Jon Kvæstad

NOVEMBERSANG

Historier og glimtfra en mangslungen

virkelighet.

1

Vel møtt, vemod.

å å å, d’er noko som fer

å å å, d’er noko som skjer

å å å å, d’er ein som eg kjenner :

Det er november.

(Refreng Novembersang, Odd Nordstoga)

Aldri har skogsbunnens mollstemte koloritt en saftigere lød enn i novembertåkens gråkalde favntak. Mens aldrende høstblader forlengst har gått tomme for klorofyllets kjemiske energi skinner mosers, bregners og gauksyrens grønnfarger med en eterisk lød som synes å komme innenfra. Et skjønnhetens paradoks i dødens forgård, før disse omsider også tråkkes ned under barfrostens nådeløse jernhæl.

Synsinntrykk er bevissthetsopplevelser frembrakt av spektrale sammen-setninger, skjønt i dette tilfelle mangel på slike. Når himmelens eget svartfilter trer i kraft, og dagen omhylles av tussmørke, blir mosen på det nærmeste selvlysende mot bakteppet av tunge jordfarger i motsatt ende av skalaen. Fotografer og filmskapere har med hell kopiert denne magiske effekten, forårsaket av tåkens evne til delvis å blokkere bestemte bølgelengder. Resultatet oppleves gjerne som dystert, mismodig eller nedstemt. Poetens speiling av sjelens melankoli når omgivelsene fester grepet om hjerterøttene.

Nytt liv av daude gror, skrev Elias Blix i sin hymne til våren. Men i høstskogen har all aktivitet tilsynelatende opphørt. Man ser ikke meitemarkens utrettelige arbeid med å omdanne visnende grøde til fullverdig næring for kommende generasjoner. Langt mindre de mange mikroorganismenes iherdige komposteringsvirksomhet i humuslaget under et slimet, muggbefengt løvfall. Først når telen biter seg fast tar disse aktørene vinterferie. Måneden synger på siste verset, med adventstid, snø og solverv i vente. Etterordet har naturen selv skrevet.

2

Synkronitetens gåtefulle natur.Mannen i stolen på motsatt side av skrivebordet var åpenbart en plaget sjel, tenkte jesuittpresten medfølende. Historien hans, som var mildt sagt forvirrende, måtte formodentlig rubriseres under vrangforestillinger. Hvorfor han hadde kommet hit med disse, fremfor å oppsøke en fagperson på området, var også egnet til å undre seg over. Hva ventet han at en kirkens mann kunne gjøre for å råde bot med en lidelse som etter alt å dømme hørte hjemme i psykiatrien?

«Med sin forankring i det åndelige og vitenskapelige har jesuittordenen en flersidig kontakt med begge dimensjonene,» lød det nøkterne svaret fra personen som kalte seg Exante. Hvorvidt han med dette ønsket å signalisere en formodning basert på sine særegenheter, eller simpelthen aktet å sette ham på prøve, var umulig å ha noen sikker formening om. Men mannen virket for reflektert til ikke å bli tatt alvorlig.

«Du opplever altså verden omkring deg speilvendt, hvis jeg har forstått det riktig,» gjentok presten, med doktorgrad i parapsykologiske fenomener. To kvelder i uken holdt han klasser for spesielt interesserte, både innen og utenfor akademia, der emnet ble bredt behandlet. Gjennom disse hadde kontakten oppstått og mannen søkt en forklaring på sitt underlige avvik.

«Det klareste eksemplet er, som tidligere nevnt, at mitt eget speilbilde viser en tvilling,» bekreftet denne. «Det høyre øyet møter den andres venstre, og vice versa. Ikke det tilsvarende, slik lovmessigheten skulle tilsi.»

«Og hjernen din er altså blitt behørig undersøkt med tanke på denne uregelmessigheten,» nikket presten, nærmest for seg selv. «Du var selv innom muligheten for en skjult planet i solsystemet, ukjent for vitenskapen på grunn av dens bane. En tro kopi av vår egen, men med motsatt polaritet, for å si det slik. Finnes det noen støtte for en slik hypotese i fagmiljøene?»

Exante ble fjern i blikket. Leppene beveget seg taust, som ved en indre dialog når en presset elev ble stilt overfor et eksistensielt spørsmål. Hans valg av skriftefar hadde ikke vært tilfeldig. Jesuittordenen og dens grunnlegger, Ignatius av Loyola, var drevet av en elitistisk holdning til alt den foretok seg, ikke minst innen høyere utdannelse. Denne favnet vidt, boret dypt og krevde full oppmerksomhet gjennom selvdisiplin fra elevenes side. Blant disse fant man en broket gruppe navn som gjennom historien hadde markert seg på en rekke samfunnsområder, deriblant filosofen og matematikeren Descartes, den franske revolusjonslederen Robespierre, Cubas enehersker Fidel Castro, forfatteren James Joyce, filmskaperen Alfred Hitchcock, president Bill Clinton og FNs høykommissær for flyktninger

3

Ruud Lubbers. En illustrerende samling personligheter med sine preferanser, sprunget ut av den samme kultur og tradisjon som denne presten var satt til å vokte.

«Muligheten har vært luftet ved flere anledninger på et teoretisk plan,» kom det nølende. «Problemet er at planeten må befinne seg i andre enden av en tenkt akse gjennom solens sentrum, der vår egen klode utgjør det andre ytterpunktet, med lik masse og avstand for begge legemenes vedkommende. Altså ligger det i sakens natur at den ikke lar seg påvise fra vårt observasjonssted, siden den alltid vil være skjult bak solskiven.»

Slik Månens bakside forblir usett for det menneskelige øye, rant det presten i hu, som en haltende forestilling om det ikke sansbare. Dilemmaet han og hans trosfeller daglig slet med i mangel av en påviselig Gud. Følgelig kunne han ikke uten videre benekte muligheten for at denne ukjente planeten fantes med bakgrunn i at ingen hadde observert den. Sondene man hittil hadde sendt mot solen, det være seg SOHO, Solar Probe og andre, var utrustet for å gi oss mer kunnskap om aktiviteten i og omkring denne stjernen, ikke å lete etter en uoppdaget drabant på grunnlag av løse antakelser.

Hva andre imidlertid kunne observere var Exantes påstand om det rettvendte speilbildet av hans eget ansikt. Tvillingsyndromet, eller hva man skulle kalle det, der to par øyne møttes uten at den andre fysisk var til stede. Problemet var så skremmende absurd at det rystet ham langt inn i sjelen. Slike romlige dimensjoner forekom ikke i et velordnet kosmos. Altså måtte vedkommende enten være utstyrt med en overnaturlig evne til å vende en projeksjon eller se seg selv fra et annet standpunkt enn det jordiske. Hjernen hadde ellers lett for å korrigere et forstyrret synsinntrykk over tid, eksempelvis om en person fikk korrigert øynene for skjeve hornhinner gjennom briller og opplevde at en flat vei krummet seg under fotsålene, at avstanden til bakken midlertidig ble kvalmende høy, eller andre plagsomme opplevelser. I løpet av en dag eller to ville ubehaget forsvinne og det unormale oppleves som normalt. Men her var det snakk om en manifestering av en tilstand i strid med naturlovene hinsides enhver etablert forklaring, så hvilke modeller skulle man da ta i bruk?

Hvis det hele var noe mer enn en optisk illusjon, ubevisst fremkalt av angjeldendes egen sinnstilstand, måtte svaret finnes i metafysikkens kronglete irrganger, som at vedkommende samtidig befant seg i begge ender av den tenkte aksen mellom de to klodenes synkrone bevegelser, forutsatt at den andre eksisterte. Gjorde den det kunne Skaperen i sin visdom ha lagt til rette for en nødhavn, om mennesket i sin grådighet og vettløse fremferd

4

skulle gjøre sitt opprinnelige hjem ubeboelig. I så fall måtte mannen være et redskap for den allmektige. Et uvitende sendebud med en sublim beskjed om heller å gjennomsøke blindleia bakenfor solen fremfor kun å rette teleskopene mot fjernere himmelstrøk.

«Føler du deg på noe vis knyttet til denne … tvillingen?» sa han prøvende. Exante søkte igjen tilflukt i selvfordypelsens lønnkammer før han svarte.

«Jeg fornemmer en slags dragning mot selve synsinntrykket, mer presist kan det ikke beskrives. Men det kjennes forvirrende å møte seg selv i speilet, som om jeg var et dobbeltmenneske med ulike ståsteder.»

Dobbeltmenneske med ulike ståsteder. Den ellers så nøkterne og rasjonelle Guds tjener kjente et akutt behov for en oppstiver. Venstre hånd beveget seg uvilkårlig mot den venstre skrivebordskuffen hvor en flaske Old Grand-Dad bourbon hvilte i mørket, men ble stoppet av viljens kraft.

«Ligger det noe religiøst i dette?» spurte han av mangel på noe bedre. I hans begrepsverden fantes det ingen dekkende beskrivelse av den unge mannes tilstand. Den nærmest måtte være et spaltet sinn, men dobbeltmenneske falt også utenfor den kategorien. Kvarker ble gjerne tillagt slike egenskaper. Én og samme kunne gjerne oppstå på to ulike steder simultant. Men dette var et menneske av kjøtt og blod, ikke en form for ladning postulert av Murray Gell-Mann i hans beskrivelse av elementærpartiklenes oppbygging.

«Snarere å være utsatt for en virtuell spøk fra det høye,» smilte gjesten sørgmodig. «Den fysiske selvmotsigelsen kan ta pusten fra en stakkar, skjønt man venner seg vel til den etter hvert.»

«En utfordring for Stephen Hawking og hans like må det avgjort være,» samtykket presten. «Selv de skarpeste matematiske hjernene har kun en begrenset oppfatning av vekselvirkningene mellom tid og rom når man teoretisk opererer med hele elleve dimensjoner. Men siden ditt tilfelle tilsynelatende er enestående kan ingen av disse kaste lys over dette når vilkårene i det kjente univers er like for oss alle. Et speil er et speil og kompromisser ikke med hvordan det oppfatter den enkeltes kontrafei, så sant ikke Gud gjør et unntak. Men også han er bundet av skapelsens lovmessighet.»

«Altså vil dette avviket forbli et mysterium.»«Det unndrar seg enhver tenkelig forklaring, såfremt du ikke er et

vandrende hologram,» nikket presten, og gjorde tegn til at han anså samtalen for å være over. Exante reiste seg, takket hjerteligst og forlot bygningen like

5

ubemerket som han hadde kommet. Vel ute av syne fra universitetsområdet tillot han et smil å bre seg på leppene.

«Din vidløftige tosk, nå har du fått noe å gruble over,» mumlet han stille. Presten, Enrico Rossi, var sikkert fullt på det rene med hvilke undersøkelser instituttet hadde foretatt seg ut fra mistanken om en mulig hjernesvulst eller andre anomalier, på grunnlag av symptomene pasienten hadde oppgitt. Man hadde selvsagt ikke funnet noe, hverken av sykelig art eller skader som kunne sannsynliggjøre hvorfor han så seg selv rettvendt i speilet.

Både skanningen og encefalografien viste en ung, frisk hjerne med normale funksjoner, uten å indikere i hvilket senter grunnlaget til eiendom-meligheten man hadde fått se ved selvsyn eventuelt måtte befinne seg. Hva ingen ante, eller hadde den fjerneste mistanke om, var at speilets doktorerte overflate dannet et vrengebilde, skapt av en illusjonist til formålet. En våken observatør kunne imidlertid lett ha avslørt dette, men de flestes oppmerk-somhet lot seg enkelt distrahere. Som da Houdini i sin tid lot en lys levende elefant forsvinne ut av manesjen foran øynene på et forbløffet publikum.

To måneder hadde det tatt ham å lære seg knepet godt nok til å prøve det ut i praksis. Instituttets garderobespeil var, ved hjelp av en medstudent fra kveldsklassen, blitt erstattet med et tilsynelatende maken like før testen fant sted. Hvorvidt maskeraden skulle lykkes eller ikke berodde helt og holdent på hvor dyktig han var til å lede iakttakernes aktpågivenhet mot det vesent-lige, tvillingansiktene og intet annet. Men fristelsen for den enkelte til selv å kaste et blikk i den ledige speilflaten hadde illusjonisten tatt høyde for gjennom å dele denne sømløst i to. Den venstre oppførte seg normalt. Derved ble forbløffelsen desto større over avviket i den høyre.

Ingen nye demonstrasjoner fant sted etter at det opprinnelige speilet kom på plass igjen, selv om flere av instituttets medarbeidere insisterte. Begrunnelsen hans for ikke å gjøre det var den psykiske påkjenningen dette medførte. En finte illusjonisten hadde tipset ham om for å tømre overbevisningen fastere hos de utvalgte. Nå ventet han bare på resultatet av det hele, når partene omsider fikk summet seg. Han regnet med å ha skapt tilstrekkelig røre i begge leirer til at fenomenet ikke ville gå upåaktet hen.

Uvilkårlig rev han av et blad på hekken han passerte, krystet det mellom fingrene og snuste inn aromaen av noe ukjent, men svært tilstedeværende. I sterk kontrast til fantasien han hadde plantet i det akademiske miljøet, som mer hørte hjemme i underholdningsindustrien. Hvilke tanker presten hadde gjort seg under samtalen deres fikk bli mellom ham og herskeren i det høye, men når saken traff media ville det neppe gå lange tiden før verdens spekulanter ønsket å skaffet seg eiendomsopsjoner på denne jomfruelige, om

6

enn uoppdagete, planeten. Når nyheten traff børsene ville den kunne forårsake en bonanza av bokstavelig talt astronomisk størrelse.

Ikke bare et nytt Amerika, men en helt ny klode til fordeling! På tide å søke dekning under sitt jordiske døpenavn før verden gikk fra konseptene.

7

Grådighetens bitre frukter.

Lauritz Vangsvåg så seg sultent om i det summende lokalet, der den liflige duften av baconfett og kålrabistappe omhyllet gjestene. Det var torsdag og kumle med tilbehør på alle tallerkener, flankert av glass med kald kjernemelk. Som ventet var det rift om plassene. Omsider var han heldig å finne et ledig bord innerst i hjørnet, beregnet for noe så sjeldent som et par. Ved slike etegilder kom folk gjerne i flokk, hele familier med stort og smått.

Han var akkurat ferdig med første runde og hadde bestilt påfyll da en annen gjest tok den ledige stolen. Ingen av dem sa noe før maten ble servert, men lot blikkene vandre rastløst omkring. En veifarende som ham selv, tenkte Vangsvåg betuttet, han var egentlig ikke innstilt på tomgangsprat med en fremmed. Til det hadde verkstedsregningen for bilen gjort større innhugg i lommeboken enn forventet.

«På vei hjem?» spurte den andre mellom to munnfuller. Vangsvåg nikket taust. Han så frem til å avslutte måltidet snarest mulig med håp om å rekke den neste fergen nordover. På denne tiden av døgnet var tungtrafikken tett og kampen om plass om bord tilsvarende.

«Jeg var heldig å komme meg med en forsyningsbåt fra feltet og inn,» fortsatte den fremmede ufortrødent. «Jobber i Nordsjøen og har fjorten dagers avspasering. Skulle egentlig ha landet et annet sted, men værfor-holdene der ute har satt helikoptrene på bakken. Navnet er forresten Sivert Kampestuen, så er det sagt.»

«Lauritz Vangsvåg.» Han tok en slurk av kjernemelken og gjøv løs på den nest siste kumlen. Hva angikk det ham hvor fyren jobbet eller hvor han selv var på vei. Det eneste som opptok ham var den tomme bankkontoen og hvordan han skulle få orden på finansene.

«Hva du driver du med i det store og hele?» spurte Kampestuen gemytt-lig. Vangsvåg sukket innvendig, men ville nødig virke avvisende.

«Sau som hovednæring, foruten litt skogsarbeid. Nok til å holde sulten stangen,» tilføyde han med en skuldertrekning.

Den andre tjente sikkert grassat på å pumpe olje opp fra dypet og hadde neppe problemer med økonomien. To ukers lediggang var en luksus han selv ikke kunne tillate seg, skjønt dessverre hadde det skjedd så alt for ofte. Hvis han derimot kunne fått hånd om de mange hundre målene med onkelens hogstmodne furuskog ville mangt vært annerledes. Men den gamle grine-biteren tviholdt på odelsretten, tross sin skrantende helse.

8

«Storfe kunne muligens kaste mer av seg, om beitearealet var tilstrek-kelig,» kommenterte Kampestuen, med munnen full av salt kjøtt. «Fetteren min driver melkeproduksjon i en viss skala, men har lenge vurdert å gi seg. De seneste årene har han hatt en forpakter som gjerne vil overta gården til en akseptabel pris. En driftig fyr med vilje og pågangsmot, men uten rørlige midler. Med odelsloven i ryggen står jeg først i køen av mulige tilbydere.»

«Gårdsdrift i bytte mot godt lønnet arbeid?» Vangsvåg trodde knapt sine egne ører. «Du vet ikke hva du snakker om.»

«Det går an å kombinere,» smilte Kampestuen lurt. «Leie bort jorda og ha slaktedyr gående fritt på kjølen. Boplikten kan imidlertid bli et problem. Jeg akter ikke å slå meg til der med full adresse.»

«Så hva vil du egentlig med stedet?»«Sikre meg et levelig utkomme i alderdommen,» lød svaret. «Jord forren-

ter seg bedre enn mye annet, så sant den ligger i et pressområde. En krone blir fort til en hundrelapp når mangelen på tomter melder seg. Bygdebyer er morgendagens løsen, og landbrukets glansdager er uansett på hell.»

Vangsvåg hadde gjort seg liknende refleksjoner, men da med hyttebyg-ging for øye. Avvirke onkelens skog først, deretter satse på at kommunen ville åpne området til fritidsformål. I landbruksammenheng var det helt ver-diløst. Knauser og svaberg som hverken egnet seg til beite eller dyrking. Men beliggenheten mot sjøen var en perle for en utbygger, hvis myndighe-tene la forholdene til rette.

Grunnen til onkelens vegring mot et eierskifte var hans enøyde foran-kring til barndomshjemmet. Han burde for lengst ha vært på en pleieinstitu-sjon, men frykten for slike var nesten manisk. Seigere og mer standhaftig enn en einerrot klamret han seg til de karrige tuftene mens taket truet med å falle ned over ham. Men så lenge noen sørget for at fryseboks og vedskuret holdt ham med mat og varme gjennom vinteren kunne hverken lokketoner eller trusler få ham til å oppgi denne usle tilværelsen. Dessuten fantes det et søskenbarn i kulissene, som fikk ham til å tro at han kunne forbli Smørbukk i eventyret, den feterte odelsgutten, til sine dagers ende. At også hun ble et offer for gamlingens nykker var uløselig knyttet til dette mønsteret.

«Odelsloven ble til i en tid da generasjonsskiftene var like forutsigbare som Jordens gang rundt solen,» sa han høyt. «Nå er den nærmest et ramme-verk som fortolkes ut fra omstendighetene og hvor i landet den enkelte måtte befinne seg. En strikk man kan hale og dra i som det passer.»

Bordet ble ryddet for middagstallerkener og kaffe var underveis. Et blikk på klokken fortalte at han neppe kom til å rekke fergen, men samtalen hadde

9

tatt en vending som åpnet for visse muligheter. Hvis de to slo sine pjalter sammen kunne begge muligens ha noe å vinne.

«Jeg har et liknende prosjekt i utsikt som for tiden står litt i stampe,» fortsatte Vangsvåg, mer lavmælt denne gang. «Hundrevis av mål karrig utmark, sjøvendt og med store muligheter for tomtesalg. Gamlingen som eier det er min kjødelige onkel. Foreløpig er det båndlagt til friluftsområde, men hverken fastboende eller tilreisene benytter seg av det. Når mannen dør, trolig om ikke så altfor lenge, er jeg nærmeste livsarving. Planen er å hugge all skogen der og satse på at kommunen skjønner sitt eget beste ved å tilrettelegge for hyttebygging i stor skala. Med veier, naust, båtplasser og det hele. Sammen kunne vi danne et aksjeselskap hvor du i første omgang skyter inn den nødvendige kapitalen. Selv har jeg nettopp blakket meg på en ny girkasse til bilen, clutch, bremser og diverse annet. Som motytelse får du et gjeldsbrev med sikkerhet i eiendommen, tilsvarende min andel.»

«En eiendom du ennå ikke har på papiret?» smilte Kamphaug ertende.«Pant i huset mitt, hvis du foretrekker det,» repliserte Vangsvåg. «Men

jeg skal sørge for at gamlingen tar til fornuft og vet nøyaktig hvor skoen trykker. Om en måned eller to er han ute av bildet.»

«La meg tenke på det.» Kamphaug reiste seg. «I mellomtiden kan vi utveksle telefonnummer og holde kontakten.»

Det glitret i øynene hans da de tok farvel, merket Vangsvåg seg. Han kunne ennå kjenne varmen fra det faste håndtrykket da han satte seg i bilen og rygget ut av parkeringsplassen. Om et år kjører jeg Mercedes, tenkte han opprømt, og priste hellet sitt over å ha funnet en mulig forbundsfelle.

* * *

Jenny satt alene i kårhuset, som alltid på sene høstkvelder, og stirret ut i stupmørket mot fjorden. Onkelen hadde nettopp stavret seg hjem til sitt, og oppvasken etter middagen var unnagjort. Til nærmeste nabo var det en times gange, men hverken avstanden eller ensomheten sjenerte henne. Hun nippet til et glass vin og lot den gjennomtrengende stillheten fylle henne med vel-være. Verden omkring hadde opphørt å eksistere. Ikke en gren rørte seg på de majestetiske trærne langs frukthagen, ikke et blad raslet i den svake trek-ken fra sjøen. Knitringen i vedovnen var det eneste som brøt stillheten.

Hun syntes onkelen hadde virket noe piggere til bens denne dagen, men skjelvingen i hendene og den krokete ryggen ble stadig verre. Hodet var det ingenting i veien med. Han virket godt orientert om alt som foregikk både nært og fjernt, og samtalte flytende om det meste. Men praktiske ting rådde han ikke med, som å holde huset i orden. Hun fikk ta seg en runde med grønnsåpe og skureklut for å gjøre tilværelsen hans mer levelig, og gi den

10

kranke kroppen en rundvask med det samme. Han skulle ikke ha bodd i det utgamle slektshuset med gisne vegger og takdrypp fra loftet. Men så langt hadde han avslått ethvert tilbud fra kommunen om noe bedre.

Pleiehjemmet på øya var flunkende nytt, med førsteklasses bekvemme-ligheter og hyggelige ansatte. De kjente ham, han trivdes med dem, men livet hadde gjort ham til en einstøing. Og litt av en plageånd i mange sammenhenger, måtte hun innrømme, så hvorfor synes synd på ham? Hadde hun selv et underliggende motiv for å hjelpe, grunnet i opplevelser fra langt tilbake? Uansett kunne det ikke fortsette slik med tanke på hans eget beste.

Naturen her ute var nærmest paradisisk med svaberg, snaubeitete marker gjennomskåret av en sildrebekk, og frodig vegetasjon på alle kanter. Bjørk, ask og eik vokste til himmelstormende høyder, de fleste hundrevis av år gamle, der eføy slynget seg om mosekledde stammer og kristtorn vokste vilt. Stedet lå i le for nordavinden med varme, tørre somre. Utsikten var betagen-de vakker og sjøen full av sild og makrell. Men når sauene ble borte grodde markene igjen av friske ospeskudd i tusentall. Med tiden kom villniset til å overta det meste, hvis ikke hjort og rådyr tok for seg av grøden.

Hvem skulle overta når onkelen var borte? Skifte ut råtnende bærebjelker i slektshuset, reparere taket med de digre steinhellene fra seksten hundre tallet og holde tilveksten noenlunde i sjakk. Forfallet hadde gått sin gang i mer enn to mannsaldre og arbeidet med å restaurere klenodiet virket nærmest uoverkommelig. Huset var verneverdig, men til hvilken nytte? Bygninger sto for fall når naturen fikk fritt spillerom, hvis man ikke tok grep i tide.

Den kommende arvingen brydde seg ikke om annet enn verdiene skogen eventuelt måtte tilføre lommeboken. Hvorvidt denne kunne tas på odel var uklart i henhold til nyere bestemmelser om rimelig avkastning som land-brukseiendom. Dyrehold var utenkelig i økonomisk sammenheng, jordveien ikke dyrkbar, og utgiftene til vedlikehold større enn inntektene. Men fremtidige tomter vinket muligens i det fjerne på angjeldendes bunnlinje.

Det forelå et testamente i hennes favør, en gest fra onkelens side. Eller det motsatte, alt etter hvordan man så det. I sin hjelpeløse tilstand hadde han lagt ut en snare for å knytte henne tettere til seg. Hun betraktet denne frihetsberøvelsen med blandete følelser, men hadde ikke protestert. Hvorvidt lovligheten av en slik overdragelse kunne bestrides var også et åpent spørsmål. Hvis saken havnet i jussens hengemyr lå det an til en vedvarende slektsfeide, hvor utgangen svevde i det blå.

En flakkende lommelykt nederst i eplehagen påkalte oppmerksomheten hennes. Nokon kjem til å komme, tenkte hun med dramatikeren Jon Fosse, og rettet seg opp i stolen. Gangen var for målbevisst til at det kunne være

11

onkelen. Han hadde nok enten krøpet til køys eller benket seg foran TV’en for å få med de siste nyhetene. Men en ubuden gjest på denne tiden av døg-net brakte sikkert ikke noe godt med seg.

Trinnene stoppet ved inngangsdøren et øyeblikk før den fremmede trykket ned dørklinken. Han kom gjennom kjøkkenet og inn i stuen, usikker på om hun hadde lagt seg eller ikke. Hun snudde seg mot ham uten et ord. Selv dro han frem en pinnestol og satte seg nær ovnen.

«Du driver på,» sa han mutt, uten å hilse.«Akkurat nå hadde jeg tenkt å ta kvelden,» gjespet hun og tok en siste

slurk av vinglasset. «Hva gjør du her sene kvelden?»«Tenkte jeg skulle få oppklart visse ting uten at gamlingen var til stede,»

svarte Vangsvåg. «Du vet at han sitter i uskiftet bo, med de viderverdighete-ne dette innebærer?»

«Ble ikke dette ordnet for mange år siden da han kjøpte tilbake den utskilte teigen som dette huset står på?» Jenny begynte så smått å ane hensikten bak Vangsvågs ærend. Hun husket alle problemene fra den gang og hvilken side mynten hadde falt ned på. Et ran, var hennes mening om den avgjørelsen. Skjønt systemet var ikke nødvendigvis laget for rettferdighet, men å frembringe resultater.

«Jeg så aldri noe til de pengene,» fnyste Vangsvåg indignert. «I henhold til den opprinnelige avtalen var marken og huset kun til låns for de tre ungkarene så lenge de bodde der. De eide ikke flisa, men var freidige nok til å hevde det motsatte.»

«Sånn er nå engang skjebnens tilskikkelse,» bemerket hun tørt. «Min mor hadde også en andel i dette, for å minne deg om det. Men hennes rettigheter ble ikke tatt hensyn til.»

«Likevel har ikke gamlingen gjort opp for seg, så her må det bli en annen ordning.» Vangsvåg strøk seg ettertenksomt over neseryggen. «Enten legger han eiendommen ut for salg eller gir meg arven på forskudd. Hvis ikke akter jeg å sende ham en regning for utførte tjenester, som vil tvinge frem en beslutning. Alternativt råtner skogen på rot til ingen nytte.»

«Hvorfor kommer du til meg med dette?»«Fordi du er den eneste som kan få fart på sakene,» poengterte han. «Den

dagen du slutter å løpe ærend for ham går mannen til grunne. Han kan ikke bo her uten din hjelp, og selv har jeg gitt ham en siste håndsrekning. Andre kan han heller ikke lene seg på, siden disse har mer enn nok med sitt. Hvis ikke du stiller opp må han på hjemmet. Så enkelt er det.»

«Hva om jeg ikke hører på det øret?» spurte hun trassig.«Da skal jeg gjøre livet surt for dere begge.»

12

Jenny sa ingenting. Selvfølgelig hadde Lauritz Vangsvåg rett, hun ønsket bare ikke å gi ham medhold på hans premisser. Et rått spill styrt av grådighet, uten menneskelige hensyn. Kunne hun få seg til å vende onkelen ryggen og møte ansiktet sitt i speilet etterpå? Men på et eller annet tidspunkt måtte hun foreta seg noe; det fantes ingen vei utenom.

«Best du kommer deg hjem nå før sørøsten setter sjøen i kok,» advarte hun. I hele kveld hadde fjorden ligget speilblank, men nå varslet harde vind-kast om et værskifte til natten.

«Båten tåler såpass,» mente Vangsvåg, men tok likevel oppfordringen til følge. Han reiste seg tungt, trakk glidelåsen på varmejakken opp til kraven og tente lommelykten. «Sann mine ord,» sa han over skulderen, idet han lukket døren til kjøkkenet bak seg.

Jenny fulgte den flakkende lysstrålen med øynene til den ble borte mel-lom trærne. De første regndråpene slo hardt mot vindusruten og tømmer-huset knakte i sammenføyningene. Men Vangsvåg var sjøvant og ville neppe ha større problemer med å ta seg rundt neset skrått mot vinden, for deretter å komme i le. Selv slukket hun lampene og fant veien opp på loftet til den midlertidig ensomme sengen.

* * *

«Og de fant ham aldri?» spurte Marianne Leiro, etter å ha hørt historien til ende. To år var gått siden den fatale kvelden med stiv kuling og storm i kas-tene, da Vangsvågs båt måtte ha kantret i en brottsjø.

«Strøm og vind har ført ham til havs, mente letemannskapene.» Jenny frisket opp teen hennes, som i mellomtiden hadde rukket å bli lunken. Selv foretrakk hun kaffe, men den dyre røyken hadde hun stumpet. Utgiftene til tømrere og taktekkere var formidable. Et vinglass i ny og ne den eneste luk-susen hun bevilget seg når hun var alene.

«Forsynets veier synes til tider å være skjebnebestemt, som om det skulle være en slags balanse mellom mål og midler i tilværelsen,» bemerket Leiro filosofisk. «Jeg kjenner til en liknende historie der motgangen ble større enn vedkommende kunne bære. Her var det også snakk om tomter, men tilfeldig-hetene ville det annerledes. Mannen, som jobbet i Nordsjøen, tok slektsgår-den på odel i spekulativt øyemed, men fikk aldri realisert planene sine. Den forrige eieren ville kvitte seg med eiendommen og hadde inngått en salgs-avtale med forpakteren sin. Men så kom denne andre altså inn fra sidelinjen og nappet den til seg foran nesen hans.»

«Det skulle han tydeligvis ikke ha gjort, aner det meg,» smilte Jenny lurt. Marianne ristet oppgitt på hodet.

13

«I alle fall ikke hvis man tror at det finnes en slags rettvishet utenom vår begrepsverden,» istemte hun. «Forpakteren var en drivende fyr av den typen landbruket virkelig er tjent med, men som dessverre ofte blir skjøvet til side av odelslovens foreldete bestemmelser. I dag kjørere han en av disse digre skogsmaskinene og trives visst godt med det. Men dyr og melkeproduksjon ville han helst ha drevet med. Derfor hadde han lagt ned hundrevis av timer for å rydde nye gressganger.»

Hun tok en slurk av teen før hun fortsatte.«Den andre brydde seg en døyt om slikt og leide ut beitene til naboen.

Dessuten var han sjelden til stede med unntak av enkelte helger. Da skred han rundt på tunet som en nyslått baron mens andre sådde og høstet. Boplikten hadde han fått unntak fra på grunn av pendlingen i yrket. Det endte med at konsesjonen ble trukket tilbake og jordene tillagt naboeiendommen for en nærmest symbolsk pris, i og med at bygningene ikke ble omfattet av oppgjøret. Nå står de der og forfaller siden ingen har bruk for dem til sine formål. Han gikk med andre ord på en økonomisk smell, der han faktisk ble sittende igjen med ingenting. Som om det ikke var nok ryktes det nå at kommunen ønsker å kjøpe jorden til markedspris med tanke på utvidelse av det nærliggende tettstedet. Ergrelsen over dette ble tydeligvis i største laget for den stakkars uheldige spekulanten. Han viser seg visst ikke ute blant folk lenger, hører jeg noen sier.»

«Kan transaksjonen ha vært et pek fra myndighetens side for å statuere et eksempel?» foreslo Jenny. «Odelsloven er ment å holde landbruket i hevd, og byråkrater kan bli mannevonde hvis noen trekker dem etter nesen.»

«Men du vant frem med tanken om å bevare området som naturpark,» sa Leiro anerkjennende. «Nokså uselvisk sett med manges øyne, ville jeg tro.»

«Alt for privatlivets fred,» blunket Jenny til henne over kaffekoppen. «Etter at onkelen min ble sterkt pleietrengende fra et fall i loftstrappen kan jeg uforstyrret drive med mitt her, uten andre forpliktelser enn de jeg selv velger. Mannen min tjener pengene som får hjulene til gå rundt. Han jobber lange arbeidsøkter i et av landets store industriselskaper og er for det meste fraværende, men ønsker visst å bli gammel her når den tid kommer. Imens tar vi for oss av herlighetene naturen har å by på. Lager egen sursild og annen fiskemat, og plukker bjørnebær i sesongen og rydder skogen for vindfall til vinterved. Vi har også planer om en flokk villsauer som kan gå ute hele året og holde vegetasjonen i sjakk.»

«Man kan bli ydmyk av mindre,» nikket Leiro ettertenksomt.Samt en dyptfølt respekt for generasjoners slit, kunne Jenny ha tilføyd.

14

Spillets magi.

«Hvor lenge har du holdt på med dette?»En snau time hadde Steinar Mørck studert tenåringens iherdige innsats

for å få lærkula velplassert øverst i hjørnet på det tomme buret, før han tok kontakt. Tjueseks treff på tretti forsøk fra midtbanen var slettes ikke dårlig og viste at poden hadde talent. Samt en grunnleggende forståelse av repeti-sjonens betydning for å innprente doseringen av tilslag og kurving, slik at ballen nærmest ble prikket inn i målet.

«Fra skolen sluttet,» lød svaret.«Hvor mange år, mente jeg.» Gutten var i stemmeskiftet og kunne neppe

være eldre enn seksten. Den uferdige kroppen og det kvisete ansiktet bar også bud om at hormonforandringen ennå ikke hadde nådd middagshøyden.

«Alltid,» kom det lakonisk. Igjen la han ballen foran seg på gresset, tok noen meters tilløp og satte den kontrollert i krysset. Utenfor de fleste kee-peres rekkevidde, noterte Mørck seg stilltiende.

«Jeg skjønner at du har ambisjoner om å bli en ny Ole Gunnar Solskjær, Ronaldo eller Pelé,» kommenterte han, da gutten hadde tatt den lange veien frem og tilbake mellom buret og standplass. «Men hva om du kunne bli enda hvassere som følge av nyere treningsmetoder? At du og ballen simpelthen ble ett, som om viljen din ga den en magisk kraft ingen keeper kunne over-vinne? Jeg snakker her om mental trening, der hjernen og de fysiske lovene samarbeider med en hittil ukjent presisjon.»

«Fotball hører ikke hjemme i tegneseriene,» svarte proffspiren veslevok-sent. «Øvelse er det eneste som fører frem til spissplassen i en toppklubb.»

«Med ditt talent hører du snarere hjemme på midtbanen, der du rolig kan lunte rundt på store flater og ta all den tiden du trenger,» bemerket Mørck. «Du skal ikke løpe med ballen i føttene, men vente på å få den servert uforstyrret. Det blir som å ta et straffespark, bare fra lengre hold. Skyte over forsvarsmuren og vinkle den inn mellom stengene. Slik Pelé gjorde under en VM-finale, da han plukket opp et utspill fra keeper og lobbet den i mål over halve banen. Kunsten er å kunne gjøre det hver gang, og det har aldri hendt før i fotballens historie.»

«Det kommer aldri til skje heller,» svarte den andre mutt. «Hvis du ikke er Supermann,» tilføyde han med en megetsigende skuldertrekning.

«Visualisering har mer for seg enn superkraft. Man danner et bilde av situasjonen i ens indre og handler i henhold til dette. Er du villig til å prøve et enkelt eksperiment for å teste hvor langt egenskapene dine rekker?»

15

«Kommer an på.» Gutten lot ballen sprette noen ganger, avventende.«Foreløpig har du skutt mot åpent mål, men denne kan gi deg en viss

motstand.» Mørck klappet dokumentmappen han holdt i hånden. «Noen smartinger har utviklet et dataprogram, koblet til et videokamera som leser ballens bane og agerer deretter. Hvis denne er innenfor keeperens rekkevidde vil en laserpeker gi beskjed til programmet og skuddet bokføres på keepers konto. I motsatt fall blir det mål i protokollen, ut fra maskinens sannsyn-lighetsberegninger. Nesten som i et dataspill med dynamiske variabler. Kameraet er keeperens øyne. For å vinne må du få ham ut av balanse ved at ballen kurver i et kritisk øyeblikk.»

«Men hvordan skal det gå til når jeg ikke aner hvor i målet han befinner seg,» innvendte forsøkspersonen.

«Prøv, så får du se. Maskinen er programmert for alle variabler, blant an-net reaksjonsmønstrene til en rekke av verdens beste ballplukkere, og vinner i ni av ti tilfeller. Men er skuddet velplassert endrer oddsene seg dramatisk. Fra midtbanen har du tid og rom i massevis til å utøve en smule trolldom.»

«Hvis du absolutt vil kaste bort tiden din,» svarte gutten tvilende.Etter femten skudd og bare tre mål var entusiasmen dalende. Mørck

hadde forventet dette, men oppmuntret ham likevel til å fortsette. Gradvis bedret resultatene seg til stillingen endte uavgjort. På tide å gi seg før kon-sentrasjonen ebbet ut og la ham få suge på karamellen så lenge.

«Du har opplagt talent,» fastslo Mørck, som jublet innvendig over den raske fremgangen. «Om et år eller to kan du slå maskinen, dersom lysten og viljen fortsatt er tilstede. I mellomtiden stiller jeg gjerne opp som din personlige trener. Folkene bak eksperimentet har ennå til gode å se hvor bra metodene deres virker.»

«Er jeg den første?» spurte han undrende.«Og foreløpig eneste. Navnet mitt er Steinar Mørck. Treffer jeg deg her

til samme tid i morgen?»Gutten nikket bekreftende. Mørck pakket ned utstyret og så ham vel av

gårde. Sondre Koren, du aner ikke hva du har i vente, tenkte han, idet han stakk notatblokken i lommen.

* * *

«Så du mener han er verd å satse på?»Søren Blankenborg tittet opp fra den fyldige analysen av guttens meritter.

En måned var gått fra den første kontakten ble opprettet til den foreløpige profilen lå klar til vurdering. Fysikk, teknikk og standhaftighet var de frem-ste kjennetegnene. Det siste tydet på en utpreget treer i enneagrammets beskrivelse av personlighetstyper. Viljestyrke på grensen til det selvutslet-

16

tende i sin streben etter å oppnå et bestemt resultat. Mørck hadde også tatt ham gjennom de logiske nivåene for å klarlegge oppfatningen hans av egne muligheter og begrensninger, fra omgivelser, evner og overbevisninger til identitet og visjon. Alt var sjekket av i begge retninger for å avdekke om han muligens var manisk fiksert eller handlingen tidsbestemt. I den alderen skiftet man fort mening, særlig når det annet kjønn kom inn i bildet.

«Selv har jeg aldri opplevd maken til talent,» svarte Mørck bekreftende. «Etter mange år som keepertrener er jeg ute av stand til å forestille meg en verdig motstander i buret. Skuddene hans er uforutsigbare, umulige å få fingrene på. De lurer seg innenfor rammeverket med en uhyggelig treffsikkerhet som kan ta nattesøvnen fra noen og hver.»

«Statistikken gir deg medhold,» istemte Blankenborg. «Likevel har han et stykke vei å gå når det gjelder de psykiske utfordringene. Du får bruke den mentale verktøykassen, med ressurssirkelen og det hele, for å gjøre ham best mulig rustet til å takle stress. Det er noe annet å spille i en ellever enn å tørrtrene på å prikke inn mål uforstyrret.»

«Han viser allerede gode takter som gjestespiller på juniorlaget til en av de større klubbene,» minnet Mørck ham om. «De ønsker ham i angrepsrek-ken, men heldigvis har han skjønt poenget ved å holde seg til midtbanen. Hengende spiss er hans plass. Hittil har han nettet åtte ganger på seks tre-ningskamper, og flere av målene var mildt sagt spektakulære.»

«En uslepet diamant, med andre ord.» Blankenborg suget seg i tennene. «Hvor skal dette ende?»

«I ManU eller Barca, ville jeg tro, hvis fremgangen hans fortsetter. Min eneste bekymring er at slike som ham ødelegger spenningen ved at laget han spiller for alltid seirer. Å pakke ham inn eller brekke benet hans er det eneste mottrekket som duger. Hittil har verden aldri sett en komplett scoringsmaskin, men en gang må bli den første. At spillets forlokkende magi derved ødelegges får så være.»

«Folk betaler for å se ballen i mål – dét er hva fotball i sin ytterst konsekvens handler om.» Blankenborg hevet styrofoamkruset og gren på nesen over den lunkne kaffen. «Man er ikke opptatt av hvordan disse kommer, så lenge de er godkjent av dommerne. Vår mann behøver ikke overspille ferdighetene sine, men nøye seg med å ta imot applausen. Hvis han i det hele tatt når så langt, vel å merke.»

«Når du først har det i deg vil du gjerne briljere,» mente Mørck.«Så får han lære seg begrensningens vanskelige kunst,» innvendte partne-

ren. «Han skal være giftig, men ikke unødvendig pådra seg motstanderens

17

oppmerksomhet. Ett mål i pluss holder til seier. Resten av tiden kan han tusle rundt på banen mens andre gamper og svetter.»

Om det bare var så vel, tenkte Mørck i sitt stille sinn. Han visste av erfaring så altfor godt hvor uregjerlig virkeligheten kunne være.

* * *

På attenårsdagen kvitterte Sondre Koren for tilliten ved å bli tatt ut på laget i den avgjørende kampen mot erkerivalen om en plass i øverste divisjon. Tre strake mål fra midtbanen løftet den unge spilleren opp til en plass blant tidligere størrelser som det fortsatt gikk gjetord om.

Ute i Europa to år senere satte han de beste på plass ved gang etter gang å liste ballen elegant innenfor rammeverket mens keeper sto hjelpeløst og så på. Tilhengerne var hysteriske, sportsjournalistene fulle av ovasjoner. Et større talent hadde verden aldri sett. Av femti skudd fra ungguttens gullfot gikk hele trettisyv i noten. Av samme grunn lå bookmakerne lavt med hensyn til oddsene for at laget hans skulle tape. Han syntes i stand til å kunne avgjøre enhver kamp, om det så skulle skje i siste sekund, før kampens dommer kikket på klokken og blåste for full tid.

Storklubbene la hysteriske beløp på bordet i håp om å kunne sikre seg denne nye stjernen, mens Mørck på sin side gjorde sitt ytterste for å holde ham tilbake. Koren var langt fra moden til å takle all viraken. Skulle den gå til hodet på ham var fallhøyden betydelig. Han hadde sett mer enn én karriere gå fløyten når den enkelte ble for full av seg selv.

«Ikke la suksessen bli din argeste fiende,» formante han. «Alt oppstyret rundt deg kan føre til at du mister fokus. Gjør heller hva du kan for å holde en lav profil. Unngå pressen, unngå banketter, de mange gribbene som gjerne vil gjerne ha en bit av deg, samt alkoholens forbannelse. Ikke la den gudbenådete George Bests skjebne også bli din ulykke. Veien frem mot å bli et helt menneske er lang og kronglete. Utenfor banen bør du oppsøke miljøer som appellerer til det uforløste i deg.»

Koren stirret granskende på skoene sine før han sa noe.«Problemet er at jeg ikke lenger føler den samme gleden ved å lage mål.

Tilskuernes jubel gjør meg snarere nedstemt. Det hele blir en slags rutine. Eller avtalt spill, om man kan bruke et slikt uttrykk, i og med at resultatet er mer eller mindre gitt. Så hva blir det da igjen å strebe etter? Egentlig burde jeg ha vært deg evig takknemlig over å ha kommet dit jeg er, men faktisk kjennes det snarere motsatt. Jeg kunne like gjerne ha tømt papirkurver og hatt et enklere liv, uten TV-kameraene og blitsregnet.»

Utretteren blir skeptiker når innsatsen evalueres, tenkte Mørck automa-tisk. Drivkraften dovner og målet synes uviktig. Selv hadde han tillatt seg

18

noen tvilsomme grep under finjusteringen av Korens psyke, mens objektet av gode grunner var avskåret fra å jukse. Man betalte ham for å sette ballen i mål, ikke å bidra til at kampen levde ved å øve vold mot sine ferdigheter. Til gjengjeld hadde de svimlende inntektene hans så langt i karrieren satt ham fri fra den usymmetriske ambisjonen om å bli en ener på sitt felt.

«Hvem er du mest lojal mot i denne sammenhengen – klubben, medspillerne eller tilhengerne?» spurte han prøvende.

Begges drømmer var til overmål oppfylte, så her kunne det startes med blanke ark. At Koren behøvde en annen type ballast trengte man ingen vitenskapelig doktorgrad for å skjønne.

«Spillet,» kom det kontant. «Hvis keepere ble oppøvd i å lese skuddene mine bedre ville mye være vunnet.»

«Er ikke det bare å gi hjulet en halv omdreining?»«Nerven i det hele blir på en måte borte,» parerte Koren. «Å stadig kunne

avgjøre kamper fra midtstreken får motstanderens tilhengere til å forlate banen tidlig i annen omgang. Jeg føler meg nesten skyldig over å ha sviktet publikum som helhet. Snytt dem for en opplevelse ved å gjøre mitt beste.»

Så det var altså der hunden lå begravd, tenkte Mørck. Likevel var han spent på om svaret ville samsvare med den enkle antakelsen han hadde gjort seg om hvor dypt denne erkjennelsen stakk. Var eleven hans utbrent, eller sto han på terskelen til et nytt steg opp og frem i sin fotballmessige utvikling, der uselviskhet gikk i tospann med berømmelsen?

Koren plagdes altså ved tanken på at motstanderen startet med handikap. Selv var han den perfekte sparring-partner for enhver keeper som trengte noe mer å strekke seg etter. Sin egen person kunne han likevel ikke klandre for den andres manglende ferdigheter.

«Sammen kunne vi drille keepere til bedre prestasjoner, hvis klubbene deres tillot det,» foreslo Mørck. Men dermed ville man paradoksalt nok kanskje oppnå den motsatte effekten, at det hele ville kjennes som ytterligere å stille den andres svakheter mellom stengene til skue.

Koren sukket uvilkårlig, som for å ta luften ut av en indre spenning. Lod-det var kastet og blikket fylt av ny energi. Kroppsspråket fortalte omsvøps-fritt at han nå hadde fastere grunn under føttene. Kvalifisert motstand var hva mannen behøvde for å gjøre prestasjonene sine enda større. Å bidra til dette, hvis muligheten bød seg, var derfor intet uselvisk offer fra hans side. Altså kom han neppe til å sprette champagnen før noen reddet de briljante skuddene hans. Før eller senere ville det nok skje. I mellomtiden måtte han finne seg i å bære enerens byrde i en kynisk stjernedyrkende fotballverden.

19

Gåtefulle sammentreff.

«Hør på denne,» sa Jørgen, etter at Beate hadde gitt sin historie til beste. «Lene og jeg skulle møte sønnen, samboeren og barna deres på en utstilling i et bortgjemt fotoatelier ved Glomma. Vi hadde skrevet ut et oversiktlig kart med kjøreanvisning fra Googles database, der det kun handlet om å følge veinumrene frem til målet. Alt syntes såre vel frem mot den siste avkjør-selen, som vi enten måtte ha oversett eller myndighetene glemt å merke. Dermed var det å starte om igjen fra et sted nærmere utgangspunktet, alter-nativt gi opp hele foretakendet. For oss, som var fullstendig ukjente i området, nyttet det lite å avtale en annen møteplass på telefonen.»

«Samboeren visste imidlertid hvor stedet lå,» tok Lene over. «Under til-baketuren dukket det opp et skilt med turistinformasjon på en avkjørsel like ved hovedveien. Der sto det allerede én bil parkert. Idet Jørgen blinket til høyre smøg en svart VW Bora seg inn på parkeringsplassen, så kanskje disse hadde liknende problemer. Vi stoppet like bak den; en kvinne steg ut, snudde seg og vinket. Herregud, dette kan ikke være sant, tenkte jeg forfjamset. Men av alle mennesker var det veiviseren, i full sving med å tørke oppkast etter den minste jenta som plutselig og nokså uventet hadde blitt bilsyk. Uheldigvis for henne, men når det først skjedde kunne ikke tidspunktet ha passet bedre. Ellers hadde vi virkelig vært ute å kjøre med hensyn til det avtalte møtet.»

Beates fortelling hadde vært nesten maken. Hun og noen venninner fra dansekompaniet ved Opera-balletten var på studietur i New York City, hvor de blant annet håpte å kunne treffe noen kolleger fra Finland, som etter sigende skulle befinne seg på Manhattan i samme ærend. Hvor finnene holdt hus ante de ikke, så mobiltelefonene var i flittig bruk. Men uansett hvor mye de strevde fikk de ingen kontakt. Hvis finnene virkelig er her ser vi dem vel i løpet av kvelden, siden alle var invitert til det samme arrangementet, mente Beate, da de gikk ned i undergrunnen for å ta banen. Her stilte de seg på perrongen mellom hundrevis av andre trafikanter for å vente på den rette avgangen. Presist etter klokken dundret togsettet ut av tunnelåpningen, bremset opp i hele sin lengde, og jentene satte seg i bevegelse. Da dørene åpnet, hvem andre fikk de se enn sine etterlengtete kolleger? Gjett om noen fikk hakeslepp over dette uventete møtet.

«Tenk deg hvor mange mennesker det bor i denne byen, og hvor mange baner som går i timen.» Beate himlet med øynene. «At vi sto utenfor den

20

rette døren på nøyaktig riktig tidspunkt er simpelthen et under. Det skulle ikke kunne forekomme, spør du meg.»

«Sjansen er nok større for å vinne i Lotto,» istemte Gard, som hadde liknende erfaringer å by på, men av en annen og mer alvorlig karakter. Etter rivingen av et tømmerhus, der halvparten av den gamle gråsteinpipen fortsatt sto igjen på fundamentet, kunne det gått skikkelig galt. Siden to av hjørnesteinene balanserte ytterst på en bratt skrent med fare for at huset kunne bikke over, var det pipen, som med sin tyngde og sentrale plassering, etter sigende hadde holdt bygningen i sjakk. At det snarere var omvendt skulle snart vise seg. Selv ante han fred og ingen fare der han befant med på nedsiden for å fjerne endel skrot, da en merkelig innskytelse fikk ham til å stoppe. Med spettet i hånden tok han steget opp og bort til pipen, undersøkte den nøye med tanke på sprekker, men det eneste han oppdaget var et ubetydelig riss i den ytre slemmingen. Nærmest som en refleks lente han spettspissen mot det, og vips gikk hele ruklet over ende i en sky av kalk og leirestøv. Hadde dette skjedd et halvt minutt før ville han ikke ha sittet her nå. Hvor innskytelsen kom fra ante han ikke, men den berget i alle fall livet.

Han forsynte seg fra rødvinskaraffelen med et dypt sukk.«Som om dette ikke var nok hadde jeg en liknende opplevelse dagen

etter,» fortsatte han. «Da sto jeg øverst på en gammel låvebru som eieren ønsket fjernet. Her kunne jeg plukke med meg alt jeg trengte av byggemateriale til den nye grunnmuren, resten skulle han selv kjøre bort. Trygt plassert på det solide fundamentet begynte jeg å lirke løs en flott toppstein for å vippe den ut. Igjen fikk jeg den samme ugreie følelsen av at noe var galt, gikk ned på bakken, stilte meg ved hjørnet der spettet akkurat rakk opp til toppen, og gjentok lirkingen derifra. Steinen løsnet. Men sammen med den kom hele låvebrua deisende i langsom kino, stikk i strid med all fornuft.»

«Skal man henges blir man ikke halshugget,» lød Beates kommentar. «Men eksemplene dine skiller seg fra våre ved at du var alene om opplevel-sen. Fornuftsstridig eller ikke kan du intuitivt ha fornemmet faren og handlet deretter. Hvis man ikke tror på skytsengler, vel å merke.»

«Eller en ubevisst sjette sans,» innskjøt Jørgen. «En ferdighet våre tidlig-ste forfedre kan ha benyttet seg av for å kommunisere over store avstander, hvis eksempelvis medlemmer av et jaktlag var utenfor hverandres synsvidde. Vi har noen underlige krystaller i hjernen som kalles magnetitt. Trekkfugler benytter seg visstnok av disse for å navigere over åpne havstrekninger. Hvorvidt de er til nytte for oss i noen sammenheng er forskerne skjønt

21

uenige om. Kan hende er de bare etterlatenskaper fra tidligere utviklingstrinn, da vi ennå ruslet rundt på savannene.»

«Synkrone bevegelser, som når en fiskestim under angrep snur på fem-øringen,» nikket Gard. «Både din og Beates historie var eksempler på sam-tidighet uten bruk av tekniske hjelpemidler.»

«Snakker vi om ubevisst tankeoverføring i form av et mentalt internett?» undret Lene. «Men du Gard må nødvendigvis ha mottatt faresignalene fra din egen underbevissthet, det vi gjerne kaller magefølelse.»

«Levende organismers kjemiske signalapparat er uhyre sammensatt og mangfoldig,» nikket Jørgen. «Når planter trues forsvarer de seg ved å øke produksjonen av bitre eller giftige substanser. Som på kommando reagerer de nærmeste individene med en liknende stressreaksjon.»

«Telepati oppstår gjerne når to hoder er fylt av noe ganske annet.» Lene strakte seg etter ostebrettet. «Ut av ingenting kan ytringer med samme me-ningsinnhold nærmest kollidere i luften, selv om partene ikke har den fjerne-ste anelse om hvordan tanken oppsto. Det ender gjerne med forbauselse og latter over at slikt i det hele tatt kan skje, men det har kanskje noe med disse krystallene å gjøre. I alle fall er fenomenet vel kjent blant mennesker som har levd sammen en tid.»

«Da er man gjerne på samme frekvens, som om begge var siamesiske tvillinger,» kommenterte Jørgen. «Kan hende bidrar magnetitten til å opprette denne hos folk med nære forbindelser. En eller annen slags funksjon må disse mikroskopiske fragmentene nødvendigvis ha, selv i en tid hvor smarte telefoner er i ferd med å gjøre våre naturgitte ferdigheter overflødige. Eksperimenter med maurs atferd har vist at biologiske prosesser i mangt og mye fortsatt er elektronikken overlegen.»

Beate stirret fremfor seg med undrende forventning i blikket.«Hva om vi alle, med unntak av Lene, slo hodene sammen og tømte dem

fullstendig, ville det la seg gjøre å få del i tankene hennes?»«Ved hjelp av magnetittkrystallenes virksomhet, mener du?» Jørgen trakk

på det. «Man vet ikke riktig hvilke egenskaper disse har, men forskernes gjetninger spriker i ulike retninger fra sete for hukommelse, instinkter, eller begge deler. Uansett er kreftene svake og neppe påvirkelige utenfra. Da måt-te det i tilfelle skje en spontan synkronisering, av årsaker jeg på sittende rumpe vanskelig kan forestille meg.»

«Hva har vi egentlig å tape?» innvendte Beate. «Hvis Lene konsentrerer seg om et enkelt ord kunne noen av oss muligens fornemme dette.»

De ble enige om sette hjernevirksomheten i dvale de nærmeste to minut-tene, på den måten hver enkelt fant mest hensiktsmessig. Samtidig lukket de

22

øynene for å stenge omgivelsene ute. Da fristen var omme hadde ingen av dem noen klar oppfatning av hva Lene prøvde å formidle, mens Gard etter seansen kjente seg en smule uvel.

«Tenkte jeg det ikke,» sa Beate med en geip, da hun fikk vite at ordet var oppkast. «Gards reaksjon kan vi trygt se bort fra. Han er tydeligvis ekstra følsom for negative svingninger, samme hva kilden måtte være.»

«Telepatiens vesen ga seg altså ikke til kjenne gjennom selvpåført hypno-se og programmering,» konstaterte Jørgen lakonisk. «Apropos det siste kan naturen være ganske utkrøpen i evolusjonens tjeneste. Siden maurens atferd ble nevnt i en annen sammenheng må det tilføyes at denne ikke alltid er like rasjonell. Det finnes nemlig en ørliten parasitt som under gitte forhold åler seg inn i hjernen til et passerende individ, får dette til å underkaste seg snylterens vilje ved å endre vertens fastlagte prioriteringer, hvilket leder til at mauren klatrer opp på det høyeste strået i nærheten for å vente på å bli spist av en gresseter. Parasittens mål er ene og alene å skaffe seg et egnet reproduksjonsmiljø, der insektet er dens lydige redskap.»

«Håper jeg ikke må bli gjenfødt som maur,» grøsset Beate. «Men hva har dette med samtidighet å gjøre, eller Lenes bilsyke barn?»

«Intet annet enn at visse ting kanskje bør forbli uoppklarte,» repliserte Gard ettertenksomt.

23

Blant alle Jordens skapninger.

Ekornet rundet hushjørnet, satte seg på bakparten med kroppen oppreist og fanget blikket mitt. Noen uker tidligere ville det ha bråvendt på flekken eller spurtet langs veggen mot granholtet ovenfor. Men nå ga det bare uttrykk for nysgjerrighet, som ved et overraskende møte med en kjenning det ikke hadde sett på en stund. Selv satt jeg rolig tilbakelent i manilastolen og lot en sval kveldsbris kjøle den svette pannen etter dagens økt i vedskogen. Ingen truende miner eller bevegelser som ga dyret grunn til å ta flukten.

Snakk til dyr i en vennlig tone og selv en firfisle roer seg på stedet, hadde en venn fortalt ut fra egen erfaring. De lot seg til og med stryke langsetter ryggraden uten tegn til frykt, hvis tilnærmingen ble gjort på den rette måten. Ekorn burde man derimot holde avstand til for å unngå at de ble for fami-liære. Grensen gikk ved fuglebrettet utenfor vinduet, der dompap og spettmeis måtte stille seg i matkøen når den pelskledde røveren var på ferde.

«Er det du som er ute og går?» sa jeg mildt spørrende, med hodet litt på skakke. Til min store overraskelse strøk ekornet seg over magen og løftet deretter labbene til munnen med en talende bevegelse. Signalene var i seg selv tydelige nok, men ga rom for ulike tokninger. Mett eller sulten ble et spørsmål om hvorvidt brettet så sent på dagen rommet noen hele solsikkefrø i mengden av tomme skall.

Kunne levende vesener på ulike nivåer være i besittelse av et felles tegnspråk, om enn av noe begrenset art?

Like sikkert som at vinter fulgte sommer fikk jeg hvert år besøk av svarttrosten når det første snøfallet la seg på bakken. Første gang ved en tilfeldighet uten påviselig grunn. Men da fuglens klare bønn om mat ble besvart med en håndfull rosiner på balkongbordet utenfor kjøkkenvinduet var forbindelsen etablert. I grålysningen hver morgen satt den tålmodig og ventet på ny forsyning av hardt tiltrengte kalorier, til vårsol og tøvær igjen gjorde seg gjeldende.

Til å begynne med kom den alene, senere hengte også andre seg på. Det oppsto gjerne enkelte stridigheter om hvem som skulle spise først og sist, men stort sett foregikk det i ordnete former. Seks i tallet kunne sitte på vent til den dominerende hunnen med sin utvalgte make hadde forsynt seg, alt mens de voktet luftrommet over, der spurvehauk og tårnfalk tidvis patrul-jerte. Når mennesket innenfor vindusruten nikket med hodet ble dette enten oppfattet som tegn på at faren for et bakholdsangrep ikke var overhengende, alternativt en gest om å ta for seg av godene. Kroppsholdningen deres endret

24

seg fra fluktklar til avslappet, slik den ellers fortoner seg under næringssøk i mindre utsatte omgivelser.

Fuglers evne til å huske over tid, men også deres evne til å resonnere, hadde lenge vært omstridt blant fagfolk. Selv var jeg kun en legmann på området med en viss interesse for ulike skapningers avvikende oppførsel fra fastlagte mønstre. I en årrekke, før svartrosten ble fast gjest vintertid, hadde jeg forsynt meiser og gråspurv med pillete solsikkefrø fra en fôringsautomat på balkongens ene levegg. Spurvene hadde for vane å kaste mengder av frø ned på gulvet, slik at flere i flokken kunne forsyne seg samtidig. Da jeg selv ved en anledning var ute for å trekke frisk luft fikk jeg selskap av en eldre hann. Skulder ved skulder ble vi stående der, med hannen på rekkverket for å holde øye med omgivelsene. Etter hvert oppsto det et tillitsforhold oss to imellom, nærmest en pakt, der sjefen og undersåttene hans åpenbart dro nytte av samværet. Så lenge mennesket var til stede under måltidet holdt rovfuglene seg unna, syntes å være den enkle forklaringen. Andre hensyn fikk heller vike så lenge arrangementet virket etter hensikten.

Senere ble dette en rutine for oss begge. Hvis balkongens eier ikke var å se unnlot spurvene å komme. Tårnfalken hadde muligens satt skrekken i dem da den stupte mot et intetanende bytte, men feilet. Hvorom allting var brakte naturen selv den uskrevne avtalen til opphør en råkald vintermorgen, da den gamle patriarken oppga ånden i en tom blomsterurne. Etter den dag kom den store skaren aldri mer i samlet flokk til matfatet.

En liknende skjebne, skjønt ganske ufrivillig, hadde nær rammet en ung flaggermus. På gåtefullt vis var den kommet seg innendørs i et avstengt sommerhus og havnet på bunnen av en smalhalset glasskolbe. Hvor lenge den hadde sittet i denne håpløse fellen uten vått eller tørt kunne man bare gjette seg til. Sikkert var det at omstendighetene gjorde det umulig for en slik skapning å unnslippe for egen maskin.

Normalt ville den ha flekket tenner mot redningsmannen, men stakkaren var for utmattet og skrekkslagen til å protestere. Beroligende stryking over nakke og rygg, samt lavmælte forsikringer i et vennlig tonefall om at alt skulle ordne seg, fikk det bankende hjertet til å senke takten. Deretter ble den matet med lunkent sukkervann, dråpe for dråpe fra en fingertupp, til den tydelig ga beskjed om å ha fått nok. Øyeblikket var inne til å sette den fri. Med klørne festet til tømmerveggen utenfor ble den hengende passiv en halvtimes tid, før den kjente seg trygg på at vingene ville bære.

Men også humledronningene, tomme for energi og svimete etter vinterdvalen, trengte ofte en liknende håndsrekning for å kvikne til. Ved å lede dem fra kalde gulvplanker til varm menneskehud, stryke dem varsomt

25

over pelsen som tegn på god vilje, og deretter la dem få fylle tanken med søt drikke, oppsto det gjerne et slags tillitsbånd mellom to skapninger i hver sin ende av evolusjonen. Humlen sanset instinktivt at den ikke var truet og lot giftbrodden forbli i ro. Hvis neste stopp ble en svulmende seljerakle, full av næringsrikt pollen, var dronningen klar til den store utfordringen med å danne sitt eget dynasti. En egenskap alle Jordens levende skapninger synes å dele er en iboende nysgjerrighet. Hvordan skulle man ellers beskrive oppførselen til den store øyenstikkeren som setter seg på et menneskes skjortebryst og stirret det i ansiktet med sine digre fasettøyne? Man kunne møte dette fryktinngytende rovinsektet med skrekk eller undring, men gjennom undringen hadde man en fellesnevner. Slik Franz av Assisi måtte ha samtalt med fuglene ved hjelp av sin indre stemme, om legenden sto til troende.

«Nådegave, ville jeg ha kalt det, men vi er alle blitt til under samme stjernehimmel,» bemerket Jørgen filosofisk, etter å ha lyttet til mine pussige erfaringer fra møter mellom mennesket og dyr. «Ekornets miming av spise-bevegelser vitnet dessuten om en taktisk handling som i videste forstand berørte grenselandet for spillteorier, hvor det gjaldt å forutsi eller påvirke en annen parts beslutninger. Hvis jeg gjør slik, hva svarer du? Hensikten er selvsagt å oppnå en belønning, slik markedsføreren flørter med bestemte målgrupper for å imøtekomme den enkeltes ønsker og behov.»

«På hvert vårt vis er vi rendyrkede opportunister og gjør våre valg deretter,» fortsatte han. «Flaggermusens oppførsel kunne ikke blitt annerledes, gitt situasjonen den befant seg i. Å angripe ville vært feil strategi i og med trangen til å overleve, følgelig var den tvunget til å gi seg skjebnen i vold. At oppførselen din var vennlig og velment skjønte nok flaggermusen intuitivt. Vi har vel muligens en rudimentær evne til utveksling av signaler på tvers av artsforskjeller, der språk er dødt og meningsløst.»

«Alfahannen i spurveflokken tok i alle fall en beslutning til felles beste.»«Det rasjonelle trekket er ikke vanskelig å få øye på,» istemte Jørgen.

«For egen del har jeg trukket spillteoriene en smule etter hårene ved å legge dem til grunn for viktige avgjørelser der materien selv er motpart. Eller tingenes iboende djevelskap, om du vil.»

Han slo ut med hendene mot den digre låven, der han i sin tid hadde til-brakt samfulle tre uker med å skifte tak, uten annen sikkerhet enn skosålenes friksjon mot treverk og tjærepapp.

«I førtifem graders vinkel spankulerte jeg omkring der oppe som om jeg var en linerle, med tunge takbord eller bunker av shingelplater i hendene, vel vitende om hva et feiltrinn med tap av balanse uvegerlig ville føre til. Men

26

dette var for ingenting å regne mot den senere utfordringen da vindskiene trengte et nytt strøk beis. Ingen stiger var lange nok, så hvordan gå til verket med begge hendene opptatt og samtidig få jobben gjort? En låst situasjon ikke ulik flaggermusens, der vinger og klør var til liten nytte.»

«Hvilke grep måtte du ta for å komme deg ut av klemmen med liv og helse i behold?» spurte jeg. «Vindskiene ser ikke verst ut fra her jeg står.»

«Nesten et år tok det meg å finne den opplagte løsningen. Av ren nysgjerrighet skyld luftet jeg problemet overfor to ingeniører, men begge meldte pass. Praktisk intelligens, sukket den ene da han fikk vite svaret. For ham sto valget mellom lift eller stillas, helt etter boken.»

«Men kunststykket ditt …»«… besto av tre stiger. Én å klatre opp i, de øvrige lagt overskrevs på

mønsåsen, bundet sammen med en stropp. Rumpa trygt på metallet og hen-dene i full sving,» sa Jørgen lett. «Denne åndens seier over materien ga meg forresten en sann svir, nettopp fordi den satt så langt inne,» tilføyde han en smule mer dypsindig. «Mennesket utvider sin forståelse av skaperkraftens muligheter, der evnen til å abstrahere er dets fremste fortrinn. Her er det vi skiller oss fra medskapningene som nøyer seg med å følge naturens kall.»

«Ikke alltid,» innvendte jeg. «Ekornets hamstring av nøtter til vinterbruk ved å grave dem ned i bakken er barnelærdom. At det også er i stand til å finne dem igjen skyldes vel måten hjernen dets er organisert på. Selv opplevde jeg et tilfelle der dette nedarvete mønsteret ble snudd på hodet. Etter å ha fylt opp fuglebrettet utenfor vinduet med solsikkefrø fikk jeg til min forbløffelse se min husvenn Nøtteliten dekke hele matfatet med skjegglav. Et genialt trekk av mange årsaker. I jorden ville frøene ha spirt eller råtnet, men her lå de altså tørt og utilgjengelige for andre frøetende skapninger. Dette individet må vel ha overgått sin arts begrensninger, eller hva?»

«Trolig et levende eksempel på at mennesket kan gjenfødes i dyreskikkelse,» bemerket Jørgen med et skjevt smil.

27

Wenn jemand eine Reise tut …

Trafikkpolitiet hadde tatt oppstilling ved en enveiskjøring som var så underlig skiltet at minst 50 prosent av ukjente turister må ha tatt feil. Med triumf i blikket og pistoler i beltet forlangte de alle dokumenter.

I Slovakia har politifolkene håndjern synlige på baklommen for at ingen skal være i tvil om hva de risikerer om de ikke viser den riktige underdanig-het. Papirene var i orden. Men å kjøre mot et skjult enveisskilt er ingen spøk i Slovakia, så vi måtte ut med en betydelig sum slovakiske kroner.

Skriver sosialantropolog og psykolog Jan Brøgger sr. til min store fornøyelse i boken Folk uten land. Episoden fant sted etter Sovjetunionens sammenbrudd og delingen av det tidligere Tsjekkoslovakia, som var et faktum fra 1. januar 1993. Hendelsen er en tro kopi av hva vi opplevde hos storebror Tsjekkia, nærmere bestemt i Usti, ikke langt fra Dresden i DDR. Samtidig med at tsjekkerne opphevet visumplikten sommeren 1990 krysset vi, trolig som de første nordboere, grensen mellom Østerrike og den tidligere sovjetstyrte nasjonen.

Å legge veien gjennom Tsjekkia hadde et langt mer prosaisk formål enn antropologens jakt på minoriteter i et flerkulturelt Europa – å ta en annen rute hjem enn hva vi ellers gjorde etter et ti dagers opphold ved Adriater-havskysten. Likevel var det med en viss nysgjerrighet vi betraktet grensevak-tene i øyekroken da passene våre ble grundig studert. For første gang i disse tjenestemennenes levetid hadde de kun ett dokument å forholde seg til, ut-stedt av en annen makt enn Moskvas forlengete arm i administrasjonen. En smule forvirring og usikkerhet var å spore i ansiktene deres på denne første dagen av en ny tidsregning, men også lettelse over endelig å være herre i eget hus etter 45 år som vasallstat. Med smil og nikk fikk vi passene tilbake, uten det sedvanlige stempelet.

Vi var to biler i følge, syv personer med stort og smått, fordelt på to grener av familien. To av guttene var blitt syke dagen i forveien, den ene hadde kviknet til etter magesjauen mens den andre slet med ettervirkningene. Toaletter var det smått med ute på landsbygden, altså måtte det improviseres. Etter mange ufrivillige avtreder ved solsikkemarker og langs grøftekanter kom han til den feberhete erkjennelsen av sannsynligvis å være den første nordmann som ‘dreit seg ut’ i det nye Tsjekkia.

Halvveis til Praha stoppet vi ved en restaurant for å spise lunsj. Ingen av oss hadde annet enn D-mark, og hverken vi eller servitøren kjente omregningskursen til lokal valuta. Følgelig ble det en auksjonspreget

28

veksling der hundre tyske mark ble til tusen tsjekkiske kroner. Hvor mye dette egentlig representert for den tidens innenlandske prisnivå fikk vi først erfare påfølgende morgen.

I en tidlig kveldstime kjørte vi inn i Usti, hvor et neonskilt med ordet hotell lyste over hustakene. Men å komme seg dit fra hovedgaten gjennom sentrum skulle vise seg å bli en uløselig oppgave. Etter å ha sirklet omkring på kryss og tvers svingte vi inn i en sidegate med klar bane mot det forlok-kende skiltet, men til hvilken skjebne. Som ut av intet dukket to væpnete politimenn opp og stanset bilene med heftige håndbevegelser.

Jeg slo av motoren avventende mens de omringet den første med min svoger bak rattet. Etter diverse overlegninger satte en av dem kursen mot vår bil for å opplyse om hvilken regel vi hadde forbrutt oss mot. Idet han kom opp på siden rullet jeg ned vinduet og spurte om han snakket engelsk. Et haltende tysk kunne sikkert gjort nytten, men jeg aktet ikke å gi ved dørene. Engelsk sto sjelden på listen over fremmedspråk i slaviske lands skolevesen, der russisk, tysk og fransk dominerte.

«Yes,» kom det høyt og tydelig, men deretter måtte han ty til tegnspråk. Pekte og gestikulerte motsatt av kjøreretningen, uten at dette gjorde meg særlig klokere. Her måtte det en befaring til for å kaste lys over mysteriet. Sammen ruslet vi opp til veikrysset som tydeligvis var åstedet for den kriminelle handlingen. Mellom to lyktestolper, delvis skjult bak grenene til et kastanjetre, hang et innkjøring forbudt skilt festet til en husvegg. Altså en turistfelle av de klassiske slaget, der ni av ti tilreisende med kurs for hotellet sannsynligvis gikk i baret.

«Hvor mye?» spurte jeg, fortsatt på engelsk, med tanke på botens størrel-se. Takket være vår imøtekommende servitørs behov for å skaffe seg hard valuta utenom bankvesenet og myndighetenes restriksjoner slapp vi å havne i en ny klemme, der tyske mark kunne blitt tatt for bestikkelser.

«One hundred korún,» lød svaret.Boten ble ikke ledsaget av noen form for papirarbeid, men forsvant glatt i

politimannens lomme. Hvorfor ikke to hundre, tenkte jeg, med henblikk på at tsjekkiske kroner trolig snart ville være en saga blott. Kroatia kvittet seg med dinaren etter frigjøringen, da inflasjonen i en periode gikk rett til værs. Tsjekkia kunne bli tvunget til det samme, alt etter omstendighetene.

Skjønt for øyeblikket var vi mer opptatt av om denne almissen kunne lede oss på rett vei til hotellet.

Siden begge tjenestemennene åpenbart hadde beriket seg på statens vegne ved hjelp av sin autoritet, tilbød den ene å gi oss en håndsrekning. Rollebyttet vi her ble vitne til var nærmest gripende. Fra han satte seg i

29

passasjersetet til min svogers Fiat Chroma, med luen ydmykt på fanget og geleidet oss gjennom gatene mot det forgjettete målet med tause håndbevegelser, var holdningen hans en konge verdig under de granskende blikkene fra trikkeholdeplassene. Kanskje det nærmeste han noensinne hadde kommet det vestige eventyrets luksus og teknologi, med tanke på politiets kummerlige bilpark. At eieren og familien hans stinket av gammel svette og sur oppkast etter halvannet døgns viderverdigheter spilte sikkert mindre rolle i så måte.

Hotellet var et marmorpalass for kommunistpamper og rike tyskere. Dette kommer til å koste, var vår første tanke, før vi fikk beskjed om alt var opptatt. Men like i nærheten lå et annet hotell. Resepsjonisten tok en telefon dit og kunne melde at dette var langt fra fullbooket. Standarden der var om mulig enda høyere og sikkert langt mer dyptgripende for en svekket reisekasse. Vi trengte minimum tre rom om kabalen skulle gå opp, men lot være å spørre om prisen. Imidlertid fikk vi kjøpt noen flasker mineralvann til den etter hvert nokså dehydrerte pasienten.

Etter en forfriskende dusj og iført vår beste stas gikk turen til restau-ranten. Med fire servitører på seks personer var det vår tur til å føle oss som konger. Frosten neste morgen ble nærmest for en lunsj å regne, med alle de ekstra bestillingene vi foretok oss. Da regningene skulle gjøres opp benyttet vi kredittkort, uten først å ha sjekket regningen. Det var da jeg til min store forbløffelse og ergrelse oppdaget at det som var igjen av den tsjekkiske tusenlappen, minus gårsdagens måltid og bensinfylling underveis, hadde vært nok til å dekke hele oppholdet med kontanter.

Vi ble aldri kvitt de tsjekkiske kronene, men beholdt dem som et minne om landets skjebnedager etter kommunismens fall, der øst i halvannen mannsalder hadde holdt regionen i et jerngrep mens vestens nærmest uvir-kelige velstand brått hadde kommet den enkelte nærmere inn på livet. Forventningen om en annen tilværelse i en ny tid syntes likevel preget av nervøs uvisshet, hvor det trygge og kjente var snudd på hodet.

Heller ikke veiskiltene fungerte etter hensikten, fikk vi snart erfare. Pilen mot Dresden førte oss ut i ingenmannsland, der en forkommende grensevakt opplyste at overgangen foreløpig var sperret av styrker fra Warszawapakten som ennå ikke hadde fått ordre om å trekke seg ut. Han tegnet og fortalte på en brun papirpose hvilken rute vi skulle ta, men for alt i verden ikke rote oss inn på landsbygda med dens labyrint av trange dalfører.

Hvilket vi i den daværende situasjonen nærmest følgeriktig gjorde. Her var kartet på papirposen til liten nytte, i og med at noen åpenbart hadde tuklet med skiltene. Flere timer senere kom vi oss endelig ut av det skogbe-

30

vokste, uoversiktlige villniset og opp på snaufjellet, fullstendig i villrede om hvor vi skulle sette kursen. Men veien var bred og hadde en gang vært asfal-tert, så det måtte jo borge for noe.

Et stykke lenger fremme fikk vi øye på en landhandel, men ellers fantes det ingen annen synlig bebyggelse. Fra motsatt side nærmet en kvinne med handleveske seg krysset hvor vi midlertidig hadde stoppet for å orientere oss. En av de innfødte, etter omstendighetene å dømme, men et halmstrå i nødens stund. Hvorvidt de slaviske glosene jeg hadde plukket opp under oppholdet i Kroatia rakk til å gjøre seg forstått på tsjekkisk gjensto å se.

Bekymringene ble imidlertid gjort til skamme da kvinnen responderte på flytende engelsk. Til overmål også norsk, viste det seg, da hun skjønte hvor i verden vi kom fra. Med bred vestlandsdialekt fortalte hun om et årelangt opphold i Ålesund, savnet friheten og den friske havluften, men valgte likevel å reise hjem da den politiske vårløsningen ga håp om endring. Hun skjønte problemet vårt umiddelbart, ba oss følge veien frem til skiltet mot Dresden og ta til høyre i krysset. Uten å bry oss om i hvilken retning pilen pekte, tilføyde hun med et uutgrunnelig smil, som for å understreke den labile situasjonen hennes elskede fedreland der og da befant seg i.

Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was erzählen, skrev den tyske ro-mantikeren Matthias Claudius. Ikke minst når tilfeldighetene råder.

31

Enøyde bjellenaut.

Husdyr, utstyrt med bjelle, kan være svært plikttro mot sin eier og den opplæringen de får når det gjelder å lede flokken til grønnere grasganger. Med sitt blinde ansvar for sine medsøstres velbefinnende hender det at unge lederkvigers oppførsel i så måte går over styr. Graset er som kjent alltid grønnere på den andre siden av gjerdet og ingen stengsler kan holde disse halvt tonn tunge rambukkene i tømme når de først bestemmer seg for å innvadere en fristende hageflekk. Med prestisjebjellens oppmuntring til dåd vil ethvert hinder betraktes som en utfordring.

Når bølingen graser på inngjerdet hjemmebeite trenger den ingen leder. De ulike individene danner gjerne sosiale fellesskap og lar uskrevne regler styre. Ved beiting på frigang i uoversiktlig skogsterreng kan bjeller være nyttige for å holde besetningen noenlunde samlet. Men der alle stiller likt finnes det ingen rangordning som pålegger den enkelte et særskilt ansvar.

En harmonisk flokk uten leder vil erfaringsmessig alltid velge minste motstands vei til føden og går sjelden løs på bastante skigarder for å prøve krefter med det bestående. Men balstyrige bjellenaut skyr ingen midler. Vil de inn på naboens grønnsvær gir de seg ikke før målet er nådd, samme hva det måtte koste. Småbrukseier Jørgen har hatt ublide erfaringer med slike. Første gang da et våryrt individ hoppet over gjerdet uten tilløp og lærte venninnene sine knepet. Året etter gikk et annet eksemplar av arten løs på festet mellom grindstolpe og skigard, presset den ned til den sto i V-form, med passe åpning til at resten av flokken kunne spasere inn. Her måtte hånd-faste karer ta tak for å lose dem ned i beitemarken. Men skaden var allerede skjedd, viste det seg, da forsøket ble gjentatt påfølgende morgen.

I mellomtiden festet Jørgen, som i løpet av en mannsalder aldri hadde opplevd maken, skigarden til grindstolpene med deler av en kraftig bærestropp. Da nautet senere nok en gang prøvde seg, men uten hell, klatret det likegodt over hinderet med fare for å bli spiddet. Kalven var så menneskekjær at den hverken lot seg rikke av godsnakk eller spark, så eieren ble tilkalt. Men en time senere var det atter på plass ved samme angrepspunkt, med sine firbente følgesvenner som ivrige tilskuere.

Denne gang kom det seg over gjerdet i et uelegant bukkesprang fra veien og fikk karet seg opp bratthenget innenfor. To andre fulgte umiddelbart etter, også disse med liv og lemmer i behold. Dermed var løypen lagt og vanen etablert. Igjen måtte bygdas brave menn i aksjon for å få inntrengerne under kontroll. Lokket dem med seg ned til engene ved elven, der eieren fra sin

32

posisjon kunne ha et visst oppsyn med flokken. Men staheten til herskerinnen syntes ubegrenset og viljen til å erobre sitt nye territorium manisk. Heldigvis dukket hun opp i ensom majestet denne gang, skjønt da hadde Jørgen besluttet å sette dyret i arrest. Mens hun rolig beitet smøg han et kraftig rep innunder halsbåndet og trakk henne motstrebende etter seg.

Hvilke krefter det bodde i disse dyrene, tenkte han hoderystende – hun ga ikke fra seg en tomme uten kamp. Med forbena solid plantet i bakken og halsen strukket til bristepunktet tviholdt hun på retten til å bli der hun var. Etter en endeløs drakamp fikk han omsider tjort henne fast til grindstolpen. Eieren ble oppringt med et klart ultimatum om å ta urokråken hjem. Å slippe henne løs kom ikke på tale. Her måtte det tas affære, hvilket også ble gjort.

Neste morgen passerte flokken, sammen med eldre dyr fra en annen besetning, i ordnete former langs veien. Til Jørgens store lettelse viste ingen av dem interesse for hverken grind eller gjerde. Med sjefen trygt forvart på hjemlige tomter hadde problemet åpenbart fått en løsning. Likevel valgte han å forsterke skigarden i dens fulle lengde med et omfar liggende staur. Både for å gjøre den stivere, men også høyere enn en kalv kunne bykse.

Ukene gikk uten nevneverdige hendelser og alt syntes såre vel. Helt til en høstdag på tampen av sesongen, da dyrene normalt skulle ha befunnet seg i havningen hjemme. Bjørka hadde for lengst kastet lauvet, engene var nedbeitet til svoren, men inne på tunet sto plenen etter sommerslåtten fortsatt jomfruelig grønn og fristende. Jørgen, som hadde vært bortreist en ukes tid, trodde knapt sine egne øyne da han etter ankomsten oppdaget ferske ruker innenfor skigarden. Igjen hadde kalvene gått til frontalangrep, etter først å ha prøvd seg på sammenføyningen mellom gjerdet og en port nede i veien. Der hadde fortøyningene riktignok holdt stand, men høyere oppe var flere staurpar nådeløst knekt ved rotfestet og gitt dyrene en åpning.

Mønsteret fra tidligere var for tydelig til å overse. Her hadde enten hovedsynderen vært i sving, løslatt på vilkår etter å ha sonet uker i varetekt, eller en av hennes lærlinger med god hukommelse. I mellomtiden var flokken borte og skadene forsøksvis reparert provisorisk. Hvor lenge dyrene hadde vandret mellom husene var ikke godt å si, men unotene deres ville gå tapt for etterslekten når bølingen havnet på slakteriet. De skulle ikke bli mødre til nye melkekyr, fremkom det under en samtale med den nye eieren.

I over tretti år hadde Jørgen som nevnt vært spart for slike erfaringer, selv om besetningene tidligere ofte besto av langt flere hoder. Sett kubjella på museum og la lederskapet i flokken vokse seg frem organisk, konkluderte han etter sommerens viderverdigheter. Sjefsnykker har det med å utarte.

33

Evig eies kun det tapte.

«Min første reaksjon på anmodningen om å bidra til å få denne kunden inn i folden var mildt sagt splittet,» sa han. «Blandete følelser, kan du gjerne kalle det, siden jeg i en årrekke hadde jobbet for konkurrenten. Engasjementet opphørte imidlertid fra vår side da firmaets nye markedssjef besluttet å la halvparten av reklamebudsjettet gå til sponsing av en obskur sportsutøver.»

«Hvorfor denne vegringen?» spurte jeg, med et sideblikk på menyen. En bolle saltet og fritert småfisk virket som et passende valg til en halvliter eller to i det varme solskinnet ved bryggekanten, der tjærelukt og bølgeskvulp allerede hadde slått an tonen. Faren var at man gjerne forspiste seg på disse havets lekkerbiskener.

«Nikon hadde alltid stått mitt hjerte nærmest,» forklarte han. «Kamera-huset var et usedvanlig robust og funksjonelt instrument, og optikken i sær-klasse. Lyssterk, uten distorsjon, og med høyere oppløsning enn 35-mm filmen kunne prestere. Fotojournalister verden over oppdaget disse juvelene under dekningen av Korea-krigen og trykket dem til brystet. Leica med Zeiss-optikk ble den gang regnet for å være det ypperste, men nå fikk tyskerne konkurranse. Senere har også andre prøvd seg uten å få større gjennomslag.»

«Girica.»«Giri-hva-for-noe?»«Kald fingermat til ølet. Knasende sprø småfisk fra Adriaterhavet. En

spesialitet på disse trakter.»Jeg la bort menyen og vinket på servitøren. Min venn trakk på skuldrene

og plukket opp tråden igjen.«Men nå gjaldt det altså erkerivalen Canon. Nikon hadde aldri behøvd å

ty til annen markedsføring enn den tause aksepten fra de profesjonelle. Altså trengte man ikke fortelle de unge og lovende hva de allerede visste, bare minne dem om hvilken redskap de ønsket seg når lommeboken tillot det. Gjennom store annonser lot vi bildene tale med naturlig autoritet, samt en original vinkling som ingen andre kunne etterlikne med troverdighet. Nikon F var det ubestridte kameramannens kamera, en legende i sin egen tid. Jeg hadde selv gleden av å ta de bildene, som for øvrig ble gjengitt i den sveitsiske årboken PhotoGraphis, hvor verdens antatt beste reklamefotografier er representert,» tilføyde han. «I godt selskap, med andre ord, men lavere kunne ikke listen legges.»

34

Forretten kom på bordet. Ferskt brød med tilhørende hvitløkdressing, ledsaget av to skummende halvlitere Brygget var som vanlig fyldig og friskt i kjent tapning. Gudenes drikk på en strålende dag under parasollene. Lufttemperaturen lå omkring 26 grader i skyggen, viste termometeret over døren til restauranten, der enkelte hadde slått seg ned innenfor med sin obligatoriske avis, kaffekopp og vannglass.

«Men nå altså Canon,» minnet jeg ham om.«Byrået vårt var i mellomtiden blitt en del av en stor internasjonal kjede

med hovedsete i New York,» fortsatte han mellom to munnfuller. «Noen høstdager sent på åttitallet skulle direktørene for de respektive europeiske kontorene møtes en av hovedstedene, Paris eller Amsterdam – jeg husker ikke hvilken, der et av punktene på dagsordenen var å diskutere mulige stra-tegier for akkvisisjon av nye store internasjonale kunder, deriblant Canon. Man ønsket et bærekraftig konsept som kommuniserte på tvers av lande-grensene og distinkt nok til å kunne rokke Nikons dominerende stilling i fagmiljøene. Selv om det hadde rent mye vann i havet siden kontakten vår med den norske importøren opphørte var lojaliteten min til produktet på ingen måte svekket. Sånn sett ville jeg følt meg en smule frynsete ved å dolke en gammel kjærlighet i ryggen.»

Han lot blikket hvile på skogen av master i marinaen bortenfor. De fleste tilhørte kostbare yachter med tyske eiere av den typen som tilbrakte mesteparten av tiden på land. Resten besto av cabincruisere, klare til å kaste fortøyningene med kurs for andre byer langs Adriaterhavskysten, eller en av de par tusen pinjekledde øyene som duvet i horisonten med sine kalkhvite render mot det glassklare, asurblå flomålet under en skyfri himmel. Sjøen lå flat med en lett krusning fra sydvest. Maksvær for en doven seilas med strandhugg hvor enn det måtte passe å kaste anker.

«Skjønt var det ikke nettopp jobben min å bidra til dette i den daværende situasjonen?» fortsatte han. «Nikon var på ingen måte en vernet bedrift som trengte særskilt beskyttelse mot konkurrentene, og det kunne jo ha vært moro å slå dem på deres egen hjemmebane. Likevel virket ikke tanken særlig tiltalende, så jeg la ballen død og dro til fjells i helgen. Dessuten, hva hadde egentlig Canon å stille opp med i lengden, annet enn å være betydelig større i omsetning? Proffene hadde allerede gjort sitt valg og stengt døren for andre. De lot seg ikke lett overtale av annet enn tried and true.»

Med en skeptisk mine smakte han på fisken og nikket deretter anerkjennende. Bedre enn reker, lød den spontane dommen, før han skylte det hele ned med øl. Selv forsynte jeg meg fra bollen som om det skulle ha vært peanøtter og nøt den stramme, særegne smaken av fritert skinn, magert

35

kjøtt, sprøstekte bein og innmat. De små fiskene knaste mellom tennene og gled ned på høykant med et sukk av velbehag..

«Onsdag kommende uke skulle møtet finne sted,» sa han mellom to munnfuller. «Konseptet måtte altså være klart innen mandag og presentasjonsmaterialet tirsdag ettermiddag. Jeg lot hjernen ta fri fra denne tilsynelatende håpløse oppgaven og konsentrerte meg om potetåkeren i stedet.

Nikon var en legende i sin tid.Tanken seilte inn i hodet uten forvarsel med en fullt ferdig idé på slep.

Nydelig innpakket i en stram, saklig layout, og hvor sannhetsgehalten sto til troende. Enhver tid har sine helter, autoriteter, forbilder, og så videre. Hva om man, spredt over to sider, viste et berømt portrett tatt med Nikon F av eksempelvis John F. Kennedy på den ene og Gorbatsjov på den andre, i hen-holdsvis svart/hvitt og farger, med årstall, fotografenes navn og relevante tekniske data som undertekst. Nederst i hjørnet på høyre side et frilagt pro-duktopptak av Canon EOS, flankert av setningen som understreket forskjel-len. I dette tilfellet: Enhver tid har sine ledere. Konseptet kunne varieres i det uendelige, med samme profil i alle markeder.»

Han fuktet stemmen ved å senke væskenivået til midten av glasset mens jeg maulet fisk med rytmisk kjevebruk, spent på resten av historien. Ut fra hva han tidligere hadde vært inne på ante jeg en gryende konflikt, hvor seie-rens frukter muligens fikk en bittersøt ettersmak.

Han avbrøt seg selv da servitøren for husets regning satte to glass rakija foran oss på bordet. Det sterke druebrennevinet bidro til å spalte fiskefettet og lettet fordøyelsen på en behagelig måte. Han løftet glasset med et skjevt smil, som et apropos til sin egen fremstilling.

«Er harddisken mellom ørene tilstrekkelig preppet kommer den gode ideen seilende når man er minst forberedt,» sa han ut i luften. «Men nok om det. Løsningen slo umiddelbart an i huset og ble også møtt med akklamasjon av møtedeltakerne. Den norske Canon-importøren kjørte annonsen uavhengig av hva toppledelsen måtte komme til, mens Nikon-forhandlerne reagerte surt. Ikke på grunn av form eller innhold, som både var saklig og nedtonet, men snarere ut fra en ryggmargsrefleks. Der og da hadde Canon EOS teknisk sett overtaket, om enn kanskje midlertidig, og dette ville man nødig ha på trykk. Saken endte med at importøren trakk annonsen av kollegiale grunner. For meg kjentes det paradoksalt nok som en lettelse, men du skjønner sikkert hvorfor,» understreket han med et vemodig smil

36

Kunsten å velge bort.

Hun var født med en nådegave, han hadde uomtvistelig talent. Men vekten av ambisjonene ble for tung å bære i et avgjørende øyeblikk.

Egenskapene hennes kom til syne allerede i ung alder. Noen ville si fra hennes første dansetrinn. De satt i ryggmargen og forplantet seg til føttene med største letthet, støttet av en naturlig tyngdeoverføring som om hun aldri skulle ha gjort annet.

At hodet til de grader også var med, skulle senere vise seg. Ved å se en annen danser gjennomføre et nummer én eneste gang hadde hun allerede programmert de mange trinnene med en datahjernes hukommelse. Dermed var hun en selvskreven innhopper i tilfelle frafall ved skade eller sykdom og gled rett inn i rollen etter et par raske gjennomkjøringer.

De russiske trenerne hennes i klassisk ballett, under et halvt års midler-tidig utlendighet, gråt sine modige tårer over at elleveåringen ikke fikk anledning til utvikle seg i Moskva med tanke på en fremtidig plass blant de store stjernene. For et profesjonelt øye var ferdighetene hennes allerede da et særsyn og kroppen eslet til noe stort.

To års intens trening ved en merittert ballettskole i Hamburg bekreftet observasjonene deres til fulle. Noen ukers opphold på strenge vilkår i et av New Yorks mest berømte kompanier ga derimot lite påfyll. Konseptet der var svært rigorøst sammenliknet med klassisk europeiske tradisjoner. Da var det godt å komme hjem igjen til Nasjonalballettens kjente rutiner som nyansatt aspirant.

Etter å ha vunnet diverse priser i inn- og utland, foruten å bli beæret med en rekke stipender, kreerte en fremadstormende fransk koreograf et nyskapt scenisk nummer tilegnet henne kalt “Redd for skjønnhet ”. Dansen skulle fremføres i Amsterdam under en internasjonal konkurranse for unge talenter.

Antrekket besto i sin nakne enkelhet av singlet og shorts, helt i tråd med tittelens intensjon. Generalprøven på fjernsynsskjermen var strålende gjen-nomført. For seeren ble den som å være vitne til en oppvåkning, der utøveren iakttar sin egen kropp og gradvis erkjenner dens iboende muligheter for estetisk uttrykk. Skritt for skritt beveget hun seg langs den tornefulle veien mot det fullkomne, uttrykt gjennom nysgjerrighet og stigende glede over å mestre det abstrakte, med stadig mindre frykt for å feile.

Men frem mot premieren tok det hele en skjev retning. Drømmen om fullkommenhet skulle ha forblitt en drøm, ikke overskygget av koreografens trang til å gripe guden ved foten. Den renskårne enkelheten ble ofret på

37

ambisjonens alter. Istedenfor singlet og shorts ble hun bedt om å danse i en spesialsydd kjole, som var ment å skulle løfte fremførelsen til stjernene. Et kunstlet og uopprettelig feilgrep, skulle det snart vise seg.

Tyve minutter før opptredenen skjønte han hvor ukomfortabel hun følte seg i dette nye antrekket. Kjolen kjentes som en tvangstrøye. En tilnærmet glamorøs skikkelse sto dessuten i et skrikende misforhold til dansens ånd og karakter. Grepet av panikk spurte han om hun hadde noe annet brukbart i kofferten på hotellrommet. Svaret var nei. Dessuten ville hun ikke ha rukket å skifte innen hun skulle på scenen.

Oppvisningen ble en pliktøvelse. Greit nok gjennomført, men heller ikke mer. At hun til overmål kom ut av rytmen ved et for tidlig anslag fra orkes -terets side gjorde ikke saken bedre. Skuffet vendte hun ryggen til publikum uten å ta imot applausen og gikk rett i garderoben.

Avgjørelsen om hvorvidt hun passerte nåløyet eller ikke hang i en tynn tråd hos en splittet jury. Noen mente å sett talentet hennes bak den noe anstrengte tolkningen, men juryens formann, en eldre russer med røttene i det klassiske, hadde lite til overs for moderne dans. Stemmen hans ble tungen på vektskålen; hun gikk ikke videre til finalen.

Som ventet pisket hun seg selv nådeløst for den haltende prestasjonen. Hadde det ikke vært for kjolen og den lett snublende åpningen, ville hun da fått en ny sjanse til å vise seg fra sin beste side? Sannsynligvis ikke. Hun følte at denne allerede var spolert da kroppsspråket hennes fikk skaperen av verket til å miste motet, nettopp når hun trengte støtten hans mest.

Det ble en lang, opprivende søvnløs natt, etterfulgt av en deprimerende grå hollandsk morgen. I ettertankens bleke skjær forekom det henne at hun skulle ha fulgt sin indre stemme og insistert på å benytte det antrekket som kjentes mest komfortabelt. Koreografens bekymring for at det enkle og upre-tensiøse muligens ikke ville bære hadde blitt mer enn oppveid av ledigere, mer poengterte bevegelser. Her gjaldt det ikke om å ta seg ut, men å ta ut det beste av en selv. Mindre gir mer, het det seg. Men å minne ham om dette ville vært ensbetydende med å trekke hans kunstneriske dømmekraft i tvil.

At veien til suksess er brolagt med fiaskoer, var lærdommen hun kunne trekke av denne hendelsen, selv hvor bittert det kjentes i øyeblikket. Hun hadde vært klar, var vel forberedt og visste at hun kunne levere. Men ikke som en utstillingsdukke i lånte fjær, der ingenting kjentes riktig. Skaperen av verket nektet imidlertid å forsone seg med juryens avgjørelse og spurte medlemmene direkte om hvorfor hun ikke gikk videre. For den som hadde sett henne i begge utgavene var svaret gitt. Men juryen kunne bare forholde seg til den stedlige prestasjonen, preget av koreografens valg.

38

Karrieren hennes kunne lett ha fått en brå slutt da det ene fotbladet brått slo seg vrangt. Hverken røntgenbilder eller andre inngående undersøkelser viste umiddelbart at noe var galt, før en utenlandsk spesialist på danseres ben gjennom sine metoder og erfaringer oppdaget at hun fra naturens side var utstyrt med en ekstra knokkel. Operasjonen gikk greit, men satte henne ut i lange tider. Blant annet gikk hun glipp av NRKs “Kjempesjansen”, der programlederen for “Hovedscenen” hadde meldt henne på etter seieren i EBUs finale for unge europeiske dansere. Selv måtte hun overlate arenaen til en kollega og se det hele fra tilskuerplass med krykker.

Mye var tapt, men også vunnet, under det lange fraværet. Deriblant større modning, hvor minnet fra Amsterdam hadde vært en nyttig lærdom. Aldri la en autoritet tvinge en utøver inn i rammer som strider mot opplevelsen av rollens innhold og uttrykk. Danserens kropp var et finstemt instrument i hendene på en dyktig instruktør, men sjelen måtte også være med. Det handlet ikke bare om å telle takter, slik en robot ville agert.

Seksten år etter oppholdet i Split, der det russiske trenerparet spådde henne en gyllen fremtid, var hun klar for de store rollene på den hjemlige arena. At ballettens smale vei er tornefull har mang en utøver fått erfare. Men på sitt beste er den et syn for guder. En levende kalligrafi, der kroppens bevegelser er hånden som utfører strøkene. Den vertikale tåspissen, de velformete piruettene frem til et endepunkt der pennesplitten løftes fra det usynlige papiret, for deretter å settes poengtert ned, klar for nye slynger og vendinger. Mykt svingende fyller den det virtuelle arket i romlige dimensjoner, som om tyngekraftens begrensning ikke eksisterte.

Skjønt det gjør den til fulle. Når føttene møter gulvet etter et luftig svev forplanter støtet seg skånselløst gjennom kroppens støtdempere til hjernekassens stive ramme. Ikke alle gulv av den eldre typen har tatt tilstrekkelig hensyn til dette, og mange har fått bøte med skader. Men på noen områder går verden fremover, og vår utøver hadde så vidt rukket å bli skikkelig varm i karrieren da kompaniet hennes ble velsignet med et nytt operahus i stjerneklasse. Her bød vitenskapen på sitt aller beste, med færre ulemper etter mange års belastning. Men kanskje viktigst av alt – å kjenne sitringen i kroppen gjennom virkelig å kunne sveve, fra tærne og helt opp i hårrøttene.

Den dypere forståelsen av dansens budskap lar seg ikke formidle gjennom det fysiske uttrykket alene. Vår utøver hadde gjennom skiftende faser omsider fått tingene i perspektiv. Eller hva skal man si når operaballettens sjef, under en diskusjon med ensemblet om hvordan en gitt passasje skulle utføres, snudde seg mot henne og ba om fasiten. Da må det

39

bli slik, konkluderte han. Kan en ung danser i det hele tatt oppnå en større anerkjennelse?

40

Stær til besvær og lutter glede.

«Se hva de gjør,» sa hun og pekte opp mot den katalanske himmelen der stæren flokket seg rundt ørnen som seilte på stive vinder over den dype slukten. Hundrevis av individer i synkron bevegelse bølget frem og tilbake i takt med rovfuglens vendinger, før de omsider tok en pustepause i den stedlige vinhandlerens platan ved landsbyens gjennomfartsåre. Ørnen, som ikke hadde latt seg affisere av all oppmerksomheten, fortsatte uforstyrret speidingen innover heiene etter et større, mer nærende bytte.

Hvorfor stæren foretar slike skinnmanøvrer skyldes nok snarere instinkt enn frykten for å bli spist. Samlet danner de en formidabel størrelse som sik-kert er ment å virke avskrekkende, skjønt fra ørnens synspunkt er det en tom trussel. Flokken hadde nærmest tatt form av en ringnot, der luftrommet rundt hver enkelt fugl dannet et usynlig, men ugjennomtrengelig finmasket nett. En av de mindre predatorene, som har småfugl på menyen, ville ha gått seg fast der inne og blitt trukket med i strømmen av lynrappe vingeslag.

Stær i hundretusentall er et vanlig syn på kontinentet under høsttrekket, der de inntar byenes parker for å søke ly i trekronene når kvelden siger på. I Perpignan blir de bombardert med fyrverkeri, men etter en kort æresrunde over hustakene er svermen tilbake på nattekvisten igjen. Hærskaren opptrer som ett vesen, tilsynelatende styrt av en nedlagt felles intelligens. Disse bra-ve gjestene fra nord lar seg ikke så lett skremme bort av hylende, ild-sprutende raketter når de først er blitt vant til det kommunale uvesenet og svarer med nådeløst å skittbombe bakken under.

// Fuglene flyver i flokk // når de er mange nok //, synger Poul Dissing til tekst av Benny Andersen i “Svantes lykkelige morgen”. Det første kan sikkert renovasjonsvesenet underskrive. Skjønt lykkelig er det neppe over stærens etterlatenskaper på benker, brostein, asfalt og grøntanlegg. Men det som kommer ut av strupen til denne unnselige krabaten står ikke tilbake for et glitrende blandet kors prestasjoner.

Stærens velkjente evne til å imitere gjør høstsangen i det sørlige Frankrike til en opplevelse av å befinne seg på langt mer eksotiske breddegrader når tusener synger med sitt nebb i fri dressur og tonelegger landskapet fra trekronene. En nordmann fra stærens oppvekstområde på tur ved foten av Pyreneene vil lett kunne føle seg som hjemme når de voksne fuglene setter hverandre stevne, mens ungdommen henger med som best den kan. Et bravo og en skål er hva stæren fortjener. Så får franskmennene heller kalle den kramsfugl, eller det som verre er.

41

Kulturkollisjon.

Walter var ikke blant de fremfusende oppkjøperne i bransjen. Slo hverken rundt seg med karslige utspill for å dupere motparten eller snakket ned verdien av en gjenstands forfatning i vinnings hensikt, men fulgte den gylne middelveis etikk som best han kunne. Sluhet var ham fullstendig fremmed. Kjennetegnet på en god forretning var når kjøper og selger sluttet handelen med gjensidige håndslag, skjønt her hadde han ikke kjent sin besøkelsestid. I sannhetens øyeblikk ble det åpenbart at han kun hadde seg selv å klandre.

Bonden han kom i snakk med erindret å ha noe gammelt stående på lå-ven. Bykaren måtte gjerne ta en titt om han hadde stunder til slikt, skjønt det var nå bare for skrot å regne. Sammen gikk de inn på høyloftet i den nokså gebrekkelige bygningen, smøg seg mellom kjerrer, saltstamper og andre etterlatenskaper, for til sist å ende innerst i et hjørne der Walter i halvlyset fra det gisne tømmeret fikk øye på noen nedstøvete ølhønekjenger på en rått tilhogd bjelke. Ved nærmere ettersyn viste de seg å være både vakkert formgitte og i god stand. Hvordan kunne man la slike verdier vansmekte på en så skjødesløs måte? Men kulturarvens skjebne ville for lengst ha vært beseglet om ikke enkelte ildsjeler hadde hentet dem frem fra historiens mørkeloft.

Tanken om å erverve seg disse uerstattelige objektene med rot i deres virkelige omsetningsverdi lå hinsides hans budsjett. Riktignok hadde eieren selv betegnet kjengene som skrot, men å bryte med sin egen selvpålagte mo-ral ved å gi et skambud på hele stasen var ikke aktuelt. Det øvrige husgerådet gikk det tretten på dusinet av, nærmest uselgelig i hans sammenheng. Kan-skje likegodt å gi opp hele forehavendet og takke for utvist velvilje.

Under noen henslengte morkne fiskegarn fikk han øye på en sundslått kjenge. Pent skåret og rosemalt lik de øvrige, men tilgrist av svaleskitt fra reiret under mønsåsen. Bruddene var likevel ikke verre enn at de med nennsom hånd lot seg sammenføye, kom han til, etter en samlet vurdering.

«Kunne du tenke deg å avhende denne for en passe sum, la oss si fem hundre kroner?» spurte han eieren forsiktig. Mannen skulte bort på restene av kjengen og deretter opp mot bjelken. Av tausheten skjønte Walter omgående at prisantydningen hadde vært i overkant. Hvis pengene virkelig satt så løst måtte det være noe lureri med i bildet.

Eieren svarte med å sparke bruddstykkene lenger inn i kroken. Å bli tatt ved nesen av en smart bykar kom uansett ikke på tale.

42

«Her har de ligget i all sin tid, og slik skal det fortsatt være,» kom det foraktfullt, før bonden i ensom majestet travet ut på tunet og ble borte.

43

Liv på autopilot.

Liv er uunngåelig. Selvreproduserende kjeder av enkle molekyler er alt som skal til. Det oppstår i fleng og tilpasser seg alle forhold. Black smokers er aktive undersjøiske vulkaner som spyr ut giftige gasser fra jordens indre. Selv der har liv i sin enkleste form funnet et egnet oppholdssted. Tar til seg næring i form av kjemiske byggesteiner og deler seg når cellens DNA-streng er fullbyrdet.

Molekylene er ikke bare enkle og robuste, men evner å finne hverandre i et ensartet samboerskap. På dette nivået vil den minste krøll føre til misdannelser og død for den enkelte, som kun består av denne ene cellen.

Hos flercellete organismer, med det høyeststående vesenet øverst i næringskjeden, er individene mer sammensatte, robuste og selvreparerende. Byggeplanen mer kompleks, variasjonen større, men utgangspunktet er felles. Vi har alle i sin tid krøpet ut av den samme bergsprekken eller kommet seilende på meteoritter til Jorden, som hele eller deler av avanserte kopimaskiner, ribosomer.

Gud sitter i genene, har en biolog sagt. Kjemi og fysikk er siamesiske tvillinger i livets tjeneste, sier en annen. Insektene er kanskje de beste eksemplene på genteknologi og avansert mekanikk i skjønn forening, med bevegelsesfunksjoner verd å etterape i utviklingen av roboter. Vi fremstiller disse ved hjelp av tilegnet kunnskap mens insektene har vært underlagt naturens luner. Edderkoppens silke er sterkere enn stål, men har ennå ikke latt seg fremstille kunstig, sier tekstboken.

For catoXM395alvar var kunstig silke et luksusproblem som hans forfedre hadde løst i en annen tid, før edderkoppene oppsto på den tredje planeten fra Solen. Den flygende vingen hans seilte lydløst over det området han hadde lært å kjenne som H E S S D A L E N. De underlige tegnene i dette kryptogrammet ga ingen mening utover å angi koordinatene i navigasjonsmodulen. Sist han var her i årets tredje månefase hadde instrumentene hans oppdaget primitiv elektronikk skjult i et rudimentært byggverk. Hvilket betydde at noen holdt øye med de gjentakne besøkene hans i tid og rom.

Han visste at farkosten hans i mørke netter kunne oppdages om værforholdene tillot dette. Atmosfæriske forhold med statiske elektrisitet fikk tidvis deler av vingen til å skinne. Hans eneste misjon under de systematiske toktene var innsamling av biometriske data fra luften. Områdets beliggenhet og middeltemperatur i den nordlige regionen, med

44

lange, lyse sommerdager og motsvarende vintermørke – liknende de man var vant med på hans trakter – hadde gjort Hessdalen til et egnet valg for inngående studier. Så fikk heller skapningene der nede finne seg i å bli forstyrret av underlige lysfenomener på den himmelen de alle delte.

Vitenskapens håp var å kunne løse koden med hvordan plantelivet formerte seg sommerstid, visnet bort om høsten, og deretter ble vakt til live igjen når snøen smeltet. Hans eget folks minne om en grønn planet var de enorme mengdene av dødt organisk materiale. Ved vindens hjelp hadde dette fylte dalsøkkene til randen, hvor det siden hadde blitt liggende uten å brytes ned. Her derimot tok naturen seg av dette på en måte som forble et mysterium i hjemlige kretser.

Hans daglige brød kom fra store molekylknusere, der hydrokarboner ble omdannet til karbohydrater. Planeten var heldigvis velsignet med store reservoarer av fossile substanser dypt nede i berggrunnen, men ikke til evig tid. Når dette tok slutt hadde man ingen annen utvei enn å lete etter en annen beboelig klode som ikke allerede var kolonisert. Siden Jorden befant seg innen rimelig avstand ville den tapte kunnskapen lettest finnes der. Hvilke prosesser under gitte forhold fikk vekster til å gjenoppstå fra vinterdvalen, som om de var evighetsmaskiner?

Å ta prøver av humuslaget hadde vært et omdiskutert spørsmål blant de lærde. Det siste man ønsket var å forurense planeten med ukjente, smittebærende organismer. Steriliseringen av denne for å kvitte seg med livstruende sykdommer hadde en gang vært det største løftet i sivilisasjonens historie. Deretter begynte vegetasjonen å skrante, men den tids vitenskap så ingen direkte sammenheng mellom et aseptisk miljø og manglende fruktbarhet.

Etter innsamlingen av grunndata på alle tenkelige bølgelengder sendte han en jetdrevet kanyle skrått ned i bakken fra to kilometers høyde. Der skar den ut en bit frossent materiale og returnerte dette til vingens lagerrom, hvor det ble bevart i flytende nitrogen. Kort etter dokket han i moderskipet, klar til den lange hjemreisen. Innen få tidsenheter ville dette nå ormehullet der fysikkens begrensninger for hastighet opphørte, for deretter å bli slynget videre gjennom denne snarveien til galaksens nordre sfære.

Allerede da skipet begynte nedbremsingen fikk han betenkeligheter med hensyn til kanylens innhold. Skannerens utskrift viste at den forseglete blandingen av jord og grus inneholdt myriader av mikroorganismer, soppsporer og protozoer. Tilsynelatende inaktive, men hvordan ville de oppføre seg under tempererte forhold? Var det ikke nettopp slike uønskete småkryp man hadde renset planeten for i sin tid?

45

Terras skapninger var tydeligvis komfortable med å ha dem i sine omgivelser. Hvis disse var motoren som fikk hjulet til å gå rundt i nedbrytingen av døde planteceller ga svaret seg mer eller mindre selv. Likevel risikerte han at prøven ble destruert før noen våget å ta i den, selv under strengt kontrollerte betingelser. Skanneren hadde allerede avsagt sin dom. Resten ble opp til myndighetene å avgjøre når den endelige vurderingen forelå.

* * *

Tribunalet var i villrede etter å ha studert det samlete resultatet fra catoXM395alvars studier gjennom et langt tidsforløp. Ingen var klare til å ta en beslutning som enten kunne berge kloden fra sultedøden i det lange løp, eller true befolkningens helse. Med skrekkblandet fryd og knappest mulig flertall fikk vitenskapen omsider anledning til å fjerne kanylen fra det flytende nitrogenet og tine opp mikrobene.

Stor var spenningen blant de få tilstedeværende da denne ble tint opp i rett atmosfære med høy luftfuktighet, kunstig vekstlys og rikelige mengder dødt organisk materiale. Om dette i sin tur ville bli omdannet til plantenæring gjensto å se. I arkivene fantes det ingen dokumentasjon fra liknende studier før den omfattende steriliseringen av miljøet.

Et hvitt spinn med tusentalls utløpere var det første som gikk løs på de eldgamle, nå gjennomfuktete planterestene. Disse ble i sin tur fortært av ormeliknende kryp med en grenseløs appetitt på alt levende, bortsett fra frøenes og røttenes bleke, underjordiske skudd.

Noen uker senere kunne man gjenkjenne vekstmediets overflate fra våren i Hessdalen, der et grønt teppe av algevekster, ispedd solliknende blomsterplanter, gjorde seg gjeldende. En formidabel suksess om det ikke hadde vært for en hevet pekefinger fra høyeste hold. Resultatet var så sin sak, men hva med befolkningens motstandskraft overfor plantenes ytre formering? Hadde ikke målinger av luften på Terra vist skyer av levende støv som kunne feste seg til pusteorganenes slimhinner og skape uante fysiske lidelser?

I uminnelige tider hadde kroppens immunforsvar vært upåvirket av soppsporer, pollen, jordbakterier og andre uhumskheter. Naturlige forsvarsmekanismene mot den slags var ikke lenger til stede, og farmasøytiske midler som kunne ha dempet skadevirkningene hadde ingen hatt bruk for i et gjennomsanitært miljø. Altså måtte ingen nålevende eller etterkommerne deres utsettes for de fryktelige påkjenningene en uren klode ville medføre.

46

Følgene av tidenes mest omfattende feilgrep gikk omsider opp for selv de mest håpefulle. Man kunne ikke velge bort det ene og samtidig beholde det andre. Her satt de med en Sareptas krukke, men kunne ikke seg nyttiggjøre seg innholdet. Den bioniske roboten catoXM395alvar angret på at han ikke hadde grepet sjansen til å hoppe av i Hessdalen når muligheten først bød seg.

47

Sonden.

Det ble, som vel de fleste av oss hadde ventet, en noe tam forestilling. Hva annet kunne man vente når det eneste man hadde å kaste i gapet på en sensasjonshungrig press ikke var stort mer enn det enhver kunne lese i et noenlunde ajourført leksikon.

Likevel var det ikke NASAs skyld at de store oppslagene uteble. Til nå hadde sonden gjennomført en nokså udramatisk reise til den ytterste planeten i solsystemet. Ubemannete romferder bød sjelden på sensasjoner. Kun innen kretsen av spesielt interesserte ble denne bragden verdsatt til fulle. Begge Voyager-sondene hadde allerede foretatt liknende passeringer og sendt spektakulære bilder hjem fra både Jupiter, Saturn og Uranus, foruten en rekke til da uoppdagete drabanter. For resten av verden, samt matleie journalister, var den slags blitt rutine. I pressen ventet man forsatt på at grønne vesener med insektliknende antenner skulle få leserne til å grøsse.

Selv benyttet jeg muligheten til å titte litt i Theodor Roebucks nyeste bok “Supernatural” mens Roy Saperstein, NASAs talsmann, i korte trekk rekapitulerte denne andre av de såkalte Grand Tours, der man spilte sprettball med planetene for å nå lengst mulig ut i rommet på kortest mulig tid. Den første hadde Pluto som mål. Denne andre, og formodentlig siste på de nærmeste hundre og syttifem årene, ville passere Neptun før den forlot vårt nære univers og videre mot fjernere himmelstrøk.

«Fra det øyeblikk den tre hundre pund tunge robotsonden rev seg løs fra Jorden til den nådde Jupiter, tok det tre og et halvt år. Fire år senere ble Uranus passert, og i dag – november 1988 – er den endelig fremme ved Neptun. Hvis vi hadde befunnet oss der i dette øyeblikk ville vi kunne se den stige opp over planetens hvitgrønne atmosfære, et sukkerspinn av frossen vanndamp og ammoniakk. Neptun er, så vidt vi vet, en gold, død klode. Så langt ute er solvarmen kun en trettiendedel av den som treffer Jorden. Hadde det ikke vært for de effektive radioisotop-generatorene ville temperaturen inne i sonden falt til minus 370 grader Fahrenheit.»

«Sjansen for at liv skal kunne eksistere under slike ekstreme forhold er ytterst små,» fortsatte han etter å ha fuktet strupen med litt vann. «Likevel kan det ikke helt utelukkes. Vi har funnet mikrober som tåler Mars-atmosfæren og de ugunstige forholdene der. Dette gir oss et betinget håp om at liv kan eksistere også på de ytre planetene.»

«Når vil de første bildene være tilgjengelige?» kom det fra journalisthold.«Allerede i kveld, forventer jeg, men disse er kun næropptak av

atmosfæren,» svarte Saperstein. «Dessverre har det ennå ikke lykkes oss å finne hull i tåkeskyene, vinduer som kanskje kunne avslørt noen av dens best bevarte hemmeligheter, men vi lever i håpet. Ingen flere spørsmål?»

48

Saperstein tittet seg rundt. «Vel, mine damer og herrer, da var vel dette alt så langt.»

Jeg klappet sammen boken, reiste meg og masserte den stive korsryggen med tommelfingrene. Stolen formelig sukket av lettelse over å ha blitt kvitt all vekten. Ikke at jeg er så hemningsløst fet, men et bedagelig liv og en doven natur har satt sitt preg på figuren.

Folk presset på der jeg ålte meg motstrøms mellom seteradene. I forbifarten hilste jeg på Johnny Merill og et par yngre fyrer fra NBC-news. Skulle man dømme etter den livlige diskusjonen hadde visst disse fått noe matnyttig ut av det hele.

Saperstein avsluttet akkurat en samtale med en kvinnelig reporter da han fikk øye på meg. «Hallo, Sam,» hilste han med et trett lite smil. «Hyggelig at du tok deg tid til å komme.»

«Jeg har slikt å gjøre,» svarte jeg og ristet den fremstrakte neven. «Men man kunne visst ha spart seg. Det var sannelig ikke mye nytt du hadde å by på her og nå. Ingen større overraskelser som kunne fange interessen.»

«Overraskelser er det vi minst setter pris på i denne fasen,» kommenterte han og anla en mer fortrolig tone. «Spørs om jeg ikke likevel har en aldri så liten godbit til deg. Det ser ut som månen Nereid har fått uventet selskap.»

«Hva?» utbrøt jeg. «Og dette kommer du trekkende med når pressen har pakket sammen?»

«Ikke så høyt,» hysjet han på meg, «Vi oppdaget dette så sent som for mindre enn en time siden, så jeg vil nødig ha det ut i media før vi er sikre.»

«Hvordan fant dere den?»«Sonden plukket den opp i det kameraet som var rettet mot Triton. «Da

computeren analyserte bildene registrerte den et fremmedlegeme som ikke skulle ha vært der. Men la oss heller diskutere det over en kopp kaffe.»

«Skulle til å foreslå det samme,» sa jeg forblommet. «Hvis ikke hukommelsen svikter meg er det din tur å betale.»

* * *

Gus Stauderman var den første jeg fikk øye i den hyggelige og komfortable kantinen. Han satt ved samme bord som Hal Grinden, en av dataoperatørene, og vinket oss over.

«Sam Janice, gamle gutt, hyggelig å se deg. Men jøss hvor tjukk du har blitt i det siste.» Han knuffet meg vennskapelig i siden med knyttneven.

«Jeg like det best slik,» kvitterte jeg.«Som du vil. Men slå dere ned, så skal jeg skaffe noe å drikke. Kaffe, øl

eller sterkere saker?»Øl til meg, var unødvendig å si. Saperstein foretrakk svart kaffe. Trengte

noe som kunne holde ham våken, opplyste han med et trett bevegelse.

49

«Du ser faktisk sliten ut,» bemerket jeg, og rotet frem en krøllete pakke Salem fra jakkelommen. «Sovet dårlig i det siste?»

«Sovet dårlig er bare fornavnet. Jeg har omtrent ikke hatt blund på øynene de seneste nettene. Hittil har jeg aldri vært plaget med den slags.»

«Skyldes nok spenningen,» foreslo jeg. «Frykten for at noe skal klikke. Avstanden dit ut er ganske lang med tanke på eventuelle korrigeringer.»

«Du sikter til hva som skjedde under Pluto-ferden?» Han ristet på hodet. «Dette er mer av personlig art, nærmere bestemt et gjentakende mareritt. En forunderlig livaktig historie som strengt tatt ikke har noe med meg å gjøre. Etterpå blir jeg liggende å studere malingen i taket resten av natten.»

«Så?» Jeg håpte at det ikke lød for uinteressert, men jeg foretrakk at folk holdt drømmene sine for seg selv.

«Jeg kan se sonden sveve der ute, klart og tydelig som om jeg skulle ha vært der selv,» sa han med et underlig innadvendt blikk. «Taus og skinnende flyter den gjennom natten, for plutselig å gløde purpurrødt. Jeg stirrer. Kan ikke rive meg løs fra synet som etser seg inn i hjernen og får pulsen til å dundre i øret. Deretter våkner jeg, badende i svette. Og med en uforklarlig angst sitrende i hver eneste nerve.»

«Kan det være et varsel?» foreslo Grinden. «Ubevisst, mener jeg.»«Meddelt telepatisk,» tilføyde jeg spøkefullt og stumpet sigaretten.

«Under søvn er det deltabølgene som dominerer. I følge litteraturen er alfabølger forutsetningen for at man skal kunne motta et telepatisk budskap.»

«Du leser Roebuck,» smilte han polisk, med et nikk mot boken jeg hadde lagt fra meg på bordplaten. «Apropos, visste du at en av folkene våre, James MacAllen, her ved min side, får datamaskinen til å omsette tankeenergi til bilder? Ved hjelp av elektroder festet på hodehuden risser programmet hans opp en skisse av hva forsøkspersonen visualiserer. Forskjellige objekter er lett gjenkjennelige, mens det immaterielle klarer ikke maskinen hanskes med. Har jeg forstått deg riktig, Jim?»

MacAllen, som hadde sittet stille og hørt på, nikket.«Maskinen leser bølgemønstrene og oversetter disse, nærmest som et

analogt modem omgjør enere og nuller til klarspråk eller omvendt,» forklarte han illustrerende «Kanskje er det bare spørsmål om tid før man kan diktere tekst til skjermen telepatisk. Man gjør det allerede med lyd.»

«Minner om Aleksej Sjabranovs siste artikkel i Nature,» kommenterte jeg, men holdt an et øyeblikk da Stauderman skjøv en seidel nytappet øl under nesen min. «Vet ikke om mange av dere har lest den.»

Grinden hadde, de andre ikke.«Sjabranov,» gjentok Stauderman. «Er ikke det den overspente russiske

astrofysikeren som nå kamperer i Sveits?»

50

«Det siste stemmer. Muligens det første også.» Jeg lesket strupen med en slurk øl for å skylle ned den emne smaken av litt for mange sigaretter før jeg fortsatte. «Så vidt jeg erindrer var det han som påviste den manglende planeten der asteroidebeltet nå befinner seg.»

«Bevares, mannen er dyktig nok,» kom det fra Saperstein. «Men jeg støtter Gus i karakteristikken hans. Hvilke vidløftigheter har den gale professoren i krammet sitt denne gang?»

«Han hevder at det i vårt nære univers befinner seg et superintellekt,» svarte Grinden. «Et udefinerbart åndsvesen som kun kan påvises med indirekte metoder. Denne skapningen skal ha fulgt livets utvikling fra reptilene krøp på land, i påvente av et mentalt kvantesprang. Sjabranov mener sågar at den kan ha bidratt til å fremskynde nettopp dette.»

«Der har du demonen i marerittet ditt,» sa jeg ertende til Saperstein. «Ånden er ute av flasken og har tatt kontakt. Nå prøver den via sondens apparatur å gjøre NASA til et instrument i sin tjeneste, ved å koble seg på hjernevindingene til en av Neptun-ferdens best informerte talspersoner. Sett bort kaffen og drikk deg full i stedet. Alkoholen vil slå av alle bryterne i hodet ditt og stenge det telepatiske nettverket.»

«Høres forlokkende ut, men det kommer en dag i morgen også,» innvendte Saperstein. «Dessuten kan det allerede være i seneste laget. Som du sikkert husker fra artikkelen i Nature mener Sjabranov at vår teknologiske streben etter å erobre rommet er programmert inn i oss. Ingen av våre intelligente medskapninger har noensinne utviklet en slik trang. Likevel deler vi flesteparten av genene med alt annet liv omkring oss.»

«Lurer på hva Jaques Monod ville sagt til dette,» undret Grinden. «Han hevder at den avgjørende begivenheten som fikk livet til å oppstå bare fant sted en eneste gang. At mennesket dukket opp ved en tilfeldighet, er alene i universets likegyldige uendelighet, og at det aldri har vært tatt noen avgjørelse om dets skjebne eller plikter.»

«Men la gå. Vi vet at telepati fungerer over store avstander og tilsynelatende uavhengig av tid,» fortsatte han etter å ha latt postulatet synke. «Edgar Mitchells eksperiment i Apollo 14 bekrefter dette. Og vi sender tross alt ubemannete sonder mot det ytre rom, med informasjon til andre intelligenser der ute om at vi finnes.»

«Tenker du på CD-platen, der Blind Willy Johnson og Chuck Berry er blant våre fremste kulturbærere?» MacAllen så seg om i forsamlingen. «I den anledning kan jeg opplyse om at vi allerede har fått svar. Send mer Chuck Berry, lyder budskapet fra det høye.»

Grinden humret fornøyd og hevet glasset til en skål.«Definisjonen av en sonde er for alle praktiske forhold robotens,»

presiserte jeg, for å få samtalen tilbake på sporet. «Så lenge den kun samler

51

inn og videreformidler data har den ingen dynamisk intelligens. Skulle den derimot arbeide etter prøve og feile-prinsippet, rykker den et hakk opp i hierarkiet. Da vil den ta intelligente avgjørelser istedenfor kun automatiske. I så måte kan den sammenliknes med en tanketom hjerne. Men, sier Sjabranov, en høyere intelligens kan ved transformering av tanke til energi ta bolig i sondens elektroniske systemer og nærmest beånde den, for å bruke et slikt uttrykk. Derved tar den også kommandoen over sonden og kan bruke den til sitt formål, så sant dette ikke overstiger dens fysiske begrensninger. Hva tror du om dette, Roy? Kan noe slikt i det hele tatt være mulig?»

Saperstein stirret ufravendt ned i den urørte kaffen.«Vesenets natur lar seg ikke definere, i følge Sjabranov,» sa han

langsomt. «Altså kan vi umulig vite om dets indre virksomhet er kompatibel med sondens. Hvis det er en maskin, så kanskje. Biologisk liv, slik vi kjenner det, har ingen sjanse til å opprettholde noen som helst funksjoner under de harde betingelsene der ute.»

«Det Ene åndet uten luft.» Grinden iførte seg en høytidelig maske. «Vedaene. Skapelsesberetningen. Slike tanker har vært formulert tidligere i utallige varianter, for å sette ord på det ubegripelige.»

«Men du tror vel aldri på denne røverhistorien?»«Tro har med religiøsitet å gjøre,» repliserte Grinden. «Sjabranov har kun

tillatt seg å modernisere eldgamle myter og forestillinger, uten at disse blir mer troverdige av den grunn. Det undrer meg faktisk at Nature i det hele tatt har trykket dette våset.»

«Et høyerestående intellekt enn oss selv kunne i teorien opprette kontakt via andre kanaler eller medier vi ikke kjenner, mente MacAllen.

«Medier er et betimelig ord her, Mac.» Saperstein tittet på klokken. «Etter alt dette høyttravende snakket burde vi kanskje gå inn for en myklanding,» gjespet han. «Bildene av det nyoppdagete himmellegemet skal foreligge om ikke lenge. Lyst å ta en titt før vi køyer, Sam?»

* * *

Av fødsel er jeg fisk og skal ifølge astrologene ha en jordnær, skeptisk natur. Tross denne sjarmeres jeg lett av fantasters manglende respekt for rotfaste overleveringer. Demokritos var en slik. Han forestilte seg materien som et mikrokosmos bygget opp omkring atomet. Tusener av generasjoner senere ble ideene hans bevist, og det på en måte så dramatisk skremmende at ingen lenger følte trang til å opponere.

Sjabranovs betraktninger om et superintellekt, som fra sin posisjon blant de ytre planetene skal ha lagt føringer for menneskets utferdstrang, lød ikke mindre eksotisk. Men var han en Demokritos eller en billig spekulant på den åndelige verdibørsen, der samtidens behov for surrogatreligioner, ikledd en kvasivitenskapelig drakt, syntes å være grenseløs? Svaret lå ved solvindens

52

ytterkant. Selv etter åpenbaringen vi snart skulle bli vitne til er jeg fortsatt i villrede om hva som egentlig fant sted i det grønnskimrende skjæret fra Merkurs frosne himmel. Ble vi alle ofre for en søken mot det okkulte, eller fikk vi et glimt av en annen virkelighet hinsides den rasjonelle fornuftens?

Paul Gazzara hadde akkurat rukket å samle radiosignalene fra sondens kamera til hele bilder på dataskjermen. Som vanlig satt det en pipe i munnen under den tunge fløyelsbarten, der en søtlig eim av virginia og burley støtvis ble pumpet ut i rommet. Oppløsningen var rå og ubearbeidet. Saperstein tok frem lesebrillene for å få bedre grep om pikslene.

«Er dette det beste vi har?» spurte han, en smule skuffet over kvaliteten. Gazzara foretok en rekke grep for blant annet å filtrere bort den elektroniske støyen, samt nennsomme korrigeringer av kontrast og fargebalanse. Dessuten lot han dataprogrammet kompensere for manglene til de noe haltende radiosignalene. Gjengivelsen fremsto betraktelig bedre og mer tilgjengelig. I alle fall for et utrent øye.

Han tok pipen ut av munnen et øyeblikk og pekte med skaftet mot en uklar figur som i farten kunne minne om et froskeegg mot den svarte bakgrunnen mellom Nereid og moderplaneten. Saperstein lente seg forover med brillene ytterst på nesetippen, før han igjen rettet ryggen.

«Merkelig,» sa han undrende. «Ser ut for at den mangler tetthet.»«Minner mer om plasmodiet hos en slimsopp,» kommenterte

billedoperatøren gjennom den energiske pattingen på pipen. Det eneste jeg fikk ut av det var en diffus flekk med lurvete konturer, lys i kantene og et mørkere midtparti. Et froskeegg, var den eneste sammenlikningen jeg kom på i farten.

«Til å være et himmellegeme er det ganske aparte,» bemerket Saperstein hoderystende. «Men hva kan det ellers være?»

«Du får spørre datamaskinen,» kom det fra Gazzara.Samtidig gikk det et støt gjennom bildet som fra et plutselig

spenningsfall. Lysene i rommet blinket, og figuren begynte å pulsere med en dyp rød glød. Saperstein måtte støtte seg til bordkanten for ikke tumle overende.

Gazzara flakket med blikket, totalt uforstående til denne merkelige hendelsen. Bildet var jo fiksert til skjermen. Det fantes ingen annen ytre forbindelse mellom avsender og mottaker enn de svake radiosignalene fra sonden.

Telefonen kimte. Som nærmeste løftet jeg røret av gaffelen og rakte det til Gazzara. Stauderman var på tråden og lurte på om det var problemer med overføringen. Der han satt i studio var det fullstendig kaos. Bortsett fra en masse statisk støy var samtlige datalinker ute av drift. Gazzara mente det

53

skyldtes et kort spenningsfall med uforklarlige ettervirkninger. Han skulle prøve å komme til bunns i dette og ringe opp igjen senere.

Hvis Sjabranov mente at fenomenet bare kunne påvises indirekte var manifestasjonen her tydelig nok. Kan hende hadde denne underlige livsformen, kraften – eller hva man skulle kalle den – sådd et telepatisk frø i en fertil hjerne, for senere å høste generasjoners frukt av dette. Men til hva?

«Virker som om det er fanget der ute,» var Sapersteins reaksjon på de glødende sammentrekningene. «Låst mellom Merkurs to ytre ringer i et evig kretsløp.» Han hadde så vidt kommet til hektene igjen da bildet roet seg, men var fortsatt sterkt preget av opplevelsen. Å se sitt gjentakne mareritt utspille seg i våken tilstand måtte være litt av en påkjenning.

«Hvor langt unna er sonden dette episenteret?» spurte jeg.«Vanskelig å si på stående fot,» sa Saperstein kalkulerende. «Men om

den fortsetter i banen sin uforstyrret vil de to passere relativt nær hverandre, før sonden fortsetter inn i heliopausen og videre gjennom i det interstellare rom. Hvor den til sist avslutter ferden er ingen gitt å si.»

«Nær nok til at denne kunstige livsformen vil kunne haike med sonden til dit den opprinnelig kom fra?»

Jeg brukte med hensikt ordet ‘kunstig’, siden alt annet var utenkelig. Et produkt av sin tid fra en gammel sivilisasjon som kanskje ikke lenger eksisterte. Hvilket oppdrag den var programmert for kunne jeg vanskelig forestille meg. Men siden den underveis mot målet hadde strandet, lå det kanskje en kontraordre i kretsene dens om å vende hjem til sin skaper. I og med at den tydeligvis ikke kunne bryte ut fangenskapet for egen maskin måtte den søke hjelp der denne fantes. Nærmeste klode med høyerestående liv, om enn på pubertetsstadiet intelligensmessig, var Jorden. Skulle den måtte vente på den reddende livbåten noen hundre tusen år til, var det dens minste problem.

«La disse tankene bli mellom oss,» anmodet jeg de to andre. «Personlig føler jeg ingen trang til å bli slått i hartkorn med Sjabranov, selv om han skulle ha aldri så mye rett. Selv er jeg bare en skarve reporter og vil gjerne fortsette med det. Men la oss i det minste holde øye med situasjonen og se hva denne måtte gå svanger med.»

Sonden fortsatte å ta bilder under hele rundturen, før Neptun sparket den ut av sin sfære. På de etterfølgende opptakene var det ingen tegn til noe unormalt, kun de få lyspunktene som markerte enkelte av Merkurs mange måner. Sonden hadde plukket opp noen nye ved passeringen, men klodens overflate forble skjult. Til gjengjeld besluttet Saperstein å slette det første bildet. Den sterke metafysiske opplevelsen hans lå langt utenfor NASAs virksomhet. Hva den underlige flekken virkelig representerte ville dessuten forbli et ubesvart spørsmål blant de lærde til evig tid.

54

Da vi endelig overlot Gazzara til seg selv i gryningen var det til tonene av svarttrostens melankolske triller. Voyager 2 kunne forsette reisen sin, med eller uten blindpassasjer. Hvis denne likevel ønsket å gi seg til kjenne, ville det skje uten vår medvirkning.

55

Tids-spill.

Carneys øyne var lukket, munnen halvåpen, og pusten gikk tungt og hivende med en surklende lyd. De åpne, væskende sårene var dekket av bandasjer, og huden hadde fått den velkjente, voksgule fargen.

Jeg satt og småduppet over morgenutgaven av The New York Times med sitt beskjedne format på bare åtte sider. Øynene sved av mangel på søvn, og bokstavene kravlet som maur over det gråhvite papiret. Siden det likevel syntes umulig å konsentrere seg foldet jeg den likegodt sammen. Dessuten kunne jeg innholdet utenat fra de seneste ukenes beskrivelser av pest, nød og elendighet. Døende mennesker, avfolkete byer. Slik hadde det vært siden de tause, metallblå sylindrene viste seg på himmelen.

Jeg undertrykte en gjesp og kastet et blikk på klokken. Halv seks. Om en halv time ville de to sikkerhetsvaktene utenfor døren bli avløst og Johnson overta for meg her inne. Magen hadde gitt opp å skrike etter føde. Bare tanken på mat gjorde meg kvalm. Hvorvidt det skyldtes den margstjelende trettheten eller bøttene av tynn sykehuskaffe var ikke godt å si.

Et tog som ramlet forbi fikk bygningen til å riste, så ble alt stille igjen. Dødsens stille. Ingen biler var å høre i gatene, ingen stemmer drev inn gjennom det åpne vinduet. Morgenbrisens enstonige sus gjennom trekronene fortalte om en ny dag maken til den forrige.

Jeg foldet hendene bak nakken, lukket øynene og lot tankene gå tilbake til da det hele startet. En gråsur novemberdag med tåke og sno i luften. Jeg var på vei til et møte tvers over elven. Forsinket av den nesten stillestående trafikken vrengte jeg inn i en lomme ved fortauskanten, grep dokumentmappen og jogget opp trappen til COAT-bygningen.

«Jan Vereker, Federal Security,» sa jeg til dørvakten og viste ham identitetskortet. «Vær snill og parker bilen for meg. En brun Studebaker. Nøklene sitter i tenningen.»

Jeg småløp bort til heisen og trykket på knappen. Det forekom meg at det tok en evighet før de femten etasjene var unnagjort. Ed Whaler møtte meg i resepsjonen. Han kastet et bestyrtet blikk på klokken.

«Herregud, Jan, hvor ble det av deg? Er du klar over hvem som sitter der inne og venter?»

«Beklager, Ed, men du vet hvor uberegnelig trafikken er på dager som denne. Første snødrevet, og alt det der. Tåken gjorde det ekstra ille.»

«Greit, du trenger ikke si mer.» Han strakte ut hånden, grep mappen og vinket en av COAT-folkene, Pelman, til seg. To personer, to nøkler. Om

56

bare den ene ble stukket i låsen og vridd om, eller mappen forsøkt åpnet med makt, ville innholdet blitt ødelagt av syre.

Mappen viste seg å inneholde en videotape. Av største viktighet, antok jeg, siden COAT hadde besørget politieskorte fra dør til dør. Selv var jeg kun en uvitende ordonnans med streng ordre om å overbringe den armerte stresskofferten i rette hender.

Pelman tok kassetten ut, satte den i en avspiller og trykket på knappen. Samtidig gled et veggpanel til side og blottla en seksti tommer TV-skjerm. Jeg lot blikket gli over de tilstedeværende og skjønte av ansiktsuttrykkene deres at dette ikke var hverdagskost. Så mange prominente størrelser samlet på et brett kunne jeg ikke huske å ha opplevd. Tom Carrigan, Norman Webster, Raymond Cox, Jim Boulder – de var her alle sammen. Ikke rart at Whaler hadde vært nesten fra seg over min sene ankomst.

«Alt klart, Ed?»«Alt klart, senator.»«Da kjører vi i gang.»Carrigan tok oppstilling bak en mikrofon og påkalte forsamlingens

oppmerksomhet. Surret av stemmer opphørte da samtlige tok plass i en hesteskoformet sofa med tilhørende stoler.

«Vi skal nå være vitne til et spesielt filmkutt,» åpnet Carrington. «Kvaliteten er med respekt å melde alt annet enn god, har jeg fått høre, så det kan være vanskelig å oppfatte hva bildene forestiller. Jeg vil derfor at dere følger skarpt med under denne korte visningen.»

Han trykket på PLAY. Tåkete figurer flimret over skjermen. Med litt velvilje skjønte man det var mennesker i bevegelse mot en bakgrunn av trær og bygninger. Tapen sluttet like brått som den startet, til høylydt og forvirret mumling fra de fremmøtte.

«Materialet er blitt til i en atomakselerator og er i sin tur bearbeidet av eksperter fra COAT, NASA og Polaroid,» forklarte Pelman. «Konklusjonen deres er både oppsiktsvekkende og skremmende. Men før vi går nærmere inn på denne vil Mathias redegjøre for det tekniske.»

Carrigan overlot mikrofonen til en tykkfallen skikkelse, tynn i håret og sjusket kledd. Han presenterte seg som dr. Henry Mathias, leder for Delta-prosjektet ved COATs institutt for avansert forskning.

«En atomakselerator er et sted der elementærpartiklers oppførsel kan studeres under skiftende forhold,» sa han med sterk aksent. «Det her man fikk det første beviset for gehalten i Einsteins teorier.»

«Einstein,» fortsatte han, etter å ha fjernet en svettedråpe fra nesen, «satte som kjent den øvre grensen for materiens bevegelseshastighet lik lysets. Man

57

har spekulert på om nøytrinoer kan overskride denne, men i følge Einstein vil all materie da gå over til energi og få en bølgekarakter. Nå har man imidlertid eksempler på at nøytrinoer ikke nødvendigvis oppfører seg slik under alle omstendigheter. Snarere omvendt, vil enkelte si. Under lyshastigheten kan enkelte av dem ikke påvises, hvilket gir dem en tilsynelatende egenskap av å befinne seg i fremtiden. En slik har fått betegnelsen Neotron 8. Når denne bremses opp etterlater den et fotografisk spor. Deretter opphører den for alle praktiske formål å eksistere.»

Mathias fuktet strupen med en slurk vann, og unnskyldte seg med at engelsken hans sto litt tilbake når det gjaldt presiseringsnivået, men håpte at fremstillingen ikke ble for høytflygende. Han skulle ikke plage forsamlingen med en inngående beskrivelse av partikkelakseleratorens virkemåte, men komme til poenget nokså omgående. Hvilket i korthet var at det man nå hadde sett representerte en hendelse i fremtiden. Dette hadde kommet som litt av et sjokk for alle som arbeidet med Delta-prosjektet. Men også forespeilt en mulighet for visuelle glimt fra vår nære fremtid, som hittil bare hadde vært forbeholdt de såkalte klarsynte.

Det siste ble møtt med en distansert munterhet. Mathias avsluttet med å anskueliggjøre hvorfor man mente at tidsbarrieren ved lysets hastighet trolig måtte revurderes. For Neotron 8 syntes denne altså å være et vippepunkt der Einsteins postulat speilvendtes og gjorde fremtiden tilgjengelig. Slik denne videosnutten bokstavelig talt var et lysende eksempel på.

«Hva skal vi egentlig si til dette?» spurte Carrington, da dr. Mathias satte sluttstrek. «Analytikerne mener at denne korte scenen viser kinesiske militære tropper i gatene ved Central Park og folk som flykter fra disse. På videoen kan man skimte fullførte bygninger som i dag er under planlegging eller oppføring. Ut fra dette kan enhver trekke sine egne slutninger.»

Selv hadde jeg mer enn nok med å fordøye doktorens urimelig påstand om partikkelens evne til å vise seg i nåtid med en ennå ikke inntruffet hendelse på slep. Det måtte ha gått hardt for seg i partikkelakseleratoren Tevatron ved Fermi National i Illinois, da et utall nøytrinoer stormet gjennom tunnelens fangnett med overlyshastighet og tegnet løpende magnetiske billedmønster på en videotape. I et nanosekund eller der omkring måtte den samlete datakraften ha vært overopphetet på grensen til at sikringene røk. I alle fall kunne neppe faktorenes orden vært helt likegyldig ved denne åpenbaringen.

«Har analytikerne noen begrunnet formening om nøyaktig når denne absurde registreringen har funnet sted?» spurte Webster. «På bakgrunn av visse bygningers estimerte tidspunkt for ferdigstilling, mener jeg.»

58

«2015,» svarte Carrington. «Instituttet for pseudovitenskap har sjekket om årstallet, eller deler av dette, finnes i kinesiske overleveringer og funnet at femten er knyttet til en bestemt myte. Ved et tilfelle i en fjern fortid skal elven Lo ha gått over sine bredder. Folk prøvde å ofre til elveguden for å blidgjøre denne. Hver gang kom en skillpadde inn på land, gikk fire runder og ble deretter borte. Først da et lite barn oppdaget den aparte tegningen på skallet dens, som besto av tre ganger seks kvadrater, der summen i hver rad, hver søyle og begge diagonalene utgjorde tallet femten, var elveguden fornøyd. Dette samsvarer temmelig godt med utbyggernes prognoser.»

«Kina vil aldri angripe De forente stater,» fnyste Cox. «De eier oss allerede med hud og hår, siden nitti prosent av gjelden vår er på deres hender. Hvis dollaren mister sin betydning i verdensøkonomien vil tapene deres bli smertefulle. Samtidig har de betydelige eierandeler i storparten av industrien her til lands, foruten at vi er deres viktigste marked.»

«Med andre ord er denne forutsigelsen nærmest for en kuriositet å regne,» istemte Boulder, som hittil ikke hadde ytret et ord. Likevel var det med blandete følelser de fleste av oss forlot det klimaregulerte møterommet og ga oss i kast med vinden og snoen fra det canadiske lavtrykket utenfor.

* * *

Når jeg tenker tilbake på de snaue to årene som hadde gått etter dette, burde vi nok likevel ha tatt varslet alvorlig. Nå var kinesere her i hopetall, klare til å overta administrasjonen av dødsboet. Hvis det fantes så mange som tretti millioner amerikanere igjen bodde de fleste enten på vestkysten eller i tynt befolkete områder nordpå. Resten hadde langsomt strøket med av en sykdom legevitenskapen ikke kunne forklare, langt mindre lindre med fullgode midler. Noen av oss hang fortsatt i stroppen så lenge det varte. Mysteriet ville neppe få en fyllestgjørende forklaring i vår levetid.

Min ringe hypotese er at nøytrinostormen hadde perforert legemene våre, noen så ettertrykkelig at de ikke lot seg hele på naturens vis. Dette kosmiske uværet av ørsmå partikle, tilsynelatende uten masse eller ladning, måtte ha entret magnetosfæren uten å bli bøyd av, samt fortsatt ferden gjennom stål og betong som om ingen hindringer fantes.

Kineserne overtok et nærmest tomt land, som de også på papiret eide. I motsetning til da vi i sin tid nådeløst stjal landet fra indianerne og kalte det vårt. Selv byttet jeg plass med Johnson, gikk ut for få meg en matbit, og deretter noen timers søvn. Om president James Osborne Carney overlevde natten gjensto å se. Han skulle aldri ha vært i New York for å åpne FNs hovedforsamling på den skjebnesvangre høstdagen i 2012.

59

Tankekors.

En mild vårvind kjærtegnet trekronenes nakne grener. Langs bygårdenes teglsteinsvegger virvlet støv og papirbiter i små skypumper over asfalten. I den fuktige jorden under syrinbuskene hoppet svarttrosten omkring, mens stæren fløytet og pistret fra TV-antennene.

Biggs, vaktmesteren, sto i porten og pattet på en nedbrent pipe.«Vært i parken, herr Gordon?» hilste han, plirende mot solen med vassblå

øyne. Den mutte Briggs, som sjelden ytret et ord til noen, hadde heller ikke unngått å bli påvirket av værforandringen.

Jeg låste meg inn, hengte frakken på stumtjeneren i entreen, og sparket av med de unødvendige kalosjene. Fra kjøkkenet hørte jeg Daphne romstere med grytene. På vei mot barskapet snuste jeg inn gjennom den åpne døren for om mulig å avgjøre hva hun hadde tenkt å servere til middag. Et fast ritual hver dag på samme tid. Det var først da jeg skjenket meg min sedvanlige to fingerbredders Highland Cream at jeg merket noe var galt.

Med en ugrei følelse i kroppen så jeg meg omkring. Alt sto på sin faste plass, men noe var feil med lyset i rommet. Da jeg endelig skjønte det rykket jeg til så whiskyen nesten skvulpet over. Tapetet, som jeg egenhendig hadde satt opp for snart en måned side, var ikke lenger det samme. Det vil si at gamle prydet veggene, som om tiden var skrudd tilbake.

Svimmel i hodet og matt i knærne måtte jeg støtte meg til bordkanten for ikke å falle. Magen knyttet se, rommet seilte, og bak meg hørte jeg det single i glass. I farten måtte jeg kommet i skade for rive noe over ende. Daphnes venetianske skål. Et gammelt, uerstattelig arvestykke.

Det kunne simpelthen ikke være mulig. Den hadde ved et uhell gått i knas sist jeg tapetserte, til Daphnes store bestyrtelse. Men nå lå den der igjen, på nøyaktig samme sted. Og i nøyaktig like mange biter.

Jeg tok meg til pannen. Hva foregikk egentlig? Hadde jeg ikke tålt vårsolen den friske luften, eller var jeg i ferd med å bli gal? Mekanisk begynte jeg å plukke opp glasskårene, men disse viste seg å tilhøre erstatningen jeg hadde kjøpt til henne som plaster på såret. Tapetet hadde imidlertid gjennomgått en metamorfose. Det gamle var forsvunnet, som om det hadde vært en synsbedrag, men jeg hadde da vitterlig sett det?

Hallusinasjoner, hjerneslag, begynnende senilitet … Jeg nevnte ingenting av dette til Daphne under middagen, selv om jeg

kunne ha slått det bort i en spøk som forklaring på den knuste skålen.

60

Hendelsen hadde allerede fått preg av noe forbigående. Derfor så jeg ingen grunn til å gjøre henne bekymret på mine vegne.

Desto større ble sjokket da det samme gjentok seg. Nærmere bestestemt en ettermiddag i byen sentrum, et sted der Daphne og jeg pleide møtes den tiden vi var forlovet. Jeg ruslet omkring og tittet på de gamle bygningene som ennå trosset bulldosernes glupende appetitt på murpuss og tegl, leste gamle plakater og skilt, og moret meg over gavlveggenes kommersielle kunstgrep for å selge produkter man ikke lenger kunne få i butikkene.

Jeg stanset ved Zimmermans konfeksjon og skottet over mot bussterminalen på motsatt side av gaten. Klokken nærmet seg halv fem og sydgående buss var på vei inn. Samme rute Daphne benyttet seg av hver onsdag og lørdag når vi møttes for å gå på kino, eller dele en iskremsoda på utekafeen.

Tilfeldigvis var dette en onsdag. Fordypet i gamle minner ble jeg stående å se de forskjellige bussene komme og gå. Sydgående rullet inn til plattformen, slapp av fire passasjerer og trillet videre. Blant disse var en ung, lyshåret kvinne, iført et noe umoderne habitt til alderen å være.

Hun så seg om til begge sider før hun krysset gaten. Hvor likt var ikke dette Daphne, tenkte jeg. Da gaten var fri for biler skrådde hun over med raske skritt i retning av hvor jeg sto.

En kald hånd grep meg om hjerterøttene. Guds hellige mor – det var jo Daphne i egen person, førtifem år yngre. Og hun var på vei til å møte meg!

Min første innskytelse var flukt. Komme seg unna så raskt bena kunne bære. Hvor hen spilte ingen rolle. Bare bort og vekk fra den skremmende, men i sin klarhet så livaktige hildringen.

Folk stirret undrende på meg der jeg brøytet meg gjennom vrimmelen av fotgjengere på vei fra og til. Hva ingen kunne vite var at jeg flyktet fra et stevnemøte som hadde funnet sted i en fjern fortid. Etter dette bestemte jeg meg for å oppsøke lege. Han lyttet nølende til det jeg fortalte og lot meg gjennomgå en grundig undersøkelse. Prøvene viste at jeg ingenting feilte hverken fysisk eller psykisk. Siden dårlig nattesøvn, bruk av medikamenter eller overdrevet alkoholinntak også kunne utelukkes, måtte synene trolig skyldes en lettere hjerneskade. Mer presis kunne han ikke være. Men så lenge tilstanden ikke forverret seg, eller de kognitive funksjonene skulle bli svekket, var det ingen grunn til bekymring for ens mentale helse.

Noen uker i landlige omgivelser kunne muligens gjøre underverker, mente han. Selv hadde jeg liten tro på dette, men Daphne var overlykkelig ved tanken. Jeg skrev til noen felles venner av oss i provinsen og fikk et hyggelig svar tilbake. Vi måtte bare komme og bli så lenge det måtte passe.

61

Daphne trivdes med lerkesangen, bekkesilder og vindens lek i blomsterengene. Hun kunne gjerne ha slått seg til der for godt. Selv savnet jeg byen og larmen, så etter to begivenhetsløse uker pakket vi koffertene. Pussig nok hadde synene vært fraværende i løpet av dette ufrivillige eksilet. Kanskje legen likevel hadde et poeng da han rådet meg til å bryte med det kjente. I alle fall hjemsøkte de meg med fornyet styrke så snart vi krysset bygrensen.

Disse prøvelsene gikk meg etter hvert på nervene. Overfor Daphne lot seg som ingenting, skjønt det kostet å opprettholde skinnet av en viss normalitet. Ingen ved sine fulle fem opplevde den slags, altså måtte jeg være gal. Men tanken på å bli innesperret var for utålelig til at jeg våget å senke garden.

En kveld Daphne og jeg satt i stuen ble jeg plutselig kastet inn i et drama som ga synene fra fortiden en ny dimensjon. Hittil hadde disse alltid hatt utspring i egne erfaringer. Men her ble jeg delaktig i noe hinsides disse ved å være til stede da min eldste bror ble født.

Jeg befant meg i et halvmørkt rom, der luften var stinn av fremmede lukter. I skjæret fra en osende parafinlampe kunne jeg se min mor kaste på seg mellom blodige lakener, mens hun stønnet og skrek om hverandre. Ansiktet var forvrengt til det ugjenkjennelige, håret en sammenfiltret vå floke, og øynene knapt nok synlige under den likbleke, svetteglinsende pannen.

Foruten meg var jordmoren den eneste andre personen i rommet. Hun oppmuntret mor til å presse på, samtidig som hun forbannet det uansvarlige mannfolket som hadde satt barn på en sekstenårig jentunge. Meg syntes hun ikke å legge merke til. Fingrene arbeidet energisk med å få grep om barnets hode og varsomt trekke den vesle kroppen ut av morens skjød.

Selv orket jeg ikke se mer, reiste meg langsomt og gikk mot døren. «Hvor skal du?» hørte jeg en stemme si. Jeg stanset en smule forvirret, men fikk summet meg da jeg skjønte den var Daphnes. «Bare hente et glass vann,» fikk jeg stotret frem, med synet av den nyfødte for mitt indre øye.

Slik fortsatte denne pendlingen mellom fortid og nåtid, som om tiden lå i skall utenpå hverandre lik innskutte tilbakeblikk i en kontemporær film. Drev ukjente krefter et gåtefullt spill med meg, eller fantes det en annen, mer rasjonell forklaring?

Det foresvevde meg at jeg engang hadde lest noe om cellulær hukommelse. At mennesket husket sin egen tilblivelse fra tidenes morgen som reflekterende vesen, og at denne gikk i arv gjennom slekters gang, lagret i det såkalte rest-DNAet. Hjernen hadde intet apparat for å behandle

62

kunnskapen som var lagret der, men i enkelt gylne øyeblikk kunne brokker av denne på underlig vis likevel materialisere seg, lik den flyktige duften av feromoner. Nesen sanset dem ikke. Tross dette spilte de en større rolle i livene våre enn vi faktisk var klar over.

Han skulle gjerne ha lest denne artikkelen igjen hvis den bare lot seg finne. Ideen om slike hull i tiden ga ham den nødvendige ballasten han trengte for ikke selv å erklære seg gal. Kan hende naturen hadde gitt ham en nådegave, om enn svært belastende. Hvis dette var forklaringen skulle han nok lære seg til å leve med synene. Ikke lenger streve med å flykte fra dem, men heller ta dem innover seg så lenge de varte.

Mange ville sikkert ha vært fascinert av tanken på å gjenleve generasjoners minner i kort glimt. Hvor lenge de varte i den virkelige verden hadde han ingen mål på. Det føltes som om handlingen utspilte seg i sanntid, men for alt han visste kunne det dreie seg om brøkdeler av sekunder. Etter hvert strakte trådene seg lenger bakover til stadig fjernere og mer ukjente hendelser. Når episodene inntraff lot han som om han var fordypet i egne tanker, hvilket han også var. En gammelmannsaktig form for distraksjon, og på sitt vis sjarmerende. Han kunne bare ikke la andre få del i disse høyst private hendelsene, uten at hans mentale sunnhet samtidig ville bli trukket i tvil.

Da Daphne syknet vekk og døde flyttet jeg ut av nabolaget til mer nøytrale omgivelser, der sorgen og savnet kom mer på avstand. De første månedene etter begravelsen hadde jeg drevet rastløst omkring i det tomme huset, uten helt å erkjenne at jeg faktisk sto ved et veiskille. En fortsatt tilværelse blant inngrodde minner ble simpelthen for tung å bære.

I mine mørkeste stunder streifet tanken meg om å gjøre slutt på min dobbelt miserable tilværelse.. Tapet av Daphne, og redusert til en bit viljeløst protoplasma, kjentes som å dø stykkevis. Men før jeg rakk å sette tanken ut i livet ble jeg nok engang kastet inn i det ukjente, der ingen veier førte tilbake.

At denne reisen skulle bli min siste visste jeg ikke da, der jeg plutselig befant meg på en øde strand blant vaiende kjempebregner og ditto sopper så langt øyet rakk. Scenen var som hentet ut av en fremtidsfabel fra en fjern klode, men likevel virket det hele forunderlig jordisk. Soppene var digre med glatte overflater, hvor gjenskinnet fra en metallisk himmel ga dem et kunstig utseende. Sammen dannet de en stjerneformasjon, som eiker fra et nav. Men i motsetning til bregnene kastet de ingen skygger. Heller ikke jeg i dette underlige tablået av likt og ulikt, selv om solen sto lavt på himmelen.

Noen måtte ha etterlatt denne konstruksjonen her i en eller annen hensikt og deretter dratt sin vei. Snart ville landskapet brått forsvinne og jeg selv

63

befinne meg i kjente trakter. Slik skulle det ikke gå. Plutselig endret en av soppene sin ugjennomsiktige overflate og en skikkelse kom til syne. Den spaserte med største selvfølgelighet gjennom veggen og stilte seg foran meg.

«Velkommen, fremmede,» sa vedkommende på mitt språk. «Med din tillatelse vil vi gjerne få tappet den doble heliksens biologiske hukommelse for alt som måtte være lagret der. Vi er sankere i den kosmiske orden og har til oppdrag å kartlegge innholdet i ukjente rasers genbanker. Bare slik er det mulig å indeksere de mange variablene for utvikling av intelligent liv på en rasjonell, kosteffektiv måte.»

Den oppstyltete talemåten fikk meg til å smile. Indeksere, variabler, kosteffektiv. Det lød som et ekko fra min egen profesjon fra før jeg ble pensjonert. Men i hvilken dimensjon befant vi oss? Tydeligvis ikke den fysiske verden jeg kjente, bortsett fra at de overdimensjonerte bregnene kunne ha tilhørt en varmere epoke i et geologisk perspektiv.

Jeg burde ha blitt vettskremt da denne fremtoningen ga seg til kjenne. Til dags dato skjønner ikke hvordan jeg kunne forholde meg så uberørt. Men når man befinner seg i en euforisk tilstand der intet synes virkelig er slike følelser satt på vent. Og siden skikkelsen ba om tillatelse først kunne jeg bare nekte ham denne, så sant inngrepet medførte ubehag.

«Evnen til regelmessig kontakt med dette enestående minnelageret, om enn sporadisk, er en sjelden foreteelse i de befolkningsgrupper vi har hatt under oppsikt over lengre tid,» fortsatte skapningen. «For ditt vedkommende synes den særdeles tilstedeværende. Våre metoder begrenser seg til måle bestemte bølgemønstre i hjernen. Er slike aktive i større grad hos enkelte individer enn middelverdiene for populasjon som helhet, har vi en god kandidat i deg. På spørsmålet du unnlot å stille er svaret negativt. Tappingen av genbankens historiske data skjer uten fysisk kontakt.»

«La gå,» svarte jeg, etter et øyeblikks nøling. «Men på én betingelse – at kranen skrues ordentlig igjen. Jeg vil gjerne leve resten av mine dager uten disse enerverende dryppene.»

«Betydningen av kran er ukjent for meg, men av sammenhengen fremgår det hvilket ønske du vil ha oppfylt. Overføringen finner sted i dette øyeblikk, deretter vil den biologiske bryteren være inaktiv for all fremtid.»

I samme sekund trådte jeg tilbake inn i min tid. Hvor i tid og rom jeg hadde befunnet meg er fortsatt en gåte jeg trygt kan la hvile i fremtidens skjød. Sikkert er det at denne historien, av gode grunner, aldri vil bli fortalt eller nedskrevet. Selv har jeg allerede glemt det vesentligste, nemlig …

64

Vokteren.

Først lyden. Det nerveslitende spjæringen av metall, etterfulgt av lammende stillhet. Lys blinket. Strømmer av elektroner søkte seg frem langs alle vitale kretser og risset opp diagnosen i oscillerende mønstre. Ingen sa noe. Ventet bare på at katastrofen skulle åpenbare seg i all sin logiske gru.

«Der!» Jerry Prokowskis pekefinger slapp neseryggen og skjøt frem mot serien av dioder. «Seksjon to. Like over midtlinjen. Et hull så stort at en mann kan krype gjennom.»

Han strakte armen opp mot det orgelliknende klaviaturet og lot hånden løpe rutinert over tangentene. En monitor våknet til liv og blottet deler av skipssiden. Metallgrå stålplater, buet som en månesigd, med lampesvarte skygger fra naglefestene. Jerrys skuldre stivnet i bevegelsen. Hendene åpnet og lukket seg mekanisk, og Danny Lamour slapp pusten i et halvkvalt stønn. Bare Shimoto syntes å ta det hele med stoisk ro.

Platene var slått inn til forbi bristepunktet og hadde krøllet seg til en trakt, der hvit tåke av livgivende luft strømmet ut i intet, før sprøytepistolen med tettende komposittmasse trådte i kraft. Jeg hadde aldri drømt om at en puslete løsgjenger fra det fjerne meteorittbeltet skulle være i stand til å forårsake så omfattende skader. Spørrende kikket jeg bort på Jerry. Dommen sto meislet i det stivnete ansiktet, men Shimoto kom ham i forkjøpet.

«Vi tar henne ned.»«På M-16?» Ordene hadde revet Jerry ut av transen.«Hvor ellers? Shimotos stemme hadde en faretruende ro som fikk den ellers sindige

kapteinen til å blusse. Et fullastet skip med totalvekt på nær 700 000 tonn var ikke noe man bare tok ned sånn uten videre, selv ikke under forhold der tyngdekraften var en brøkdel av Jordens. Uansett lot de ødelagte platene seg ikke skifte her ute mellom stjernene.

«Hvis bare understellet tåler påkjenningene,» mumlet Jerry. De røde flekkene i kinnene var borte og kroppsspråket mindre anstrengt. Navigatøren Danny hadde også satt seg bedre til rette i setet. Atmosfæren var spent, men ikke lenger like anstrengt som i sekundene etter sammenstøtet.

M-16 steg langsomt opp mot oss. En mørk flekk mot fjerne galakser, der milliarder av soler tentes og sluknet i gigantiske skyer av kosmisk støv. Kun den ødslige planetens nordpol var svakt synlig. Fosforiserende grønnhvit, med bølgende tepper av ladde partikler over den svake magnetosfæren. To

65

av månene dens var en stakket stund synlige, men duppet nokså raskt under horisonten da moderplanetens overflate nærmet seg.

M-16 var et inferno av en klode med temperaturforskjeller på flere hundre grader mellom dag og natt. Strømmer av stjerneskudd lyste tidvis opp den tynne atmosfæren, men ble deretter avbøyd og frastøtt før de glødende halene deres døde. Dette kosmiske regnværet var påfallende. Det virket som planeten først trakk meteorittene til seg i store mengder, for deretter å deretter å sende dem ut igjen i nye retninger. Fenomenet var sjeldent men neppe enestående. I galaksens mangfold oppsto det sikkert liknende tilstander der motvirkende krefter støtte sammen.

Jerry siktet seg inn mot et flatt platå ved terminatorlinjen mellom dag og nattside, etter navigatørens anvisninger. Planetens rotasjon i sin rundgang om solen dannet et skarpt og permanent skille mellom disse. Dannys øyne var klistret til radaren for om mulig å oppdage farlige sprekker eller andre hindringer i tide. Da han følte seg rimelig trygg på at landingsstedet ikke bød på ubehagelige overraskelser, rettet kapteinen skipet opp med full brems fra samtlige dyser.

Det pneumatiske landingsstellets kontakt med underlaget sendte en skjelving gjennom skroget. Vaggende på sine koniske føtter oppførte det seg som en stampende dinosaur før de mange tonnene falt til ro i horisontalt leie.

«Hvor lang tid vil reparasjonen ta?» spurte Jerry.«Kommer an på hvor mye roboten mener må skiftes ut,» svarte Danny

uforpliktende. «Skjæring, klinking, sveising, samt bytting av skadde ribber innvendig … et sted mellom halvannet til to døgn, ville jeg anta.»

«Best å få den i sving umiddelbart. Du og jeg har litt av hvert annet å gjøre, ikke minst å sjekke drivstoffbeholdningen og stake ut den minst ressurskrevende kursen vekk herifra.»

Shimoto henvendte seg til meg. «I mellomtiden skal gjøre oss klare til en kjøretur. Ta med reserveluft for alle tilfellers skyld, foruten den vanlige utstyrspakken til bruk under ekstreme forhold.»

Sammen entret vi det tunge beltekjøretøyet med Shimoto i førersetet. Heisen senket oss de syv meterne ned til platået. Fall-lemmen gled på plass, Shimoto trykket på startknappen, og beltene trakk oss ut på den frosne bakken. Den tette massen av is og grus ble kvernet til fragmenter under de hardt arbeidende, brede lamellene, men grepet var stødig. Verre ble det da røffere terreng etter hvert fikk kjøretøyet til å steile.

Vi kjørte i taushet. Shimoto hadde satt kurs mot en fjellkjede og konsentrerte seg fullt om å holde doningen i balanse. I det store og hele var han en fåmælt person med et rolig gemytt, uten større fakter. Han leste

66

landskapet med radarblikk til tross for den blendende solen. Ute av natteskyggens evige mørke var terrenget tilsynelatende flatt og konturløst. Dype slukter varslet ikke sitt nærvær før beltene nesten tippet over. Men på mirakuløst vis styrte Shimoto unna disse bunnløse revnene, som om han var utstyrt med en sjette sans. En eneste liten feilmanøver og utflukten ville fått en brå slutt.

Hensikten med det hele hadde jeg ingen idé om. Kjente jeg Shimoto rett nyttet det heller ikke å spørre. Trolig ville jeg tidsnok få vite det. Av yrke var han molekylærbiolog. En autoritet på sitt felt, hadde jeg forstått. Men hva en slik hadde å gjøre om bord i et lasteskip virket en smule forvirrende. Det samme kunne sies om fastheten han utviste ved nærmest å beordre skipets kaptein om å ta det ned på denne ødslige kloden etter sammenstøtet.

Var han i virkeligheten skipets kommandør med rett til å ta avgjørende beslutninger? Jerrys reaksjon tydet på det. Han viste klart hva han mente om Shimotos inngripen, men bøyde likevel av. Skipet kunne ha fortsatt med den provisoriske reparasjonen helt frem til målet. Selvsagt var det tryggere om flengen ble utbedret, men tilstanden var på ingen måte skjebnesvanger. Skjønt ingenting av dette angikk meg. Min oppgave var kun å sikre at speditørens kontrakt ble oppfylt til punkt og prikke med tanke på lastens verdi.

Funderingene mine ble avbrutt da beltevognen bråstanset og tippet forover. Jeg kastet et spørrende blikk på Shimoto. Han svarte med å rekke meg en kurv. «Foran oss har vi det største nedslagsfeltet for den delen av meteorittsvermen som ikke brenner opp eller blir avbøyd,» forklarte han. «Plukk med deg alt du kan finne av små, svarte steinliknende objekter. De skiller seg ut fra alt annet og burde være enkle å oppdage.»

Vi festet hjelmene på beskyttelsesdrakten og koblet disse til luftbeholderne. Shimoto åpnet pleksiglasset over oss og klatret ut først. Å bevege seg i dette underlige antrekket kjentes uvant til å begynne med, men gikk forholdsvis greit etter hvert. Jeg rotet omkring i et kvarters tid og fylte nettingkurven til randen. Shimoto hadde funnet like mange av noenlunde samme størrelse. Alle med samme glassaktige overflate og høye egenvekt.

«Hva skal du med disse?» spurte jeg, da vi igjen satt benket i kjøretøyet. Shimoto smilte hemmelighetsfullt, men sa ingenting. Heller ikke da han forsvant inn i skipet etter ankomsten, uten et ord til forklaring.

Roboten hadde avbrutt reparasjonen. Jerrys beregninger av drivstoffet viste at skipet aldri ville kunne lette igjen med de små reservene som fantes. Nok til å sparke det videre frem til Reda og der foreta en kontrollert landing, hvis man bare hadde maktet å rive det løs fra planetens gravitasjonsfelt. Men

67

hullet skyldtes ikke et meteortreff, forklarte han, da Shimoto var forsvunnet. Roboten hadde avslørt rester av forbrent sprengstoff på bruddflatene, altså dreide det seg om sabotasje. Noen hadde festet en magnetmine til skroget før avgang og utløst denne med fjernkontroll på et beleilig tidspunkt. Beleilig for hvem, var spørsmålet. Svaret hadde Shimoto trolig brakt med seg tilbake fra den for hans vedkommende planlagte ekspedisjonen.

M-16 var aldri blitt undersøkt med henblikk på utvinning av verdifulle mineraler, metaller eller sjeldne jordarter. Hva Shimoto var ute etter hadde han tydeligvis funnet. Først senere, da alt var over, og jeg den eneste gjenværende havaristen, forsto jeg betydningen av innholdet i kurvene.

Jerry hadde rapportert hendelsen til Redas administrasjon og bedt om assistanse. Det ville trolig ta uker før unnsetningen rakk frem. I mellomtiden skulle Shimoto få gjennomgå, var Jerrys klare innstilling.

Jeg ønsker hverken å plage meg selv eller andre ved å gjenfortelle historien som utspant seg i løpet av den lange ventetiden da tilværelsen for oss alle ble satt på prøve. Innen de gitte rammene kan enhver forestille seg hvordan det hele måtte ende. Den slags hører hjemme i voldelige tragedier, der menneskets natur blir dets verste fiende og aktørene faller for eget grep.

Selv hadde jeg holdt meg borte fra stridighetene med bare én tanke i hodet, og denne klamret jeg meg til med desperasjonens viljekraft. Da skipets kjøleanlegg omsider brøt sammen, og solens uutholdelige hete tvang meg vestover, begynte imidlertid håpet å visne. Unnsetningen fra Reda ville måtte komme, om så ikke for annet enn å berge den uhyre kostbare lasten. Men var jeg i stand til å holde ut ved hjelp av terrengvognen og hva den kunne bære med seg?

Det ble et kappløp med terminatorlinjens forskyvning. Korte dagsetapper gjennom ulendt terreng for å drøye drivstoffreservene lengst mulig. Ved enden av en slik fikk jeg øye på en underlig figur noen mil bakenfor stedet Shimoto hadde tatt meg med til. Da jeg senere dagen etter hadde kortet ned avstanden så jeg at figuren var en sfinks, maken til den jeg kjente fra Egypts historie. Men hvem hadde plassert den her, og i hvilken hensikt?

Shimoto var molekylærbiolog. En som blant annet hadde studerte livets opprinnelse og sammensetning. Kunne det tenkes at han her, midt i meteorittenes nedslagsfelt, hadde lett etter spor av livets byggesteiner på disse langveisfarende gjestene, og at sfinksen var livets symbolske vokter?

Da mørket senket seg gikk tanken til mine egne reisefeller, som i utforskingen av livets vandringer hadde måttet bøte med sine egne på grunn av en forskers hensynsløse ambisjoner. En av stjernene over hodet mitt lyste

68

klarere enn de andre. Den var også i bevegelse mot mitt natteleie på denne fjerne utposten. Skipet fra Reda var underveis.

69

Myten om mennesket.

Xian var urolig, som om mørket bar med seg noe tungt og truende. Den velsignete roen han vanligvis fyltes med i skumringstimen nektet å innfinne seg. Solen hadde gått til hvile. Markene anget av opplagret varme og bedøvende dufter, mens kveldsbrisen bar med seg skyer av pollen.

Plantene og insektene hadde arvet Jorden. Et villnis av grønnsvær der gjennomsiktige vinger summet. Han tittet opp, som så ofte i det siste, og mellom nettet av sprikende grener skimtet han den disige, gylne månen. Ingen stjerner, sukket han lettet, men hvor lenge?

I kveld måtte han snakke med Vy om dette. Hun var voksen nå, klar til å få vite hva fremtiden måtte bære i sitt skjød. Det kunne ikke utsettes lenger. Årene hadde gjort ham gammel, så hver dag kunne bli hans siste. Likevel var han i tvil. Men visse ting ble ikke borte om man bare skjøv dem foran seg.

Fornemmelsen av at det varslete tidsskillet var i ferd med å inntreffe hadde bitt seg fast i sinnet. Møysommelig ristet han ubesluttsomheten av seg og gikk for å lete henne opp. I halvmørket under Jinza-treet satt Vys lillebror, Tau, og mesket seg med en frukt.

«Hvor er Vy?» Xian støttet seg til stokken og så seg omkring.«Hun var her, men ikke nå lenger,» fikk Tau stotret frem mellom

munnfullene. Forbeholdent, som om visse ting ikke angikk ham.«Øynene mine har fortalt meg det siste,» bemerket Xian irettesettende.

«Men hvor hun er vet du sikkert alt om, kjenner jeg deg rett.»«Hos Sor, hvor ellers.» Tau lepjet i seg den blodrøde fruktsaften og

slikket seg om munnen. Resten dryppet fra haken og ned på det nakne brystet, der myriader av småfluer hadde kaket seg.

Sor var Vys utvalgte. Han hun skulle få avkom med i tidens fylde. Den var kanskje allerede inne, forekom det Xian. Selv hadde han vært så fordypet i egne tanker at han ikke hadde lagt merke til noen forandringer.

Tau reagerte på stemningsskiftet i den gamles ansikt og rynket pannen. Xian strøk ham beroligende over de viltvoksende hårtufsene.

«Siden Vy er voksen nok til å formere seg, og hvor smertefullt det er … »Resten tonet ut i den flaue brisen. Tau skottet opp med glitrende øyne.«Verre enn det var for menneskene?»Xians hjerte hoppet over et slag.«Hvor har du fått høre om menneskene?»«Ikke fra Vy,» fastslo Tau med et ertende smil og slikket fingrene rene.

«Men hvorfor gjør det så vondt?»

70

«Hodene deres var større enn våre,» svarte Xian.«Større enn mitt da jeg ble født?»«Mye større?»«Menneskebarna var ikke … fullbårne.» Xian strevde med å finne de

rette svarene på den veslevoksne guttungens åpenhjertige spørsmål. «De ble altså født for tidlig, i motsetning til andre sammenliknbare vesener. Hvis morens kropp hadde vært formet annerledes … »

« … ville barnet kunne ha reist seg mye tidligere.»Vy trådte ut av måneskyggen fra Jinza-treet. Hvor lenge hadde hun stått

der? undret Xian. Men dermed var også stikkordet gitt ham til den vanskelige fortellingen han nå skulle fremføre, slik han var pålagt av de vises råd.

Han ryddet en plass til seg selv og henne ved siden av Tau.«Er det sant at vi stammer fra dem, bestefar?» spurte hun.«Sagnet sier så,» nikket han. «Men dette går langt bakover i tid, til den

gang det ennå var stjerner på himmelen og mennesket befolket Jorden. Nå er det ingen lys der oppe, bortsett fra månen. Stjernene har flyktet fra oss, men skal engang vende tilbake. Tallrike som blomstene på Jinza-treet.»

Han lot ordene synke inn før han fortsatte.«Menneskene var like tallrike. De formerte seg så uhemmet at Jorden

stønnet under trykket fra massene. I lengden tålte ikke naturen presset og slo tilbake med alle midler. Med sin velutviklete hjerne fant mennesket måter å overvinne den på. Fremstilte gifter mot parasittene som spiste avlingene deres, og lagde medikamenter til å bekjempe sykdommer. Men slike midler var ukjente i naturen og førte til alvorlige forstyrrelser av kretsløpet. Mennesket hadde skaffet seg galgenfrist som til sist ble dets bane.»

«Du har ikke ennå ikke fortalt hvorfor det er smertefullt for Vy å føde,» sa Tau utålmodig. Han strevde med å feie bort de plagsomme fluene som kravlet rundt i den størknende fruktsaften.

«Jeg kommer til det,» svarte Xian. «Men kanskje du burde dyppe deg i bekken først. Fluene vil nok bli der til lenge etter at fortellingen er omme.»

Tau gjorde ingen tegn til å reise seg. Xian plukket opp tråden igjen.«Da menneskene omsider tok sammenhengen innover seg var det for

sent. De mange kjemikaliene hadde angrepet kroppene deres og delvis gjort dem ufruktbare, delvis forandret arvestoffet. Bare det best tilpassete avkommet deres overlevde og la grunnlaget for en ny slekt. Disse blandet seg med hverandre. I generasjonene som fulgte var det plass nok til alle. Den enkeltes kropp syntes også å være bedre rustet mot angrep fra parasitter.»

71

Xian gjorde et opphold. Han skulle gjerne ha vært mer nyansert, men som ved slike overleveringer hadde detaljene gått tapt i historiens mørke. Det vesentlige gjensto imidlertid. Først måtte han likevel streife innom bakgrunnen for sagnets kjernepunkt, mysteriet om de forsvunne stjernene. Allerede i menneskets tidsalder hadde disse begynt å trekke seg bort fra hverandre slik at rommet mellom dem ble stadig større. I seg selv var ikke dette viktig, men spådommen forutsa et tidsskille som slektens voksne måtte ha kjennskap til. Og heri lå svaret på Taus spørsmål.

«Stjernenes gang hadde ingenting å gjøre med sunnheten til menneskets etterkommere, men trolig en høyere motstandsevne frembrakt av det giftige miljøet. De som tålte det overlevde mens andre bukket under. Slik var det også da verden ble skapt i et inferno av gasser og støv.

Dette skjedde lenge før livet ble til, før Jorden i det hele tatt fantes. Solen, månen og stjernene er alle skapt av disse stoffene. Men vinden, som opprinnelig samlet dem i klumper av fast stoff, fortsatte å blåse dem fra hverandre. Mange tror at denne har snudd, og her er vi fremme ved poenget. Sagnet sier at når den første stjernen viser seg på himmelen skal en av våre kvinner føde et menneskebarn.

«Med stort hode,» utbrøt Tau, øynene lyste av forskrekkelse. «Da blir det ikke greit å være Vy. Ikke oss andre heller. Hvis mennesket vender tilbake begynner alt på nytt, kanskje verre enn noensinne.»

Vy strøk seg over magen med et fjernt smil om munnen. Nå først la Xian merke til den vesle kulen på magen. Når solen hadde fullført to omløp var hun antakelig moden. Barnet ville bli alles eiendom og ansvar, slik det hadde vært i millioner av generasjon. Han fryktet ikke at hun skulle bli den nye stammoren til en lengst forsvunnet art. Altså trengte man heller ikke bekymre seg for om kroppen hennes ville tåle påkjenningen eller ikke.

Taus skrekkvisjon var typisk for barnets trang til overdrivelser. Den var kun gyldig hvis man forutsatte at mennesket var et gjennom egennyttig vesen, ute av stand til å reflektere over helhetens betydning og harmoni. Det hadde etterlatt seg store fotavtrykk, men mye vann hadde rent i havet siden da. Likevel lå det en advarsel i profetien om at historien kunne gjenta seg.

Senere samme kveld ble han sittende på sin vante plass, inhalerte duftene og tittet på nattflyenes paringslek. Månen nærmet seg synsranden og himmelen var svakt disig. Et forvarsel om monsunregnets komme, med oversvømte jorder klare for ny utplanting. Kanskje en av de siste kveldene før de alle måtte trekke under tak Vy og Tau hadde gått hjem til sine, eller i det minste tok han det for gitt. Helt til en oppspilt barnestemme fra hagen blandet seg inn i surret fra insektene.

72

«Bestefar Xian, jeg ser et lite blinkende lys der oppe over trekronene!»

73

Amøbene.

Albert Bates kastet seg over volumknappen på den vesle transistorradioen og skrudde lyden opp. I farten veltet han melkeflasken overende, sammen med Marys bløtkokte egg. Mary skrek, mens Dennis stirret på den hvite bekken med skrekkblandet fryd. Hvis faren kunne slippe unna med dette …

«Se deg for en annen gang,» bjeffet Phyllis. «Den nystrøkne duken!»Albert hysjet henne ned med en håndbevegelse og la radioen mot øret.

«Vær stille alle sammen.» Melkesøl under frokosten var gud bedre en vanlig foreteelse i de tusen hjem, så hvorfor ikke erstatte stivetøyet med voksduk.

// … det siste døgnet, Amøbene ble oppdaget av en andejeger, Lester Carmichael fra Luton, og til vår reporter forteller han at et selsommere syn kan vanskelig tenkes. Størrelsen var enorm, og slimdyrets cellekjerne selvlysende i tussmørke. Carmichael beretning er foreløpig den eneste …//

«Hørte du det, Phyllis?» Alberts stemme var hes av opphisselse. Akkurat slik han ord for ord hadde beskrevet dem i skrekknovellen. Hvem skulle trodd at den slags kunne finne sted i virkeligheten?

Konen ristet på hodet med en oppgitt mine og en kjøkkenklut i den ledige hånden. «Jeg hadde mer enn nok med å berge flasken.»

Telefonen ringte. Dennis tok den, men ga røret videre til moren.«Hallo. Nei er det deg, Gerald? Ja, vi er akkurat ferdige med frokosten.

Heldigvis, om jeg så må si. Om vi har hørt det? Vær sikker. Albert oppførte seg som en gal. Du kan snakke med ham selv. Et øyeblikk bare.»

Hun la hånden over mikrofonen og ropte over skulderen. «Albert, er du der? Gerald vil ha et ord med deg.»

«Øyeblikk.» Albert løftet av røret på biapparatet i entreen. «Morgen, Gerald. Jo visst har jeg hørt det. Radioen sto akkurat på. Mary og den hersens popmusikken, du vet. Utrolig er bare fornavnet. Jeg trodde nesten ikke mine egne ører. Møtes hvor? På ditt kontor om en halv time? Da sier vi det.»

Et øyeblikk ble bare stående å stirre ut i luften. Så begynte han å skoggerle. «Skal se det blir råd med den kåpen du ønsker deg, Phyllis,» fikk han støtt frem mellom hikstene. Men den skal gnieren Gerald Blanchford få betale for, om enn indirekte, tenkte han skadefro.

* * *

G & O Blanchford Publishing, stod det på messingskiltet ved inngangsdøren. Hvor ofte hadde han ikke stått her med et ferskt manuskript i vesken og hatt mest lyst til å vende om. Gerald Blanchford, Phyllis’ onkel, var ikke den

74

enkleste forlegger å ha med og gjøre. Familiebåndet til tross kunne han selvsagt ikke regne med noen form for særbehandling, men mannen kunne i det minste ha gitt ham en sjanse. Gerald mente imidlertid at historiene hans var litt for fantasifulle og virkelighetsfjerne. Gadd vite hva han ville si om hans siste novellesamling nå havnet øverst på bestselgerlistene.

“Fortellinger fra grenseland ”, med den aktuelle historien mellom permene, hadde funnet nåde for andres øyne, men ikke gitt den store uttellingen. Nå forventet han drahjelp fra media i form av intervjuer og presseomtale. En slik anledning ville han aldri få igjen. Hvis ikke denne førte til et gjennombrudd kunne han bare legge skrivesakene på hyllen, men det ville de nærmeste timene vise. Med et smil om munnen ringte på dørklokken.

På veien opp trappen mintes han hvordan ordene hadde falt da den pompøse Gerald refuserte manuskriptet. G & O var en seriøst forlag, og leserne deres ville ikke engang tatt i dette sludderet med en ildtang. De fjollete historiene appellerte knapt nok til barn. Dessuten var markedet oversvømt av den slags. Etter dette sammentreffet ville verden måtte ta både ham og visjonene hans på alvor, følte Albert seg overbevist om.

Konens onkel møtte ham i døren med et påtatt hjertelig smil om munnen. Tydeligere kunne det ikke sies at mannen hadde kommet til en annen erkjennelse av Alberts nåværende bidrag til økt status blant fantasilitteraturens tilhengere. Utgiveren hans kunne nok regne med en saftig resultatforbedring på årets bunnlinje. Bare tanken på dette måtte kjennes som et sviende nederlag for den notoriske pengepugeren. Det gikk for tiden ikke særlig bra med opptrykkene hans av gamle klassikere.

På settbordet ved sittegruppen sto et sølvbrett med to krystallglass mellom en flaske kostbar champagne. Gerald sprettet korken og skjenket i.

«Gratulerer med dagen, Albert,» sa han mens de klinket. «Har du forresten sett dagens første overskrifter?»

Albert bladde raskt gjennom bunken. Biologisk sensasjon forutsagt av ukjent forfatter. Fantasifostre virkelige. Gårsdagens diktning, morgendagens skrekk. Ikke særlig gode, men svært tabloide, var Alberts første reaksjon. Novellens idé hadde ikke først og fremst vært å skremme, men påpeke alvoret i den stadig økende bruken av tvilsomme kjemikalier.

«Forleggeren din har vært aktiv på morgenkvisten, og mer blir det nok,» kommenterte Gerald. «Synd at utgivelsen ikke står på vår liste, men du skjønner hvorfor. Likevel er det på sin plass å hylle en bevinget aktør, som jeg på vegne av bransjen ønsker velkommen i folden. En ordets tjerner med høytflygende vyer. Hell og lykke i ditt videre forfatterskap.»

75

Den gamle hykleren fornekter seg ikke, tenkte Albert beskt. Men la ham nå gjerne ta sin ufortjente del av glansen, hvis det er så om å gjøre. Taperens eleverte form for selvplaging på kjent britisk vis.

Fra skrivebordskuffen tok Gerald frem en innpakket gjenstand og overrakte den til Albert med oppfordring om snarest å åpne den.

«Heretter vil du trenge mobiltelefon,» sa han. «Siden du lenge har manglet en slik, tok jeg meg friheten til å få deg på nettet.»

Avlat. Men også omtenksomt av ham, måtte Albert innrømme, og kanskje hadde mannen rett. Den nærmeste tiden var han nødt for å være tilgjengelig med henblikk på intervjuer. Han kunne ikke bare la fasttelefonen kime til ingen nytte når resten av familien var ute av huset.

«Abonnementet er betalt og nummeret registrert alle databaser,» opplyste Gerald. «Før uken er omme vet du hva det vil si å være i medias søkelys.»

* * *

I første omgang var det oppdageren av amøbene som fikk den største TV-dekningen og fleste spaltemillimeterne. Bortsett fra det monstrøse synet mannen ble møtt med ble historien fortalt uten fakter eller dramatikk. Blant ekspertisen gikk spekulasjonene imidlertid hett for seg om årsakene til abnormaliteten. Den kunne muligens skyldes giftlekkasjer via grunnvannet fra en gammel fylling i nærheten, større doser UV-stråling som følge av hullet i osonlaget, eller andre påvirkninger av cellekjernens arvestoff. Albert opplevde de mange forslagene til den ukontrollerte økning av slimdyrenes volum som moteriktige eller svært eksotiske. Men ennå hadde ingen hentet frem novellens forklaring på fenomenet.

Selv lot han også denne ligge under de mange intervjuene. Overlot vitenskapen til dem som følte seg kallet og heller la media gjøre profetien til et poeng, Når fantasier ble virkelighet slo de gjerne bedre an i det brede lag enn snusfornuftig folkeopplysning. Årsak og virkning var akademiske øvelser forbeholdt en selvbestaltet elite.

Amøbene, eller sølepyttdyrene som de også ble kalt, fortsatte å vokse i størrelse. Fra baderinger til traktordekk, kunne tabloidene rapportere om til sine grøssende lesere. Hvorvidt de utgjorde en fare for mennesker var omdiskutert blant forståsegpåerne. Et TV-team ønsket å lage en dokumentar om hendelsen med ham selv og andejegeren sentralt i bildet. Siden Albert ennå ikke hadde sett dem i levende live, takket han ja til dette. De var bokstavelig hans egen kreasjon, om enn på papiret. Hvordan de oppførte seg i sitt naturlige habitat hadde han ingen førstehånds kjennskap til.

Samme ettermiddag var de på plass ved sumpområdet hvor Lester Carmichael hadde oppdaget mutantene. Været var grått med lett yr, men

76

lysforholdene gode. Produsenten ville vite hvor Carmichael befant seg da han først fikk øye på disse underlige skapningene og hvilke tanker dette hadde medført. Andejegeren svarte som ved tidligere anledninger på sin vante saklige måte. Deretter gikk turen til Albert.

«Hvordan oppleves det for en skrivende person å møte sine fantasifostre utenfor fiksjonens univers?» spurte han.

«Svaret ligger implisitt i spørsmålet – det skulle ikke være mulig. Men her bakser disse digre, uflytende geléflakene rundt i gjørmevannet som om de aldri skulle ha gjort annet.»

Synet var både skremmende og fascinerende. Han kjente en dragning mot å nærme seg dem. La fingrene gli over protoplasmaklumpenes overflate og kjenne hvordan de reagerte på berøringen. Men myrens konsistens forbød en slik handling. Hvis så skulle skje måtte de komme til ham, ikke omvendt.

Innspillingen fortsatte med vekslende sceneskift til tussmørket kom sigende. Samtidig satte amøbene seg i bevegelse. Padlet seg gjennom dammer og mellom flytende gresstuer mot fotografens standplass. Skremt trakk han seg skyndsomst bakover, fortsatt med fokus på fremrykningen.

Carmichael ropte ut en advarsel om å pakke sammen.«Jeg liker ikke denne oppførselen deres,» sa han til Albert. «Kan være at

de føler seg truet og angriper i selvforsvar.»Teamet jogget inn på stien gjennom krattet som førte til bilene, men

Albert ble stående igjen. Som forsteinet stirre han på den bølgende bevegelsen av cellemasse og tentakler, uten å kunne lee en finger. Først da de øvrige var fremme ved bilene ble noen klar over at han manglet.

Letemannskaper fra forsvaret ble umiddelbart tilkalt. Utstyrt med infrarøde nattbriller og heldekkende neoprendresser spredte de seg i vifteform for å dekke et størst mulig område. Men mørket og de sumpliknende omgivelsene hemmet fremdriften betraktelig. Det forræderske grønne skimmeret brillene produserte ga ingen sikre holdepunkter om underlagets konsistens. Omsider bestemte ledelsen seg for å vente på dagslyset av frykt for at det kunne skje en ulykke. Man ønsket ikke at noen skulle gå seg fast i en bunnløst avgrunn, uten muligheter til å berges.

Først i grålysningen fant man den forsvunne liggende død i en annen del av myren, med luftveiene tilklint av slim. Noen timer senere fløy et militært helikopter over stedet for å eliminere den biologiske trusselen i et flammehav av hvitt fosfor. Men BBCs nyhetsanker kunne fortelle at amøbene ikke lenger var å se. På mystisk vis hadde de forsvunnet, som om de bare skulle ha eksistert i forfatteren Albert Bates hode.

77

Forandring fryder.

Steve Collona fulgte strømmen opp den brede steintrappen og forbi granittløvene mot bygningens skyggefulle indre. Lyden av skrittene blandet seg med klaprende plastheler og stemmesurr. Han nikket tilbake når en forbipasserende elev pliktskyldigst hilste, men skulle mer enn gjerne ha vært denne dagens siste time foruten. Solen skinte, luften var svanger med vår, og han viste han ville få problemer med å holde på klassens oppmerksomhet.

Økologi ble ansett for å være kjedelig, irrelevant og uten fremtidsper-spektiver. Elevene, som allerede var på plass i klasserommet, signaliserte sin manglende interesse gjennom flittig bruk av lesebrettet. Så vidt kan kunne registrere var de alle der, minus én. Collona brydde seg sjelden om å ta manntall, men poengterte sitt usvikelig overblikk på andre måter.

Hvor er Thompson? hadde han spurt. Syk, ble det svart. Følte seg kvalm og gikk hjem. Kvalm. I årevis hadde han selv slitt med denne uspesifikke plagen som kom og gikk, typisk for de fleste i hans generasjon. Yngre mennesker klaget sjelden over dette, så Thompsons kvalme hadde nok andre årsaker. Til gjengjeld var astmatiske lidelser utbredt, sammen med overfølsomhet for pollen og annen allergi. Man vokste det gjerne av seg, ble det sagt, når den enkeltes immunapparat lærte forskjellen på skitt og kanel.

Moderne legevitenskap hadde gjort kroppen til en uinntakelig festning for alle kjente typer av mikroorganismer. Vaksiner stimulerte den fra tidlig barndom til å utvikle antistoffer mot det meste man måtte bli utsatt for, og gjennomført hygiene tok seg av resten. Skulle det imidlertid dukke opp et virus med en ny og ukjent proteinsammensetning, ville samfunnet være like ubeskyttet og hjelpeløst som en villfaren orm i en maurtue.

Hva den ubehagelige kvalmefølelsen skyldtes forble et mysterium. Vår generasjons kollektive lidelse, mente hans jevnaldrende kompis George Kealty. Han hadde sine ideer om hvordan denne hadde oppstått, men tvilte på at Instituttet for folkehelse ville gi ham medhold. Dagens unge ville av gode grunner heller ikke ha funnet dette tankegodset meningsfullt.

Et blikk på klokken fortalte at timen nærmet seg slutten. Diskusjonene og problematiseringen av temaet var unnagjort. En kort oppsummering gjensto før han slapp elevene ut i lyset og luften.

«Som dere ikke kan ha unngått å legge merke til kan byen igjen smykke seg med en fantastisk vårdag, fri for kjemisk forurensning. Bortsett fra undertegnede har ingen i dette rommet opplevd fotokjemisk smog. En ertesuppegul, tåkeliknende skykonsistens, som i alt vesentlig skyldtes

78

avgasser fra fossilt drivstoff. Ved sollysets innvirkning dannet denne et lokk over byen som på stille dager kunne bli svært plagsomt å leve under, særlig for mennesker med pustebesvær. Når forholdene var på sitt verste gikk ambulansene i skytteltrafikk med folk som trengte akutt behandling for ikke å bli kvalt av oksygenmangel.

Slike dager vi nå har var heller sjeldne på den tiden. Men det har kostet å komme dit vi er i dag. Ren luft og rent vann burde ha vært en selvfølge. Fremskrittet hadde sin pris den gang, som ingen var villige til å betale før tilstandene ble uholdbare. Til sist måtte industrien tvinges til å rense røyken fra fabrikkpipene. Det samme gjaldt for utslipp av kloakk til resipientene. Dessuten er det siste kjøretøyet med stempelmotor og flytende brennstoff nå parkert for godt. Likevel er det et stykke frem til den økologiske balansen er gjenopprettet i sin helhet. Til neste gang vil jeg at dere tenker igjennom hvor samfunnet har mest å vinne på ytterlige tiltak for et bedre miljø.»

Støyende og våryre forlot elevene klasserommet. Selv ble han stående igjen med det fordømte fysiske ubehaget strømmende gjennom kroppen. Død luft fra kondisjoneringsanlegget, tenkte han, men ute på trappen var det ingen merkbar forskjell. Det var som om den manglet både smak og konsistens, nøyaktig hva kjemikeren George Kealty også klaget over. Lukten av gatestøv hadde han heller ikke kjent siden byen gikk til innkjøp av den nye feiemaskinene. Alt var blitt så sterilt at det nesten gjorde vondt.

* * *

«George ringte og bekreftet tidspunktet for fisketuren,» ropte Lorna fra kjøkkenet idet han lukket inngangsdøren hjemme bak seg. Hun møtte ham i entreen med en rynket mine. «Samme elendigheten i dag også?»

«Ikke verre enn at en slurk mineralvann får kroppen i balanse,» svarte han med et skuldetrekk. «Kanskje jeg burde få sjekket tarmfloraen for å se om problemet kan ligge der. Men jeg spiser jo ikke annet en ren mat, på linje med dere andre. Hva består forresten dagens meny av?»

«Sirloinstek med brekkbønner og karamellpudding til dessert.»«Burde være snadder for småkrypene der nede.» Han klappet seg på

magen og ga henne en klem. «Ingen farsemat her i huset.»Egentlig kunne han ha tenkt seg en burger med sterk chilisaus og salte

agurker. Men så lenge han slapp å spise ren vegetarmat burde han være fornøyd. Under oppveksten hadde han vært velsignet med eh puntlærsmage som kunne fordøye jernfilspon om nødvendig. At den senere skulle ha blitt så fordømt ømfintlig var ikke lett å skjønne. Men hvis George hadde rett at symptomene var ens over hele linjen måtte det være deres felles skjebne.

Han hadde akkurat gjort seg klar da George ringte på døren.

79

«Samme gamle vraket, ser jeg,» gliste han, da de lempet Steves utstyr inn i bagasjerommet på den nye doningen, en hydrogendrevet hybrid stasjonsvogn fra Chrysler. «Men i det minste er vi samme båt, for å si det på den måten, selv om vi nøyer oss med vadere. La oss håpe at fisken er på bittet. Katten hadde i alle fall store forhåpninger.»

En havtime senere parkerte de under trekronene. Steve kommenterte bilens kjøreegenskaper, men George svarte med et hemmelighetsfullt smil. «På hjemturen skal vi ta en liten avstikker og titte på et virkelig klenodium,» sa han. «Det finnes ikke mange slike lenger.»

De fordelte langs elvebredden der buskaset ikke var til hinder for lange kast. Steve var ingen dreven fisker og var mest med for turens skyld. Men han nøt disse timene ved det buktende vannspeilet under suset fra trekronene og fuglesangen. En svak bris holdt insektene på avstand. Men ved solefall ble mygg og knott mer pågående. Han måtte stadig med hånden opp i ansiktet for å feie bort de blodtørstige kreene.

Ett enkelt napp var hans eneste beholdning hva fisket angikk mens George hadde fire halvkilos regnbueørreter hengende på en vidjekvist da skumringen senket seg. Han holdt ord med hensyn til avstikkeren og gjorde et opphold ved en forfallen driftsbygning en mils vei øst for elven. Sammen gikk de inn det store tomme rommet med den doble døren på vidt gap. I halvmørket fikk Steve øye på noen rustne landbruksmaskiner og en Dodge Charger fra rundt 1960. Dekkene var flate og karosseriet fullt av høystøv, men ellers syntes den lite påvirket av tidens tann.

«Min avdøde onkels,» forklarte George. Han smøg seg inn bak rattet, stakk tenningsnøkkelen på plass med giret frikoblet og vred om. Motoren kinnet, hostet et par ganger og døde.

«Der står en jerrykanne med noe som skvalper her,» opplyste Steve.«Gudskjelov,» sa George lettet. «Skvett på noen liter, så prøver vi igjen.»Steve skrudde løs tanklokket. Uten å søle for mye fikk han tømt innholdet

ned i røret. Den skarpe lukten av bensindamp rev i nesen og vekket minner fra en svunnen tid. Nesten berusende, på en måte.

Motoren startet med et brøl. Sotblandet eksos skjøt ut av røret og videre gjennom de åpne dørene. George slapp gassen og viste tommelen opp. Stemplene falt til ro med klikkende ventilhetter.

«Onkel hadde alt på stell hva motor og drivverk angikk,» sa George triumferende. «Synd at disse kraftpakkene må tibringe alderdommen i så kummerlige omgivelser.»

«Det har sine grunner,» minnet Steve ham om. Bymiljøene tålte ikke belastningene fra den amerikanske drømmens bakside.

80

George slo av tenningen og steg ut. Nøklene la han tilbake over på høyre fordekk. Han vende seg mot Steve med en granskende mine.

«Ser du har fått tilbake gløden i blikket,» bemerket han.«Gløden?»«Den gamle Steve, slik jeg kjente ham i ungdommen. Skulle ikke

forundre meg om det skyldes en dose forbrente hydrokarboner.»Steve rynket pannen ettertenksomt. Han merket faktisk en forandring til

det bedre, hva nå det kunne skyldes. Det sedvanlige ubehaget var borte. Eller hadde det bare midlertidig gått til hvile under nostalgiens slumreteppe?

«Intoksikerte er hva vi er,» mumlet kjemikeren. «Tenk på alt vi ble utsatt for gjennom oppveksten i fremskrittets navn. DDT, PCB og hele resten av bokstavkjeksen. Noen av disse kan ha huket seg på visse reseptorer i hjernen og skapt en slags følelse av abstinens. Men siden slike stoffer er gått av bruk får ikke kroppen lenger påfyll. Systemet ditt kan ha respondert på eksosen ved å sparke i gang en positiv reaksjon – hvem vet.»

«Heretter bør jeg altså sniffe kjemiske avfallsstoffer for helsens skyld?»«Ikke nødvendigvis,» svarte George. «Hvis dette har ført til at hjernen

slår av bryteren er du friskmeldt. Så lenge påvirkningene var kroniske vendte kroppen seg til dem. Den dosen du nå fikk kan i beste fall føre til at den underliggende forstyrrelsen slettes i minnebanken.»

«Den bakvendte verden,» sa Steve hoderystende, men vennen hadde muligens et poeng. Ethvert individ var sitt eget univers. Derfor fantes det heller ingen allmenngyldig målestokk for hvordan den enkeltes kropp reagerte i kontakten med fremmede substanser.

«Noe skitt må organismen tilføres om den skal kunne utvikle seg i harmoni med sin egenart, mente George. «Det første spedbarnet får med seg fra moren under fødselen er noen gram av hennes avføring. Hvis ikke ville all næring passere ufordøyd gjennom systemet av mangel på en effektiv tarmflora. Unger som putter jord i munnen, og ellers slikker på det aller meste, bør ikke advares mot å gjøre dette. Derimot kan absolutt rent vann gi både magekramper og det som verre er.»

«Så du mener at vår generasjon har mangt å takke et skittent miljø for?»«La meg heller si det slik at når terpener står på listen over bannlyste

stoffer bør ingen prise naturens sunnhet,» svarte han ironisk. «Barskogen pumper ut tonnevis av slike og generer helsefarlig oson. Litt av et paradoks fra en kjemikers synspunkt med tanke på de helserådene vi får.»

Da de igjen satt i bilen på vei hjem ble Steve overmannet av en halvglemt lengsel etter lukten fra de fordums bensinstasjonene.

81

Navnegymnastikk.

Enkelte historier kan vanskelig fortelles uten en viss bismak. I ettertid har nok glemselen trukket et forsonende slør over vårt noe bisarre påfunn. Men da ideen fødtes, hvem kunne ant at elleve israelske idrettsutøvere og en tysk politimann skulle måtte bøte med livet for terrorgruppen Sort September, i et arrangement som var ment å være en fredelig kappestrid mellom nasjoner?

For oss begynte det hele med en nokså medtatt volleyballsko til gatebruk på seksti- og syttitallet. En tidligere kollega av oss, Per Ditlev Jakobsen, (navnet er selvsagt endret) hadde forlagt den i et skap vi brukte til rekvisita og senere aldri hentet den. Trygve, som på det tidspunktet hadde overtatt plassen hans, lot den gå regelrett i søppelbøtta. Da han senere kom over maken i nederste skrivebordskuff angret han på dette og mente at vi denne gang kanskje burde sende den til eieren rekommandert. Ved nærmere ettertanke kom vi til at vi skulle la den ta omveien via München, der sommerlekene for1972 akkurat var i ferd med å starte.

Som tenkt, så gjort. Skoen ble forskriftsmessig pakket med mottakerens navn og adresse: Per Ditlev Jakobsen, Norwegische Olympische Team, München. Avsender: Per Ditlev, samt hjemmeadressen. Siden ingen slik utøver fantes regnet vi med at pakken kom til å bli returnert uåpnet, men skjebnen ville det altså annerledes. Da skuddene smalt tok vi det for gitt at denne i det minste ble gjennomlyst, trolig også gått nøyere etter i sømmene på grunn av metallringene i lissehullene. Sammen med pakkens størrelse og vekt kunne det i verste fall dreie seg om en bombe.

Da pakken omsider fant veien hjem til nærmeste postkontor, preget av tysk grundighet over det hele, fikk Per Ditlev bange anelser. Mistanken om at Trygve hadde hatt en finger med i spillet var nærliggende. Trygve på sin side svarte med blankt fjes og nektet for at han kjente noe til saken. Deretter kom turen til meg. Han fryktet for hva pakken kunne inneholde, men fikk vite det var ganske harmløst. Han måtte imidlertid ut med et midlere gebyr for å få den utlevert. Verre var det ikke.

Per Ditlev hadde aldri likt etternavnet sitt og unngikk derfor å bruke dette i de fleste sammenhenger. Så da han troppet opp med hentelappen møtte han naturligvis motbør. Postmesterens ble tilkalt og besluttet at pakken skulle åpnes på stedet. Om situasjonen allerede føltes pinlig for mottakeren ble den ikke bedre da den utgåtte tøyskoen kom til syne i vitners nærvær, skal man tro de mange som overvar seansen. Hvis dette var et eksempel på utrustningen til de norske troppen kunne man ikke regne med noen pallplass.

For Per Ditlevs del ble den olympiske øvelsen å skaffe seg et etternavn med høyere status og profil i egne øyne enn et som endte på ‘sen’.

82

Som man roper i skogen …

Spøk av denne typen har gjerne en forhistorie. Trygves besto i å ha snakket nedlatende om en av reklamebyråets kunder, kall ham Iversen, da en for ham ukjent person passerte forbi. Ansvarlig konsulent, som også var til stede i det famøse øyeblikket, kunne ikke dy seg.

«Har du hilst på Iversen, Trygve,» dro han til, vel vitende om hvor dette sleivsparket ville ramme synderen. Rød i ansiktet rakte Trygve pliktskyldigst ut hånden, men den ukjente overså gesten fullstendig og fortsatte bare ufortrødent videre inn gjennom korridoren.

Så snart vedkommende var utenfor hørevidde brøt konsulenten ut i skoggerlatter. Trygve, som skjønte at var blitt tatt ved nesen, lovte en grusom hevn. Da første april nærmet seg, og ingenting hadde skjedd tross gjentatte purringer fra den skyldige, fant jeg grunn til å intervenere.

Akkurat da forberedte vi en jobb for importøren av speilreflekskameraet Pentax. Den japanske produsenten hadde hyrt en sørafrikansk fotograf, Sam Haskins, til å utstyre årets kalender med tolv av sine bilder. I den forbindelse var Haskins ute på en rundreise i Europa. Den norske importøren ville gjerne gjøre et nummer av dette ved å presentere Haskins seneste mesterverk for et større publikum enn kun de som kjente ham fra tidligere.

«Du snakker engelsk flytende,» sa jeg til Trygve. «Ville du også klare en sørafrikansk aksent på en overbevisende måte?»

Uten å nøle ga Trygve en demonstrasjon i kjent stil. Dannet australsk, lød det i mine ører, men her var det snakk om nyanser. De fleste var likevel for språklig tonedøve til å høre forskjellen. Dessuten hadde han gjennomført et tilsvarende stunt overfor sin gode venn Per Ditlev noen år tidligere, den gang under navnet Myklebust fra Biltilsynet. Da handlet det om en Mini Morris i en nokså tvilsom teknisk tilstand som Per Ditlev hadde kjøpt billig. På klingende sunnmørsk hadde Trygve bedt om understellnummeret og hvilke mangler eieren hadde notert seg ved bruk. Det kunne bli snakk om erstatning fra fabrikkens side om bilen tilhørte en bestemt serie.

Per Ditlev la ut i det vide og brede om alt som var galt ved det fordømte kjøretøyet, helt til han fikk vite at dette måtte inndras mens klagen var til behandling. Det kunne imidlertid dreie seg om fra åtte måneder til halvannet år før resultatet forelå. Da snudde Per Ditlev tvert. Bilen var fullt kjørbar den. Dessuten, hva skulle han gjøre i mellomtiden? Sykle, kanskje, eller gå?

Trygve brøt inn midt i ordflommen, da med sin egen stemme. Per Ditlev fikk panikk. «Se og kom deg vekk fra linjen, Trygve! Jeg er midt i en diskusjon med Myklebust i Biltilsynet om den jævla minien.»

«Da har vi opplegget,» gliste jeg, og stoppet ham med en håndbevegelse. «I morgen er det første april. Sjefen er Sandefjord, så du kan bruke kontoret

83

hans. Hvis ikke dette blir en solid takk for sist skal jeg spise en hel Schoeller-Hammer kartong uten sennep og ketchup.»

Jeg forklarte hva jeg hadde i tankene, og sammen brifet vi resten av byrået. Minus det aktuelle offeret for komplottet, selvsagt. Da dagen opprant fikk konsulenten en telefon fra utlandet, eller så ble det i alle fall utlagt. Sentralbordet varslet ham på huslinjen, men brøt før han rakk å ta den. Da denne igjen ga lyd fra seg var konsulenten klar å løfte av røret.

«Mister Andresen?» lød Trygves sonore, litt fordreide stemme i øret hans. «Sam Haskins here. I’ll be in town tomorrow and would like an opportunity to se the boys. I very much appreciate the work you have done so far. Would ten in the morning be OK with you?»

«My boss is in a little town called Sandefjord today,» svarte en noe per-pleks Andresen. Han hadde allerede fra sentralbordets side fått beskjed om hvem han snakket med.

«Oh, not your boss, the boys …»Samtalen fra sjefens kontor til etasjen over fortsatte et par minutter til.

Umiddelbart deretter var Trygve og vi andre tilbake på plassene våre, travelt opptatte med å klargjøre dagens materiell for levering til repro og trykkeri. Snart hørte vi skritt i trappen. Noe tungt var på vei, heter det i sangen, men disse var lettere og mer spenstige enn vanlig.

«Rydd pultene til i morgen klokken ti og still i pent antrekk,» var det før-ste offeret sa da han rundet hjørnet til atelieret. Trygve kom sigende ut fra kroken sin med et poleringsjern til Letraset i hånden.

«Hva skjer?»«Celebert besøk. Sam Haskins er i byen. Han ville ta turen innom.»«Sam Haskins?» Trygve hevet øyebrynene. «Du tuller.»«Meg vite,» sa Andresen selvsikkert. Han kunne gjerne ha dunket seg på

brystet også for å understreke betydningen.«Er du klar over hvilken dag det er?»«Og hva så? Jeg har nettopp hatt en lengre samtale med ham. Long

distant call. Så kom ikke her.»Han fyrte opp en sigarett og myste gjennom røykringene med det ene

øyet lukket. Trygve og jeg vekslet blikk. Det kjentes nesten vondt å måtte skuffe ham i denne seierens stund. Problemet var at han sannsynligvis ikke kom til å tro oss.

* * *

Sentralborddamen visste råd. Siden hun var den som hadde formidlet telefonsamtalen, måtte hun nødvendigvis også kjenne sannheten.

«Skal hilse fra Trygve og minne deg om en tidligere hendelse,» smilte hun syrlig til det slukkørete offeret. «Iversen, var det ikke dét mannen het?»

84

En fisk er en fisk er en …

Martin Stonehenge var et kjent navn på Youtube. Aldri hadde noen vist levende bilder fra et 360 graders panoramakamera midt i et undersjøisk landskap. Akvariet hans var på 5 x 15 x 3 meter, og inneholdt en sann øyenlyst av tropiske farger. Fisk i alle fasonger, omgitt av koraller, polyppdyr og skjell. Kort sagt en eventyrverden, der betrakteren hadde følelsen av å befinne seg i senter for begivenhetene. Hvilket han virtuelt også gjorde, takket være den entusiastiske oppfinnerens magiske grep.

Utenfor vinduet en kilometer unna kunne Stonehenge se passasjerene stige om bord i bussen etter besøket på det forhistoriske steinmonumentet med samme navn. Familien hans kom opprinnelig fra Salisbury, men slo seg ned her ved Amesbury, Wiltshire en gang på attenhundretallet. Av forretningsmessige grunner hadde Martin byttet etternavn fra Langdon til den mer kraftfulle betegnelsen på det verdensberømte byggverket. Historien bak den megalittiske sirkelen med hengende steiner, foruten alle mytene som var knyttet til denne, brydde han seg derimot lite om.

Turistene var en ganske annen skål. Disse betydde penger i kassen, enten i form av en inngangsbillett til hans pelagiske vidunder, salg av akvariefisk, eller begge deler. Man kunne også abonnere på videotjenesten direktesendt i sanntid til egen TV-skjerm, PC eller liknende. Rik ble han ikke av denne virksomheten. Men så lenge inntektene holdt noenlunde tritt med utgiftene var hans øvrige behov mer enn godt nok ivaretatt via andre midler.

I mange år bodde han alene i det store, tomme huset, før Martha – en av Stonehenges faste omvisere – steg av bussen og tok stedet i besittelse. Personlig hadde han ingen innvendinger mot å få selskap av en staut, drivende kvinne, så sant hun bare lot ham i fred med sitt. At ungkarshjemmet trengte en kvinnelig hånd hadde lenge vært nokså åpenbart. Blant annet tok hun seg av det forsømte husholdet og sørget for mat på bordet til faste tider, noe han selv aldri hadde vært så nøye med.

Hennes lidenskap for katter satte han mindre pris på, men så lenge de holdt seg i uthuset gikk det greit. Den første var en perser, den neste siameser, og slik fortsatte det. Menasjeriet ble stadig mer eksotisk hva utseende og pels angikk, til antallet individer snart var på høyde med akvariets beboere.

Hund og katt kan bare unntaksvis leve i fred med hverandre, men katt og fisk var en krigserklæring. En dag døren til akvariet hadde stått på gløtt fant han siameseren liggende på den tunge glassplaten med et sultent blikk mot

85

det yrende livet nedenunder. Den overhengende faren hadde fått storparten av fiskene til å trekke i skjul, mens de øvrige virret nervøst omkring. Resolutt grep han utysket i nakkeskinnet og ut bar det. Men når katten først hadde fått øye på godsakene var den ikke sen om å lokke med seg andre.

Martha tok dem selvsagt i forsvar. De snek seg på kattevis inn i det aller helligste kun for underholdningens skyld og gjorde ingen skade. Selv mistenkte han henne for å gi dem en hjelpende hånd, nettopp av den grunn hun hadde anført. Strengt tatt kunne han ha bedt henne pakke sammen og ta uromakerne med seg. Men da ville han gått glipp av en dyktig husholderske som aldri hadde krevd en penny som motytelse for innsatsen.

Likevel ble samlivet deres i stadig større grad preget av en skyttergravsholdning. De unngikk å krysse hverandres spor og møttes kun til måltidene. Mellom frontlinjene oppsto det et ingenmannsland. Hvis bare kattene hadde holdt seg på den rette siden kunne situasjonen vært til å leve med. Men disse selvstendige individene lot seg hverken tukte eller dressere. De valgte sitt territorium ut fra eget forgodtbefinnende og krysset den usynlige demarkasjonslinjen uten skam eller blygsel.

En tanke begynte å slå rot i Martins hode. Sakte men sikkert reiste det seg et nytt uthus på eiendommen. Forklaringen han ga Martha var at han trengte plassen til et eget akvarium for en spesiell type fisk i studieøyemed. Arten stammet fra elvene i Amazonas. De voksne individene var omkring femten centimeter lange, levde hovedsakelig av frø og annet plantemateriale, og kunne følgelig ikke dele miljø med de øvrige.

Hva han unnlot å nevne var at pirajaer også spiste åtsler. Ryktene om at de angrep mennesker i store stimer var overdrevne og til dels ufortjente. Men hadde de først fått smaken på kjøtt kunne et kadaver bli rensket på minutter, hvis forholdene ellers lå til rette. Gikk de til angrep på levende vesener var dette bare tilsynelatende. Trolig dreide stimens oppførsel seg om skinnmanøvrer for å skremme bort en mulig fiende.

To uker etter at den nye bygningen var under tak med akvariet på plass, ankom transporten med de femten langreiste passasjerene. En smule døgnville og muligens sjøsyke etter skvalpingen langs landeveien. Så snart de hadde funnet seg til rette i sine nye omgivelser skred eieren til verket. Martha, som pendlet mellom eiendommen og Stonehenge på sine daglige oppdrag, ventet han ikke hjem med det første.

Martha oppdaget nokså omgående at siameseren manglet, men slo seg til ro med at den kanskje var ute på vift. Det kunne gå dager før hun igjen dukket opp, gjerne med en blodig fugl i kjeften. Hun skulle bare visst at katteskrotten lå til mørning på et dertil egnet sted – flådd, partert og klar til å

86

fortæres. Martin frydet seg over dette rollebyttet i hans nye verdensorden, der fisk spiste katter og ikke omvendt. Ben, skinn og andre levninger hadde han lagt i en tønne med saltsyre. Her ville bevisene for dåden bokstavelig talt forsvinne med hud og hår. Når kjøttet var mørnet på grensen til forråtnelse tok pirajaene seg av resten.

Han ventet en ukes tid med å ta den neste, men passet på at de mystiske forsvinningsnumrene ikke dannet et mønster. Martha på sin side ble stadig mer fortvilet, skjønt hva kunne hun egentlig gjøre? Stengte hun dem inne ville hun få bråk med dyrebeskyttelsen. Katter var av natur omstreifere. Så lenge de hadde et hjem å gå til måtte man innrømme dem en viss frihet til å leve i tråd med sine instinkter.

Hva sangfuglene måtte mene om dette angikk tydeligvis ikke dyrenes venner. Martha fikk heller oppgi stillingen og passe kjæledeggene sine på heltid. Alternativt ta de slagene livet ga henne når hun absolutt skulle velge rastløse hunndyr fremfor kastrerte hannkatter. Slike holdt seg hjemme ved matskålen, for dovne til å jakte. Dessuten var de ikke plaget med brunst, som til tider kunne ta nattesøvnen fra en stakkar.

Ettersom månedene gikk og flokkens antall jevnlig krympet, ble Martha stadig mer lukket til sinns. Martin lurte på om hun kunne ha fattet mistanke, men skjøv det fra seg. Helt til han en dag overrasket henne foran det nye akvariet. Hun sto med ryggen til og studerte pirajaene inngående. Fisk var det siste hun ellers brydde seg om, og disse var ikke engang egnet til kattemat. Så hva hadde forårsaket denne nyvunne fascinasjonen overfor Amazonas-flodens mest uskjønne skapninger?

Hun snudde seg langsomt og stirret taust på ham. De tomme, uttrykksløse øynene naglet ham til gulvplankene. Hadde han tittet ned et øyeblikk, ville han ha sett sin egen kortslegge i det stramme grepet hennes før det var for sent. Slaget rammet ham midt i pannebrasken med besluttsom kraft. Hjernedød tumlet den slappe kroppen hans overende, uten noensinne å få vite hvordan ugjerningene hans var blitt avslørt.

Den siste av Marthas gjenlevende firbente venner, en russisk blå med kallenavnet Irina, hadde samme dag snublet over svaret under en musejakt i det visne lauvet bak tønnen med saltsyre. Martha, som fikk restene av en pjusket kattehale servert på dørstokken, hadde imidlertid åndsnærværelse nok til å melde Martin savnet, etter først å ha gjennomført sitt eget forsett. Da politiet omsider oppga letingen og eiendommen gikk under hammeren, hadde Martha og Irina for lengst skaffet seg et nytt bosted. Men skulle den kjente akvarieeieren offisielt bli erklært for død måtte noen ved et under ha kommet på tanken om å analysere det kjemiske innholdet i syrebadet.

87

Blå og Gul.

Blå kom først. Så snart den var vel innlosjert i sitt nye hjem på krakken ved kjøkkenbenken, åpnet vi burdøren og lot den fly fritt. Undulaten hadde allerede gjort seg kjent med innredningen og kunne ta luftrommet i bruk.

Etter en ukes tid eller der omkring knakket Gul på døren. Naboens datter hadde et halvvoksent kull og lurte på om vår trengte selskap. Hvorvidt de var av samme eller ulikt kjønn, visste ingen av oss med sikkerhet. Derimot ble det tidlig nokså klart at personlighetene deres var vidt forskjellige.

Hvis man ønsker å sosialisere burfugler med resten av familien er det ingen fordel å ha to. Til gjengjeld fant disse hverandre fra første stund. Blå var den dominante og selvskrevne sjefen, Gul mer uerfaren og føyelig. Alt Blå foretok seg prøvde den å kopiere, men uten synderlig hell. Den hadde noe klønete og hjelpeløst ved seg, som til tider kunne bli i meste laget.

Før Gul ble en del av Blås tilværelse var spillekort dens yndlingsbeskjeftigelse. Ett for ett havnet de på gulvet fra bunken på bordet, til Blås undring og høylydte entusiasme. Så snart stokken var samlet igjen fortsatte denne leken. Men at alt i en leilighet ikke var like trygt skulle Blå snart erfare. Med Gul som tilskuer fløy den opp i taklampen og kortsluttet likegodt denne. Hvordan det vesle papegøyenebbet hadde klart å bite over begge ledningene skal være usagt. Men hvem ville på forhånd trodd at en så liten skapning skulle overleve det brutale møtet med et 230 volts gnistregn midt i fleisen?

Blek, men langt fra fattet, tumlet den seg hjem til buret. Der satt den taus og tålmodig på pinnen mens Gul tok seg av fjærpleien. Nappet dun og slikket sot, til Blå igjen kunne møte ansiktet sitt i speilet med løftet hode. Episoden la likevel ingen demper på urokråkens virketrang. Nå var den tydeligvis moden for større oppgaver enn å spre spillekort fra bordet til gulvteppet.

Vi var bortreist i helgen da de to rakkerne skred til verket. Synet som møtte oss ved hjemkomsten var ubeskrivelig. Store deler av vinyltapet på kjøkkenveggene var flerret av i strimler. Blå viste hverken tegn til anger eller skam, men fortsatte ufortrødent videre med en noe tafatt Gul på slep. At fuglen faktisk hadde gjort oss en tjeneste, visste den selvsagt ikke. Vinylen skulle uansett vekk for å gi plass til annen type kledning.

Guls eneste nevneverdige misere ble et dypdykk i en åpen honningkrukke. Etter en bærtur fant vi ved hjemkomsten den bedrøvelige skikkelsen stående i badekaret, renpillet for sammenklistret dun og fjær.

88

Men siden Blå for lengst hadde stukket av, slapp den å skjemmes over sin forpjuskne nakenhet i vennens øyne.

89

Naturens brutale barmhjertighet.

På lang avstand var det lett å se at bokfinkhunnen hadde skadet vingen. Dette var ikke myrsnipens skuespill for å narre en fiende bort fra avkommet, men trolig et brudd siden fuglen ikke kunne lette. Hun gjorde heller ingen motstand da jeg varsomt tok henne opp i hånden for å undersøke.

Brist, brudd eller en slitt muskel var ikke lett å avgjøre for en legmann. Uansett lokaliserte jeg skaden til overarmsbenet, hvor synlige rester av størknet blod tydet på noe var i ferd med å heles. Tross handikappet syntes fuglen ellers å være i god form. Hvis stakkaren slapp å måtte kave for føden ville hun kanskje med tiden kunne fly igjen.

I kjelleren sto det et tomt fuglebur. Med visse omrokkeringer innvendig tilpasset denne uførheten, burde det være et greit sted å tilbringe natten. Buret ble forsynt med sand, vann og frø. Plassert på stuegulvet med døren åpen ga det henne rom til å bevege seg på den eneste måten fysikken tillot.

For ikke å måtte slepe vingen med seg trimmet jeg de lengste fjærene ned til et minimum. Dette bidro til at skulderen lettere holdt den oppe og delvis inn mot kroppen. Sittepinnen ble senket til like over sanden. Også dette med tanke på begrensningene skaden hadde medført.

På veien sammen opp fra skogen hadde jeg kommet over en velvoksen sommerfugllarve. Denne la jeg utenfor buret med bokfinken sittende i døråpningen. Hun studerte det lodne, sammenkrøllete måltidet inngående, tydeligvis usikker på om det kanskje var i feteste laget for en trang halsåpning. Men da byttet rettet seg ut og la i vei over gulvet på raske larveføtter var ikke fuglen sen om å reagere.

Med bulende halsmuskler og spastiske rykninger fikk den omsider larven i seg. Lenge ble hun bare sittende å døse før hun krabbet opp pinnen. Et bånd var blitt knyttet mellom villfugl og menneske, som for hennes vedkommende skulle vise seg å bli livslangt.

Allerede neste morgen hadde hun tatt stuegulvet i bruk. Beveget seg rundt med største selvfølgelighet som om dette var hennes naturlige habitat. Med tiden bedret skaden seg gradvis, men ikke nok til at hun kunne legge ut på høsttrekket sydover sammen med artsfrendene. Altså måtte overvintringen finne sted under andre tempererte forhold, der mattilgangen riktignok var rikere, men avskåret fra selskap med sine egne.

Den kommende julen hadde vi for første gang en levende fugl i grantreet.Om hun aldri skulle gjenvinne styrken i vingen bestemte vi oss for å beholde henne til sommeren. La henne få utfolde seg som best hun kunne i naturlige

90

omgivelser. Så da bokfinkene omsider vendte tilbake fra utlandet tok jeg buret med leieboeren med ned i skogen, åpnet døren og lot henne gå ut. I den spirende bakken var det flere av samme slag, både hunner og hanner. Sammen gikk de og plukket frø fra høstens orekongler mellom visne gresstuster, foruten de småkrypene som vårsolen hadde lokket frem. Hannene fortrakk etter hvert opp i trekronene mens den ene hunnen fløy i motsatt retning til andre beitemarker. Da den siste også kastet seg på vingene, og vår forsøkte å følge etter, skjedde det noe uventet.

Hun klarte å vingle seg en meter opp i luften, men falt nokså omgående ned på bakken. Brått snudde den andre i svevet, stupte ned mot sin medsøster og hakket henne vedvarende mellom øynene. Om dette var en slags barmhjertighetshandling, utløst av et nedarvet instinkt om å drepe den ubehjelpelige, vet jeg ikke. Med blodig panne fikk jeg loset henne inn i buret og båret henne hjem til tryggere omgivelser.

Det brutale møtet med egne medskapninger viste at hun i sin nåværende stilling ikke var akseptert blant disse. I mangel av to funksjonsdyktige vinger var det tydeligvis den andres biologiske plikt å påføre henne en hurtig død. Offeret sto bare rolig og tok imot huggene, som om handlingen var en underforstått felles kode, gjennomført uten snev av ondskap.

Etter dette oppsto det et sterkere tillitsforhold mellom oss enn noensinne. For første gang ga hun også lyd fra seg i form av stillfarende pludring. Særlig når hun oppholdt seg i underetasjen, der hun fant sin favorittplass mellom ovnen og utgangsdøren. Her lå det en vedstabel hvor hun lette under bark og mellom skier etter levende mat i form av edderkopper og andre småkryp. Det nærmeste hun kunne komme et naturlig miljø innenfor trygge rammer.

En fredelig ettermiddag satt vi begge der, med utgangsdøren åpen mot sommerluften. Bokfinken vandret mellom vedstabelen og dørstokken for å se hva som foregikk på gangbalkongen mellom leilighetene. Frykten for mennesker var fullstendig borte. Siden borettslaget på den tiden også hadde forbud mot firbente, risikerte hun heller ikke å bli kattemat.

Men besøkende ble ikke omfattet av denne regelen.I brøkdelen av et sekund forsvant den vesle fjærballen inn i gapet på en

diger kjøter. Kort etter stakk den stolte eieren hodet inn i forbifarten.«Flink bisk,» utbrøt han, med blikket mot meg. «Så du at ’n tok a?»

91

Musefangeren fra Helvete.

Jeg hadde akkurat lagt hodet til rette mot puten da en myk pote kilte meg under fotsålen. De store øynene i det vesle ansiktet stirret spørrende på meg over dynekanten. Vi hadde tatt med oss kattungen samme kveld for å gjøre henne kjent med omgivelsene og deretter rigget til et natteleie i underetasjen, men nå hadde hun altså tatt trappen opp til soverommet vårt. Da jeg svarte med å trekke benet til meg, krøllet hun seg sammen nederst ved fotenden.

Året var 1995. Innen kort tid var det rimelig å tro at Kroatias skjebne omsider ville bli avgjort. Krigen om herredømmet over de jugoslaviske republikkene hadde pågått i fem samfulle år. Selv kom vi neppe til å oppleve fredsslutningen etter at partene hadde lagt ned våpnene. I seks turbulente uker hadde vi bodd i et hus som tilhørte familien, men nå var tiden inne for å dra. Med familiens velsignelse skulle kattungen få et nytt hjem, fire hundre mil nord for fødestedet hennes i Vodice.

Hun elsket katteburet vi kjøpte til henne fra første stund og viste det stolt frem til den tre år eldre broren, Charlie. Selv var hun døpt Pippi av barnebarnet vårt på elleve. Kvelden før avreisen okkuperte Charlie buret fullstendig og måtte til sist løftes ut. At lukten hans hang igjen i teppet ville nok virke beroligende på søsteren under den lange kjøreturen.

Da de siste serbiske granatene pløyde gjennom Vodices gater var datteren vår med mann og to barn fortsatt igjen der. Sammen med den øvrige familien måtte de fortrekke til naboens kjeller mens beskytningen pågikk. Det hele var heldigvis over på få timer. Stilt overfor en godt forberedt motstander tok de serbiske styrkene flukten. I mellomtiden hadde våre nærmeste kommet seg ut av landet etter en dramatisk biltur. Alle uskadde, men nokså rystet av morterilden og kanondrønnene fra Operasjon Storm.

Fire hundre mil over mange landegrenser en lang og usikker reise for en papirløs kattunge. Mellom Slovenia og Østerrike var vi nære ved bli stoppet. Buret sto synlig plassert for tollerne som først bare vinket oss igjennom. Men da den ene plutselig ropte macka etter oss, måtte vi bare late som om vi ikke skjønte. Pippi skulle bli med oss helt hjem, samme hva det måtte koste, hadde min kone Gro bestemt.

Så snart Pippi var ute av buret i sine nye omgivelser foretok hun på kattevis en grundig gjennomsøking av leiligheten. Ingen fremmede eller skremmende lukter, aller minst fra firbente. Mest fornøyd var hun nok likevel med soverommet vårt, der sengene sto plassert i vinkel ved fotenden.

92

Her hadde hun lagt seg til rette allerede før vi tok kvelden, utslitt etter sjøgangen om bord i fergen og den evinnelig duren fra asfalten.

Hennes mor var en jeger av rang, men datteren var det råeste vi har opplevd. For de stakkars små intetanende skapningene må hun ha fremstått som musefangeren fra Helvete. Født under en krig med varemangel og knappe ressurser, der alle strevde med å få mat på bordet, og kjeledyr ble avspist med skinn og bein fra småfisken etter måltidet. Kattemat fantes ikke i butikkene. Hadde den det ville få eller ingen likevel hatt råd til den slags luksus.

Siden matavfall ble utnyttet til siste trevl var tidene harde også for bymus. En firfisle i ny og ne var det eneste levende kjøttmåltidet en katt kunne håpe på. Hvor annerledes måtte ikke den norske landsbygda oppleves for et rovdyr med veltrimmet jaktinstinkt. I Pippis tilfelle ble møtet med husmannsplassen vår i Vestre Gausdal et eldorado hva tilgangen på blodfersk protein angikk. Den vesle villstyringen fanget, flådde og satte til livs inntil et dusin mus om dagen. Foruten tørrmat og hva ellers den måtte få i skålen.

Kroatiske katter har tydelige trekk fra den opprinnelige egyptiske rasen. Slankere, spenstigere og med en uovertruffen balanseevne i forhold til de mer sedate nordiske variantene. Pippis far demonstrerte dette da han fra sittende stilling bykset nesten fire meter til værs og landet på toppen av en fem centimeter tykk garasjedør i stål. Hoppet var så velberegnet og elegant gjennomført at få andre kunne ha gjort ham det etter. Hva han egentlig hadde der oppe å gjøre, kunne man saktens spørre om. Kanskje han nærmest betraktet den ekvilibristiske øvelsen som et avbrekk i en døsig tilværelse.

At Pippi var arvelig belastet viste hun i mange sammenhenger, særlig når hun fra kjøkkenbenken spratt opp på dekklisten til et veggskap, der pyntesaker i glass og porselen sto på rekke og rad. En nervepirrende opplevelse for en stakkars tilskuer mens katten balanserte på yttersiden av gjenstandene lik en prima ballerina, uten å berøre disse. Man måtte bare forholde seg taus uten for mange fakter mens det hele pågikk. Som et neglebitende sirkuspublikum når linedansere og akrobater var i sving under kuppelen.

Denne medfødte kroppskontrollen hadde gnagere ingenting å stille opp mot når hun lynraskt kastet seg over dem. Ved ett tilfelle sto en avventende skjære et titalls meter unna og iakttok kattens arrogante lek med musen. Alt var tilsynelatende under kontroll, men i et ubevoktet øyeblikk klarte byttet likevel å stikke av bak ryggen hennes. Stakkaren løp for livet i motsatt retning, uten å sanse den ventende predatoren i den andre enden.

93

Pippi oppdaget det litt for sent og satte etter, bare for å se byttet dingle fra et skjærenebb høyt over bakken. Snytt for sitt selvskrevne eierskap til dette kastet hun seg opp i luften med utstrakte klør. Men selv ikke et av farens mesterhopp ville vært høyt nok til å fakke tyven.

Den fem mål store husmannsplassen ble snart i minste laget for det eventyrlystne ungdyret. Hver dag la hun ut på lange streif, alene eller i følge med oss. Var terrenget ukjent dannet hun baktroppen, men på hennes enemerker tok hun styringen. Født i et gårdsrom med høye steinvegger, og trapper som for henne ikke førte noen steder hen, var dette en annerledes verden. En verden uten stengsler, med jaktbart vilt bak hver tue og i hver busk. Foruten den frie adgangen til de mange gamle bygningenes spennende gjemmer.

Ved en anledning hadde vi et ærend på en annen kant av landet. Pippi var ikke til stede da vi dro, men vinduet til eldhuset, hvor vi alle tilbrakte natten, sto åpent. Da vi kom tilbake neste dag fant vi en blodig dompap på gulvet, tydeligvis drept bare timer i forveien. Men ingen Pippi.

Samme kveld, etter at vi hadde lagt oss, så vi plutselig silhuetten av en kattekropp i vinduskarmen. Hun gjorde ingen tegn til å hoppe inn. Beklaget seg heller ikke over å ha blitt forlatt, men bare forsvant i stillhet. Senere hverken så vi eller hørte noe til henne på seks uker.

Når katter kjenner seg sveket har de ofte vondt for å tilgi. Etter en omfattende dagstur på motsatt side av dalen tok vi en snarvei langs en stubbmark ned til bilen. Der satt en hannkatt og døste i solen, som Gro snakket til idet vi passerte. Samtidig hørte vi noe raslet et sted i det høye gresset.

«Pippi?»«Mjau,» lød en klynkende stemme. Men tross iherdige overtalelser om å

komme holdt hun stand. Prøvde vi å nærme oss, trakk hun seg bare lenger unna. Til sist kunne vi ikke gjøre annet enn å fortsette ned til bilen.

Dette ble selve vendepunktet. Raskt som lynet kom hun byksende, fulgte oss i hælene ned til parkeringsplassen og hoppet inn gjennom den åpne bildøren. De kommende dagene fotfulgte hun oss hvor vi enn sto og gikk. Men når tryggheten over igjen å være en del av flokken hadde satt seg, gjenopptok hun sin vante tilværelse med lange streif i skog og mark.

Når vi måtte til byen søndag kveld for å starte på en ny arbeidsuke, og hun hverken var å se eller høre, kunne vi trygt la henne være igjen på bruket til neste helg uten dårlig samvittighet.

Det sies at katter mangler tidsfølelse.

94

Så lenge alt er forutsigelig betyr ikke en kortere atskillelse all verden. Gjenforeningen etter det lange fraværet hadde nok også gjort sitt til fjerne den siste rest av frykt for å bli avvist.

95

Syndromets introverte sinnstilstand.

Hun satte seg på det ledige setet i kjøreretningen. Det innerste var allerede opptatt. Med blikket forover lot hun tankene vandre uforstyrret. Selv i ettermiddagsrushet ble stillheten i de tettpakkete T-banevognene bare brutt av mekaniske lyder. Rullende stål mot skinnegangen, knirking i karosseriets sammenføyninger, stående skikkelsers enhendte tasting på smarttelefoner med den andre hengende i stroppen. Alle fremmede for hverandre og innkapslet i sine egne kokonger, skjermet mot inntrykk utenfra.

T-banen har sin egen hjernedøde atmosfære av fraværenhet, der kun en automatisk stemme regelmessig bryter stillheten ved å opplyse passasjerene om hvilken stasjon som er den neste. Noen albuer seg gjennom mengden mot nærmeste utgang, de øvrige har tusenmetersblikkene rettet mot en for andre ukjent horisont. Vogner fylt med stumme, døve og virtuelt blinde ruller tause langs en underjordisk løype med sine umælende skapninger. Henimot eller vekk fra, alt etter hvordan arbeidsdagen har artet seg.

Togsettet hadde gjort seg ferdig med siste del av tunnelen. Utenfor seilte bildene av stolper, trær og bygninger dovent forbi i motsatt retning. Automatisk sjekket hun lysskiltet med stasjonsnavnet før stemmen rakk å si det. En innøvd refleks etter tusentalls turer for å minne henne om hvor hun var, i tilfelle de søvndyssende vognbevegelsene skulle ha fått hjernen til å falle i staver. Folk gløttet opp fra bøker, aviser, eller hva de måtte ha fordypet seg i. Andre sjekket at alt pikkpakket var med før avstigningen.

Ved nest siste stasjon for hennes vedkommende skottet hun ut gjennom sidevinduet mot barneskolen ovenfor. I sin tid tok hun videregående der, før opptaket til universitetet. I øyekroken fikk hun for første gang et glimt av medpassasjeren. Hvis hun tidligere hadde vært tapt for verden fikk synet henne til å bråvåkne. Hvor åndsfraværende gikk det an å bli i dette mylderet av ukjente, hvor alle tydeligvis hadde nok med sitt?

Da hun entret vognen hadde hun kun hatt blikk for det ledige setet. Hvem sidemannen var unnlot hun høflig å skaffe seg rede på. Han kunne gjerne ha vært en marsbeboer for hennes del. Men det komiske i situasjonen gikk henne ikke hus forbi. Her hadde de tilbrakt en snau halvtime sammen, side om side, uten at den andre var seg det bevisst.

T-banesyndromet, tenkte hun. Skjønt begge hadde åpenbart vært rammet av dette. Varsomt berørte hun ektemannens skulder for å gi seg til kjenne.

«Du?»

96

På bølgelengde.

«Ungene satt rundt bordet med hvert sitt saftglass. Nå skulle Stankelben ha vært her, sa jeg ut i luften, idet jeg mintes gårsdagens episode med den skjøre, gebrekkelige øyenstikkeren. Hårtynne legger og lår, samt fire gjennomsiktige vinger festet til en smal, kaffebrun kropp. Fra munnpartiet under øynene hang en lang snabel. Nokså forkommen satt den i vinduskarmen etter trolig å ha vært innestengt lenge, så jeg ga den litt søtt å drikke. Stakkaren var ikke sen om å dyppe snabelen i sukkervannet, og jeg skal si det gjorde susen. Siden så jeg ikke mer til den. Men som på stikkord kom altså skøyeren krypende opp mellom oss, til ungenes skrekkblandete fryd.»

Jørgen tok en pause i fortellingen, hoderystende over det underlige sammentreffet. Selvsagt fikk Stankelben smake på saften mens det måpende publikumet nærmest satt som fjetret. «De trodde sikkert jeg kunne trylle,» tilføyde han. «Selv hadde jeg ikke hjerte til å fravriste dem den illusjonen.»

«Men hva kan det ha vært, bortsett fra en tilfeldighet?» spurte jeg.«Insekter har en forbløffende luktesans, så den kan ha oppfanget visse

aromastoffer. Nøyaktig hva denne typen øyenstikkere livnærer seg av har jeg ingen peiling på. Men snabelen tilsier at den ikke er et rovinsekt.»

Jørgen fikk det innadvendte blikket, typisk for hans nysgjerrige naturs tankesprang mellom tilsynelatende usammenliknbare hendelser.

«Når forskjellige personer åpner en dør er det mulig for et skarpt øre å høre hvem som kommer,» sa han innledningsvis. «Marsvinet vårt demon-strerte dette nokså overbevisende i sin tid. Hver dag jeg kom hjem fra jobben hylte det forventningsfullt fra buret innenfor i det samme jeg tok i klinken. Det visste av erfaring at her vanket det friske, nyplukkete løvetannblader. Stankelbenet hadde hørt stemmen min i forbindelse med den første matingen. Altså kan lyden av denne muligens ha utløst en betinget refleks.»

Pavlovs hunder, tenkte jeg, men lurte på om stankelben i det hele tatt hadde et hørselsorgan. Hannmyggen forblir i alle fall ikke uberørt av hunnens summing, bemerket Jørgen. Og hun var bare utstyrt med to vinger.

«Når det gjelder vekst og formering er alt levende opportunistisk innrettet,» fortsatte han. «Om ikke annet har vi det til felles at livet må gå videre, uansett vilkår. I fangenskap er marsvin og burfugler avskåret fra selv å skaffe seg føde. Sånn sett lever de i en slags symbiose, der vi står for maten og de hyggen. Dermed oppstår det nødvendigvis også sosiale bånd på tvers av artene. Frykt og flukt tjener ikke til noe. Heller ikke i stankelbenets

97

situasjon, der det i første omgang handlet om liv eller død. Så kan man jo undres over hva som fikk det til å dukke opp igjen ved neste servering.»

Jeg husket han hadde fortalt meg om liknende assistanse til humler i nød og andre skapninger, men her var han tydeligvis inne på et litt annet spor. En livets X-faktor, der alle kjente spilleregler for sameksistens mellom arter i gitte situasjoner opphørte.

«Det fortelles at en bonde under middagsluren på sofaen ble vekket av en linerle flere ganger på rad,» sa han. «Dørene hadde stått åpne helt ut til tunet, så fuglen kunne bare vandre uhindret inn. Den satte seg på brystet hans og flakset urolig med vingene, tydeligvis for å få ham med seg ut. Til å begynne med fant bonden oppførselen nokså underlig, men fulgte likevel motvillig i halen på linerla der hun trippet opp låvebrua. Så det var altså derfor, gikk det endelig opp for ham. Uten å tenke seg om hadde han stengt henne ute fra ungene i reiret. Drevet av morsinstinktet måtte fuglen bruke all sin overtalel-sesevne for å få mennesket til å åpne låvedøra. Moralen er at man ikke kan frata såkalte laverestående skapninger en viss evne til å resonnere.»

Der kom det, tenkte jeg, og måtte bare gi ham rett. Så hvorfor skulle ikke også et insekt, med aner tilbake gjennom millioner av års utvikling, kunne møte et menneske på samme frekvens når det virkelig gjaldt som mest?

«Datteren vår skaffet seg en undulat da hun selv fikk barn,» tilføyde Jørgen. «Denne var så uheldig å brekke benet, men fikk det spjelket av veterinæren på en pen og ryddig måte. Da jeg var på besøk i familiens leilighet noen dager senere, påkalte undulaten oppmerksomheten min for å vise hvor stolt den var over igjen å kunne stå oppreist på pinnen. Språket den brukte var en blanding av sitt eget og imiterte menneskelyder. Skikkelig kaudervelsk, men fullt ut begripelig. Særlig når det ble understøttet av talende fakter som enhver fremmed kunne forholde seg til.»

Han tok en slurk av ølen for å fukte strupen der vi satt i solnedgangen med blikket rettet mot åsene i det fjerne. Varme pust fra vollene omkring anget av sommer i den stille kvelden.

«Poenget mitt er at vi bør stige ned fra den pidestallen som mennesket i sin arroganse har stilt seg på. Vise en smule ydmykhet i holdningen til våre fjerne medskapninger, ikke bare ta dem for å være rene instinktvesener. Vi har i mangt og mye et felles kroppsspråk. Kanskje endatil en forent mental plattform, om enn rudimentær, der signalene flyter fritt mellom oss, så sant vi stiller inn på rett kanal. Selv har jeg aldri sluttet å la meg fascinere av disse skjøre, men tydeligvis universelle forbindelsene som knytter oss alle sammen. Alt ned til mauren i mold, for å si det med Ivar Aasen.»

98

Bringebær og brennenesle.

«Begge er jo nyttevekster,» sa Jørgen, likevel ikke uten et visst forbehold. «Bringebæret regnes blant de mest aromatiske av alle steinfrukter, særlig når det vokser i nordlige regioner der modningen er langsom. Brenneneslen på sin side skal visstnok hjelpe mot allverdens plager og ha rikelig med nyttige virkestoffer for kroppen. Felles for dem begge er en iboende standhaftighet når de først har funnet et egnet sted.»

Han satte greipet fra seg, tørket den glinsende pannen med håndbaken og lot blikket vandre over gressvollen nedenfor og ryggen mot en spirende åker med blomkål, salat, spinat, poteter og dill. Løpstikken sto allerede struttende vårkåt, mens korianderen hadde fått sine første, jomfruelige blader. Etter å ha nytt den tidlige morgensolens varmende stråler lå området nå i skyggen fra låven. Under denne sto digre vedstabler beskyttet mot snø og regn.

«Det tidligste bringebærkjerret måtte i sin tid kjempe hardt for livsvilkårene i konkurransen med mannshøyt gress, skjermplanter og nesler,» fortsatte han. «Etter år med slått, raking og fjerning av tuer fikk kjerret et bedre rotfeste og skjøt i været med kraftige, fingertykke stengler. Dette lovte bra for fremveksten av en kommende bærhage, tenkte vi. Hva vi burde ha gjort var å ha bekjempet utysket med alle midler. Flammekaster, om nødvendig.»

Jørgen ristet oppgitt på hodet. Noe måtte han likevel ha foretatt seg siden ingen eksemplarer av nevnte plante var å se. Kun flekkvise grupper av mjødurt, iblandet en og annen praktstjerne, prydet den snauvokste bakken.

«Bringebæret fortsatte marsjen frem mot her vi nå står, men uten noensinne å blomstre,» kommenterte han. «Så lenge kjerret fikk råde plassen alene gadd det ikke investere i bær og frø. Da det også krøp videre inn i åkeren måtte vi ta affære. Stenglene hadde rukket å bli tommeltykke, raget et par meter til værs, og krattet var nærmest ugjennomtrengelig. På tide å la det falle for ljåen. Dernest måtte røttene bort. Til sammen gikk det med noen hundretalls arbeidstimer og ditto trillebørlass for å bli kvitt elendigheten.»

Han pekte mot komposthaugen i skjæringen bortenfor. Selv kunne jeg levende forestille meg omfanget av den vedvarende innsatsen, som naturens kvern i mellomtiden hadde malt opp til plantefibere. Om ikke mange årene kunne han trille de nedbrutte komponentene tilbake i form av jordforbedring.

«En drøy halvmeter måtte jeg ned for å få opp de lavest beliggende røttene. Bakken var et eneste sammensurium av horisontale kabler på kryss

99

og tvers, der mengder av nye skudd prøvde å finne veien opp i dagen. Mesteparten stammet trolig fra noen få morplanter, så her snakker man vel om tjukke slekta. Altså gjaldt å følge kablene så langt de rakk. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg aldri ha sluppet dem så langt. I bratthenget nedenfor kan de stå for min del. Der gjør de sikkert nytte ved å binde jorda. Et sted måtte likevel grensen gå om man ikke skulle få dem inn på dørstokken.»

«Jeg ser du har dem på takene også,» påpekte jeg.«Ikke nevn det,» sukket han. «Hver vår må jeg opp i stigen og gjøre rent

bord. Håpet er å kunne utmatte røttene ved å fjerne det grønne over torven. Noen krøp endatil inn under grunnmuren til hovedhuset og videre opp mellom tømmeret og gulvlisten. Her måtte jeg stryke systemgift på bladene. Denne trekker i sin tur ned i røttene og setter dem ut av spill.»

«Du var inne på brenneneslen,» minnet jeg ham om. «Er den like ille?»«Kommer an på hvor den befinner seg,» svarte han filosofisk. «I

komposten lar jeg den stå i fred, men ingen andre steder. Der bidrar den til nedbrytingen av alt organisk og er som sådan nyttig. Dessuten danner den et godt miljø og vern for visse innsekter. Neslesommerfuglen har i alle fall funnet det hensiktsmessig å legge eggene sine der. Men hovedårsaken til at jeg nevnte den i samband med bringebæret er at begge har et tilsvarende rotsystem. Får du tak i utløperen fra morplanten, følger hele barnehagen med. Helt kvitt dem blir man likevel aldri, uansett hvor hardt man strever. Eneste muligheten er å skygge den ut, hva tyrihjelmen med sine palmeliknende blader er god til. Den har i senere år rykket inn på neslens domene med inntrengerens iboende erobringstrang og kraft. Så får vi se om de to finner et balansepunkt. Et modus vivendi, der ingen makter å dominerer den andre.»

Jørgens fikk et drag av noe fjernt over seg, som om han lette etter en annen måte å summere livsvilkårenes dynamiske vesen på. Det endte med at han tok tilflukt i poesien.

«Dikteren A. E. Housman har sagt noe om denne evige, men stadig uavgjorte dragkampen,» sa han. «I fri oversettelse lyder den omtrent slik:

Strevet i ens ansikts svedbøter ikke alt.

Om regnet jevnlig faller neder havet like salt.

100

Men inni er vi ulike.

Vegguret i stuen slo tre. Halve natten hadde Arne og jeg sittet under lyset fra en parafinlampe og diskutert verdensproblemene. På tampen kom jeg til å nevne at den gamle motorsagen hadde gitt seg. Etter å ha skåret opp et ukjent antall tonn med vedkubber ville ikke den vesle, illsinte McCullock modellen mer. Den starter, men trekker ikke, forklarte jeg. Nå hadde jeg skaffet meg en ny og større Jonsered til erstatning.

«Vi kan jo ta en titt på den,» foreslo Arne.«I dette lyset?» undret jeg. «Vet du forresten hva klokken er?»«Alt jeg trenger er fastnøkkelen og en god lommelykt.»Jeg skulle aldri ha nevnt det, tenkte jeg, men ruslet i mørket bort til låven

for å hente remediene. Arnes medfødte nysgjerrighet når det gjaldt tekniske utfordringer var ustoppelig. Men han fikk bare holde på. Og skulle han mot formodning få liv i den gamle traveren ville ingenting vært bedre.

Etter en halvtimes fikling, med storparten av motordelene spredd utover stuebordet, renset og oljet, satte han det hele sammen igjen og dro i startsnoren. Sagen knatret i vei på tomgang. Arne koblet inn kjedet og ga gass. Jeg trodde ikke mine egne øyne da sagen glefset etter noe å sette tennene i, slik den alltid hadde gjort i sine yngre år.

«Kløtsjen er utslitt,» forklarte han. «Hvis du prøver å belaste den vil sagen stoppe. Men ellers virker den helt fint.»

«Visste ikke at du hadde greie på motorsager,» kommenterte jeg.«Første gang jeg åpner en slik,» svarte Arne. «Mekanikken gir seg i

grunnen selv, når en bare finner ut hva som får den til å tikke.»Jeg skulle minnes denne bemerkningen da en annen person noen år

senere ba svogeren min, Viktor, om å sjekke påhengsmotoren hans. Problemet var at den nektet å starte selv med ny tennplugg og alt ellers tilsynelatende i orden. Viktor lovte å ta en titt på den, men advarte eieren om at han aldri tidligere hadde åpnet dekselet på en slik innretning. I et kvarters tid ble han bare sittende å stirre ned i motoren før han foretok seg noe. Men da eieren igjen dro i startsnoren tente den på første slaget.

Hvordan slike mennesker var innrettet i hodet hadde alltid vært et mysterium for meg. Hverken han eller Arne hadde noen som helst formell utdannelse på området. Likevel leser de remedienes sjel og gange med største selvfølgelighet. En annen kar, som knapt nok har folkeskole, er viden kjent for sin tekniske kyndighet. Uten å nøle fikser han enhver forbrenningsmotor av det eldre slaget, fra busser til traktorer og andre

101

landbruksmaskiner. Hvis reservedeler ikke lenger er tilgjengelige lager han dem likegodt, nesten uten unntak, på verkstedet sitt. Til dags dato har han sjelden stått fast når det gjelder å få liv i gammel stempeldrevet redskap ved hjelp av surrogater.

Noen er tydeligvis født med en skiftenøkkel i hånden og gjennomgripende innsikt i mekanikkens vesen, selv i situasjoner der ting tilsynelatende oppførerer seg naturstridig. Da Arne skulle dra en firetakters Briggs & Stratton slåttemaskin ut fra låven og oppdaget til sin forbløffelse at starteren låste seg, skjønte han ingenting. Bruksanvisningen som sa imidlertid at maskinen ikke måtte tippes sideveis under transport, da motoroljen ellers ville kunne fylle sylindrene og blokkere disse. Hvilket Arne uforvarende hadde forårsaket da han lirket maskinen skrått over dørstokken.

Motmidlet var å tømme sumpen for olje og deretter helle den tilbake når motoren igjen befant seg i vannrett posisjon. Selv hadde jeg opplevd dette ved et par anledninger og systemet virket, men Arne klødde seg i hodet over denne tilsynelatende selvmotsigende forklaringen. Da prosedyren var gjennomført og starteren fortsatt sto bom fast var det min tur til å stusse.

Det finnes bare ett mulig svar, mente Arne. Resolutt grep han fastnøkkelen, skrudde ut tennpluggen og dro til. Motstanden ble borte, tennpluggen kom på plass igjen og maskinen startet uten protester. Selv ville jeg aldri kommet på tanken om at en slik eventualitet i det hele tatt kunne oppstå.

Arnes, og hans likes hjernevindinger, er innrettet mot at ethvert problem har en løsning. Samme dag skulle jeg felle en gammel krokbjørk som truet med å velte inn mot husveggen og ta med seg deler av taket i samme slengen. Fasongen var slik at kom til å vri seg ukontrollert, samme hvor kløktig man satte skjæret. Et langt tau fra kronen og ned i ønsket fallretning ville muligens kunne avhjelpe det verste, men selv var jeg sterkt i tvil. Eneste måten var å kappe den bitevis fra toppen og ned, balanserende på en stige med et livsfarlig redskap i hendene. Da var det Arne på med sitt kreative syn på fysikkens lover ytret de forløsende ordene.

«Vi binder stammen fast til naboens og trekker samtidig i kronen. Aldri i verden om den klarer å vri seg ut av det jerngrepet. Dessuten vil forank-ringen også bidra til å dra monsteret bort fra huset under fallet.»

At bjørken la seg føyelig på plass uten krumspring er unødvendig å si. Men det understreker bare sannheten i devisen om å søke fagmann når skogen skal tynnes. I dette tilfellet ble handlingen riktignok utført av to

102

amatører, hvor den ene så absolutt hadde gått seg fast. Et typisk eksempel på praktisk intelligens, der tilegnet lærdom ofte må strekke våpen.

103

Frekkhetens nådegave.

De toeggete tvillingene var tro kopier av foreldrene. Roy liknet faren til forveksling, både med hensyn til utseende og karakter. Fåmælt, sammenbitt og med et stramt oppsyn. Raymond var morens uttrykte bilde. Lettsinnet, pratsom og omgjengelig. Mødrene i nabolaget elsket ham for hans høflighet og sjarmerende vesen, mens Roy fikk skylden for enhver rampestrek i nærmiljøet, uansett hvem av de to som hadde begått den. Større kontraster har vel sjelden kommet ut av samme morsliv.

Solstråle og Tordensky kunne ha vært en passende analogi, hvis den ikke hadde vært så grunnleggende misvisende. Roy var ærligheten selv, Raymond totalt upålitelig. Han omskapte virkeligheten slik det passet, men slapp unna ved hjelp av sjarmen. Tross utallige eksempler på alvorlig karakterbrist, ikke minst når det gjaldt annens eiendom, forble han den uskyldige i alles øyne.

Typisk nok kunne han komme trekkende hjem med en ny sykkel som om den skulle ha vært hans egen og forklarte det hele med at noen bare hadde satt den fra seg. Siden den ikke var låst måtte man ta vare på den så den ikke skulle bli stjålet. I all sin urimelighet var logikken vanntett. Han hadde jo bare utvist ansvar der andre ellers ville blitt fristet.

Roy hadde sine meninger om dette og forlangte at broren umiddelbart skulle bringe den tilbake. Siden åstedet befant seg et godt stykke unna kjente Raymond seg brått helt utmattet. Han hadde jo nettopp tråkket opp alle de bratte bakkene hjem. Dessuten var det ikke sikkert at bremsene ville tåle påkjenningene motsatt vei uten å gå varme, og hva skulle eieren da si?

Blant Raymonds mange fantasifull eskapader er det en bestemt hendelse som ikke kan forbli ubeskrevet. Kompisen hadde fått jobb som lagergutt i en sportsbutikk. Hvem av de to som planla kuppet er ikke godt å si, men episoden endte med forbedringsanstalt for den ene.

Raymond gikk sin vane tro fri. Han hadde jo bare stått utenfor det åpne vinduet på butikkens bakside da bunter med fiskestenger kom deisende ned i armene hans. Hadde han bare latt dem gå ville samtlige blitt smadret mot brosteinen nedenunder. Egentlig skyldtes det ren flaks at han kom gjennom smuget akkurat da og burde som sådan hatt bergingslønn og anerkjennelse for å ha grepet inn i tide.

Hva den berørte part måtte mene om forklaringen, eller lot tvilen komme tiltalte til gode, vites ikke. Men med frekkhetens nådegave, samt en god porsjon sjarm, kan man tydeligvis slippe unna de fleste ubehageligheter.

104

Hjemløs i ens indre.

Tenk deg at du skal fly en strekning på 12 228 kilometer, tilsvarende avstanden Oslo-Buenos Aires. Midtveis, etter et nødvendig ærend, oppdager du at en fremmed har okkupert plassen din og nekter å forlate denne uten motstand. Personen på nabosetet er nemlig en gammel venn som vedkommende ikke har sett på mange år. Dessuten er det plenty ledige seter både foran og bak, så hvorfor ikke være litt imøtekommende og ta et av disse i stedet?

Først blir du satt ut, dernest forbannet over den freidige måten du er blitt avvist på. Jo visst er flyet glissent besatt, men akkurat her på denne plassen har du allerede tilbrakt mer enn åtte timer av den beregnete flytiden. Du har gjort denne halve kvadratmeteren om til ditt midlertidige hjem. En privat sfære blant vilt fremmede, hvor du har spist, sovet og fordypet deg i en medbrakt bok. Setet bærer ditt avtrykk, med dine brødsmuler og ditt søppel. Alt dette er en del av deg, og nå skal du altså måtte vike plassen for å være god mot din neste. Det kjennes som å bli en kasteball i en ellers omtumlet tilværelse, hvor du i det minste hadde maktet å skape en viss mental forankring til viktige sider av deg selv under reisen.

Og nå er du altså både rotløs og rådløs. Fysisk sett burde det ikke utgjøre noen forskjell å ta et annet sete i bruk, men det tilhører ikke deg i samme grad som det du har kjøpt og betalt for. Du må på en måte starte om igjen, i og med at forbindelsen nå er brutt. Tilhørigheten du hadde opparbeidet deg gjennom de mange timene er gått fløyten, tryggheten likeså. Heretter må du lappe ditt opprevne indre sammen igjen til et hele. Hadde denne situasjonen oppstått før avgang, kunne du tatt den som en vennlig gest overfor en reisefelle. Skjønt da var omstendighetene til gjengjeld ganske annerledes.

Nomadens hjem er der han reiser teltet og gjør opp bål for kvelden. Men i motsetning til det åpne landskapet er flyets indre et strengt system med klare regler for hvor den enkelte kan slå seg ned. Siden dette bæres på vinger gjennom stratosfæren med nær lydens hastighet, og hvor endestasjonen fortsatt er 4 890 kilometer unna, er det lite annet du kan gjøre enn å kjenne på hjemløsheten i ditt indre. Mot følelsene kjemper fornuften forgjeves. Du makter ikke å overbevise deg selv om at et sete er et sete er et sete …

Nomadens sjel er tydeligvis ikke min, tenker du, etter å ha gjort ditt ytterste for å riste frustrasjonen av deg over det nærmest påtvungne byttet. En strofe av Elvis Presley rinner deg i hu. Home is where your hart is, and

105

my hart is anywhere … Resten husker du ikke. Det spiller heller ingen rolle, siden du nå likevel har frasagt deg ditt faste mobile punkt i universet.

106

Vekttall.

«Hveteboller,» gryntet Erik foraktelig. «Men hva annet kunne man vente når foreldrene stadig stakk til dem penger i en tid da en enøre holdt til to fiskekroker, pakket dem inn i vinterklær om sommeren for at de ikke skulle få snue, og aldri slapp dem av lenger fra seg enn at de kunne ses fra stuevinduet? Vokste opp som ubehjelpelige puddinger, var stadig syke og måtte be seg fri fra gymmen. Mens vi andre raste rundt på sykkel, klatret i trær og lærte oss å svømme i nærmeste tjern, var disse under mødrenes beskyttelse til alle døgnets timer. Barnemishandling, kaller jeg slikt. Eller hva?»

«I etterkrigsårene var fedme et tegn på velstand, i motsetning til dagens forfall,» minnet jeg ham om. «De færreste hadde råd til en bussbillett, langt mindre la ungene få meske seg med boller og brus til daglig. Etter oss kommer syndefloden, sies det. Dessuten drev vi med ulike former for risikosport som kunne gitt de voksne hjerteproblemer, om de bare hadde visst.»

«Da hadde de nok holdt oss litt mer i ørene,» flirte Erik diabolsk. «Du husker buene vi lagde av stålteiner fra brislingfabrikkens søppeldunk og utstyrte med piler der spissene var skomakersyler. Dødelige våpen, spør du meg. Men hvordan var reglene når Hiawatha hadde kavaleriet på kornet?»

«Vi siktet fra grantoppene mot bakken foran angriperen,» svarte jeg. «Forskjellen mellom liv og død var om fienden befant seg nærmere eller fjernere enn tre skritt fra der pilen slo ned. Jeg grøsser med tanke på hvor lett vi kunne ha bommet og skadet noen for livet.»

«Husker du Vekta? En tjukkas som aldri fikk være med på den slags, men likevel trosset foreldrene ved å slenge seg med. Han kom seg vel halvannen meter opp i treet før taket glapp, med fatale følger. To knuste albuer og gips i tre måneder. Stakkaren kunne ikke gå på do engang uten hjelp.»

«Klossetheten og manglende øvelse gjorde vel sitt til at tyngdekraften fikk overtaket,» kommenterte jeg. «Kroppsformen ble også avgjørende da han skulle om bord i en flåte bygget av jernbanesviller, og denne sank. Gjett hva moren sa da han kom hjem gjennomvåt. Innestraff, med forbud mot å la seg lokke med på liknende eventyr i fremtiden.»

«Hvor ble det av ham, forresten?»«Etter gymnaset dro han til utlandet for å studere, har jeg hørt. Sorbonne,

var det visst. Frankrikes kanskje mest prestisjetunge læreanstalt. Sitter i dag på den grønne gren med plenty av gryn i banken.»

107

«Jøsses,» utbrøt Erik beundrende. «Og vi som for vår del aldri drev det lenger enn til å leke blåjakker og indianere.»

108

Problemløserens triumf.

«Merkelig hvordan det paret har inkludert oss i familielivet deres,» sa Halvor Bøkko til samboeren Irene Hansen. «At de bygger i fuglekassen på vår balkong er som det skal være. Likeledes at hunnen tillater oss å løfte på lokket for å smugtitte når hun ruger, men her har det oppstått et tillitsforhold utover det vanlige. Etter at ungene klekket har begge foreldrene gjort et mellomlanding på rekkverket før de flyr inn med maten, som for å spørre om luftrommet er klarert hva predatorer angår. Jeg føler meg nesten opphøyet til portvakt i et uformelt samspill om å få avkommet velberget på vingene.»

«Når du sier det er de nesten for håndtamme å regne,» medga Irene. «Men de kjenner fjesene våre og vet hvem som mater dem med pillete solsikkefrø gjennom vinteren. Jeg ser du legger ut nå også for å gi dem litt ekstra energi under matingen. Det må jo bli ganske utmattende for et kjøttmeispar å fø opp syv unger i vårknipa.»

«Legg merke til at den ene har flytter frøene fra skålen til under stemoren i blomsterkassen slik at spurven ikke så lett skal finne dem,» smilte Halvor underfundig. «Da jeg fulgte opp ved å gjøre det samme var det som om båndene ble ytterligere styrket. Men det må være denne som hekket der i fjor. Jeg mener å kjenne hannen igjen på lyden.»

«Det forklarer vel en hel del,» mente Irene. «Du har mer enn én gang snakket om læring i forbindelse med oppførsel. Vett og forstand blant de fjærkledde kan ikke være forbeholdt den kloke uglen i eventyret.»

«Har du hørt om den resonnerende kjøttmeisen fra virkeligheten?»Halvor skjenket seg et nytt glass vin i den sene maikvelden. Solen var i

ferd med å gå ned over hustakene, men luften var fortsatt fløyelsmyk og lun. Hustrige vårvinder hadde endelig måttet vike plassen for et etterlengtet høyttrykk, med håp om en tidlig forsommer.

«Følgende eksperiment ble foretatt på en fôringsplass,» fortsatte han, før samboeren rakk å svare. «En regulerbar frømater ble sabotert av eieren ved at en pinne ble stukket inn i et av kolbens hull, slik at frøene ikke lenger falt ned i utmateren. Samtlige spisegjester rømte stedet, bortsett fra en undrende kjøttmeis. Gjennom plasten så den at kolben var full. Over pinnen hadde maten hopet seg opp, altså måtte svaret ligge der. Resolutt gikk den løs på sperringen med nebbet for å få den ut. Belønningen kom i form av et frøras da hindringen var fjernet. Så kom ikke å si at disse småtassene, med en ringe kroppsvekt på snaue tyve gram, er åndelige lettvektere.»

«Amen,» svarte hun og løftet glasset til en skål.

109

Åndsbeslektet møte.

«Hvorfor la du egentlig hobbyen din på hyllen, Halvor?»Broren, Fredrik, bladde gjennom bildesamlingen med knivskarpe dias fra

fugleverdenen på Kodachrome film. Matende foreldre inne i fuglekasser, oppe i greinkløfter og nede på bakken. Blant disse var en serie der et slitent heipiplerkepar dyttet insekter ned i det blodrøde gapet til en halvvoksen gjøkunge, tre ganger større enn vertsforeldrene. Andre dekket terners kurtise med nyfanget småfisk, rødstrupens posering mot brunsvart skogsbunn med en irrgrønn larve i nebbet, og bjørkefink på reirkanten bak en skokk av nakne skrikhalser. Motivet var så klart gjengitt at man kunne se høylyset i øynene til insektet hannen brakte med seg.

«I det tilfellet måtte jeg spikre kameraet fast til treet og bruke fjernkontroll,» bemerket Halvor. «Men svaret på spørsmålet ditt var slarkete leddbånd. Når du sitter pal i kamuflasjeteltet på rammen av en rypesekk i syv-åtte samfulle timer, dag inn og dag ut gjennom hekkesesongen, kjennes det formelig som om kneleddene til sist lever sitt eget liv. Støttevev og sener er så hardt strukket til at en nesten må lære seg å gå igjen.»

«Kneleddet er kroppens største veikryss, der benene patella, femur, fibula og tibia møtes i samme punkt, omkapslet av ligamenter og muskler,» doserte spesialisten. «Muskelfibrene adlyder loven om alt eller intet. Ikke rart at du kjente deg en smule maroder etterpå. Men i hvilken tilstand var objektene dine i under seansen? Nervøse, ville jeg anta.»

«Denne hagesangeren sendte meg bare et nysgjerrig blikk idet jeg plasserte teltet med duken vidåpen på en armlengdes avstand fra de nesten nyklekte ungene.» Halvor plukket frem noen opptak fra inne i et skyggefullt buskas, der menneske og fugl drev med sitt, uten at sistnevnte lot seg forstyrre. «En kjøttmeis reagerte imidlertid ganske annerledes da den kom for å mate og fant bakstykket på fuglekassen fjernet. Med larvene i nebbet forflyttet den seg systematisk fra gren til gren stadig nærmere teltet, tydeligvis for å sjekke om det fantes noe innenfor. Til siste la den øyet mot en smal sprekk i klaffen på en titteluke, bare centimetere fra ansiktet mitt. Selv holdt jeg pusten gjennom denne gjemmeleken og håpte det beste. Den minste bevegelse fra min side og spetaklet hadde brutt løs. Men fuglen var åpenbart fornøyd med resultatet av detektivarbeidet, så resten gikk etter planen.

Mens hagesangeren glatt hadde akseptert meg pekte kjøttmeisens handlingsmønster klart i retning av en kognitiv øvelse,» fortsatte han. «Et

110

møte egnet til undring, hvor man nærmest følte seg beslektet med den vesle skapningen. Fuglen gjorde nøyaktig hva jeg selv ville ha foretatt meg om et fremmed telt hadde dukket opp på mitt territorium. Én ting er å ta seg til rette, en annen ville være om det innebar en trussel. Den slags tankegang, for å bruke et slikt uttrykk, er ikke noe man forbinder med dinosaurenes etterkommere. I våre forestillinger er de rene instinktvesener som vanligvis reagerer med flukt eller angst, men altså ikke i dette tilfellet. Kjøttmeisens undersøkelse var taus, omhyggelig og systematisk. Ingen kjefting og smelling der i gården, ingen skinnangrep eller flaksing med vinger. Så snart den hadde forsikret seg om at teltet ikke representerte noen overhengende fare, fløy den rundt til fronten av kassen og matet ungene som om intet var skjedd.»

«Men er ikke kjøttmeisen i hovedsak en urban fugl, vant til å leve i menneskets omgivelser med alle dets arkitektoniske påfunn,» innvendte Fredrik. «Synsmessig skulle vel ikke teltet ditt utgjøre den store forskjellen.»

«Ikke hvis det hadde stått der permanent,» kommenterte Halvor. «Men her dukket det opp mellom to matsøk og var dermed egnet til å forvirre. Hvis meisen hadde nøyd seg med et raskt overblikk ville det vært mer i tråd med mine forventninger. Men grundigheten den utviste, og måten denne ble gjennomført på, fikk meg til å stusse.»

«Kan hende har de en rudimentær forståelse av hvordan mennesket oppfører seg, utviklet gjennom generasjoners samboerskap med oss,» resonnerte Fredrik. «Man ser ofte eksempler på at hønsehauken kan slå en due midt i bytrafikken og partere den på stedet, uten å bry seg om de mange forbipasserende. I skogen hadde den nok heller tatt til vingene i en liknende situasjon.»

«Tilpasning er nødvendig i livets tjeneste, uansett hvilke former det oppstår i,» nikket broren ettertenksomt. «Intelligens er derimot en annen skål. Der automatikken kommer til kort, som i dette tilfellet, hvor en levende skapning blir satt på en ny og ukjent prøve, må denne foreta en bevisst handling utenfor det fastlagte mønsteret.»

Halvor plukket diapositivene vekk fra lysbordet og la dem tilbake i sine respektive esker. Etterlevninger fra en forgangen tid, før det fotografiske uttrykket ble gjengitt i digitale piksler.

«For oss ble bruken av verktøy et utviklingsmessig gjennombrudd,» sa han avslutningsvis. «Reptiler har riktignok hatt fingerliknende utvekster lenge før mennesket var et faktum, uten at de derved har maktet å ta spranget opp i elitedivisjonen. Så kan man saktens diskutere hvilke koblinger i kjøttmeisens hjerne som var i sving under granskningen av teltet.»

111

«En flyveidé?» forslo Fredrik muntert. «Uansett kan den ha mistenkt at denne selvbærende artefakten ikke hadde inntatt skogen for egen kraft.»

112

Husvenn av de sjeldne.

Hva var nå dette for slags kropp? undret Jørgen, etter dyrets to sekunders lange kliv opp stabbursveggen før det rundet hjørnet. Hode som en mår, med hvitt, ullent bryst og busket hale. Men mår var det ikke – den skapningen kjente han fra mer enn én nærkontakt, senest på fuglebrettet utenfor vinduet. Så hva i all verden kunne det være?

Tidligere på dagen hadde han hørt en fryktelig ramling og andre ulyder inne på stabburet. I seg selv en umulighet siden døren var stengt og andre adkomster fantes ikke. Likevel gikk han for å sjekke, men der var det ingenting å se. En spissmus kunne til nød ha presset seg inn mellom laftene øverst på bursloftet, skjønt også dette under tvil. Dyret det her var snakk om var nesten meteren langt, i fullt strekk fra forben til halespiss.

Mysteriet ble ikke mindre da samme oppstyret senere fant sted i stallen. Også her var interiøret utilgjengelig for andre inntrengere enn overvintrende humler, viste fraværet av muselort når denne ble rengjort om våren. Men steinmuren under gulvet hadde åpninger store nok til at røyskatten kunne ha tilhold der. En livat krabat som kunne ha vært kilden til romsteringen.

Dyret på stabbursveggen tilhørte mårfamilien, så mye følte han seg sikker på. Men det skulle vel aldri ha vært en ilder? I så fall måtte det være første gang et eksemplar av arten hadde funnet veien opp hit til den gamle husmannsplassen i hans tid. Mår var det derimot en sann overflod av, i alle fall så lenge det fantes ekorn. Ilderen derimot levde stort sett av smågnagere, rotter og frosk, med bær og frukt til dessert. Problemet var bare, så vidt han visste, at den sjelden opptrådte i vill tilstand der måren dominerte.

En sen kveldstime hørte han ståk og ungeglam under stallgulvet. Like etter fikk han se det voksne dyret pile over tunet mellom stall og låve, tydelig ute på matsøk. Typisk for ilderen å søke inn i kjellere på ubebodde bygninger når tiden var inne for å føde. Her hadde den virkelig funnet den rette, med god tilgang og passe uforstyrret av omgivelsene.

Sommeren etter var det stille under husene, før ilderen igjen kom tilbake. Også denne gang foretrakk den stallen, så Jørgen mente det var samme individet. Men stille var det i mellomtiden også blitt i skråningene der jordrottene i årevis hadde gravd sine ganger. Trivelige dyr i og for seg, om de bare hadde latt være å underminere bakken. Nå som disse var borte, og med ilderen på plass igjen, kunne han også gjøre seg håp om en musefri tilværelse, uten bruk av feller eller gift. Og grønnsakhagen med sukkererter og rotfrukter for en gangs skyld få fred for disse glupske villstyringene.

113

Løvfall i november.

Kroppen kjennes som et slepanker, tenkte den gamle, der han gjennomvåt og kald klorte seg frem over gulvplankene. Med stor møye klarte han omsider å få det ene kneet oppunder brystet, tok tak i sengekassen med den sterkeste hånden og den visne skulderen lent over madrassen, men det ville seg ikke. Det eneste han oppnådde var å velte nattbordet.

Skjelvende av utmattelse sank han om kull på gulvet med telefonrøret dinglende fra nakken. Parkinson hadde fart riktig ille med ham i dag. Kroppen var stokk stiv, bena sviktet, og hendene skalv som ospeløv i den sure høstvinden. Hodet fungerte imidlertid bra nok til å påkalle hjelp fra den eneste han ønsket å få i tale slik situasjonen nå engang var.

Med ustø fingre fikk han slått nummeret, skjønt hva skulle han egentlig si? Hun det gjaldt bodde milevis unna, med to ferger mellom seg og den veiløse delen av øya han bodde på. Hadde han bare kunnet velte seg opp i sengen ville mye være vunnet. Men den krokete ryggen i nitti graders vinkel, de visne lårene og en svulmende brystkasse hadde fått kroppen ut av balanse. Han burde egentlig ha vært på hjemmet under tilsyn og pleie. Hvis ikke staheten hadde stått i veien hadde han for lengst tatt imot det sjenerøse tilbudet fra kommunens helsetjeneste, med egen leilighet og alle bekvemmeligheter.

Nå ble det nok til det, erkjente han i all sin forpinte elendighet. Det gjaldt bare om å holde ut til hjelpen kom. Dynen, som kunne ha beskyttet ham mot kulden, lå bare så vidt utenfor rekkevidde, tynget ned av den gamle hundens morkne skrott og dyvåte pels. Hvem skal ta seg av deg når jeg er borte? undret han mellom frostriene. Det blir hverken varme, mat eller søvn for noen av oss i kveld. Kanskje er dette vår siste reis i denne tilværelsen.

Dunkingen fra en kraftig skipsmaskin gjennom vindkastene og sjøgangen rev ham ut av den hutrende døsen. Hunden løftet hodet og stirret gjennom veggen mot den skrøpelige moloen der ute, hvor hans egen båt hevet og senket seg i dragsuget fra bårene. Men bare en vørdsløs skipper kunne finne på å legge til her uten å kjøre seg fast i strandsteinene. Selv ved høyvann fantes det ingen klaring for noe som stakk dypere enn en sementlekter. Etter motorduren å dømme måtte denne være på størrelse med en havgående tråler.

Bakerst i hodet hadde han et vagt, omtåket minne om at den hadde landsatt et par av mannskapene for å se til ham. Trolig hadde det bare vært et drømmesyn. Et fromt ønske om å holde døden fra døren enda en stakket

114

stund. Han mente de hadde sagt noe om å holde ut, at hunden med sin våte pels hadde gjort dynen ubrukelig, og deretter tullet en kappe omkring ham. Eller hadde de snarere fjernet det gjennomstenkte plagget og pakket ham inn i filleryer? Samme kunne det være. Kroppen var så nummen at den knapt ville kjent forskjell på en kamelhårsfrakk og en bølgeblikkplate.

Båten slo bakk. Motorduren forstummet i suset fra trekronene og bølgeslagene mot svabergene. Han kjente ikke kulden lenger, et tegn på at det gikk mot slutten. I sin ytterste nød ba han om at hans faste hjelper måtte komme gjennom skogen. Hun hadde vitterlig tatt telefonen da han ringte, men hva mente hun med være tålmodig? Vente på at Guds engler skulle vise seg for ham i all sin stråleglans og føre ham opp til St. Peter? Himmelen hadde nok ingen overbærenhet med en gammel grinebiter. Der ville han nok bare blitt satt til doms over seg selv og sine mange unnlatelsessynder overfor de nærmeste. Men eremittens lodd var nå engang å være alle tings midtpunkt i ens egen tilværelse. Hvordan skulle man ellers forholde seg til livets mange fortredeligheter uten å miste vettet.

Uansett er det for sent nå, tenkte han i sin avmektighet, da en åsgårdsrei av hekser samlet seg over taket med bulder og brak. De pisket og slo luften til skum i en malstrøm så vinduene klirret og veggene skalv. Bare prøv å ta meg, så skal dere nok få se, snerret han sammenbitt og famlet etter stokken. Men plutselig ble alt stille. Bare lyden av en fjern snekke med langsomme, utdøende stempelslag var å høre.

Døren gikk opp og to menn med båre skrittet over gulvet.«Så det er denne kroppen som skal på luftetur,» sa den ene, brettet ut

båren og la ullteppene til rette. Uten flere dikkedarer fikk de manøvrert ham på plass, festet stroppene og buksert de drøyt hundre kiloene gjennom døren, ned trappen og bort til det ventende helikopteret. Hunden fulgte nølende etter, men måtte se sin herre forsvinne inn i buken på et ukjent monster. «Andre vil sørge for å gi den mat og vann,» bemerket piloten. «Vår jobb er å få deg til sykehus fortere enn merra den blinde.»

Her ble han vasket, skrubbet og utredet etter alle kunstens regler. Klærne han ligget i så han aldri mer til. Sengetøy og dyne gikk rett på bålet da hans mangeårige støtte ankom øya dagen etter for å ordnet opp i papirene hans. Senere ble også hunden avlivet. Den burde for lengst ha fått en kule med tanke på dyrets høye alder og skrøpelige tilstand. På det tidspunktet var eieren allerede skrevet ut fra sykehuset og befant seg – skjønt riktignok motvillig – i kyndige hender på hjemtraktenes pleiehjem.

Passe grinete over å ha blitt fratatt styringen over egen tilværelse kom han i sin visdom til at dette ikke var et blivende sted. Selv med Parkinson

115

huserende i kroppen nektet han å innse sin egen ubehjelpelighet. Så snart han kom seg på bena igjen skulle nok personalet få høre hva han mente om å være underlagt et strengt regime med faste tider for mat og hvile. Særlig den ene han kalte Brilleslangen vekket rebellen i den gamle kjempen. Hans fysiske mangler skulle mer enn oppveies av den skarpe replikkens nådeløse dolkestøt. Men fysioterapien, et sunnere kosthold og riktig medisinering fikk kampviljen over i et annet spor. Regelmessig trening førte til en bedret allmenntilstand med færre kilo å drasse på. Skjønt drømmen om å komme hjem var fortsatt levende. Knekket som en tørrkvist i årets ellevte måned, men ennå ikke klar for å bli matjord. Når våren kom skulle sevjen på ny stige i den gamle, morkne skrotten, var han overbevist om.

Hvilket den også til en viss grad gjorde. Likevel ble møtet med hans nære fortid en blandet opplevelse. Fineste stedet på jord, hadde lederen for en delegasjon på offentlig befaring sagt, da vedkommende skuet utover jordene, svabergene og sjøen fra trappen på slektens eldgamle stasbygning, men der forfallet etter hvert hadde satt sine spor. Låven knelte, naustet hadde vinterstormene tatt, og de enorme skiferhellene på hustaket holdt ikke lenger regnvannet ute. Gjensynet med det kjente og kjære virket nå så usigelig fremmed. Vemodig måtte han erkjenne at her kunne han ikke lenger bo.

Samtidig representerte denne prakteiendommen, omkranset av alders-stegne eiketrær, ask, osp og selje med himmelstormende kroner, et solid trekkgrunnlag for sosial kapital. Fra den dagen han havnet på sykehuset hadde det ikke manglet på smiskende slektninger fra fjern og nær, med fruktposer og kaketiner for å gjøre seg lekre. Hyenene sirklet allerede rundt kadaveret, skjønt hva annet kunne man vente? Nå var tiden inne til å spille dem opp mot hverandre, lik marionetter i manipulatorens hender. Så tvil der troen var sterk, og la de øvrige sveve i håpet om en dag å kunne slå klørne i herligheten gjennom fordekte ord og vendinger. Det hele kunne bli svært fornøyelig, særlig med tanke på hvilke kryp som lusket rundt i buskene.

Som den siste i rekken av livsarvinger sto det ham fritt til å fordele potten. På et gitt tidspunkt, ved hjelp av en advokat, hadde han fått skrevet et testament, bevitnet og tinglyst etter lovens bokstav. Hans mangeårige hjelper var den begunstigete, men dokumentet kunne når som helst tilbakekalles. Han trengte ikke hennes tjenester lenger, snarere tvert imot. Med egen leilighet og hjelpeapparatet like ved var han vel ivaretatt på alle måter.

Når han en gang lå på likstrå kom ingen til å sørge, hverken Per, Pål eller Espen Askeladd. Så hva om det lyktes ham la hyenene gå i strupen på hverandre i tørsten etter gods og gull? Dét ville gitt ham et ettermæle i tråd

116

med de beste bygdetradisjoner, der skadefryd var den eneste sanne fryd. Den utkrøpne grinebiteren fikk dem til sist, ville folk si. Signe hans minne.

117

Syndefallet.

Dette er den virkelige slangen i Paradiset, konstaterte han, med blikket hvilende på hennes nakne legeme. Den sanset henne ubevisst gjennom luktene hun omga seg med og vrikket seg ut av sitt slumrende skinn med hodet hevet mot den fuktige hulen der lårene hennes møtes. Med svulmende frukter kom hun ham i møte, fruktene han hadde vært nektet å smake på. Men slangen lyttet ikke til stemmen fra oven. Den fulgte ubønnhørlig sin egen attrå i hvert eneste bankende pulsslag.

Hun kom den struttende manndommen hans i møte med et skjelmsk smil, uten forestillinger om å ha overskredet en forbudt grense. Den knudrete utveksten fra roten av underlivet var rede til å ta henne i besittelse. Hennes åpning var diskré gjemt mellom ferskenmyke, blodfylte hudfolder, glinsende av safter. Slik hadde det ikke vært før oppvåkningen, da uskylden hadde holdt dem begge i age.

Hun befølte kjønnet hans med dirrende fingrer og trakk det mot sitt eget. En skjelving gikk gjennom kroppene da legemene deres uten motstand ble forent. Sammen fløt de på en bølge av vellyst mot en horisont de ikke kjente, til de begge segnet om av søt utmattelse i det fløyelsmyke gresset.

* * *

Tre millioner lysår senere nådde bildene av begivenheten frem til et sted i Andromeda-tåken. Kameraet, som hadde foreviget denne, var for lengst blitt til støv, så nyheten var på ingen måte dagfersk. Men analytikerne bak evalueringen av denne lovende artens potensial med henblikk på intelligent liv, var skuffet over at den fortsatt paret seg fysisk. Dermed ble den sittende fast i hormonenes hengemyr og ville raskt falle tilbake til sitt primitive opphav.

Matrisen tilsa at følelser sto i veien for at kognitive vesener noensinne ville få innsyn i det kosmiske drivverket som åpnet dørene mot det interstellare rommet. Slike forble heimfødinger all sin tid, underlagt hormonenes tyranni. Uten evne til maskinell resonnering ville de trolig gå til grunne nå som galaksene Andromeda og Melkeveien forente seg, til like med andre umodne sivilisasjoner der celledelingen foregikk innenfor kroppen.

Geningeniørene hadde her begått en utilgivelig feil. Men det gikk forlydender om at en sonde fra den blå planeten hadde krysset Andromedas utkant på vei mot fjernere stjernehoper. Kanskje ville menneskeslekten ved en gitt anledning gjennomgå en metamorfose hvor syndefallets

118

begrensninger opphørte. Deri lå dens eneste håp om å løsrive seg fra hymens lenker og tre inn i den altomfattende uendeligheten.

119

I moll og dur.

Begge lå vi flatt ut på ryggen i hver vår køyeseng og stirret tomt på fluene i taket til den vesle stølen vi hadde leid for anledningen. Tre små ørreter var den eneste beholdningen vi i løpet av formiddagen hadde klart å fravriste det fiskerike Skuteplatået. Et mager utbytte, tatt i betraktning av at forholdene burde ha ligget godt til rette for et tosifret resultat. Tiden på året var den aller beste, været gunstig med lett bris fra øst under en sløret himmel, og smått med insekter på det stålgrå, lett krusete vannspeilet. Når steinfluene svermet var det gjerne langt mellom nappene, men disse glimret også med sitt fravær.

Jeg mente å kjenne disse vannene inngående fra mange års erfaring, og derigjennom fiskens oppførsel i både storm og stille, hvilket gjorde skuffelsen desto større. Ikke minst for min forventningsfulle svigersønn, etter å ha gitt til beste mine fineste opplevelser med stang og sluk i distriktets mest jomfruelige fjellvann, milevis unna folkeskikken. Altså hadde jeg ingen god forklaring på hvorfor fangsten uteble. Myggen var den eneste som bet, og den skapningen kunne vi godt ha unnvært.

Som plaster på såret foreslo jeg en tur til et annet vassdrag i motsatt retning, der fiskebestandene var mer rikholdige enn omgivelse kunne brødfø. Med flue og oppheng fikk man gjerne to i slengen, men størrelse og kvalitet var også deretter. Til gjengjeld kunne vi regne med å ha mer å vise for oss når vi dagen etter skulle hente familien og sette kursen østover.

Anleggsveien vi fulgte endte i Blåsjø, der en diger demning var i ferd å komme på plass. Det aktuelle fiskevannet lå nedenfor denne, men jeg hadde en baktanke med å kjøre helt frem. I den øvre delen gikk en skummende elv som på sin ferd vestover dannet store kulper med klart, isblått smeltevann. Til store protester foreslo jeg å stoppe ved en av disse, rigge stengene med små sluker og prøve noen kast for moro skyld. Ti minutter, ikke noe mer. Kvelden var fortsatt ung, med rikelig tid til å gjøre det vi var kommet for.

Han for sin del skjønte ikke vitsen, og trolig hadde han rett. Om det fantes fisk her var den sikkert for sløv til å bite i det kalde vannet. Han trodde meg heller ikke da jeg meldte om tilslag allerede på første kastet og hadde heller ingen hast med å få redskapen operativ. Fisken slapp, men en ny hugg til. Og dette var ingen smågutt.

Trekvart kilo vurderte jeg den til, da den lå i grusen foran bena våre. Bred over ryggen og blank i skinnet med klare røde og blå flekker. På neste kast fikk jeg enda en, nøyaktig maken til den første. Nå ble det fart i en storøyd svigersønn, som ikke lenger hadde det travelt med å komme seg videre. Da

120

den femte av samme slaget landet trygt var det jeg som begynte å bli betenkt. Noe liknende hadde jeg aldri vært med på i løpet av mine mange år i disse heiene. Det var simpelthen for godt til å være sant.

Fra Blåsjø kom en personbil kjørende. Nå skal du se at vi har rotet oss opp i noe, var min første tanke. Lynraskt fikk vi fisken ut av syne, men føreren bare vinket muntert idet han passerte. Etter seksten ørreter, like som erteris, var det plutselig bråstopp. Ingen flere napp å kjenne.

Fisken ble sløyet i lyset fra parafinlamper, saltet og lagt på et kjølig sted. Der og da var vi for oppspilte til å legge oss, men naturen krevde omsider sitt. Planen for morgendagen var imidlertid klar. Etter en tidlig forkost skulle jeg kjøre ned til bygda, betale leien for stølen og levere nøkkelen mens han gjorde klart til avmarsj mot den forgjettete kulpen under Blåsjø.

Bonden vi hadde leid av smilte og lo da han fikk høre om den fine fangsten. Men overrasket var han ikke over den jevne størrelsen og fiskens flotte konstitusjon. Hadde vi fortsatt videre til motsatt ende kunne han skilte med gildere ørret i vannene østenfor dammen. Selv hadde han nylig snakket med en kar fra den kanten, som hadde tatt flere på godt over to kilo.

Med den begrensete tiden vi hadde til rådighet lå slike hinsides vår rekkevidde. Heller ikke hadde vi grov nok redskap til å hanskes med den slags sabber. Spørsmålet var imidlertid om det fortsatt sto fisk i kulpen etter gårsdagens drømmefangst. Da vi ga oss i skumringen uten flere napp kunne det tenkes at vi simpelthen hadde tømt den, før det eventuelt kom et nytt innsig.

Alle betenkeligheter forsvant som dugg for solen allerede ved første kast. Før formiddagen var omme var antallet doblet fra seksten til trettito. Hvorfor akkurat disse sifrene, ikke flere eller færre, virket nesten magisk. Men det mer enn kompenserte for en dårlig start og naturen hadde vel sine luner. Alt lå tydeligvis til rette akkurat da i et område der isen sjelden går før sent på sommeren. Om den i det hele tatt gjorde det.

Noen år senere dro jeg opp dit alene i et forrykende uvær og overnattet i bilen med setene slått ned og madrass til å sove på. Meteorologene hadde meldt forbigående opphold mellom ni og elleve kommende morgen, før en ny front var ventet inn fra Nordsjøen. Fisken var der, men løs i bittet. Tre stykker fikk jeg omsider landet da en kar kom gående i et annet ærend. Han kunne at fortelle isen hadde gått to dager tidligere, og at temperaturen i vannet var på 1,3 grader. Datoen var 22. august, og trolig kom den til å legge seg igjen om få uker. Ikke rare tidsvinduet for et vekselvarmt virveldyr som tross alt hadde begrenset plass å boltre seg på, i motsetning til sine artsfrender i de store, langt mer næringsrike havstrømmene ved polene.

121

Forviklinger med etterspill.

Flott sted, hadde Henry fortalt under et besøk hos sin onkel i Hamburg. Sol hele sommeren, plenty av fisk og krabbe i sjøen. Foruten hummer, selvsagt, tilføyde han for godt mål. Klart dere må ta en tur dit med det første.

Men dette var for lengst glemt da han med raus hånd inviterte andre i hytt og vær til ferieparadiset på lesiden av den nærmest subtropiske øya. Hva han unnlot å nevne var at det gamle, værslitte kårhuset knapt nok hadde soveplasser til fire, manglet innlagt vann og avtrede, samt at eneste kokemulighet var en sprukken jernkomfyr surret med ståltråd. Nærmeste brønn var et gjørmehull som sjelden fikk påfyll fra oven i tørkeperioden sommerstid. Imidlertid førte den frodige vegetasjonen til at knotten ble uutholdelig fra det øyeblikk solen forsvant bak åsen.

Hva Henry i sin gjestfrihet ikke hadde regnet med var å bli tatt på ordet. Etter få dager befant tretten personer seg med stort og smått i de kummerlige omgivelsene, der måltidene måtte inntas på skift. Den selvforskyldte feriefellen hadde nådeløst klappet sammen over vertens hode. Med stigende oppgitthet forbannet han tingenes begredelige tilstand. Hvem kunne ha drømt om at onkelens familie ville ta det åpne tilbudet til følge, langt mindre at innrykket ellers skulle bli så omfattende? Så da jeg foreslo at vi begge burde pakke fiskesakene og forlate stedet en stakket stund for å skaffe oss alle et pusterom, grep han begjærlig sjansen. Hva beslutningen skulle føre til andre viderverdigheter hadde ingen av oss forestilt seg.

Med bikkja hans i baksetet, en velvoksen vorsteher, la vi oss på veien østover. Etter diverse fergeturer fra øya til fastlandet installerte vi oss i et lite telt over tregrensen med bilen parkert i et grustak nedenunder. Fiskevannene befant seg rundt hundre meter høyere til værs. Der oppe hadde tåken lagt seg. En kaldfront var tydeligvis på vei inn med byger fra sørvest. Sikten var knapt tyve meter, men hunden holdt forbindelsen vedlike. Den løp i skytteltrafikk mellom oss så vi ikke skulle komme bort fra hverandre.

Fisken bet hverken på sluk eller flue og forholdene ble stadig verre. Her gjaldt det om å komme seg trygt i soveposene mens vi ennå var noenlunde tørre. Men den gleden varte ikke lenge. Et tordenvær traff teltet med full styrke. Da hjalp det lite at dette var satt opp etter alle kunstens regler nettopp med tanke på nedbør.

Den første bygen ristet vi av oss uten større problemer. Den neste ble derimot i meste laget både for seilduken, underlag og hundepels. Bikkja, som lå ute, insisterte på tak over hodet og fikk en smule motvillig innvilget

122

ønsket. Det første den gjorde var å riste av seg vannet før det søkkvåte dyret strakte seg ut i sin fulle lengde ovenpå soveposene. Vi prøvde å ta det sporty mens det langsomt gikk opp for oss at vårt ringe krypinn ikke lenger var et blivende sted. Her gjaldt det om å komme seg i bilen hvor det fantes et varmeapparat. Klesbytte var det smått med. Vi hadde tross alt forlatt øya i solskinn, uten en sky på himmelen.

Med Henry bak rattet i bare undertøyet og et slumreteppe over lårene sneglet vi oss slukkøret ned mot dalen. Målet var å finne et overnattingssted på vestsiden av sundet, så sant ikke fergen hadde sluttet å gå for kvelden. Til vårt hell rakk vi siste avgang med én ledig bilplass om bord. Langs veien satt folk og sov i kjøretøyene. Noen og hver hadde tydeligvis blitt tatt på sengen av det kraftige regnet som ikke syntes å ville gi seg.

Campingplassene meldte om fulle hytter. Det samme gjorde en hoderistende hospitsvertinne da jeg ringte på dørklokken for å høre om det fantes et ledig rom. Altså måtte vi komme oss i posisjon ved fergeleiet over til øya før klokken ti neste morgen. At rutetabellen i mellomtiden var endret gikk først opp for oss da vi fra vårt utsiktspunkt så den gå fra kai en time tidligere.

Regnet hadde omsider gitt seg, men dampen fra klærne våre fikk bilrutene til å dugge. Med varmeapparatet i høygir og full gjennomtrekk begynte vi å lete etter mulige alternative krysningspunkter. Uten kart var vi nokså rådville med hensyn til hvilken retning vi burde ta. Etter en uendelig lang og kronglete tur langs sjøen rundt en halvøy, endte vi omsider i et veikryss noen få hundre meter fra der vi startet.

Fergeforbindelsen vi hadde i tankene viste seg å ligge i motsatt retning. Men skulle vi ha håp om å rekke denne måtte det gasses på, opplyste en av de lokale. Dagens eneste avgang gikk om tyve minutter, riktignok til en annen øy. Skjønt derifra var det forholdsvis enkelt å komme seg videre med korresponderende rute frem til bestemmelsesstedet.

Henry kjørte alt hva remmer og tøy kunne holde. Denne gang nådde vi fergen med knappest mulig margin. Mannskapene hadde allerede kastet loss, men vinket oss likevel om bord. En lunken kaffekopp og den siste korte etappen innen rekkevidde hjalp på humøret i vår nokså hustrige tilstand.

Dette steg ytterligere noen hakk da vi etter ankomsten fikk høre at onkelen med familie samme morgen var forduftet. Hans tyskfødte kone hadde gått sultestreik i protest mot at ungene hennes ble nektet særbehandling i matveien. Selv var hun blitt tatt på fersken nattetid med en kald tallerken full av sjøens delikatesser som ekstraforpleining til seg og mannen.

123

«Skulle aldri ha nevnt det der med hummeren,» mumlet Henry lakonisk.

124

Slekt skal følge ...

I romanen “Frihet” av Jonathan Franzen får leseren et dypdykk i en dysfunksjonell families liv og levnet. Som om ikke alle forhold på sitt vis har elementer av manglende rasjonalitet i seg hva hverdagens mange utfordringer og fortredeligheter angår, men lar i stedet uproduktive følelser dominere ens tanker og handlinger. Disse personlighetstrekkene kan fra utsiden ofte bli oppfattet som aparte nykker med et tragikomisk skjær. Men de kan også innebære trangen til dominans gjennom utstudert manipulering av despotisk karakter for å hevde sine selvbestaltete rettigheter.

Historien her har sitt opphav på et gammelt gårdsbruk ved en vestlandsfjord, der tretten barn i sin tid så dagens lys. Flesteparten forlot redet så snart de var klare til å stå på egne ben og stifte familie andre steder, mens eldstemann hadde fødselsretten til å ta over driften. Tre av brødrene hans ble også værende, to av dem til langt opp i voksen alder. En kårstue ble reist på plassen for at disse skulle ha et midlertidig bosted. Den tredje holdt seg der livet ut. Men da hadde allerede neste generasjon overtatt eiendommen.

Denne odelsgutten forble enslig, uten kjødelige etterkommere. Og siden de øvrige gjenlevende var spredt for alle vinder ble den frittliggende stuen brukt til bolig for sommergjester av nær eller fjernere familie. Helt til en dag da to av eiendomsbesitterens onkler kom på tanken om å selge denne. Trolig var ideen plantet i dem begge av den enes ektefelle, som tross odelslovens bestemmelser måtte ha ment at man kunne slå i bordet med et hevdvunnet krav. De to mennene hadde tross alt bodd der en årrekke og holdt husværet ved like. At tomten det sto på tilhørte bruket, og ikke kunne skilles ut fra dette som egen boenhet, fant ingen gjenklang blant de fire sammensvorne.

Her var det duket for en saftig krangel av godt, gammelt merke, med representanter for offentligheten som bisittere. Avtalen hadde fra dag én vært at de tre brødrene kunne disponere kårstuen til de enten flyttet ut eller måtte bæres ut. Da denne bestemmelsen ble lagt til grunn under høringen fikk den ene brått problemer med hjertet. I husfredens navn, tydelig påvirket av det freidige prokuratorknepet fra onkelens side, valgte odelsbonden å innfri dette skamløse forlangendet for noe han selv på papiret eide.

Gårdens magre jordvei var knapt nok egnet til sauebeite, og salgsverdien av de mange målene med svaberg og uproduktiv skog nærmest for en slikk og ingenting å regne. Natur og beliggenhet var det ingenting å si på, så andre begynte så smått å fable om å slå kloen i herligheten til sine tvilsomme

125

formål. Var den å regne som landbrukseiendom kunne den tas på odel. Skulle den derimot få status som landskapsvernområde, hvilket den absolutt lå bedre til rette for ut fra sin store artsrikdom av eldgammel løvskog, ble saken en ganske annen. I så fall ville en mulig ny eier bli pålagt klare restriksjoner, enten den barnløse eiendomsbesitteren valgte å selge eller testamentere slektsgården til noen i familien. Denne siste muligheten fikk en og annen til å reise bust. Fra ett hold kom det endatil trusler om represalier av en nokså ondsinnet karakter. Hvis gamlingen våget å avhende stedet til en annen enn den rettmessige personen i arverekken, skulle han belønnes med en regning på utførte tjenester av en størrelse som fikk ham til å gå personlig konkurs.

Hva den lettskremte stakkaren med sin skrantende helse tenkte om dette i sitt mange og syttiårige stille sinn kunne ingen med sikkerhet vite. Men da livsarvinger ikke var en del av bildet så omverdenen sitt snitt til å fiske i rørt vann. En av liebhaberne mente seg snytt for sin del av morsarven, siden moren hadde tilhørt den omfattende ungeflokken og han selv var angjeldendes søskenbarn. Men eiendommens klausul tilsa at denne ikke kunne splittes opp, langt mindre gi anledning til å reise flere bygninger enn de som allerede fantes der. Dessuten var disse i en så dårlig forfatning at bruksendringer heller ikke lot seg gjennomføre.

På et punkt hadde myndighetene likevel gjort et unntak, men da gjaldt det næringsvirksomhet i en vik et stykke unna jordveien. Denne ble tillatt utskilt med eget bruksnummer, men foretaket kom aldri i gang. Entreprenøren rakk knapt å få utstyret på plass før han døde. Arvingene ønsket å omgjøre kjøpet, hva den opprinnelige eieren sa seg villig til. Men siden tomten nå hadde status som egen enhet var den også videre omsettelig. Altså kunne den utgjøre et angrepspunkt for den som ville skaffe seg et fotfeste på eiendommen med lønnlig håp om å kare til seg mer.

Budet som dukket opp var nærmest symbolsk, og såpeoperaen fortsatte. Hvordan den ender gjenstår å se. Men at slekter følger slekters gang i sitt evinnelige renkespill om gård og grunn er i alle fall så langt blitt tydelig demonstrert. Uansett løsning vil nok mange kjenne seg stemoderlig behandlet og nære relasjoner forsures. Den dysfunksjonelle oppførselens plagsomme følgesvenn, der ergrelsen ved tanken om å ha blitt snytt etter et offentlig eller privat skifte er et fortærende beist, som utrettelig gjerne også tar sin toll i kommende generasjoners tilværelse.

Hvorvidt eieren selv har inngått en pakt med Djevelen eller den vise Salomo er ukjent i skrivende stund. At det gamle skinnet kjenner sine

126

pappenheimere er det imidlertid liten tvil om. Når tiden er inne kommer han nok til å forlate denne jammerdalen med et vitende smil om munnen.

127

Den mislykte samaritan.

«Er dere på utkikk etter appartement?» spurte mannen sist i tyveårene på et haltende engelsk der veien mot stranden delte seg. Svaret var et oppgitt, men forventningsfullt ja. Utmattet etter en nervepirrende biltur langs Europas kanskje mest spektakulære fjellovergang, den beryktete serpentinerveien mellom Cetinje og Kotor i Montenegro, videre langs Kotorfjorden mot grensen til Kroatia og deretter nordover magistralen mot Makarska, bare for oppdage at byen vi hadde tenkt å tilbringe natten i fortsatt lå utenfor rekkevidde, følte vi oss en smule forkomne. Noen mil sønnenom hadde vi gjort et desperat forsøk på å skaffe oss tak over hodet, men hoteller og parkeringsplasser var fullt belagte. Med en liten halvtimes dagslys igjen før mørket la seg over den dalmatinske kysten måtte underet skje. Og midt i krysset kom altså denne redningsmannen oss til unnsetning, som sendt av høyere makter.

«Jeg kan muligens forhandle frem en avtale til rundt tyve euro for en overnatting,» resonnerte han høyt. Ingen upris i og for seg, så sant leilighetens kvalitet var den vanlige trestjerners. Vi la oss på hjul etter bilen hans og endte til sist i en smal gate uten passerings- eller parkeringsmuligheter. Selv ble jeg med ham inn i huset for å sjekke fasilitetene, men disse viste seg å ligge langt under pari. Mugne madrasser og hensatt skrot var det første som møtte øyet. Badet gadd jeg ikke engang se på. Til det var kloakklukten i gangen utenfor mer enn avslørende for tingenes tilstand.

Hans mor skulle nok få orden på det hele, forsikret mannen. Jeg hadde fått et glimt av en eldre kvinne i et sjusket antrekk idet vi entret den overgrodde hagen. Hun kunne ha vært hans bestemor og lyste ikke akkurat av initiativ. Dette var bondefangeri av verste sort. Bedre å tilbringe natten i et bilsete. Oppgitt over denne bortkastete turen under en himmel som ble stadig mørkere forlot jeg huset i taushet, satte meg resolutt inn bak rattet og vred om tenningsnøkkelen.

Selv kom han luskende etter for å flytte sin egen. Synet som da åpenbarte seg gjennom frontruten kommer jeg aldri til å glemme. Foran i tverrgaten lå en strøken villa, snaue ti meter unna. I kanten av den brede innkjørselen satt en eldre, smilende herre på en slitt kontorstol bak den vid åpne dobbeltporten. Bakenfor sto en yngre kvinne og hennes mor i samtale med min kone. Et diskré skilt med hvit, seriffert skrift på blå bakgrunn, samt de obligatoriske stjernene ifølge offentlig standard, var montert på portstolpen

128

og forkynte at her var utleieforholdene i skjønneste orden. For tiden var alt ledig, så vi kunne fritt benytte begge badene, velge soverom etter ønske, foruten at vi hadde åpen tilgang til fire balkonger i hver sin himmelretning.

Prisen var den samme som den andres forlangende, hvilket ytterligere understreket den hårreisende forskjellen mellom de to tilbyderne. Sistnevnte profesjonell til fingerspissene, førstnevnte en opportunistisk drømmer. På vei ut for å innta en sen middag i strandsonen traff vi den uheldige kobleren sysselsatt med noe hva bilen angikk. Kroppsholdningen ga uttrykk for en tafatthet som ikke kunne annet enn å vekke medynk. Hvor lenge han hadde oppholdt seg i det tomme veikrysset i håp om å skaffe familien noen hardt tiltrengte inntekter var ikke godt å si. Men i voksen alder burde mannen ha skjønt hvor grensen gikk for å kunne stå oppreist i møtet med langveisfarende gjesters behov, så egentlig fikk han som fortjent. Her handlet det ikke om kresenhet eller luksus, men at leiligheten i det minste skulle stå klar for innrykk. Hva denne altså var lysår fra å innfri.

Likevel hadde mannen gjort oss en uvurderlig tjeneste ved å ta oss med hit. Ikke minst med tanke på den romslige parkeringsplassen like innenfor porten. Den slags er mangelvare nesten over alt langs den tett besøkte dalmatinske kystlinjen, der eget kjøretøy vanligvis er det mest praktiske og fleksible fremkomstmidlet for den som reiser med løs jakke. Pakketurister kommer greit frem med buss fra dør til dør, mens andre gjerne har et svare strev med å finne et ledig innsmett for bilen i rimelig gangavstand fra bostedet, uten å måtte ty til tvilsomme løsninger eller direkte ulovligligheter.

Han skottet nærmest unnfallende bort på oss med taperens erkjennelse i blikket. At forsøket hans på å selge oss et roteloft til samme beløp som naboens strøkne leilighet var dømt til å mislykkes, burde enhver ha skjønt. Men aldri så galt at det ikke var godt for noe. Uten hans nokså bramfrie tilnærming ville vi kanskje fortsatt ha surret rundt i denne vesle mørklagte byen på leting etter husvære.

Fra lommeboken plukket jeg frem en tyvekuna-seddel. Nok til en halvliter øl eller to, men heller ikke mer. Han var ukjent med begrepet finnerlønn og satte opp en forbauset mine. Da det omsider gikk opp for ham at påskjønnelsen var for tort og svie, stakk han pengene i lommen. Mannen hadde vitterlig gjort oss en tjeneste, om enn med magert resultat for egen del. Hvilke tanker og følelser han eventuelt måtte gå til sengs med etter å ha blitt betegnet som en reddende engel var sikkert temmelig blandet. Likevel var det åpenbart at han skjønte tegningen, så den neste han prøver å bondefange i veikrysset bør helst bli møtt av et annet syn. Ellers ville hans driftige nabo igjen stikke av med gevinsten fra den håpefulle initiativtakeren.

129

Forsynets uransakelige veier.

De to følgesvennene tåke og regn hadde regjert fjellheimen sommeren igjennom. Med brede, våte akvarellstrøk var landskapets konturer lagt i bløt og kontrastene utvisket til nyanser av grått til et vedvarende tussmørke. Det blonde nordiske lyset hadde gått i dvale, så også hva ørreten angikk. Tross våre felles anstrengelser med flue og sluk denne sene ettermiddagen var det ingen tilslag å kjenne. Og dette i et vann så stint av fisk at man vanligvis kunne gå tørrskodd på ryggene deres over til motsatt bredd.

«Boksemat i morgen også,» sukket makkeren oppgitt, idet vi pakket utstyret for å dra. Skulle vi ha håp om å nå frem til stølen før det mørknet måtte komme oss av gårde. Ytterklærne våre var tunge av fukt, men i sekkene hadde vi tørre skift. Stigningen opp var likevel så krevende at vi forventet å gå oss varme. Hvilket vi også gjorde før duskregnet satte inn.

Sikten ble stadig dårligere etter hvert som den siste rest av dagslys svant hen og pakket oss inn i et ullent mørke. Verre var det at vi tilsynelatende ikke kom nærmere målet. Stigning lot ikke til å ta slutt uansett hvor hardt vi kavet for å komme over brinken med myra nedenunder. Den bare fortsatte ufortrødent opp i intet, der kompasset i hodet hadde sluttet å virke. Til sist måtte vi motvillig erkjenne å ha kommet på villstrå. Eneste utvei var å søke ned mot lavere terreng, der bønder i generasjoner hadde hatt sine utmarksteiger for slått med tilhørende låver.

Dette var lenge før smarttelefonens tid, hvor innretningen sto i kontakt med det høye, kunne fortelle eieren nøyaktig hvor vedkommende befant seg og stake ut kursen mot målet. Topografien sa den mindre om, så sant man ikke hadde logget den oppgåtte løypen i dataminnet på turen ut, med GPS-anvisninger og det hele. Men uten et slikt hjelpemiddel måtte vi gjøre det på gammelmåten og ellers krysse fingrene. Så lenge vi holdt unnabakke ville denne uvegerlig føre ned til veien som slynget seg langs elven gjennom dalen. Selv om det skulle ta oss storparten av natten var alt bedre enn å virre omkring i svarte fjellet, uten et eneste holdepunkt for hvor det bar hen.

Omsider dukket det opp en skråning på tvers av marsjretningen. At denne skulle vise seg brattere enn godt var oppdaget vi for sent. Altså måtte man bare la det stå til og håpe at den ikke endte på en fjellhylle. Sikten hadde krympet til nær null. Alt vi kunne sanse lå nedenfor knærne, og det var ikke stort. Med hælene plantet i løsmasser av ulik sammensetning, og veivende armer for å holde balansen, bar det ned den sleipe fjellsiden.

130

Den ville ferden endte i en steinrøys. Fra tåkehavet nedenunder hørte lyden av bølgeskvulp. Herregud, hadde vi gått i ring? Riktignok hadde vi trukket til venstre, slik mennesket har lett for å gjøre i tåke, men stien langs bredden virket i mitt nattsyn mistenkelig kjent. Hvis innskytelsen var riktig tilhørte den et annet vassdrag. I så fall skulle det stå en skjev høylåve noen titalls meter til høyre for oss, hvilket det ved nærmere ettersyn også gjorde. Følgelig befant vi oss vestenfor utgangspunktet, men i langt bedre posisjon til å finne veien hjem.

Løypen var merket med såkalte nødlinger, små steinrøyser ovenpå klippeblokker. Disse fortsatte frem til hovedleden mellom de to store dalførene. Så sant merkingen fortsatt var inntakt skulle det ikke by på uoverstigelige vanskeligheter å holde seg på rett kurs. Med én av oss i tet og den andre på vent rykket vi sprangvis frem mellom merkene. Endelig hadde vi faste holdepunkter til å ta oss frem gjennom det usynlige landskapet. Den endelige bekreftelsen kom i form av et landemerke vi begge kjente; en gulmalt vinterhytte der stien delte seg. Merkene fortsatte langs det venstre vinkelbenet mens det høyre kun besto av et tråkk. I maksvær hadde vi kunnet skimte stølen en liten kilometer lenger øst, så her sto vi overfor et kritisk retningsvalg. Skulle vi ta den korteste veien eller gå for det sikre? Med slitne ben og målet innen rekkevidde ga svaret seg mer eller mindre selv.

Med fornyet optimisme bega vi oss inn i det ukjente hva underlaget angikk. Stupte omkull på sleipe svaberg, plumpet i gjørmete myrhull og plasket gjennom lårhøye søledammer, uten å ha kontakt med ferdselsåren. Etter hvert svant håpet om finne stølen, til vi plutselig fikk se et opplyst vindu hengende fritt i tåken, som et av René Magrittes surrealistiske malerier.

Gleden over å kjenne ovnsvarmen krype under huden, etter å ha tømt støvlene og skiftet til tørre klær, var ubeskrivelig. Høye krus med glohet, ramsvart te gjorde også sitt til å drive kulden og lemsterheten ut av kroppen. Hjemturens detaljer lot vi klokelig ligge. De to ventende damene hadde nok gjort seg sine tanker om denne under de rådende værforholdene.

Noen år senere sto jeg igjen ved foten av steinrøysa, som hadde utgjort vendepunktet i vår dessorienterte tilstand, og stirret opp mot den stupbratte nedstigningen. Øverst virket den mindre skremmende, men erfarne fjellfolk hadde steilet ved tanken på å gi seg skjebnen i vold ved en så hodeløs ferd.

Under innsettelsen som president i sin tid skal Franklin D. Roosevelt ha sagt de bevingete ordene om at det eneste vi har å frykte er frykten selv. Selv

131

hadde vi vært forskånet fra å se hvilke utfordringer som lå foran. Kroppen fulgte bare en slags indre sans, der autopiloten hadde overtatt.

132

Myklanding.

Nest siste lass med oppskåren ved var kommet på plass da jeg gjorde den store tabben. Istedenfor å måtte åpne flere grinder svingte jeg bilen ned i dumpa. Vanligvis et greit sted å snu, men uker med styrtregn hadde gjort grunnen sleip. Forhjulene spant som i våt nysnø og sølen pakke seg i mønsteret. Ikke fikk jeg snudd den heller med tanke på å rygge opp, så her var gode råd dyre. Jeg fikk ringe naboen og spørre om han hadde en traktor med vinsj. Å trekke den opp var en enkel sak, hvis det bare ble gjort med finesse.

Fem minutter senere dukket han opp, men da i firehjulstrekkeren. Wire hadde han i bilen. Men av en eller annen grunn var slepekroken min til fronten borte. Trolig fjernet fra hjulbrønnen ved siste service og ikke lagt tilbake. Altså måtte wiren festes i løkken bak. Ikke det mest gunstige fra mitt synspunkt, men skitt au. Bilen måtte opp om jeg skulle få fullført jobben. Uansett kunne den ikke bli stående der midt i tråkket for bølingen hans.

Med forente anstrengelser fikk vi snudd bilen. Han egen sto øverst på veien, klar til å snøre meg opp. Med tilklinte dekk som ikke svarte på rattets bevegelser var det lite jeg kunne gjøre for å henge med i svingene. Her måtte det en skikkelig avtale til om ikke ting skulle ad undas. Men da jeg ropte til ham gjennom den åpne døren var han allerede halvveis oppe i bakken.

Jeg stålsatte meg til det første rykket idet wiren strammet seg. Bilen gjorde et byks bakover og fortsatte som et såpestykke på et vått badegulv. Ved et par anledninger var den så nær den digre steinmuren på førersiden at tankene mine spant fortere enn hjulene. Først da jeg hadde veien i bakspeilet begynte det hele å gå galt. Bakparten hadde retning mot skråningen og ville uvegerlig bli trukket utfor av den spente wirens endrete vinkel.

Jeg tråkket inn bremsen med all makt i håp om at dette ville gi ham et hint. Selv fortsatte han frimodig videre, uten å titte i bakspeilet. Da min kone oppdaget hva som var i ferd med å skje, veivet med armene og skrek om at han måtte stoppe, skjedde det endelig noe. Men på det tidspunktet lå bilen min i førtifem graders vinkel utenfor veien, hvilende på en gresstue.

Sitt stille i båten, var min første innskytelse da jeg slo av tenningen og kjente bilen svaie på det gyngende underlaget, vel vitende om den lett kunne havne på taket i steinrøysa et titalls meter lenger nede. Strengt tatt burde jeg snarest komme meg ut og i sikkerhet. Men hva om tyngdeforskyvningen førte til nettopp det jeg for enhver pris måtte unngå?

133

Bergingsmannen viste seg i sideruten med et skyldbetynget blikk. «Det gikk visst litt fort for seg,» var hans slukkørete kommentar. Nokså uvørent, kunne jeg ha tilføyd, særlig med tanke på at han tydeligvis ikke hadde hatt vett til å stoppe der veien og nedkjørselen dannet en Y-form, hvilket uvegerlig måtte føre til at doningen havnet i ulendet. Egentlig var han både en varm og omtenksom fyr. Men å dosere kreftene var ikke bønders fremste egenskap når maskinelt arbeid skulle utføres, i motsetning til gravemaskinføreres nennsomme hender på spakene. Lett på labben, var deres mantra, særlig når digre steiner skulle flyttes på. Eller kanskje nettopp da.

«Ligger bilen noenlunde stødig?» spurte jeg, vel vitende om at det vaklende balansepunktet var alt som holdt den på plass. Tankene gikk til en annen episode da en nybakt sjåfør parkerte utenfor grinden til husmannsplassen noen hundre meter ovenfor med bilen i fri og uten håndbrekk. Veien var tilsynelatende flat, men minutter senere begynte doningen å rulle. En diger kranbil måtte til for å løfte vraket opp fra krattskogen sytti meter nedenfor.

«Ser noenlunde greit ut,» lød det unnvikende svaret. «Men vi bør kanskje sikre bakparten i bjørka på motsatt side for alle tilfellers skyld.»

Han løsnet wiren fra egen bil, surret den rundt trestammen og gjorde den fast. Varsomt åpnet jeg sidedøren med kroppen etter og albuet meg ut av førersetet. Bilen skalv et øyeblikk på understellet, som om den var lettet over å bli kvitt de ekstra kiloene, og falt deretter til ro. Vi fikk ringt etter bergingsbil. En drøy time senere var denne på plass. Med stropper festet til felgene på venstre side lirket sjåføren den forulykkete bilen i sakte vals opp på veien ved hjelp av fjernkontrollene. Omsider sto fremkomstmidlet trygt plassert ved gruskanten. Men var det fortsatt i noenlunde kjørbar stand?

«Dette har jeg gjort før,» svarte den ansvarlige på spørsmålene mine om hjulstilling og eventuelle skjevheter i rammen. Erfaringsmessig tålte moderne biler større påkjenninger enn som så. Så lenge ikke traversene kom i klem eller akslingene var skadet burde alt være i orden.

Jeg testet alle funksjoner ved en tur opp langs veien og tilbake før mannen dro. Alt fungerte upåklagelig så vidt jeg kunne skjønne, og bilen skulle uansett inn til service om få dager. Etter å ha vasket karosseriet rent for gjørmesprut gikk jeg nøye over lakken. Ingen ferske riper var å se til tross for den ublide skuringen sidelengs. Hvordan kunne denne viltvoksende, ustelte veiskråningen være jevn og myk som et vegg-til-vegg teppe?

Når jeg tenkte meg om var det egentlig min fortjeneste. Tyve år tidligere hadde jeg spadd ut en tomt på tunet i forbindelse med reisingen et tilbygg,

134

siktet massen for stein og grus til annet bruk, og tømt et ukjent antall trillebårlass med løs morenejord langs nettopp dette strekket. Når uhellet først skulle være ute kunne ikke bilen ha landet i en mykere eng.

135

Øystein L.

November er ennå et stykke unna når de store libellene svirrer omkring i ettersommerens døsende overmodenhet. Plantenes hektiske blomstring er over og all energi gått med til å sette frø. Likevel kunne dagene fortsatt være varme, men det blonde, nordiske lyset hadde falmet til et minne om det som var. Nattfly av alle slag fyller luften, tårnseileren feter opp seg og sine før den lange reisen sydover, mens humlene piner ut den siste nektaren fra falmende kløver. Det er da eventyret folder seg ut på fire gjennomsiktige vinger.

Over dampen fra duggvått gress i formiddagstimene dukket Øystein opp, den store, brune øyenstikkeren. Satte seg på brystet mitt et stykke nedenfor haken, stirret meg opp ansiktet med sitt sfæriske fasettblikk og undret vel på hva dette er for slags merkelig skapning. Selv tilhørte den en eldgammel orden i genenes lotteri, fra tider da kloden var langt varmere, frodigere og betydelig mer artsrik. Mennesket var å anse som en nykommer. Ikke kunne vi fly, ikke snappe maten i luften ved lynraske sideveis bevegelser. Så hvor var det blitt av våre fysiske ferdigheter i utviklingens smeltedigel?

Vi kompenserer for våre mangler på annet vis, måtte blitt mitt umælende svar til dette strømlinjete prosjektilet av en predator. Altså behøvde ingen av oss se ned på eller opp til den andre i så måte. Selv ikke svalenes elegante akrobatikk utfall kunne sammenliknes med libellens overlegne manøvreringsevne i jakten på innsekter, takket være dens fire frittstående vinger som tillot hurtige utfall i alle retninger. De runde fasettøynene med 30 000 piksler dekket også et større synsfelt og fanget opp hver miste bevegelse i nærheten.

Øystein ville nok ha funnet en slik forklaring ganske vidløftig, likeledes å personifisere ham ved navn. Men enhver som har hatt nærkontakt med selve nestoren blant libellene, uten å la seg skremme av den misvisende betegnelsen øyenstikker, må på underlig vis ha fornemmet en magisk samhørighet mellom insektets tause betraktning og en selv. Man kjenner formelig evolusjonens vingeslag skape gjenklang i hjernens amygdala, der fjerne rester fra vår ulike opprinnelse ennå ligger nedarvet.

Urørlig hengende på skjortebrystet minnet han om en elegant slipsnål, utført av en mester. Ingen kjente vi vår egen herkomst, men var begge fysisk observerende til stede i den svinnende sommerens kjølige favntak. Bundet til sin arts korte liv kom han ikke til å overleve frostnettene. Men at avkommet

136

ville gjeste oss ved neste korsvei, når maten igjen svermet over nyslåtte voller, følte jeg meg rimelig sikker på.

137

Selsomt møte.

«Mens jeg ventet på bussen kom en middelaldrende dame ut fra portrommet ved sidebygningen,» fortalte vitnet. Hun hadde akkurat avsluttet dagskiftet på hotellet, krysset parken mot holdeplassen og var klar for hjemveien. «Damen strevde med å få lukket porten slik at hekten kom på plass. Trolig hadde treverket trutnet, så jeg ga henne en håndsrekning. Hun takket så mye for hjelpen og vi kom i snakk. Det viste seg at begge skulle samme vei, så vi ble sittende ble sittende ved siden av hverandre lengst fremme i den halvtomme bussen, like ved inngangsdøren.

Når jeg tenker meg om var det noe underlig ved fremtoningen hennes som jeg ikke riktig kunne sette fingeren på,» fortsatte hun, etter en kort pause. «En falmet, utflytende skikkelse, iført en fargeløs kledning som ikke syntes å passe helt. Under samtalen fremkom det at hun trengte et sted å bo, men visste ikke riktig hvordan hun skulle gripe saken an. Hun hadde vært så lenge borte at hun ikke lenger kjente noen som kunne hjelpe henne med å finne et krypinn. For tiden hadde hun et midlertidig bosted, men trengte noe mer permanent. Jeg nevnte at min bestemor muligens hadde en ledig loftsleilighet, sa at jeg kunne forhøre meg om denne, og deretter formidle kontakten. Men da måtte jeg vite navnet hennes og hvordan få gitt beskjed.

Hun visste hvor i byen dette huset lå. Med alt jeg trengte behørig notert steg jeg av bussen ved endestasjonen. Selv ble hun sittende igjen i setet mens denne fortsatte rundturen mot sentrum. Da min far ved et tilfelle fikk kjennskap til historien mente han at jeg måtte ha tatt feil. Adressen kvinnen oppga eksisterte ikke av den enkle årsak at en snipp av kirkegården i sin tid hadde lagt beslag på deler av grunnen, kunne han opplyse. Veien som sådan fortsatte imidlertid på motsatt side, minus de mellomliggende husnumrene.

Bestemors reaksjon da hun hørte hvem det gjaldt glemmer jeg aldri. «Men kjære deg barn, det mennesket har jo vært død i mange år.» Hvem jeg kan ha snakket med denne lørdag ettermiddagen for snart en måned siden er altså litt av en gåte,» avrundet fortelleren sin bisarre historie. «Men i lys av fars bemerkning, samt bestemors beskjed, fikk den fremmedes utsagn om å ha vært så lenge borte en helt annen mening. Ellers virket damen på alle måter klar nok i hodet. Men det var som sagt noe drømmeaktig over hendelsen, som om vi begge skulle ha krysset en usynlig grense der tiden syntes å ha opphørt, om du skjønner hva jeg mener.»

* * *

138

«Mer enn tretti anmeldelser fra like mange huseiere, alle likelydende.» Etterforsker Sven Lia la fra seg pennen og skottet bort på notatene sine. «I sum har hun hittil stjålet verdier for hundretusener, hovedsakelig lett omsettelige gjenstander. Navnet og adressen hennes er alltid de samme, men beskrivelsene av utseendet spriker i alle retninger. Det er som om hun forsvinner i tynn luft så snart smykkeskrinet og sølvtøyskuffen er tømt.»

«Folk er sløve,» bemerket kollegaen, Arvid Losby. «Ingen synes å ta hensyn til advarslene våre om at en svindler av hennes type går løs. Vi må bare håpe at hun gir seg snart. Slike ting kommer gjerne i bølger og opphører når angjeldende finner det for godt. Hvis hun ikke skulle bli tatt på fersken i et uoppmerksomt øyeblikk.»

«Hvilket neppe kommer til å skje i hennes tilfelle,» kom det prompte fra Lia. «Forundrer meg også at ingen av de stjålne gjenstandene har dukket opp hos antikvitetshandlere, pantelånere eller andre som driver i gråsonen. Så hvor i all verden blir sakene omsatt? Eller graver hun dem bokstavelig talt ned på det fiktive bostedet hun har oppgitt under intervjuer med huseierne?»

Lia strakte seg bakover i kontorstolen med hendene bak nakken. «Du skal se vi har med et gjenferd å gjøre,» kommenterte han syrlig. «Adressen var kirkegården der veien er brutt. Navnet hun benytter seg av er muligens lånt fra en av gravsteinene der, så kanskje vi skulle ta en titt. Gravlunden ligger snaue ti minutter unna, og det kunne ha vært godt med litt bevegelse.»

Et raskt overblikk ga tydelig beskjed om hvor den aktuelle parsellen befant seg. Gravsteinen med inskripsjonen lå flatt på bakken Langs kanten var det spor av fersk jord, som om noen hadde fjernet gresstustene omkring med en stikkspade, uten å bry seg om de øvrige villvekstene. Lia fikk en innskytelse. Gikk ned på kne, stakk fingrene under monumentet og kjente på vekten. Den var nesten ikke til å rikke. Losby tok tak fra motsatt kant. Med forente krefter fikk de omsider vippet steinen sidelengs over.

Svett i pannen reiste Lia seg, gikk bort til bilen og hentet en sammenleggbar snøskuffe. Metodisk fjernet han det øverste laget og blottla en rusten jernkiste. Under lokket glitret det i gull og edle steiner. De to mennene stirret blankt på hverandre. «Hvem dette kvinnemennesket enn måtte være har hun i det minste oppgitt rett adresse,» kom det tørt fra Losby. «Men det krever en nærmest overjordisk styrke for å lette på denne blytunge granitten. Kvart tonn, gjetter jeg på. Jaggu godt at ryggen holdt.»

«Det hinsidige ligger utenfor vårt myndighetsområde,» gryntet Lia. «Sånn sett har vi forgrepet oss ved å bryte kirkegårdsfreden uten domsavsigelse. Best å ta lunsjen i stillhet og glemme at vi har vært her. Enig?»

139

Sansenes snubletråd.

Solen skinte fra blånene i vest denne velsignete sommerettermiddagen. Augustluften var fløyelsmyk, blandet med angen av hesjer fra nyslått utmark. Kubjellers ekko mellom knausene ovenfor blandet seg med dieselaggregatets jevne dur i tilbygget der melken ble separert. Når dette tidde, og kveldsskyggen senket seg over en drøvtyggende bøling, ville søndagsfreden igjen senke seg over rydningen med sine værslitte bygninger fra alders tid.

Bonden og hans kone møtte oss på trappen til våningshuset. Han med stølsnøkkelen i klypene, hun bærende på et literspann nysilt melk til vår treårige datter. Med rørende omtanke for barnets beste hadde husfruen helt fløten tilbake. Hvorvidt denne upasteuriserte blandingen var drikkbar etter turen til fjells ville vise seg. Trolig rakk den å syrne eller bli til smør før det skvalpende spannet var vel forvart i fjellbekkens kalde smeltevann.

Kvikksølvet på husets skyggeside viste 27 grader, fikk vi opplyst. En sjelden temperatur på disse kanter, hvor regn og skodde vanligvis dominerte. Men nå hadde et høyttrykk lagt seg til ro over store deler av den sørlige regionen. Uker med blankpusset himmel hadde allerede fått bjørkene til å gulne, engene var knusktørre og vinterfôr til bølingen kunne bli mangelvare. Men man fikk nyte sommeren så lenge den varte, lød bondens flegmatiske kommentar. De hadde klart seg før med hva forsynet ga dem av vått og tørt.

Sekkens innhold av proviant og utstyr hadde en samlet vekt på rundt førti kilo. I høyde raget den fra hoftekammen til godt over issen. Fra gårdstunet og opp gikk stien nesten loddrett. Først da myrene gjorde seg gjeldende flatet terrenget noe ut. Med melkespannet i hånden og fiskevesken over skulderen kavet jeg meg opp de bratte skråningene, mens de andre to fulgte i sitt tempo. Å kvitte seg med den tunge børen på dørstokken til stølen kjentes som å sveve. Omtrent slik Armstrong og Aldrin måtte ha følt det da de året etter satte foten på Månens overflate.

Jeg rakk en kald avrivning under sildrefossen i bekken før vi igjen var samlet. Alle like svette og utkjaste av den dirrende heten mellom solsvidde knauser. I ettertid sto denne kraftanstrengelsen for meg som en tur i parken sammenliknet med hjemreisen. Opp til gården hadde vi hatt skyss med Det røde lyn, en utgammel ombygget lastebil der understellet var tilpasset den snaue veibredden. Motsatt måtte vi ta bena fatt den drøye milen ned til kaien. Med treåringen på skuldrene storparten av veien ble væsketapet etter hvert

140

merkbart. Den tettere, mer oksygenrike luften tok også sin toll i form av en dundrende hodepine og kvalme. Skjønt ikke verre enn at en flaske lunkent landsøl om bord i båten nokså raskt kurerte plagene.

Den vedvarende solvarmen beæret smaksløkene med saftig fruktkjøtt fra gullgule multer. Men også huggormen trivdes på de åpne myrflatene, der man ellers kunne ha byttet gummistøvlene mot lettere fottøy. For jentenes vedkommende ble det stort sett lange, late dager i nærområdet, mens jeg løp slalåm mellom fiskevannene i håp om å sikre middagen. Kameraet med diverse objektiver var alltid med i sekken. En liten kilometer fra stølen kom jeg over en hekkende rype mellom blåbærlyng og gress. Ved hjelp av en telelinse fikk jeg tatt noen bilder mens fuglen trykket på eggene. Etter gjentatte besøk slapp den meg stadig nærmere inn på livet, uten å la seg skremme av eksponeringenes høylydte klikk. Som dagene gikk byttet jeg til stadig kortere brennvidder, spent på hvor grensen for nærkontakt gikk. Svaret fikk jeg under et siste besøk en tidlig kveldstime i solefallet.

Den modne sommerens eventyrlige skjønnhet hadde gjort noe med sansene mine. Inntrykkene var så overveldende at de knapt nok lot seg bære. Som om alt levende hadde inngått en pakt med det evig uforanderlige i en sammensmelting av tid og rom. Fylt av en ny og ukjent ærefrykt nærmet jeg meg rypa en siste gang, der det endelige bildet skulle bli selve manifesteringen av mine mange visitter til en annen skapnings enemerker.

Jeg satte meg på huk i kjent avstand fra den trykkende fuglen. Hensikten var å korte denne ned en liten halvmeter ved å støtte albuene mot bakken og lene overkroppen forover. Kameraet var rigget med en nitti millimeter brennvidde pluss en mellomring for et næropptak av rypas hode, men den krumme ryggen min ble i meste laget. For sent skjønte jeg at posituren liknet en predators. Uten forvarsel forlot hun boet i et brus av fjær. Samtidig fikk jeg mental solslyng på linjen og gikk av sporet i et ras av blandete følelser.

Fuglens flukt i det rødmende landskapet hadde brutt fortryllelsen og etterlatt en dyp nedstemthet. Lyden av vingeslagene hang igjen i den stille luften, som om naturen holdt pusten. Selv hadde jeg mistet retningen i sinnets lende, omfavnet av melankoliens klamme grep. Hvor hadde omgivelsenes smil tatt veien i denne tidligere så stemningsmettete skumringstimen? Fantes det kun et hårfint skille mellom sitrende glede og nakent vemod når summen av skjønnhetsinntrykk ble for overveldende?

Det gjør vondt når knopper brister, sier dikteren Karin Boye. Der og da kjentes det også slik for meg i sensommerens modne skjød. Men like sikkert som at rypa vendte tilbake så snart jeg var ute av syne, ville morgenduggens friskhet rense ens indre for sansenes snubletråd og gjenopprette balansen.

141

Villmarkens røst.

Ramberg spyttet snusen i retning kaffebålet, stakk fingrene i skogsbunnen og grov til seg en neve svart jord. «Noen idé om hvor lang tid naturen bruker på å danne dette husmuslaget?» spurte han, men ga selv svaret. «Rundt fire hundre år. Under ligger restene av forvitret morene fra siste istid.»

Han lot den klebrige massen sildre mellom fingrene og skrubbet dem mot hverandre. «I uminnelige tider har fattige jordbrukere i Sørøst-Asia svidd av skogsbunnen langs elvedrag for å rydde plass til dyrking av enkle rotfrukter,» fortsatte han. Her går humuslaget metervis til værs og binder tusener av tonn karbondioksid. Fra askelaget stiger trerøttene opp så høyt at man faktisk kan smyge seg under dem. Selv i denne subtropiske regnskogen tar det uendelig tid for naturen å reparere skadene, mens et fåtall bønder kun kan nytte svedjebrukene sine i noen få sesonger før jorden er utmagret. Et sløseri uten sidestykke som kunne ha vært løst ved enkle grep fra myndighetenes side. Kan hende har man foretatt seg noe allerede. Men det er ikke så lenge siden røyken lå tykk over disse områdene i bestemte deler av året.»

«Så disse enkle menneskene utgjør en større trussel mot klimaet enn bruk av fossile brennstoff i vår sammenheng?»

«Karbonregnskapet deres ser i alle fall ikke pent ut ved dagens slutt,» fastslo Ramberg. «På den annen side kan det hende at luften blir spart for den langt mer aggressive fetteren metan. Man snakker her om våtmarker og sump der forråtnelse ellers ville vært fasiten. Skadene på skogen er nok mer umiddelbare ved at røttene blir stående i luften. Dessuten må man ikke glemme at CO2 er selve livsgassen for all platevekst på landjorden og i havet. Uten denne ville kloden vært et stussligere sted enn Månen.»

«Men du ser ingen dommedagsvarsler i den globale oppvarmingen?»«Hvis noe er menneskeskapt må det være slike,» svarte Ramberg tørt. «I

århundrene etter Kristi korsfestelse ventet man bare på endetiden. Tanken har forfulgt oss gjennom hele historien i ulike forkledninger. Vi dyrker dem i religionene, mytene, og nå også som vitenskapelige postulater. Klimapanelets forutsigelser etter sekelskiftet kom forresten i rett tid. Atomsvøpen hadde mistet snerten, spådommene til Nostradamus var gått ut på dato, og mayakalenderens forutsigelse forble en spektakulær Hollywood-orgie, der verden går ad undas på første klasse. Vi trengte noe nytt, større og djervere som den globaliserte verden kunne forenes om – intet mindre enn å redde kloden. Problemet er bare at vi kjemper mot vindmøller i et udeltakende univers. Hva vi enn gjør bryr naturen seg en døyt om våre usle anstrengelser. Hvis calderaen i Yellowstone Park koker over, tillike med et par av de store asiatiske vulkanene som Krakatau eller Mount Tambora, er

142

alle veddemål over. Jorden vil bli omhyllet av det ytterste mørke der ingen solstråler trenger gjennom atmosfæren og fimbulvinteren er et faktum.»

Ramberg matet de svinnende glørne med tørrkvist for å lunke på kjelen. Det flakkende lyset fikk furuer til å danse i vårnatten over svabergene.

«Man glemmer så lett historien i alle overlegningene om klimaets skiftende tilstander,» fortsatte han. «Nordøstpassasjen har vært åpen tidligere. For rundt tusen år siden bød også Grønland på rike muligheter for korndyrking og dyrehold, og steinaldermenneskene før den tid høstet druer i det sørlige Skandinavia. Klimaforholdene den gang var aldeles ikke menneskeskapt, og i torvmyrene ligger nøkkelen til millioner av års periodiske endringer. Folk som virkelig har studert disse i dybden tror snarere vi står på terskelen til en ny istid enn det motsatte.

Apropos Grønland.» Ramberg lesket strupen med en slurk av den tjæresvarte kaffen. «Under de spanske erobrernes fortifikasjon av Yucatán-halvøya i sin tid oppsto et sjeldent værfenomen. Et gigantisk høytrykk over store deler av den arktiske regionen sendte sesongregnet utenom mayaenes leveområde og drev dem sydover i Mellom-Amerika. Spanjolene skrev hjem til myndighetene i Madrid og ba om hjelp for ikke å omkomme av tørst. Moderne klimamodeller av de ekstreme forholdene viser at deler av Asia også ble sterkt berørt. Hvorvidt det grønlandske høytrykket også utløste den lille istiden kan man bare spekulere om. Noe liknende kan ha skjedd i Egypt for nokså nøyaktig 22 000 år siden, da de frodige savannene gikk over til å bli ørken. Men Nilen fortsatte ufortrødent å renne fra kildene langt i nord.»

Den gamle villmarkingen dro en grimet hånd gjennom uflidde hårtuster.«Solens innvirkning på klimaets vekslende faser har lenge vært

undervurdert av IPCC,» mente han. «Særlig de elektromagnetiske uværene som kommer til uttrykk gjennom nordlyset og blant annet danner skyer. En utskjelt dansk solforsker måtte faktisk gå til det skritt å bygge et eget hus der fenomenet kunne studeres på kontrollert vitenskapelig grunnlag. Motstanderne måtte omsider gi ham rett. Resultatene talte sitt tydelige språk og lot seg ikke bortforklare. Mannen trakk seg deretter fra debatten etter å ha fått poenget sitt behørig demonstrert. Eksperimentet førte ikke uventet til brann i rosenes leir, der enkelte måtte gå i seg selv – og tenkeboksen.

Ser man på årringene til eldgamle trær finnes det en sammenheng mellom Solens aktivitet og skiftende værlag gjennom tidene. Folk som jaktet på skogsfugl var vel kjent med disse systematiske svingningene. Vi vet ikke nok om alle variablene til å sette dem inn i en begripelig sammenheng. For øyeblikket flyr politikerne veggimellom med lønnlig håp om å kunne vedta været. Et generasjonsfenomen, spør du meg. Men skulle jordaksen slutte å bikke ved vintersolverv ligger menneskeheten dårlig an.»

143

Flipper og Keiko.

Bagasjen var båret fra bryggen og opp i bislaget. Herfra skulle den fordeles til respektive soverom i det gamle fyrhuset på Vikholmen, der fergene smøg seg rundt neset med ti knops fart inn mot Skudeneshavn. Øvre dekk lå på høyde med kjøkkenvinduet, så nær at man nesten kunne håndhilse på passasjerene. I det minste løfte morgenkaffen til en skål i forbifarten.

Kameraten hadde løsnet fortøyningene til lystbåten, en plastbalje beregnet for transport og fiske, for å legge den på svai i en lun vik noen hundre meter lenger nord. I mellomtiden gjorde jeg fiskestangen klar i tilfelle det skulle stryke en makrell eller to forbi svabergene ved innløpet. Da jeg snellet inn etter første kast løftet sjøen seg plutselig i en duvende bevegelse ved flomerket til høyre.

Nise, var det første som rant meg i hu. Den minste og mest utbredte tannhvalen på disse trakter. Ryggfinnen var imidlertid ikke synlig, skjønt hva kunne det ellers være? I alle fall holdt dyret stø kurs på tvers av snøret mitt og ville uvegerlig få en ubehagelig føling med sluken bare få meter fra land.

Med snellen i høygir og sluken dansende i vannskorpen fikk jeg et glimt av en mørk rygg kloss i bryggekanten, med ryggfinne og det hele. Deretter dukket den dypere og forsvant. Senere nevnte jeg episoden for vår vert og hjemmelsmann Fredrik, som bare smilte bredt og nikket. Du har nok hatt besøk av Flipper, var hans svar da jeg nevnte nise. Delfinen hadde forvillet seg inn i vågen og etter hvert blitt stedets attraksjon. Leken og nysgjerrig viste den seg gjerne ved lyden av åretak eller andre sysler forårsaket av mennesker. Navnet hadde den fått etter en amerikansk TV-serie fra 1964.

«Sikker på at det ikke var Keiko?» ertet jeg ham. Den ene filmstjernen var vel like god som den andre. Spekkhoggeren Keiko ble fanget som ung av en fiskebåt utenfor Island. Deretter fulgte et omskiftende liv fra Marineland i Canada til en meksikansk fornøyelsespark. Under navnet Willy spilte han senere hovedrollen i en film, der temaet var å få satt ham fri. Etter å ha blitt verdenskjent gjorde man alvor av å gi ham et nytt hjem. Valget falt, naturlig nok, på Island. Fullt rehabilitert i en avsondret bukt, der han lærte seg å leve uten menneskets bistand, fikk han endelig slippe ut i åpent hav.

«Da har han i så fall tilbakelagt atskillige nautiske mil,» bemerket den gamle sjømannen tørt. «Men vi skulle gjerne hatt ham her for virkelig å sette Skudenes på kartet. Under Skudefestivalen har vi mangt et fint besøk fra nær sagt alle de syv hav.»

144

Senere den sommeren tok min kone og jeg turen nordover til Kristiansund. Vi ankom Halsa i kveldingen med bil, like før siste fergen skulle gå. Solen hang ennå høyt over horisonten, luften var mild og innbydende. Vi bestemte oss likegodt for å ta en overnatting på det stedlige gjestgiveriet. Nyte kvelden med et glass vin eller to, istedenfor å haste videre.

Sjøen fra utsikten vår på en høytliggende veranda lå blank som et speil, med sporadisk måker på matsøk over fjorden. Fra tid til annen stupte en makrellterne ned i en stim med småfisk og ble belønnet med et sprellende bytte i nebbet. I solefallet fikk vi se at sjøen ved fergeleiet sto i kok, trolig en stim av småsei eller liknende på flukt fra noe større. Det minnet meg om fiskesuppen på fyret noen uker i forveien, der seien var basis for en havets delikatesse. I motsetning til tannhvalens frenetiske jakt på føde kunne vi trekke dem rett opp av kavet dinglende fra en fristende stingsild av metall. En selektiv fangstmetode, langt mer nennsom enn det hektiske blodbadet som sikkert nå fant sted i fri utfoldelse under den rødmende kveldshimmelen.

Ved frokosten neste morgen var aktiviteten den samme. Seien gjorde innhogg i stimen av småfisk, med tannhvalen et hakk høyere i næringskjeden. Gjestgiveriets vertinne kommenterte det hele med at det var mye småhval i fjorden for tiden. Altså et ganske dagligdags syn, men en uvanlig gjest like utenfor stuedøren skulle det snart vise seg.

Allerede tidlig på formiddagen kom meldingen over radio at en langveisfarende spekkhogger hadde slått seg til ved fergeleiet. Ingen ringere enn selveste Keiko, fremkom det tydelig av måten den oppførte seg på i menneskets nærvær, vant som den var med båttrafikk fra treningsoppholdet på Island.

I fangenskap hadde den vært både undervektig og slitt med hudplager. Når den senere ble tilbakeført til sitt rette element med salt sjø og selvfanget føde kom den seg gradvis til hektene, men gjenopptok aldri forbindelsen med individer av sin egen art.

De nære båndene til et tobent pattedyr og deres omgivelser kan til sist ha blitt dens skjebne. Den døde av lungebetennelse i Halsafjordens alt annet enn rene sjøvann 12. desember 2003, til stor sorg for alle med en plass i hjertet for denne verdenskjente superstjernens brokete tilværelse.

Hvordan det gikk med Flippers navnebror vites ikke. Den forsvant fra Skudenes og vil bli dypt savnet av dem som fikk anledning til å svømme med en delfin, langt borte fra sitt naturlige tilholdssted.

145

Dragis dilemma.

En kveld sensommeren 1984 bestemte vi oss. Christine, Krste og den drøyt fire måneder gamle datteren deres, Caroline, var på ferie hos familien hans ved Adriaterhavskysten. Selv hadde vi til gode å møte denne, så hvorfor ikke kaste oss i bilen og dra. Utstyrt med kartbok over Europa, samt et håndtegnet riss fra Ljubljana og ned, la vi i vei grytidlig neste morgen for å rekke fergen fra Göteborg til Fredrikshavn. Deretter var det bare å følge skiltene fra den ene grenseovergangen til den neste. Etter to døgns sammenhengende kjøring, med noen timers søvn i bilen ved Kassel, befant oss endelig i den tids Jugoslavia. Nå kunne det ikke være rare biten igjen til vi var fremme.

Men her skulle vi ta grundig feil. Fra da av var det brått slutt på alt som het motorveier. Vi satte kurs for Zagreb med et skarpt øye til høyre hvor avkjørselen mot Karlovac skulle befinne seg, hvilket den også gjorde. Derifra bar det over landsbygda mellom dyrket mark, skogholt og små husklynger på en svingete grusvei. En fullstappet høyvogn trukket av okser, med hele familien øverst på lasset, var stort sett det eneste kjøretøyet vi passerte før konturene av boligblokker kom til syne mellom to åskammer.

Obrovac var neste markør på det hjemmelagde kartet, deretter Benkovac. Imellom lå en rekke mindre byer der skiltene pekte videre i riktig retning. Solen hang allerede lavt i synsranden. Miles to go before I sleep, skrev dikteren Robert Frost. Åtteåringen i baksetet hadde for lengst mistet interessen for det som befant seg utenfor vinduene og inntatt horisontalen. Den uendelige rekken av røykspyende, nedslitte lastebiler foran oss var heller ikke et syn som ga håp om å nå målet i løpet av kvelden.

Med snaut tyve kilometer i timen krekte kolonnen seg opp skråningen over høysletten mot Velebit. Etter en halvtimes frustrerende krabbekjøring åpnet det seg en lang, rett strekning uten motgående trafikk. Jeg blinket ut, sto på gassen, og etter en hektisk langspurt kom vi oss helskinnet forbi. Jeg hadde hørt at fjellkjeden var beryktet for sin bratte nedstigning mot sjøen, så i hårnålssvingene på den andre siden ville de tungt lastete doningene ha måttet senke farten ytterligere for ikke å styrte i avgrunnen.

Over kneiken ble vi møtt av et slående syn. Solen hadde allerede sunket i havet og en diger fullmåne lyste opp landskapet. Nærmest en luftspeiling av himmellegemets eget, med forrevne fjell og dype avgrunner. Hadde det ikke vært for hjulenes jevne dur mot asfalten kunne man lett ha fått følelsen av å sveve, uten forankringen til virkeligheten.

146

Der broen krysset fjordarmen ved foten av fjellmassivet ved Obrovac bar det opp igjen på motsatt side. Ikke lenge etter lå Benkovac bak oss, den siste milepælen før endestasjon. Her videt terrenget seg ut mot Adriaterhavet, med veien som et slynget sølvbånd så langt øyet rakk. Fra høydedragene kunne vi skimte frontlyktene til motgående kjøretøy milevis unna, men ingen synlige tegn til bebyggelse i det karrige landskapet. Kun små teiger omrammet av steingjerder, samt hist og her et mørklagt uthus mellom tistler og einerbusker, var det eneste som vitnet om tidligere tiders strev for å holde sulten fra døren. De få stikkveiene var ikke skiltet. Altså måtte vi følge hovedleden og krysse fingrene for at det bar i riktig retning.

Timene gikk. Da klokken nærmet seg tolv vurderte vi å tilbringe natten ute og vente på morgengryet, men slo det fra oss da en flokk geiter plutselig vrimlet over veien. Kanskje sivilisasjonen likevel var innen rekkevidde. Man kunne i det minste håpe at det dukket opp en landsby eller andre signaler om at vi snart var ute av villniset. Som på bestilling kom et veiskilt til syne med den forløsende påskriften VODICE, pekende brått til høyre. Her var veibanen i det minste asfaltert til avveksling fra den vedvarende grusen.

Fem minutter senere rullet vi inn i en gammel steinby med en labyrint av smale, enveiskjørte gater. Uten den fjerneste anelse om retningen var det bare å fortsette til vi fant noen å spørre. Men ikke en eneste sjel var å se. Dette forandret seg imidlertid brått da vi rundet et hjørne og havnet i oppkjørselen til et digert hotell. Her myldret det av festglade mennesker i alle aldre, som på ingen måte hadde tenkt å ta kvelden. Synet tok nesten pusten fra oss etter all kjøringen gjennom ødemarken.

I sneglefart fulgte jeg rotunden gjennom vrimmelen, rullet ned vinduet og spurte den nærmeste personen på engelsk om hvor i byen Konoba Porat, befant seg. Alle vet hvor den ligger, hadde Krste fortalt oss. Faren, som var byggmester, hadde i sin tid rigget om husets gamle vinkjeller til et populært spisested med tilliggende kjøkken, grill og bordplassering i gaten utenfor. Boligen lå i etasjen over, hvor det også var god plass til overnattingsgjester. Mannen slo ut med armene og pekte deretter på seg selv. Turist, var det eneste han kunne svare på spørsmålet mitt.

Vi fortsatte ned bakken fra hotellet mot den tomme, mørke bykjernen med håp om å treffe en av innbyggerne. Langs kaien lå rekker av småbåter fortøyd og innenfor bebyggelsen med boliger, butikker og serveringssteder. Samtlige var imidlertid stengt for kvelden, og ingen tilfeldige etternølere var å se. Nokså rådløse parkerte vi bilen ved sjøsiden og bega oss inn i den nærmeste tverrgaten. I enden av denne fikk vi øye på en mann med vannslange som spylte gatelegemet under bordene til en grillbar, der de siste

147

gjestene hadde takket for seg og gjort opp regningen. Å spørre etter Dragi og Katica Roca ville trolig ha blitt en for vidløftig affære, så jeg holdt meg til Krstes anbefaling. Selv nøyde mannen seg med et kort nikk da jeg uten innledning nevnte det to magiske ordene Konoba Porat, stengte kranen og gikk taus foran oss ned den samme gaten vi var kommet.

Midtveis åpnet han porten til en bakgård hvor en annen skikkelse, også denne med vannslange i hånden gjorde rent for kvelden Han sa noe i forbifarten som ingen av oss skjønte. Senere fikk vi vite at den fremmede hadde dratt kjensel på barten min og mente jeg måtte være Christines far.

Ved et lykketreff hadde vi funnet frem på første forsøket. Den to tusen kilometer lange ferden var tilendebrakt, og begeistringen over det uventete besøket talte for seg. I flommen av adriatiske konsonanter, støttet av fakter og fingerspråk, skjønte vi at Christine og Krste hadde tatt turen til en nærliggende by for å spise iskrem etter arbeidsdagens slutt. Selv måtte vi endelig bli med opp på soverommet deres for å titte på vårt felles barnebarn.

Kokka ble hentet tilbake på jobb, biffer lagt over det ennå glohete trekullet, og et festmåltid preparert etter alle kunstens regler. Pussig nok viste det seg at damen var gift med den fåmælte guiden vår fra grillbaren. En av restaurantens servitører måtte også innfinne seg for anledningen. Hun kunne noen ord tysk og fylte ut hullene der fingerspråket kom til kort. Krstes yngre bror Damir og sønnen vår Alexander fant hverandre umiddelbart. Rart hvordan nystekte kjøttboller og kald cola kan få en til å føle seg hjemme.

Plutselig sto datteren vår i døren, storøyd med ektemannen glisende bak. De hadde knapt nok rukket å fortære iskremen da jungeltelegrafen meddelte at foreldrene hennes nå befant seg i konobaen. Hennes undring bunnet i hvordan noen hadde klart å oppspore dem så raskt uten de hjelpemidlene man i dag tar for gitt. Men budstikka fungerte tydeligvis utmerket i denne fiskerlandsbyen fra romertiden når uventete begivenheter oppsto.

Under det ukelange oppholdet spiste vi middag sammen i restauranten mens Katica var kjøkkensjef, Dragi sto i oppvasken, Damir tok hånd om drikkevarene og Krste serverte. Den uensartete musikken fra nærliggende spisesteder på full styrke kunne til tider føles nokså enerverende. Vi merket det best da vi la den bak oss under sene kveldsturer et stykke oppe i byen. Mitt fromme ønske hadde vært å få den på en armlengdes avstand etter måltidet, fortrinnsvis fra taket på familiens øvrige bygning tvers over gaten. Denne ble hovedsakelig brukt til lager og tørkeplass. Senere skulle drømmen gå i oppfyllelse. Men først etter en lang, utmattende krig, da den sundskutte økonomien omsider hadde kommet seg noenlunde på fote igjen.

* * *

148

Tre mannsaldre tidligere hadde Krstes oldefar returnert til hjemtraktene fra et langt yrkesliv med tømmerhogst i Australia. Stinn av oppsparte midler kjøpte han likegodt samtlige hus i den vesle gaten og forærte dem til sønnene sine. Barnebarnet Dragi arvet i sin tid to av disse, og noen år etter krigens slutt kom Krste på ideen om å utnytte bygningsmassen tvers over gaten på en bedre måte. Her lå mulighetene godt til rette for tre små leiligheter, med palmeprydet gårdsrom og takterrasse på kjøpet.

Tanken ga umiddelbar gjenklang hos oss, siden denne hadde vært levende fra vårt første besøk i byen. Altså var vi mer enn villige til å stå for kostnadene som prosjektet måtte medføre. Men Dragi, som da hadde da gått av med pensjon, skjønt påtok seg fortsatt private oppdrag for å få hjulene til å gå rundt, sa tvert nei med henvisning til bygningslovens bestemmelser. Krste for sin del betraktet det som utflukter, bunnet i farens iboende stolthet. Som familiens overhode tålte han ikke tanken på andre skulle betale der han selv av pekuniære årsaker kom til kort.

Sytten år senere, i 2001, sto likevel den første leiligheten ferdig. Uten et ord hadde mannen oppfylt vår alles drøm om et fredelig sted å kunne trekke seg litt tilbake fra det støyende utelivet på gatenivå. I mellomtiden hadde restaurantene riktignok tatt til vettet og slått av lydanleggene. Nå fyltes luften av sommerglade stemmer, uforstyrret av øredøvende syntetisk kakofoni.

Å tilby den plikttro sliteren penger i bakkant kom selvsagt ikke på tale, det ville bare ha såret selvfølelsen og skadet hans ettermæle i egne øyne. Men da han senere fikk kreft og døde hadde den mer pragmatiske Katica ingenting imot å få rikelige betalt for vannforbruk, strøm og utførte tjenester i forbindelse med våre kortere opphold der. Fra vårt første møte hadde hun og ektemannen gitt oss mer enn hva pengenes prosaiske verdi representerte.

Dragis dilemma bunnet i at han ikke hadde lært den vanskelige kunsten å kunne motta. Da han i sin bygget en romslig feriebolig til broren i villastrøket ovenfor strandpromenaden var det heller aldri snakk om å ta seg betalt. Siden angjeldende levde og virket i Zagreb, og huset sto tomt storparten av året, falt byrdene med vedlikehold av eiendommen også på Dragis skuldre.

I og med hans bortgang kunne bygging og innredning av den neste leiligheten nå settes i verk uten omsvøp. Christine sto for innredningen i samme gjennomførte utgave og plukket selv opp regningen. Det hele tok stadig mer form av et sommerens Casa Roca. Samtidig hadde fjerde generasjon nylig sett dagens lys og kastet glans over begivenheten. Hvis Dragi hadde sittet ved St. Peters side og betraktet det hele fra oven, ville nok

149

dynamikken i denne grenseløse livets runddans ha varmet et ekte byggmesterhjerte.

150

Tittel.

Golden Gate-broen, som krysser munningen av San Francisco-bukten og forbinder byen med Marin County, kalles gjerne Den gylne port. Seilingshøyden over havflaten er i snitt 67,1 meter, avhengig av tidevannets bevegelser. For de mange som ønsker å gjøre ende på livet er broen bokstavelig talt en gyllen port til det hinsidige. Det brutale møtet med sjøen nedenunder var ment å gi en rask, smertefri død. Riktignok hadde intet sannhetsvitne kunnet bekrefte påstanden før den nittenårige studenten Kevin tok spranget.

Et lavt rekkverk var det eneste som skilte ham fra beslutningen om snarlig endelikt. Etter en kort nøling klatret han over kanten, klamret seg til det udeltakende stålet og stirret ned i de sugende vannmassene. I sin bipolare sinnstilstand orket han ikke lenger tanken på flere utsettelser. Det handlet bare om å slippe taket og la alt annet fare.

Om få sekunder ville det hele være over, tenkte han, kavende gjennom luften mellom liv og død. Men jeg vil jo ikke dø, slo det ham i et skrekkens øyeblikk. På en eller annen måte fikk han orden på kroppen og traff vannet med bena først. Skjøt mot bunnen som et levende prosjektil og ba om at Gud måtte berge ham. Med flatklemte lunger og flere knuste knokler i ryggsøylen kavet han seg på et vis opp til overflaten. Hvis han bare maktet noen enkle svømmetak til ville kystvakten under broen komme ham til unnsetning.

Plutselig kjente han noe stryke langs kroppen og ironien i det hele lammet enhver bevegelse. Skulle livet ende med at han ble spist av hai når forsynet hadde gitt ham en hjelpende hånd? Flokken av tilskuere oppe på brolegemet visste imidlertid bedre. En sjøløve hadde beveget seg under den lemlestete kroppen hans og holdt ham flytende med hodet over vannet.

Til dags dato innehar Kevin den nærmest uslåelige rekorden ved å være den første som overlevde det margknusende møtet med San Francisco-buktens vannmasser. Med ryggen full av stål går han nå ved egen hjelp, men de kroniske smertene minner ham daglig om den skjebnesvangre hendelsen. «Part of the deal,» sier han selv, uten å gjøre større vesen av det.

For alltid vil han slite med oppturer og nedturer, der selvmordstanker er en del av hverdagen. Denne særegne erfaringen lar han også komme andre til nytte gjennom foredrag på skoler og liknende institusjoner. Ikke minst fordi den amerikanske selvmordsstatistikken toppes av studenter og lærerne deres. Men Kevin tilhørte ingen morbid kult, der å dø for egen hånd i par med en

151

likesinnet var den ultimative romantiske handling Gjennom de hektiske sekundene mellom å være eller ikke var han kun til stede i seg selv.

152

Hvileløs vandrer.

I det interstellare rommet, fattige hundre år unna, var et mørkt legeme i drift. Ubundet av en moderstjernes usynlige navlestreng holdt det stø kurs mot vårt eget solsystem. Planetens masse, hvis det dreide seg om en sådan og ikke en massiv, umoden stjerne med manglende vekstmuligheter – en såkalt brun dverg – var beregnet til mellom 4 og 7 ganger Jupiters. Skulle disse to med tiden forenes, uten å skape kaos i et ellers velordnet firmament, ville våre etterkommere kanskje oppleve å se en ny sol stige over horisonten. Hva gasskloden manglet av tetthet for selv å starte en kjernereaksjon ville blitt mer enn oppfylt. Hvorvidt et slikt sammentreff kunne ha bekreftet Arthur C. Clarks visjonære fabel fra 1968 eller ikke sto neppe skrevet i stjernene. Uansett var hundre år i astronomisk sammenheng for ingenting å regne.

Planeter utenfor et solsystem hadde karakter av kosmiske omstreifere. Denne, som ennå ikke hadde fått et navn, ble nylig oppdaget av VLT og Canada/France/Hawaii-teleskopet. Dette legemet syntes å følge en liten gruppe stjerner kalt AB Doradus Moving Group. Slike var gjerne for kalde til å oppdages i det synlige spekteret og reflekterte heller ingen andre lyskilder, men kunne observeres i det langbølgete området ved sin infrarøde stråling.

«Hvorvidt denne brokete svermen av ulike objekter følger sin egen drift gjennom tid og rom, eller trekkes med i galaksens bevegelser av kosmiske tidevannskrefter, er ingen med sikkerhet forunt å vite,» mente Ramberg og tittet opp på den klare høsthimmelen med sine kjente stjernebilder. «Trolig drar ulvepakket forbi oss på god avstand. Det er mer enn plass nok der ute til at nærkontakt er særlig sannsynlig.»

«Skulle ikke vært meg imot med en ekstra sol i ødsligheten rundt Uranus,» sa jeg. «Hvem vet hva som måtte befinne seg av genetisk byggemateriale i vannmassene under de kilometertykke iskappene til enkelte av planetens måner, og hva som kunne hendt om dette hadde blitt tilført nødvendige mengder energi. Kjemien må man anta finnes. Og fotoeutrofe bakterier trenger ikke rare lysmengden for å fylle oseanene med primitivt liv.»

«En ny sol i Saturns nærområde kunne like gjerne ha blitt en formidabel drapsmaskin for den biologien som eventuelt måtte være i emning der ute,» repliserte Ramberg. «Et kjernefysisk inferno er ingen hårføner. Først millioner av år etter en slik hendelse hadde funnet sted ville kanskje andre livsformer ha kunnet utvikle seg i for dem levelige nisjer. Det kommer i alle

153

fall ikke til å skje i vårt begrensete spann av tid,» tilføyde den aldrende skogskaren lakonisk og la en siste vedskie på bålet.

154

På lykke og fromme.

Flyet til Funchal, Madeira, landet presist. Med kun håndbagasje var det bare å gå gjennom tollen på grønt og ta en taxi til hotellet. Men først måtte vi finne en bankautomat for å ta ut en passe mengde euro. Annet enn kontanter ville neppe bli nådig mottatt i enkeltmannsforetakender der enhver var sin egen næringsdrivende.

Ved utgangen fant vi en enslig ATM av nyere utgave. Jeg satte kortet i slissen, ventet på godkjenning og fikk opp et skjermbilde som minnet om en tegnefilm med mengder av barnslige dansende figurer. Ingen språkvalg, ingen spørsmål om hvilke tjenester vi ønsket, langt mindre noen form for veiledning. Her var det bare å prøve lykken, så det hele endte med at kortet kom ut igjen med null gevinst. Etter tre mislykte forsøk ga jeg opp.

Vi praiet den nærmeste sjåføren på vent og spurte om han tok kredittkort. «Money, money, only money,» svarte han som forventet. «Da har vi et midlertidig problem,» forklarte jeg. «For øyeblikket ingen money tilgjengelig og bankautomaten inne i avgangshallen ser ikke ut til å virke.»

«Hotel. Reception,» sa han på oppstyltet engelsk, satte bilen i gir og svingte ut fra fortauskanten. En liten kilometer lenger fremme ombestemte han seg brått og svingte inn på en bensinstasjon. «Money,» nikket han mot bygningen bak pumpene. Og sannelig sto det ikke en strøken ATM på veggen ved døren til butikkavdelingen, lik den forrige som to nyslåtte mynter.

Samme sirkuset gjentok seg. Inn med kortet, dansende morofigurer og ellers ingenting. Jeg tastet inn koden, ventet på at maskinen skulle spørre om størrelsen på uttaket, men ingen alternativer kom til syne. Helt annerledes enn jeg var vant til fra tidligere besøk, da alt hadde vært såre enkelt. Det endte med at jeg vinket sjåføren til meg for å se om han kunne hjelpe.

Et øyeblikk virket han sikker i sin sak. Fulgte nøye med hva jeg foretok meg, syntes å få det hele til å virke helt frem til valg av beløp. Jeg spurte hvor mye han skulle ha for turen, rundet uttaket opp til nærmeste tier, men som det vrangvillige maskinvesenet helt ubedt reduserte til under det halve.

Sjåføren slo ut med hendene i en talende bevegelse som sa mer enn tusen ord. Overbevist om at jeg ikke eide penger og han selv hadde gått på en bomtur sto skrevet i det frustrerte ansiktet. Han fektet med armene og så fullstendig ulykkelig ut. «Resepsjon,» sa jeg og pekte på bilen. Av mangel på alternativer var det intet annet å gjøre i en presset situasjon.

155

Resten av strekningen frem til hotellet gikk med ekspressfart. For bileieren gjaldt det om ta inn det tapte med tanke på en tur. Etter litt frem og tilbake ordnet resepsjonisten det hele ved ganske enkelt å sette 50 euro på min regning og gi mannen den faste taksten for den gitte distansen. Med et ekstra tips og en takk for turen forandret holdningen hans seg fra mistro til respekt. Kortet var altså mer enn godt nok. Men firmaet som hadde levert programvaren til de nye maskinene burde vært satt på skolebenken. Maken til slett pedagogisk opplegg hadde jeg aldri erfart noe sted i verden.

Noen dager etter ankomsten ble jeg praiet av en nedslått turist foran en ATM på et supermarked. Han spurte om jeg snakket engelsk, men jeg skjønte at mannen var skandinav og svarte på mitt eget tungemål. Heller ikke han hadde maktet å få maskinen til å lystre og ga omsider opp. I mellomtiden hadde min kone og jeg som ved et under snublet over de rette tastetrykkene et annet sted i byen, men ingen av oss kunne huske hvordan det hele gikk til. Logiske handlinger ga ingen logisk respons. Telleverket hadde forholdt seg taust, og hverken lyd eller lys ga beskjed om at elektronikken hadde foretatt seg noe som helst. Da kortet programmessig gled ut av slissen, nærmest for tilkjennegi nok en mislykket transaksjon, kastet jeg tilfeldigvis et blikk i luken nedenfor, og sannelig – der lå pengene! Kanskje miraklet ville kunne gjenta seg hvis lykken sto den kjekke bi.

«Prøv en siste gang,» foreslo jeg kjekt og forsøkte etter beste evne å lede ham gjennom prosessen, men den gang ei. At mannen i tillegg var dataekspert av yrke syntes heller ikke å hjelpe. Hoderystende stakk han kortet i lommeboken og bestemte seg for å gå veien utenom kontanter. De håndholdte terminalene som fantes i alle butikker og samtlige restauranter ga både færre kostnader og var enklere i bruk. Til gjengjeld ble det flere kvitteringer å holde styr på med hensyn til regnskapet.

Men siden taxisjåførene forlangte klingende mynt var det ingen vei utenom det monetære systemet med tanke på hjemreisen. Tomme for sedler måtte vi altså foreta et siste uttak i minibanken. Også denne gang havnet vi i samme bakevjen som så mange ganger tidligere, at maskinen syntes å låse seg. Ved andre forsøk oppdaget jeg et tall foran tastet beløp og fikk en innskytelse om at dette kanskje betydde noe. Muligens en bekreftelse, skjønt det virket ikke logisk. Men hva hadde vi egentlig å tape?

Nærmest som et ekko trykket jeg på tastaturets tilsvarende tall, og vips var koden løst. Men hukommelsen er et skrøpelig instrument. Ved neste besøk til denne ellers praktfulle øya kommer jeg nok til å søke assistanse fra en av de lokale. Disse måtte nødvendigvis ha lært seg å beherske disse

156

raritetskabinettenes underlig nykker om ikke kampen for tilværelsen skulle ende i en evigvarende stillingskrig mellom mennesket og maskin.

Høyere opp, men lengre frem?

«Vi var mest opptatt av rommet den gang. Vann på månen, liv på Mars – kort sagt uvesentligheter med astronomiske budsjetter, der en håndfull månestøv deretter ble gransket med argusøyne for om mulig å løse universets gåte. Havet brydde bare få seg om, siden det der var lite nytt å oppdage. Det lå vel litt for nært nesetippen til å fange interessen hos de mange.»

«Trodde du først og fremst var en skogens mann,» innskjøt jeg. Ramberg spritet opp kaffen sin fra toppen av en lommelerke. Livets vann kunne det neppe kalles etter kun en omgang gjennom kokeapparatet.

«Jeg må innrømme at mine små hav har vært skogstjernene der mygglarvene vokser opp, vannkalver jakter i dypet og vannløperne spaserer uanfektet på den våte overflaten og suger livskitten ut av dem. Fiskerne, som gjennom uminnelige tider regjerte havet alene, visste knapt nok mer om byttet sitt enn at det svømte i stim Likevel brukes det hundretalls milliarder på å lete etter rester av svunnet liv på den øde marsoverflaten, mens det levende mangfoldet i våre egne oseaner stort sett har vært neglisjert.»

«Skulle man oppdage rester av organiske molekyler på en annen klode ville det bety at vi ikke er enestående,» innvendte jeg. «Hva det kan ha å si for ulike kulturers oppfatning av diverse skapelsesberetninger er hver manns gjetning. Men at de i tilfelle måtte revideres kan det neppe være tvil om.»

«En absolutt nødvendig og betimelig øvelse,» samtykket Ramberg. «Skjønt innsatsen står ikke i forhold til utbyttet. Kunnskapen om havets levende organismer er i det store og hele fortsatt nokså begredelig. Ta myten om fiskers manglende evne til å føle smerte. Nå vet vi at de har et velfungerende nervesystem, foruten evne til å kommunisere ved lyd, bevegelse og elektriske sensorer. Hvalenes sang er vel kjent. Men hvor mange har hørt dypets blandete kor når man er ute på sjøen en sen kveldstime?»

«Jeg er også blitt fortalt at fisk skal ha et slags begrep om tid.»«Dette fikk en bekjent av meg føle på kroppen,» istemte Ramberg. «Han

driver med lakseoppdrett og skjønte ikke hvorfor smolten i en periode unnlot å vokse i takt med næringsomfaget. På samme tidspunkt hver dag skytes maten ut i merden, men fisken la ikke på seg i nødvendig grad. Svaret kom

157

til syne da han under noten oppdaget en stim av velfødd sei. Ved fôringsleite kom den sigende inn, skremte bort smålaksen og ventet til pelleten sank ned gjennom notmaskene. Maken til lurendreiere må man nok lengre ut i kosmos for eventuelt å finne. Hinsides NASAs rekkevidde.»

158

Aprilsnarr i mai.

Lettelsen var ubeskrivelig. Etter mer enn en mannsalders krevende arbeid i en utfordrende bransje hadde jeg lagt min siste arbeidsdag bak meg, klar til å ta fatt på nye, mer etterlengtete oppgaver. Med maisolen i ansiktet så jeg frem til å nyte friheten noen uforpliktende måneder sammen med min kone. Hun befant seg for tiden mellom to jobber, så vi tenkte å starte morgendagen med en rundtur i landet. Først langs kysten mot syd og vest der våren allerede var forbi middagshøyden, deretter over fjellet hvor bjørkene i lien trolig sto med museører. At det siste skulle vise seg å være et fromt ønske ble vi sørgelig klar over noen dager senere da vi under returen krysset veiskillet i østerled og ble møtt av et forrykende snøvær.

Dette ga bange anelser om hva vi kunne ha i vente.Planen videre var nemlig å tilbringe en uke på småbruket vårt i en fjelldal

for å nyte forsommerens gleder. Sette litt poteter, rake bort høstens etterlatenskaper og deretter dra sydover mot Adriaterhavet. Etter tre timers kjøring langs nypløyde jorder i lavlandet viste det seg at den siste veistumpen opp til bruket var solid blokkert av en diger hogstmaskin. Her ville den bli stående i minst en uke til, fikk vi vite. Deretter skulle tømmeret fraktes til sagbruket og veien ryddes før den igjen var kjørbar.

Skjønt kjørbar?Dekket av nær tretti centimeter hardpakket is kom det nok til å ta sin tid

før denne slapp taket. Først et stykke ut i juni kunne man gjøre seg håp om å ha grus under hjulene, så det var ingen grunn til å haste med våronna. Men potetene skulle uansett i jorden. En dag måtte jo væromslaget komme med sønnavind og plussgrader etter vinterens forhåpentlig siste raptus.

To dager senere slo varmen til.Bokstavelig talt, fikk vi først vite, da en svoger ringte og lurte på hvor i

geografien vi befant oss. Satt vi værfaste på bruket i et hav av smeltevann eller nøt en lokal øl i sydligere egner? Hvis sistnevnte var tilfelle hadde vi neppe fått med oss nyheten om at større deler av dalen var avsperret. Tropisk hete, kombinert med mildt regn, hadde fått elven til å gå over alle bredder. Folk var innestengte på ubestemt tid, til veien igjen kunne åpnes.

Vi stirret på hverandre med vanntro blikk og trodde knapt våre egne ører. Om det ikke hadde vært for den strategisk plasserte hogstmaskinen og de ellers nokså avvisende forholdene ville vi trolig ha sittet i fellen. Ved bordet under fikentreet, omgitt av vinløv, i den lune dalmatiske kvelden hevet vi glassene til en taus skål. Timingen kunne ikke ha vært bedre.

159

Den blir ikke skutt som henges skal.

Sagen hvilte på to kubber med motoren i fri. At kjedet beveget seg sakte forover var en detalj jeg ikke hadde merket meg. Dessuten gikk ryddesjauen mot slutten. De siste restene av en råtnende gran skulle snart være på plass i komposten. Denne hadde kommet deisende da en flom raserte veien vår i sin fulle lengde. Rundt hundre millimeter nedbør på tre timer i et begrenset nedslagsfelt hadde satt sine spor, så kun skallet sto igjen.

Under gjenoppbyggingen ble fyllmassene hentet fra der jeg nå befant meg. Dermed hadde skråningen opp mot veien blitt desto steilere og mer utsatt for erosjon og ras. I ren egeninteresse lødde jeg derfor en langsgående støttemur av all steinen som lå igjen etter utgravingen, jevnet ut restene av grushauger for hånd, og planerte søkket med tanke på gjesteparkering. Og nå skulle altså de siste grangreinene av veien.

Midt i det hele kjente jeg plutselig skarpslipte ståltenner nappe i arbeidshansken og tygge seg gjennom veven til fibrene bremset dem. Umiddelbart fikk jeg slått av sagen, løsnet hansken fra kjedet og tok håndleddet i øyesyn. Hovedårer og sener hadde heldigvis gått klar av massakren. Bortsett fra opprevet hud, kjøttslinser og blod virket skadene overfladiske. Ikke verre enn at en rull med kirurgisk tape ville gjøre nytten.

Uheldigvis befant denne seg i medisinskapet hjemme, tre og en halv times kjøring unna. Siden skumringen allerede hadde gjort seg gjeldende kunne jeg like gjerne sette meg bak rattet. En nødbandasje av selvklebende gasbind fikk holde til jeg nådde frem. Trafikken var glissen denne sene lørdagsettermiddagen, så kilometerne gikk greit unna. Men etter en krapp sving før en lang rett strekning fikk jeg min neste skrekkopplevelse på få timer. Rundt tyve meter lengre fremme ruslet en diger elgokse ut i veien der frontlysene endte. Hva skulle man egentlig med kirurgisk tape hvis en firbent rambukk på åtte hundre kilo skulle mose en stakkar til kråkemat?

Elgen hadde stoppet midt i veibanen og gjorde ingen tegn til å flytte seg. Bremsepedalen hadde jeg tråkket til bunns ved første glimt av skogens konge, så her var det bare å krysse fingre. Bilen skrenset på stive hjul stadig nærmere katastrofen. Halvmeteren fra det ruvende dyrets høyre forben opphørte all bevegelse. Stanken av brent gummi og svidde bremseklosser lå som en tåke over veien. Med stoisk ro snudde elgen tvert og luntet bedagelig tilbake dit den kom fra. Selv ble jeg sittende rystet igjen, dirrende av forknytt spenning. Kanskje fantes det et snev av sannhet i det gamle ordtaket om ikke å bli skutt hvis man skal henges.

160

Værtegn.

«Månen har rød ring,» kommenterte jeg, etter å ha hentet et fang peisved fra skuten. Kvelden var rå med en sterk ange av råtnende høstløv fra en våt bakke. Hvis temperaturen sank ytterligere noen grader frøs det nok på til natten.

«En varmfront sydfra har kastet lasso rundt fru Luna,» kom det poetisk fra Ramberg. Han rotet i glohaugen med ildraken for å få den til å flamme opp før skiene ble lagt innpå. Veden fenget umiddelbar uten en strime røyk.

«Så det blir altså ikke snø?»«Kommer an på fordelingen mellom luftlagene,» svarte han. «Ringen vi

ser kan like gjerne være is som vanndamp. Men den gir et hint om kommende nedbør i en eller annen fasong.»

«Hvor sikre er egentlig de folkelige værtegnene?» undret jeg. «Svalene flyr lavt, og så videre. Som langtidsvarsel kan de neppe være gyldige.»

«Si ikke det,» sa Ramberg lurt. «Inkaene i Andesfjellene brukte stjernebildet Pleiadene til å forutsi når potetene skulle i jorden. Måneder i forveien studerte de synligheten av enkelte stjerner ut fra hvor klar himmelen var og handlet deretter. De kunne ikke risikere å sette dem for tidlig med tanke på kommende nattefrost. Gryende dis ga lunere netter. Med andre ord et sikkert varsel om kommende stabilt væromslag mot en etterlengtet vår.»

Et minne fra langt tilbake i tid rant meg i hu. Jeg kunne ikke å ha vært mer enn ti-tolv år da en onkel inviterte til tre ukers sommerferie sammen med familien hans på en fjellhytte. Vi var der for å fiske i vannene omkring, men yr og tåke lå dagstøtt over heiene. Til sist valgte vi å trosse været og gikk den halve milen til nærmeste vann. Plutselig og uten forvarsel proklamerte min onkel at innen en halvtime ville solen titte frem. Det lød helt uvirkelig, men underet skjedde. Nesten på minuttet stilnet regnet, tåken løste seg opp og blottla en skinnende blå himmel. Den voksne hadde merket seg at det svake luftdraget var i ferd med å dreie mot vest og visste hva dette innebar.

«Det er gjerne slik på våre trakter,» samtykket Ramberg avventende.«I voksen alder gjentok vi turen, men da med kun én overnatting,»

fortsatte jeg. «Værforholdene ble mot alle odds like begredelige. Søndag morgen ruslet jeg ut for å hente en bøtte vann. Man kunne knapt se hånden for seg i det gråvåte været, men jeg merket at noe var i endring. De andre lå fortsatt i køyene. «La oss få frokosten unna før solen kommer,» sa jeg selvsikkert og ble som ventet møtt av en hånlatter. Hvor i all verden hadde

161

jeg fått denne ideen fra? Vest, kunne jeg ha svart, men gadd ikke engang minne min onkel om hva han hadde lært meg for snart tretti år siden.

162

Overslag.

Idet hun steg ut av bilen sparket isen ben under henne. Hun havnet diagonalt på alle fire med ryggen i været, men fikk omsider kontroll. Ettermiddagssolen dagen i forveien hadde smeltet det øverste laget av den hardpakkete snøen og en speilblank hinne dannet seg i løpet av den kommende fimbulnatten.

Det neste som skjedde var ikke like enkelt å forklare.Uten forvarsel smalt overkroppen mot den harde bakken med ansiktet

først. Pannehuden sprakk ved neseroten, overleppen ble på det nærmeste knust, og blodet strømmet fritt fra begge åpningene. Det kjentes som om noen hadde dyttet henne med et støt mellom skulderbladene. Et stygt tilfelle for den som ikke tåler å se slikt. Men langt mildere enn hos stakkaren, som rundt en mannsalder tidligere i samme nabolag, ble rammet av sitt eget ljåblad hele syv ganger på rad og til sist strøk med av blodtapet.

Liknende hendelser har ridd dette området som en mare. Enkelte så grove at de kom under etterforskning, men ingen ble pågrepet eller dømt. Mistanken rettet seg imidlertid mot en navngitt person med tvilsom karakter. Voldelig og ondskapsfull i all sin gjerning, helt til vedkommende døde på et pleiehjem etter en bilulykke. På folkemunne het det seg at ånden hans fortsatt hjemsøkte sakesløse ofre og plaget dem etter beste evne, slik han hadde gjort mot alt levende fra barnsben av.

Slike forestillinger har ingen plass i en rasjonell oppfatning av virkeligheten, men lar seg vanskelig utrydde. Der ondskapen lenge har fått utfolde seg fritt ligger det noe sansbart uhellsvangert i luften som hverken kan veies, måles eller beskrives på fornuftig vis. De fleste mennesker er vel kjent med den slags fornemmelser, så det ligger kanskje til arten. En respons i vårt primitive hjernevedheng, som engang muligens har vært oss til nytte.

Følelsen av å bli dyttet over ende er uansett virkelig nok for den det gjelder. Man tror et øyeblikk – slik tilfellet var her – at alt har gått greit, gjør seg klar til å komme på bena igjen, men rammes deretter av et støt mot ryggen der ingen andre enn en selv finnes. Kunne det skyldes et overslag mellom to tilstander i organismens signalsystem med påfølgende kortslutning? Eller var de lokales metafysiske forklaring på malisen snarere mer treffende?

Sagtomta, som stedet het, var notorisk i så måte. Beryktet i alt sitt vesen med røtter i fortidige hendelser. Her hadde mange underlige skjebner samlet seg gjennom årene og skapt grunnlag for mer enn én bisarr fortelling

163

Kanskje har folketroen rett på sitt vis når det gjelder fornemmelsens sanne natur.

164

Eksemplets makt.

Han var en søppeltitter. Ikke bevisste eller av natur, men registrerte i sidesynet de mange objektene som ikke hørte hjemme der noen hadde lagt dem til hvile. I sum ga de et bilde av hvilke nærings- og nytelsesmidler folk på farten inntok, og hvordan dette endret seg med tidsånden. Fra halvtømte colaflasker på portstolper, betongmurer eller andre pidestaller, til iste, kildevann og kaffebegre to go. I motsetning til arkeologene, som grov i gamle møddinger for å finne ut hva folk i eldre tider hadde fortært, lå disse menneskelige etterlatenskapene klart i dagen og fortalte sin kontemporære historie om skiftende preferanser blant markedsførernes mange fantasifulle tilbud.

I en gitt periode var de nærliggende turområdene dominert av begre som hadde inneholdt frokostblandinger i en rekke varianter. Siden alle stammet fra samme leverandør vurderte han å ta bilder av de ulike emballasjene i sine nye omgivelser og sende dem til kilden med en fyndig tekst, inspirert av britenes fornemme harselering i brevs form. The noble art of insulting, ble denne intellektuelle pennestriden mellom motstandere gjerne kalt. Men før han rakk å sette tanken ut i livet var trenden allerede utbrent. Dessuten hadde installasjonsmakerne kuppet ideen ved å hevde at ting på avveier ikke var søppel, men samtidskunst. I avfallsdunken var de kun en funksjon. Altså tømte man like gjerne slike der de sto og opphøyet innholdet til åndsverk.

I et skogholt, hvor hundeiere luftet sine firbente, oppsto et liknende fenomen. Pliktskyldigst plukket man opp dyrets avføring, knyttet plastposene pent igjen og satte dem fra seg i veikanten til blandet mottakelse for andre turgjengere. Her kunne en demonstrant ha kopiert danskenes svar på uvesenet ved å stikke små flagg i lortene og erklære dem for nasjonal eiendom. Men siden disse nå var emballerte ble en annen løsning valgt. Med poser dinglende fra hevete pekefingre paraderte ideens opphavsmann forbi hundeeiernes nedslåtte blikk, som om han hadde skaffet seg noen ettertraktete trofeer. Applausen fra andre tilskuere lot ikke vente på seg.

Det første pølsepapirets syndrom er vel kjent. Evnen til å formere seg er også slående, men der intet finnes har forsøpleren tapt sin rett. Det nevnte skogområdet ble flittig benyttet til organiserte utflukter året rundt, der de minste blant annet fikk anledning til å steke pølser på bål. Men hvilket syn ble man ikke møtt med når de søte små hadde forlatt valen. Igjen tok vår mann ryddeskjeen i egen hånd, vel vitende om styrken i eksemplets makt.

165

Omvendt psykologi, som da kroeieren konfronterte sine skråtobakktyggende gjester med oppslaget: SPYTT GJERNE PÅ GULVET, LAT SOM OM DU ER HJEMME.

166

Mot alle solemerker.

«Fem tilfeldige turgåere og to syklister i ulike ærender passerer hverandre i samme sekund på en snorrett linje, som om det hele var et ledd i en koreografert manøver. Ellers fantes det ingen andre innen synsvidde langs den ellers vanligvis så trafikkerte skogsbilveien. Hva sier du til det?»

«Litt av en pussighet,» kommenterte jeg. «Men slikt hender.»«Jeg var selv en av dem og ville neppe ha lagt særlig brett på tildragelsen

om ikke det samme hadde skjedd igjen rundt ti minutter senere langs nevnte strekning, da riktignok med færre deltakere,» fortsatte Jørgen. «Oddsene i et veddemål ville trolig ha vært skyhøye mot en slik reprise.»

«I bilens barndom, da det i samme delstat på den grisgrendte amerikanske prærien ved et gitt tidspunkt kun fantes to slike doninger i privat eie, var det nærmest utenkelig at disse noensinne skulle komme til å kollidere med hverandre, og likevel skjedde nettopp dette,» kommenterte jeg.

«Typisk.» Jørgen skar en grimase. «Men apropos traktorland utenfor allfarvei, slik jeg kjenner det fra egen erfaring, har man et munnhell som bekrefter slike anomalier. Skulle en idiot ha satt fra seg bilen på en tilførselsåre hvor sjansen for å møte et annet kjøretøy nærmest var lik null, kunne du være sikker på å møte en annen idiot i et liknende ærend. Slikt kan gjøre en stakkar både lattermild og oppgitt. La meg gi deg et eksempel fra sensommeren sist år da hendelsene nærmest sto i kø.»

Han spyttet en tobakksklyse ut i gressgangen og skjøv en ny pris inn under overleppen. Med smilerynker i øyenkrokene rettet han pekefingeren mot et gårdsbruk i dalbunnen nedenunder.

«Eieren av dette har en egen evne til å være på feil sted til feil tid. Det samme gjelder også dyrene hans når de enten bryter seg ut av kveet eller inn på min eiendom, slik flokken gjorde da en av kvigene stakk hodet sideveis mellom plankene i et le for å nappe til seg noen grønne strå og ble sittende fast. I panikk røsket dyret porten av hengslene og veivet rundt med den nye kraven til hun endelig kom fri. En enkel sak for et naut med muskelmasse på rundt åtte hundre kilo. Dermed fulgte resten av ni digre naut flokken gjennom åpningen. Spettet opp de regntunge bakkene til en hengemyr, rev til seg gresstuer nærmest med røttene i mangel av egnet beite, men lot heldigvis staudehagen i fred. Selv var jeg bortreist under vandalenes herjinger, men eieren tok selv affære da han oppdaget det inntrufne.

En uke senere traff jeg den samme bølingen like ved en setervoll øverst oppe i åsen. Der beitet den fredelig ved skogbrynet der veien sluttet, men vel

167

vitende om disse firbentes sterke tiltrekning av krom, lakk speil valgte jeg å sette bilen i grøftekanten godt utenfor synsvidde. Her var det mulig for et annet kjøretøy å snike seg forbi, men neppe en kuvogn om eieren skulle finne på å hente dyrene ned mens jeg og en svoger tok oss inn på moltemyrene for å se etter bær. Likevel kunne jeg levende forestille meg at nettopp dette ville kunne forekomme, selv om sjansen var mildt sagt mikroskopisk. Og likevel slo innskytelsen til. Da vi begge kom tilbake til setervollen var kvigene forduftet, men ektefellene våre hadde bivånet forsvinningsnummeret fra kloss hold. Minutter før vi ga oss til kjenne hadde eieren dukket opp sammen med gårdsgutten for å lose flokken hjem. Svigerinnen dirigerte bilen hans utenom slik at føreren fikk snudd lenger fremme, mens bonden selv tok bena fatt med bølingen på slep. Så kan man spørre seg hvordan det er mulig at slike sammentreff usvikelig gjentar seg til tross for at enhver sannsynlighetsberegning skulle tilsi det motsatte.»

«Er det virkelig mulig?» innskjøt jeg. «Lett omskrevet heter det seg at ingen kjenner dagen eller timen, og likevel … »

«Det blir verre,» repliserte Jørgen, men først et lite intermesso. Da innhøstingen av bær var over satte jeg bilen utenfor grinden for å laste inn diverse spann og esker. Jeg kunne ha parkert den noe nærmere muren, men fortsatt var det god nok plass til å passere. Dessuten hadde det ikke vært tegn til liv på bruket ovenfor, så i praksis kunne jeg ha disponert veien i dens fulle bredde. Helt plutselig, ut av det blå, kom to SUV’er trillende og stoppet i villrede bak min bil. Jeg jogget ut for å sjekke om de trengte bedre plass, men så at veibredden holdt. Akkurat der hadde jeg i sin tid anlagt en bredere skulder, så med en viss forsiktighet var det trygt å passere.

Verre ble det når grønnsakene skulle hjem. Klok av skade satte jeg bilen en halvmeter lenger inn, og hvem andre enn den selvsamme eieren av kvigeflokken kom fresende opp en tidlig søndagsmorgen etter frokost med en diger traktor og to monstre av noen kuvogner på slep. Han klarte så vidt å snike seg forbi uten å skrape opp karosseriet, men hva i all verden skulle han dit opp å gjøre når dyrene allerede gikk på hjemmebeite?»

«Kanskje mannen har en sjette sans som forteller ham når bilen din står litt kinkig plassert,» foreslo jeg spøkefullt. I alle fall har han statistikken på sin side når det gjelder valg av tidspunkt. Hundre prosent uttelling er femgangeren av hva tilfeldighetenes lover skulle tilsi. Under andre forhold ser du ham aldri, hvis jeg har forstått deg riktig.»

«Det er der mysteriet ligger,» gryntet Jørgen. «Uansett er vi begge levende bekreftelser på munnhellet om de to idiotene.»

168

Flersidighetens velsignelser.

«Hvor i dette råkalde, forblåste landet finner man opprinnelig vill kristtorn?» undret jeg. «Buskene i folks hager er vel domestiserte planter.»

Jørgen klødde seg på haken.«Min kjennskap til artens utbredelse begrenser seg til noen skjermete

øyer i sørvest,» svarte han. «Her vokser den tilsynelatende vilt, men kan ha kommet dit med fugler. Jeg har imidlertid hørt at en av disse øyene skal ha blitt kolonisert lenge før de øvrige uten menneskelig hjelp, og at bestanden der er betydelig eldre enn i andre vekstområder. Stedet er gjennomsnittlig varmere og fuktigere enn omgivelsene og løvskogen gammel som Metusalem. Her vokser trærne billedlig talt inn i himmelen.»

«Paradisiske tilstander på sekstiåtte grader nord?»«Og følgelig et knotthelvete av en annen verden,» gryntet Jørgen.

«Enorme svermer av digre, blodtørstige beist som bare venter på at solen skal forsvinne bak en sky i kveldingen. Da gjelder det å komme seg i hus før huden er kopparret av bittene deres. Myggen er derimot forholdsvis sparsom, men flått er det nok av. Heldigvis synes den å være fri for boreliabakterien i motsetning til artsfrendene lenger sør, hvilket er et sant gode.»

«Men her oppe er man altså ikke plaget av disse utyskene.» Jeg så meg rundt på de modne slåttemarkene der villblomstene var på hell. Overalt hadde vegetasjonen nennsomt blitt holdt i sjakk med dertil egnete redskaper.

«Flått trives ikke i disse traktene, og sommerens beholdning av mygg var på kun ett enkelt eksemplar,» bekreftet han. «Knott har vi knapt nok merket noe til, skjønt slik har det ikke alltid vært. Der gress, brennenesler og hundekjeks i sin tid dannet et mannshøyt villnis hang knottsvermene over oss hele tiden. Til og med skogsfluene og kleggen glimrer med sitt fravær siden levevilkårene deres med tiden er blitt dramatisk endret. Og der intet finnes har selv stikkmyggen mistet sin rett.»

Jørgen lot blikket hvile på staudehagen hvor den majestetiske Kyss-meg-over-gjerdet vaiet majestetisk i et broket fellesskap av stort og smått.

«Nøkkelen er ulike habitater med stort artsmangfold av vekster og nytteinsekter,» fortsatte han. «Ved en gitt anledning observerte jeg hele ni forskjellige typer humler samtidig, alle med rikelig tilgang på nektar. Monokulturer på den annen side er enfold satt i system. Et økologisk sammenbrudd som bare venter på å finne sted. Uten pleie og nødvendige inngrep vil de mest dominerende vekstene overta og nødvendigvis kvele alt annet i kampen om livsrom. Men slik er nå engang naturen innrettet.»

169

Firbent ballett.

«Hender det at du titter på Discovery Channel og programmet MythBusters?» spurte jeg Jørgen. «Hensikten der er å knuse de mange mytene vi gjerne tar for oppleste og vedtatte sannheter. Eksempelvis metaforen om en klosset person uttrykt gjennom oksen i porselensbutikken.»

«Og det er den altså ikke, klønet mener jeg,» svarte Jørgen spørrende, med et lurt smil som tok meg litt på sengen. Skjønt svaret lå vel i sakens natur, i og med programmets utfordrende tittel.

«Kanalen bygget en tro kopi av et slikt lokale, med smale passasjer og hyllene fulle av skjøre gjenstander,» opplyste jeg. «Deretter slapp man to okser inn og avventet resultatet. De innesperrete dyrene, som kun var oppsatte på å finne veien ut av det elegante fengselet, formelig danset langs korridorene og rundet hjørner uten at det klirret i en eneste kopp.»

Jørgens smil revnet i et bredt glis. «Selv har jeg faktisk opplevd det her på bruket,» sa han. «Kom, skal jeg vise deg åstedet for hendelsen.»

Han ledet an til den digre låven der tre av tømmerveggene hvilte på stående omfangsrike trestammer. I det åpne rommet under hadde han i sin tid lødd opp digre rundstabler med ved, så tett på hverandre at man måtte smyge seg sidelengs for å unngå kontakt. En uforsiktig albue kunne lett få deler av dem til å rase. Og selv om de tilsynelatende sto trygt på paller hadde settinger i bakken under vårløsningen mer enn én gang ført til slike resultater.

«De står nå her helst til pynt,» bemerket han, men se på dette.»Jeg vendte blikket dit han pekte og merket meg at bakken imellom var

opptråkket til det ugjenkjennelige av skarpe klover. «Her har det gått dyr i nær tusen kilos klassen med knapt nok centimeters klaring mellom seg og stablene. Som du ser av de usedvanlig dype sporene må jorden ha vært gjennomvåt da det skjedde. Rene sklien, men ikke en vedskie lå i ulage.»

«Jeg minnes du sa noe om uventet besøk av en bøling velvoksne kviger,» istemte jeg hoderystende. Skjønt i kjølvannet av Discovery-programmet burde resultatet neppe komme som en overraskelse.

«Én og samme,» nikket han. «Riktignok hadde de satt spor etter seg over alt ellers, men heldigvis unnlatt å ta seg inn her, tenkte jeg, før denne antakelsen ved selvsyn ble gjort grundig til skamme. Hadde man sluppet noen lekne unger i fri dressur løse i dette minefeltet ville nok resultatet blitt heller nedslående. Uansett er det herved bevist at omfang og kroppsvekt ikke er til hinder for en finstemt romfølelse hos våre nærmeste drøvtyggere.

170

Gjør livet surt for dem!

Vin, slo det meg. Ikke helt ut av det blå, fordi jeg mange år tidligere hadde gjort meg den refleksjonen at et surt miljø muligens kunne påvirke bakteriers oppførsel i min kones blomstrende urinveisinfeksjon. Drikk mye vann og skyll dem ut, var medisinens standardsvar når kløen og svien satte inn. Skulle tilstanden forverre seg til fikk man ta den med antibiotika.

Det siste er en krigstilstand som av gode grunner helst bør unngås siden den gjør større deler av organismen til en slagmark. Vann i seg selv har normalt en nøytral pH-verdi, som i heldigste fall kan drive angriperen tilbake om han ikke allerede har forskanset seg i en fremskutt stilling. Men sett at man svarte med et kjemisk motangrep av det milde slaget, som å tilsette vanninntaket syre. Hadde vi noe i kjøkkenskapet til å hjelpe oss med i den akutte situasjonen?

Eplesidereddik kunne muligens gjøre susen. Men dessverre var flasken for lengst tom, og sitron lot seg heller ikke å oppdrive denne sene kvelden. Prøv C-vitamin – ren askorbinsyre – foreslo jeg, og ta en skikkelig stor dose. Siden denne er vannløselig skiller kroppen ut det den likevel ikke bruker.

Kuren virket temmelig omgående. Men fra underliv til munnhulen er et langt sprang. Selv har jeg vært indoktrinert av den farmasøytiske industrien til å jage bort tannkjøttbetennelser med et remedium som inneholder den uleselige ingrediensen klorheksidindiglukonat. Både skyllevannet og tannkremen virker utmerket, men som alle bakteriedrepende midler til innvortes bruk slår det blindt med uønskete bivirkninger. Sånn sett var naturmetoden langt å foretrekke fremfor apotekerens produkter, forekom det meg, der jeg satt med et glass vin og restene av en infeksjon i underkjeven som ikke helt ville slippe taket, tross jevnlig bruk av nevnte remedium.

Plutselig var det som om rådet jeg i sin tid hadde gitt min kone gjenspeiltes fra det burgunderfargete fluidet bare en håndsbredd unna. Samt det faktum at jeg i mellomtiden kun hadde hatt rødvin og kirurgisk tape til å hjelpe meg med da et øksehogg nesten kuttet en finger, og såret grodde uten snev av infeksjon. Med surt skal ondt fordrives, tenkte jeg den gang. Og så stor forskjell kunne det neppe være mellom ulike invaderende mikrober. Følgelig samlet jeg en slurk av gudedrikken i munnen ved den angrepne jekselen og holdt den der. Etter hvert strammet tannkjøttet seg og sårheten ble mindre påtrengende. Kanskje syre er livets salt i så måte. Fire bokstaver, i motsetning til halve det farmakodynamiske alfabetet. Skål!

171

Seighetens gåtefulle krokveier.

«Lyst til å ta en titt på skrekkarboretet mitt?» spurte Jørgen. «Jeg har over tid skaffet meg en samling av granbusker i de underligste fasonger, fortrinnsvis av det mer bisarre slaget. Et botanisk frikshow, om du vil.»

Han trakk meg med inn i den overdimensjonerte låven som i sin tid hadde vært i kvart størrelse, før kunstgjødselen kom med sin mangedobbelte fôrhøst og større behov for lagringsplass. Den gamle tømmerbygningen var blitt skåret i fire, veggene trukket fra hverandre og taket løftet en etasje høyere. Det hele var bundet sammen av reisverk forankret til bærende stendere og bjelkelag. Et solid stykke tømmermannsarbeid for å møte den nye tid.

«Her ser du hvordan en snøbrekt topp har overlatt veksten til nærmeste gren,» sa han og pekte på en lassoliknende slynge ut fra stammen. Formen tok seg organisk inn igjen før den fortsatte rett til værs, men uten ledd eller sideskudd. En annen hadde dannet en lyreform med to parallelle topper. Nærmest en perfekt U, før begge smalnet ytterligere som veggen i en flaske. De øvrige overgikk hverandre i underlige krumspring der alle regler for normal vekst var til de grader satt ut av spill. Man kunne nesten tro at en skogens kjempe hadde moret seg med å radbrekke trærne til bristepunktet.

«Alle vekster er programmerte til å strebe mot lyset, uansett hvilke hindre de måtte møte,» kommenterte Jørgen. «Siden granens hovedform er pyramidens med senkete grener gjør den hva som helst for å bøte på skader, og da ender gjerne løsningene i det absurde. Men styrken beholder den uavkortet i sammenhengende fibrer uansett form. Jeg, som høster av disse invalidene, har store fordeler av nettopp denne gjennomløpende motstandsdyktigheten, enten man bruker dem til grindportaler, håndtak, eller hva det måtte være.»

«Overført til mennesker med et handikap bør kanskje noen og hver av oss gjøre en refleksjon eller to om hvilken indre styrke disse måtte besitte,» fortsatte han filosofisk, etter å ha tatt de fortrollete formene av elfenbenshvite stammer renset for bark og kvist nærmere i øyesyn. «Tross sin forkrøplete tilstand besitter de ofte ressurser som ikke nødvendigvis er synlige før man går dem nærmere inn på klingen. Låven rommer i alle fall et rikt materiale av iboende kraft som bare kan utvikles under ekstremt stress, så hvorfor skulle ikke dette også være gyldig i våre forgjengelige liv? Disse skjevvokste sjeldenhetene kommer i alle fall til å overleve meg.»

172

Zenbuddhismens fordypning i formens essens? undret jeg. Men ellers hadde han rett i at man tidlig skulle krøkes for god krok å bli.

173

Skal det være noe mer før man stenger?

Årstidene endrer seg sømløst med Jordens langsomme vandring rundt Solen. Opp blir ned, ned blir opp i takt med aksens helning, mot eller bort fra vår kosmiske energikildes livgivende lys og varme. Ved enden av kalenderåret holder november til. Inneklemt mellom alt og intet i omløpets gang, der høsten i nord er svanger med vår og sommeren ebber ut på klodens sydlige halvdel. Et hvileskjær mellom tidsløpets to tilstander, før den magiske datoen da vintersolverv tar til orde for et vendepunkt.

I nordpolens skygge er november en ventetid med morken sopp og reinlav på menyen. Grønt blir til gult blir til brunt blir til intet … men for jordsmonnets utallige mikroorganismer åpnes dørene til den store, etterlengtete høsttakkefesten. Øverst myriader av spretthaler som mesker seg med fargeprakten, mens det i humuslagets dype mørke, dit meitemarken drar med seg dødt løv ned i bakkens labyrinter av ganger, er det duket for et overdådig koldtbord med halvfordøyde vegetariske retter. Så lenge grunnen er frostfri vil matorgien fortsette uavbrutt, til hovmester Frost blinker med lysene og spør om det skal være noe mer før man stenger. Deretter tar selskapeligheten slutt. Kun trær og busker står ribbet tilbake i den kommende vinternatten.

Novembermagiens hektiske aktivitet har lett for å gå oss upåaktet hen. Naturens rungende taushet under skogsvandrerens fotsåler røper ikke med en stavelse at et under – kimen til våren – er i emning. Var det ikke for dette mylderet av usynlig aktivitet, heller intet liv i løvtrærnes ferdiglagde knoppemner, som bare venter på at en ny vår skal melde sin ankomst. Absolutt verd å ofre en tanke under høsthimmelens metallgrå skydekke.

Novembers fuktige tåkedager med forråtnelse og kjemisk nedbrytning av sommerens vekster får naturens stoffskifte til å gå rundt. Selve katalysatoren for alt botanisk liv, der ingen byggesteiner går tapt. Så når blåveisen igjen stikker hodet opp med den største selvfølgelighet på en lun vårdag er det ingen aprilsnarr, men artens oppstandelse fra restene av det forgangne. Det enes død, det andres livsgrunnlag i årstidenes evige runddans.

174

Nødvendighetens kunst.

«Under et besøk av min kones tantebarn her oppe snublet partneren hennes tilfeldigvis over husmannsplassens gamle fylling nede i en skråning. Godt skjult under titalls år med råtnende lauv, kvist og kvas kom han over et redskap som for lengst var gått ut av bruk, en kvern for oppmaling av rotfrukter til dyrefôr,» fortalte Jørgen. «Som den teknisk kyndige personen han var, og med sans for gamle remedier, spurte han om jeg hadde noen interesse av å ha denne attergløymen stående på låven. Hvis ja skulle han med glede gi skaberakket et liv etter døden, i brukbar stand så langt det lot seg gjøre.

Alt treverk var fullstendig oppsmuldret. Mekanikken syntes derimot inntakt. Ved hjelp av litt rustløsende olje fungerte denne ufortrødent. Boltene til understellet lot seg imidlertid ikke rikke, men ble kuttet og erstattet av nye. Noen timer senere sto støpejernsinnretningen med trommelens roterende kniver trygt plassert på sine foreskrevne tre ben. Det eneste som manglet var håndtaket til sveiven for at innretningen skulle anses som komplett.

Etter å ha skåret dette ferdig, med buet sluregrep og gjennomgang for stålet, krysset jeg fingre for at festemutteren lot seg løsne. Mot alle odds gjorde den det, men stangen var derimot rustet fast til støpegodset. Jeg dunket forsiktig på den i lengderetningen, uten å oppnå annet enn at kraften forplantet seg til bæreanordningen som nokså uventet delte seg i to.

Gjett om jeg følte meg dum etter all innsatsen med å få kvernen opp å stå. Ved bruddstedet var godset T-formet, så her lot det seg muligens spjelke. Lynlim burde kunne anvendes til å holde de to snittflatene i posisjon, men den gang ei. Fluidet nektet simpelthen å binde støpegodset sammen. Dette hadde jeg opplevd tidligere når det gjaldt andre materialer. Problemet lot seg vanligvis løse ved å la flatene få luft, vente noen tid og prøve igjen. Ved neste forsøk reagerte limet etter oppskriften og festet på sekunder.

Så langt var alt vel. Deretter kappet jeg hodene på to maskinsmidde spikre, påførte bruddstedet et langsomtvirkende festemiddel og la flatene mot støpegodset på hver sin side av T-formen. Spjelken ble deretter dekket lagvis med den samme substansen, og til sist påført et lag pulverisert rust for å fremstå som en naturlig del av godset.

Men fortsatt gjensto plasseringen av håndtaket.

175

Den gjenstridige stålarmen ble kuttet skrått, påført en limklatt i snittet, og sammenføyningen justert når alt var på plass. Man må ty til visse tjuvtriks når æren står på spill,» gliste fortelleren konspiratorisk.

Mission to be where I am.

Saksofonisten Jan Garbarek hadde skjønt det, hva tittelen på hans seneste album til overmål ga uttrykk for. Han lot seg aldri intervjue av den enkle grunn at musikken var hans liv og historie. Ord ville bare stå i veien for denne, eller spore det hele av. Å være seg selv, og i seg selv, forble det oppdraget han ikke måtte miste av syne, uansett hva fremtiden hadde i vente.

Jørgen dempet lyden fra radioen og lot ‘In Praise of Dreams’ tone ut til humlenes næringsflukt gjennom botanikken. Behendig rullet han en sigarett med venstre hånds tommel og pekefinger mens den høyre vippet opp lokket til en Zippo-lighter. ‘In a conststantly changing world – we don’t’ sto det preget med småstilt seriffert og gyllen skrift på stålkassen, mot en melert bakgrunn av slipt gråspraglet steintekstur.

«Snakk om å forbli i sin egen karakter etter åtte tiårs kompromissløse tro på produktets uovertrufne funksjonelle enkelhet,» kommenterte han, idet en tynn røykstrime tok farge av skumringstimens eteriske skimmer. Men det hang også et dulgt budskap i denne, som en etterklang fra messinginstrumentets munnstykke og tennerens devise, der fellesskapet mellom de to nærmest kom til uttrykk gjennom det nye mentale låneordet ‘mindfulness’.

Jørgen toppet stetteglassene våre med blank væske fra en blå flaske til naturens pris. En svak aroma av subtil orientalsk urteblanding fylte neseborene og fikk smaksløkene til å juble.

«Tidligere snakket man om meditasjon,» fortsatte han. «En tøvet tilstand av innadvendthet etter stoppeklokken. Den uforstyrrelige roen, som ikke lar seg distrahere av uvedkommende tanker i vårt rastløst jag etter å tilfredsstille innbilte behov for en stadig høyere lykkefølelse, vil bare kunne oppleves med åpne sanser. Fra dette vårt faste punkt i universet vil tingene komme til oss gjennom obskure kilder, der tiden står stille og øyeblikket fylles med stofflighet. I slike stunder kan man nærmest fornemme sfærenes musikk fra Jordens evige vandring rundt vår egen fiksstjerne gå opp i det større altet, der selv svalenes luftige kalligrafi over bakkene for et musikalsk øre

176

omsettes i toner. Eller dratt nytte av forfedrenes flamme fra gnist mot knusk, som ellers kunne ha gått tapt med Promethevs, men bidro til å nedkjempe Hitler gjennom en pålitelig stormlighter. Så la oss heve glassene for de standhaftige som aldri lot seg korrumpere av tilværelsens fristende lettvintheter.»

177

Fra barnemunn.

«Hvor langt er det herifra til bestemor?»«Tre juletrær,» svarte den håpefulle. En mer presis beskrivelse av løypen

var det knapt mulig å angi. Desennier før hadde den omtalte bestemoren, også hun i samme alder, kommet med følgende uttalelse da hun sammen med sin far gikk en kveldstur i nabolaget og studerte de voksne mennenes antrekk, der fargespekteret holdt seg innenfor det saklige kommunegrå. Selv var han iført en okergul kordfløyelsdress, et dristig valg i sin tid.

«Får de penger for å gå med slike klær?» undret treåringen veslevoksent, etter å ha gjort seg sine iakttakelser. Den voksne ante ikke hva han skulle si, for uansett ville svaret bli feil. Implisitt lå det at hvis de ikke ble betalt hadde de kun seg selv å takke. Han håpte bare at ingen av de forbipasserende oppfanget jentungens nokså frimodige ytring.

«Det var ikke meg, men Anton.» Piken med juletrærne fornektet seg ikke. Greit å skyve bestevennen fra barnehagen foran seg når prestisjen hadde lidd nederlag etter en uoverveid handling. Så lenge vennen ikke prostesterte kunne man faktisk slippe unna med det ripefritt i omverdenens anseelse.

«Kom og spis, vi har pølser til middag,» sa den voksne.«Men bestemor, pølser er jo ikke middag,» irettesatte fireåringen henne

med ettertrykk. Den eldre skulle til å innvende at pølser nettopp var barnebarnets favoritt i matveien, men fant det klokest å la være. Hvis dette var et pedagogisk grep fra foreldrenes eller barnehagens side kunne enhver kommentar ende med en konflikt i den ferske borgerens forestillingsverden.

Ytringen viste seg å bunne i at pølser er forbeholdt bursdager, og hennes kom først etter neste solverv når dagene igjen var blitt kortere. Men på denne siden av året fikk en gammel krigsseiler oppleve en tidlig jul. Den loslitte, forhutlete skikkelsen hang ved inngangen til tollboden da en kollega av meg var på vei dit for å hente en pakke og spurte i forbifarten om herren hadde noen småpenger å avse. Sin vane tro tok angjeldende frem lommeboken, hvor den eneste valøren var en tusenlapp, men som han uten å nøle lot skifte eier. Mannen blunket hardt da beløpets størrelse gikk opp for ham. En slik sum hadde de valne fingrene hans neppe noensinne vært i berøring med.

«Måtte Gud velsigne deg, for faen i helvete,» fikk han omsider stotret frem. Ikke fra barnemunn akkurat, men neppe mindre dyptfølt.

178

Foråret i dur og moll.

Når våren sprenger seg ut av sitt kalde, mørke fengsel, med frostbitte røtter i en svovelstinkende pøl av anaerobe bakterier, er det spirende livet fortsatt på vent. Først når lys og luft har feid råttenskapen bort og naturen igjen puster, sanser en våken iakttaker virkningene av den gryende forandringen gjennom en oppvåknende humles prøvende vingeslag. Et vågestykke med livet som innsats. Men har seljen åpnet sine pollentunge rakler er i alle fall det lodne insektet ikke avskåret fra føde. Verre da for en villfaren sommerfugl, vekket til live av et solstreif i mars, uten blomsternektar eller angrefrist.

Byboeren vil forlengst ha notert seg skjærenes renovering av familieboligen etter vinterens herjinger. Likeledes at de stasjonære meisene har inspisert fuglekassene fra i fjor allerede ved årsskiftet. Men tiden for innflytting kommer sjelden før hvitveisen skyter rygg, bjørken har museører og mosen til bolsteret lange spirer. Først da sier den indre klokken fra om at reiret kan bygges, eggene legges og ungene klekkes når matfatet bugner.

Skjønt selv de beste hensikter tåler ikke alltid møtet med vårens omskiftelige værforhold. Sene snøfall og frost har mer enn en gang ført til at hele meisebestanders avkom går dukken. Bjørketegen bremser ned slektens gang, mylderet av larver uteblir i tide, og fugleungene sulter kollektivt i hjel foran pjuskete foreldres skåltomme nebb i den skjøreste fasen av oppveksten.

Elementenes ustadighet kan også få sjelefreden ut av lage når vinterens grep om hjerterøttene bråner i en vårflom av oppdemmete følelser. De fleste slipper heldigvis unna med noen blåmerker i ens indre, men blir den overveldige frodigheten for tung å bære kommer man gjerne i utakt med sin egen sinnstilstand. Forårets hektiske dynamikk gjennom stormløpet for å gjenopprette balansen mellom årstidenes tap og vinning, der enhver organisme kjemper for sin plass på den eneste arena hvor ingen er tilskuer, har sin pris. Trøsten måtte være at når brytningstiden er over og hamskiftet gjennomført vil naturens proverbielle flod søke et roligere, mer gjenkjennelig leie.

Trekkfuglene kommer med sønnavinden og bud om at forsommeren står for døren. Slitne meiser oppsøker skogens velfylte spiskammer og vegeterer uten forpliktelser sammen med en ungeflokk som allerede til forveksling likner dem selv. Hormonenes tyranni er over for denne gang og forårets kall kun et blekt minne. Selv om midtsommerleitet ennå har et stykke vei å gå er naturens toneart vippet over i moll. Sjelen finner rom for fred og ettertanke,

179

hvor følelsene er dempet. Helt til det sideriske året vender, telen i bakken smelter, og duren av isgang fra elvene mot havet igjen får blodet til å bruse.

180

Som vi er.

Politisk debatt på TV. Hun, visuell og kinestetisk, følger nøye med hva deltakernes antrekk og kroppsspråk angår, mens den auditive partneren helst ville ha slått av skjermen og lyttet uforstyrret til debattantenes argumenter. Etterpå var de to – som vanlig – hjertens uenige om både innhold og form.

Når mottakerne er på så ulike frekvenser må etterlatt inntrykk nødvendigvis bli forskjellig. Hun er fullstendig åpen for alt det sanselige levende bilder kan gjengi, han forholder seg til dagens tema uten blikk for hverken slips, gevanter eller makeup. Dermed handler det ikke lenger om hvorvidt diskusjonen hadde noe å by på og fasiten gjerne omvendt proporsjonal med underholdningsverdien, hvor terningkastenes tyranni regjerer.

Kinestetikeren gjør seg forstått over alt ved hjelp av tegnspråk og fakter. Den auditive bakker lettere ut når ordene kommer til kort av frykt for å bli misforstått. Men hva skjer når de to er sammen i en pram og lyden av en veps gir seg til kjenne midt ute på vannet? Hun reiser seg og vifter med alt hun har mens båten rugger faretruende, han nøyer seg med å blåse insektet bort om det skulle bli for nærgående. Inntrengeren i seg selv utgjør ingen trussel, skjønt i hennes øyne er den større enn virkeligheten. Mer formidabel enn om den ukontrollerte oppførselen skulle få fartøyet til å kantre.

Hva geografien angår synes den visuelle å ha et bedre grep om hvor man befinner seg og veien videre, ofte i strid med den auditives oppfatninger. Følgelig måtte han i ukjent lende ta elementene til hjelp for å holde seg på rett kurs. Særlig gjaldt dette i pregløse skogsområder, uten stier tråkket av mennesker eller merket på annet vis. Med solen i kjent posisjon var det vanligvis nok å snu det andre kinnet til for å vende nesen hjemover. Men selv en familiær moltemyr kunne by på overraskelser hvis tåken kom sigende. Hvilket hun og han nokså uforvarende fikk oppleve da sikten plutselig ble så begrenset at stemmen måtte tas i bruk for ikke å komme bort fra hverandre. Skrått over myren lå den opptråkkete leden man kunne ha fulgt i blinde. Men hvordan i tåkeheimen komme seg helskinnet frem til utgangspunktet?

Better safe than sorry, mente han, og hadde innprentet seg kursen med henblikk på de ustabile værforholdene. Så da de besluttet å gjøre vendereis pekte hun til høyre og han til venstre. Sikker i sin sak la hun av gårde mens han ble stående som et fonetisk landemerke. Etter mye om og men måtte hun

181

til sist bite i gresset. All virringen mellom moltebærene i skoddedrevet hadde satt den ellers vanligvis så usvikelige retningssansen hennes ut av spill.

182

Kun for kjente.

Avtalen var klar. Først ned et stykke, så opp, og der ville vi støte på levadaens løp videre østover mot det avtalte krysningspunktet. Man kunne ikke havne på villstrå, mente vår hjemmelsmann, som selv riktignok manglet detaljkunnskap om denne bestemte strekningen, utover det han hadde fått høre fra de lokale. Men sikkert var det at den fulgte åssidene uten avvik.

Levadaer er et nærmest fullstendig nettverk av kanaler. Sinnrike systemer ment å dekke større deler av den sydatlantiske øya Madeiras behov for irrigasjon. Vannets fallhøyde er knapt merkbar – et mesterstykke i nivellering fra en tid uten dagens presisjonsinstrumenter. Senere har de også blitt attraktive mål for turgjengere med sans for paradisøyas særegne natur og botanikk. Hvor mange andre steder på den nordlige halvkule kan man se kalaen blomstre vilt mellom eukalyptus og platanlønn høyt til fjells en dag i mars?

Trøstig la vi av gårde. Fulgte den anviste veien ned slik navnet på skiltet tilsa. Leden opp kom raskere enn ventet, men pilen pekte fortsatt nedover. Altså var det bare å henge med til neste skjæringspunkt, hvor nå det måtte være. Stien vi tråkket var slynget og bratt med trappeliknende forsterkninger av rundstokker boltet fast i grunnen. Nok et eksempel på generasjoners slit for å kunne ta seg frem gjennom det kuperte landskapet. Skjønt avstanden mellom topp og bunn gikk stadig i favør av det siste. For hvert skritt nærmet vi oss havet langs et bratt gjel, med en skummende foss til høyre. Dette stemte på ingen måte med de instruksene vi hadde mottatt.

Å snu ville være meningsløst, så her var det bare å fortsette i troen på at skiltet viste vei. Hvor dette kom til å ende forble et åpent spørsmål, helt til stien rundet en åskam, tok en U-sving mot venstre og flatet ut. Foran oss skimtet vi konturene av en levada som klamret seg fast til fjellsiden, men hvilken? Kanskje var vi – mot alle odds – på rett vei likevel.

Spør de fastboende er gjerne rådet man får i slike tvilstilfeller. Paradoksalt nok viser det seg likevel ofte at turister fra andre deler av verden har langt bedre lokalkunnskaper. Tidligere langs ruten hadde vi møtt et tysktalende par som skulle til et sted de kalte ‘hagen’. Disse virket godt informert i sitt forehavende, og svaret på det hele skulle vi få ved turens endepunkt. Da vi omsider nådde bebyggelsen var skiltet mot den botaniske hagen det første som møtte øyet. Vår hjemmelsmann var imidlertid fraværende. Han hadde tatt oppstilling et helt annet sted, høyere oppe i bebyggelsen. På stående fot gjorde vi en ny avtale, hvor enhver misforståelse

183

var utelukket. Men igjen viste det seg at selv den beste plan ikke alltid tåler møtet med virkeligheten.

Kun for kjente – og litt mer.

Nok en solvarm dag opprant uten en sky på himmelen. Til å være en øy med hav på alle kanter kom dette som en bonus av de sjeldne. Denne gang hadde vår mann tatt høyde for alle eventualiteter, også hva fremkommeligheten angikk. Forut for vandringen vår var levadaen blitt ryddet for nedfalne trestammer, kvister og steinsprang. Løpet ville krysse under to bilveier, men fortsette på motsatt side, ble det sagt Selv skulle han hente oss der taubanen stoppet. Så lenge vi holdt oss til vannløpets nivå kunne ingen ubehageligheter vederfare oss, het det seg. En sannhet med modifikasjoner, for å si det mildt. Og igjen kom et fremmedlandsk par oss til unnsetning der lokalkunnskapen til den fastboende i beste fall var mangelfull.

I parentes bemerket hadde den forrige turen vært en opplevelse ingen av oss ønsket å ha vært foruten. Madeiras ville skjønnhet kan ta pusten fra noen og hver, selv om lår- og leggmuskler skulle bli aldri så støle. Men denne gang var det flate veien høyt oppe i åsen. En spasertur i det grønne, hvor Edens hage til sammenlikning måtte ha fortonet seg nokså stusslig.

Men så ble det plutselig bråstopp. Levadaen forsvant gjennom en tunnel inn i fjellet, uten lys i den andre enden. Denne hadde vi ikke hørt om, så hva nå? Siden beskjeden om å holde seg til leden hadde vært så klar og utvetydig måtte vi bare fortsette. Men etter femti meter eller der omkring valgte vi likevel å snu. Enten gå tilbake til start eller finne en vei utenom. Uansett var det temmelig halsløst å vandre omkring i svarte fjellet.

Ved inngangen fikk vi øye på et smalt tråkk bakenfor en jordhaug. En slags bekreftelse på at her hadde det gått folk. Problemet var at dette syntes å føre ned mot sjøen, hvilket vi altså ikke skulle. Tråkket ble etter hvert bredere med stemmer i det fjerne. Ikke lenge etter kom et britisk par oss i møte og svarte greit på spørsmålet om hvor stien endte. Siden vi skulle møte vår hjemmelsmann på Monte var saken klar. Og ikke lenge etter kom vi inn på veien vi tidligere hadde fulgt fra motsatt kant.

Moralen er aldri å stole blindt på den ufullstendige beskrivelsen de fastboende kan gi en villfaren stakkar. Siden disse nærmest har terrenget under huden evner de ikke helt å forestille seg den andres situasjon eller se det hele med en fremmeds øyne. Men taubanens bevegelser ga oss i det minste en pekepinn om hvor i geografien vi befant oss. Verre var det ved den dalmatiske kysten da vi spurte to lokale om veien til et bestemt fergested og

184

ble ofre for et slående eksempel på den totale selvmotsigelse. Helt synkront, som siamesiske tvillinger, løftet de hendene og pekte i hver sin retning.

185

Med havutsikt.

Stormen kom som sluppet ut av en sekk. Kvelden i forveien hadde vært foruroligende stille på grensen til det overjordiske, der dueblå skyer kantet med rosa speilte seg i synsranden over glatte dønninger fra et slumrende hav. Et syn for øyet, en lise for sjelen og en begrunnet forventning om en glitrende morgendag. Men ingen kan si at elementene er svikefulle når ingen løfter er gitt. Og himmelens tegn kan bare den erfarne sjøfarer tyde.

Da sønnavindens ustyrlige krefter dundret mot hotellenes speilglassruter og pisket fasadene med oseaner av skumsprøyt trakk gjestene fra kontinentet seg uvilkårlig nærmere det digre vegg-til-vegg akvariet innerst i vestibylen, hvor fisk i alle farger og størrelser paradoksalt nok syntes å gi slags klaustrofobisk trygghet. Verre ble det da sjørokket brøt mot flomerket i kaskader av vann og veltet inn mot terrassene i fjerde etasje. For de tilstedeværende måtte det ha fortonet seg som å puste med gjeller i havets mentale favntak.

Hotellets logo, Melia Madeira Mare, ble plutselig full av stavefeil ettersom stadig flere bokstaver ble revet løs fra veggen. Men panoramarutene holdt fortsatt stand og kom nok til å ri stormen av gjennom infernoets varighet. Mange skulle nok ønske at de ikke hadde spesifisert den attraktive havutsikten ved bestillingen av rom, siden nærkontakten med det våte element var blitt svært påtrengende. Fra tiende etasje på nabohotellet Raga, høyt beliggende en halv kilometer unna den stormherjete strandlinjen, kunne man nyte sin Bloody Mary uten sjøsprut i drinken, eller følelsen av å være omgitt av ustyrlige vannmasser. At synet var spektakulært sier seg selv. En bonus man kunne med seg på trygg avstand fra villskapen som Gran Canaria så sjenerøst hadde sendt nordover mellom slagene, før det hele ebbet ut.

Stengte lufthavner på begge øyene ble for mange imidlertid et kjedelig faktum og avbrudd i en etterlengtet ferie. Ingen kom seg hverken fra eller til så lenge uværet raste, men skadeomfanget var heldigvis begrenset i motsetning til regnstormen over Funchal noen år tidligere, da byen nærmest druknet i søkkvåte jordmasser og elveløp fyltes med stein fra fjellsidene ovenfor. Enorme utbedringer gjensto fortsatt, skjønt infrastrukturen var ikke lenger preget av den lemlestende hendelsen.

Den våte, hustrige dagen til tross, da de fleste hotellgjestene holdt seg innendørs, var restaurantene likevel åpne. Og hva kunne da for anledningen

186

være et mer passende måltid enn helstekt tannbrasse bakt i grovt havsalt, som Neptun i et lunefullt øyeblikk hadde slynget inn på kokkens bord?

187

På to eller fire?

Firfislene – firefotingene, som navnet er utledet av – er Madeiras sanne urinnvånere. Hvorvidt de kom seilende på drivved fra kontinentet eller Nord-Afrika, alternativt luftbårne med en skypumpe, er et uskrevet kapitel i artens migrasjonshistorie. Men at disse småvokste landøglene er utbredt over hele øya i svimlende antall kan enhver levadavandrer ved selvsyn forvisse seg om. Siden nordligere arter i hovedsak ernærer seg av insekter kan man undres over hvordan denne lokale populasjonens livsopphold er innrettet.

Mygg og fluer burde stått øverst på spiseseddelen. Imidlertid skal man lete lenge etter slike godbiter i den mangfoldige vegetasjonen. At øyas eneste edderkoppart foretrekker dyrket jord sier også sitt om mangelen på flygende føde. Likevel ligger ordet moskito langt fremme på tungespissen til den stedlige befolkningen, så hvorfor glimrer myggstikkene med sitt fravær på solhungrige turisters blottete hud? Uansett må slike være sjeldne, siden kun ett tilfelle av blodtørstig tigermygg er rapportert i media.

Madeira har alltid vært kjent for sitt fravær av stikkende insekter, giftige kryp og slanger. Heller ikke bier har fått fotfeste der siden de kjente honningkakene kun inneholder melasse fra produksjonen av sukkerrør. Skulle tigermyggen ha gjestet øygruppen kan dette neppe være annet enn tilfeldige slengere. Lik alle artsfrender krever også denne stillestående vann til egglegging og larvenes oppvekstmiljø; en sparsom ressurs som følge av terrengets beskaffenhet. Men siden snylteren stikker på dagtid, fortrinnvis i ankelhøyde, burde den både kunne høres, sees, og ikke minst kjennes på kroppene til de mange shortskledde turgjengerne i lendet.

Til gjengjeld har myriadene av disse småvokste øglene mer enn nok variert plantekost å ta av. Deres større slektninger i andre deler av verden, eksempelvis iguaner, er vegetarianere på sin hals. Med sine velutviklete tær kommer de til overalt, selv på loddrett berggrunn hvor grønnsværet i de vulkanske sprekkene stadig får tilførsel av rennende næringsrikt vann. Men byr det seg en mygg tar nok firfislen til takke. Og det forklarer vel de innfødtes kommentar om at lizards innendørs holder huset fritt for moskitoer.

I motsetning til sine formødre har arten gått fra ekstern fødsel å la eggene klekkes i forløsningsøyeblikket. De fire centimeter nye verdensborgerne er fra første øyeblikk tvunget til å klare seg selv. Hva om de også hadde kastet halen, reist seg på to og latt fremføttene utvikle seg til griperedskaper? I Madeiras krevende natur må nok tobente finne seg i å stille i annen rekke.

188

Mumlerens triumf.

Vi var to vennepar på vei til havnen i Funchal for å spise middag. Den ene av oss hadde lest journalists anbefaling av en bistro med rosende omtale av stedets mat, miljø og service. At vedkommende hadde tatt litt for hardt i var en annen sak, men effekten uteble ikke. Lokalet var så overfylt at ytterdøren ikke kunne lukkes. Altså ble man sittende i trekken fra en hustrig januarkveld med kald tomatsuppe i trange omgivelser, der albuene måtte holdes tett til kroppen for å sikre at maten ved et uhell ikke havnet i naboens fang.

Likevel var pågangen større enn hva stedet kunne hanskes med. En halv times ventetid var svaret de håpefulle ble møtt med fra betjeningen. Etter tre slike halvtimer nærmet det seg stengetid, og sulten pep i magen. Kvartalet nedenfor ikke langt fra sjøkanten lå det flere spisesteder, skjønt kun ett av disse syntes å være åpent. Bortsett fra to uniformerte tenåringer med menyer i hendene var det ingen andre å se, hverken ute eller innenfor. Men siden ingen tegn tydet på annet regnet vi med at kjøkkenet fortsatt var betjent.

Vi fant oss et bord ved en naken betongvegg, dekorert med relieffer av store sjøstjerner samt en fane av gulnete visittkort. Det hele virket en smule goldt og ikke særlig innbydende. Alternativer var imidlertid utelukket så sent på kvelden, følgelig måtte vi bare velge fra spiseseddelens tilbud og håpe det beste. Pepperstek forekom oss å være rimelig trygt. At denne skulle vise seg å bli en vinner oppdaget vi først da innehaveren tilberedte kjøttet ved bordet ut fra den enkeltes ønske, med etterfølgende flambering i lokal brandy.

Tenåringene utenfor var sønnene hans, og den beskjedne restauranten i sin helhet drevet som en familiebedrift. I vår lille gruppe ble han umiddelbart kalt Mumleren takket være sin lavmælte, raspende stemme. De mange visittkortene signaliserte en mer gloriøs fortid hvor saueflokken senere hadde funnet andre beiter, trolig ledet av geskjeftige journalistspirers utskeielser i avisenes matspalter. Vi derimot var hjertens enige om at dette måtte være Funchals uoppdagete skatt, i alle fall hva mat og service angikk.

Meningen var å gjenta besøket allerede kvelden etter, men slik skulle det ikke gå. Først et par tiår senere, sammen med et barnebarn og hans foreldre, ruslet vi en tur langs kaien for å se om det fortsatt var liv hos Mumleren, men stedet var som sunket i jorden. Derimot kom vi i snakk med en innkaster utenfor en restaurant hvor det sydet av liv i tre avdelinger både ute og inne. Jeg fortalte ham historien om veggen med sjøstjernene og lurte på om vedkommende visste hvor denne i sin tid hadde ligget. Med et bredt glis

189

pekte han på døren til lokalet innenfor og forklarte samtidig at navnet på skiltet Estrela do Mar betydde nettopp sjøstjerne. Det kjentes som å tre ut av tiden, men forbløffelsen ble ikke mindre da jeg ble møtt av smil, nikk og håndhilsing fra Mumleren og hans nå to velvoksne sønner. Det sies at restauranteiere har fotografisk hukommelse hva gjestene deres angår. Og de to tenåringene hadde vi snakket tilstrekkelig lenge med utenfor etter vårt første besøk til at begge parter burde ha et visst grunnlag for gjenkjennelse.

De andre hadde benket seg under markisen til det ytterste påbygget i den lune vårkvelden. På vei ut hadde jeg fått høre av forbipasserende at etablissementet ble regnet for et av byens mest ettertraktete spisesteder, så nå gjensto det bare å prøvesmake maten i den nokså rikholdige menyen. Etter en slik uttalelse var ikke forventningene blitt mindre. Og med den kraftig utvidete kapasiteten ville heller ingen gjester bli satt på vent.

To av oss bestilte lammestek, den tredje grillet torsk, den fjerde tradisjonell espada med banan, mens jeg var mest spent på om pepperbiffen fortsatt holdt mål. Siden sjefen selv hadde rigget seg til bak det mobile gassdrevne utstyret ville nok alle de ulike råvarene nyte godt av gamlingens ekspertise. Svigersønnen vår, som selv var kokk av yrke, mente torsken var den beste han noensinne hadde smakt. Det samme utbasunerte de to lammeelskerne. Espadaen ble et behagelig møte med benfri hvitfisk, og biffen var om mulig bedre enn hva jeg kunne huske fra vårt første møte. Dette måtte bare gjentas, lød det unisont da vi ba om regningen. Sjøstjernen hadde virkelig fått fart på tentaklene etter uvirksomme år i glemselens skygge.

Den endelige bekreftelsen kom under vårt seneste besøk. Fullt belegg i de ytre avdelingene, med gjenskinn fra en rødmende aftensol på hvite duker. Konkurrentenes etablissementer sto sørgelig tomme, uten at det fantes åpenbare grunner til å forskjellsbehandle disse. Trolig måtte ryktet ha løp foran i favør av denne ene. Gjestene ved nabobordet vårt, en familie bestående av flere aldersgrupper og sikkert tilsvarende preferanser, hadde benket seg her for tredje kveld på rad, i et strøk hvor spisestedene nærmest lå vegg i vegg.

Siden Mumleren var på jobb, selv om han nærmet seg støvets år, bestilte jeg min vane tro det samme. Denne gang serverte han biffen selv uten å gå veien om personalet. Stemmen var så slitt at den knapt nok var hørbar og bevegelsene stive, men glimtet i øyet manglet ikke.

«Neste år,» sa han optimistisk over skulderen, som om han skjønte at hjemreisen sto for døren. I praksis hadde vel sønnene overtatt driften. Hvorvidt han selv ville ha overskudd til kokkelere særlig lenger var et åpent

190

spørsmål. Men sjøstjernen er en seiglivet skapning, så hvem vet? Kanskje vi fortsatt har til gode å nyte et siste måltid fra mesterens hånd.

191

Om å falle i fisk.

Camera de lobos er en gammel fiskerlandsby rundt en mils vei vest for Funchal på Madeira. Kanskje mest kjent for sitt utkikkspunkt fra høyden over innløpet til stranden, der Winston Churchill i sin tid malte sine akvareller av fiskebåter i opplag, skjermet mot brottsjøer fra omliggende klippeformasjoner. Men også berømmet for sin sjarmerende fiskerestaurant med takterasse, der man, foruten den tradisjonelle espadaen, tunfisk og sverdfisk, kunne nyte grillet havabbor, rød snapper og andre delikatesser. Her knirket det i gamle, værslitte planker fra skipsdekk over en gebrekkelig trapp til akkompagnement fra måkeskrik og rumlende dønninger der disse ble knust mot svart vulkanstein, som også på godværsdager kastet havskummet ende til værs. Churchills paulun har skiftet ham og blitt en lurvet kafé, mens fiskerestauranten har gjenoppstått i stål, glass og keramiske svarte fliser. Sjelløs og tom i enhver forstand, selv om menyen fremdeles er den samme.

Den forholdsvis nylagte brosteinplassen utenfor hadde imidlertid fått et menneskelig ansikt. I alle fall så folk ut til å trives her, mens palasset i to etasjer innenfor liknet mer et prestisjebygg for et eller annet utenlandsk foretakende. Her hadde man brukt millioner på å kvitte seg med selve levebrødet, basert på den opplevelseshungrige gjestens søken etter en atmosfære utenom det vanlige, og som ikke lot seg avspise med arkitektoniske formularers kjølige nøkternhet. Den aldrende servitøren, som hadde jobbet her i uminnelige tider, kunne ikke annet enn å si seg enig i at strømmen av besøkende ikke lenger sto fast i døren. Myndighetene hadde naturlig nok hatt sitt å si med tanke på den enkeltes sikkerhet. Og siden dagens entreprenører gjorde knefall for minimalismens pregløshet ble resultatet deretter. Kanskje kunne stedet gjøres om til et mausoleum over massiv uforstand. I alle fall hadde det tapt sin tiltrekning på enhver som ikke ønsket å innta et fiskemåltid i kjole og hvitt, avsondret fra buldrende bølger, sjøsprøyt og måkeskrik.

Men bukten med de klassiske fiskebåtene, preget av elde gjennom utallige malingstrøk hvor Churchill fant inspirasjon til sin palett, summet av munterhet fra skummende ølglass med spradende duer under vaklende bord. Som på stikkord rundet en tro kopi av Santa Maria for fulle seil en stupbratt pinakkel fra tidenes morgen, da øya steg opp av dypet i røyk og damp. Hvorvidt Christofer Columbus hadde det jomfruelige paradiset i sidesynet på

192

sin berømte reise vestover fra Kanariarkipelet skal være usagt. Skipstypen er uansett karakteristisk for perioden og taler som sådan til hjertet.

193

Ispinnens etterliv.

«Iskrempinner? Men … »«Etter å ha skrapt utallige rester av fastsveiste biter av latekshansker fra

fingertuppene ved bruk av superlim måtte jeg forsøke noe annet,» forklarte Jørgen. «Iskrempinner er glimrende engangssparkler. Gjenbruk og kast. Like godt egnet til flekkbehandling på avskallet stål med tilsvarende rustbeskyttende maling som påføring og utjevning av moderne limtyper. Men fukt dem godt i vann først, slik at det seige klisset får en jevnere overflate.»

Tanken hadde aldri slått meg, måtte jeg innrømme. Jørgen derimot var en skrotsamler av rang og tok vare på det meste andre ville ha kvittet seg med. Hvem vet når slikt kommer til nytte, konkluderte han ved et høve, da han viste meg en nylig reparert borvinde. Selve endegrepet, der håndflaten hvilte mens boret bet seg inn i treverket, hadde sprukket og delt seg. Den innerste halvparten var derimot hel. I sin velfylte rotekasse hadde Jørgen funnet en tykk gummiring som passet nøyaktig i den resterende halve skålformen, samt lokket fra en tom vaselineske. Sammen utgjorde disse en god erstatning for den ødelagte delen, uten at det kostet ham en øre.

«Husk at menneskene som grunnla denne husmannsplassen knapt nok hadde råd til salt i grøten,» minnet han om. «De byttet naturalia mot varer fra butikken for at det hele skulle gå rundt. Fulgte leveregelen om at avdankete ting laget for bestemte formål i nødens stund kunne gjøres om til noe annet. Godt reparert er bedre enn nytt, mener nå jeg, og på sitt vis besjelet med brukerens mentalitet. Skulle jeg ha kjøpt en ny borvinde hadde det blitt en kostbar affære. Hvis den i det hele tatt hadde latt seg skaffe i elektroverktøyets tidsalder,» la han til. «Dessuten lik enhver hyllevare fra samlebåndet.»

«Koker du fortsatt kaffe på gruten?» spurte jeg ertende.«Nei, der går grensen,» repliserte han. «Men nå skal jeg vise deg et

slående eksempel på at naturen i gitte tilfeller slår knockout på industrien. Du vet hva som menes med sammenhengende fibrer?»

Uten å vente på svar trakk han meg med opp låvebroen og inn på det gamle treskegulvet, der et velassortert utvalg trekroker lå samlet på et bord.

«Disse stammer fra pistrete smågraner hvor årringene ligger tettere enn en nålespiss. Kapper man dem i leddene mellom greinene, flår av bark og bast, samt kløyver dem på langs og høvler baksiden flat, får du et helstøpt

194

resultat uten sidestykke. Selv Ikea må gi opp konkurransen hva styrke, pris og funksjon angår, samt den silkeglatte overflaten. Lyst på en is?

195

Runddans på tvers.

«Logistikk lyder kanskje en smule umusikalske i disse romantiske omgivelsene, men jaggu kommer den følgeriktige organiseringen en stakkar til nytte når tid og energi er mangelvare,» fastslo Jørgen. «Sett at man har noen tonn med ubrukelig byggestein som kunne ha vært sårt tiltrengt i en annen sammenheng, men hvilken? Hvis en også trenger et fundament under låvebroen, og til overmål sliter med gamle tiders synder i form av sement mellom steinene til murene under flere bygninger, begynner det å danne seg et mønster. Altså må man starte i den rette enden og gjøre det hele til en runddans på tvers av de ulike oppgavene. Skjønner du hva jeg mener?»

Jeg regnet med at forklaringen ville komme. Jørgen var ikke skåret for tungebåndet når han først hadde snakket seg varm. Men hvor sementen hørte hjemme i dette bildet virket en smule gåtefullt.

«Å bruke mørtel i slike sammenhenger gir ingen fordeler, men kan snarere føre til utglidninger over tid,» opplyste han. «Steinene i en tørrmur bør kunne bevege seg fritt i forhold til hverandre slik at de ikke så lett trekker naboene med seg ved setninger i grunnen. Nok om det. Poenget er at alt skulle vekk. Ende som fyllmasse i steinkassen under låvebroen.

En tåkedag midt i oktober var karmen kommet på plass i passe høyde med solide hjørnesteiner, front og sidekarmer. Mens jeg kjørte trillebårlass med avhogd sement og vrakgodset fra muren man forsøksvis i sin tid hadde brukt til forstøtning bak låven, lette kona etter emner til erstatning for denne. I skogholtet ovenfor snublet hun over noen omfangsrike skiferblokker som enkelt lot seg dele til både byggestein og heller. Vi forsatte på flyten til dagslyset ga seg, men da var til gjengjeld siste steinen på plass, hellene lagt og karmen under låvebroen nesten fylt til randen. Omfarene nærmest låven, der byggverket til sist ville møte bærebjelkene og kassen lukkes, satte vi av praktiske grunner på vent inntil videre. Under våronna dukker det alltid opp bøtter med stein fra åkrene, som ellers er vanskelige å bli kvitt.»

«Så da var det bare å si takk for dansen,» ytret jeg. «Tenker dere begge var passe slitne etter påkjenningene.»

«Ikke verre enn hva en dram kan kurere,» repliserte han. «Det forunderlige var at ingen av oss kjente det noe sted. Men slik er nå engang planleggingens natur. Det greske ordet logos betyr både ord, tanke og fornuft. Den guddommelige kraft som gjennomtrenger og utfolder seg i verdensaltet. Mye energi å trekke på fra en slik tese når man ikke har stort

196

annet å hjelpe seg med enn meisel, slegge og en sliten selvbyggerbåre, samt ens egne hender.»

197

Zen’s uforstyrrelige formler.

«Virkeligheten er ikke noe man først og fremst observerer og tolker, men aktivt lærer seg å kjenne gjennom fysisk tilstedeværelse,» mente Ramberg. «Steinhoggeren har tilegnet seg kunnskapen om sitt materiale gjennom prøving og feiling. I tillegg bruker han sansene for finne ut hvor meiselen skal settes, mens umiddelbare eller intuitive opplevelser av dets indre skjønnhet og sanne virkelighet må i beste fall sies å være en risikosport. Selv ville jeg være svært tilbakeholden med å sette to streker under svarene en Zen-buddhist måtte komme frem til gjennom meditative øvelser.»

«Fotonet har både partikkel- og bølgeegenskaper,» innvendte jeg. «Begge er like virkelige hva forståelsen av lysets karakter angår.»

«Men elger gjør ikke fra seg på veikroenes toaletter, selv om man ved flere anledninger har observert slike i nærheten av dem.» Ramberg dro fingrene gjennom det lange, sammenfiltrete håret så barnålene drysset. Metaforen var svært presis med hensyn til hvordan vitenskapen gjennom tidene hadde konkludert på bakgrunn av funn det knapt nok fantes dekning for, og som gjerne ble sparket bein under i møtet med en gjenstridig virkelighet.

«Einsteins såkorn syntes å trives best i næringsfattig jord som vanskelig lot seg etterprøve,» kvitterte jeg. «Ikke desto mindre fulgte han intuisjonen og vant frem med postulatene sine på flere skjellsettende områder.»

Skogskaren rynket på nesen. «Zen-buddhismens metoder ligger lysår unna den teoretiske fysikkens tankebaner. Førstnevnte kan likne de mange alternative bevegelsenes fornemmelser av hvordan verdensaltet er sammenskrudd. Meninger og overtro i skjønn forening. Tidsåndens lettkjøpte forestillinger man enkelt og smertefritt kan la fare.»

Han tømte svartkjelen for grut, frisket på bålet og fylte den med nytt kaffevann. I bakgrunnen stemte kveldsknarren i med sin monotone nokturne.

«Jeg minnes en episode der to amerikanere møttes, den ene på vei ut av Tibet, den andre på vei inn. Den returnerende hadde hørt rykter om at munkene der skulle ha funnet ungdomskilden, uten at han kjente til hvilke ingredienser eliksiren besto av. Et års tid senere fikk han brev fra sin bekjente med en oppskrift på gymnastiske riter. Siden Zen etter hvert ble opptatt av sverdet og bueskytingens utløsende befordring av umiddelbart klarsyn og spontane virkelighetsopplevelser skjønner man lettere essensen i denne filosofien. Selv lytter jeg heller til min fjærkledde venn

198

kveldsknarrens ensformige toner når sinnet skal tømmes og gi plass for ting av edlere metall.»

199

Hvem bygget her?

«Har du opplevd å reise et bislag der dimensjonene er gitt, vindusåpninger bestemt og dørens plassering inn mot hovedbølet diktert av passasjen mellom en dobbelt køyeseng samt tilliggende vedkomfyr med pipe?» spurte Jørgen.. «I og for seg en kurant affære hvis man på forhånd har tatt de nødvendige hensyn til møbleringen. Vaskestellets grunnflate, matskapets lokalisering i forhold til kjøkkenbenken, og så videre. Når byggverket er hektet på en tømret koie kan man la alt håp om standardløsninger fare. Bygdas snekker må til med tommestokk, blyant og papir. Skjønt stilmessig ville nok de fleste ha foretrukket en mer museal innredning, for å si det slik.

Nå hadde det seg sånn at en aldrende nabo forærte meg et hensatt matskap fra hennes barndomshjem. Høyt, dypt og smalt, omtrent tilsvarende veggflaten mellom to av vinduene. Dette burde jeg tatt hensyn til når lysåpningene ble skåret ut, men gaven kom meg først i hende da bygningen sto ferdig. Likevel takker man ikke nei til et slikt møbel, og under over alle undre gled det inn som laget til formålet. En enkel justering på noen få millimeter i topplistens bakkant var det eneste nødvendige inngrepet. Intet mindre enn ren skreddersøm, usynlig for det blotte øye.

Noen år tidligere hadde jeg funnet to små nattbordskap drivende i bakevjen langs en elvestrekning. Vasstrukne og tilgriste av mudder, men ellers i brukbar stand. Stilen var maken til matskapets, og ytre mål samsvarte med ledige plasser for henholdsvis vaskestell i bislaget foruten rommet mellom pipe og dørkarm på motsatt side av skilleveggen nærmest vedkomfyren innenfor. Uansett hadde de tre henslengte attergløymene blitt skaffet til veie lenge før det gamle eldhuset ble revet, gjenoppsatt og innredet i sin nåværende form. Likevel passet de fullkomment inn med petimeterets sans for nøyaktighet, som om forsynet selv på uransakelig vis skulle ha øremerket denne innredningen til dette alt annet enn planlagte gjenbruket.»

«Ingen kjenner dagen før solen går ned,» forsøkte jeg meg.«I alle fall kom tømmermennene før vinen denne gang,» istemte Jørgen.

«En annen underlig ting skjedde da reisverket til påbygget skulle sammenføyes med tømmerveggen i riktig helningsvinkel for takbjelkene. Etter en lang dags strev med diverse beregninger, uten å finne svaret, var jeg på nippet til å gi opp. Her fikk man heller stole på instinktet og skjære bjelkens endevinkel etter øyemål. Vips, der satt den, som om en overordnet vilje hadde grepet inn. Så kan man saktens i ettertankens bleke skjær undres over hvilken ånd og tanke som egentlig hadde hånd om denne entreprisen.»

200

Det urimeliges kunst.

Leggen måtte bøte med skaden etter den kjedelige hendelsen. Hud og kjøtt ble flerret til bunns like ved den fremre skinnebensvenen, der det knapt nok finnes nevneverdig bløtvev. I dette utsatte området fremme på leggen har helingsprosessen dårlige vilkår. Dessuten slås såret lett opp igjen, som under slått med stuttorv i ulendte brattheng. Venstre benets fremskutte stilling står gjerne i veien for ljåskaftets aksjonsradius mellom skjærene.

I mitt tilfelle tok det hele form av en føljetong som ikke syntes å ha noen ende. Hver gang jeg mente at det nærmet seg slutten ville skjebnen det annerledes. Etter år med stadige tilbakeslag syntes helingen av kjøttet å ha funnet et balansepunkt, men skorpen ville ikke helt sette seg. Under dusjing falt den av, og ved nydanning lekket grønntonet væske ut fra kantene.

«Men så fant du løsningen,» innskjøt Ramberg, etter å lyttet tålmodig med en tobakkspris under leppen. Svaret fikk ham til å stoppe tyggingen.

«Tannkrem, av alt i verden?»«Med klorheksidindiglukonat,» tilføyde jeg. «Laget for å bekjempe

bakterier i tannkjøttet burde den også trygt kunne brukes utvortes. En enkelt dråpe av den vannklare gelen de nærmeste dagene fikk såret til å lukke seg.»

«Jeg vet at heksebrygget med det uleselige lange navnet brukes i ørene på bikkjer, trolig for å fjerne midd,» sa skogskaren ettertenksomt. «Tviler likevel på om helsepersonell på aldersheimen ville anvendt midlet uten å lese bruksanvisningen to ganger. Fluelarvene er jo ellers kjent for å være kongene på haugen når det gjelder rensing og behandling av leggsår.»

«Min erfaring er at de fleste fagmiljøer har vanntette skott og tar sjelden til seg kunnskaper på tvers av profesjonene,» svarte jeg. «Sett at noen skulle få en dyp flenge i en arm eller et lår langt unna allfarvei – hvor mange ville tenke på å klemme sårflatene sammen og neste dem fast med superlim for å stoppe blødningen? Selv har jeg alltid en mikroflaske Locktite på lommen i påkommende tilfeller av nødvendig førstehjelp.»

«Ikke alle er oppsatte med sårklemmer, kirurgisk nål og sutur,» kommenterte Ramberg. «Men når vi først var innom det dentale lot jeg meg på et tidspunkt lokke med på et to års tannrensingsprosjekt der lommer skulle måles og tannstein fjernes hvert kvartal. Tobakken burde legges på hyllen siden denne etter sigende hemmet gjennomstrømningen i de tynneste blodårene og fikk tannkjøttet til å strekke våpen mot bakterieangrep.

I løpet av perioden oppsto det et underlig tillitsforhold mellom professoren og undertegnede, som blant annet førte til følgende selvmotsigelse fra den lærdes munn. I hans øyne, stikk i strid med teorien, syntes det som om røykeres tannkjøtt virket uforskammet mye sunnere enn andres. Ved en senere anledning betrodde han meg at en klient med svært

201

dype lommer nærmest ble garantert at tilstanden ville bedre seg radikalt om han stumpet røyken. Da de to årene var til ende, damen med sitt spisse stålverktøy hadde kjempet sin oppholdende strid mot fastgrodd belegg av enhver art og vedkommende kjempet seg ut av nikotinens klør, var sannhetens øyeblikk inne. Mot alle odds viste det seg at lommene faktisk var blitt dypere. Da fikk jeg et forklaringsproblem, tilsto professoren. Ikke lenge etter valgte han å pensjonere seg, muligens tilskyndet av tanken på det gode liv. Misunte meg friheten til ikke å måtte stille på kontoret hver bidige morgen.»

«Og du smiler fortsatt til verden med tennene godt forankret.»«Gule er de, fast sitter de, og misfarging gjør ingen skade. Dessuten

spiller jeg på lag med naturen når det gjelder å vise bort uønskete inntrengere. Tygger tobakk, gammelost og harpiks om hverandre. Alle tre virker mer enn bra nok antiseptisk til å holde småkrypene fra fatet.»

En kryssende tanke i samme gate dukket opp fra dypet. Alle som har vært plaget av vortevirus vet hvor seiglivet dette kan være. På samme måte som bartrær bruker terpener til desinfisering av sårflater kan et virkestoff på bananskallets innside anvendes til å fjerne disse hardnakkete utvekstene. Ramberg var ukjent med dette, men noterte bananer på sin mentale handleliste under neste besøk i bygda.

«Når vi snakker om tyggeredskapen hadde tannlegen min en opplevelse av det mer bisarre slaget,» sa han med et sardonisk flir. «Helt ut av det blå tok en kar på mange og åtti kontakt for å få trukket en jeksel. I og for seg en naturlig ting når man innhentes av alderens plager, men i dette tilfellet var tannen frisk og sto slik den skulle. Siden mannen var ukjent lurte tannlegen på om noen hadde henvist ham dit av underliggende medisinske årsaker, men nei. Han ønsket bare å få den trukket, mer var det ikke.

Tannlegen satte bedøvelsen, fant frem tangen og skred til verket, men den gang ei. Jekselen lot seg ikke rikke. Etter tyve minutters iherdig strev ga den omsider etter. Fagmannen, som etter en lang yrkeskarriere nærmet seg pensjonsalderen, hadde aldri opplevd noe liknende. Svett og sliten undret han seg på hvilken forbindelse pasienten til vanlig benyttet. Svaret kom nokså unnvikende. Hans faste kontakt hadde nektet å gjøre jobben etter en liknende erfaring. Aldri mer, tenkte tannlegen min i sitt stille sinn. Her hadde naturen gjort et unntak fra regelen om at tenner ikke skulle vare livet ut.»

«De gjenstridige genene,» fortsatte han. «Evolusjonens klokke sluttet å tikke da mennesket sjelden rakk å bli mer enn tretti. Nevnte avvik er mer i takt med hva som burde vært normalen. Men kjevene våre er i motsetning til haiens, der utskiftingen skjer fortløpende, ikke programmerte på det viset. Til gjengjeld ligger den oseaner av tid foran oss i løypen. Skjønt tretti tusen tannfellinger gjennom livsløpet er kanskje i drøyeste laget .»

202

Hvem eller hva er vi?

«Hva kan livet ha ment med å pålegge oss denne byrden?» Rambergs besluttsomme krafsing av hårbunnen fikk knotten til å finne et tryggere svermested enn den uregjerlige manken. «Åtti prosent av kroppsmassen vår består av fremmedorganismer, har jeg hørt. Den siste femtedelen skal liksom være oss. Er det rart at noen og hver kan komme i tvil om sin egen identitet når man er et yrende univers av eksotisk liv fra hudcellene og inn til margen. Hva gjør det der, bortsett fra å vegetere på hva vi måtte bidra med av nyttige substanser, uten annet enn å reprodusere arvematerialet sitt til egne formål? Hvis påbudet fra den Allmektige til sine tobente yndlinger fra Edens hage var at disse skulle herske over alt levende, måtte noe ha gått fryktelig galt underveis. Vi håndterer ikke engang en skarve forkjølelse med vår overlegne skarpsindighet, høyt utviklete intellekt og oppfinnsomhet.»

«Skal dette være et rekviem over menneskets uformuenhet?» spurte jeg.«Har til dags dato aldri satt mine ben innenfor dogmenes pauluner eller

akademias dørterskel,» fnyste han. «Heller puste inn fjelluften under stjernehimmelen enn det repeterende grumset fra støvete prekestoler, verdslige så vel som økumeniske. Hva som måtte komme fra en papegøyes nebb er mer i tråd med troens ritualer enn kjetterens.»

«Er det slik man blir av å bo høy oppe i lia, fjernt fra allfarvei?»«Her har man i det minste luft under vingene og kan fritt fabulere over

vanemenneskets manglende undring,» svarte han lakonisk. «Trekkfuglenes orientering etter stjernene synes å være medfødt. Mekanismen bak retrovirusets iboende evne til å snike seg bakveien inn i en vertscelle og omdanne arvestoffet sitt fra RNA til den andres DNA synes rimelig kjent. Men er det mulig at den kjemiske krigen som til tider utkjempes mellom tarmbakerier kan ha overskredet denne grensen og tatt steget opp i en høyere symbiose av mer subtil karakter? I motsetning til virus er disse høyst levende. Formerer seg ved celledeling uten krumspring. Opererer strategisk og taktisk i miljøet til beste for koloniens velbefinnende, tilsynelatende ut fra en samordnet dynamikk. Klipper vi genstrengene deres i seksjoner endres riktignok egenskapene. Likevel er de fortsatt velfungerende, om enn på et annet nivå.»

«Alt henger sammen med alt – er det dette du prøver å si?» utbrøt jeg en smule oppgitt. «Da mangler det bare at disse fremmedorganismene også besitter forestillingen om en gjennomgripende universell styrelse.»

«Trolig er de velsignet fri for den villfarelsen,» bemerket Ramberg tørt.

203

Hvem trumfer til sist?

«Menneskets særtrekk i den store sammenhengen er at det brutalt underlegger seg naturen ved å heve seg over den,» doserte Ramberg. «Eoners nitide omsetning av solenergi og kjemiske byggestoffer til biomasse faller for motorsag og bulldosere på kortere tid enn trærne kan trekke pusten, og hva skjer? Jordmassene i skråninger blir tatt av flom og grunnfjellet ser atter dagens lys. Alt man ønsket å oppnå med sin kortsiktige atferd er gått heden. Men i sprekkene, der høstens nedfall samles, gror det uavlatelig. Helt til tunnelsynet igjen tar overhånd og forfedrenes feilgrep gjentas.»

«Tennessee-dalen, Kinas avskoging og nå Amazonas,» istemte jeg. «Men hvor vil du hen med denne tiraden?»

Han slo ut med armene som for å omfavne den gamle husmannsplassen. «Her har noen strevet med å skaffe et utkomme for seg og familien. Et gjennomgående slit med pløying, såing, høsting og sanking av ved til bålet. I dag er stedet rubrisert som et kulturminne. Uten jevnlig skjøtsel vil naturen ta eiendommen tilbake. Bygningene bli til matjord og skogen rykke inn på vollene. Naturen vil alltid trumfe kulturen, ikke omvendt. La meg vise et eksempel på hva nettverk av rotstengler leder til når de sniker seg innpå bakfra, under et forførende teppe av stemor, praktstjerner og storknebb.»

Han geleidet meg inn i storstuen der toppen av et bringebærskudd friskt og freidig hodet opp langs tømmerveggen bak en grov gulvlist, klart til å etablere seg på eierens enemerker med største selvfølgelighet. Det hadde krøpet gjennom muren og inn under gulvet, funnet en åpning og skutt til værs, forklarte han. Å luke dem bort nyttet ikke, så her måtte det sterkere lut til. Men det illustrerte poenget med kulturens forgjengelighet i kampen mot plantelivets evne til å gjenerobre det tapte. Selv verdens største arena for kampsport i sin tid, Colosseum, grodde helt igjen med villvindekte murer og digre løvtrær da anlegget ble overlatt til seg selv.»

Ramberg pekte ut vinduet mot skråningen nedenunder der tett bringebærkjerr sto oppmarsjert på linje med grønne faner klart til fremrykning.

«Så langt, men ikke lenger,» fastslo han. «Her går grensen for nytteverdien, siden det bastante rotsystemet deres nærmest armerer bakken og motvirker erosjon. Først lot jeg bare prosessen gå sin gang med håp om å kunne høste fruktene, men så lenge platene hadde fritt leide uten konkurranse sluttet de å blomstre. To lange somre tok det meg å spa opp

204

elendigheten, flere meter i dybden. Så i kulturens navn vis dem ikke ryggen, er mitt motto.»

205

Ukuelig vilje.

Når stabburet kneler har matklokken slått for siste gang. En æra er over. Slekter følger ikke lenger slekters gang, skjønt fortiden biter seg gjerne fast som en avfeldig kjøter i en gjenstridig knehase. Men for etterkommerne har gårdsdriften mistet sin appell og motvillig slipper bikkjeskinnet taket.

Bygningen det her var snakk om ble trolig reist en gang på syttenhundretallet. Selve gårdsbruket med omliggende herligheter av dyrket mark, omliggende beite og tusentalls kubikkmeter hogstmoden skog var bygdas største og eldste. Storbonden selv, den siste i rekken, hadde for lengst innsett at selve symbolet på velstand og rikdom, der spekeskinkene hang under mønsåsen og kornbingene hadde vært fulle i generasjoner bokstavelig talt sto på gyngende grunn, grep fortvilt til lommeboken for å få vatret opp det vaklende hushjørnet. Men gravemaskinføreren, som påtok seg oppdraget, kom og forsvant igjen like fort. Dette var ingen kvikk fiks av det lettvinte slaget. Eneste løsningen for å unngå å miste ansikt måtte være å gi bygningen en ny eier. Nulle den ut og la interessenten ta kostnaden i form av ubetalt arbeidstid.

En slik person fantes i nabolaget. Oppvokst i byen, men med grunnleggende sans det bevaringsverdige, hadde han egenhendig revet og flyttet større bygninger enn som så til en husmannsplass langs åskammen ovenfor, hvor disse hadde gjenoppstått i sin fordums prakt. Egentlig er det ingen heksekunst å få knelende tømmerhus til å rette ryggen. Hadde bonden kastet blikket over dalen, der en annen bykar noen tiår i forveien hadde plukket ned et annet stabbur, fått orden på fundamentet, skiftet ut to råtne bunnstokker og gjenreist det hele i løpet av et par dager, ville han visst hva som måtte til. Men slik arter gjerne historien seg når man fødes med sølvskje i munnen og aldri har måttet lære seg nevenyttighetens velsignelser. Da blir det noe tafatt over kampen mot elementene når disse tar livtak på kulturen.

Til sammenlikning med de to nevnte husmannsplassene, som begge hadde stått til nedfalls ved overdragelsen men nå strålte i atterglansen ved solefall, måtte frasigelsen av storgårdens juvel kjennes forsmedelig. Et ytterligere signal til etterkommerne om at her er det ikke liv laga. Skjønt først når høvdingen selv lå på likstrå kunne siste sauen sendes til slakteriet, strømmen slås av og dørene låses. Men stabburet ville trone fra sin høye hall på den tidligere så usle husmannsplassen høyt oppe i lia, Takket være innsatsen til en dedisert entusiast med inngrodd overbevisning om at ingen vanskeligheter var for store til å overvinnes, tross angjeldendes høye alder.

206

Knekk koden.

Vepsen som virret over Rambergs brødblings denne kjølige høstdagen virket både husvill og retningsløs. Lukten av kokt skinke hadde tydeligvis pirret til dåd, men det rastløse flygemønsteret tydet ikke på at maten var målet. Tidligere på sommeren hadde den uten å nøle gått løs på kjøttet med de skarpe kjevene sine og klippet løs et passe stykke til å mate larvene i bolet med, fullstendig uberørt av eierens nærvær. Nå derimot var den uten oppdrag og kun til plage for omgivelsene. Den usynkrone flakkingen minnet mest om piruetter i et narrespill før termometeret gikk i blått.

«Dronningen har abdisert og undersåttene er på villstrå,» kommenterte Ramberg lakonisk. «Forlater avkommet for å sikre sin egen overlevelse i ensom majestet. Hva bolet måtte inneholde av utsultete larver tar gjerne flaggspetten seg av, men voksen veps rører den ikke. Gulfargen og de svarte stripene gir klar beskjed om at det så fall ville kjennes på kroppen. Av samme grunn benytter den harmløse blomsterfluen seg av tilsvarende signaler.»

Han klappet igjen munnen for at vepsen ikke uforvarende skulle ta seg inn dit. Surrende omkring brødskiven var flygemønsteret dens fullstendig uberegnelig. I stedet grep han etter pakken med rulletobakk og lot den hvile i hånden mens øynene fulgte insektets bevegelser.

«La oss se om rakkeren lar seg utmanøvrere,» sa han mellom sammenknepne lepper. «Fargen på emballasjen er ikke ulik dens egen. Kunne den bare kunne roe seg et øyeblikk. Stoppe for å pusse følehornene eller noe.»

Som på stikkord skjedde nettopp dette. Vepsen kom inn for landing og vaklet ustøtt over bordplaten vekk fra brødskiven. Hånden med den hevete tobakkspungen fulgte langsomt etter og senket seg umerkelig over bakkroppen, for deretter å presse denne mot underlaget. To til tre bestemte vridninger gjorde ende på taljen med brodd, giftpose og det hele.

Ramberg gliste bredt.«Hvor trygg er man når ens eget avskrekkingsmiddel blir en bumerang? I

naturfagmiljøer anses fargen for å utgjøre et vern mot å bli spist av insektetere som ellers kunne ha truet bolets eksistens. Brodden er siste utvei i en selvmordsaksjon mot overhengende fare. Men dette individet forholdt seg i alle fall rolig til det store, gule flaket som svevde over kroppen dens. Hadde fargen vært en annen ville den trolig ha reagert på bevegelsen og tatt flukten.

207

Ved neste høve skal jeg gjenta forsøket med tanke på å søke patent. Kanskje man her har forløperen til en enkel vepsesmekker.»

208

Parafraser‘a la carte.

Å parafrasere fra livets tekstbok er ingen enkel øvelse, men synes likevel å være naturens orden. Ideen om det luftbårne mennesket under en paraglider er ikke mer original enn et viljeløst bjørkefrø laminert i en superlett sveveflate, drevet av vindkraft mot det ukjente, mens aviatikeren besitter de nødvendige kontrollmekanismer for styring, brems og kursendringer. Den opprinnelige fallskjermen har også sin like i botanikken, det samme kan til en viss grad sies om tanken bak haglpatronen. Sprettfrøenes organiske katapulter var utviklet millioner av år før kruttet og tennsatsen så dagens lys.

Naturens grenseløse oppfinnsomhet gjennom prøving og feiling slutter aldri å forbløffe. I dyngene av klodens biokjemiske avfall finnes sporene etter suksess eller fiasko. Bak våre mange patenter har det sjelden ligget et originalt konsept som ikke livet selv allerede har utprøvd. Kålormens larveføtter lå til grunn for beltetrekket. Pneumatisk overføring av kraft ved hjelp av luft, gasser og væsker fantes overalt i utemmet tilstand før menneskeheten trådte sine barnesko. Det motsatte prinsippet er hårrørseffekten, som uten dette overtrykket løfter vannsøyler opp til bladene til selv de høyeste trær. Slikt kunne i sin tid få noen og hver til å undres.

Og nettopp undringen har vært drivkraften i utviklingen av vår fremste spesialitet, evnen til å sette det observerbare i en begripelig sammenheng. Urfolkene så lynet med den etterfølgende tordenkilen kløyve trestammer på langs, med ilden som følgesvenn. Ved å etterape smellet gjennom å slå steiner mot hverandre lot tørt materiale seg antenne kontrollert, samt repeteres.

Observasjonen ble nok ikke helt ut forstått, men naturen var blitt fralurt en hemmelighet. Gjøselbillens strev med å pakke dyreekskrementer sammen til runde baller mange ganger større enn den selv, for deretter å rulle dem i rett linje med liten motstand og tilsvarende kraftforbruk, må også ha trigget et våkent sinn. Vi oppfant ikke hjulet der og da, men oppdaget det runde legemets fortrinn ved forflytning av tyngre masser.

Hominoidene skal være våre nærmeste slektninger. Men sett tre av disse artene i hvert sitt sammenskrudde stålbur, gi dem en skiftenøkkel og se hvordan de agerer. Sjimpansen går løs på stengene med full kraft. Gorillaen finner verktøyet kuriøst for snart å miste interessen. Orangutangen på sin side studerer artefakten inngående, bruker den til å løsne mutterne og vandrer deretter ut i det fri. Nysgjerrighetens belønning i møtet med det ukjente.

209

Oslo-avtalen.

Verdens tredje nordligste hovedstad befinner seg i det boreale skogbeltet som omgir denne delen av kloden og er den største nettoleverandøren av oksygen, samt langtidsmagasin for organisk bundet karbondioksid. Men byens innbyggere er i det daglige mer opptatt av omgivelsenes enestående blanding av natur og kultur. Like utenfor stuedøren finnes et sammenhengende nettverk av gamle ferdselsårer i alle retninger, fra tidligere landbruksarealer til seterbrukene på gresskledde voller der dyr engang beitet. Kjerreveier og kløvstier rigget av menneskehender danner sømløse overganger mellom fortid og nåtid, men hvor bena og hesteryggen fortsatt er eneste brukbare fremkomstmidler. Historien taler gjennom den ujevne broleggingen av knust granitt og andre dypbergarter. Store deler av området tilhører jordskorpens største innsynkning, med nedslitte kjeglevulkaner fra rundt 160 millioner års vedvarende erosjon, der svaberg av størknet basalt ligger åpent i dagen.

Skogen er i alt vesentlig overlatt til seg selv, men hindringer i form av rotvelter og trebrekk fjernes. Vannspeil fyller opp søkkene mellom åsrygger, med skummende elver fra høyereliggende platåer langs stienes filigransmønstre. Historikken er rik og mangslungen, det samme gjelder legendene. Eventyrsankeren, naturforskeren og forstmesteren Peter Christen Asbjørnsen fant sitt materiale i nettopp disse nærområdene den gang byen fortsatt het Christiania og høvleriene lå langs byens største vannårer.

Svært mange har villmarken bare et steinkast unna. Bratt, ulendt, men lett tilgjengelig for alle aldersgrupper i god fysisk form. Vintertid trekker elg og rådyr ned til randsonene for å beite. Beveren finner man i flere vassdrag, og streifende ulv er ikke helt ukjent for den som trenger inn der få andre setter foten. I gamle dager utvant man kobbermalm på enkelte lokaliteter. Nå er gruvene åpne, klargjort for publikum og skiltet med høydepunktene fra denne kortvarige virksomheten. Steinbryting av rød granitt for hånd ga penger i lommen til småbrukerne nær byen. Ennå finnes tydelige spor etter hammer og meisel der forekomstene var drivverdige og av god kvalitet.

For en besøkende kan det være vanskelig å fatte at bylarmen fra seks hundre tusen menneskers aktiviteter brått må vike for stillheten bak nærmeste åskam. Men denne oasen for kropp og sjel vil forbli slik den er så lenge skoggrensen ligger fast, vernet av Oslo-avtalen ved lov. Naturell rekreasjon er et umistelig gode som aldri må havne i politikkens vektskål.

210

Skjør borgfred.

«Marlene Dietrich kalte Adolf Hitler en idiot og rømte fedrelandet i avsky for mannens avsindige erobringstrang. Uten sammenlikning for øvrig bruker norske bønder gjerne ordet ‘naut’ om norske krøtter. Selv om markens grøde kiler dem i neseborene fristes de over evne av det ene grønne strået på naboens grunn. Lener sine syv hundre kilo over gjerdet for å tilrane seg nettopp dette, til stolpene kneler og giktbrudne skier roper høylydt om hjelp. Da gjelder det å rykke ut med fulle sirener før treverket gir seg og synderen går på snørra i ulendet nedenfor med knekte forben eller det som verre er.»

Jørgen ristet megetsigende på hodet etter den fargesterke tiraden. Erfaringen tilsa at dyrene gjerne stavret seg på føttene igjen, men eiendomsbesitterens poeng var et ganske annet. Det handlet om en uvane som ikke kunne bortvelges gjennom avl. Altså måtte gjerdene inspiseres regelmessig om ikke bølingen skulle oppsøke nærmeste kløvereng eller rømme til fjells.

«Fransk kjøttfe har et annet gemytt,» fortsatte han. «Tross sine ett tonns slaktevekt i voksen alder respekterer de stengsler av enhver art. Og mødrene lærer kalvene til å gjøre det samme, i motsetning til deres norske medsøstre. Det verste tilfellet jeg selv har opplevd var en regntung høstdag etter en tur i byen. Synet som møtte meg da jeg tok i grinda var temmelig nedslående. Her hadde det gått dyr under mitt korte fravær og spettet opp den søkkvåte, veltrimmete gressvollen med sine gjennomborende klover. På sitt dypeste gikk kratrene mer enn femten centimeter ned i bakken og ga en assosiasjon til hvordan slagmarken på Østfronten måtte ha sett ut etter granatangrepene under fremrykningen til Hitlers krigsmaskin i det da søkkvåte lendet.»

«Men hvordan hadde de kommet seg inn?»«Godt spørsmål,» repliserte han. «Skigarden viste nemlig ingen skader,

så årsaken måtte ligge et annet sted. Omsider fant jeg den bak stabburet. Den vesle grinden som ledet opp til gamlebrønnen var revet løs fra hengslene og deler av treverket spjæret. Bonden måtte trolig ha blitt tipset av noen, fått dyrene ut og surret vrakgodset til stolpene med tau. Hendelsen hadde nok sin rot i en lekker gresstue på innsiden, en kvige latt seg friste til å smyge hodet mellom grindspilene på tvers, men langt fra intelligent nok til å gjenta manøveren motsatt vei. Dermed fikk hun grinden om halsen til klave. Eneste måten å komme løs på var med rå muskelmakt til konstruksjonen ga seg.»

«Høres ut som oppholdende strid for ditt vedkommende,» bemerket jeg.«Vi får se hvem som blunker først,» kom det tørt fra proprietæren.

211

212