on! magasin for oslo nye teater

HøSTEN 2016

MIN KAMP

Knausgårds boksuksesstas til norske scener.

EN MANN VED NAVN OVE

Sven Nordin som populær grinebiter.

VREDE

Ibsensk kammerspill med fanatisk undertone.

Edward AlbeesHVEM ER REDD FOR VIRGINIA WOOLF?

Linn Skåber, Sven Nordin, Ingvild Holthe Bygdnes og Eldar Skar møtes på nachspielet fra helvetet.

Premiere 1. septemberOslo Nye Hovedscenen

Sven Nordin, Linn Skåber, Ingvild Holthe Bygdnes

og Eldar Skar

Foto: L-P Lorentz

Takk til Deichmanske bibliotek forlån av fotolokaler.

Kjære publikum

2015 var et godt år for Oslo Nye Teater med 150.000 besøkende, hvilket var en stigningpå 10% fra 2014. I 2015 fokuserte vi på musikkteater, mens vi i det siste halvåret harspilt barne- og familieteater på hele tre scener.

Høsten 2016 presenterer vi nå fem nye voksenproduksjoner. Noen forestillinger tar utgangspunkt i vår intimsfære og går ned og roter rundt i vårt eksistensiellenervesystem, mens andre skraper i politisk betente temaer.

På Hovedscenen har vi i september premiere på Hvem er redd for Virginia Woolf?. EdwardAlbees nyklassiker fra 1962 er det moderne ekteskapsdramaets stamfar. Så lenge defleste av oss ikke foretrekker å leve som single, men søker mot en partner for å levesammen i et parforhold, så vil Hvem er redd for Virginia Woolf? være et aktuelt og begavet stykke om det Mysterium, den Glede og det Helvete, det er å leve sammenmed et annet menneske. I de ikonisk berømte rollene som Martha og George møter viLinn Skåber og Sven Nordin.

I samarbeid med Riksteatret og Agder Teater presenterer vi i oktober en teaterversjonav tiårets litterære sensasjon Min kamp. Karl Ove Knausgård viser en verdensanskuelseog en respekt for det konkrete - som jeg mener - man kan lære mye av. Denne originaleog fenomenale romanserien er dramatisert av den norske stjerneregissøren Ole AndersTandberg og er tidligere oppført på Stockholm Stadsteater.

Vi har med stor suksess introdusert voksenteater på Trikkestallen, vår flotte bydelsscenepå Torshov. 7. oktober åpner vi dørene for Og nå: Verden! - en monolog med vår egenensembleskuespiller Ine Marie Wilmann. En desperat kvinne har fått nok av de kraveneom det perfekte liv som mediene og omgivelsene stiller til henne. Og ikke minst somhun stiller til seg selv. Hun barrikaderer dermed seg selv fra omverdenen. Stykket er etoppgjør med tidens livsstilsdiktatur og ble i 2014 kåret til årets stykke i det tyskemagasinet Teater Heute.

Godt en måned tidligere ser vi frem til norgespremiere på det australske stykket Vrede.Hjerneforskeren Alice og hennes mann, forfatteren Patrick tilhører den politisk korrekte, kreative klassen. Da deres tenåringssønn blir tatt i å tagge rasistiske slagord påen moské, rystes fundamentet under den tolerante familiens selvforståelse. Langsomtskrelles lag for lag av den flotte fasaden og avdekker en rystende sannhet. Hovedrollenei denne politiske thrilleren spilles av Birgitte Victoria Svendsen og Johannes Joner.Til slutt er det en stor glede å presentere Sven Nordin i En mann ved navn Ove, endramatisering av Fredrik Backmans suksessroman. En mann ved navn Ove er enhjertevarm, humoristisk og menneskeklok historie som avdekker en rekke skjevheter ogurettferdighet i vårt effektive samfunn.

Velkommen til høstens forestillinger på Oslo Nye Teater!

Kim Bjarketeatersjef

ON!Oslo Nye Teater AS

Adresse: Rosenkrantzgt. 10,0159 Oslowww.oslonye.no

Ansvarlig utgiver: teatersjef Kim Bjarke

Redaksjon: Margareta Magnus MyhreHanne Lise RørstadLinn Cecilie Blekkerud

Grafisk design: Solveig Jevanord

Forside: Sven Nordin og Linn Skåber i Hvem er redd for Virginia Woolf?Foto: L-P Lorentz

Grafisk produksjon: Interface Media as

1. opplag juni 2016: 6000

8aLLSIDIgHETENS mESTErIntervju med dobbel hovedrolleinnehaver Sven Nordin.

14ET HjEm FOr OSS SOm IKKE vIL HjEmLinn Skåbers hyllest til nachspielet.

20raDIKaLISmE, FOrNEKTELSE Og raSErI Birgitte victoria Svendsen somvellykket hjerneforsker med skjult fortid.

24HjErTET På vraNgENregissør Ole anders Tandbergtar Knausgårds seks-bindsverkMin kamp til norske scener.

36FILOSOFI Og TøygrISErSammen med grisen Timoto filosofererKari-ann grønsund over livets små ogstore spørsmål.

40DET ENKLESTE Er PISTOL 2016Fjerdeklasses Produksjoner hedrerTramteatret.

32Og Nå: vErDEN!Ine marie Wilmann i kritikerroststykke om nåtidens livsstilsdiktatur.

12PrOFESjONELT SamLIvIngvild Holthe Bygdnes og Eldar Skargleder seg til drittslenging på scenen iEdward albees mesterverk.

16vrEDEregissør anders T. andersen tarpublikum med på en reise i fanatismensmørke irrganger.

22SuKSESSFuLLT SamarBEIDregissør Bjarni Thorsson gleder seg tilnytt samarbeide med Sven Nordin – somgrinebiteren Ove.

28BarNaS juLEKLaSSIKErELange juletradisjoner på flere scener.

34TEaTrETS uSyNLIgE KaOSmESTErInspisient Bjarne Stensrud får det mestetil å gå på skinner, og har sluttet å lyveom tekniske feil.

38800 år På 10 TImErBli med Statsteatret på maraton gjennom 800 år av norgeshistorien.

Jeg er superprivilegert som haret lekent yrke, i år etter år kanjeg tulle og tøyse.

Linn Skåber og Sven Nordin

ON! Oslo Nye Teater, høst 2016

6

40 år som skuespiller har lært Sven Nordin (59) én ting: Husk å spre møkka di flere steder.

– Jeg trenger ikke løpe i skauen ellergå på helsestudio, å jobbe er det beste forhelsa. Og en forestilling som dette er somen treningsøkt.

Et bløtt, melkehvitt lys faller inn gjennomkjøkkenvinduet, og med rufsete hår og tilbakelent holdning sitter Sven Nordinmed en kaffe i hendene. Han blir snart 60og har gjort det meste i dette yrket: Teater,film og TV. Komedie, drama, klassikere ogmonologer. Men trappe ned? Roe nedtempoet? Ikke tale om. Nå sitter hanhjemme i leiligheten på Kampen ogsnakker om forestillingen Hvem er redd forVirginia Woolf?.

– Det blir et hardcore år, med fulltfokus på teater i et helt år. Det blirintenst.

Han legger to digre never på bordet. – Men så lenge det er lystbetont, erdet lett å holde det gående. Jeg er super-privilegert som har et lekent yrke, i år etterår kan jeg tulle og tøyse. Det er for-yngende.

Hat. Elsk. Svik og ødeleggelse. Med enunderholdning i bunn. Edward Albees moderne klassiker Hvem er redd for VirginiaWoolf? er et stykke som skuespillere elskerå spille i.

– Stykket har en evig problematikk, ogvil spilles like lenge som Shakespeare,Ibsen, Tsjekhov og Strindberg. Albeesførste forslag til tittel var Eksorsisme, fordet er en slags djevelutdrivelse. Ek-teskapet mellom George og Martha ersom en krigssone.

Han fortsetter tankerekken med etdjevelsk smil.

– De er to mennesker som ødeleggerhverandre helt, og oppi alt det destruktiveoppleves det som underholdende. De erså elegante i sin ødeleggelse, så godespråklig, og vet akkurat hvor de skal trykkefor å gjøre mest vondt.

Sven skal spille George, og motspillerenhan skal prøve å rive i stykker, Martha,spilles av Linn Skåber. – Jeg har alltid syntes at hun erstrålende, og vår bakgrunn er mye av detsamme. Vi har begge gjort komedier oglette ting, men også mørkere og merseriøse stykker. I «Virginia Woolf» er deten fordel at du har bakgrunn fra komedier,for da går det så kjapt, rytmisk og kvikt …

ALLSIDIGHETENS MESTERtekst: Lasse Lønnebotn • foto: L-P Lorentz / Tomas Kvitvik

»


¨7

Han knipser raskt med fingrene. – … og det blir en glede å såre denandre. Hvis du bare legger deg på dettunge, blir stykket for seigt.

– Og da er Skåber en ideell motspiller? – Ja, og vi har lenge snakket om ågjøre noe sammen, og nå fikk vimuligheten. Hun har den lettheten somdette stykket trenger.

Det er mange som spør: Hvordan fårhan det til? Dette skiftet fra det ene tildet andre? Fra enkel lavpannehumorden ene dagen til tung dramatikk denneste? I bransjen sies det at Sven er deneneste i Norge som kan selge pølserden ene uka og spille Ibsen den neste,uten å få tyn.

– Det er et bevisst valg fra min side.Du lærer mye av å ha ulike innfalls-vinkler, og gjøre det som kanskje ikke ermest nærliggende. Alle jobber kreversitt uansett. Han lener seg over bordet.

– En av mine gode lærere påTeaterhøgskolen, Per Theodor Haugen,kunne spille raske og lette komedier enuke og grusomt alvorlige roller som Jagoi Othello uka etter. Han sa: «Sven, somskuespiller er det viktig å spre møkka littrundt overalt. Da har du alltid jobb». Åbytte teater, veksle på type jobber,overraske deg selv – og publikum – erbra. Det handler om å utfordre seg selv.

– Hvordan har du utfordret deg selvde siste årene? – Det modigste jeg har gjort de sisteårene, er å dra til Sverige. Der var jeg«mister nobody», fordi svensker ikke sernorske filmer eller TV-serier. Der kunnejeg ikke flyte på navn eller meritter.

Siden er det blitt roller i filmeneGentlemen, Call Girl og Den alvarsammaleken, samt TV-serien Blå ögon. Og i til-legg en av hovedrollene i teaterforestil-lingen La Cage aux Folles. Og flere tilbudrenner inn.

– Du kan lykkes selv uten sikker-

hetsnett. Skuespillerlivet handler om 90prosent mot og 10 prosent talent. Dukan fort gå på trynet også, men dabygger du opp ydmykhet og lærer myeav det også.

Når «Virginia Woolf», er ferdigspilt inovember, er det ingen tid til pause. Daskal evighetsmaskinen Sven rett videretil En mann ved navn Ove på Central-teatret, et stykke om en gretten og surgammel mann som litt etter litt gjen-nomgår en forvandling.

– Jeg så boka helt tilfeldig da denkom i posten som en bokklubbok, og dajeg begynte å lese om denne fyren,tenkte jeg: «Orker jeg dette?». Men såfanget den interessen min.

Teaterversjonen av den svenskesuksessboka er en monolog med Sven ialle rollene. Akkurat som i suksesseneHulemannen og Pappa. – Oves reise er veldig fin. Etter atkona døde, har han stengt kjærlighetenute og har lukket muligheten for å ta inn

Teatersjef og regissør Kim Bjarke, Linn Skåber og Sven Nordin

Det modigste jeg har gjort desiste årene, er å dra til Sverige.


8

andre mennesker i sitt univers. Men såbegynner han å se ting fra en annenvinkel og dras ut av det deprimerende.Ikke minst er møtet med den nyinn-flyttede iranske naboen avgjørende.

Forestillingen har gått en stund i Sverige,men da manusforfatter Bjarni HaukurThorsson ringte og sa at Oslo Nye ville haham i rollen som Ove, visste Sven at hanallerede var booket opp med «VirginiaWoolf». Løsningen ble å gjøre «VirginiaWoolf» først, deretter «Ove». – I motsetning til «Virginia Woolf»,der komikken ligger under, handler det i«Ove» om å få fram alvoret, poesien ogkjærligheten han føler til sin avdødekone. Så får det komiske komme av segselv. Som de gangene han prøver å talivet av seg. Han ler.

– Det går jo galt hver eneste gang.

Det nærmer seg 40 år siden debuten,nettopp her på Oslo Nye. Her treffer hangamle venner overalt, som hans forlover,Johannes Joner og en rekke andre somhar vært på teatret i en mannsalder. Herdelte en purung Sven Nordin garderobemed ringrever som Per Lillo-Stenberg ogSverre Holm, her sto folk i kø til langtutpå gata for å se ham i Elling og KjellBjarne.

– Oslo Nye har lært meg mye, jeg haret kjærlighetsforhold til teatret. Jeg erførst og fremst utdannet sceneskuespiller,derfor ligger hjertet mitt i teatret.

Bak oss på veggen henger Heddaprisen,i trappa ser vi Kritikerprisen, og påtoalettet er diplomet som viser atKongen har utnevnt ham til ridder av St.Olavs Orden. Solide bekreftelser på enkarriere utenom det vanlige.

– Dette yrket handler om hardtarbeid, være godt forberedt og oppføredeg ordentlig. Du må ikke få det somHege Schøyen så fint kaller «fotsveis»,der du blir så cocky at sveisen når heltned til gulvet. Du skal være takknemligfor alle sjansene du har fått.

– Har du noen gang kjent at du harfått fotsveis? – Sikkert. Men jeg håper jeg har klartå holde fotsveisen for meg selv. Men deter lov å være stolt! Det er klart jeg erstolt, men jeg tar ikke av. Du er aldribedre enn din siste kamp. Det er enklisje, men sånn er det.

– Har du begynt å tenke på slutten avkarrieren?

– Å finne ut når det er slutt, er viktig.Hvis jeg står i veien for noen eller merkerat mestringskurven er dalende, da håperjeg å ha mot nok til å gi meg.

– Men du er ikke der ennå?

– Nei! Å nei-nei-nei! Absolutt ikke.Han hiver i seg de siste kaffedråpene.

– Nå er det morsommere enn noengang.

Jeg er først og fremst utdannet scene-skuespiller, derfor ligger hjertet mitt iteatret.

Edward albeesHvEm Er rEDD FOrvIrgINIa WOOLF?

Oversatt av Svein Sturla Hungnes

Med: Linn SkåberSven NordinIngvild Holthe BygdnesEldar Skar

Regi: Kim BjarkeScenografi og kostymer:Milja SalovaaraLys: Øyvind WangensteenMasker: Julie A. ClarkDramaturger: Tone Johnsen/Siri Løkholm Ramberg

Nachspielet fra helvetetEtter en fest inviterer det middelaldrende universitetsparetMartha og George det unge paretNick og Honey på nachspiel ognattlige «selskapsleker». Lekeneutvikler seg til en ekteskapeligkamp på liv og død i en orgie avfyll, kåtskap, løgn og fornedrelse.

Hvem er redd for Virginia Woolf?(1962) regnes som den ame-rikanske dramatikeren EdwardAlbees mesterverk.

Premiere 1. september 2016Oslo Nye Hovedscenen •


9


10

Ingvild Holthe Bygdnes og Eldar Skar har lang fartstid sammen både fra Teaterhøgskolen og Fjerdeklasses Produksjoner. Denne høsten spiller de ekteparet Nick og Honey

i Edward albees berømte klassiker.

Profesjonelt

SAMLIVtekst: Johanne Svendsen Rognlien • foto: L-P Lorentz


10

Ingvild Holthe Bygdnes, Eldar Skar


11

Da Edward Albee ble spurt om hva Hvemer redd for Virginia Woolf? handlet om svartehan «to-tre timer - og alt det som skjerinnenfor dem.» Ingvild og Eldar utdyperforfatterens beskrivelse når ON! møterdem over en kaffe før prøvene starter.

Ingvild: - Det handler om det å væresammen med noen og om hvor vanskeliget samliv kan være.

Eldar: - Å være i et forhold er å inngå enpakt, og denne pakten kan ha enormt destruktive sider. Dette er mennesker somer fryktelig avhengige av hverandre ogmaktbalansen som vippes frem og tilbakeigjennom hele stykket er svært interessant.

rELEvaNT KLaSSIKErTeaterstykket gir oss innblikk i en vel-stående middelklasse og den amerikanskedrømmen. Eldar og Ingvild er enige om atdet å spille en klassiker handler om å ha respekt for det som er skrevet, mensamtidig gjøre det relevant så publikumtror dette er mennesker som kunne boddrett nede i gata. Det handler om å finne etspråk som passer i 2016 – over 50 år etterat det ble skrevet.

Eldar: - Kritikken av det amer i kanske sam -funnet er noe jeg føler lett kan overføres tilNorge i dag. Vårt samfunn er et vel så riktsamfunn der mange til ehver pris forsøkerå opprettholde fasaden for omverdenen.

Ingvild: - Jeg tenker at det er et stykke somviser et fasinerende bilde av hvordan vi allehar våre demoner og hvordan dissedemonene lett kan overføres på en partnerman lever sammen med over lang tid.

gøy å KraNgLEIngvild har tidligere spilt i Lenge leve livet påOslo Nye der replikkene utelukkende varhentet fra Grand Prix-sanger, en opplevelse hun beskriver som noe av detmorsomste hun har gjort. Eldar spiller forførste gang på Oslo Nye.

– Hva tenkte dere da dere ble tilbudtrollene?

Eldar: - At det er et utrolig flott kammerspillder alle rollene er interessante.

Ingvild: - Dette stykket er mat forskuespillerne og jeg setter pris på å kunneleke meg i denne typen univers. Det å fåkrangle skikkelig er noe jeg ser frem til. Jegkrangler ikke så mye i virkeligheten så detskal bli gøy å få ut litt drittslenging påscenen.

- Hvordan blir det å spille med Sven ogLinn? Eldar: - Jeg synes det er en veldig spenn-ende cast og Linn er en av de morsomstemenneskene jeg vet om.

Ingvild: - Ja, hun er morsom. Redd jegkommer til å fnise mye i denne prøvetiden.En av de virkelig store teateropplevelsenejeg har hatt de siste årene er Markens grødepå Nationaltheatret med bl.a. Sven Nordin,så det blir gøy å spille med ham.

NacHSPIEL Stykket portretterer et av historiens verstenachspiel. Honey og Nick er ekteparet somaltfor sent forstår de har trådd inn i etvepsebol.

- Hva er oppskriften på det perfektenachspielet? Eldar: - Det er når man er samlet om enfelles eufori og slipper seg løs.

Ingvild: - Jeg liker nachspiel der vi virkeligsnakker om ting på en måte som gjør at detføles som om vi blir bedre og smarteremennesker.

Eldar: - Det er paradoksalt at man føler segsmartere når man drikker ting som gjør endummere.

Ingvild: - Du drikker degrett og slett litt dummerefor å oppnå en følelse avå være smartere.

– Og hva er døds-synden? Ingvild: - Det er hvis man

snakker om de samme tingene i en slagsloop. Jeg har opplevd emosjonell gis-seltaking. Hvis jeg vil danse mener jeg deter en dødssynd å holde igjen mittpotensiale som danseløve.

Eldar: - En grunnregel er å ikke haterapitime på nachspiel – det er feil tid ogsted.

DrømmErOLLENE Ingvild og Eldar gikk sammen påTeaterhøgskolen og er medlemmer avteaterkompaniet Fjerdeklasses Produk-sjoner.

Ingvild har tidligere arbeidet blant annetpå Den Nationale Scene og Det NorskeTeatret. Hun spiller den kvinnelige hoved-rollen i NRKs nye thrillerdrama Monstermed premiere i januar 2017.

For mange er Eldar mest kjent fra TV2-serien Okkupert der han spiller politi-mannen Hans Martin. I tillegg har han gjortflere oppsetninger på Teatret Vårt ogVardeteatret.

- Så hva er drømmerollen? Ingvild: - For meg handler det mye omhvem som er regissør og hvilken visjon denpersonen har og ønsker å skape. Det erviktigere enn rene tittelroller.

Eldar: - Jeg er helt enig, men det er jo alltidgøy å spille en inkarnasjon av ondskap.

Ingvild: - I så fall må drømmerollen væreDarth Vader. Ellers må det være Satin iMoulin Rouge eller Peer Gynt selvsagt!

– En grunnregel er å ikke ha terapitime pånachspiel – det er feil tid og sted.

•

Du drikker deg rett og slettlitt dummere for å oppnå en følelse av å være smartere.


12

jeg liker ikke så godt mennesker som aldri vil være på nachspiel. På samme måte som jeg ikke er så begeistret for folk som bestiger fjell.

Hva er det med det? Fjell? Velkommen tiltoppen. Du peker mot et mål, visste hvor duskulle, og gikk dit. Hva med det? Nå står dupå toppen og det blåser kanskje? Aner ikke,men jeg vet at på bunnen står luften stillesom i grava, som graut…. og det er myeskumlere.Det er der nachspielet er. Og det er ikke forpingler og fjellklatrere.

De er så trange og viktige og vemmeligedisse timene mellom natt og dag, lys ogmørke, at det nesten er litt vanskelig åsnakke om. Ingen kan skrive hjem om nach-spiel, og hadde man kunnet det ville det uan-sett ikke skjedd. Sladrehankene er ikke pånachspiel. Sladrehankene sover. Her råderrøvernes lover, og du kan si hva du vil omrøvere, med de vet å holde kjeft når detgjelder.

Derfor er det ikke med lett hjerte jeg fortellerom dette hemmelige rommet. Jeg bryter enuskreven regel egentlig, er en dårlige røver.Faen heller, ingen kjenner det igjen uansett.Ingen husker detaljer fra et nachspiel, fåhusker hvor det var, og ingen husker hvordet endte. Selv om opplevelsen er så fellessom noe kan bli den natten, er avstanden tilden som ble dine nærmeste venner dissetimene, eviglang.

Vi er små flytedyktige joller som binder ossfast i hverandre, med råttent tauverk, noentimer for å ikke flyte vekk i tåken, og des-perate holder samme kurs og stoler påhverandre selv om vi vet at vi aldri skal inn tilsamme havn.

Jeg har lest, drømt eller hørt på nachpiel at

de fleste selvmord begås mellom klokkenfire og fem på morgenen. Dødstimen. Damennesker egentlig skal sove og Gud har entime fri.Kanskje.Timen da tanker smyger seg under dørters-kelen, det er vanskelig å puste, og ingen harslått på lysene i de andre vinduene ennå.I den timen skal vi sove egentlig, vi skjønnerdet! At vi egentlig burde ligge under mykedundyner og murre som kattunger, IKKEvære på nachspiel og hyle som hyener, mendet er det vi gjør. Noen av oss.

VI er de virkelige natteravnene. Redde,breiale og livsbejaende mennesker somnekter at noe skal ta slutt, at livet skal taslutt!!Det er det det er. Det er sånn vi er.Det er vi som bestemmer når festen er over.Vi gidder ikke godta at det ikke er mer kakeigjen, at det ikke er flere sigaretter igjen, atdet ikke er et sted vi kan varme oss en timeeller fem. Fra nå. Vi får tak i det vi vil. Nachspielet, røyken,blandevannet. VI driter i at Gud tar seg entime på øyet, bare 7/11 er åpen.

Kanskje jeg skulle fortalt noen detaljer franachpielene? Om fulle skuespillere, ek-teskapsbrudd, latter, blod, ostesmørbrød, ut-roskap, gråting, allsang, oppkast ogtrekantsex?Hm?.... Niks. Jeg er ingen sladrehank. Jeg eren av dem.Men du?Hvis du kommer ned en dag fra det høye,forblåste fjellet ditt, kan du godt være medoss noen timer og se selv.Hvis du tør.

NACHSPIEL,et hjem for oss som ikke vil hjemtekst: Linn Skåber • foto: L-P Lorentz

Teksten er hentet fra teaterprogrammet til Hvem er redd for Virginia Woolf?, Riksteatret 2010.

•


13

Linn Skåber

VREDEtekst: Marianne Lie Berg • foto: L-P Lorentz

multikunstner anders T. andersen tar publikum med på en reise inn i fanatismens mørke irrganger på centralteatret denne høsten.

Det går en kule varmt for skuespiller, regissør og forfatter Anders T. Andersenom dagen. 2016 er året han slipperspillefilmen Fuglane basert på Tarjei Vesaas’ roman, regisserer stykket Martyrerpå Nationaltheatret på vårparten oghengir seg til regien av Vrede på Oslo Nyepå høsten. For å få tid til et intervju blirløsningen å gjøre det på veien fra prøverpå Nationaltheatret opp til regissørensventende kiropraktortime på Majorstua.

Mens vi beveger oss oppover Slotts-bakken begynner han å forklare hvorforhan sa ja til å sette opp nettopp Vrede påOslo Nye.

– Det er dessverre sånn at vår samtider preget av en tid hvor en rekkemennesker går seg helt bort i politisk ogreligiøs tankegang. Stykket dreier segrundt en sånn type tematikk. Det gjør atdet er aktuelt både for nå og for den

venstreradikale volden som var på 70-tallet.

Vrede ble skrevet av den australskedramatikeren Joanna Murray-Smith i2013 og setter søkelyset på hvilke krefterdet er i vårt samfunn i dag som kan få envestlig gutt, oppdratt i et besteborgerlighjem, til å begå hatkriminalitet.

– Yoshihiro Francis Fukuyama, som er

Fra venstre: Petter Vermeli, Helle Haugen, Morten Røhrt, Johannes Joner, Birgitte Victoria Svendsen,Jonas Strand Gravli, Marte Germaine Christensen.


14


15

en amerikansk statsviter og økonom, pro-klamerte «The End of History» etter destore ideologienes død på 1990-tallet.Men man forutså da overhodet ikke atreligionen kom til å tre inn i politikkenssted som den nye måten å gå seg vill ifanatisk ideologi.

Etter 11. september 2001, vår egen 22. juli2011 og stadig nye terrorhandlinger utførti Europa de siste årene er terror blitt et

trusselbilde de færreste i den vestligeverden klarer å overse.

– Og så får man den generaliserendetankegangen om muslimer, at man skjæreralle over en kam som islamister. Og det erjo kanskje noe av det som er faren ved vårtid, at våre demokratier uthules innenfraved at terroren virker. I den forstand at vibiter på agnet og går over i en sort–hvittankegang der vi generaliserer og deler inn

i «oss» og «dem».

Andersen snakker seg gjennom Slotts-parken, videre oppover Uranienborg veien.Stemmen er rolig, men inderlig. Hanunderstreker at det som er så bra medVrede er at det tar dette overordnedetemaet ned på et personlig plan, por-trettert gjennom handlingene til en enkeltfamilie. Hva skjer når du oppdager atsønnen din har begått en handling som

Etter 11. september 2001, vår egen 22. juli 2011 og stadig nyeterrorhandlinger utført i Europa de siste årene er terror blitt ettrusselbilde de færreste i den vestlige verden klarer å overse.


15

»


16ON! Oslo Nye Teater, høst 2016

16

strider imot hele dittverdigrunnlag?

– Ja, men hvorfor iall verden. Du har jofått en oppdragelsesom har handlet om altvi har gitt deg, som harhandlet om frihet ogempati og generøsitetog et liberalt syn påverden. Hvordan kandu da gå ut og begå hatkriminalitet, et -teraper han reak -sj onene til fore l drene istykket.

Handlingen får imidlertid en brå vending når det viser seg at også en avforeldrene har «svin på skogen» når detgjelder radikal vold. Representert istykket gjennom en fiktiv venstre -ekstremistisk terrororganisasjon fra1970-tallet som kan sammenlignesmed den tyske gruppen Baader-Meinhof, kjent for å ha utført en rekkedødelige angrep mot politikere ogmyndighetspersoner.

– Det handler også om kjærlighet.Hva skjer med ditt blikk på den duelsker, når den du elsker ikke er den dutrodde han eller hun var, fordi det ernoe du ikke vet om den du elsker, somer veldig, veldig alvorlig.

Stykket stiller dermed spørsmålstegnved om noen er mer utsatt for åhenfalle til ekstreme voldelige hand-linger enn andre.

– Det vet man ingenting om. Manvet det først i en ekstremt pressasituasjon, da vil du få svaret på det.

Andersen understreker at vi menneskerer irrasjonelle vesener selv om vi liker åtenke på oss selv som rasjonelle.

– Vi har en helt uovertruffen evnetil å gå oss helt vill, både emosjonelt ogintellektuelt, og gjerne da i en herlig forening, og det er da du får sånne tingsom fanatisme.

Han er ikke i tvil om at teatret fortsatthar en rolle å spille i dagens kjappe medievirkelighet. Slik han ser det kanteatret ta rollen som en slags meglersom åpner opp refleksjonsrom ogslipper inn nyansene.

– Hvis en eller annen form forpopulisme, eller religiøs fanatisme, sierat verden er sånn som dette, så sier velkanskje teatret, i hvert fall det jegjobber med, at ja, men det er kanskjeogså litt sånn som dette og litt sånn.

Her vil teatrets unike virkemidler væremed på å forsterke denne typenargumentasjon ytterligere.

– Teatrets forse er kanskje spesieltto ting, det ene er at det er menneskerav kjøtt og blod som står der i sammerom som deg. Da oppstår det, nårteatret fungerer, en helt unik kontaktmed publikum.

Det andre handler om formen. Hvordanman i en og samme forestilling kangjøre alt fra å snakke direkte tilpublikum til å ta dem med på en reisemed lyd og lyseffekter.

– Det er nesten ikke grenser for hvadu kan gjøre, bare det er bra, he, he.Han ler før han blir alvorlig og under-streker at prosessen i teatret er det av-gjørende for å få et bra resultat.

– Det er en kollektiv kunstart der dumøter andre teaterkunstnere som duskal forme en forestilling sammen med.Det er sånn som demokratiet skal være.Du tar innover deg impulser og gjørendringer.

Kunsten er jo en slags måte å forsøke å orientere segpå i denne uendelige uoversiktlige kaotiske, totaltgjennomgripende, meningsløse greia vi kaller livet.

Regissør Anders T. AndersenFoto: Mimsy Møller/ NTB scanpix

aNDErS T. aNDErSENRegissør, skuespiller, forfatter. Utdannet ved The ArtsEducational Drama Schools,London 1991-94. Debutertesom regissør i 2008 med Verdi-løse menn (Nationaltheatret).Fra 2007-09 del av kunstnerisk ledelse for Torshovteatret. Kunstnerisk leder for TeaterIbsen 2010-15. Har hatt regi-oppdrag for Nationaltheatret(bl.a. årets Martyrer), DetNorske Teatret, HålogalandTeater (Hvem er redd for VirginiaWoolf?) og Teater Ibsen. Film-og TV-regi: bl.a. NRK-serienBerlinerpoplene, Fuglane, Varmt.Skuespilller ved National -theatret fra 2000-10.Debuterte som roman forfatteri 2010 med Thomas OlsensFørste Verdenskrig. Tidligeregjestet Oslo Nye somskuespiller i Ville engler.



17

Vi har etter hvert kommet oss opp tilMajorstukrysset, mennesker skubberborti og presser seg forbi mens viventer på rødt lys. På spørsmål omhva han som enkeltindivid tror hankan bidra med når det gjelder disseveldig store spørsmålene blir hanstille, lenge, så lenge at det føles somom hele trafikkbildet rundt oss harstilnet.

– Det går på essensen av det jegdriver på med, alltid har drevet på medi hele mitt yrkesaktive liv, som er å settelys på det jeg føler er galt eller under-fortalt eller ikke har fått en stemme. Såfår jo andre bedømme hva jeg har å

bidra med. Han ler litt beskjemmet.

– Kunsten er jo en slags måte å forsøke å orientere seg på i denneuendelige uoversiktlige kaotiske, totaltgjennomgripende, meningsløse greia vikaller livet.

Han slår ut med armene og prokla -merer:

– Hva er meningen med dette herda. Det er jo ingenting. Men jeg tenkerat det eneste som gir meg mening er åforsøke å gå i meg selv. Hvordan kan jegforsøke å se på meg selv og hvem jeg eri verden med mine nærmeste og på min

arbeidsplass og prøve å bli så anstendigsom mulig. Gjennom refleksjon, vendeblikket mot meg selv, istedenfor denneher projiseringen som vi er så uendeliggode på.

Andersen føler seg ekstremt privilegertsom får lov til å leve i et demokrati meddet velstandsnivået vi har her, noe hanfor øvrig mener at vi aldri må ta for gitt,og oppfordrer derfor alle til å stemmeog være aktive. Han føler seg ogsåprivilegert som får jobbe med det hansynes er aller mest interessant.

– Jeg er så privilegert at jeg burdevært skutt.

Fra venstre: Birgitte Victoria Svendsen, Jonas Strand Gravli,Johannes Joner.

•

vrEDEav Joanna Murray-Smith Oversatt av Anders T. Andersen

Med: Birgitte Victoria Svendsen,Johannes Joner, Jonas Strand Gravli, Morten Røhrt, Helle Haugen, Petter Vermeli, Marte Germaine Christensen.

Regi: Anders T. AndersenScenografi og kostymer: Erlend BirkelandDramaturg: Siri Løkholm Ramberg

En forestilling om radikalisme, fornektelse og raseri

I Vrede møter vi en vellykket ogvelfungerende familie, beståendeav hjerneforskeren Alice, hennesmann Patrick som er en suksessfullforfatter og deres tenåringssønnJoe. Da sønnen blir tatt for å taggened en moské, slår familiensvellykkede fasade sprekker, oghemmeligheter man trodde vargodt begravd kommer fram i lyset. Tåler gamle ugjerninger å se dagenslys?

Norgespremiere 8. september 2016Oslo Nye centralteatret


18

RADIKALISME, FORNEKTELSE OG RASERI

tekst: Marte Kristiansen

Det vellykkede familielivet rystes, og den perfekte fasaden slår sprekker når sønnen blir tatt forhatkriminalitet. – De hater slike som deg mamma,roper sønnen til sin mor.Hun er en sterk, vakker og vellykketkvinne. Alice er en kjenthjerneforsker som har gjortseg fortjent til en storinternasjonal humanitær pris.

I Vrede treffer vi skuespillerBirgitte Victoria Svendsen irollen som Alice. Mannenhennes Patrick, som spilles avJohannes Joner, er ensuksessfull forfatter og lærersom har utgitt flere romaner.Sammen har de sønnen Joepå 16 år. Det fredfullefamilielivet rystes da Joe blirfilmet mens han tagger neden moské, en hendelse somsetter i gang en spiral avraseri og fornektelse.

Skuespiller Birgitte VictoriaSvendsen gleder seg til åspille hovedpersonen i Vrede.

– Det er en kjempeutford-ring, og en veldig spennenderolle å sette seg inn i, sier hun.Skuespilleren mener stykketer svært aktuelt.

– Vrede er et politiskfamiliedrama om blant annetraseri og ungdomsopprør,både før og nå. Tidspunktetfor å spille et slikt stykke kunne ikke værtbedre, sier Svendsen.

FrEmmEDFryKTDen erfarne skuespilleren mener stykket,som er skrevet av Joanna Murray-Smith,har en kompleks tematikk.

– Vi lever i en verden der folk forflytterseg. Det har vi gjort i økende grad siden70-tallet. Dette beriker samfunnet, men

det gir selvfølgelig også utfordringer, sierSvendsen.Hatkriminalitet og innvandringsfiendt-lighet skjer i økende grad flere steder iverden. I stykket hater sønnen Joe «deandre» som ikke «liker» oss, eller som oppfører seg som «oss».

– Det å føles invadert, tanken om at«vi var her først», og behovet for å«skylde» på noen, er noe vi kan kjenne

igjen i dagens debatter rundt innvandring og immigranter.

Svendsen blir engasjert, og ertydelig opptatt av samfunnetsutfordringer knyttet til dissespørsmålene.

– Jeg har ingen bas-tante svar på dette. Det eringen enkel løsning, men etviktig tema å ta opp, sierskuespilleren.

DET «PErFEKTE» LIvETI Vrede beveger handlingen segfra et familieliv med envellykket fasade til frustrerteforeldre, raseri, radikalisme ogbortgjemte hemmeligheter.

– Det hele handler myeom å prøve å forstå vårtsamfunn, sier Svendsen.

– I dag har det blitt slikat alle skal bygge et perfektimage. Det gjelder å brøytedeg frem, bygge nettverk,mingle, være til stede, og ågjøre de «riktige» tingene.Hvem du egentlig er blirmindre viktig, sier hun.Dette preger både unge ogvoksne.

– Se for eksempel på TV-serier somSykt perfekt hvor unge blir fysisk ogpsykisk syke av å føle at de ikke strekkertil, ikke er gode nok. Eller de gjør som Joei stykket, og retter sin frustrasjon ut motnoe eller noen, sier Svendsen.

Birgitte Victoria Svendsen. Foto: L-P Lorentz


19

– Man skal være vellykket på såmange fronter. Det ligger et enormtpress der.

Skuespilleren sier man kan stillespørsmål om hvordan sønnen Joeegentlig har det. – Hvor dypt stikker hans po-litiske engasjement mot det å væredeprimert? – Er det dypere sett et rop om åbli sett, spør hun uten å vente påsvar.

– Begge foreldrene har værtopptatt av sine egne karrierer, mentror de har gitt sønnen både kjær-lighet og reflekterte holdninger. Nåsitter de der som måpende spørs-målstegn konfrontert med sønnenshandlinger.

Bak den vellykkede fasaden kommerdet frem at det ligger en skjult fortid.

– Kan du tenke deg hvordan deter å bære på en hemmelighet, enklump som vokser seg større ogstørre. Tenk på angsten for å bli av-vist om sannheten kommer frem,angsten for å bli oppdaget. Man kanspørre seg hvor mye skade gamlehemmeligheter kan påføre en familiepå mange plan, sier Svendsen.

Hun mener fortiden alltid innhenterdeg, og at det alltid vil være kon-sekvenser av å holde ting tilbake.

– Har du selv holdt på enhemmelighet så lenge at det har fåttkonsekvenser?

– Har vi ikke alle, sier hun.

Kan du tenke deg hvordan det er å bære påen hemmelighet, en klump som vokser segstørre og større.

• Utsnitt fra teaterplakaten for Vrede på Odense TeaterFoto: Gudmund Thai


20

Samarbeidet mellom regissør og produsent Bjarni Thorsson og skuespiller Sven Nordin er ensuksesshistorie. Herrene har jobbet sammen flere ganger, og alt de har gjort, har blitt til gull.

Nå står En mann ved navn Ove for døren. – Da jeg fikk rettighetene til å setteopp En mann ved navn Ove, var det bare enmann jeg tenkte på som Ove og det varSven Nordin, forteller Bjarni Thorsson. – Jeg prøvde å se for meg andreskuespillere i rollen, men det gikk ikke. Detsto Sven på den!

Bjarni og Sven traff hverandre første gangi år 2000. Da hadde Bjarni fåttrettighetene til å sette opp Hulemannen avRob Becker og var på leting etter enskuespiller til å fylle rollen. Han ble tipsetom Sven Nordin av en god venn.

– På dette tidspunktet spilte Sven innden første Elling og Kjell Bjarne-filmen, forteller Bjarni. – Han var en populær ogopptatt skuespiller så jeg var usikker påom det ville gå, jeg kjente ham jo ikke.Men han sa ja og samarbeidet var etfaktum.

Hulemannen ble starten på et langt oggodt samarbeid. Forestillingen ble godtmottatt av publikum og presse etterpremieren i 2001, og den ble satt oppigjen over flere år med fulle hus. Da Bjarnisenere hadde skrevet manus til enmanns-

forestillingen Pappa!, var det Sven hanringte igjen. Og Sven ville være med. Forestillingen ble godt mottatt, og reistenok en gang land og strand rundt til gledefor det norske folk.

Så da Bjarni i fjor fikk rettighetene til forestillingen En mann ved navn Ove, vardet igjen Sven han tenkte på.

– Men denne gangen tenkte jeg også:Nei, nei, nei! Jeg orker ikke jobbe med hamen gang til. Det må da finnes andreskuespillere? Men jeg klarte ikke å finne

GULLGUTTENEtekst: Margareta Magnus Myhre • foto: Tomas Kvitvik

Bjarni Thorsson og Sven Nordin


21

noen andre som kunne fylle de skoene.Det sto jo navnet hans på den rollen.Bjarni ringte Sven for å forklarte hva hanhadde i tankene.

– Og Svens reaksjon var: «–NEI! Måjeg jobbe med deg igjen!». Bjarni ler. Slikstartet vi denne gangen også. Dette var etår siden.

Men det har seg nå en gang slik at SvenNordin er og blir Bjarnis favoritt-skuespiller.

– Han kommer alltid presis, er godtforberedt og som oftest ganske hyggelig,smiler Bjarni. – Han er så god og så etter-traktet fordi han er proff, han er åpen ogikke minst en ydmyk teaterperson. Han erenkel å regissere og er derfor mange regissørers drøm. Han er en av de få somkan gjøre stor klassisk dramatikk ogsamtidig spille buskis.

«Ove» tar mye plass i regissørens hverdagdette året. Før forestillingen har premierepå Centralteatret, setter han den opp pånasjonalteatret i Reykjavik.

– Historien om Ove er allmenn, menerBjarni. – Den handler om ensomhet ogsøken etter meningen med livet. Detfinnes en Ove i oss alle, for alle har på eteller annet tidspunkt vært ensomme ogfølt at verden utenfor blir uhåndterlig. Ogda er det lett å bli sint og bitter. I denne

historien kommer det en ny familieflyttende inn i nabohuset til den sinteOve, hvor nabokona til og med har enannen hudfarge. Det liker han ikke. Menfordi han må hjelpe dem, endrer han oppfatning. Han kan liksom ikke la væreå hjelpe folk, selv om han ikke liker dem.Og på den måten kommer han i kontaktmed mennesker han ellers ikke ville hakommet i kontakt med.

Alle har en drøm om livet og hvordan detskal bli. Ofte blir det ikke slik vi haddetenkt. Han og kona Sonia har store ogglade planer om å stifte familie, men slikgår det ikke. Det vakre i denne historiener nettopp at han får oppleve en familielikevel, selv om det ikke er hans egen.En av de store utfordringene med Ove, erat publikum kjenner historien fra før. Dehar enten lest boken eller sett filmen, oghar allerede dannet seg en oppfatning avhvordan fortellingen skal være.

– Derfor er det veldig lett å ødeleggedet bildet folk allerede har. Sven og jegmå finne den følelsen som publikumkjenner igjen. Og det er ofte en fordel atpublikum har lest boken eller sett filmenførst, da har de høye forventninger ogdet er spennende og utfordrende for osssom skal jobbe med stoffet. Men det erslik med arbeidet rundt en forestilling, atselv om historien er kjent, er det for osssom dykker ned i stoffet som vi fortellerden for første gang.

EN maNN vED NavN OvEav Fredrik BackmanOversatt av Nina M. Due

Med: Sven NordinDramatisert av: Marie Persson Hedenius, Johan Rheborg og Emma BuchtRegi: Bjarni ThorssonScenografi og kostymer: Finnur Arnar ArnarsonLysdesign: Bjarni Thorsson

En teaterforestilling om kjærlighet,ordentlige verktøy og viktigheten av åkjøre SaaB.

Svenske Fredrik Backmans suksess-roman En mann ved navn Ove ble i fjorbåde film og teater. Urpremieren avteateroppsetningen på teater Rivalen iStockholm fikk strålende anmeldelserog omtales som bl.a. «Magisk oggripende monolog» og «sterkt en-mannsteater».

Publikumssuksessen har utsolgte husog 57.000 publikummere p.t. Nå kommer den endelig til Norge.

Romanen om den 59-årige grinebiterenOve har solgt i over 100.000 ek-semplarer her i landet og går sin seiers-gang verden over. Enkemannen Ove erden hissige regelrytteren som «styrer»borettslaget med jernhånd og ernabolagets skrekk. Vi kjenner alle enmann som han. Men under overflatenpå denne innbitte, steile mannen finnesen annen Ove. En ensom mann somsørger over tapet av sin kone.

Norgespremiere 10. november 2016Oslo Nye centralteatret •

– Historien om Ove er allmenn, menerBjarni. – Den handler om ensomhet ogsøken etter meningen med livet.

BjarNI THOrSSON

Islandsk regissør, forfatter ogprodusent. Er en vel etablert produsentog regissør i Skandinavia og har sattopp over 40 teater- og fjernsyns-produksjoner i åtte land siden 1995. INorge er han mest kjent for teater-forestillingene Hulemannen med SvenNordin fra 2000 og senere forestil-lingen Pappa! (også med Sven Nordin).Han produserte også situasjons-komedien Hos Martin på TV2 i 2004.Kilde: Wikipedia


22

Regissør Ole Anders Tandberg



23

I regissøren Ole anders Tandbergs hender har Karl Ove Knausgårds seksbindsverk blitt en to og en halv times forestilling. For Tandberg var det den brutale ærligheten

i Knausgårds bøker som fengslet han.

– Jeg bruker å takke nei til alt som jegikke fornemmer at min historie bor i, sierOle Anders Tandberg. Vi sitter i leilighetenhans på Södermalm i Stockholm ogsnakker om det nærmest umulige oppdraget han følte han ikke kunne si neitil for snart ett år siden – å lage et teater-stykke av de seks bindene og 3622 sidenesom utgjør Karl Ove Knausgårds Minkamp.

Et steinkast herfra ligger restaurantenPelikan som Knausgård skriver om i bøkene. Tandberg sier at han trodde atKnausgårds tanker lå lengre fra han, menat det viste det seg at det var tvert om. Regissøren tror Min kamp treffer noe i allesom har lest den.

– Jeg tror leserne ser noe av seg selv itankene, følelsene og livsepisodeneKnausgård beskriver, sier Tandberg.

Min Kamp er som kjent Karl Ove Knaus-gårds store litterære verk som er lest oghyllet i Norge, Sverige og over heleverden. Bøkene handler om forfatterenseget liv, fra barndom til småbarns -foreldrelivet, alt beskrevet med en brutalærlighet. Knausgård sier i Min kamp at hanskriver bøkene fordi han ikke har noe åtape, at han «bestemte seg for å skrive enroman hvor han ga helt og fullstendigfaen, og bare fortalte det som det var».

KamIKazEKamikaze, kaller Tandberg det å skullegjøre teater av Min kamp på bare tomåneder. Det var tiden han fikk på seg avBenny Fredriksson, sjef på Stadsteatern iStockholm. To måneder og frie hender. Dade begynte med prøvene tok det ti timerå lese igjennom manuset, men i løpet avde tre første prøveukene fortsatte Tand-berg dramatiseringsarbeidet sammen medde fire svenske skuespillerne.

På det tidspunktet da skuespillerne ba hanom å ikke stryke visse replikker fordi dettevar noe de gjerne ville si, forsto han atskuespillerne også hadde begynt å se sineegne liv i tekstene.

– Det oppstod et behov hosskuespillerne om å få formidle deler avteksten, sier han.

– Og de delene av teksten som ikkefestet seg emosjonelt, ble strøket.

Slik ble stykket til. Ti timers manus skjærtned til en to og en halv times forestilling.

SmErTEPuNKTEr På bordet vi sitter ved ligger Min kamp -bøkene stablet oppå hverandre. Det ertydelig at de har blitt lest og jobbet med,da gule, oransje og rosa post-it-lapperstikker ut av dem.

– Smertepunktene, sier Tandberg, nårjeg spør hvilke deler av bøkene han valgteut da han skulle skrive manuset. Ellerskrive og skrive som han sier, klippe ogklistre var det heller. Det er mye smerte ibøkene, ifølge Tandberg, noe som ogsåsynes på antallet fargede lapper. Forholdet til faren er det han peker påsom den viktigste delen. I forestillingendundrer farens stemme ut av høyttalerneog befaler, irettesetter og latterliggjør KarlOve.

– Vi har valgt å teatralisere desituasjonene veldig, for å vise at man aldrikommer unna den der stemmen. Den derfølelsen.

– Jeg kan selv fremdeles høre min farrope etter meg, rope navnet mitt med sintstemme. Det er jo noe som sitter fast, somikke går an å vaske bort fra livet. Det erder. Det har satt spor.

HJERTET PÅ VRANGENtekst: Anita Bergsveen • foto: Mimsy Møller/Samfoto/NTB scanpix

»OLE aNDErS TaNDBErgEn av vår tids mest ettertraktede regissørerog dramatikere. Bosatt i Stockholm med oppdrag fra de største teatre og operaer iSkandinavia. I Norge er han blant annet kjentfor Fuglane av Tarjei Vesaas på Det NorskeTeatret og De Lillos-musikalen påNationaltheatret. Min kamp ble uroppført iTandbergs regi på Stockholm Stadsteater i2015.


24

HumOrPå den mørke scenen, som er tom,bortsett fra en gigantisk stein, haddeTandberg bestemt seg for at det skullevære fire skuespillere; to kvinner og tomenn. Alle skulle spille Knausgård.

– På den måten stod ikke Karl OveKnausgård i veien for sin egen tekst,som han ville gjort om vi lot én personspille han, sier Tandberg. Han mener atdersom en kvinne spiller Karl Ove, vilpublikum tenke mer på teksten enn påskuespillerens kjønn, nettopp fordi hunsom kvinne ikke kan være han, sier denerfarne regissøren.

Tandberg forteller videre at det ermange smertefulle episoder i Min kamp,men også mye humor, og han lo høytav mye av det Knausgård beskriver ibøkene.

– Jeg oppfatter at forfatterenbruker humor for å blottlegge seg selv,for å vise hvor latterlig livet er. I teater-forestillingen er humoren kanskjeytterligere vasket/trukket fram.

Eksempler som bidrar til det komiske erblant annet at en av de kvinneligehovedrolleinnehaverne som spiller KarlOve er redd for at penisen hans erkrokete, eller at en av de mannligeskuespillerne føder barn. – Det er klart at det blir en dis-tansering i og med at det er etmenneske av motsatt kjønn enn rolle-figuren som formidler det. Men da erdet jo teatret med sin distansering somogså tilfører humoren, og det menerjeg er en del av teatrets kvalitet, ellerdet unike med teater.

TEaTErSTyKKET STår På EgNE BENTandberg ville at teaterstykket skulle representere hele boken og at «denstørste sorgen med dette prosjektet erselvfølgelig alt som ikke er med». Denfanger smerten – følelsene og de storehendelsene, men forestillingenkommer for eksempel ikke ned ihverdagens tristesse på samme måtesom bøkene gjør det.

Men slik er teatrets premisser, menerTandberg, og fortsetter med at «omKnausgård beskriver seg selv som enunderholdningsforfatter, da bør jeg velvære en underholdningsregissør». ForOle Anders Tandberg står teater-stykket på egne ben og han mener atpublikum ikke trenger å ha lest bøkenefør de ser stykket. Noen anser at det tilog med er en fordel. Både personersom har lest bøkene og ikke, har ifølgeTandberg formidlet at de har liktstykket.

HELErE mENNESKEDen største grunnen til at Tandbergliker Min kamp er fordi «Knausgårdskriver med hjertet på vrangen». Ogfor regissøren betyr det at han somleser føler seg sett.

– Den opplevelsen av å bli sett, somman får når man leser Knausgård, trorjeg gjør at man blir helere.

– Det handler jo teater også om, åbli sett av skuespillerne fra scenen. Atman deler en felles opplevelse. Kanskjeer man ikke så ensom som man tror.Det er noe av poenget med teatret, nårdet er som best.

mIN KamPav Karl Ove Knausgård

«Eksellent teater som til tider overgårromanen» - NRK

Med: Agnes KittelsenChristian RubeckIngjerd EgebergØystein Røger

Dramatisering og regi: Ole Anders Tandberg Kostymedesign og scenografi: Erlend Birkeland Lysdesign: Ellen RugeMusikk: Joel Sahlin

Min kamp er tiårets litterære sensasjon.Med den tok Karl Ove Knausgård etstort, boklesende publikum med storm,også langt utenfor Norges grenser. Nåer historien gjenskapt for scenen, i ensvært vellykket bearbeidelse av dennorske regissøren Ole Anders Tand-berg. Min kamp ble uroppført på StockholmStadsteater i 2015 til jublendekritikker, ekstraforestillinger og over-føring på svensk TV. Seksbinds-romanen på 3622 sider har blitt til toog en halv times kritikerrost teater.

Norgespremiere Kilden Teater- og Konserthus 2. september 2016. Etterfulgt av turné med Riksteatret.

Et samarbeid mellom Oslo Nye Teater,Riksteatret og Agder Teater

Oslopremiere 11. oktober 2016Oslo Nye centralteatret

– Jeg tror leserne ser noe av seg selv itankene, følelsene og livsepisodeneKnausgård beskriver.

Både personer som har lest bøkene ogikke, har ifølge Tandberg formidlet atde har likt stykket.

•


25

BøKENEMin kamp av forfatteren Karl OveKnausgård (f. 1968 - ) er et litterærtselvbiografisk verk bestående avseks bind utgitt i perioden 2009-11.I romanform utforsker Knausgårdnådeløst sitt eget liv og sine rela-sjoner til familie og bekjente, medutleverende skildringer av seg selvog andre. Han tar for seg både livetsstore øyeblikk og de små detaljene.Romanprosjektet mottok kritikk bl.a.på grunn av utleverende skildringerav nær familie. Mens debatten gikk imedia ble verket samtidig hyllet avlesere og anmeldere og vant og blenominert til en rekke prestisjefyltepriser både nasjonalt og interna-sjonalt. Første bok mottok Brageprisen, P2-lytternes romanpris og Sørlandetslitteraturpris. I 2009 ble den kåret tilen av tiårets ti beste norske romaneri VG. Morgenbladets lesere kåretsamme år Min kamp 1-3 til årets bok.I 2011 fikk Knausgård Gyldendal-

prisen 2011 for sitt forfatterskap ogi 2015 tyske Die Welts litteraturprisfor hele sitt forfatterskap. Samme årmottok han også den italienskeMalaparte-prisen og Wall StreetJournal’s Innovator Award forLiterature.Forfatteren Knausgård var formange et relativt ubeskrevet bladfør all mediaomtalen omkring Minkamp. For debutromanen Ute avverden i 1998 ble han som denførste debutant noen sinne tildeltKritikerprisen. I 2004 kom romanenEn tid for alt, som skaffet han P2-lytternes romanpris og Sørlandetslitteraturpris. Den ble i 2006 kåret tilen av de 25 beste norske bøkene desiste 25 år av Dagbladet.Internasjonalt har Knausgårds Minkamp- prosjekt vakt oppsikt. Førstebok er oversatt til 24 språk. IDanmark har det blitt trillet en rekke«6’ere» fra anmeldere. BerlingskeTidende kaller Min kamp «…et av deviktigste litterære prosjekter i

Norden på denne siden av år 2000».Bøkene har flere ganger ligget påNew York Times’ bestselgerliste.Knausgård har gjestet amerikansketalkshows og skal av Time Magazineha blitt sammenlignet med Leo Tolstoj. I Storbritannia har han blittomtalt som «The internationalliterary phenomenon».

Min kamp. Første bok(2009, Forlaget Oktober)Min kamp. Andre bok(2009, Forlaget Oktober)Min kamp. Tredje bok(2009, Forlaget Oktober)Min kamp. Fjerde bok(2010, Forlaget Oktober)Min kamp. Femte bok(2010, Forlaget Oktober)Min kamp. Sjette bok(2011, Forlaget Oktober)Kilder: Wikipedia • Forlaget Oktober • NRK •Altaposten.

Karl Ove Knausgård. Foto: Cato Lein


26

Til glede for store og små setter OsloNye Teater denne høsten opp igjen denkritikerroste forestillingen Mummitrolletog det usynlige barnet. Også denne gangtrer dukkespiller Marianne Edvardseninn i rollen som Mummimamma.

– Hun er en karakter jeg elsker åspille, og kommer høyt opp på listaover mine favoritter, sier MarianneEdvardsen som har vært dukkespiller i40 år, og har gitt liv og personlighet tilutallige dukkefigurer.

Marianne har spilt rollen somMummimamma i to forskjellige oppset-ninger på Oslo Nye Teater, senest i fjorhøst da teatret hadde nypremiere på forestillingen basert på historien fraTove Janssons verdenskjente mummi-univers.

Under Anne-Karen Hyttens regi mottokstykket strålende kritikker, og trakkfulle hus til Trikkestallen. Dagsavisensanmelder omtalte forestillingen som enav de beste barneforestillinger noen -

sinne. Aftenpostens Mona Levin varogså svært begeistret.

FamILIENS TryggE FavNMummimamma er en sentral figur i alleJanssons ni bøker om Mummitrollene, utgitt fra 1945 til 1970. Hun re-presenterer selve tryggheten i den lillefamilien der hun steller i hus og hage,alltid med sin sorte håndveske påarmen. Hun blir en viktig person ogsåfor usynlige og neglisjerte lille Ninnisom blir tatt inn i Mummifamilien for å

MUMMIMAMMA – en favoritt!

tekst: Linn C. Blekkerud • foto: Tomas Kvitvik

under forestillingen Mummitrollet og det usynlige barnet er det oftest musestille blant barnai salen. - Denne poetiske og varme forestillingen inneholder øyeblikk som gjør det svært

meningsfylt å spille dukketeater, mener dukkespiller marianne Edvardsen.


27

bli synlig igjen. Dette skal gjøres vedhjelp av Mormors huskur, og ved en heldel omsorg og kjærlighet.

– Mummimamma er bygget på inn-trykk fra forfatterens egen mor, SigneHammersten-Jansson, forteller Marianne. – Hun er en klok og hjertegodkarakter de fleste mødre vil kjenne segigjen i. Det gjør også jeg, selv om jegnok er litt mindre tålmodig.

Selv om Mummimamma for mangefrem står som den fullkomne husmor, erdet viktig for henne å dyrke sine egneinteresser, også utenfor familien iMummihuset, kan Marianne fortelle.

– Bl.a. samler hun skjell, plukkerblomster og steller flittig med bedenesine. Hun er opptatt av friheten sin, ogtil de rundt seg.

Videre leser Marianne entusiastisk etsitat fra sin medbragte bok Sitater fraMummidalen for å illustrere dette.

«De hadde bestemt at de aldri skullevære urolige for hverandre; på denmåten gav de hverandre godsamvittighet og mest mulig frihet». – Friheten er jo også veldig viktig fordet usynlige barnet da hun kommer inni Mummifamilien, Her kan hun bli segselv, i trygge rammer, før hun seileralene ut på det store havet mot nyeeventyr, forteller den erfarne dukke-spilleren som har vært ansatt på OsloNye Teater siden 1996.

FaScINErT av TOvE jaNSSONMarianne Edvardsens første møte medmummiuniverset var da hun som barnleste tegneseriestripene om mummi -trollene i Aftenposten.

– Jeg gledet meg til hvert nummer,sier Marianne, som siden den gang harvært fascinert av multikunstneren ToveJansson. Hun har besøkt utstillingen omJansson i Helsinki og har lest utalligebøker skrevet av forfatteren, som avmange kalles «melankoliens mester».

– Det er mye alvor i Jansson bøker,men under ligger alltid humoren.

Hvorfor tror du barna er så fascinerteav denne forestillingen?

– Jeg tror mye av grunnen er fordialle karakterene er særegne. My er sint,

Mummitrollet er nysgjerrig, ogMummipappa er filosofisk og littklønete, sier Marianne. Hun tror allebarna kan kjenne seg igjen, og at deofte velger seg ut en karakter de ønskerå være når de leker.

– Barna sitter oftest musestille ogfremoverlent, og med vidåpne øyneunder denne forestillingen, og da er detspesielt gøy. Du skjønner at de er fulltog helt med.

Hun håper teater kan være med på å ut-vide barns horisont, og at de kan lekevidere med stoffet når de kommer hjem.

STOLT av TrIKKESTaLLENI sin anmeldelse av Mummitrollet og detusynlige barnet trekker Aftenpostens an-melder Mona Levin også fremviktigheten av dukketeatret på Trikke -stallen, og roser arbeidet som leggesned her.

«Trikkestallen er en av Europas bestescener for figurteater», skriver Levin. Marianne kunne ikke vært mer enig.

- Jeg er veldig stolt over å få jobbe på etslikt sted hvor så mange barn får sittførste møte med teatret. Dette blir manaldri lei, avslutter Marianne.

MuMMitRolletoG det uSynliGe BaRnetav Tove JanssonDramatisert for dukketeater av Anne-Karen Hytten

Med: Knut Wiulsrød, Marianne Edvardsen,Per Skjølsvik, Hanne Dahle, Kari-AnnGrønsund, Suzanne Paalgard.

Regi: Anne-Karen Hytten Scenografi: Milja Salovaara Dukkemaker: Kari Noreger Komponist: Julian Skar Lysdesign: Rolf Christian Egseth Lyddesign: Steffen Hofseth Dramaturg: Siri L. Ramberg

I Mummitrollenes forunderlige verden erikke alt som andre steder og Mummifamiliener ikke helt som vanlige familier. MenMummidalen er en dal der man er glad for åvåkne, og der det er godt å sovne omkvelden. For Ninni, som ikke har blitt pentbehandlet av tanten hun bodde hos, erMummifamilien nettopp hva hun trenger forå bli synlig igjen.«Hun syns når hun syns» sierMummimamma. Og med litt ekstra hjelp aven gammel oppskrift om ufeilbarlige hus-kurer, blir Ninni, en helt vanlig jente, til sluttsynlig igjen.

Sesongpremiere 31. august 2016oslo nye trikkestallen

Marianne Edvardsen. Foto: Ingrid Liavåg

•


28

I løpet av 2016 forventer Oslo Nye besøk av 50.000 barn og unge. mange vil legge turen innom iførjulstiden, når vi tradisjonen tro, gir sceneplass til barneforestillinger som Jul i Blåfjell og

Prøysen-klassikeren Jul med Prøysen og snekker Andersen.

– De klassiske juleforestillingene er en del av vårkulturarv, sier kulturbyråd i Oslo, Rina Mariann Hansen.

TraDISjONSrIKE juLEmINNErJulen er en høytid fylt med tradisjoner. Kjente og kjærejuleforestillinger er for mange en sentral del av

julefeiringen. For andre kan det være et første møtemed norsk kulturhistorie.

– Gjenkjennelse og tradisjon er en viktig del av teater-opplevelsen. Å være tradisjonsbærer er også en viktig delav kulturen. Barn fra Oslo har kanskje sitt første

BARNAS JULEKLASSIKEREtekst: Linda Thorud Wick

Kulturbyråd Rina Mariann Hansen og teatersjef Kim Bjarke. Foto: Arne Ove Bergo


29

teaterminne fra Oslo Nye med blånisser ogmagiske scenebilder, sier kulturbyrådHansen.

– I julen er Oslo Nye barnas teater, sierteatersjef ved Oslo Nye, Kim Bjarke. Hantror de klassiske teaterstykkene bidrar medkontinuitet i en verden hvor alt er i stadigendring.

juL På OSLO NyEDet er lang tradisjon for juleforestillinger vedOslo Nye.

På hovedscenen spilles Jul i Blåfjell,sceneversjonen av NRKs julekalender-suksess som har spilt for fulle hus i enårrekke. Helt fra midten av november fyllesteatret opp med forventningsfulle store ogsmå.

Historien om Blånissene er en varm og tidløsjulefortelling, hvor barna møter modigeTurte, som tør å tenke selv og gjøre seg oppegne meninger. Med stemningsskapende scenografi og fortryllende kostymer formidler stykketviktigheten av sentrale verdier som kjærlighet og solidaritet.

På Trikkestallen på Torshov har Oslo Nyesdukketeater fast tilholdssted. Her får barnhelt ned i treårsalderen sitt første møte medteater.

Siden 1991 har Jul med Prøysen og snekkerAndersen vært et fast innslag i adventstiden.Forestillingen om snekker Andersen sommøter julenissen på selveste julaften er

I julen er Oslo Nyebarnas teater.

» Foto Jul i Blåfjell: John Andresen/ L-P Lorentz




30

bygget over Alf Prøysens tekster og propp-full av sjarm. Mange vil si det ikke blir juluten!

Kulturbyråd Rina Mariann Hansen tror etteaterbesøk kan ha stor verdi.

– Jeg har stor tro på fellesskapets kraft.Slik kraft ligger blant annet i minner somman deler, for eksempel gjennom enmagisk juleopplevelse for hele familien.Det er også et rørende felleskap at minebarn traller i vei på de samme sangene somjeg gjorde da jeg var liten, sier RinaMariann Hansen.

Etterspørselen etter juleklassikerne er stor,og selv med mange forestillinger påplakaten blir billettene ofte utsolgt lengefør jul.

TEaTEr På BarNaS PrEmISSErÅ lage scenekunst for barn er ingen enkeloppgave. Barn opplever teater annerledesenn voksne. De må møtes på egnepremisser, og de skal ha et kulturtilbud avminst like høy kvalitet som voksne.

– Vi har et stort ansvar som vi tar påstørste alvor. Barn skal ha et godt førstemøte med teatret, sier teatersjef KimBjarke.

– Barn ønsker å bli berørt, og de for-tjener å bli berørt på en skikkelig måte. Ihverdagen blir barn eksponert for impulserog inntrykk som de må bearbeide på egenhånd. I teatret kan inntrykk forståssammen med andre, og følelser kankomme til utløp i fellesskap med andre, ut-taler kulturbyråd Rina Mariann Hansen. Byråden legger til at teater er en genuint

Jul i BlÅFJellav Gudny Ingebjørg Hagen

Musikk: Geir Bøhren/ Bent ÅserudDramatisert for scenen av Svein

Sturla Hungnes

Regi: Svein Sturla HungnesScenografi: Ola Bråten

Kostymer: Gerd Johnsrud.

en kjær juletradisjonMed sin magiske scenografi og kos-

tymer, velkjente melodier og sittviktige budskap har Jul i Blåfjell blitt

en varig juletradisjon på hoved-scenen. Blånissejenta Turte er den

eneste som tør å utfordre blånis-senes mange «sannheter» og regler,som for en stor del er tuftet på for-dommer og overtro. Modige Turte

tør å tenke selv og gjør seg oppsin egen mening om hvordan ting bør

være.

Sesongpremiere 18. november 2016

oslo nye Hovedscenen Barn ønsker å bli berørt, og de fortjener å bli berørt på enskikkelig måte.

Foto Jul i Blåfjell: L-P Lorentz




31

menneskelig aktivitet, en fellesskapsopp-levelse mellom publikum og aktørene.

– Å gå i teater utvider horisonten,virker forløsende, oppløftende og ut-viklende. Det finnes ikke teater bare forbarn. Det finnes bare teater som ikkepasser for barn. Godt teater for barn erogså godt teater for voksne, avslutterHansen.

maNgFOLDIg BarNETEaTErDet er ikke bare i førjulstiden Oslo Nyespiller teater for barn. På Trikkestallensettes det opp en rekke teaterforestillingerfor de minste, både på dagtid og kveldstid,hele året igjennom. Daglig tar flerebarnehager turen til Torshov, for å sestykker som Bukkene Bruse på Badeland ogTove Janssons Mummitrollet og det usyn-lige barnet.

Våren 2016 spilles Doktor Proktors tids-badekar på Centralteatret, en nyskapendeforestilling basert på Jo Nesbøs barne-boksuksess. Karius og Baktus gleder barnbåde på Hovedscenen og i Trikkestallen,mens barna blir med inn i det filosofiskehjørnet når tøygrisen Timoto og skuespillerKari-Ann Grønsund inntar publikums-foajeen ved Hovedscenen. Utover høstenvil Mummitrollet og det usynlige barnet for-undre store og små på Trikkestallen.

Hele syv barneproduksjoner er en del avprogrammet på Oslo Nyes teaterscener iløpet av 2016.

– Hjertelig velkommen til en bevegende teateropplevelse her på OsloNye. Vi gleder oss til å underholde og for-undre barn i alle aldre, sier teatersjef KimBjarke.

Jul Med PRøySen oGSnekkeR andeRSen- en juleforestilling bygget over Alf Prøysens teksterDramatisert for dukketeater av Stein Kiran

Med: Marianne Edvardsen, Per Skjølsvik, Knut Wiulsrød mfl.

Musikere: Leif Osen og Erland Helbø.Innstudering: Siri Løkholm Ramberg.Scenografi: utarbeidet av Per Hornmed utgangspunkt i ChristianEgemars originalscenografi.Dukkedesign, dukker og rekvisitter: Kari Noreger. Lys: Christer Berg.

de minstes favorittJul med Prøysen og snekker Andersenhar en evig økende tilhengerskareblant familier og barnehager. Dennevarme og stemningsskapende fortel-lingen er så breddfull av dukker ogsjarm at enkelte går så langt som til åhevde at det ikke blir jul uten. Forestil-lingen har gledet barn og voksne hvereneste jul siden urpremieren i 1991,med over 1300 (!)forestillinger totalt.

Sesongpremiere 12. november 2016oslo nye trikkestallen

Hele syv barneproduksjoner er en del avprogrammet på Oslo Nyes teaterscener iløpet av 2016.

•

Foto Jul med Prøysen og snekker Andersen: Evy Andersen

En ung og desperat kvinne barrikadererseg i sin leilighet, utstyrt med pc ogsmarttelefon. Her inne føler hun segtryggere enn i verden utenfor, hvis krav omdet perfekte ytre og det suksessfylte liv ermer enn hun kan takle.

Og nå: verden! er et oppgjør mot tidens livsstilsdiktatur og er skrevet av den tysk-sveitsiske avantgarde dramatikeren SibylleBerg. Stykket ble i 2014 kåret til årets forestilling av det tyske bladet TheaterHeute.

– Tematikken i Og nå: verden! er noe defleste av oss kan kjenne oss igjen i, sierdramaturg Siri Løkholm Ramberg ved OsloNye Teater. Hun mener monologen vil fåoss til å reflektere over våre egne liv, ogdet å bli «fanget» i dagens digitalisertesamfunn, som både kan være overfladiskog isolerende.

Skuespiller Ine Marie Wilmann, som erhåndplukket til rollen, kunne ikke vært

mer enig.

– Det er en utrolig god tekst. Den erbåde morsom, skikkelig mørk og dyptmenneskelig. Den er som et rop, fortellerWilmann som sier at hun sjelden har lestnoe som oppleves så moderne og vilje-sterkt som Og nå: verden!. Hun tror, på liklinje med Løkholm Ramberg, at den harmulighet til å virkelig hive litt rundt på oppfatningen av oss selv og vår tid.

Wilmann, som vi bl.a. har sett i Fravær ogEn midtsommernattsdrøm på Oslo NyeTeater, er dessuten begeistret for Trikke -stallen som scene for voksenteater.

– Jeg elsker Trikkestallen, og synes deter et veldig godt rom både å spille og seteater i. Det er intimt nok og rommelignok. Jeg tror det er perfekt for denne forestillingen, og med den dyktige og ær-lige Angelina Stojčevska som regissørtenker jeg at vi skal klare å lage et spenn-ende rom på mange måter, sier Wilmann.

Ine marie Wilmann med sterkt budskap i hyperaktuell monolog på Oslo Nye Trikkestallen.

OG NÅ: VERDEN!tekst: Linn C. Blekkerud • foto: Steffen Hutton

•


32

oG nÅ: VeRden!av Sibylle BergMed: Ine Marie WilmannRegi: Angelina StojčevskaOversatt av: Elisabeth Beanca HalvorsenDramaturg: Siri Løkholm Ramberg Lysdesign: Rolf Christian Egseth

ine Marie Wilmann med sterkt budskap i hyperaktuell monolog

En ung, ensom og deprimert kvinne be-finner seg i en leilighet, foran en PC-skjerm med smarttelefonen i hånden. Herinne føler hun seg trygg og beskyttet motdet skremmende samfunnet utenfor, fyltav karrierejag, motepress og fitnessentre.«I morgen er dagen jeg skal ut i verden»,tenker hun.

Forestillingen har blitt spilt på Husetsteater i København og er skrevet av dentysk-sveitsiske avantgarde-dramatikerenSibylle Berg. Det mottok flotte anmeldelser og ble i2014 kåret til årets stykke av det tyskebladet Theater Heute.

norgespremiere7. oktober 2016oslo nye trikkestallen


33

Ine Marie Wilmann


34

Det er under en time til salen på Oslo NyeCentralteatret fylles opp av forventnings-fullt publikum. Snart skal det brake løsmed Doktor Proktors tidsbadekar. Menmannen som vanligvis «trekker i trådene»under forestilling sitter fast på T-banen.Strømstans.

På teatret er skuespillerne på plass. Det eren halvtime til forestillingen skal starte. – Har noen sett en lydperson, spør enskuespiller, som leter etter en mikrofon. – Hvor er Bjarne, spør en annen.

Det er et kvarter til alt skal være klart.Bjarne er ingen sted å se. – Bjarne er en mann som alltid er hertidlig og som har full kontroll. Han er en av

de beste inspisientene jeg har vært borti.Nå tror jeg han er dypt beskjemmet, sierIvar Nergaard, en av skuespillerne som harflere roller i stykket. Selv er han ferdigsminket og klar til å gå på scenen.

«TEKNISK FEIL»Med en bemerkning om offentlig kom-munikasjon, kommer Bjarne Stensrud inndøren. Inspisienten er på plass. Han eroverraskende rolig.

Stensrud har gjort dette mange ganger før.Han begynte som inspisient ved Oslo NyeTeater som 20-åring, og har jobbet dersiden 1969. Siden den gang har han inspisert over 100 forestillinger, byggetBryggeteatret på Aker Brygge, vært med

på den olympiske kultursatsingen underOL i 1994 og jobbet med åtte forskjelligeteatersjefer. I dag er han den eldste av fireinspisienter ved teatret. Innen nå sitter alti hodet. 66-åringen har full kontroll.

– Har alle sjekket mikrofonene sine,spør Stensrud. – Nei, vi har jo ikke det når du ikke harvært her, skøyer en av skuespillerne.

Stensrud går inn i et lite rom ved siden avscenen. «Den lille bua», som han kallerden. Der kan han følge med på forestil-lingen via to forskjellige skjermer. Hantrykker på et par knapper og fester enradio i øret for å kunne høre hva som skjerog kommunisere med de andre.

Bak scenen kontrollerer han alt fra strømstans og teknisk krøll til manglende skuespillere ogsinte teknikere. Inspisient Bjarne Stensrud (66) får det meste til å gå på skinner.

TEATRETS USYNLIGE KAOSMESTERtekst: Marte Kristiansen • foto: L-P Lorentz

Fra venstre: Tina Elisabeth Johansen Aas, Bjarne Stensrud, Vilde Ø. Gustavsen, Tina Espejord.


35

– Gerry, jeg er kommet, sier han, førhan tar en runde på scenen for å sjekke atalt er på plass. – Jeg er alltid her en time før. Jeg vilvære her i tilfelle noe skulle skje, sierStensrud.Men i dag gikk ikke alt på skinner. – Det er løgn å si at jeg ikke blestresset da jeg satt fast på banen og ikkefikk noen beskjed om hva som skjedde,sier den erfarne inspisienten. – Akkurat da tenkte jeg at uansett omjeg måtte gå skulle jeg rekke det tilklokken seks.Jeg er såpass trygg på forestillingen, påskuespillerne, teknikerne og alle som ermed. Folk er på plass og vet hva de skalgjøre. Derfor beholder jeg roen, sier han. – Jeg hadde nok vært litt mer stressetom dette hadde vært andre gang vi skullekjøre forestillingen, eller om det haddevært en mer avansert forestilling, som Denglade enke.

Han husker godt sin første forestilling,hvor alt absolutt ikke var under kontroll. – I forestillingen Robin Hood kommerikke hovedpersonen inn før i andre scene.Jeg startet forestillingen uten å sjekke atalt var klart. Da måtte jeg ringe Per Asplin,som spilte Robin Hood, for å si at forestil-lingen ble startet for ti minutter siden. Hanhadde glemt forestillingen, men kom segraskt i en taxi, forteller Stensrud. – Da måtte jeg gå ut på scenen og for-klare. «Beklager, det har oppstått en teknisk feil. Vi tar en pause nå, så kallesdere inn igjen», sa jeg. Da sto teknikernepå baksiden lite fornøyde; «Aha ja, tekniskfeil? Det skulle de ikke ha på seg». Detkostet meg en kasse øl. – Etter det har jeg alltid sjekket atskuespillerne er her før jeg setter i gang enforestilling.

Tilbake i bua trykker Stensrud på noenknapper. Arbeidslyset slukkes og lyset isalen skrus på. Publikum ringes inn. – Hei folkens, det er ti minutter tilkick-off, sier han i mikrofonen.

Stensrud noterer ned dagens dato i enbok. Han tenner et elektrisk telys, og

setter det ved siden av skjermen. – Vi fører en logg fra forestillingene,med antall publikum, start- og sluttid,samt en kort rapport, forklarer han.

Fra NyBarBErT TIL SKjEggETE – Nå går vi i forestillingsmodus, sierStensrud.Han går ut for å sjekke at alt er på plass,og ønsker velkommen til publikum. Stensrud starter en stoppeklokke og blaropp på første side i scriptet. – Totaltid på forestillingen er viktig.Noen få minutters avvik kan bety at forestillingen er litt i «ulage», forklarer han.Det meste av inspisientenes arbeid liggeri prøvetiden for å finne ut av hvordan tingskal komme sammen ifølge Stensrud. – Men det varierer hvor mye man erinvolvert i prosessen. Mye handler om åpasse på at folk snakker sammen, sier han.Inspisientene har ingen direkte kunst-nerisk innflytelse, men sitter og ser fo-restillingen utenfra hver kveld. – Vi ser om forestillingen endrer retning, eller vrir seg på en eller annenmåte, og gir beskjed til teatersjef ellerdramaturg for å høre om de kan kommeinnom for å guide i riktig retning, sierStensrud. – Yes, sier han plutselig i radioen. – Det var lydmannen som spurte omvi kunne få mikrofonen til Johannes(red.anm. Johannes Joner) litt nærmeremunnen, så det må vi fikse når hankommer bak scenen.

Stensrud zoomer inn på en av TV-skjermene for å se på mikrofonen. – Ja, se der, den sitter nok litt langt bak.Stensrud går ut for å fikse denne under etskift. Han går videre inn på scenen for ådra i en skyvevegg. Samtidig tar han i motet ratt som har blitt brukt som en rekvisitt.Han vet akkurat hvor han skal være når.Alt går som smurt.

Stensrud titter stadig ut på scenen for åsjekke at alt går etter planen.Plutselig er han ute på scenen igjen. Detskjer et lynskift. Stensrud henter inn enhatt med en bart og noen briller. – Ok, da er vi klar. Gerry, kjør scenen,

sier han.

– Det sitter i hodet og fingrene, mendet er greit å passe på og bla i skriptet. Deter litt farlig om det plutselig skulle skjenoe, og du ikke har fulgt med. Du skalvære skjerpet under forestilling, for skjerdet noe galt, så skal du kunne handleraskt, sier Stensrud. – Det er likevel ikke alt i en forestillingman klarer å skrive ned, påpeker denerfarne inspisienten.Det klappes i salen. Forestillingen er over.Stoppeklokken stoppes. – Se det! Et halvt minutt lenger enn igår. Det er bra, sier Stensrud. – Det var litt tausere publikum i går, ogskuespillerne var kanskje litt ivrige, så detgikk litt fort.Den erfarne inspisienten er så glad ijobben sin at han har målsetning om å ståi jobben til han blir 70 år om hodet oghelsen holder. Da har han vært på OsloNye Teater i 50 år. – Jeg kom inn som 20-åring, i min blåblazer og slips-periode, rett fra RomerikeFolkehøgskole og etterfølgende kurs påTeaterskolen. Glatt og nybarbert, og såtilsynelatende veldig ordentlig ut. Nå erjeg skjeggete og kanskje litt røffere ikantene, sier inspisienten som får alt til ågå på skinner.

inSPiSient:fra latin, in og spicere, som betyrå etterse, undersøke noe (for åse om det er i orden). Inspisienten kan sammenlignesmed en prosjektkoordinator forden enkelte teaterproduksjon,og er et koordinerende ledd mel-lom de kunstneriske-, tekniske-,og administrative funksjoneneved teatret. En inspisient følger en forestil-ling fra planleggingsstadiet, gjennom prøvetiden, og frem tilpremiere - og deretter hvereneste kveld frem til siste forestilling.

(Kilde: Norsk Teaterinspisientforening, 2009)

Han husker godt sin første forestilling, hvor alt absolutt ikkevar under kontroll.

•


36

Skuespiller Kari-ann grønsund har fått en ny partner. Det er den lille tøygrisen Timoto. Sammen med barn og voksne filosoferer de over livets små og store spørsmål.

FILOSOFI OG TØYGRISERtekst: Margareta Magnus Myhre • foto: L-P Lorentz

– Det hele startet med at teatret spurte meg om å lage enlesestund for barn, forteller Grønsund. – Jeg leste masse eventyrog fortellinger for å finne det riktige materialet og forhørte megmed venner om det var noen som hadde gode fortellinger å dele.Min venninne Marianne Ihlen kom med boken om filosofen ArneNæss og grisen Timotei av Petter Mejlænder. – Du må lese denne, sa hun, og sehva du synes.

DEN LILLE FILOSOFENKari-Ann leste¸- om en gammelmanns forhold til en liten tøygris, oghun ble like betatt av grisen somArne Næss da han fant grisen i etbutikkvindu i den lille fjellandsbyenVerbier i Sveits – og ble stormfor-elsket!

– Arne Næss elsket å klatre ifjellet og kalte det for Pappa fjell,forteller Kari-Ann. – Filosofen hadde mistet faren sintidlig, og fjellet var en slagspappafigur for ham. En dag da hanvandret i gatene i fjellandsbyen,passerte han et butikkvindu hvordet satt en ensom liten rosa tøygris.Det var kjærlighet ved første blikk!Arne så den, gikk inn, kjøpte grisenog tok den med hjem til kona Kit-Fai. Hun skjønte fort at det var noespesielt mellom denne grisen oghennes mann. Familien var nå blitttre!

Grisen fikk navnet Timotei, og varen del av familien Næss i 20 år. Timotei deltok i alt. Den var medi selskaper, den gikk på skole, hadde sin egen stol, tannbørste ogskolesekk. Og når Arne Næss var på tur satt Timotei i sekken ogkikket undrende ut. – Grisen var Arnes store kjærlighet, forteller Kari-Ann. – Detsier noe om hvor fri og uredd Arne Næss var. Han hadde storefilosofiske dialoger med grisen.

TImOTEI Og TImOTOKari-Ann tok kontakt med venninnen Ellen Horn for å diskutereideen om å lage en filosofisk forestilling av historien om ArneNæss og Timotei. – Ellen synes det var en god ide. Hun sa «Jeg har en rosa vaskeklut som ser ut som en gris. Den har jeg vasket alle

barnebarna mine med. Du kan lekelitt med den». Så jeg hentet vas-kekluten, ringte min datter somstuffet den og ga den substans. Dethele var i Arne Næss’sparsommelige ånd, – en gris avvaskeklutstoff laget av min datter.

Etter å ha fått tillatelse fra forfatteren til å bruke boken hans iforestillingen, ringte Kari-Ann ArneNæss’ enke Kit-Fai.

–Jeg var veldig spent, jegmåtte jo få henne med på laget førjeg jobbet videre. Så kluten og jegble invitert på middag til Kit-Fai ogTimotei. Jeg var veldig nervøs førmøtet, hva om hun sa nei til heleprosjektet?

Men middagen ble riktig hyggelig,og Kit-Fai likte ideen. Det var ogsåhun som ga Kari-Anns gris navnetTimoto. For som hun sa: «Det erbare en Timotei!»

Kari-Ann og Timoto har forestillingi publikumsområdet ved Hoved-scenen for inntil 50 barn og

voksne. Publikum sitter på tepper og puter rundt Kari-Ann,gjerne med hvert sitt kosedyr på fanget. - Jeg og Timoto forteller historien om Arne og sammen medbarna filosoferer vi rundt forskjellige tema fra boken Den lillefilosofen. Et tilbakevendende spørsmål er om en voksen mannkan ha et kosedyr? Mange synes det er rart, men er det egentligdet? •


37

DEN LILLE FILOSOFENbasert på Petter Mejlænders bokPasser for barn fra 4 år.

Idé og konsept: Kari-Ann GrønsundDukkemaker: Erika BratholeDramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Spilles høsten 2016

Kari-Ann Grønsund og Timoto

Bli med Statsteatret på 10 timers maraton gjennom 800 år av norgeshistorien.

EN FESTDAG med svette skuespillere

tekst: Linn C. Blekkerud • foto: Tomas Kvitvik

I oktober kan du være med på noe så uniktsom en Statsteatretfestival. TeatertruppenStatsteatrets dedikerte og uttalte oppgaveer å lage forestillinger om vesentlige his-toriske knutepunkter i Norge i årene1066-2066, og nå kan du være med på defem første av de – på samme dag!

– Publikum kan forvente seg en gjengmed etterhvert meget svette skuespilleresom gir alt for at dette skal bli en festdag iteaterkunstens navn, sier skuespiller og enav initiativtakerne bak Statsteatret, PerKjerstad.

Han forteller at de fremmøtte på Trikke -stallen får bli med de fire fasteskuespillerne i teatergruppa, samt gjes-

teskuespillerne Egil Keskitalo og MaritAdeleide Andreassen, og musiker JohnLilja, på en reise gjennom flere hundre årav norsk historie. På godt og vondt, ogmed en god dose både humor og alvor.1066 - Slaget ved Stamford Bridge, 1349 -Pesten, 1537 - Dansketid, 1814 - En wes-tern fra Vidda og 1880 - Amerika vil kommesom perler på en snor på Trikkestallen,bare avbrutt av tissepauser, omrigg ogservering.

Hele gjengen i teatergruppa gleder segnaturligvis til dette litt vanvittige pro-sjektet.

– Vi har snakket om dette i flere år, nåblir det endelig en realitet. Vi har ikke gjort

noe liknende før, og det blir en aldri såliten utfordring både fysisk og mentalt.Men vi gleder oss vilt til å skape et stykketeaterhistorie sammen med publikummetpå vår faste Oslo-scene, Trikkestallen, sierKjerstad.

Han er ikke i tvil om at dette blir enteaterhappening utenom det vanlige,og har en direkte oppfordring tilpublikum;

– Vi lover å ta godt imot deg når dukommer og passe godt på deg når du erder. Så du kan egentlig bare senkeskuldrene, ta deg noe å drikke, lene degtilbake og nyte denne urgamle formen forentertainment, – nemlig teater!


38

STaTSTEaTrETFri teatergruppe, etablert i 2010. Består av skuespillerne Gard B. Eidsvold, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen og Per Kjerstad, samt regissør og manusutvikler Yngve Sundvor.

Til nå har teatergruppa satt opp 1066 - Slaget ved Stamford bridge (2011)1349 - Pesten (2012)1537 - Dansketid (2013)1814 - En western fra vidda (2014)1880 - Amerika (2015)1930 - Diktatoren (2016)

•

Fra venstre: Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen, Gard B. Eidsvold.


39

StatSteatRetFeStiValMed: Gard Bjørnstjerne EidsvoldKim SørensenCato Skimten StorengenPer KjerstadMarit Adeleide AndreassenJohn LiljaEgil KeskitaloSilje Salomonsen

Regi: Yngve Sundvor

22. oktober 2016oslo nye trikkestallen


40

DET ENKLESTE ER PISTOL

- en undersøkende hommage til Norges største politisk-satiriske musikalteatersuksess noensinne.

Tramteatret er en av norsk teaters fremste suksesshistorier. I 2016 er det 40 år siden teatergruppenble stiftet. Dette vil Fjerdeklasses Produksjoner hedre med en musikalsk lesning av stykket Det enklesteer pistol (1981). Stykket var en eklektisk samfunnssatire skrevet som en westernmusikal og gikk sin seiersgang over landet.

Velkommen til en festkveld i Tramteatrets tegn!


41

DET ENKLESTE Er PISTOL 2016

Fjerdeklasses Produksjoner består av Teaterhøgskolens avgangsklasse 2011.

Med: Helle HaugsgjerdIngvild Holthe BygdnesEldar SkarIne Marie WilmannHenriette Faye-SchjøllOle Christoffer ErtvaagHanne Skille ReitanNader KhademiEster Marie GrenersenEspen Klouman HøinerJo Adrian Haavind

Premiere 24. september 2016Oslo Nye Trikkestallen

TramTEaTrETPolitisk radikal teatergruppe som var aktiv i Norge fra 1976-86.Stiftet av folk som gikk ut av Studentersamfunnets Teater i Oslo. Igruppens formålsparagraf sto det bl.a. at den skulle stå på de svakeog undertryktes side og nå ut til hele landets befolkning. Tramteatretble en stor suksess, var svært produktive og produserte diverse helaftens revyer, fire TV-serier og diverse radioprogrammer, utga tiLP’er og hadde flere hundre konserter og turneer. De både toppetNorsktoppen og ble Spellemannpris-nominert. Gjennom NRKs ungdomsprogram Halvsju nådde TV-seriene om Pelle ParafinsBøljeband barn og ungdom. Blant Tramteatrets mange kjente sangerfinner vi bl.a. Pelle Parafins Bøljeband, Back to the Eighties og Det enk-leste er pistol. Deltok i norsk MGP med Det er vår tur nå. Etter ned-leggelsen oppsto gruppen flere ganger i turnesammenheng. Flereav medlemmene gjorde suksess på egen hånd etter gruppens ned-leggelse. Tramteatrets medlemmer: bl.a. Anders Rogg, Anne Nyutstumo, ArneGarvang, Billy Johansson, Helge Winther-Larsen, Henning Westeng,John Nyutstumo, Kine Hellebust, Liv Aakvik, Magne Bruteig,Marianne Krogness, Per Kjeve, Terje Nordby. Kilder: Wikipedia, Youtube, Rockipedia


42

Ingvild HoltheBygdnes

MarianneEdvardsen

Henriette Faye-Schjøll

Kari-AnnGrønsund

Helle Haugen

Johannes Joner

SuzannePaalgard

MortenRøhrt

PerSkjølsvik

Birgitte VictoriaSvendsen

Trine Wenberg Svensen

PetterVermeli

Ine Marie Wilmann

Knut Wiulsrød

Marte Germaine Christensen

HanneDahle

Ingjerd Egeberg

Gard B.Eidsvold

Statsteatret

Mari L.Fossum

Foto

: Len

a K.

Tor

p

Foto

: Sire

n H

øyla

nd S

æte

r

Foto

: Mar

ius

Hau

ge

EN

SEM

BLE

GJE

STE

R


43

Jonas Strand Gravli

Ester MarieGrenersen

Fjerdeklasses Produksjoner

Brit Elisabeth Haagensli

Jo Adrian Haavind


Trond AndréHansen

HelleHaugsgjerd


Espen KloumanHøiner


TrondHøvik

GuroKarijord

AgnesKittelsen

PerKjerstad

Statsteatret

SvenNordin

Hanne SkilleReitan


RuneReksten

ChristianRubeck

ØysteinRøger

EldarSkar


LinnSkåber

Cato Skimten StorengenStatsteatret

KimSørensenStatsteatret

Foto

: Gisl

e Bj

ørne

by

Foto

: Gisl

e Bj

ørne

by

Foto

: Dan

Une

ken

Foto

: Sire

n H

øyla

nd S

æte

r

Edward albeesHvEm Er rEDD FOr vIrgINIa WOOLF?

Premiere 1. septemberHovedscenen

KarIuS Og BaKTuSSpilles høsten 2016

Hovedscenen

juL I BLåFjELLSesongpremiere 18. november

Hovedscenen

vrEDENorgespremiere 8. september

centralteatret

mIN KamPPremiere 11. oktober

centralteatret

EN maNN vED NavN OvENorgespremiere 10. november

centralteatret

DET ENKLESTE Er PISTOL 2016Fjerdeklasses ProduksjonerPremiere 24. september

centralteatret

DEN LILLE FILOSOFENSpilles høsten 2016

Oslo Nye Teater


44

FEBEr - Teaterkompaniet Spilles fra 16. - 24. november

Teaterkjeller’n

EvENTyrET EvErT - Benny Borg- en reise gjennom Taubes liv

urpremiere 14. septemberTeaterkjeller’n

mummITrOLLET og det usynlige barnetSesongpremiere 31. august

Trikkestallen

1930 - DIKTaTOrEN - Statsteatret

Spilles 18. - 20. oktoberTrikkestallen

Og Nå: vErDEN!Norgespremiere 7. oktober

Trikkestallen

FarLIg mINNE - Detekteameturpremiere 21. oktober

Teaterkjeller’n

åPENT LaNDSKaP - StilettEkstraforestillinger fra 31. august

Teaterkjeller’n

STaTSTEaTrETFESTIvaL22. oktoberTrikkestallen

juL mED PrøySEN og snekker andersen

Sesongpremiere 12. novemberTrikkestallen


45


46

Sabona bidrar til å gi de mest utsatte barna i Zimbabwe skolegang. Men før de kan lære, må vi dekke primære behov som trygghet, tilgang til mat, rent vann og helsehjelp.

Gjennom Sabonas matstasjoner på skolene får barna et daglig varmt måltid - for mange det eneste de spiser dendagen. Zimbabwe står midt i en matkriseog hjelpen er viktigere enn noensinne.

Hjelp oss å gjøre en forskjell!

Les mer på www.sabona.no.

ET BARN SOM OPPLEVER SULT KAN IKKE LÆRE

Gi et barn et daglig varmt må tid i en måned! Send SMS ‘Sabona’ til 2434 (150kr) eller Vipps valgfritt beløp til 977 93 903.

Meld deg på vårt nyhetsbrev og

motta informasjon om

forestillinger og arrangementer.

www.oslonye.no

Bli medlem! vENNEr av

OSLO NyE TEaTEr

Som venn av Oslo Nye Teater får du to billetter til hver oppsetning til rabattert pris, eksklusive møter med

regissører og skuespillere, omvisninger på våre scener,teaterturer mm.

Pris kr 400,-

Kontakt Elisabeth [email protected] • mobil: 46923158

Nå gir vi alle mulighet til å gå påteater via vårt inkluderingsprosjekt.

Les mer: www.oslonye.no

Våre hotellpakker inneholdershowbilletter og overnatting

med deilig frokost.

scener i Oslo. Velg hvilket Thon-hotell du ønsker å bo på.

thonhotels.no/show

THON SHOW & SCENE


47

BILLETTEr

22 34 86 80 815 33 133

www.oslonye.no7-Eleven Narvesen

Oslo Nye Hovedscenenrosenkrantzgt. 10

Oslo Nye centralteatretakersgt. 38

Oslo Nye TrikkestallenTorshovgt. 33

Oslo Nye Teaterkjeller’nakersgt. 38

www.oslonye.no

FøLg OSS På SOSIaLE mEDIEr

www.twitter.com/OsloNyeTeater

www.facebook.com/byens.eget.teater

www.youtube.com/user/OsloNyeTeater

instagram: oslonye

on! magasin for oslo nye teater

Documents