36 allergi i prakXsis 4/2005

Nu har jeg og flere med meg i mange år forsøkt å male regn og så kommer Astrup og bare

lar det regne –,» sa Eilif Petersen etterNikolai Astrups (1880–1928) førstestore utstilling i Oslo i 1905.

Og aviskritikkene var begeistret:– i de sjælfulde Jøsterlandskaber findesikke Forsøg på Effekt; Kunstnerens stærkeNaturfølelse formaar at fylde de enkle, rolige Motiver med Liv og Poesi –. (l).– han har gaaet rundt og elsket denne Natur med sin unge umiddelbare Kjærlig-hed. Han har følt den skjælve i seg, og doger den der i Farver paa hans Lærred, så rig,varm og betagende som Livet selv –. (2).

Neppe noen har som Astrup maktet åoverføre til lerretet den fortettede stem-ningen i vestlandsnaturen, lyset, farge-spillet, det yrende og spirende liv, helelukten og fornemmelsen av fruktbarhetog friskhet. På samme måte som I.C. Dahl er maleren av den vestlandske natur, er Astrup maleren av den vest-landske naturstemning. Astrup skildrer i sine bilder ikke bare naturen slik han så den, men slik han opplevde den (3).

Astrup – mannen og kunstnerenNikolai Johannes Astrup ble født i Brem-anger i Sunnfjord 30. august 1880 som

Inge Romsloer spesialist i medisinsk biokjemi og medisinsk fagsjef i Helse Midt-Norge Regionale helseforetak.

Kontaktadresse:Inge RomsloHelse Midt-Norge RHFPostbokds 4647501 Stjørdalinge.romslo@helse-midt.no

SAMMENDRAG:

Nikolai Astrup (1880–1928) er i dag anerkjent som en av singenerasjons aller største maler-begavelser. Praktisk talt alt hanhar skapt har sin rot i natur ogfolkeliv i Jølster, men ut frå detlokale og stedbundne skapte Astrup kunst med en visjonærfantasi og en innlevelse som erenestående i vår kunsthistorie.Svært mange av hans beste ar-beider er vår- og sommerbilderfra Jølsternatten.

Astrup var hele sitt liv plaget av astma, sannsynligvis betinget av husdyr- og pollenallergi. På vår-og sommerstid måtte han opp og ut, og det var på disse turene han «fant» mange av sine mest kjente motiver. Det er også grunn til å tro at sykdommen har påvirket hans visjonære fantasi og fabulerende evner.

«

Portrett av Nikolai Astrup, malt av Henrik Lund 1900.

foto: oslo bymuseum

og hans astmaNikolai Astrup

inge romslo, Helse Midt-Norge RF, Trondheim

Artikkelen er tidligere publisert i Tidsskrift for Den norske lægefor-ening nr. 30/1990 og gjengitt medtillatelse for Allergi i Praksis av for-fatteren og Tidsskriftet. Romslo I. Nikolai Astrup og hans astma. TidsskrNor Lægeforen 1990; 110: 3893–8

allergi i prakXsis 4/2005 37

eldste sønn av sogneprest Christian Astrup og hustru Petra Constance, født Lodz. Faren var av gammel embets-mannsslekt, sønn til sorenskriver NikolaiAstrup i Nordre Aurdal i Valdres. Morenvar av kjøpmannsfamilie, datter til hanske-fabrikant Peder Mørch Lodz i Bergen. I 1883 flyttet familien til Ålhus i Jølsterhvor Nikolai vokste opp, som eldst i ensøskenflokk på 14. Etter middelskole-eksamen (Trondheim Katedralskole1895–97) og noen år hjemme i Jølsterble han elev ved Harriet Backers maler-skole i Oslo (1899–1901) og hos Chris-tian Krohg ved Academie Colarossi i Parisvinteren 1901–02. Fra 1902 bosattehan seg i Jølster, først i Ålhus, så et par årpå Myklebust (1912–14) og fra 1914på Sandalstun, det nåværende Astrup-tunet. I 1907 giftet han seg med EngelIndre-Sunde (1892–1966) og fikk medhenne åtte barn. Han døde 21. januar1928 hos sin gode venn distriktslegeTrygve Bydal (1888–1952) i Førde.

Hans debut fant sted hos Blomquist i Oslo i 1905, men han hadde før den tid hatt arbeider utstilt både i 1901 og 1902. Senere store utstillinger var iBergen kunstforening i 1908 og i Kunst-nerforbundet i 1911. Med stipend reistehan til Paris, 1901–02, til Berlin og Wien,1911–12, og gjennom Europa til Algerie,1922–23. Men det var i Jølster hanhørte hjemme, hans kunst er uløseligknyttet til natur og folkeliv i hjembygden.Svært mange av Astrups ypperste bilderer natt- og tidlig morgenbilder fra vår og sommer i Jølster. Således finnes gjen-gitt over 60 bilder med slike motiver iØystein Loges store Astrupbiografi (4),fra hans aller første, Prestegardshagen i måneskinn fra 1893 til Getsemane fra1926. Interessant er for øvrig å leggemerke til de mange bilder hvor det regner,eller nettopp har sluttet å regne (f.eks.Tun i Jølster, Regnværsstemning, Prest-gaarden i regn, Høstregn i fjellbygden, Fra Sunde, Soleier og regnbue, Regnbueog Regnstemning). Sjelden maler han vin-terbilder, og når han gjør det, kan hanlegge inn overraskende effekter som fallossymbolet i Vinternatt på fjellstølen.

I sine tresnitt henter han også ofte motiver fra vår- og sommernatten i Jølster,f.eks. Liten kornstaur, Maimåne, Plognat-ten, Vårnatt og seljekall, Foss ved natt og selvsagt, tresnittversjonene av Juninatti hagen. St. Hansbål og Soleienatt.

Utvilsomt var Astrup opptatt nettoppav slike motiver gjennom oppveksten i

Jølster, i nær kontakt som han var mednatur og folkeliv. Hans spesielle legningog interesse for naturstemning og mys-tikk har også bidratt til hans motivvalg,og det samme har selvsagt impulser han fikk i sine læreår i Kristiania og Paris. Det var jo på denne tid at GerhardMunthe la frem sine dekorative arbeider,bygget på et nasjonalt program, og detvar også på denne tiden at unge kunst-nere med Erik Werenskiold som førergrep tilbake til norske motiver. Astrup må ha følt at en helt igjennom norskkunst kan bygge på hjembygdens moti-ver, dens folkeliv og natur. Om dette sierhan i et av sine brev:

jeg har søkt aa faa uttrykt noe av den naturfølelse som kommer over en naarman ferdes i Jølster-naturen, denne os og muldamp av gammel hedenskap og urreligion, denne sagnrike jord, disse ofte raa farver –.» (5).

Dette er for øvrig en typisk tendens i tiden – kunstnere som vendte hjem og med ekte innlevelse maler bilder som senere er blitt stående som noe av det ypperste i vår kunsthistorie, f.eks. Werenskiolds En bondebegravelse,Skredsvigs Seljefløyten, Munthes Nev-lungshavn og Kitty Kiellands Torvmyr. I de første 5–6 årene etter at Astrupvendte hjem til Jølster, er hans bilder preget av en mørk, fortettet stemning av en betagende virkning (f.eks. Kollen, Seter i måneskinn, Tun i Jølster, Vårnatt i hagen, Juninatt og soleier). Etter 1907–08 blir fargene

lysere, formen lettere og han fører innmer lek og liv i sine bilder (f.eks. I hagen,Rabarbra, Sommervind og lekende barn,Blomstrende epletre, Helg). Endringenemå sees i sammenheng med at han giftetseg, stiftet familie og på den måten komut av sin ensomhet og sin opposisjonmot hjemmets pietisme. Dog også nåvender han stadig tilbake til sine natt-motiver, til regnvær og til våren og sommeren i Jølster (f.eks. i varianter avJonsokbål, Juninatt, Måneskinn i Dvergs-dalen Sunde, Befringstølen, Augustnatt.De fleste av Astrups tresnitt er ogsåskapt i tiden etter 1907–08.

Selv om Astrup nok ble anerkjent i sinlivstid, er det først de siste årene interes-sen for hans kunst virkelig har tatt segopp. Dette vitner ikke minst de skyhøyeprisene hans bilder i dag omsettes for. I norsk kunsthistorie har imidlertid Astrup for lengst inntatt en fremtre-dende plass, i sine ypperste bilder enbrilliant formidler av stemning, karakterog miljø i Jølster, dets natur og folkeferdog løftet over det lokale og stedbundnetil det universelle og allmenngyldige.

Astmatiker og kunstnerNikolai Astrup hadde astma. Sannsynligvishadde han arvet anlegg for sykdommenfra morsslekten. Hans mor hadde astma,det samme hadde hans bror Christian og flere av hans barn (Christian Astrup,personlig meddelelse).

Nikolai Astrup synes å ha vært plagetav astma fra tidligste barndom. En av de

Prestegården i Ålhus i Jølster var Astrups hjem i over 20 år.

«maaneskin i prestegarden», 1902–1907. olje på papp, 64x 84cm

t

38 allergi i prakXsis 4/2005

aller første skriftlige kildene vi har fordette, er et brev han skrev til sine foreldreda han gikk på Katedralskolen i Trond-heim. Han skriver i oktober 1896 (4):

Kjære foreldre.Jeg vil nu forsøge at skrive lidt til ederskjønt det falder mig noksaa vanskelig atskrive nu da jeg er saa daarlig; thi jeg harnemlig ikke sovet noget inat, saa jeg ermeget træt og det falder mig tungt atpuste – da jeg ofte nu har astmaanfald saaat jeg maa være fraværende og forsømmeadskilligt saa er det vanskelig om jeg faarmiddelskoleexamen nu i vaaren – det er aldeles umulig for mig at ligge naar jeg har astma om nættene –.

Inger Alver Gløersen som vandret i detastrupske hjem på Sandalsstrand skriver i sin bok om Astrup (6):

Så langt tilbake som han kunne huske,hadde astmaen plaget ham. Når anfallenekom, hadde legen bestemt påbudt at hanskulle ligge til sengs, i alle fall holdes inne.Da kunne han rope som i vånde: «Gid jeghadde et hull gjennom veggen.» Senerelærte han å tyde symptomene, slik at hanhadde en anelse om at natten kunne bliplagsom. En tid gikk han til sengs med en solid kornstaur under hver arm, som kunne holde ham i en bestemt stilling når han sovnet. Senere spratt han opp så snart anfallet meldte seg og løp ut. Han kunne kaste seg ned i etbåtnaust eller en tom smie og bli liggendelange stunder. Fjøs og låve måtte han sky. Når så anfallet var over, var det

som han så alt omkring seg for førstegang.

Sommernattens skimmer av lys og denkommende dag, som sendte et blålillaskjær over den høyeste nut. Som voksensa han en gang at når kvelningsanfallenekom, hadde han kraft til å stritte imot, hvis han kunne tenke riktig intenst på noe.Helst på bilder og motiver. «Da må anfalletretirere».

Motivene slapp ham aldri. Rundt i byg-den lå de og forlangte å bli malt. Og i desøvnløse nettene viste de seg for ham.Han stod da ofte opp og tok en tur rundt i bygden for å se til dem –.

Helt i tråd med Inger Alver Gløersen skriver Frøydis Haavardsholm i sin minne-artikkel om Astrup i 1928 (7):

som gutt når han våknet efter en kval-full astmanatt, rømte han ut i prestegård-haven, og idet han suget den mette våtemorgenluften inn i sine forpinte lunger,følte han som i et gjenfødelsens under sitteget billed i dette fantasifulde landskaphvor kollene skyter rygg som troll støpt i stein, hvor fossene raser som biske ulvernedigjennom gjølene, hvor bjerkestammervrir sig som kjempeåmer oppover grønnebakker, og haugafolket tusler inn i sitt bonår solen glir over fjellet –.

Noe mer forsiktig i sin vurdering av hvil-ken betydning astmaen kan ha hatt forAstrups motivvalg er Øystein Loge (4):

nattstemninger later det til at Astrup varopptatt av også før han kom til Kristiania.Man kan søke en forklaring på hans for-kjærlighet for nattbilder ved å vise til at

astma-anfallene ofte tvang ham til å gå ute om natten for å kunne puste. Og en viss næring til fantasi og visjon har nok disse turene gitt. Men uten støtte fra samtidskunsten ville de nok ikke alene kunne resultere i så mange og så tungtveiende bilder –.

Christian Astrup bekrefter, i samtale, farens astmaanfall og nattlige vandringer.Han nevner ellers et forhold som kanskjeikke har vært allment kjent, enn si vurderti relasjon til Astrups sykdom: Nikolai Astrup var en utpreget dyrevenn, og ihjemmet på Sandalstun var der stadigmasse katter, egne og naboers, og dissehadde bopel først og fremst i atelieret,og så vidt han kan erindre var faren spe-sielt plaget av tungpustenhet etter om-gang med disse kattene. At Astrup medstor sannsynlighet reagerte på katter,bekreftes også fra annet hold (Engel Eikås, personlig meddelelse). Det er forøvrig kjent at Astrup i dårlige periodermåtte sky fjøs og låve (6), dog ikke verreenn at han har laget en del tegningerogså herifra.

Om Astrups reaksjon på gress skriverKlakegg (8):

Elles tykte Nikolai det var hugsamt å vera med han Pål (Pål på Stranda –dreng i prestegarden) når han berga kor-net om hausten. Det var berre det atdumba vart so vond for guten at han lauthalda seg på frastand. Han visste alt då atdoktoren hadde sagt til far hans at gutenhadde ein snev av astma –.

Her må innskytes at sengehalm var stan-dard liggeunderlag på den tid – så også i det astrupske hjem. Hva dette kan hahatt å si for hans nattlige astmaanfall kanvi bare gjette på.

Det samme gjelder hvorvidt han rea-gerte på avdunstninger fra oljer, terpen-tiner, farger o. l. som han omgav seg medi sitt malerarbeid.

Enda et forhold som kan ha bidratt til Astrups sykdom, var den usedvanligslette prestegården familien Astrup flyttet inn i da de kom til Ålhus i 1883,og som ble hans hjem i over 20 år. Om denne skriver distriktslege Gløersen i desember 1900 (9):

– den er en gammel, liden og i alle hen-seende en uhensiktsmessig rønne, saa en-hver familie saavel aandelig som legemligmaa befinde sig uvel ved at bo der længeretid – Presten med frue og børn lider næsten til stadighed, særlig om vinteren,af sygdomme og sygelighed, som for størstedelen har sin aarsag i husets slettehygieniske egenskaber –.

Svært mange av Astrups bilder er natt- ogmorgenbilder fra vår og sommer i Jølster.

«maimåne, vinterversjon». fargetresnitt med håndkolorering i olje.

allergi i prakXsis 4/2005 39

Engel Eikås, som vokste opp på nabo-gården og vandret mye på Sandalstunsom barn, husker også mange av Astrupsnattevandringer og hans engasjerte ogengasjerende omtale av de motivene hanhadde funnet overfor en lydhør barne-flokk. (Engel Eikås, personlig medde-lelse).

Det samme gjør Toralf Flatjord somvar elev av Astrup på hans tegneskole iFørde (Toralf Flatjord, personlig medde-lelse).

De aller mest levende skildringene avAstrups sykdom er vel kanskje hans egnebrev. Et av de aller første hvor astmaenomtales, er det nevnte brevet til hansforeldre fra Trondheim i oktober 1896. I senere brev kommer han stadig tilbaketil sin sykdom, og han gir ofte dramatiskebeskrivelser av hvordan han lider, og hvorhåpløst lite hjelp det er å få. I november1909 skriver han til Høst (4):

Kjære Høst.Mit brev kom forsent til at gaa i postenigaar. – Jeg har i nat havt et fuldstendigastmaanfald med kvælning som varede i5–6 timer – jeg holder ikke ud at levelengere, hvis jeg faar mange slige anfald,jeg er også ræd for at det gaar som endoktor sagde mig, at det kunde blive enhjærteaffection, thi inat kjendte jeg, hvor-ledes hjærtet standsede et øieblikk, og saabankede det igjen som det skuldesprænges, og blodet fossede ligsom bag-vendt i det – og det slog ligesom gale slaguafbrudt. Det var fortvivlet at kjende hvor-ledes luftportionerne minkede og minkede,

saa jeg tilslut var nesten kvalt – Det blirværre og værre med mig – ingen forstaar,hvor jeg lider – jeg har forsøgt alt, som fin-des, alskens patentmediciner: Dr. Clery’sSchiffman’s og andre pulvere, jodkalium,bromkalium, valeriana, Rigabalsam, kamfe-romslag, indaanding af amylnitrit, morfin ogen mængde engelske og afrikanske patent-mediciner –deriblandt en, som kaldes«Lungsava» og kostede et pund, saa jeg bru-ger meget mere til medicine end til mad –.

Noen år senere henvender han seg igjentil Høst (januar 1913) (4):

– vil De også være såa vennlig at spørgeham (Rasmus Meyer i Bergen), om han kanskaffe mig noget rugklid og hveteklid – jeger anbefalt af doktoren at bruge klibrød.Skriver straks nærmere, plages af kvæl-ningsanfald, unnskyld at jeg ikke før harskrevet –.

Og i 1917 skriver han (4):jeg er elendig for tiden – tænker for alvorpaa at forlade Jølster – taaler ikke klimaether. Det bliver tungt at forlade Jølster,men som sagt jeg tænker paa det af hel-bredshensyn – jeg er bleven glad i dennegaarden, hvor jeg har taget saa mangt ettungt tak –.

Også i den lange og omfattende korrespon-dansen med forfatteren Hans Kinck spillersykdommen en fremtredende rolle (8):

Jeg har været saa elendig og daarlig i etaars tid at jeg intet har kunnet gjøre – oghvad værre er man «kommer ud af» detman var inde på; – taper fortsettelsen; –det har hendt mig saa mange gange i senere tid. Du forteller om Olden – ja jeghar været paa de grændser også under

min flugt – for 14 dage siden var jeg deri Oldeskaret-Haua-bræen, – nei, derskulde du seet, – jeg blev helt frisk af at se den – (og mærkelig nok har jeg værethelt frisk siden, – så frisk at jeg i allefald er forundret).

Jeg reiste opp paa sætrene med hele familien – først på Bærvingssæteren, hvor jeg forsøgte at gjøre noget, – men ennordfjordhest som hade lært at lukke oppkroker i fjøsdørene, brød sig ind, – og spisteomtrent opp billedet, tygget det op til envaskefille, og saa reiste jeg hid paa dennesæteren, hvor naturen er saa vidunderlig –.

Ja, det var nogen herlige dage deroppepå sætrene, og jeg kom mig rigtig godt, – med det varde ikke 2 dage efter hjem-komsten, før jeg var like elendig af kvæl-ningsanfaldene; – sitter oppe alle nætterog kjæmper for livet for at faa lidt luft ogom dagen er der da kanske anledning atfaa sove et par timer og saa gaa og driveom som søvngjænger træt og fuld af ondsamvittighed, fordi man intet faar gjort el-ler intet magter, – begynder paa en studieen dag, – og saa gaar der kanske 8 dageførend jeg er saa pas at jeg kan faa fort-sætte, og da er det oftest for sent, – der blir ikke sammenhæng i arbeidet; – ting som jeg finder næsten geniale i an-legget, maa jeg stryke 8 dage senere somumulige. Jeg slidter mig ut i kampen medsykdommen, «den onde samvittighed», og dette forgjæves arbeide med at naa videre i min kunst –. (september 1920).– I den senere tid er jeg paa grund af kvæl-ningsanfaldene, og særlig paa grund af de mediciner og giftstoffe som jeg har an-vendt mod dem, –bleven saa skjælvhendt,at pennen ogsaa af den grund er mig en«vederstyggelighed» –.» (januar 1922).

«priseld». oljemaleri på lerret, 72 x 98

t

Etter hjemkomsten fra sin lange utenlands-reise (bl.a. til Algerie) i 1922–23 var hannoenlunde bra i flere år. Om dette skriverhan til sin mor (februar 1926) (10):

– jeg har i de sidste aar siden jeg kom hjem fra Afrika ikke havt mere end eteneste rigtig «dræbende» anfald – medensjeg før reisen var «halvdød» hver andendag. Anfaldene blev jo saa haarde at jegmistede bevidstheden eller blev kvalt foren stund (jeg laa jo en gang en halv dagnæsten kold som et lig – og havde neppevaagnet om ikke Engel i sin fortvivlelsehavde heldt i mig nogen kamfermedicinsom vækkede hjærter). Flere doktorer som jeg har talt med tror at malariaen har havt en indflydelse, thi man har mangeeksempler paa at malaria har mindsket eller helt forjaget andre sykdomme –.

BondenEtter at Astrup flyttet tilbake til Jølsterog Ålhus i 1902, ble han boende i pres-tegården i over ni år. Komplikasjonsfrittvar nok ikke bofellesskapet med denstrengt religiøse faren, og Astrup for-søkte mange ganger å skaffe sitt egethjem uten at dette lyktes for ham. Først i 1912 flyttet han fra hjemmet, til Myklebust tvers over Jølstervannet fra Ålhus. Her hadde han planlagt at han ville etablere sitt eget hjem og sinegen gårdsdrift. Det skulle ikke bli slik,han kom opp i krangel med gårdeieren,

og etter kort tid måtte han oppgi heleeiendommen og flytte til Sandalstun, en bratt og ulendt gårdpart på ca. 30 mål på nordsiden av Jølstervannet. På Sandalstun bygde han hus, dyrketjord, fikk seg husdyr og plantet bær ogfrukttrær. For sin tid var han på mangemåter likevel en noe uvanlig bonde:

– jeg har som du kanskje ved en svaghedfor at experimentere med alle mulige ogumulige planter som kan vokse her i fjell-bygden – at lave krydsninger (ofte unyt-tige) af blomster og andre planter – det eraltså min last –. (brev til Kinck i mars 1918) (8).

Til tross for intensiv gårdsdrift ble likevelutkommet ikke nok livsgrunnlag for hansstadig økende familie (i perioder teltedenne 11–12 mennesker). Omsetning avbilder ble helt nødvendig. Men dessverre,heller ikke dette var nok, og hans økono-miske situasjon ble derfor gradvis mer ogmer fortvilet ettersom familien vokste,sykdomsperiodene kom tettere og tettereog naturen gikk ham på tverke. Det varunder slike forhold han begynte å tvile påsine kunstnergaver, at han ingenting fikkgjort og at han burde forlate Jølster.

Sammenheng mellom sykdom og kunstnerisk virksomhet?Det synes utvilsomt slik at Astrupgjennom hele sitt liv var plaget av astma,

og at dette helt klart hemmet og hindret ham i hans arbeid både somkunstner og bonde. Dessverre finnes ikke tilgjengelige journalnotater om hans sykdom fra de tre som var distrikts-leger i Førde under hans levetid (TheodorGløersen (1891–1905), Frantz W.Munster (1905–20) og Trygve Bydal(1920–52)). Heller ikke fra annet holdhar det vært mulig å fremskaffe auten-tiske journalopptegnelser. Man er derforstort sett henvist til muntlige overleve-ringer og kildemateriale ført i pennen av ikke-leger.

Hans astma synes å ha vært en hel-årsastma, arvet fra morsslekten, betingetav husdyr- og pollenallergi, med dårligeboligforhold med midd og sopp som sensibiliserende agens. I sine siste leve-år hadde han tydeligvis også utviklet en kronisk bronkitt (11, 12).

Hva kan astmaen ha hatt å si for hanskunstneriske utvikling og virksomhet? Tid-lig i sin karriere, i 1902 skriver han (4):

Har astmaen haft noget med min kunst atgjøre? Det var jo efter hver sygdom jegfikk tegnelysten, naar jeg sat inde og ikkefikk gaa du –.

Noen år senere, i 1909, er imidlertid tonen en annen:

– Jeg kan ikke sige som van Gogh: jo meresyg jeg blir, jo mere kunstner blir jeg –.» (4).

«juninatt og gammelt vestlandstun», (1908)

allergi i prakXsis 4/2005 41

Astma som «veiviser» til hans motivDet er utvilsomt slik at hovedvekten avAstrups produksjon er nattbilder, oggjerne på tidspunkt hvor luften er renset,eller i ferd med å bli renset, dvs. under eller etter en regnskur, og hvor han somallergiker, med minst risiko kunne be-trakte sine motiver. Det er også helt pådet rene at Astrup pga. sin astma oftefikk avbrutt sin nattesøvn og foretoklange vandringer ute i Jølsternaturen elleri perioder måtte flytte til fjells. At Astrupunder disse vandringene møtte sine mo-tiver synes helt opplagt, og vi har i hvertfall ett konkret eksempel på at så harskjedd. I brev til Kinck fra august 1920forteller han (8):

jeg var i en «hillar» i gaar kveld – en «hillar»som ligger helt udenfor folk – det er sligtsom ikke kan males, men alligevel giver en glæde – gud ved om man ikke engang i fremtiden kan male sligt og –.

Noen få år senere, i 1924, var bildet fer-dig. Hillaren hører til noe av det beste Astrup laget i sine siste leveår. Det kanselvsagt innvendes at Astrup simpelthenønsket å gå ute nattestid – det var da hanfant sine motiver, de beste fargene og demest særegne stemningene. Nattstem-ninger var for øvrig ikke noe spesielt mot-tivvalg for Astrup – en lang rekke kunst-nere på den tid var opptatt nettopp avslike motiver. Dette til tross, vi har atskil-

lig grunn til å tro at hans astma har hattbetydning for hans mottivvalg slik detfremgår av hans egne brev (4, 8, 11), avuttalelser fra personer som vandret i hanshjem (6, 7), fra hans egne barn og ellerspersoner som kjente ham. Og dette gjel-der motivvalg ikke bare for hans malerier,men også for en del av hans tresnitt. Tre-snittet Bonden, f.eks.; som står og mysermot kvelds og nattmørket, forteller Gløer-sen (6) at Astrup fant motivet for underen av sine nattlige turer pga. astmaanfall.

Hva har astmaen hatt å si for utformingen av bildene?Dette er noe vi bare kan gjette på. Det samme gjelder betydningen av medi-kamentene han brukte og deres bivirk-ninger (4, 13).

Den medikamentelle behandling avastma på den tiden var jodkalium, atropin(bl.a. astmasigaretter), kalsiumsalt og fratidlig på 1920-tallet, adrenalin (13). At Astrup i tillegg periodevis hadde etbetydelig alkoholkonsum, må ikke glem-mes. Selv mente han at alkohol var denaller mest effektive medisinen mot hansastmasykdom. Det må derfor ikke over-raske om hans helt spesielle fabulerendeevner, ofte visjonære i sin styrke og for-bløffende i sitt spenn, i noen grad ble influert av hans sykdom og medikament-inntak (særlig atropin og atropinliknende

forbindelser). Konkrete holdepunkter forat han i alle fall fysisk ble påvirket har vibl.a. i de synsforstyrrelsene (4) og dentremor han fikk i sine senere år. Og i bil-der som Fantasikomposisjoner, Trollbotnog Getsemane, aner man symbolikk igrenselandet mot eufori.

Astrup var aldri innlagt i sykehus for sin astma, men besøkte og ble be-handlet av sin huslege, og etter hvertgode venn, distriktslege Trygve Bydal i Førde. Og det var her han døde i januar1928. Etter et juleselskap gikk han bar-hodet og uten yttertøy i bitende kuldetilbake til Bydals. Dagen etter var lunge-betennelse et faktum, og få dager senerevar han død (Helge Bydal, personligmeddelelse).

For å gjøre Astrups sykehistorie merkomplett, må det nevnes at han foruten enlivslang astma, fikk lungetuberkulose om-kring 1906. I brev til Birgit Abrahamsen i 1906 skriver han (4):

jeg er ikke frisk, burde reise på et sanato-rium. Blir jeg frisk, vil jeg se å komme megvekk fra dette landet så snart som mulig –.

Først våren 1909 ble han erklært smitte-fri. Senere hører vi lite til hans tuberku-lose, og det er ingen holdepunkter for atden på noen måte har influert på hans livog virke.

Og under sin lange utenlandsreise,bl.a. til Algerie, 1922–23, pådrog han

«hjem fra arbeid». fargetresnitt med håndkolorering

t

42 allergi i prakXsis 4/2005

seg, ifølge egne opplysninger, malaria(10). Om denne sykdommen foreliggerdet imidlertid ingen bekreftende opplys-ninger fra legehold,

KonklusjonDet synes rimelig å anta at Nikolai Astrups astma har påvirket hans kunst og hans kunstneriske virksomhet på fleremåter: dels medførte den at han «fant»mange av sine motiver under sine langenattevandringer, dels la sykdommen en kraftig demper på hans virksomhet og vanskeliggjorde hans livssituasjon, og endelig var astmaen delaktig i at hanskunstnerkarriere ble avbrutt bare så altfor tidlig. Muligvis kan sykdommen, og ikke minst medikamentene han benyt-tet, også ha bidratt til å forsterke hanssæregne uttrykksform, denne os av mystikk og musikk, fra de helt vare stem-ningene til de mest burleske opptrinn.Hva Astrup og hans kunst hadde værtuten hans astma kan vi bare gjette på, ett synes dog rimelig – hans astma har både gitt oss og berøvet oss mesterverker.

Referanser:1. Morgenbladet 13.4.1905.2. Posten 19.4.1905.3. Alsvik H, Østby L. Norges billedkunst

i det nittende og tyvende århundre. Oslo: Gyldendal, 1951; l: 437–43.

4. Loge 0. Gartneren under regnbuen – Nikolai Astrup. Oslo: Dreyer, 1986:1–325.

5. Ødven M. Nikolai Astrups brev. I: Fett H,red. Kunst og kultur. Oslo: Gyldendal,1928: 227–36.

6. Gløersen IA. Nikolai Astrup. Oslo: Gyldendal, 1967: 1–116.

7. Haavardsholm F. Nikolai Astrup og hans tresnitt. I: Fett H, red. Kunst og kultur. Oslo: Gyldendal, 1928: 213–21.

8. Klakegg AO. Astrup – Kinck og Jølster. Bergen: Norsk Bokreidingslag, 1987:1–66.

9. St.prp. 2. Opiysningsvæsenets fonds særbudget. Oslo, 1902–03: 12–16.

10. Brev fra N. Astrup til hans mor5.2.1926. Jølster: Astruptunet.

11. Vrenne T. Brev fra Nikolai Astrup til dr. Bydal og maleren Bernt Tunold. Urd, mai 1956: 1–35.

12. Brev fra N. Astrup til Skaare (udatert, antakelig 1926) Jølster: Astruptunet.

13. Faber K, Holst PF, Petren K. Lærebog iIntern Medicin. København: Gyldendal-ske Boghandel, 1928: 85–7.

Allergi i Praksis takker Sogn og Fjordane Kunstmuseum, Astruptunet og Oslo By-museum for velvillig utlån av illustrasjoner. •

«Nikolai Astrup– Tilhørighet og identitet»Vandreutstilling 2005–2006

Sandalstun ved Jølstervannet. Nikolai Astrup etablerte seg på småbruket med familieni 1912. Astruptunet er i dag museum og del av Sogn og Fjordane kunstmuseum. foto: sogn og fjordane kunstmuseum, stein sandemose bårdsen

I 2005 er det 100 år siden NikolaiAstrup hadde sin debututstilling. Astrups debut sammenfaller med begivenhetene i 1905 og den nasjo-nale bevegelsen i Norge. Mange avhans motiver fra Jølster bærer fremromantiske forestillinger om det ekte,folkelige og nasjonale. Samtidig preges hans kunst av internasjonaleimpulser. Hvordan ser vi på Astrupi 2005?

Dette er tema for vandreutstil-lingen som i dag besøker de størreregionale kunstmuseene i Norge,med nærmere 100 av Nikolai Astrups arbeider. Utstillingen er etsamarbeid mellom Haugar VestfoldKunstmuseum, Drammens Museumog Bergen Kunstmuseum.

Vandreutstillingen vinter 2005/2006• Trondheims Kunstmuseum

6. november – 1. januar 2006• Sørlandets Kunstmuseum

11. februar – 26. mars 2006• Sogn og Fjordane Kunstmuseum

15. juni – 15. august 2006• Lillehammer Kunstmuseum

1. september – 1. november 2006kilde: hundrearsmarkeringen.no