skyggejegerne 6 - den himmelske ilds by

Skyggejegerne Bok 6

SKYGGEJEGERNE BOK 6

CASSANDRA CLARE

CLARE

Den himmelske ilds byDen himmelske ilds byDen him

melske ilds by

Den himm

elske ilds by

MØRKE OG KAOS HERSKER. VERDEN VIL FORANDRES FOR ALLTID.HVEM OVERLEVER DEN SISTE KAMPEN MELLOM SKYGGEJEGERE OG DEMONER?

Mørket har senket seg over skyggejegernes verden, og Nephilim overmannes av kaos og ødeleggelse. Clary, Jace og Simon står ansikt til ansikt med

sin verste fiende noensinne: Clarys egen bror, Sebastian Morgenstern.

Skyggejegerne står maktesløse overfor Sebastians ondskap. Hvem overlever det aller siste oppgjøret?

MØRKE OG KAOS HERSKER. VERDEN VIL FORANDRES FOR ALLTID.HVEM OVERLEVER DEN SISTE KAMPEN MELLOM SKYGGEJEGERE OG DEMONER?

Mørket har senket seg over skyggejegernes verden, og Nephilim overmannes av kaos og ødeleggelse. Clary, Jace og Simon står ansikt til ansikt med

sin verste fiende noensinne: Clarys egen bror, Sebastian Morgenstern.

Skyggejegerne står maktesløse overfor Sebastians ondskap. Hvem overlever det aller siste oppgjøret?

CLARE

«Gjør deg klar for å bli hekta!»Entertainment Weekly

«Skyggejeger-serien er en verden jeg ville ha elsket å leve i. Vakkert!»

Stephenie Meyer, forfatteren av Twilight-bøkene

«Gjør deg klar for å bli hekta!»Entertainment Weekly

«Skyggejeger-serien er en verden jeg ville ha elsket å leve i. Vakkert!»

Stephenie Meyer, forfatteren av Twilight-bøkene

CASSANDRA CLARE

Cassandra Clare ble født av amerikanske foreldre i Teheran, Iran. Før hun var ti år gammel hadde hun bodd i Frankrike, England og Sveits. Etter å ha jobbet i ulike underholdningsmagasiner i Los Angeles og New York, ble hun i 2006 forfatter på heltid. Den himmelske ilds by er sjette og siste roman i serien Skyggejegerne.

Sagt om Skyggejegerne:

«Clares stemningsfulle scener er rett på sak, hun skjeler både til nygotiske skrekkfilmer og moderne fantasy- klassikere fra Neil Gaiman. Varulver, vampyrer, engler og alver passer alle sammen inn i dette fantastiske miljøet.» Publishers Weekly

HAR DU LEST DE FEM FØRSTE BØKENE?

Demonenes by

Glassbyen

De fortapte sjelers by

Den tause byen

De falne englers by

ISBN 978-82-516-8537-5

www.schibstedforlag.no

ISBN 978-82-516-8537-5

9 788251 685375

Flapp: 90 mm

Lapp: 3 mm

Lapp: 3 mm

CASSANDRA CLARE

Skyggejegerne6-OMSLAG.indd 1 18.06.15 17:41

C a s s a n d r a C l a r e

S K Y G G E J E G E R N E

Den himmelske ilds by

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Originalens tittel: The Mortal Instruments – City of Heavenly FireCopyright © 2014 by Cassandra Claire LLC

Omslag © 2014 Cliff Nielsen

Published with agreement with the author, c/o BAROR INTERNATIONAL,INC., Armonk, New York, U.S.A.

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2015Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Ombrekking: Type-it AS, TrondheimRepro: KS Design, Rasta

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

Sitatet på side 125 er hentet fra Kong Henrik VI av William Shakespeare,oversatt av Arthur Olav Sandved, H. Aschehoug & Co., Oslo 1996

Sitatene på side 399, 664-665 og 671 er hentet fra Det tapte paradis av JohnMilton, oversatt av Arthur Olav Sandved, H. Aschehoug & Co., Oslo 2005

ISBN: 978-82-516-8537-5

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i

strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Til Elias og Jonah.

For salig er Gud, og når mennesket vil,da er det en gnist av Den himmelske ild.

John Dryden, Absalom and Achitophel

q

PROLOG

FALLE SOM REGN

Instituttet i Los Angeles, desember 2007

Været var perfekt den dagen foreldrene til Emma Carstairs ble

drept.

Ikke for det, været var stort sett perfekt i Los Angeles. Det var en

klar vintermorgen da moren og faren til Emma satte henne av ved

instituttet på høyden bak Pacific Coast Highway, med utsikt over

det blå havet. Fra klippene i Pacific Palisades til strendene i Point

Dume var det ikke en eneste sky å se.

Kvelden før var det kommet inn en rapport om demonisk akti-

vitet i nærheten av strandgrottene ved Leo Carrillo. Ekteparet

Carstairs hadde fått i oppdrag å undersøke saken. Senere skulle

Emma huske hvordan moren sto i blåsten og strøk en forvillet

hårlokk bak øret mens hun tilbød seg å tegne en fryktløsrune på

faren, og at John Carstairs lo og sa at han ikke var helt komforta-

bel med nymotens runer. Han forholdt seg til det som sto skrevet

i Gråboken, ellers takk.

Emma, på sin side, var blitt irritert på foreldrene, så hun ga dem

en kjapp klem før hun rev seg løs og sprang opp trappen til insti-

tuttet så ryggsekken hoppet mellom skulderbladene hennes. De

sto igjen nede på gårdsplassen og vinket til henne.

7

Emma var overlykkelig for at hun fikk trene på instituttet. Ikke

nok med at bestevennen hennes, Julian, bodde der, men hun

hadde bestandig følelsen av å dykke ned i havet når hun gikk inn

dit. Det var en diger bygning i tre og stein i enden av en lang grus-

vei som snodde seg mellom bakkekammene. Hvert eneste rom,

hver eneste etasje, hadde utsikt over havet og fjellene og himme-

len, dirrende flater av blått og grønt og gull. Emma drømte om å

klatre opp på taket sammen med Jules – enn så lenge hadde for-

eldrene satt en stopper for akkurat det – for å sjekke om de kunne

se helt til ørkenen i sør.

Ytterdørene visste hvem hun var og ga mykt etter for den vel-

kjente berøringen hennes. Inngangspartiet og de nedre etasjene i

instituttet vrimlet av skyggejegere som hastet hit og dit. Sikkert

et eller annet slags møte, tenkte Emma. I mengden fikk hun øye

på faren til Julian, Andrew Blackthorn, lederen for instituttet. For

å slippe alle velkomsthilsenene skyndte hun seg til omkledning-

sværelset i andre etasje, der hun byttet ut jeans og T-skjorte med

treningsklær – en genser som var altfor stor for henne, løstsit-

tende bomullsbukser og, det viktigste av alt: sverdet hektet over

skulderen.

Cortana. Navnet betydde ganske enkelt «kortsverd», men for

Emma var det ikke kort. Det var like langt som underarmen hen-

nes, skinnende blankt metall, og langs bladet var det risset inn

noen ord som alltid fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på

henne: Jeg er Cortana, av samme stål og temperament som Joyeuse og

Durendal. Faren hadde forklart henne hva det betydde den første

gangen han la sverdet i de ti år gamle hendene hennes.

«Du kan øve med dette fram til du blir atten. Da er det ditt,»

hadde John Carstairs sagt, og smilt da han så hvordan hun lot

fingrene gli over inskripsjonen. «Forstår du hva ordene betyr?»

Hun hadde ristet på hodet. «Stål» forsto hun, men ikke «tempe-

rament». Hun visste at «temperament» betydde sinne, noe faren

8

den himmelske ilds by

hennes stadig vekk minte henne på at hun måtte kontrollere. Hva

hadde det med et sverd å gjøre?

«Du kjenner til familien Wayland,» hadde han sagt. «De var

berømte våpenmakere før Jernsøstrene begynte å smi alle skyg-

gejegersverdene. Smeden Wayland lagde Excalibur og Joyeuse,

sverdene til Arthur og Lancelot, og Durendal, sverdet til helten

Roland. De smidde dette sverdet også, av det samme stålet. Alt

stål må herdes, det vil si utsettes for kraftig varme, nesten kraf-

tig nok til at det smelter eller ødelegger stålet – og deretter tempe-

reres – for at det skal bli sterkere.» Han kysset henne på pannen.

«Familien Carstairs har båret dette sverdet i generasjoner. Inskrip-

sjonen minner oss på at Skyggejegerne er Engelens våpen. Vi her-

des i ilden, så tempereres vi og blir sterkere. Når vi lider, overlever

vi.»

Emma kunne nesten ikke vente til de seks årene hadde gått, til

hun ble atten og var gammel nok til å reise verden rundt og slåss

mot demoner, gammel nok til å bli temperert i ilden. Nå spente

hun på seg sverdet og gikk ut av omkledningsværelset mens hun

så for seg hvordan det kom til å bli. Hun forestilte seg at hun sto

på toppen av klippen over havet ved Point Dume og slo tilbake

en gruppe Raum-demoner med Cortana. Julian var sammen med

henne, så klart, og sloss med sitt eget yndlingsvåpen, armbrøsten.

Jules var alltid i Emmas tanker. Emma hadde kjent ham så lenge

hun kunne huske. Familiene Blackthorn og Carstairs hadde alltid

stått hverandre nær, og Jules var bare noen få måneder eldre enn

henne; hun hadde bokstavelig talt aldri levd i en verden der han

ikke fantes. Hun hadde lært å svømme i havet sammen med ham

da de var småunger. De hadde lært å gå samtidig, og deretter løpe.

Foreldrene hans hadde båret henne rundt, og storebroren og sto-

resøsteren hans hadde satt henne på plass når hun oppførte seg

dårlig.

Og de hadde oppført seg dårlig mange ganger. Å farge den

9

falle som regn

lodne, hvite katten til familien Blackthorn – Oscar – lyseblå, hadde

vært Emmas idé da de begge var sju. Julian hadde likevel påtatt

seg skylden; han gjorde ofte det. Tross alt, sa han, var hun enebarn

mens han var ett av sju søsken, så foreldrene hans ville glemme at

de var sinte på ham mye fortere enn hennes ville.

Hun husket da moren hans døde, like etter at Tavvy ble født, og

at hun hadde stått og holdt Jules i hånden mens liket hadde brent

og røyken hadde snodd seg mot himmelen. Hun husket at han

hadde grått, og at hun hadde tenkt at gutter gråt helt annerledes

enn jenter, med vonde hese hulk som hørtes ut som om de ble slept

ut med kroker. Kanskje det var verre for dem, siden de liksom ikke

skulle gråte …

«Au!» Emma stavret bakover; hun hadde vært så fordypet i tan-

ker at hun hadde gått rett på faren til Julian, en høy mann med det

samme rufsete brune håret som de fleste av barna hans. «Beklager,

Mr. Blackthorn!»

Han smilte bredt. «Det er første gang jeg ser noen som er så ivrig

etter å komme i gang med treningen,» ropte han da hun stormet

videre bortover korridoren.

Treningsrommet var et av de rommene i bygningen som Emma

likte aller best. Det opptok nesten en hel etasje, og både østveggen

og vestveggen var av klart glass. Man kunne se blått hav nesten

uansett hvor man snudde seg, og man kunne se hele kystlinjen fra

nord til sør, der det endeløse Stillehavet strakte seg mot Hawaii.

Midt ute på det blankpolerte tregulvet sto Blackthorn-famili-

ens huslærer, en imponerende dame som het Katerina og som

akkurat nå underviste tvillingene i knivkasting. Livvy fulgte vil-

lig instruksene, slik hun alltid gjorde, mens Ty var gretten og

motvillig.

Julian lå på ryggen borte ved vestvinduet, iført lette trenings-

klær, og pratet med Mark, som satt fordypet i en bok og gjorde sitt

beste for å ignorere den yngre halvbroren sin.

10


«Synes du ikke at Mark er et rart navn på en skyggejeger?» sa

Julian da Emma nærmet seg. «Jeg mener, hvis du tenker over det.

Det er litt forvirrende. ‘Merk meg, Mark?’»

Mark så opp fra boken og glodde irritert på lillebroren. Julian

snurret åndsfraværende en stele i hånden. Han holdt den som en

malerpensel, noe Emma stadig vekk kjeftet på ham for. Man skulle

holde en stele som en stele, som om den var en forlengelse av

hånden, ikke som et kunstnerverktøy.

Mark sukket tilgjort. Han var seksten og akkurat gammel nok

til å synes at alt Emma og Julian gjorde, var enten irriterende eller

latterlig. «Hvis det plager deg, kan du bruke hele navnet mitt,» sa

han

«Mark Anthony Blackthorn?» Julian rynket på nesen. «Det tar

for lang tid. Tenk om vi blir angrepet av en demon? Du kommer

til å være død før jeg er halvferdig med å si navnet ditt.»

«Når du redder livet mitt, mener du?» spurte Mark. «Du synes

ikke du er litt vel tøff i trynet nå, din spjæling?»

«Det kan jo skje.» Julian satte seg opp, ikke veldig fornøyd med

å bli kalt en spjæling. Håret hans sto til alle kanter. Storesøste-

ren Helen kastet seg stadig vekk over ham med en hårbørste, men

det hjalp aldri stort. Han hadde typisk Blackthorn-hår, som faren

og de fleste av brødrene og søstrene sine – uregjerlige lokker med

samme farge som mørk sjokolade. Familielikheten hadde alltid

fascinert Emma, som ikke liknet noe særlig på verken moren eller

faren, hvis man da ikke regnet med at faren hennes var blond.

Helen hadde vært i Idris i flere måneder sammen med kjæres-

ten sin, Aline; de hadde byttet familieringer og hadde et «veldig

seriøst» forhold, ifølge Emmas foreldre, noe som stort sett innebar

at de sendte hverandre sentimentale blikk. Emma var fast bestemt

på at hvis hun noen gang ble forelsket, skulle hun ikke bli så sen-

timental som de to var. Hun hadde forstått at det var litt oppstyr

rundt dem fordi både Helen og Aline var jenter, men hun skjønte

11

falle som regn

ikke hvorfor, og det virket som om familien Blackthorn likte Aline

veldig godt. Hun utstrålte ro, og gjorde Helen mindre irritabel.

At Helen var bortreist betydde at det ikke var noen som klip-

pet håret til Jules for tiden, og tuppene var gylne i sollyset som

sto inn i rommet. Utenfor vinduet på østveggen lå den skygge-

aktige fjellstrekningen som skilte havet fra San Fernando Valley

– tørre, støvete knauser pepret fulle av juv, kaktusplanter og tor-

nebusker. Det hendte at skyggejegerne trente utendørs, og da stor-

koste Emma seg. Hun elsket å finne skjulte stier og hemmelige

fosser og de søvnige firfislene som lå og døste på steinene i nærhe-

ten av dem. Julian var ekspert på å lokke firfislene til å kravle inn

i hånden hans og sove der mens han strøk dem over hodet med

tommelen.

«Pass på!» Emma dukket da en kniv med trespiss suste forbi

hodet hennes og dunket inn i vinduet før den spratt tilbake og traff

Mark i beinet. Han slengte fra seg boken og reiste seg, olm i blik-

ket. Mark var strengt tatt hjelpelærer og skulle assistere Katerina,

men han foretrakk å lese framfor å undervise.

«Tiberius,» sa Mark. «Ikke kast kniver på meg.»

«Det var et uhell.» Livvy gikk og stilte seg mellom tvillingbroren

sin og Mark. Tiberius var like mørkhåret som Mark var lyshåret,

den eneste i familien – foruten Mark og Helen, som egentlig ikke

telte fordi de var av samme blod som De underjordiske – som ikke

hadde det brune håret og de blågrønne øynene som var så typisk

for familien Blackthorn. Ty hadde krøllete svart hår, og øynene

hans var grå som jern.

«Nei, det var ikke det,» sa Ty. «Jeg siktet på deg.»

Mark trakk pusten overdrevent dypt og strøk hendene gjennom

håret, noe som fikk det til å stritte rett til værs. Mark hadde typiske

Blackthorn-øyne, irrgrønne, men i likhet med Helen hadde han

helt lyst hår, nesten hvitt, slik også moren hadde hatt. Ryktene ville

ha det til at moren til Mark hadde vært en prinsesse ved Alvehoffet;

12


hun hadde hatt en affære med Andrew Blackthorn og fått to barn

med ham som hun hadde satt igjen på trappen utenfor Instituttet

i Los Angeles natten før hun forsvant for alltid.

Faren til Julian hadde tatt ansvaret for halv-alvebarna sine og

oppfostret dem som skyggejegere. Skyggejegerblodet var domi-

nant, og selv om Rådet ikke likte det, tillot de halvt underjordiske

barn i Enklaven såfremt huden deres kunne tåle runer. Både Helen

og Mark hadde fått sine første runer som tiåringer og tålte det

godt, selv om Emma så at det var mer smertefullt for Mark å bli

merket enn for en vanlig skyggejeger. Hun registrerte at han krym-

pet seg når stelen ble plassert på huden hans, selv om han prøvde

å skjule det. Den siste tiden hadde hun registrert mange flere ting

ved Mark – at den uvanlige, alveaktige ansiktsformen hans var til-

trekkende, og at skuldrene hans var brede under genseren. Hun

visste ikke hvorfor hun la merke til den slags, og hun likte det ikke

noe særlig. Det gjorde at hun følte for å glefse til ham eller gjemme

seg, ofte begge deler samtidig.

«Du stirrer,» sa Julian og kikket på Emma over knærne på de

malingsflekkete treningsbuksene sine.

Hun kom til seg selv igjen. «På hva da?»

«På Mark – som vanlig.» Han hørtes irritert ut.

«Hold munn!» freste Emma lavt, og nappet stelen fra ham.

Han nappet den tilbake, og det oppsto et basketak mellom dem.

Emma fniste da hun rullet vekk fra Julian. Hun hadde trent sam-

men med ham så lenge at hun visste om alle bevegelsene hans før

han gjorde dem. Det eneste problemet var at hun hadde en ten-

dens til å la ham slippe for lett. Bare tanken på at noen skulle skade

Julian, gjorde henne rasende, og iblant innbefattet det henne selv

også.

«Dreier dette seg om biene på rommet ditt?» spurte Mark idet

han marsjerte bort til Tiberius. «Du vet jo hvorfor vi var nødt til å

kvitte oss med dem!»

13

falle som regn

«Jeg regner med at du gjorde det for å motarbeide meg,» sa Ty.

Ty var liten for alderen – ti år – men han hadde ordforrådet og dik-

sjonen til en åtti år gammel mann. Ty pleide ikke å lyve, hovedsa-

kelig fordi han ikke skjønte hvorfor han kanskje trengte det. Han

kunne ikke skjønne hvorfor folk av og til ble irriterte eller forban-

net på ham for ting han gjorde, og han kunne bli forvirret eller

skremt av de sinte reaksjonene deres, alt etter humøret.

«Det handler ikke om jeg motarbeider deg, Ty. Du kan bare ikke

ha bier på rommet ditt …»

«Jeg studerte dem!» forklarte Ty, og rødmen steg i de bleke kin-

nene. «Det var viktig, og de var vennene mine, og jeg visste hva jeg

gjorde.»

«Akkurat som du visste hva du gjorde med den klapperslangen

for en stund siden?» sa Mark. «Noen ganger tar vi ting fra deg fordi

vi ikke vil at du skal komme til skade. Jeg vet at det er vanskelig å

forstå, Ty, men vi er glade i deg.»

Ty så tomt på ham. Han visste hva «jeg er glad i deg» betydde,

og han visste at det var bra, men han kunne ikke forstå hvorfor det

var en forklaring på alt mulig.

Mark bøyde seg framover med hendene på knærne til øynene

hans var på høyde med de grå øynene til Ty. «Ok, nå skal jeg

fortelle deg hva vi kommer til å gjøre …»

«Ha!» Emma hadde klart å rulle Julian over på ryggen og vriste

stelen fra ham. Han lo, og vred seg under henne helt til hun låste

armene hans fast til gulvet.

«Jeg gir opp,» sa han. «Jeg gir …»

Han lo opp mot henne, og plutselig slo det henne at det egent-

lig føltes ganske snålt å ligge oppå Jules, og at han faktisk hadde et

pent ansikt, han også, akkurat som Mark. Rundt og gutteaktig og

velkjent, men det føltes nesten som om hun kunne se gjennom det

ansiktet han hadde nå, til det ansiktet han kom til å ha når han ble

eldre.

14


Det ringte på døren i instituttet, og lyden forplantet seg i rom-

met. Det var en dyp, fyldig, rungende lyd, som kirkeklokker. Sett

utenfra, med mundane øyne, fortonte instituttet seg som ruinene

av en gammel spansk misjonsstasjon. Trass i at skilt med påskrif-

ten PRIVAT EIENDOM og ADGANG FORBUDT var plassert

overalt, hendte det likevel at folk – stort sett mundaner med en

liten dose av Synet – kom helt bort til døren.

Emma rullet seg av Julian og børstet av klærne sine. Hun hadde

sluttet å le. Julian satte seg opp mens han støttet seg på hendene,

og så spørrende på henne. «Alt i orden?» sa han.

«Jeg slo albuen min,» løy hun, og kastet et blikk på de andre.

Livvy lot Katerina vise henne hvordan hun skulle holde kniven, og

Ty ristet på hodet mot Mark. Ty. Det var hun som hadde gitt Tibe-

rius kallenavnet da han ble født, for hun var bare atten måneder

gammel og klarte ikke si «Tiberius», men hadde kalt ham «Ty-Ty»

i stedet. Av og til lurte hun på om han husket det. Det var merke-

lig hva som betydde noe for Ty og hva som ikke gjorde det. Det var

umulig å forutsi.

«Emma?» Julian lente seg framover, og så var det som om alt

eksploderte rundt dem. Et voldsomt lysglimt flammet opp, og ver-

den utenfor vinduene ble gyllenhvit og rød, som om instituttet

sto i brann. Samtidig krenget gulvet under dem som dekket på et

skip. Emma skled framover i samme øyeblikk som et fælt skrik lød

nedenfra – et redselsfullt, ugjenkjennelig skrik.

Livvy gispet og kastet seg mot Ty, og slo armene rundt ham som

om hun kunne omslutte og beskytte kroppen hans med sin egen.

Livvy var et av de svært få menneskene som kunne røre Ty uten

at han reagerte på det; han sto der med oppsperrede øyne og den

ene hånden viklet inn i ermet på genseren til søsteren sin. Mark

var allerede på beina; Katerinas ansikt var blekt under de mørke

korketrekkerne.

«Dere blir her,» sa hun til Emma og Julian idet hun trakk sverdet

15

falle som regn

ut av skjeden som hang ved hoften hennes. «Se etter tvillingene.

Mark, du blir med meg.»

«Nei!» sa Julian og stavret seg opp på føttene. «Mark …»

«Jeg klarer meg, Jules,» sa Mark med et beroligende smil. Han

hadde allerede en dolk i hver hånd. Han var kvikk og rask med

kniver, og han bommet aldri. «Bli her hos Emma,» sa han og

nikket mot dem begge. Så satte han etter Katerina, og døren til

treningsrommet slo igjen bak dem.

Jules gikk forsiktig nærmere Emma, tok hånden hennes og hjalp

henne opp på beina. Aller helst ville hun vise ham at hun hadde

det fint og kunne stå ved egen hjelp, men hun ga etter. Hun for-

sto trangen til å føle at man gjorde noe, hva som helst for å hjelpe.

Med ett gjallet enda et skrik nedenfra, fulgt av lyden av glass som

ble knust. Emma skyndte seg over til den andre enden av rommet,

bort til tvillingene; de sto fullstendig urørlige, som små statuer.

Livvy var askegrå i ansiktet; Ty tviholdt i genseren hennes.

«Det kommer til å gå bra,» sa Jules og la hånden mellom de

tynne skulderbladene til broren. «Uansett hva det er …»

«Du aner jo ikke hva det er,» sa Ty forpustet. «Du kan ikke si at

det kommer til å gå bra. Du aner ikke.»

Så skar enda en lyd gjennom luften. Denne gangen var det verre

enn et skrik. Det var et skrekkinnjagende hyl, dyrisk og heslig. Var-

ulver? tenkte Emma forvirret, men hun hadde hørt varulver hyle

før, og dette var mørkere, ondere.

Livvy krøp sammen mot skulderen til Ty. Han løftet det lille,

hvite ansiktet, og blikket flakket over Emma og videre til Julian.

«Hvis vi gjemmer oss her,» sa Ty, «og hvis den greia finner oss og

skader søsteren vår, så er det din skyld.»

Ansiktet til Livvy var skjult, hun presset seg fremdeles mot Ty.

Han hadde snakket med rolig stemme, men Emma var ikke i tvil

om at han mente det han sa. Hvor skremmende intelligent Ty

enn var, hvor annerledes, og hvor likegyldig han enn var overfor

16


andre mennesker, var han og tvillingsøsteren uatskillelige. Hvis

Livvy var syk, sov Ty i fotenden av sengen hennes. Pådro hun seg

et skrubbsår, fikk han panikk, og det var det samme den andre

veien.

Emma så de motstridende følelsene jage over ansiktet til Julian

– blikket hans søkte hennes, og hun nikket så vidt. Tanken på å bli

værende i treningsrommet og vente på at det som hadde lagd den

lyden, skulle komme, fikk det til å føles som om huden ble skrellet

av knoklene hennes.

Julian strente over til den andre siden av rommet og kom tilbake

med en armbrøst og to dolker. «Du må slippe Livvy nå, Ty,» sa han,

og i neste øyeblikk hadde tvillingene revet seg løs fra hverandre.

Jules rakte Livvy en dolk og holdt den andre fram for Tiberius, som

stirret på den som om han aldri hadde sett noe liknende. «Ty,» sa

Jules og lot hånden falle. «Hvorfor hadde du de biene på rommet

ditt? Hva er det med dem som du liker?»

Ty sa ingenting.

«Du liker måten de samarbeider på, ikke sant?» sa Julian. «Og nå

må vi samarbeide. Vi skal komme oss inn på kontoret og ta en tele-

fon til Enklaven, ok? En nødtelefon. Så sender de forsterkninger

som kan beskytte oss.»

Ty strakte hånden ut etter dolken med et lite nikk. «Det var det

jeg ville ha foreslått hvis Mark og Katerina hadde hørt på meg.»

«Det var det han ville ha foreslått,» sa Livvy. Hun hadde tatt

imot dolken med større selvtillit enn Ty, og holdt den som om hun

visste hvordan hun skulle håndtere kniven. «Det var det han tenkte

på.»

«Nå må vi være veldig stille,» sa Jules. «Dere to blir med meg

bort på kontoret.» Han løftet blikket og så Emma inn i øynene.

«Emma henter Tavvy og Dru og møter oss der. Greit?»

Hjertet slo kollbøtte i brystet til Emma. Octavius – Tavvy, det

lille barnet, bare to år gammel. Og Dru, åtte, for ung til å starte

17

falle som regn

fysisk trening. Selvfølgelig måtte noen gå og hente dem. Og blikket

til Jules var bønnfallende.

«Ja,» sa hun. «Det er akkurat det jeg gjør.»

Cortana var spent fast på ryggen til Emma, og i hånden hadde

hun en kastekniv. Hun syntes hun kunne kjenne at metallet pul-

serte som hjerteslag gjennom blodårene da hun smøg seg bortover

korridoren i instituttet med ryggen inn mot veggen. Med jevne

mellomrom åpnet korridoren seg til vinduer, og hun fikk et for-

lokkende glimt av blått hav og grønne fjell og fredfylte hvite skyer.

Hun tenkte på foreldrene sine, ute på stranden et eller annet sted,

uten noen som helst anelse om det som skjedde på instituttet. Hun

ønsket at de var der, og samtidig var hun glad for at de ikke var det.

De var trygge, om ikke annet.

Hun befant seg i den delen av instituttet som hun kjente aller

best: boligdelen. Hun snek seg forbi det forlatte soverommet til

Helen, tomt for klær og med et støvete sengeteppe. Forbi Julians

rom, som hun kjente ut og inn etter å ha overnattet en million gan-

ger, og Marks, bak en lukket dør. Det neste rommet var Mr. Black-

thorns, og ved siden av det igjen lå barnerommet. Emma trakk

pusten dypt og dyttet opp døren med skulderen.

Synet som møtte henne i det lille blåmalte rommet, fikk henne

til å sperre opp øynene. Tavvy lå i barnesengen sin – de små hen-

dene knuget rundt sprinklene, og ansiktet hans var rødt og for-

grått. Drusilla sto foran barnesengen med et sverd – Engelen måtte

vite hvor hun hadde fått tak i det – i hånden, et sverd som pekte

mot Emma. Hånden til Drusilla skalv så fælt at sverdspissen dan-

set i luften, og flettene hennes sto rett ut på hver side av det lubne

ansiktet, men uttrykket i Blackthorn-øynene var hardt som stål:

Du våger ikke å røre broren min.

«Dru,» sa Emma så mykt hun bare kunne. «Dru, det er meg.

Jules sendte meg for å hente dere.»

18


Dru lot sverdet falle klaprende til gulvet og begynte å gråte.

Emma feide forbi henne og løftet den lille gutten opp av barnesen-

gen med den ledige armen, og heiste ham opp på hoften sin. Tavvy

var liten for alderen, men veide likevel drøye tolv kilo; hun ynket

seg da han klamret seg til håret hennes.

«Memma,» sa han.

«Hysj.» Hun kysset ham på pannen. Han luktet barnesjampo og

tårer. «Dru, hold deg fast i beltet mitt, ok? Vi skal gå til kontoret.

Der er vi trygge.»

Dru grep fatt i våpenbeltet til Emma med de små hendene; hun

hadde allerede sluttet å gråte. Skyggejegere gråt ikke noe særlig,

ikke engang når de bare var åtte år gamle.

Emma førte an ut i korridoren. Lydene fra etasjen under var

enda verre nå. Skrikingen pågikk fremdeles, de dype ulene, lyden

av glass som ble knust og treverk som ble splintret. Emma listet

seg nærmere mens hun knuget Tavvy inntil seg og mumlet gang på

gang at alt var bra, at alt skulle bli bra. De passerte flere vinduer, og

solen flommet ubarmhjertig inn gjennom rutene og var nær ved å

blinde henne.

Hun var blindet, av panikk og av solen; det var den eneste for-

klaringen på den glippen hun nå gjorde. Hun svingte ut i korri-

doren, og i stedet for å ende opp der hun hadde regnet med,

befant hun seg plutselig øverst i den brede trappen som førte ned

til foajeen og de store dobbeltdørene som utgjorde inngangen til

bygningen.

Foajeen vrimlet av skyggejegere. Noen av dem – hun gjenkjente

dem som nephilim fra Los Angeles-enklaven – iført svart strids-

antrekk, andre i rødt. Rekke på rekke med skulpturer var blitt vel-

tet og lå smadret og pulverisert utover gulvet. Glassmaleriet som

vendte ut mot havet var blitt knust, og det var glasskår og blod

overalt.

Emma kjente at det veltet seg i magen. Midt i foajeen sto en

19

falle som regn

høy skikkelse i purpurrødt. Han var lys blond, nesten hvithåret,

og ansiktet hans liknet det meislede marmoransiktet til Raziel,

bare at det var fullstendig blottet for barmhjertighet. Øynene hans

var kullsvarte, og i den ene hånden bar han et sverd preget med

et mønster av stjerner; i den andre hadde han et beger lagd av

skimrende adamas.

Synet av begeret utløste et eller annet i Emmas bevissthet. De

voksne likte ikke å diskutere politikk når de yngre skyggejegerne

var i nærheten, men hun visste at Valentine Morgensterns sønn

hadde tatt et nytt navn og sverget hevn over Enklaven. Hun visste

at han hadde lagd et beger som var det motsatte av Engelens beger

– som forvandlet skyggejegere til onde, demoniske skapninger.

Hun hadde hørt Mr. Blackthorn kalle de onde skyggejegerne «de

formørkede»; han hadde sagt at han heller ville dø enn å bli en av

dem.

Så dette var altså ham. Jonathan Morgenstern, som alle kalte

Sebastian – en skikkelse hentet ut av et eventyr, en historie fortalt

for å skremme barn, gjort levende. Valentines sønn.

Emma la en hånd bak på Tavvys hode og presset ansiktet hans

mot skulderen sin. Hun kunne ikke røre seg. Det føltes som om

hun hadde blylodd festet til føttene. Overalt rundt Sebastian var

det skyggejegere i svart og rødt, og skikkelser i mørke kapper – var

de også skyggejegere? Hun visste ikke – ansiktene deres var skjult,

og der var Mark, med hendene tvunget bak på ryggen av en skyg-

gejeger i rødt stridsantrekk. Dolkene hans lå ved føttene hans, og

han hadde blod på treningsklærne.

Sebastian løftet en hånd og krummet en lang, hvit finger. «Før

henne fram,» sa han; det ble litt oppstuss i mengden, og Mr.

Blackthorn tok noen skritt fram mens han slepte Katerina etter

seg. Hun kjempet imot, slo etter ham, men han var for sterk.

Emma stirret med skrekk og vantro mens Mr. Blackthorn skjøv

henne ned på knærne.

20


«Og nå,» sa Sebastian med silkemyk stemme, «skal du drikke

av Dødens beger.» Så tvang han kanten av begeret inn mellom

leppene til Katerina.

Det var da Emma fant ut hvor de redselsfulle hylene kom fra.

Katerina forsøkte å komme seg løs, men Sebastian var altfor sterk;

han presset begeret inn mellom tennene hennes, og Emma så

henne svelge og gispe. Hun vred seg unna, og denne gangen lot Mr.

Blackthorn henne gjøre det; han lo, og det samme gjorde Sebas-

tian. Katerina falt om på gulvet mens hun ristet i kramper, og ut av

munnen hennes kom et langtrukkent skrik – verre enn et skrik, et

hyl av smerte som om sjelen ble revet ut av kroppen hennes.

Det lød spredt latter i rommet. Sebastian smilte, og det var både

noe grusomt og noe vakkert ved ham, på samme måte som det

var noe grusomt og vakkert ved giftslanger og store hvithaier. Han

hadde to følgesvenner ved sin side, så Emma: en kvinne med grå-

sprengt brunt hår og en øks i hendene, og en høy skikkelse fullsten-

dig innhyllet i en svart kutte. Det eneste ved ham som var synlig,

var de mørke støvlene som stakk fram under kanten av kappen.

Bare høyden og bredden fikk henne til å anta at det var en mann.

«Var det den siste av skyggejegerne her?» spurte Sebastian.

«Det er den gutten der også. Mark Blackthorn,» sa kvinnen som

sto ved siden av ham, og så løftet hun en finger og pekte på Mark.

«Han burde være gammel nok.»

Sebastian så ned på Katerina, som hadde sluttet å riste av

krampe og lå helt stille med det mørke håret i floker over ansik-

tet. «Kom deg opp, søster Katerina,» sa han. «Gå og hent Mark

Blackthorn og før ham fram for meg.»

Emma sto og stirret som fastfrosset mens Katerina langsomt

kom seg på beina. Katerina hadde vært huslærer på instituttet så

lenge Emma kunne huske; hun hadde vært læreren deres da Tavvy

ble født, da moren til Jules hadde dødd, da Emma først hadde

startet med fysisk trening. Hun hadde undervist dem i språk, hun

21

falle som regn

hadde renset og forbundet sårene deres og gitt dem deres aller

første våpen; hun hadde vært som et familiemedlem, og nå gikk

hun, tom i blikket, gjennom kaoset på gulvet og strakte seg etter

Mark.

Dru gispet og brakte Emma tilbake til bevissthet. Hun snudde

seg brått og plasserte Tavvy i armene til Dru. Dru stavret litt, men

tok seg inn igjen og klemte lillebroren hardt inntil seg. «Løp,» sa

Emma. «Løp til kontoret. Si til Julian at jeg kommer straks.»

Den inntrengende tonen i stemmen til Emma talte for seg selv:

Drusilla protesterte ikke, men klemte broren enda tettere inntil seg

og styrtet i vei så fort at de nakne små føttene knapt nok lagde lyd

mot gulvet i korridoren. Emma virvlet rundt igjen og stirret på

skrekkscenarioet som utspilte seg der nede. Katerina dyttet Mark

foran seg med en dolk presset mot huden mellom skulderbladene

hans. Han vaklet og holdt på å falle foran Sebastian; Mark var

nærmere trappen nå, og Emma kunne se at han hadde slåss. Han

hadde blåmerker på hendene og håndleddene etter å ha forsvart

seg, han hadde kutt i ansiktet, og det hadde åpenbart ikke vært

tid til helbredelsesruner. Hele det høyre kinnet hans var innsmurt

med blod. Sebastian betraktet ham mens munnen hans fortrakk

seg i sinne.

«Denne er ikke ett hundre prosent Nephilim,» sa han. «Delvis

alv, stemmer det? Hvorfor ble jeg ikke informert om dette?»

Det oppsto mumling omkring ham. Den brunhårede kvin-

nen sa: «Betyr det at Dødens beger ikke fungerer på ham, Lord

Sebastian?»

«Det betyr at jeg ikke vil ha ham,» sa Sebastian.

«Vi kan ta ham med til saltdalen,» sa den brunhårede kvinnen.

«Eller til det høye Edom, der vi kan ofre ham til Asmodeus’ og

Liliths fornøyelse.»

«Nei,» sa Sebastian langsomt. «Nei, jeg tror det ville være uklokt

å gjøre det med en av Alvefolkets blod.»

22


Mark spyttet på ham.

Sebastian så bestyrtet ut. Han snudde seg mot Julians far. «Kom

og hold ham fast,» sa han. «Du kan skade ham hvis du føler for det.

Jeg har ikke mye tålmodighet med bastardsønnen din.»

Mr. Blackthorn trådte fram med et slagsverd i hånden. Bla-

det var allerede stenket av blod. Øynene til Mark bulte av redsel.

Sverdet ble løftet …

Kastekniven forlot Emmas hånd. Den fløy gjennom luften og

pløyde seg inn i brystet på Sebastian Morgenstern.

Sebastian stavret bakover, og sverdhånden til Mr. Blackthorn

falt ned langs siden hans. De andre ropte ut; Mark spratt opp på

beina idet Sebastian stirret ned på kniven som sto i brystet på ham,

håndtaket som stakk ut av hjertet hans. Han rynket pannen.

«Au,» sa han, og trakk ut kniven. Bladet var sleipt av blod, men

Sebastian virket uberørt av skaden. Han slengte våpenet til side og

løftet blikket. Emma kjente de mørke, tomme øynene hans på seg,

som om hun ble berørt av kalde fingrer. Hun kjente at han tok mål

av henne, bedømte henne og kjente henne igjen, før han avfeide

henne.

«Det er synd og skam at du ikke kommer til å overleve,» sa han

til henne. «Ellers kunne du ha fortalt Enklaven at Lilith har gjort

meg grenseløst sterk. Kanskje kunne Ærerik gjøre ende på meg.

Synd for Nephilim at de ikke kan be himmelriket om flere tjenes-

ter, og at ingen av de ynkelige krigsredskapene de smir i Diamant-

fortet kan skade meg lenger.» Han vendte seg mot de andre. «Drep

jenta,» kommanderte han, og gjorde en foraktfull håndbevegelse

mot den blodige jakken sin.

Emma så at Mark kastet seg mot trappen i et forsøk på å nå fram

til henne før noen andre, men den mørke skikkelsen ved Sebasti-

ans side hadde allerede grepet fatt i Mark og dro ham bakover med

svarte, hanskekledde hender. Så la hendene seg rundt livet på Mark

og holdt ham fast, som for å beskytte ham. Mark kjempet imot, og

23

falle som regn

så mistet Emma ham av syne idet de formørkede stormet oppover

trappen.

Emma snudde seg og tok beina på nakken. Hun hadde lært å

løpe på strendene i California, der sanden gled vekk under føttene

hennes for hvert skritt, så på fast grunn var hun rask som en vind.

Hun for bortover korridoren så håret sto rett ut bak henne; hun

bykset og sprang ned en liten trapp, vrengte til høyre og braste inn

på kontoret. Hun slamret døren igjen etter seg og skjøv for slåen

før hun snudde seg og stirret ut i rommet.

Kontoret var romslig, og langs alle veggene var det hyller med

håndbøker. Det fantes et bibliotek i øverste etasje også, men det var

fra dette værelset at Mr. Blackthorn hadde styrt instituttet. Her var

mahogniskrivebordet hans, og på det sto to telefoner, én hvit og én

svart. Røret var hektet av den svarte telefonen, og Julian holdt det

i hånden mens han ropte inn i det: «Dere må holde portalen åpen!

Vi har ikke kommet oss i trygghet ennå! Vær så snill …»

Det dundret og smalt i døren bak Emma da de formørkede kas-

tet seg mot den. Julian kikket forskrekket opp, og røret falt ut av

hånden hans da han fikk se Emma. Hun stirret tilbake på ham, og

forbi ham, der hele østveggen glødet. Midt på veggen var det en

portal, et rektangulært hull i veggen, og inni hullet kunne Emma

se buktende sølvvirvler, en vrimmel av skyer og vind.

Hun stavret mot Julian, og han grep henne i skuldrene og

klemte hardt, som om han ikke kunne tro at hun var der, at hun

var virkelig. «Emma,» sa han stakkåndet, og så var det som om

han fant igjen stemmen sin. «Em, hvor er Mark? Hvor er faren

min?»

Hun ristet på hodet. «De kan ikke – jeg kunne ikke …» Hun

svelget. «Det er Sebastian Morgenstern,» sa hun, og krympet seg

da døren ristet under et nytt angrep. «Vi må gå og få tak i dem …» sa

hun og snudde seg, men Julian knuget allerede håndleddet hennes.

«Portalen!» ropte han over den susende vinden og den slam-

24


rende døren. «Den fører til Idris! Enklaven åpnet den! Emma – den

kommer til å lukke seg om bare noen få sekunder!»

«Men Mark!» sa hun, selv om hun ikke ante hva de skulle gjøre,

hvordan de skulle klare å kjempe seg forbi de formørkede som

flokket seg utenfor døren, hvordan de skulle makte å nedkjempe

Sebastian Morgenstern, som var mektigere enn noen skyggejeger.

«Vi må …»

«Emma!» ropte Julian. Så ga døren etter med et brak, og de for-

mørkede veltet inn i rommet. Hun hørte den brunhårede kvin-

nen skrike etter henne, noe om hvordan Nephilim skulle brenne,

at de alle skulle brenne i Edoms ild, de skulle brenne og dø og bli

tilintetgjort …

Julian styrtet mot portalen og slepte med seg Emma etter den

ene hånden; hun kastet ett eneste skrekkslagent blikk over skulde-

ren, så ga hun etter. Hun dukket idet en pil hvinte forbi dem og

smalt gjennom et vindu på hennes høyre side. Julian røsket tak i

henne, og i neste øyeblikk var hun i armene hans. Hun kjente at

han knuget genseren hennes da de falt framover inn i portalen og

ble slukt av stormen.

25

falle som regn

skyggejegerne 6 - den himmelske ilds by

Documents