Leseuniverset 5–7 Skjønnlitteratur 1

Spøker deti kløfta?

Dorte Roholte

Leseuniverset 5–7 Skjønnlitteratur 1

Spøker deti kløfta?

TekstDorte Roholte

IllustrasjonerMårdøn Smet

2

De andre ser ikke Karl engang når han går til skolen. Hvis han treffer noen på skoleveien, vinker han til dem. Men de kjører bare forbi.

3

Det var ikke sånn før. Alle i klassen ville gjerne være sammen med Karl. Hver eneste dag når skolen var slutt, ville de leke med ham. De dro ut i skogen og ut til kløfta. Karl var alltid den som gikk først og viste vei. Ludvig var bestevennen hans. Karl og Ludvig hang sammen som erteris. De andre fulgte bare etter. Sånn er det heller ikke lenger. Nå er det Ludvig som går først.

4

I dag går Karl sakte gjennom skolegården. Tre jenter løper forbi ham. Ei av jentene heter Ninni. Hun er den nye jenta i klassen. Karl synes huner søt. De andre guttene i klassen står borte ved toalettene. «Hei,» sier Karl. Det er ingen som svarer. Karl later som ingenting. Han er for kul til å si hei for andre gang. Han står der bare helt rolig, som om han ikke bryr seg om de svarer eller ikke. De kikker ikke engang på ham. Hvis en av dem streifer ham med øynene, er blikket helt tomt. Det er som om det ikke står noen der i det hele tatt.

5

6

7

Ludvig forteller at han så en grøsser på dvd i går. Etter at det var blitt mørkt. Han forteller hva filmen handler om. De andre lytter. De ler når de hører på Ludvigs stemme at det er meningen at de skal le. Karl gjør det samme som de andre. Så ringer det inn. De løper ikke inn med én gang, som en stor saueflokk. Det er de blitt for store til. En etter en river de seg løs fra flokken og går inn i klasserommet. Mads er den første som går. Han rusler bort mot døra og lar seg oppsluke av rom 23, som er klasserommet deres. Mads er lærernes kjæledegge, tenker Karl. Men han sier det ikke høyt. Ludvig og Lasse er de siste som går inn. Karl følger etter dem. De later fortsatt som om de ikke ser ham. «Det var på tide,» sier Annie, læreren deres. Hun kikker på klokka si og rynker pannen mot Ludvig og Lasse. Karl tar hun ikke notis av.

8

Karl setter seg på plassen sin. Han sitter alene ved pulten nå. Før satt han sammen med Ludvig. Men Ludvig har satt seg sammen med Lasse. En eller annen har lagt fra seg en haug med bøker og papir på Karls pult. Han setter seg ned og smiler til Mads. Mads sitter også alene ved pulten sin. Men ikke engang Mads smiler tilbake. Så begynner timen. De lærer om nåtid og fortid, og hvordan verbene bøyes. Det er ikke første gang Annie prøver å lære dem det. Karl har skjønt det for lenge siden. Annie ber dem om å lage en setning og etterpå si setningen høyt. Det er nesten bare jenter som rekker opp hånden for å si setningen sin. Pluss Karl. Han rekker opp armen nesten med én gang. Men Karl er den eneste som ikke får lov til å si noe.

9

Annie spør aldri Karl. Ikke nå lenger. Han kan faktisk ikke huske når hun spurte ham om noe sist. Det gjelder også de andre lærerne. Selv om han rekker opp hånden hele tiden. Kanskje det er fordi han er så flink. Kanskje de mener at de ikke trenger å spørre ham?

10

Når skolen er ferdig, følger Karl etter Ludvig og Lasse. Han følger dem litt på avstand. Men han hører dem snakke om at de vil ut til kløfta. De vil prøve å få noen andre med seg. «Mads! Bli med ut til kløfta,» roper de. «Jeg kan ikke i dag,» svarer Mads og sykler raskt forbi dem.

11

«Pyse!» roper Ludvig etter ham. «Pyse!» Mads setter opp farten. Ludvig plukker opp en stein fra bakken og kaster den etter ham. Men han treffer ikke.

12

«Simon, bli med ut til kløfta!» roper Ludvig. Simon stopper sykkelen i veikanten. Karl kikker på dem. Han kan se at Simon har lyst til å være med ut til kløfta. For han har lyst til å være sammen med Ludvig og Lasse. «Det er kjempefarlig,» sier Simon. «Åh, slapp av!» sier Ludvig og ler. Karl har også lyst til å le. Som om det skulle være farlig å dra ut til kløfta. Han har sikkert vært der ute minst tusen ganger. «Kom igjen, da,» sier Ludvig. «Det er ikke farlig. Vi holder oss på avstand.» Simon biter seg i underleppen. Karl ser det helt tydelig. Det ender med at Simon, Ludvig og Lasse drar ut til kløfta. Simon leier sykkelen sin. Karl følger bare etter. Han går bakerst. De har ikke spurt om han vil være med, men det bryr han seg ikke om.

13

14

For å komme til kløfta skal man gå et lite stykke gjennom en skog. Det suser i tretoppene høyt der oppe. Skogen er full av lyder. Kvister som knekker. Et dyr som løper vekk. Ei kongle som faller ned. «Det er skummelt her,» sier Simon. «Er du redd?» spør Ludvig. «Tror du vi kommer til å dytte deg utfor?» ler Lasse. «Eller binde et tau rundt livet på deg,» sier Ludvig. «Og så dytte deg utfor kanten!» «Ha, ha,» sier Simon, men han høres ikke helt trygg ut i stemmen. Jo nærmere kløfta de kommer, jo stillere blir de.

De siste meterne før kløfta …! Det ligger bare spredte gresstuster på den brune bakken. Rett under bakken er det massevis av røtter som snor seg. De ser ut som blodårer på hånden til en gammel mann.

15

Simon snubler i ei rot og setter i et hyl. «Hold munnen din!» roper Ludvig. Han høres også litt redd ut nå.

16

Det står bare et eneste tre like ved kanten. Det er et stort, gammelt tre. Det heller litt ut over kløfta. For hver gang det regner, blir det litt skjevere. Et tjukt, langt tau er bundet fast til ei av de høye greinene. De tre guttene går så langt ut mot kanten som de tør. Det er Ludvig som tør å gå lengst. Han står et lite stykke foran de andre. Karl trenger ikke gå helt bort til kanten. Han vet alt om hvordan den ser ut.

17

Det suger i magen når man bøyer seg fram. Så langt ned er det. Det går nesten ikke an å se bunnen av kløfta. Før i tiden snakket folk mye om at det kanskje lå en skatt på bunnen. Eller et lik. Karl vet at det bare ligger stein der.

18

«Pass deg,» sier Simon med angst i stemmen. «Det er farlig. Livsfarlig. Jeg har lovet mamma at jeg ikke skulle dra ut hit.»

Karl ler høyt. «Det er på ingen måte livsfarlig,» sier han. «Hadde det vært så farlig, ville ikke jeg stått her. Ikke sant? Jeg er den som har vært nærmest kanten.» Men de andre later som om de ikke hører ham. De snur seg ikke engang.

19

«Tror dere det spøker her?» sier Lasse lavt. «Nei, for pokker,» svarer Ludvig høyt. Men med ett ser han ut som om han fryser. Han tar et par skritt bakover. Det gjør Simon og Lasse også. «Jeg drar hjem nå,» sier Simon. Han er blitt helt blek. «Blir dere her?» «Nei! Vi går vi også,» sier Lasse. «Ikke sant, Ludvig?» Ludvig trekker på skuldrene. «Hvis dere ikke tør å være her lenger, så får vi jo gå, da …»

20

Det er nesten mørkt før Karl kommer hjem. Det er snart middag. Mora hans står og lager suppe. Det lukter godt. «Hei, mamma,» sier Karl. Hun svarer ikke. Hun er sikkert sur på ham fordi han har vært ute ved kløfta igjen. Hun vil ikke ha noe av at han drar ut dit. Det har hun sagt til ham mange ganger. Det samme har faren sagt. Men Karl klarer ikke å la være. Han må se hvor langt ut mot kanten han tør å gå.

21

Faren til Karl kommer inn. «Det er så kaldt her,» sier mora og skutter seg. Faren sier ikke noe. Han legger bare armene rundt kona si. Pannen hans hviler mot hodet hennes. Hun legger lokket på gryta og snur seg. Hun ser trist ut. «Jeg har ikke matlyst,» sier hun. «Det har ikke jeg heller,» sier faren. «Men jeg kan ta en skål med opp til farmor.»

22

Karl ser på mens mora øser opp en tallerken med suppe fra gryta. Hun gir den til faren. Karl følger etter ham mens han går opp trappa med suppen. Farmor bor på to små rom i andre etasje. Karl har alltid vært veldig glad i farmor. Det er et helt spesielt bånd mellom dem. Det har mor til Karl sagt ofte. Nå er farmor gammel. Veldig gammel. Hun kommer nok ikke til å leve så mye lenger. Selv sier hun at hun svever mellom liv og død. Far har glemt å ta med seg saltet. Han setter fra seg suppeskålen på et lite bord og går ned igjen.

Døra til farmors rom står åpen. Karl går inn til henne. «Hei, farmor!» sier han. Farmor har sittet i stolen og sovet. Nå våkner hun. Hun stirrer på Karl med store, kulerunde øyne.

23

24

Farmor skriker. Far kommer opp trappa i ett byks. Han løper bortover gangen og inn i rommet. Farmor fortsetter å skrike. «Hva er det?» Far griper henne om skuldrene og rister litt i henne. «Hvorfor skriker du?»

25

Farmor løfter en finger og peker på Karl. Fingeren dirrer og rister. «Karl!» sier hun hest. «Karl!» «Åh, mamma! Hold nå opp med det der,» sier faren. Mor til Karl kommer også. Hun står i døråpningen. «Hva var det?» sier hun og ser urolig på dem. Faren rister på hodet. «Det var ikke noe,» svarer han. «Hun drømte bare.» Han smiler til den gamle damen. «Spis nå litt suppe, mamma. Så føler du deg bedre.»

26

Karl lister seg inn på sitt eget rom. Det ligger rett ved siden av trappa. Døra står åpen. Han legger seg på senga, som er pent oppredd. I mørket kikker han på tingene sine på bordet. Mamma har vært her inne i dag.

27

Det kan han se. Hun har flyttet rundt på tingene hans. Det gjør hun ganske ofte. Hun sitter på senga og kjenner på bøker og andre av tingene hans. En etter en. Karl lukker øynene. Bare han kunne sove.

28

29

Neste dag er Karl en av de første på skolen. Han subber rundt i skolegården. Han venter på at de andre skal komme. Mads kommer først. Han går rett forbi Karl og inn i klasserommet. Ikke lenge etter kommer det flere. De samler seg i en flokk. Mads er den eneste som ikke er der. Ludvig kommer sist.

Karl står alltid litt på avstand fra dem. Som om han hører til, selv om de ikke hilser på ham. Og selv om de ikke sier noe til ham. Ludvig forteller om turen ut til kløfta i går. «Simon var så redd at han holdt på å tisse på seg,» sier han. «Han var kjemperedd.» «Det var jeg ikke, det!» roper Simon. Ludvig ler hest. «Han tror det spøker der ute!»

30

«Det tror søsteren min også,» sier Filip. Plutselig kikker alle på ham. Filip pleier aldri å si noe. «Søsteren din er sprø,» sier Ludvig. «Hun har sett det selv,» fortsetter Filip. «Hun er litt sprø. Det er sant nok. Hun kan se ting. Ting som andre ikke kan se. Det er det noen som kan!»

31

«Hold kjeften din,» sier Ludvig. «Jeg har vært der ute mange ganger. Og jeg har aldri sett noe spøkelse!» «Jeg har vært der tusenvis av ganger. Jeg har heller ikke sett noe spøkelse!» sier Karl. Han klarer ikke å holde seg. De andre kommer ikke til å svare ham. Det vet han godt.

32

Det ringer inn til første time. De skal ha Annie.I dag er det Filip som går først inn. Karl går inn som sistemann, etter Ludvig. Annie sitter på kanten av pulten til Mads. Hun snakker med ham, og han ser ikke særlig glad ut.

«Jeg sa til faren min at han ikke skulle ringe!» sier Mads. «Faren din gjorde det rette ved å ringe,» sier Annie. Hun reiser seg opp. «Lukk døra, Ludvig!» sier hun. Ludvig lukker døra.

33

34

Noen av jentene begynner å hviske. Det skal visst skje et eller annet viktig. «Jeg har fått vite at noen av dere gutter ville ut til kløfta i går,» sier Annie. «Og at dere gjerne ville ha flere med dere.» Ludvig og Lasse kikker ned i bordplata. «Ludvig?» sier Annie.

35

Annie sukker litt. «Jeg synes ikke at noen av dere skal dra ut til kløfta. Det vet dere, ikke sant?» sier hun. Det blir helt stille. Karl kan se at Ludvig sitter og knuger hendene hardt sammen. Han er rød i pannen. «Det er ikke noe galt i å dra ut til kløfta!» roper Karl. «Se på meg, jeg drar ut dit når jeg vil. Og det har ikke skjedd noe med meg, har det vel?» Men det er ingen som svarer.

36

«Ludvig! Hva var det som skjedde med Karl da han dro ut til kløfta for siste gang?» Annie er blid i stemmen. Ludvig svarer ikke. Nå er knokene hans helt hvite. Det røde i pannen har spredd seg utover hele ansiktet hans.

37

«Jeg tror det har noe med Karl å gjøre at du drar ut til kløfta,» sier Annie i samme myke tonefall. «Men alt det skjedde jo før Ninni kom, Ludvig! Fortell Ninni hva som skjedde med Karl.» Ludvig kikker ikke på Ninni, men på tavla. «Karl turde å gå helt ut til kanten,» sier han. «Karl var alltid den modigste av oss.» Ludvig blir stille.

38

«Og hva skjedde med Karl?» spør Annie lavt. «Han gikk helt ut til kanten,» roper Ludvig høyt. «Og så falt han ned i bunnen og døde!» Annie skvetter. Så lener Ludvig hodet inn over pulten. Han hulker høyt. «Åh, Ludvig,» sier Annie og legger armene rundt ham. Hun gråter også. Det er helt stille i klassen

Karl klarer ikke høre på mer av dette. «Stopp nå med det tullet. Jeg er jo her!» Han roper og vifter med armene. «Det skjedde ingenting med meg. Det er ikke det grann farlig!» Men de andre later bare som om han ikke er der.

39

Oppgaver1 Beskriv hovedpersonen i fortellingen.

2 Hva føler guttene når de står ved kanten og ser ned i kløfta?

3 Hvordan reagerer moren til Karl når han kommer hjem?

4 Hva heter læreren?

5 Hvordan får læreren vite at guttene har vært ved kløfta?

6 Hva forteller Ludvig til den nye jenta?

7 Hvorfor er det ingen som svarer Karl når han snakker?

8 Når forsto du hva som hadde hendt med Karl?

9 Se på illustrasjonene på side 6, 11 og 28. På hvilken måte

får tegneren fram at Karl er utenfor?

10 Syns du dette er en skummel bok? Hvorfor / hvorfor ikke?