Tro og tanke18 DAGEN - tirsdag 29. januar 2013

I et historisk perspektiv er det staten som har representert den totalitære tendens og kirken den modererende, først og fremst fordi tanken om lydighet mot Gud relativiserer alle menneskelige autoriteter.

Med livssynsutvalgets innstilling «Det livssynsåpne samfunn: En helhetlig tros- og livssynspolitikk» har vi fått et forsøk på å legge et konsistent grunnlag for statens livssynspolitikk og tenke gjennom dets konsekvenser for en rekke ulike problemstillinger. I denne kommentaren vil vi først se på den forståelse av forholdet mellom tro, livssyn og samfunn som ligger til grunn for innstillingen, og dernest drøfte noen av de implikasjoner den etter utvalgets oppfatning har for praktisering av tro og livssyn.

Positiv betydningUtvalget går inn for at staten skal behandle alle tros- og livssyns-samfunn likt, samtidig som like-behandlingskravet skal underord-nes overordnede fellesverdier som «demokrati, rettsstat, menneske-rettigheter, ikke-diskriminering og likestilling» (s. 17). Nøkkel-begrepet er livssynsåpenhet, som presiseres i forhold til den tradi-sjonelle særbehandling av Den norske kirke, som en ønsker å komme bort fra, og det klassiske liberale ideal om statlig ikke-inn-blanding, som en heller ikke uten videre ønsker å overta. Staten skal ha en aktiv, støttende og forsiktig styrende religions- og livssyns-politikk, først og fremst fordi en antar at tro og livssyn har positiv betydning for samfunnet som hel-het.

Innstillingen legger altså selv et sekulært livssyn til grunn for statens religionspolitikk; den po-sitive begrunnelse for statens livs-synspolitikk ligger i religionenes og livssynenes sosiale betydning. I dette ligger også det ideologiske fundament for tanken om statlig innblanding i religionssamfun-nenes indre anliggender; dersom de ikke bidrar til en ønsket sam-funnsutvikling, vil de kunne settes under administrasjon.

Uten begrunnelseDette er etter vår oppfatning pro-blematisk av flere grunner. For det første står de demokratiske idealer utvalget legger til grunn, helt uten begrunnelse. Utvalget har lite å si om hvordan disse idealene har vokst fram gjennom en lengre utvikling med både religiøse og sekulære begrunnelser, og drøfter ikke spørsmålet om deres histo-riske forutsetninger bør ha kon-sekvenser for aktuell livssynspoli-tikk. Det er derfor nærliggende å spørre hva utvalget mener en vin-ner med å legge ubegrunnede livs-synsidealer til grunn for statens livssynspolitikk? Utvalget krever

Sekularisme som statlig livssynspolitikk

UREFLEKTERT: Stålsett–utvalgets forslag om å fjerne henvisningen til «vor kristne og humanistiske Arv» i Grunnloven bygger på en uhistorisk idé, mener FBBs teologiske nemnd ved leder Knut Alfsvåg. FOTO: Scandinavian STOckphOTO

KOMMENTARKNUT ALFSVÅG

Tro og tanke 19DAGEN - tirsdag 29. januar 2013

Sekularisme som statlig livssynspolitikk

åpenhet av livssynsamfunnene når det gjelder forståelsen av deres livssyn (s. 111). Hvorfor krever ikke utvalget den samme åpenhet når det gjelder den prinsipptenk-ning den ønsker staten skal legge til grunn for sin livssynspolitikk?

Modererende kirkeFor det andre er det vanskelig å forene tanken om demokrati og menneskerettigheter som det overordnede prinsipp med full li-kebehandling av alle religioner og livssyn. For med henblikk på de-mokrati og menneskerettigheter er religionene faktisk nokså ulike. Det manglende refleksjonsnivå på dette punkt ser ut til å henge sammen med en mangelfull og misvisende framstilling av forhol-det mellom kirke og stat. I et his-torisk perspektiv er det staten som har representert den totalitære tendens og kirken den modere-rende, først og fremst fordi tanken om lydighet mot Gud relativiserer alle menneskelige autoriteter. Den kristne torike-tenkning har på denne måten både beskyttet sta-ten mot å blir styrt av religionen (teokrati) og religionen mot å bli undertrykket av staten (sekula-risme). Det er derfor ikke tilfeldig at demokrati og menneskerettig-heter er idealer som er vokst fram i Europa nettopp som en frukt av interaksjonen mellom kristen tro og den framvoksende livssyns-pluralisme. Tanken om religions-frihet er altså i utgangspunktet et kristent ideal som henger sammen med forståelsen av at tro bare er ekte om den blir til i frihet; hver-ken teokratiske religiøse tradisjo-ner som for eksempel islam eller totalitære sekulære stater kjenner dette idealet.

Uhistorisk idéDet er en forståelse av denne sam-menheng som ligger til grunn for kirkeforliket av 2008 og den dermed sammenhengende hen-visning til «vor kristne og hu-manistiske Arv» i den nye § 2 i Grunnloven og framhevingen av Den norske kirke i § 16. Å legge dette til grunn var en del av livs-synsutvalgets mandat (s. 27). Det har utvalgets flertall ikke gjort; på dette punkt prioriterer det uten nærmere begrunnelse sin egen uhistoriske ide om den sekulære og tolerante stat overfor de prin-sipielt likeberettigede livssyn og foreslår derfor at en tar ut «hen-visningen til bestemte religiøse eller livssynsmessige begrunnelser for Grunnlovens verdigrunnlag» (s. 115). Problemet er imidlertid at ved å «presisere dette verdi-grunnlaget» ved «de verdier som skal sikres» så etablerer en et sir-

kelresonnement som lett tømmes for ethvert konkret innhold – det fins mange eksempler på totali-tære stater som på papiret bekjen-ner seg til demokratiske verdier. Det styrker derfor ikke utvalgets troverdighet at det her priorite-rer sine egne, uklart begrunnede prinsipper så ensidig at det pole-miserer mot sitt eget mandat.

Respekt for egenartFor det tredje mangler utrednin-gen en drøftelse av det potensielt problematiske ved at religions-samfunnenes betydning her er be-grunnet på en måte som radikalt avviker fra deres egen. Nå vil nok de fleste religioner forstå seg selv som bidragsytere til et bedre sam-funn; likevel er dette normalt un-derordnet spørsmålet om hvordan en skal formidle en bedre kontakt med Gud. Dette hever ikke religi-øse organisasjoner over berettiget kritikk fra verdslige myndigheter. Men det stiller bestemte krav til hvordan en slik kritikk kan be-grunnes og gjennomføres om en faktisk ønsker å respektere tros-samfunns egenart, og også her gir denne utredningen lite hjelp.

Innstillingen viser på denne måten en tilsynelatende ureflek-tert tendens til å forstå det seku-lære som det allmenne. Kravet om likebehandling av alle livssyn fører derfor i realiteten til en prio-ritering av det sekulære. Det kom-mer tydelig fram i de begrunnel-ser utvalget gir for sine konkrete forslag og prioriteringer. For ek-sempel forutsetter innstillingen i sin drøftelse av hvilke argumenter som kan anses som gangbare i den offentlige debatt, en preferanse for sekulære livssyn og drøfter hvor-dan den kan begrenses (s. 122-123). Det er naturlig å tenke seg at denne likestilling av det allmenne og det sekulære følger naturlig av utvalgets rent samfunnsmessige begrunnelse av livssynenes betyd-ning. Heller ikke i sin begrunnelse for å beholde den nåværende hel-ligdagslovgivning tør utvalget ar-gumentere med noen henvisning

til kirkens betydning; her nøyer en seg med å vise til behovet for felles fridager (s. 191).

Ny ekteskapslovgivningDenne preferanse for det sekulære er også tydelig i drøftelsen av liv-synssamfunnenes vigselsrett. Et flertall i utvalget går inn for obli-gatorisk borgerlig vigsel (med en eventuell påfølgende seremoni i de ulike religionssamfunn) med den begrunnelse at religiøs vigsel i dag ikke er åpen for alle, og også kan innebære begrensninger i rett til skilsmisse ut-over det lovgiv-ningen forutset-ter (s. 202-203). Det er altså det kontekstløse og u b e g r u n n e d e prinsipp om li-kebehandling og ikke-diskrimi-nering som an-ses som overord-net. En berører imidlertid ikke i det hele tatt den problemstilling at når dagens ekteskapslovgiv-ning definerer ekteskapet på en måte som ingen re l ig ionss am-funn aksepterer (kjønnsløst, og med meget li-beral skilsmis-sepraksis; noen av de komplika-sjoner dette medfører er drøftet s. 198), så medfører vigsel på statens vegne i de ulike religionssamfunn at det i dag faktisk er umulig for troende mennesker å inngå ekte-skap i samsvar med sitt livssyn. Religionsfrihetsprinsippet tilsier derfor etter vår oppfatning at med dagens ekteskapslovgivning bør prinsippet om statlig vigsel i reli-gionssamfunnene erstattes av en praksis hvor ekteskap inngås i de enkelte religionssamfunn, og hvor den offentlige registrering kan

inngå som et element i ekteskaps-inngåelsen. Ønsker en å videreføre ordningen med statlig vigsel i de enkelte religionssamfunn, må ek-teskapslovgivningen endres for at vigselspraksisen skal være i over-ensstemmelse med religionsfri-hetsprinsippet.

Firkantet likebehandlingUtvalget har mange viktige, og for oss uproblematiske, synspunkter på betydningen av å skape et rom for et mangfold av religiøse ytrin-ger. Det skjematiske likebehand-

lingskravet fø-rer imidlertid på en rekke felt til kritikk av Den nor-ske kirkes sen-trale stilling, for eksempel når det gjelder gravferdsfor-valtning og tros- og livs-synstjeneste i offentlige in-stitusjoner. Vi er enige i at det her må leg-ges til rette for reell religions-frihet. Det er imidlertid ikke noen nødven-dig motsetning mellom å legge til rette for reli-gionsfrihet og gi en viss sær-stilling til et

kirkesamfunn som utøver denne særstilling med skjønn og stor re-spekt for ulike religiøse overbevis-ninger. Utvalgets firkantede like-behandlingskrav framtrer derfor ikke bare som uhistorisk og dårlig begrunnet, men også som unødig kompliserende. Tanken om reli-gionsfrihet er erfaringsmessig av-hengig av en religiøs begrunnelse for å være reell; vi er derfor av den oppfatning at religionsfrihe-ten sikres best ved at Den norske kirke gis et overordnet ansvar for å

forvalte det religiøse mangfold på fellesskapets vegne. Det forutset-ter imidlertid at den uavhengighet for Den norske kirke i forhold til staten vi nå ser ut til å bevege oss mot, blir reell.

Uheldig innblandingDet følger av utvalgets ønske om at staten skal ha en aktiv og støt-tende livssynspolitikk at det i alt vesentlig ønsker å videreføre da-gens finansieringsordninger. Den sekulære begrunnelse for religio-nenes og livssynenes betydning fører imidlertid til at et lite flertall i utvalget går inn for å kreve til-slutning til den rådende likestil-lingsideologi ved at både kvinner og menn gis plass i det aktuelle tros- eller livssynssamfunnets sty-ringsstruktur som betingelse for statlig støtte (s. 345). Vi vil her gi vår tilslutning til den delen av ut-valget som ser at dette er uttrykk for uheldig statlig innblanding. Det kan også argumenteres for at det er en form for teologisk over-styring når et flertall av utvalget setter et minstekrav på 100 med-lemmer for at et tros- eller livs-synsamfunn skal kunne få statlig støtte (s. 354).

Generelt har likevel utvalget en forståelse av at religionsfrihets-prinsippet tilsier at staten må være tilbakeholdende med å stille krav som betingelse for økonomisk støtte. Vi savner imidlertid en drøftelse av religionsfriheten som et viktig demokratisk frihetsrom for et mulig kritisk perspektiv på de til enhver tid statsstøttede ideo-logier. Både i et historisk og aktu-elt perspektiv vil en kunne argu-mentere for at religionenes kritikk av staten ofte er mye viktigere enn statens kritikk og kontroll av reli-gionene; et aktuelt eksempel er fri-gjøringsteologiens betydning for demokratiseringsprosesser både i Afrika og Sør-Amerika. Beklage-ligvis er dette viktige synspunktet noe som tilsynelatende faller helt utenfor utvalgets perspektiv.

Liten betydningDet er helt klart verdifullt å få en samlet oversikt over ulike tiltak og bestemmelser som angår tros- og livssynssamfunn. På dette punktet har utvalget, så langt vi kan vur-dere det, gjort et godt og grundig arbeid. Verdien av utvalgets arbeid svekkes likevel av at en legger et ideologisk fundament for sitt eget arbeid som er uklart og dårlig be-grunnet, og anvender dette på en måte som i mange sammenhen-ger vil oppleves unødig firkantet og skjematisk. Det er derfor ikke urimelig å anta at utvalgets anbe-falinger i praksis vil få liten betyd-ning.

TeksTen er en uTTalelse på vegne av ForBiBel og Bekjennelses Teologiske nemnd Til sTålseTT–uTvalgeTs innsTilling.

Heller ikke i sin begrunnelse for å beholde den nåværende hel-ligdagslovgiv-ning tør utvalget argumentere med noen henvisning til kirkens betyd-ning; her nøyer en seg med å vise til behovet for felles fridager

knuT alFsvåg

”

SKJEMATISK: Det skjematiske likebehandlingskravet fører imidlertid på en rekke felt til kritikk av Den norske kirkes sentrale stilling, for eksempel når det gjelder gravferdsforvaltning og tros- og livssynstjeneste i offentlige institusjoner, skriver Knut AlFsvåg. FoTo: scandinavian sTockphoTo

FAKTAFor Bibel og bekjennelse

◗◗ For Bibel og Bekjennelse (FBB) er den eldste bekjennnelsesbeve-gelsen i norsk kirke- og kristenliv, stiftet i 1919, og er bygget på evangelisk-luthersk tro. Det vil si at Bibelen og den lutherske kirkes bekjennelsesskrifter er grunnlaget for bevegelsens liv og virke. kilde: FBB.nu