Stina Saga:

1. Trolløyet

Neste bok, SKYGGELANDET, er i salg fra 19. mars til 1. mai 2012.

1

TrolløyetRenate Josefsen

© 2012 CAPPELEN DAMM AS

ISBN 978-82-02-37263-71. opplag 2012

Omslagsillustrasjon: Vebjørn StrømmenOmslagsdesign: Camilla Iren Nygård

Sats: Type-it ASTrykk: UAB PRINT-IT, Litauen, 2012

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt iden utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtalemed Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.nowww.norskeserier.no

Personer i Stina Saga

Stina Saga, 16 årErling Saga – faren, gruvearbeiderBeret Saga – Stinas mor, arbeider i fogdens hus

Bjørn Knausen – Stinas venn

Guren – kokka på kobberverketMarja – Stinas venninne. Arbeider i matstua

Anna – arbeider sammen med Stina i bankehuset

Mikkel – arbeider ved verket

Olai Løvåsen – arbeider ved verket, bor på farensgård, Løvåsen

Tordis – Olais søsterFisker-Jo – en fattig fiskerTorlaug – Fisker-Jos koneFogd Bal – eier og driver Bals kobberverkJürgen Lippert – formann ved kobberverket

Forfatterens forord

Det finnes et sagn. Et sagn om en herre som på1600-tallet rådde over tre rike kobbergruver.

Han skal ha vært en grusom fogd, som utnyttet ogtyranniserte befolkningen og reinsamene i Ballangen.Han tvang dem til å slave for seg i gruvene. Han stjalkjøredyra deres og brukte dem til å frakte malm fra gru-vene og ned til fjorden. Ved Børsvannet fikk han anlagtei smeltehytte. Her segnet folk om og døde av utmat-telse. Og dersom fogden ikke fikk det som han ville,fantes det ikke den metode som var grusom nok somstraff …

På folkemunne ble han kalt «den onde fogd Bal».

Jeg har alltid vært glad i gamle historier og sagn. Omtider som en gang var, eller kunne ha vært. Især demsom har opprinnelse i mitt eget nærområde. For noenår siden ble jeg fortalt at en av mine tippoldemødre,tidlig på 1900-tallet, drev en omfattende leting etter eisvært rik kobbergruve. Ei gruve som skal ha blitt skjultog kastet gand over av reindriftssamene, som følge av

7

grusomhetene som utspant seg her under driften avBals kobberverk. Men min tippoldemor, som selv varav lappslekt, skal ha blitt fortalt av sine foreldre hvorden skulle ligge.

Likevel lyktes hun aldri i å finne denne sagnom-spunne gruva. Og kan hende var det like bra, for densom finner en eller flere av de tre, og avslører deresbeliggenhet, skal lide en grusom død …

Dette var første gang jeg hørte «Sagnet om Bals gru-ver». Det var også da fantasien min ble satt i sving,og historien om Stina Saga ble til. For fantasi er det.Fra ende til annen. Alle personer og handlinger, godesom dårlige, er skapt i mitt hode. Gruva, gårder ogplasseringen av disse, likeså.

Så håper jeg at du, kjære leser, vil leve deg inn imin historie om hvordan det kunne ha vært å leve inordlandsbygda Ballangen på den tida, dersom det fin-nes noe hold i dette gamle sagnet som jeg har latt meginspirere av. At du vil la deg berøre av Stinas liv. Følgehenne i glede, men og i sorg. Og føle med henne ogde andre som måtte lide under fogdens tyranniske sty-resett. Hvem vet, kanskje var det nettopp slik det gikkfor seg?

Med vennlig hilsen Renate Josefsen

Prolog

De kom om natten. I ly av mørket tok de seg frem.De var slitne, og ennå var de ikke på langt nær

fremme. Veien hadde vært lang og hard for dem, somsjelden tilbakela slike lange strekninger. Spesielt nå,midtvinters. Det var ikke slikt som dette de var vant tilå bruke dagene på. Det var ikke slike oppdrag de vareslet til. Det var ikke for dem. Dette var dessuten ikkederes land.

Føret var tungt. Skiene forsvant gjennom den tynneskaren, og de hadde grynnet i snø til knærne de sistetimene. Til tross for at morgentimene hadde startet medoppholdsvær og lite vind, hadde det bare økt på utoverdagen. Snøbygene kom tett, og de hissige vindkasteneslet og dro i mennene mens de kjempet seg frem. Detvar som om en usynlig kraft forsøkte å hindre dem, ogden sterke vinden truet hele tida med å rive de kraf-tige karene over ende. De bøyde hodene og trosset bådesnøen og vinden som pisket dem i ansiktet. I smugkorset de seg, én etter én.

De fleste var enige om at det hadde vært meningsløst

9

å legge ut på denne turen over fjellet, men de hadde intetvalg. De hadde sine ordrer å følge, og de var ikke av enslik art at de hadde noe å se frem til. For mange histo-rier var blitt fortalt til at de klarte å skjule usikkerhetensom lå som et tjukt lag utenpå dem.

I begynnelsen hadde de spøkt det bort. Ledd av hver-andre dersom en av dem ytret noe som kunne minneom frykt. De snakket sammen om uviktige ting. Omsaker som skulle få tankene bort fra det som lå forandem. Men jo nærmere de kom, jo vanskeligere ble detå overse angsten som krøp oppetter ryggen.

Bare én visste hvor veien gikk. Med sikre stavtakledet han an flere alen foran de andre. Han var ikkeredd. Ikke så det syntes, i det minste. Det var han somskulle sørge for at alle gjorde det som var forventet, ogforlangt. Han forholdt seg taus og ofret ikke de andreså mye som et blikk. Så lenge de var medgjørlige, såhan ingen grunn til å tale unødig. Han bestemte ruten,og han la opp til rastene – som for øvrig verken haddevært hyppige eller unødvendige. Dette var nesten merenn de maktet. Men ikke for noe i verden våget de åvise det.

Ikke et ord ble lenger ytret blant de andre heller. Detvar ikke for å unngå å bli oppdaget. Vinden ville uansettføre stemmene deres tilbake den veien de kom fra. Deteneste som av og til kunne høres, var lyden av glidendeski gjennom snø, dersom vinden lot dem få et øyeblikkshvile. Igjen var det frykten som hindret dem. Ingen øns-ket å sette ord på følelsene de slet med. Og de var redde

10

for at stemmen ville avsløre den ulmende angsten forresten av gruppen. Av og til så de likevel på hverandregjennom snøfokket, og gjenkjente hverandres frykt. Devar snare til å slå blikket ned igjen.

Omsider var de fremme. De gjorde en kort stans ogfikk samtidig stukket et stykke tørrkjøtt i neven medbeskjed om å ete. Ingen var tungbedt. Sulten gnog i tar-mene, selv om klumpen i brystet gjorde det vanskeligå svelge. De fikk sine siste instrukser mens de tyggeti seg maten de ikke hadde fått så mye av i løpet av desiste døgnene. De håpet det ville gå lettere enn de fryk-tet. De håpet gjetordene om folket de på et slikt ukriste-lig vis skulle gjøre fremstøt mot, var overdrevne. Menvissheten om at dette kunne bli deres undergang, fikkde ikke kastet av seg.

Så slo de til.

Vinden ulte og pep rundt ørene. Harde snøkorn, skarpesom nålespisser, stakk i kinnene. De små, kalde hen-dene klarte ikke å skjerme hele ansiktet. Hun trengteikke å ha øynene åpne for å vite at himmelen ruvetmørk, kald og truende over henne, helt dekket av svarte,onde skyer som sto så godt til dette harde, hvite somnærmest ble skutt ned mot henne. Av og til gjorde hunforsøk på å åpne dem, men smerten var ikke til å holdeut, så de ble raskt lukket igjen.

Tidligere hadde hun forsøkt å få øye på månen. Huntrengte sårt krefter fra den lysende skiven for å jage devonde følelsene på flukt, men den var for godt dekket

11

til. Hvor mye hun enn prøvde, kunne hun ikke skimteden. Hun hadde tryglet og bedt den om å vise seg. Stille,hviskende. Så manende.

Hun lå på rygg. Kroppen var tullet inn i varme skinn,men den bitende vinden klarte å sno seg innunder denpå et vis likevel. Hun skalv av kulde. Hun trodde i allefall det var kulden som gjorde at hun ristet, men hunvar ikke sikker. All uvissheten gjorde også vondt.

Hun stakk en kald tommel inn mellom leppene, la dengodt til rette bak fortennene og suttet iherdig. Egentligvar hun for stor til det. Hun visste det. Men hun tenkteat det ville trøste og hjelpe mot redselen. Den bunnløseredselen som lå som en klo rundt det lille hjertet, ogklemte så hardt til at hun var redd det skulle komme tilå briste.

Kanskje var det derfor hun skalv. Av redsel? Dettrengte ikke være kulden. Hun kjente skinn både underog over seg og burde klare å holde varmen.

Han var bak henne. Hun hørte lyden av ski mot snø.Svisj, svisj, svisj, svisj. Langsomt gled han opp på sidenav sleden. Han ville ikke gi seg. Det var ikke lengesiden hun hadde innsett det. Han var sterkere enn deandre, mye sterkere. Han la seg inn i samme fart somsleden beveget seg i, og der ville han bli liggende. Ikkeet ord kom over leppene hans. Alt hun hørte, var deninnbitte pusten. Han måtte være sliten, han og. Menpå en annen måte. Han hadde gått langt og fort. Hunkunne ane en snev av redsel, men den gjorde ikke hen-nes mindre. Uansett var den ikke nok, denne frykten

12

han følte. Hvorfor var han ikke like svak som de andre?Akkurat det gjorde henne nesten mer skremt. Hvem varhan egentlig? Hvilke krefter hadde han bak seg?

Hun var for sliten. Den spinkle kroppen skaket underpåkjenningen. Redselen fikk hvite prikker til å dansesom lette snøflak bak de lukkede øyenlokkene, menskvalmen veltet rundt i magen.

Og hun var lei seg. Fryktelig lei seg for det hun haddegjort. Kan hende fortjente hun ikke annet enn det somventet henne. Hun hadde gjort noe vondt. Noe forfer-delig. Noe hun hadde lovet at hun aldri skulle gjøre.Hun trodde ikke lenger hun var verdig. Og hun troddeat en som sto henne nær, ville bli fryktelig skuffet overhenne. Det hjalp ikke at hun bare var et barn. Hun haddeforstått rekkevidden av det hun gjorde.

Men de hadde også handlet galt. Gjort noe som ikkevar bra. Sinnene deres var malt i svart. Det lå i tjukkelag utenpå, og hun hadde ikke greid å styre seg. Detkjentes så riktig der og da. En form for gjengjeldelse.

Men det var dager siden. Det føltes ikke lenger likeriktig. For det var akkurat slikt som var blitt prentet inni henne. Det var ikke tillatt.

Fantes det overhodet tilgivelse for henne?Aldri mer! Der og da sverget hun ved de kjære hun

hadde der hjemme, at hun aldri mer skulle bruke dethun kunne igjen.

Det sved.Farten tiltok, raskt og nådeløst. De var på vei ned-

over, og hastigheten skapte et kilende sug i magen.

13

Panisk prøvde hun å sette seg opp, men hun kom ingenvei. De hadde gjort henne fast etter et tidligere mislyk-ket fluktforsøk. Det var bare en arm som var fri. Restenav kroppen var bundet. Det hjalp ikke hvor mye hunstrevde. Hun greide ikke å tippe seg ut av sleden. Hunvar ikke sterk nok.

Brått avtok snøfallet. Hun åpnet øynene og forsøkteå få øye på landskapet som for forbi i den ville farten,men alt hun så gjennom tårene, var farget sort. Høyetrær som med sine nakne grener rakk like inn i himme-len. Store steiner og bergknauser. Lave vierkratt som såvidt stakk opp gjennom den hardpakkede snøen. Selvde så truende ut. Mørkt og svart, der det burde ha værthvitt og rent av snø.

Og hele tida den hvesende pusten bak seg.Hun måtte bort, men hun visste at det ikke kom til å

gå.Panikken tok henne for alvor. Hun hadde tapt. Han

hadde vunnet til slutt.Men hun visste at dette ikke var slutten. Det var bare

begynnelsen. Hun klemte neven så hardt sammen atgjenstanden hun hele veien hadde holdt i et krampaktiggrep, skar seg inn i huden.

Hun skrek, før mørket grep om henne.

Kapittel 1

Nordlandenes Amt, Ballangen, år 1685

«Far, du kan ikke!»Hun strakte ut armen for å støtte ham, men han skjøv

den bryskt vekk.«Du kan ikke legge i vei nå. Ikke i en slik tilstand.»

Hun visste at hun måtte vokte ordene sine for ikke åhøres formanende ut. Han ville ikke like det. Han syn-tes ikke om slikt prek. Men det var ikke enkelt når hanikke ville innse sitt eget beste.

«Jeg må, Stina.» Han sto på skjelvende bein vedfotenden av den smale ektesenga.

«Ingenting blir bedre av å legge seg til. Det gjør barevondt verre.»

Hun så hvordan han anstrengte seg for å holde tilbakenok en hostekule, men den tok likevel overhånd. Tve-kroket sto han og holdt den ene neven foran munnen,mens han med den andre klamret seg til sengekanten.

Hun ristet nesten umerkelig på hodet mens frustra-sjonen rev i henne. Av og til kunne han være så envis,

15

far hennes. Så beint frem steil og sta. Men det var ikkeopp til henne å preke fornuft i ham. Han måtte være karnok til å kjenne etter selv.

Hun sukket tungt da anfallet omsider var over. «Deter ikke snakk om å legge seg til, far,» forsøkte hun.«Det handler heller om å te seg på et vettugt vis …»

Han stoppet resten av ordflommen hun hadde påtungen med et blankt blikk.

Hun slo ut med armene. «Så får du vel sette deg vedbordet, da. Du trenger en mårrabette hvis dette virkeliger ditt ramme alvor.»

Hun fulgte tett bak ryggen hans. Hun visste ikke omhun var sterk nok til å fange ham opp hvis han ram-let over ende. Kan hende ville hun bare greie å dempefallet. Men han fikk subbet seg over jordgulvet uten athun trengte å måle kreftene sine på det viset, og landettungt på krakken. Pusten gikk i korte hiv. Surklingen ibrystet nær overdøvet knitringen fra ilden i grua.

Hun skjøv gryta over flammene. Det var fort gjort åfå lunk på restene fra kvelden i forveien, mer var detikke. Hun rørte forsiktig så den tynne vellingen ikkeskulle svi seg i bunnen.

«Jeg trenger vann, Stina.»«Selvfølgelig far.» Hun så på ham. Han satt sammen-

sunket over bordplaten, med små svetteperler i pannen,og det til tross for at varmen ikke på langt nær haddetatt tak i den lille stua.

Hvordan han skulle greie å ta seg til gruva i dag,var over hennes forstand. Hun ristet på hodet over de

16

dystre utsiktene. Hun hadde ikke til hensikt å svart-male alt, men far hennes ville ikke klare å ta seg bort-over veien engang – for ikke å snakke om den bratte ogulendte stigningen opp til fjellet. Men når staheten hansikke hadde grenser, var det heller ikke noe hun kunnegjøre.

Som i en døs øste hun vellingen i treskålen og fyltevann i kruset fra butten som sto på gulvet. «Vær sågod,» sa hun og satte det foran ham, før hun strøk hamfort over den blanke issen.

De inntok maten i stillhet. Det skulle ikke tales unø-dig ved bordet. Stina var opplært til det. Guds nådega-ver skulle respekteres, og det gjorde man blant annetved å tie under måltidene. Han var nøye på slikt, farhennes. Mor hennes og, for den saks skyld. Alt somhørtes, var den tunge pusten hans, bare avbrutt av enog annen hostekule.

De hadde ikke mye tid om morgenen. Vellingen blehurtig fortært, slik at hun kunne komme seg av gårde.Det var viktig ikke å kaste bort verdifull tid som kunnebrukes til arbeid. Men far hennes skjøv skålen vekkallerede før den var tom.

«Skal du ikke ete mer?»Han sendte henne et kort blikk, som visstnok skulle

være svar nok.«Far …» Hun forsøkte å fange blikket hans, men han

holdt det nedslått. I stedet strakte hun neven over bor-det og la den over hans. Huden var ru under finger-tuppene hennes. De store, grove arbeidsnevene hadde

17

djupe render fylt med gruvestøv. «Hvordan har du tenktå komme deg opp bakkene?»

Han svarte ikke. Flyttet seg bare litt utilpass påbenken.

«Du har snaut med krefter. De rekker knapt nok til åkrysse gulvet.» De få stegene kunne ikke sammenlig-nes med den anstrengende turen han mente å ta fatt på.Hun hadde ikke trengt å forklare det med ord. Likevelgjorde hun det.

«Jeg må, Stina. Skjønner du ikke det? Det … detfinnes vel alltids ei råd.»

Han hadde en drøy bit å gå til gruva, far hennes.Motbakkene var lange og harde. De ble stadig tyngreå forsere. Det siste året hadde hun ikke kunnet unngåå merke at han begynte å eldes. Det vesle håret hanhadde igjen, var grånet. Ansiktet furet og dratt. Hanvar på langt nær like lett på foten som før. Ryggen varlut etter mange, lange år med hardt arbeid. Selv omhan aldri klaget, visste hun at han slet med ryggvondt.Men det verste var at pusten hans ikke alltid holdt nårhan anstrengte seg. Om nettene kunne hun vekkes avhostekuler som var så kraftige at han til slutt kastet opp.

«Jeg setter min lit til Gud, Stina.»Hun visste ikke hva skulle hun svare til slikt, så hun

tidde.«Dessuten er de avhengige av meg, karene.»«Det er farlig arbeid dere gjør dagstøtt,» sa hun

bestemt. «De trenger ikke en på laget som er ved dårlighelse.»

18

Hun traff et ømt punkt, så hun. Det hadde i grunnenikke vært meningen. Hun hadde ikke til hensikt å såreham. Han fortjente ikke slike ord, far hennes. Men åpynte på sannheten hadde heller ikke noe for seg. Ikkenår det var snakk om helsa hans.

Han rettet seg opp og trakk til seg neven. «Lagettrenger meg! Og den dagen jeg er til fare for dem, erjeg mann nok til å innse det selv. Da går jeg ikke inn iberget. Såpass med vett har jeg da ennå i behold.» Hantrakk pusten tungt gjennom nesen et par ganger. «Dess-uten klarer vi oss ikke uten lønna mi.» Det siste komså stille at det knapt var hørbart.

Hun visste det. Men hun visste også at han hadde liteå gjøre utomhus i dag. Lik dagen i forveien. Da haddehan ikke greid å komme seg ut av senga. «La meg gåmed bud i dag og, far.»

Han ristet på hodet og sank sammen i skuldrene igjen.«Jeg er bedre i dag.»

Hun lukket øynene og sukket hjelpeløst. Av og tilkunne han være trassig som en unge. «Men det er ikkenok! Så skral som du har vært både i går og i dag, harjeg aldri sett deg før. Ser du det ikke selv?» Hun ga segikke. «Hvordan skal du greie deg oppetter bakkene, forikke å snakke om å hugge og bære stein, når du knaptnok greier å kle deg? Det fuktige og kalde berget vilikke hjelpe på pusten din. To dager, far. Vi greier ossuten lønna di i to dager.» Hun tryglet. Om hun var nødttil å synke i kne på gulvet foran ham, så kunne hungjøre det og. «Vi sulter ikke i hjel av dette. En dags

19

hvile til, så kan det hende du er på føttene i morgenigjen.»

Hun kunne se at han grunnet på ordene hennes. Detvar hardt for ham, dette. Hun visste det. Men så svaksom han var nå, måtte han innse at han lite valg hadde.«La meg gå med bud, far.» Hun gjentok seg selv.

«Det er for sent, Stina.» Det kom stille. «Du rekkerikke karene mine.»

«Jeg kan løpe etter dem. Jeg gjør det gjerne.»«Nei, du har din egen plass å passe. Det har ingen

hensikt at de blir harme på deg og.»«Så får de heller greie seg uten beskjed, da. De for-

står nok hvordan det er fatt. De vet vel at du ikke harfor vane å legge deg til.»

Han måtte støtte seg til armen hennes på tur tilbaketil senga. «Det er ikke rett, dette. Jeg ville ha greiddet.»

«Men nå er det avgjort. Du holder senga i dag og.»Han sukket tungt da han satte seg ned. Stina snørte

opp beksømmene og trakk dem av ham igjen.«Bare til i morgen, far. Til i morgen. Du får sette din

lit til Gud, du.» Det var hans egne ord hun brukte menshun bredte fellen over ham. «Så skal du se at du blirbedre.» Hun håpet han ikke hørte undertonen i stem-men hennes. Han ville ikke like at hun ordla tvilen sinpå det viset. Han var en gudfryktig mann, far hennes.At datteren ikke delte det samme synet, ville være tungtfor ham å bære.

Men han så ikke ut til å ta notis av det hun ikke sa rett

20

ut. Han foldet bare nevene under fellen, mens øynenegled igjen. «Dette er slikt som følger med.» Ordene komstøtvis. «Det er en gruvearbeiders forbannelse.»

Hun strøk ham lint over kinnet mens hun kvalte for-tvilelsen hun følte. «Jeg kommer hjemom til dugurd.»

Men han svarte ikke. Han var allerede glidd inn isøvnen.

Stina lukket døra stille bak seg. Ute var morgenen lys.De var kommet så tett på sommeren at luften bar løf-ter om varmere vær. Mørket rådet ikke like intenst overnatten lenger. Og snart ville ikke de nordlandske net-tene være bare lyse, men farget av midtnattsolas røde,dovne stråler.

Hun skuet oppover fjellsiden. Mannfolkene haddelagt av gårde på den bratte veien opp til gruva. De varfor lengst utenfor synsvidde. Det var sant som far hen-nes hadde sagt. Hun ville ikke ha rukket dem med budetlikevel. Og ikke var det tid til å løpe etter dem heller.Kvinnfolkene trakk allerede motsatt vei, mot bankehu-set. Bare ved smelteverket var folk i gang med arbei-det. Der var det alltid noen som fulgte med varmensom brant døgnet igjennom. Kobbermalmen var lagt uti flere store hauger, og røyken fra røstene steg dovent tilværs og farget den stille luften grå. Det store vannhju-let roterte uavbrutt i den hissige fossen. Varmen haddetatt tak de siste dagene, og sørget for at snøsmeltingenkom skikkelig i gang i fjellet. Ubønnhørlig ble hjulettvunget rundt med strømmen av elvevann som flommet

21

gjennom stryket, og sørget på det viset for nok luft tilovnene i smeltehytta.

Hun gned seg i øynene og tok fatt på veien. Hunhadde en bit å gå, hun og. Men hun slapp i alle falldrøye motbakker. Det var ikke blitt mye søvn på hennedenne natten. Far hennes hadde holdt dem alle våknemed hosteriene sine. Til sist hadde mora gitt opp og hel-ler lagt i vei til Balsgård, fogdens hus, hvor hun haddearbeidet sitt. Hun hadde ikke akkurat valgt ordene sinemed omhu, Beret, før hun smelte døra hardt igjen. Hunkunne visstnok sove bedre på den harde kjøkkenbenkeni Huset enn hun gjorde i sin egen stue. Som om farenholdt dem våkne med vilje …

Stina heiste på stakken. Hun forsøkte å unngå deverste gjørmehullene i veien og tråkket på storstein derdet fantes. Likevel surklet det under føttene. Å kommeseg tørrskodd til bankehuset var ikke enkelt for tida.Det skulle ikke mye væte til før det trakk gjennom deslitte skoene. Skitten og støvete var hun, men våt villehun ikke bli. Dagen kom til å bli dryg nok om hun ikkeskulle være kald i tillegg. Hun så frem til at våren, ogderetter sommeren, skulle få ordentlig tak. Alt kom noktil å kjennes lettere for dem alle. Det måtte bli bedre!Bestemt skjøv hun bort vissheten om at varmen ikkekom til å hjelpe på farens helse. Ikke på ham, som til-brakte mesteparten av døgnet inne i det fuktige, mørkefjellet.

Hun sukket tungt. Hva om han ikke ble bedre?«Se hvor du trår, kvinne!»

22

Den bryske stemmen rykket henne ut av tankene.Hun hoppet raskt vekk fra veien, mens hjertet hamret ibrystet. Så oppslukt hadde hun vært at hun ikke haddeenset rytteren som kom bak henne. Ikke for det, veienvar bred nok til at en enkel hest i møte med fotfolkskulle kunne passere. Det var like før hun sa det høyt,da det gikk opp for henne hvem hun hadde etter seg.

Formann Lippert.Frosten spredte seg hastig gjennom henne, som om

synet av ham var nok til at blodet frøs til is. Hun sloraskt ned blikket – og innså i det samme at hun sto tilanklene i våt gjørme.

Han stanset hesten brått og sendte samtidig et skyllav søle mot henne. «Du er sent ute!»

Hun visste det. Hun hadde ikke kommet seg hjemme-fra tidsnok. Hun svelget tungt og lukket øynene. Klemtedem hardt sammen, som om hun kunne forlede seg selvtil å tro at han likevel ikke hadde stanset.

«De andre er på plass for lengst.»Den lød som torden i ørene, stemmen hans. Det ville

være lite høvelig å overse ham.«Om forladelse.» Det var så vidt stemmen bar. «Det

skal ikke gjenta seg.»Hun pleide aldri å være sent ute. Som regel var hun

først på plass i bankehuset. Men i dag hadde det værtspesielt. Hun hadde brukt for mye tid på å overtale farentil å bli igjen hjemme.

«Det bør ikke gjenta seg! Du kan glemme mattid idag.»

23

Ordene hans sved som piskeslag. Hun hevet blikketen anelse for å se om han virkelig mente det. Glemmedugurd? Men hun skulle jo hjem og se til far sin. Hunmåtte det! Hvordan skulle han ellers greie seg alenehelt til kveldingen? Hun hadde satt et krus med vannpå krakken ved senga, sammen med restene av mor-genmaten. Men hun trodde ikke at han kom til å ta dettil seg. Hun var sikker på at hun måtte nøde ham til åete.

Selvfølgelig mente han hvert ord. Lippert var ikkeden som kom med tomme trusler.

«Og hvor er far din? Jeg kunne ikke få øye på kroppenhans blant de andre karene.»

Hun toet nevene. De var iskalde. «Far min er veddårlig helse.»

«Hva sier du? Snakk høyere, så jeg hører!» Stem-men hans jog som et ekko mellom fjellene, følte hun,og skar vondt i ørene.

«Far min er dårlig.» Hun hevet stemmen en tanke.«Han er klein.»

«Klein?» Den sorte hesten danset under ham. «Hanvar ikke i gruva i går heller.»

«Nei …»«Hvis han har lagt seg til, skal jeg egenhendig slepe

ham ut av bolsteret!»«Men herre, De forstår ikke. Han er virkelig syk. Han

har ikke bare lagt seg til.»Hun kunne se det for seg. Formannen som stormet

inn i stua og røsket faren opp av senga, som om han

24

skulle være en uskikkelig smågutt, og tvang ham medseg til gruva.

«Den eneste årsaken som er god nok, er at hanallerede ligger under torva.»

Hun hikstet av de harde ordene hans. Det fantes ingenmedynk å spore. «Men han kan umulig komme seg oppde harde bakkene. Han greier knapt å stå på beina.»

«Vi har ikke behov for latmakker blant arbeidernevåre.»

«Far min er ikke lat!» Hun kunne ha bitt seg i tun-gen, men ordene hans såret henne på vegne av faren.Var det noen som gjorde et godt stykke arbeid, så var detnettopp ham. Det hadde hun hørt fra karene hans merenn én gang. Det var vel ikke uten grunn at så mangeønsket å slite side om side med Erling Saga. Det haddealdri vært vanskelig å få karer til å trå til på laget hansde gangene det var behov for nye never.

«Han er krank. Han trenger denne dagen også på åkomme til hektene igjen. Vær så snill, herre! I morgener han tilbake igjen. Det har formannen mitt ord på!»

Ansiktet hans var som hugget i stein. «For ordenedine trekker jeg ham ikke bare to dager, men fire i lønn.»

Stina stirret vantro på formannen, «Det kan ikkeformannen mene …»

«Og er han ikke på plass i gruva i morgen, trengerhan ikke å komme tilbake.»

«Men …»«Og du vet hva som skjer da?» Han ventet ikke på

svar. «Dere kan se dere om etter annet husvære!»

25

«Hva mener formannen?» Hun blunket bort noen for-ræderske tårer. Hun ville ikke at han skulle se gråtenhennes. Ville ikke syne seg veik.

«Stua dere lever i, følger gruvearbeiderne.»«Men jeg har jo også tjeneste ved verket. Og mor,

for fogden selv.»«Har dere ingen gruvearbeidere under taket, skal

dere ut i morgen den dag. Slik er det.»

Kapittel 2

Ut av stua?Stina så etter den brede ryggen hans, der han forsvant

rundt svingen. Ville han virkelig sette dem på dør, barefordi far hennes var klein? Hun trakk føttene opp avsøla og kom seg på veien. Kunne formannen bestemmedet? Det var Lippert som regjerte ved verket når fog-den var ute på embetsreisene sine, men ville han gjørenoe så overilt? Hun trakk kastet tettere rundt akslene.Vinden kjentes med ett så kald. Som om det var vinte-ren som sto for tur, ikke våren. Hutrende tok hun beinafatt og småløp det siste stykket til bankehuset.

En øredøvende larm møtte henne da hun åpnet døra.Kvinnfolkene og jentungene var godt i gang med arbei-det. Raskt fant hun kurven og verktøyet, og skyndte segbort til plassen sin.

Det var ikke uten grunn at pukkverket gikk undernavnet bankehuset. Rundt henne gjallet lyden av stålmot stein. Et bråk som ga gjenklang i hodet hennes oghver dag fulgte henne lenge etter at arbeidsdagen varover.

27

«Du er sent ute.» Anna kikket forundret på henne.Hun bare nikket til svar.«Det var godt du rakk det før formannen kom innom.

Han er ikke nådig med slikt.»Det var ikke akkurat nytt Anna kom med, der hun

hang over halvveggen som skilte plassene deres frahverandre. De brune flettene dinglet ned på Stinas side.

«Nei …» Hun nevnte ikke at hun allerede hadde støttpå ham. Det var ikke alt hun hadde trang til å fortelle.Trusselen hans var for fersk ennå. Den sved som et nyttskrubbsår.

Men alvoret stakk så mye djupere.«Jeg husker at han trakk meg en halv dagslønn en

gang jeg var sent ute. En halv dagslønn, Stina! I tilleggfikk jeg pryl av far min for det samme kvelden.» Hunblåste hardt gjennom nesen.

En jentunges halve dagslønn – hva var vel det? Farhennes, en gruvearbeider, ville bli trukket for fire heledager.

Støvskyen lå kvelende og tung i det dunkle rommet.Det eneste lyset som slapp inn, kom gjennom de sekssmå gluggene like oppunder taket. På denne årstida rakkdagslyset akkurat ned til benken. Gjennom mørketidagjorde det svake skinnet fra kolene på veggen at de såhva de drev med.

Huset var inndelt i båser, hvor hver og én hadde sinarbeidsplass bestående av en benk med halvhøye veg-ger på sidene. Foran benken kastet de den ubrukbaresteinen. Ved føttene hadde de kurven som de samlet

28

malmen i. Like ved utgangen sto den forhatte vekten,der kurven hver kveld ble nøye veid og målt etter allekunstens regler, og mengden skrevet inn i formannenssorte bok.

Stina bøyde seg ned, hentet opp en god mengde medstein og la den på benken foran seg. Nevene skalv. Hunvar nødt til å ta seg sammen, hvis ikke, kom småsteinog verktøy til å fly veggimellom.

«Du bør skynde deg. Hvis formannen kommer nå ogser at du ikke er i gang, vet vi ikke hva han kan finne på.»

Hun sukket. «Jeg gjør jo det, Anna. Pass ditt egetarbeid, du. Hvis han kommer inn nå og ser at dubare henger her, er det ikke godt å si hvem som mågjennomgå mest av oss to.»

Stina rakk å se Anna snurpe munnen sammen, førhun vendte henne ryggen.

Hun dro neven oppgitt over pannen. «Jeg mente bareat dersom han oppdager at jeg er sein, og du i tilleggikke gjør noe, blir han dobbelt så arg.» Hun hadde ikkekrefter til å kjekle med Anna. «Beklager hvis det komfeil ut. Jeg er bare sliten.»

«Vi er vel alle slitne.» Anna så ikke i hennes retningda hun svarte.

Stina var allerede blitt iskald på føttene. Væten surk-let mellom tærne når hun rørte på dem. Så fortærendeergerlig at hun skulle slumpe til å plassere beina akku-rat der hun hadde gjort! Det kom til å ende med negle-sprett før dagen var omme. Men hun fikk bare holde ut.Det ville uansett ikke bli verre enn om vinteren.

29

Med hammeren og meiselen skilte hun den verdifullemalmen fra gråsteinen. Den måtte knuses i små, småbiter før malmen kunne sendes videre til smelteverket.Rytmen var kjent og jevn. Nevene beveget seg hurtigetter mange års erfaring. Men selv om Stina var sterkog hadde arbeidet i bankehuset i mange år, ble hun sli-ten i armene etter hvert som arbeidsdagen skred frem.Skuldrene og ryggen verket, selv etter halvgåtte dager.Øynene og nesen ble fulle av steinstøv. Det var uråd åtørke det bort, for hun hadde så mye mer på fingrene ogoppetter armene. Sand knaste mellom tennene når hunklemte kjevene sammen. Det pleide å være en befrielseå få et avbrekk midt på dagen.

Men i dag kom hun ikke til å få det. Hun skulle ikketil dugurd. Det hadde formannen bestemt.

Tenk om far hennes ikke ble frisk nok til å kommeseg i gruva dagen etter? Bare tanken gjorde henne num-men innvendig. Hun hadde lovet formannen at han villevære på plass. Ordene hadde ramlet ut av henne i rendesperasjon under formannens strenge blikk og skarpetunge. Hun hadde overhodet ikke belegg for å kommemed et slikt løfte. Hvor skulle de gjøre av seg dersomde ble husløse?

Når hun tenkte etter, visste hun at det bodde gruve-arbeidere i alle stuene ved verket, enten familier ellerbare karfolk. Det var noe hun aldri hadde skjenket entanke tidligere. Hun hadde ikke hatt noen grunn til det.Skjønt hun mintes enken etter en av gruvearbeidernefor om lag to år siden. I tre døgn hadde han ligget under

30

de sammenraste massene i en av forsøksgruvene før defikk gravd ham frem. Da var han for lengst avgått veddøden. Enken og de fire ungene var blitt husløse alle-rede dagen etter raset, og en ny familie hadde flyttet inn.En av de andre konene ved verket hadde hatt barmhjer-tighet med dem og tatt dem i hus til hun hadde fått man-nen i jorda. Nå levde de på nåde hos fjerne slektningerlenger nordpå, visste hun.

Stinas familie hadde ingen fjerne slektninger somville ta dem imot.

Hva skulle de gjøre dersom han ikke ble frisk? Åsøke tjeneste med husrom her i bygda var uråd, i allefall med en syk far på slep. Folk hadde ikke mer enn atde akkurat klarte å fø seg selv og sine egne. De flesteplassene rundt om var dessuten ikke større enn at enmor med unger greide driften, mens mannen selv var igruva eller et annet sted på verket.

Stina innså brått at verktøyet bare hvilte i nevene hen-nes, og sukket tungt. Det var ikke enkelt å samle seg omdet hun skulle når så mange andre tanker naget. Menhun var nødt til å legge det til side dersom hun skullelevere det de forlangte ved dagens slutt.

Hun slo løs på emnet hun hadde på benken. Dettevar dessuten det eneste arbeidet hun kunne. Det var herhun hadde arbeidet siden hun var småjente, og nå varhun blitt seksten vintre gammel. Hun hadde aldri til-egnet seg erfaring fra gårdsarbeid eller stell av husdyr.Noe slikt eide de ikke, den lille familien til Erling Saga.Heller ikke fra huslige sysler, bortsett fra det lille hun

31

kunne hjemmefra, og det begrenset seg til enkel ren-gjøring og klesvask, samt enda enklere matlagning. Detfantes vel ingen som leide inn hjelp for å varme velling?

Tanken var så nedslående at hun følte trang til å gråte.Ikke for det, hun var lærenem og ikke redd for å ta iet tak, men likevel … Hun måtte innse at mulighetenehennes var små. Hadde de enda hatt et eget lite bruk sliksom mange av de andre. Eller en båt slik at de kunnetrekke fisk. Da hadde de hatt mulighet til å fø seg selv,i alle fall deler av året.

Slik det var nå, var de prisgitt det arbeidet de haddefor å få til livets opphold.

Hun stoppet bankingen da en ny tanke snek seg inn.Mon tro om moras arbeid på Balsgård fulgte farens?Ble hun avsatt fra tjenesten sin dersom han ikke komseg i gruva? Formann Lippert hadde ikke sagt noe omdet, men det kunne hende tanken ikke hadde slått hamder og da.

Hun fornemmet ham allerede før han kom inn.Den velkjente prikkingen i nakken og hjertet som

dunket hurtigere i brystet.Det var som om et kaldt vinddrag strøk gjennom rom-

met, la seg som en isnende kulde rundt henne og fikkuhyggen til å risle nedover ryggen.

Hun svelget tungt og kastet et raskt blikk ned i kur-ven. Det var heldigvis ikke lite hun hadde prestert i løpetav morgentimene, til tross for at tankene hennes haddefart vilt. Han ville ikke finne noe å utsette på det. Detvar hun viss på.

32

Idet han steg inn i bankehuset, ringte matklokka forførste gang den dagen.

«Nå skal det bli godt med en matbit.» Annas fjesstakk igjen over kanten, og Stina hørte henne slippeverktøyet i benken. Det samme gjorde de andre.

«Kommer du?»«Det er vel ikke så bråttom …» mumlet hun.Formannen tok seg en runde i rommet og studerte

innholdet i kurvene. Nå og da stoppet han opp ogsparket iltert i dem han syntes det var for lite i.

Anna kikket på henne med undring i blikket.«Bare gå i forveien, du,» sa Stina uten å se på henne.«Ja vel …» Hun lot blikket gli mot kvinnfolkene som

toget ut av huset, og tilbake til Stina igjen. «Hvis dumener det, så. Jeg får holde av et sete til deg, da.» Sågikk hun hastig etter de andre.

Lippert sa ikke ett ord. Satt bare stille på krakken i hjør-net og rørte seg ikke. Ikke så mye som en tomme. Slikhadde han sittet helt siden de andre gikk ut.

Blikket brant i ryggen hennes. Det prikket og svedsom et regn av gnister. Alt ville ha vært bedre enn dennetause stirringen. At han raste rundt og viste misnøye. Athan klaget og brukte munn. Eller at han lot den langepisken han alltid bar med seg i støvelskaftet, slå motbenken.

Han var her bare for å påse at hun ikke gikk til dugurd.Hun visste det. Hvorfor skulle han ellers sitte der?Hun kvalte et sukk som trengte seg frem fra nederst i

33

magen. Som om hun ville ha våget å gå imot befalingenhans …

Nevene dirret mens hun svingte hammeren det hunklarte. Hun våget nesten ikke å trekke pusten. Hvis hantrodde hun hadde tenkt å ligge på latsiden mens de andrevar ute, tok han skammelig feil. Han hadde ikke behøvdå sitte der, hun hadde likevel ikke gjort en dårligere inn-sats. Heller bedre. Og hun skulle da mene at han haddeandre saker å beskjeftige seg med enn å holde oppsynmed henne.

Hun forsto ikke hva han ville. Blikket hans for overhele kroppen hennes. Det var ikke vanskelig å kjenne,selv om hun ikke holdt øynene sine på ham. Stina vissteat skjorten strammet over barmen og at stakken vartrang om hoftene. Hun likte det ikke, men det var ikkesømmer nok til å legge ut plaggene mer. Og Beret haddesagt at hun ikke ville bruke flere skillinger på stoffer tilhenne før de nærmet seg jul igjen. Hun fikk klare segmed det hun hadde, mente mora. Dette året og.

Det var lett for henne å si, hun som var smal i krop-pen som en jentunge. Stina hadde ikke akkurat fått hen-nes ubetydelige former, slike som var sømmelige. Hunhadde ikke sett slik ut siden hun var i tiårsalderen.

Skautet klemte vondt over pannebenet, men det hind-ret i alle fall svetten i å renne ned i øynene. Den lange,mørke fletten svingte frem og tilbake over ryggen, itakt med hammerslagene. Hun trodde båndet hun haddeknyttet om håret i morges, holdt på å løsne, men hunvåget ikke stoppe opp i arbeidet for å binde det opp

34

igjen. Lippert ville bare tro at hun halte ut tida. Flet-ten fikk heller løse seg opp. Håret var dessuten så langtog tjukt at det ville skjule formene hennes. Utslått rakkdet nedenfor enden. Og var det løst, ville det beskyttehenne mot blikket hans. Gjemme henne på et vis.

Sulten gnog i magen. Det var ikke akkurat en ukjentfølelse, bare ubehagelig vond. Men den var til å levemed. Hun hadde uansett ikke tenkt å trygle ham om enmatbit. Den gleden unte hun ham ikke. Hun fikk holdeut. Hun hadde kjent det verre. En dag uten mat fikk hungreie. En dag tok ikke livet av henne.

Hadde bare ikke de kalde øynene hans kjentes sånærgående. Hun følte seg avkledd under blikket hans.

Jeg forstår ikke hvorfor. Han har aldri sett på megslik før. Ingen gjør vel det. Jeg er ikke skapt for å trekkemannfolkblikk.

Mora hadde alltid sagt at barmen hennes var for høy.Ansiktet for smalt og langt, og kinnbeina for fremtre-dende. Og søkkene i kinnene, som far hennes pleide åskru fingertuppene i da hun var mindre, var ikke detminste pent. Men det var ikke det mest skjemmendeved henne.

Hun brydde seg ikke om Berets ord. Målet hennesvar ikke å trekke mannfolk. Det hadde det aldri vært.Og slett ikke nå.

Hvis jeg møter blikket hans, kan jeg se hva han ten-ker. Men jeg våger ikke. Jeg vil ikke vite hva slags tankerhan har om meg …

Hun hadde ikke mot til å kikke så djupt inn i de grå

35

øynene. Hun trodde ikke de rommet annet enn ondskap,og hun ville ikke se den. Våget ikke. Det var som is,dette blikket. Like kaldt som den tjukkeste isen som leg-ger seg på elva om vinteren. Å trå barføtt på den villegjøre ulidelig vondt. Hun visste det. Hun hadde forsøktdet før. Akkurat slik ville det kjennes å se for djupt inni øynene hans.

Hun hørte den lavmælte praten til de andre. Ende-lig var de tilbake. Formann Lippert reiste seg samtidigsom de steg inn, og de tunge skrittene hans forsvant utdøra.

Endelig kunne hun puste igjen.

Anna kom helt inn i båsen til Stina. «Hvorfor kom duikke?» hvisket hun.

«Jeg …» Stina fant ikke ord. Følte seg helt tom. Hunfiklet med stakken mellom de svette nevene.

«Er alt i orden?»Hun nikket svakt og studerte skotuppene inngående.«Han visste at du hadde vært sent ute i dag.» Anna

spurte ikke. Hun stadfestet det med ord som ikkerommet tvil, og la en trøstende hånd på armen hennes.

Stina gjorde et kort nikk med hodet igjen.Rundt dem tok hammerslagene til. Det var bare å

komme seg raskt i arbeid. De fikk betalt per pund knustmalm de leverte. Hvor mye, visste hun ikke. Hun holdtikke regning med slikt. Det var far hennes som hentetut lønnen til dem alle tre. Og de andre kvinnfolkeneprekte ikke om sin lønn heller.

36

«Hvordan fikk han greie på det? Nei, du trenger ikkeå si det,» sa Anna før hun rakk å svare. «De har øynerundt hele verket. Det er alltid noen som får med segdet som skjer. Noen har gitt ham beskjed.»

«Nei, det var ikke slik. Jeg gikk på ham i morges.»Hun fuktet leppene og kjente blodsmak i munnen. Hunmåtte ha bitt seg uten å merke det.

«Så straffet han deg ved å nekte deg å gå til dugurd?»Anna ristet svakt på hodet. «Men du skulle ha sagt det,»fortsatte hun da Stina ikke svarte. «Da kunne jeg hastukket unna en brødbit til deg.»

«Og risikere at noen oppdaget det? De ville ha tattdet for tjuveri, Anna. Du våger ikke å forsøke engang!Jeg klarer meg.» Hun slo ut med armene. «Jeg har davært uten mat før.»

«Ja, vi har vel alle det en gang iblant. Du får holdeut til neste mål. For du får vel gå da?»

Stina heiste på skuldrene. «Jeg … jeg tror ikke det.»

Hun nærmest trippet, der hun sto i køen for å få veidkurven. Det kriblet i hele kroppen. Fotsålene var ømmeetter den lange dagen, men hun kunne nesten ikke ventemed å få legge i vei. De siste timene hadde sneglet segav sted. Det var som om tida motarbeidet henne. Aldrihadde den vel gått så langsomt.

Og i dag hastet det.Hun hadde arbeidet iherdig hele dagen, drevet vek-

selvis av ønsket om å levere mest mulig og behovet forå jage de ubehagelige tankene på flukt. Men det hjalp

37

ikke nevneverdig. Tanken på faren som lå klein hjemmealene, ville ikke slippe taket. Hun følte seg kvalm ogsyk av uro.

Det var som om han sanset rastløsheten hennes. Hvergang hun nærmet seg vekten, vinket han frem et par avdem som sto bak. Noen av dem kastet et raskt blikk påStina idet de tok seg forbi. De undret seg nok, slik hunville ha gjort om det hadde vært noen andre det handletom. De fleste hadde sikkert lagt merke til at hun ikkehadde vært ute av bankehuset hele dagen.

Hun knøt armene hardt foran brystet og trakk pus-ten djupt. Det nyttet ikke å skynde på. Hun var nødt tilå vente til alle kurvene var ferdig veid uansett. Noenganger kunne han finne på å holde dem igjen dersomikke alle hadde levert som forventet. Stumt ba hun omat det ikke måtte hende i dag.

Til sist ble det hennes tur. Han hadde ingen flere åvinke frem. Blikket hans dvelte lenge ved henne, somom han skulle bedømme hvor mye lenger han kunne lahenne vente. Han sto så nær at hun kjente pusten hansmot ansiktet, før han til sist tok tak i kurven. De storemusklene i overarmene strammet seg idet han løftet denpå vekten.

Han var den største mannen Stina noen gang haddesett, formann Lippert. Han raget høyt over alle andrekarer ved verket. Og han ruvet som nakne svartbergetover henne. Han var kraftig bygd og bred over akslene.Likevel var han langt fra tykkfallen. Kroppen bar hellerpreg av de mange tunge takene han hadde gjort gjennom

38

livet. De gangene han løftet tungt, syntes musklene iden faste overkroppen.

Det brede ansiktet hadde et hardt preg over seg, somom det hadde vært lite latter i livet hans. Og kanskje vardet nettopp slik. Stina kunne ikke minnes at hun noengang hadde sett ham smile. De få gangene munnvikenehans pekte oppover, ble øynene samtidig smale og fikken hardhet over seg som bare forsterket oppfatningenhun hadde av ham.

Han var ingen god kar, formannen.Håret var helt lyst og holdt stramt på plass av et bånd

i nakken. Det var allerede bleket av den tidlige vårsola.Snart ville det hvitne helt. Brynene og vippene somrammet inn de kalde øynene, hadde den samme lysefargen.

Hun trakk til seg blikket da han brått så opp fra vek-ten. Hun var ikke klar over at øynene hennes hadde hviltpå den kraftige nakken hans. Hun bet seg i underleppen.Kramet armene i hverandre, så hardt at fingertuppeneboret seg i inn huden og etterlot en sviende smerte. Hunvisste at det ville sette fingerstore merker i huden. Sålett gikk det. Beret pleide å si at det ikke skulle mer tilenn at hun så hardt på Stina før de blå flekkene kom.Men det var ikke alltid mora nøyde seg med bare å se.

Formannen ytret ikke et ord. Han halte ut tida, bøydeseg sakte over bordet og skrev sirlige tall i den sorteboka. Omsider ga han tegn til at de kunne gå.

Kvinnfolkene strømmet mot den åpne døra, og Stinafulgte tett på. Hun var tørr i munnen, og tungen klebet

39

seg til ganen. Hun kjente seg svimmel av sult og utmat-telse. I djupe drag trakk hun inn den friske luften somstrøk inn i bankehuset. Hun var nesten desperat etter åkomme seg gjennom trengselen og ut i dagen.

Hun slo hånden for munnen da en hostekule trengteseg frem. Gud hjelpe, bare ikke hun og ble klein! Hunhadde vært våt og kald på føttene mesteparten av dagen.Det var vel ikke mer som skulle til. Enn om far hen-nes hadde en slags sott som spredte seg til andre? Hanpåsto at det var arbeidet i gruva som tæret på ham, menhva visste vel han?

Anna ventet utenfor. «Du ser ikke bra ut,» konstatertehun.

Stina sukket. «Jeg er bare utslitt.» Hun strøk seg overpannen. «Jeg var livredd for at han skulle finne en årsaktil å holde oss igjen. Jeg tror ikke jeg hadde hatt ork tildet. Nå vil jeg bare hjem.»

«Du kan ikke det, Stina.» Anna ristet forsiktig påhodet mens hun så i bakken. «Ikke ennå.»

«Hva mener du?» Stina kikket undrende på vennin-nen. «Dagen er slutt. Jeg har gjort mitt, og nå må jeghjem.»

«Du må gå innom matstua først. Guren spurte etterdeg. Hun ba meg gi deg beskjed.»

«Hva vil hun? Kokka pleier da ikke å sende bud påmeg.»

«Bare gå, Stina,» svarte Anna stille, før hun vendtehenne ryggen og gikk.