NY TID 13. JANUAR 201134

Essay.

Etter å ha undervist to måneder i fred her i Punjab, ser jeg hvor truende ekstremismen er i Pakistan. Men jeg opplever også hvordan pakistansk ungdom nå søker alternativer.

INGEBORG BREINES CO-PRESIDENT I INTERNATIONAL PEACE BUREAU (IPB)

Fredsarbeid. Gjennom det meste av november og desember har jeg vært ved universitetet i Gujrat, i det nordøstlige Pakistan. Her underviste jeg i fredsbygging, fredskultur og konflikthåndtering for studenter i statsvitenskap, sosiologi og medievitenskap.

Gujrat-universitet ligger på det fruktbare flatlandet i Punjab, mellom store elever og midt mellom storbyene Islamabad og La-hore. Gujrat er også det området de fleste pakistansk-norske kom-mer fra. Universitetet ønsker derfor faglig kontakt med Norge, og med Norden og Europa forøvrig. Det er planer om et norsk/nordisk senter, ikke minst inspirert av arbeidet til Atle Hetland og hans norsk-pakistanske forening, PANA, med sete i Islamabad.

En av grunnene til at jeg ble invitert til å undervise her, er mitt tidligere arbeid i Pakistan, som direktør for UNESCOs kontor i Islamabad fra 2001 til 2004. Ar-beidet med å styrke samfunnsvitenskap og humaniora sto i fokus, selv om UNESCOs topp-prioritet var styrking av grunnutdanning og alfabetisering. Dette er fortsatt uhyre viktig, nærmest en forutsetning, for utvikling i et land hvor godt over halvparten av befolkningen på 180 millioner er analfabeter.

Da den vidsynte rektor på det nye statlige universitetet i Gujrat, Dr Nizamuddin, med lang fartstid fra FN, ønsket å gjøre noe innenfor et så viktig tema som fred og fredskultur, takket jeg ja til engasjemen-tet. Universitetet hadde akkurat startet opp et fredsstudium, så mitt intensivopplegg kunne gå inn i et eksamensrettet kurs.

Allerede pr telefon ble jeg sjarmert av det faktum at rektor har klart, i et ganske konservativt område, å få 70 prosent kvinnelige

studenter. 35 busser går hver dag ut fra universi-tets campus for å hente og bringe studenter som ellers neppe ville fått verken anledning eller tillatelse til å studere. Så er det å håpe at de unge kvinnene etter endt stu-dium vil få muligheter til å bruke sin kompetanse. For det er få pakistan-ske kvinner i det betalte arbeidsliv. Det er nok også å frykte at noen foreldre ser universite-tet, som er det eneste undervisningsnivå med kjønnsblandede klasser i

Pakistan, som et godt ekteskapsmarked for sine døtre. For å motvirke en slik mulig negative tendens, vil yrkesveiledning og profesjonell oppmuntring av ulik art være til stor hjelp for disse unge kvinnene, som har få rollemodeller og som heller ikke er blitt oppdratt til å stå på egne ben.

StudinedrakterNoen ganger kan studinenes klesdrakt vise hvilken bakgrunn de har. På universitetet er det noen få som er helt sortkledde, mens det store flertall er i fargerike gevanter («shalwar kamise») – vide

bukser og lang skjorte. De er vakre og elegante. Noen få har fullstendig tildek-ket ansikt, noen har skjult all hårprakt, mens de fleste har en «dupatta» (skjerf ) mer eller mindre lett slengt over hodet, mens noen få går med bart hode.

For meg, som godt voksen utenlandsk dame, er det først og fremst viktig å være tekkelig kledd. Jeg dekker ikke til hodet. Noen er fornøyd når jeg kommer i pakistanske klær, andre liker at jeg er annerledes og moderne som de sier.

Som eneste utlending på et universitet med over 15.000 studen-ter, er jeg nok en kuriositet. Og de første spørsmålene som kom-mer, er ikke av faglig art, men om jeg er gift, har barn, hvordan er det å være uten dem så lenge, om jeg liker Pakistan og så videre. Familien er veldig viktig her.

At universitetet i Gujrat også har tatt mål av seg til å være et sted for dialog og meningsutveksling er heller ikke noen ulempe i et samfunn som i økende grad ser ut til å være preget av strenge sekteriske strømninger.

Mediene melder om skjending av graver og brenning av mos-keer til ahmadiyyaene (en religiøs gruppe som selv anser seg for å være muslimer, men som i 1974 ble erklært som ikke-muslimer fordi de ikke mener at Muhammed var den siste profet). Og mi-nisteren for minoriteter og den vidsynte forrige guvernøren av Punjab (som ønsket å endre den strenge blasfemiloven) ble begge myrdet relativt nylig. Flere fundamentalistiske grupper ønsker at Pakistan skal bli et «rent» muslimsk land, dvs. uten det mange kaller «de vantro». Dette er i motsetning til hva Muhammad Ali Jinnah (1876–1948), Pakistans «far», ønsket. Han ville ha et land for muslimer, ikke kun et muslimsk land.

Det grønne muslimske flagget fikk derfor et hvitt felt, for å vise at det skulle være rom for minoriteter, det være seg hinduer, kristne eller andre. De fundamentalistiske gruppene har gjennom sine madras-saer (koranskoler), og sin økonomisk støtte fra rike arabiske land, et veldig sterkt grep på ungdom som ikke har noe annet opplæ-ringstilbud. De utøver både «gatemakt» og terror. La det imidlertid også være sagt at mange av koranskolene ikke er fundamentalistiske,

Å fredsundervise i Pakistan

«Gode, muslimske venner i Pakistan er meget bekymret for den økende ekstremismen.»

STUDINE: En av studentene i Punjab. FOTO: PRIVAT

NY TID 13. JANUAR 2011 35

«For en glede når kontoret mitt stadig var fullt av unge studen-ter, ivrige og engasjerte, ivrige etter å tenke i alternativer.»

CAMPUS: Universitetet i Gujrat, «den evige by», ble bygget i sirkulær form i 2003. I dag studerer 15.000 studenter her, og det pakistanske universitetet ønsker økt kontakt med Norge og Norden, forteller skribenten. FOTO: UOG.EDU.PK

men gir tilbud til de aller fattigste barna. Skiftende regjeringer har imidlertid ikke klart å gjennomføre den bebudede reform av koran-skolene. Gode, muslimske venner i Pakistan er meget bekymret for den økende ekstremismen.

MaktkampDet sies at de fundamentalistiske gruppene sågar har fått tak på en del av universitetene. En høyt utdannet fundamentalist kan gjøre mye mer ugagn enn en villedet analfabet. På universitetet i Gujrat har det derimot nå vært seminarer både om vold mot kvinner og om tvangsgifting, temaer som ellers ikke er daglig kost i det offentlige rom. Tvangsekteskap ble helt nylig ytterligere kriminalisert, idet se-natet vedtok en detaljert lov mot det. Loven inkluderer blant annet forbud mot å gifte bort kvinner til Koranen. Dette har vært noe som enkelte store landeiere eller føydalherrer har bedrevet, for at kvinne-lige familiemedlemmer ikke skal være arveberettigede.

Universitetet i Gujrat planlegger også et seminar om mennes-kerettigheter og fredskultur. Universitetet, som ligger 15 kilometer fra Gujrat by, i et stort parkanlegg, ønsker å være et lærested som er relevant for samfunnet rundt seg. En prioritetering som ligner på dem Tromsø-universitetet vel var det første i Norge til å vektlegge.

Pakistan er inne i en meget vanskelig situasjon både økonomisk og politisk. Det går dårlig med økonomien, den pakistan-ske rupien er svak og det er rasjonering av bensin, strøm og gass. Dette skaper store vansker for industri, landbruk, samferdsel og for enkelthusholdninger. Også i Is-

lamabad, som ellers for det meste er spart for slike ubehageligheter, er dette følbart nå, og mange nord i landet har det kaldt på kveldstid.

Den tidligere cricket stjernen Imran Khan har fått ny vind i seilene, med støtte både fra ungdom og intellektuelle som ser nytt håp i han. Nå går kanskje Khan i samarbeid med tidligere president Mushar-raf, som har bebudet at han vil komme tilbake til landet fra eksil i løpet av januar.

Natos/ISAFs angrep på en pakistansk grensestasjon mot Afgha-nistan i slutten av november, da 24 soldater ble drept, har ført til et meget sterkt sinne mot USA og Vesten forøvrig. Grenseoverganger er sperret for NATOs forsyningskonvoier, lastebiler hoper seg opp, og havnene i sør har store vansker. USA har måttet evakuere en fly-base som ble brukt til droneangrep. Den politiske retorikk mellom Pakistan og USA er på et lavmål. Avisene er fulle av spekulasjoner og konspirasjonsteorier av alle slag. Hvor er makten for tiden? Hos en ustabil regjering eller hos det sterke militæret – og hvem samarbeider med de religiøse grupperingene?

De såkalt frie mediene, som Musharraf så stolt innførte, er også under press. Alle utenlandske nyhetskanaler ble sperret etter at BBC sendte en dokumentar som myndighetene fant sjikanerende. Heller ikke den eneste engelsktalende pakistanske TV-kanalen, Ekspress

24/7, har sendinger i skrivende stund.Det var mot denne bakgrunn at min un-

dervisning skulle foregå. Allerede før jeg dro til Pakistan hadde jeg fått godkjent en undervisningsplan både av universitetet og «Higher Education Commission»:

Med vektlegging av FN og FNs

Orientering.

NY TID 13. JANUAR 201136

arbeid, ikke minst med menneskerettigheter, nedrustning, fred-skultur og likestilling Mer fokus på hva slags samfunn som er ønskelig enn på verdens elendighet. Mer vektlegging av konflikt-forebyggende arbeid og tenkning enn på reparasjon og helbedrel-se etterpå. Mer på fremtidsvisjoner enn på fortid. Mer fokus på kreativ, konstruktiv konfliktløsning på ulike nivå enn på feiltrinn, vold og krig, uten derved å forbigå relevant nåtidsinformasjon om voldsspiraler og det militærindustrielle kompleks.

Sammenligninger mellom de enorme summene verden bruker på militære formål med de små summene som går til velferd, men-neskers sikkerhet og fredsarbeid. Medbrakt stoff fra UNESCO, fra IPB (International Peace Bureau) og med Johan Galtungs me-moarer som inspirasjon på nattbordet. Studentene skulle få, i alle fall noe, innsikt i både internasjonal fredsforskning og internasjo-nalt fredsarbeid, og de skulle gå i dybden med fredskulturvisjonen, gjøre intervjuer og klargjøre egen tenk-ning, og dessuten lage oppgave om en selvvalgt Nobel-fredsprisvinner.

Men hva slags nivå var studentenes på og ville de være interesserte? Ville de være villige til å engasjere seg i dialog og inter-aksjon? Ville de være beredt til å se på hva også de personlig kan gjøre, eller ville de falle for fristelsen til alltid å peke på «de andre» som «de slemme»? Og hvordan skulle pasifisten og feministen klare å balansere alle de stedlige sensitiviteter? Var dette i det hele et hasardiøst foretak?

Én ting sto klart for meg, dersom en slik undervisning skulle bli noe mer enn kunnskapsformidling, måtte jeg tillate meg også å være personlig, være ærlig i min søken etter å forstå, ikke ha bastante meninger eller teorier, ikke gi løsninger, men gi «verktøy» for konflikthåndtering og forhåpentlig oppklarende eksempler fra egen kunnskaps- og erfaringsbakgrunn. Så skulle studentene oppfordres til å komme med eksempler fra sin bakgrunn og for-ståelse. Slik håpet jeg det ville bli en skikkelig dialog, forhåpentlig til felles inspirasjon, kunnskapsinnhenting og glede.

Uvant møteDet ble fort klart at min undervisning var annerledes. Studentene har siden tidlig barndom vært drillet i utenatlæring og svært mange var uvant med å tenke «utenfor boksen».

Samfunnsfagundervisningen i pakistanske skoler er nok veldig svak generelt sett, og selv på høyere utdanningsnivå ser det ut til at studen-tene vet veldig lite om «verden der ute», både i relasjon til geografi og historie. Det må dog presiseres at rekrutteringen til universitetet i Gujrat er fra landlige skoler og høgskoler, så situasjonen kan være annerledes i storbyer som i hovedstaden Islamabad, i kulturbyen La-hore og i handelsmetropolen Karachi.

Mange studenter hadde også større engelskproblemer enn forven-tet. Undervisningsspråket skal være engelsk på universitetene, men lærere som ser at studentene ikke forstår, slår gjerne over på urdu. Studentene snakker dessuten vanligvis punjabi hjemme. De kvinne-

lige studentene var en spesiell utfordring. De er stort sett veldig tilbakeholdne og sje-nerte for å snakke, spesielt med mannlige studenter til stede.

Det viste seg at jeg måtte bruke ganske lang tid på å forklare ord og konsepter, og noen av studentene klarte jeg nok al-dri å nå skikkelig fram til. 60 av dem

besto imidlertid sin deleksamen.Og for en glede når kontoret mitt stadig var fullt av unge stu-

denter og yngre lærere – ivrige og engasjerte, fulle av spørsmål og med iver etter å tenke alternativer. Det var også en stor opp-muntring at noen av elevene besluttet å lage en fredsorganisasjon på universitetet. Selv ble jeg tatt med hit og dit for å møte far og mor og bestemor, snakke på en skole her og en der. Jeg ble sågar invitert til å holde «fredsforedrag» på to høyskoler i det pakistansk-kontrollerte Kashmir.

Hvis jeg skal trekke en slutning etter oppholdet, må det bli at pa-kistansk ungdom lengter etter fred og en positiv utvikling av landet sitt. De trenger bare å få noen nye muligheter. ■

KOLLEGER: Essayskribent og fredsunderviser Ingeborg Breines sammen med lærere og studenter ved universitetet i Gujrat. FOTO: PRIVAT

«Pakistansk ungdom lengter etter fred og en positiv utvik-ling av landet sitt. De trenger bare å få noen nye muligheter.»