sønn av folket – myten om maurice thorez153 kristin bjØrneboe eide sønn av folket – myten om...

153

KRISTIN B JØRNEBOE EIDE

Sønn av folket– myten om Maurice Thorez

«Da Maurice Thorez den 28. april 1950 fylte 50 år strømmet det en hyldest mot ham fra alle verdens land (…). Men så var det også den egentlige skaper av Frankrikes største parti som ble hyldet, gruvearbei-deren som ble en av vår tids største vekkere og folkeførere, mannen som skal føre det franske proletariat til seieren (…)».1

For det franske kommunistpartiet (Parti communiste français, PCF) og dets sympatisører var Maurice Thorez (1900–64) «den beste iblant oss». Thorez satt som partileder i over 30 år (1930–64), og under hans lederskap gikk PCF fra å være en marginal organisasjon til å bli en av Frankrikes viktigste politiske aktører.2 Som initiativtaker bak Folkefronten (Front populaire) i 1936, og gjennom partiets rolle i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig, vant Thorez legitimitet som statsmann, patriot og politisk representant for arbeiderklassen. I partiets storhetstid etter krigen hadde PCF en bred folkelig oppslutning og sterke støttespillere som blant annet fagorganisasjonen CGT (Confédération générale du Travail), presseapparatet med avisen L’Humanité i spissen, intellektuelle sympatisører, ungdomsorganisasjoner, veteranorganisasjoner og kvin-neorganisasjoner.3 Partiet tilbød en identitet og en fremtidsoptimisme som hadde stor appell i etterkrigstiden.

Under Thorez var PCF sterkt stalinistisk, og partilederen ble objekt for en personkult som har mange likhetstrekk med dyrkelsen av Stalin. Identifikasjonen mellom partiet og Thorez var så sterk at PCF ble kalt «Maurice Thorez’ parti». Utgangspunktet for mytedannelsen knyttet til partilederen var Folkefronten (Front populaire) og utgivelsen av selvbio-grafien Sønn av folket (Fils du peuple) i 1937. Også etter hans død 12. juli 1964 ble heltebildet av Thorez opprettholdt, og Thorez forble en obliga-torisk referanse for franske kommunister i tiårene etter sin død. Ifølge

ARBEIDERHISTORIE 2009

154

historikeren Stéphane Sirot ble «(…) både det kollektive minnet og histo-rieskrivingen innrettet rundt myten om «folkets sønn».4 Hvordan ble så denne myten konstruert? Og i hvilken grad har elementer av myten om «folkets sønn» blitt stående i ettertid?

en myte blir konstruertDen tidligere gruvearbeideren fra Nord-Pas-de-Calais, som ble medlem av PCF etter Tours-kongressen i desember 1920, steg raskt i gradene. Han ble valgt inn i partiets sentralkomité (Comité Central) og politbyrå (Bureau politique) under partiets 5. kongress i Lille 20.–26. juni 1926. Ifølge historikeren Stéphane Courtois var dette startpunktet for en ny sosial rekruttering, der eldre og erfarne representanter fra middelklassen (lærere, jurister, journalister) ble erstattet av yngre og uerfarne arbei-dere som også var lettere å påvirke og utdanne i Kominterns ånd.5 Thorez passet perfekt inn i dette bildet. Arbeiderbakgrunnen hans gjorde ham til den ideelle politiske representant for franske arbeidere, og de velkjente første linjene av selvbiografien understreker båndene mellom partile-deren og arbeiderklassen: «Jeg er sønn og sønnesønn av gruvearbei-dere, og like langt tilbake som jeg i det hele tatt kan huske er det

arbeidernes harde liv som står for meg.»6

Fremgangen til den nasjonalistiske høyresida og de høyre-ekstreme opptøyene 6. februar 1934, ga startskuddet til en samlingsbevegelse på fransk venstreside mot den fascistiske trusselen. Under PCFs nasjonalkonferanse 23.–25. juni i Ivry, initierte Thorez en strategisk omdreining: fra klasse-mot-klasse til samling mot fascismen. I avslutningstalen appellerte han til sosialistpartiet (SFIO) om å danne et fellesprogram før valgene i 1935 og 1936, og 27. juli ble enhetspakten mellom de to partiene signert. I oktober samme år ba Thorez de radikale (Parti radical) om å slutte seg til alliansen. Hånden ble også rukket ut mot katolikkene i en radiotale like før valgdagen i april 1936. Som et symbol på denne samlingsbevegelsen, ble

de landsomfattende fagorganisasjonene CGT og kommunistiske CGT-Unitaire igjen samlet i mars 1936 under navnet CGT.

Det var Folkefrontens brakende valgseier i april 1936 som for alvor fikk Maurice Thorez frem på den politiske scenen, og Folkefronten ble også startpunktet for personkulten knyttet til partilederen. I en tid da den nazistiske og fascistiske trusselen hang over Europa, ble Folkefronten et viktig symbol på foreningen av demokratiske krefter. Grunntanken om arbeiderklassens enhet hadde en enorm appell og ga den kriserammede arbeiderklassen håp om endring. Like etter valgseieren brøt det ut store streiker overalt i Frankrike, og Matignon-avtalen innførte viktige sosiale

Det var Folkefrontens brakende valgseier i april 1936 som for alvor fikk Maurice Thorez frem på den politiske scenen, og Folkefronten ble også startpunktet for personkulten knyttet til partilederen.


155

reformer.7 Fotografiene av smilende arbeidere i streik og av statsminister Léon Blum og Maurice Thorez som hilste massene skulder ved skulder på Frankrikes nasjonaldag 14. juli 1936, står for ettertiden som selve symbolet på den franske arbeiderbevegelsens politiske styrke.8 Thorez fikk store deler av æren for venstresidas valgseier, og gjennom delta-kelsen i Folkefronten ble PCF trukket ut av politisk isolasjon.

Utgivelsen av selvbiografien Sønn av folket var også et viktig bidrag til mytedannelsen knyttet til Thorez’ person. Han ble fremstilt som selve mønsterfiguren i den franske kommunistbevegelsen både i livsførsel, intellekt og som politisk representant. Det var imid-lertid ikke Thorez selv som skrev Sønn av folket, men Jean Fréville, skribent og litteraturkritiker i parti avisen L’Humanité.9 Men forfatterstatusen som Thorez oppnådde, støttet opp rundt bildet av en mann med førsteklasses intellektuelle kvali-teter og smak for kultur. Gjennom Sønn av folket ble Maurice Thorez selve representanten for en felles kommunistisk iden-titet.10 Boka gir et bilde av en mann med enestående kvaliteter og alle de nødvendige egenskapene for å bli en stor politisk leder. Hans lærelyst og intellekt fremstilles som ubegrenset, og det omtales blant annet hvordan han lærte seg tysk gjennom å studere Marx’ og Engels tekster på originalspråket. Hans politiske utdanning foregikk illustrerende nok gjennom kontakten med arbeiderklassen og gruvemiljøet. Denne kunn-skapen om arbeidernes vilkår ga ham den nødvendige legiti-miteten som arbeiderklassens politiske representant. Ifølge Stéphane Sirot ble «karriereveien, røttene, tankesettet og livs-førselen hans (…) grundig tilpasset forsvaret av saken som han ble det fremste symbolet på: nemlig en organisasjon og et system som skulle frigjøre arbeiderklassen, folket og nasjonen fra sine lenker».11 De ufordelaktige detaljene i Thorez’ bakgrunn og alt som ikke passet inn i idealet, ble utelatt.12

Idealbildet som ble skapt av partilederen hadde klare instrumentelle formål. Den totalitære ledelsesmodellen innebar at PCF var under Komin-terns kontroll, og i årene 1930–43 var Eugen Fried Kremls forlengede arm i Paris. Stalins direktiver ble formidlet gjennom Fried, og Thorez fulgte disse systematisk. Siden alle avgjørelser ble tatt på toppnivå, var en sterk leder med stor autoritet over partiorganisasjonen nødvendig. Utgivelsen av Sønn av folket svarte dermed også på kommunistpartiets behov for å gi partilederen denne autoriteten. I årene før Folkefronten var dessuten Thorez’ lederskap omstridt, og selvbiografien styrket dermed også hans legitimitet som partileder.

Sønn av folket støttet også opp om doktrineendringen som hadde funnet sted. Sentrale temaer var PCF som arbeiderklassens parti, det

Den danske versjonen av

Fils du peuple, En søn af

folket ble utgitt på Mondes

forlag i København allerede

i 1938. Året etter at

originalversjonen var på

markedet i Frankrike.


156

store patriotiske partiet og alliansen med middelklassen mot den fascis-tiske faren.13 PCF la beslag på tradisjonen fra fransk arbeiderkultur, og Pariserkommunen fra 1871 ble et spesielt viktig referansepunkt. Vektleg-gingen av den franske revolusjonære tradisjonen bidro til å styrke ideen om PCF som nasjonens parti. Thorez trakk inn utvalgte elementer fra fransk tradisjon og arbeiderkultur og tilpasset disse til Kominterns, og senere Kominforms, linje. Denne tilpasningen av partipolitikken til den

nasjonale tradisjonen, har historikeren Annie Kriegel kalt «nasjonal-thorezismen».14 På denne måten etablerte Thorez en særegen fransk kommunisme og referanser som senere ble videreført av hans etterfølgere.

Historikeren Philippe Robrieux beskriver utgivelsen av Sønn av folket som et ledd i Kominterns politikk, der Stalin ønsket å skape en personkultus rundt utvalgte partiledere.15 Person-kulten ble etterfulgt av ritualer og seremonier, der gaveprak-sisen var spesielt utbredt. Et besøk hos Renault-fabrikken i 1936 var startpunktet for gaveseremoniene, som senere ble institusjonalisert og utvidet til også å gjelde Thorez’ fødsels-dagsfeiring 28. april. Personkulten rundt Maurice Thorez nådde sitt høydepunkt i 1950 under feiringen av hans

50-årsdag.16 Æresritualer til både Stalin og Thorez var allerede blitt innført under partiets 8. kongress i Villeurbanne 22.–25. januar 1936. Alle møter og offisielle forsamlinger hadde Stalins portrett som bakteppe, og dagen etter Stalins død i 1953 var L’Humanités fasade kledd i et enormt sørgebanner.

Sønn av folket ble en stor suksess, og den kom i fire nyutgivelser (1949, 1954, 1960, 1970) som alle var grundig tilpasset samtidens poli-tiske realiteter.17 Dette innebar at hele kapitler ble omskrevet og tilføyd. Boka ble også utgitt utenfor Frankrike, blant annet i Norge (Sønn av folket, 1950) og Sovjetunionen (1951). I Frankrike ble boka distribuert av partimedlemmene, og det samlede opplagstallet var på mer enn 500 000 eksemplarer.18 Sønn av folket ble et viktig referanseverk for franske kommunister, og boka ble ivrig studert i particellene. Målet var at partiets medlemmer både skulle oppleve gjenkjennelse og forsøke å nærme seg det kommunistiske idealet representert ved Thorez. Også i forhold til familieverdier ble det skapt et idealbilde av Maurice Thorez, hans andre kone Jeannette Thorez-Vermeersch og deres tre sønner.19 Denne lykkelige familieidyllen tilsvarer ironisk nok det borgerlige fami-lieideal. Men det dreide seg om å vise Thorez’ fortreffelighet på alle områder.

Nettopp dette ikonbildet og myten knyttet til «den store partilederen» vanskeliggjør fremstillingen av Maurice Thorez. Det finnes hovedsakelig to tendenser: den ene bekrefter myten og rettferdiggjør hans handlinger,

Sønn av folket ble en stor suksess, og den kom i fire nyutgivel-ser som alle var grundig tilpasset samtidens politiske realiteter. Dette innebar at hele kapitler ble omskre-vet og tilføyd.


157

mens den andre vil avmystifisere og tenderer mot fordømmelse.20 Som de fremste representantene for den mytiske fremstillingen står Jean-nette Thorez-Vermeerschs memoirer La vie en rouge og biografien utgitt i forbindelse med 70-årsjubileet for Thorez’ fødsel, Maurice Thorez. L’homme, le militant. Forfatterne Georges Cogniot og Victor Joannès hadde begge fremtredende posisjoner ved Maurice-Thorez-instituttet, og målsetningen med verket var i første omgang å feire PCFs store personlighet. Thorez-Vermeersch skriver seg inn i den samme tendensen, da hun forsvarer ektemannens handlinger i alle henseender.

På den andre siden finner vi Philippe Robrieuxs referanseverk, Maurice Thorez. Vie secrète et vie publique. Robrieux var selv parti-medlem i mange år og kjente systemet innenfra. Men han ble utestengt fra partiet i 1961, og hans uttalte mål er å avmystifisere og «avsløre» Maurice Thorez. Alle hendelser, handlinger og utelatelser som kan bidra til dette blir derfor viktige i fremstillingen. Biografien baserer seg hoved-sakelig på muntlige kilder, og det er særlig ekskluderte partimedlemmer som fremstilles som målbærere av «sannheten». Claude Pennetiers biografi i Maitrons Dictionnaire du mouvement ouvrier français, gir et mer nyansert bilde av partilederen, og er også oppdatert i forhold til nyere forskning etter åpningen av arkivene i Moskva. Stéphane Sirots Maurice Thorez er det seneste bidraget til historieskrivingen knyttet til Thorez’ person. Men Sirot har i første omgang konsentrert seg om hvordan Thorez har blitt fremstilt i ulike sammenhenger. Det er altså ikke en tradisjonell biografi.

Motstandskampens og arbeiderklassens heltI etterkrigstiden trakk PCF store fordeler av partiets aktive motstands-kamp, og gjennom sin innsats her vant partiet en enorm prestisje.21 Trekløveret Jacques Duclos, Benoît Frachon (CGT) og Maurice Thorez representerte håpet om en bedre fremtid. Thorez var lederen for partiet «med de 75 000 henrettede» (le parti des 75 000 fusillés), og «marty-renes parti», og hans popularitet nådde nye høyder.22

Men dette heltebildet av Maurice Thorez som motstandsmann må nyanseres. I kommunistbevegelsens kollektive minne og propaganda utelates de mørke øyeblikkene i Thorez’ karriere. Dette gjelder i første omgang PCFs holdning til den tysk-sovjetiske ikke-angrepsavtalen fra 23. august 1939 og frem til det tyske angrepet på Sovjetunionen 21. juni 1941 og Thorez’ eksil i Moskva fra høsten 1939 til november 1944.

Undertegnelsen av den tysk-sovjetiske avtalen endret partiets situa-sjon dramatisk. Fra midten av september kom ordrene fra Komintern om å avsløre krigens «imperialistiske karakter», og selv om Frankrike og Tyskland var i krig, forsvarte PCF Sovjetunionens holdning. Fra Folke-


158

frontens samling mot den nazistiske fare var snuoperasjonen total. Og reaksjonene lot ikke vente på seg: Etter Den røde hærs innmarsj i Polen 17. september, ekskluderte CGT alle militante kommunister som ikke tok avstand fra den tysk-sovjetiske pakten. 26. september ble PCF erklært forbudt av Daladier-regjeringen, og partiorganisasjonen gikk under jorden. Men etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 21. juni 1941 kom nye ordrer: nå skulle alle kommunister kaste seg inn i en væpnet nasjonal frigjøringskrig. PCF ble den viktigste politiske organisasjonen i både den militære og politiske kampen mot okkupasjonsmakten, og erfaringene fra det illegale partilivet ble svært nyttige her. I partiets propaganda etter krigen var det imidlertid visse forhold fra perioden mellom august 1939 og juni 1941 som ble forsøkt tilslørt. Dette gjaldt i første omgang forhand-

Dette bildet symboliserer på mange måter Folkefrontens velmaktsdager og den

franske arbeiderbevegelses politiske styrke i 1930-årene. Representanter for det

franske kommunistpartiet og Front Populaire med Thorez og Léon Blum til venstre,

under feiringen av Frankrikes nasjonaldag 14. juli 1936.


159

lingene med det tyske sendebudet Abetz sommeren 1940 om å få legali-sert partiets presse og helst partiet selv.23 Partiet hevdet dessuten at det hadde oppfordret til motstand mot okkupasjonsmakten fra sommeren 1940 gjennom den berømte 10. juli-appellen24. Det kan imidlertid argu-menteres for at partiet drev politisk motstand mot okkupasjonen fra høsten 1940, men tyngdepunktet var rettet mot Vichy- regimet.25

Etter ordre fra Komintern deserterte Maurice Thorez i oktober 1939. Under hele krigen var han i eksil i Moskva, noe som kom i konflikt med bildet PCF ville formidle av en «stor motstandsmann og patriot». Partiet ga en offisiell versjon som ble opprettholdt helt frem til 60-årene, der det ble hevdet at Thorez kjempet i krigen helt til 1943 og reiste til Moskva i forbindelse med oppløsningen av Komintern. Men forsøkene på å tilsløre årstall og andre forhold rundt Thorez’ avreise lyktes bare delvis.

For PCF var det selvfølgelig svært viktig å vinne frem med sin versjon. Ettersom heltestatus i første omgang gis til «menn som med mot har ofret seg for fedrelandets ære eller forsvaret av fedrelandet», måtte bildet av Thorez som en stor motstandskjemper opprettholdes for enhver pris.26 Partiet satte alle krefter inn på å skape et bilde av Thorez som den store lederen av den kommunistiske motstanden. For å støtte opp rundt partiets versjon, fikk prestisjefulle motstandsmenn i oppdrag å skrive til Thorez og hylle hans rolle som inspirator for deres motstandskamp.27 Gratulasjonsbrevet fra FFI-FTP-veteranene i anledning partilederens 50-årsdag er illustrerende i så måte: «Motstandkjemperne vil aldri glemme det kommunistiske partis avgjørende rolle under Deres ledelse, i kampen mot den nazistiske okkupasjonsmakten og deres medskyldige. De vil aldri glemme at under Deres signatur, 10. juli 1940, på Frankrikes jord, lanserte De den første appellen om motstand (…)».28 Kort sagt var Thorez inspiratoren og veiviseren for alle franske kommunister i motstandskampen, noe som selvfølgelig ikke er helt uten forankring i fakta. Og den som var fremst i kampen var også per definisjon en stor patriot.

Etter frigjøringen av Frankrike fikk også PCF og Thorez en ny rolle som arbeiderklassens politiske representant. Charles de Gaulle inngikk en politisk hestehandel, der Thorez fikk amnesti under forutsetning av at han oppløste de paramilitære FTP-enhetene ledet av Charles Tillon. Med partilederens tilbakekomst 27. november 1944 ble alle revolusjo-nære initiativer skrinlagt. Før avreisen fra Moskva møtte Thorez Stalin, som understreket at PCFs hovedoppgave på det nåværende tidspunkt var å unngå politisk isolasjon.29 Thorez gikk dermed helhjertet inn for en politisk linje der respekt for republikken og gjenreising av Frankrikes økonomi var de viktigste elementene. I den berømte talen til gruvearbei-

I partiets propaganda etter krigen var det visse forhold fra perioden mellom august 1939 og juni 1941 som ble forsøkt tilslørt.


160

derne i Waziers appellerte Thorez til deres «stolthet, klassebevissthet og fedrelandskjærlighet».30 For å kunne gjenreise Frankrike etter krigen måtte det store «kullslaget» vinnes. Også Charles de Gaulle berømmet Thorez’ innsats for å holde nasjonen samlet: «(…) Jeg glemmer ikke at i en avgjørende periode for Frankrike, på min forespørsel og som medlem i min regjering, bidro Maurice Thorez til å opprettholde den nasjonale enheten.»31

PCF ble Frankrikes største parti ved valget til lovgivende nasjonalfor-samling i 1945, og suksessen ble gjentatt i 1946.32 For første gang satt PCF i regjering, og Thorez var minister i tre ulike regjeringer fra november 1945 til mai 1947: de Gaulles provisoriske regjering og treparti-regjerin-gene til Gouin og Ramadier.33 Etterkrigsalliansen mellom PCF, SFIO og MRP overlevde imidlertid ikke utbruddet av den kalde krigen. Oppret-telsen av Kominform i september 1947 innebar en gjenopptakelse og styrking av Stalins politiske og strategiske påvirkning. Heretter var verden delt inn i to leirer: den kapitalistiske, krigshissende og den sosia-

Thorez hadde en levestandard og en livsførsel som ikke akkurat ga assosiasjoner til

arbeiderklassen. Her inntas et bedre måltid på en restaurant i Napoli med den lokale

partisekretæren, Maurizie Valenzi, påsken 1956. Thorez benyttet også anledningen

til å diskutere vanskelighetene med avstaliniseringen av kommunistpartiene med sin

italienske kollega, Palmiro Togliatti.


161

listiske, fredssøkende. Kampen mot den amerikanske imperialismen ble det nye hovedmålet for PCF. L’Humanité viet 30. oktober 1947 tre helsider til partiets nye linje under parolen «Samling av alle franske krefter mot de amerikanske imperialistene og deres agenter».34 De store streikene høsten 1947 kan ses som et ledd i denne nye strate-gien.35

Thorez satt i nasjonalforsamlingen for valgkretsen Ivry-sur-Seine fra 1932–64. Han fikk stor oppslutning i arbeidermiljøet i denne forstaden, midt i «det røde beltet» rundt Paris. PCF fikk den ubestridte rollen som forkjemper for arbeiderklassens sosiale og økonomiske interesser i etterkrigstiden. Som folke-valgt var også dette Thorez’ hovedprioritet. Hans posisjon i arbeiderklassen var i stor grad basert på partiets sterke orga-niseringsevne og identifikasjonsfaktoren som lå i Thorez’ bakgrunn. Tanken om at den som best kunne ivareta arbeider-klassens interesser måtte kjenne deres vilkår, vant dermed frem. Men Thorez’ luksuriøse livsførsel står i klar kontrast til bildet av en nøysom og hardtarbeidende «Sønn av folket» og også til den kommunistiske identiteten. Thorez ble også i sin samtid sterkt kritisert for den slottslignende boligen i Choisy-le-Roi, tjenerskapet, landsstedet i Le Cannet og de luksuriøse reisene til Sovjetunionen. Sønnen Paul Thorez, som har skrevet to bøker om sin barndom, skriver blant annet om fransk ost og vin «som ble flydd inn til oss» under feriereisene til Sovjetunionen.36 Misforholdet mellom generalsekretærens levestandard og den kommu-nistiske ideologien der PCF ville være referansepunktet for arbeider-klassen, var stort.

I løpet av årene der Thorez satt som leder økte hans innflytelse og makt over partiet betraktelig. Gjennom hele sin politiske karriere forble Thorez – som de fleste andre kommunistlederne – Kremls trofaste mann. Men etter krigen, og særlig etter at han ble rammet av hjerneslag i 1950, har flere historikere hevdet at han i større og større grad oppførte seg som «en eneveldig monark» innad i partiorganisasjonen.37 For eksempel var det Thorez alene som forfremmet partimedlemmer eller tok av gjørelsen om eksklusjon. Det var også i mindre grad rom for å være uenig med Thorez i politiske spørsmål. Viktige partimedlemmer og motstandsmenn som Charles Tillon og Auguste Lecœur ble ekskludert fra PCF etter konflikter med Thorez og hans lederteam. Disse gir et bilde av Thorez som en mann som alltid var klar til å utføre ordrer ovenfra: «Thorez tenkte bare på å utføre Kominterns ordrer», og hans leder-metoder ble sterkt kritisert.38

De siste årene han satt som partileder var Thorez sterkt svekket av sykdom. Fra 1950–53 var han i rekonvalesens i Sovjetunionen. I denne

Maurice Thorez og hans

andre kone, Jeanne

Thorez-Vermeersch,

ankommer flyplassen i

Paris fra etter rekonvale-

sensoppholdet i Moskva,

april 1953.


162

lange fraværsperioden styrte Jeannette Thorez-Vermeersch og Jacques Duclos i hans sted. Gjennom hyppige reiser mellom Paris og Moskva sørget de for at direktivene ble omsatt i direkte politikk. Lecœurs innfly-telse over partiet økte i denne perioden, og etter Stalins død ble han talsmann for de første kritikkene mot Stalin. Ifølge François Sirinelli bidro dette til at han ble ekskludert fra partiet da Thorez kom tilbake fra Moskva i 1953.39

En av de viktigste kritikkene som har vært reist mot Maurice Thorez, var hans trofasthet og beundring for Stalin. Dette bekreftes også av sønnen Paul Thorez, som skriver at faren hadde et portrett av Stalin hengende på kontoret sitt – og at dette forsvant sent.40 Destaliniseringen, som ble innledet etter Stalins død i mars 1953, førte til omfattende endringer i Sovjets politikk. Disse endringene nådde sitt høydepunkt under det sovjetiske kommunistpartiets 20. kongress i 1956. Gjennom Khrusjtsjovs hemmelige rapport ble Stalins kriminelle handlinger og metoder avslørt, noe Thorez forsøkte å skjule i det lengste.41 Han har derfor blitt anklaget for å ha bremset destaliniseringen i Frankrike. Flere historikere har hevdet at årsaken til dette ikke bare lå i trofastheten mot Stalin; for Thorez ville en fordømmelse av personkulten knyttet til Stalin også treffe ham selv og hans autoritet over partiet. Under den sovjetiske intervensjonen i Ungarn mot slutten av 1956 støttet Thorez Khrusjtsjov. Dette førte til at mange av partiets intellektuelle sympatisører brøt med PCF. Først i begynnelsen av 60-årene sluttet Thorez seg forsiktig til deler av kritikken mot Stalin. Dette skjedde i første omgang gjennom utnev-nelsen av etterfølgeren, Waldeck-Rochet, som ble regnet som en tilhenger av Khrusjtsjov, under PCFs 17. kongress i Paris 14.–17. mai 1964. Samtidig utnevnte Thorez seg selv til den nyopprettede posisjonen som partiets president. Men knappe to måneder senere døde Maurice Thorez brått, på vei til sin årlige ferie ved Svartehavet. Begravelsen ble en stor partibegivenhet, og flere av de høyeste lederne i den internasjonale kommunistbevegelsen var til stede. En prosesjon med opp mot 100 000 mennesker fulgte båren til Père Lachaise-kirkegården i Paris, der Thorez ligger begravd ved det symbolske minnesmerket over Pariserkommunen, le Mur des fédérés.

Minnet om «den store Maurice»i det kommunistiske universetEtter Thorez’ død 12. juli 1964 ble et offisielt minne iscenesatt av parti-ledelsen. Helt frem til 1976 og partiets 22. kongress 4.–8. februar i Saint-Dénis, ble han feiret jevnlig og tilsynelatende uten kritisk distanse. I årene der Waldeck-Rochet var partileder (1964–69) og i begynnelsen av Georges Marchais’ lederskap, ble arven etter Thorez benyttet som


Det ultimate hvilested for en kommunist – minnesmerket over Pariserkommunen på kirkegården Pére

Lachaise! Her i det sørlige hjørnet av kirkegården ble de siste kjempende kommunardene henrettet i

maidagene 1871, foran muren som senere er blitt kalt «le mur des federes».


164

referanse for å gi politisk legitimitet til partiets orienteringer. Dette gjaldt særlig spørsmålet om samling av venstresida, som var et aktuelt tema under presidentvalget i 1965 og i begynnelsen av 70-årene. Et annet aspekt som ble fremhevet, var Thorez’ uavhengighet i forhold til Sovjet-unionen. To episoder var spesielt viktige i så måte: Folkefronten i 1936 og intervjuet i The Times i 1946, der Thorez uttrykte vilje til å innpasse partipolitikken i de nasjonale realiteter og muligheten for alternative veier til sosialismen.

Arven etter «den store Maurice» forble altså en sentral referanse i den kommunistiske agitasjonen også etter 1964. Maurice Thorez-insti-tuttet, opprettet på initiativ fra PCFs sentralkomité, ble et viktig minne-

sted. De symbolske æresmarkeringene, som allerede var innført i Thorez’ levetid, fortsatte også etter hans død. Det var i første omgang feiringen av fødselsdagen hans og æresbevis-ningen under den årlige L’Humanité-festen som ble opprett-holdt. Begge disse ritualene eksisterte helt frem til slutten av 70-årene, og det var dessuten årlige markeringer ved graven hans på Père Lachaise, der partiledelsen deltok.

Men det var særlig PCFs bastioner i Paris-området som holdt Thorez’ navn i hevd gjennom en utstrakt oppkallings-praksis. Denne formen for markering av den kommunistiske identiteten hadde lange tradisjoner. I Seine-St-Dénis, Ivry og Val de Marne (den røde forstaden – «la banlieue rouge») finner

vi gater og offentlige bygninger som bærer Thorez’ navn. Mest synlig er dette i Seine-St-Dénis, der det er en gate, en svømmehall, en gymsal, en idrettshall, et boligområde, et boligkompleks og en ungdomsskole som bærer hans navn.42 Også i Øst-Europa finner vi spor: Det er for eksempel fremdeles en gate i St. Petersburg og en by i Ukraina som er oppkalt etter ham.43

Fra midten av 70-årene avtok feiringen av arven etter Thorez, og samtidig kom de første kritikkene mot hans politiske handlinger og mot stalinismen. Under kongressen i 1976 markerte PCF avstand til Sovjet-unionen, og dermed til Thorez, gjennom å gå bort fra «proletariatets diktatur» til fordel for «en sosialisme med franske farger». Selv om forsinkelsen i kritikken av Stalin ble presentert som et kollektivt ansvar, fremsto likevel Maurice Thorez som symbolet på partiets forsøk på å tildekke Stalins forbrytelser. Et interessant aspekt ved kritikken rettet mot Maurice Thorez, er at det nesten uten unntak er årene fra 1956 og frem til hans død som har blitt trukket i tvil. Hans handlinger i årene før Khrusjtsjovs hemmelige rapport har så til de grader gått inn i både den kommunistiske historieskrivingen, at han fremstår som urørbar.

Fra midten av 70-årene avtok feiringen av arven etter Thorez, og samtidig kom de første kritikkene mot hans politiske handlinger og mot stalinismen.


165

KonklusjonFra slutten av 70-årene forsvant altså feiringen av Thorez’ minne gradvis, og samtidig kom den første kritikken av hans politiske vurderinger og handlinger. Men partiledelsen gikk ikke langt i kritikken av sin tidligere leder. Det var særlig Thorez’ manglende vilje til forandring og hans forsøk på å hemmeligholde Khrusjtsjov-rapporten som ble kritisert. Thorez bidro dermed til å skjule avsløringene av Stalins kriminelle handlinger. Ifølge Stéphane Sirot, skiller det kommunistiske minnet mellom to Thorez-er « (…) før og etter bruddet i 1956. Årene før 1956 trekkes overhodet ikke i tvil. All kritikk mot Thorez rettes mot tiden etter Khrusjtsjovs rapport».44

Selv om Maurice Thorez ikke lenger er en opplagt referanse for franske kommunister, forble likevel hans navn og hand-linger gjenstand for dyrking i mange år etter hans død. Myten som ble konstruert rundt hans personlighet bidro i stor grad til dette. Og myten består på mange måter fremdeles den dag i dag. Han er fremdeles den store mannen i fransk kommu-nisme. Etter Maurice Thorez’ død i 1964 anstrengte PCF seg for å skrive ham inn i historien gjennom en utstrakt oppkal-lingspraksis. Det er selvfølgelig ikke lenger snakk om å legge til nye spor i dag, men de som allerede er der, består.

I meningsmålingen «Helter i fransk historie» fra 1980, ble franskmenn bedt om å uttale seg om hvem som fremdeles ville være nasjonale helter i 2080. Hele 28 prosent mente at Maurice Thorez ville være med blant fremtidens nasjonale helteskikkelser.45 Dette understreker Thorez’ popu-laritet og posisjon nesten 20 år etter hans død. Det dreier seg imidlertid om en delvis oppkonstruert helteskikkelse. PCF trengte en sterk leder for å samle så mange som mulig bak partiet. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har imidlertid det fulle omfang av Stalins forbrytelser blitt dokumentert, og samtidig har PCF blitt redusert til et lite parti i Frank-rike. Mannen bak Folkefronten og kommunistlederen som institusjonali-serte partiet er i dag i stor grad blitt erstattet av Thorez som en av de fremste støttespillerne til den sovjetiske totalitarismen.

Ett år etter Thorez’ død ble

han hedret med eget

frimerke i Sovjetunionen.


166

Noter 1 M. Thorez, Sønn av folket, Oslo 1950: 11. (Norsk oversettelse av den

franske 1949-utgaven.) 2 Thorez fungerte som partileder fra 1930, selv om han ikke tiltrådte

partilederstillingen (Secrétaire général) offisielt før i januar 1936. 3 S. Courtois & M. Lazar, Histoire du Parti communiste français, Paris 1995:

annexes. PCFs gullalder samsvarer i store trekk med den 4. Republikk (1946–58), selv om partiet hadde en jevn velgeroppslutning på ca. 20 prosent helt frem til 1979. I 1946 hadde PCF 785 292 medlemmer, det høyeste tallet noensinne. Samme år fikk partiet 28,6 prosent av stemmene i valget til ny nasjonalforsamling og ble Frankrikes største parti.

4 S. Sirot, Maurice Thorez, Paris 2000: 14. Min oversettelse. 5 S. Courtois, PCF le parti de Moscou i L’Histoire nr. 223/1998. 6 M. Thorez, Sønn av folket, Oslo 1950: 11. 7 Matignon-avtalen ble signert natt til 8. juni 1936: 40-timers arbeidsuke,

fri på lørdager, 15 dager betalt ferie, en generell lønnsøkning og rett til fagorganisering. Streikene tok imidlertid ikke slutt med undertegnelsen av avtalen. Thorez appellerte til de streikende om å avslutte streiken med sitt berømte utsagn: «Vi må vite å avslutte en streik når krava er innfridd.» (11. juni 1936).

8 Mens Frankrike var paralysert av streik, dannet Léon Blum (SFIO) regjering 4. juni 1936. Etter ordre fra Komintern deltok ikke PCF i Folkefrontregjeringen. I Sønn av folket s. 98 skriver Thorez: «Vi mente det ikke var gunstig med kommunister i regjeringen for øyeblikket.»

9 S. Sirot, Maurice Thorez, Paris 2000: 24: I den første utgaven av Fils du peuple fra 1937 finner vi en passasje der Thorez’ ungdom beskrives som en voldsom sammenstilling av personlige egenskaper. Til sammen danner de første bokstavene setningen «Fréville a écrit ce livre» – Fréville har skrevet denne boka. Fjernet i 2. utgaven fra 1949.

10 J. Mer, Le parti de Maurice Thorez ou le bonheur communiste français, Paris 1977: 36.

11 S. Sirot, Maurice Thorez, Paris 2000: 13. Min oversettelse. 12 For eksempel ble det ikke nevnt at Thorez’ egentlige far var en kjøpmann

og ikke gruvearbeideren som oppdro ham, noe Robrieux gjør til et stort poeng. Thorez’ første ekteskap ble ikke omtalt og heller ikke Thorez’ støtte til Souveraine, som senere ble ekskludert fra partiet.

13 M. Winock, L’âge d’or du communisme français i L’Histoire nr. 223/1998 : 59. 14 S. Courtois & M. Lazar, Histoire du Parti communiste français, Paris 1995:

132. Vi finner for eksempel sitater fra Balzac og referanser til Jeanne d’Arc. 15 P. Robrieux, Maurice Thorez, vie sécrète et vie publique, Paris 1975. S.

Sirot, Maurice Thorez, Paris 2000: 23. Thorez’ tilfelle var ikke enestående: i samme periode ble også italieneren Palmiro Togliatti, Ernst Thaelmann i Tyskland og William Gallacher i Storbritannia objekt for persondyrkelse.

16 S. Courtois & M. Lazar, Histoire du Parti communiste français, Paris 1995: 272.

17 S. Sirot, Maurice Thorez, Paris 2000: 28. 18 1937: 130 000, 1949: 450 000. For de to siste nyutgivelsene har jeg ikke

funnet eksakte opplagstall. 19 Thorez giftet seg i 1928 med Aurore Meboeuf. De fikk en sønn. Separert

i 1930, skilt i 1947. Gift på nytt med Jeannette Vermeersch i 1947. De fikk tre sønner.

20 S. Sirot, Maurice Thorez, Paris 2000: 83. 21 I fransk tradisjon innebærer begrepet «motstandskamp» i første omgang

sivile og paramilitære aksjonsformer direkte rettet mot den tyske okkupanten og med en motstandspolitisk begrunnelse.


167

22 Tallet er sterkt overdrevet. Ifølge Courtois & Lazar 1995: 226, henrettet tyskerne totalt 23 000 gisler i Frankrike under krigen. Langt fra alle disse var kommunister.

23 Forhandlingene ble ledet av Tréand og Catelas. De var begge medlemmer av partiets sentralkomité (Comité central) og i direkte kontakt med Jacques Duclos i Paris.

24 Den berømte – og omstridte 10. juli-appellen har blitt brukt som argument for dette. Dette var i første rekke en appell om motstand mot Vichy-regimet og ikke mot den tyske okkupanten, selv om den har blitt stående som det i PCFs propaganda. Appellen er trolig tilbakedatert for å være nærmest mulig i tid de Gaulles appell den 18. juni. I Sønn av folket: 157 skriver Thorez: «Det kommunistiske partis sentralkomité sendte ut et manifest 10. juli undertegnet av Jacques Duclos og meg.» Det at appellen var undertegnet av Thorez ga inntrykk av at han fremdeles befant seg i Frankrike.

25 T. Halvorsen, Kommunistpartiene og Hitler-Stalin-pakten i Historisk tidsskrift nr. 4/1995.

26 C. Amalvi, Les héros de l’histoire de France, Paris 2001: 131. 27 S. Sirot, Maurice Thorez, Paris 2000: 64. 28 Idem. 29 M. Narinsky, L’entretien entre Maurice Thorez et Joseph Staline du 18

novembre 1947 i Communisme no 45-46/1996: 32. 30 M. Thorez, Sønn av folket, Oslo 1950: 180. 31 S. Sirot, Maurice Thorez, Paris 2000: 100. I kondolanseprotokollen ved

Thorez’ bortgang. 32 1945: 26,1 prosent av stemmene ved valget til grunnlovgivende forsamling,

1946: 28,6 prosent av stemmene. I valgene til og med 1979 fikk partiet jevnt rundt 20 prosent av stemmene.

33 P. Robrieux, Maurice Thorez, vie sécrète et vie publique, Paris 1975: 300. Thorez stilte også som statsministerkandidat i 1946.

34 L’Humanité 30. oktober 1947. 35 M. Narinsky, L’entretien entre Maurice Thorez et Joseph Staline du 18

novembre 1947 i Communisme no 45-46/1996: 35. Samtidig som Frankrike var lammet av streik var Thorez i Moskva i anledning 30-årsjubileet for Oktoberrevolusjonen. Han møtte Stalin, og under møtet uttalte Stalin at det ikke måtte gås for langt i kampen mot Marshallplanen.

36 P. Thorez, Les enfants modèles, Paris 1982: 179. 37 S. Sirot, Maurice Thorez, Paris 2000: 72. 38 S. Sirot, Maurice Thorez, Paris 2000: 70. 39 J.-F. Sirinelli, Dictionnaire historique de la vie politique française au XXe

siècle, Paris 1995: 1201. 40 P. Thorez, Les enfants modèles, Paris 1982: 156. 41 Under møtet med Stalin i Moskva 18. november 1947, erklærte Thorez at

selv om han var fransk, hadde han sjelen til en sovjetisk borger. 42 S. Sirot, Maurice Thorez, Paris 2000: 143. 43 S. Sirot, Maurice Thorez, Paris 2000: 141. 44 S. Sirot, Maurice Thorez, Paris 2000: 157. Min oversettelse. 45 J. Lecuir, «Les héros de l’histoire de France» i L’Histoire nr. 33/1981: 111.

sønn av folket – myten om maurice thorez153 kristin bjØrneboe eide sønn av folket – myten om...

Documents