nyttig for ungdom - daria.no · 2020. 4. 14. · ˘ˇ ˆ˙ ˝ ˛ ˚˜ ˆ !ˆ...

Særemnet i NorskKVINNENE I HENRIK IBSENS TRE SKUESPILL ET DUKKEHJEM, GJENGANGERE OG VILDANDEN

Terje Nilima Monsen

7. 2. 2012

Særemnet i Norsk Kvinnene i Henrik Ibsens tre skuespill Et dukkehjem, Gjengangere og Vildanden.

Terje Nilima Monsen – 3NOC Danielsen intensivgymnas 2011/2012 side 2

FORORD

Henrik Ibsen er Norges mest kjente internasjonale forfatter og verdens mest spilte

skuespillskriver. Hans stykker har blitt oversatt til mange språk og blir fortsatt den dag i dag

satt opp på teaterscener verden over.

Jeg har alltid fått et inntrykk av at noe av det mest typiske i Henrik Ibsens forfatterskap har

vært hans sterke og uavhengige kvinner. Jeg ønsket derfor å fordype meg i Ibsens

forfatterskap nettopp for å se om jeg klarte å trekke paralleller fra Ibsens stykker til dagens

kvinnerolle.

Problemstillingen jeg valgte for denne oppgaven var å se på «kvinnens rolle i

hjemmet slik det er fremstilt i stykkene Et dukkehjem, Gjengangere og Vildanden

sammenliknet med kvinnens rolle i dag.»

For å løse denne oppgaven har jeg gitt et kort sammendrag av skuespillene med vekt på

kvinnerollene og også tolkninger og kommentarer til dem. Deretter så har jeg sammenfattet

likheter og særegenheter mellom kvinneskikkelsene, og jeg har satt opp det jeg mener er

typiske karaktertrekk for kvinnerollen i dag og på 1800tallet og gjort en sammenlikning. Til

slutt har jeg sammenfattet det hele.



INNHOLD

Forord ......................................................................................................................................... 2

Henrik Ibsens liv ......................................................................................................................... 4

Et dukkehjem – et skuespill i tre akter ....................................................................................... 6

Gjengangere – Et familiedrama i tre akter ................................................................................. 8

Vildanden – Et skuespill i fem akter ......................................................................................... 10

Fellestrekk og særegenheter i Ibsens stykker .......................................................................... 12

Kvinnens rolle i dag i forhold til Ibsens tid ............................................................................... 13

Ibsens kvinner sammenliknet med dagens kvinner ................................................................. 14

Konklusjon ................................................................................................................................ 15

Litteraturliste ............................................................................................................................ 16



HENRIK IBSENS LIV

PERSONEN

For å presentere Henrik Ibsen, vil jeg bruke hans egne ord slik han skrev dem i brevform:

Jeg er født i staden Skien i Norge den 20. Marts 1828, blev student 1850, og foretog

sommeren 1852 en rejse til Danmark og Tyskland, og overtok efter min tilbagekomst

ledelsen af det norske teater i Bergen, hvilken stilling jeg i 1857 frasagde mig, da jeg

ansattes som direktør ved Kristiania norske teater, hvilken post jeg fratrådte i 1861.

Fra 1862 til begyndelsen af 1864 virkede jeg som æsthetisk konsulent ved Kristiania

store teater og begav mig derpå med offentlig stipendium til Italien, hvor jeg forblev

indtil sommeren 1868. Derefter tog jeg ophold i Dresden, besøgte i 1869 med

statsstipendium Stockholm, modtog dersteds inbydelse til at overvære Suezkanalens

åbning, berejste Egypten og vendte over Frankrige tilbage til Dresden, hvor jeg

forblev på korte avbrydelser nær – (ved verdensudstillingen i Wien fungerede jeg

som jurymedlem for kunstafdelingen og i sommeren 1874 besøgte jeg Kristiania) – til

1875, da jeg overflyttede til München, hvor jeg fremdeles befinder mig. – I året 1866

blev mig af den norske stat bevilget en digtergage, og af offentlige udmærkelser har

jeg modtaget følgende: Jeg er kommandør af den tyrkiske Medjidiehorden, ridder av

Wasaordenen og af St: Olafsordenen, indehaver af kong Oskars belønningsmedalje i

guld samt ridder af Dannebrog og af den Sachsen.Ernestiske husordens 1ste klasse.

(Ibsen sitert i Haakonsen, 1981, s. 18)

Dette er dog et brev som kun trekker frem de store positive linjene i Ibsens liv. Sannheten er

at hans barndom og ungdom var preget av fattigslige kår ettersom farens handelsvirksomhet

gikk under og alle eiendommene ble pantsatt og solgt (Haakonsen, 1981, s. 23). Senere i livet

slet Ibsen med depresjoner og høyt alkoholkonsum noe som hemmet skaperevnen hans i

flere år på begynnelsen av 1860årene. Først med Brand og Peer Gynt ble suksessen et

faktum (Ystad, 2012).



FORFATTERSKAPET

Henrik Ibsen publiserte 25 skuespill og en diktsamling i

løpet av sitt liv. Dette i tillegg til en mengde samlebind.

Forfatterskapet strekker seg over et halvt århundre med et

verk utgitt hvert annet år i snitt. Selv om mange av

karakterene går igjen i verkene så er alle unike på sin egen

måte.

Mens han bodde i Norge skrev han historiske drama

iscenesatt i Norrøn, romersk og nåtid. Disse skuespillene

fikk lunkne mottagelser. I 1864 flyttet han til Roma og to

år etter kom Brandt ut. Dette var Ibsens første virkelige

suksess. Dette ble fulgt opp av Peer Gynt som har blitt

anerkjent som det mest populære norske teaterstykket

igjennom tidene. Ibsens historiske drama avsluttes med

det enorme verket Kejser og Galilæer i 1873, et

maratonskuespill i ti akter.

Etter de historiske dramaene begynner Ibsen å skrive

realistiske samtidsdrama. Av disse så er Et dukkehjem det

mest leste og spilte (Hansen, 2006). Skuespillene får hard

medfart blant kritikerne, spesielt Gengangere som blir

omtalt i sterke ordelag i britisk og amerikansk presse

(Shaw, 1913, s. 8788). Disse samtidsskuespillene settes

ofte opp over hele verden selv den dag i dag.

Med Vildanden kan vi se starten på en gradvis overgang fra

samfunnsdrama til psykologiske drama. Av disse er Hedda

Gabler den største suksessen og spilles nesten like mye

som Et dukkehjem.

De fire siste stykkene ble skrevet i Kristiania og handler om

aldrende kunstnere, som Ibsen da selv var, og disse blir

ofte sett på som selvportretter av Ibsen selv. (Hansen,

2006)

Ibsens skuespill igjennom 50 år

Catilina, 1850

Norma, 1851

Kjæmpehøien, 1850 og 1853

Sancthansnatten 1852

Gildet paa Solhoug, 1856

Fru Inger til Østeraad, 1857

Olaf Liljekrans, 1857 (trykt 1902)

Hærmændene paa Helgeland, 1858

Kjærlighedens Komedie, 1862

KongsEmnerne, 1863

Brand, 1866

Peer Gynt, 1867

De unges forbund, 1869

Digte, 1871

Kejser og Galilæer, 1873

Samfundets støtter, 1877

Et dukkehjem, 1879

Gengangere, 1881

En folkefiende, 1882

Vildanden, 1884

Rosmersholm, 1886

Fruen fra havet, 1888

Hedda Gabler, 1890

Bygmester Solness, 1892

Lille Eyolf, 1894

John Gabriel Borkman, 1896

Når vi døde vågner, 1899

(Ystad, 2012)



ET DUKKEHJEM – ET SKUESPILL I TRE AKTER

PERSONENE

I et dukkehjem treffer vi hovedsakelig på Advokat Torvald Helmer, hans hustru Nora Helmer,

Noras barndomsvenninne Kristine Linde og sakfører Krogstad, en mann som har blitt støtt ut

av samfunnet men som nå holder på å jobbe seg opp igjen i samfunnet. Torvald og Nora

Helmer har vært gift i åtte år. Kristine Linde og Herr Krogstad har tidligere hatt et forhold

men det brøt stygt da Fru Linde fikk et tilbud om giftemål fra en annen.

HANDLINGEN – EN KJÆRLIGHETSERKLÆRING SOM ALDRI KOMMER

Rett etter at Nora og Torvald ble gift falt Torvald syk. Det eneste som kunne redde ham var

et opphold i Italia. Nora tok opp et lån igjennom sakfører Krogstad ved å forfalske faren sin

underskrift for å få penger til sykeoppholdet. Nora har selv betjent gjelden ved hjelp av

skrivearbeid og ved å stikke til side penger hun har fått av Torvald for å kjøpe kjoler. Når Fru

Linde kommer til byen overtar hun med Noras hjelp jobben som sakfører Krogstad har. Dette

gjør Krogstad harm og han ber Nora bruke hennes innflytelse overfor Torvald for at han får

beholde jobben, hvis ikke vil han fortelle Torvald om dokumentforfalskningen. Nora klarer

ikke å overbevise Torvald om å la Krogstad få beholde jobben og Torvald finner ut om

gjelden. Til Noras fortvilelse reagerer Torvald med tanker på sin egen sosiale status

istedenfor å se dette som et tegn på Noras kjærlighet og igjen erklære sin kjærlighet ved å ta

på seg skylden. Når Krogstad sender gjeldsbrevet til dem brenner Torvald det og ønsker å

fortsette som om ikke noe har skjedd, men Nora er ikke lenger den samme og forlater ham.

NORA HELMER – LEKEDUKKEN MED DEN STORE HEMLIGHETEN

Nora har alltid levd i en skjermet atmosfære hvor først faren og så ektemannen har

beskyttet henne mot verden. Hun spiller pliktig rollen som den underdanige fruen som

sørger for at hjemmet er slik ektemannen vil ha det. Han ser på henne som «et Ekorn som

kan gjøre morsomme Spring from ham, naar han kjeder sig, en Lærke, som kan kvidre hans

Mismod bort, en Slikmund, som han kan gjøre glad med et Par Makroner» (AndreasSalomé

1893, s. 18). Bak denne fasaden har hun dog funnet stolthet i hennes evne til å skaffe penger

til veie for å redde ektemannens liv og hennes evne til å betjene gjelden. Hun sier til Fru



Linde «Men nu skal du høre noget, Kristine. Jeg har også noe å være stolt og glad over. […]

Det er mig som har reddet Torvalds liv.» (Ibsen, 2005a).

TOLKNINGER OG KOMMENTARER

Interessant nok så har Ibsen i ettertid fornektet at han talte kvinnesaken. I en middag i regi

av norsk kvinnesaksforening i 1898 sa Henrik Ibsen at hans sak var mennesket, ikke kvinne

sak (Templeton 1997, s. 110). Men videre har han også hevdet at han skrev hele stykket for

den siste scenen sin skyld. Hvis man også tar bort kjønnsrolleforskjellene mellom Torvald og

Nora, så forsvinner hele handlingen i stykket. Alt man sitter igjen med er slutten hvor Nora

har frigjort seg fra Torvald, dukkehjemmet og sitt tidligere liv. (Templeton 1997, s. 120).

Daniel Haakonsen påpeker Else Høst sin måte å lese stykket på. Det tar utgangspunkt i

strømpescenen hvor Rank erklærer sin kjærlighet og gir henne en ukondisjonert

redningserklæring. Hvis Nora var som et barn, ville hun ha grepet denne muligheten til å

kjøpe seg fri, men hun viser heller her en oppegående moralsk rettskaffenhet som skulle

opphøye henne til et voksent, tenkende menneske og dermed avfeie tolkningene som kun

tilla henne kun barnlige egenskaper (Haakonsen 1981, s. 137). Dette viser hun igjen i siste

akt hvor Torvald tilbyr henne hjelp etter bruddet og hun avviser dette med den kjølige

replikken «Nei, siger jeg. Jeg modtager ingenting af fremmede» (Ibsen, 2005a).

Stykket har også vært tolket som et opprop til forsvar for hvordan kvinner må utholde

menns feighet. Mens Nora går rundt i påvente av et juleunder i form av en

kjærlighetserklæring hvor Torvald tar på seg skylden for Noras bedrag så forventer Torvald

kun en forskjønnet versjon av dagliglivet. «(...)Helmers Glæde ved det muntre og skjønne

tillige er en ordinær Naturs Sky for Kamp og Alvor, for alt, hvorigjennem det æsthetiske

Velbehag, med hvilket han nyder sig selv og Tilværelsen(...)» (AndreasSalomé 1893, s. 19).

Min tolkning av stykket sett med dagens øyne er en kritikk av pliktekteskap hvor ekteskapet

får en pyntet fasade mens en eller begge ektefellene kun utholder den andre. Her ser vi at

Nora viser en ekte selvoppofrelse for sin Torvald. Til tross for at hun har en mulighet som

kanskje kan spare dem for sakfører Krogstad sitt ydmykende press, benytter hun ikke den

fordi det ville for henne være et utroskap å akseptere en annen manns kjærlighetserklæring



på den måten. Torvald på den annen side ser på Nora som lite mer enn en trofékone hvis

jobb er å gjøre ham til lags.

GJENGANGERE – ET FAMILIEDRAMA I TRE AKTER

PERSONENE

I Gjengangere er hovedpersonene Fru Helene Alving, enkefrue etter Kaptein og

Kammerherre Alving, Osvald Alving deres malersønn, Pastor Manders som er en venn av

familien og som Helene tidligere har hatt en flamme for. Vi treffer også Snekker Engstrand

og Regine Engstrand henholdsvis venn av og illegitim datter av Herr Alving.

HANDLINGEN – EN DAME SOM MISTER ALT

Skuespillet er satt ti år etter at Kaptein Alving har dødd. Fru Helene Alving har besluttet at

pengene etter hennes ektemann skal brukes til å bygge og drive et asyl for barn. Kvelden før

åpningen brenner asylet til grunnen. Snekker Engstad benytter denne anledningen til å

presse Pastor Manders til å ta midlene som var avsatt til drift av asylet og heller investere

dem i hans planlagte "pensjonat for skipsoffiserer". Osvald har returnert til hjemstedet i

anledning av asylets åpning. Han har nå begynt å merke virkningene av sin arvede syfilis og

han ønsker å binde seg til Regine, hans barndomskjærlighet. Det blir da avslørt at de er

halvsøsken og Regine flykter fra stedet. Stykket ender med at Osvald går inn i sykdommens

tredje stadium og Helene Alving sitter igjen helt alene.

FRU ALVING – ENKEFRUEN MED SKAMMEN

Helene lever i et kjærlighetsløst ekteskap som er arrangert av hennes foreldre. Kaptein og

kammerherre Alving lever et utsvevende liv igjennom hele ekteskapet. Fru Alvings første

reaksjon er avsky og hun flykter til sin flamme før ekteskapet Pastor Manders, men han

sender henne tilbake. «Ja, takk De Deres Herre og Gud, at jeg besadt den fornødne

fasthed,[...] og det blev mig forundt at føre Dem tilbage på pligtens vej og hjem til Deres

lovlige husbond» (Ibsen, 2005b). Etter dette mislykkede bruddet forsøker Fru Alving å ta del i

mannens festlyst, men når han gjør stuepiken gravid så har hun fått nok. «Men da heller ikke

dette hjælper; da han i deres eget Hus knytter fortrolige Forbindelser, og dette Forhold har



Følger, da fravrister hun ham beslutsomt Herredømmet og Friheden. Hun blir hu hans

Tyran,[...]» (AndreasSalomé, 1893 s. 43).


Som Et dukkehjem så har også Gjengangere blitt lest på flere måter. Joan Templeton skriver

denne anekdoten:

When Professor Howe puts the question to his class – ‘At whose door must the

tragedy be laid?’ – His student Casebeer identifies the culprit as heredity and quotes

«The sins of the fathers are visited on their children». Student Johnson claims that

the fault is Pastor Manders’ for sending Helene Alving back to her husband. Student

Hibbard objects by pointing out that it was the captain who did «all the bad things».

Only Professor Howe’s favorite student Tertan is equal to the challenge, rising to his

feet and coming «brilliantly to the point»: «’Your father never found any outlet for

the overmastering joy of life that was in him. And I brought no holiday into his home,

either. Everything seemed to turn upon duty and I am afraid I made your poor

father’s home unbearable to him, Oswald.’ Spoken by Mrs. Alving. The brightest boy

in the allmale class sees what the less intelligent ones miss: Ibsen was blaming the

woman» (Templeton, 1997, s. 146147).

Som vi ser så er det flere som blir tillagt skylden for at ekteskapet slår feil. Grunnlaget for

dette argumentet ligger i Fru Alvings pietistiske oppdragelse gjorde at hun ikke etterkom

hennes ektemanns nytelseslyst. Dette må i tillegg sees i sammenheng med tiden hvor det

var en kones plikt å tilfredsstille sin ektemann. Men dette er ikke den eneste måten å tolke

dette på. Man kan tvert i mot si at Fru Alving blir drevet bort fra ekteskapet. Når hun ofrer

seg til Pastor Manders med ordene «Her er jeg! Tag mig» (Ibsen, 2005b), er det ikke

handlingen til en lettsindig kvinne som vil besudle ekteskapet vi ser, men en kvinne som er

drevet bort i avsky for hvordan ektemannen besudler ekteskapet. Dette ser ikke Manders og

derfor sender han henne tilbake (AndreasSalomé, 1893, s. 41).

Min tolkning går i retning av den siste. Det er Kaptein/Kammerherre Alving som ikke makter

å oppnå sin hustrus ekte kjærlighet. Dette har han til felles med Torvald Helmer. Begge

fornekter deres hustru den respekt de krever. Nora krever å bli respektert som et menneske

og ikke som en dukke. Helene krever respekt for sin tro på etablissementet. På den måten er

både Nora og Helene samt Torvald og Kapteinen hver sin motsetning, men maktforholdet

ligger hos mennene i hvert av tilfellene.



VILDANDEN – ET SKUESPILL I FEM AKTER

PERSONENE

I Vildanden treffer vi hovedsakelig på Hjalmar Ekdal, sønn av Løytnant Ekdal som har falt fra

samfunnet etter en ulovlighet i forbindelse med en skoghandel. Gina Ekdal, Hjalmars hustru

som er den som faktisk driver fotografivirksomheten. Gregers Werle, sønn av Grosserer

Werle som var Løytnant Ekdals kompanjong i skogkjøpet. Hedvig Ekdal er Hjalmar sin 14 år

gamle uekte datter.

HANDLINGEN – EN LIVSLØGNS AVSLØRING DREPER EI JENTE

I motsetning til de to foregående stykkene så er dette et mer psykologisk drama.

Handlingens hovedinnhold handler om Hjalmar Ekdals livsløgn. Han tror han lever i et

lykksalig ekteskap med en jobb som fotograf som et resultat av Grosserer Werles gode

hjertelag. Gregers Werle får nyss om at det er Grossereren som har maket sammen Gina og

Hjalmar og at Hedvig ikke er Hjalmars datter. Gregers tar det da for seg som sin livsoppgave

å åpne øynene til Hjalmar og få i stand «Så stort et opgør, et opgjør, som en hel ny livsførsel

skal grundes på, en livsførsel, et samliv i sandhed og uden al fortielse» (Ibsen, 2005c).

Resultatet blir dog ikke slik Gregers ser for seg. Hedvig som Gregers forsøker få til å vise sin

far sin kjærlighet ved å ofre vildanden ofrer isteden sitt eget liv.

GINA EKDAL – HUSFRUEN SOM HOLDER FAMILIEN GÅENDE

Mens Hjalmar Ekdal ligger og fantaserer om en oppfinnelse innenfor fotografikunsten som

skal gjøre ham rik og berømt, er det Gina som i realiteten tar hånd om forretningene. I andre

akt i stykket leser vi:

Gina: Kan du huske hvor meget vi gav ud for smørret i dag? Hedvig: Det var 1 krone og 65 øre Gina: Det er riktig. (noterer) Det er svært, hvad her brukes af smør her i huset. Og så var det spegepølse og til ost, [...] Gina: [...]og så tog jeg jo ind otte kroner og femti øre for fotografierne. (Ibsen, 2005c)

Her ser vi at i tillegg til å drive fotografivirksomheten fører Gina også regnskap for utgiftene.

Dette la også AndreasSalomé merke til og skrev «Gina [er imidlertid] blevenen brav og



dygtig Hustru. Det er alene hendes utrættelige Flid, som opretholder ikke bare Husstellet

men ogsaa hele Forretningen.» (AndreasSalomé, 1893, s. 59)


Som et psykologisk drama så er Hedvig en like viktig kvinnekarakter som det Gina er. Iallfall

når det kommer til tragedien. Her er det Hedvig som gjør det ultimate offeret for å vise sin

kjærlighet for sin far. Her kan man trekke linjer til Noras selvoppofrende kjærlighet for

Torvald, bare i en mye mer ekstrem form. «Hedvig alone performs the «little celebration»

out in the loft that «dear, dear Daddy» promised for her birthday. Hedvig’s death, her gift of

love, is her birthday present from her father» (Templeton, 1997, s. 176). Dette er et resultat

av farens øyeblikkelige avvisning av henne når han får greie på at han kanskje ikke er hennes

far.

Relasjonen til Nora i Et Dukkehjem og Helene i Gjengangere ligger ikke i Gina, men mye

heller i Hjalmar. Når Nora går ut av dukkehjemmet, er det fordi hun er sterk nok og har

innsett at livet hittil har vært en løgn. Hadde man derimot rykket henne ut av dukkehjemmet

tidligere så ville hun nok bare ha søkt tilflukt i det neste huset som hadde tatt i mot henne.

Dette ser vi gjenspeilet i måten Hjalmar reagerer på når han får sannheten kastet i ansiktet.

Slik viser Ibsen at kvinner (eller kanskje alle mennesker) kjemper mot to fiender; den gamle

som ønsker å låse dem inne i de gamle tradisjonene og den nye som ønsker å rykke dem ut

med hud og hår og tre over dem disse nye og bedre idealene. (Shaw, 1913, s. 98)

Min tolkning av stykket følger mye heller Shaw sine tanker. Det er en hårfin balansegang

som må beherskes i et paradigmeskift. Det må skje gradvis og man må ta hensyn til det

etablerte og gradvis omforme det. Hvis man plutselig rykker teppet under det så er det

mange som ikke vil kunne tåle den omveltningen og mye vil gå tapt. Jeg kan bare spekulere i

om dette er en kritikk av Friedrich Nietzsche som i Slik talte Zarathustra skrev at «de som du

ikke kan lære å fly, lær dem å falle raskere» (Oversatt av meg). Det jo slik med omveltninger

at enkelte ting ikke kan endres umiddelbart uten at mye rundt faller sammen.



FELLESTREKK OG SÆREGENHETER I IBSENS STYKKER

Et gjennomgående tema i alle tre stykkene er kvinner som ikke har funnet sin plass. Nora

Helmer har blitt holdt i et dukkehus hvor hun lever et meningsløst liv i en lekeverden utenfor

samfunnet. Helene Alving ble påtvunget et ekteskap til en mann hun ikke elsket og hvis

utsvevende liv var en skamplett for familien. Hun levde et liv hvor alt handlet om å holde en

fasade på tross av mannens indiskresjoner. Gina kjenner til at det ikke er Hjalmar som er

faren til Hedvig og hun må gå igjennom ekteskapet bærende på den store hemmeligheten.

Vi ser også at alle de voksne kvinnefigurene har store økonomiske forpliktelser. Nora betaler

ned lånet som hun har tatt opp. Helene styrer mannens formue og bruker pengene til å

bygge asylet, og Gina styrer familie og bedriftsøkonomien og holder nøye regnskap.

Når det kommer til utenomekteskapelige forhold så får Nora et tilbud fra Dr. Rank, men vil

ikke akseptere denne kjærlighetserklæringen. Helene oppsøker Pastor Manders ut av avsky

for Kapteinens vanhelligelse av sitt ekteskap. Gina har hatt et forhold med Grosserer Werle

og Hedvig er Hjalmars uekte datter.

Når det kommer til måten konfliktene blir håndtert så er de vidt forskjellige. Nora velger å ta

et oppgjør og bryter ut av ekteskapet. Helene resignerer seg til sin skjebne. Når det gjelder

Gina, forsøker hun å redde det, om ikke lykkelige så iallfall høyst utholdelige ekteskapet.



KVINNENS ROLLE I DAG I FORHOLD TIL IBSENS TID

Å skulle definere «dagens kvinnerolle» er ingen enkel sak. Spesielt ikke med dagens norske

kvinne. Som Stéphani Dumont skrev det:

Den moderne kvinne er egentlig en mann (...) selvopptatt, nevrotisk og høy på

caffelatte. Og hun kan sitte på bilpanseret. (...) Skillet mellom den urbane mannen og

kvinnen er i ferd med å viskes ut. (...) Hun blir ikke satt på panseret lenger, men hun

kan selv sette deg der og le av det. (...) De beste venninnene er de som ikke finner

menn som er bra nok.(...) I forhold til sex vil hun ha mulighet til å velge. Hun prøver så

godt hun kan å oppføre seg kynisk(...) dermed går det dårlig med kjærligheten. [Den

moderne kvinnen] mener at «den moderne kvinnen» er selvbevisst og sterk

(Dumont, 1999).

Dette sammenfatter i veldig korte trekk hvordan jeg og flere med meg oppfatter dagens

kvinnerolle med et veldig stort unntak; Det er kun i det profesjonelle og mentale at kvinner

er som menn. Kvinner flest setter pris på å vise frem og få sin fysiske femininitet satt pris på.

Når det gjelder kvinnens rolle på 1800tallet er den ganske entydig. Marthe Ericsson Ryste

har skrevet på fortellingeromhenne.no:

Tidligere hadde familien vært et arbeidsfellesskap i hjemmet, men [på 1800tallet]

ble produksjonen i stadig økende grad flyttet ut av hjemmet. Kvinnene ble værende i

hjemmet med ansvar for barn og husarbeid. Mennene skulle arbeide ute, ta de

politiske avgjørelsene og styre økonomien.(...) Det var ikke akseptabelt for kvinner i

de øvre sosiale lag å ta lønnet arbeid utenfor hjemmet.(...) De unge pikene i

overklassen skulle lære dannelse,(...) og målet var å tiltrekke seg en ektemann

(Ryste, 2012).

Jeg har speilet et slikt kvinnebilde for mine venninner og de er enig med at det var slik det

var før og at dette er noe de selv ikke ville kunne ha funnet seg inn i. Når man stiller de to

utdragene ved siden av hverandre så er det unison enighet om at det første bildet av en

kvinne er det mest passende og det som klart er å foretrekke.



IBSENS KVINNER SAMMENLIKNET MED DAGENS KVINNER

Nora Helmer er en kvinne som nekter å la seg holde for narr. Hun har blitt plassert på

bilpanseret men nekter å bli sittende der som pryd til glede for menns øyne. Hun har ofret

av seg selv og ser at hun ikke får igjen det hun trenger. Dette fører til at hun tar et oppgjør

med seg selv og finner ut at det eneste riktige er å forlate dette mislykkede ekteskapet og

starte på nytt. På Ibsens tid hadde kvinnen ikke lov til å ta ut skilsmisse fra sin mann. Det var

en enerett mannen hadde. Allikevel er det akkurat dette Nora gjorde og noe som er blitt

ganske vanlig i dagens samfunn.

Helene Alving har funnet seg i mannens utsvevelser. Hun har ofret alt hun har hatt og til og

med sendt fra seg sin eneste sønn for å skåne ham fra farens uverdige livsførsel. Hun

forsøker å verne om familiens omdømme og gjør som best for å skjule dette. Selv i dag har vi

mange som lever i pliktekteskap. Enten det er for barnas skyld eller om det er felles

økonomiske interesser. Vi ser at Helene forsøker å bryte ut av sitt ekteskap når det går opp

for henne at det ikke er slik hun ønsker å leve, men når dette forsøket mislykkes resignerer

hun seg til sin skjebne.

Gina er en forretningskvinne. Hun er datter av en driftig dame som driver et lite spisekvarter

og har nok lært en og annen kunst fra henne. Hun er den som tar seg av familiedriften mens

mannen i huset leker seg på loftet med sin far og dagdrømmer om sin store oppfinnelse. Vi

ser i dagens samfunn at det er normalt at kvinner ikke bare har kontroll på økonomien

hjemme men også i bedrifter. Den svake mannen (les: tøffelen) er også noe som vi ser stadig

oftere.



KONKLUSJON

Etter det som har kommet frem i analysen, vil jeg trekke den slutningen at Ibsen, om ikke

han var klarsynt, iallfall så at kvinnens rolle var i endring. Om dette var etter inspirasjon fra

John Stuart Mills budskap om at moral bør bygges på menneskers behov for glede, trygghet

og forståelse fremfor pliktene som tradisjonelt har vært grunnlaget, vet vi ikke.

Ibsens kvinner viste klare karaktertrekk som selvstendighet og uavhengighet som var atypisk

for perioden. Ikke bare gikk dette til hovedpersonene men selv også Gina Ekdals mor blir

beskrevet som «[...]en flink og strevsom kone, som holdt et lidet spisekvarter. Og så havde

hun et værelse at leje ud også;» (Ibsen, 2005c). Altså har hun både økonomiske forpliktelser,

eiendom og må kjenne kontraktsrett med tanke på utleieværelset. Dette er noe som en hver

kan oppnå i dag og man stusser ikke lenger i møte med slike uavhengige kvinner.

Som jeg nevnte i innledningen har jeg hatt mitt inntrykk av Ibsen og hans kvinnekarakterer.

Det jeg ikke har vært klar over før var hvor stort spenn det har vært mellom ytterpunktene i

tolkningen av de forskjellige stykkene. Når jeg leste hvordan Templeton forklarte på hvilken

måte det var Helene Alving skyld at mannen var utro, måtte jeg lese det om igjen både en og

to ganger før jeg faktisk trodde at det var det som stod. På en måte kan jeg forstå

argumentasjonen selv om jeg ikke kan bifalle den.

Til sist vil jeg nevne noen tanker jeg har om Ibsens uttalelse til norsk kvindesaksforening som

var årsak til mang en spekulasjon. Han hevder at hans sak er mennesket og ikke kvinnesak.

Slik jeg leser det så er ikke de to utelukkende for hverandre. Jeg ser dette som en utsøkt

politisk manøver for å tiltrekke seg oppmerksomhet og ikke frastøte seg noen enkelt gruppe.

Det er jo mye av tvetydigheten og tolkningsmulighetene som har gjort Ibsen så populær.

Dette sammen med hans eminente symbolbruk som jeg veldig gjerne skulle ha tatt med i

denne oppgaven, men som dessverre faller utenfor problemstillingen.



LITTERATURLISTE

PRIMÆRLITTERATUR

Ibsen, H. 2005a, Et dukkehjem, Ibsen.net/Universitetet i Oslo tilgjengelig fra

<http://ibsen.net/index.gan?id=11124387> [30.01.2012]

Ibsen, H. 2005b, Gjengangere, Ibsen.net/Universitetet i Oslo tilgjengelig fra


Ibsen, H. 2005c, Vildanden, Ibsen.net/Universitetet i Oslo tilgjengelig fra


SEKUNDÆRLITTERATUR

AndreasSalomé, L. 1893, Henrik Ibsens kvindeskikkelser (oversatt av H. Garborg). Kristiania

og København: Alb. Cammermeyers forlag (Originalutgaven utgitt i 1892)

Dumont, S. (13.12.1999), "Den moderne kvinne er som en mann", Dagbladet.no tilgjengelig

fra <http://www.dagbladet.no/pds/1999/12/13/186042.html> [5.2.2012]

Hansen, J.M. (20.6.2006) "Kort Ibsenbiografi", ibsen.net tilgjengelig fra

<http://www.ibsen.net/?id=11130004> [7.2.2012]

Haakonsen, D. 1981, Henrik Ibsen: Mennesket og kunstneren. Oslo: Aschehoug

Ryste, M.E. I tiden: 1800tallet, fortellingeromhenne.no tilgjengelig fra

<http://fortellingeromhenne.no/_sofie/artikkel/vis.html?tid=55981> [5.2.2012]

Shaw, B. 1913, The Quintessence of Ibsenism Now Completed to the death of Ibsen. London:

Constable and Company Ltd. (Oppdatert utgaven publisert i 1891)

Templeton, J. 1997, Ibsen’s women, Cambridge: Cambridge University Press

Ystad, V. 3.2.2012, I Store norske leksikon. Tilgjengelig fra

<http://snl.no/.nbl_biografi/Henrik_Ibsen/utdypning> [3.2.2012]

BILDER

Forside: Franz Hanfstaengel 1878 © The Norwegian Museum of Cultural History.

Side 3: Montasje med Ibsen omgitt av sine mest kjente sceneskikkelser. Hentet fra ibsen.net

Tilgjengelig fra <http://www.ibsen.net/image/113446/1/113446_1.jpg> [7.2.2012]

Side 14: Portrett av Ibsen igjennom tiden. Hentet fra ibsen.net. Tilgjengelig fra

<http://www.ibsen.net/?id=11130004> [7.2.2012]

nyttig for ungdom - daria.no · 2020. 4. 14. · ˘ˇ ˆ˙ ˝ ˛ ˚˜ ˆ !ˆ...

Documents