Ava McCarthy

StrategenOversatt av Frank Lie

© 2010 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave)Copyright © Ava McCarthy 2009

Published by agreement with Lich & Burr Literary Agency, Denmark

ISBN 978-82-02-29041-21. opplag 2010

Originalens tittel: The InsiderOpprinnelig forlag: Harper Collins Publishers

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens be-stemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhvereksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrek-ning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, in-teresseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid medlov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan

straffes med bøter eller fengsel.

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk: Scandbook AB, Sverige

Til mine foreldre, Jim og Marie Halpenny,som dessverre gikk bort mens jeg

skrev denne boken.Takk for den urokkelige kjærlighet og støtte

dere alltid ga meg.

1

Harry var i ferd med å gjøre noe som kunne føre til at hunhavnet i fengsel. Det var ikke uvanlig i hennes bransje, menlike fullt gjorde det henne svett i håndflatene.

Hun skjøv kaffen til side og stirret mot glassdørene i byg-ningen på den andre siden av gaten. Øynene hennes ranti det skarpe aprillyset. Første gang hun hadde prøvd noeslikt som dette var for seksten år siden, da hun var baretretten år gammel, og den gangen hadde hun vært nær vedå bli arrestert. Dette var annerledes. Denne gangen skullehun klare å komme unna med det.

Dørene på den andre siden av gaten svingte opp, og hunrettet seg i stolen. Det var bare motorsykkelkureren somkom ut igjen. Han var den eneste som hadde besøkt byggetde siste tjue minuttene. Harry flyttet på seg på det hardealuminiumssetet, hellig overbevist om at hun hadde fåttpersiennestriper preget inn i baken for alltid.

«Vil du ha noe mer?»Kaféverten sto foran henne, liten og tykk som en bull-

dogg og med armene i kors over et flekket forkle. Meldin-gen var klar. Det var lunsjtid, og hun hadde lagt beslag påfortausbordet i nesten en time. På tide å gå.

«Ja takk.» Hun sendte ham sitt mest vinnende smil. «Mi-neralvann, er du snill.»

Han klasket koppen og skålen hennes ned på brettet ogsubbet inn igjen. Dørene på den andre siden av gaten svingteopp, og fem unge kvinner kom ut i flokk, alle iført iden-tiske marineblå og grønne uniformer. De travet bortover

7

fortauet mens de sendte en enslig sigarett fram og tilbakemellom seg og sugde på den som om de skulle ha værtdypvannsdykkere som porsjonerte ut siste rest av luft i densiste oksygentanken. Harry myste mot ansiktene deres. Devar for unge, alle sammen.

Hun lente seg tilbake og la bena i kors. Strømpebuksenstakk under den marineblå drakten, og hun hadde begyntå få krampe i føttene. Det hadde vært fritt valg om morge-nen mellom enkle, lave sko eller de med halvhøy, tynn hælog gullspenner, men som alltid hadde hun latt seg friste avalt som skinte blankt. Hun håpet at hun ikke på noe tids-punkt i løpet av de neste 45 minuttene ville bli nødt til åløpe.

Harry strakte på føttene og lyttet til skramlingen fra øl-tønnene som ble lastet av i et smug like i nærheten. Hunkunne kjenne lukten av gammel pils fra de åpne pubdørene,en muggen eim som fra halvråtten frukt. En buss krengetog stanset rett foran henne og stengte for utsikten til dø-rene.

Søren og, hun burde ha lagt merke til busstoppskiltet førhun satte seg. Motoren dunket regelmessig mens passasje-rene strømmet ut, én etter én. Varme dieselgasser fikk luf-ten til å dirre, og bussen og bygningen på den andre sidenbølget seg som i en luftspeiling. Hun trommet med fingrenemot bordet.

Herregud, var hele Dublin om bord i denne bussen?Hun forsøkte å kikke forbi de støvete vinduene og over

til kontorbygningen på den andre siden, men kunne bare setoppen av dørrammen. Solen speilte seg i metallet idet dø-rene åpnet seg igjen, men Harry kunne ikke se hvem somhadde kommet ut.

Hun skrapte stolen bakover og spurtet noen meter bort-over gaten til hun hadde klar sikt til inngangspartiet igjen.Fortauet lå folketomt.

Harry kastet et blikk på klokken. Det begynte å bli sent,men hun kunne ikke ta sjansen på å gjøre sitt neste trekk.Ikke ennå.

8

Bussen ga gass og svingte ut i trafikken igjen. Harry knyt-tet nevene og ventet på at den skulle komme seg videre.Så åpnet sikten seg, og hun fikk øye på en kvinne halvveisborte i gaten som marsjerte av sted i motsatt retning av deandre jentene. Hun var eldre enn dem, i slutten av 40-årenekanskje, og hun var alene. Hun stanset ved fortauskantenfor å krysse veien og så seg tilbake i gaten.

Harrys fingre slappet av. De blonde stripene var nye, menellers så kvinnen ut akkurat som på bildet på nettstedet.

Hun ventet til kvinnen hadde forsvunnet. Så slengte hunnoen mynter på bordet og krysset gaten.

Det var kjøligere og roligere på denne siden av glassdørene.Harry satte kurs mot resepsjonisten mens hun gransket om-givelsene på veien. Et lavt bord med forretningstidsskriftersto inntil den ene veggen. Til venstre for henne var det enstor dobbeltdør, og en annen til høyre for henne. Den enestefluktruten som fantes dersom hun skulle trenge en, førtetilbake og ut samme vei som hun var kommet inn.

Harry valgte et annet smil fra repertoaret, grimasen til enanspent forretningskvinne som ikke hadde tid til noe tull.

«Hei, jeg heter Catalina Diego,» sa hun til piken bakskrivebordet. «Jeg er her for å treffe Sandra Nagle.»

Piken holdt blikket festet på dataskjermen som hun haddeforan seg. «Hun har nettopp gått til lunsj.»

«Men jeg har en avtale med henne klokken halv ett.»Piken tygde på enden av en blyant og trakk på skuldrene.

Leppene hennes var en klebrig masse av rosa lipgloss, ognoe av det hadde smittet over på blyanten.

Harry lente seg fram over skranken. «Jeg er her for ålede skoleringskurset til de som sitter i helpdesken. Nøyak-tig hvor lenge kommer hun til å bli værende ute?»

Piken trakk på skuldrene igjen og klikket med datamu-sen. Harry hadde lyst til å snappe den ut av hendene påhenne og slå henne over knokene med den.

«Vel, jeg kan ikke bli stående her og henge,» sa Harry.«Jeg blir nødt til å starte uten henne.»

9

Hun snudde seg mot døren til venstre, som om hun visstehvor hun skulle. Resepsjonisten reiste seg halvveis fra sto-len, og blyanten klirret mot disken.

«Jeg er redd jeg ikke kan slippe deg inn der uten Mrs.Nagles tillatelse.»

«Hør her –» Harry snudde seg igjen og stirret på pi-kens navneskilt. «– Melanie, det har tatt en måned å arran-gere dette kurset. Hvis jeg går nå, vil det ta enda en må-ned før jeg kan komme tilbake. Vil du at jeg skal forklareSandra den nøyaktige grunnen til at jeg ikke kunne sette igang?»

Harry holdt pusten og stålsatte seg. Hvis noen hadde for-søkt å herse med henne på den måten, ville det ha kom-met en ganske så kraftig motreaksjon. Men Melanie blun-ket bare og sank ned på stolen igjen. Harry klandret henneikke. Hun hadde snakket med Sandra Nagle for første gangden morgenen, da hun ringte til banken vedrørende en falskkundeklage. Hun hadde funnet navnet og fotografiet hennespå bankens firmanettside, i den seksjonen der de skrøt avsin enestående kundeservice. Etter å ha snakket med hennei to minutter hadde Harry stemplet kvinnen som en full-blods merr, og det kunne virke som om Melanie var enigmed henne.

Melanie svelget og skjøv en gjestebok over skranken.«Greit, men da må du skrive deg inn her først. Navn ogdato her, signer der.»

Sommerfuglene flagret litt i Harrys mage idet hun rab-let ned detaljene. Melanie rakte henne et identitetskort ogpekte mot døren til venstre for Harry.

«Gjennom der. Jeg skal åpne for deg.»Harry takket henne og ga seg selv en oppmuntrende

klapp. Hun husket de klappene som faren hennes pleide å gihenne hver gang pokerbløffene hennes ga uttelling. «Ingen-ting kan måle seg med det bruset du kjenner i kroppen nårdu vinner uten å sitte med noe som helst på hånden,» haddehan sagt og blunket til henne.

Det stemte at hun ikke hadde noe som helst på hånden.

10

Hun festet identitetskortet på jakkeslaget og gikk bort tildøren. Det klikket i sikkerhetslåsen, og et grønt lys blin-ket på veggpanelet. Hun rettet skuldrene og dyttet opp dentunge døren. Hun var inne.

2

Leon Ritch hadde ikke hørt fra Profeten på over åtte år, oghan hadde inderlig håpet at han aldri skulle komme til åhøre fra ham igjen. Han klødde seg på den to dager gamleskjeggstubben og leste e-posten en gang til.

Kanskje det var en bløff. Når alt kom til alt, kunne hvemsom helst underskrive med «Profeten». Han sjekket avsen-derens adresse. Den var ikke den samme som sist, men ak-kurat like obskur: an763398@anon.obfusc.com. Han vur-derte å gjøre et forsøk på å spore den, men visste at det ikkeville føre til noe som helst. De hadde sporet Profetens for-rige adresse til et anonymt remailer-system. En blindgate.Uansett hvem det var, visste han hvordan han skulle skjuleidentiteten sin.

Bortsett fra ham selv var det bare tre andre menneskersom kjente til Profeten. En av dem var i fengsel, og en an-nen var død. Altså var det bare Ralph igjen.

Leon slo et nummer han ikke hadde brukt på lang tid.«Det er meg,» sa han.«Beklager, hvem er det?»Leon kunne høre buldrende mannsstemmer i bakgrun-

nen. Ralph satt antakelig i et møte med bankens VIP-er, ogsloss om albuerom i selskapet. Det var en verden han selvhadde trivdes i en gang i tiden.

«Ikke vær en tosk, Ralphy.»Mannens latter runget i øret hans, så ble den gradvis sva-

kere til det bare var ekkoet av en tom hulhet tilbake. Detlød som om Ralphy-Boy hadde gått inn på herretoalettet.

12

«Føler du deg trygg nå?» sa Leon.«Hva i helvete er det du driver med?»«Jeg bare oppsøker gamle kamerater. Det virker som om

det er dagen for telefoner fra fortiden.»«Hva er det du snakker om? Jeg har sagt at du aldri skal

ringe til meg.»«Ja da, jeg vet det. Hør her, Ralphy-Boy, befinner du deg

i nærheten av kontoret ditt?»«Jeg sitter midt i et styremøte, og jeg kan ikke –»«Godt. Jeg sender en e-post til den private adressen din.

Gå og les den.»«Hva? Har du gått fra vettet?»«Bare gjør det. Jeg ringer deg tilbake om fem minutter.»Leon la på og konsentrerte seg om PC-en igjen. Han hen-

tet opp e-posten og videresendte den til Ralphs aliasadresse.Han svingte stolen rundt og stirret ut av vinduet på glass-

igloene og de store søppelkassene med påmonterte hjulsom kantet den lille parkeringsplassen bak kontoret hans.På motsatt side hadde han den skitne bakveggen til den lo-kale kinesiske hentematrestauranten, The Golden Tigress.Et fornemt navn på en lurvete helserisiko.

En ung kinesisk mann i hvit overall kom traskende ut avbakdøren og slengte en pose med gudene måtte vite hva slagsskrot i søppelkassen under Leons vindu. Hvitløkstankenfikk ham til å rynke på nesen, og magen strammet seg. Defleste av butikkeierne rundt her avga den samme strammestanken, og fylte Leons knøttlille kontor med den når dekom inn med regnskapene sine. Magesåret bet i ham.

«Rike-Leon» hadde folk pleid å kalle ham. Han haddejobbet sekstentimers dager og ordnet med alle de store av-talene. Han hadde vært en reell aktør den gangen, med mil-lioner i banken og en glitrende kone i armkroken. Nå haddedet tjue år gamle ekteskapet hans gått i dass, sammen medrenommeet og banksaldoen hans.

Leon knep øynene igjen. Tanken på ekteskapet fikk hamtil å tenke på sønnen sin, og det var verre enn magesåret.Han fokuserte på den sviende smerten i magen og forsøkte

13

å viske ut bildet av Richard på jernbanestasjonen sammemorgen. Det var første gang han hadde sett sønnen sin pånesten et år.

Han hadde sittet oppe hele natten og spilt poker, oghadde reist til kontoret med toget, som var vakuumpakketmed pendlere. Avskyen i blikkene deres hadde fortalt hamdet han allerede visste: Øynene hans var rødkantede, åndenstinkende, og bakteriene i armhulene hadde formert seg istormfart.

Vognen hans hadde rullet inn ved siden av en flokk medskolegutter på plattformen i Blackrock. Han hadde stirretdovent ut på dem gjennom vinduet. Så hadde pusten hanssatt seg fast i halsen. Mørkt hår, runde øyne, fregner somsøleflekker. Richard. Passasjerer presset seg foran Leon,men han albuet dem til side og anstrengte seg for å få endaet glimt av sønnen sin. Richard var et hode høyere enn deandre guttene og lett å få øye på. Han hadde vokst. Leonkjente at brystet svulmet. Gutten kom til å bli høy, akku-rat som moren, ikke liten og tykk som han selv.

Leon hadde presset seg nærmere døren. Den første avRichards venner trengte seg inn i vognen, og på nært holdkjente Leon igjen våpenskjoldet til Blackrock College pågenseren hans. Han rynket pannen. Maura hadde ikke sagtnoe om å bytte skole. Men så var det lenge siden de haddesnakket sammen. Han lurte på hvem det var som betalteregningene.

Richard befant seg ved døren. Leon løftet armen halv-veis, klar til å fange oppmerksomheten hans. Han hørteden snobbete aksenten til Richards venner. Samtidig ble hanklar over den sure stanken fra sine egne klær, den flekketeanorakken og det ubarberte ansiktet. Hånden hans nølteog ble hengende halvveis senket.

«Richard!»Gutten snudde brått på hodet og så ut på jernbaneplatt-

formen. Leon senket armen og tittet ut av vinduet. En blondmann i 40-årene kom joggende mot toget. Han var iførtmørk ullfrakk og hadde en rød sportsbag i den ene hån-

14

den. Han rakte bagen til Richard og rusket gutten i håret.Leon så det store smilet som bredte seg over sønnens an-sikt, og kjente en skjærende smerte i magen, som om hanhadde svelget knust glass. Langsomt hadde Leon snudd segog subbet gjennom mengden til han nådde den andre en-den av vognen. Og der ble han stående i skjul, til han varsikker på at sønnen hadde gått av.

Klirringen fra flasker fikk Leon til å skvette i været. Ute påparkeringsplassen hadde den unge kinesiske mannen dukketopp igjen, og nå kylte han glass ned i igloen. Leon kløddeseg i ansiktet igjen og trakk pusten dypt, i et forsøk på å fåorden på magen. Kanskje han kunne få pyntet litt på fasa-den i morgen. Kanskje han kunne dra og hilse på Richard.

Han kastet et blikk på klokken. På tide å ringe Ralphy-Boy igjen. Han kremtet og slo nummeret.

«Har du lest det?» sa han da Ralph svarte.«Er dette en slags syk spøk?»«Du tok ordene ut av munnen på meg.»«Tror du at det er jeg som har sendt det? Jeg vil ikke ha

noe med det å gjøre.» Det virket som om Ralph var tørr imunnen.

«Hva er i veien, Ralphy? Er du redd?»«Selvfølgelig er jeg det, livredd. Jeg har mye å tape, selv

om ikke du har det.»Leon strammet grepet om telefonen. «Du har meg å takke

for at du ikke mistet alt for åtte år siden, la oss ikke glemmedet, hva?»

Ralph sukket. «Nøyaktig hva er det du vil, Leon? Er duute etter mer penger?»

Godt spørsmål. I utgangspunktet hadde han bare villetforsikre seg om at det ikke var Ralph som hadde sendte-posten, men nå begynte en annen tanke å ta form.

«Du leste e-posten, gjorde du ikke?» sa Leon.«Jo, han sier at jenta har dem. Hva så?»«Vel, kanskje jeg vil ha dem tilbake.»«Tror du at hun bare vil gi dem til deg? Og hva om han

tar feil?»

15

«Profeten har aldri tatt feil før,» sa Leon. «Han sier athan har bevis.»

«Hva er det i veien med deg? Vil du at vi skal havne ifengsel, begge to?»

Leon stirret ut av vinduet igjen. Kanskje var det ikke såille å høre fra Profeten igjen likevel. Kanskje var dette veientilbake for ham.

«Jeg kjenner en fyr,» sa Leon. «Jeg har brukt ham tidli-gere. Han kan ta seg av det.»

«Jeg liker ikke dette.»«Det trenger du heller ikke å gjøre, Ralphy.»Leon smelte på telefonrøret og stirret ut av vinduet igjen.

Denne gangen så han ikke graffitien på veggene eller deoverfylte søppelkassene. Han så seg selv nybarbert og ti kilolettere, iført en italiensk dress, sittende ved enden av bordeti styrerommet. Han så seg selv kledd i en elegant ullfrakkmens han heiet på Richard, som spilte rugby for skolen sin.Leon skar tenner og krummet fingrene til knyttnever.

Denne jenta hadde noe som tilhørte ham, og han ville hadet tilbake.

3

«Sheridan Bank, god ettermiddag –»«– det dukker ikke opp i transaksjonene dine, Mr. Cooke.

Vil du at jeg skal forsøke en annen konto for deg?»Summing fra omtrent 30 forskjellige samtaler surret i

luften. Det var først og fremst kvinnestemmer, og de fylterommet som høflige humler. Harry beveget seg mellomskrivebordene, som alle var avskjermet med blå, polstredeskillevegger, og lyttet med et halvt øre til jentene som be-svarte telefonene. Hun hadde selv en konto hos Sheri-dan. Kanskje ville hun bli nødt til å bytte bank etterdette.

Det var mer enn nok av ledige skrivebord, men Harryville ha et helt bakerst i lokalet. Hun kom til enden av rom-met og kapret en ledig plass borte i hjørnet. Hun satte fraseg bagen på stolen og ventet på at piken på arbeidssta-sjonen ved siden av skulle bli ferdig med telefonsamtalensin.

«Jeg kan bare beklage nok en gang, Mrs. Hayes. Mornigjen.» Piken, som hadde et ganske rundt ansikt, gjorde noentastetrykk på tastaturet sitt og blunket til Harry. «Enda enmisfornøyd kunde.»

Harry smilte. «Finnes det noe annet?»«Ikke her på disse kanter.»Harry rakte fram hånden. «Jeg er Catalina. Jeg begynner

å arbeide her nå i ettermiddag.»«Å, fint. Jeg heter Nadia.» Hun håndhilste på Harry.

Neglene hennes var lange og rødlakkerte, og hun hadde en

17

sølvring på hver eneste en av de tykke fingrene sine, tom-lene inkludert.

Harry gjorde en gest mot det tomme skrivebordet. «Erdet greit at jeg setter meg her?»

«Ja visst, det er ingen som bruker det.»Harry satte seg ned og slo på PC-en. «Jeg tror ikke at

jeg er blitt koblet til systemet ennå. Er det noen sjanse forat du kan logge meg inn?»

Nadia nølte. «Egentlig får vi ikke lov til å gjøre sånt.»Hun bevarte en avslappet tone. «Å, greit. Jeg ville bare

ta en ekstra titt på helpdesk-systemet før Mrs. Nagle kom-mer tilbake fra lunsj.»

Nadia bet seg i underleppen, så smilte hun. «Hvorforikke? Vi vil ikke at hun skal ta deg i å gjøre feil den førstedagen, vil vi vel?»

Hun tok av seg hodetelefonen og kom bort til henne,lente seg fram og skrev inn brukernavn og passord. Harrykunne kjenne at det luktet en blanding av Calvin Klein ogpeppermynte.

«Nå kan du sette i gang,» sa Nadia.«Takk. Jeg skylder deg en tjeneste.»Harry ventet til Nadia hadde gått tilbake til sitt eget skri-

vebord og var blitt opptatt med en ny telefonsamtale. Hunjusterte vinkelen på skjermen slik at ingen kunne se hvahun holdt på med, og gikk i gang med jobben.

Med noen ganske få tastetrykk tok hun seg ut avhelpdesk-applikasjonen og inn i datamaskinens operativ-system. Harry ristet på hodet og var nær ved å stønne høyt.Det burde vært bedre beskyttet.

Hun lette rundt omkring i PC-en, dykket ned i filene ogkatalogene, men det var et helt vanlig skrivebord som ikkehadde noen hemmeligheter å fortelle. Hun klikket med mu-sen, og snart etter hadde hun oversikt over alle nettverks-forbindelsene:

F:\\Jupiterelt

G:\\Plutorukere

18

H:\\Marsystem

L:\\Merkurackup

S:\\Saturndmin

Det var mer likt seg. Dette var veien hennes inn til bankenshoveddatamaskiner.

Harry gikk gjennom listen over nettverksmaskiner og for-søkte å skaffe seg aksess. Noen kunne hun gå rett inn i ogse på filene, men de fleste av dem sperret veien for henneved første tastetrykk. Hun gravde litt til, på jakt etter noehun kunne bruke. Og så fant hun det: systemets passord-fil. Her lå brukernavnene og passordene til alle i nettverketlagret. Det var den nøkkelen hun trengte for å komme seginn i systemet. Hun dobbeltklikket med musen og forsøkte ååpne filen. Sperret.

Harry rynket pannen og så på klokken. Hjertet hennesbegynte å slå litt raskere. Hun hadde vært her i 20 minutterallerede, og fremdeles var mye ugjort. Hun la bort passord-filen og begynte å undersøke filene, gravde seg dypt ned ifilsystemet og snuste i alle kroker og kriker. Hun visste hvahun lette etter, og det måtte ligge der et eller annet sted. Ogganske riktig, der var den, gjemt vekk på en delt stasjon,tilgjengelig for alle som måtte ha lyst til å se på den: denubeskyttede sikkerhetskopien av passordfilen.

Det prikket i Harrys nakke. Det var alltid det sammehver gang hun hacket seg inn i et system som liksom skullevære sikkert. Hun hadde lyst til å slå en trommevirvel påskrivebordet, men alt til sin tid.

Hun åpnet backupfilen og så over innholdet. Brukernavn-ene sto skrevet i klartekst, men alle passordene var kryp-tert. Harry kastet et blikk over skulderen. Nadia skravletmed en kunde på telefonen, mens neglene hennes klapretmot tastaturet.

Harry stakk en hånd ned i jakkelommen og dro framen CD som hun satte inn i datamaskinen. Den inneholdtet program som knekte passord, og hun matet backupfileninn i programmet. Hun bøyde seg over brukermanualen og

19

lot som om hun bladde gjennom den mens hun ventet påat passordknekkeren skulle gjøre jobben sin.

Det kunne ta litt tid. Ordboksangrep gjorde ofte det. Pro-grammet gikk gjennom hele ordboken, krypterte hvert ordog forsøkte å avstemme dem med de krypterte passordenei filen. Deretter ville det forsøke bokstav- og tallkombina-sjoner. Til sjuende og sist kom hun til å sitte med alle depassordene hun trengte.

Harry tittet på klokken igjen og kjente at hun fikk gå-sehud på ryggen og i nakken, og hun masserte den medfingrene. Hun hadde kanskje ti minutter på seg før lede-ren kom tilbake, og knekkeren kunne komme til å brukefemten. Tidsrammene ville komme til å bli stramme, meninntrengningsforsøk var alltid sånn. Det var det som gjordedet så uimotståelig.

Helt siden den dagen hun hadde kastet en murstein gjen-nom kjøkkenvinduet og klatret inn hjemme hos seg selv,hadde faren hennes sagt at hun kom til å ende som inn-bruddstyv. Hun var blitt stengt ute etter skoletid, men deteneste hun klarte å tenke på, var den portskanningen somhun hadde startet fra datamaskinen sin samme morgen, oghva den kunne ha funnet. Senere, mens faren knaste rundti det knuste glasset med et vantro ansiktsuttrykk, forsøktehun å forklare ham det. Hun var sikker på at han kom tilå konfiskere PC-en hennes, men i stedet oppgraderte hanprosessoren og ga henne et eget sett med husnøkler. Dendagen hadde han vunnet stor heder og ære hos elleve årgamle Harry.

Og hun hadde sikret seg et nytt navn, for det var da fa-ren hadde begynt å kalle henne Harry. Det var stunder dahun lengtet etter et eksotisk spansk navn, likt det søsterenhennes hadde fått. Amaranta var høy og hadde askeblondthår. Hun var blitt født mens Harrys mor fremdeles var be-tatt av ektemannens halvirske, halvspanske sjarm. Men daHarry ble født, hadde farens finansielle katastrofer tvungetdem ut av herskapshuset og inn i en trang terrasseleilighet,og morens navnesmak var blitt kjedeligere. Harry var den

20

som arvet farens sotsvarte spanske øyne og blåsvarte krøl-ler, men moren hadde ikke latt seg imponere. Hun haddesagt nei til alt som hadde en snev av spansk i seg, og haddedøpt datteren Henrietta etter sin egen mor, en stiv og for-mell kvinne fra et sted nord i England.

«Men hvem har vel noensinne hørt om en innbruddstyvsom heter Henrietta?» hadde faren forkynt etter episodenmed vinduet, og fra da av hadde han insistert på å kallehenne Harry. Nå var det det eneste navnet hun reagertepå.

Harry sjekket knekkerprogrammet. Det var nesten fer-dig. Hun så på listen over passord som var blitt knekt oggjort om til vanlig tekst så langt. Der var Nadias. Bruker-navn «nadiamc», passord «diamanter». Og Sandra Nagles:«sandran», passord «tapperhet». Hun ristet på hodet. Detholdt ikke. Hun trengte kodene til en med tyngde, en medadgang til konfidensielle områder.

Og der var det, helt nederst på listen. Nettverksadmini-stratorens passord: astroide27. Tærne hennes krøllet seg iskoene. Nå var hun som en sikkerhetsvakt med hovednøk-kelen til bygningen: Hun kunne gå inn hvor som helst. Huneide nettverket.

Hun logget seg inn med sin nye og privilegerte status, ogsatte øyeblikkelig nettverkets rapporteringsprogram ut avspill. Nå ville ikke aktivitetene hennes bli registrert i rap-portloggene. Hun var usynlig.

Harry jaktet i serverne og stupte inn i en hvilken som helstfil som virket interessant. Noen av dataene hun hadde til-gang til, fikk henne til å sperre opp øynene: kundens kreditt-verdighet, bankens avkastning, ansattes lønn. Hun kunnelese alles e-post, inkludert den posten som tilhørte bankensstyreformann.

Hun hoppet over til en annen database og forsøkte å for-stå de tallene hun hadde foran seg. Fingrene hennes stivnetpå musen da hun forsto at hun så på noen av bankens mestkonfidensielle kundeopplysninger: kontonumre, PIN-koder,kredittkortdetaljer, brukernavn og passord. Slike ting som

21

hackere drømte om, og det meste av det var ikke kryptertengang.

Harry rullet gjennom dataene. Det ville være så enkelt åhente penger ut fra disse kontiene. Ingen ville i det hele tattvite at det hadde skjedd. Hun var et spøkelse i systemet, ogetterlot seg ingen spor.

«Hun er tidlig tilbake.»Harry tittet bort på Nadia, som nikket mot den andre

enden av rommet. Sandra Nagle sto i dobbeltdøren og kon-sulterte en skriveplate.

Pokker. På tide å fortsette videre.Harrys fingre danset over tastaturet. Hun kopierte lis-

ten over knekte passord over til CD-en, og slengte på noenkundekontodata og PIN-koder også.

Det tok tid å gjennomføre kopieringen, og hun tittet oppfor å se hva Sandra Nagle holdt på med. Hun jobbet seginnover i rommet, og stoppet med bare noen skritts mel-lomrom for å snakke med helpdesk-operatører.

Harry visste at hun burde pakke sammen, visste at huntok en sjanse, men det var fremdeles noe mer hun måttefå gjort. Hun brukte musen flittig og kamuflerte en av sineegne filer og gjemte den vekk i et hjørne av nettverket. Hunlikte alltid å legge igjen et visittkort.

Kvinnen kom travende mot henne mens hun gjorde no-tater på skriveplaten. Hun stanset for å spørre ut en pikesom satt like i nærheten av Harry.

Harry tømte systemhendelsesloggene for å fjerne alle mu-ligheter for at hun kunne bli oppsporet. Hun reaktiverterapporteringsprogrammet og tittet opp.

Sandre Nagle stirret rett på henne.Fuktigheten dryppet fra Harrys armhuler. Hun hørte ly-

den fra nylon som skrapte mot nylon da kvinnen kom mar-sjerende mot henne. Hun stengte tilgangen til nettverket ogfikk helpdesk-applikasjonen opp på skjermen igjen akku-rat idet Sandra Nagle kom fram til skrivebordet hennes.

Kvinnen pustet kraftig. Hun var så nær at Harry kunnese de bleke hårene på overleppen hennes.

22

«Nøyaktig hvem er du, og hva innbiller du deg at du hol-der på med her?»

«Er du Sandra Nagle?» Harry reiste seg og slengte ba-gen over skulderen, snappet ut CD-en og stakk den ned ilommen igjen. «Jeg har ventet på deg.»

«Hva –»Harry feide forbi henne og marsjerte mot døren mens

hun forsøkte å ignorere skjelvingen i knærne.«Jeg er blitt sendt inn hit av IT for å sjekke helsetilstan-

den til systemene dine,» sa hun. «Du har alvorlige virus-problemer her.»

Sandra Nagle var rett bak henne. «Hvordan –»«Du trenger ikke å stanse alle operasjoner umiddelbart,

men jeg håper for din egen del at du har fulgt bankens an-tivirusprosedyrer.»

Kvinnens skritt ble nølende. Harry kastet et blikk overskulderen.

«Jeg forstår. Du kommer uten tvil til å få høre fra IT etterhvert.»

Hun dyttet til den ene dobbeltdøren, men den lot seg ikkeåpne. Hun prøvde den andre også. Låst.

«Vent litt, hvem sa du at du var?» Sandra Nagle komtrampende etter henne.

Helvete.Harry fikk øye på døråpnerknappen på veggen. Hun

trykket på den og hørte et klikk. Hun dyttet opp døreneog stormet gjennom resepsjonen. Melanie stirret på hennemed vidåpen munn.

Harry braste gjennom glassdørene og ut i sollyset og stor-met bortover gaten.

Helt elektrisk av adrenalin spurtet Harry av sted langs ka-nalen, mens skoene hennes klapret mot asfalten og blodetpulserte gjennom kroppen. Da hun følte seg sikker på at in-gen fulgte etter henne, senket hun farten til gange før hunsatte seg inntil kanalmuren for å kjøle seg ned.

Vann hveste gjennom det høye sivet langs bredden, og

23

den lette brisen blåste forfriskende mot ansiktet hennes. Dadunkingen i brystet hadde roet seg, fisket hun telefonenfram fra bagen og slo et nummer.

«Hei, Ian? Harry Martinez her, fra Lúbra Security. Jeghar nettopp avsluttet inntrengningstesten i systemene de-res.»

«Allerede?»«Ja, jeg hacket meg inn og fikk tak i alt jeg trengte.»«Herregud. Hei, dere, har vi registrert noen IDS-

alarmer?»Harry kunne høre en del oppstyr i bakgrunnen. «Slapp

av, Ian, systemet som skal avsløre inntrengningsforsøk, fun-gerer helt fint. Jeg tok meg ikke inn fra utsiden.»

«Gjorde du ikke? Men vi forventet et perimeterangrep.»«Ja, jeg vet det.» Harry krympet seg. «Beklager.»«Å, herregud, Harry.»«Hør her, mye av det hackere utretter, skjer fra innsiden.

Dere må beskytte dere.»«Ikke tull.»«Jeg kom meg inn gjennom bankens eget nettverk og fikk

administratortilgang–»«Du gjorde hva?»«– og fant kundebankkontiene og PIN-numrene.»«Å, faen.»«La oss bare si at internsikkerheten ikke er den aller

beste. Men et par enkle forholdsregler burde kunne ryddeproblemet av veien. Jeg skal komme med noen anbefalin-ger i rapporten.»

«Men hvordan i helvete kom du deg inn?»«Med en smule sosial oppfinnsomhet og litt frekkhet.

Hvis det kan være en trøst, ble jeg nesten tatt.»«Det er ikke det. Maken til rot.»«Beklager, Ian. Tenkte bare at jeg skulle gi deg en advar-

sel før ledelsen får høre om det.»«Ja takk, jeg setter pris på det. Men like fullt er jeg re-

vemat.»«Det er ikke så ille som det høres ut.» Det pep i Harrys

24

telefon. «Jeg har lagt igjen litt bortgjemte hackerverktøy sådere kan teste antivirusprogrammene. Men det kan vi gågjennom senere, når vi renser opp.» Telefonen hennes pepigjen. «Beklager, Ian, men jeg må legge på. Vi snakkes imorgen.»

Hun tok den innkomne samtalen.«Hallo, Harry, hvordan går det med innbruddet?»Harry smilte. Det var Imogen Brady, en supporttekniker

fra Lúbra Securitys kontor. Hun så for seg venninnen, derhun satt ved skrivebordet. Bena hennes rakk ikke helt nedtil gulvet. Imogen liknet på en chihuahua med digre øyne iet gutteaktig ansikt. Hun var en av de beste hackerne Harrynoensinne hadde jobbet sammen med.

«Jeg er nettopp ferdig,» sa Harry. «Hva skjer hos deg?»«Mister Massevis-av-Gryn leter etter deg.»Hun refererte til sjefen deres, Dillon Fitzroy. Ryktene ville

ha det til at han var blitt mangemillionær som 28-åring,under dot.com-boomen. Det var for ni år siden. Han haddegrunnlagt Lúbra Security kort tid etterpå, og så hadde hanutvidet det ved å fusjonere med andre programvareselska-per helt til det nå var blitt et av de største i bransjen.

«Hva er det han vil?»«Hvem vet? Kanskje han vil ha en date?»Harry himlet med øynene. Imogen så kanskje ut som om

et lite vindkast kunne blåse henne av banen, men når detgjaldt å grave etter sladder, da var hun en terrier.

«Kan du ikke bare sette meg over til ham?» sa Harry.«Skal bli.»Noen sekunder senere hørtes Dillons stemme i den andre

enden.«Harry? Er du ferdig borte hos Sheridan?»Etter bakgrunnsakustikken å dømme sto han et godt

stykke fra en konferansetelefon og ropte inn i den.«Jeg er ferdig,» sa Harry. «Bare papirarbeidet gjenstår.»«Legg det vekk. Jeg har en annen jobb til deg.»«Nå med en gang?» Hun var skrubbsulten og kunne

kjenne lukten av kaffe og baconrundstykker fra sandwich-

25

barene på Baggot Street. Hun reiste seg og trasket i vei motkanalbroen.

«Ja, med en eneste gang. Send meg Sheridan-detaljene,så skal jeg få Imogen til å utarbeide rapporten. Jeg vil atdu skal ta et annet sårbarhetsoppdrag.»

Harry kunne høre klikk fra tastaturet hans i bakgrunnen.Typisk Dillon å gjøre flere ting samtidig hvis han haddesjansen til det. Venstrehånden hans danset antakelig som enpianists over laptopen mens han noterte på en blokk medhøyre.

«Og hvor er det denne gangen?» spurte Harry.«IFSC, og klienten har spurt spesielt etter deg. Jeg for-

talte dem at du er den beste.»«Takk, Dillon, du er en fin fyr.» Nå var hun glad for de

halvhøye, smale hælene. IFSC – Sentret for internasjonalefinanstjenester – var så avgjort eksklusivt.

«Ring meg når du er ferdig,» sa Dillon. «Så kan du for-telle meg om resultatet over en middag.»

Hun kjente at hun sperret opp øynene. Dobbelt glad forskohælene. «Greit.» Før hun kunne tillate seg å lure på hvamiddag egentlig betydde, sa hun: «Så fortell meg mer omIFSC-jobben. Vet vi hva slags systemer de har?»

«Nei. Du finner ut av alt det der når du treffer dem …»Dillon nølte. «Hvis du spør meg, tror jeg at de vil ta en tittpå deg først.»

Harry stanset midt på fortauet. «Hvorfor skulle de ønskeå gjøre det?»

Dillon nølte et sekund for lenge. «Hør her, kanskje detteikke er så veldig lurt likevel. Kanskje jeg skal sette Imogenpå saken.»

Harry la en hånd foran øret for å stenge trafikk-støyen ute. «Hva er det som foregår her? Hvem er klien-ten?»

Hun hørte at han sugde i seg luft mellom tennene menshan tenkte over svaret.

«Greit, det var en dårlig idé,» sa han. «Det er KWC.»Adrenalinet flommet ut i Harrys kropp som vann fra en

26

ødelagt hovedledning. Hun snublet bort til kanalmuren ogsank ned på den kalde steinen igjen.

KWC. Klein, Webberly og Caulfield, en av de mest pre-stisjetunge investeringsbankene i byen, som betjente noenav de rikeste personene og selskapene i hele Europa. Dethadde hovedkvarteret sitt i New York, men med kontorerikke bare her i Dublin, men i London, Frankfurt og Tokyoogså.

Dessuten var det det selskapet faren hennes hadde arbei-det for før de sendte ham i fengsel.