38 | d2 | fredag 23. oktober 2015

PROFIL

SKogenS RoMarkus Torgeby (39) var en av Sveriges mest talentfulle løpere

da han flyttet ut i en gapahuk i skogen. Fire år senere hadde naturen lært ham å ikke lenger løpe fra seg selv.

Tekst Kristine Hovda Foto Sigurd Fandango Öckerö, Sverige

Hvis Markus Torgeby var et tre, og noen saget ham ned, ville årringene tegne et tydelig mønster.

Etter de første ni ringene ville det skje noe. Smalere og smalere ville de knipe seg sammen, til de knapt var synlige på den tyvende årringen. For så å sakte folde seg ut og snart bli langt bredere enn andre årringer.

Hvorfor skogsmetaforen? Fordi tyve år gamle Mar­kus Torgeby, et av Sveriges den gang største løper­talenter, flyttet ut i Jämtlands skoger og ble værende der i nesten fem år.

Det reddet trolig livet hans.

TILBAKE TIL START. Han kommer syklende i stor fart ned til havnen, ansiktet er åpent og vennlig.

– Markus, sier han, håndhilser i fart, bremser og hopper av den svarte rammen med lett kropp.

39­åringen som aldri fullførte gymnaset, har skre­vet en av Sveriges største boksuksesser denne våren, «Löparens hjärta», og er en etterspurt foredragshol­der. Over jul utgis boken i Norge, Finland, Nederland og Storbritannia. For et par måneder siden tok han med seg kona Frida Torgeby og døtrene Helga, Signe og Birgitta tilbake til Öckerö, den lille øya utenfor Göteborg der han vokste opp. Nå er de i ferd med å bygge hus her.

– Det tok meg mange år å orke tanken på å flytte til­bake. Men nå trives vi godt her. Ting er ikke som de var, sier han.

KAOS. Han er en kvikk gutt med mye energi i krop­pen. Markus Torgeby sykler rundt på øya, bader fra klippene, spiller hockey og fotball. På skolen går det ikke så bra, han klarer ikke følge med, klarer ikke sitte stille. Han havner i bråk, erter på seg de eldre guttene, kjenner adrenalinet jage gjennom kroppen hver gang han klarer å løpe fra dem.

Hver søndag sitter han i pinsemenighetens forsam­lingshus og kjemper mot rastløsheten mens predi­kantene snakker om himmel og helvete, dommedag

og en brennende jord. En gang han har gått glipp av vekkelsesmøtet fordi han spilte hockey, får han klar beskjed av ungdomslederen i menigheten: Det er på tide å velge side. Mens han var borte hadde kamera­tene lært seg å tale i tunger.

Det er en grunn til at Markus er så rastløs. Det året han fyller ni, blir moren alvorlig syk. Multippel skle­rose er en muskelsykdom som sakte tapper krop­pen for kraft. Hun er bare 28 år når sykdommen slår til. Faren jobber mye. Markus og de to mindre søst­rene blir snart morens hjelpepleiere. Ofte er det han som blir med når moren vil på helbredelsesmøter for at Gud skal gjøre henne frisk. Han står ved siden av henne og hører på predikantenes løfter, holder henne oppe mens de forsøker å få henne til å stå på bena, bærer henne inn i bilen og kjører henne etterhvert hjem hver gang det mislykkes.

Tilbake på øya løper han ut til havet, hopper i bøl­gene og kjemper seg sliten i de frådende vann massene.

DAGLIG TOTIMERSØKT. – Mange ganger har jeg lurt på om det var min feil at hun ikke ble frisk. At jeg ikke trodde nok, sier Markus Torgeby.

Han sitter inne på kafeen nede ved havnen. Svige­rinnen hans bak disken hilser blidt og serverer stekt fisk og kjøttpudding. Alle vet hvem han er, alle vet hvem alle er på øya. Boken hans står oppstilt på bok­bordet mellom Bibelen og en bok av den amerikanske selvhjelpsforfatteren Brené Brown. Kona er hjemme med yngstedatteren, de to eldste døtrene er på sko­len. Noen dager i uken jobber han som spesiallærer for vanskeligstilte ungdommer, lærer dem å snekre. I kveld skal han fortelle historien sin på et bibliotek i nærheten av Uddevalla, etter det skal han løpe den daglige totimersøkten sin med en venn.

Han spiser kjøttpudding og poteter, under den svarte genseren er kroppen senete og sterk. Han pra­ter raskt og med kvikke armbevegelser, er like godt trent i dag som da han var tidlig i tyveårene. Men hver dag spør han kona om han har lagt på seg.

– Ikke at det betyr så mye, jeg kunne lagt på meg tyve kilo og det hadde fortsatt vært helt greit, sånn bortsett fra at jeg liker å være lett i kroppen så jeg kan løpe. Men jeg har innsett at jeg ikke har noe begrep om hvordan kroppen min ser ut. Frida sier til meg at jeg ikke har lagt på meg, at jeg er ok. Og da tenker jeg ikke mer på det.

IKKE LENGER LØPING. 16 år gammel blir han opp­daget av en løpetrener. Han flyr fra de andre løperne uten anstrengelser og elsker det umiddelbart. Den dunkende pulsen, den fantastiske roen som kom­mer over ham når kroppen jobber for fullt. Det er som å sveve. Han trekker lungene fulle av salt luft og opp dager at han stadig har mer å gi. Men treneren er hard.

naturmann. Han har sluttet fred med en vanske-lig oppvekst. I sommer flyttet den tidligere juniorlø-perstjernen Markus Torgeby (39) hjem til barndomsøya Öckerö med familien, etter nesten fem år alene i Jämt-lands skoger. Fortsatt løper han mange timer hver dag.

Markus TorgebyFødt 1976, oppvokst på den lille øya

Öckerö utenfor Göteborg. 19 år: Var et av Sveriges største løpertalenter

da han ble skadet etter et treningsopphold i Østerrike, like før uttagningen til junior-EM.

20 år: Gikk ett år på folkehøgskole etter et opphold i India og Nepal.

21 år: Flyttet ut i gapahuk i skogen i Jämtland.25 år: Ble kjent gjennom SVT-

dokumentaren «Löparen». 27 år: Traff kona Frida. Mistet moren.

29 år: Flyttet til Göteborg. Første datteren ble født.

39 år: Flyttet tilbake til Öckerö. Aktuell med selvbiografien «Löparens hjärta» som har solgt over 17.000 eksemplarer i Sverige.

Boken gis ut i Norge i januar 2016. Instagram: markustorgeby

038_D2_A_20151023 1 10/15/2015 1:50:26 PM