tekster som har skapt

FORESTILLINGER OM DET NORSKE

2

CLAUS FRIMANN ............................................................................................................................................ 3

EN BIRKEBEINERSANG ............................................................................................................................................... 4

JOHAN NORDAHL BRUN ................................................................................................................................. 5

NORGES SKÅL ......................................................................................................................................................... 6 MAURITS HANSEN .......................................................................................................................................... 7

«LUREN» ............................................................................................................................................................... 7

BJØRNSTJERNE BJØRNSON ........................................................................................................................... 13

DER LIGGER ET LAND .............................................................................................................................................. 13 «JA, VI ELSKER DETTE LANDET» ................................................................................................................................. 15

IVAR AASEN ................................................................................................................................................. 17

«GAMLE NORIG» .................................................................................................................................................. 17

AASMUND OLAVSSON VINJE ........................................................................................................................ 18

«OM FANTEFØLGJA» ............................................................................................................................................. 18

BJØRNSTJERNE BJØRNSON ........................................................................................................................... 21

FRA SYNNØVE SOLBAKKEN ...................................................................................................................................... 22

3

Claus Frimann «En Birkebeinersang»

(1771)

Eksamensrelevante spørsmål til teksten 1. Motiv?

2. Tema?

3. Oppbygning

4. Viktigst: Hvilke forestillinger om norskhet kommer til i syne i diktet?

4

En Birkebeinersang (1771)

Melken søt at drikke, Sirupskrukken slikke, var ei Nordmands Vis; drikke Elv og kolde Vande, drikke Drik, som varmed' Pande, det var Nordmands Vis. Sukkerklump at smelte, Mandeldeig at elte, var ei Nordmands Vis; Fåre-Ribber, Bukke-Rygge, speget Okse-Laar at tygge, det var Nordmands Vis. Svøbe seg i Silke, Kniplings-Traad at pilke, var ei Nordmands Vis; Bast til Baand at sammentvinne, Birkebark om Ben at binne, det var Nordmands Vis. Under Dun at varme, hvite bløte Arme, var ei Nordmands Vis; bruke Sten til Hodepute, når han var i Marken ute, det var Nordmands Vis. Pikers Sko at kysse, Pattebarn at bysse, var ei Nordmands Vis; Med en halv avhuggen Hage sin Venninnes Kyss at tage det var Nordmands Vis. Ja og Hånd at give, og ei tro at glive, var ei Nordmands Vis; Hjerte frem med Hånd at bære, Venn og Konge tro at være, det var Nordmands Vis.

At – å «Var ei Nordmands vis» - var ikke nordmannens stil Kolde – kalde; vande – vann Varmed’ – varmet; Pande – Panne Speget Okse-lår – Speket okselår Svøbe seg – svøpe seg/ kle seg «kniplingstråd at pilke» - å hekle fine klær Bast – seige plantestrimler Birkebark – bark fra bjørketrær Arme – armer Pattebarn – babyer; bysse – å få babyer til å sovne ved å synge nattasanger Avhuggen hage –haken slått vekk Tage – ta Hånd at give – å hjelpe til Glive – «holde på/beholde» Hjerte frem… - Å strekke frem sin hånd og tilby sitt hjerte Tro - trofast

Kilde:

Frimann, Claus, 1771, «En Birkebeiner-Sang», http://tradisjoner.no/text51.html, (nedlastet 08.08.2014)

5

Johan Nordahl Brun Norges Skål

(Utgitt 1782, men skrevet ti år før)

Eksamensrelevante spørsmål til teksten 1. Motiv

2. Tema

3. Oppbygning

4. Viktigst: Hvilke forestillinger om norskhet kommer til i syne i diktet?

6

Norges Skål (1772)

For Norge, Kjempers Fødeland, Vi denne Skål vil tømme, Og når vi først uttømme kan, Vi søtt om Frihet drømme; Dog våkner vi vel opp en gang Og bryte Lenker, Bånd og Tvang; For Norge, Kjempers Fødeland, Vi denne Skål uttømme! Hver ærlig Norsk, blant Klipper født, Vi drikke vil til Ære; Hver ærlig Norsk, som lenker brøt Skal evig elsket være! Den vrede Livvakts Våpenbrag Forklarer trolig Nordmenns sag Hver ærlig Norsk, blant Klipper født, Vi drikke nå til ære! En Skål for deg, min kjekke Venn, Og for de Norske Piker! Og har Du en, så Skål for den! Og Skam fåe den som sviker! Og Skam fåe den, som elsker Tvang Og hater Piker, Vin og Sang! En Skål for deg min kjekke Venn, Og for de Norske Piker! Og Nok en Skål for Norges Fjell, For Klipper, Sne og Bakker! Hør Dovres Ekko rope «Hell!» For Skålen tre Gang takker. Ja tre Gang tre skal alle Fjell For Norges Sønner rope Hell; Enda en Skål for Deg, mitt Fjell, For Klipper, Sne og Bakker!

Uttømme – drikke opp Drømme – (vi) drømmer Bryte – (vi) bryter Uttømme! – [her] vi drikker opp Livvakt – Kongens garde, som gjorde opprør i 17711 Våpenbrag – Våpenbråk Forklarer – opplyser om Trolig – på en trofast/nøyaktig måte Drikke – drikker (skåler for) Sag - sak Fåe – får «Hell!» - Skål!

Kilde:

Brun, J.N,1772, «Norges Skaal», http://norgeogverden.cappelendamm.no/n107ki02.htm, (20.08.20

1 Diktet tar muligens utgangspunkt i noe som skjedde i Danmark rett før diktet ble skrevet i 1771. Flesteparten av soldatene i Kongens garde i København var egentlig norske bondegutter. Julaften 1771 gjorde de opprør mot Johann Friedrich Struensee – han som egentlig styrte landet (Kongen Christian 7. var sinnssyk, så legen hans hadde mye makt). Struensee hadde planlagt å omstrukturere den danske hæren helt. De norske soldatene nektet å flytte til andre steder rundt København, og rykket i opprør frem mot slottet. Mange mente at Struensee minnet om en diktator, og tapperheten til disse soldatene ble derfor sterkt beundret i Danmark-Norge. Struensee ble henrettet 4-5 måneder senere.

7

Maurits Hansen «Luren»

Fra Skidserede Nationale Fortellinger (1819)

Bråte i Gudbrandsdalen

Jeg kunne ha lyst til, kjære venn, å datere dette brev fra det egentlige Norge;

thi så ekte nordisk har ingen anden egn forekommet meg å være, – så

stolt og likevel så mild. Hvorfor skulle vi dog evig beundre disse

Helvetiens prospekter? hvorfor aldri pryde våre vegger med fedrelandske

utsikter! Dette området synes meg å stå ved siden av det skjønneste

sveitserlandskap. Ikke forbauses man av noen vilt brusende foss – eller av

loddrett bratte klipper – eller av svimmeldype avgrunder; – men ensemblet,

min venn, – tonen, som dere malere kaller det, – er så høy, så ubeskrivelig

deilig.

I stedet for å beskrive deg min tilbakereise fra Nordlandene vil

jeg, mens jeg dveler for siste gang i denne yndige dal blant dens

elskverdige beboere, fortelle deg et lite eventyr, som jeg her har opplevd,

og som med all sin enkelhet forekommer meg usigelig rørende. Til den

enden må jeg gå tilbake i min fortelling til den aften, da jeg på min reise

oppover første gang satte min fot i dalen. Etter en temmelig besværlig

fotreise stod jeg idet solen gikk ned, på høyden, hvorfra med

overraskende ynde dalen plutselig åpnet sin favn for mitt blikk. Jeg lot

bonden, som førte min kløvsalte2 hest, dra foran, og satte meg på et

fjellstykke for å beskue den blomstrende dal. Bekkenes rislen, fuglenes

sang og de gressende kyrs klokker lød harmonisk i mitt åpne øre.

Skyggene ble lengre nedenfor meg – og minnet meg om å gå ned. Mens

thi - for egn - område Helvvetiens prospekter - vakre, sveitsiske landskap ensemblet - helheten arkadisk - idyllisk, landlig

2 Kløvsalt: Vil si at hesten har på seg en sal med vesker på begge sider, som man kan laste ting i.

8

jeg klatret ned fjellet, lød fjernt enkelte dype toner fra Luren, den

arkadiske lur. Gradvis ble disse sterkere, og jeg kunne tydelig høre enkelte

ord igjennom tonen. I en overraskende nærhet svarte en annen lur med et

par av disse enkle akkorder, som så klare strømmer ut fra dette

instrumentet. Jeg var høytidelig stemt. Knapt stod jeg i dalen, før en

middeladrende døl i sin nasjonaldrakt kom meg i møte og rakte meg sin

hånd. «Velkommen til oss, landsmann! Ta til takke med det, jeg kan

skaffe deg!» sa han i sin fyndige, trofaste dialekt, og vi gikk fremad imot

gården, som lå midt i den smilende dal. Da vi kom inn, ble høysetet

anvist meg, og mens hans vakre kone fremsatte en nydelig aftensmat av

melk, tynnbrød og egg, fikk jeg tid til å betrakte den renlige simpelhet og

tekkelige velstand, som forente seg i den rommelige nystuen. Thord, det

var min verts navn, var en høy, bredskuldret mann med et merkelig

ansikt, som, jeg vet ikke hvordan, forekom meg å ligne de antikke tresnitt

av våre norske konger. Et par beskjedne spørsmål om vår konge og om

det nylig oppløste storting osv. unnslapp ham nesten imot hans vilje, – og

jeg så, hvordan nysgjerrigheten kjempet med frykten for å være til bry for

den trette gjesten. Men nå kunne den aldrende konen ikke lengre holde

seg – og stilte meg spørsmål på spørsmål; og skjønt verten kjeftet på

henne, fordi hun, sa han, plaget meg, – så jeg likevel tydelig, at han gledet

seg ved enhver nyhet, jeg fortalte. Etter en halv times forløp hørte vi

kuenes rauting under vinduet, og straks derpå trådte en pike inn, hvis

utseende sterkt forbauset meg, selv om jeg i tussmørket ikke rett kunne

betrakte henne. En høy, rank vekst, – et blekt, betydningsfullt ansikt, –

svømmende, blå øyne, og et gult, fritt bølgende hår falt meg straks i øyet.

Farens skarpe blikk slo hennes mot gulvet; men moren sa i en snakksom

tone: «kom hit , Ragnhild! og hils på den fremmede; han er fra

Kristiania». Med en rolig, alvorlig mine hilste hun meg, ikke med den

nylig utfoldede møs unnseelse, men med en vis holdning og anstand, som

forundret meg. Hun oppvakte en besynderlig, halvt smertelig, halvt

behagelig fornemmelse hos meg, og jeg følte en uforklarlig interesse for

piken. Jeg grep det påskudd å betrakte kveget – og ba henne følge meg og

vise meg det. Alt, som hun sa, rørte meg gjennom den klare, bløte

aksenten hun talte sitt dølespråk med, og den bestemthet hun valgte sine

simpelhet - enkelhet mø - ung kvinnne fornemmelse - følelse dølespråk - bondespråk, dialekt

9

uttrykk med. Hun ble synlig forlegen over den oppmerksomhet, hvormed

jeg betraktet henne, og førte meg snart inn igjen til faren, som ventet meg

med ølkruset i hånden.

Ved lyset ble jeg var noen bøker på en hylle, og det gledet meg,

imellom dem å finne vår Snorre. Jeg innlot meg i samtale med Thord om

den gamle historie – og forbausedes ved hans bekjentskap med samme.

Uten pral fortalte han meg i samtalens løp, at han nedstammet fra den

hårfagre Harald, og at hans slekt hadde holdt seg ublandet. Jeg vet ikke

hvorfor denne etterretning gjorde et så særdeles inntrykk på meg; ikke

sannelig, at jeg skulde bære større innvortes aktelse for en konge enn en

bonde, men sikkert fordi jeg liksom så den lengst hensmuldrede store

Harald stå for meg i sin ætling. – Min vert så ut til å forstå min

fornemmelse – og vendte samtalen beskjedent over på andre ting.

Temmelig sent forlot han meg, og jeg kastet meg urolig frem og

tilbake på mitt leie. Dagene som var gått steg opp i min sjel, og jeg følte

en engstelig glede, som den, hvormed man betrår en kjempehaug fra

oldtiden. Da lød en lur klart i natten og vekket meg fra mine drømmer.

Jeg sprang til vinduet, åpnet det –og hørte nå klart fra den nærliggende

heien igjennom tonene de ord: "Hosdan lever Litan?" og straks svarte det

fjernt fra med Luren: "Litan lever bra." Jeg kan ikke si, hvor besynderlig

det forekom meg. Min nysgjerrighet tillot meg ingen ro. Alt ble stille, og

utålmodig ventet jeg på morgenen, for hos min vert å få oppløsning på

denne gåte. Knapt var han trådt inn til meg, før jeg, imens Ragnhild

gjorde klart frokostbordet, begynte å spørre, hvor det her blåste lur om

natten. Men plutselig stoppet jeg; for Ragnhild ble med ett blek som

døden og kastet et blikk på meg – så bønnlig, så fortvilet, så døende! at

jeg tusen ganger angret mitt spørsmål. Til min beroligelse svarte Thord, at

han intet hadde hørt, og at det måtte være gjeterne på de omliggende

setrene. Men Ragnhild snek seg vaklende ut, idet hun gav meg enda et

usigelig rørende øyekast.

Skyssen var kommet, kløvsalen omspent, – og med all min

nysgjerrighet, all min deltagelse, måtte jeg utilfredsstilt dra bort. Hva

hadde jeg gitt for et øyeblikks enerom med Ragnhild, det jeg likevel visst

ikke hadde hatt mot og indiskresjon nok for å benytte til å utfritte henne.

forlegen - flau hvormed jeg betraktet henne - som jeg betraktet henne med pral – skryt etterretning – opplysning innvortes - indre aktelse - respekt ætling - etterkommer min fornemmelse - hva jeg tenkte på mitt leie - der jeg lå kjempehaug - gravhaug

10

På min hele reise stod denne lille begivenhet meg hele tiden for

tanken, og det gjorde meg vondt nok, da jeg for omtrent åtte dager siden

på min hjemtur kom i nærheten av dalen, at jeg ikke kunne ta en omvei

for på nytt å besøke Thord. Du vet, min bestemmelse var å haste den

korteste vei til Kristiania. For åtte dager siden altså reiste jeg om natten

over fjellet. Min skyss-kar var en vakker, ung mann av et usedvanlig

dannet vesen – men virket meget nedslått. På mitt spørsmål fortalte han

meg, at han hadde vært skolemester – men nå tjente som gårdsgutt. Jeg

lot ham føre hesten foran meg over fjellryggen, og gikk langsomt etter litt

på avstand. Plutselig hører jeg ham synge igjennom hånden imot fjellet,

og jeg gjenkjente tydelig den samme melodien, som jeg engang hadde

hørt igjennom luren. Jeg blir oppmerksom, og fra det fjerne møter mitt

øre en lengre, klagende lurstemme. Som et lyn var jeg oppe og stod ved

siden av gutten. Han virket forlegen og ble det enda mer, da jeg trengte

inn på ham for å få sammenhengen å vite. Akkurat da gikk månen opp,

og jeg skimtet i bergkløften en liten hytte og utenfor den et menneske.

«Derfra kom tonen!» ropte jeg, «og jeg må straks dithen; du skal følge

med hesten». Hans forlegenhet var ubeskrivelig. Han prøvde på å komme

med innvendinger; men jeg hadde intet øre derfor. Vi dro frem. Etter en

kort taushet virket han mer fattet og gikk villig og ilende foran. Nå stod vi

ved hytten, som var liten og sammenflettet av granbar. Min kar ville forbi

meg, men jeg stødte ham rask til side og trådte først inn. Og se! midt på

gulvet stod en liten seng, hvori det lå et deilig barn på et halvt år, – og

nedbøyd over barnet satt – mens hun støttet seg på luren – Ragnhild.

Den følelsen, vi hadde da vi møttes, kan du kanskje tenke deg; beskrive

den klarer hverken penn eller leppe. Jeg hadde jo ventet det, jeg visste jo i

min anelse hele sammenhengen! men oppleve vissheten! Ikke vil jeg

beskrive for deg den første timen – men heller gå over til det øyeblikket,

da jeg fortrolig satt imellom de to elskende med det lille pikebarnet på

mine armer. Rørende var i Ragnhilds munn fortellingen om, hvordan

Guttorm og hun var oppdratt sammen, – hvordan de hadde elsket

hverandre, – hvor flittig Guttorm hadde vært hos presten for å utdanne

seg til skolemester, for slik å bli verdig til å besitte Ragnhild, – hvordan

ingen bønn, ingen tåre hadde kunnet overtale Thord til å tillate sin datters

forlegen – flau, brydd

11

forbindelse med en fattig kar utenfor slekten. «Nå», fortsatte Guttorm,

«fortvilte jeg og ville, Gud nåde meg! gå den korteste vei ut av verden. Da

kom Ragnhild til meg, ville dele jammer og glede med meg, – og da var

jeg ikke sterk nok til å motstå håpet om en varig forbindelse med henne».

«Nå ser du, hvordan vi har det; vinteren nærmer seg, og barnet». –

«Hvor har barnet vært?» spurte jeg. «Her, du! jeg har bygget denne

barhytten, og Ragnhild og jeg bytter daglig på å være hos det». – «Hvor

langt er din fars gård herfra, Ragnhild?» spurte jeg. «En halv mil, og

Guttorm har en hel mil til sitt hjem». Tårene fløt ned over mine kind. Jeg

grep barnet, reiste meg og sa: «Fatt mot, barn! det skal nok bli godt!»

Under engstelige motsigelser bragte jeg det så vidt, at de la sin skjebne i

mine hender.

Da dagen brød frem, var vi ved farens gård. Jeg lot Guttorm

skjule seg med barnet i låven; Ragnhild snek seg inn, og jeg gikk alene

frem. Mine trinn vekket Thord, og han tok med øyensynlig glede imot

meg og førte meg inn i nystuen. Som av en hendelse førte jeg samtalen på

foreldres hardhet – og fortalte Thord og hans kone om Filip av Spania3,

om d'Agasseau og flere. Jeg avsluttet med å fortelle om Eginhard og

Emma4. Da deres deltagelse var vakt, gikk jeg nærmere – og sammensatte

selv en historie, som nesten i ett og alt lignet Ragnhilds. Thord ble høyst

oppmerksom. Da tog jeg Snorre og Bibelen ned av hyllen, la dem på

bordet og sa: «Der, Thord, er boken, som lærer om din kongeslekt; men

her ligger Herrens ord, som lærer, at vi er alle like for Gud. Den lærer

ydmykhet og forsonlighet, barmhjertighet og kjærlighet, – og der, (jeg løp

ut og var som en pil tilbake med barnet) der ligger din datters barn i en

fremmeds armer – og ber ved meg, at du ikke vil støte vekk ditt blod».

En dødelig blekhet overtrakk Thords ansikt, og konen sank halvt

avmektig ned på benken. Men jeg stanset ikke, jeg ba, jeg tordnet,

velsignet og forbannet. Da brast han i gråt og sa: «Gud tilgi meg, som jeg

nå vil tilgi! Hvor er Ragnhild?» – Og Ragnhild kom, nærmere døden enn

livet, og hun favnet hans kne og strakte jamrende sine foldede hender

3 Filip av Spania (1527-98): Var konge for verdens mektigste land i sin tid. Kjent for å være en tyrann – en meget streng og alvorlig person, som har blitt mye kritisert i etter sin død. Hans eldste sønn, Don Carlos ble gal (muligens på grunn av innavl), og det gikk rykter om at Filip, som arresterte sin gale sønn, også forgiftet ham i fengsel. 4 Einhard – boklærd ved Karl den Stores hoff (på 800-tallet). Ifølge legenden lot Karl den Store Einhard få gifte seg med datteren sin, Prinsesses Emma, på tross av at sistnevnte egentlig ikke var av god nok byrd i det hele tatt.

12

imot ham, og han reiste henne, la henne i morens armer og sa: «Du har

båret henne under din livgjord; du har lidd for henne; før du henne til

meg!»

Da kalte jeg på Guttorm, og imot min forventning tilgav han ham

straks. «Deg har jeg ikke så meget å tilgi», sa han: «men hun, hun visste

dog – tys!» la han til, «la det nå være godt!»

Jeg ville reise; men du kan lett tenke, at jeg måtte vente til

bryllupet. I går ble paret viet, og straks derpå døptes barnet Caroline etter

mitt navn – ifølge Thords egen vilje. Alle er glade, og jeg – jeg syndige

menneske – står her som en engel mellom dem. Farvel, min venn! I

morgen reiser jeg fra dette fredens tempel. Gud velsigne disse gode

mennesker!

Kilde: Hansen, Maurits, "Luren", http://www.bokselskap.no/boker/luren/luren (nedlastet 20.08.2014)

(Språket er modernisert)

13

Bjørnstjerne Bjørnson Der ligger et land

Skrevet til 17.mai 1863

1. Der ligger et land mod den evige sne,

i revnene kun er det vårliv at se.

Men havet går til med historie-dønn,

og elsket er landet som mor av sønn.

2. Hun tok oss i fanget, den gang vi var små,

og ga oss sin saga med billeder på.

Vi leste så øyet ble stort og vått;

da smilte den gamle og nikket blott.

3. Vi sprang ned til fjorden, vi stirrede mod

den askegrå bauta, hvor gammel den stod;

hun stod der end eldre, sa ingen ting;

men stensatte hauger lå rundt i ring.

4. Hun tok oss ved hånden, og følge hun gav

bort derfra til kirken så stille og lav,

hvor fedrene ydmygt har bøyet kne,

og mild’lig hun sagde: gjør I som de!

5. Hun strødde sin sne over fjellbratte li,

bød så sine gutter at stå den på ski.

Hun knuste med stormhånd det nordhavs speil,

bød så sine gutter at heise seil.

6. Hun satte de vakreste jenter i rad

at følge vår idrett med smil og med kvad,

Revnene - sprekkene At se – å se Billeder - bilder Blott – bare Stirrede - stirret Bauta – minnesmerke fra fortiden I – dere gjør I som de – dere skal gjøre som dem nordhavs speil – isen langs norskekysten At – for å Kvad – her: sanger

14

og selv satt hun høyt i sin sagastol

og måneskinnskåpen oppunder pol.

7. Da lød der et "fremad!" et "fremad" endnu

på fedrene-mål og med fedrene-hu

for frihet, for norskhet, for Norge hurra!

og fjellene selv roper langt hurra.

8. Da løsnet begeistringens rullende fonn,

da døptes vi av hennes mektige ånd,

da stod over fjellet et syn i glød,

som siden oss maner inntil vår død.

Endnu – enda ett Fedrene-hu – sinnelag, mentalitet som er lik våre (for)fedre Fonn – bre (som i en isbre)

Kilde: Bjørnson, Bjørnstjerne, "Der ligger et Land", http://www.bokselskap.no/boker/bjornsondikt/de rliggeretland, (nedlastet 20.08.2014)

(Språket i diktet er delvis modernisert)

15

Bjørnstjerne Bjørnson «Ja, vi elsker dette landet»

Skrevet 1859, musikk av Rikard Nordraak 1863

Slaget ved Harfsfjord Kong Sverre som krangler med paven om hvem som bestemmer mest, kongen eller kirken. Tordenskiold: Sjøoffiseren Petter Wessel, kjent fra slaget ved Dynekilen 1716, og annet Slaget om Halden 1716. Haldenserne satt fyr på sin egen by for å jage ut svenskene.

Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem, furet, værbitt over vannet, med de tusen hjem. Elsker, elsker det og tenker på vår far og mor og den saganatt som senker drømme på vår jord. Dette landet Harald berget med sin kjemperad, dette landet Håkon verget, medens Øyvind kvad; Olav på det land har malet korset med sitt blod, fra dets høye Sverre talet Roma midt imod. Bønder sine økser brynte hvor en hær drog frem; Tordenskiold langs kysten lynte, så den lystes hjem. Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn; andre kunne bare grede, men det kom igjen! Visstnok var vi ikke mange; men vi strakk dog til, da vi prøvdes noen gange, og det stod på spill; ti vi heller landet brente enn det kom til fall; husker bare hva som hendte ned på Fredrikshald!

Rad = hær

Kristningen av Norge

(blodige saker)

Viser til slaget ved Kringen i 1612, sa norske bønder drepte en skotsk

hær.

«den» viser til svenskenes hær, som

Tordenskiold altså sendte hjem.

«strede»=kjempet. En

del kvinner var også med og slåss i disse krigene

«grede»=gråte

«det kom igjen»= det var

ikke forgjeves

Døye = orke, holde ut

16

«forstøtt» viser til Kielfreden 1814 (fredsavtalen mellom Sverige og Danmark-Norge) Mer krig med Sverige 1814 Våpenhvile med Sverige 1814 På stand = straks

Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; men i verste nød blåøyet frihet ble oss født. Det gav faderkraft å bære hungersnød og krig, det gav døden selv sin ære – og det gav forlig. Fienden sitt våpen kastet, opp visiret fór, vi med undren mot ham hastet; ti han var vår bror. Drevne frem på stand av skammen gikk vi søderpå; nå vi står tre brødre sammen, og skal sådan stå! Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud! Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ud. Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett. Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem, furet, værbitt over vannet, med de tusen hjem. Og som fedres kamp har hevet det av nød til seir, også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir.

Grunnloven 1814. og den

korte stunden som selvstendig nasjon

Eidsvollsmennene

Sverige vil ikke krige mer

Nordmenn omfavner svenskene som sine

brødre

Norge, Sverige og Danmark skal stå

sammen, og heller krige mot Tyskland og andre.

Lempe = tilpasse, ordne, rigge til

Norges selvstendighet

Slå leir = slå leir som soldater, for å forsvare freden, om nødvendig.

Kilde: Bjørnson, Bjørnstjerne, "Ja, vi elsker dette landet", http://snl.no/Ja,_vi_elsker_dette_landet# menuitem3, (nedlastet 15.08.14)

(Språket i diktet er delvis modernisert)

17

Ivar Aasen «Gamle Norig»

Fra Symra, (1863)

Gamle Norig, nørdst i Grendom, er vaart eiget Ættarland. Der er Hav, som heilt aat Endom leikar um den lange Strand. Der er Vikar og Votn og Øyar, tusund Fjordar og tusund Fjell, Snøydor, der sjeldan Snjoen tøyar, Dalar, der Fossen diger fell.

Leid er vel den lange Vetter, endaa grøn vaar Granskog stend, og naar Lauv i Lidom spretter, fagre Liter fær vaar Grend. Store Dagar og stutta Næter lida lett um den ljose Jord; Strand og Fjord og Fjell og Sæter skiner av Sol fraa Sud og Nord. Born av deim, som bygde Landet, er paa Tuftom endaa til; Garden stend i gamle Standet, bygd og bøtt som Bonden vil. Van til Møda, meir en til Kjæla, leikar Lyden paa Land og Sjo. Giv han sitje med Sømd og Sæla trutt paa Tuftom i Trygd og Ro!

Nørdst – lengst nord Grendom – grenda / området Vaart – vårt, Ættarland – slektsland Aat – til, Leikar – beveger seg/ leker Votn – vann, Tusund – tusen Snøydor – vidde Tøyar – tiner Fell – faller Leid – lang, Vetter – vinter, Endaa – selv om Stend – står, Lidom – lia (skogen) Liter – farger, Grend – område Store Dagar – lange dager, Stutte – korte Lida – forløper (går sin gang), Um omkring Ljose – lyse Sud – syd Born – barn, Deim – dem Tuftom – tomta, Stend – står Standet – stedet Bøtt – bebodd, Van til –vant til Møda – slitet, Kjæla – kosen Sjo – sjø, Giv han sitje – la ham sitte Sømd – noe sømmelig – noe moralsk bra Sæla – lykken Trutt – fortsatt/ vedvarende Trygd – trygghet

Kilde: Aasen, Ivar, "Gamle Norig", http://www.aasentunet.no/iaa/no/litteratur/forfattarar/za/a asen_ivar/symra/01+Gamle+Norig.b7C_wJDGYY.ips, (nedlastet 14.07.14)

18

Aasmund Olavsson Vinje «Om Fantefølgja»

fra Ferdaminni frå sumaren 1860

Lesaren må ikkje tru at eg vil skrive stort om fantefølgja etter at Eilert Sundt har skrive ei så god

bok om slike. Eg vil ikkje tape i tevling.

Men det er ein ting hos desse fantefølgja som andre ikkje har skrive stort om, og det er

om denne tingen eg mest vil skrive her. Eg møtte tre, fire fantefølgjer på denne langferda mi; det

første eg møtte var inne ved Kongsvinger; og i alle desse følgja, som på ein par stadar berre var

mann og kone, der såg eg, at kona sleit og bar på barn og anna, og mannen gjekk som ein

herremann, både betre kledd og med mindre bør på ryggen og i fanget; det var så sveitten sila og

rann av den stakkars kona, og mannen gjekk liksom ein oppsynsmann, med ein børse i ein reim

om skuldra. Dette var som vi les om alle ville og halvville folk den dag i dag, og i gamle dagar veit

vi, at det var det same hos oss, der slavar og kvinnfolk gjorde det tyngste og gardsarbeidet, mens

den frie mannen gjekk i strid, og i fred lagde piler og øksar og elles gjorde nye våpen og slipte

opp dei gamle. Derfor var det ein stor hån å seie til ein mann at han gjorde slave- og

kvinnearbeid, slik som å gjete og mjølke geiter og elles å slite med gardsdrift. Mannen levde

liksom meir på stas han, og i den tids ånd er det også skrive: ”Mannen er kvinnas hovud”, og

”Kvinna skal vere mannen lydig”, og alle desse orda, som parfolk får høyre når dei blir vigde.

Fantefolket er soleis eit lærerikt folk, for eg såg på dette kvinneslaveriet og denne

mannefridomen med same augne som når eg ser eit bein av eit utdøytt dyreslag. Eg drøymde meg

tilbake til Jødeland og til vår eiga gamle tid, og var liksom med desse nye ville og halvville folk i

syd og i aust. Våre beste forfedrar æra elles ofte husfrua.

Slikt kvinneslit er noko av det fælaste ein mann kan sjå. Det er den verste strid mot

naturen som finst. På den kvinnelige skapnaden er det lett å sjå at ho ikkje er skapt til tungarbeid,

og hennar kall som mor visar dette enda betre. Å sjå ein kvinne som ”lagar til” [er gravid] etter

denne fine og sanne ordlagnaden i folkemålet, å sjå ho slite og slepe er noko av det mest

uhyggelege som finst; Ja sjølv dyr er ikkje slike, for dei sparar og kjelar for mora, når ho er i den

tilstanden. Dette sa eg til den eine fanten, som hadde kona si slik, og skjemde han ut fordi han let

ho slite og bere slik, mens ho var i den tilstanden.

”Å,” svarte han, ”ho ber nok like godt for det”.

19

Men ho satt sveitt og stakkarsleg på ein vegstein og tok til gråten. At ikkje vår ætt er

vanslekta og har minka bort for tusenar av år sidan, slik at det no berre blir født dvergar her! og

at ikkje all eld i vår ånd er sløkt ut i gråten til mora vår, mens ho sleit og bar os!

Eg fekk på eit skyss-skifte ei gravid merr [hest] for vogna, det var ausande regn, og

mannen sjølv, som køyrde, ville fort fram, og slo på.

”Å, ditt beist,” sa eg, ”slå ikkje! Du ser vel, korleis merra er laga. Kanskje ho går med ein

kapplaupar, som kan gjere deg, fanten, rik, og som du med eit einaste piskeslag kan gjere sjuk; og

ho stakkar, som kan bere på slik ein son, er for god til pisken.”

Men dessverre, vi treng ikkje gå til fantefolket for å sjå kvinner som blir sette til å slite og

streve, og det sjølv mens dei lagar til [er gravide]. Det er slik at kvinnene får det verre, jo lenger

livet siger ned i villskap og fattigdom. På kvinnearbeidet skal eg kjenne bygdene liksom dyret på

tenna, og eg skulle lage eit kart over landet med kvite og svarte og bleikare og bleikare prikkar,

ettersom korleis kvinnene hadde det, og dette skal også svare nøyaktig til opplysinga og

åkerbruket og det heile stell i livet, som blir fattigare og fattigare nedover, og meir og meir

kvinnehardt, helt til det kjem så djupt, at verken kjærleiken eller skjønnheita eller kvinnskapen

finn nokon plass i det.

I fødebygda mi såg eg vel at kvinner måtte slite tungt, og jo fattigare og meir uvitande folk

var, jo meir sleit kona. Men ingen stad på den kanten var kvinnene med å slå høy; dei breidde

berre (raka med riva), og heller ikkje hogg dei ved, bortsett frå slik på setra og i dei verste hyttene.

«Kvinner får det aldri til å bite», og «kvinner forstår seg ikkje på bitjern [reiskapar av jern]» er

gamle ord. «Når kvinner slår, er det som ein tannlaus øyk [sliten, gammal hest] skulle ha gått der,»

husker eg at faren min ofte sa. «Både kroppen og klesdrakta deira er i vegen for slikt arbeide som

å beite branden [spisse stokkar til å lage gjerder med]; alt det som høyrer til odd og egg er ikkje

kvinnesak.»

No er eg vel i stand til å skulle kunne leggje ut den djupe og sanne folketanken, som faren

min med desse orda lærde meg i sit diktarmål. Desse orda, at kvinnskapen ikkje er laga for odd og

egg, er ei heil livslære om kvinnas rette stilling her i livet, når dei blir lagt ut i ei bok.

Nei, det er mannen, med sine kvasse knokar, sine bare og strie sener og seige segar

(musklar) og – styggleiken sin, som er skapt for odd og egg og tungt slit. Kvinna er den mjuke

rullande bølgja, mannen er det faste land, og ho er havet, som også alltid er kalla livets mor.

Men i desse trondheimske dalar (kanskje også i dei nordre og mange stader i det

vestafjelske, for der fekk eg ikkje sjå det) her i desse trondheimske dalar såg eg kvinnfolka gå i

slåttgang [slå høy med ljå – s tungt arbeid] i lag med mannen; det var den første staden her i

20

landet kor eg har sett det så openlyst, og når dette er sagt, så er alt sagt om bygdetilstanda og det

heile stell og all sedhevd (kultur).

Da eg der på ein av dei større gardane såg ei gravid kone (kanskje ei jente) gå med ljåen og

slå og bryne, da kunne eg ikkje eingong si «Her er mine dyr», for desse er av eit mykje betre slag;

men eg måtte si med tyskaren: «dette ligg ned i den sekstande kjellaren.» Så langt nede er det.

Og merkeleg nok! Ljåen beit ikkje så dårlig likevel; men eg kasta veska og tok ljåen og

brynte og sa: «Slik skal de slå!» og så kjefta eg på mannfolka, som let kvinnene slå og gjere slikt

tungarbeid.»

«Å, dei må vel gjere noko dei også,» svara mannfolka med sine raude hovud og gapande

munnar og daude augo. Slike menn må slike skamslitne kvinner føde og bere.

«Er dette det gamle Trøndelagen,», sa eg med ein sukk. «Det er ikkje rart at de har mista

dykkar infinitiv og alle fleirtalsmerka og kutta av alle ord både bak og framme, og gjort det gamle

orgel, som dei gamle sagaene er skrivne i, til slikt eit lydlaust herkemål på den tunga som er blitt

så sliten at ho liksom knapt kan røre seg.» Den eine fattigdomen heng saman med den andre, må

vite. […]

Kilde:

Vinje, Aasmund O, Ferdaminne frå Sumaren 1860, Gyldendal, Oslo, 1996, [1867]

(Språket er modernisert)

21

Bjørnstjerne Bjørnson Fra Synnøve Solbakken

(1857)

Synnøve Solbakken (1857) er Bjørnstjerne Bjørnsons mest kjente bondefortelling. Bjørnsons popularitet på

1800-tallet hang sammen med hans evne til å samle det norske folket. I sine bondefortellinger lot

Bjørnson seg inspirere av sagastilen. Sagaene ble jo skrevet i en tid da Norge var en fri nasjon, og handlet

om tøffe nordmenn som utførte heltedåder. Bjørnson var en av dem som var med på å skape den norske

identiteten, gjennom sine taler, romaner, dikt og skuespill.

Synnøve Solbakken skiller seg imidlertid noe ut fra den tidligere nasjonalromantiske litteraturen. Den

er skrevet under den epoken som kalles «poetisk realisme» (1850-og 60-tallet), som betraktes som en

overgangsfase mellom romantikken og realismen. I denne epoken skriver forfatterne mye mer kritisk enn

tidligere, samtidig som de på forskjellige måter fremdeles henger igjen i romantikken.

I Synnøve Solbakken blir vi servert et ganske annet bilde av den norske bonden enn det vi fikk i

nasjonalromantikken. Romanen handler om de forelskede ungdommene Torbjørn Granlien og Synnøve

Solbakken. Bonden Torbjørn er en vill og utemmet fyr; han er ubehøvlet og brutal, og mister lett

besinnelsen. Foreldrene til Synnøve, som er den fineste jenta i bygda, mener derfor at Torbjørn ikke er bra

nok for henne. Torbjørn blir derfor nødt til å skjerpe seg og legge av seg sin ville side for at han skal være

verdig å gifte seg med Synnøve. Han må kort sagt vokse inn i idealet om hvordan en norsk bonde skulle

være.

Bjørnsons roman møtte sterke reaksjoner i samtiden, fordi man mente at han tegnet et altfor

grovt og uærbødig bilde av den norske bonden. Bjørnson selv mente imidlertid at han beskrev

virkeligheten slik den var, mens Aasmund Olavsson Vinje, som virkelig visste hvordan det sto til på den

norske bygda, mente at Bjørnson ikke hadde gått langt nok i beskrivelsen av bøndenes råhet.

Under følger et utdrag fra romanen, hvor vi får et eksempel på Torbjørns brutale og ville

temperament. Hvis du skal redegjøre for «forestillinger om det norske» på eksamen, kan det fungere godt

å sammenligne fremstillingen av bonden her, med nasjonalromantiske fremstillinger av norske bønder, slik

som bonden Thord i Maurits Hansens "Luren", og de prektige bøndene i Tiedemand og Gudes malerier.

Her er et utdrag fra teksten:

22

Fra Synnøve Solbakken Utdrag fra fjerde kapittel

[…]

Den dagen møttes de ved Nordhaug. Det var et par dager etter bryllupet; men

da dette skulle stå en seks dager, hørte man ennå, rett som det var, skudd og

enkelte rop av de aller kraftigste opp til dem. — „De har det muntert der,“ sa

Ingrid. — „Jeg skal ikke misunne dem det,“ sa Synnøve og tok sin binding. —

„Det skulle likevel være morsomt å være med,“ sa Ingrid, som satt på huk og så

bortover mot gården, hvor folk gikk frem og tilbake mellom husene — noen

borte ved stabburet, hvor bord med mat sto oppdekket, andre parvis lenger fra

dem og i fortrolig samtale. — Jeg vet rett ikke hva du lengter etter der borte,“

sa Synnøve. — Jeg vet det knapt selv,“ sa Ingrid, som satt som før; „det er vel

dansen,“ føyde hun så til. Synnøve svarte ikke noe til dette. „Har du aldri

danset?“ spurte Ingrid. — „Nei.“ — „Tror du da det er synd å danse?“ — Jeg

vet ikke riktig.“ Ingrid talte ikke mere om det straks; for hun kom på, at

haugianerne strengt forbød dans, og foreldrenes forhold til Synnøve i det

stykket ville hun ikke videre prøve. Men hvordan nå tankene falt, så sa hun om

en stund: „Bedre danser enn Thorbjørn har jeg aldri sett.“ — Synnøve ventet

litt, før hun sa: „Ja, han skal danse godt.“ — „Du skulle sett ham danse,“ utbrøt

Ingrid og vendte sig mot henne. Men raskt svarte Synnøve: „Nei, det vil jeg

ikke.“

Ingrid stusset litt ved det, —Synnøve bøyde sig ned over sin binding og

talte sine nester opp. Med én gang lot hun bindingen falle i fanget, så ende ut

for sig og sa: „Så inderlig glad som jeg er i dag, har jeg dog ikke vært på lenge.“

— „Hvorfor?“ spurte Ingrid. — „Å — — fordi han ikke danser på Nordhaug i

dag!“ Ingrid satt i sine egne tanker. „Ja, der skal være jenter som lengter etter

ham,“ sa hun. Synnøve åpnet munnen, som om hun ville tale, men tidde, trakk

en stikke ut og byttet. „Thorbjørn lengter nok selv også; det skal jeg være sikker

på,“ sa Ingrid, men merket først etterpå hva hun hadde sagt, og så på Synnøve,

som satt blussende rød og bandt. Nå kunne Ingrid med stor fart se bakover på

hele samtalen, slo hendene sammen, flyttet seg på kne i lyngen, så at hun kom

foran henne, — og ga seg til å se Synnøve like inn i øynene; men Synnøve

Sin binding – noe håndarbeid som Synnøve og Ingrid driver med Haugianere – kristen, folkelig bevegelse på 17- og 1800-tallet.

23

bandt. Da lo Ingrid og sa: „Nå har du mangen Herrens god dag gått og gjemt

noe for meg igjen.“ — „Hva sier du?“ spurte Synnøve og kastet et usikkert

blikk på henne. — „Du er ikke sint, fordi Thorbjørn danser,“ sa Ingrid som før.

Den andre svarte ikke. Ingrids ansikt var bare et eneste smil, og så tok hun

Synnøve om halsen og hvisket henne inn i øret: „Men du er sint, fordi han

danser med andre enn deg!“

[…]

Det var Thorbjørn, og han kjørte til byen. Den lå langt vekk, han hadde stort

lass, og kjørte derfor rolig bortover den støvete veien. Denne lå slik til, at den

kunde sees fra seteren, og da han nå hørte det hauke der oppe ifra, skjønte han,

hvem det var, steg opp på lasset og hauket igjen, så det ljomet mellom fjellene.

Da spilte det på lur ned til ham, han satt og lyttet, og da det stanset, reiste han

seg igjen og hauket. Slik gikk det bortover, og han var glad til mote. Han så på

Solbakken og syntes, den aldri hadde hatt så mye sol som nå. „Det er en

velsignet gård“, tenkte han; mens han satt der og så på den, glemte han rent

hesten, så den gikk som den ville. Da skvatt han opp ved at hesten gjorde et

stort byks til siden, så skåken knakk, og hesten av sted i vilt trav utover

Nordhaugmarkene; for det var over dem veien gikk. Han reiste seg i vognen og

holdt igjen; det ble en kamp mellom ham og hesten; den ville utover en skrent,

og han holdt. Han fikk den så vidt, at den steilte, og da hoppet han av, og

hadde, før hesten igjen satte i fart, fått tak i et tre, — og nå måtte hesten stå.

Det meste av lasset hadde blitt kastet av, den ene skåk var ødelagt, og hesten

sto og skalv. Han gikk frem til den, tok den om bisselet og talte blidt til den.

Han snudd den straks, for å være sikker for skrenten, om den sprang av sted på

ny; stå stille kunne den ikke, så skremt som den var, og han måtte i halvt sprang

følge den lenger og lenger frem, helt opp til veien igjen. Han fór da forbi sine

egne saker, der de lå kastet omkring, koppene knust og innholdet til dels

ødelagt. Hittil hadde han vært opptatt av faren, nå begynte han at skjønne

følgene av dette, og ble sint; det sto for ham, at det ikke ble noe av reisen til

byen, og jo flere betraktninger han gjorde, desto sintere ble han. Da de var

kommet opp på veien, skvatt hesten enda en gang, forsøkte å gjøre et kast for å

slite seg løs, — og da brød harmen ut. Mens han med venstre hånd holdt

hauke – rope, kalle skåk – stengene som hesten trekker vognen etter bissel – lærremmene rundt hestens hode harme - raseri

24

bisselet, ga han den med høyre ned langs lendene av sin store svepe, slag i slag,

slag i slag, så den ble rasende og satte forhovene på hans bryst. Men han holdt

den fra seg, slo den verre enn før, av all sin makt, og brukte den tykke enden av

svepen. — „Jeg skal lære deg, din trossige tamp!“ og han slo. Hesten vrinsket

og skrek, han slo. „Hei, her skal du kjenne en neve, som er sterk!“ og han slo.

Hesten fnyste, så skummet rant nedover hånden hans; men han slo: „Det skal

være første og siste gang, din krøpling! Der! ennå et! Så! Hei, din fillegamp, du

skal få prøve mannetukt!“ og han slo. Under dette hadde de snudd seg, hesten

gjorde ikke lenger motstand, ristet og skalv under hvert slag, og bøyde seg

vrinskende når den så svepen nærme seg i luften. Da ble Thorbjørn liksom litt

skamfull; han holdt inne. I det samme ble han var en mann, som satt på

grøftekanten, støttet på albuen, og lo av ham. Han visste ikke hvordan det gikk

til; det ble nesten sort for øyet, og med hesten ved hånden ruste han mot ham

med hevet svepe. „Jeg skal gi deg noe å le av!“ Slaget falt, men traff bare

halvveis, da mannen med et rop veltet seg ned i grøften. Her ble han stående på

alle fire, men vendte på hodet, skjelte til Thorbjørn og trakk munnen skjevt opp

til latter; men latteren selv hørte han ikke.

[…]

Svepe - pisk Ga han den med høyre ned langs lendene med sin store svepe – med sin høyre hånd pisket han hesten langs sidene av kroppen dens han holdt inne – han sluttet å slå hesten

Kilde:

Bjørnson, Bjørnstjerne, Synnøve Solbakken, Vigmostad og Bjørke, Oslo, 2007 [1857]

(Språket er modernisert)

25