Konstantin StanislavskijMoskva: 1863 -1938

Europa i endring

Slutten av 1800-tallet og deler av 1900-tallet brakte store endringer i verden, spesielt i Europa. Industrialiseringen påvirket også teateret.

Underholdning av typen teater var for det meste forbeholdt de øvre sosiale stendene før industrialiseringen. Men etter hvert som samfunnet utviklet seg rundt århundreskiftet, ble det rom for at flere kunne fikk tilgang til kultur og scenekunst.

Spinning Jenny

Denne filen er fra Wikimedia

Commons og kan brukes av

andre prosjekter.

Teater og konserter - en

allmennressursMange bidro til denne utviklingen ved å tøye

grenser og teste nye muligheter, blant annet den

russiske skuespilleren og regissøren Konstantin

Stanislavskij.

Han ble en av de aller mest sentrale

teaterpedagogene Moskva (1863-1938).

Allerede som barn begynte han å tenke ut hva

som skulle til for at et teater skulle bli bra. Han

jobbet med teater hele livet.

Moskva kunstnerteater

Startet i 1897 av Konstantin Stanislavskij og

Vladimir Nemirovitsj-Dansjenko.

Teateret ble fort kjent etter at det oppførte Anton

Tsjekhovs fire hovedverk i nært samarbeid med

forfatteren.

Fra oppsettingen ”Måken”

Bildet er fra Wikimedia Commons

Og er tillat gjenngitt av andre

prosjekter.

Det grunnleggende

Før Stanislavskij var skuespillerkunsten preget

av stive, stereotype fremstillinger av følelser og

karakterer.

Etter hvert kom han til at begeistring ikke var

nok, man måtte også vise selvbeherskelse og

kontroll.

Stanislavskij var flink til å lytte til kritikk fra

publikum, og gjorde endringer ut fra dette..

Han kom til at skuespillerne måtte snakke

høyere, og forestillingene måtte ha et godt

tempo. Likevel syntes han noe manglet. Dette

kalte han ”indre liv”

Indre liv og troverdighet

Det ”indre livet” gjorde rollens følelser troverdig. Han mente at en skuespiller måtte vise en indre utvikling for at det hele skulle virke troverdig. Videre mente Stanislavskij at skuespillerne måtte ha dybde i sin rolle, gjennom å finne alle sider av karakteren sin, rett og slett forske på karakteren sin.

For å lære seg å framstå som ekte, spilte Stanislavskijs amatørteatergruppe det vi i dag kaller usynlig teater. Der kler seg ut som en rolle og prøver å gli inn i en folkemengde, som ikke oppfatter at de er publikum. (For usynlig teater se Augusto Boal / De undertryktes teater).

Mening og Motivasjon

Han fant ut at en skuespiller måtte ha både

mening og motivasjon konstant i et teaterstykke.

I tillegg mente han at tilskuerne måtte tro at det

er alvor og virkelighet i teaterstykket.

Konstantin Stanislavskij var svært opptatt av at

sceneeffekter og alt som foregikk på scenen

skulle virke troverdig og realistiske. Som et

eksempel på noen av hans svært realistiske

sceneeffekter var den gangen

dukketeaterscenen hans tok fyr på ordentlig.

Stemningsendring

Skuespillerne skulle sette seg inn i rollen med egne og ekte

minner, kalt stemningserindring.

Teateret hadde lenge

vært veldig stivt, ved at

følelsene som utspilte

seg kun var skuespill og

handlingene alltid var

veldig konservativt

skrevet. Konstantin

Stanislavskij sto for at

skuespillet skulle bli

mer naturlig, og var

med på å endre de

gamle synspunktene for

teateret.Bildet tillat brukt av Wikimedia Commons

Realisme og følelsesminne

Som en fellesnevner av alle meningene og tankene til Stanislavskij, kan man si at han var svært opptatt av dybde i et teaterstykke.

Han ville at scenen skulle virke mest mulig realistisk og troverdig, og at skuespillerne skulle gå ordentlig inn i sine roller.

”Systemet” fokuserte på utviklingen av asrtistisk sannhet på scenen ved å lære skuespillerne å oppleve rollen. De ble opplært til å bruke sine egne minner inn i forestillingen, for å hjelpe seg til å uttrykke følelser på scenen.

”Uten tro og alvor er det umulig å spille komedie og satire.” - Konstantin Stanislavskij.

Renselse av alle

teaterklisjeer Hvis forfatteren har sørget for at rollen er ond, kan

skuespilleren arbeide med å finne det gode i ham.

Forsk på de andre sider av karakteren, dette vil gi

større dybde og kompleksitet.

Før Stanislavskij

var det russiske teateret

heller ikke særlig opptatt av

historisk nøyaktighet.

Stanislaskij startet metodisk

omhyggelig historisk research.

Foto: Heidi Germann

”En skuespillers arbeide med seg

selv”

I bøkene ”En skuespillers arbeide med seg selv”

(1 og 2) skrev han blant annet om dette og om

hvordan skuespillerne kan styre sin inspirasjon.

Han mente at skuespilleren skal styre sin tanke

og sin vilje, fordi skuespilleren da ville få en mer

naturlig fremførelse, og følelse i det den spilte.

Mange forveksler Stanislavskijs metode med Lee

Strasbergs ”Method Acting” (1930- tallet). De har

mange likhetstrekk, men er også ulike på mange

områder. (NB – Ikke forveksle disse to!)

LitteraturSkuespilleren og regissøren Konstantin Stanislavskij jobbet hele livet sitt med teater og står i dag som en av de viktigste personene innen moderne teaterhistorie. Han skrev 4 bøker:

En skuespillers arbeide med seg selv. 1 og 2

My Life in Art

An Actor Prepares, Building a Character

Creating a Role.

Foto: Kristin K. Solli

Hva bør du tenke på:

Har Teaterensemble undervisningen brukt noe av

det vi kan lære av Stanislavskij?

Hvis ja – hvordan?

Bruker dere noen av disse metodene i utvikling

av eksamensforestillingen? F eks: Indre liv,

motivasjon…

Hvordan? Øvelser? Tanker? Annet arbeid med

karakter?