4 fredag 21. oktober 2016

nyheterverden

Før Sadiq Jumas to døtre dro til Syria planla de reisen i ett år. – Jeg er ikke sint på dem. Jeg er veldig glad i dem. Jeg vil ha dem hjem. Da skal en stor klem slette alt.Foto: tor StenerSen

fredag 21. oktober 2016 5| Nyheter |

I ett år ble han lurt av døtrene,som drofor å slutteseg til IS

Det er tre år siden Sadiq Juma sist så sine døtre, som begge har giftet seg og fått barn i Syria.

Olga StOkke Helle aarneS

To tenåringssøstre drar til Syria for å kjempe for IS. Der gifter de seg og får barn. Tre år senere lurer faren frem-deles på hvordan det kunne skje.

Fem minutter. Det er alt han får med datteren.Han står i et stort telt, i Syria, omgitt av

IS-soldater. Det er sent oktober i 2013, og Sadiq Juma har reist fra Bærum for å lete etter sine to døtre på 16 og 19 år. Og der, en-delig, ser han sin eldste datter. Hun er dek-ket fra topp til tå i en nikab. Han kan bare se øynene hennes. Det er intenst og stres-sende. Men de omfavner hverandre hardt.

Fire minutter.Sadiq Jumas to døtre lurte ham i ett år. I

hemmelighet planla «Ayan» (19) og «Leila» (16) å reise til Syria for å slutte seg til Den islamske stat (IS). Nå står han altså her og vil gjøre hva som helst for å få dem hjem. Men eldstedatteren sier at de vil bli i Syria.

Tre minutter. To minutter.Telefonen ringer; det er Sara, jentenes

mor, like desperat som faren. Mor i Bærum, datter i IS-land. Begge gråter. Moren trygler datteren om å bli med faren hjem. Da for-teller 19-åringen: Hun har giftet seg i Syria.

Tiden er ute.

To barnebarn i SyriaSlik husker han det. Det er nå tre år siden fa-ren fikk fem minutter med sin eldste datter i teltet i Syria og hun rolig ba faren respek-tere valget søstrene hadde tatt. Hun vend-te ham ryggen og ble ført ut av IS-vaktene.

Søstrene er trolig fortsatt i Syria. Fami-lien hører sjelden fra dem, siste gang var i september i forbindelse med den muslim-ske høytiden eid. Begge døtrene har giftet seg med hver sin IS-soldat og har fått hver sin lille datter.

Nå har Sadiq Juma fire jenter i Syria.Boken To søstre utgis denne uken av den

internasjonalt anerkjente forfatteren Åsne Seierstad. Her skildres jentenes radikalise-ring og farens kamp for å hente dem hjem.

Ayan og Leila har ikke selv bidratt til bo-ken. Overfor familien har de gitt klart ut-

rykk for at de ikke ønsker noen offentlig omtale.

Siden jentene forsvant i oktober 2013, har Aftenpostens journalist Olga Stokke hatt en rekke møter med Juma. Aftenposten vurde-rer historien som samfunnsmessig viktig og har derfor valgt å publisere den.

Faren sier til Aftenposten at han deler sine erfaringer for å advare andre foreldre. Han tror han kunne stoppet jentene om han hadde hatt mer kunnskap om radika-lisering.

FluktenOm morgenen 17. oktober 2013 gir Leila foreldrene en klem og sier at hun er glad i dem. Den ettermiddagen kommer hver-ken hun eller storesøsteren hjem fra sko-len. Foreldrene ringer og sender meldin-ger. Ingen svarer. Litt over klokken 18 tar Ayan endelig telefonen. Hun ber faren om å roe seg ned, sier at de har sendt dem en mail og legger på.

«Vi elsker dere såå høyt og dere har gitt oss alt i livet. Vi er evig takknemlige for alt ( )… Vi ber om tilgivelse for alt vondt vi har gjort dere. Vi elsker dere såå høyt og vil-le gjort alt for dere og aldri gjort noe for å såre dere med vilje... Det er nå slik at mus-limene blir angrepet fra alle hold og vi må gjøre noe. Vi vil så gjerne hjelpe muslimene og den eneste måten vi kan virkelig hjelpe dem er ved å være med dem i deres lidel-ser og gleder. Det er ikke lenger nok å sitte hjemme og sende penger. Med tanke på dette har vi bestemt oss for å reise til Sy-ria… Vær så snill og ikke bli sure på oss… men vi må be om en tjeneste; for både vår sikkerhet og deres sikkerhet må ingen an-dre enn familien vite at vi har dratt, dette kan ikke bli understreket nok.»

(utdrag fra e-post som er gjengitt i boken)Foreldrene melder jentene savnet sam-

me kveld.

Siste måltid i EuropaHjemme i Bærum popper en kort, men munter melding opp på en telefon. Bildet

rFortsettelse på neste side.

6 fredag 21. oktober 2016| Nyheter |

Sadiq Juma og Åsne Seierstad har samarbeidet tett i to år. Seierstad sier at døtrene hans dro til Syria frivillig, og at de ikke har brydd seg noe særlig om den pine som de har utsatt foreldrene sine for. Foto: tor StenerSen

viser et stort kjøttstykke på en tallerken. Jentenes 15 år gamle bror ser straks at mel-dingen er sendt fra Adana, sør i Tyrkia. Han zoomer. Søstrene er på en restaurant. De skriver at det er deres siste måltid i Europa.

Samme kveld går søstrene på meldings-tjenesten Messenger på Facebook. Leila ber familien innstendig om ikke å fortelle an-dre hva som har skjedd, og hun skriver at de har reist av kjærlighet til familien. De har ikke noe ønske om noensinne å kom-me hjem igjen.

Hvordan reagerer en far som mister det kjæreste han har? Hvordan opplever han, som selv en gang var barnesoldat og flyktet fra krig i hjemlandet, at hans døtre oppsø-ker det krigsherjede Syria?

Sadiq Juma setter seg på flyet til Istanbul, allerede tre døgn etter. Hvor skal han be-gynne? Han føler at han famler i mørket, i ukjent land, blant fremmede mennesker. Men han ser det som sin plikt å finne dø-trene. Dessuten har hans kone Sara forlangt at han må hente dem hjem.

Før alvoret gikk opp for NorgeHøsten 2013, da Ayan og Leila forlater Nor-ge, har alvoret rundt IS ennå ikke helt gått opp for nordmenn flest. Flere jihadister fra Norge er allerede meldt drept i det som da er en eskalerende krig. Hittil har de fleste fremmedkrigerne fra Norge vært menn. At to så unge jenter drar, sjokkerer hele landet.

I 2013 blir IS oppført på FNs terrorliste. Bare noen få måneder før jentene drar, skjerper Norge straffene for å støtte og delta i terrororganisasjoner, men ennå er ingen fremmedkrigere blitt dømt i Norge.

IS skaker en hel verden. De halshugger, dreper, brenner og begraver mennesker levende. Voldtar, kidnapper og tar slaver. Ofrene er sjiamuslimer, små barn, ungdom-mer, yezidier, journalister og helsearbeide-re. Det Sadiq Juma ikke vet da han setter seg på flyet til Tyrkia, er at døtrene har sjekket ut av hotellet i Adana og kjørt mot Syria. De har koplet ut telefonene og er ikke lenger registrert på det tyrkiske telenettet.

Knut Hamsun og likestillingHva får to ressurssterke jenter oppvokst i Bærum til å ofre seg for verdens mest bruta-le terrororganisasjon? Ingen vet helt. Ayan er seks år og Leila tre da de kommer til Nor-ge rundt årtusenskiftet med moren og en liten bror. De kommer på familiegjenfore-ning, faren har ventet på dem. Leila begyn-ner i barnehagen, Ayan på skolen. I Bærum blir familien omfavnet av det norske vel-ferdssystemet. På fritiden går de turer og griller ved Kolsåstoppen.

Ifølge boken møter Ayan til første skole-dag med hijab. Jentene lærer fort, og etter hvert kler de seg som venninnene, i trange bukser og stramme T-skjorter. De deltar i gym, svømming og fotball. De snakker om gutter, drømmer om kjærester. Ayan er kvikk, engasjert og strukturert. Hun er Knut Hamsun-fan og opptatt av å bekjempe kvinneundertrykking.

Faren gleder seg over at Leila er en kjær-lig pappajente som gjerne kryper opp på fanget for å fortelle om dagen sin. Hun er smal og høyreist som ham. Han forteller til Aftenposten at hun er fenomenal til å tegne. Det er faren som snakker norsk, som jobber, går på kurs, orienterer seg i det nor-ske samfunnet.

Moren synes, ifølge boken, at det er van-skelig å lære seg det nye språket og å jobbe utenfor hjemmet. Men hun er stolt av sine fromme og lydige døtre som går på kvelds-møte i moskeen istedenfor fest på byen. Hun er glad for at de ikke smelter for mye inn i det norske.

KoranskolenOm ettermiddagen går de på koransko-le. Moren mener at det er litt slapt der, sammen med andre mødre engasjerer hun en ny koranlærer. Han er omtrent på al-der med Ayan og tenner jentenes religiøse glød. Nå blir Ayan gradvis strengere i prak-

l Fortsettelse fra forrige side.

tiseringen av religionen. Hun melder seg inn i Islam Net, den norske organisasjonen som har markert seg med omstridte gjester og en konservativ tolkning av islam. Hun krangler med rektor om å få bruke nikab på skolen, men når ikke gjennom. Jentene ødelegger familiealbumet ved å klippe ut bilder av seg selv der de ikke er tildekket.

Slutter på skolenAyan jobber så hardt med å verve medlem-mer for Islam Net at det går ut over sko-learbeidet. Faren sier til Aftenposten at jobbingen for organisasjonen gjør at hun ikke greier å kombinere det med den pre-stisjetunge, internasjonale IB-linjen på Nes-bru videregående skole. Snart bytter hun skole.

– De tre siste månedene før de dro, var de ikke bare sterkt religiøse, men ekstreme. Du så det på klesdrakt, oppførsel og dis-kusjoner. De sluttet å diskutere med meg. Kona mi og jeg skjønte ikke hva det var. Jeg spurte begge om de hadde kjærlighetssorg, men de svarte «nei, nei», sier faren til Af-tenposten.

Møysommelig, i et helt år, planlegger jentene reisen. De oppretter ulike kreditt-kort som de tapper for penger. Ayan prøver også, ifølge boken, å overtale venninner til å bli med. Da en venninne kvier seg, men sier hun kanskje kan prøve et år, sier Ayan: «Om du drar til Syria, så reiser du for å dø.»

Som en kjærlighetssorgFaren deres beskriver overfor Aftenposten

tapet av døtrene som en kjærlighetssorg. Det har gått ut over helse og søvn. Han har vært sint, følt seg sviktet, men sier at kjær-ligheten til dem er sterkere. Men han me-ner at det som skjedde hans familie, også kan skje andre.

– Vi hadde ingen spesielle utfordringer. Vi var en kjærlig familie som levde tett og hjalp hverandre, sier han til Aftenposten.

I Tyrkia, bare dager etter at jentene reiste, går Sadiq Juma rundt med et foto av jen-tene. Én dag får han vite at han og døtrene skal ha vært i samme by i en hel uke. Men de dro inn i Syria dagen før.

Dro av egen viljeBare Sadiq Juma kjenner sannheten om det som nå skjer. Både til Seierstad og Af-tenposten forteller han at han sniker seg over grensen til Syria. At han blir møtt av kontaktpersoner fra Jabhat al-Nushra, Al-Qaidas menn i Syria, men at ingen av dem har hørt om to norsk-somaliske jenter.

En dag ringer telefonen. Det er Leila. Tre uker er gått siden jentene forsvant. Sadiq Juma er nå i Atmeh, i nord-Syria. «Kom beg-ge to», sier han. Så blir forbindelsen brutt.

Senere samme dag sender Ayan en mel-ding til broren i Bærum: De er ikke i Syria mot sin vilje, de dro for Allah. De ønsker å ha kontakt med familien, men ikke hvis alt skal havne i mediene. Hverken Sadiq Juma eller Åsne Seierstad vil spekulere på hva jen-tene vil synes om boken.

– Historien er viktig, og samfunnsnytten er større enn dette hensynet, sier Seierstad.

SkytingSnart ringer farens telefon igjen. Nå er dø-trene på vei for å møte ham. I en bil skim-tes to skikkelser i nikab. De stopper ikke ved kontrollposten, slik avtalen er. De er i et Nusra-dominert område, der IS ikke er velkommen. Det oppstår skyting, og bilen spinner vekk.

Like etter får Juma høre at yngstedatteren ble truffet, skutt i foten, nerver og sener er

kuttet over ved ankelen. 16-åringen er frak-tet til et IS-sykehus. Han drar straks dit, men nektes adgang og tilbringer natten utenfor.

Fanget hos ISSadiq Juma skjønner at han ikke vil få dø-trene ut i live med makt. Nå bestemmer han seg, ifølge boken, for å dra til Sharia-domstolen og be om en kjennelse på at han, som deres far, har myndigheten over sine egne døtre. Dommerens svar er: «Det er ek-temannen som har myndighet.» Dessuten er det jihad, hellig krig, alle muslimer har plikt til å delta.

Sadiq Juma forteller at han selv ble for-søkt vervet av IS, at han ble oppfordret til å samle hele familien og leve i Syria. Han kan få alt han trenger: hus, lønn.

«Jeg vil bare møte døtrene mine», svarer han. Og det får han. I fem minutter.

Vanskelig å verifisere«Dette er en dokumentarbok.» Slik åpner Seierstad boken. I etterordet kaller hun sjangeren litterær journalistikk og forkla-rer at rekonstruerte scener blir sannere jo flere kildene er. Noen steder tar hun forbe-hold som «Store deler av Sadiqs dramatiske beretninger fra Syria-reisene har jeg kun hans versjon av», men legger til at hun har forsøkt å verifisere.

Fakta

Om boken

XX To søstre er Åsne Seierstads sjette bok.XX Boken handler om radikaliseringen av to bærumsøstre og farens kamp for å få dem hjem.XX Boken omtaler også det indre liv i det norske islamistmiljøet og hverdagen til norske fremmedkrigere i Syria.

m De tre siste månedene før de dro, var de ikke

bare sterkt religiøse, men ekstreme. Du så det på klesdrakt, oppførsel og diskusjoner.Sadiq Juma

fredag 21. oktober 2016 7| Nyheter |

0 500 km© Kartagena / Statens kartverk

TYRKIA

SYRIA

Istanbul

Raqqa

Adana

AntakyaAtmeh

Jentene be�nner seg trolig i Raqqa-området

Jentene tok �y fra Oslo til

Istanbul

Foreldrene tror at døtrene oppholder seg i Raqqa, byen som IS har gjort til sin hovedstad.

På spørsmål fra Aftenposten om dét har vært vanskelig, svarer hun at mye er verifi-sert, men at opplysninger som ikke lot seg verifisere, er utelatt.

– Rammene rundt det som skjedde med Sadiq i Syria, har jeg flere kilder på. Hva som skjedde der han var eneste vitne, vet bare han, sier hun.

Juma forteller at han ble tatt til IS-fange i en kjeller. Overfor Aftenposten beskriver han cellen som trang og våt. Bare iført un-dertøy sitter han i mørket. Han hører skrik fra de andre cellene, også fra kvinner og barn.

Han forteller at han sitter på dødscelle,

blir mishandlet, men at han til slutt kla-rer å rømme.

Veien videreEtter mange ukers leting og flere turer inn i Syria må Sadiq Juma reise hjem uten dø-trene.

Denne uken er det nøyaktig tre år siden de dro. I dag er de 22 og 19 år gamle, og har fått hver sitt lille datter To kusiner, litt over ett år gamle, født inn i krig og verdens mest brutale terrororganisasjon.

De er gift med hver sin IS-kriger. Ayan med en bærumsmann med eritreisk bak-grunn, de kjente hverandre fra før, og Lei-

la med en jihadist fra Storbritannia. Ifølge boken er de unge IS-konene støtteapparat på hjemmebane med matlaging, husvask og barnepass, mens ektemennene deltar i kamper og oppdrag.

Fant IS-flagg i jentenes sakerOm Ayan og Leila noensinne kommer til-bake, vil de trolig bli møtt av en terrorsik-telse. For faren er det av mindre betydning, det viktigste for ham er at de kommer ut av Syria.

I biblioteket i Åsne Seierstads Frogner-villa sitter en mager, alvorlig mann. De sis-te to årene, gjennom hele arbeidet med boken, har han tilbragt mye tid her. De to har kranglet, de har kuttet - og de har hatt svært ulike oppfatninger om mye viktig. Men i dag roser de hverandre.

Åsne Seierstad drar frem en eske full av søstrenes eiendeler – karakterbøker, sko-lestiler, et IS-flagg i papir, fotografier av jentene med venner i Bærum og Somalia. Faren blir stille og fjern i blikket. Han har ikke sett innholdet i esken før, alt ble ras-ket sammen av politiet, og siden fikk Sei-erstad det.

Han sier at det er tungt å se det. At IS-flag-get er helt uakseptabelt, at han aldri har sett det, aldri ville godtatt det.

Frivillig eller ikke?– I boken virker det som om jentene er der helt frivillig. Hva tenker du om det?

– Alt avhenger av at jentene kommer seg ut og kan fortelle sin versjon. Når du blir hjernevasket, fortrenges menneskelige fø-lelser. Du blir fornøyd med å være i helvete. Som far venter jeg på en klar beskjed fra døtrene mine om at jeg må gi meg, at jeg må konsentrere meg om resten av fami-lien. Så lenge jeg ikke har fått det, så er jeg bare en far.

– Til Aftenposten har du tidligere sagt at jentene er der mot sin vilje?

– De fleste som er der og vil hjem, tør ikke å si det. Situasjonen er veldig farlig. De fles-

te som er i IS-kontrollert område, tror at internett er overvåket. Nå har de to små barn som de passer på også, og da blir det enda verre.

Offensiv mot IS-landDenne uken har irakske styrker startet en offensiv for å ta tilbake Mosul fra IS. Både Mosul og Raqqa, der faren mener jentene oppholder seg i dag, er sentrale IS-byer.

– Døtrene mine er en del av Syria nå. Jeg er redd de har en veldig dårlig fremtid.

– Du har fått to barnebarn?– De er litt over ett år gamle. Det gleder

meg. Veldig. Men nå bekymrer jeg meg ikke bare for døtrene mine, men også for de to små jentene som er født og lever i kaos og bombing. I stedet for å redde to, må jeg red-de fire. Det er en stor belastning.

– Har dere sett bilder av barnebarna?– Ja, men bare av den første, da hun var

helt nyfødt.– Tror du at du vil se døtrene dine

igjen?– Ja. Jeg har stor tro på at jeg skal samle

familien min under samme tak en vakker dag. Det er en viktig drøm i livet mitt. Jeg skal kjempe for å realisere det.

I dag hører foreldrene sjelden noe fra dø-trene. Sadiq Juma forteller at det er moren de ringer til, som regel ved muslimske høy-tider. De forteller at de har det bra, men sier ikke hvor de er.

– De ringer fra et ukjent nummer. Det siste jeg hørte, var at de var i Raqqa.

Både Seierstad og Aftenposten har forsøkt å komme i kontakt med søstrene, uten å lyk-kes. Hverken jentenes bror eller mor ønsker å bidra til denne artikkelen, som baserer seg på boken og på opplysninger som Sadiq Juma og andre har gitt til Aftenposten.

I likhet med Seierstad har Aftenposten valgt å gi jentene fiktive navn.

Les mer om Åsne Seierstads bok i del 2 • side 2-3

m Døtrene mine er en del av Syria nå.

Jeg er redd de har en veldig dårlig fremtid.