norsk idretts anleggspolitikk sett utenfra, jan ove tangen - anleggskonferansen
TRANSCRIPT
![Page 1: Norsk idretts anleggspolitikk sett utenfra, Jan Ove Tangen - Anleggskonferansen](https://reader037.vdocuments.pub/reader037/viewer/2022100319/55b6cddbbb61eb1e6c8b469c/html5/thumbnails/1.jpg)
1
Norsk idretts anleggspolitikk sett utenfra NIFs anleggskonferanse 18.-19. oktober, Trondheim
Jan Ove Tangen, Høgskolen i Telemark
Innledning
Takk for invitasjonen til å holde et innlegg på denne viktige konferansen. Det er både
spennende og skremmende å stå overfor så kompetent forsamling og si noe om norsk idretts
anleggspolitikk sett utenfra.
Mitt utenfrablikk er forskerens blikk; et blikk formet av egen og andres forskning. Om jeg har
tolket oppdraget rett, skal mitt utenfrablikk supplere, men også utfordre, norsk idretts
innenfrablikk.
Med kun 30 minutter til rådighet, kan jeg bare presentere deler av mitt utenfrablikk. Håpet
er at noen av mine synspunkter vil gi ettertanke og være nyttige i den prosessen dere nå er i
ferd med å starte. La meg innlede med så spørre litt naivt:
Hvem er «Idretten» og «Norsk idrett»?
I omtalen av mitt innlegg i programmet finnes det formuleringer som «Idrettens
anleggspolitikk» og «Norsk idretts anleggspolitikk». For dere er det kanskje innlysende, men
for en forsker er det nødvendig å spørre: Hvem er «Idretten» og hvem er «Norsk idrett»? NIF
synes å oppfatte seg selv som «Idretten» med stor «I» og som «Norsk idrett» med stor «N»
selv om det også foregår mye idrett og fysisk aktivitet utenfor NIF. Denne selvforståelsen er
klart nedfelt i NIFs ulike planer og dokumenter, og i hvordan NIF framstiller seg i
offentligheten. NIFs samarbeidspartnere stat og kommune ser også på NIF som «Idretten»
og «Norsk idrett». I Stortingsmeldinger, fylkeskommunenes strategiplaner og kommunenes
idretts- og friluftslivsplaner står dette svart på hvitt.
Sett utenfra utgjør selvforståelsen og aksepten av den, selve grunnmuren i innenfrablikket;
med store konsekvenser for idretts- og anleggspolitikkens utforming og gjennomføring.
Aksepten gir NIF stor definisjonsmakt over hva som skal oppfattes som «idrett» og hva som
skal oppfattes som «anlegg». Slik sett er NIF nærmest er å sammenlikne med «Kirken». Slik
den norske kirke ble definert i Grunnloven som en statskirke fram til 2012 og folkekirke
etterpå, er Norges idrettsforbund å betrakte som en statsidrett og folkeidrett. NIF er på sett
og vis like enerådende i «trosspørsmål», i «liturgi» og i «utformingen av kirkerom» som den
norske kirke er. Samtidig er NIF, som kirken, «understøttet» av Staten. NIF er like autonom,
men også like avhengig av Staten, som kirken er. Og begge slites mellom krav innenfra og
utenfra, med alt det det innebærer.
![Page 2: Norsk idretts anleggspolitikk sett utenfra, Jan Ove Tangen - Anleggskonferansen](https://reader037.vdocuments.pub/reader037/viewer/2022100319/55b6cddbbb61eb1e6c8b469c/html5/thumbnails/2.jpg)
2
Her er vi ved kjernen i norsk idrettspolitikk generelt og norsk anleggspolitikk spesielt:
forholdet mellom stat, kommune og idrett er tett og nært med mye personlig overlapp – «en
familierelasjon» kalte statsviteren Per Selle det i 1995 (Selle, 1995). Denne relasjonen er i
følge Selle helt annerledes enn hva som er vanlig på politikkfeltet. Vi kunne også brukt
statsviteren Stein Rokkans begrep om «jerntriangel» om den omfattende makt og kontroll
som er samlet i relasjonen mellom stat, kommune og idrett. Begge perspektivene gir viktige
innsikter.
Jeg er fristet til å karakterisere forholdet mellom stat, kommune og idrett som en «verdslig
treenighet»; en enhet som framtrer med tre skikkelser: staten, kommunen og idretten. De er
«ens», dvs. de er like og de er enige. Som den hellige treenighet – altså Gud, Jesus og den
Hellige ånd - oppfattes også den verdslige treenigheten som allmektig, allvitende og
allestedsnærværende. «Idrettsriket er deres, og makten og æren i all evighet» Litt flåsete
kan man spørre: Hvem er «Gud», «Jesus» og «Den hellige Ånd» i den verdslige treenigheten
på idrettsfeltet? Jeg overlater til dere å svare på spørsmålet. Da kan dere kanskje også tenke
på hvem som er «Djevelen» i denne metaforiske sammenhengen.
Tre-enighet innebærer som nevnt at tre parter er enige. Enigheten er i første rekke knyttet
til samarbeid, arbeidsdeling og samfinansiering. Samtidig så deler partene visse viktige
kjerneverdier. Fordi aktørene er så sammenvevet i denne treenigheten, er det vanskelig å
skille fra hverandre hva som er statens, idrettens og kommunenes idretts- og anleggspolitikk.
Legg stortingsmeldinger, kommunale delplaner og idrettspolitisk dokument ved siden av
hverandre og gjør en sammenlikning av innholdet. Likhetene er betydelige; forskjellene er
marginale. Uansett: treenigheten må gis mye av æren for den plass og funksjon fysisk
aktivitet og idrett har fått i Norge. Men treenigheten må også kunne stilles til ansvar for de
konsekvenser som denne politikken har resultert i. Og det må spørres om dette er en
konstellasjon som er egnet for framtiden?
Hvorfor slikt fokus på anlegg?
For staten er fysisk og idrettslig utfoldelse et velferdsgode som flest mulig skal få ta del i.
Anlegg og tilrettelagte områder ansees som en viktig forutsetning for utøvelse av idrett og
fysisk aktivitet. Tilskudd til bygging og rehabilitering av idrettsanlegg er statens viktigste
virkemiddel. Det er statens mål at «anleggsmassen samlet gir grunnlag for variert aktivitet
over hele landet» (Meld. St. 26 s 72).
Arven etter Rolf Hofmo og arbeiderpartistatens idretts- og anleggspolitikk er tydelig i både
denne meldingen og de tidligere idrettsmeldingene. For Hofmo var idretten en brekkstand
for utviklingen av det norske velferdssamfunnet (Goksøyr, Andersen, & Asdal, 1996;
Slagstad, 2011; Jan Ove Tangen, 2011). Og anleggsbyggingen var det sentrale virkemiddelet.
Men også arven etter Hans B Skaset kan anes. I Kulturmeldingen fra 1972, i kapitlet om
idrett som ble skrevet av Skaset, ble mottoet «Idrett for alle» introdusert i norsk
idrettspolitikk. Han nyanserte dette i St Meld 14 (1999-2000); da han satt som
![Page 3: Norsk idretts anleggspolitikk sett utenfra, Jan Ove Tangen - Anleggskonferansen](https://reader037.vdocuments.pub/reader037/viewer/2022100319/55b6cddbbb61eb1e6c8b469c/html5/thumbnails/3.jpg)
3
ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet. Da ble slagordet re-formulert til visjonen «idrett og
fysisk aktivitet for alle». Departementet hadde funnet grunn til at «det ikke bare er idrett i
regi av idrettsorganisasjonene som berettiger offentlig støtte» (s 6). Målet for
anleggspolitikken var da at: ”Den samlede anleggsmassen skal gi flest mulig anledning til å
drive idrett og fysisk aktivitet. Anleggsmassen bør tilpasses aktivitetsprofilen i befolkningen.”
NIF synes ikke å ha motforestillinger mot en slik idretts- og anleggspolitikk. Tvert imot, de
støtter den. NIFs visjon er «Idrettsglede for alle»; en visjon som «skal bidra til at alle
mennesker gis mulighet til å utøve idrett ut fra sine ønsker og behov» (Idrettspolitisk
dokument 2011-2015). NIFs selvpålagte oppgaver i anleggspolitikken er tredelt: dels å
arbeide for at det offentlige tar ansvar for at alle får tilgang, dels arbeide for at staten bidrar
til et bredt aktivitetstilbud, og dels at organisasjonen selv vil arbeide for å få større
innflytelse på anleggspolitikken.
Vi kan enes om at aktivitet og anlegg er to sider av samme sak: eller som staten og idretten
hevder: «Uten anlegg, ingen aktivitet!» Men selv om anlegg er en forutsetning for aktivitet,
er det ikke slik som Hofmo trodde at jo mer anlegg, jo mer aktivitet. Denne myten har
dessverre både myndighetene og idretten trodd på siden Hofmos dager. Den ble gjentatt av
statsråd Trond Giske på Idrettsgallaen i 2007 og den ble gjentatt av statsråd Anniken
Huitfeldt i juni 2012 da hun la fram den nye idrettsmeldingen og fortalte at idretten skulle få
600 millioner mer, og de skulle gå til anlegg. Kanskje er det på tide å nyansere dette synes på
forholdet mellom anlegg og aktivitet?
All idrettslig aktivitet vil måtte an-legges til et sted eller område. Stedets eller områdets
beskaffenhet muliggjør ulike idretter. Men ofte må det til bearbeiding, tilrettelegging,
vedlikehold osv. for at det skal kunne hoppes på ski, spilles fotball, svømmes om kapp osv.
Det impliserer et ressursbehov som må dekkes opp, f. eks. igjennom dugnad, offentlig støtte
eller ‘rike onkler’. Men det er ikke gitt at anleggene bør være store og kostbare,
standardiserte og teknologiske, for at mye aktivitet skal kunne finne sted. Kanskje er det
nettopp motsatt, at de store anleggene kan virke skremmende og krevende slik at folk flest
velger mindre og enklere anlegg?
Det store og viktige spørsmålet som både idretten og det offentlige må stille seg er hvordan
anlegg som politisk virkemiddel faktisk virker. Jeg finner det påfallende at det ikke
reflekteres mer over hvilke anlegg gir mest idrettsglede, mest aktivitet, mest helse osv. per
investerte krone. I politikken ellers er kostnadseffektivitet viktig når alternativer vurderes og
velges. For NIF burde slike vurderinger ligge nær å foreta i og med at organisasjonen i sitt
«Idrettspolitisk dokument» skriver at de «vil øke sin innflytelse på nasjonale og lokale
prioriteringer ved å prioritere internt overfor relevante myndigheter».
Heller ikke staten synes å være særlig opptatt av virkemidlets virkninger eller det enkelte
anleggs kostnadseffektivitet. Riktignok har vi gjennom offentlige evalueringer som
Sundbergutvalget innstilling og Riksrevisjonens rapport, fått et visst innblikk i virkemiddelets
![Page 4: Norsk idretts anleggspolitikk sett utenfra, Jan Ove Tangen - Anleggskonferansen](https://reader037.vdocuments.pub/reader037/viewer/2022100319/55b6cddbbb61eb1e6c8b469c/html5/thumbnails/4.jpg)
4
virkninger. Sundbergutvalget skriver at det er indikasjoner på at virksomheten drives på en
god og inkluderende måte, men at det ikke har vært mulig å påvise en klar sammenheng
mellom de statlige målene og den organiserte idrettens bruk av spillemidlene.
Riksrevisjonens undersøkelse av tilskudd til idrettsanlegg i 2008-2009 (Riksrevisjonen, 2009)
påviser at måloppnåelsen målt som anleggsdekning er skjevfordelt både mellom fylker og
mellom kommuner. De bemerker også at tilskuddssystemet fører til at kommuner med høye
frie inntekter søker om mest og får oftest mest tilskudd noe som fører til best
anleggsdekning. Styringen av spillemidlene synes i hovedsak å fungere etter forutsetningene
hevdes det. Dessverre foreligger det lite forskning på området. Behovet for mer kunnskap
om dette er påtrengende.
Både Sundbergutvalget og Riksrevisjonen kunne gått mye lenger for avdekke hva som var de
faktiske virkningene av virkemidlet. De kunne f. eks. sett nærmere på påstanden om mer
anlegg gir mer aktivitet, dvs. forholdet mellom anleggsforekomst og anleggsbruk.
Gir flere anlegg mer aktivitet?
De fleste undersøkelser dokumenterer at fysisk aktivitet og idrett gir glede og adspredelse.
Godt over 80 prosent av barn i alderen 8-12 år oppga at de deltar i idrett fordi det er
morsomt (MMI 2004 i Ingebrigtsen & Aspvik, 2010)). Blant de over 15 år oppgir nærmere 40
prosent av befolkningen over 15 år at de driver med fysisk aktivitet og trening for å ha det
gøy/moro (Breivik, 2013). I en undersøkelse blant nærmere 30 000 golfspillere fant jeg ut at
over 80 prosent av oppga at det å ha det gøy og moro var hovedmotivet (Jan Ove Tangen,
2013). NIFs visjon om idrettsglede er derfor helt i tråd med hva befolkningen ønsker at norsk
idrett skal tilby.
Det er rimelig å anta at befolkningen velger den aktiviteten og det anlegget de trives best
med og holder seg borte fra det de ikke synes noe om. Tilgjengelig statistikk over bruk av
ulike idrettsanlegg kan derfor leses som uttrykk for hva befolkningen synes er morsomt og
gøy og holde på med og vise versa. Dette kan vi så sammenholde med tilgjengelig statistikk
over hva som forekommer av anlegg (f. eks. anleggsregisteret). Et eventuelt misforhold
mellom hva folk faktisk bruker av anlegg og hva slags anlegg som faktisk foreligger kan da
tolkes som at anleggspolitikken ikke er helt vellykket.
Det mest brukte anlegget for fysisk aktivitet og idrett er turstier/turløyper for de over 15 år
(Breivik, 2013). Lysløype er det nest mest brukte anlegget. Deretter følger svømmehall/-
basseng. Fotballanlegg (inkludert ballbinger) derimot brukes bare av en liten andel av
befolkningen over 15 år. For de yngre, de mellom 8-15 år, er sykling, ski, svømming og fotball
de viktigste uorganiserte aktivitetene. Det impliserer også hvilket anlegg de bruker mest.
Blant organiserte aktiviteter, i regi av klubben, er fotball mest populær, ski og håndball
deretter.
For både menn og kvinner er turstier det viktigste anlegget. Anleggsbruken er ganske lik
mellom kjønnene for de fleste anleggstyper. De største kjønnsforskjellene i regelmessig
![Page 5: Norsk idretts anleggspolitikk sett utenfra, Jan Ove Tangen - Anleggskonferansen](https://reader037.vdocuments.pub/reader037/viewer/2022100319/55b6cddbbb61eb1e6c8b469c/html5/thumbnails/5.jpg)
5
anleggsbruk finner vi i bruk av kommersielle treningssentre og vekttreningsrom. Kvinnene
bruker det førstnevnte mye mer enn menn, mens menn bruker det sistnevnte mest.
Aldersgruppen 40-59 år bruker regelmessig turstier mest. Aldersgruppen 15-24 år er den
største gruppen av regelmessige brukere av treningssentre og vekttreningsrom. I forhold til
sosial klasse, er det den øverste sosiale klassen som dominerer bruken i alle de ulike
anleggstypene, altså de med mest utdanning og høyeste inntekt.
Ut fra tallene i anleggsregisteret er det klart at fotballanlegg er det idrettsanlegget det finnes
flest av. I 2007 utgjorde fotballanlegg 27 prosent av anleggsmassen (J. O. Tangen, 2007). Kun
syv prosent av den voksne befolkning over 15 år var da regelmessige brukere av denne
anleggstypen. Nesten 19 prosent av anleggsmassen var gymsaler. Noe over 13 prosent av
befolkningen brukte da dette anlegget regelmessig. Disse anleggene utgjør altså en større
andel av anleggsmassen enn befolkningens aktivitetsbruk skulle tilsi. Samme undersøkelse
viser også at turstier og gangveier utgjorde nærmere 13 prosent av anleggsmassen, mens
over 23 prosent av befolkningen oppga at de brukte dette anlegget regelmessig. Det samme
finner vi for svømmebasseng. Denne anleggskategorien utgjorde over seks prosent av
anleggsmassen, mens 22 prosent av befolkningen brukte dette anlegget regelmessig. Tallene
indikerer at det er misforhold mellom anleggsforekomst og anleggsbruk; i hvert fall for den
voksne delen av befolkningen.
Noen vil da kanskje kommentere disse tallene ved å si at kapasiteten på fotballanleggene er
sprengt og at det er nok av plass i lysløyper og svømmebasseng. I 2005 dokumenterte Rafoss
& Breivik at hvert fotballanlegg hadde i gjennomsnitt 49 regelmessige brukere over 15 år,
hvert svømmeanlegg hadde 230 regelmessige brukere, mens hvert flerbruksanlegg hadde
586 regelmessige brukere (Rafoss & Breivik, 2005). Trengselen i flerbruksanleggene og
svømmeanleggene er ut fra disse tallene betydelig større enn trengselen på fotballbanene.
Kanskje burde da fler av de førstnevnte anleggene være prioriterte anlegg framover?
Ut fra Breiviks (2013) undersøkelse er det tydelig at nye aktører de siste tiårene har klart å
motivere flere til å være fysisk og idrettslig aktiv, mens NIF som tilbyder synes å ha stagnert,
kanskje til og med gått noe tilbake. De som har drevet egenorganisert fysisk aktivitet og
idrett har økt fra 69 prosent i 1989 til 95 % i 2011. Private treningstilbud, altså kommersielle
tilbud, har i samme periode økt fra 14 prosent til 42 prosent. Aktivitet i regi av «idrettslag»
har vært tilnærmet stabil, med kanskje en liten nedgang, fra 19,3 prosent i 1989 til 18,7
prosent i 2011. Man kunne kanskje forvente at idrettslagene med sine seriøse medlemmer
ville komme bedre ut som det sted man trente mest. Men tallene viser at de som trener
mest i idrettslag har gått dramatisk ned, fra 17 % i 1989 til under 7 prosent i 2011.
Kommersielle tilbud har økt tilsvarende.
Denne statistikken antyder et misforhold mellom offentlige tilskudd til idrettsformål og
befolkningens aktivitetsnivå. Dette misforholdet kan også vises på en annen måte. Fra 1985
til 2011 har tilskudd til idrettsformål (altså spillemidlene) økt fra 184 millioner i 1985 til
nærmere 735 millioner i 2011. Om vi justerer bevilgningene ut fra Byggekostnadsindeksen
![Page 6: Norsk idretts anleggspolitikk sett utenfra, Jan Ove Tangen - Anleggskonferansen](https://reader037.vdocuments.pub/reader037/viewer/2022100319/55b6cddbbb61eb1e6c8b469c/html5/thumbnails/6.jpg)
6
har bevilgningene økt fra 507 millioner i 1985 til 735 millioner, dvs. med 45 prosent1. I
samme periode har de som er aktive 1 gang per uke eller mer, økt fra 47 til 65 prosent, dvs.
en prosentvis økning på 38 prosent. Tilsynelatende kan det se ut som at økningen i
bevilgningene har ført til økt aktivitet. Men som allerede påpekt, denne økningen i
befolkningens regelmessige aktivitet, er kommet utenfor den organiserte idretten, dels i
form av økt trening på egenhånd og dels i økt trening i kommersielle sammenhenger. Det er
områder som i liten grad nyter godt av offentlige tilskuddsordninger. Det burde fra mitt
ståsted være et tankekors for både staten og NIF. For NIF spesielt bør dette mane til
ettertanke. Innfrir NIF sitt samfunnsoppdrag om å skape idrettsglede og aktivitet for alle, ut
fra disse tallene?
Muligens ligger årsaken til problemet i finansieringsformen? Og kanskje skaper
fordelingsmåten ytterligere fordelingseffekter?
Ligger problemet i finansieringsform og fordelingsmåte?
La oss først se på hva som stilles til disposisjon av ressurser. Kostnadene ved å spre idrett
som velferdsgode dekkes opp nærmest som i et spleiselag. I 2010 ble det fordelt nesten 1,6
milliarder til idrettsformål. Nesten halvparten gikk til idrettsanlegg. I tillegg kom
grasrotandelen og merverdi-kompensasjonen. I følge SSBs kulturstatistikk for 2010 brukte
norske kommuner 2,6 milliarder til netto driftsutgifter på idrett mens brutto
investeringsutgifter var på over 3,5 milliarder(SSB, 2010). Kommunenes kostnader i
forbindelse befolkningens idrettslig utfoldelse var altså på over 6 milliarder, dvs. over tre og
en halv gang Statens støtte. Frivillig innsats i organisert idrett i 2009 tilsvarer 27 576 årsverk
(Wollebæk & Sivesind, 2010), eller ca. 12 milliarder i 2010 kroner ut fra en
gjennomsnittslønn. Den organiserte idrettens dugnadsinnsats tilsvarer slik sett åtte ganger
Statens støtte til idretten.
Den offentlige støtten til fysisk aktivitet og idrett er muligens mer omfattende og mindre
oversiktlig enn det som allerede er nevnt. I en undersøkelse fra 2010 (Breivik et al., 2010) tok
man sikte på å gi en oversikt over økonomiske virkemidler og kommunal praksis. Forskerne
slo fast at det finnes en rekke støtteordninger, både i form av midler fra departement og
direktorater, fylkesmann og fylkeskommune, kommunale midler, private aktører osv. men
det var vanskelig å få full oversikt. Forskerne slo fast at ”Det viser seg at dette ble en
vandring i en ugjennomtrengelig jungel.” (s 88). Tross denne uoversiktligheten antydet
forskerne at fordelingen av de mange midlene syntes å bli fordelt på samme måte som
spillemidlene.
Sponsormidler er også en viktig kilde for den organiserte idretten for å drive og utvikle sine
tilbud og anlegg. Eller for å si det med St meld 26 (2011-2012): «Idretten har et betydelig
markedspotensial. Det er også et mål for norsk idrett å styrke finansieringen lokalt og
sentralt gjennom samarbeid med næringslivet» (s 59). I 2009 skal den organiserte idretten
1 Takk til kollega Lars Håkonsen for hjelp til å regne ut justerte tall ut fra byggekostnadsindeksen (BKI)
![Page 7: Norsk idretts anleggspolitikk sett utenfra, Jan Ove Tangen - Anleggskonferansen](https://reader037.vdocuments.pub/reader037/viewer/2022100319/55b6cddbbb61eb1e6c8b469c/html5/thumbnails/7.jpg)
7
ha mottatt nesten 2, 4 milliarder i sponsorinntekter. Det utgjør 71 prosent av hele
sponsormarkedet. Fotballen alene sto for over 1,2 milliarder av denne summen. Men
fotballens medieinntekter, som er betydelige, er ikke med i denne summen (Sponsor Insight
AS 2009, ref i St meld 26). Godt og vel 20 millioner brukes på befolkningens fysisk og
idrettslige aktivitet årlig.
La oss så se hvordan midlene fordeles. La oss bruke spillemidlene som utgangspunkt i og
med at den sannsynligvis danner modell for hvordan de andre midlene også fordeles. Målt i
antall kroner per innbygger mottok Finnmark mest tilskudd i perioden 2001-2007 med 1700
kroner, mens Østfold, Oslo og Akershus mottok minst, 650 kroner (Riksrevisjonen 2008).
Befolkningen får dermed ikke lik tilgang til anlegg. Den er avhengig av hvor du bor.
«Taperne» er de befolkningstette fylkene og de store byene. Spillemidlene fordeles skjevt
tross de kriteriene som legges til grunn og som skulle sikre at befolkningen har tilnærmet lik
tilgang til anlegg uavhengig av bosted. Så vidt jeg vet er dette forsøkt justert i senere
fordelinger.
Jeg har i en annen sammenheng (J O Tangen, 2012) hevdet at fordelingen av spillemidler til
ulike anleggskategorier kan sees som et utrykk for politisk verdsetting og betydning. I 2010
gikk 34 prosent av spillemidlene til fotballanlegg. Flerbruksanleggenes andel var 28 prosent.
Bevilgninger til skianlegg var 5 prosent, mens bevilgninger til golfanlegg utgjorde noe over 2
prosent av totalen. Ved første øyekast kan dette se rimelig ut i og med at fotball har flest
medlemmer og aktiviser derfor langt flere, enn ski og golf. I forhold til medlemstall er fotball
to ganger større enn skiidrett og tre ganger større enn golf om vi legger medlemstallene fra
2010 til grunn.
Tallene viser at fotball får omtrent syv ganger mer midler enn skiidrett og nesten 17 ganger
mer enn golf enda fotball er bare to ganger større enn ski og tre ganger større enn golf målt
med medlemstall. Det kan indikere at de som bevilger midlene mener at fotballens politiske
verdi og betydning er så mye større enn de andre idrettene. Kanskje bidrar fotball til syv
ganger mer idrettsglede, mer helse, mer demokrati, mer felleskap og mer underholdning
enn ski – og nesten 17 ganger mer enn golf? Eller kanskje skyldes skjevhetene at fotballens
ledere er kjempedyktige til å vinne fram med søknadene sine? Eller kanskje skyldes det selve
fordelingsmåten? Dessverre drøfter ikke stortingsmeldinger, kommunedelplaner eller
idrettspolitiske dokument slike og andre mulige årsaker. Det er kanskje på tide?
Så vil kanskje noen hevde at fotballanlegg i større grad brukes til uorganisert aktivitet
sammenliknet med de andre idrettsanleggene og slik sett rettferdiggjør skjevfordelingen.
Når kostnadene fordeles på antallet regelmessige brukere av de forskjellige
anleggskategoriene, kom jeg fram til at fotballanlegg, inkludert ballbinger og balløkker, i
særklasse får mest med 674 kr. per regelmessig bruker(J O Tangen, 2012; Jan Ove Tangen,
2013). Dernest følger flerbrukshall med 327 kr. Regelmessige brukere av golfanlegg får 227
kr mens midler til bad og svømmeanlegg utgjør 64 kr per bruker. Brukere av skianlegg
(lysløyper og alpinanlegg) og friluftslivsanlegg er de som får minst per regelmessig bruker
![Page 8: Norsk idretts anleggspolitikk sett utenfra, Jan Ove Tangen - Anleggskonferansen](https://reader037.vdocuments.pub/reader037/viewer/2022100319/55b6cddbbb61eb1e6c8b469c/html5/thumbnails/8.jpg)
8
med henholdsvis 21 kr og 12 kr. Igjen er det viktig å spørre: bidrar et fotballanlegg til to
ganger mer idrettsglede, mer helse, mer demokrati, mer felleskap enn et flerbruksanlegg, tre
ganger mer enn et golfanlegg, 10 ganger mer enn et svømmeanlegg og 56 ganger mer enn et
friluftslivsanlegg for regelmessige brukere? Det bør fotballanleggene gjøre om denne
forfordelingen skal forsvares.
Andre vil kanskje hevde at fotballanlegg er dyrere enn både skianlegg og golfanlegg og må
derfor ha så mye midler for å aktivisere tilsvarende mange. Det er godt mulig. Men da
dukker spørsmålet om kostnadseffektivitet opp. Gir virkelig fotball mer glede, helse,
demokrati, fellesskap per krone sammenliknet med ski og golf? Om det er tilfelle, så er
fordelingen rettferdig, men om ikke bør kanskje fordelingsmåten diskuteres.
Det bør avklares i på hvilken måte og i hvilken grad de ulike idrettene og anleggene bidrar til
de politiske målene som virkemidlet er tenkt å realisere faktisk blir realisert. Både Staten og
NIF bør tenke igjennom effektene av fordelingsmåten og om den bidrar til at alle mennesker
får delta i idrett og oppleve idrettsglede og gis mulighet til å utøve idrett ut fra sine ønsker
og behov. NIF bør også vurdere hvordan organisasjonen skal øke sin innflytelse på nasjonale
og lokale prioriteringer ved å prioritere internt overfor relevante myndigheter slik at disse
skjevfordelingene eller fordelingseffektene kan rettes opp.
Beslutningene bak idrettsdeltakelse og anleggsbruk
For å kunne planlegge for idrettsaktivitet og idrettsanlegg må man ha en forståelse av hva
som former individets beslutninger om å være fysisk aktiv. Jeg hevdet tidligere at folk deltar i
de idretter og bruker de idrettsanlegg hvor de trives og har det gøy. Går vi dypere inn i
beslutningsprosessen bak idrettsdeltakelse og anleggsbruk kan vi hevde at beslutningene er
bestemt av prosesser og strukturer på to nivå: systemnivå og individnivå.
Ut fra figur 1 som vises ser vi at på den ene siden er idrettssystemet opptatt av å vinne og ha
framgang. Systemet legger opp til trening og planlegging. Med økende alder velges utøvere
ut til konkurranser ut fra talent og prestasjoner. En rekke konkurranser og kamper
arrangeres. Og det bygges en rekke anlegg hvor denne aktiviteten kan finne sted. Disse
anleggene er en materialisering av idrettens forventninger om å vinne og prestere stadig
bedre. En slik struktur av tause forventninger fungerer som en inklusjons- og
eksklusjonsmekanisme. Noen slippes inn og andre holdes utenfor.
På den annen side vil ethvert individ kontinuerlig forsøke å skape seg en identitet. Å mestre
ulike virksomheter og aktiviteter er en viktig faktor i identitetsbyggingen. Men en slik
mestring skjer ofte under andres påsyn: under «de andres blikk». Å bli sett eller ikke sett har
store konsekvenser for identiteten. Om vi lykkes er det ekstra stort å ha blitt sett. Men om vi
mislykkes vil de fleste helst ikke bli sett. Dette gjelder minst like mye hos voksne som hos
barn og unge. All vår erfaring, og alle de emosjoner som trigges i forbindelse med aktivitet,
lagres i kroppen som ulike ubevisste former for kroppslig hukommelse. Hos den enkelte vil
opplevelsen i det enkelte anlegg lagres som en følelse; som et sted man elsker eller hater,
![Page 9: Norsk idretts anleggspolitikk sett utenfra, Jan Ove Tangen - Anleggskonferansen](https://reader037.vdocuments.pub/reader037/viewer/2022100319/55b6cddbbb61eb1e6c8b469c/html5/thumbnails/9.jpg)
9
eller for å bruke et par termer fra stedsfilosofen Yi-Fu Tuan (Tuan, 1974): som topophilia
eller topophobia. Og følelsene og erfaringene trigges neste gang man står i en valgsituasjon.
Alt dette utgjør det som kan kalles taus kunnskap.
Figur 1: Model for idrettsdeltakelse
Idrettsdeltakelse er å betrakte som utfallet av de prosesser som er virksomme i både
idrettssystemet og i individsystemet. Idrettssystemet inkluderer og ekskluderer de som er
nødvendig for å vinne og prestere bedre og ekskluderer de som ikke kan levere dette.
Individet vurderer bevisst og ubevisst – på grunnlag av sin tause kunnskap – om det skal
innfri eller avvise de tause forventninger den enkelte kan lese i idrettsanlegget.
Det følger av dette perspektivet at for at idrettsdeltakelse skal kunne finne sted må det være
en overenstemmelse mellom anleggets tause forventninger og individets tause kunnskap.
Det er lettere for folk flest å innfri de tause og materialiserte forventningene i en tursti enn
de tause forventningene i en hoppbakke. I en anleggspolitisk sammenheng er det tre
sentrale spørsmål som da oppstår. For det første: skal anlegg kun bygges slik at de er i
overenstemmelse med den tause kunnskapen som de fleste besitter eller skal anlegg bygges
slik at de tause forventningene er så krevende at kun en liten del av befolkning er i stand til å
innfri de? Det er ikke gitt at anlegg for toppidrett passer som anlegg for breddeidrett. For det
Idrettsdeltakelse
![Page 10: Norsk idretts anleggspolitikk sett utenfra, Jan Ove Tangen - Anleggskonferansen](https://reader037.vdocuments.pub/reader037/viewer/2022100319/55b6cddbbb61eb1e6c8b469c/html5/thumbnails/10.jpg)
10
andre: om det skal bygges begge deler: hva skal fordelingen være mellom disse to: skal
forholdet være forholdsmessig: dvs. mest til folkelige anlegg og mindre til eliteanlegg eller
skal det være skjevfordelt: dvs. at eliten skal ha relativt mer fordi disse anleggene er mer
kostbare. For det tredje: hvordan skal en norsk idrettspolitikk utformes for å rettferdiggjøre
det ene eller det andre alternativet?
Spørsmålene og utfordringene er mange på det det idrettspolitiske feltet; mange fler enn de
jeg har berørt med dette utenfrablikket. Og i forlengelsen av det jeg har sagt ligger det også
noen dilemmaer som dere eventuelt kan ta stilling til.
Noen anleggspolitiske dilemmaer
Forskningen har vist at det er både et misforhold mellom anleggsforekomst og anleggsbruk
og at det finner sted klare fordelingseffekter gjennom spillemiddelordningen. Bør
fordelingskriteriene endres eller beholdes?
NIF har forpliktet seg til å «… øke sin innflytelse på nasjonale og lokale prioriteringer ved å
prioritere internt overfor relevante myndigheter». Bør NIF sentralt i større grad signalisere
nedover i organisasjonen hvilke anlegg som bør prioriteres lokalt eller bør fortsatt være slik
at ulike klubber og lag fremmer anleggssøknader overfor kommunen og videre til
fylkeskommune og departement?
Er treenigheten i norsk idrettspolitikk den best tenkelige for «Idretten», dvs. NIF, framover
eller vil andre konstellasjoner være mer tjenlig for å realisere idrettsglede for alle? Bør
eventuelt også «Djevelen» inviteres inn?
Spillemidlene har vært det mest sentrale virkemidlet i norsk idrettspolitikk. I og med den nye
situasjonen hvor andre spillselskaper enn Norsk Tipping er kommet på banen, bør da NIF
ønske de velkommen eller be de holde seg langt vekk?
I lys av denne situasjonen, bør statens tilskudd til idrettsformål fortsatt holdes utenfor
stortingsbehandling og statsbudsjettet, eller vil norsk idretts anleggspolitikk være mer tjent
med å få statens støtte over statsbudsjettet?
Referanser Breivik, G. (2013). Jakten på et bedre liv: fysisk aktivitet i den norske befolkning 1985-2011. Oslo:
Universitetsforl. Breivik, G., Sand, T. S., Rafoss, K., Tangen, J. O., Thorén, A.-K. H., Bergaust, T. E., & BjørnStokke, K.
(2010). Fysisk aktivitet: omfang, tilrettelegging og sosial ulikhet (Vol. 2010:10). [Alta]: HIF. Goksøyr, M., Andersen, E., & Asdal, K. (1996). Kropp, kultur og tippekamp: Statens idrettskontor, STUI
og Idrettsavdelingen 1946-1996. Oslo: Universitetsforl. Ingebrigtsen, J. E., & Aspvik, N. P. (2010). Barnsidrettsdelakelse i Norge - Litteraturstudie av barn i
idretten (Vol. Rapport 02/2010): NTNU Senter for idrettsforskning. Rafoss, K., & Breivik, G. (2005). Anleggsbruk. En kartlegging og analyse av anleggsbruk i den norske
befolkning. (Vol. HIF-rapport 2005:11). Alta: Høgskolen i Finnmark. Selle, P. (1995). Idretten og det offentlege: ein familie? (pp. S. 336-353). [Oslo]: TANO ; [København] :
Jurist- og Økonomiforbundets Forl.
![Page 11: Norsk idretts anleggspolitikk sett utenfra, Jan Ove Tangen - Anleggskonferansen](https://reader037.vdocuments.pub/reader037/viewer/2022100319/55b6cddbbb61eb1e6c8b469c/html5/thumbnails/11.jpg)
11
Slagstad, R. (2011). De politiserende embedsmenn. En tradisjon i norsk forvaltning. Nordisk Administrativt Tidsskrift, 88(3), 170-188.
SSB. (2010). Kulturstatistikk 2010. Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå. Tangen, J. O. (2007). Idrettsanlegg som politisk virkemiddel – virker det? Paper presented at the
Avslutningskonferanse for programmet idrett, samfunn og frivillig organisering”, Skien. Tangen, J. O. (2011). Idrettens anlegg - brekkstangen som sviktet Norsk idrett: indre spenning og ytre
press (pp. S. 447-463). Oslo: Akilles. Tangen, J. O. (2012). Golfens helseregnskap - Skisse til en samfunnsøkonomisk analyse av golfens
helseeffekter Skriftserien nr 5/2012. Bø i Telemark: Høgskolen i Telemark. Tangen, J. O. (2013). Å sette pris på golfen: Norges golfforbund. Tuan, Y.-F. (1974). Topophilia: a study of environmental perception, attitudes, and values. Englewood
Cliffs, N.J.: Prentice Hall. Wollebæk, D., & Sivesind, K. H. (2010). Fra folkebevegelse til filantropi?: frivillig innsats i Norge 1997-
2009 (Vol. 2010:3). Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.