nr. 1 - juni 2012 - 23. årgang kundemagasin fra orica norway as

Fjellsprenger’n 1/2012 1

Fjellsprenger’nNr. 1 - Juni 2012 - 23. årgang

Kundemagasin fra Orica Norway AS

Orica innfører Senatel™ i Norge side 14

Tennmiddelfabrikken nord i skogene side 24

Fra Bergslagen til Folgefonna side 42

Forhandleren i Førde side 15


Orica Norway ASPostboks 614

3412 LierstrandaTlf. 32 22 91 00Fax 32 22 91 01

[email protected]

www.oricaminingservices.com

Verdens ledendesprengstoffleverandør

Orica har et unikt logistikksystem og en distribusjonskjede som sikrer at kundene får det de skal ha til avtalt tid. Vi har bulkstasjoner og tyngdepunktslagre fordelt over hele Norge. Det gjør at vi alltid er tilgjengelige, vi er aldri langt unna, og kan forsyne kundene i løpet av kort tid. Hver eneste dag er vår flåte av lade-, produksjons- og servicebiler ute på veiene. Vi distribuerer raskt og effektivt til alle hjørner av Norge.

Midt-og Nord-NorgeRegionsjef Knut Ivar Hesjedal , mobil: 995 38 514, [email protected]

Vest NorgeRegionsjef Arve Marigård, mobil: 911 90 228, [email protected]

Syd-NorgeRegionsjef Ståle F. Nilsen, mobil 484 07 008, [email protected]

Øst-NorgeRegionsjef Kjetil Morstad, mobil: 936 68 833, [email protected]

Under jord / tunnelerOlaf Rømcke, mobil: 918 70 456, [email protected]

ForhandlereHans Peter Moe, mobil: 905 41 289, [email protected]

Nitro Consult / Teknisk serviceKnut Tanbergmoen, Mobil: 905 31 931, [email protected]


Kjære lesere,

Jeg håper dette nummeret av

Fjellsprenger’n har havnet i din post-

kasse før du starter på sommerferien.

Med den aktiviteten vi ser i marke-

det er det helt sikkert mange som ser

frem mot noen avslappende dager,

langt bort fra dokumenter, planleg-

ging, boring, lasting og sprengning.

Det er interessant å observere

hvordan flere utenlandske entrepre-

nørselskaper posisjonerer seg for de

skandinaviske markedene. Norge er

utvilsomt mest attraktivt for etable-

ring, men vi har jo lenge sett uten-

landske entreprenører også i Sverige.

Etableringskostnadene i Norge er relativt høye, noe som betyr at man helst

må ha langsiktige kontrakter for å kunne få et skikkelig fotfeste i markedet.

Men interessen er absolutt tilstede, vi ser at flere og flere store europeiske

entreprenørselskaper legger inn anbud ved større entrepriser. Denne flyten av

varer og tjenester innen sprengningsbransjen gjør EU-direktivene 2008/43/EC

og 2012/04/EU, omhandlende merking og sporbarhet av eksplosiver, stadig

mer aktuelle. Du finner informasjon om dette et annet sted i bladet.

Hvis du mot formodning skulle få ”jobb-abstinenser” i ferien kan du jo

bare sette deg i solen og lese gjennom dette nummeret av Fjellsprenger’n.

Her kan du lese et portrett av en trofast tjener som er en av de som sørger

for at emulsjonsmatrisen kommer trygt fra produksjon til anleggsplass. I dette

tilfelle til Matre oppunder Folgefonna. Vi har også en presentasjon av vår nye

forhandler i Førde.

I Bergslagen, Sverige ligger vår store og moderne tennmiddelfabrikk. Det

var her Exel™ (Nonel) ble utviklet, noe som på en måte revolusjonerte hele

sprengningsteknikken. Vi har et stort intervju med sjefen for fabrikken og et

med produktsjefen for alle tennmidler. Du finner også en artikkel om oppfin-

neren av ikke-elektriske tennsystemer. Emulsjonsmatrise- og tennmiddelfa-

brikken ligger vakkert til midt i det tradisjonsrike gruveområdet Bergslagen. I

dette området er det en rekke interresante severdigheter som er knyttet opp

til gruvevirksomheten. Vi nærmest laget en liten reiseguide inne i bladet for

de som måtte være interessert i en tur i området.

Du vil også finne en rekke andre artikler i bladet. Jeg vil spesielt nevne

artikkelen om Senatel™. Her kan du lese om Sprengningsteknikk AS som tes-

ter ut dette sprengstoffet som skal erstatte Kemix A. Så langt ser resultatene

lovende ut.

Jeg håper du finner bladet interessant og at du kan nyte lesingen gjen-

nom noen rolige solrike sommerdager. God sommer.

Svein Hegna

Commercial Manager Norway

Svein HegnaCommercial Manager Norway

InnholdLykkelig som allsidig s. 4

Kundekveld i Førde s. 10

Ny forhandler i Førde s. 13

Senatel i Norge s. 14

Gudvangen Stein velger Civec™ s. 18

Stort underjordsløft i Stockholm s. 20

Tennmiddelfabrikken... s. 24

Geniet bak Nonel s. 34

Track & Trace info s. 37

Ikke bare produktene som teller s. 38

Fra Bergslagen til Folgefonna s. 42

Eikemo kraftverk s. 52

Bergslagen...

... I hjertet av svensk industri s. 56

... Et stykke levende historie s. 58

Har du kommentarer el-ler forslag til innhold for Fjellsprenger’n, vennligst ta kontakt med:Thor Andersen.Telefon 32 22 91 47 Mobil 900 48 215email: [email protected]

LYKKELIG SOMALLSIDIG

For Entreprenørservice AS

finnes det viktigere verdier i

livet enn stadig større over-

skudd. Førdefirmaet ønsker

ikke å vokse. Kan de ha

funnet formelen for suksess?

André Grov (t.v.) og Thomas Østerbø kan notere seg for enda en vellykket salve. De to er ekstremt ruti-nerte på sprengning i boligområder. Entreprenørservice er så populære i Førde-området at de slipper å slåss om jobbene. Folk har alltid noe de skal ha gjort.


LYKKELIG SOMALLSIDIG

André Grov (t.v.) og Thomas Østerbø kan notere seg for enda en vellykket salve. De to er ekstremt ruti-nerte på sprengning i boligområder. Entreprenørservice er så populære i Førde-området at de slipper å slåss om jobbene. Folk har alltid noe de skal ha gjort.

– En lever ikke for å jobbe, men en

må jobbe for å leve.

Thomas Østerbø (30) flyr rundt på

knausene i Hafstadvegen i Førde sen-

trum. Regnskurene har gjort stein og

jord sleip, men det er noe med sky-

tebaser; de sklir ikke så lett, og Øst-

erbø er stø på foten som ei geit når

han legger innpå 40 mm Eurodyn™-

patroner og røde DynoRex-rørlad-

ninger i dagens andre salve.

– Det er lett å bli smittet av gigant-

syken og føle at en stadig må utvide

litt, fortsetter han. – Og det kan være

vanskelig å ikke vokse.

Østerbø er skytebas og prosjekt-

leder i Entreprenørservice AS, et Førde-

basert firma som har spesialisert seg på

små og mellomstore oppdrag i Sogn

og Fjordane. Bedriften kan vise til litt

av en suksesshistorie. Siden starten

i 1998 har resultatkurven pekt bratt

oppover. Firmaet har vokst fra to til

26 ansatte, og i fjor tippet omsetnin-

gen 45 millioner kroner, mens over-

skuddet landet på åtte millioner.

– Vi har god økonomi, fornøyde

kunder og mange oppdrag, opp-

summerer Østerbø. Han tror fram-

gangen skyldes det gunstige markedet

i regionen. I Førde bor det mye folk og

svært mange flytter til byen fra hele

fylket. Og med sentralisering kommer

utbyggingene.

Men et hett marked er ikke hele

grunnen til at folk er fornøyde.

Et nisjeliv

Ei uke midt i mars har Førde kommune

hyret Entreprenørservice til å utvide

parkeringsplassen bak rådhuset. Det

er ingen stor jobb, men noen knauser

midt i sentrum krever sprengning av

det nennsomme slaget. Små salver,

med 15 kilo sprengstoff og åtte lade-

hull i hver, gjør det av med snaut 30

kubikk fjell i slengen. En typisk jobb for

Entreprenørservice.

– Vi skyter veldig mye i tettbygde

strøk, bekrefter Østerbø. – Det går i

grøfter og hus- og garasjetomter der

fjellet står helt inntil veggene.

Basen vil ikke være med på at det

er noen kunst å sprenge midt i be-

byggelsen.

– Neida, men det er så klart en

annen måte å sprenge på enn å drive

med storsalver i tunnel og i pukkverk.

Jeg har dratt matriseslanger i årevis

og jobbet på mange store anlegg, og

for meg ble det for monotont. Det

fine med å jobbe med små dimen-

sjoner, er at arbeidet blir så variert.

Det poenget kan nok dagens

hjelpemann skrive under på. André

Grov (38) stiftet firmaet for 14 år siden

sammen med kameraten, Freddy

Ulltang. I dag flyr gründeren fram og

tilbake med singelbøtta. Helt i pakt

med firmaets ånd, skal det vise seg.

Allsidighet som idé

Entreprenørservice ble grunnlagt

som Sunnfjord Betongsaging AS i

1998. Bedriften vokste raskt. Alt i

2000 utvidet eierne virksomheten,

satset på maskinentreprenørskap og

ga seg selv nytt navn. Framgangen

var synlig. I 2007 sto et stort, nytt

forretningsbygg ferdig på Hornes i

utkanten av Førde, og fem år senere

pågår grunnarbeidet til et like stort

tilbygg med garasjer.

Firmaet opererer primært i Før-

deregionen, men dekker også andre

deler av Vestlandet. Allsidighet og

fleksibilitet har vært et særmerke hele

veien. Entreprenørservice er både total-

og underentreprenør, og tar på seg alt

fra tomtesprengning til tunneloppdrag

med boring, bolteboring og tunnel-

grøfting når anledningen byr seg. Det

vil si når de ikke murer, sager betong,

legger rør, graver grøfter, transporterer

masse eller brøyter snø.

– Vi har mange bein å stå på, sier

Thomas Østerbø. – Siden prosjektene

våre gjerne varer bare noen få uker,


Tekst og foto: Einar Gjærevold

unngår vi å binde opp mannskap og

utstyr over lang tid. Dermed kan vi ta

småjobbene på nokså strak arm. Men

som regel lar vi et par større prosjekter

danne ”ryggrad” i firmaet, for å spre

risikoen litt.

I disse dager er det viktigste prosjek-

tet et stort byggefelt ved Jølster, der Før-

de-firmaet opparbeider all infrastruktur.

To byggetrinn er fullført og det siste

påbegynt.

Deler på jobbene

Eierne av Entreprenørservice har ut-

formet et prinsipp for bedriften: De

skal ikke påta seg mer arbeid enn de

har kapasitet og administrasjon til.

Trekløveret i ledelsen – Grov, Ulltang

og Østerbø, fordeler prosjektene seg

i mellom og tar ansvar for hver sin

portefølje. Ansvaret omfatter både

administrasjon og praktisk utførelse.

Slik unngår de at én mann blir sittende

med alt kontorarbeidet mens de andre

er ute i felten.

– En del av jobben min er å reise

rundt, vurdere oppdrag og regne

på pris. Hvis vi får jobben, henter jeg

inn fagfolkene jeg trenger fra bruket.

Akkurat nå har jeg ti–tolv mindre pro-

sjekter gående samtidig.

– Det er litt originalt, er det ikke?

– Jo, men det er en veldig bra

løsning, skal jeg si deg. Vi skal ikke

Oricas regionsjef for Vestlandet, Arve Marigård, besøker kunder og prosjekter så ofte han kan. Her forstyrrer han Thomas Østerbø (t.v.) og André Grov midt i arbeidstida.


vokse oss så stor at administrasjons-

behovet gjør oss i ledelsen til rene

kontorfolk. Det er boring og spreng-

ning vi ønsker å holde på med, sva-

rer Østerbø, som selv har vært an-

satt i ett år. – Jeg ble hentet inn fordi

Grov og Ulltang trengte flere til å

lede prosjektene. De var i ferd med

å grave seg ned i administrasjon og

miste fokus på hva de egentlig ville

holde på med.

Seriøs linje

Thomas Østerbø kobler i hop de

åtte enhetsladningene. Det tar bare

et par minutter. Så sjekker han på

ohm-meteret at det ikke finnes

brudd i kontakten med noen av de

elektriske tennerne i hullene.

Sprengningsarbeid i tettbygde strøk

krever at en tar mye hensyn til rystelser

og støy og andre miljøforhold. Hvor-

dan løser Entreprenørservice det?

– Strategien vår er å gjøre alt

skikkelig. Vi bruker rystelsesmålere

og BlastManagers dokumentasjons-

system på absolutt alt vi gjør. Det er

noe en bare må ta på alvor. Selv kan

jeg bruke fem–seks timer på å ta bilder

og gjøre meg kjent i strøket før vi be-

gynner å jobbe. Det er viktig å ha gjort

hjemmeleksa. Seriøsitet lønner seg,

mener skytebasen. Han tror ikke kun-

dene kommer bare fordi Entreprenør-

service er den største aktøren i byen.

– Vi har lagt oss på ei seriøs linje

og firer ikke på kvaliteten. Og skal

en drive med sprengning, får en

ta konsekvensen av at det koster å

gjøre jobben skikkelig. Hvis ikke, får

det heller være. Av og til legges det

store prosjekter ut på anbud som in-

volverer riksentreprenører, men dem

responderer vi sjelden på. Kubikkprisen

er da gjerne altfor lav, og det blir et jag

å få ut noe overskudd: Vi må bruke det

billigste sprengstoffet og spare på ditt

og datt. Prisnivået står ikke i stil med

hva det faktisk koster å gjøre jobben.

Parkeringsplassen til rådhuset midt i Førde sentrum skal utvides. Sprengning i tettbygd strøk er rutine for Entreprenørservice, som har iverksatt alle sikkerhets-tiltakene etter boka.

Thomas Østerbø har en stø hånd med patronene. 30-åringen gjør det meste selv: borer, sprenger og styrer prosjektene. – Vil du drive med fjellspreng-ning, må du ha jobben i finger-spissene hele tida. Det nytter ikke å ta et hvileår på kontor, sier han.


Viktig å prise riktig

Østerbø syns det er trist at enkelte

rennonserer på sikkerheten for å

tjene penger.

– Folk tenker at de må ta noen

sjanser for å få til et overskudd. For vår

del er det ikke aktuelt. Jeg har vært

med på den balletten selv og opp-

levd å mangle to–tre skytematter

fordi jobben har vært priset for lavt.

Stort sett går det bra, du kan skyte

10 000 salver helt perfekt, men det

er den ene som går dritt som du blir

husket for.

Basen gir tegn til gravemaskinføre-

ren om at han kan begynne å dekke

til salven med gummimatter. Grabben

huker tak i sprengningsmattene og

løfter dem på plass, en etter en, mens

bilene suser forbi på kloss hold. Og

Østerbø har fått vann på mølla.

– Når jeg vurderer en jobb, vet jeg

at det vil koste så og så mye å gjøre

den på en trygg måte. Dette er kunden

klar over, og når vi gir ham vår pris, vet

både han og vi at vi har tatt høyde for

alle de forholdsreglene som er nødven-

dig.

– Det holder ikke å stikke en våt fin-

ger i lufta?

– Nei. Hos oss er vi enige om at hvis

vi skal drive med dette, skal vi ha betalt

for det det koster. Lagerhold, doku-

mentasjonsstyring, skytematter ... Alt

må bakes inn i tilbudet.

Mange bryter reglene

Østerbø er klar over at firmaet hans

er heldig som har en solid økonomi,

men tror at dét nettopp skyldes den

seriøse linja de følger.

– Boreriggene våre kan stå i flere

uker uten at det gjør noe, men mange

har ikke den muligheten. De sitter på

nytt boreutstyr og har store kostnader

og bare må produsere. Da er det sole-

klart at prisen går ned.

Det nye regelverket for fjell-

sprengningsfaget er ment å skape

ryddigere og tryggere forhold i bran-

sjen. Men mange operatører tar lett

på dem for å tjene penger.

– Regelverket må håndheves bed-

re. Nå krever myndighetene bare at

fjellsprengeren møter opp på et kurs,

så er alt i orden. Men mange har fort-

satt sprengstoff stående på låven, og

tar en jobb her og en der. Disse er vil-

lige til å drite i alt som heter salveplaner

og forsikring. Vi kan prise ei garasje-

tomt til 100 000 kr, men så oppleve at

en annen vil gjøre jobben for ”maks 30

000”. Da driver han ulovlig, og det er

umulig å konkurrere med ham.

Ulovlig oppbevaring av sprengstoff

og tennmidler er også et problem,

ifølge Østerbø, som ikke er imponert

over myndighetenes tilsyn med lager-

forholdene.

– For å få ervervstillatelse, må du

bekrefte at du har et lager. Men det

blir jo ikke ført noen kontroll med

lagringen. DSB sjekker helst oss som

bruker mye sprengstoff og har alle

tillatelser i orden, men ikke dem som

bare tar ut litt nå og da.

Fornøyd med Orica

Entreprenørservice har valgt å leie kun-

delager av Oricas forhandler i Almen-

ningen, S. Dybedal AS.

Thomas Østerbø har kjent Arne

Håvik i en årrekke før han begynte i fir-

maet.

– Helt ærlig, hvordan er forholdet til

Orica?

– Vi har et veldig bra forhold til Ori-

ca. Der møter vi en ufattelig stor vilje til

å hjelpe til med alt mulig. Arne Håvik

er enestående, særlig på dette med

fleksibilitet. Når vi trenger noe spesielt

på kort varsel, for eksempel blå rør el-

ler noe annet som ikke er lagervare, er

Håviken på hogget med en gang og

sørger for at vi har det på plass dagen

etter.

Jeg har utallige eksempler på at jeg

har ringt Arne i 21-tida om kvelden og

ytret min nød: ”Jeg skulle faen meg

hatt fem tonn med pulver i morgen.”

Og Arne svarer at: ”Det er ikke noe

problem, jeg tar første ferje i morgen

tidlig.”

– Orica har en ufattelig vilje til å hjelpe. Thomas Østerbø

I Entreprenørservice tar også alle i et tak når det trengs. Gründer André Grov (t.h.) hjelper til med singlingen.


En periode brukte jeg en billigere

sprengstoffleverandør. Men de bringer

jo ikke varene til deg. Hvis du må hente

dem selv, går pengene du sparer fort

bort i transport. Og har du 70–75 kilo

sprengstoff igjen om kvelden, hvor blir

de av? Jo, det er fristende å la dem lig-

ge under et ullteppe til neste dag. For

du reiser ikke tilbake på lageret med

den vesle slanten. Ikke hvis du må kjøre

i to timer.

– Bruker dere Orica som konsu-

lenter?

– Jeg har sprengt nok til at jeg man-

ge ganger har spurt meg selv: ”Hva

faen var det var som skjedde nå?” Da

er det godt å kunne spørre de solide

folkene på Teknisk service om råd. De

setter seg gjerne på første fly neste dag

og har ”hands on” med en gang.

Lys framtid

Sirenen uler og trafikken forbi anleggs-

stedet blir stoppet. Det smeller. Hau-

gen med skytematter rugger på seg,

men ikke ei steinflis får lurt seg forbi,

bare røyk pipler ut. Thomas Østerbø er

fornøyd, det er han også med fram-

tidsutsiktene. Aktivitetsnivået i Førde-

distriktet ser ikke ut til å kjølne med det

første. Men utvide? Nei.

– Planen vår er å holde oss på det

nivået vi har i dag. Vi fornyer maskin-

parken med jevne mellomrom og ten-

ker litt på rekrutteringen. Hvert år tar vi

inn lærlinger, Entreprenørservice er en

godkjent opplæringsbedrift.

Østerbø har tro på at det nye regel-

verket på sikt vil virke positivt for bran-

sjen.

– Jeg håper det kan heve faget til

en standard der det går an å drive sik-

kert og samtidig få ordentlig betalt.

Det viktige er å kunne prise jobbene

riktig. Når du klarer det, har du også

råd til å følge regelverket.

15 kilo Eurodyn og DynoRex løfter de tunge dekningsmattene så vidt det er. Ikke ei steinflis slipper forbi.

Entreprenørservice AS Etablert: 1998

Eierskap: Freddy Ulltang og André Grov

Virksomhet: Fjellboring, fjellsprengning, betongsaging, muring, natursteinsarbeid, riving, rørlegging,

graving, masseflytting, sandtak, snørydding

Maskinpark: 20 gravemaskiner, 7 hjullastere, 5 traktorer, 3 borerigger, 4 tippbiler, 1 semitrailer, 2 betong-

sagebiler, 1 veivals, 1 dumper, 1 sorteringsverk, 1 grovknuser, 1 finknuser

Ansatte: 26 personer

Omsetning: 39 millioner kroner (2011)

Prosjektleder og skytebas Thomas Østerbø brenner for faget sitt.


Det var høy temperatur og stort

engasjement på kundekvelden som

Orica arrangerte på Rica Sunnfjord

Hotell og Spa i Førde den 22. mars.

Tjue personer fra lokale entrepre-

nører hadde møtt fram for å få en

orientering om overgangsreglene

for de nye sprengningssertifikatene

og en oppfriskning av gamle skyte-

baskunnskaper.

Dybedal ny forhandler

Møteleder og regionsjef for Orica

på Vestlandet, Arve Marigård, åpnet

møtet med å ønske Oricas nye for-

handler i Førde velkommen. TOOLS

Nord AS har i mange år representert

Orica fra lokalene i Hafstadvegen,

men velger nå å konsentrere seg om

andre virksomheter. I stedet overtar

S. Dybedal AS forhandleransvaret i

kommunen fra og med 10. april.

Daglig leder Arne Håvik og Eivind

Arne Melheim i S. Dybedal oppfor-

dret alle nåværende og nye kunder

til å komme med innspill om hvor-

dan de ønsker seg tilbudet i Førde.

Sprengstoff- og tennmiddellageret

vil foreløpig ikke være bemannet,

men organiseres som et kundelager

med jevnlig etterfylling. Hovedlage-

ret vil ligge i Almenningen i Vågsøy.

En spontan oppfordring fra salen

om å utvide båsene i kundelageret,

vil bli fulgt opp.

Nye forskrifter

Foruten Arve Marigård besto Oricas

team av Oricas forhandleransvarlig,

Hans Peter Moe, og Jan-Egil Blix fra

Orica Teknisk Service. Mange av de

frammøtte hadde sett fram til å høre

nytt om de nye forskriftene om ser-

tifisering og erverv som trer i kraft

fra nyttår.

Marigård orienterte om det nye

regelverket og om hvordan en skal

søke om ervervstillatelse i framtida.

Det er blant annet viktig at søkna-

den inneholder navn på alle som skal

rekvirere og motta eksplosiver på fir-

maets vegne. Kopi av tillatelsen skal

gis til forhandleren. Orica kan være

behjelpelig med søknaden, dersom

noen ønsker det.

Marigård gjennomgikk også re-

glene for transport og oppbevaring.

Ny sprengstofforhandler og mye nyttig informasjon ble presentert da Orica inviterte til Sprengningskveld i Sunnfjord.

GOD OPPSLUTNING OMKUNDEKVELD I FØRDE

Sprengningskvelden i Førde trakk mange interesserte. Møter som dette har etter hvert blitt et vesentlig forum for de som arbeider innen fjellsprengningsfaget.



DSB har varslet at de vil intensivere

kontrollene av lagrene i framtida.

Regionsjefen minnet om at samlast

av sprengstoff og tennere på samme

kjøretøy ikke er tillatt. Forbudet gjel-

der også på lukket område.

En nyttig påminnelse for mange

var det nok at når sprengstoff skal

fraktes med ferge, må skipperen

alltid gi tillatelse, selv om papirene

ellers er i orden. – Ring til ferga på

forhånd, før du står på kaia, var rå-

det fra Arve Marigård. – Ha en god

dialog med skipperen, og ikke regn

med at du kommer med ferga uan-

sett.

Marigård orienterte videre om de

nye reglene for sprengningssertifika-

ter. Fristen for å fornye aktive sertifi-

kater går ut 31. desember. Alle som

ønsker nye, må søke om dette før

sommerferien for å være sikre på at

de har gyldig sertifikat etter nyttår.

Tankevekkende om teknikk

Det ble mye humring og latter på mø-

tet, og gode historier satt løst både

hos Orica-teamet og i forsamlingen.

–Vi kan ikke bare ha tullprat, vi må

ha det litt moro òg, sa Jan-Egil Blix

fra Teknisk Service før han begynte

på sitt foredrag om tre evig aktuelle

tema: Sprengning nær høyspentlinjer,

kabler og radiosendere; beregning av

elektrisk motstand ved sprengning

med elektriske tennere i parallelle se-

rier; og bruk av el-tennere under dek-

ningsmatter. Blix kom inn på HMS ved

fjellsprengning, hvilke faktorer som

bør avgjøre valg av tennsystem, feilkil-

der ved elektriske tennere, og hvordan

en kan redusere faren for forsagere.

Resultatet av sprengningskveldene

er ofte avhengig av at møtedeltakerne

selv engasjerer seg, og det gjorde de

til gangs i Førde. Det var en fornøyd

møtelyd som drøyt to og en halv time

senere kunne innta middag i hotellres-

tauranten.

GOD OPPSLUTNING OMKUNDEKVELD I FØRDE

Ingeniør Jan-Egil Blix fra Orica Teknisk service ga nyttige råd om elektriske tennere.

Fornøyd regionsjefRegionsjef for Orica Vestlandet, Arve Marigård, er godt fornøyd med Sprengningskvelden.

– Frammøtet var bra og folk var enga-

sjerte. Det var tydelig at vi pratet om

ting som opptar kundene. For noen blir

det repetisjoner og påminnelser, men vi

ser at det er viktig. Nå har vi arrangert

mange slike møter i mitt distrikt, og vi

får bare positive tilbakemeldinger.

– Hvorfor det, tror du?

– Det er jo dette som er hverda-

gen til kundene våre, og her møter vi

dem på deres hjemmebane. Her sitter

de sammen med folk de kjenner og

som de jobber sammen med, og alle

får høre og lære det samme – de får

det samme grunnlaget.

– Hvor ofte har dere slike kvelder?

– Normalt kjører vi ett møte én

gang i året på forskjellige steder i

distriktet. Nylig hadde vi en spreng-

ningskveld i Florø, og i neste uke

skal vi til Kristiansund.

– Hvordan velger dere tema?

– Folk kan absolutt komme med

ønsker til oss. Vi arrangerer som re-

gel disse kveldene sammen med de

lokale forhandlerne våre, og ofte er

det de som tar initiativet. Det er også

de som treffer kundene og får deres

evaluering i etterkant, samtidig som

de da kan spørre om hva folk syns vi

skal ta opp neste gang. Agendaen i

år utarbeidet vi regionsjefene for ei

tid siden, og nå følger vi den over

hele landet. Neste år får vi finne på

noe annet.

– Hvorfor trengs slike Spreng-

ningskvelder?

– Det er viktig å holde seg opp-

datert. Et tema i kveld var reglene

for de nye sprengningssertifikatene,

og der er fortsatt mange uvitende

– ikke minst om hvordan DSB arbei-

der. Vi prøver å passe litt på at folk

får dette med seg. Jeg håper at folk

ikke tenker at vi bare ønsker å selge

dem sprengstoff, vi vil faktisk gjerne


bidra med noe ut over det.

– Kundene lærer mye, men det

gjør kanskje dere også?

– Jeg syns disse kveldene er vel-

dig verdifulle. Her dukker det gjerne

opp problemstillinger som vi ikke

har tenkt på før og som vi må un-

dersøke nærmere. Responsen fra

kundene gjør at også vi utvikler oss.

Ikke minst er det sosiale etterpå vel-

dig hyggelig, at vi kan nyte et godt

måltid i lag og kanskje få en liten

diskusjon rundt bordet som ikke

kom opp i plenum – og som kanskje

ikke handler om fag i det hele tatt.

Regionsjef Arve Marigård var svært godt fornøyd med sprengningskvelden. – Møtene blir ekstra utbytterike når folk er aktive selv, og det pleier de å være her i Førde, sier han.

Hva syns du om Sprengningskvelden? Bjørn Atle Gulbrandsen, Magne Hafstad AS

Kundekvelder er bra. Her er det mye nyttig informasjon å

hente. Jeg er under opplæring til å bli skytebas, og håper

jeg blir det i løpet av året. Jeg stilte mange spørsmål i kveld,

for jeg har satt meg fore å lære mest mulig om faget.

Arnstein Råheim, Magne Hafstad AS

Jeg syns det var bra å få så mye informasjon om de nye

reglene og kravene, særlig om det som vedrørte berg-

sprengningsledelse og sertifikater. Kundekvelder er en fin

måte å bli oppdatert på. Vi bør ha et slikt møte hvert år. Arnstein Råheim (t.v.) og Bjørn Atle Gulbrandsen.

Rolf Standal, Rolf Standal

Jeg var særlig spent på å få høre mer om de nye kursene og overgangs-

ordningene. Jeg tok A-sertifikat i 1987, siden har jeg drevet jevnlig med

sprengning. Vi har ikke så mange fora å oppdatere oss i, og det blir

ekstra interessant når du hører andre stille spørsmål som du kanskje ikke

har tenkt på selv. Det dukker alltid opp noe nytt på møter som dette.

Det kunne godt ha vært flere slike kvelder.

Hallvard Lutentun, Brødrene Lutentun ANS

Det har vært en interessant kveld med mye relevant informasjon. Jeg har

vært skytebas siden 1989. Nå er jeg her sammen med en lærling. Jeg var

spesielt spent på å høre om Dybedals overtakelse som ny sprengstoffor-

handler og opplegget rundt det. Jeg kjenner dem litt fra før, og tror det

blir veldig bra å ha dem på plass her i Førde.


Familiebedriften har solgt spreng-

stoff i Vågsøy siden 1965, den gang

firmaet var en landhandel og dynamitt

en del av sortimentet. I dag forbinder

mange i nærområdet S. Dybedal med

ildsjelen Arne Håvik, som har arbeidet

i firmaet siden tidlig på 1990-tallet og

vært eier og daglig leder i mange år.

De siste fire årene har han hatt en god

støttespiller i svigersønnen Eivind Arne

Melheim.

– Vi har nok et mye større ned-

slagsfelt nå enn i 1965, sier Arne

Håvik med et smil. – Vi fant tidlig ut

at salg av sprengstoff er noe vi må

holde på med på heltid. Det er ikke

noe vi kan gjøre på si’.

– Hvorfor ønsket dere å ta over i

Førde?

– Det er et interessant marked,

som vi kjenner godt til fra før. Vi har

levert varer til en del kunder i distrik-

Ny forhandler i Førde

tet tidligere, så det føltes naturlig at

vi meldte oss på i kampen om å få bli

forhandler her.

Salgsavdelingen og lageret i Før-

de har hittil vært betjent hver dag,

men slik blir det ikke i framtida. – I

første omgang legger vi opp til at

det blir kundelager her, som vi et-

terfyller på bestilling. Vi får en stor,

flott lagerbygning i Hafstadvegen,

så vi satser dessuten på å etablere et

bufferlager i lokalet.

– Vi kan også levere varer direkte

på salva, innskyter Eivind Arne Mel-

heim. – Hvis folk bestiller litt tid i

forveien kan vi møte opp om mor-

genen med alt de trenger.

Det er ingen hemmelighet lokalt

at S. Dybedal har vært en populær

aktør i bransjen i ganske mange år.

Hva er hemmeligheten?

– Salg handler om to ting; service

og relasjoner, forklarer Håvik. – Filo-

sofien vår er at vi skal være der når

kundene har behov for oss, uansett

når det måtte være. Pålitelighet er

viktig, vi er der alltid til avtalt tid!

Dessuten kan vi bidra med mer enn

bare sprengstoff og tennmidler. Vi er

behjelpelig med lagring, vi kan ge-

leide folk når de skal søke om ulike

tillatelser, og vi kan gi råd.

Sikkerhetsrådgivning er et relativt

nytt tilbud fra Orica og S. Dybedal.

Melheim er forhandlerens sikkerhets-

rådgiver. Han tror at tjenesten vil bli

svært viktig i tida framover.

– Myndighetene krever at alle be-

drifter har en sikkerhetsrådgiver som

påser at alle ansatte har det som trengs

av opplæring og papirer og lager – ja,

i det hele tatt at ting er på stell. Dette

kan vi bistå med, og skrive en rapport

til DSB som dokumentasjon på status.

Og hvis noen skal transportere eksplo-

siver eller andre farlige stoffer, kan de

rådføre seg med meg om hva de skal

gjøre i forbindelse med transporten.

De to varsler at det vil bli arrangert

informasjonsmøter om det nye tilbu-

det etter hvert, kanskje også kurs i

håndtering av farlig gods og liknende.

– Hvordan skal dere få flere entre-

prenører til å velge Orica?

– Pålitelighet er kanskje det viktig-

ste stikkordet, sier Arne Håvik. – Det

er en travel bransje, og du får ikke

disse karene til å vente på deg mange

ganger. Du skal være der når du skal.

Hvis du ikke klarer det, skal du i det

minste gi beskjed. Gode kundelagre

er også en viktig tjeneste. Det er steike

dyrt å bygge lager selv.

– Dere tar mye ansvar?

– Det aller viktigste for oss er at

hverdagen skal bli lettest mulig for

kundene våre, avslutter Melheim. –

Har de spørsmål om noe som har med

sprengning å gjøre, er det bare å ta

kontakt, så skal vi enten kunne svare,

eller formidle et svar til dem.

Arne Håvik (t.h.) og Eivind Arne Melheim i S. Dybedal AS – er Oricas nye representanter i Førde og omegn.

Orica har valgt firmaet S. Dybedal AS fra Almenningen i Vågsøy som sin nye forhandler av sprengstoff og tennmidler i Førde. 10. april 2012 overtar de lokalene som TOOLS Nord til nå har disponert i Hafstadvegen 80.



Det patronerte emulsjonsspreng-

stoffet Senatel™ Powerfrag™ blir

nå introdusert av Orica over hele

Norge. Det egenproduserte produk-

tet erstatter det velkjente Kemix A,

som har vært eksternprodusert lager-

vare hos Orica i mange år.

Kemix og Senatel™ har identiske

egenskaper og blir vanligvis brukt

som pipeladning i salver med vann-

fylte hull.

– Senatel™ produserer mindre

energi enn Eurodyn™ og Exan™, og

er myntet på salver der du nettopp

ønsker deg litt mindre kraft i den

øvre delen av ladesøylen, forklarer

sprengningstekniker Jan-Egil Blix i

Orica Teknisk Service.

Senatel™ har vært testet i Sverige

og Finland i godt og vel ett år, med ute-

lukkende gode resultater. Blix mener at

mange flere enn i dag ville hatt fordel

av å bruke Senatel™ i sprengningsar-

beidet. Samtidig er han klar over at den

som skal utføre jobben gjerne velger

Eurodyn™ for enkelhets skyld, og for å

slippe å forholde seg til flere produkter

enn nødvendig.

Pionérbedrift i Bergen

På Nesttun i Bergen har Sprengnings-

teknikk AS benyttet Kemix som hoved-

sprengstoff i en årrekke. Firmaet har

siden starten i 1986 høstet erfaringer

fra alle typer sprengningsoppdrag over

jord, og er de første som har tatt i bruk

Senatel™ i Norge. De har testet det

nye produktet i til sammen fem salver

siden april 2012.

– Senatel™ er kjempeflott! fast-

slår sjefen for Sprengningsteknikk,

Dag Atle Angell. – Produktet oppfø-

rer seg svært bra. Ikke minst er det

mer stabilt og robust enn forgjen-

geren. Mens Kemix-pølsene har en

tendens til å svelle og kile seg fast

i ladehullene, beholder Senatel™

formen hele veien. Det gjør pølsene

enklere å arbeide med, de går lett

ned i hullene. Det betyr også at de

er tryggere, fordi vi vet at de faktisk

når helt ned og oppnår kontakt med

Eurodyn™-ladningen i bunnen.

Sprengningsteknikk er for tida

opptatt med å sprenge ut en 70 mål

stor industritomt på Flesland, der Tine

Meierier skal bygge et nytt, hypermo-

derne produksjonsanlegg. Totalt 220

000 kubikk fjell, hovedsakelig granit-

tisk gneis, skal fjernes. Fortsatt gjen-

står rundt 60 000 faste kubikk. Alt blir

effektuert ved hjelp av Senatel™ som

pipeladning og Eurodyn™ i bunn.

Salvehullenes lengde varierer fra fem

til 14 meter.

– Selv om det er usedvanlig tørt i

Bergensområdet for tida, har vi veldig

mye innsig av grunnvann i borehul-

lene, fortsetter Angell. – I så måte er

det vannbestandige Senatel™ ideelt.

ORICA INNFØRER SENATEL™ I NORGEBergensfirmaet Sprengningsteknikk AS tester i disse dager ut emulsjonsspreng-stoffet Senatel™ Powerfrag™. Det nye produktet vil erstatte Kemix A innen utgangen av året.

Tekst: Einar Gjærevold Foto: Jan Egil Blix


ORICA INNFØRER SENATEL™ I NORGE

Bunnladningene med Eurodyn er på plass, nå venter salvehullet på Senatel-pølsene. F.v. lærling Cato Remme, borer Jan Frode Angell og skytebas Halvor Romarheim.


”Roligere” salver

– Normalt har du ikke behov for

like mye energi i toppen av ladesøy-

len som i bunnen, sier Jan-Egil Blix.

– Det er i den nedre delen at lad-

ningen skal bryte. Fordelen ved å re-

dusere energien oppover i pipelad-

ningen er at vi kan lade høyere og

dermed få en bedre fragmentering

i toppen. Vi får en ”roligere” salve,

med mindre risiko for steinsprut. Og

den fine fragmenteringen forenkler

naturligvis utlastingen.

Selv om sprengstoffet har blitt

grundig testet i våre naboland, har

Teknisk Service valgt å følge opp de

første Senatel™-salvene i Norge.

– Vi vet at norske kunder tenker

litt annerledes rundt dette enn sven-

sker og finner, derfor har vi ønsket å

teste det ut sammen med den kun-

den i Norge som bruker Senatel™

aller mest. Det er viktig for oss å

finne ut om produktet tilsvarer det

han har vært vant med.

Eier av Sprengningsteknikk AS, Dag Atle Angell, utfører kontorarbeid på brakka.

Tine Meieriers industritomt på Flesland utgjør hele 70 mål. Dagens salve er på 1700 kubikk. I stedet for gummimatter, bruker Sprengningsteknikk en finmasket fiskenot til å dekke salven. Nøtene brukes bare én gang, men koster til gjengjeld én krone pr kilo.

Tine Meieriers industritomt på Flesland utgjør hele 70 mål. Dagens salve er på 1700 kubikk. I stedet for gummimatter, bruker Sprengningsteknikk en finmasket fiskenot til å dekke salven. Nøtene brukes bare én gang, men koster til gjengjeld én krone pr kilo.


Sprengningsteknikk AS

Etablert: 1986 Eierskap: Dag Atle Angell og Torry Flesland Virksomhet: Fjellboring, fjellsprengning, graving, grøfting, transport, natursteinmuring, rørlegging, veibygging Maskinpark: 7 gravemaskiner, 1 hjullaster, 1 leddumper, 3 borerigger Ansatte: 17 personer Omsetning: 39 millioner kroner (2011)

Alle tennsystemer, unntatt bren-

nende lunte, egner seg til Senatel™,

og sprengstoffet kan brukes både

over og under jord, samt – om ønske-

lig – under vann. Dertil er det svært

miljøvennlig og avgir betydelig mindre

mengder med avgasser enn for eksem-

pel Exan™.

– Senatel™ er på mange måter et

bedre sprengstoff av hensyn til helse

og miljø, sier Blix. – Sånn sett ville det

vært fint å bruke i en tunnel. Noen dri-

ver fortsatt tunneler på tradisjonelt vis

med Exan™, og da er dette et godt og

rimelig alternativ – ikke minst i vann-

fylte partier.

Positiv etter testing

Prisen for nye Senatel™ Powerfrag™

vil ligge på nivå med det utgående

Kemix A. Foruten dette produktet,

leveres Senatel™ også i to andre vari-

anter; Pyromex™ og Magnum™.

På Nesttun anslår Dag Atle Angell

at firmaet hans forbruker 10–15 tonn

patronert emulsjon i året, med Exel™

som tennsystem. Hovedeieren av

Sprengningsteknikk AS er ikke i tvil om

konklusjonen etter to måneders bruk

av Senatel™ til flere ulike prosjekter.

– Senatel har kommet til oss for å

bli, sier han.

Sprengningsteknikk AS

Etablert: 1986 Eierskap: Dag Atle Angell og Torry Flesland Virksomhet: Fjellboring, fjellsprengning, graving, grøfting, transport, natursteinmuring, rørlegging, veibygging Maskinpark: 7 gravemaskiner, 1 hjullaster, 1 leddumper, 3 borerigger Ansatte: 17 personer Omsetning: 39 millioner kroner (2011)

Sprengningstekniker Jan-Egil Blix fra Orica ser gjerne at flere oppdager Senatel™. Foto: Einar Gjærevold.

Bore-operatør Jan Frode Angell tar en pust i bakken.

Gudvangen Stein AS har bestemt seg

for å fortsette med emulsjonsspreng-

stoffet Civec™ Control. Som vi skrev

i Fjellsprenger’n nr. 2/2011, testet

anortosittprodusenten ut bulklading

et halvt års tid i fjor. Nå er det klart at

selskapet ikke går tilbake til ANFO.

– Det er ikke råd å ta bort dette

nå som vi har blitt så godt vant,

sier daglig leder Morten Samskott.

Han legger til at det er praktiske

og sikkerhetsmessige forhold som

har bidratt mest til avgjørelsen.

– Dette er en svært praktisk

løsning, og det er viktig poeng

at emulsjon ikke omdannes til

sprengstoff før det er pumpet

inn i borhullet. Dessuten er det

raskere å lade med, og vi er ikke

avhengig av ”gummisprengstoff”

i tilfelle det er vann i hullene. Der-

med ligger det til rette for noen

besparelser.

Gruveselskapet produserte i

fjor om lag 210 000 tonn pukk og

singel av den spesielle bergarten.

Mesteparten blir brukt som råstoff

i steinull-industrien. For 2012 håper

Samskott å kunne øke produksjonen

med 20 000 tonn.

– Vi leverer litt mer til singelmar-

kedet nå, og har innført noen nye

fraksjoner som kan være interes-

sante. Anortositt er jo svært farge-

stabil, den holder seg fin og hvit i år

etter år.

GUDVANGEN STEIN VELGER

CIVEC™ CONTROL



Kongen av norsk anortositt, Morten Samskott i Gudvangen Stein.

Orica Norway ASRøykenveien 18 Tel. 32 22 91 00Postboks 614 Fax. 32 22 91 013412 Lierstranda [email protected]


Vi har produkter, systemer og kunnskapfor effektiv drift ...

... tid er penger

Verdens ledende sprengstoffleverandør

11Fjellsprenger’n 1/2012 19


Arbeidet med Citybanen i Stockholms

undergrunn skrider fram. Den seks

kilometer lange lokaltogtunnelen fra

Södermalm til Tomteboda blir beteg-

net som et av Sveriges største infra-

strukturprosjekter noensinne. Offisiell

byggestart var 24. januar 2009, og når

Citybanen står ferdig en gang i 2017 vil

den fordoble togkapasiteten gjennom

hovedstaden. Det betyr en vesentlig

lettere hverdag for mange mennesker

i Stockholmsregionen.

For hovedstadsboerne har ventet

lenge på denne utbyggingen. Ifølge

byggherren Trafikverket bor hver femte

svenske i dette området, og åtte av ti

togreiser i landet begynner eller slutter

nettopp her. Hver dag gjøres det 250

000 reiser med pendeltog i Stockholm.

Den nye jernbanetunnelen skal gjø-

re lokaltrafikken tettere og punktligere,

den vil i snitt halvere reisetida på de uli-

ke strekningene. I tillegg vil Citybanen

fysisk skille lokaltogene fra resten av

togtrafikken gjennom storbyen. I dag

deler lokaltog, godstog, regionaltog og

fjerntog det samme jernbanenettet.

Mange deltunneler

Citybanen får to spor og alt legges i

fjell, bortsett fra et parti under vann

mellom Söder Mälarstrand og Riddar-

holmen, der det bygges en 300 meter

lang senketunnel av betong.

Jernbaneanlegget består imidlertid

ikke bare av én, men flere tunneler. En

service- og redningstunnel blir drevet

parallelt med hovedtunnelen, og mel-

lom dem kommer 21 tverrslag som

skal fungere som rømningsveier og gi

atkomst for redningstjenesten. Fire at-

komsttunneler på ulike punkter langs

traséen gjør det mulig for arbeids-,

service- og redningsbiler å ta seg ned i

tunnelsystemet. Dessuten drives det yt-

terligere tre arbeidstunneler som bare

skal brukes til transportformål i bygge-

tida.

Alt i alt består prosjektet av 15

kilometer med tunneler.

Samtidig med tunnelene byg-

ges det to splitter nye, romslige

jernbanestasjoner under Stockholm

sentrum. Stasjonene skal knytte Ci-

tybanen sammen med annen kollek-

tivtrafikk i byen. I tillegg bygges det

ei jernbanebru med 1400 meters

lengde mellom bydelene Årsta og

Älvsjö for å føre lokaltrafikken inn

på Citybanen.

Det buldrer og braker under kjellerne i Stockholm. Men den svenske hovedstaden ryster slett ikke i sine grunnvoller.

STORT UNDERJORDSLØFT I STOCKHOLMBedre hverdag i vente for pendlerne


Teknisk krevende

Citybanen er et intrikat og teknisk svært

krevende prosjekt. Det er mange hen-

syn å ta i en trasé som passerer under

fem kirker, flere tusen arbeidsplasser,

enda flere boliger og mye eksisterende

infrastruktur under bakken: Her finnes

T-bane, biltunneler, et ledningssystem

for elektrisitet, bredbånd og tele, og

rørledninger for gass, vann og avløp.

Banen får en maksimalsynk på tre

prosent. Overdekningen over tunnel-

løpene varierer fra ti til 45 meter, og

består av to milliarder år gammelt ”ur-

fjell”, som blir betegnet som stabilt og

ideelt for tunneldrift. Likevel blir stor-

parten av tunnelen sprengt svært for-

siktig for å unngå rystelser i sentrums-

bebyggelsen.

Trafikverket anslår at prosjektet

vil ha et sprengstofforbruk på 2000

tonn, fordelt på cirka 5000 salver.

Hver salve i tunnelen består av 200

ladehull. Av dette blir det om lag

4,3 millioner tonn sprengtstein, som

fraktes ut og knuses, for deretter å

bli brukt som fyllmasse i andre deler

av banen. Hele tunnelløpet kles med

sprøytebetong for å hindre at stein

løsner og faller ned på sporene. To-

talt vil det gå med rundt 350 000

tonn betong til anlegget.

Byggingen av Citybanen er for-

delt på fire hovedentreprenører;

NCC Construction, PEAB, Bilfinger

Berger, og JVS (et konsortium mel-

lom Züblin og Pihl & Søn).

Prisen for det svenske underjord-

seventyret er beregnet til 16,8 milli-

arder SEK.

Femstrengs lading

Orica Sweden er hovedleverandør

av emulsjonssprengstoff, patronert

sprengstoff og tennmidler til City-

banen i Stockholm. Tre av de fire ho-

vedentreprisene blir støttet av Orica;

Södermalmstunnelen, Odenplan/

Vasatunnelen, og Norrströmsentre-

prisen med Station City. Samtidig le-

verer den svenske Orica-avdelingen

til alle arbeidstunnelene i alle de fire

hovedprosjektene, også den fjerde;

Norrmalmstunnelen.

Johan Håkansson er Oricas Un-

derground Operations Manager i

prestisje-prosjektet. Han forteller at de

mest brukte verktøyene i sprengnings-

arbeidet er Civec™ Control matrise og

Exel™ tennmidler. I tillegg brukes store

mengder patronert sprengstoff.

Det buldrer og braker under kjellerne i Stockholm. Men den svenske hovedstaden ryster slett ikke i sine grunnvoller.

STORT UNDERJORDSLØFT I STOCKHOLM



Det er trangt om saligheten i Stockholm sentrum. Atkomsten til Citybanetunnelene er flettet inn mellom eksisterende bygninger og infrastruktur med ”kirurgisk” presisjon. Her er inngangen til tunnelen under Stockholm sentralstasjon.

Den tyske entreprenøren Züblin har valgt eDEV som tennmiddel i de trange, tverrgående tunnelene. eDEV har svært presise forsinkertider. Det gjør at man med sikkerhet kan unngå at to hull detonerer samtidig. eDEV er utviklet spesielt for tunneldrift.


– Til å pumpe matrisen inn i bor-

hullene, har tunneldriverne leid inn

i alt fem mobile HandiLoader™

2000-enheter. Disse er spesialutstyrt

for sprengning i vibrasjonsváre miljøer,

og benytter femstrengs lading. Det be-

tyr at hver enhet kan kjøre fire forskjel-

lige programmer med fem ladestren-

ger innbakt i hvert enkelt program. I

programmene kan kunden selv velge

hvor mange kilo han ønsker i bunnlad-

ningen og hvor mye matrise det skal

være totalt i hvert enkelt hull. Under

ladingen stanser utstyret automatisk

på de innstilte verdiene.

e-Dev og sikkerhetsanalyse

Til de mest følsomme partiene har

entreprenørene valgt å benytte Ori-

cas elektroniske tennsystem eDev™,

spesielt utviklet for tunneldrift med

strenge krav til rystelser. Systemet

brukes sammen med programvaren

SHOTPlus®-T.

– Oricas deltakelse stanser imid-

lertid ikke her, tilføyer Håkansson.

– Datterselskapet vårt, Nitro Con-

sult, har vært med på å planlegge

og tilrettelegge alt sprengningsar-

beidet. Samtidig har vi i Orica Tek-

nisk Service bidratt med en rekke

sprengningstekniske tjenester. Vi

har levert regresjonsanalyser og

vært konsulenter på bore-, tenn- og

ladeplanene, og vi har utdannet la-

deoperatører og lært folk å bruke de

elektroniske tennerne.

Sikkerhetsregimet i Citybane-

prosjektet fikk Orica til å tenke nytt.

En internasjonal ekspertgruppe fikk i

oppdrag å utvikle en helt ny simule-

ringsmodell for risikoanalyse som ga

prosjektledelsen mye ny kunnskap.

Johan Håkansson er svært begeis-

tret for utfordringene Citybanen har

gitt:

– Vi opererer i utkanten av det som

er teknisk mulig akkurat nå. Men om

vi hadde brukt elektroniske tennere i

enda høyere grad, kunne vi godt ha

sprenge enda nærmere eksisterende

strukturer og bebyggelsen!

Fra stuffen til NCC Constructions tunnelparti rett under Stockholm sentralstasjon. Hovedtunnelen får et tverrsnitt på 85 m².

Orica Swedens prosjektleder for Citybanen, Johan Håkansson.

Øst for Karlstad og vest for Stockholm. Midt inne i storskogen i Bergslagen ligger Orica Mining Services største fabrikkanlegg i Europa. Her er sikkerheten streng. På et 160 mål stort område finner vi en håndfull bygninger med god avstand til hverandre; verksteder, laboratorier, kontorer, testfasiliteter og to fabrikker. Fabrikkene er plassert i hver sin ende av området. På den vestlige delen (Västra) foregår produksjon av emulsjonsmatrise. På Östra produseres allehånde tennmidler. Og det er tennmidler (TM) det skal handle om her.

Den 1. januar 2012 overtok Christer

Kanto (61) som ny fabrikksjef på TM-

fabrikken.

– Det var en fantastisk følelse

den første dagen, forteller han til

Fjellsprenger’n. – Jeg kom liksom

”hjem”. Den velkomsten jeg fikk,

kommer jeg aldri til å glemme.

Kanto blir rørt når han tenker til-

bake på sin første arbeidsdag. Nesten

200 ansatte hadde møtt fram for å

applaudere nysjefen inn på fabrikken.

Mannen hadde vært savnet.

For Kanto er ingen hvem som

helst i Orica-systemet. I vinter kom


TENNMIDDELFABRIKKEN NORD I SKOGENELedestjerne med røtter

TENNMIDDELFABRIKKEN NORD I SKOGENELedestjerne med røtter

Øst for Karlstad og vest for Stockholm. Midt inne i storskogen i Bergslagen ligger Orica Mining Services største fabrikkanlegg i Europa. Her er sikkerheten streng. På et 160 mål stort område finner vi en håndfull bygninger med god avstand til hverandre; verksteder, laboratorier, kontorer, testfasiliteter og to fabrikker. Fabrikkene er plassert i hver sin ende av området. På den vestlige delen (Västra) foregår produksjon av emulsjonsmatrise. På Östra produseres allehånde tennmidler. Og det er tennmidler (TM) det skal handle om her.


han fra stillingen som Europa-sjef

ved Oricas hovedkontor i Troisdorf,

Tyskland, men veteranen har arbeidet

i Orica og det tidligere Nitro Nobel/

Dyno Nobel helt siden 1984. I løpet av

disse 28 årene har Kanto hatt en rek-

ke roller i bedriften; lisenskoordinator,

prosjektleder, eksportsjef, daglig leder

(VD), og altså Europasjef.

I bunnen av den imponerende me-

rittlista ligger en utdanning som kjemi-

ingeniør, men det er først og fremst

innenfor den kommersielle sektoren at

Christer Kanto har hatt de fleste av sine

arbeidsdager.


TENNMIDDELFABRIKKEN NORD I SKOGENETENNMIDDELFABRIKKEN NORD I SKOGENE

Fabrikker over hele verden

Orica Mining Services opererer i dag

13 tennmiddelfabrikker over hele

verden – i Australia, Filippinene,

Kina, India, Chile, Brasil, Canada,

USA, Sør-Afrika, Tyskland og Sve-

rige. Fire av dem er store. Den ene

ligger i Gyttorp. Herfra strømmer

elektriske og ikke-elektriske tenn-

midler ut til hele Europa, Afrika,

Amerika og Asia. Produksjonen går

døgnet rundt, sju dager i uka, hele

året igjennom.

Fabrikkanlegget har lange tradi-

sjoner i Gyttorp, faktisk helt tilbake

til Alfred Nobels tid på 1800-tal-

let. Det var her det ikke-elektriske

tennsystemet Nonel ble oppfunnet

på slutten av 1960-tallet, et system

som revolusjonerte fjellsprengnings-

bransjen.

Likevel, historiens sus ga ingen

garanti for at fabrikken skulle bli

liggende i Gyttorp da Orica overtok

ærverdige Dyno Nobel i 2006. Fa-

brikken var én av to viktige tennmid-

del-fabrikker i Europa. Den andre lå i

Troisdorf i Tyskland.

– Hvorfor valgte Orica å samle

produksjonen på et avsidesliggende

sted som Gyttorp i stedet for det

sentrale Europa?

– En vil jo alltid forsøke å kon-

sentrere virksomheter og hente ut

synergieffekter der en kan, svarer

Christer Kanto. – Både Troisdorf og

Gyttorp drev svært kostnadseffek-

tivt. Troisdorf lå mer sentralt plassert,

men det var flere ting som gjorde

at avgjørelsen falt i Gyttorps favør.

Vi hadde investert mye i ny tekno-

logi, ikke minst gjennom utviklingen

av NPED-er (Non-Primary Explosive

Detonators). Og mens Troisdorf

fokuserte mest på elektriske tenn-

kapsler, produserte vi hovedsakelig

ikke-elektriske tennmidler, Nonel

(Exel). Dessuten hadde vi stor pro-

duksjonskapasitet: Vi hadde bygd

opp to produksjonslinjer for slange

og har fortsatt plass til en tredje, om

det skulle bli behov.

Ekvator rundt åtte ganger i året

En gang, i ”gullalderen” på 1950-

og 60-tallet, sysselsatte sprengstof-

findustrien i Gyttorp rundt 1300

mennesker. I dag er arbeidsstokken

mer beskjeden. 80 personer arbei-

der i sprengstoffabrikken, 260 i TM-

fabrikken. Men produksjonen har

økt mangfoldig. Hvert år lager en

av verdens mest avanserte fabrikker


Christer Kanto er ny leder for Oricas tennmiddelfabrikk i Gyttorp. Veteranen kjenner fabrikken og menneskene her som få andre, og ble hilst varmt velkommen da han tok over etter nyttår.

flere hundre millioner meter Exel-

slange. Det tilsvarer omtrent jorda

rundt åtte ganger ved ekvator.

I dag er ikke Orica lenger alene

om å tilby ikke-elektriske tennere,

men de fleste produsenter leverer

bare slanger med to-lags isolasjon.

Orica er en av svært få som tilvirker

tre-lags slange. Trelags isolasjon gjør

slangen mer robust, slik at den tåler

ekstreme belastninger. Exel-slangen

skal tåle høye og lave temperaturer,

den skal kunne stå i vann i flere må-

neder, og den skal tåle å bli halt og

dratt i.

Oricas slanger er godt kjent for

den høye kvaliteten. Så gjennomgår

da også produktet nitid testing før

det sendes ut på markedet, og pro-

duksjonsprosessen blir stadig forbe-

dret, ifølge Christer Kanto.

– Vi har en hel del ”forbedrings-

prosjekter” på gang, både store og

små. Men først og fremst handler

det om mange stadige forbedringer.

Vi trenger ikke alltid investere i store

maskiner for at jobben skal gjøres

bedre, det holder gjerne at vi finner

de små grepene som gjør oss stadig

bedre.

Den joviale svensken har satt

telefonen på lydløs, men fra PC-

en plinger det inn epost i en ujevn

strøm, enda det er godt etter kon-

tortid. Slik er det å jobbe i et globalt

selskap med avdelinger i alle tidsso-

ner.

Ferdigvarer og halvfabrikata til

hele verden

Tennmiddelfabrikken i Gyttorp pro-

duserer det meste selv, fra hylser til

detonatorer og lunter. Sprengem-

nene til tennerne hentes riktignok

fra en fabrikk i Karlskoga. Også gra-

nulatet til plastslangene kommer fra

en ekstern leverandør, men ellers er

fabrikken selvforsynt. Elektriske og

ikke-elektriske systemer produseres

i ulike maskiner, men under samme

tak. Alle standardprodukter går i de

helautomatiske produksjonsmaski-

nene, mens de som avviker fra nor-

malen – for eksempel ekstra lange

slanger, kjøres i de manuelle.

Den største kundegruppa for

Orica Mining Services er utvilsomt

entreprenørene som jobber under-

jords og i de store dagbruddene,

især i Australia, Asia og Canada. I

Europa utgjør Norden hoveddelen

av markedet, og også her er under-

jordsprosjektene de største kunde-

ne, med Boliden, NCC og Skanska i

spissen.

Noe av tennmiddelproduksjonen

selges direkte til kunden fra fabrik-


- Hvis vi surret alle Exel™-slangene som Oricas svenske tennmiddelfabrikk har laget rundt jorda, ville kloden ha sett ut som et garnnøste. Christer Kanto

Christer Kanto står på god fot med arbeiderne ”på gølvet” i tennmiddel-fabrikken. Her med (f.v.) Michaela Wallin og Monica Andersson

ken, men det aller meste går ut via

hovedlageret i Åkernäs.

– Hva går det mest i, ferdigpro-

dukter eller halvfabrikata?

– De fordeler seg omtrent 50/50.

Vi eksporterer ferdige produkter til

alle de selskapene vi selv har i Eu-

ropa, det vil si Norge, Danmark, Fin-

land, Island, Estland, Polen, Tsjekkia,

Slovakia, Bulgaria, Tyskland, Belgia,

England, Irland, Spania, og Portugal,

foruten til Ghana og Japan. Dessu-

ten eksporterer vi ferdigvarer til sel-

skaper som vi ikke eier selv i Frankri-

ke, Italia og Irland. Halvfabrikata går

til Orica-fabrikker i USA, Canada,

Chile, Zambia, Korea, Russland og

Kasakhstan.

– Det må være en logistisk utfor-

dring?

– Det er en ganske kompleks lo-

gistikk, for det er ikke bare å sende

disse produktene av gårde. Vi snak-

ker faktisk om ørsmå sprenglege-

mer, og da kreves diverse tillatelser

og godkjennelser. Derfor har vi et

ganske stort apparat til dette. Egent-

lig handler sprengstoff og tennmid-

ler mye om å finne en god måte å

spre energi på. Uten et godt distri-

busjonsapparat, hjelper det ikke om

produktet er aldri så godt. En god

supply chain er helt avgjørende.

Alltid backup

Oricas produksjonsapparat følger et

ufravikelig reserveprinsipp: Hvis en

fabrikk stopper opp, skal det alltid

finnes reserveløsninger. Målet er at

kunden alltid skal få den varen som

er bestilt, til avtalt tid.

I Gyttorp går produksjonsappa-

ratet døgnet rundt. Det gjør fabrik-

ken sensitiv for uhell. Skulle det for

eksempel bli tordenvær, må driften

stanse. Men det finnes alltid en be-

redskap: Den består i første rekke av

et stort lager med reserve-spreng-

kapsler. Alternativt kan produkter

flys inn fra Oricas fabrikker i utlan-

det. Den nærmeste ligger i Browns-

burg i Canada, men varene kan like

gjerne hentes fra fabrikkene i Chile,

Canada eller Australia.

– Vi har et stort nettverk av ma-

gasiner, sier Kanto. – Exel-slanger er

dessuten lette å frakte rundt, for de

er klassifisert som plast og kan tas

med i hvilke fly som helst.

Med 13 tennmiddelfabrikker

spredt over hele kloden, skulle le-

veringsevnen være på topp. I tillegg

kommer en rekke monteringsfabrik-

ker som tar imot halvfabrikata. Men

hvorfor eksportere halvferdige va-

rer?

– I stedet for å sende ferdigproduk-

ter, har vi valgt å utplassere sam-

mensettingsmaskiner i enkelte land,

forklarer Kanto. – Det er fordelaktig

av flere grunner. For det første gjør

det transporten lettere. For det andre

blir leveringstida kortere for kunden,

hvis noen bestiller feil og befinner seg

langt fra nærmeste hovedfabrikk. Hvis

en Exel-kapsel skulle hatt ei brenntid

på 500 millisekunder i stedet for ett

sekund, eller lunta skulle ha vært 7,2

meter lang i stedet for seks, kan man

bruke halvfabrikatene til å lage nye og

riktige produkter lokalt. For det tredje

representerer monteringsfabrikker

kjærkomne arbeidsplasser mange ste-

der. Spesielt er det mange kvinner som

får jobb på slike stasjoner.

Skreddersydde produkter

Selv om sortementet er stort i Orica,

både innen sprengstoffer og tenn-

midler, hender det at kundene tren-

ger skreddersydde løsninger.

– Vi har et godt eksempel her

hjemme, forteller Christer Kanto. –

Tennkapsler kan som kjent bli stå-

ende ganske lenge i et borehull, og

i Aitik gruver er vannet i borehullene

litt surt, slik at kapslene blir ødelagt.

Tennerne som skal sendes dit må

derfor være av kobber. Det betyr at

vi legger på en hinne av kobber som

står imot det sure miljøet.

Andre kunder har ønsket spesiel-

le farger på Exel-slangene, og Orica

har prøvd å imøtekomme også det-

te. Men med et produksjonstempo

på 400 meter slange i minuttet, blir

slike ønsker fort dyre og tungvinne å

innfri.

Økende eksport

Konkurransen i sprengstoffmarkedet

har økt betydelig de siste årene, og

man skal stå tidlig opp for å henge

med. Samtidig har aktiviteten innen

gruve- og anleggssektoren kanskje

aldri vært så stor som nå. Ikke minst

har gruveindustrien skutt fart igjen,


Er det lønnsspørsmål eller et teknisk tema som diskuteres her, mon tro? F.v.: Christer Kanto, Peter Gräsberg og Jannick Schwenke.

takket være høye metallpriser som

følge av at Kina tar i mot mer metall

enn tidligere.

Afrika er et marked som vokser

hurtig. Der blir det stadig åpnet nye

gruver, og TM-fabrikken i Gyttorp

har sin fulle hyre med å forsyne dem

med detonatorer. I tillegg vokser

markedene i Kasakhstan og Russ-

land. Til og med i Sverige åpner det

nye gruver for tida.

– Sverige opplever nesten et el

dorado for tida, sier Christer Kanto. –

Det blir satset stort i gruvene i Nord-

Sverige og i Nord-Finland. Også her

i Bergslagen blir mange små gruver

gjenåpnet.

Det gjør godt for tennmiddelpro-

dusenten, som med over 300 an-

satte er den klart største arbeidsgi-

veren i Nora kommune. 90 prosent

av medarbeiderne bor innenfor en

radius av 15 kilometer fra hjørne-

steinsbedriften.

Snudde negativ trend

Christer Kanto vokste opp i Stripa, et


Christer Kanto fikk utrettet mye på sine seks år i Tyskland. Han har fine minner derfra, ikke minst fra vinterkarneva-let i Köln og i Bonn. Neste år skal han være med igjen! Inntil videre er karnevalkoppen er en hyggelig påminnelse.

lite gruvesamfunn nord for Gyttorp.

Faren var gruvearbeider og fjell-

sprenger, så Christer Kanto har

kunnet følge utviklingen i bransjen

i to–tre generasjoner. Etter opphold

i Norge og Tyskland, og etter å ha

besøkt de fleste land der Orica er

etablert, er han nå tilbake der han

startet. Han kjenner fabrikkanlegget

ut og inn, og ikke minst, han kjen-

ner folket som jobber der. Hvilke mål

har Kanto satt seg for virksomheten

i Gyttorp?

– Det var en del ting som ikke

fungerte godt nok internt da jeg

kom, svarer han. – Vi måtte få til en

forandring. Blant annet kommuni-

serte forskjellige grupper dårlig seg

i mellom. Når dialogen er dårlig får

du gjerne også et dårlig driftsresul-

tat.

Ifølge Kanto skulle det ikke så

mye til for å snu situasjonen. Gamle

idéer fra både ledelse og ansatte

kom på bordet, og den nye lederen

var villig til å lytte til inputs fra begge

sider. I løpet av én måned var orga-

nisasjonsstrukturen endret.

– Jeg er flink til å få kontakt med

folk relativt kjapt, og kunne raskt

danne meg et bilde av de enkeltes

kompetanse. Det er ingen tvil om at

det finnes folk med mye kunnskap

her, men ikke alle var plassert på rett

sted. Nå har vi stokket litt om, og

det ser ut til å gå bra. Det finnes en

vilje her nå til å være fleksibel og til

å stå på for fabrikken. Folk får lov til

å gjøre det de er best på. Ikke minst

har vi fått opp humøret.

Et av de små grepene som har

hatt stor betydning, er utgivelsen av

et enkelt, ukentlig nyhetsskriv der

medarbeiderne kan lese om hvordan

det går på fabrikken. ”Ukebrevet”

har blitt veldig populært.

– Ser du resultater av omstillin-

gen?

– Å ja. Vi får ut større volumer

nå. Det tror jeg henger sammen

med den positive spiriten.

Savner karneval

Pling! pling! synger PC-en. Kveldsmør-

ket pakker seg rundt det gamle Bergsla-

gen, men på den andre sida av jorda har

noen kommet på jobb.

Fabrikksjefen låser seg ut og trasker

til parkeringsplassen. Sier at han gjerne

skulle ha vært i Tyskland. For der er det

karneval akkurat nå, i slutten av februar.

– Vi kommer til å savne karnevalet,

erklærer han. – Vi stortrivdes i Tyskland,

og karnevalet i Köln eller i Bonn var rik-

tigt skoj! Tyskerne tar karnevalet svært

alvorlig, og sist mandag var det Rosen-

Montag. Da har alle fri og det er full

fest. Det tyske karnevalet har ikke noe

latinsk ved seg, det likner mer på en stor

ølfest, som tyskerne er så flinke på.

Christer Kanto har gitt seg selv ett

år i Gyttorp. I første omgang. Så får han

se.

– Tennmiddelindustrien er ikke en

like sexy business som IT-industrien,

men uten sprengstoff og tennmidler

blir det ingen tunneler og ingen gruver.

Mange tenker ikke over hvor viktig vi er

for byggingen av samfunnet, men all

utbygging har én kritisk vare, og den er

vår. Ellers er det stopp!



Christer Kanto

1950– Vokser opp i Stripa. 1984 Lisenskoordinator i Nitro Nobel, Gyttorp 1989 Eksportsjef i Nitro Nobel, Gyttorp 1995 Internasjonal sjef for Dyno Nobel EMEA 2000 Daglig leder for Dyno Nobel, Gyttorp 2004 Internasjonal koordinator for Dyno Nobel, Oslo. 2006 Europasjef for Orica Mining Services, Tyskland 2011 Integrasjonssjef for Orica i Belgia og Portugal 2012 Fabrikksjef Orica, Gyttorp Bor sammen med Annika i Lindesberg, 30 minutters kjøretur fra Gyttorp. Har to voksne barn. Er musikkinteressert og en ivrig skigåer. Har deltatt i Vasaloppet fem ganger.

Litt sprengstoffhistorie

1300– Gruver og jernverk etableres i Bergslagen og på stedet som får navnet Göttorpet (göt = jernstøping). 1858 Kruttverket Gyttorps Krutbruk etableres. 1862 Gyttorps Krutbruk begynner å produsere lunter. 1864 Alfred Nobel grunnlegger Nitroglycerin Aktiebolaget i Heleneborg, Stockholm, som verdens første kommersielle nitroglyserinprodusent. 1865 Alfred Nobel er med på å danne Nitroglycerin Compagniet i Norge. Selskapet starter sprengstoffabrikk i Bærum. Nitroglycerin AB bygger ny fabrikk i Vinterviken, Stockholm. 1867 Krutbruket utvider produksjonen og begynner å lage nitroglyserin etter samme patent som konkurrenten Nitroglycerin Aktiebolaget. Alfred Nobel tar ut patent på dynamitt og produksjon starter straks. 1874 Krutbruket innfører ammoniumnitrat som et nytt produkt. 1881 Sprengstoffprodusenten Jones, Scott and Co. blir etablert i Australia. Senere slår bedriften seg sammen med britiske kjemikalieprodusenter og danner Imperial Chemical Industries (ICI). 1888 Kruttverket skifter navn til Gyttorps Sprängämnes Aktiebolag. 1890 Gyttorps Sprängämnes kjøper opp tilsvarende fabrikker i Ramsberg og Nora utover i 1890-årene. 1896 Alfred Nobel dør. 1902 Gyttorps Sprängämnes innleder prissamarbeid med Vinterviken. 1915 Nitroglycerin AB kjøper Gyttorps Sprängämnes AB, sin argeste konkurrent. Deler av produksjonen i Stockholm flyttes til Gyttorp p.g.a. plassmangel. 1917 Norsk Sprængstoffindustri AS blir stiftet. Sammenslåing av flere sprengstoffprodusenter, bl.a. Nitroglycerin Compagniet. 1921 All gjenværende produksjon av dynamitt flyttes fra Stockholm til Gyttorp. 1935 Nitroglycerin AB flytter hovedkontoret fra Stockholm til Gyttorp. 1947 Nitroglycerin AB bygger nye laboratorier og arbeiderboliger i Gyttorp. 1954 Nitroglycerin AB tar i bruk ny fabrikk. 1965 Nitroglycerin AB skifter navn til Nitro Nobel AB.1968 Per-Anders Persson oppfinner et ikke-elektrisk tennsystem, Nonel. 1971 Dyno Industrier ASA stiftes som en sammenslutning av Norsk Sprængstoffindustri AS og Grubernes Sprængstoffabriker AS.1986 Nitro Nobel AB blir kjøpt opp av Dyno Industrier ASA. 1998 ICI Australia selger ut deler av virksomheten og omdøpes til Orica. 2000 Dyno Industrier blir kjøpt opp av det svenske investeringsselskapet Industri Kapital og omstrukturert til Dyno Nobel, med hovedkvarter i Oslo. 2006 Australske Orica Mining Services kjøper opp Dyno Nobel. Kilder: Frövi Maskin- & Bruksbanemuseum, Nobelprize.org, Industrimuseum.no, Wikipedia


Per-Anders Persson (1930 - 2001)

Arkivfoto, Orica Sweden AB


Da Nitro Nobel lanserte sitt patent for

ikke-elektriske tennere i 1968, skapte

det furore i fjellsprengermiljøet, ikke

bare i Norden, men over hele verden.

Hjernen bak idéen tilhørte Per-An-

ders Persson (1930–2001), sivilingeniør

og forskningssjef ved Nitro Nobels De-

toniklaboratorium i Gyttorp, det lille

industristedet midt inne i granskogen

i dypeste Sverige.

Fram til denne tid var det bare elek-

triske tennere som gjaldt for store sal-

ver. Det elektriske prinsippet var et stort

framskritt i sin tid, men el-tennere var,

og er, ømfindtlige for ytre elektriske

påkjenninger som i verste fall kan an-

tenne en salve spontant. Nå kom det

endelig et tennsystem som ikke lot seg

affisere av elektriske felter rundt høy-

spentlinjer, elektriske borerigger og

tordenvær, men som fungerte farefritt

under alle forhold, også sammen med

vann og strømførende fjell.

Patentet ble kalt Nonel. I dag kjen-

ner vi det som Exel, men prinsippet er

det samme, enkelt og komplisert på

samme gang: En tynn, hul plastslange

fører en sjokkbølge fra tennapparatet

fram til sprengladningen i enden. Inne

i slangen befinner det seg en plastisk

masse krydret med høyeksplosive par-

tikler. Når disse blir antent starter en

serie mikroskopiske detonasjoner som

lyner gjennom slangen med cirka 2000

meter i sekundet og trigger tennperlen

i salvens knutepunkt. Tennperlen star-

ter i sin tur et forsinkerelement, som

bestemmer når hovedtenneren skal

gå av. Hovedtenneren gjentar deret-

ter prosessen ut til alle koblingsblok-

kene og hvert enkelt salvehull i løpet av

brøkdelen av et sekund.

Fordi slangesystemet verken be-

nytter elektrisk strøm eller inneholder

metall, reagerer det ikke på statisk

elektrisitet og radiobølge-energi, og er

dermed langt tryggere å håndtere og

lagre enn detonerende lunter.

Nonel kom på markedet i 1973 og

ble en umiddelbar suksess. Siden har

systemet gått sin seiersgang over hele

kloden, og blitt kopiert av mange andre

Vitenskapsmannen Per-Anders Persson viet sitt liv til fjellsprengningsteknologien. Hans innsats kvalifiserer til en plass på linje med Alfred Nobel.

Per-Anders Persson:

GENIET BAK NONEL


produsenter. I dag brukes oppfinnelsen

til både sivile og militære sprengnings-

formål, til spesialeffekter og fyrverkeri,

til kollisjonsputer i biler og til katapult-

seter i jagerfly.

Men oppfinneren het altså Per-

Anders Persson. Hvem var han?

Banebrytende forskningsinnsats

Per-Anders Persson ble født i Helsing-

borg i 1930, men vokste opp i Mal-

mö. Han utdannet seg til sivilingeniør

ved Chalmers tekniska högskole i

Göteborg i 1953, og hadde sin før-

ste jobb i STAL-Laval Turbin, der han

var med på å konstruere stasjonære

gassturbinmotorer.

Et par år senere ble Persson ansatt

hos våpenprodusenten Bofors AB i

Karlskoga, der han arbeidet med bal-

listiske eksperimenter. Fra gammelt av

var Bofors et av Sveriges viktigste stål-

verk, men gikk i 1880-årene over til å

produsere kanoner. På 1890-tallet ble

fabrikken ironisk nok overtatt av Alfred

Nobel, dynamittens far og grunnlegger

av Nitroglycerin Aktiebolaget.

Men unge Persson ville videre. I

1959–1961 studerte han ved Univer-

sity of Cambridge i England, hvor han

tok doktorgraden på å utvikle teorier

for friksjonsmekanismer ved høye has-

tigheter, samt nye målemetoder for å

avlese friksjon i høye hastigheter.

I 1965 ble Persson ansatt dels

som forskningssjef ved Nitro Nobels

Detonik-laboratorium, dels som dag-

lig leder for stiftelsen Svensk Detonik-

forskning (SveDeFo), et forsknings-

institutt som han selv var med på å

etablere. Begge hadde hovedkontor

i Vinterviken i Stockholm, der Alfred

Nobel grunnla sin første sprengstof-

fabrikk.

I Vinterviken ble det gjort et ba-

nebrytende forskningsarbeid i å for-

stå sprengstoffers virkemåte i fjell, et

arbeid som mange fjellsprengere har

kunnet nyte fruktene av senere. Blant

problemstillingene var bergfragmen-

tering, skadebegrensning i fjell, tenn-

mekanismer, sikkerhet, bergmekanikk,

datamodeller som kan forutse spreng-

stoffers effekt på fjellet, luftsjokkbøl-

ger, vibrasjoner og mye mer.

Mennesker som kjente Per-Anders

Persson har beskrevet ham som en

varm, sosial og omtenksom type, en

person som lett skaffet seg venner

innen fagområdet han elsket. Han nøt

stor tillit og respekt, og var en periode

generalsekretær i EXTEST, en interna-

sjonal arbeidsgruppe som på 1970-tal-

let arbeidet med å standardisere test-

metoder for sprengstoffer, og han var

styrerepresentant i Kungliga Ingenjörs-

vetenskapsakademien.

Prisdryss

Tennsystemet Nonel befestet Nitro

Nobels stilling som verdens ledende

selskap innen sivil fjellsprengningstek-

nikk.

Oppfinnelsen innbrakte Per-An-

ders Persson flere priser: Polhemsme-

daljen av Svenska Teknologföreningen

(1973), Distinguished Service Award

av Society of Explosives Engineeers i

USA (1980), Svenska Uppfinnares pris

av STU (Styrelsen for Tekniks Utveck-

ling, 1985) og Nitro Nobel-medaljen

(1989).

Fra 1979 til 1984 var Persson

forsknings- og utviklingsdirektør ved

Nitro Nobel AB i Gyttorp. Her gjorde

han en stor innsats i å få bygd nye fa-

brikker og nytt ladeustyr beregnet på

bulkemulsjoner, da de nye emulsjons-

sprengstoffene kom på markedet.

Ikke minst betydde han mye for Dyno

Nobels etableringer ved Sveriges stør-

ste gruve, Aitik kobbergruve utenfor

Gällivare i Nord-Sverige.

Persson spilte også en nøkkelrolle

da Nitro Nobel noen år senere videre-

utviklet den kinesiske teknologien

bak primærsprengstoffrie tennkapsler

(NPED).

Utvandret til USA

I 1984 flyttet Per-Anders Persson til

Socorro i New Mexico, USA, der han

både ble professor i gruveteknikk ved

New Mexico Tech (New Mexico Insti-

tute of Mining and Technology), og

forskningsdirektør for et nyetablert

forskningssenter, Center for Explosives

Technology Research (CETR).

I New Mexico bygde Persson opp

et nytt livskraftig forskningssenter,

Research Center for Energetic Mate-

rials (RCEM). Noen år senere, i 1992,

slo dette seg sammen med Energetic

Materials Research and Testing Cen-

ter (EMRTC), med Persson som Chief

Scientist.

Per-Anders Persson ble profes-

sor emeritus i gruveteknikk (Mining

Engineering) ved New Mexico Tech I

1999. Samme år ble han pensjonist,

men fortsatte likevel å arbeide som

konsulent for sprengningsindustrien

og de amerikanske myndighetene i

en årrekke.

Persson nøt høy anseelse inter-

nasjonalt, og var gjesteforeleser

flere steder, blant annet ved forsvar-

sakademiet i Yokusuka i Japan, ved

University of Queensland, Australia,

og ved University of California, USA.

Han var med på å skrive to viktige

fagbøker, Detonics of High Explosi-

ves (1970) og Rock Blasting and Ex-

plosives Engineering (1994). Begge

brukes ved universiteter og tekniske

høyskoler over hele verden den dag

i dag.

Akademikeren, Malmö-killen og

en av de mest ruvende skikkelsene i

Dyno Nobels og Orica Mining Services

historie, flyttet aldri hjem igjen til Sve-

rige. Han elsket naturen og livet i New

Mexico, men nøt også å seile omkring

i Stockholms skjærgård sammen med

sin kone, May, i sommerferiene. Seil-

båten hadde han naturligvis bygd selv.

Per-Anders Persson døde i Socorro

i 2001, 71 år gammel.

TRACK& TRACE

Orica Mining Services er verdensledende innen sivile sprengstoffer, tennmidler, sprengningstekniske løsninger og service. Vi gjør alt som står i vår makt for å gi våre kunder smarte løsninger og selvfølgelig følge alle juridiske forpliktelser i de landene vi opererer. Innen EU er en del av disse forpliktelsene i ferd med å endres.

Informasjon om Oricas Track & Trace prosjekt

Nye juridiske krav til produksjon og distribusjon av kommersielle sprengstoffer i EU vil gjennomføres i to trinn.

Fra og med april 2013, må alle produkter som omfattes av EU-direktivene 2008/43/EC og 2012/04/EU merkes med en unik identifikasjon.

Fra og med April 2015 må alle produsenter kunne vise til en detaljert dokumentasjon som viser sporbarhet av kommersielle sprengstoffprodukter ned til enhetsnivå (f.eks patron eller tenner).

I tillegg vil også forbrukerne måtte kunne dokumentere sitt forbruk av eksplosivprodukter ned til samme nivå.

Orica Track and Trace prosjekt Siden 2010 har vi jobbet intensivt for å komme frem til vår Track and Trace- løsning. Prosjektet er i rute og vi gjennomfører nå tester i flere land. Den første merkingen er tatt i bruk ved flere av våre fabrikker.

Vi ønsker å være tidlig ute med en løsning, slik at vi kan fortsette å levere våre produkter og service med samme gode kvalitet.

Ny merking av produkter fra Gyttorp Den første produksjonsenheten i Orica som testet ut merking i henhold til EU kravene, som gjøres gjeldende i 2013, er vår sprengstoffabrikk i Würgendorf.

Nå har vår fabrikk i Gyttorp innført ny merking på tennere

2013 & 2015: nye juridiske krav i EU

og sprengstoffer. Hver enhet blir merket med en unik ID (barcode) slik at produktet kan spores hele veien fra produksjon til forbruk.

Vi vil ha en kontinuerlig utvikling av systemet frem til kravene gjøres gjeldende.

I en overgangsperiode vil du kunne motta produkter med varierende merking.

Eksempler på nye etiketter (tenner, pose og eske).



Orica Mining Services dominerer markedet med størst utvalg av sprengstoffer og tenn-midler. Sikkerheten står alltid i høysetet, og snart kommer en helt ny serie tennsystemer.

Oricas IS/EBS Produktsjef/Marketing Manager, Dr. Peter Reinders, har nyheter i ermet, men er først og fremst opptatt av tilfredse kunder.


Fra sitt kontor i Oricas regionhoved-

kvarter i Troisdorf, 13 kilometer nordøst

for den tyske storbyen Bonn, har Peter

Reinders (46) god utsikt. Ikke minst har

han god oversikt over alt Orica Mining

Services kan by på av produkter og tje-

nester i det virksomhetsområdet som

internt kalles EMET, og som består av

Europa, Midt-Østen og Tyrkia.

Reinders har vært produktsjef for

sprengstoffer og sprengningstjenester i

Orica EMET siden 2010. Nylig tok han

også over ansvaret for alle tennmid-

lene.

– Hvorfor ble nettopp du valgt til ny

produktsjef for tennmidler?

– Jeg håper det har noe med mine

ferdigheter og erfaringer å gjøre.

Utviklet i-kon™

Som man spør, får man svar. Her kom-

mer derfor en raskt oppsummering av

bakgrunnen til den høye, bebrillete

tyskeren i sjefsstolen. Peter Reinders

utdannet seg til gruveingeniør ved

Aachen tekniske høyskole, i delstaten

Nordrhein-Westfalen. Etter eksamen

ble han ansatt på Geoteknisk institutt

ved høyskolen, der han forsket på

bergmekanikk og beregning av tunnel-

stabilitet, et tema som han senere tok

doktorgraden på.

Reinders fortsatte som sjefsinge-

IKKE BARE PRODUKTENE SOM TELLER


niør ved Geoteknisk institutt inntil han i

2000 ble bedt om å være med i Precisi-

on Blasting Systems, et samarbeidspro-

sjekt mellom Dynomit Nobel og Orica.

Prosjektet resulterte etter hvert i det

avanserte, elektroniske tennsystemet vi

i dag kjenner som i-kon™.

I 2001 ble Dynomit Nobel overtatt

av Orica, og Peter Reinders fulgte med.

– Jeg skulle ha en support-funk-

sjon i forbindelse med lanseringen av

i-kon™ internasjonalt. Jobben førte

meg verden over, og jeg kom i kontakt

med alle de forskjellige markedsseg-

mentene, fra små anleggsprosjekter til

tunneldrift, fra pukkverk til de største

dagbruddene. Smått om senn ble jeg

utnevnt til forsknings- og utviklingssjef

for i-kon™, og begynte å arbeide med

markedsføring.

Selv om mye av produktsjefens ar-

beid lar seg utføre via epost og pc fra

kontoret, krever den også at Reinders

ofte er på farten. Nylig besøkte han ei

kobbergruve i Polen, og den siste jobb-

reisen brakte ham til tennmiddelfabrik-

ken i Gyttorp i Sverige.

– Tennmimddelfabrikken i Gyttorp

er den viktigste i sitt slag i EMET, sier

han. – Og tennmidler er den største

produktgruppa vi har i Orica. Den

omfatter elektriske og ikke-elektriske

sprengkapsler, elektroniske tennere,

detonerende lunte, kruttlunte, primere

og en mengde tilbehør som tennappa-

rater og måleinstrumenter.

Hele ”pakka” viktig

Ifølge Peter Reinders har Orica det bre-

deste tilbud på markedet når det gjel-

der tennmidler og sprengstoffer. – Det

gjør at vi uten tvil kan imøtekomme de

aller fleste brukerkravene med optima-

le produkter og sprengningstekniske

løsninger.

– Hva kan Orica tilby kundene som

de ikke kan få fra andre?

– De kan helt sikkert få billigere pro-

dukter fra noen av våre konkurrenter.

Men ingen har et sortiment som er så

sammensatt og har så høy kvalitet som

vi. I tillegg må vi huske på at det ikke

bare er produktene som teller. Orica

tilbyr ei stor pakke av produkter og tje-

nester. Vi har et stort distribusjonsnett-

verk og et støtteapparat som har bran-

sjens mest avanserte digitale verktøy til

rådighet, foruten et globalt nettverk av

teknisk ekspertise i ryggen.

Dessuten setter kundene pris på

pålitelighet og sikkerhet. Samfunnet

stiller strenge krav til alt som har med

sprengstoff å gjøre. Oricas sikkerhets-

visjon er ”ingen skader på noen noen

gang”. Det vil si at skader og uhell all-

tid kan unngås, hvis vi har gode nok ru-

tiner og produkter. For å utvikle trygge

systemer samarbeider vi tett med kun-

dene, og vi ser høy produktkvalitet som

selve nøkkelen til kundenes sikkerhet.

Den kvaliteten oppnår vi gjennom ut-

strakt testing og stadige forbedringer.

Orica har mer enn 250 forskere og

teknikere verden over som arbeider

med å utvikle nye produkter og tek-

nologier som skal hjelpe kundene til å

forbedre produktivitet sin. I fjor brukte

vi mer enn 40 millioner dollar på dette

arbeidet.

Trygg flyfrakt

Logistikken er et kapittel for seg innen

Orica. Det digre nettverket av fabrikker,

lagre og salgspunkter skal forsynes og

vedlikeholdes kontinuerlig, og leve-

ringsfrister skal overholdes. Logistikken

er en viktig del av det totale tilbudet.

Peter Reinders er stolt av hvordan Orica

har løst problemet med flyfrakt.

– Vi er faktisk den eneste produ-

senten i verden som har lov til å sende

nesten alle tennerne våre som 1,4 S-

Transport med passasjerfly.

– Hva betyr det?

– Innen transportsektoren er S-

Transport et klassifikasjonssystem der

varene blir delt inn i ulike sikkerhets- og

kompatibilitetsklasser. Sprengstoffpro-

dukter blir oftest klassifisert som 1,1 B.

Det betyr at de er eksplosjonsfarlige og

må fraktes som spesiallast. Transport-

midlene som skal frakte dem må ha

spesialutrustning og oppfylle bestemte

tekniske krav, for eksempel til bremse-

systemet eller egenskaper ved contai-

nerne.

Når en vare blir klassifisert som

1,4 S, er det ingen fare for masse-

eksplosjon og ingen prosjektilfare.

– Jeg gleder meg veldig til de nye tennsystemene. Det syns jeg alle bør gjøre!

Dr. Peter Reinders


Om en kapsel i pakken skulle detone-

re, vil ikke eksplosjonen kunne spre seg

til de andre. Det vil heller ikke komme

prosjektiler som kan skade passasjer-

ene. Og da kan man sende varen med

passasjerfly.

– Hvordan er det mulig?

– Først og fremst ved at NPED-kaps-

lene våre (Non-Primary Detonator) ikke

inneholder noe primærsprengemne.

Den teknologien innførte vi i 1994, og

vi er fortsatt de eneste som lager slike

kapsler. Dermed kan vi ha nesten ti

ganger mindre sikkerhetsavstand mel-

lom kapslene våre enn konkurrentene

kan, og dermed kan vi pakke tettere

og frakte flere kapsler innen samme

volum.

Nye produkter på vei

– Har du et enkeltprodukt du er mer

fornøyd med enn et annet?

– Her er jeg nok ikke objektiv, men

jeg vil framheve det elektroniske tenn-

systemet vi har utviklet for tunneldrift,

eDev™. Det er det første elektroniske

systemet som er laget spesifikt for å

være lett å bruke på en tunnelstuff, og

det har noen smarte trekk, for eksem-

pel sikring av enkelthullsopptenning.

– Har dere noen nye produkter på

vei?

– Vi har i noen år arbeidet med en

ny generasjon elektroniske tennsyste-

mer. Der har vi lånt erfaringene med

dagens systemer, spleiset dem med

ny teknologi og utviklet en serie med

sikrere, mer effektive og mer bruker-

vennlige tennsystemer. Vi regner med

å kunne lansere disse nye systemene i

løpet av sommeren i år. Arbeidet med å

få dem CE-godkjent pågår akkurat nå.

Dette gleder jeg meg veldig til, og det

syns jeg alle alle i bransjen bør gjøre!

– Hvilke områder vurderer du som

spesielt interessante for framtida?

– Først og fremst automatiserte

ladesystemer for underjordsdrift, syste-

mer som kan gjøre sprengningsopera-

sjoner enda tryggere.

Track & Trace fra 2013

De nye europeiske bestemmelsene om

sporing av sprengstoffprodukter er en

av Peter Reinders største utfordringer

om dagen.

– EUs direktiv nr. 2008/43/EC, som

vi vanligvis kaller ”Track and Trace”,

skal settes ut i livet i 2013. Direktivet

krever at alle sivile sprengstoffer og

tennmidler skal kunne spores, fra opp-

rinnelsessted til brukersted. Fra og med

april neste år vil alle produkter få hvert

sitt unike ID-merke, og to år senere må

sluttbrukeren kunne dokumentere for-

bruket sitt. Direktivet gir hele industrien

en stor utfordring og krever betydelige

investeringer.

Produktsjefen er opptatt av at kun-

dene skal kunne melde fra til selskapet

om hva de liker, hva de ikke liker og

hva de ønsker seg av forandringer.

– I Orica har vi innført en prosess

som vi kaller Voice of the Customer.

Den er en rutinemessig lyttepost mot

markedet og hjelper oss med å fange

opp kundenes synspunkter og erfa-

ringer, hvilke forventninger de har og

hvordan de syns vi oppfyller forventnin-

gene. Gjennom Voice of the Customer

gjør vi markedsundersøkelser, analyse-

rer kundetilfredshet og arrangerer ut-

viklingsmøter. I tillegg holder jeg meg

løpende oppdatert på utviklingen i

bransjen gjennom ordinære møter, te-

lefonkonferanser og bedriftsbesøk.

Vi har også en ”feedback-databa-

se” hvor operasjons- og salgspersona-

let fra hele EMET-regionen registrerer

alle tilbakemeldinger på produktene

og tjenestene våre. Her vil vi at kun-

dene skal komme med kritikk, kom-

mentarer, spørsmål og forslag. Dialog

er viktig, det hjelper oss med å forbe-

dre produktet eller med å finne en an-

nen løsning på et problem. Ofte kom-

mer vi langt med å råde kunden til å

bruke et annet produkt enn han først

hadde tenkt seg. Resultatet kan bli det

samme, eller bedre.

Feedback-databasen er ikke tilgjen-

gelig for alle.

– Den er et internt verktøy som

krever en del forkunnskap av bruke-

ren. Dersom du har noe du ønsker å ta

opp med oss, ta kontakt med din nær-

meste kontaktperson i Orica, så sørger

vedkommende for å melde det videre i

systemet.

– Noen siste ord til kundene?

– Takk for at dere bruker oss!

FRA BERGSLAGEN TIL FOLGEFONNA Profilen

Bjørn Skryseth bruker døgnet på begge sider


FRA BERGSLAGEN TIL FOLGEFONNA Tekst og foto: Einar Gjærevold

Han har kjørt tur–retur månen mange ganger og er

en hjørnestein i Orica. Samme hvor sofistikert Oricas

produkter er, vil de ikke ha noen verdi uteninnsatsen til ham

og hans kolleger. Fjellsprenger’n har fulgt en av Oricas transportører på langtur.


– JEG ER PÅ VEI til bilen nå. Jeg kjører

i natt.

Det er en torsdag kveld midt i

februar. Klokka har passert ni og

Bjørn Skryseth (67) har fått melding

fra bulkstasjonen på Hurum: Han

må hente matrise på emulsjonsfa-

brikken i Gyttorp så fort som mulig

og frakte den til Bergen. Ringveg

Vest er i ferd med å gå tom.

– Det er fint. Jeg liker at det skjer

noe, sier han på telefonen idet han set-

ter seg bak rattet. Han har allerede en

lang arbeidsdag bak seg, men har ruk-

ket å få seg en liten lur før han starter

opp. Vi avtaler å møtes på fabrikken

tidlig dagen etter.

Månen triller opp over de svarte

åsene i Bergslagen. Det tegner til å bli

en fin nattlig kjøretur de 42 milene fra

Drammen til Gyttorp.

VINTERSOLA STANGER i snødekket

på Vikern og får det til å glitre i billiar-

der av snøkrystaller. Bjørn Skryseth kni-

per sammen øynene og nikker utover

innsjøen.

– Dæven, nå skulle en vært ute og

isfiska, vettu! De får så fin abbor her.

Transportøren, maskinentreprenø-

ren og trailerkusken har gnidd søvnen

ut av øynene og rygget tankbilen, en

lett aldrende Scania 580, bort til pum-

pene ved emulsjonsfabrikken. Han

kom fram fem på to i natt og har sovet

noen timer i førerhuset. Nå har han ko-

blet påfyllingsslangen til bilen og ven-

ter på at tanken skal fylle seg.

Emulsjonsfabrikken, ”Emma” blant

venner, er en del av Orica Mining Ser-

vices’ store produksjonsanlegg i Midt-

Sverige. Emma forsyner hele Norden

med emulsjon, og har kapasitet nok

til å fôre deler av kontinental-Europa

også, om det kniper.

Vi forsyner oss med kaffe på opp-

holdsrommet.

– Jeg dro til sjøs da jeg var 20 dager

over 15 år, sier Bjørn. – Fem år senere

kom jeg hjem, og da hadde jeg vært

kloden rundt.

A.O. Andersen het det lille rederiet

som sendte unge Skryseth ut på jom-

fruturen. De hadde noen små tankskip

som gikk på Nord-Atlanteren.

– Der blei ikke maten gammel nedi

magan, skal jeg si deg! Jeg mønstra på

i Stavanger, og tankbåten på 13500

tonn skulle til New York. Den turen

skulle ha tatt 12 dager, men vi brukte

21, for det blåste full storm hele veien.

Da lengta jeg litt hjem til mamma, gitt.

He he.

– Men du valgte å bli på sjøen?

– Jada. Jeg er rastløs av natur, og da

passet sjølivet godt. Det skjedde noe

hele tida, og jeg opplevde mye fint.

Siden fikk han hyre både hos Fred.

Olsen og Fearnley & Eger, men etter

fem år ventet sjøforsvaret. Der tjenes-

tegjorde Bjørn i 18 måneder som kvart-

ermester, marinens svar på sersjant. Et-

terpå ble det Norsk sprengstoffindustri.

– Jeg jobbet to – tre år i ekspedisjo-

nen til dynamittfabrikken på Gullaug

ved Drammen. Vi hadde 14 lagre og

nesten alt ble håndtert manuelt. Og

det var ikke bare biler vi lastet. Bedrif-

ten eide fire – fem båter som gikk med

patronert sprengstoff på kysten, så vi

sjauet en del på havna også.

TANK- OG CONTAINERBILENE ut-

gjør selve hovedpulsåren i Orica. De

fleste opereres av større transportby-

råer, men noen sjåfører opptrer alene–

som Bjørn Skryseth. Sammen inngår

transportørene i en forsyningskjede

som i ytterste konsekvens strekker seg

over hele verden, og som ingen andre

tilsvarende produsenter har.

De fleste oppdragene får Bjørn fra

Engene bulkstasjon i Hurum, men en-

kelte kunder velger å bestille direkte av

ham. – Jeg er ikke ansatt i Orica, men

jeg prøver å representere dem etter

beste evne når jeg reiser omkring, sier

han.

I gamle dager kjørte Bjørn for man-

ge oppdragsgivere, og turene kunne

gå langt, til Nord-Norge eller Sør-Eu-

ropa. Nå for tida kjører han bare for

Orica: Matrise på tankbilen og mobile

kundelagre på lastebilen. De ukelange

reisene er det slutt på, der har han

gjort sitt. I stedet bruker han litt av den

enorme energien sin til andre ting; bo-

ring, sprengning, rørlegging og annet

grunnarbeid i egen regi – hovedsakelig

for Drammen kommune.

En av karene som overvåker pum-Utsikten fra ”kontoret” i Scaniaen. Mange kontorrotter hadde betalt godt for å bytte plass med en langtransportsjåfør noen dager.


pene ved Emma forkynner at bilen er

ferdigtanket, og rekker den norske

sjåføren tollpapirene han skal ha med

seg. Bjørn kikker på klokka. Hviletida er

over, det er på tide å sette seg i beve-

gelse.

DIESELHJERTET I Bjørn Skryseths

2004-modell Scania buldrer forvent-

ningsfullt der vi ruller ut av fabrikkpor-

ten og tar fatt på den lange veien mot

Norge.

Vi er uheldige med været. Det er

for fint. Fire–fem kuldegrader og sol

som flommer over tørr asfalt og hvite

jorder skaper påskestemning. Men

Bjørn foretrekker at været gjør litt mot-

stand.

– Det er kjedelig å kjøre om som-

meren når veiene er bare. Jeg vil heller

ha hålkeføre der du sitter anspent og

får brynt deg litt. Da blir det spenning

og tida går fort.

Midt i all sjauingen på Gullaug fikk

unge Skryseth lov til å kjøre brøytebilen

om vinteren. Det ga mersmak. Vinte-

ren 1971 kastet han seg ut i en tilvæ-

relse som selvstendig næringsdrivende

og kjøpte sin første lastebil. Han fikk

kontrakt med sprengstoff-fabrikken,

og begynte å transportere patronert

sprengstoff over hele Norge. Året etter

sveivet han inn en kontrakt til, invester-

te i enda en bil og fikk en kamerat fikk

kjøre.

Siden gikk det slag i slag. Firmaet

vokste. Det kom gravemaskiner og

hjullastere i tillegg, og mange flere bi-

ler. En stund opererte han 15 lastebiler

og hadde 22 ansatte. Sånt blir det lan-

ge dager av, mens nettene gikk med til

å reparere utstyr på verkstedet. Det var

ikke forenlig med et godt familieliv, og

i dag angrer han litt på det valget.

– Den eneste som tjente penger på

at jeg lå og skrudde på disse maskine-

ne om natta, var kemneren. He he.

– HVOR MANGE kilometer kjører du i

løpet av et år?

– Nå for tida blir det bare 80 000 ki-

lometer. Men før, på 1980-tallet, kjørte

jeg sikkert 170 000. Det var før vi fikk

alle disse restriksjonene på kjøretida.

Bjørn lirker oss ut på riksvei 243

ved Krukmakergården og begynner

å bygge fart. Det merkes at bilen har

last. 11,5 tonn matrise skvalper tungt

et sted bak senga i førerhuset. For å

sette det litt i perspektiv: Jordas om-

krets måler 40 000 kilometer, og den

minste avstanden til månen er 360

000 kilometer. Han pleide altså å kjøre

jorda rundt mer enn fire ganger hvert

år i ”glansdagene” – nesten halvveis til

månen.

Så mye tid bak rattet krever at du

steller pent med kroppen din, og det

har Bjørn gjort. Han har trent siden han

var ung, løftet vekter og løpt. Han har

sprunget maraton i London og New

York, og mange ganger i Norge.

Styrken og den gode kondisen

kom godt med i februar 2011. Da gled

han på isen og falt baklengs ned i ei

Fra kontrollsenteret på ”Emma”-fabrikken holder operatørene øye med både produksjonen og alle tankbilene som hver dag henter emulsjon i Gyttorp.

Skryseth Transport tar fatt på de nesten hundre milene fra Orica-fabrikken i Gyttorp til Ringveg Vest i Bergen.


fire meter dyp grøft som han sprengte

ut for Drammen Drift. Her traff han ei

steinhylle og slo beinet tvert av under

kneet.

Bjørn ble operert, men det satte

seg streptokokker i beinet som forsin-

ket restitueringen. Det ble en smerte-

full sommer på krykker.

– Men jeg har jo kjørt tankbil like-

vel.

– Du kjørte tankbil med krykker?

– Ja, jeg hadde en del kunder som

måtte serves.

– Men hvordan kom du deg opp i

stigene?

– Jeg kravla på knea. En formann

på Leirsund sa at han aldri hadde sett

en så aktiv sykemelding før. Men det

var ikke noe alternativ: kundene skulle

ha varene sine til rett tid.

Et nytt, islagt vann dukker opp på

venstresida.

– Får de noe fisk her ’a, tru?

HVA FÅR EGENTLIG noen til å velge

et yrkesliv på veien? Dager, uker og

måneder med kummerlige overnat-

tingsforhold, usunn kost, tunge tak og

en stillesittende kamp mot klokka og

trøttheten? Og kemneren, som er etter

deg hele tida?

– Jeg har alltid vært en rastløs sjel,

og etter årene på sjøen føltes det na-

turlig å begynne med langtransport. Å

bli skipper på egen skute, så å si.

Selv mener Bjørn at det var stab-

besteinene hjemme i Gjerdal som be-

stemte livsveien. Som guttunge kjørte

han slalåm på sykkel mellom dem,

med skrenten på den ene sida og vei-

grusen på den andre.

– Du skal ikke se bort ifra at jeg

kunne stått med skalpellen på Rikshos-

pitalet i dag, hvis jeg ikke jevnlig hadde

slått hue og knær i de fæle steinane!

sier han. – I stedet blei det lastebil.

Vi er godt i gang nå. Kommer ut

på E18 ved Karlskoga og passerer No-

belmuseet. Kilometerne ruller unna og

blir til mil og enda flere mil. Det begyn-

ner å snø. Avkjøringene til Mariestad,

Filipstad og Kristinehamn forsvinner

bak oss. Vi møter andre nyttelastbiler;

tankbiler, tømmerbiler, skapbiler. Skry-

seth hilser ikke på noen, og ingen hilser

på ham. Er ikke alle trailerkusker med i

et eneste stort brorskap?

– Ikke i det hele tatt.

– Dere blåser i hverandre?

– Ja. Det hender at vi slipper fram

andre når trafikken er tett, men det er

fordi det kan være vår tur neste gang.

Alle er konkurrenter. Unntaket kan

være hvis du ser en landsmann med

punktert hjul i utlandet. Da stopper vi

og hjelper til. Og på veikroene er det

egne trailerbord, så da hender det vi

prater litt. Men det var mer av sånt

før. Vi hadde noen steder hvor vi møt-

tes for å vente på Kiel-ferja. Da ble det

en runde på by’n for å skravle om alt

som hadde skjedd i uka og forbanne

speditører som ikke holdt det de lova.

Dagens regler for kjøre- og hviletider

ødelegger mye av det. Vi må planlegge

turene annerledes.

Bjørn Skryseth girer ned og blir lig-

gende bak en Litauen-registrert varebil

som snegler seg opp bakken. Han er

ikke glad i sjåførene fra de gamle øst-

blokklandene.

– De stjæler som ravner. En gang

ble jeg robbet for diesel mens jeg sov.

Nesten hele tanken ble tømt. Ser du,

han foran oss har dekket bakvinduene

med presenning. Dom liker ikke inn-

syn!

Vindusviskerne feier over frontruta.

Det slutter å snø. Sollyset spiller i møk-

kete ruter og møkkete speil.

KROKSVIK, LINDÅS, Hagfors. De

blå skiltene fyker forbi. ”Moter” og

bruer i blått og gult. Et tynt lag med

snø hviler på knauser, jorder, gran-

skog. Det meste er flatt.

Mobilen ringer. Det gjør den for-

resten støtt, og Bjørn er alltid tilgjen-

gelig. På hver tur får han gjort mye

kontorarbeid fra førersetet. Mottar

oppdrag, gjør avtaler, instruerer folk

han har i arbeid hjemme i Drammen,

og ber venner på middag. Nå er det

kollega Dag Mydland som er på trå-

den. Han kjører også tankbil for Orica

og befinner seg i nærheten. Bjørn

foreslår en felles lunsj på veikroa i Denne tankbilen skaper verdier. Innholdet i tanken er med på å forbedre in-frastukturen i Bergen og gi mange vestlendinger en lettere hverdag.


Grums, for der har de så god salatbar.

En halvtime senere har vi inntatt

bordet på kroa. Ytterligere en kjen-

ning dukker opp, Lars Mathisen fra

Bring. Det er trivelig å tullprate litt,

men så kaller veien igjen.

– Har du hatt mange uhell?

– Ikke noe særlig, men jeg hus-

ker en tur til Trøndelag i den første

tida. Jeg hadde levert sprengstoff i

nærheten av Oppdal, og skulle ned

i dalen igjen. Fra den andre sida av

dalen kom en buss. Det var ordent-

lig hålkeføre og ingen av oss hadde

kjettinger. Jo mer vi bremsa, dess

fortere gikk det. Jeg prøvde å kaste

bilen mot brøytekanten, men snøen

var hard som stein. Vi traff hverandre

i bånn. Bussen hadde et sykkelstativ

foran, med stenger som sto rett ut,

og med dem spidda han fronten på

Mercedes min. He he.

– Du ble spiddet av sykkelstativet

på bussen?

– He he, ja, men det traff meg

ikke. Jeg letta litt på beina.

SÄFFLE. KNÖSTAD med lav tåke over

paddeflate jorder. Byälven. Nysäter ...

Bjørn Skryseth har mange minner

fra sine utallige turer i inn- og utland,

flesteparten i selskap med seg selv.

Noen turer har vært hustrige, ikke

minst på fjellet om vinteren.

– I starten hadde jeg verken seng i

bilen eller tid til å sove. Da satt jeg ofte

og duppet et kvarter i førersetet med

hodet mot ruta, nok til at du blir frisk

og klar til å kjøre videre. En gang var

det 28 minusgrader inne i bilen, og jeg

satt i bare genser og skjorte. Jeg skulle

bare blunde litt, men det ble fire timer.

Da jeg våknet, hadde håret frosset fast

til ruta. Frostvæska hadde også frosset,

jeg måtte kjøre to og to kilometer om

gangen til Texacoen på Dovre, og låne

steameren der til å tine opp radiatoren.

Mer behagelig var det kanskje den

gangen han snødde inne på et fjellho-

tell mellom Selbu og Røros. Der satt

han helt alene med rikelige mengder

mat og drikke, samt seks danske servi-

triser. Men det er en annen historie.

Opp mot tollstasjonen er veien flek-

kete av asfaltlapper, minner etter kjøre-

tøy som har gått i bakkene og sparket

med tunge hengere på glattisen.

I 15-tida ruller vi inn på tollstasjo-

nen på Ørje. Bjørn triver mappa med

”export- och importanmällan”, og

smetter inn til tollerne. I gamle dager

måtte sjåførene fylle ut alle papirene

selv når de kom til grensa. Nå er alt for-

håndsklarert av Orica-staben i Gyttorp,

og det tar bare fem minutter å få de

nødvendige stemplene.

Idet midtstripa skifter farge og Øst-

fold bretter seg ut foran oss, går sola

ned. Vi merker snart at trafikken skifter

karakter.

– Svensker og tyskere er verdens

beste bilførere, mener Bjørn. – De har

Veikroen i Grums er møtested for Oricas sjåfører på veien til og fra emulsjonsfabrikken. Fra venstre: Dag Mydland (Mydland Transport), Bjørn Skryseth, Lars Mathisen (Bring).


god trafikkforståelse, er hjelpsomme

og slipper fram store kjøretøy. I Norge

er det mye aggressiv oppførsel. Og

dessverre har jentene begynt å ta etter

mannfolka.

Det har nesten blitt mørkt når Bjørn

slipper meg av på Esso-stasjonen på

Ryen i Oslo. Selv skal han fortsette

strake veien over fjellet til Bergen. Det

er 52 mil igjen, men han regner med å

være framme før midnatt.

EI UKE SENERE møtes vi igjen utenfor

Orica-bygget på Gullaug. Vekkerklok-

ka til fuglene har ikke ringt ennå, ei

smal stripe av dag ligger på horisonten.

Bjørn har tanket matrise på bulk-

stasjonen i Hurum kvelden før. Målet

for denne turen befinner seg 42 mil

unna; Vetrusvatnet ved Matre i Har-

danger. Oppunder Folgefonna driver

Lemminkäinen Anlegg en kraftverk-

tunnel, og veien opp er krevende: smal

og bratt, og ofte stengt av uvær. Turen

har blitt utsatt to ganger, men nå virker

værmeldingen lovende.

Siden vi skiltes på Ryen, har Scania-

en hatt et motorhavari og tilbrakt noen

dager på merkeverkstedet på Brunke-

berg i Telemark. Nå er den så godt som

”ny” igjen. Scaniaen er en arbeidshest

av egen klasse.

Bjørn ratter oss over Drammens-

brua og inn på E134 mot Kongsberg.

En metallisk knirking kommer fra et

sted nær førerplassen: En koselyd, men

sjåføren hører den ikke.

– Jeg begynner å høre litt dårlig, sier

han. – Jeg har jo boret og sprengt noen

år, og lenge brukte vi ikke hørselsvern.

Ikke brukte vi vernebriller, heller, selv

ikke når vi holdt på med smergelski-

ver. Og når du ligger under tilhengeren

og sveiser, er det jo for trangt å bruke

hjelm. Og så har jeg brukt vinkelslipe-

ren til å skjære av noe og pepra øynene

med metallspon. Jeg har måttet skrape

dem på lasarettet både to og tre gan-

ger.

En gang på 90-tallet ble han nesten

slått i hjel av en høytrykkslange som

løsnet fra ei boremaskin og begynte å

piske rundt seg. Bjørn kakker pekefin-

geren mot panna.

– Slangen hadde en klokobling av

stål som traff meg midt i nøtta så kra-

niet sprakk. Jeg trodde min siste time

var kommet. Men ser du, det finnes

nesten ikke is på dissa små innlands-

vanna? Trur du det er noe fisk her?

SOLA KRYPER over åskammene i

Buskerud og kaster lange skygger

over veien. Langt der framme skinner

de kritthvite toppene på Norefjell imot

oss. Vi passerer Kongsberg og humper

videre i retning Røldal, men veien har

dårlig standard, den er full av telehiv og

sprekker, og asfaltklatter i bakkene der

trailerne har gnagd på asfalten i vinter.

Før var sjåføryrket selve Drømmen

for mange. Nå mener Bjørn Skryseth at

det holder på å dø ut i Norge.

– Det er bare østblokk-folk som kjø-

rer på utlandet nå. Fraktselskapene vil

ikke betale en nordmann 40.000 kro-

ner i månedslønn når de kan få en fra

Øst-Europa til å kjøre for 5.000. Det er

Det er godvær på Haukelifjell i dag. Men Bjørn Skryseth har følt fjellets raseri på kropp og bil mange ganger, og har stor respekt for de norske fjellovergangene.


bare innenlandstransport igjen til oss,

og da inkluderer jeg Sverige. Men hva

tror du prispresset har å si for trafikksik-

kerheten?

Bjørn mener myndighetene må be-

gynne å å behandle transportnæringen

annerledes. Det har blitt for mange re-

gler, for mange påbud, forbud og av-

gifter. Og altfor lite overskudd. Trenden

lover ikke godt for rekrutteringen.

– Vi har sakket akterut i både lønn

og status. Det er på høy tid å oppgra-

dere bransjen. ”Romantikken” en kun-

ne oppleve før, er borte. Den forsvant

med gjennomreguleringen.

Trafikkontrollører, politi, lensmenn

og fut. Bjørn har vært i tottene på dem

alle.

– Vi er den mest overvåka yrkes-

gruppa som finnes. Loven sier at vi skal

ha ni timer kjøretid. To ganger i uka

kan den utvides med én time. I løpet av

økta skal du ha tre kvarters pause. Du

kan ta 15 minutter etter 1,5 time og så

kan du ta den siste halvtimen senere. I

tillegg har vi døgnhvilen, som også er

på ni timer. Og nåde deg hvis du bare

tar ut 8,5 timer, da blir det bråk hvis det

blir kontroll. Nei, å være transportør er

nesten bare plunder.

Nidkjære skattemyndigheter står

heller ikke høyt i kurs hos drammense-

ren.

– Skatteetaten forventer ti prosents

inntektsøkning hvert år. Men inntekte-

ne våre er jo ikke slik. Noen år investe-

rer vi, eller vi er uheldige med motorer,

girkasser eller annet utstyr, eller vi får

jobber som går dårlig. Da er det kjede-

lig at kemneren vil skjønnslikne deg.

PRATEN GÅR. Vi svinger innom den

forunderlig tidlige våren, parkerings-

problemer i byene, damer, miljøavgif-

ter, portotakster, damer, dialekter, elg-

skilt, og damer igjen. Så krangler vi litt

om viktigheten av å bruke blinklys.

– Hva er det som driver deg?

– Det skjer jo litt, da. Jeg kommer til

forskjellige steder hele tida, får litt spen-

ning rundt brannslokkingsoppdrag

som dette, og treffer mange hyggelige

folk på anleggene. Penger handler det

iallfall ikke om, for jeg tjener mer enn

jeg har tid til å bruke.

– Hva bruker du pengene på?

– Jeg har kjøpt noen industrieien-

dommer og maskiner. Tidligere hadde

jeg verksted med tre–fire ansatte, men

nå lar jeg leverandørene reparere selv.

Det er behagelig.

Om tre år har Bjørn Skryseth tenkt

å pensjonere seg. Men de som kjenner

ham vet at han ikke vil ligge på latsida

fordi om han fyller 70.

– Jeg har lyst til å beholde en las-

tebil og ei gravemaskin, og ta på meg

småjobber i ny og ne. Jeg har drevet på

slik hele livet, det blir vanskelig å slutte

helt. Men hva tror du kokka på Matre

disker opp med i kveld?

Saggrenda glir forbi. Notodden

med Hydroparken og Nordsjø. Heddal

stavkirke. Ørvella. Flatdal med Nutheim

og den praktfulle utsikten. Morgedal

med det flotte skimuseet, som var vei-

kro i gamle dager.

Ei informasjonstavle på Høydalsmo

bringer det glade budskap om at veien

over Haukelifjell er åpen. Men først

er det lunsj. Plassen foran Høydalsmo

Vegkro er dekket av is med vann som

vinden lager krusninger i, og den tunge

tankbilen sladder inn.

En liten time senere er vi på veien

igjen. Vinden bruser i vindussprekken

på førersida. På et vann nede i dalen

har noen brøytet for å gå på skøyter.

– Der får de sikkert fin fjellørret! ut-

bryter Bjørn.

FJELLOVERGANGENE er vakre i Nor-

ge. Men de kan være tøffe. Bjørn Skry-

seth har ikke tall på alle gangene han

har kjørt kolonne over et eller annet

fjell, eller hvor ofte han har måttet vente

på at stormen skulle løye. På Haukelifjell

har han på det meste ventet i to døgn.

– Da er det ikke annet å gjøre enn å

ligge i soveposen og fryse og høre på ra-

dio.

Åmot. Vinje. Grungevatn. Skryseth-

ekspressen holder god fart oppover

brattene og inn gjennom Vågslid-

tunnelen.

Det siste stykket opp til Vetrusvatnet må kjettingene på. Sjåføryrket medfører mange tunge tak, så god kondisjon og en sterk rygg er viktig.


Så ligger Haukelifjell foran oss i all

sin velde. Mil etter mil med blendende

skareflater under sola. Ikke et snøkrys-

tall leer på seg, men mot vest venter

skybankene. De omslutter oss med det

samme vi kommer ut av Haukelitunne-

len og unnabakkene begynner.

Vi ligger i høyt fjerdegir. Motor-

bremsen buldrer og det hviner fra ol-

jekamrene til retarderen. Bjørkeskog

og brøytekanter siger forbi. Vi klatrer

tungt opp svingene i Hordalia, dundrer

inn Røldalstunnelen, og – like etter, Sel-

jestadtunnelen.

I Jøsendal svinger vi inn på stam-

vei 13. Landskapet er vilt og vakkert

med juv og elvestryk, pjuskegraner og

mosegrodde steinblokker. Espelands-

fossen og Låtefossen kaster seg ned i

dalen etter tur så vassdrevet står.

– Denne strekningen har jeg noen

dårlige minner fra, sier Bjørn. – Før de

begynte å salte, frøs vannspruten fra

elva på veibanen om høsten så vi bare

seila av gårde!

Vi blåser gjennom Odda, en hoved-

kilde til den moderne norske velstan-

den, og suser inn i Folgefonntunnelen,

Norges tredje lengste veitunnel; 11130

meter lang og bygd mellom 1998 og

2001. Over oss ligger Folgefonna. Det

er som om vi kjenner gufset fra isbreen

helt ned i hårrøttene.

Selv om det bare er februar, har vå-

ren kommet til Hardanger. Langs Mau-

rangerfjorden er det rått, grått og vått.

Men nå nærmer vi oss målet. Klarer vi å

ta oss opp til tunneldriverne på fjellet?

Anleggsleiren mangler telefondekning,

og vi har ikke blitt oppdatert om føre-

forholdene det siste døgnet. Bjørn tar

det med ro: Han har levert matrise og

patronert sprengstoff under langt verre

forhold.

– Under kraftutbyggingen i Lærdal

sist på 70-tallet kjørte vi med

livet som innsats mange

ganger. Der måtte vi ta oss

fram på smale veier uten

autovern, høyt oppe i stup-

bratte fjellsider. Vi lå helt ute

på kanten og så steinene

trille fra forhjula og ned i da-

len. Det er først nå de senere

årene at vi har blitt mer for-

siktige.

I ROSENDAL henger etter-

middagsskyene langt ned i

liene. Et lasteskip trekker ei

knivskarp kjølstripe over

den svartblanke Kvinn-

heradsfjorden.

– Her har jeg fiska

mye! sier Bjørn og pe-

ker. Matrisekuréren

røper at han ofte prø-

ver fiskelykken på tu-

rene sine. – Særlig når

jeg venter på ferjene

norda-for. Men jeg har

ikke noe sted å gjøre av

fangsten, så jeg pleier å

gi den bort til tyske bo-

bilister. Da blir de glade.

Vi skulle gjerne ha

kikket innom Baroniet i Rosendal, men

det får være til en annen årstid. Nå

gjelder det å komme seg opp til Folge-

fonna før det blir mørkt. Anleggsveien

til basen ved Vetrusvatnet er nesten tre

mil lang og stiger jevnt opp til Matre.

Derfra begynner utfordringene. Det

lave skydekket sluker oss. Veien skrå-

ner med 17 prosents vinkel oppover,

og blir smalere og smalere. Den for-

vandler seg fra en bygdevei til en asfal-

tert traktorvei, og snor seg rundt knau-

ser og knortebjørk og isgrønne bekker.

Brøytekantene vokser, og snart er hele

veibanen dekket av is. Det er tid for å

legge på kjettinger.

Det lille Vetrusvatnet er skjult av snø

og tåke når vi endelig finner anleggslei-

Anleggsveien mot Folgefonna er utfordrende, en ønskedrøm for sjåfører som Bjørn Skryseth.

Endelig i mål. Etter ti timer på veien, kan Bjørn rygge tankbilen inn i lagerteltet ved Vetrusvatnet. Mission completed.


ren, 750 meter over havet. En lavbygd

Toro lastebærermaskin forsvinner som

en røyskatt inn i påhogget til Eikemo-

tunnelen, den fem kilometer lange

overføringstunnelen som Lemminkäi-

nen driver for Sunnhordland Kraftlag.

Bjørn Skryseth rygger Scaniaen inn i

gummiteltet og kobler den på matrise-

tanken der inne. Endelig kan han sette

hendene i sida og puste ut. Jobben

er gjort, lasten kom fram denne gan-

gen også. Han har reist tvers gjennom

Skandinavia, fra svenske storskoger

og brede flatbygder til norske juv og

høyfjell – og fra vinter til vår og tilbake

igjen. Den lille tilfredsstillelsen ved å ha

levert i rute skal han nok nyte i kveld.

– Nå håper jeg kokka har maten

klar. Trur du det blir fisk?

Navn: Bjørn Skryseth Født: 1945 Bosted: Drammen Jobb: Lastebileier, maskinentreprenør, sikkerhetsrådgiver Utdanning: Folkeskole, framhaldskole, diverse fagbrev, brevkurs i handelskoleSivilstatus: Samboer med Marit Barn: To døtre (45 og 37) Interesser: Friluftsliv, swingdans og politikk Verv: Nei Hører på: Dansebandmusikk og country & western Leser: Litt krim i ferieneSer på: Nyheter, debatt, krimserier Spiser: Alt. I utlandet bare schnitzler (da vet jeg hva jeg får) Drikker: Øl og FarrisKjører: Toyota Corolla, Toyota Yaris og Toyota HiLux Ferierer: Har nesten aldri ferie, men oppdaget nylig Gran Canaria Motto: Det er lov å være blid

Navn: Bjørn Skryseth Født: 1945 Bosted: Drammen Jobb: Lastebileier, maskinentreprenør, sikkerhetsrådgiver Utdanning: Folkeskole, framhaldskole, diverse fagbrev, brevkurs i handelskoleSivilstatus: Samboer med Marit Barn: To døtre (45 og 37) Interesser: Friluftsliv, swingdans og politikk Verv: Nei Hører på: Dansebandmusikk og country & western Leser: Litt krim i ferieneSer på: Nyheter, debatt, krimserier Spiser: Alt. I utlandet bare schnitzler (da vet jeg hva jeg får) Drikker: Øl og FarrisKjører: Toyota Corolla, Toyota Yaris og Toyota HiLux Ferierer: Har nesten aldri ferie, men oppdaget nylig Gran Canaria Motto: Det er lov å være blid

Bjørn Skryseth Transport

Etablert: 1971 Ansatte: Seks personerMaskinpark: Seks gravemaskiner, to hjullastere, fire lastebiler, flere harpeverk, sorteringsverk og kompressorer, tilhengere og stykkgodshengere Omsetning: 7-8 millioner kr. pr. år

De kjører for Orica

m4-gruppa AB Sammenslutning av fire svenske transportfirmaer med 270 aktive deleiere. Bring Logistics Norsk post- og godstransportør, eid av Posten Norge. Börjes Logistik & Spedition Svensk familiefirma med hovedkontor i Nybro og filial i Erfurt, Tyskland.

I løpet av en dag, kan Bjørn krysse flere årstider og mange typer vær og natur. Her passeres Furebergfossen i Kvinnherad, på veien mot Rosendal. Sjåføryrket har sine gode sider.


Lemminkäinen Anlegg AS ligger

godt foran skjema med Eikemotun-

nelen i Kvinnherad. Med base på

bredden av Nedre Vetrhusvatn, 750

meter over havet, driver entrepre-

nøren en 5,5 kilometer lang over-

føringstunnel oppover Blåfallivass-

draget til Eikemovatnet, 787 m.o.h.

Underveis skal det skytes ut seks

greintunneler med inntak som skal

føre bekker inn i hovedtunnelen.

Arbeidet utføres for Sunnhord-

land kraftlag (SKL), et delvis offentlig

eid foretak som har drevet kraftpro-

duksjon i Hardanger i over 60 år. SKL

har fem kraftstasjoner og en rekke

dammer og tunneler i vassdraget.

Når den nye vanntunnelen står fer-

dig i mars neste år, vil den øke den

årlige kraftproduksjonen til SKL med

65 GWh.

Ett års forsprang

Etter planen skulle Eikemotunnelen

ha stått ferdig i mars 2014, men

takket være offensiv planlegging fra

Lemminkäinen, ligger anleggsarbei-

LEMMINKÄINEN DRIVER TUNNEL FOR

EIKEMO KRAFTVERKSmart planlegging og tøffe tak under Folgefonna

Toro lastemaskin på vei inn til et nytt skift i tunnelen. Maskinen ble fraktet i deler med helikopter opp i fjellet i fjor sommer.

Tida for de store vannkraftprosjektene er forbi, men fortsatt drives det kraftutbygging her i landet. Ikke minst på Vestlandet.



derne nesten ett år foran skjema.

Det skyldes at de ikke ventet på at-

komstveien.

– Byggekompaniet AS begynte

på veien i fjor høst, men hadde vi

ventet til den sto ferdig i desember,

hadde vi ikke kommet i gang med

tunnelen før til våren, forteller an-

leggsleder Inge Drarvik (42) i Lem-

minkäinen Norge. – Derfor fløy vi inn

en liten borerigg, en Toro lastemas-

kin og en lettrigg med helikopter i

august slik at vi kunne drive veiløst i

første fase.

Lemminkaïnen-leiren ligger i et

kronglete og bratt fjellterreng opp-

under Folgefonna, Norges tredje

største isbre. Breen strekker seg

fra 1300 til 1651 m.o.h. og kan på

godværsdager sees fra basen som ei

hvit dyne over fjelltoppene i vest. Fra

Vetrhusvatnet er det rundt tre mil ned

til Rosendal ved Hardangerfjorden. En

smal, svingete stølsvei endte fire kilo-

meter nede i lia, og det var disse fire

kilometrene som fikk vei før jul.

Veien gjorde det mulig å bytte ut

lettriggen med to solide brakker. En

del av maskinparken ble også byttet

ut. Men det var først i februar i år

at basen fikk telefon- og dataforbin-

delse. Fram til da hadde man bare

en satellitt-telefon å hjelpe seg med.

Flat tunnel i vanskelig fjell

I midten av april har Lemminkäinen

drevet drøyt 1,4 kilometer av Eike-

motunnelen, som får et tverrsnitt på

18 m².

– Vi driver den nokså flatt med

0,5 prosent fall de første 1800 me-

terne. Så går den på én prosent fall

resten av veien. Denne tunnelen får

såkalt frispeilsstrømming, det betyr

at den ikke skal fylles. Vannstanden

blir bare ca en meter.

Overdekningen i tunneltraséen

varierer fra ca 15 til 300 meter. Fore-

løpig har innsiget av vann vært lite,

slik at man har unngått injisering. Li-

kevel har de geologiske forholdene

bremset prosjektet noe i starten.

– Vi har vært gjennom en sone

med knallhard gabbro, sier Drarvik.

– Den har gjort det tungt å bore.

Men nå er vi over i granitt, så vi

regner med å ta igjen forsinkelsen.

Det er granitt mesteparten av veien

som er igjen, bortsett fra litt gneis på

slutten.

Lemminkäinen skyter fire salver

i Eikemotunnelen hvert døgn. Hver

salve består av 60 hull med en dybde

på 4, 65 meter. Ladingen tar bare en

halvtime, og all sprengning foregår

Leif Oddvar Klungeland i kurven lader ny salve i overføringstunnelen.


med emulsjon, Civec™ Control,

fra Orica. To ganger i løpet av tre

uker mottar anlegget forsyninger av

sprengstoff og tennmidler.

Den harde bergarten forsinket

borearbeidet med en time pr salve.

Når mannskapene nå har tatt fatt

på det lange partiet med granitt, har

imidlertid sprengningsfrekvensen

økt fra fire til fem salver i døgnet.

Tunneldriften går døgnet rundt,

med seks mann på hvert skift. I alt er

30 personer sysselsatt på prosjektet,

inklusive underentreprenøren, trans-

portøren Magnus Narum AS.

Etterlengtet overføring

Eikemotunnelen blir liggende øverst

i Blådalsvassdraget mellom Matre-

fjorden og Folgefonna, i et nedbørs-

feltet på ca 179 km². Nedbørsmeng-

den er om lag 4000 millimeter i året.

Vannet fra Eikemotunnelen skal

føres ned til Nedre Vetrhusvatn. Der-

fra vil det renne videre via en eksiste-

rende tunnel til Blådalsvatn, før det

fortsetter gjennom enda en tunnel

til Bjørnabølet, der kraftstasjonen

Blåfalli III ligger. Eikemotunnelen

ventes å øke den årlige produksjo-

nen i kraftverket med 65 GWh i året.

Overføringstunnelen har vært

planlagt i mange år, men har også

vært omdiskutert på grunn av inn-

grepet den representerer i et land-

skap som ligger tett inntil Folge-

fonna nasjonalpark. De negative

følgene skal imidlertid være relativt

små. Foruten selve tunnelåpningen

blir det mest synlige inngrepet en

stor steintipp ved bredden av Nedre

Vetrhusvatn. Tippen skal imidlertid

arronderes og såes til, og blir gjort

så diskret som mulig.

Slam- og oljeavskillere sørger for

at vannet som kommer ut av tun-

nelen er rent. I tillegg går kloakk og

annet forurenset vann i et lukket

system i brakkeriggene. Ingenting

Anleggsleder Inge Drarvik fra Sauda har arbeidet med kraftverktunneler på Vestlandet de siste ti årene.

Skytebas Ronny Bakk har begynt å koble de 60 ladehullene i salven.


forsvinner ut i grunnen, forsikrer an-

leggslederen.

Vind stengte dørene

750 meter oppe i Hardangerfjel-

lene hender det at værgudene farer

hardt fram. Vær, føre og en krong-

lete atkomst gjør til tider logistikken

vanskelig, især når man trenger for-

syninger av sprøytebetong og emul-

sjon. Det er ikke alle dager lastebilene

klarer å ta seg opp i fjellet.

– Det kan være ufyselig her om

vinteren, bekrefter Inge Drarvik.

– Det fonner fort. I vinter måtte

vi stoppe arbeidet tre ganger fordi

det blåste for mye. Vinden har vært

oppe i storm styrke. Da ser vi in-

genting. Alt er hvitt. Vi finner ikke

engang brakka når vi kommer ut

av tunnelen, og det har vært et par

dager da vi nesten ikke klarte å få

opp ytterdørene på grunn av vind og

snø.

Eikemotunnelen vil øke den år-

lige kraftproduksjonen i vassdraget

med 65 GWh. Det tilsvarer strøm-

forbruket til rundt 3250 husstander,

ifølge Sunnhordland kraftlag.

Lemmingkäinen Anlegg AS

– er et datterselskap av Lemminkäinen Norge, etablert for å arbeide med tunneldrift og annen underjordsvirksomhet. Kjernen i selskapet består av det tidligere Ryfylke-baserte selskapet Risa Rock AS, som ble oppkjøpt av Lemminkäinen i 2010. Lemminkäinen Anlegg omsatte i 2011 for 120 millioner kroner.

Lemminkäinen Norge er en riksdekkende entreprenør innen asfaltering og tunneldrift, og en betydelig leverandør av pukk- og grusprodukter. Det norske søsterselskapet ble stiftet i 2001, da Lemminkäinen Group overtok Icopal AS’ asfaltvirksomhet i Danmark og Norge. I dag er selskapet inne på eiersida i fem andre selskaper i Norge.

Lemminkäinen Group ble grunnlagt i 1910 og er en av Finlands største entreprenører og Nordens største leverandør av asfalt.

Virksomheten omfatter også tunneldrift, selskapet har hatt tunnelprosjekter i Sverige siden 1994. I dag er Lemminkäinentil stede i alle land rundt Östersjøen , og omsatte i 2011 for ca. 17 milliarder kroner. Konsernet har ca. 8400 ansatte.

Lemminkäinens anleggsleir og påhogget til Eikemotunnelen ved Vetrhusvatnet. Foto: Brit Turid Klungland/Lemminkäinen Anlegg.

Sted: Kvinnherad kommune, Hordaland Årsproduksjon: 65 GWhAnleggsstart: August 2011 Ferdigstillelse: Mars 2013 Kontraktsverdi: 150 millioner kroner Byggherre: Sunnhordland kraftlag Maskinpark: 2-boms Atlas borerigg, to Atlas og Toro lastebæremaskiner

Eikemooverføringstunnel



Bergslagen er navnet på det store geo-

grafiske området midt i Sverige der de

fleste av landets gruver en gang be-

fant seg. Området omfatter deler av

Västmanland, Örebro län, Värmland

og Dalarna – til sammen mange tusen

kvadratkilometre.

Her, inne mellom mektige skoger

og et tusentalls sjøer og vassdrag,

banket selve hjertet i Sveriges industri

i hundrevis av år.

For Bergslagen hadde det som alt

handlet om den gang industrialiserin-

gen skjøt fart i Europa; jernmalm.

Under de susende grantrærne gikk

malmgangene på kryss og tvers, og

malmen var nesten verdt sin vekt i gull.

Verdifullt var det også at i Bergslagen

fantes alt det brenselet og all vannkraf-

ten som var nødvendig for å drive mal-

men ut av fjellet og å foredle den. Ikke

rart at det har vært drevet gruvedrift og

malmsmelting her helt siden mennes-

ket lærte seg å framstille jern.

Et av de første jernbrukene i Sve-

rige lå i dagens Hammarby. Der ble

det utvunnet bergjern, og ikke bare

myrjern, allerede på 1100-tallet.

På 1300-tallet skjøt jernindustri-

en for alvor fart i regionen. Fire hun-

dre år senere var Sverige en ledende

nasjon innen jernproduksjonen i

Europa, takket være de rike, nesten

fosforfrie malmforekomstene midt i

landet.

Da det brant som verst i masov-

nene, fantes det antakelig flere tu-

sen prøvebrudd og gruver rundt om

i Bergslagen. Og rundt de største og

mest lovende, også blant jernver-

kene, grodde det fram små indus-

trisamfunn med byprivilegier, egne

rettsregler og delvis egen økonomi

– som Sala, Falun, Säter og Nora.

Blomstrende virksomhet

Livet lekte i Bergslagen. I skjerp og gru-

ver hakket og sprengte bergbryterne

seg fram, mens lasskjørere med hest

og okse slet den dyrebare malmen

fram på sleder over frosne sjøer til

smeltehyttene. Der lyste svovelflamme-

ne konstant, og smelteknektene rakte

i fyrgangene så gnistføyka sto opp av

skorsteinspipene og bredte seg som en

ekstra Melkevei over Bergslagsåsene.

Noe av malmen ble foredlet på ste-

det til redskaper. Noe ble også omgjort

til smeltestykker, som i sin tur ble be-

arbeidet til stangjern av stangjernham-

merne og rensket for slagg og urenhe-

ter i store herder.

Men det meste ble fraktet til større

Helt siden middelalderen har de sentrale delene av Sverige vært internasjonalt berømt for sine mineralforekomster og jernverk. I seks hundre år var gruvedriften her en pillar innen svensk næringsliv.

BERGSLAGEN I hjertet av svensk industri

Torgbrunnen i Nora er laget av billedhoggeren Emil Näsvall i 1958. Relieffene på langsidene viser viktige hendelser i Bergslagens historie. Her ser vi lasskjørere frakte malm til jernverket.Torgbrunnen i Nora er laget av billedhoggeren Emil Näsvall i 1958. Relieffene på langsidene viser viktige hendelser i Bergslagens historie. Her ser vi lasskjørere frakte malm til jernverket.


Pershyttan utenfor Nora er en intakt ”bergmannsby” med røtter tilbake til 1300-tallet.


jernverk andre steder – i søkklastede

båter på elver og sjøer, over Vänern til

Dalsland i sør og etter hvert med jern-

bane til Mälaren i øst, og derfra med

skip ut i verden.

Virksomheten ga arbeid til mange.

Hit kom det arbeidskraft fra hele lan-

det og fra utlandet, især fra Danmark,

Tyskland, Nederland og Skottland. Lyk-

kejegerne ble til hytteskrivere, kullfog-

der, kullhakkere, masmestere, masovn-

arbeider, bergbrytere, rostbrennere,

malmplukkere, knipsmeder, stangham-

mersmeder, spikersmeder, og alt mulig

annet. Ofte gikk arbeidet i arv fra far til

sønn, og både kvinner og barn deltok.

Det var et ekstremt hardt arbeid; skit-

tent og farlig, i røyk og støv, og ofte i

bare det skrinne lyset fra karbidlamper

og oljelamper.

Fra Bergslagen kom råstoff til stø-

pejern, stangjern, spiker, kanoner,

jernbaneskinner, fyrkjeler, lokomoti-

ver, ovner, gryter, hestesko, verktøy,

sagblader, spyttebakker, gravstøtter,

paraplystativer, sledemeier, kubjeller,

høygafler, spett, spader og ploger, og

alt annet som dannet grunnlaget for

senere industriell utvikling og formet

vårt moderne samfunn.

Bruksdøden

”Jernalderen” i Midt-Sverige varte til

slutten av 1800-tallet. Da århundreskif-

tet nærmet seg, kom ny teknologi på

banen, prisene sank og konkurransen

fra utlandet økte og slo beina unna

den tradisjonelle måten å framstille

metaller på.

Utviklingen rammet særlig jernver-

kene i periferien. I mer sentrale strøk

klarte de seg ennå en stund. I 1870-åre-

ne ble Thomasprosessen innført og re-

volusjonerte utvinningen av jernmalm

ved å rense den for fosfor. Nå ble også

fosforholdig malm ettertraktet, og det

la grunnlaget for Grängesbolaget, som

skulle bli et av de største industrikon-

sernene i Sverige på 1900-tallet. Også

de enorme jernmalmgruvene i Kiruna–

Gällivare i Nord-Sverige ble satt i pro-

duksjon på denne tida.

Under den økonomiske krisen på

1920-tallet gikk enda flere gruver duk-

ken. De fleste som overlevde måtte li-

kevel gi opp i 1960- og 70-årene, da

jern- og stålkrisen herjet i Vest-Europa.

Den siste gruva i Bergslagen, i Grän-

gesberg, ble stengt i 1989. Nå til dags

er den svenske produksjonen av jern-

malm samlet om LKABs gruver i Kiruna

og Malmberget.

Men fortsatt ligger de største jern-

og stålverkene i Sverige i Bergslagen

og Värmland, for eksempel i Avesta og

Hagfors.

I dag ser vi sporene fra ”jernalde-

ren” over hele Bergslagen. Langt inn-

over i skogene finner vi slagg og rester

etter gruver og smeltehytter. For den

som er interessert i historie, er det mye

å oppdage og undre seg over.

Alfred Nobel gjør entré

I 1858 ble det bygd et kruttverk i

Gyttorp, et lite sted ved Vikern-sjøen

i Bergslagen. Fabrikken het Gyttorps

Sprängämner AB, og gikk snart over

til også å produsere nitroglyserin og

dynamitt, sprengstoffer som stort

sett ble brukt i gruvedriften.

I 1915 kjøpte Nitroglycerin AB opp

fabrikken. Nitroglycerin AB var Al-

fred Nobels egen sprengstoffabrikk,

grunnlagt i 1864. Etter kort tid flyt-

tet bedriften hele sin produksjon fra

Vinterviken i Stockholm til Gyttorp.

Her bygde de en helt ny fabrikk, som

raskt ble en dominerende industri og

en bærebjelke i det gamle gruvesam-

funnet.

Siden har den vært det. I

1950-årene sysselsatte fabrikken

over 800 arbeidere. Tretti år senere

hadde antallet økt til hele 1600 per-

soner.

I dag er fabrikken overtatt av

australske Orica Mining Services, og

produksjonen er konsentrert om ver-

dens mest avanserte tennmidler, som

Exel (tidligere Nonel) – et system som

ble oppfunnet av de dyktige ingeniø-

rene nettopp i Gyttorp i 1973.


Dagens Bergslagen består av mye

og rik natur, men også åpne kultur-

landskap, drøssevis av kulturminner

og koselige småbyer. Hver by har sitt

særpreg, men samtlige byr på et stort

mangfold av severdigheter, opplevel-

ser og aktiviteter.

Orica Mining Services’ tennmid-

delfabrikk er en hjørnesteinsbedrift i

tettstedet Gyttorp ved innsjøen Vikern,

men fabrikken er også nært knyttet

til resten av regionen. I Gyttorp har

det vært drevet jernverk og jordbruk

siden 1500-tallet. En periode midt på

1700-tallet ble det til og med smeltet

kobbermalm her.

I dag har Gyttorp om lag 620 inn-

byggere og hører til Nora kommune.

Stedsnavnet har antakelig vært Gö-

ttorpet, etter det gamle svenske ordet

for jernstøping (göt). Foruten Oricas

store fabrikk, er Gyttorp i vår tid kan-

skje mest kjent for sin arkitektur. Når

du kommer til sentrum, kan du nemlig

få følelsen av å plutselig være hensatt

til det glade 1950-tallet!

Det var da sprengstoffabrikken,

som den gang het Nitroglycerin AB,

engasjerte en britisk arkitekt, Ralph

Erskine (1914–2005), til å tegne et

nytt sentrum i Gyttorp. Erskine var en

utpreget modernist og følte seg sterkt

hjemme i de sosialdemokratiske idea-

Et stykke levende historie

Bergslagener en reise verdt

Rallaren eller skytebasen er en kjent signatur for Bergslagen. Inntektene fra arbeidet hans skapte velstand i Sverige.


Rallaren eller skytebasen er en kjent signatur for Bergslagen. Inntektene fra arbeidet hans skapte velstand i Sverige.

Emil Näsvalls torgbrunn fra 1958 er en hyllest til Bergslagens gruvehistorie. I bakgrunnen ser vi Nora kyrka, som ble innviet i 1880.


lene som rådet i Sverige etter andre

verdenskrig. I Gyttorp utformet han

noe helt nytt; enkle, stilfulle boliger der

arbeiderne kunne bo i lyse leiligheter

med moderne komfort, og der skole,

butikker og offentlige kontorer fantes

like ved.

Gyttorp sentrum regnes i dag som

et levende eksempel på drømmen om

det svenske Folkhemmet!

Har du lyst til å bli bedre kjent med ste-

dene i det gamle Bergslagen? Her har

vi samlet noen tips om hva som kan

være verdt å få med seg:

Nora

Den gamle gruvebyen fikk sine bypri-

vilegier av kong Gustav Vasa i 1643.

Nora ligger vakkert til ved Norasjön og

har en av Sveriges best bevarte trehus-

bebyggelser. De fleste husene stam-

mer fra 1700- og 1800-tallet. Det var

en velstående by takket være inntek-

tene fra bergverkene. Å besøke Nora

er som å tre inn i et museum, bortsett

fra at alt her eksisterer på ordentlig.

Husene brukes fremdeles til butikker,

håndverksteder og boliger.

Nora har blitt tildelt Europa Nostra-

diplomet, en internasjonal pris for god

bevaring av bygninger og kulturmin-

ner. Kikker du inn i noen av de mange

bakgårdene, får du et glimt av miljøer

der tida har stått stille. I byen, der det

Store deler av Nora ser fortsatt ut som byen gjorde for over hundre år siden. Den vakre trehusbebyggelsen er fredet og prisbelønt.Store deler av Nora ser fortsatt ut som byen gjorde for over hundre år siden. Den vakre trehusbebyggelsen er fredet og prisbelønt.

Det er mye og vakker trehusbebyggelse i Nora sentrum.


bor 6400 sjeler, finnes flere butikker

som selger antikiviteter og snurrepipe-

rier, og en av Sveriges største antikk-

og samlermesser arrangeres her i be-

gynnelsen av juli hvert år.

Lindesberg

Anlagt i 1643. Vakkert beliggende

kommunesenter ved Lindessjön.

Hällefors og Grythyttan

Grythyttan i Hällerfors kommune fikk

byprivilegier i 1641, da det ble funnet

sølv i området. I 1682 ble stedet fratatt

privilegiene.

Kopparberg

Opprinnelsesår er ukjent, men kobber

ble først oppdaget her i 1634. I dag

er tettstedet administrasjonssentrum i

Ljusnarsberg kommune.

Örebro

Selv om den ligger i utkanten, er Öre-

bro ”hovedstaden” i Bergslagen. Byen

Nora Bergslags Veteran-Jernväg. Stasjonsbygningen har restaurert interiør fra 1930-tallet.

På 1950-tallet fikk briten Ralp Erskine i oppdrag å bygge et moderne sentrum i Gyttorp. Erskines modernistiske arkitektur har i dag blitt ikonisk.


fikk sine byprivilegier i 1401. I dag

bor det ca. 107 000 mennesker her,

og byen er administrativt sentrum for

Örebro län og Örebro kommune. Her

ligger blant annet Örebro universitet.

Örebro ligger ved elva Svartåns ut-

løp i innsjøen Hjälmaren. Plasseringen

gjorde at byen ble et naturlig sentrum

for handelen her I middelalderen. By-

sentrum preges av det flotte Örebro

slott, påbegynt rundt år 1200, som

ligger på en liten øy ute i elva.

Les mer om stedene i Bergslagen på

www.bergslagen.se

Örebro slott ligger på en holme i elva Svartån midt i sentrum og er en perle fra middelalderen. Slottet ble påbegynt midt på 1300-tallet og fikk etter hvert en klassisistisk stil. Slottet brukes fortsatt som bolig, av länshøvdingen for Örebro län

Nora Bergslags Veteran-Jernväg. Stasjonsbygningen har restaurert interiør fra 1930-tallet.


Vi utvikler morgendagens teknikk...

...samtidig som vi løser dagens utfordringer

Orica Norway AS Tel. 32 22 91 00Postboks 614 Fax. 32 22 91 013412 Lierstranda [email protected]


Verdens ledende sprengstoffleverandør


Ansvarlig utgiver: Svein Hegna

Orica Norway ASPostboks 614

3412 Lierstranda Redaktør:

Thor Andersen Layout, Grafisk Design & Produksjon:

Orica Mining Services - EMET Marketing CommunicationsReportasjer og foto:

Einar Gjærevold, Ord og fokusOpplag:

4.500Trykk:

UAB ”PROPRINT BALTIC”Har du kommentarer eller forslag til innhold for Fjellsprenger’n, vennligst ta kontakt med:

Thor Andersen.Telefon 32 22 91 47

Mobil 900 48 215email: [email protected]


Retur: Orica Norway AS Postboks 614 3412 Lierstranda

nr. 1 - juni 2012 - 23. årgang kundemagasin fra orica norway as

Documents