nummer fems fall av pittacus lore

HENDELSENE I DENNE BOKEN ER VIRKELIGE.

NAVN OG STEDER ER BLITT ENDRET

FOR Å BESKYTTE DE SEKS FRA LORIEN,

SOM FORTSATT LEVER I SKJUL.

DET FINNES ANDRE SIVILISASJONER.

NOEN AV DEM ØNSKER Å ØDELEGGE DEG.

N u m m e r F e m s f a l lFJ E R D E B O K I A R V E N F R A L O R I E N

P I T TA C U SLO R E

Oversatt avMorten Hansen, MNO

Pittacus LoreOriginalens tittel The fall of Five

Oversatt av Morten HansenCopyright © 2013 by Pittacus Lore

All rights reserved throughout the world by BIG JIM INDUSTRIES,INC, c/o William Morries Endeavor Entertainment LLC.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-42721-41. utgave, 1. opplag 2014

Jacket art © 2013 by PixelspaceOmslagsdesign: Ray Shappell

Omslagsfoto: Asphalt © IstockphotoForfatterfoto: © Howard Huang

Sats: Type-it AS, Trondheim 2014Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014

Trykt på 80 g Munken print cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

F Ø R S T EK A P I T T E L

Hovedrolleinnehaver i kveldens rømningsfantasi er Seks. En

horde av mogadorianere står mellom henne og cellen min

– noe som teknisk sett ikke er realistisk. Mog-ene bruker nor-

malt ingen til å bevokte meg i det hele tatt, men dette er en

drøm, så da er det som det er. Mog-krigerne trekker dolkene

sine og stormer hylende frem. Seks reagerer med å kaste

på håret og gjøre seg usynlig. Jeg ser ut mellom sprinklene i

cellen min mens hun hogger seg gjennom mog-ene samtidig

som hun gjør seg vekselsvis usynlig og synlig igjen, og ven-

der deres egne våpen mot dem. Hun snor seg frem gjennom

en stadig større sky av aske, og snart er mog-ene fullstendig

utslettet.

«Det der var nokså fantastisk,» sier jeg til henne da hun

kommer frem til døra til cellen min. Hun smiler nonchalant.

«Klar til å gå?» spør hun.

Og så våkner jeg. Eller jeg blir rykket ut av dagdrømmen.

Iblant er det vanskelig å si om jeg sover eller er våken; hvert

7

øyeblikk har en tendens til å få et døsig, ensformig preg når

man har sittet i isolasjon i flere uker. Jeg tror i hvert fall det

har vært flere uker. Vanskelig å holde styr på tiden siden det

ikke er noen vinduer i cellen min. Det eneste jeg egentlig er

sikker på, er at fantasiene mine om å rømme ikke er ekte.

Noen ganger er det som i kveld, at Seks er kommet for å

redde meg, andre ganger er det John, og av og til har jeg fått

egne arvekrefter og flyr ut av cellen min mens jeg denger løs

på mogadorianere underveis.

Det er bare fantasier, alt sammen. Bare en måte å fordrive

tiden på for min engstelige hjerne.

Den svettevåte madrassen med ødelagte fjærer som bo-

rer seg inn i ryggen på meg? Den er ekte. Krampene i beina

og den vonde ryggen? De er også ekte.

Jeg strekker meg etter bøtta med vann ved siden av meg

på gulvet. En vakt kommer med bøtta én gang om dagen

sammen med et ostesmørbrød. Det er ikke akkurat romser-

vice, selv om jeg så vidt jeg vet er den eneste fangen i denne

celleblokken – her er det bare rad på rad med tomme celler

forbundet med stålplattformer, og så jeg som sitter her alene.

Vakten setter alltid bøtta ned rett ved siden av toalettet i

rustfritt stål, og jeg drar den alltid bort til senga, det nær-

meste jeg kommer noe som ligner på trening. Jeg spiser

smørbrødet med en gang, så klart. Jeg kan ikke huske hvor-

dan det føles ikke å sulte.

Industriost på tørt brød, et toalett uten sete og total isola-

sjon. Slik har livet mitt vært.

8

N U M M E R F E M S F A L L

Da jeg kom hit, prøvde jeg å holde styr på hvor ofte vak-

ten kom, slik at jeg kunne holde tellingen på dagene, men

noen ganger tror jeg de glemmer meg. Eller ignorerer meg

med vilje. Min største redsel er at de bare lar meg sitte her

og svinne hen, at jeg bare kommer til å besvime av uttør-

king, uten engang å skjønne at det er mitt siste øyeblikk jeg

opplever. Jeg vil mye heller dø i frihet, mens jeg kjemper mot

mogadorianerne.

Eller enda bedre – ikke dø i det hele tatt.

Jeg tar en stor slurk av det varme vannet, som sma-

ker rust. Det er motbydelig, men jeg klarer å få litt fuktig-

het inn i munnen igjen. Jeg strekker armene opp over ho-

det så leddene smeller i protest. Det kommer et stikk av

smerte fra håndleddene, for når jeg strekker meg, drar det i

det ennå friske arrvevet der. Og så begynner tankene mine

å vandre igjen – denne gangen ikke inn i fantasier, men min-

ner.

Jeg tenker på West Virginia hver dag. Jeg gjenopplever

det.

Jeg husker hvordan jeg løp gjennom tunnelene mens jeg

knuget den røde steinen som Ni hadde lånt meg, og rettet

det utenomjordiske lyset mot mange titall celledører. I hver

av dem håpet jeg å finne faren min, og hver gang ble jeg skuf-

fet.

Så kom mog-ene og avskar meg fra John og Ni. Jeg hus-

ker redselen da jeg kom bort fra de andre – kanskje de kunne

holde så mange mog-er og pikener på avstand ved hjelp av

9

P I T T A C U S L O R E

arvekreftene sine. Det eneste jeg hadde, var dessverre et

stjålet mog-våpen.

Jeg gjorde så godt jeg kunne og skjøt alle mog-er som

kom for nær, mens jeg hele tiden prøvde å finne en vei tilbake

til John og Ni.

Jeg kunne høre at John ropte navnet mitt gjennom all slås-

singen. Han var ikke langt unna, om vi bare ikke hadde vært

atskilt av en horde med utenomjordiske beist.

Halen til et monster pisket over beina mine. Føttene mine

mistet kontakten med gulvet. Jeg mistet grepet om Nis stein

og gikk i bakken. Jeg falt med ansiktet først og fikk en flenge

over øyenbrynet. Blodet begynte straks å renne ned i øynene

mine. Halvveis blindet kravlet jeg i skjul.

Med tanke på hvor stort hell jeg hadde hatt siden jeg kom

til West Virginia, var det selvfølgelig ikke så overraskende at

jeg skulle havne rett ved føttene til en mogadoriansk kriger.

Han rettet våpenet sitt mot meg, kunne ha drept meg der og

da, men tenkte seg om før han trakk av. Istedenfor å plaffe

meg ned slo han til meg i tinningen med kolben på våpenet.

Alt ble svart.

Jeg våknet hengende i tykke lenker fra taket. Jeg var fort-

satt i hulen, men på en eller annen måte skjønte jeg at de

hadde tatt meg med dypere ned, til et tryggere område. Det

søkk i magen på meg da jeg skjønte at hulen fortsatt var in-

takt, at jeg var tatt til fange – hva betydde det for John og Ni?

Hadde de kommet seg ut?

Jeg var ikke så sterk i armene og beina, men jeg prøvde å

10


dra i lenkene likevel. De ga ikke etter. Jeg følte meg desperat

og klaustrofobisk. Jeg holdt på å begynne å gråte da en di-

ger mogadorianer kom strenende inn i rommet. Den største

jeg noen gang hadde sett, med et stygt, lilla arr på halsen og

en pussig gullstokk i en av de digre hendene. Han var helt

motbydelig, rene marerittet, men jeg klarte ikke å se bort.

På en eller annen måte holdt de tomme, svarte øynene hans

blikket mitt.

«Hallo, Samuel,» sa han idet han kom mot meg. «Vet du

hvem jeg er?»

Jeg ristet på hodet, plutselig knusktørr i munnen.

«Jeg er Setrákus Ra. Overkommandant i Det mogadori-

anske imperium, opphavsmann til Den store utvidelsen, høyt

elsket leder.» Han blottet tennene i noe jeg skjønte skulle

forestille et smil. «Og så videre.»

Ringmesteren som sto bak et folkemord på en hel planet

og var mesterhjernen bak en kommende invasjon av jorda

hadde nettopp tiltalt meg med navn. Jeg prøvde å tenke meg

hva John ville ha gjort i en slik situasjon – han ville aldri rygget

unna sin største fiende. Jeg, derimot, begynte å skjelve så

det klirret i lenkene som bandt sammen håndleddene mine.

Jeg merket at Setrákus verdsatte redselen min. «Dette kan

bli smertefritt, Samuel. Du har valgt gal side, men jeg er all-

tid villig til å tilgi. Fortell meg det jeg vil vite, så skal jeg sette

deg fri.»

«Aldri,» stammet jeg og skalv enda kraftigere mens jeg

prøvde å tenke meg hva som ville skje nå.

11


Jeg hørte en fresende lyd ovenfra, kikket opp og fikk se en

seig, svart gørr renne sakte nedover lenken. Det luktet stramt

og kjemisk, som brennende plast. Jeg kunne sverge på at

gørret etterlot seg rustmerker på lenken der det kom sivende

ned mot meg, og snart dekket den håndleddene mine. Jeg

skrek. Smerten var uutholdelig, og gørret hadde noe klissete

ved seg som gjorde det enda verre, som om håndleddene

mine var dekket av skåldhet sevje.

Jeg var på nippet til å besvime av smerte, da Setrákus

satte staven sin mot halsen min og løftet haken min med

den. En iskald nummenhet strømmet gjennom kroppen min,

og smerten i håndleddene ga seg midlertidig. Det var en for-

vridd slags lettelse; en dødelig nummenhet strålte ut fra Se-

trákus’ stav, som om armene og beina mine var blitt tappet

for blod.

«Bare svar på spørsmålene mine,» snerret Setrákus, «så

kan dette være over.»

De første spørsmålene hans handlet om John og Ni – hvor

de skulle, hva de kom til å gjøre. Jeg følte meg lettet da jeg

skjønte at de hadde sluppet unna, og enda mer lettet over

at jeg ikke ante hvor de kom til å gjemme seg. Det var jeg

som hadde hatt Seks’ instrukser, noe som betydde at John

og Ni ble nødt til å pønske ut en ny plan, en som jeg umulig

kunne røpe under tortur. Lappen var nå borte, så det virket

trygt å anta at mog-ene hadde kroppsvisitert meg mens jeg

var bevisstløs, og konfiskert adressen. Forhåpentligvis ville

Seks være forsiktig når hun nærmet seg stedet.

12


«Uansett hvor de havner, tar det ikke lang tid før de kom-

mer tilbake hit og grisebanker deg,» sa jeg til Setrákus. Og

det var mitt ene tøffe, heroiske øyeblikk, for den mogado-

rianske lederen fnøs og trakk umiddelbart til seg staven.

Smerten i håndleddene vendte tilbake – det var som om det

mogadorianske gørret åt seg helt inn til knoklene.

Jeg gispet og gråt neste gang Setrákus rørte meg med

staven og ga meg en pause fra smertene. Stridslysten, det

lille jeg hadde hatt i utgangspunktet, hadde rent fullstendig

ut av meg.

«Hva med Spania?» spurte han. «Hva kan du fortelle meg

om det?»

«Seks …» mumlet jeg og angret straks på det. Jeg måtte

holde kjeft.

Spørsmålene fortsatte. Etter Spania var det India, og der-

etter spørsmål om hvor loralittsteinene befant seg, noe jeg

aldri hadde hørt om engang. Til slutt spurte Setrákus meg

om «den tiende», noe han virket ekstra interessert i. Jeg hus-

ket at Henri hadde skrevet om en tiende i brevet sitt til John,

og at den siste gorden ikke kom seg bort fra Lorien. Da jeg

fortalte Setrákus det – informasjon jeg håpet ikke ville øde-

legge for de gjenværende gordene på noen måte – ble han

rasende.

«Du lyver for meg, Samuel. Jeg vet at hun er der. Si meg

hvor.»

«Jeg vet ikke,» svarte jeg gang på gang mens stemmen

skalv mer og mer. For hvert svar, eller mangel på svar, dro

13


Setrákus til seg staven og lot meg kjenne den sviende smer-

ten igjen.

Til slutt ga Setrákus opp og bare stirret forarget på meg.

På dette tidspunktet var jeg helt i ørska. Som om det mørke

gørret kunne tenke, kravlet det sakte oppover lenken igjen

og forsvant inn i den mørke nisjen det hadde kommet fra.

«Du er ubrukelig, Samuel,» hadde han sagt, avfeiende.

«Det ser ut til at lorianerne bare har bruk for deg som et of-

ferlam, en avledningsmanøver som de kan la være igjen når

de har behov for å rømme raskt.»

Setrákus feide ut av rommet, og senere, etter at jeg hadde

hengt der en stund og glidd inn og ut av bevissthet, kom

noen av soldatene hans for å hente meg. De dumpet meg i

en mørk celle hvor jeg var sikker på at de ville la meg ligge

for å dø.

Flere dager senere slepte mogadorianerne meg ut av cel-

len og overlot meg til to fyrer med barbushår og mørk dress,

og skytevåpen i hylstre under jakkene. Mennesker. De så ut

som de var fra FBI eller CIA eller noe sånt. Jeg visste ikke

hvorfor noe menneske skulle ønske å samarbeide med mog-

ene. Blodet mitt koker bare jeg tenker på det, disse agentene

som forråder menneskeheten. Likevel var agentene mindre

hardhendte enn mogadorianerne, og en av dem mumlet til

og med frem en unnskyldning da han satte et par håndjern

på de brente håndleddene mine. Så dro de en hette over ho-

det på meg, og det var det siste jeg så av dem.

Jeg ble kjørt rundt uten stopp de neste to dagene, lenket

14


fast bak i en varebil. Etter det ble jeg dyttet inn i en ny celle

– denne cellen, mitt nye hjem – i en hel blokk på en eller an-

nen stor base hvor jeg var den eneste fangen.

Jeg grøsser når jeg tenker på Setrákus Ra, noe jeg ikke

klarer å unngå hver gang jeg ser et glimt av de gjenværende

blemmene og arrene på håndleddene mine. Jeg har prøvd å

skyve det uhyggelige møtet ut av hodet og si til meg selv at

det han hadde sagt, ikke var sant. Jeg vet at John ikke brukte

meg for å dekke over flukten sin, og jeg vet at jeg ikke er

ubrukelig. Jeg kan hjelpe John og de andre gordene, akku-

rat slik faren min gjorde før han forsvant. Jeg vet at jeg har en

rolle å spille, selv om det ikke er klart nøyaktig hva den skal

gå ut på.

Når jeg kommer meg ut herfra – hvis jeg kommer meg ut

herfra – skal mitt nye mål i livet være å vise at Setrákus Ra

tar feil.

Jeg er så frustrert at jeg slår neven i madrassen foran meg.

Så fort jeg gjør det, rister det løs et dryss av støv fra taket, og

det går en svak rumling gjennom gulvet. Det er nesten som

om slaget mitt sendte en sjokkbølge gjennom hele cellen.

Jeg ser forbløffet ned på hånden min. Kanskje dagdrøm-

mene om å få mine egne arvekrefter ikke var så søkt likevel.

Jeg prøver å tenke tilbake til hagen bak Johns hus i Paradise,

hvor Henri pleide å gi ham formaninger om å fokusere kraf-

ten. Jeg myser og knytter nevene hardt.

Selv om det føles teit og litt pinlig, slår jeg neven i madras-

sen igjen, bare for å se hva som skjer.

15


Ingenting. Bare ømhet i armene fordi jeg ikke har brukt

disse musklene på dagevis. Jeg holder ikke på å få arvekref-

ter. Det er umulig for et menneske, og det vet jeg. Jeg be-

gynner bare å bli desperat. Og kanskje litt gal.

«Greit, Sam,» sier jeg til meg selv med hes stemme. «Ta

deg sammen, nå.»

Så fort jeg legger meg ned igjen og avfinner meg med

nok en endeløs periode alene med tankene mine, går det

en ny skakning gjennom gulvet. Denne er mye større enn

den første, jeg kjenner det helt inn i margen. Mer murpuss

drysser ned fra taket. Det dekker ansiktet mitt og kommer

inn i munnen på meg; det er bittert og smaker som kritt.

Noen øyeblikk senere hører jeg den dempede trommingen

av geværild.

Dette er ikke noen drøm i det hele tatt. I det fjerne hører jeg

lyden av en kamp dypt inne i basen. Gulvet rister igjen – en

ny eksplosjon. På den tiden jeg har vært her, har de aldri ut-

ført noen slags trening eller øvelse. Jeg hører jo fanken meg

aldri noe unntatt skrittene til vakten som kommer med maten

min. Og nå denne plutselige aktiviteten? Hva kan det være

som skjer?

For første gang på – dager? uker? – tillater jeg meg å

håpe. Det er gordene. Det må det være. De er kommet for å

redde meg.

«Nå skjer det, Sam,» sier jeg til meg selv og tvinger meg til

å røre meg.

Jeg reiser meg og går utstøtt bort til celledøra. Beina mine

16


føles som gelé. Jeg har ikke hatt så mye grunn til å bruke

dem siden de brakte meg hit. Bare det å tilbakelegge den

korte avstanden bort til døra i cellen min er nok til at hodet

svømmer. Jeg presser pannen mot det kalde metallgitteret

og venter på at svimmelheten skal gå over. Jeg kjenner rys-

telsene fra kampen under meg gjennom metallet, de blir sta-

dig sterkere og mer intense.

«John!» roper jeg med hes stemme. «Seks! Hvem som

helst! Jeg er her! Jeg er her!»

En del av meg synes det er dumt å rope, som om gordene

kan høre skrikene mine gjennom det voldsomme slaget det

høres ut som de utkjemper. Det er den samme delen av meg

som har villet gi opp, bare krølle meg sammen i cellen og

vente på min endelige skjebne. Det er den samme delen av

meg som tenker at det bare ville være dumt av gordene om

de prøvde å redde meg.

Det er den delen av meg som trodde på Setrákus Ra. Jeg

kan ikke gi etter for denne følelsen av fortvilelse. Jeg må be-

vise at han tar feil.

Jeg må lage litt bråk.

«John!» skriker jeg igjen. «Jeg er her inne, John!»

Selv om jeg føler meg svak, dundrer jeg nevene mot

stålsprinklene så hardt jeg kan. Lyden runger gjennom den

tomme celleblokken, men gordene kan umulig høre det gjen-

nom den dempede lyden av skyting som kommer gjennom

veggene. Det er vanskelig å si med de stadig høyere ly-

dene fra kampen, men jeg tror jeg hører skritt som får det til

17


å skrangle i stålplattformen som forbinder cellene. Synd jeg

ikke kan se lenger enn en meter eller to rett utenfor cellen

min. Hvis det er noen her inne i denne celleblokken, må jeg

tilkalle oppmerksomheten deres og bare håpe at det ikke er

en mogadoriansk vakt.

Jeg griper vannbøtta og heller ut det som er igjen av da-

gens rasjon. Planen min – den beste jeg har – er å slå den

mot sprinklene.

Da jeg snur meg, står det en fyr utenfor døra.


nummer fems fall av pittacus lore

Documents