ukrainsk.

NATO Nytt gis også ut på world wide web sammen med andre NATO-publikasjoner på HTTP://WWW.NATO.INT/

Publikasjonene kan bestilles fra:NATO Office of Information and Press1110 Brussels, BelgiumFax: (32-2) 707.4579E-mail: [email protected]

En del publikasjoner kan også bestilles fra:Den norske AtlanterhavskomitéFr. Nansens Plass, 0160 Oslo.

Trykk:Hegland Trykkeri A.s, tlf. 38 32 69 69

ISSN 0255-3813

Den tidligere jugoslaviske republikkenMakedonia er merket med (*) og refererer til føl-gende fotnote: Tyrkia anerkjenner RepublikkenMakedonia ved dens konstitusjonelle navn.

FOKUS PÅ NATO4Nytt fra Alliansen

FEM ÅR ETTER DAYTON6Hvorhen Bosnia?Gerald Knaus og Marcus Coxundersøker freden i Bosnia fem åretter at våpnene tiet og vurdererutsiktene for en selvdrevet prosess.

12Å søke sikkerhetsløsningerDavid Lightburn gir en oversiktover Bosnias militære landskap oganalyserer internasjonale program-mer som har som mål å bygge lang-siktig sikkerhet.

NATO nytt2 Vinter 2000-2001

16MediakrigerDaniel Deluce drøfter mediarefor-men i Bosnia, som begynte for alvorda fredsbevarere tok sendere somtilhørte det bosnisk-serbiske televi-sjon.

DEBATTNYTT

22Er det på tide å omskriveDayton?

TONY BORDEN VS DANIELSERWERVil det å omskrive Dayton hjelpeeller forsinke Bosnia? Hvordan kandet gjøres?

innholdNATOnytt

Sarajavo

Srebrenica

Tuzla

Brcko *Banja Luka

Mostar

NATO

OT

AN

TW

ER

PE

N X

NATOnyttVINTER 2000-2001

Fem år etter Dayton

PÅ FORSIDENAmerikanske soldater i Iverksettings-styrken (IFOR) deployerer til Bosniaog Hercegovina i desember 1995 for åkontrollere gjennomføringen avDayton-avtalen.

© R

eute

rs

HOVEDNYTT

28Partnere på nettet

29

Albanias katastrofeplanlegging

OMTALENYTT

30

Bøker om BosniaChristopher Bennett anmelderlitteratur om Bosnia utgitt i løpet avsiste tiår.

SIKKERHETSSPØRSMÅL32Å tenke sikkerhet på nyttChris Donnelly belyser de nye trus-lene mot sikkerheten og oppfordrertil å anvende robuste strategier for åbekjempe dem.

Vinter 2000-2001 NATO nytt 3

foro

rd

Da min forgjenger Paul-Henri Spaak lanserte NATONytt på slutten av 1950-årene, gjorde han det fordi hantrodde på ideenes makt, betydningen av debatt i beslut-ningsprosessen, og fordelene ved kritisk analyse. Hanhadde selvfølgelig helt rett og i forbindelse med Den kaldekrigen, ble NATO Nytt et viktig forum for å undersøkenye tilnærmingsmåter for å ta opp datidens helt klare sik-kerhetsutfordringer.

Mer enn 40 år senere har det euro-atlantiske sikkerhets-miljøet endret seg så mye at det nesten ikke kan kjennesigjen. I dag står vi overfor en større variasjon av sikkerhets-utfordringer - fra krisehåndtering til fredsbevaring, tilspredning og terrorisme. Vi har også nye muligheter til åbygge fred og sikkerhet over hele det euro-atlantiskeområdet, gjennom kreative og fokuserte partnerskap ogsamarbeid. Som et resultat er behovet for nye ideer, foråpen diskusjon og forskning med høy kvalitet, om noe,større enn noen gang. Det er derfor vi har et oppdatert ogfornyet NATO Nytt. Det nye NATO Nytt vil selvfølgeligfortsatt bidra til en konstruktiv diskusjon om atlantiskespørsmål og fortsette å være et forum for en moden, demo-kratisk debatt og utveksling av ideer. Det vil ikke foran-dres. Det oppdaterte NATO Nytt vil imidlertid fokuserepå dagens og morgendagens sikkerhetsspørsmål på enenda mer utfordrende måte, for å gi et betydelig bidrag tilinternasjonal diskusjon og beslutningsprosess. Det vil ogsåha et mer leservennlig layout. Du har første utgave av detfornyede NATO Nytt i din hånd. Jeg håper du vil like det.

Denne utgaven av NATO Nytt er den rette til å gjøreforbedringer og tilpasninger. Den minnes 5-årsjubileet fordeployering av NATOs første fredsbevarende misjon - enoperasjon som på en avgjørende måte endret Alliansen ogdens rolle i euro-atlantisk sikkerhet. Og samtidig somAlliansen har vokst for å ta på seg en rekke nye oppgaverog roller siden da, er fortsatt bidraget til stabilitet og sik-kerhet i Bosnia og Hercegovina en avgjørende oppgave forNATO. I de fem årene siden NATO-ledede styrker forførste gang deployerte til Bosnia, har mye endret seg til detbedre og det har ikke vært noe tilbakefall til fiendtligheter.Mens vi går inn i det 21. århundre, har imidlertid svarenepå komplekse og langsiktige problemer enkelte ganger vistseg å være vanskelige å få tak i og det er stadig viktigere åanalysere disse problemene åpent, for å finne varige løs-ninger. Jeg har tillit til at du vil se at denne utgaven avNATO Nytt gir et viktig bidrag til denne viktige diskusjo-nen.

Lord Robertson

Volum 48Vinter 2000-2001

Besøk i KosovoLord Robertson besøkte Kosovo den30. november der han advarte bådeserbere og etniske albanere mot åstøtte militante ekstremister iPresevo-dalen.

Den 28. november møtte LordRobertson Latvias president VairaVike-Freiberga i NATO for å diskute-re forberedelser for mulig NATO-medlemsskap. Senere møtte han pre-sident Aleksander Kwasniewski fraPolen for å diskutere forsvarsreform.

Slovakias statsminister MikulasDzurinda møtte Lord Robertson iNATO den 24. november.

Lord Robertson besøkte Tyrkia den22-23. november for å møte Tyrkiasstatsminister Bülent Ecevit og tale tilDen tyrkiske stiftelse for økonomiskeog sosiale studier.

Tysklands kansler Gerhard Schröderbesøkte NATO den 22. november forå diskutere den siste utviklingeninnen EU-NATOs sikkerhetssamar-beid, Tysklands forsvarsreform ogsituasjonen på Balkan med LordRobertson.

Lord Robertson var til stede på den46. årlige sesjonen i NATOs parla-mentariske forsamling, som fantsted fra 18. til 21. november i Berlin,Tyskland.

Soros-diskusjoner

George Soros besøkte NATO den 9.november for å diskutere mulig sam-arbeid for å styrke demokratiskesamfunn i Sørøst-Europa og Sentral-Asia med Lord Robertson.

Bulgarias statsminister Ivan Kostovmøtte Lord Robertson i NATO den20. november for å diskutere militærreform, Bulgarias forberedelser formulig NATO-medlemsskap, og utvik-lingen i Sørøst-Europa.

Den 8. og 9. november holdt NATOsMilitærkomité sitt årlige to-dagersmøte på forsvarssjefsnivå.

NATOs Militærkomité besøkteKosovo og Bosnia og Hercegovina(Bosnia) for å vurdere fredsproses-sen, møte KFORs og SFORs sjefer,ledere for andre, internasjonale orga-nisasjoner og lokale politiske og mili-tære ledere.

Lord Robertson var til stede påhovedforsamlingen i Den atlantisketraktats forbund i Budapest, Ungarnfra 31. oktober til 3. november ogmøtte senere Ungarns presidentFerenc Mádl og statsminister ViktorOrbán.

Representanter fra Verkhovna Rada(Ukrainas parlament), NATOs parla-mentariske forsamling og NATOsinternasjonale sivile og militære sta-ber var samlet i NATO den 2-3.november for å diskutere NATO-Ukraina-samarbeidet.

Lord Robertson talte til det fasterådet i Organisasjonen for sikkerhetog samarbeid i Europa (OSSE) iWien den 2. november. Han møtteogså Østerrikes kansler WolfgangSchüssel, utenriksminister og OSSEsnåværende leder Benita Ferrero-Waldner og forsvarsminister HerbertScheibner.

Sikre valgLord Robertson uttrykte tilfredshetmed gjennomføringen av kommune-valgene i Kosovo den 28. oktober.KFOR arbeidet nært sammen medOSSE og FNs midlertidige adminis-trasjon i Kosovo for å opprettholde etsikkert miljø og sørge for logistikk-støtte.

Ni NATO- og 11 partnerland deltok iCooperative Determination 2000, endata-støttet øvelse i Lüzern, Sveits,mellom 1. og 10. november. RødeKors’ internasjonale komité og kon-toret til FNs høykommissær for flykt-ninger deltok også i øvelsen, somhadde som mål å trene deltakere i

stabsprosedyrer for fredsstøtteope-rasjoner.

11 NATO-land deltok i ARRCADEFusion 2000, en krigsøvelse, iTyskland i tiden 13-26. oktober underkommando av Den allierte Europa-kommandos raske reaksjonskorps.

I tiden 16-28. oktober deltok styrkerfra 6 NATO-land i Unified Spirit2000, en sjømilitær øvelse i det vest-lige Atlanterhav og Karibien, for åutvikle interoperabilitet mellom multi-nasjonale fellesstyrker og evnen til åtilpasse operasjoner fra lavintensitettil høyintensitet konflikter.

Lord Robertson reiste til Sveits den26. oktober i anledning landets folke-avstemning den 26. november omreduksjon av de sveitsiske forsvarsut-gifter med 50% over ti år. Han møttepresident og forsvarsminister AdolfOgi og utenriksminister JosephDeiss, og var tilstede på et symposi-um om Sikkerhet gjennom samarbeid.

Konferansen for nasjonale materiel-lanskaffelsesdirektører, som tar segav materiellsamarbeid og anskaffelseblant NATO-medlemmene, møttesden 24. og 25. oktober i Brussel,Belgia.

NATO-Ukraina-arbeidsgruppen forvitenskapelig og miljømessig sam-arbeid møttes for første gang den 18.oktober 2000 i NATO.

Anklagers taleCarla del Ponte, anklager ved Deninternasjonale kriminaldomstol iHaag, talte til Det euro-atlantiskepartnerskapsråd den 18. oktober.

Den andre fasen av undervannsøvel-sen Cooperative Poseidon fant sted itiden 9-13. oktober i Den Helder,Nederland, etter en øvelse iStockholm i mars i fjor. Målet er åutvikle felles sikkerhetsprosedyrermellom NATO og partnerlandene, forå redusere risikoen for undervannsu-lykker.

Sjefsskifte i KFORGeneral Carlo Cabigiosu fra Italiaovertok kommandoen over KFOR forseks måneder den 16. oktober. Hanetterfulgte general Juan Ortuño fraSpania.

Under et to-dagers besøk til Sofia,Bulgaria fra 12 til13. oktober, møtteLord Robertson president PetarStoyanov og statsminister IvanKostov. Han talte også til Bulgariasatlanterhavsklubb og deltok i etmøte med forsvarsministre fra lande-ne som deltar i NATOs Handlings-plan for medlemsskap.

Øvelse Adventure Exchange 2000fant sted i det nordlige Hellas fra 9.september til 4. oktober. Styrker fra15 NATO-medlemsland trente for fel-les forsvar av NATOs territorium.

Øvelse Destined Glory 2000, somomfattet maritime, luft- og amfibie-styrker fra 8 NATO-land, fant sted iEgeerhavet og det østlige Middel-hav i tiden 9.-25. oktober.

Under sitt tredje besøk (4-6. oktober)til Ukraina etter underskrivingen avNATO-Ukraina-charteret i 1997, møt-te NATOs politiske komité seniorre-presentanter fra utenriksdeparte-


FOKUS PÅ NATO

mentet, den ukrainske kommisjon forforbindelser med NATO og medlem-mer av det ukrainske parlament.

Tre stipendmottagere under NATOsvitenskapsprogram - Zhores IAlferov, Alan G MacDiarmid og PaulGreengard - var med-mottakere avNobel-prisene for henholdsvisfysikk, kjemi og fysiologi/medisin.

FNs generalsekretær Kofi Annanbesøkte NATO den 5. oktober for ådiskutere sikkerhetsutfordringer påBalkan, så vel som NATOs bidrag,som en regional organisasjon, til FNsfredsbevarende operasjoner.

VennskapshåndI kjølvannet av fallet til den tidligerejugoslavisk president, SlobodanMilosevic, tilbød Lord Robertson envennskapshånd til befolkningen i Denføderale republikk Jugoslavia. I entale på et uformelt møte med NATOsforsvarsministre i Birmingham,England, den 10. oktober, ønsketLord Robertson velkommen dendemokratiske overgangen og lovte åhjelpe det jugoslaviske folket til åfinne sin rettmessige plass i det euro-atlantiske samfunnet.

Video-dialogUnder video-konferanser den 2. og 3.oktober diskuterte Lord Robertson,formann i Militærkomitéen admiralGuido Venturoni og NATO-ambassa-dørene fremgangen for KFORs opp-drag med avtroppende sjef for KFORgeneral Juan Ortuño og iverksetting-en av Dayton-avtalen i Bosnia medHøykommissæren Wolfgang

Petritsch og sjefen for SFOR generalMichael L Dodson.

Statsminister Ljubco Georgievski fraDen tidligere jugoslaviske republik-ken Makedonia(*) besøkte LordRobertson i NATO den 27. septem-ber.

Den 25. og 26. september reiste LordRobertson til Georgia der han møttepresident Eduard Sjevardnadze ogflere statsråder.

Trans-Carpathia 2000, en katastrofe-hjelp-øvelse, fant sted i Brussel,Belgia og i Uzhgorod, Ukraina i tiden20-29. september, og involverte sol-dater fra to NATO-medlemsland og nipartnerland.

Fremtidige utfordringerLord Robertson, NATO-ambassadø-rer, høyere NATO-embetsmenn,regjeringseksperter og akademikeremøttes i Berlin, Tyskland den 21. og22. september for å diskutere fremti-dige Allianse-utfordringer på den årli-ge NATO-vurderingskonferansen.

Den 20. september orienterte Øverst-kommanderende for de allierte styr-ker i Europa (SACEUR), generalJoseph Ralston, Det nord-atlantiskeråd om KFORs og SFORs forberedel-ser for å gi sikkerhet under de kom-mende valgene i Kosovo og Bosnia.

Lord Robertson analyserte NATOsnye rolle i krisehåndtering og densinnflytelse på Alliansens agenda på etseminar som ble organisert avGeorge Marshall Center i Garmisch,Tyskland, den 14. september, før hanreiste til NATOs forsvarshøyskole iRoma, Italia for å holde Eisenhower-forelesningen om The Relevance ofAtlanticism.

Milepæl-møteDet nord-atlantiske råd og EUs mid-lertidige politiske og sikkerhetsko-mité møttes for første gang påambassadørnivå i Brussel, Belgia den19. september for å vurdere frem-gangen i EU-NATOs ad hoc arbeids-grupper, som er opprettet for å defi-nere arrangementene for EUs tilgangtil NATOs kollektive ressurser, ogfaste konsultasjonsmekanismer mel-lom de to organisasjonene.

Bildt-orientering

Carl Bildt, FNs spesialutsending forBalkan, orienterte Det nord-atlantis-ke råd den 13. september om situa-sjonen på Balkan.

Øvelse Cooperative Best Effort 2000fant sted i Cluj-Napoca i det nordves-tre Romania i tiden 11-22. septem-ber. Den involverte 400 soldater fra 8NATO-land og 9 partnerland og 800rumenske soldater, og fokuserte påoperative aspekter ved fredsstøtte.

Slovenias statsminister Andrej Bajukbesøkte Lord Robertson i NATO den13. september

Styrker fra 6 NATO-land og 8 partner-land gjennomførte en fredsstøtteø-velse, Cooperative Key 2000, somomfattet fly og sanitetspersonell, fra4 til 15. september i det sørøstligeRomania.

Det slovenske språktreningssenterble offisielt utpekt av NATO som det7. PfP treningssenter. Senteret tilbyrkurs til deltakere fra alle partnerlandsom ønsker å lære engelsk.

NATOs forsvarssjefer møttes i Athen,Hellas, den 11. september og iIstanbul, Tyrkia den 15. septemberfor å diskutere Balkan og vurdereNATOs styrkestruktur.

Den 8. september tok den amerikan-ske generalen Michael L Dodsonover som sjef for SFOR i Bosnia etterden amerikanske generalen RonaldEmerson Adams.

Atlanterhavskommandoen

Den amerikanske generalen WilliamF. Kernan etterfulgte den amerikan-ske admiralen Harold W Gehman Jr.som NATOs Øverstkommanderendefor de allierte stridskrefter iAtlanterhavsområdet (SACLANT)den 5. september 2000.

Lord Robertson var til stede på etsymposium som ble organisert iReykjavik, Island, den 6-7. septem-ber av SACLANT om “Fremtiden forden nord-atlantiske sikkerhet - nyestrategiske imperativer”. Han under-streket betydningen av NATOs rolle iKosovo, forbindelser med Russland,samarbeid med partnerlandene,økende EU-NATO samarbeid ogbehovet for å styrke allierte forsvar-sevner.

Jobb-snakkPå et møte i Det faste fellesråd den24. juli ga generaloberst ValeryManilov, første vise-sjef i generalsta-ben i Russlands væpnede styrker, enorientering om Russlands militær-doktrine og det russiske perspektivpå Alliansens strategiske konsept.

Lord Robertson besøkte Spania den28. juli, og hadde møte med statsmi-nister José Maria Aznar, forsvarsmi-nister Federico Trillo og utenriksmi-nister Josep Pique.

Lord Robertson besøkte Frankrikeden 27. juli og møtte den franskestatsminister Lionel Jospin.

(*) Tyrkia anerkjenner RepublikkenMakedonia med dens konsti-tusjonelle navn


For mer informasjon se NATOUpdate på www.nato.int/docu/update/index.htm

FOKUS PÅ NATO


etniske problemer, fortsetter de største politiske partiene åneglisjere de mange presserende behov til fordel for snev-re og ofte selvgode, politiske agendaer. Valgene i novem-ber 2000, som enkelte i det internasjonale samfunnethadde håpet ville bli en konkurranse mellom reform-orien-terte moderate og bakstreverske nasjonalister, ble i stedetet valg mot de nåværende politiske lederne, uansett derespolitiske synspunkter. Det moderate sosial-demokratiskepartiet (SDP) erstattet partiet for demokratisk handling,som hadde sittet lenge med makten, som den ledende poli-tiske makt i områder på landsbygda som er dominert avbosniske muslimer. I de serbisk-dominerte delene av lan-det, der en vestlig-støttet regjering under statsministerMilorad Dodik hadde sittet ved makten siden 1998, komimidlertid det partiet som ble grunnlagt av den tiltaltekrigsforbryteren Radovan Karadzic, det serbisk-nasjona-listiske Serbiske demokratiske parti, tilbake og vant valge-ne.

Den internasjonale fredsmisjonen står nå overfor enrekke ekstremt alvorlige valg. Hvordan kan det tilpasse sin

Gerald Knaus er direktør for Initiativet for europeisk sikkerhet(ESI), en Berlin-basert tenketank og støttegruppe som arbei-der med å hjelpe til å gjeninnføre stabilitet i det sørøstligeEuropa. Marcus Cox er ESIs senior Bosnia-analytiker.

Fem-årsjubileet for Dayton-avtalen kommer i en tid medfeiring på Balkan. Regimene til Slobodan Milosevic ogFranjo Tudjman, de nasjonalistiske ledere som slåss for

å få til et Stor-Serbia og Kroatia fra ruinene av det tidligereJugoslavia, har blitt endelig forkastet av sine egne folk,erstattet med regjeringer som håper å føre de to landene til-bake til den europeiske fold. Når de ikke lenger er fangetmellom rovgriske naboer som har til hensikt å lage bråk, harutsiktene for langsiktig fred i Bosnia og Hercegovina(Bosnia) aldri noen gang sett bedre ut.

Likevel er stemningen i Bosnia pessimistisk. Enmeningsmåling fra kort tid tilbake antydet at 70% av ung-dommen ville forlate landet hvis de fikk muligheten. Selvom bosniere i økende grad er mer opptatt av jobb enn av

Hvorhen Bosnia?Gerald Knaus og Marcus Cox undersøker freden i Bosnia fem år etter at våpnene

tiet og vurderer utsiktene for en selvdrevet prosess.

© R

eute

rs

Underskriftseremoni: presidentene Slobodan Milosevic (t.v), Franjo Tudjman (i midten) og Alilja Izetbegovic (t.h) har alle måttet gi fra seg makten etter atDayton-avtalen ble underskrevet den 14. desember 1995.

politikk til et miljø der ledende, politiske partier fortsetter åstille spørsmål ved den grunnleggende legitimitet til deinstitusjonene som valgene holdes for? Hva kan læres avden gjentatte fiasko med å forsøke å støtte opp under enkel-te favoritter? Hvordan kan de nødvendige langsiktige, grad-vise konstitusjonelle og administrative reformer for å stabi-lisere det politiske system fortsette når et sammenbrudd avoffentlige inntekter truer og det internasjonale samfunnetsvilje til å fokusere på Bosnia minsker? Kan Bosnias splitte-de politiske krefter bli sveiset sammen til en tålelig effektivstat tidsnok til å holde en stadig dypere økonomiske kriseog utfordringer mot selve ideen om en bosnisk stat fra livet?

Dobbeltutfordringen med å komme til hektene etter enødeleggende krig og forandre et kommunistisk system tilet fritt marked, har så langt vist seg å overstige kapasitetentil landets skjøre institusjoner. Til tross for mer enn $5 mil-liarder i internasjonal hjelp til gjenoppbygging, er BosniasBNP fortsatt mindre enn halvparten av hva det var før kri-gen. Arbeidsløsheten er fortsatt høy og med gjennom-snittslønn som er godt under det en familie trenger, levermer enn 60% av befolkningen i fattigdom. Utenlandskeinvestorer har holdt seg borte, skremt av den langsommefremgangen mot privatisering, det svake rettssystemet, ogen mengde lite hjelpsomme bestemmelser. Enkelte regje-ringer, inkludert den i Republika Srpska, er knapt nok istand til å betjene sin utenlandsgjeld fra måned til måned.

Forsøk på å stoppe den økonomiske nedgangen har blitthindret av svakheten i offentlige institusjoner på tvers avBosnias mange lag av styrende organer. Fra begynnelsenble Dayton-avtalen anerkjent som et vanskelig kompro-miss, som skapte en stat som knapt nok hadde sentralefunksjoner som kunne være verdt navnet, mens det blegarantert selvstyre for de tre samfunnene gjennom etkomplekst system av etnisk maktdeling. Statsfunksjoneneer spredt over de to enhetene, ti føderale kantoner, 149kommuner og det internasjonalt administrerte distriktetBrcko. De fleste av disse styringsnivåene er nyskapninger,og lider av en akutt mangel på offentlige tjenestemenn ogkompetente, utøvende organer. Hele strukturen er så kom-pleks og ineffektiv at det alt for ofte ikke er noen som taransvar for å ta opp presserende sosiale og økonomiske pro-blemer

Fordi de konstitusjonelle organene er svake, utøves denvirkelige makten bak lukkede dører, langt fra offentlighe-tens øyne eller demokratiske prosesser. Det mest åpenbareeksempel på dobbelmakt er den bosnisk-kroatiske para-staten Herzeg-Bosna, som, selv om den ble formelt oppløsti 1994, fortsetter å utøve de facto kontroll over kroatiskeinstitusjoner og offentlige finanser. I november 2000 krev-de den kroatiske folkeforsamling, et organ uten noen kon-stitusjonell status, en folkeavstemning om status for detkroatiske folket, og truet med å konstituere seg selv som enparallell-regjering hvis dens krav ble forkastet av det inter-nasjonale samfunnet. I Føderasjonen Bosnia ogHercegovina er faktisk nominelle multi-etniske institusjo-

ner delt i atskilte bosnisk-muslimske og kroatiske kompo-nenter, med liten kommunikasjon mellom dem. På statsni-vå arbeider de valgte representanter bare for å unngå at sta-ten blir en effektiv politisk aktør.

Så lenge de grunnleggende administrative strukturer ersvake, kan valg gjøre lite for å få til en ansvarlig regjering.Det internasjonale samfunnet har organisert seks omgang-er med stemmegivning i løpet av de siste fem årene, somom det nyter å kaste terninger om igjen og om igjen i håpom å få til et bedre resultat. Søket etter såkalte “moderate”har vært frustrerende, og internasjonalt favoriserte kandi-dater som Republika Srpskas statsminister Milorad Dodikhar skuffet når han har makten. Blant de bosniske musli-mene blir det multi-etniske SDP til Zlatko Lagumdzija sta-dig mer populært. SDP, som hovedsakelig har sitt velger-grunnlag på kommune- og kantonnivå og er avhengig av etekstremt svakt og oppbrutt administrativt apparat, er imid-lertid i en svak posisjon for å få til vesentlige reformer påkort tid. I serbisk og kroatisk dominerte områder fortsettervelgermassen, til tross for omfattende desillusjoneringmed den politiske prosessen, å gå tilbake til nasjonalist-partiene fra krigens dager.

Ettersom internasjonal oppmerksomhet mot Sørøst-Europa vender seg mot de mange problemene i Den føde-rale republikken Jugoslavia, ser noen på det internasjonaleoppdraget i Bosnia på samme måte som det ble sett på i1996, som et kappløp mot tiden. Bosnia er ennå ikke enselv-drevet struktur, og konsekvensene av en for tidlig til-baketrekking kan bli en katastrofe, ikke bare for Bosnia,men for hele regionen. Det er imidlertid også klart at inter-nasjonal hjelp ikke kan fortsette å dekke over svakhetene iden bosniske staten, uten et klarere perspektiv på hvordandenne staten og dens institusjoner kan bli levedyktige.

I frustrasjon over det svake arbeidet til de nasjonaleinstitusjonene har den internasjonale misjonen blitt merpågående, og har gått så langt at Kontoret til Høykom-missæren (OHR) og Organisasjonen for sikkerhet og sam-arbeid i Europa (OSSE) har blitt sentrale pilarer i den kon-stitusjonelle orden. Ute av stand til å trekke seg ut uten årisikere sammenbrudd i staten, og heller ikke i stand til åoverføre ansvaret til nasjonale myndigheter, finner deninternasjonale misjonen seg nå i en rolle som den aldriønsket å spille.

I fredsprosessens første fase ble oppgavene til den inter-nasjonale misjonen fastsatt i samsvar med tradisjonelleideer for FNs fredsbevaring, støttet av en uvanlig sterkmilitær styrke. Dayton-avtalen inneholdt en detaljertkalender med militære forpliktelser og med 60.000 troppertil disposisjon sikret den NATO-ledede Iverkset-tingsstyrken (IFOR) at de ble fulgt til minste detalj. Deinternasjonale styrkene deployerte raskt langs våpenhvile-linjene, skilte hærene fysisk, plasserte våpnene i midlerti-dige lagre og demobiliserte styrkene til fredstidsnivåer.Detaljert avtaler om styrkebalanse og nøye overvåking fra

FEM ÅR ETTER DAYTON


Etter en lite bemerkelsesverdigbegynnelse har Den internasjonalekrigsforbryterdomstol for det tid-ligere Jugoslavia (Domstolen) kom-met langt. I økende grad anses insti-tusjonen både i og utenfor dettidligere Jugoslavia som avgjørendefor å gjeninnføre stabilitet i områdetog for å gjenoppbygge tillit mellomsamfunnene. Videre, etter hvert somflere og høyprofilerte enkeltpersonerdømmes, bygger den opp presedens,som vil være avgjørende for krigensrett i fremtiden.

Med grunnlag i FNs sikkerhet-sråds resolusjon 827 fra mai 1993,har Domstolen mandat til å reisetiltale mot og dømme personer somer ansvarlige for alvorlige krenkelsermot internasjonal, humanitær lov -alvorlige brudd på Geneve-konven-sjonene fra 1949, krenkelser avlovene eller reglene for krig, folke-mord og forbrytelser mot menneske-heten - som ble utført på territoriet tildet tidligere Jugoslavia fra 1991. Tilnovember 2000 har 39 tiltalte entenvært i en rettssak eller venter på enrettssak, eller har allerede blitt dømteller funnet skyldig. Ytterligere 25

krigsforbrytere, inkludert RadovanKaradzic, Ratko Mladic og SlobodanMilosevic, er fortsatt på frifot.

I sine første år støtte Domstolen påen rekke tilsynelatende uoverkom-melige problemer. Disse inkludertebegrenset f inansiering, motstandblant de lokale myndigheter, mangelpå mistenkte i varetekt, og lunkenstøtte blant viktige medlemmer avdet internasjonale samfunnet. Ett åretter slutten på den bosniske krigenble faktisk ikke representanter fraDomstolen invitert til møtet i Rådetfor fredsgjennomføring i London idesember 1996. Rådet er en myn-dighet bestående av medlemmer fraflere regjeringer som overvåker fred-sprosessen. Til tross for at han man-glet en formell invitasjon, besluttetdaværende aktor, Richard Goldstonefra Sør-Afrika, å være til stede pådette møtet, der de første 12 måne-dene av fredsgjennomføringen blegjennomgått. Like etter begynte hansog andre domstolmedlemmersutholdenhet å bære frukter.

Domstolens situasjon endret segden 10. juli 1997, da FNs fredsbe-

varere, gjennom en dristig operasjon,arresterte en person mistenkt forkrigsforbrytelser, Milan Kovacevic,og drepte en annen, Simo Drljaca.Kovacevic, og spesielt Drljaca, varbegge store fisker, og fjerningen avdem brøt syklusen av straffrihet somhadde vært karakteristisk for krigeneom jugoslavisk oppløsning. Det fryk-tede tilbakeslaget kom ikke og flerearrestasjoner fulgte. Hittil har freds-bevarere i Stabiliseringsstyrkenarrestert 19 mistenkte; ytterligere tresom var mistenkt for krigsforbry-telser ble enten drept i det de motsat-te seg arrestasjon eller begikk selv-mord i stedet for å overgi seg.

Selv før den 10. juli 1997, varallerede flere siktede i varetekt hosdomstolen. Disse personene haddeenten blitt arrestert i utlandet, ellerhadde overgitt seg frivillig, eller, i etttilfelle i juni 1997, hadde blitt arresterti området til FNs overgangsadmini-strasjon i Øst-Slavonia i Kroatia. Denførste krigsforbryterrettsaken gjaldtDusko Tadic, en bosnisk serber, somhadde blitt arrestert i februar 1994 iMünchen, Tyskland. Etter en rettssakog anke som varte 79 dager, ble handømt til 20 år i fengsel. Åtte siktedehar dødd; to mens de satt i varetekt.Siktelsene mot 18 anklagede, tre av

IFORs side av militære bevegelser, reduserte sikkerhets-problemene mellom partene. Trenings- og utrustningspro-grammet, som amerikanske kontraktører utførte utenforNATOs myndighet, bygget opp Føderasjonens militærestyrker for å skape maktbalanse mellom de tidligere krig-førende partene. Den internasjonale politistyrken gjen-nomførte en liknende reduksjon og balansering av politi-styrkene.

Det internasjonale samfunnet kastet seg inn i gjenopp-byggingen av det krigsherjede landet med imponerendeenergi. Ved slutten av krigen i Bosnia var mer enn 2.000kilometer veier, 70 broer, halvparten av det elektriske nett-verket og mer enn en tredjedel av husene blitt ødelagt. Tiltross for enorme forsynings-vanskeligheter koordinerteVerdensbanken og EU-kommisjonen et gjenoppbyggings-program til $5.1 milliard. Innen 1999 hadde en tredjedel avhusene blitt reparert, og mesteparten av den urbane infra-strukturen hadde blitt tilbakeført til nivået fra før krigen,



fra telefonlinjer, elektriske kraftstasjoner, og vannverk tilantall barneskoler per elev.

Det var med disse praktiske oppgavene at den interna-sjonale misjonen lyktes best. Dens politiske agenda varmer beskjeden, begrenset til å organisere valg innen kortestmulig tidsramme. Valgene var tenkt å være nøkkelen til åfjerne ekstremister fra det politiske landskapet og få inn enny periode med liberalt demokrati. De var også et nødven-dig første skritt for å samle de nye statsinstitusjonene. Detviste seg at krigstidens nasjonalistiske ledere ble sendt til-bake til makten i en serie valg, styrket og legitimert medsine nye, konstitusjonelle mandater, og lot det internasjo-nale samfunnet være uten noe annet alternativ enn å løsesitt oppdrag i partnerskap med de samme personer somhadde startet krigen.

Så lenge det internasjonale samfunnet brukte pengerliberalt til å gjenoppbygge landet, møtte fredsmisjonen

Ingen fred uten rettferd


monopolisere politisk makt innen sine egne etniske grup-per. I tradisjon fra det gamle jugoslaviske kommunistparti-et, brukte nasjonalistpartiene beskyttelsesnettverk for åholde de offentlige institusjonene underlagt sin vilje.

Disse maktstrukturer fra krigens dager dominerte detpolitiske livet i etterkrigstidens Bosnia. Det som for uten-forstående syntes å være problematisk, etnisk hat viste segofte å være vulgær, politisk manipulasjon i egen interesse.Den politiske elite brukte nasjonalistisk retorikk som etredskap for å kontrollere sin egen befolkning, spilte på kol-lektiv frykt for å gjøre skillene mellom de etniske gruppe-ne hardere. Nesten ethvert, internasjonalt mål som gikkutover utdeling av hjelp, slik som å arbeide for at flykt-ningene kunne vende tilbake eller å skape et felles, økono-misk rom, utgjorde en trussel mot de nasjonalistiske makt-strukturer og møtte hard motstand. Fastlåst på de flestefronter, smidde den internasjonale misjonen ganske enkelt

liten motstand. Da de umiddelbare militære og humanitæ-re behov var dekket og oppmerksomheten vendte seg motå skape en levedyktig stat, møtte imidlertid det internasjo-nale samfunnet intens, politisk motstand.

Etterkrigstidens Bosnia ble effektivt delt inn i tre terri-torielle soner, grensene var våpenhvilelinjene. Hver del nøtfunksjonell uavhengighet i politisk og økonomisk betyd-ning, og ble styrt av en separat administrasjon under kon-troll av en av de tre hærene. Som i enhver langvarig kon-flikt, utviklet disse kvasi-statene maktstrukturer med full-maktsinteresser i den unormale situasjonen under krigen,som ble sterkt imot forandringer. Elementer i disse regi-mene hadde nære bånd til smugling og organisert krimina-litet, som brakte rikdom og makt til enkelte politiske lede-re. Kombinasjonen av trusler om vold og løftet om gevinst- typisk omfordeling av krigsbytte, og tildeling av syssel-setting i offentlig sektor - gjorde det mulig for dem å


dem i varetekt, har blitt frafalt. Toanklagede ble frikjent etter rettssaken.

Mange i det internasjonale sam-funnet fryktet at spørsmålet omkrigsforbrytelser og rettferdighetville komplisere fredsforhandlingeneog komme i veien for en varig løs-ning. Domstolen ble etablert somfølge av offentliggjørelsen av en rap-port på 3.300 sider fra en kommisjonbestående av fem rettseksperterunder Sherif Bassiouni, en jusprofes-sor fra Chicagos De Paul-universitet,som undersøkte rapporter om etniskrensing. Kommisjonen ble opprettet ikjølvannet av London-konferansen iaugust 1992, som svar på medias avs-løringer om eksistensen av serbisk-drevne fangeleirer. Bassiouni-kom-misjonens arbeid ble i hovedsakfinansiert gjennom donasjoner fraSoros-fondet, en veldedig stiftelsesom ble opprettet av George Soros,en finansmann og filantrop.

Den nederlandske regjering gaDomstolen hovedkvarter i den Haag,som ikke lenger er stort nok til å husedagens stab på 1.200 personer.Domstolens budsjett, som har øketfra $276.000 i 1993 til nærmere $100millioner i 2000, blir betalt av FN.Noen aktiviteter, slik som program-

met for åpning av graver iSrebrenica, arena for den størsteenkeltmassakren i den bosniske kri-gen, og en kampanje for å forklareDomstolens arbeid innen regionen,

f inansieres fra utlandet. I tilleggsendte 11 land rettsmedisinske grup-per i kjølvannet av Kosovo-kampan-jen, for å bistå Domstolen i densundersøkelser.

© R

eute

rs

Ettersøkt: 25 mistenkte for krigsforbrytelser er fortsatt på frifot.

videre på det som man kunne få til i et slikt miljø, nemligfysisk gjenoppbygging. Utbetalingen av enorme summergjenoppbyggingshjelp med et minimum av politiske ellerinstitusjonelle reformer, bidro bare til å styrke de nasjona-listiske maktstrukturene enda mer.

Det var den fortsatte eksistens av disse parallelle syste-mene som hindret etableringen av den bosniske staten.Reell makt ble utøvet bak lukkede dører. Nasjonalist-partiene hadde ikke noe ønske om å overlate noe av kon-trollen over deres saker til nye institusjoner, som de ikkekunne være sikre på å kontrollere. Ved ganske enkelt ånekte å delta, sikret de at statsinstitusjonene forble lite merenn teatre for nasjonalistisk politikk.

Fem år senere er de nasjonalistiske maktstrukturenefragmentert, underminert av krigstrettheten til befolkning-en og den ubønnhørlige tilbakeføring til normalitet i regi-onen. I Republika Srpska begynte Karadzic-regimet åsmuldre opp i forbindelse med Dayton-avtalen, etter split-telsen mellom Pale og Beograd. De private sikkerhetsstyr-ker som Karadzics sterkt utbyttende regime var avhengigeav, var ekstremt dyre å opprettholde. Noen få, velrettedeinternasjonale operasjoner for å bryte opp hans smugler-nettverk, sammen med en samordnet politisk kampanje forå tvinge ham ut av offentlig virksomhet, brøt hans grep påmakten.



Den kroatiske para-staten Herzeg-Bosna varte lenger,men lider nå strekt under tapet av skatteinntekter fraKroatia etter nederlaget til Den kroatiske demokratiskeunion (Hrvatska demokratska zajednica eller HDZ) tilavdøde president Tudjman i valgene tidlig i 2000. Med eks-terne subsidier som tørker opp er de parallelle strukturenei økende grad ute av stand til å yte grunnleggende, offent-lige tjenester, for ikke å snakke om bestikkelsene somderes makt er avhengig av. Splittelser av det politiske mas-kineri kommer som en følge av dette. En håndfull høystå-ende personer i det bosniske HDZ retter seg nå igjen motstaten og det internasjonale samfunnet på jakt etter en merpålitelig kilde for skatteinntekter. På den annen side harpartiledelsen under Ante Jelavic, valgt veien som fører tiltotal konfrontasjon med det internasjonale samfunnet ogtruer med å trekke seg fra alle institusjoner.

Mens denne forfallsprosessen skaper reelle muligheterfor fremgang, er det også en risikofylt tid for fredsproses-sen. Nasjonalistpartiene er fortsatt sterke nok til å sikre atdet er en stadig styringskrise på alle nivåer i den bosniskestaten. Ettersom de gamle systemene bryter sammen, er delegitime, konstitusjonelle strukturer ganske enkelt ikkeklare til å ta over. De to enhetene har begge kaotiske, offent-lige finanser, pensjonsfondene er bankerott, de offentligesektorer er oppblåste og ineffektive, det er utbredt, offentligkorrupsjon og det er hverken evner eller, synes det som,

Croatia

Serbia

MontenegroRepublika Srpska

Federation of Bosnia & Herzegovina

Croat-controlled Federation territory

Sarajavo

Srebrenica

Tuzla

Brcko *Banja Luka

Bihac

0 50 100 km

0 31 62 MilesBrcko district forms part of both entities*

Mostar

© O

livie

r N

eola

politisk vilje til å gjennomføre de økonomiske reformersom landet så hardt trenger.

Selv om dagene til de monolittiske, nasjonalistiske par-tiene kan være talte, blir de som følge av dette ikke bareerstattet med liberalt demokrati, men med økende frak-sjonsvirksomhet og institusjonelt forfall. En ny regjeringvil, uansett hvor ærlige dens reformhensikter er, stå over-for en kamp i motbakke mot denne bakgrunnen av svakeinstitusjoner, minkende ressurser og motstand fra mangekanter. Akkurat når endringene i Kroatia og Serbia får fare-ne for ny krig til å synes langt borte, er faren for Bosnia atden kronisk svake staten vil bryte sammen under vekten aven økende økonomisk og politisk krise.

I frustrasjon over at bosniske politikere stadig blir borte,har det internasjonale samfunnet overtatt en rekke sterke,nye maktposisjoner selv. Fra den svake koordinerende rollesom ble forutsett i Dayton-avtalen, har Høykommissærenblitt opphøyd til den sentrale, lovgivende makt. I desember1997 autoriserte Fredsgjennomføringsrådet, myndighetenpå regjeringsnivå som kontrollerer oppdraget, Høykom-missæren til å sette i verk lover og avskjedige embetsmennsom hindret fredsprosessen.

Høykommissærens makt har vist seg ekstremt nyttig forå gå utenom fastlåste statsinstitusjoner. Det var kun meddenne makten at fremgang har blitt mulig på slike områdersom å overta kontrollen over offentlig kringkasting franasjonalistpartiene, innføre en felles valuta, eller gi tilbakehus og eiendomsrettigheter til folk som ble etnisk rensketunder krigen. Selv om det til å begynne med var kontro-versielt, har Høykommissærens innføring av lover nå blittrutine, og det får liten oppmerksomhet fra den bosniskebefolkning eller de politiske eliter. Det reiser imidlertid enrekke spørsmål knyttet både til iverksettingen av de enkel-te lover og utviklingen av det konstitusjonelle systemet.

Administrative og ressursebegrensninger er et like stortproblem for pålagte lover som de er for lover som vedtaspå vanlig måte. Det er for eksempel umulig å få til en virk-som, bosnisk grensetjeneste eller rettsvesen, og internasjo-nale programmer på disse områdene har pekt på behovetfor intensive iverksettingsstrategier etter innføring. At denOHR-pålagte eiendomslovgivning har lykkes er resultatetav en stor, administrativ innsats for å sikre at kommunaleboliglag faktisk tar de nye lovene i bruk. I det internasjo-nalt administrerte distriktet Brcko er den største begrens-ningen på et stort, internasjonalt oppdrag ikke lenger dennasjonalistiske opposisjonen, men en farlig mangel på res-surser for å holde en kompleks, institusjonell struktur ilive.

Totalt sett åpner tvangsforordninger opp et enda større“iverksettingsgap”, som på mellomlang sikt heller under-graver enn styrker tilliten til rettssystemet. Det er også enstadig fristelse for folk utenfra, slik som det er for bosnis-ke, politiske krefter, å drive lobbyvirksomhet overfor Høy-

kommissæren for å innføre lovgivning for å løse et spesi-fikt, kortsiktig problem eller å hjelpe en bestemt, politiskfavoritt. Dette kan imidlertid, i stedet for å styrke tilliten tilnye institusjoner, true med å undergrave dem fullstendig, ogerstatte vilkårligheten til tidligere regimer med vilkårlighe-ten til det internasjonale samfunnet.

Formynderskap er et nytt våpen i arsenalet til interna-sjonale inngrep og Bosnia er dets første arena. Det kan isiste instans bare bli ansett som legitimt hvis det har eta-blering av en effektiv stat som resultat, som gjør selve for-mynderskapet overflødig. Oppgaven til den internasjonalemisjonen er nå arkitektonisk, å skape strukturer som vilfortsette å stå etter at den eksterne støtte er trukket tilbake.

Det er imidlertid ikke noe magisk ved Høykom-missærens makt. Han kan ikke bare få en effektiv stat til åeksistere. Få av de internasjonale organisasjonene i Bosniahar noen større erfaring med detaljene ved institusjonsbyg-ging, som krever detaljert sektorekspertise. Enkelte orga-nisasjoner har en tendens til ganske enkelt å pløye videremed de fredsbevarende oppgaver som de er kjent med:gjenoppbygging, overvåking, og enda flere valg.Spørsmålet er om den internasjonale misjonen kan lykkesmed å endre kurs på dette stadium.

En rekke institusjonsbyggende initiativer har hatt impo-nerende resultater. En sentralbank har blitt skapt under eninternasjonal guvernør, som lykkes i å innføre en ny valu-ta i 1998. Et intensivt og langvarig program satt i verk avEUs kontor for toll- og skattehjelp for å reformere tollad-ministrasjon har gitt imponerende resultater. Den uavheng-ige mediakommisjonen som er en ny lisensmyndighet forkringkastet media, har bidratt til å fremme medias uav-hengighet. På kommunenivå oppnås gradvis resultaterinnen arbeidet med å skape lokale, administrative struktu-rer som er i stand til å tvinge gjennom eiendomslover. Hverav disse har krevd en klar, strategisk visjon for hvordanman skal få forskjellige former for internasjonal innflytel-se til å virke på et komplekst problem.

Det internasjonale samfunnet må nå tenke gjennom destrukturer det er behov for for å fullføre statsbyggingspro-sjektet. I mai 2000 laget Fredsgjennomføringsrådet en listeover kjerneinstitusjoner hvis etablering bør håndteres somen prioritet. Disse inkluderer sentrale regulatorer innennettverkindustrien slik som telekommunikasjoner, energiog transport, en uavhengig og profesjonell statsadministra-sjon, og garanterte skatteinntekter for staten. For å møtedenne utfordringen må den internasjonale misjonen gå uto-ver det å kjempe med restene av krigsregimene og begynneå bygge institusjoner for å kontrollere en prosess med kon-stitusjonell utvikling ,som har som mål å skape en virksomstat som den bosniske befolkning ser på som rettmessig ■

ESI analyserapporter vedrørende det sørlige Europakan finnes på Internett på www.esiweb.org



De synger fra sangboken: bosniske, kroatiske og serbiske soldater må arbeide sammen fo


tig. En sviktende økonomi i begge enhetene lider underpåkjenningen med å opprettholde separate, alt for storehærstyrker, som er dårlig utstyrt og trenet. Videre betyrfraværet av ekte dialog mellom de militære og forsvarssam-funnene i Bosnias velgerbefolkning, at liten politisk viljegenereres for å utvikle en felles forsvarspolitikk og fellesmilitære strukturer. Dette i sin tur gjør landet uegnet forfelles europeiske eller euro-atlantiske strukturer og til ogmed til å samarbeide med enkeltland innen forsvar og detblir derfor ikke i stand til å ivareta sin egen sikkerhet utentilstedeværelse av NATO-ledede fredsbevarere.

Mens Dayton-avtalen avsto ansvar for forsvar tilenhetene, kan langsiktig sikkerhet og stabilitet ikke oppnåsom ikke bosniere i begge enheter kan snakke sammen,

David Lightburn er analytiker ved Pearson PeacekeepingCenter i Nova Scotia, Canada. Han er tidligere medlem avNATOs internasjonale sekretariat og i tiden våren 1992 tilhøsten 2000 hjalp han til med å utvikle Alliansens engasje-ment innen fredsbevaring, inkludertSikkerhetssamarbeidsprogrammet med Bosnia.

Da våpnene tiet og NATO-ledede fredsbevarere bledeployert til Bosnia og Hercegovina (Bosnia) idesember 1995, var krigen slutt, men freden var

fortsatt skrøpelig. Bosnia var delt inn i fiendtlige, militæreleire; forholdene mellom rivaliserende, etniske væpnedestyrker var preget av motsetninger; og det var behov for enutenlandsk, militær tilstedeværelse for å hindre gjenopp-takelse av krigen. Dayton-avtalen inneholdt en gjennomar-beidet kalender over militære forpliktelser, som hver av detidligere krigførende parter måtte overholde, men opp-gaven med å gjøre avtalen til mer enn bare en våpenhvilekrevde mer enn bare å skille og kontrollere Bosniasforskjellige militære styrker. For å bygge langsiktig sikker-het og hindre tilbakefall til fiendtligheter, har NATO ogandre internasjonale organisasjoner utviklet en rekke pro-grammer som skal bygge tillit mellom soldater medforskjellig etnisk bakgrunn og bidra til å skape forhold deren hensiktsmessig, kosteffektiv og varig sikkerhetsrammekan utvikle seg.

Dayton-avtalen anerkjenner eksistensen av to separatehærer i Bosnia - den til Føderasjonen av Bosnia ogHercegovina; den hovedsakelig kroatiske og bosniske mus-limske (bosniske) enheten, og Republika Srpska, den hov-edsakelig serbiske enheten. De facto var det imidlertid, oger fortsatt, tre hærer, siden de kroatiske og bosniskestyrkene ikke har blitt integrert, hverken i struktur eller ipraksis, og samarbeid mellom de to er minimalt og over-fladisk. Dette merkelige arrangementet er arven etternesten f ire år med krig, der tre etnisk baserte styrker,inkludert en blandet gruppe regulære soldater, paramil-itære, vernepliktige, utenlandske frivillige, gerilja og para-militært politi, slåss for både territorium og overlevelse.Det reflekterte også begge nabolandenes og andre landsengasjement i konflikten og den assistanse som de ga.Videre var et stort antall våpen og ammunisjon, i kjølvan-net av kampene, enten i hendene på private enkeltpersonereller lagret i store våpenlagre i politileirer.

For observatører utenfra fremstår Bosnias internesikkerhetsarkitektur uunngåelig som ikke funksjonsdyk-

Å søke sikkerhetsløsningerDavid Lightburn gir en oversikt over Bosnias militære landskap og analyserer

internasjonale programmer som har som mål å bygge langsiktig sikkerhet.

gjenoppbygging. I desember 1995 bød de tre krigstrette oguorganiserte hærene i Bosnia minimal motstand for denNATO-ledede Iverksettingsstyrken (IFOR) og overholdtdet internasjonale samfunnets mange, innledende krav.Disse inkluderte avlevering av territorium; etablering av endelingssone; kantonisering av tungt utstyr og militært per-sonell; overholdelse av regler og prosedyrer fastsatt avIFOR med hensyn til trening; koordinert minerydding;etablering av felles, militære kommisjoner; og bevegelses-frihet for IFOR og det internasjonale samfunnet.

I ettertid var graden av overholdelse fra de væpnedestyrker og forsvarsmyndighetene fra begge enhetenebemerkelsesverdig. Det har ikke vært noen tilbakefall tilfiendtligheter. Et sikkert miljø har blitt garantert for sivileorganisasjoner som opererer i Bosnia. Det strategiske dis-triktet Brcko, som striden har stått om, har blitt demilitaris-ert. Våpen har blitt ødelagt, slik det var avtalt, mineryddinghar begynt og begge enhetene har begynt å omstruktureresine militære styrker og redusere dem i størrelse. Som etresultat var IFOR og dens etterfølger, Stabiliseringsstyrken(SFOR), i stand til å gå lenger enn bare til å kontrollereiverksettingen av de rent militære deler av Dayton-avtalenog begynne å støtte arbeidet til sivile organisasjoner. Pådenne måten har SFOR i økende grad blitt involvert i detinternasjonale arbeidet med å omforme det bosniske sam-funn og få slutt på korrupsjonen, ved å få politisk kontrollover økonomien, media og politiet.

Selv om Den stående komitéen for militære saker,Bosnias felles forsvarsinstitusjon som ble gitt mandat iDayton-avtalen, ble opprettet, forble den tannløs i fravær avekte dialog mellom partene om sikkerhets- og forsvarssak-er. I 1997 lanserte NATO et program for sikkerhetssamar-beid mellom Alliansen og Bosnia for å føre forsoning-sprosessen i landet videre, ved å hjelpe de militære ogforsvarsmyndighetene til å stimulere til slik dialog ogsparke i gang prosessen med internt samarbeid på forsvar-sområdet.

De innledende aktiviteter, hovedsakelig kurs på NATO-skolen i Oberammergau, Tyskland, hadde som målsetting åfremme forsoning og muligheter for dialog mellom deenkelte deltakere, så vel som å sørge for grunnleggendeinformasjon om målene for det internasjonale samfunnetsforskjellige programmer i Bosnia. Grupper med opp til 45militære offiserer og sivile forsvarsembetsmenn ble førtsammen, med lik representasjon fra hver av Bosnias trevelgergrupper. Fram til november 2000 hadde mer enn 450personer deltatt på slike kurs, inkludert forsvarsministre ogderes stedfortredere, forsvarssjefer og andre toppolitikere,militære og forsvarspersonell, så vel som flere sjefer pålavere nivåer og stabs- og andre representanter fra andreregjeringsdepartementer.

Mange deltakere fikk anledning til å fornye tidligerebekjentskaper med kolleger fra en annen etnisk gruppe,forbindelser som gikk tilbake til deres tid sammen i den



© R

eute

rs

or å bygge langsiktig sikkerhet i Bosnia.

samarbeide og arbeide ved siden av hverandre for å byggede strukturer og evner som trenges for det felles forsvaretav landet. Det har imidlertid ikke oppstått noe meningsfulltsamarbeid på statsnivå i det klima av mistenksomhet sområder mellom de tre etniske gruppene.

Siden 1997 har det internasjonale samfunnet søkt å fos-tre større, militært samarbeid mellom enhetene og styrkeeffektiviteten til Den stående komité for militære saker, detfelles militære organ som ble opprettet under fredsavtalen,og utvikle dets rolle som en sentral forsvarsmekanisme.Gjennom Fredsiverksettingsrådet (PIC), myndigheten påregjeringsnivå som overvåker den bosniske fredsprosessen,arbeider det internasjonale samfunnet for å overbevise allepartene om den hovedsakelig dynamiske natur i Dayton-avtalen, som er gulvet og ikke taket, og som skal være enprosess mot langsiktig, selv-drevet fred og sikkerhet, istedet for et sett minimumsbehov for kortsiktig stabilitet.

Dayton-avtalen førte til en umiddelbar slutt på fiendt-lighetene, adskillelse av konfliktpartenes væpnede styrkerog etablering av et sikkert miljø, der det internasjonalesamfunnet og innbyggerne i Bosnia kunne begynne pros-essen med forsoning, tilbakeføring av flyktningene og

gamle, jugoslaviske folkehæren og til og med i enkelte til-feller til skoledagene. Deltakerne satte pris på mulighetentil å diskutere og debattere politikk og perspektiver medinternasjonale embedsmenn. Tørsten etter informasjon varsynlig og mange fikk en bedre forståelse av rollen til deforskjellige, internasjonale organer i deres land, som oftesto i skarp kontrast til det bildet som deres egne myn-digheter og media ga. Grupper kom sammen medbemerkelsesverdig avslappethet og vennskap oppsto. Detble åpenlyst utvekslet synspunkter og også krigshistoriermellom tidligere motstandere.

I 1999 gikk Sikkerhetssamarbeidsprogrammet inn i enny fase. Dette innebar å gi mer detaljert informasjon omdet internasjonale samfunnets tilnærming til sikkerhet ogen mer dyptgående diskusjon om fredsskaping, nasjonalutvikling og de utfordringene som Bosnia står overfor. I til-legg til de alminnelige kursene, organiserte NATO en rekkespesialseminarer for forsvars- og andre embetsmenn, ogvar vertskap for besøk av ulike grupper embetsmenn ogmedia fra Bosnia. Som et eksperiment ble det holdt enskolegjenforening i 1999, da rundt 250 bosniere haddedeltatt på kursene i Oberammergau. Nesten 200 personerkom fra hele Bosnia til gjenforeningen i SFORs hoved-kvarter i Sarajevo. Arrangementets suksess har siden blittgjentatt på en lokalt organisert gjen-forening i Banja Luka, RepublikaSrpska. Liknende gjenforeninger erplanlagt i fremtiden for å styrke de kon-taktene som ble skapt eller gjenopptatt iOberammergau.

I dag har programmet gått inn i enmer progressiv fase. Det fokuserer på åengasjere bosniske embetsmenn og dekommende generasjoner forsvarslederei utviklingen av løsninger på deavgjørende sikkerhetsutfordringer somderes land står overfor. Bosnia kan ikke fortsette i det uen-delige med å være avhengig av ytre, væpnet tilstedeværelsefor sin indre stabilitet og sikkerhet. Heller ikke kan detinternasjonale samfunnet fortsette å stille med dagensnivåer av ressurser for å få dette til.

I de to siste årene har Fredsgjennomføringsrådet identi-fisert hva som trenges for at stabilitet i Bosnia skal blilangsiktig og selvdrevet. Utenriksministrene som møttes iMadrid i desember 1998 krevde at partene skulle utvikle enfelles sikkerhetspolitikk for Bosnia, så vel som en statsdi-mensjon for forsvar. Dette inkluderte en styrket Ståendekomité for militære saker og større militært samarbeid mel-lom de to enhetenes væpnede styrker, så vel som en felles,militær doktrine og arbeid for et trenings- og utviklings-program. I Brussel, i mai 2000, fastsatteFredsgjennomføringsrådet ytterligere mål. Disse inklud-erte å arbeide for å endre Den stående komité for militæresaker til en effektiv forsvarsinstitusjon på statsnivå;utvikling av styrkestrukturer som kan vedlikeholdes og



som er økonomisk forsvarlige, i samsvar med Bosniaslangsiktige sikkerhetsbehov; full åpenhet om ekstern, mil-itær assistanse; og enhetlig kommando og kontroll av væp-nede styrker som er i stand til felles deployering underinternasjonale og regionale sikkerhetsorganisasjoner.

Flere internasjonale organisasjoner bidrar for å føredenne prosessen videre. I tillegg til sitt Sikkerhets-samarbeidsprogram, er NATO via SFOR involvert i arbei-det for å omstrukturere Bosnias væpnede styrker, åredusere deres størrelse og føre inn konseptet om en gener-alinspektør, som er et kontor - som i dag ledes av enamerikansk oberst, men som med tiden skal være ennasjonal institusjon - som overvåker adferden til høyeremilitære personer og sikrer at de ikke misbruker sin myn-dighet, ikke er engasjert i tvilsomme forretningsfore-takender og holder seg borte fra politikk. Kontoret tilHøykommissæren bidrar til utviklingen av Den ståendekomité for militære saker. Organisasjonen for sikkerhet ogsamarbeid i Europa (OSSE) fortsetter å arbeide på feltettillitskaping og rustningskontroll. FNs misjon i Bosniaundersøker hvordan Bosnia kan bidra til internasjonalefredsbevaringsoppdrag andre steder i verden.

En ramme for fremtidige drøftelser ble lagt fram til vur-dering for bosniske militære og sivileembetsmenn som deltok på NATOssikkerhetssamarbeidskurs i løpet av 2000og for høyere embetsmenn fra Forsvars-og Utenriksdepartementene på et semi-nar i Oslo, Norge sommeren 2000. Togrunnleggende behov har blitt identifis-ert som avgjørende for utviklingen av etlevedyktig konsept for landets langsik-tige, selvdrevne stabilitet. For det førstemå det utvikles et sett kjernefunksjonersom Bosnia må ta ledelsen over og ta påseg et klart ansvar for. Disse kjerne-

funksjonene har blitt identif isert av Fredsgjennom-føringsrådet som utvikling av en felles sikkerhets- ogforsvarspolitikk; etablering av en sentral forsvarsinstitusjon;etablering av mindre, profesjonelle, økonomisk forsvarligeog samarbeidende væpnede styrker; og nye tillits- og sikker-hetsskapende tiltak mellom de væpnede styrker i Bosniasom de tar initiativet til selv.

For det andre må et sett sikkerhetstiltak basert på samar-beid, utarbeides med det internasjonale samfunnet for åholde følge med den felles og kollektive tilnærmingen tilsikkerhet, som har oppstått i Europa siden slutten på Denkalde krigen. På samme måte som for de fleste europeiskelandene, kan Bosnia ganske enkelt ikke bare stole på åopprettholde store styrker på sine territorielle grenser for åforsvare seg selv. Landet må derfor avtale en rekke fellessikkerhetstiltak med det internasjonale samfunnet, i stedetfor absolutte garantier for bosnisk sikkerhet fra noe annetland eller gruppe av land. Slike tiltak kan omfatte en fort-satt, internasjonal, militær tilstedeværelse av en type og

Bosnia kan ikke i detuendelige være avhengigav en ytre, væpnettilstedeværelse for sinindre stabilitet ogsikkerhet.

størrelse som må fastsettes, men som i hovedsak er rettetinn mot å støtte utviklingen av Bosnias forsvarssystem påstatsnivå; med tiden bosnisk deltakelse i NATOsPartnerskap for fred-program eller andre, internasjonaletilknytninger; fremgang i de regionale forhandlinger omrustningskontroll som det var mandat for i Dayton-avtalen,utsikten til dette er blitt litt lysere i kraft av den positive,politiske utviklingen i både Zagreb og Beograd; ogutvikling av nære og åpne militære bånd og kontakter medSerbia, Kroatia og andre naboland, som et bidrag til region-al stabilitet og tillitskaping.

Bosniske forsvarsembetsmenn samarbeider nå med detinternasjonale samfunnet for å ta opp den agendaen somFredsgjennomføringsrådet har fastsatt for dem. En umid-delbar utfordring er å skape en ramme for varig ogmeningsfullt samarbeid mellom de to væpnede styrkene ilandet. En slik omstrukturering vil ikke ha som mål å smien integrert hær ut av landets tre væpnede styrker, slik somnoen som ønsker å avspore prosessen har hevdet. Enhverstyrkeomstrukturering må reflektere og respektere kulturenog tradisjonene til landets velgermasse, slik det er i enkeltevestlige land, inkludert Belgia, Canada og Storbritannia.

Det har for eksempel ikke noen hensikt å integrereenhetens styrker på lavere nivåer. I stedet er en ide å utvikleen enhetlig kommando- og kontrollstruktur på statsnivåmed noe felles trening og utdanning, styrker som arbeiderunder en felles forsvarspolitikk og en felles militærdok-trine, og som skal svare til presidenten gjennom Denstående komité for forsvarssaker. Hensikten med slikestyrker vil være å opprettholde suvereniteten og landets ter-ritorielle integritet i samsvar med internasjonal lov; å bidratil internasjonal sikkerhet gjennom FN og andre fredsbe-varende misjoner i utlandet; og å gi assistanse til sivilemyndigheter i tilfelle sivile katastrofer, ulykker ellersosiale behov.

Hovedhinderet er fortsatt mangelen på politisk vilje påforsvarsområdet, både på stats- og enhetsnivå. En radikalendring må til i holdningen til medlemmene av det fellespresidentskapet og til andre stats- og enhetsledere. Etniskbaserte maktstrukturer og langvarige mistanker i mangeinnflytelsesrike kretser med hensyn til de underliggendemotivene til andre etniske grupper, gir ikke et godt klimafor samarbeid. Videre fortsetter enkelte embetsmenn ågjemme seg bak argumentet om at forsvar ble sett på somansvaret til enhetene i Dayton-avtalen. Dette hindrer spe-sielt utviklingen av Den stående komitéen for forsvarssak-er. Dens sekretariat mangler fortsatt et fast tilholdssted, eravhengig av det internasjonale samfunnet for informasjon-steknologi, er kronisk underbemannet (avhengig avenhetene for personell) og har derfor ikke vært i stand til åføre noe vesentlig arbeid videre, og utfører stort sett admin-istrative funksjoner.

Andre alvorlige hindre kommer fra en ekte mangel påforståelse av moderne forsvarskonsepter. Hærene er fort-

satt for store og dyre å opprettholde; antall menn i uniformoverskrider langt både legitime sikkerhetsbehov ogeuropeiske normer. I begge enhetene er de fleste våpen ogannet hovedmateriell gammeldags og i dårlig, operativ for-fatning. Hærene har vanskeligheter med å opprettholde enrimelig treningsstandard. Forsvarsbudsjettene overskriderogså internasjonale normer og er en stor byrde for dendårlige økonomien i de to enhetene. Så lenge det stort settikke finnes noen offentlig dialog om sikkerhet og forsvar iBosnia, er det imidlertid ikke noe politisk press for at devæpnede styrker i Bosnia skal bevege seg videre utover envåpenhvile-status.

For å vinne offentlig støtte må en pågående og fellesinformasjonskampanje lanseres for å informere vanligebosniere om spørsmålene og stimulere til en virkelig dialogom sikkerhetssaker. Et mer fornuftig organisert og åpentmilitærvesen vil sende et positivt signal til befolkningen iBosnia, fjerne potensialet for tilbakefall til konflikt oginnvarsle utsikter til langsiktig stabilitet. Dette vil i sin turfremme forsoning på andre områder og hjelpe til med åtiltrekke seg utenlandske investeringer til landet og regio-nen. Mulighetene for fremgang vil forhåpentligvis bedresettersom Bosnia gradvis begynner å reintegreres i restenav Europa og ettersom almenheten innser hvor nytteløsdagens forsvarsstruktur er, og hvor lite produktivt det er fornormaliseringsprosessen innenfor og utenfor Bosnia.

■



NATO tilbyr et begrenset antallforskningsstipendier hvert år

til både enkeltpersonerog institusjoner.

Personer og institusjoner frabåde NATO-medlemslandog partnerland kan søke.

Detaljer finnes på NATOs web side:

http://www.nato.int/acad/home.htm

S t i p e n d i e r


re liknende, hatefull propaganda andre steder i andre jugo-slaviske republikker og følgene vil bli følt i mange år.

Etter utbruddet av kampene i det tidligere Jugoslavia harmillioner av dollar blitt brukt av NATO-medlemslandeneog andre vestlige land på Balkan, særlig i Bosnia ogHercegovina (Bosnia) og Serbia, i et forsøk på å reparereødeleggelsen. Internasjonal assistanse har hjulpet offent-ligheten i Serbia og i Montenegro med å få tilgang til alter-

native informasjons-kilder og hjulpet til medå møte desinformasjo-nen fra statsmedia. IBosnia har en grad avpluralisme og mediafri-het begynt å dukke opp,delvis takket være inter-nasjonale donasjoner tiluavhengige aviser ogkringkastere.

Likevel, når det gjel-der å hindre konflikteller skape fred, får ikkealltid media den priori-tet som de fortjener. Tiltross for den destruktiverollen som media spiltefor å oppildne etnisk hati det tidligere Jugo-slavia, lyktes ikke denfredsavtalen, som fikken slutt på krigen iBosnia, avtalen som bleforhandlet frem iDayton, Ohio, å inklu-dere noen spesielle

bestemmelser for media i den nye staten, annet enn en kortreferanse til pressefrihet i forhold til valgene.Internasjonale organisasjoner som har hatt som oppgave åkontrollere gjennomføringen av fredsavtalen, har sidenbrukt mye tid og energi for å rette opp denne glippen.

Fram til høsten 1997 var det internasjonale samfunnet iBosnia nødt til å tolerere de hatefulle talene som ble spyddut fra Srpska Radio-Televizija (SRT), stasjonen som blekontrollert av Milosevic’ protegéer i Pale, RepublikaSrpska, like utenfor Sarajevo. I fravær av sammenhengen-de regulering av kringkastingsfrekvenser eller lisenser ogmed domstoler som var politisk farget, hadde daværende

Daniel Deluce, tidligere korrespondent for Reuters i Sarajevo,arbeidet for Kontoret for Høykommissæren mellom våren1998 og høsten 2000 mens han omformet Bosnias media.

Demonstrantene i Serbia kalte den for “Bastillen”. I13 år var hovedkvarteret til den statlige kringkas-ting et hatet symbol på det autoritære styret til den

jugoslaviske presidenten Slobodan Milosevic. Da demon-strantene stormet Radio-Television Serbia, signaliserte detslutten på Milosevics regime. Da han ikke kunne overtalehæren eller politiet til å forsvare sitt televisjonsmonopol,var hans diktatur over. Citadellet hadde falt.

R a d i o - Te l ev i s i o nSerbia (RTS) varMilosevics kraftigsteredskap, en elektroniskpolitikølle som kunnekvele uenighet og pro-dusere enighet om krig.Serbia er fortsatt langtfra å sikre demokrati ogrettssikkerhet. Sluttenpå Milosevic’s omfat-tende kontroll over RTShar imidlertid åpnet enny, politisk tidsalder ogskaper en mulighet forat talefrihet skal slå rot.

Hvis det internasjona-le samfunnet hadde settnøyere på denne tv-sta-sjonen på slutten av1980-tallet, kunne detha sett varselsignaleneom kommende domme-dag i det tidligereJugoslavia. RTS ogandre media underMilosevics kontrollskapte forhold som gjorde krig mulig, ved å spre frykt mel-lom fredelige naboer og overbevise mange serbere om atspøkelsene fra Den andre verdenskrig hadde kommet tilba-ke for å slakte dem. RTS konstruerte et bisart univers derden bosniske hovedstaden Sarajevo aldri ble beseiret ogden ødelagte kroatiske byen Vukovar ble “frigitt”. Mediaangrepet som ble satt i gang i Beograd bidro til å produse-

MediakrigerDaniel Deluce drøfter mediareformen i Bosnia, som begynte for alvor da

fredsbevarere tok sendere som tilhørte den bosnisk-serbiske televisjon.

Dødelig våpen: hvis det internasjonale samfunnet hadde sett på serbisk TV påslutten av 1980-tallet hadde de kunnet se tegnene på kommende dommedag.

© R

eute

rs

Høykommissær Carl Bildt - som beskrev SRT som ”mediasom til og med Stalin ville skammet seg over” - få redska-per til disposisjon. I sine siste dager som Høykommissær imai 1997 la likevel Bildt grunnlaget for en mer robust til-nærming. Fredsgjennomføringsrådet, samlingen av land oginternasjonale organisasjoner med interesser i den bosniskefredsprosessen, godkjente et dokument i Sintra, Portugal,som ga Høykommissæren makt til å intervenere mot mediasom utgjorde en trussel mot fredsavtalen. Det var i storetrekk skissert med tanke på SRTs provoserende ordbruk.

Sommeren 1997 ble det stadig klarere at SRT underminer-te fredsprosessen. I tillegg til det provoserende språket som blebrukt for å beskrive ikke-serbere og fiendtlighet mot mangeaspekter ved fredsavtalen, ble politisk opposisjon i RepublikaSrpska nektet dekning og rutinemessig angrepet i kveldsavi-sene. Ettersom en maktkamp utviklet seg mellom de gamlelederne i Pale og de mer moderate allierte til RepublikaSrpskas daværende president Biljana Plavsic i Banja Luka, bledet gitt flere advarsler mot SRTs håndtering med liten effekt.Presseoffiserer for den nye Høykommissæren, CarlosWestendorp, antydet en mulig, militær aksjon mot SRT, menden NATO-ledede Stabiliseringsstyrken SFOR) forble forsik-tig i sine offentlige uttalelser.

Det var en spent tid for det fredsbevarende oppdraget ogfor NATOs medlemsregjeringer. SRTs sendinger var fra-støtende, men vestlige regjeringer fryktet av hvis fredsbe-varerne intervenerte mot SRT, ville lederne i Pale få sym-pati ved å presentere seg som forsvarere av det frie ord.Vendepunktet kom i juli, da Plavsic utnevnte nye politisje-fer i Banja Luka med støtte fra britiske og tsjekkiskeSFOR-fredsbevarere. Detaljer om et planlagt kupp avlederne i Pale mot Plavsic ble avslørt. SRT fordømteSFORs rolle og sammenliknet den fredsbevarende styrkenmed nazistenes SS i en videosnutt. Propagandaen var nå entrussel mot SFOR selv.

Da SRT kringkastet et fordreid innslag fra en pressekon-feranse med hovedanklageren ved Den internasjonale



krigsforbryterdomstol i Haag, grep SFOR-tropper inn somsvar på en anmodning fra Westendorp, og tok fire kring-kastingstårn den 1. oktober 1997. SRT gjenopptok kring-kasting under nye ledere i Banja Luka-studioene, der sta-ben var mer sympatisk overfor Plavsics fraksjon.Nyhetsprogrammene var fortsatt nasjonalistiske, men over-drivelsen fra tidligere var borte. Det forventede tilbakesla-get kom aldri. Mange serbiske journalister hadde sett påSRT som det det var, et politisk redskap som ikke haddenoe å gjøre med journalistikk eller offentlig tjeneste.

Lederne i Pale hadde ikke gjort noen forestillinger omSRTs partiske struktur. Høytstående medlemmer av detregjerende, nasjonalistiske, serbiske, demokratiske partiet(Srpska demokratska stranka eller SDS) og daværende ser-biske medlem av Bosnias kollektive presidentskap,Momcilo Kraijisnik (som nå venter på rettssak i Haag forkrigsforbrytelser) ledet SRTs styre. I kjølvannet av SFORsinngrep forhandlet Kontoret til Høykommissæren (OHR)frem “midlertidige bestemmelser” for SRT med Plavsic,som det ble enighet om i februar 1998. Disse bestemmel-sene etablerte et upartisk styre og ga rom for en internasjo-nal “administrator” som ville fremme standarder for offent-lig kringkasting og redaksjonell uavhengighet.

Overtakelsen av SRTs kringkastingstårn var et vegskillefor Bosnia. Det skapte en jevnere arena for valgene ogbanet vei for mer pluralisme og mediafrihet i Banja Luka,den største byen i Republika Srpska. Det internasjonalesamfunnet sendte et klart budskap om at det var klart til åhandle for å stoppe oppvigleri til hat og partisk innblandingi offentlig kringkasting. Det markerte slutten på de gamlekompromissløses monopol over televisjon i RepublikaSrpska. Krisen som omringet SRT understreket hvordanregjerende nasjonalistiske partier over hele landet fortsatteå dominere det mest innflytelsessrike media og ikke opp-muntret til åpen debatt. Bosniske media krevde en helt klartsystematisk omstilling for å bringe det på linje med demo-kratiske normer. Med støtte av giverregjeringene begynteOHR å utvikle en strategi for å bygge varig mediafrihet.

NATO 2000 CD-rom hjelper brukernemed å bli kjent med NATOs rolle ogarbeid. Den fremstiller grafisk Alliansensutvikling og beskriver den tilpasningAlliansen har gått igjennom for å møtesikkerhetsutfordringene i det 21. århundre.Gratiskopier er tilgjengelige fra

Distribution UnitOffice of Information and PressNATO, 1110-Brussels, Belgium



Over tid utviklet strategien seg til et ambisiøst foreta-kende. Det krevde etablering av en regulerende ramme forkringkastere, reform av den offentlige kringkastingssekto-ren, fortsatt finansiell støtte til uavhengige media, offentli-ge kampanjer for å forklare det internasjonale samfunnetsinnsats og rettslig beskyttelse for journalister.

Fredsgjennomføringsrådets møte i desember 1997 iBonn krevde etablering av et regulerende organ som skullegi lisenser til kringkastere i henhold til fastlagte kriterier.Det regulerende organet, som senere fikk navnet Den uav-hengige mediakommisjonen (IMC), skulle operere undermidlertidig, internasjonal overvåking og skulle etter hvertbli en nasjonal institusjon. Det var utformet for å skaperettferdig konkurranse for kringkastere og for å fjerne poli-tisk kontroll over eteren.

Med finansiering fra USA og EU ble IMC etablert i juni1998 etter ordre fra Høykommissæren. Hver avdelinghadde en internasjonal sjef og en bosnisk stedforstreder. Etappellorgan bestående av bosniske innbyggere og uten-landske eksperter, IMC-rådet, ble opprettet for å vurdereappeller fra stasjonene. I intervensjonsperioden har IMCvært i stand til å bygge en regulerende ramme som har ren-set vekk den politiske manipuleringsom har fulgt utgivelse av lisenser. Vedå fremme en kringkastingskodeks harIMC bidratt til å unngå provoserendesendinger, ettersom stasjonene har entendens til å være lite villige til å settepå spill lisensene de har eller fremtidi-ge lisenser som de håper å sikre. Noenstasjoner har fått reprimander ellerbøter, noen ble midlertidig beordret avluften, og to stasjoner ble stengt for åokkupere frekvenser uten lov og for-falske dokumenter.

Juryen er fortsatt samlet om IMC.Bosniske journalister og andre internasjonale organisa-sjoner har tatt tak i den for å ha behandlet åpenbare agita-torer for mildt og for å bevege seg for langsomt for å kon-solidere et mettet mediamarked. I et land med mindre ennfire millioner innbyggere er det rundt 280 kringkastere,antakelig det høyeste forholdstall i verden. IMC sier at kri-teriene for nye, langvarige lisenser vil være mye strengereog resultere i et mer rasjonelt marked. IMC hevder også atdet må respektere lovlige prosedyrer som gir stasjonenemulighet for rettferdig behandling, med det resultat at kon-toret ikke kan handle med slik fart som dens kritikereønsker.

Et mer grunnleggende problem er at IMC må gå i motfast forankrede interesser med begrensede ressurser oguten tvangsmekanismer for å gjennomføre sine beslutning-er. I ekstreme tilfeller kan IMC be SFOR om hjelp - menbare hvis NATOs medlemsland mener det er hensiktsmes-sig å handle. Kjennelser mot Erotel, en stasjon kontrollert

av bosnisk-kroatiske kompromissløse fra den kroatisk-demokratiske union (Hrvatska demokratska zajednica ellerHDZ), var avvist og ignorert i et år.

Uansett IMCs svakheter, har det satt en standard foråpenhet og rettferdighet som i stor grad har redusert poli-tisk innblanding i kringkastingen. Det har formet seg selvetter modell av regulerende kontorer i EU og Nord-Amerika og unngått å regulere trykte media, og i stedetvalgt å hjelpe journalistforeninger med å bli enige om enfrivillig etikkode. Selv om overdrivelser fortsatt er vanlig itrykte media, er det mange uavhengige publikasjoner somtjener som motvekt

Det største spørsmålet for fremtiden er hvordan og nårIMCs arbeid vil bli overført til de lokale myndighetene. Enambisiøs tidsplan for overføring i år har blitt vurdert ogutsatt. Bosniske institusjoner må fortsatt bevise at de kanoperere på en åpen og upartisk måte. Giverlandene hargodkjent en plan for å inkorporere IMC under ett regule-rende kontor for telekommunikasjoner under internasjonalkontroll. Dagens Høykommissær, Wolfgang Petritsch haridentifisert frekvensspektret som en vital, økonomisk res-surs som må reguleres på en måte som ikke oppmuntrer til

politisk innblanding og korruptemonopoler.

Å bygge en offentlig kringkastings-tjeneste fra asken etter et etnisk segre-gert, ineffektivt system, har vist seg åvære det vanskeligste aspektet vedOHRs strategi. Politiske interesser harslåss for å ta tilbake kontrollen overrestene av den tidligere SarajevoRadio-Television, Bosnias statskring-kasting før krigen. Like før kampenebrøt ut våren 1992, foreslo den serbis-ke nasjonalistlederen RadovanKaradzic å dele stasjonen - som hadde

et renome for balansert, om enn prosaisk, journalistikk -inn i tre etnisk atskilte kanaler. Hans forslag ble forkastet,men ble virkeliggjort da krigen startet. Sarajevo Radio-Televisions ressurser ble delt i samsvar med territorielleerobringer. Separate, etnisk baserte stasjoner ble etablertmed hjelp fra Zagreb og Beograd. I områder der den bos-niske regjering kontrollerte territoriet, ble Sarajevo televi-sjon kjent som Radio-Television Bosnia- Hercegovina(RTV BiH) og kom under politisk kontroll av AlijaIzetbegovic’ bosniske muslimske parti Demokratisk hand-ling (Stranka demokratska akcije eller SDA). Selv om detorienterte seg eksklusivt mot bosniske muslimer, engasjer-te RTV BiH seg aldri i den type eksplisitt hatpropagandasom kroatiske og serbiske media gjorde.

Innen seks måneder etter SFORs intervensjon mot SRT,lanserte Westendorp et mer omfattende initiativ for åomforme hele den offentlige kringkastingssektoren. Ettermåneder med forhandlinger med landets tre-manns presi-

Når det gjelder åhindre konflikt eller åbygge fred, får ikkealltid media denprioritet som defortjener.



dentskap, overtalte han den kroatiske og den bosnisk-mus-limske representanten - men ikke den serbiske - til å blienige om et Memorandum of Understanding om kringkas-tingens fremtid. Dette dokumentet krevde at man oppretteten ny, offentlig kringkastingstjeneste som ville respekterereligiøs toleranse og redaktøruavhengighet og operere påen finansielt åpen måte. Det krevde et nytt, landsomfatten-de offentlig kringkastingsnettverk så vel som en ny tjenes-te for Føderasjonen av Bosnia og Hercegovina(Føderasjonen), landets så vidt største enhet. Det krevdeogså at kringkastere fra Serbia og Kroatia skulle overholdeBosnias lover og reguleringer. I praksis ignorerte imidlertidregimene i Beograd og Zagreb disse bestemmelsene, SDAhindret senere iverksetting av de reformene som ble skis-

sert i Memorandum’et og HDZ forkastet det etter utskiftingav det kroatiske medlemmet i det bosniske presidentskapet.

Et nytt, multi-etnisk styre ved RTV BiH ble likevelutnevnt, selv om dets arbeid ble hindret av SDA-lojalister.Da memorandum’et ble stoppet et år etter at det ble under-skrevet, innførte Westendorp en ny offentlig kringkastings-tjeneste (PBS) for hele landet. Det ble gitt ut den sistedagen han var i tjeneste i juli 1999 og beslutningen skapteen løs struktur utformet for å sikre at Bosnias rett til å væreen stat ble respektert, at den SDA-dominerte kringkasterville bli avløst av en ekte, multi-etnisk tjeneste og at detskulle arbeides for en finansielt realistisk modell.

OHR-jurister fant juridisk støtte for en statsnivå kring-kaster i Artikkel II i Bosnias konstitusjon, som referer til atstaten oppretter kommunikasjonsanlegg. Det var en radikaltolkning som satte en stopper for juridiske debatter for åhindre multi-etnisk, offentlig kringkasting. Beslutningenskapte en kringkaster for Føderasjonen også. Dessutenville begge enhetenes kringkastere i fremtiden bare ha til-gang til internasjonale programmer gjennom den nye BiH-tjenesten, som ville representere Bosnia i internasjonaleorganisasjoner. Det juridiske vakuum som hadde gittmulighet for at mono-etniske, offentlige kringkasterekunne oppstå, ble fjernet. Det var et krav at den nye tjenes-ten skulle produsere minst en time med nyheter og pro-grammer med aktuelle saker daglig. Beslutningen blebeskrevet som et midlertidig skritt og lot det være rom forat fremtidige, politiske representanter skulle kunne foran-dre eller utvikle den etter behov. Tatt i betraktning begrens-ningene i Dayton-avtalen, begrensningene ved giverfinan-siering og det paralyserte, politiske klimaet på den tid,hadde OHR gått så langt det kunne.

PBS har nå erstattet RTV BiH som medlem av Den euro-peiske kringkastingsunion (EBU) og kringkaster interna-sjonale sportsarrangementer på et landsomfattende signal.De olympiske leker ble sendt med en multi-etnisk stabkommentatorer og et dagsaktuelt program lot seerne delta ien diskusjon i forbindelse med valgkampanjen. En ekspertfra BBC har laget retningslinjer for å skape en administra-tiv struktur i tråd med moderne, europeisk praksis.Høykommissæren har utpekt multi-etniske styrer for enhe-tens kringkastere i både Republika Srpska og Føde-rasjonen.

Nasjonalistiske, politiske partier har nødvendigvis for-søkt å manipulere PBS’ styre, hindret dets arbeid hele veienog fremstilt hele prosjektet som mislykket. Fiaskoen liggerselvfølgelig hos landets politiske ledelse. Hvis Bosniaspolitiske ledere hadde sluttet seg til standarder for offentligkringkasting og multi-etniske prinsipper, ville det interna-sjonale samfunnet aldri ha intervenert. Med den fiendtligeholdningen til de nasjonalistiske partiene er forsinkelsenemed å få PBS på luften med kveldsnyheter forståelig. Deter imidlertid nå avgjørende at talentfulle redaktører blirrekruttert raskt og at PBS begynner å sende kveldsnyheter.

© R

eute

rs

Piggtrådbudskap: NATO-ledede fredsbevarere tar fire bosnisk-serbisketelevisjonstårn som reaksjon på de provokatoriske sendingene.



En nyhetstjeneste for hele landet med god kvalitet fra PBSer avgjørende for å bygge et klima uten skremsler og religi-øs intoleranse. En mer mangfoldig, politisk scene i Bosniaog den siste utviklingen i Kroatia og Serbia burde gi puste-rom for at PBS skal utvikles.

Det mest ambisiøse, private mediaprosjekt på Balkan blelansert av den første høykommissæren, Carl Bildt, like førlandets første valg i 1996. USA og EU finansierte etable-ringen av et nytt, multi-etnisk fjernsynsnettverk, Det åpnekringkastingsnettverk (OBN), som var ment å skulle tjenesom et kommersielt alternativ til de mono-etniske, politiskkontrollerte stasjonene som var på luften. Nettverket fikkimidlertid en dårlig start med lurvete journalistikk og svakprogramledelse. Det var i begynnelsen ledet av diplomatermed minimal erfaring innen kringkastingsadministrasjon.OBN spilte ingen rolle i valgkampen i 1996 da det knapt nokvar på luften før valget fant sted. Mindre enn to år senere,etter store tilskudd av penger og råd fra profesjonelle innenfjernsyn, hadde OBN satt sammen et solid, multi-etnisknyhetsprogram som tjente som et reelt alternativ til nasjona-listpartienes propaganda. Borgerlige opposisjonspartier fikkendelig en måte å nå velgere på med sitt budskap.

OBN ble møtt med kraftig motstand blant nasjonalist-partiene, særlig fra SDA, som prøvde å nekte det kringkas-tingsfrekvenser. Enkelte giverregjeringer nektet å støtteden, men foretrakk lokale mediakanaler. Til tross for densvoldsomme prislapp og svakheter, har OBN spilt en bety-delig rolle for å bryte ned de etniske barrierene og skape enspinkel pluralisme i Bosnia. Organisasjonen for sikkerhetog samarbeid i Europa (OSSE) og den sveitsiske regjeringlanserte et multi-etnisk radionettverk, Radio FERN, i 1996som viste seg å være mindre kontroversiell. Radio FERNhar også produsert en kvalitets nyhetstjeneste som er utennasjonalistisk eller politisk slagside og har bidratt til åbygge et nettverk av uavhengige stasjoner over hele landet.

OBNs hovedsponsorer, USA og EU, hadde håpet at sta-sjonen kunne bli et selv-drevet, kommersielt nettverk og

kanskje dekke et større serbisk-kroatisk område. Bosniasøkonomi er imidlertid fortsatt dårlig og kringkastingsmar-kedet mettet. Som et resultat kan giverne trekke den slut-ningen at OBN ikke kan virke kommersielt. De diskutererfaktisk allerede å inkorporere nyhetstjenesten i PBS-struk-turen. Uansett OBNs endelige skjebne har det gjort enuvurderlig jobb som en motvekt mot fabrikasjonene og for-vrengningene fra de stasjonene som er kontrollert av nasjo-nalistpartiene.

Å finansiere nyhetsorganisasjoner i autoritære miljøer eruunngåelig risikofylt. Uansett når penger flyter inn i kor-rupte og udemokratiske samfunn, finner mektige, politiskeinteresser metoder til å få tak i pengene eller kapre den sta-sjonen som får hjelp. For å være effektive og å sikre at skat-tebetalernes penger ikke er bortkastet, er en mer enhetligog samlet tilnærming fra giverregjeringene nødvendig.Hittil har imidlertid tilnærmingen fra det internasjonalesamfunnet hatt tendens til å likne rådyrhagl fra en hagle.Noe av hjelpen når målet og mye går til spille. I Bosnia ermediamarkedet kaotisk, delvis fordi vestlige regjeringervar så klare til å finansiere nye radio og TV-stasjoner.

Det er også en fare som følger med overdreven tro på denkommersielle kringkastingssektor, særlig på lengre sikt. Åfinansiere en privat stasjon fører ikke automatisk til redak-sjonell uavhengighet. Private stasjoner i land som mangleret uavhengig rettsvesen eller skikkelig kommersiell lovgiv-ning, er ekstremt sårbare for manipulasjon fra ensidigepolitiske eller finansielle interesser. Eksemplet med farge-de, kommersielle stasjoner og publikasjoner over hele dettidligere Sovjetunionen bør tjene som en advarsel mot åkaste penger på den private sektor uten strenge betingelser.Ellers vil antatt uavhengig media kunne bli politiske våpensom er betalt av skattebetalerne i EU og Nord-Amerika.

For å sikre at kommersielle media i Bosnia utvikler seg iet fritt og konkurransemessig miljø, utsatteHøykommissæren nylig privatisering av media til en gjen-nomgående undersøkelse kunne bli utført. Fokus for

NATOs VITENSKAPSPROGRAM“Bringing scientists together for progress and peace”

NATOs vitenskapsprogram støtter samarbeidsprosjekter mellom forskere fraallierte og partnerland. Programmet - som ikke er forsvars-relatert - har som

mål å stimulere til samarbeid mellom forskere med forskjellig bakgrunn, åskape varige bånd mellom forskere, og å bidra til å støtte vitenskapelige

samfunn i partnerland.

Detaljer finnes på NATOs web site:

http://www.nato.int/science



reformarbeidet i fremtiden vil trolig snu privatiseringspro-sessen og forretningsaspektene ved media. Det internasjo-nale samfunnet vil måtte arbeide for avskaffe mediaoligar-kiene og hindre at nye monopoler oppstår.

Når det gjelder å bedre den juridiske beskyttelse av jour-nalister, har det internasjonale samfunnet begynt å erstattelovene fra kommunisttiden, som lammet ytringsfriheten ogundersøkende journalistikk. I juli 1999 brukte Westendorpsin myndighet som Høykommissær for å ramme enbestemmelse som tillot fengselsstraffer for de som bleanklaget under injurieloven. Han krevde at en ny injurielovog en lov om informasjonsfrihet skulle utarbeides underinternasjonale retningslinjer. I oktober 2000 vedtokstatsparlamentet en lov, forberedt av OSSEs eksperter, somgir fri tilgang til informasjon fra regjeringsorganer mednoen få untak. Loven om informasjonsfrihet har, selv omden bare er delvis tvunget gjennom, et potensial til å endrehemmeligholdelseskulturen som har rådet blant Bosniaspolitiske ledere.

Noen få representanter for organisasjoner for pressefri-het har anklaget NATOs medlemsland for å krenke ytrings-friheten ved å gå til aksjon mot mediasom er dømt for å være propaganda.Da IMC ble etablert hevdet de sammekritikere at pressefriheten ville bli satti fare av et allmektig organ som varklart til å handle vilkårlig. Mens det eråpenbar risiko involvert i enhvermediastrategi som aksjonerer, byggermange av kritikerne på gale premisser.

I stedet for å vurdere Bosnia, ellerfaktisk Kosovo, Rwanda eller Øst-Timor i forhold til et vestlig demokra-ti, er det viktig å se på disse landenegjennom Tysklands briller i 1945.Fremmer vi talefrihet hvis vi tolerererpolitisk kontroll over kringkastingsfrekvenser og den tryk-te teksten? Hvis demagoger og diktatorer får lov til å opp-fordre til religiøst, etnisk eller rasehat og folkemord, opp-rettholder vi våre demokratiske verdier? I land utendemokratiske tradisjoner eller institusjoner er det ikke noesterkt, rettslig system som beskytter journalister, ikke noeregulerende organ som hindrer politiske interesser fra åkontrollere offentlig finansierte kringkastere, og ikke noefritt marked som sikrer åpen tilgang til trykkerier ogannonsører. Ved å ikke gjøre noe, tillater vi ganske enkeltfullmaktsinteresser å lamme journalister og dissentere.

Der en multinasjonal militær styrke holder freden, børdet utvises størst mulig grad av internasjonal myndighet påmediasektoren for tidlig, heller enn for sent. Frekvenser børikke fordeles av politiske oligarkier. Ved å godta en laissez-faire tilnærming til tidligere krigførende fraksjoner signali-

serer man svakhet og gir muligheter for å gjenopplive kon-flikten. Det er bedre å kjøre en fast linje i begynnelsen og pådenne måten legge grunnen for en tidligere tilbaketrekning.En internasjonal strategi for grunnleggende økonomisk ogjuridisk reform må imidlertid følge ethvert forsøk på åfremme pressefrihet. Politisk kontroll av økonomien uteluk-ker ethvert forsøk på å etablere en fri, uavhengig “fjerdestatsmakt”. Trykkerier, annonsekilder og tilgang til frekven-ser må være uten politisk innblanding. Uten et uavhengigrettsvesen og politistyrke er det ikke noen beskyttelse mottrusler mot journalistisk virksomhet og den frie tale.

Et poeng som enkelte aktivister for pressefrihet hargjort, fortjener likevel mer oppmerksomhet. Institusjonereller reguleringer pålagt av internasjonale administratorerbør holde seg til demokratiske standarder, fordi på ett ellerannet punkt vil fredsbevarerne reise og overlate virksomhe-ten til lokale myndigheter. Det som er skapt av internasjo-nale fredsbevarende misjoner, vil etter hvert arves av loka-le regjeringer. Så langt som mulig bør lovene,institusjonene og reguleringene som det internasjonalesamfunnet støtter, være basert på den beste demokratiskepraksis og prinsipper. Intervensjon av den internasjonale

myndighet på bakken må følge tilbør-lig prosess og bli fulgt av større,demokratiske reformer som beskytterjournalistisk virksomhet. Hvis detikke er noen tilbørlig prosess og ikkenoe klart, demokratisk prinsipp somstår på spill, har innblanding i mediaeller noen annen sektor kun for åinfluere politisk utvikling, tendens tilå slå tilbake. Giverregjeringene kanikke sees å krenke lovene og bestem-melsene som styrer i deres egne land.

Godt nytt er det også at klimaet formediafrihet har bedret seg i Bosniasiden 1995, noen ganger på grunn av

tilstedeværelsen av det internasjonale samfunnet og noenganger til tross for det. Dårlig nytt er at gevinstene så langter få og avhengig av store, utenlandske donasjoner. For liteoppmerksomhet har blitt rettet mot trening og utdanning avfremtidige journalister. Kanskje fordelene ikke er synligraskt nok for giverregjeringene, som føler seg forpliktet tilå produsere umiddelbare resultater med bistandspenger.BBCs skole for kringkastingsnyheter i Sarajevo, som erstøttet av Storbritannia og George Soros’ Åpne samfunn-fond, har for eksempel blitt en ubetinget suksess og bidrartil å skape en ny generasjon uavhengige kringkastingsjour-nalister. Internasjonal finansiering vil nødvendigvis redu-seres over tid. Det er imidlertid avgjørende å føre reform-prosessen fremover. Media har et stort potensiale både forå antenne en krig og å hjelpe til med å etablere demokrati.Å fri dem fra politisk kontroll bør ha den samme strategis-ke prioritet som å fjerne landminer eller bygge broer. ■

Der en multinasjonalmilitær styrke holderfreden, bør det utvisesen størst mulig grad avinternasjonal myndighetpå mediasektoren fortidlig, heller enn sent.


debattnyttEr det på tide å skrive om Dayton?

Ja:Tony Borden er admi-

nistrerende direktør vedInstituttet for krig- og

fredrapportering

Nei:Daniel Serwer er direk-tør for Balkan-initiati-vet til det amerikanskeInstitutt for fred

Kjære Daniel,

Det har vært et fint år på Balkan.På mindre enn 12 måneder har bådeSlobodan Milosevic, FranjoTudjman, Alija Izetbegovic - av for-skjellige grunner - forlatt makten.Enda viktigere enn at disse tre øde-leggende presidentene har forlatt sce-nen er det faktum at folk i hele dettidligere Jugoslavia, på forskjelligemåter, har stemt mot ekstremisme ogvold i åpne valg. Etter ti år med vari-ge, rasistiske stereotypier om deresiboende voldsomme natur, viserbefolkningen selv, uansett hvornølende eller problematisk, viljen tilå gå videre. Dette sies ikke for å over-drive fremgangen: kompromissløsnasjonalisme og særlig korrupsjon errådende, mange konfliktpunkter erfortsatt til stede, og milde Balkan-vinder kan raskt snu til skarpe. Detville imidlertid være en enda størrefeil å ikke anerkjenne omfanget avdette skiftet - og det potensiale somdet gir. Problemer gjenstår, men kri-gen er over og det er på tide å feievekk arven etter den. For å utnyttedenne sjansen er det avgjørende åutforme en positiv, bredere visjon forregionen. Den må være seriøs og

oppnåelig, og den må vise folk denekte respekt det er å holde dem oppmot de høyeste, internasjonale stan-darder.

Til slutt betyr dette selvfølgelig atalle stater skal bli med i Den euro-peiske union. Det må derfor bety tid-lig og streng respekt for menneske-rettigheter og andre demokratiskenormer. (Nei, Haag kan ikke settes påsparebluss). Det betyr åpne struktu-rer - inkludert generøs, men betingethjelp, med strenge rapporteringsme-kanismer - og rettssikkerhet, ikkebare på gaten, men også på forret-nings- og finanssektoren. For å få tildette er enorme pengebeløp, gjentattutskjelling og titusener NATO-trop-per ikke nok. En vesentlig del av lik-ningen må være fornuftige, gjen-nomførbare, troverdige politiskerammer på lengre sikt. Den mestusunne og ustabile politiske ramme iregionen er det konstitusjonelle kort-huset kjent som Dayton-avtalen.Denne avtalen er konkretiseringen avdet forferdelige krigskompromissetblant de tre tidligere presidenter. Deninstitusjonaliserer selve problemenesom må løses. Den har skapt et landsom ikke kan fungere og den bør bli

forkastet så snart som mulig, til for-del for en mer fornuftig løsning forfremtiden.

Etter fem år bør ikke de åpenbarefeilene gjentas (eller har vi glemt?):Dayton anerkjenner en politiskenhet, i den serbiske enheten, grunn-lagt på folkemord. Republika Srpskaer imidlertid ikke det eneste proble-met. Mens internasjonal politikksøker å bygge et demokratisk Bosniabasert på internasjonale normer forindividuelle rettigheter, er alle struk-turene basert på etniske betingelser.Denne motsetningen kan ikke holde.En som ikke er serber, kroat ellerbosnisk-muslimsk, kan ved lov ikkesitte i presidentskapet, en ikke-serberkan ikke bli konstitusjonelt valgt tildet bosniske presidentskapet fraRepublika Srpska og en som er hver-ken kroat eller bosnisk-muslim kanikke bli valgt til det bosniske presi-dentskapet fra Føderasjonen Bosniaog Hercegovina, da er hele den poli-tiske diskusjon fundamentalt perver-tert. En institusjonalisering av poli-tiske partier og strukturer som eretnisk basert er i seg selv lukket, ogvil, i det minste i Bosnia, uvegerligbevege seg mot korrupsjon.


Opplegget innebærer den mestugjennomførbare serie gjensidigavhengig kommunale, lokale, kanto-nale, føderale og (noen) stats-omfat-tende institusjoner. Dette lønner segikke på lengre sikt og fungerer ikkepå kort sikt. I ett eksempel kan inter-nasjonale midler ha blitt funnet for åreparere veier som ble ødelagt i kri-gen, men nå går de igjen i oppløsningfordi de politiske strukturer ikke fun-gerer slik at de kan vedlikeholdes.Jeg har ikke plass til å gå inn på van-skelighetene og forsinkelsene somsystemet har tvunget inn i prosessenmed å endre statlig til offentlig kring-kasting, men etter å nettopp ha reistdit for å gå gjennom planene, kan jegforsikre deg om at det er et marerittav kompleksiteter. Frustrasjon overreformtempoet i Bosnia er høy, ogvestlige diplomater klager hele tidenover mangelen på kompromissviljeog korrupsjonen i bosnisk politikk.Fordi slike klager har en del for seg,er det bare enda større grunn til åarbeide for et nytt tiltak som ikkeinstitusjonaliserer nettopp disse syk-dommene. Etter fem år virker det vir-kelig perverst å fortsette å bygge enstruktur som til slutt må bryte sam-men.

Dette er særlig aktuelt fordi i enkjennelse for ikke lenge siden iKonstitusjonsdomstolen, ble denpolitiske rammen fra Dayton ihovedtrekk dømt ulovlig. I en kjen-nelse i sommer avgjorde retten atfolk fra alle typer etnisk bakgrunn ervelgere - det vil si har fulle grunn-lovsmessige rettigheter - i beggeenhetene. Med et slag har hele denenhet-baserte strukturen blitt utford-ret og kjennelsen kunne såledessparke ben under Dayton-bordet.Dette er trolig uunngåelig. Det ville ihvert fall være bra, og vi burde mobi-lisere all vår kreativitet og energi forå hjelpe til slik at dette skjer så snartsom mulig.

HilsenTony

Kjære Tony,

Det er et virkelig behov for å gå“bortenfor Dayton”. De tre hærenemå integreres og en strategisk doktri-ne må utvikles som sikter på åbeskytte hele Bosnia og Hercegovina(Bosnia), i stedet for hvert av detssamfunn mot de andre. Ikke noe min-dre vil gjøre Bosnia i stand til å tenkepå medlemsskap i Partnerskap forfred. De tre etterretningstjenestenebør avskaffes og en ny etableres.Nasjonalistpartiene bør fratas sineurettmessige fordeler, spesielt kon-troll over statens ressurser og beskyt-telse. De utfordrende bestemmelseneom presidentvalg som du refererer tilmå endres, og det nasjonalist-domi-nerte overhuset i det bosniske parla-mentet må bli reformert. Jeg serimidlertid ingen grunn til å tro atdisse endringene vil være lettere utenDayton enn med.

Jeg har ikke noe spesielt forhold tilDayton. Det er et uryddig kompro-miss som frøs fast hærene og denasjonalistiske, politiske partienesom skapte rot i Bosnias uavhengig-het. Dens detaljerte strukturer ogetniske kriterier skaper uvilje hos allesom tror på et åpent demokrati, meden velger/en stemme. Krigshistorientil Republika Srpska er, som duskrev, ulykkelig, og det er også densetterkrigsmotstand mot å la hjemløseog flyktninger vende tilbake. Jeg vilønske velkommen den dagen da bos-niere ser på seg selv som borgeremed like rettigheter i stedet for somkroater, bosnisk-muslimer og serbere“beskyttet” av grupperettigheter. Duhar imidlertid langt på veg vist atDayton fortsatt er et levedyktiginstrument, et som med tiden kanskape det Bosnia som vil være del avEuropa. Det er en Dayton-institusjon,Konstitusjonsdomstolen, som harført til dramatisk endring i Dayton-strukturen. Det faktum at Retten fast-satte at bestemmelsene i enhetenesforfatninger vedrørende velgermas-sen var ukonstitusjonell, viser

Daytons styrke, ikke dens svakhet. Vibør applaudere og oppmuntre Rettentil å fortsette sin innsats og det inter-nasjonale samfunnet til å gi rettenfull støtte.

Er du sikker på at Dayton ikke fun-gerer? Vil du virkelig forkaste denuten å vite hva som kan kommeetterpå? Er du sikker på at noe bedrekan bli forhandlet frem? Ethvert for-søk på nok en gang å starte fra bun-nen, vil gi de ekstreme nasjonalisteneen ny mulighet til å gjenopplive sepa-ratisttanker som Dayton har kvalt.Mange i Vest-Europa vil ønske vel-kommen Daytons sammenbrudd, desom ser på den som en bekreftelse påat multi-etniske stater ikke er leve-dyktige og at oppdeling er uunngåe-lig. Det ville også noen i USA si,overbevist om at å skille bosnierneetnisk, vil løse problemet og mulig-gjøre tilbaketrekning av amerikansketropper.

Dayton har et potensiale som hver-ken det internasjonale samfunneteller bosnierne har utnyttet enda. Idesember 1997 økte Fredsgjen-nomføringsrådet dramatisk maktentil å ta bindende beslutninger forHøykommissæren - inkludert myn-digheten til å fjerne motvilligeembetsmenn. Hittil har denne mak-ten blitt brukt en gang, men det erikke noen grunn til at den ikke skalbli brukt i en omfattende innsats for åfjerne de mange gjenstridige og kri-minelle, som fortsatt sitter i myndig-hetsstillinger. Høykommissærenskontor skapte også statsgrensepoliti-et, som viser seg å være et viktig til-legg til de sentrale institusjoner, somikke var forutsatt i den opprinneligeDayton-avtalen. Å fjerne Høykom-missæren og hans makt - som det åforkaste Dayton ville bety - ville ikkegjøre Bosnia noe godt.

Et annet område innen Dayton-rammen som fortjener spesiell inter-nasjonal interesse er de konstitusjo-nelle bestemmelser som gir prioritet

TONY BORDENmotDANIEL SERWER

over alle andre lover til rettigheteneog frihetene som er fastsatt i Europa-konvensjonen for beskyttelse avmenneskerettigheter og grunn-leggende friheter og dens protokoller.Disse bestemmelsene har ikke ennåblitt utnyttet vis-à-vis lover på alleregjeringsnivåer i Bosnia. Å gjøre detville trolig undergrave grunnlaget fornasjonalistpartiets makt og styrkerettighetene til hver enkelt innbyg-ger, uansett etnisk identitet.

Bosnias sentrale regjering, som erskremmende svak, kan styrkes underDayton. Funksjonene til kommisjo-nene for menneskerettigheter ogeiendom, som er etablert underDayton, går tilbake til sentralregje-ringen etter fem år - det vil si nå. Detfelles, økonomiske rom som Bosniatrenger for å være i stand til å nærmeseg EU for en tilknytningsavtale, kanbare realiseres gjennom regulerendefunksjoner som ennå ikke er forut-sett i Dayton, men som lett kan ska-pes hvis den politiske viljen er tilstede.

Det kritiske spørsmålet er fortsattinternasjonal og bosnisk politiskevilje. Med de dramatiske endringenei Kroatia og Serbia, og de siste mode-rate gevinstene i Bosnia, er situasjo-nen moden for en mer aggressiv inn-sats for å utnytte potensialet iDayton-avtalen i løpet av de nestefem år og å gjøre de nødvendigeendringer i den der det er behov.Dayton-rammen - en ramme med

mange feil - gir uansett Bosnia detbeste håp for fremtiden.

HilsenDaniel

Kjære Daniel,

Takk for svaret ditt. Det bekrefterden brede enigheten om de grunnleg-gende problemer i Bosnia og våravtale om at det som betyr noe er detsom kan brukes for å løse dem engang for alle. Din oppsummering avhovedfiaskoene er spesielt nyttig.Det som er det vanskelige er at dennelisten var like åpenbar i desember1995 som den er i dag. Første gangjeg hadde denne diskusjonen med enannen kollega var allerede i de travledagene før de formelle underskrifte-ne ble skrevet på avtalen i Paris: for-midlet Dayton ønskene om deling tilfordel for enhet, eller underminerteden enheten for å tjene effektivdeling?

På den tid var Dayton effektiv net-topp fordi forskjellige partier kunnetolke den på forskjellige måter - oghoppe på prosjektet. Jeg vet at duhusker den rene utmattelsen på dentid i Bosnia, som Dayton vellykketutnyttet for å stoppe blodbadet. Såubehagelig det enn var, så virket det.Fem år senere har imidlertid ikkedebatten gått videre. Diskusjonen,slik den kommer til uttrykk fra degog mange andre, er i hovedsak atreformtempoet er akseptabelt underhensyn til at det ikke er noe alterna-tiv, og radikal endring kunne likevelpå et punkt blitt sluppet løs etterDayton, hvis bare en virkelig modigHøykommissær var klar og villig.

Vel, vi venter fortsatt. Vi har setten stadig økning i evnen og beslutt-somheten til Høykommissærens kon-tor. Spesielt etter de siste valgene, dernasjonalpartiene f ikk uventet suk-sess, kan det imidlertid ikke lengervære nok å sette sin lit til “et dytttil”. Dette gjør reform sårbar overfor

skiftende, internasjonal forpliktelse(en ny amerikansk administrasjonkan blande seg mye mindre inn),enkeltpersoner (hva om den nestehøykommissæren er elendig?) og rettog slett kaos (bunken av ordrer somble underskrevet i aller siste liten avavtroppende Carlos Westendorp varså slurvete at de til og med inneholdtkladdenotater og kommentarer, somble innarbeidet i lover).

Enda viktigere er det at det er snartslutt på tid, penger og interesser. Denøkende frustrasjonen på alle kanterkan ikke love godt for et vedvarende,sivilt engasjement. Jeg har hørt flerekolleger i Høykommissærens kontori ubevoktede, uoffisielle øyeblikk giuttrykk for følelsen av at bosnieresom ikke vil samarbeide bør overla-tes til å drukne i egen korrupsjon ogsmålig krangling. Amerikanskediplomater advarer om at de berusen-de dager med stor, internasjonal hjelptil Bosnia - som det allerede stillesspørsmål ved på grunn av den omfat-tende korrupsjonen - avgjort vil væreover ettersom midlene blir flyttet tilet Serbia i endring. Uten trusselenom en stor krig vil Bosnia tape, ogdet er like sannsynlig at vi får se enredusert, svakere internasjonal admi-nistrasjon, som det motsatte.

Det er også et mer grunnleggendeproblem. Selvmotsigelsen i hjertet avDayton er til slutt selv-ødeleggende.Jeg er svært opptatt av dette fordi jegarbeider i den sivile samfunns-sektoren, og tror at den byrde som erlagt på denne skjøre delen av dettotale miljøet er alt for stor. Daytonber folk på “grasrota” om å byggesamarbeid og til slutt enhet når split-telsen er institusjonalisert på høyestenivå - og underskrevet av det interna-sjonale samfunnet. Derfor, etter femår, er fortsatt de sentrale institusjonerforgjengelige.

Vi er enige om at avgjørelsen fraKonstitusjonsdomstolen gir håp om åbryte ned de institusjonene som er


TONY BORDEN

Den mest usunne ogustabile politiske ramme

i regionen er detkonstitusjonelle

korthuset kjent somDayton-avtalen.



DANIEL SERWER

blitt gjort etniske. Jeg føler imidlertidknapt at en slik erklæring om detåpenbare beviser at Dayton-struktu-ren faktisk kan reformere seg selv.Jeg vil bli overlykkelig hvis det viserseg at jeg tar feil. Faktum er imidler-tid at de kroatiske og serbiske juriste-ne på benken boikottet stemmegiv-ningen, og la dommen åpen foranklager om nok et bosnisk-mus-limsk forsøk på å undergrave suvere-niteten til Republika Srpska. Utentvil vil internasjonale embetsmenngjøre alt de kan for å overbeviseBanja Luka om at dette ikke er tilfel-le og, som så mange ganger før, vilde effektivt opprettholde status quo.Ved mitt siste besøk fortalte en inn-flytelsesrik vestlig ambassadør iSarajevo meg at avgjørelsen er desta-biliserende og må bli motarbeidet.

Dette er bare ett av mange eksem-pler i løpet av det siste, halve ti-årsom viser at Dayton ikke er løsning-en, men del av problemet. Bådenasjonalister og internasjonalisterhar en grunngitt interesse i dette ban-kerotte arrangementet, og vil ikke ladet utvikle seg. Så lenge som Daytonfortsatt er uendret, vil nasjonalistpar-tiene fortsette å utnytte den for åbevare makt og profitt, og det inter-nasjonale samfunnet vil fortsette ådegradere seg selv, kaste bort ressur-ser, og forbli fastlåst i et ureformertog ikke funksjonsdyktig land. Bosniagår mot en ny krise og det må handlesfort. Det er på tide å flytte debattenfra Dayton, krigen og fortiden tilBosnia, Europa og fremtiden.

HilsenTony

Kjære Tony,

Sikkert nok: Europa og fremtidener veien å gå. Å forkaste Dayton-avtalen vil imidlertid ikke føre dit.Hvorfor skulle det gi et mer samletBosnia, i stedet for et delt? Å avskaf-fe Dayton er etter mitt syn ikke et

praktisk forslag. Det vil ikke føre degdit du ønsker.

Internasjonal oppmerksomhet påBosnia er virkelig synkende, særlig iUSA. Mange europeere, som du sier,er ikke særlig interessert i å iverkset-te selv en beslutning fra Konsti-tusjonsdomstolen som begunstigerBosnias enhet. Hva tror du de kom-mer til å begunstige når det skal skri-ves en erstatning for Dayton?Amerikanerne vil ikke, antar jeg, haden samme ledende posisjon for årevidere den som de hadde da deskrev den. Hvem vil ha den innflytel-se og den vilje som det er behov forfor å skape enighet til fordel for etmer samlet Bosnia?

Jeg hadde den bittersøte glede åreise tilbake til Dayton i november tilfem-årsjubileet for avtalen. Bittersøttfordi jeg kjente Daytons mangler,som var alt for åpenbare i presenta-sjoner, som smakte av sterk uenighet,fra medlemmer fra hver av Bosniastre største etniske grupper. Det varimidlertid også en klar vilje til å løseuenighetene med juridiske og konsti-tusjonelle midler. Hadde de hatt detfor ti år siden, ville ikke krigen fun-net sted.

Under overflaten av nasjonalistis-ke krav og gjensidige beskyldninger,er enigheten om et mer samlet - omenn ikke enhetlig - Bosnia økende.Bosniere fra alle de etniske gruppeneønsker å gå inn i NATOs Partnerskapfor fred og å underskrive en tilknyt-ningsavtale med Den europeiskeunion. De begynner å innse at militærintegrering og økonomisk forening ernødvendige skritt i den retning.

Korrupsjon er et av de største hin-drene. De som drar nytte av denønsker ikke noen økonomisk integre-ring, åpne militære budsjetter ogrettssikkerhet. Å slåss mot korrup-sjon i Bosnia vil langt på vei være åsvekke grepet til de nasjonalistiskepartier. Å åpne Dayton på nytt ville gi

dem en ny mulighet til å unytte sinepolitiske fordeler. Selv om de varnedslående, viser de siste valgene atnasjonalistpartienes styrke fortsetterå minske. Full utnyttelse avHøykommissærens makt, iverkset-ting av Konstitusjonsdomstolensbeslutninger og enkelte endringer iDayton-konstitusjonen, ville fratanasjonalistpartiene de urettmessigefordeler de har fått gjennom Daytonog har misbrukt siden. Mens jeg måbøye meg for juristene med hensyntil spørsmålet om å endre Dayton-konstitusjonen, synes det for meg atdet er tre mulige veier: tillegg i sam-svar med dens egne bestemmelser,beslutning iFredsgjennomføringsrådet ellerbeslutning av Høykommissæren. Jegville foretrekke hvilken som helst avde tre i stedet for en fullstendig revi-sjon av Dayton.

Bosnia i dag kan ikke styres utenstøtte fra moderate politiske partier.Ved å arbeide sammen med mermoderate nasjonalister kan de være istand til å nå resultater i løpet av deneste få årene, som var utenfor rek-kevidde i de siste få årene. De kan tilog med bli i stand til å styre alene iløpet av et par år. Jeg ser ikke noenmulighet til bedre resultater ved åavskaffe Dayton. Jeg vil holde megtil det du kaller “enda et dytt”. Ikkefordi jeg liker Dayton, men fordiBosnia vil lide mer ved å gi den opp.Å gjøre det på et tidspunkt nårKroatia og Serbia endelig går i riktigretning, ville være dumdristig og risi-kere stabiliteten i hele regionen endaengang. Amerikanerne har investert

Dayton gir potensialesom hverken det

internasjonale samfunneteller bonierne hittil har

utnyttet.


$20 milliarder i fredsskaping påBalkan i løpet av de siste ti år.Europeerne har investert mer.Utsiktene til en gjenytelse for deinvesteringene har aldri vært størreenn de er i dag. Det er ikke tiden forå gi opp nå. Den nye amerikanskeadministrasjonen vil se etter måter åkrympe og forkorte den internasjona-le forpliktelsen i Bosnia. Veien å gåer å oppgradere Dayton.

HilsenDaniel

Kjære Daniel,

Det egentlige problemet med vårdebatt er ikke selve Dayton - beholdnavnet hvis du vil, det er en fin by -men ideen om å få til en politisk avta-le som overenskomsten represente-rer. De tre president-underskriverneer borte, men når jeg foreslår å “borei senk Dayton”, virker det som om dutenker på en annen konferanse, merregionale og internasjonale ledere, ogtrykkoker-forhandlinger fulle av

drama, whisky og en avtale i sisteliten. Røykfylte rom kan aldre levereekte fred. Hvorfor? Selve prosessenrettferdiggjør, legitimerer og, slik vihar sett i de siste valgene, overleverde folkene og partiene som er selveproblemet. Sant nok, hvis vi får treWilly Brandt’er i presidentskapet ogen Churchill’sk Høykommissær - påsamme tid - vil Daytons mangler ikkespille noen rolle. Slik som den erskrevet garanterer Dayton imidlertidat det vil vi ikke. Bosnisk demokratiblir kvalt av 13 konkurrerende ,landsomfattende enhet- og kanton-konstitusjoner, og Høykommis-særens konstante overkjøring avdemokratisk valgte nasjonalpartier eri seg selv uunngåelig radikaliserende.

Vi trenger en ny tilnærming - ikkeen Dayton II-konferanse, men enanti-Dayton prosess. Dette drar nytteav alle brekkstengene som er nevnt idin “enda et dytt”-strategi, og startermed imperativet til en “Jernhøy-kommissær”. Vi må imidlertid nådytte, ikke bare med virkelig beslutt-somhet, men på en annen måte. Dettebetyr for det første åpenhet. Det vide-re målet er å etablere et deltakendedemokrati med full tilgang for inn-byggerne til EUs rettigheter, fordelerog ansvar. Målet - fordi de to tingeneer gjensidig utelukkende - er atBosnia blir kvitt sin etnifiserte poli-tikk og (ta tyren ved hornene) medtid og stunder fjerne enhetenes ogkantonenes suverenitet. En løs stat,javel, men med en meningsfull ogsuveren kjerne. For det andre betyrdet konsekvens, særlig vedrørendekjernespørsmål som demokrati ogansvarlighet. Ikke engang begynn åsnakke om menneskerettigheter, til-bakeføring av flyktninger eller nypolitikk, mens så mange krigsforbry-tere fortsatt er i frihet og “nye”Serbia strekker seg så langt sommulig for de rømlingene som bor der.For det tredje betyr det prosess.Midlene for å få til anti-Dayton erlike viktige som målene. Dette erfordi ny politikk i Bosnia må være


TONY BORDEN

basert på en grunnleggende ny tolk-ning av statenes rolle - som beskytterfor enkeltpersoners rettigheter hellerenn, som under kommunismen,hovedtrusselen mot dem. For å byggeet mandat for denne stat-under-utfor-ming, må denne nye rollen forklares(stadig vekk), men den må også gjø-res troverdig og håndgripelig. Nyestats-omfattende institusjoner måformes raskt - der det er mulig medenighet, men uten det om nødvendig- men i alle tilfeller med utstrakt kon-sultasjon med befolkningen. En fastregional, regjerings- og ikke-regje-ringskonferanse om samarbeid villevære en utmerket begynnelse ogkunne gi virkelig mening til den pro-sessen som allerede er lansert gjen-nom Stabilitetspakten.

I praktisk terminologi er forplik-telsen til det internasjonale samfun-net til og med viktigere en Høykom-missærens personlighet. Å “bore isenk” Dayton betyr at Freds-gjennomføringsrådet anerkjenner athele prosjektet står på spill hvis enny, kraftigere tilnærming ikke vedtasumiddelbart. Det betyr en besluttsomprosess for å bygge ny politikk og etklart definert mål - en ikke-nasjona-listisk løsning, inkludert utvisking avden absurde, tidligere frontlinjenkjent som grenselinje mellom enhe-tene - som en slik politikk kan trivesinnenfor. Det kan bli et nasjonalistisktilbakefall, men den risikoen har all-tid blitt overdrevet og uansett, medNATO på plass, er det mulig å holdeden nede. I et slikt komplekst ogblandet samfunn, er det som er viktigå fjerne det konstitusjonelle og poli-tiske kvelertak og skape meningsful-le samfunnsmekanismer - konstitu-sjonelle strukturer, valgsystemer,konflikthåndteringsinstitusjoner,media og utdanningssystemer - somkan føre landet fremover. Med en nyvisjon og en realistisk statsstrukturvil bosnierne selv være i stand til åbygge et system for å balansere og tilog med kombinere interesser til allesfordel. Som et paradoks vil det like-

Vi trenger en nytilnærming - ikke en

Dayton II-konferanse,men en anti-Dayton

prosess.



Balkans utvikling. Da vil serberesom bor i Bosnia være bosniske bor-gere og skape sin fremtid i den bos-niske staten. Bosnia vil være ett land,uansett hvilke linjer som fortsatteksisterer på et kart. Den dagen kanenda være langt unna. Jeg tror imid-lertid den vil komme fortere ved åoppgradere Dayton i stedet for åavskaffe den.

HilsenDaniel

DANIEL SERWER

Prisvinnende journalistikk fraBalkan fra Instituttet for krig

og fredsrapportering kan leses påwww.iwpr.net

Det amerikanske fredsinstitut-tets anbefalinger for å styrke

den bosniske fredsprosessen på nyttog andre rapporter om Sørøst-Europakan finnes på www.usip.org

vel ikke være mer demokrati i Bosniafør Vesten pålegger det.

HilsenTony

Kjære Tony,

Jeg er glad for å høre at du ikkeønsker en ny, internasjonal konferan-se, men jeg er redd for at den delta-kende mekanismen som du foreslårfor å skape et nytt og mer samletBosnia, lite trolig vil produsere detresultatet som du ønsker. En eksklu-sivt deltakende prosess for revisjon avDayton-konstitusjonen kunne godtprodusere ikke noe - nasjonalistenehar i de aller siste valgene vist at defortsatt kan blokkere integrerendearbeid. Uten streng reaksjon av det dukaller en Jernhøykommissær, vil detikke bli riktig. Så i siste instans synesdet for meg som om du er enig i at “etsiste dytt” er den rette veien å gå.

Du foreslår å sette et mål som skalvære å eliminere enhetene. Jeg haddeen gang vært tilbøyelig til å rette etdirekte angrep av denne sorten motDayton-strukturen. Hvis du kan gjøredet, vil jeg være blant de første til åunderskrive. Bosniere som mislikerenhetene overbeviste meg imidlertidom at et direkte angrep trolig villevirke mot sin hensikt og forårsake etnasjonalistisk tilbakeslag. Enhetenesøkonomiske makt vil svinne hen hvisBosnia gjør en alvorlig innsats for åforberede seg for en tilknytningsavta-le med EU. På samme måte vil de treseparate hærene finne reintegreringlogisk og nødvendig som del av eninnsats for å bli med i Partnerskap forfred.

USIP har nylig laget en rapportsom skisserer i presise former poli-tiske muligheter til å svekke enhete-ne innenfor Dayton-rammen. Disseinkluderer:� å gi sentralregjeringen en trover-

dig inntekskilde som ikke er av-hengig av enhetene;

� å bryte nasjonalistpartienes kon-troll over offentlige resurser;

� å rette hjelpen til sentrale institu-sjoner i stedet for enhetene;

� å gi Dayton-konstitusjonen tilleggfor å gi alle borgere tre stemmerfor presidentskapet (en for hver avrepresentantene fra velgerbefolk-ningen);

� å legge ned de tre separate hem-melige tjenester;

� å etablere en samlet, strategisk,militær doktrine; og

� fullføre utvelgelse og profesjona-lisering av politiet i begge enheter.

Jeg kunne gå mye lengre. Det erfaktisk en god del som fortsatt kangjøres innenfor Dayton-rammen.

Texas kaller seg i dag “suveren”fordi det en gang var uavhengig, mentexanere lærte for lenge siden atderes velferd var avhengig av å giopp ikke bare uavhengighet, menogså de fleste “suverene” funksjoner.I dag har staten Texas fortsatt en storgrad av myndighet til å regjere, mensuverene funksjoner som forsvar,utenrikspolitikk, monetær- og tollpo-litikk så vel som beskyttelse av men-neskerettigheter og reguleringer avhandel mellom statene, ivaretas avden amerikanske regjering. En lik-nende utvikling fra enhetene er ikkebare ønskelig, men mulig.

Som avslutning vil jeg gjerneunderstreke betydningen av å utnyttede demokratiske endringer i Kroatiaog i Serbia. Bosnias problemer skyl-des for en stor del Tudjmans ogMilosevic’ ambisjoner om henholds-vis Stor-Kroatia og Stor-Serbia.Kroatia bryter med den bosnisk-kro-atiske hær og nasjonalister og insiste-rer på at bosnisk-kroater ivaretar sinegen fremtid innenfor Bosnia. HvisSerbia skulle gjøre det samme - somdet internasjonale samfunnet burdeinsistere på - ville situasjonen innenBosnia bedre seg dramatisk. Et ektedemokratisk Serbia vil se Bosniasom en suveren stat og partner i


Dayton-rammen –som har alvorlige feil -gir uansett Bosnia det

beste håp for fremtiden.

Faste besøkende på NATOs website vil vite at ISN er en utmerketsøkemotor for stoff om interna-

sjonal politikk og forsvar. Dette sveit-sisk-finansierte nettverket tilbyr imid-lertid mer, særlig til medlemmene avPartnerskap for fred (PfP)

ISN (International Relations andSecurity Network) ble etablert i 1994innenfor Senteret for sikkerhetsstudi-er og konfliktforskning i Zürich ogble opprinnelig utformet som et red-skap for å lette og fremme fri flyt avinformasjon blant sikkerhetsanalyti-kere, tenketanker og offentlige orga-ner. Siden 1997 har imidlertid ISN iøkende grad blitt engasjert for åfremme bruken av Internett i partner-land. Slike aktiviteter ble formeltskrevet inn i de aktuelle partnerskap-arbeidsprogrammer på NATOs topp-møte i Washington i april 1999.

I løpet av de siste 18 månedene harPfP-ISN partnerskap for “å fremmebruken av og ferdigheten i informa-sjonsteknologi” kunnet notere segflere seire. Viktige region-omfatten-de prosjekter med spesiell referansetil data-assistert utdannelse har blittstartet. Disse inkluderer Programmetfor trening og utdanningsforsterk-ning, som fremmer utviklingen avsimuleringsprogrammer, elektronisklæring og andre utdanningsprosjekterfor å trene offiserer, og Avansert, dis-tribuert læring (ADL), som omfatterspråktreningsmoduler og kurs ominternasjonale organisasjoner.

Samarbeid på ADL-området blirnå også koordinert gjennom PfPsKonsortium av forsvarsakademier oginstitutter for sikkerhetsstudier, enorganisasjon som ble etablert påKonferansen om internasjonal sik-kerhet i 1998 i Zürich, en konferansesom holdes annet hvert år. Konsortiethar et sekretariat på George Marshalleuropeiske senter for sikkerhetsstu-dier i Garmisch-Partenkirchen,Tyskland.

ISN var opprinnelig en gruppe påfire medlemmer, men sysselsetter nå

bortimot 20 personer og hadde i år etårlig budsjett på 3.2 millioner sveit-serfranc (US$1.8 millioner). Sidenseptember 2000 har nettverket hattsin egen representant i NATO,Stephan Libiszewski. S. Libiszewski,som tidligere har vært ISNs prosjekt-koordinator i Zürich i mer enn tre år,er forbindelsesleddet mellom ISNshovedkontor, NATO-hovedkvarteretog partnermisjoner til NATO.

Ettersom informasjonsteknologiblir integrert i PfP-programmene blirkravene til nettverkets tjenester øken-de og ISN-organiserte treningssemi-narer i partnerland viser seg å værestadig mer populære. I 2000 ledetISN treningssesjoner om “bruk avInternett for den internasjonale sik-kerhetsarbeider” i Latvia ogRomania og liknende seminarer erplanlagt i Bulgaria, Estland ogGeorgia neste år.

Etter et tredagers treningsseminar iBukarest i september planleggerRomanias forsvarsdepartement åunderskrive et memorandum med ISNfor fremtidig samarbeid og ser for segflere kurs. Seminaret, som omfatterpraktiske informasjonskurs og prak-tiske simuleringsøvelser for studenter,viste seg å være svært populært.

Mangel på datautstyr er fortsatt ethinder for større bruk av Internett imange partnerland. Selv om ISNsiden 1998 har utstyrt ni forskjelligeforskningsinstitutter i Moskva ogSofia med PCer og teknisk assistan-se, tar ikke nettverket sikte på å sørgefor hardware.

HOVEDNYTT


“Vi innser at det er et stort behovfor utstyr i mange partnerland,” sier SLibiszewski, “men andre institusjo-ner som Soros-stiftelsen, det ameri-kansk-støttede PfP informa-sjonshåndteringssystemet, og PfPKonsortiet utstyrer allerede institu-sjoner som har behov. Med innholds-og utdanningsorienterte tjenesterhåper vi at vi besørger den riktige,utfyllende tilnærming.”

ISNs seneste initiativer omfatterutviklingen av gratis on-line opplæ-ringskurs om ikke-spredning av kje-miske og biologiske våpen, og CD-rom’er om sveitsisk sikkerhetspolitikkog den internasjonale sikkerhetshisto-rie etter 1945. Nettverket deler også utindividuelle stipender verdt opp til10.000 sveitsiske franc for spesiellemultimedia læreprogrammer. Siden1998 har seks prosjekter fra Italia tilUkraina hatt nytte av slike stipendier.

ISN leder også et parallelt histori-eprogram og et PfP dokumentasjons-senter, som ble etablert i henholdsvis1999 og 2000. Det første er en on-line database over materiell fra Denkalde krigen fra nasjonale og institu-sjonelle arkiver i både Øst og Vest.Etter hvert som sensitiviteten svinnerog flere av disse dokumentenedeklassifiseres, vil de bli lagt til data-basen. Det siste gir tilgang til de offi-sielle referatene fra utvalgte PfP akti-viteter.

I kjølvannet av NATOs Kosovo-kampanje og øket offentlig oppmerk-somhet om Internetts potensiale påområdet internasjonal sikkerhet,undersøker ISN hvordan informa-sjonsteknologi kan brukes som et til-litsskapende tiltak på Balkan. “Åfremme utviklingen av regionalenettverk av sikkerhetspolitiskeeksperter med støtte av Internett, eret middel til å utvikle transnasjonalesamfunn. Disse vil ha en positiv inn-flytelse på demokratiseringen og sta-biliseringen av området,” mener S.Libiszewski. ■

PARTNERE PÅ NETTET

ISN f innes på Internett påwww.isn.ethz.ch.

Grunnen begynte å riste vold-somt nøyaktig kl 7.30 ommorgenen. Husene svaiet og

falt deretter sammen, flammer brøt utgjennom sammenraste bygninger ogmer enn 4.000 personer fant seg selvhjemløse i løpet av noen få minutter.Telefonlinjer lå nede, kraftlinjer varkuttet over og et jordskred blokkertealle veier inn og ut av Elbasan, enalbansk by omkring 54 kilometersørøst for Tirana. Med lik slengtrundt i ruinene, blødende og skadedeinnbyggere skrikende i smerte ogofre fanget under ruinene av sine tid-ligere hjem, desperate i sine forsøkpå å bli hørt, spredte panikken seg. Iløpet av en halv time, ettersomomfanget av naturkatastrofen bleklart, fikk organisasjoner som spesi-aliserer seg på krisereaksjoner, høreom den og begynte å forberede segpå å gripe inn.

Dette var scenariet for AlbaniaDisaster Simulation 2000, Albaniasførste sivile krise-planleggingsøvelse, somfant sted den 17. oktober. Etslikt scenario, som varinspirert av jordskjelvet iAten i september 1999,kunne lett ha funnet sted iAlbania, ettersom landetligger på den samme, sværtfølsomme platen somHellas og Tyrkia.Simuleringen hadde somhovedmål å klargjøre rolle-ne og ansvaret til de viktig-ste organisasjonene i Albania i tilfelleen naturkatastrofe, i stedet for håndte-ringen av dette spesielle jordskjelvet.

Departementet for lokaladminis-trasjon, lokale myndigheter, krisetje-nester, frivillige organisasjoner oginternasjonale organisasjoner komsammen i denne realistiske simule-ringen, som hadde som mål å gjen-skape forholdene i de ti første kritis-

ke timene etter en naturkatastrofe,den tid det vanligvis tar for at inter-nasjonal hjelp skal komme på plass.Aktivitetene omfattet evakuering avskadede, mat- og vanndistribusjon,psykologisk og medisinsk støtte, for-syning av klær og husly.

Øvelsen var resultatet av tre måne-ders intense forberedelser. Den komogså etter et år med samarbeid mel-lom NATO-allierte, partnerland ogalbanske myndigheter for å utvikleen nasjonal, sivil kriseplanleggings-struktur og -organisasjon slik det erkrav om under Albanias individuellepartnerskapsprogram med NATO.Videre har en NATO-rådgiver, SillaJonsdottir, bodd i Tirana siden april1999 som juridisk rådgiver forAlbanias sivile krisearbeidsgruppe,som består av representanter fra deforskjellige departementer, og hunhar bidratt til å skissere opp den nød-vendige lovgivning.

Silla Jonsdottir, som er fra Island,kom til Albania under NATOsKosovo-kampanje på en tid da hun-dretusener av flyktninger fra Kosovostrømmet over den albanske grense,og overveldet landets krisesvartje-nester. Erfaringen med å skulle sørgefor krisehjelp til så mange menneskerbidro til å gjøre arbeidet til den inter-departementale gruppen til en priori-tet for regjeringen. I tiden mellom

HOVEDNYTT


november 1999 og januar 2000 stu-derte gruppen sivile krisesystemer islike partnerland som Slovenia,Sverige og Østerrike. Den forberedtederetter et utkast til lovgivning, som imai 2000 ble lagt fram for departe-menter, institusjoner, internasjonalebyråer og frivillige organisasjoner tiluttalelse.

“For første gang opplevde alledisse personene en helt ny arbeids-metode basert på ubegrenset infor-masjon og erfaringsdeling” saJonsdottir. “Denne tilnærmingendanner grunnlaget for ethvert vel-fungerende og effektivt samarbeid.”Konsultasjonsprosessen førte tilbidrag fra mer enn 20 kilder, som harblitt innarbeidet i utkastet. Det børvedtas i lovs form i nær fremtid.

Etter hvert som Jonsdottirs opp-drag og NATOs assistanse tar slutt,vil Albania henvende seg til de alli-erte og partnerland for hjelp til åfortsette gjennomføringen av lov-givningen. “Støtte til Albania kan nåvære på et bilateralt grunnlag, underNATOs paraply,” sier Jonsdottir. “Viser for oss å utpeke et ledende landsom skal overvåke denne proses-sen.”

NATO utvidet sine sivilekriseplanleggingsaktivite-ter til å omfatte medlemmerav Partnerskap for fred-pro-grammet i 1995 og mangeav disse har senere blittsvært aktive på området.Bare i 2000 har Alliansenfaktisk hjulpet til med åorganisere mer enn 100sivile kriseplanleggingssi-tuasjoner, inkludert øvelser,seminarer og arbeidsgrup-

per, og de har omfattet mer enn100.000 personer fra hele den euro-atlantiske regionen. Silla Jonsdottirsoppdrag utgjør likevel en milepæl iNATOs sivile kriseplanlegging, etter-som Alliansen har gått utover sin tra-disjonelle utdanningsrolle til å giskreddersydd assistanse innenavgrensede områder, og banet vei forytterligere stabilitetsskapende pro-grammer. ■

ALBANSK KATASTROFE-PLANLEGGING


opprivende vitneprovet fra en av de overlevende fraOmarska-leiren.

Tre andre titler av bosniske forfattere har hatt stor inn-flytelse i utlandet. Av disse har den langt mest innflytelses-rike vært Zlata’s Diary (Viking, 1994). Denne boken, somforteller om de daglige prøvelser til Zlata Filipovic, entenåring fra Sarajevo under de to første årene av byensbeleiring, ble en internasjonal bestseller nesten over nat-ten. Ellers har to bøker av ledende bosniske journalister fraSarajevos daglige avis Oslobodjenje, Zlatko Dizdarevic’sSarajevo - a War Journal (Henry Holt & Co, 1994) ogKemal Kurshpahic’s As Long as Sarajevo Exists(Pamphleteers Press, 1997), begge utmerket seg utenlands.Oslobodjenjes kamp for å fortsette å komme ut, til tross forkrigen, er dekket i Sarajevo Daily: a city and its newspaperunder siege (HarperCollins, 1995) av Tom Gjelton, korre-spondent fra National Public Radio.

Barbara Demick fra The Philadelphia Inquirer skrev ensterk beskrivelse av livet på gaten der hun bodde i 1994 og1995 kalt Logavina Street: life and death in a Sarajevoneighbourhood (Andrews and McMeel, 1996). Janine deGiovani fra The Sunday Times ga en redegjørelse om erfa-ringen til folk rundt henne under de to første årene av belei-ringen av Sarajevo i The Quick and the Dead: under siegein Sarajevo (Phoenix, 1994). Joe Sacco, en amerikansk teg-ner som reiste til den beleirede bosnisk-muslimske (bosni-ac) enklaven Gorazde , tegnet en ualminnelig komisk bokom livet der i Safe Area Gorazde: The War in EasternBosnia 1992-1995 (Fantagraphics Books, 2000).

Michael Nicholson fra Independent Television News for-teller hvordan han reddet en 8 år gammel foreldreløs fraSarajevo og brakte henne til England i Natasha’s Story(Macmillan, 1994), som var grunnlaget for den enesteHollywood-filmen om konflikten i Bosnia til dags dato,Welcome to Sarajevo. Peter Maass’ Love Thy Neighbour: astory of war (Macmillan, 1996) er en mer generell beret-ning om en journalists erfaringer i begynnelsen av krigenog det dilemma som reporterne møtte. Den beste, totaltjournalistiske boken er nok trolig Hearts Grown Brutal:sagas from Sarajevo (Random House, 1998) av RogerCohen fra The New York Times.

Mens mange journalister søkte å finne ut av psykologieni konflikten og etnisk identitet i Bosnia, har det blitt produ-sert bedre studier av akademikere. Tone Bringas BeingMuslim in The Bosnian Way: identity and community in aCentral Bosnian village (Princeton University Press, 1995)er en undersøkelse av bosniac identitet av en finsk antropo-

For ti år siden var det knapt nok en trykket bok omBosnia på noe vestlig språk. Unntaket var arbeidenetil Ivo Andric, Bosnias og det tidligere Jugoslavias

største literære sønn, som vant Nobel-prisen for litteratur i1961. Etter utbruddet av krigen har salgene av Andricsklassikere, Broen over Drina, en krønike over 300 års tur-bulent historie i den øst-bosniske byen Visegrad, ogBosnisk krønike, et eventyr om diplomatiske intriger iBosnia under Napoleonskrigene, steget til himmels. Viderehar flere hundre bøker dukket opp, noe som har gjortBosnia-konflikten til en av de mest omskrevne. Med såmye omtale har mange av de nye publikasjonene uunngåe-lig vært av dårlig kvalitet. Med det sagt bidrar alle titlene idenne ikke-utfyllende anmeldelsen til en bedre forståelseav konflikten, om så bare, i enkelte tilfeller, for å forklareholdningen til nøkkelspillerne i den.

Fraværet av et godt historieverk om Bosnia i de tidligsteårene av krigen overbeviste mange observatører om at kon-flikten var resultatet av “gammelt hat”. Selv om de varoverfladisk overbevisende, kunne disse argumentene ikketåle akademisk undersøkelse. Offentliggjøringen av togode historieverk om Bosnia i 1994 satte effektivt “gam-melt hat”-teorien i miskreditt. Robert Donia og John Fine,to amerikanske akademikere, offentliggjorde Bosnia-Hercegovina: a tradition betrayed (C. Hurst & Co, 1994).Noel Malcolm, britisk forfatter, offentliggjorde Bosnia: ashort history (Macmillan, 1994), som fortatt er den mestomfattende og lettleste oversikt over Bosnia til Dayton-avtalen.

Rapporter om flyktningenes vanskelige situasjon og bil-der fra fangeleirer i 1992, fikk publikum over hele verdentil å interessere seg for konflikten i Bosnia og bidro til åendre den internasjonale holdningen til den. Mange avjournalistene som gjorde disse historiene kjent fortsatte ågi ut bøker. Dette inkluderer Roy Gutman fra Newsday,hans Witness to Genocide (Element, 1993) er en samlingskildringer som han f ikk en Pulitzer pris for og EdVulliamy fra The Guardian, en av de første journalistenesom kom inn i serbisk-ledete fangeleirer i august 1992.Selv om Vulliamys Seasons in Hell: understandingBosnia’s war (Simon and Schuster, 1994) ikke lever opp tilsin under-tittel, er det svært sterk lesning. Enda sterkere erRezak Hukanovics Tenth Circle of Hell: a memoir of life inthe death camps of Bosnia (Little Brown & Co, 1997), de

Bøker om Bosnia

Christopher Bennett er redaktør av NATO Nytt og forfatterav Jugoslavias blodige sammenbrudd (New York UniversityPress).

Christopher Bennett anmelder litteratur om Bosnia utgitt i løpet av siste tiår.

log som bodde i en bosnisk landsby i 1980-årene for å gjørefeltarbeid. The Bridge Betrayed: religion and genocide inBosnia (University of California Press, 1996) av MichaelSells, en amerikansk professor i religionsstudier av serbiskopprinnelse, analyserer rollen til og misbruket av religion ikonflikten. Genocide in Bosnia: the policy of “ethnic cle-ansing” (Texas A&M University Press, 1995) av NormanCigar, en amerikansk Midt-Østen spesialist av kroatiskopprinnelse, undersøker den ideologiske forberedelse foretnisk rensing.

De vanskelighetene som FNs beskyttelsesstyrke(UNPROFOR) sto overfor undersøkes i With No Peace toKeep: UN peacekeeping and the war in the formerYugoslavia (Media East West, 1996), en samlingessayer redigert av Ben Cohen ogGeorge Stamkoski. DavidRieff undersøker mangle-ne ved FNs misjon i Bosniai Slaughterhouse: Bosniaand the failure of the West(Simon and Schuster, 1995).

Flere FN-sjefer har skrevetberetninger om sin tid iBosnia, noen for å rettferdig-gjøre den politikk som de gjen-nomførte, andre for å lufte sinfrustrasjon ved ikke å være istand til å gjøre mer. General Lewis MacKenzie, canadierensom var den første sjefen for UNPROFOR i Sarajevo, fortel-ler sin historie i Peacekeeper: the road to Sarajevo (Douglasand McIntyre, 1993). General Philippe Morillon, en franskUNPROFOR-sjef hvis handlinger bidro til å skape FNs poli-tikk med trygge områder, utga sine memoarer like etter athan forlot Bosnia i Croire et oser: chronique de Sarajevo(Grasset 1993). General Sir Michael Rose, den første britis-ke sjefen for UNPROFOR, ga sin beretning om hendelsene iFighting For Peace: Bosnia 1994 (Harvill, 1998).

General Francis Briquemont, en belgisk UNPROFOR-sjef, slipper ut dampen i Do Something General! chroniquede Bosnie-Hercegovine, 12 juillet 1993-24 janvier 1994(Labot, 1998). Oberst Bob Stewart, den britiske sjefen iSentral-Bosnia i tiden oktober 1992 til mai 1993 under demest intense bosniac-kroatiske kampene, gir sin historieom hendelsene i Broken Lives: a personal view of theBosnian conflict (HarperCollins, 1994). Den franske gene-ralen Jean Cot, som var sjef for UNPROFOR mellom juli1993 og mars 1994 før han trakk seg tilbake i frustrasjon,har hjulpet til med å skrive to bøker om Bosnia, Demain laBosnie (L’Harmattan, 1999) og Dernière guerreBalkanique? - ex-Yougoslavie: témoignages, analyses, per-spektives (L’Harmattan, 1996), en samling essayer som hanredigerte sammen med Cécile Monnot.

Den europeiske unions forhandler, Lord David Owen,gir sin beretning om fredsforhandlingene i Balkan Odyssey(Indigo, 1996), der han beklager at det internasjonale sam-

funnet mislyktes i å støtte den såkalte Vance-Owen planeni 1993. I Triumph of the Lack of Will: international diplo-macy and the Yugoslav war (C.Hurst & Co, 1997), er JamesGow, en britisk akademiker, enige i at en kritisk mulighetgikk tapt i 1993 og gir en balansert beretning om den inter-nasjonale meglingsprosessen.

Drapene på så mange som 8.000 mannlige bosnisk-mus-limer i Srebrenica i juli 1995 bidro til å få i stand en sterke-re, internasjonal intervensjon. Denne hendelsen, den stør-ste enkeltstående grusomhet fra krigene om Jugoslaviasoppløsning, dissekeres av den Pulitzer pris-vinnende jour-nalisten David Rohde, i Endgame: The Betrayal and Fall of

Srebrenica, Europe’s Worst Massacre SinceWorld War II (Farrar, Straus and Giroux, 1997)

og av Jan Willem Honig ogNorbet Both, som foku-serer på de nederlandskefredsbevarernes rolle, iSrebrenica; record of awar crime (Penguin,1996). Nesten i samme stilsom Andric selv, trakkChuck Sudetic, tidligere iThe New York Times, påerfaringen fra familien til sinkones svoger, som var fraSrebrenica, for å skrive Blood

and Vengeance: one family’s story of the war in Bosnia(W.W.Norton & Co, 1998), kanskje den fineste boken somer skrevet om Bosnia til nå.

Etter at Srebrenica falt, tok USA over en stadig viktige-re meglerrolle, personifisert ved Richard Holbrooke, somgir sin fremstilling av de hendelser som førte til Dayton-avtalen i To End a War (Random House, 1998). En annerle-des versjon av de samme hendelsene finner vi i Getting toDayton: The Making of America’s Bosnia Policy(Brookings Institution Press, 2000) av Ivo Daalder, fortiden ved Brookings-instituttet og tidligere Direktør foreuropeiske spørsmål ved Det nasjonale sikkerhetsråd, derhan koordinerte USAs politikk vedrørende Bosnia mellom1995 og 1996.

Gapet i bøkene om Bosnia er i perioden etter Dayton.Peace Journey: the struggle for peace in Bosnia(Weidenfeld, 1998) av Carl Bildt er en beretning om deenorme vanskelighetene han sto overfor som Bosnias førsteHøykommissær, men den slutter i juli 1997. Rupert WolfeMurray, en britisk forfatter, har gitt ut to bildebøker om defredsbevarende misjoner, IFOR on IFOR: NATO peacekee-pers in Bosnia-Hercegovina (Connect, 1996) og The Roadto Peace, NATO and the International community in Bosnia(Connect, 1997). Det eneste forsøket på å skrive en fullsten-dig oversikt over hele fredsprosessen, Faking DemocracyAfter Dayton (Pluto Press, 1999) av den britiske akademikerDavid Chandler, er imidlertid undergravet av ideologiskfiendtlighet til den internasjonale intervensjonen. ■

OMTALENYTT


Tre av de beste


Det som angripes er ikke statens territorium, men densstruktur, samfunnets natur, institusjonenes virke og innbyg-gernes velstand. Disse truslene, som inkluderer korrupsjon,organisert kriminalitet og terrorisme, er vanskeligere å defi-nere enn de rent militære, og derfor mye vanskeligere åmøte. Videre kan i enkelte tilfeller kuren mot slike truslervære verre enn sykdommen. Statlige tiltak for å bekjempe entrussel mot demokratiet, risikerer faktisk å bringe inn dikta-toriske prosesser som begrenser de personlige friheter merenn truslene som de var utformet for å hindre. Derfor, hvisdisse nye utfordringene skal håndteres klokt, er det nødven-dig med mye klar tenking og sensitivitet.

Mange av disse truslene har ikke tradisjonelt blitt sett påsom sikkerhetsspørsmål. Det er jo bare 20 år siden begre-pet “nasjonal sikkerhet” krøp inn i generell språkbruk iVesten, og mindre enn ti år siden det har blitt ordentlig for-stått i de nye demokratiene i Sentral- og Øst-Europa, der“sikkerhet” for folk flest betydde “statlig sikkerhet”, det vilsi arbeidet til det hemmelige politiet.

Chris Donnelly er NATOs spesialrådgiver for sentral- ogøst-europeiske spørsmål. De synspunktene som kommer tiluttrykk er rent personlige og representerer ikke NATOs syn-spunkter eller noen av dets medlemsland.

Det er mer enn et tiår siden trusselen om en super-maktkonflikt i Europa forsvant. Selv om mange folker døde i borgerkriger og i lokale konflikter etter det,

er de pågående reduksjoner i størrelse og styrke i de væpne-de styrkene bevis på den grunnleggende endringen i oppfat-ningen av hva som utgjør en sikkerhetstrussel. Ettersom kon-vensjonelle og kjernefysiske lagre skrumper inn, og kraveneom fredsbevaring tvinger frem en ny vurdering av rolleneog pliktene til soldater, har oppmerksomheten i stor grad blittrettet mot de tilknyttede militære reformer, omstruktureringav forsvarsindustrien og som en konsekvens spenninger iforholdet mellom det militære og samfunnet. Ettersom tradi-sjonelle sikkerhetstrusler har blitt redusert, har imidlertidandre, ikke-militære trusler blitt truende.

Nye tanker om sikkerhetChris Donnelly belyser de nye truslene mot sikkerheten og oppfordrer til å

anvende robuste strategier for å bekjempe dem

© R

eute

rs

Væpnet intervensjon: Organisert kriminalitet er et nasjonalt sikkerhetsspørsmål på grunn av dens internasjonale natur, dens bånd til tidligere fiendtlige etter-retningsorganer og dens evne til å korrumpere regjeringsprosessen.

Siden statsbyråkratiene av natur endrer seg sakte, reflek-terer strukturene til forsvars- og innenriksdepartementenegenerelt eldre tilnærminger og begreper. De er også organi-sert for å håndtere “forsvar” og “offentlig sikkerhet” i stør-re grad enn spørsmålet om “nasjonal sikkerhet”.Forsinkelsen mellom å akseptere endrede krav og etable-ring av passende strukturer for å tilfredsstille dem skaperofte et sikkerhetsgap. Selv om Den europeiske union varforventet å utvikle seg for å møte ikke-militære trusler motsikkerhet når de først ble identifisert, har ikke dette skjedd.Krigene om jugoslavisk oppløsning har tatt oppmerk-somheten bort fra disse nye sikkerhetstruslene, som i dagberører alle land og utgjør en spesiell risiko mot de spinkledemokratiene i Sentral- og Øst-Europa.

Den mest grunnleggende trusselen mot stabiliteten for defleste sentral- og øst-europeiske landene i dag, er mangelenpå effektiv krisehåndtering. Selv om dette har blitt anerkjentsom et problem, fører arven etter det kommunistiske styret iregionen til at de fleste regjeringer prøver å løse den ved åskape en ny, sentral kommandostruktur, som enkrisehåndteringsgruppe vil bruke i tilfelle en krise og hvor-fra den vil håndtere krisen. Mens en slik kommandocellekan være nyttig, er det ikke i seg selv en løsning. Dette skyl-des de interne fiaskoene til mange av de sentral- og øst-europeiske regjeringene. Svakhetene i regjeringene omfat-ter en utilstrekkelig, juridisk deling av makt og ansvarmellom styringsorganer, kontorene til de viktigste, politiskelederne, departementene og parlamentene; ineffektive ogikke-åpne funksjoner i disse organene, og, spesielt, for-svars-, innenriks-, juridisk- og finansdepartement; mangelpå embetsmenn med hensiktsmessig ekspertise; og fiaskomed å sikre offentlig støtte for politikken. Mange sentral- ogøst-europeiske regjeringer er skjøre og mangler fleksibilitet,med det resultat at en alvorlig krise, intern og ekstern, kanslå i filler det som utad synes å være et stabilt system. I fra-vær av god ledelse, vil intet antall PCer i et imponerendekommandosenter føre til effektiv krisehåndtering.

Korrupsjonen er en sikkerhetstrussel i seg selv, så velsom en bidragsytende faktor til den styringsfiasko som ervurdert ovenfor. Den er faktisk den mest alvorlige trusselenmot overlevelsesevnen til flere land fra det tidligereSovjetunionen og et vanskelig problem overalt. Dens opp-rinnelser er mange og komplekse, men den er universeltskadelig og må håndteres hvis nye demokratier skal nå sittpotensiale. Til tross for snakk om en ny, grenseløs, euro-peisk sikkerhetsarkitektur, trekkes det allerede linjer. Detrekkes imidlertid ikke på grunnlag av NATOs eller EUsutvidelse, men på grunnlag av administrativ- ogforretningspraksis og i hvilken utstrekning disse møter eta-blerte standarder for ærlighet og åpenhet. Dessverre begyn-ner korrupsjon i mange land helt på toppen, med ministreog til og med presidenter som ikke er immune mot densinnflytelse.

Organisert kriminalitet er den ikke-militære sikkerhets-trussel som tiltrekker seg mest oppmerksomhet. Var det

imidlertid ikke for svakhetene i regjeringsprosessen ogomfanget av korrupsjonen, ville den ikke eksistere, i detminste ikke i et omfang som gjør den til en sikkerhetstrus-sel. Organisert kriminalitet har en høyere profil enn andrepotensielle sikkerhetstrusler fordi den har en tydelig ogumiddelbar effekt på folks liv og eksporteres så lett. Den erfaktisk ofte det møtestedet mellom indre og ytre truslersom gjør mange av de sikkerhetstrusler som beskrivesnedenfor så reelle.

Grunnen til organisert kriminalitet var fruktbar i Sentral-og Øst-Europa på grunn av regionens kommunistiske arv.Fordi målestokken for velstand var parti-privilegium merenn penger, var politisystemene i regionen underutviklet.Videre var de basert på en filosofi om offentlig orden somvar i vanry, og som undergravde deres myndighet i folksøyne. Dette tillot allerede veletablerte kriminelle organisa-sjoner å blomstre. Enda verre var det at disse gruppene bleoppmuntret gjennom mangel på et etisk grunnlag for sik-kerhet; fravær av et effektivt juridisk system som skullesette parametre for forretningspraksis og som gjorde gren-sene mellom mafia aktiviteter, lovlig forretningsvirksom-het og myndigheter uklar; og opportunistiske vestlige part-nere som var mer interessert i kortsiktige gevinster ennlangsiktig stabilitet.

Det som gjør organisert kriminalitet til et så stort sikker-hetsproblem er ikke bare omfanget, evnen til å bli ekspor-tert og fravær av nasjonale og internasjonale institusjonersom kan håndtere den, men også dens evne til å bli aksep-tert. Selv om hvitvasking av svarte penger er universelt for-dømt, ønsker de fleste vestlige finanssentra penger fra sen-tral- og øst-europeiske land velkommen og undersøker ikkepengenes opprinnelse altfor nøye. Mange nasjonale sikker-hetstjenester overlater gjennomtrengning av organisert kri-minalitet til sine politistyrker. De burde imidlertid innse atdens internasjonale natur, omfang og bånd til tidligerefiendtlige etterretningsorganer og dens evne til å korrum-pere regjeringsprosessen faktisk gjør den til en nasjonalsikkerhetssak. Israel var et av de første landene som ledunder innflytelsen av russiske mafialedere og de israelskesikkerhetsorganene angrer nå på at de ikke ga dette feno-menet større oppmerksomhet tidligere.

Etniske konflikter og nasjonalisme har bidratt til utvis-king av konseptet om nasjonalstaten i det siste tiår. Mangesteder har dette allerede resultert i større lokalt selvstyre,redusert makten for sentrale myndigheter og, i enkelte til-feller, til og med oppløsning av land. Spørsmålet i dag erhvor mye lenger oppløsningen kan gå og på hvilket nivåprosessen kan og bør stoppes. Mange land må håndtereminoritetsgrupper som kjemper for større selvstyre eller tilog med forsøker å endre nasjonale grenser. På en ende avskalaen i for eksempel Tsjetsjenia, kan disse gruppene truestaten med løsrivelse. På den andre enden kan de foreksempel presse en regjering som søker medlemsskap iNATO eller EU, ved å true med å skape interne problemersom kan ødelegge landets anseelse utad. Folkevandring,

SIKKERHETSSPØRSMÅL


som ofte er en konsekvens av etnisk konflikt, er allerede ettav de mest politisk sensitive spørsmålene i Europa og viltrolig bli et enda større problem ettersom velstandsgapetøker mellom landene i Europas kjerne og de i periferien.

Spørsmålet om spredning vurderes ofte som et militærtspørsmål. Oppgaven med å ta det opp har imidlertid i øken-de grad blitt overlatt til andre sikkerhetsorganer enn forsvars-departementet, det vil si innenriksdepartementet, politiet oggrensekontrollen. Videre har spørsmålet utviklet seg i løpetav de siste ti år. Mens spredning en gang kun refererte tilkjernefysiske våpen og materiell, er det ikke lenger tilfelle.Fremskritt på andre vitenskapelige områder og tilhørendevanskeligheter med å skille militær fra sivil bruk av denneteknologien, har utvidet bruken av begrepet til å dekke kje-miske og biologiske områder. Videre, siden ny teknologi harblitt våpen i seg selv, må spredning nå også brukes om tek-nologi av alle typer. Ødeleggelsen for den nasjonale sikker-het som kan forårsakes av velorganiserte grupper med data-hackere trenger for eksempel ikke utdypes nærmere. Fattigeland kan anskaffe denne teknologien og trenger ikke å ha noeå tape ved å bruke den.

Nye trusler, på samme måte som gamle,kan også være gjenstand for politisk mani-pulasjon. Dette gjelder enda mer fordi nyetrusler ofte ikke har blitt tilstrekkelig defi-nert eller holdt under kontroll, offentligsårbarhet overfor dem er høy og eksiste-rende mekanismer for å håndtere dem ersvake. Overdrevne eller tvilsomme truslerinkluderer blant annet fundamentalisme,terrorisme og informasjonssikkerhet.Mens truslene fra alle tre kan være virkelige nok, kan alletre eksemplene også illustrere hvordan den politiske mani-pulasjon, overdrivelse eller misforståelse om en trussel kanundergrave kapasiteten til å håndtere den.

La oss ta terrorisme. Landene må og bør samarbeide forå redusere dens innflytelse og hindre at den sprer seg.Likevel, når vi ser på hva terrorisme defineres som, kan detå kontrollere den i enkelte land være et skalkeskjul forundertrykkelse av noe som i andre land ville bli sett på somen legitim bevegelse for selvstyre. Liknende vurderingergjelder fundamentalisme. Dette kan være et alvorlig pro-blem, men, fordi trusselen har vært så overdrevet tidligere,har den blitt nedvurdert. Politikere som “roper ulv” har i enviss utstrekning fått befolkningen til å bli mindre sensitivoverfor denne trusselen, i en tid når den faktisk kan bli endaalvorligere.

Informasjonssikkerhet er på samme måte en reellbekymring for alle land. I enkelte sentral- og øst-europeis-ke land er imidlertid det som forstås med dette begrepetsvært forskjellig fra det som det nå betyr i Vesten.Informasjonssikkerhet kan faktisk til og med bli misbruktsom en altomfattende rettferdiggjøring av statlig informa-

SIKKERHETSSPØRSMÅL


sjonskontroll, der en regjering frykter uttrykksfrihet ogheller vil gjeninnføre autoritær kontroll

Disse tre eksemplene kaster lys over potensialet for poli-tiske manipulering av noen nye, ikke-militære trusler motsikkerhet. En nærmere vurdering av dette problemet er nød-vendig, så vel som mer utdanning av den politiske elite,journalister og offentligheten slik at de tiltakene som tas forå beskytte samfunnet er riktige, effektive og ikke slår tilba-ke. Å måle hvor grensen skal trekkes mellom legitimeuttrykk for ideer og interesser og uforsvarlige trusler mothelsen eller eksistensen til staten og samfunnet, krever enseriøs analyse. Hvor vi trekker denne linjen avhenger av vårdefinisjon av demokrati, legalitet og menneskerettigheter.

Siden ikke-militære trusler mot sikkerheten er nye, harinternasjonale institusjoner ennå ikke utviklet seg for åmøte dem. Selv om de er anerkjent i NATOs seneste strate-giske konsept, faller disse truslene utenfor Alliansens tra-disjonelle område og NATO har ennå ikke utviklet meka-nismer for å håndtere dem på en hensiktsmessig måte. Deneuropeiske union har mandat til å ta opp de fleste av disse

spørsmålene, og har gjort fremgang påenkelte områder, slik som å styrke grense-kontroll og justisdepartementer i Sentral-og Øst-Europa. Mange områder er imid-lertid ennå ikke berørt og det vil ta noen årfør EUs sentrale institusjoner har utstyr tilå håndtere dem. I mellomtiden arbeiderandre internasjonale institusjoner, somInterpol og Europol, for å utvikle operati-ve konsepter, men har hittil gjort lite for åhjelpe sentral- og øst-europeiske land med

å reformere sine eksisterende institusjoner eller skape denødvendige nye. Bilaterale politi- og tollkontakter, somnok en gang vil bli bra, er i samme situasjon.

Anti-korrupsjonsprogrammer har blitt gjennomført medhell i flere land og grunnprinsippene er veletablerte.Behovet for å investere i og utvikle politistyrker og refor-mere interne sikkerhetsstyrker fra Sovjet-modellen til vest-lig gendarmerie, har også blitt anerkjent, selv om frem-gangen er langsom i enkelte land. Så mye har blitt oppnåddfor å bedre toll- og grensebestemmelser i noen sentral-europeiske land, at det ikke er noen unnskyldning for ikkeå utvide denne modellen østover. Lovgivning er kanskjedet mest sensitive spørsmålet, fordi det rører ved den rela-tive posisjon mellom parlamenter og regjeringer. Det erimidlertid nok erfaring tilgjengelig til å hjelpe land somønsker å etablere hensiktsmessige, juridiske rammer. Åhåndtere ikke-militære trusler mot sikkerheten kreverrobuste strategier. Disse kan bare utvikles hvis nøkkelper-soner fra regjering, organer som skal håndheve lovene ogforskningsinstitutter kommer sammen for å utvikle enomfattende tilnærming til disse problemene, som dagutgjør de med umiddelbare og raskest voksende trusler motsikkerheten og overlevelsesevnen til nye demokratier. ■

Ettersom tradisjonellesikkerhetstrusler harminsket, har andreikke-militære truslerøket i omfang.

N O R T H A T L A N T I C T R E A T Y O R G A N I S A T I O N

HandbookNATO

50th ANNIVERSARY EDITION

“KOSOVO - One Year on -Achievement and Challenge”Rapport fra NATOs generalsekretær Lord Robertson

“The NATO Handbook - 50th Anniversary edition”En omfattende guide til NATOs mål og aktiviteter, dens

nåværende politikk og strukturer; en kronologi over de siste50 årene av Alliansens historie og en samling viktige politis-

ke dokumenter og juridiske tekster.

“Extending Security:The Role of NATO and its Partner Countries”Et omfattende, illustrert hefte som beskriver hvordan NATOarbeider og dekker den politiske utviklingen innenavgjørende områder av Alliansens arbeid


HandbookNATO


“Economics Colloquium 1999”Referat fra kollokviet fra november 1999 om økonomiskutvikling og reformer i samarbeidspartnerlandene

“NATO Topics”Visuell presentasjon av Alliansen som skisserer milepæler i NATOsutvikling og sentrale spørsmål på dens nåværende agenda(kun elektronisk utgave: www.nato.int/docu/topics/2000/home)

“The Reader’s Guide to the Washington Summit”Samling av alle de offisielle tekstene og erklæringene som blegitt ut på NATOs toppmøte i Washington i april 1999, inkludert

bakgrunnsinformasjon om Alliansens programmer og aktiviteter.

“NATO at 50”Introduksjonshefte om Alliansens historie, som gir et overblikk

over de viktigste emnene på NATOs nåværende agenda.

“NATO Update”Ukentlig informasjonsark som kort dekker NATOs aktiviteter og hen-

delser, og gir et bredt overblikk over allianseomfattende initiativer.(kun elektronisk utgave: www.nato.int/docu/topics/update/index)

ALLE PUBLIKASJONENE ER TILGJENGELIG PÅ ENGELSK OG FRANSK; MANGE ER OGSÅ TILGJENGELIGE PÅ ANDRE SPRÅK

Alle spørsmål og bestillinger av trykkede kopier skal rettes til:Office of Information and Press - Distribution UnitBld Leopold III - 1110 BRUSSELS, BELGIUMTel: 00-32-2 707 5009Fax: 00-32-2 707 1252E-mail: [email protected]

Elektroniske versjoner av disse publikasjonene er tilgjengeligepå NATOs web site (http://www.nato.int)

Web siten inneholder også offisielle erklæringer, pressemelding-er og taler, og annen informasjon om Alliansens strukturer, poli-tikk og aktiviteter, i tillegg til å tilby forskjellige on-line tjenester.


Handbook

NATO


den nord-atlantiske allianse

belgiacanada

danmarkfrankrike

hellasislanditalia

luxemburgnederland

norgepolen

portugalspania

storbritanniatsjekkiatyrkia

tysklandungarn

usa

C-bladReturadresse:Den norske AtlanterhavskomitéFridjof Nansens plass 6, 0160 Oslo

natonytt - nato - homepage · 2001-03-30 · den tidligere jugoslaviske republik-ken makedonia(*)...

Documents