PRESSEBREV

Screen City Biennalen i Stavanger - den første nordiske biennalen viet det utvidede bevegelige bildet i det offentlige rom - er tilbake i oktober med sin tredje utgave (tidligere kjent som Screen City-festivalen i 2013 og 2015). Biennalen presenterer kunst som utforsker forholdet mellom det bevegelige bildet, lyd, teknologi og det urbane, offentlige rom. Arkitekturen i Stavanger legger til rette for framvisningen av det utvidede bevegelige bildet gjennom tredimensjonale, multisensoriske og taktile opplevelser, i kombinasjon med visninger og gallerinstallasjoner.

Etter flere tiår med intens globalisering virker det som om verden er i ferd med å bli stadig mer navlebeskuende – og det til tross for teknologiske nyvinninger og stadig økt grad av nettbasert kommunikasjon. Selve migrasjonstanken ser ut til å være fanget i det økende gapet mellom en visjon om global sameksistens og frykten for det fremmede. Hvordan kan kunsten besvare dette?   Screen City-biennalen 2017 setter fokus på disse bekymringene fra et globalt perspektiv, basert på nylige geografiske endringer, flytting av grenser, samt identitet i forhold til rom og tilhørighet. Biennalen 2017 har fått tittelen Migrasjonsfortellinger, og tar utgangspunkt i nåværende forhold. Sammen med det tematiske rammeverket utforskes de komplekse formene for overgang som vi er vitne til i dag. Biennalen presenterer det utvidede bevegelige bildet fra et bredt spekter av internasjonale kunstnere, som alle arbeider med kompleksiteten som er å finne i forbindelse med migrasjon. Kunstverkene er refleksjoner omkring reiser, diasporaer og post-kolonialisme, transformasjon av sted, og fremmede virkeligheter. Med opphav i ulike land over hele jordkloden, setter deltagerne også fokus på emner som omhandler en fremtid uten tilgang på olje, samt migrasjon sett i forhold til klimaendringer.

Migrating Stories

Kontekst og program

Programmet er stort sett lagt til havneområdet i Stavanger. Med sin arkitektoniske plassering i landskapet er dermed det fysiske stedet med på å understreke den nåværende kompleksiteten man ser i forbindelse med migrasjon. Utstillingene er også å finne på Stavangers kunstinstitusjoner og kunstarenaer, som for eksempel Stavanger Konserthus, Stavanger Kunsthall, Stavanger Kunstmuseum, Stavanger Maritime Museum, Rogaland Kunstsenter og Studio17.

Det fullstendige programmet for Screen City-biennalen kombinerer utstillinger, visninger og installasjoner av det utvidede bevegelige bildet, med ekstra fokus på hvordan dette plasseres i det offentlige rom, samt et symposium som flettes inn i biennalens forskningsprogram. Programmet for biennalen forlenges ved hjelp av en forskningsjournal, en tilskuerapp og en fysisk katalog.   Kunstverkene inkluderer video, live cinema, audio-visuell kunst, lyskunst, virtuell og utvidet realitet, og gaming. Hver av disse representerer en samtidig romlig opplevelse i et teknologisk avansert bildemiljø, og passer med dette inn i den urbane konteksten.

Kuratorer for Screen City-biennalen 2017 er Daniela Arriado og Tanya Toft.

KUNSTNERE

Budhaditya Chattopadhyay (IN) / Christa Joo Hyun D’Angelo (KOR/US) / Dana Levy (ISR) / David Blandy (UK) / Duncan Speakman (UK) / Enrique Ramírez (CL) / Eric Corriel (US) / Evangelia Kranioti (GR) / HC Gilje (NO) / John Cleater (US) / John Craig Freeman (US) / Larry Achiampong (UK/GH) / Lodovica Guarnieri (T) / Lorenzo Gerbi (IT) / Lotic (US) / Marcel Odenbach (DE) / Marcus Neustetter (SA) / Margarida Paiva (PT/NO) / Maria von Hausswolff (SE) / Matti Aikio (NO/FI/SAMI) / Mirelle Borra (NL) / Olivia McGilchrist (JM/FR) / Rona Yefman (ISR) / Sam Wolson (US) / Shezad Dawood (UK) / Søren Thilo Funder (DK) / Tanja Schlander (DK) / Telcosystems (NL) / Tobias Zielony (DE) / Transforma (DE) / Trevor Snapp (US/KE) / Utopian Union (International) / Vasco Araújo (PT) / Yael Bartana (ISR) / Yucef Merhi (VZ)

Screen City Biennial 2017 temaer

Framtidig mobilitet i Trump-Brexit-eraenVerden har aldri før vært så mobil som nå, med alt fra kryssing av hav på lite sjødyktige joller til pendling fra land til land. Allikevel har de nylige nasjonalistiske reaksjonene på dette mellom annet ført til Brexit-avstemmingen og rop om sterkere landegrenser; til og med murer. Budhaditya Chattopadhyay og Duncan Speakman er kunstnere som studerer disse motsetningene i samfunnet vårt i dag. Chattopadhyays Exile and other Syndromes (Eksil og andre syndromer) (2015-2017) frigjør det nomadiske jeg’et ved å sidestille sanntidig romlig informasjon med minner om en annen tid og et annet sted. Dette gjøres ved hjelp av en post-interaktiv/generativ installasjon som inneholder en flerkanals lyddiffusjon og modulert tekst som en visualisering av feltopptak. Samtidig vil Speakmans mobile app ”It Must Have Been Dark By Then” gjøre brukerne i stand til å reflektere over forsvinnende rom og hukommelse. Brukerne av appen inviteres til å begi seg ut på en reise gjennom lokalmiljøet sitt, og på ulike steder vil de lære mer om spesifikke hendelser, som for eksempel flodbreddene i New Orleans, hvordan Sahara vokser seg stadig større i Tunisia, eller de landlige spøkelsesbyene i Latvia. Disse hendelsene vil på denne måten feste seg til det bestemte fysiske stedet. Slik forbindes disse fjerne fortellingene og stedene med deltakerens umiddelbare fysiske tilstedeværelse i Stavanger, og på denne måten understrekes denne sammenhengen, som stadig øker, til tross for de fysiske grensene. Virtual U.S./Mexico Border er John Craig Freemans utvidede virkelighets-prosjekt innenfor offentlig kunst, hvor han dokumenterer den nordamerikanske migrasjonskrisen. Dette bestillingsverket for Screen City-biennalen inkluderer geo-lokaliserte AR-scener (AR=Augmented Reality=utvidet virkelighet) produsert på stedet ved grensen mellom USA og Mexico, og disse kan man se ved hjelp av mobiltelefoner og nettbrett langs den historiske bryggekanten i Stavanger.

Med søkelys på viktigheten av personlige diasporiske historierMigrasjon og diaspora er et svært sensitivt tema som lett kan bekrefte undertrykkelsessystemer dersom dette kun benyttes som råmateriale. Det er derfor ikke overraskende at denne typen arbeid ofte blir aller sterkest når kunstneren dykker ned i sin egen personlige historie. Yucef Merhis interaktive installasjon Poet on Earth (2017) gjenforteller historien om kunstnerens egen 39 år lange reise som immigrant og kunstner fra Venezuela. Kunstverket er installert i en container og presenterer et mottakelig nettverk av viktige minner fra kunstnerens liv, som utløses i kronologisk rekkefølge av bevegelsene til og den fysiske nærheten av tilskueren. Hvert eneste minne vil på denne måten bli en slags kanal tilskueren kan styre, enten ved å spole frem eller tilbake i tid. Dermed spiller hele installasjonen på den flytende tilstanden man befinner seg i når man er immigrant, nomade eller statsløs borger.

Nye forhold av fremmedgjøring (forskyvning til et nytt sted eller virkelighet)Enten det er via teknologisk utvikling, konsekvenser av historiske hendelser, eller fiktive fortellinger – mennesket som biologisk rase har lett for å skape seg nye realiteter som en form for virkelighetsflukt. På Screen City-biennalen 2017 har vi tre kunstnere som jobber med ulike former for fremmedgjøring - med andre ord når migranter føler seg fremmedgjort i sitt nye miljø eller tvinges til å føle seg som en fremmed midt i sin nye virkelighet.

Soren Thilo Funders Swerve (You’re Gonna Die Up There) (2016) handler om samtalen mellom astronauten Billy Cutshaw og hans framtidige jeg. Funder tar i bruk cinematografiske teknikker for å skape illusjoner og reflektere over propaganda og mekanismer som ble benyttet i ideologiske kamper, slik som Romkappløpet under Den Kalde Krigen. I Maria von Hausswolffs Alien Tourist (2017), blander bilder av frodige skoger seg med sanddyner, og skaper et desorientert landskap hvor tid og sted løser seg opp, og hvor menneskekropper dukker opp i livløse stillinger, lik skulpturer. Noen historier høres fiktive ut, men frykten og hendelsene som ligger bak er langt fra oppdiktede. Tobias Zielony forteller med Ghosts historien om innbyggerne på et flyktningehjem i Berlin, som hørte stemmer og så spøkelsesaktige figurer i dusjene nattestid. Tilfeldigvis lå bygningen i nærheten av stedet der byens største synagoge en gang hadde vært, og det samme gjorde togstasjonen, der togene som gikk til konsentrasjonsleirene hadde gått fra. Zielonys film fanger opp frykten og angsten for at dette skillet mellom fortiden og det som finner sted nå for tiden er mindre enn vi håper på.

Migrasjon i relasjon til klimaendringMennskelig migrasjon og klimaendring er flettet sammen på mange flere måter enn det som kommer frem i nyhetene. Shezad Dawood utforsker dette i Leviathan, som er en syklus bestående av 10 filmer, hvor kunstneren knytter menneskelig aktivitet sammen med marin økologi i en episk fortelling. Basert på funnet av at ruten fra Nord-Afrika til Lampedusa går over en utbulning på havbunnen som påvirker klimaendringer, trekker filmen likhetstråder mellom edelkreps og planteplankton og flyktninger, som alle risikerer livet sitt ved å krysse Middelhavet.

I Water Will Be There forestiller Eric Corriel seg hvordan det vil være dersom havnivået steg til det punktet at hele byer ble liggende under vann. Denne leken med antatte konsekvenser av klimaendring og den stedsspesifikke installasjonen gjør selve temaet om stigende havnivå til en mye mer håndgripelig affære.

HC Gilje benytter seg av en mer konseptuell tilnærmingsmåte i Barents (2015), med filmopptak av havet mellom Norge og Russland fra et kamera som sakte roterer rundt sin egen akse. Dette illustrerer de usynlige grensene, og viser samtidig potensialet for katastrofe som hele tiden ligger og lurer under overflaten.

Enrique Ramirez bidrar med en symbolsk gest av empati rettet mot flyktninger som har krysset havene. I Arriving with Nothing, inviterer kunstneren fire utlendinger til å rett og slett hoppe ut i Nordsjøen og flyte. Dette er et svar til Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs lignende handling i Middelhavet, hvor hun sa at selv om vi ikke var stand til å sette oss inn i flyktningenes situasjon kunne vi i det minste forsøke å se det fra deres perspektiv.

En re-konseptualisering av skjermen i offentlig romDet bevegelige bildet har flyttet seg bort fra sin opprinnelse i en lyskilde, og fortsetter å utforske cinematografiske, lydbaserte, mobile, utvidede, mottakerbaserte og beregningsbaserte uttrykksformer. Det fortsetter å utfordre menneskelig persepsjon sett i sammenheng med vår moderne kommunikative eksistens, som stadig blir mer multidimensjonell, multitemporal og multisensuell. En del av denne evolusjonen er rollen til ”lerretet” og hvordan kunstnerne bruker dette på nye måte. Med sin audio-visuelle Utvidede Virkelighets-forestilling og installasjon skaper John Cleater en virtuell fortelling som finner sted over hele havneområdet i Stavanger. Consequence (2017) er utviklet i samarbeid med Stavanger Symfoniorkester (SSO), og søker å skape en reise som får lyden til å migrere fra konsertlokalet og til havnen, samtidig som det tar havnen med seg tilbake til konsertlokalet. Olivia Mcgilchrist, på den andre siden, kombinerer videosekvenser med lyd, VR-briller, øretelefoner, og en trestruktur på en båt. Idet tilskueren tar på seg brillene, kommer han inn i et tredimensjonalt rom, hvor de audiovisuelle sekvensene avslører små klipp av forestillingen på begge sider av VR-masken ved hjelp av et hodemontert GoPro-kamera båret av tradisjonelle jamaikanske Jonkonnu-deltagere. Og sist - men ikke minst - har vi Telcosystems, som skaper en ny tredimensjonal audiovisuell reise der grensene mellom det menneskelige sensoriske apparat utforskes, samtidig som de tester hittil ikke kartlagte territorier i det digitale universet.

PARTNERE

STØTTET AV__

TEAM

Daniela Arriado er norsk/chilensk kurator. Hun er direktør for Screen City Biennalen, og står bak Art Republic - plattform for digital kunst i urbane rom. Hennes arbeid utforsker nye kuratorske tilnærminger rettet mot utvidede filmatiske begrep, og det audio visuelle: utgangspunktet og visjonen til Screen City Biennial, etablert i 2013. Denne tilnærmingen har også motivert fram flere pilotprosjekter t i l kob le t u rban sc reens bevege l sen og ne t tbase r t e distribusjonsplattformer, med mål om å bane vei for distribusjon og formidlingen av det bevegelige bildet. Hun er del av PNEK – produksjonsnettverk for elektronisk kunst, Norge. Arriado er basert i Berlin. arriado.com I artrepublic.no

Tanya Toft er dansk kurator, forsker og skribent dedikert urban digital kunst, og det kritiske domene tilhørende det digitale-bysamfunnet. Hun tok sin doktorgrad ved Institutt for Kunst og Kulturstudier ved Universitetet i København i perioden 2012-2016, og tidligere foredragsholder ved Columbia University, NY. Hun tilhører det internasjonale kurator-rådet til Open Sky Gallery i Hong Kong, og Verve Cultural i São Paulo, hvor hun har kuratert flere utstillinger ved SESI Digital Gallery inkludert São Paulo Urban Digital Festival i 2013 og 2014. Toft har siden 2013 vært assisterende kurator for The Streaming Museum hvor hun blant annet produsert fram utstillinger som Nordic Outbreak i New York og som turnerte til alle nordiske land (2013) 
tanyatoft.com

_____________________________________________________


Produsent: Jessica Morris I Prod.assistent: Mari Rossavik Teknisk logistikk: NIIO platform I AV-teknisk: Jon Garcia de Presno I Koordinator: Karen Wolden

_____________________________________________________


Tekniske leverandører: Barco Projectors I Bright, Stavanger Kommunikasjonsassisten: Monika Stageboe I Design: VerbalVisual 
Foto/dokumentasjon: Oddbjørn Erland Aarstad

http://arriado.comhttp://artrepublic.nohttp://tanyatoft.com

KontaktDir: Daniela Arriado I contact@screencitybiennial.org I +47 926 00245

Dr. Tanya Toft Ag I tanya@screencitybiennial.org I +45 22937422

screencitybiennial.org

mailto:contact@screencitybiennial.org?subject=mailto:tanya@screencitybiennial.orghttp://screencitybiennial.org