Ninni Schulman

Svar hvis du hørermeg

Oversatt av Kari Engen

Ninni SchulmanJenta med snø i håret, 2012

Gutten som sluttet å gråte, 2013

Ninni SchulmanOriginalens tittel: Svara om du hör mig

Oversatt av Kari EngenCopyright © Ninni Schulman 2013

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-43724-4

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Anders TimrenOmslagsfoto: Shutterstock, Anders Timren

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014

Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Lux Cream 1,8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhvereksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning

det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Dere vet kanskje hva en ti mil lang skog vil si. Ikke engård, ikke en koje mil etter mil, bare skog. Høyvoksen nå-leskog med trehård bark og høytsittende grener, ikke ung-skog med myk bark og myke kvister, som dyr kunne spise.Hvis ikke sneen var kommet, ville de ha gått gjennom sko-gen på et par dager, nå kunne de i det hele tatt ikke kommegjennom den. Alle geitene ble der, og menneskene holdt påå forgå, de også.

En herregårdssaga (Selma Lagerlöf)

1

Onsdag 10. oktober

Hadde Bodil Sanner visst at det var det siste kvarteret de-res sammen, ville hun kanskje sagt noe mer. I stedet stohun der ved oppvaskbenken i morgenkåpe og raggsokkerog ordnet med falukorven, posene med rett i koppen-suppeog de kokte eggene, mens tankene var et annet sted.

Klapringen fra Pärs tresko nede i kjelleren og smellet dahan lukket igjen våpenskapet, hørte hun ikke. Heller ikkelyden av Alvas skje som skrapte mot bunnen av kefirskå-len.

All oppmerksomhet var rettet mot veien.Hun hadde sett bilen hans kjøre forbi noen ganger de

siste dagene. Gåsehuden krøp langs lårene og oppoverryggen når hun tenkte på det, og hun dro morgenkåpentettere rundt seg. Han hadde kikket mot huset, men ikkesaknet farten, ikke vinket, akkurat som de hadde sagt.Varmen strømmet gjennom henne når hun tenkte på cam-pingvognen nede ved fiskehytta, bare noen hundre meterunna.

Bygda lå fortsatt mørk, og ingen biler var kommet kjø-rende mot slaktebua ennå.

Bodil hadde trodd at Alvas innfall om å bli med til skogsskulle gå over da vekkerklokka ringte, men nå satt hun derved kjøkkenbordet i det svake skinnet fra vinduslampen ogtygget i seg en brødskive. Lange maskaravipper og eyelinersom buet seg oppover i ytterkant av øynene. Kvisene på ha-

7

ken var bare synlige som små hudfargede kuler under lagetmed pudder.

Fraværende fylte Bodil kakao i termosen hennes, denrøde bulkete som hadde fulgt dem helt siden førskoletiden,og skrudde på lokket.

«Du har kanskje misforstått dette, men det er ingen festvi skal på,» sa Pär da han kom opp fra kjelleren med rifleni den ene hånden og støvlene i den andre.

Alva kikket opp fra mobilen hun hadde liggende på bor-det ved siden av seg, slapp den et øyeblikk med pekefinge-ren, men svarte ikke. Ørene avslørte at hun rødmet.

Pär så på Bodil, lette etter samforstand foreldre imellom,men hun bøyde seg ned over ryggsekkene og den inngroddelukten av bål, mose og gamle ostesmørbrød, skjulte seg iarbeidet med å pakke.

At han hele tiden måtte være på henne og hakke. Hanvar visst nødt til å kommentere alt for tiden.

«Får håpe dere får skutt noe i dag,» sa hun.Stemmen var tjukk av overdreven entusiasme.Etter to dager hadde ikke jaktlaget fått mer enn en elgku

og to okser. Fortsatte det på denne måten, ville de bli nødttil å holde på helt til snøen kom før kvoten var fylt. Før itiden ville hun ha brydd seg oppriktig om det. Nå var hunmest overrasket over hvor saktmodig hun klarte å framstå.

«Ja,» sa Pär. «Men det er vel ikke verdt å håpe på formye. Når ulven har fått sitt, er det ikke stort igjen.»

Bodil lukket igjen sekkene og mumlet et eller annet. Nei,det er vel sånn det er.

Fra øyekroken registrerte hun at Alva ryddet bort taller-kenen og tekoppen og strøk hånden noen ganger over denblonde luggen.

Utenfor var alt fortsatt stille. Tenk at stillhet kunne hø-res.

«Den mobilen der kan du la ligge igjen hjemme,» sa Pär.«Du kommer ikke til å ha dekning i skogen likevel.»

Alva satte serviset i oppvaskmaskinen og glattet på lug-gen igjen. Det var umulig å se hva hun tenkte.

8

Pär ble stående foran gradestokken ved kjøkkenvinduet,uten å røre seg. Han så så ulykkelig ut.

«Hvordan er det med deg?» spurte Bodil da Alva haddeforsvunnet ut av kjøkkenet.

Han fortsatte å studere gradestokken utenfor vinduet.I flere måneder hadde hun hørt ham vri seg gjennom net-tene og sukke foran tv-en om kvelden når han trodde hunikke hørte det.

«Jeg er bare litt sliten,» sa han til slutt.Selvsagt. Bare vær en ordentlig mannemann og hold ut.

Jeg orker ikke å bry meg lenger.Hun visste ikke hvor mange ganger hun hadde prøvd å

få ham til å fortelle hva som plaget ham.En lyd ute fra veien fikk henne til å lene seg over bordet

og kikke ut. Da hun så den sølvfargede Santa Feen passere,gikk det en skjelving gjennom kroppen hennes.

«Hva er det?» sa Pär.Bodil vendte ansiktet bort. Tilbøyeligheten til å rødme

hadde Alva arvet etter henne.«Hva det er?» sa hun, mye hardere enn hun hadde tenkt.

«Du har vært sliten veldig lenge nå. Hvis det ikke blir bedresnart, synes jeg du skal gå til legen, få sjekket verdienedine.»

«Du, om noen, vet hva jeg mener om leger.»Jo da. At det bør være noe synlig i veien for at det skal

være noen vits i å oppsøke lege: blodsutgytelser, benbrudd.Ellers sendte de deg bare hjem igjen med noen Paracet. Joda, hun visste det.

Bodil lente seg mot kjøkkenbenken og rettet på mor-genkåpen med en hissig bevegelse. Varmen i ansiktet haddeomsider trukket seg tilbake.

«Glem det, da,» sa hun. «Glem hele legen, og fortsett ågå her hjemme og klage.»

Pär bet tennene hardt sammen, tok geværet og støvleneog forsvant ut i gangen. Musklene i kjeven jobbet. Bodilfulgte taus etter med ryggsekkene. Det var like greit ikke åsi noe mer.

9

Alva sto ferdigkledd i svart Fjällrävenjakke, jeans oggummistøvler. En caps med New York Yankees-logo varløsningen på farens ordre om å ha noe rødt på hodet. Luevar det ikke snakk om.

«Du har kledd deg ordentlig nå, da, jenta mi, så du ikkefryser?» sa Bodil. «Stillongs og tjukke sokker?»

Alva så opp fra mobilen og nikket.«Ja da.»Det tenåringsnøytrale ansiktsuttrykket kunne ikke skjule

hvor ivrig hun var etter å komme seg av sted. Hun rettetpå capsen og glattet på håret igjen så det lå helt slett overskuldrene.

«Som sagt, mobilen kan du like gjerne la være igjenhjemme,» sa Pär idet han dro opp glidelåsen i jakken.

«Men jeg vil ta bilder. Da spiller det jo ikke noen rolleom jeg har dekning eller ikke.»

«Gjør som du vil,» sa faren. «Men du får skylde deg selvhvis du mister den i skogen.»

Hvorfor skulle hun gjøre det? tenkte Bodil. Hun misterjo aldri noe, og i hvert fall ikke mobiltelefonen.

«Ja, da drar vi vel, da,» sa Pär.«Lykke til. Håper dere får det fint.»Han åpnet døren og sendte henne et raskt blikk. Så var

de borte.

2

Fire kuldegrader. Fytte grisen. Petra Wilander åpnet baga-sjerommet på Subaruen og lot Roy hoppe inn. Så satte hunryggsekken i baksetet og fant isskrapen i dørlommen på fø-rersiden der den hadde ligget siden våren.

Kroppen føltes tung og stiv etter to lange dager i skogen,men hun visste at det ble bedre så fort hun kom i gang.

Isen løsnet i hvert fall lett. Hvite flak fløy til alle kanter.Hun pleide ikke å synes det var vanskelig å komme seg

opp under elgjakten. Tanken på en hel dag i skogen, langtvekk fra alle krav, gjorde at hun ikke følte seg like morgen-trøtt som hun vanligvis var.

Men i år var det annerledes. Etter at hun ble politisjef,hadde hun tydeligvis ikke dette fristedet lenger.

Petra børstet snørester av skrapen før hun la den i dør-lommen igjen og satte seg bak rattet.

Det var fortsatt helt mørkt da hun rygget ut av innkjør-selen foran garasjen. Lasse hadde ennå ikke kommet seg utav pysjamasoverdelen inne ved kjøkkenbordet.

Da hun kom ut i Dalavägen, hørte hun Roy legge seg tilrette. Etter alle år hadde han lært at kjøreturen nordoverkom til å ta en stund.

Hagfors lå stille da hun kjørte i sikksakk forbi fartsdum-pene utenfor politihuset. Det lyste på kontoret til Folke,vinduet hans var som et varmt, gult rektangel i mørket.I butikkene i Köpmangatan sto alle lokaler utenom den ny-åpnede kafeen tomme. Persienner dekket begge utstillings-vinduene i den nedlagte klesbutikken. I frisørsalongen var

11

det teipet fast et stort stykke kartong på innsiden av glas-set: «Til leie».

På Asplundsskolen hadde fasaden begynt å flasse, ogtakrennene hang på halv tolv. Kommunen hadde forgjevesprøvd å selge den gamle ungdomsskolen. Riv hele greia,tenkte hun. Hvem er det som vil ha noe sånt?

Endelig begynte det å bli varmt i kupeen. Petra tok av seghanskene og satte på radioen. Etter et par minutter så hunHagfors forsvinne i bakspeilet. Snart var det bare skog ogblanksvart asfalt. Et tynt frostlag glitret i veikanten.

Da de lokale nyhetene begynte, skrudde hun opp lyden.«Politiet er svært tilbakeholdne med informasjon om et-

terforskningen av den ulovlig felte ulvetispa som ble fun-net sør for sjøen Nain i helgen, men ber samtidig publikumom hjelp. Christer Berglund, fungerende politisjef i Hag-fors, oppfordrer alle som har oppholdt seg i området rundtNarsdammen og Majanpäsmossen i midten av forrige ukeog som har sett noe, om å ta kontakt …»

Det var lov å håpe. Spørsmålet var bare om noen torde.Det var på lørdag det var kommet et tips til politiet fra

en anonym hotmailadresse om at det lå en død ulv gjemten halv kilometer vest for Narsdammen. Christer og Folkehadde dratt dit og funnet den nesten med en gang. Alt tydetpå at den var blitt skutt på nært hold noen dager tidligere.

«Norra Värmland kommer til å få en solfylt formiddagmed temperaturer rundt tre minusgrader. Om ettermidda-gen skyer det til. Fare for regn med innslag av snø.»

Da Petra svingte av mot slaktebua, glødet himmelen rosapå den andre siden av sjøen. På gårdsplassen utenfor beve-get mørke skikkelser seg omkring som skygger i skinnet frabålet.

Roy reiste seg i bagasjerommet så fort hun skrudde avmotoren, trampet og klynket av iver.

«Snart,» sa hun. «Hvil deg litt til, du.»Kulden bet i nesen, nesten lekent, da hun kom ut på den

frosthvite grusen. Hun lot ryggsekken ligge i baksetet, tokbare på seg hanskene og lukket døren.

12

Litt lenger unna sto Jan-Åke Qvist og Oliver Långströmog snakket sammen bak Olivers Toyota. Jan-Åke gestiku-lerte ivrig mens Oliver var opptatt med noe i bagasjerom-met. Da Petra nærmet seg, stilnet samtalen.

«God morgen,» sa hun.«Hei, hei,» sa Oliver og lukket bakluken.Jan-Åke nikket bare kort.Nesten hele jaktlaget så ut til å være på plass rundt bå-

let. Med krummede skuldre satt de i små grupper og blåstehvit frostrøyk. Janet Antonsson satt bredbent og tilbake-lent sammen med Klas Sanner og Peo Hansson. Ernst Losjövar der i frakk og hatt med selvlysende plastbånd.

Petra var blitt overrasket da han søkte om plass på jakt-laget. Den første dagen hadde han hilst gjenkjennende påhenne, men holdt avstand etter det. Antagelig vekket hunminner til live, minner han ikke ville kjenne på. De nyttårs-døgnene da datteren hans forsvant, kom hun heller aldri tilå glemme.

Nå sto han og småpratet med jaktlagets andre nykom-mer. Henrik? Åhman? Het han det? Han var visst et stedlenger sørfra, og hadde tatt med seg en campingvogn somhan hadde parkert ved fiskehytta.

Waldemar Halling var fortsatt inne, hun så ham gjen-nom vinduet. Han sto bøyd over papirene sine sammenmed Frans Mogård, som vel var den som etter hvert skulleta over. Petra hadde trodd at Waldemar skulle si fra segvervet som jaktleder etter ulykken, men han holdt det gå-ende.

Hun dro glidelåsen i fleecegenseren helt opp og trakk ha-ken så langt ned som mulig.

Broren til Klas, Pär Sanner, kom gående fra bilen. Hanhadde med seg datteren sin. Langt, blondt hår stakk framunder en rød caps. Alva. Hvis ikke Petra husket feil, haddehun vært med i slaktebua noen ganger da hun var liten.

Pär virket litt utilpass over å ha datteren på slep, som omhan ikke helt visste hva han skulle gjøre. Petra gikk bort tildem der de sto litt for seg selv.

13

«Så du skal være med pappa i skogen i dag?» sa hun.Alva nikket og trampet på stedet.«Gå nærmere bålet hvis du fryser,» sa Pär.Men Alva ble stående ved siden av ham. Hun trakk

skuldrene opp mot ørene mens Peo Hansson kom slen-trende mot dem med de vatterte øreklaffene flagrende motkinnene.

«Jeg ser vi har fått fint besøk i dag.»Alva smilte og prøvde å undertrykke et kuldegys.«Hyggelig at du vil være med i skogen,» fortsatte Peo.

«Men én ting må jeg si deg, og det er at hvis du skal få senoen skyte elg, er det ikke han der du skal være sammenmed.»

Han nikket med hodet i Pärs retning og blunket lurt, an-tagelig med mandagens bom på elgoksen i tankene.

Pär, som selv var glad i å snakke om andres tabber, for-trakk ikke en mine. Historien om driverne som gikk overén mil i feil retning og rett inn i et annet jaktområde, haddePetra hørt ham dra minst ti ganger. Den om nederlenderensom ramlet ut i Rommamäck-tjernet og kom opp med hat-ten full av sjøgress nesten like mange. Men nå gjorde haningenting for å ta igjen.

Det ble stille et øyeblikk. Alva stakk hendene dypt ned ijakkelommene og fortsatte å trampe med bena.

«Har du hørt historien om den forheksede elgen?»spurte Peo.

Alva ristet på hodet.Pär fanget Petras blikk. Han klarer som vanlig ikke å la

være, sa øynene hans. Trøtt. Men det er vel bare å la hamholde på.

«Jo, nå skal du høre. Det var en kald morgen, akkuratsom i dag. Tåka lå tett over den frostdekkede myra i densørlige enden av Tiomila-skogen.»

Foroverbøyd og med et listig uttrykk i ansiktet begyntePeo å fortelle om den unge jegeren som skulle ut påjakt.

«Han skrøt av det fine geværet sitt og av sin velkjente

14

dyktighet, forklarte hvordan han kunne treffe øret på enelg på en halv kilometers avstand. Forloveden hans såstrengt på ham og sa at han ikke fikk lov å skyte noen elgden dagen. For hennes skyld.

«Hvis du elsker meg», sa hun og vred ringen hun haddefått av ham kvelden før rundt fingeren sin. «Hvis du elskermeg, må du love å gjøre som jeg har sagt.»

Jegeren nikket utålmodig og gikk sin vei. Dagen bød påen utrolig jaktlykke for hele laget. Nesten alle skjøt minstén elg hver, og det ble mye prat og latter. På vei hjem fikkjegeren plutselig øye på en enslig elg oppe på et høydedrag,en silhuett mot den synkende solen. Det var en kritthvitelgku, den største han noen gang hadde sett. Dyret så nes-ten selvlysende ut i skumringen. Han husket forlovedensord, men slo dem fra seg. Denne elgen kunne han ikke lagå fra seg.»

Peo brøt av et øyeblikk.«Jegeren felte den hvite elgkua med et eneste skudd.

I samme øyeblikk var det som om han selv ble truffet aven kule i hjertet, og en veldig sorg kom over ham. Da ka-meratene fant ham ved den døde elgen, holdt han forlove-dens hodetørkle i den ene hånden og en smal gullring i denandre.»

Peo tidde igjen og så granskende på Alvas ansikt. Så løf-tet han venstrehånden, dro av seg hansken og pekte på gif-teringen sin.

«Og ringen er den som jeg har her.»Alva lo høyt. Barnet hun nylig hadde vært, kom til syne

under sminken.Petra kikket mot grantoppene. Mens Peo fortalte histo-

rien sin, hadde morgenhimmelen lysnet og blitt hvit sompapir.

Waldemar Halling klatret opp på en av benkene, somvar satt opp i et kvadrat rundt bålet, for å ta dagens opp-rop. Rundt ham svarte den ene etter den andre med dem-pede «ja» . Alvas stemme var nesten ikke hørbar da hennesnavn ble ropt opp sist av alle.

15

«Da så,» sa Waldemar. «Da vet vi hvem som skalkomme tilbake fra skogen når dagen er over.»

Han klatret ned fra benken og fortsatte bort til flipp-overen han hadde satt opp foran den åpne slaktebua.

«Som dere ser, begynner vi med Rensberg i dag,» sa hanog kikket på kartet.

Postene lå plassert i en J-form, og Waldemar forklartehvordan hundeførerne skulle komme fra nordvest for så ådreie sørover og forhåpentlig drive eventuelle dyr ut motskytterkjeden.

«Vi har tre hunder i dag. Petra med Roy, Oliver medRambo og Jan-Åke med Lissie.»

Petra hadde gått der flere ganger tidligere. Det kuperteterrenget var et av jaktlagets mest krevende områder.

«Og så er det to andre ting jeg må ta opp,» fortsatte Wal-demar. «Eller egentlig tre.»

Han så på Alva og sa:«Når man er på jakt, er det viktig at man holder seg der

man skal være, på posten man har fått tildelt. Ingen løpingrundt i skogen, da kan man bli skutt ved en feiltagelse.»

Som om hun ikke visste det, tenkte Petra.Waldemar henvendte seg til hele jaktlaget igjen.«I kveld blir alle igjen i slakterommet til vi er ferdige. Jeg

vil ikke ha noe av at noen skal hjem og passe barn eller noesånt. I kveld hjelper alle til.»

Da ingen protesterte, fortsatte han:«Og når vi skyter, skal skuddet treffe hjertet, ikke noe

annet sted. For hver kilo ødelagt kjøtt taper vi førti, femtikroner, avhengig av hvor det er. Det blir mye penger i lø-pet av et år.»

Klas Sanner stirret rett ut i luften og stakk hendene endadypere i lommene. Det virket som om han i det minstehadde vett til å skamme seg. Den skadeskutte elgkua haddeligget og prustet med to stygge skuddsår i halsen da Royomsider fant henne.

«Sikt derfor ordentlig,» sa Waldemar mens han tok frambunken med nummererte kort og begynte å blande dem.

16

Da han hadde tatt av noen ganger, bredte han kortene uti vifteform og lot alle postskytterne få trekke hvert sitt.

Petra så hvordan Peo tok et kort og snudde det i en ogsamme bevegelse. 208. En post like ved veien i nordøst. Dervar det ikke blitt skutt elg på flere år.

«Ja, ja,» sa han og trakk på skuldrene. «Da trenger jeg ihvert fall ikke å gå så langt.»

Da det ble Pärs tur, lot han Alva trekke. Hun valgte kor-tet lengst til høyre.

«224. Ser man det. Det er ikke så ille,» sa Pär mykt.Forsiktig skubbet han Alva forbi Petra og videre gjen-

nom forsamlingen bort til flippoveren der han viste på kar-tet hvor de skulle sitte og hvordan de skulle komme seg dit,men Alva virket ikke spesielt interessert. I stedet tok hunopp en mobiltelefon fra jakkelommen og dro av seg denene hansken med klossete bevegelser. Et kort øyeblikk sådet nesten ut som hun skulle miste telefonen, men i stedetvar det hansken som falt i bakken. Alva lot den ligge menshun løftet telefonen høyt over hodet sitt, og med en skjel-vende hånd tok hun flere bilder av jaktlaget.

Frøs hun så mye allerede? Og så skulle hun sitte på posti den skyggefulle hellingen.

Da hun studerte resultatet av fotograferingen på telefon-displayet, virket det som om hun helt hadde sluttet å hørepå hva Pär sa.

«Har alle klart for seg hvor dere skal og hvordan dereskal komme dere dit?» spurte Waldemar og kikket på arm-båndsuret.

Han fikk en bekreftende mumling til svar.«Nå er klokka kvart på åtte. Vi starter halv ni. Lykke til,

alle sammen. Jeg håper vi har hellet med oss i dag. Og somsagt. Sikt nøye.»

3

Da Christer Berglund kom ut fra badet, var Torun nestenferdig med å spise. Han så på henne der hun satt fordypet imorgenavisen med den ene hånden rundt kaffekoppen. Enhårlokk dinglet foran henne, over avissiden.

«Jeg har tenkt litt på det med kjøkkenøy,» sa han. «Vikan jo i hvert fall se hva det ville koste.»

«Mmm,» sa Torun ned i avisen.«Det er ikke sikkert det er så dyrt likevel.»I flere timer hadde Christer ligget våken og tenkt fram og

tilbake etter krangelen kvelden før. Eller krangel ville hanvel egentlig ikke kalle det, men noe i den retningen.

Bankdamen hadde i og for seg ikke hatt noe å innvendemot prisoverslaget deres, men hun kunne ikke gi dem noestørre lån enn det som akkurat dekket huset. Selv haddehan ikke spart så mye, ikke Torun heller.

«Gjør vi det meste selv, kan det kanskje gå,» fortsattehan.

«Mmm,» sa Torun igjen.Han visste ikke hva han hadde ventet seg, men han

hadde trodd at hun i hvert fall skulle bli litt glad. Se på hami det minste.

«Synes du ikke det er bra?» sa han.«Jo da.»Endelig så hun opp.«Men?» sa han.«Nei, ingenting.»«Du virker ikke glad.»

18

«Jeg er bare litt trøtt.»«Jeg kan sjekke med pappa om det er en bærevegg. Det

kan tenkes jeg tar feil og at den ikke er det, da blir jo altenklere.»

Christer prøvde å se for seg kjøkkenet der hjemme åpnetopp og slått sammen med stuen. Det var vanskelig, nes-ten umulig, men han stolte på Torun. Spørsmålet var barehvordan det skulle gjøres. Og hva det kostet.

«Kanskje det bare er å ta en motorsag og begynne,»prøvde han å spøke, men hun så ikke opp engang.

Hvis han bare kunne få se den gnisten i øynene hennesigjen, den som hadde vært der kvelden før da hun begynteå fortelle om ideen sin. Og smilehullet i kinnet. Den lille,blide månen.

«Gjør det,» sa hun bare. «Det blir bra.»Hun brettet sammen avisen og satte koppen sin i vasken.

På vei mot gangen fanget Christer henne i armene sine. Littstivt gjengjeldte hun omfavnelsen.

«Vi er vel ikke uvenner?» sa han.«Nei da.»«Hva er det som er galt? Jeg vil ikke at det skal være sånn

mellom oss når du drar.»Torun kikket opp i taket, slik hun pleide å gjøre når hun

veide ordene sine nøye. Når det var viktig at hver formule-ring ble riktig. For ikke å såre.

«Jeg synes bare det er så kjedelig når du er så nega-tiv.»

«Men elskling. Du? Kanskje jeg bare er realistisk. Det tarofte av og blir alltid dyrere enn man tror.»

Torun ville ut av favntaket hans, han kjente uviljen ikroppen hennes, men han kunne ikke la henne gå før hunskjønte hva han mente. At han slett ikke var negativ. Ogat han selvsagt syntes ideene hennes var gode. Det handletikke om det.

«Det tar også litt tid å venne meg til tanken. Det skjøn-ner du, vel? Jeg har jo bodd der hele livet. Men det kom-mer til å bli fint, skal du se.»

19

«Tror du det?»Tvilen i stemmen hennes fikk ham til å fare sammen.«Så klart det gjør,» sa han så overbevisende han kunne.

«Hvis det er like rolig på jobben i dag som det var i går,ringer jeg pappa og hører hvordan det er med veggen alle-rede nå på formiddagen.»

Torun klappet ham på brystet med en bevegelse sombåde sa «ja ja, det ordner seg nok» og «nå må du flytte degfor jeg har det travelt».

Christer tok et skritt til side og så på at hun tok påseg kåpen og rettet på den strikkede baskerluen som fikkhenne til å se ut som om hun var hentet fra en annen tid.Hun var så vakker. Den vakreste han visste om.

Da hun var ferdig, snudde hun seg mot ham og tok etskritt fram.

«Det føles ikke bra at du skal sove i Lesjöfors,» sahan.

«Ellers må jeg så tidlig opp,» sa hun. «Men vi ses jo søn-dag kveld.»

Hun kysset ham på munnen. Han syntes leppene hennesvar stivere enn vanlig.

«Da ringer jeg senere,» sa han.Han ville så inderlig gjerne fordrive følelsen av at noe var

blitt ødelagt før hun gikk, men det virket håpløst.«Gjør det,» sa hun bare før hun smatt ut døren.Christer ble stående stille en lang stund og lytte etter

skrittene som forsvant ned trappene.

Magdalena Hansson løftet opp Liv fra kjøkkengulvet derhun lå og sprellet misfornøyd på magen, satte henne påhoften og marsjerte ut i gangen. Petter sto allerede ferdigpåkledd og med bilnøklene i hånden.

«Nils!» ropte hun og tok et par skritt opp trappen.«Hvis du vil at Petter skal kjøre deg til skolen, må dukomme nå.»

«Jeg kommer,» lød det fra annen etasje.«Kan du ikke snart få fjernet den verktøykassen?» sa

20

Magdalena til Petter. «Den står veldig i veien midt i gan-gen.»

«Jeg skal gjøre det når jeg kommer hjem.»Ja, jøss. Sikkert.Liv fortsatte å sutre. Det rant sikkel nedover haken hen-

nes, men det virket i hvert fall ikke som hun hadde feberlenger. Bare den tannen kunne komme snart.

«Stakkars lille deg,» sa hun med leppene mot den mykepannen.

Nils kom ut på trappeavsatsen med skolesekken overden ene skulderen.

«Og så gymposen,» sa Magdalena.«Det stemmer.»Han forsvant inn på rommet sitt igjen.Mens hun ventet, skiftet hun kanal på tv-en, fra en av

barnekanalene Nils alltid satte på så fort han våknet, tilNyhetsmorgon. For å slippe å høre Petters stressede mum-ling fra gangen, skrudde hun opp lyden.

Det klødde i hårbunnen. I dag måtte hun prøve å fådusjet.

«Ha det,» ropte Nils fra ytterdøren.«Ha det, gutten min.»Petters stemme var atskillig mer dempet.«Ha det, da.»Døren lukket seg forsiktig.I samme øyeblikk begynte Livs sutring å gå over i gråt.

I nesten en hel uke hadde den tannen herjet, holdt hennevåken med feber om natten og misfornøyd om dagen. Ikkeville hun spise, ikke leke, det eneste hun ville var å bli bå-ret på armen og suge på fingrene sine. Huden på haken be-gynte å bli irritert av all siklingen. Magdalena tok hennemed inn på badet, satte henne på stellebordet og smurteIdomin på hake og kinn. Før den hvite salven hadde truk-ket inn i huden, så hun ut som en liten klovn. Med tåre-sprutende øyne og det hele.

Hun hadde trodd dette med at fedre ikke hørte når barngråt var en myte, men det var det tydeligvis ikke. Petter

21

hadde en vanvittig irriterende evne til å sove seg igjennomselv de verste skrikeorgier.

«Du skulle ha vekket meg,» pleide han å si om morge-nen. «Jeg kunne ha tatt henne hvis jeg bare hadde hørtnoe.»

Men da var det jo for sent. Dessuten syntes Magdalenanesten det var enda verre å høre at Liv var lei seg i et annetrom enn å ta seg av henne selv. Så hun regnet med at hunbare hadde seg selv å takke.

Hun bar med seg Liv ut på kjøkkenet og skjenket i enkopp kaffe. Hun gjorde et halvhjertet forsøk på å få hennetil å roe seg med en tresleiv på gulvet mens hun selv bladdegjennom Värmlandsbladet, men det tok bare noen minut-ter før hun hylte så høyt at Magdalena var nødt til å løftehenne opp på fanget igjen.

«Vi går ut en tur i stedet,» sa Magdalena og tømte i segkaffen. «Det blir vel deilig, eller hva?»

Hun kastet et blikk ut gjennom vinduet. De nakne gre-nene på hekken ut mot gaten var dekket av frost.

Under elgjakten året før hadde hun laget en reportasjeom skolebarn som på en friluftsdag fikk prøve seg på jakt iskogen utenfor Ambjörby. Oppslutningen hadde riktignokikke vært så stor. Alternativet – å dra til Torsby og spisekebab – hadde lokket atskillig flere. Men det hadde værten flott dag, og da hun kjørte hjemover mellom åsene, medJohnny Cash på stereoanlegget og Klarälven som en dypblåorm nede i dalbunnen, hadde hun for første gang på fleremåneder kjent en dyp og inderlig ro. Det kom til å gå bra.Det lille livet i magen hennes skulle bli hos dem, og alt komtil å ordne seg. Akkurat da visste hun det.

Det føltes som en evighet siden.Når tenkte hun sist en hel tanke? Når førte hun en sam-

tale som inneholdt mer enn tre setninger etter hverandre?Førti minutter i strekk var søvnrekorden den siste uken.

Trøttheten gjorde at hun følte seg pakket inn i bomull,lag på lag med hvite fjon. Ingenting av verden rundt nåddehenne, ingenting angikk henne. De siste dagene var hun for

22

alvor begynt å bli redd for hva som kunne skje hvis hunikke fikk sove snart.

Hun strøk Liv over det våte kinnet med to fingre, som enordløs unnskyldning for at hun ikke orket å være så lykke-lig som hun burde være. Som hun var, innerst inne.